Alfred Nobels fenghetter
«Tommy, dette ska me le av en vakker dag! Men ikkje nå, nå må me redda stompane!»
Uttalelsen kom fra Jone. Det var en trøst og en vennskapserklæring fra én guttevalp til en annen. De var kompiser på godt og på vondt. Denne gangen kunne det ha gått riktig ille, men de levde. Tommy og Jone fant på mye rart, men det var aldri med onde hensikter. Tommy hadde alltid fantasien i full beredskap, og
Jone likte å være med på fantasireisene. Denne historien startet noen måneder før det smalt. Tommy var stadig på jakt etter nye eventyr. Han var glad i naturen og likte best av alt å være ute, spesielt i fjellet eller på gården hjemme hos mormor og morfar på Lauvås i Sandnes. Der kunne han lete etter ting som var spennende å leke med eller være med onkel Knut i fjøset eller i traktoren. Hele sin oppvekst syntes Tommy at dette var det beste sted på jord. I tillegg hadde han en onkel i Gyadalen hvor det også var mye flott natur. Der var det i tillegg mange søskenbarn. Spesielt likte han å være med Ole Johan som var en nysgjerrig gutt, lik ham selv. De to fant på mye rart sammen. Å hjelpe til med sauesanking i fjellet var gøy! En fin høstdag de skulle til fjells for å se etter sauene, fant Tommy og Ole Johan noe som skulle sette spor for resten av livet. Spesielt for kompisen hjemme, Jone. Gyadalen er et dalføre i Eigersund kommune og er omkranset av bratte fjellsider. Guttene klatret opp en av de bratte fjellsidene. Det rant bekker flere steder ned det bratte leiet, der de kunne bade litt i kulpene. På toppen av fjellsiden, et lite stykke inn på heien, lå sauehytta hvor det gikk an å overnatte.
De satte seg ned på utsiden av hytta for å spise nistemat. Gonk! Gonk! Tommy hadde funnet noe som ikke hørte til i torven. Han skrapte og grov med hendene til han fikk løsnet noe rart som lå ved siden av inngangen til sauehytta.
Det var en boks. En rusta metallboks. Han børsta jord og skitt av boksen og leste teksten som var stemplet på lokket: «Alfred Nobel, Christiania.»
Boksen hadde trolig ligget der i marka i over 30 år. Tommy og Ole Johan var bare 10–11 år og syntes dette var spennende. Hva var nå dette? De åpnet boksen og så at ingenting på innsiden var rusta. Der lå det ca. 100 skinnende, blanke fenghetter. De skjønte at de hadde funnet noe unikt og spennende, men at det het «fenghetter», visste de ikke ennå. Tommy tok ut en av de blanke sylindrene og studerte den nøye. Han syntes den var flott og blank. Det lignet på gull. Hva kunne dette være? Det måtte undersøkes. Han la fenghetten på steinhellen ved inngangen til hytta og fant en stein til å slå med. Noen ganger er det rart at barn overlever barndommen! Tommy begynte å dunke og slå med steinen på sylinderen. Han slo og hakket. Han prøvde å slippe en større stein hardt ned på den. Det kom noen hakk i den blanke sylinderen, men ikke mer. Han undersøkte, tenkte og slo videre. Plutselig gikk det hull i den. Noe gult pulver kom ut, og da han slo en gang til, eksploderte det rett foran ham. Det smalt så vanvittig mellom fjellene at det ga øresus i lang tid. Tommy tumlet bakover og fikk en alvorlig støkk av alt rabalderet. Det gjallet i fjellheimen, og guttene ble nok skremt av lyden, men mest av alt syntes de dette var utrolig spennende. Steinhellen foran hytta sprakk, og Tommy måtte se bort på Ole
Johan. Hva skjedde nå? Ole Johan så på Tommy med store øyne og åpen munn.
Utrolig nok var begge guttene uskadet. Hytta stod også like hel. Dette var fysikk og kjemi i praksis. Aldri hadde de vel opplevd smell som dette. Ingen nyttårsraketter kunne måle seg med det de nå hadde opplevd. Dette skulle Jone ha sett, tenkte Tommy. Tenk å være i besittelse av slike spennende ting!
Tommy og Ole Johan delte fenghettene de hadde funnet, mellom seg. De skjønte at de måtte gjemme eksplosivene for de voksne, ellers ville de bli fratatt dem.
De ville jo prøve flere! Guttene tok med seg alle fenghettene i lommene og bega seg hjemover, ned fra fjellet. De var høyt oppe og måtte delvis krype og delvis gå i relativt vanskelig terreng. Det var mye løse steiner i denne fjellsiden hvor det med jevne mellomrom gikk steinras. Hele bygden til Ole Johan var tidvis isolert og innestengt på grunn av slike skred. Guttene forstod såpass at de skjønte at det ville være ille å utløse et steinras denne gang, med lommene fulle av eksplosiver. De måtte være forsiktige. Men samtalen nedover fjellsiden var preget av smellet på toppen og hvordan de skulle forklare eventuelle spørsmål om det fra de voksne. Lyden må ha spredd seg som et tordenbrak. De var heldige; foreldrene til Ole Johan var på basar i Eigersund, flere kilometer borte.
De kunne gjemme sylinderne til Ole Johan et sted på gården hvor sannsynligheten for at foreldrene ikke ville oppdage dem, var best. Tommy tok med seg sine eksplosiver hjem til Austrått. Riaren er jo en fin plass å prøve ut sine nye fysikk- og kjemisaker, tenkte han. Riaren var en liten fjelltopp ved siden av
fotballbanen på Austrått. Denne fjelltoppen var omkranset av skog og var en fantastisk lekeplass for fantasirike barn. Uberørt natur med flotte trær, busker og kratt. Tommy kjente Riaren som sin egen bukselomme. Nå måtte Jone involveres. Tommy trengte å dele denne spennende skatten med noen. Jone var hans beste kamerat, og sammen hadde de flere andre «ekspedisjoner» på samvittigheten. Jones øyne ble store da han fikk se skatten til Tommy, og han var selvsagt interessert i å delta når Tommy skulle teste ut eksplosivene sine. Gutter som er i besittelse av noe så spennende, får jo fort litt status i kompisgjengen. Men de måtte holde denne informasjonen hemmelig, da det var stor risiko for at noen ville fortelle noen voksne om det, som igjen kunne beslaglegge skattene. De visste ennå ikke hva det het, det Tommy hadde funnet i fjellet.
Det gikk en tid. Tommy hadde gjemt «skatten» sin for både foreldre og andre mulige interesserte. Nyttårsaften kom, og han hadde planlagt å teste ut noe av skatten den kvelden. Foreldrene ville ha ham med i familieselskap på Lauvås, hvor han vanligvis likte seg godt. Men denne gangen ville han være hjemme. Det fikk han lov til. Jone ville gjerne også prøve noen av skattene, og Tommy gav ham to stykker. De gikk ikke ned til Riaren. Det var ingen hjemme hos Tommy, så de holdt seg i gårdsrommet utenfor huset hans. Tommy hadde allerede erfaring med at det gule stoffet kun trengte en liten gnist for å antennes. De ble derfor enige om at et stjerneskudd måtte settes inn i åpningen i den ene enden av sylinderen. På den måten kunne de tenne på, for så å løpe vekk før det smalt.
God plan, tenkte de. Problemet var at Jone bare hadde ett lite stjerneskudd igjen.
Han hadde svidd av de fleste stjerneskuddene han hadde fått av foreldrene sine allerede før nyttårsaften. Tommy hadde ingen stjerneskudd. Men guttene var jo kreative sjeler og fant ut at de kunne knekke det ene stjerneskuddet til Jone i to, slik at de fikk nok til to av de gylne skattene. De veldig korte stjerneskuddene ble puttet inn i hver sin sylinder. Så kom det hellige øyeblikket: Nå skulle Austrått – og kanskje hele Sandnes – få høre århundrenes nyttårssmell! Jone skulle få tenne på den første. Han satte den tente fyrstikken bort til stjerneskuddet.
BOOOOM! Jone og Tommy både hørte og kjente det intense smellet samtidig som de føyk bakover. Knallperla inne i sylinderen hadde antent umiddelbart, da fenghetter er veldig følsomme. Det er ikke til å komme forbi at guttene ble skremt, men de så på hverandre og var enige om at dette var et skikkelig nyttårssmell! Plutselig så de også at det var litt blod rundt dem, og Tommy så at Jone blødde voldsomt i hånden. De sprang inn i huset, hvor de var alene hjemme.
Nå stod de der alene, de to. Hånden til Jone ble holdt under rennende, kaldt vann mens de kikket skremt på den ene fingen. Fenghetten hadde eksplodert før Jone hadde trukket til seg hånden da han tente på den korte stjerneskuddlunten. Langfingeren var ikke lang lenger, den var nå kortere enn ringfingeren. I tillegg så den ut som en skrelt banan. Det var bare beinet som stakk opp. Hud og sener var flerret til tre sider. De så på hverandre, og Jone sa til kompisen sin: «Tommy, dette komme’ me te å le av en dag. Men ikkje nå.
Nå må me redda stompane.»
Begge to var svarte i fjeset og kjente på hele kroppen at noe hadde skjedd.
De fant ut at det nok var best å ringe ambulansen eller brannvakten. Fingeren så jo ikke akkurat fin ut lenger. Jone spilte både gitar og fiolin, og hadde lyst
til å fortsette med det. Det hadde vært ganske greit om fingeren kunne fikses.
Det ble sendt ambulanse til Austrått. Nå var gode råd dyre, for Jones far var på jobb og var den som kjørte ambulansen. Far Harald ble skremt av hva han så og
sørget for å få sønnen av gårde til sykehuset. Tommy satt igjen og tenkte at han sikkert aldri ville få lov til å være sammen med Jone mer. Han kjente på øresus og
smerter i kroppen, han også, men turte aldri å fortelle noen om det. Jone hadde det tross alt mye verre med fingeren sin, og Tommy var klar over at det var han som hadde brakt eksplosivene hjem. Skyldfølelse kjennes ikke godt ut. Det var jo ikke meningen at noe skulle gå galt. Kloke fedre og mødre tenkte aldri på at guttene ikke skulle få leke sammen mer. De to var nysgjerrige og kreative unge gutter som egentlig bare var lærelystne. Jones langfinger ble lappet sammen. Den var fremdeles kortere enn ringfingeren, men den virket godt. Han kunne fremdeles spille gitar. Både Jone og Tommy var blå og røde over hele kroppen av ørsmå splinter. I over 40 år har de plukket metallbiter ut av kroppen etter at splintene nok har vandret rundt i kroppen med blodstrømmen og endt opp ulike steder under huden, der de har skåret seg ut. Begge guttene måtte i avhør hos politiet dagen etterpå for å redegjøre for hvor de hadde fått tak i fenghetter fra andre verdenskrig. Resten av fenghettene måtte leveres inn. Politiet spurte
Tommy om han hadde levert inn alt han hadde funnet. Det svarte han nok ja på, for etterpå kunne bare noen få huske å noen gang ha vært i besittelse av fenghetter. Politiet i Eigersund fikk en henvendelse fra Sandnes-politiet om at de måtte ta en samtale med en gutt i Gyadalen, da det hadde vært en hendelse i Sandnes som kunne spores dit. Ole Johan ble avhørt over telefon. Politiet informerte også Ole Johan om at dette var farlige saker og ba ham om å levere inn de resterende fenghettene. Da svarte Ole Johan at han hadde sprengt alt.
Kunne guttene le av historien en vakker dag? Ja, de har ledd av denne historien mange ganger. De er i dag middelaldrende menn og har bodd vegg i vegg med egne familier i omtrent 30 år. Sønnene deres er kompiser, på samme måte som fedrene.
