Lek med ild

Pe ter Robinson

Lek med ild Oversatt fra engelsk av Per Kristian Gudmundsen

Pr ess Pock e t

104201 GRMAT Lek med ild 140101.indd 3

17.03.14 12:25

19. juli

J da han banket på døren.

eg hadde tatt den tredje sovepillen og tømt det andre whiskyglasset Hvorfor jeg gadd å åpne, aner jeg ikke. Jeg hadde avfunnet meg med min skjebne og ordnet tingene slik at jeg kunne forlate denne verden så fredfullt og komfortabelt som mulig, og ingen kom til å sørge over min bortgang.

Beethovens Pastorale-symfoni lød fra stereoen, mest fordi jeg en gang hadde sett en film om et futuristisk samfunn, der en mann får hjelp til å sovne inn på et sykehus og det er projeksjoner av bekker, fossefall og skoger på veggene og Pastoralen blir spilt. Jeg kan ikke si at det gjorde noe særlig fra eller til for meg, men det var trivelig å ha noe annet å høre på enn den uopphørlige trommingen av regn mot det tynne taket.

Jeg vil tro at når jeg åpnet døren, så var det en instinktiv reaksjon, som et nervøst tic. Når telefonen ringer, så tar man den. Når noen banker på døren, så åpner man og ser hvem det er – særlig fordi det er en såpass sjelden foreteelse i min isolerte verden. I hvert fall gjorde jeg det.

Og der sto han, ulastelig som alltid i sin Hugo Boss-dress, under en svart paraply og med en flaske i den ledige hånden. Enda jeg ikke hadde sett ham på tyve år, og lyset var dårlig, kjente jeg ham straks igjen.

«Kan jeg komme inn?» sa han med dette karakteristiske, forlegne smilet sitt. «Det regner som starten på en ny syndflod her ute.»

Jeg tok visst bare et skritt til siden da han slo sammen paraplyen.

Det er mulig jeg svaiet litt. Var det ett menneske jeg aldri hadde ventet å få se igjen, om jeg i det hele tatt ventet å få se noen som helst, så var det ham.

5

104201 GRMAT Lek med ild 140101.indd 5

17.03.14 12:25

Peter Robinson Han bøyde nakken og kom inn, og jeg kunne se at øynene hans

straks registrerte alt, slik de alltid gjorde. Det var dette andre karakteristiske trekket ved ham som jeg husket, denne øyeblikkelige absorberingen og fortolkningen. I det samme han møtte deg, var øynene hans overalt, selv i dypet av din sjel, og i løpet av sekunder var du plassert. Tidligere hadde det skremt livskiten ut av meg, men det hadde fascinert meg også.

Jeg hadde selvfølgelig ikke gjort noe forsøk på å gjemme unna whiskyen og pillene – alt skjedde for fort til det – men han sa ingenting. Ikke da. Han satte paraplyen opp mot veggen, der den ble stående og renne av seg på det tynnslitte teppet, og slo seg ned. Jeg satte meg rett overfor ham, men det hadde allerede begynt å skye over i hjernen min, og jeg kom ikke på noe å si. Det var en varm sommerkveld, og den kraftige regnskuren bare bidro til å øke luftfuktigheten. Jeg kjente svetten prikke i porene og kvalmen bølge i magen. Men han så like sval og avslappet ut som alltid. Ikke en svettedråpe på ham.

«Du ser faen ikke ut,» sa han. «Har du problemer?»

«Noe sånt,» mumlet jeg. Han drev inn og ut av fokus nå, rommet svaiet, og gulvet duvet som et opprørt hav.

«Vel, dette er lykkedagen din,» fortsatte han. «Jeg har en liten jobb til deg, og den burde bli innbringende også. Lav risiko, høyt utbytte.

Jeg tror du kommer til å like den, men jeg skjønner jo at du ikke er i form til å snakke om det akkurat nå. Det kan vente litt.»

Jeg tror jeg nikket. Rommet spant ut av kontroll, og jeg kjente at mageinnholdet var på vei opp gjennom strupen. Jeg så ham rave gjennom rommet mot meg. Hvordan han i det hele tatt greide å holde seg oppreist sånn som gulvet hev og kastet på seg, gikk over min forstand.

Så feide endelig bølgene av kvalme og glemsel inn over meg, og jeg kjente det faste grepet rundt armen min da jeg begynte å velte ut av stolen.

Han ble i to dager, og jeg blottla min sjel for ham. Han lyttet tålmodig til alt jeg hadde å si, uten kommentarer. Hele denne tiden 6

104201 GRMAT Lek med ild 140101.indd 6

17.03.14 12:25

Lek med ild

tok han hånd om alle mine behov med en erfaren sykepleiers rolige kompetanse, og uten å klage. Når jeg kunne spise, matet han meg; når jeg kastet opp, tørket han opp etter meg; når jeg sov, er jeg sikker på at han våket over meg.

Og så fortalte han meg hva han ville at jeg skulle gjøre.

104201 GRMAT Lek med ild 140101.indd 7

17.03.14 12:25

1

D

en båt hun satt i, brant på vannet som en gyllen trone,» h ­ visket

Banks. Pusten hans laget tåkedotter i den kjølige januarluften

når han snakket.

Kriminalbetjent Annie Cabbot, som sto ved siden av ham, måtte ha hørt det, for hun sa: «Og det var? Prøv igjen.»

«Et sitat,» sa Banks. «Fra Antonius og Kleopatra.»

«Du pleier ikke gå rundt og sitere Shakespeare som en annen romanfigur,» bemerket Annie.

«Bare noe jeg husket fra skolen. Det virket passende for anledningen.»

De sto ved bredden av en kanal like før daggry og så på to ulmende kanalbåter. Normalt ingen typisk jobb for en kriminalførstebetjent, og særlig ikke så tidlig en fredag morgen, men så snart det hadde vært trygt nok for brannmennene å gå om bord, hadde de gjort det og funnet ett lik i hver av dem. En av brannmennene hadde nylig gjennomgått et kurs i brannetterforskning, og han hadde sett mulige spor etter tennvæske da han gikk om bord i kanalbåten. Han hadde ringt til den lokale politikonstabelen, som i sin tur hadde ringt avdelingen for alvorlige forbrytelser ved hovedpolitistasjonen i Vestdivisjonen, så her sto Banks og siterte Shakespeare og ventet på at brannetterforskeren skulle innfinne seg.

«Var du med, eller?» spurte Annie.

«I hva?»

«Antonius og Kleopatra.»

«Nei, gud bedre. Tredje spydkaster i Julius Cæsar markerte høydepunktet i min skuespillerkarriere på skolen. Vi satte det opp i engelsk på videregående, og jeg måtte lære talen utenat.»

9

104201 GRMAT Lek med ild 140101.indd 9

17.03.14 12:25

Peter Robinson Banks trakk frakkeslagene sammen i halsen. Selv med Leeds United-

skjerfet som sønnen Brian hadde gitt ham i bursdagspresang, merket han kulden. Annie nøs, og Banks fikk dårlig samvittighet for å ha trukket henne ut i morgentimene. Den stakkars jenta hadde slitt med forkjølelse de siste dagene. Men overkonstabelen hans, Jim Hatchley, var det enda verre med: Han hadde ligget hjemme med influensa det meste av uken.

De hadde nettopp kommet til forgreningen av kanalen, som lå fem kilometer sør for Eastvale og forbandt elven Swain med Leeds-­ Liverpool-kanalen og videre med hele nettverket av vannveier som løp på kryss og tvers gjennom landet. Kanalen gikk gjennom et vakkert landskap, men denne natten var det vanligvis så fredfylte landbruksområdet flombelyst og summet av aktivitet, og gjenlød av brannmennenes rop og sprakingen fra bærbare radioer. Lukten av brent treverk, plast og gummi hang i luften og skrapte mot innsiden av Banks strupe når han pustet inn. Overalt rundt det opplyste området ruget vinternattens tidlige skumringsmørke, stjerneløst og kaldt. Mediene hadde allerede kommet, for det meste TV-team, siden branner alltid gir gode bilder, selv etter at de er slukket, men politiet og brannmannskapene holdt dem på god avstand, og åstedet var avsperret.

Så vidt Banks hadde greid å finne ut, strakte sidekanalen seg rett nordover omtrent hundre meter før den endte i et villnis av siv og kratt som til slutt gikk over i tørt land. Ingen på åstedet kunne huske om sidekanalen noen gang hadde ført noe sted, eller om den bare var blitt brukt som fortøyningsplass eller for å lette adkomsten til kalksteinen som regionen var berømt for. Noen antydet at sidekanalen kunne ha blitt påbegynt som et forbindelsesledd til selve Eastvale, men senere blitt oppgitt på grunn av pengemangel eller hellingen i landskapet.

«Fy pokker så kaldt det er,» klaget Annie og stampet med bena.

Hun var så å si skjult under en gammel militærfrakk hun hadde slengt over jeansen og den høyhalsede genseren. Hun hadde også på seg matchende lue, skjerf og votter i brun ull, og svarte skinnstøvler som nådde til knærne. Hun var rød på nesen.

10

104201 GRMAT Lek med ild 140101.indd 10

17.03.14 12:25

Lek med ild

«Det er best du går og snakker med brannmannskapene,» sa Banks.

«Finn ut hva de mener mens de fremdeles har begivenhetene i friskt minne. Hvem vet – kanskje en av dem vil varme deg opp litt.»

«Din frekke faen,» snufset Annie, pusset nesen og ruslet av gårde mens hun lette i de dype lommene etter notisboken sin. Banks fulgte henne med øynene der hun gikk, og lurte igjen på om han hadde rett i sine mistanker. Det var ingenting konkret, bare en aldri så liten forandring i utseendet og væremåten hennes, men han greide ikke å skyve fra seg inntrykket av at hun var sammen med noen og hadde vært det en stund. Ikke at det var hans business. Det var lenge siden Annie hadde brutt med ham, men – og dette var noe han hadde vondt for å innrømme – han kjente et stikk av sjalusi likevel. Tåpelig, egentlig, siden han litt til og fra hadde vært sammen med kriminalbetjent Michelle Hart siden i fjor sommer. Men han kunne ikke benekte at følelsen var der.

Den unge konstabelen som hadde snakket med sjefen for brannmannskapene, kom bort til Banks og presenterte seg: politikonstabel Smythe fra den nærmeste landsbyen, Molesby.

«Så det er du som er ansvarlig for at jeg ble vekket på et så ugudelig tidspunkt om morgenen,» sa Banks.

Konstabel Smythe bleknet. «Vel, sir, det virket … jeg …»

«Det er OK. Det var riktig gjort av deg. Kan du oppdatere meg?»

«Det er egentlig ikke så mye mer å si, sir.» Smythe virket sliten og dratt, som rimelig var. Han så ikke ut til å være stort mer enn tyve, og dette var antakelig den første alvorlige saken hans.

«Hvem meldte fra?» spurte Banks.

«En fyr som heter Hurst. Andrew Hurst. Bor i den gamle slusevokterboligen cirka halvannen kilometer herfra. Han sier at han skulle til å legge seg litt over ett da han så flammene fra soveromsvinduet. Han skjønte omtrent hvor de kom fra og dro bort for å sjekke.»

«Dro?» «Syklet, sir.»

11

104201 GRMAT Lek med ild 140101.indd 11

17.03.14 12:25

Peter Robinson

«OK. Fortsett.»

«Det er ikke stort mer å si. Da han så brannen, meldte han fra på mobilen sin, og brannvesenet kom. De hadde visse problemer med å komme til, som De kan se. De måtte legge ut mange slanger.»

Banks kunne se at brannbilene sto parkert omtrent hundre meter unna, på den andre siden av skogen, der en smal bygdevei gjorde en brå sving til høyre da den nærmet seg kanalen. «Var det noen som kom seg ut i live?»

«Det vet vi ikke, sir. I så fall var de ikke her da vi kom. Vi vet ikke engang hvor mange mennesker som bodde der, eller hva de heter. Det eneste vi vet, er at det er to døde.»

«Fine greier,» sa Banks. Det var ikke stort å gå etter. Branner ble ofte brukt til å dekke over andre forbrytelser, til å ødelegge beviser eller skjule identiteten til et offer, og dersom det var tilfellet her, trengte Banks å få vite mest mulig om menneskene som bodde i kanalbåtene.

Det ville bli vanskelig hvis alle var døde. «Denne slusevokteren, er han her fremdeles?»

«Han er egentlig ikke slusevokter, sir,» sa Smythe. «Vi bruker ikke sånne lenger. Båtmannskapene betjener slusene selv. Han bare bor i det gamle slusevokterhuset. Jeg opptok en kort forklaring og sendte ham hjem. Var det galt?»

«Det er greit,» sa Banks. «Vi snakker med ham senere.» Men det var ikke greit. Politikonstabel Smythe var åpenbart for uerfaren til å vite at mange brannstiftere elsker å melde fra om sine egne branner og nyter å delta i slukningsarbeidet etterpå. Hurst ville nå ha hatt all verdens tid til å kvitte seg med eventuelt bevismateriale, hvis han hadde vært involvert. «Hørt noe fra Geoff Hamilton ennå?» spurte Banks.

«Han er på vei, sir.»

Banks hadde jobbet sammen med Hamilton en gang tidligere, på en brann i en lagerbygning i Eastvale som hadde vist seg å være en forsikringssvindel. Han hadde ikke hatt noe særlig sans for mannens bryske, fåmælte personlighet, men han hadde respekt for Hamiltons 12

104201 GRMAT Lek med ild 140101.indd 12

17.03.14 12:25

Lek med ild

fagkunnskap og den sindige, omhyggelige måten han arbeidet på.

Man forserte ikke ting med Geoff Hamilton, og man trakk heller ikke forhastede slutninger. Og det var lurest ikke å bruke ordene «ildspåsettelse» eller «brannstiftelse» i hans nærvær. Han var altfor ofte blitt herset med i retten.

Annie Cabbot kom bort til Banks og Smythe. «Stasjonen fikk meldingen ett minutt over halv to i natt,» sa hun, «og brannfolkene var her ti over halv to.»

«Det høres rimelig ut.»

«Det er faktisk meget bra til å være på landet,» sa Annie. «Det er bra at stasjonen ikke var bemannet med frivillige.»

Banks visste at mange stasjoner på landsbygda brukte «frivillige», eller opplærte deltidsmannskaper, og det ville ha betydd lengre ventetid – minst fem minutter ekstra før de fikk reagert på sine personlige alarmer og kommet seg til stasjonen. «Det er forresten bra de ikke var i streik i natt igjen,» sa han, «ellers hadde vi fremdeles stått her og ventet på at hæren skulle komme og pisse på flammene.»

De så på brannmannskapene som pakket sammen tingene sine i taushet mens mørket ble til grålysning og en morgendis dukket opp tilsynelatende ingenstedsfra, drev over det dunkle vannet og hyllet inn de spinkle trærne. Enda røyken rev i lungene, følte Banks hvordan trangen til en sigarett flerret gjennom hele systemet hans. Han stakk hendene dypere i lommene. Det var nesten seks måneder siden han hadde røykt en sigarett, og ikke faen om han hadde tenkt å gi etter nå.

Mens han kjempet mot røyksuget, registrerte han i øyekroken en bevegelse mellom trærne. Noen sto der og holdt øye med dem. Banks hvisket noe til Annie og Smythe, som begynte å gå langs bredden i hver sin retning for å omringe og avskjære inntrengeren. Banks rygget langsomt og forsiktig mot trærne. Da han mente at han var nær nok, bråsnudde han og løp mot den ubudne gjesten. Mens de kalde, nakne greinene pisket og skrapte ham i ansiktet, så han en person som sprang omtrent tyve meter foran ham. Smythe og Annie løp 13

104201 GRMAT Lek med ild 140101.indd 13

17.03.14 12:25

Peter Robinson

parallelt med skikkelsen, braste gjennom den mørke underskogen og tok raskt innpå.

Smythe og Annie var uten sammenlikning best trent av de tre forfølgerne, og selv om han hadde sluttet å røyke, gikk det ikke lenge før Banks hev etter pusten. Da han så at Smythe tok innpå og at Annie nærmet seg fra nord, satte han ned farten og kom gispende frem tidsnok til å se de to legge en ung mann i bakken. Bare sekunder etter hadde han håndjern på og ble trukket på bena mens han strittet imot.

Alle ble stående stille en liten stund for å få igjen pusten, og Banks så på unggutten. Han var i begynnelsen av tyveårene, omtrent like høy som Banks, det vil si 175, tynn som en piperenser, og hadde glattbarbert hode og innhule kinn. Han hadde på seg jeans og en slitt skinnjakke over en svart T-skjorte. Han strevde for å komme seg løs fra Smythe, men hadde ingenting å stille opp mot den røslige konstabelen. «Ålreit,» sa Banks. «Hvem faen er du, og hva gjør du her?»

Gutten strittet imot. «Ingenting. Slipp meg! Jeg har ikke gjort noe.

La meg gå!»

«Navn!»

«Mark. Slipp meg nå.»

«Du skal ingen steder før du har gitt meg en rimelig forklaring på hvorfor du sto gjemt i skogen og så på brannen.»

«Jeg så ikke på brannen. Jeg …»

«Du gjorde hva?»

«Ingenting. Slipp meg.» Han vred seg igjen, men Smythe holdt godt tak i ham.

«Skal jeg ta ham med på stasjonen, sir?» spurte Smythe.

«Ikke ennå. Jeg vil snakke med ham først,» sa Banks. «Kom igjen, vi går tilbake til kanalen.»

De fire gikk tilbake gjennom skogen mot de ulmende kanalbåtene.

Smythe hadde et godt grep på Mark, som skalv nå.

«Kan du se om du kan få ordnet noe te eller kaffe, hva?» sa Banks til Smythe. «En av brannfolkene har sikkert en termos.» Så vendte han 14

104201 GRMAT Lek med ild 140101.indd 14

17.03.14 12:25

Lek med ild

seg mot Mark, som sto og stirret mot bakken og ristet på hodet. Mark så opp. Han hadde blek, kvisete hud, og angsten lyste ut av øynene hans, angst blandet med trass. «Hvorfor kan dere ikke la meg gå?»

«Fordi jeg vil vite hva du driver med her.»

«Jeg driver ikke med noen ting.»

«Hvordan kan det ha seg at jeg ikke tror deg?»

«Jeg vet ikke. Det er ditt problem.»

Banks sukket og gned hendene mot hverandre. Som vanlig hadde han glemt hanskene. Brannmannskapene hvilte nå, de fleste av dem i taushet mens de nippet til te eller kaffe, røykte og betraktet vrakrestene foran seg, kanskje sendte de opp en taus takk for at ingen av dem hadde mistet livet. Lukten av våt aske ble stadig mer fremtredende, og damp drev fra de ødelagte kanalbåtene og blandet seg med den tidlige morgendisen.

Så snart Geoff Hamilton kom, ville Banks ledsage ham under åstedsundersøkelsen, som han hadde gjort etter brannen i lagerbygningen. Brannvesenet hadde ingen fullmakt til å undersøke årsaken til en brann, så Hamilton var vant til å arbeide nært sammen med politiet og deres åstedsgranskere. Det var hans oppgave å fremlegge en rapport for liksynsmannen. I lagerbrannen var ingen blitt skadd, men dette var noe annet. Banks likte ikke synet av forbrente kropper; han hadde sett nok av dem før, nok til at brann var en av de tingene han fryktet og mer enn noe annet hadde respekt for. Måtte han velge mellom et sjølik og et brannoffer, ville han antakelig foretrekke sjølikets oppsvulmede, uformelige masse fremfor brannofferets forkullede, avflakende levninger. Men det var et tøft valg. Ild eller vann?

Og det var også en annen grunn til at han følte seg elendig. Det var nå tidlig fredag morgen, og Banks kunne se hvordan den planlagte weekenden med Michelle Hart raskt var i ferd med å gå i dass. Dersom brannen virkelig var påsatt og to mennesker var blitt drept, så ville det bety inndradd fritid og overtid over hele fjøla. Han ble nødt til å ringe Michelle. Hun ville i det minste forstå. Som kriminalbetjent ved po15

104201 GRMAT Lek med ild 140101.indd 15

17.03.14 12:25

Peter Robinson

litiet i Cambridgeshire var hun vant til politilivets omskiftelser. Hun bodde og virket fremdeles i Peterborough til tross for det tvilsomme utfallet av saken hun og Banks hadde jobbet med der sist sommer.

Smythe kom tilbake med en termos og fire plastkopper. Det var pulverkaffe, svak var den også, men den var i hvert fall fremdeles varm, og dampen som steg opp da Smythe skjenket i, bidro til å fordrive litt av morgenkulden. Banks trakk en sølvlerke opp av lommen – en fødselsdagspresang fra faren – og bød de andre. Bare han og Annie tok. Lerken var full av Laphroaig, og selv om Banks visste hvilket forferdelig spill av førsteklasses single malt det var å helle den opp i en plastkopp med tynn Nescafé, var det som om anledningen krevde det. Den lille skvetten gjorde da også kaffen så mye bedre at det rettferdiggjorde offeret.

«Ta av ham håndjernene,» sa Banks til Smythe.

«Men, sir –» «Bare gjør det. Han skal ingen steder, skal du vel, Mark?»

Mark sa ingenting. Etter at Smythe hadde fjernet håndjernene, gned Mark håndleddene sine og klemte begge hendene rundt kaffekoppen, som om varmen fra den var det som holdt ham oppe.

«Hvor gammel er du, Mark?» spurte Banks.

«Enogtyve.» Mark trakk en bulkete pakke Embassy Regal opp av lommen, tente en sigarett med en engangslighter og tok et dypt drag.

Dette minnet Banks på at de så snart som mulig burde få sjekket guttens hender og klær for eventuelle spor av tennvæske. Slike spor ble ikke sittende i all evighet.

«Hør på meg nå, Mark,» sa Banks. «Det første du må være klar over, er at du er det nærmeste en mistenkt vi har for denne brannen. Du lusket rundt åstedet som det rene skoleeksempel på en brannstifter.

Du blir nødt til å gi oss en forklaring på hva du gjorde her og hvorfor du stakk av da vi kom etter deg. Du kan velge om du vil gjøre det her og nå, uten håndjern på, eller i et formelt avhør på stasjonen i Eastvale hvor du må tilbringe natten i en celle. Valget er ditt.»

16

104201 GRMAT Lek med ild 140101.indd 16

17.03.14 12:25

Lek med ild

«I en celle er det i hvert fall varmt,» sa Mark. «Jeg har ingen andre steder å dra.»

«Hvor bor du?»

Mark gjorde en pause, før han med tårer i øynene pekte med en skjelvende hånd på den nordligste kanalbåten. «Der,» sa han.

Banks så på de rykende restene. «Bodde du på den kanalbåten?»

Mark nikket, så hvisket han noe Banks ikke fikk tak i.

«Hva?» spurte Banks og husket at brannfolkene hadde funnet et lik om bord i den kanalbåten. «Hva sa du? Vet du noe?»

«Tina … kom hun seg ut? Jeg har ikke sett henne.»

«Var det derfor du gjemte deg?»

«Jeg så etter Tina. Det var det jeg gjorde. Fikk de henne ut?»

«Bodde Tina sammen med deg på kanalbåten?»

«Ja.» «Var det noen andre?»

Marks øyne brant av skam. «Ja,» sa han. «Det var der jeg var. Ei jente.

I Eastvale. Tina og jeg hadde kranglet.»

Det var ikke det Banks hadde ment, men han merket seg opplysningen om utroskapen som Mark uoppfordret hadde gitt ham. Dét kom til å bli tøft å leve med; du knuller en annen kvinne mens kona eller kjæresten din omkommer i en brann. Med mindre det var Mark som hadde tent på før han dro. Banks visste at Tina antakelig var ett av de to likene brannfolkene hadde funnet, men han kunne ikke være sikker, og ikke faen om han ville fortelle Mark at Tina var død før han hadde funnet ut hva gutten hadde drevet med da brannen brøt ut, og før likenes identitet var bekreftet.

«Jeg mente om det var noen andre som bodde sammen med dere om bord i kanalbåten?»

«Bare jeg og Tina.»

«Og du har ikke sett henne?»

Mark ristet på hodet og gned nesen sin med håndbaken.

«Hvor lenge har dere bodd der?»

17

104201 GRMAT Lek med ild 140101.indd 17

17.03.14 12:25

Peter Robinson

«Omtrent tre måneder.»

«Hvor har du vært i natt, Mark?»

«Det har jeg jo sagt. Sammen med en annen.»

«Vi må ha navnet og adressen hennes.»

«Mandy. Jeg vet ikke hva hun heter til etternavn. Hun bor i Eastvale.» Han oppga en adresse, og Annie noterte den.

«Når kom du dit?»

«Jeg dro til puben hvor hun jobber – The George and Dragon, like ved universitetet – rett før den stengte. Omtrent kvart på elleve. Så dro vi hjem til henne.»

«Hvordan kom du deg til Eastvale? Har du bil?»

«Kødder du? Det går en sen buss oppe på veien. Den går halv elleve.»

Hvis Mark snakket sant – og alibiet hans måtte sjekkes grundig med bussjåføren og kjæresten – så kunne han umulig ha stiftet brannen. Hvis den var blitt påsatt før halv elleve, ville det ikke ha vært noe igjen av kanalbåtene halv to, da Andrew Hurst meldte fra om brannen.

«Når kom du tilbake hit?» spurte Banks.

«Veit ikke. Ha’kke klokke.»

Banks så på håndleddet hans. Det var sant som han sa. «Hvor sent?

Tolv? Ett? To?» «Seinere. Vekkerklokka til Mandy sto på tre da jeg dro derfra.»

«Hvordan kom du deg tilbake? Det går vel ingen busser på den tiden?»

«Jeg gikk.»

«Hvorfor ble du ikke natten over?»

«Jeg ble urolig. For Tina. Etterpå så hender det jo at det begynner å foregå ting inni hodet ditt, og ikke alltid hyggelige ting. Jeg fikk ikke sove. Jeg følte meg dårlig. Skyldig. Jeg burde aldri ha gått fra henne.»

«Hvor lang tid brukte du tilbake hit?»

«En times tid, kanskje. Litt mindre. Jeg kunne ikke tro det jeg så.

Alle disse folka. Jeg gjemte meg i skogen og så på helt til dere oppdaget meg.»

«Det var en god stund.»

18

104201 GRMAT Lek med ild 140101.indd 18

17.03.14 12:25

Lek med ild

«Jeg tok ikke tida.»

«Så du noen andre i skogen?»

«Bare brannfolka.»

«Mark, jeg skjønner at du har det tøft akkurat nå,» fortsatte Banks, «men vet du noe om menneskene i den andre kanalbåten? Vi trenger all den informasjon vi kan få.»

«Det er bare han ene fyren.»

«Hva heter han?»

«Tom.» «Tom hva?»

«Bare Tom.» «Hvor lenge har han bodd der?»

«Veit ikke. Han bodde der da jeg og Tina kom.»

«Hva driver han med?»

«Aner ikke. Han går ikke mye ut, holder seg for seg selv.»

«Vet du om han var hjemme i går kveld?»

«Veit ikke. Men han var nok det. Som jeg sa, han gikk nesten aldri ut.»

«Sett noen fremmede rundt her?»

«Nei.» «Har dere mottatt noen trusler?»

«Bare fra British Waterways.»

«At det var?»

Mark sendte Banks et trassig blikk. «Det må da ha gått opp for deg at vi ikke akkurat er vanlige middelklassefolk.» Han slo ut med hånden mot de utbrente båtene. «Det var utrangerte vrak, hadde ikke vært noen steder på årevis, bare lå der og råtna. Ingen veit hvem som eier dem, så vi bare flytta inn.» Mark så på kanalbåten igjen. Han fikk tårer i øynene og gjorde et lite kast med hodet.

Banks ga ham noen sekunder til å samle seg før han fortsatte. «Mener du at dere var husokkupanter?»

Mark tørket øynene med håndbaken. «Det stemmer. Og British Waterways har prøvd å bli kvitt oss i flere uker.»

19

104201 GRMAT Lek med ild 140101.indd 19

17.03.14 12:25

Peter Robinson

«Var Tom også okkupant?»

«Veit ikke. Antar det.»

«Var det elektrisitet om bord i båtene?»

«Fleiper du, eller?»

«Hvordan fikk dere varme og lys?»

«Stearinlys. Og vi hadde en gammel vedovn. Den var temmelig ødelagt, men jeg fikk den til å virke.»

«Hva med Tom?» «Det samme, antar jeg. Det var jo samme typen kanalbåt, selv om han hadde pussa opp sin litt, klint på litt maling her og der.»

Banks så ned på de utbrente kanalbåtene. Et uhell med ovnen var åpenbart en mulig forklaring på brannen. Eller Tom kunne ha brukt farlig brensel – parafin, diesel eller petroleumseter, for eksempel. Men dette ble bare spekulasjoner før Geoff Hamilton og rettsmedisineren hadde gjort jobben sin. Tålmodighet, sa Banks til seg selv.

Var det noen umiddelbart opplagte motiver? Mark og Tina hadde kranglet – kanskje han hadde dratt til henne og stukket av etter å ha tent på. Det var klart en mulighet dersom alibiet hans var falskt. Banks vendte seg mot Smythe. «Konstabel, vil du sette på Mark håndjernene igjen og ta ham med til stasjonen? Overlever ham til vakthavende på varetekten.»

Mark satte øynene i Banks, redd. «Dere kan ikke gjøre det.»

«Vi kan faktisk det. I hvert fall i ett døgn. Du er fremdeles mistenkt, og du har ingen fast bopel. Se det sånn,» tilføyde han, «du får god behandling, et varmt sted å være og nok mat. Og hvis alt du har fortalt meg er sant, har du ingenting å frykte. Har du et rulleblad?»

«Nei.» «Aldri blitt tatt, hva?» Banks vendte seg mot Smythe. «Sørg for at hendene og klærne hans blir sjekket for spor etter tennvæske. Bare nevn det for vakthavende. Han vet hva han skal gjøre.»

«Men du kan da ikke tro at jeg har gjort dette!» protesterte Mark. «Hva med Tina? Jeg er glad i henne. Jeg ville aldri gjøre henne noe vondt.»

20

104201 GRMAT Lek med ild 140101.indd 20

17.03.14 12:25

Lek med ild

«Det er rutine,» sa Banks. «Elimineringsprosedyre. Hvis vi finner ut at du er uskyldig, slipper vi å kaste bort både vår og din egen tid på meningsløse spørsmål.» Eller vi finner ut at du er skyldig, tenkte Banks, og da blir det en helt annen sak.

«Kom igjen, gutt.»

Mark hang med hodet, og Smythe satte på ham håndjernene igjen, grep ham i armen og tok ham med seg til politibilen. Banks sukket.

Det hadde allerede vært en lang natt, og han følte at det kom til å bli en enda lengre dag da han så Geoff Hamilton komme gående mot ham langs kanalbredden.

Tåken lå tung rundt de svartsvidde restene av de to kanalbåtene da Banks, åstedsfotograf Peter Darby, kriminaltekniker Terry Bradford

og brann­etterforsker Geoff Hamilton trakk på seg beskyttelsesklærne etter at det lokale politi, som hadde det formelle ansvaret, hadde gitt klarsignal til å inspisere åstedet. Annie sto og betraktet dem med frakken trukket tett rundt seg.

«Dette er ikke noe spesielt vanskelig eller farlig åsted,» sa Hamilton.

«Det er ikke noe tak som kan rase ned over oss, og det er lite sannsynlig at vi kommer til å synke eller gå rundt. Men pass på hvor dere setter bena likevel. Gulvet består av trepanel over et stålskrog, og treverket kan være forkullet her og der. Rommet er ikke innelukket, så luftkvaliteten skulle ikke by på noe problem, men dere bør likevel ha på dere partikkelmasker. Det er mye dritt i denne asken. Vi kommer til å rote opp litt av den, og det er noe dere helst ikke bør få i lungene.» Banks tenkte på all tobakksrøyken han hadde sugd ned i lungene i årenes løp, og grep etter masken.

«Har du film i kameraet?» spurte Hamilton Peter Darby.

Darby greide å presse frem et smil. «Femogtredve millimeter fargefilm. OK?» «Bra. Og husk å la videokameraet gå hele tiden, og fotografer fra alle vinkler. Likene er antakelig dekket av skitt og møkk, og jeg vil at du 21

104201 GRMAT Lek med ild 140101.indd 21

17.03.14 12:25

Peter Robinson

skal ta bilder før og etter at jeg har fjernet det. Ta også bilder av alle mulige utganger, og vær spesielt oppmerksom på eventuelle varme områder eller mulige brannkilder når jeg ber om det. OK?» «I praksis hver eneste kvadratfot, minst to ganger, mens jeg tar opp hele prosessen på video.»

«Du har skjønt poenget. Da setter vi i gang.»

Darby akslet utstyret sitt.

«Og ikke gå i veien for meg,» brummet Hamilton. «Det er for mange som har tråkket rundt her som det er.»

Banks hadde hørt hjertesukket før. Brannetterforskeren ville ha så få mennesker som mulig om bord i båtene for å redusere risikoen for at allerede skjørt bevismateriale skulle bli ødelagt, men han måtte ha politi og kriminaltekniker til stede, noen som kunne sikre bevismaterialet. For ikke å snakke om fotografen.

Banks justerte partikkelmasken. Terry Bradford tok opp den omfangsrike utstyrsbagen sin, og de begynte med Toms kanalbåt. Banks kjente en bølge av rendyrket angst velle opp i seg da han trådte inn på det forkullede treverket. Én ting han aldri hadde fortalt noen, var at han var livredd for brann. Helt siden et bestemt åsted fra tiden da han var tilknyttet London-politiet, hadde han hatt stadig tilbakevendende mareritt om å bli sperret inne høyt oppe i etasjene i en brennende bygning. Det var ikke så galt denne gangen, sa han til seg selv, for det var ingen flammer, bare vasstrukkent skrot, men likevel – tanken på flammer som slikket oppetter veggene og sprakende fortærte alt på sin vei, skremte ham fremdeles.

«Gå forsiktig,» sa Hamilton. «Det er lett å ødelegge bevismateriale etter en brann fordi man ikke kan se at det er bevismateriale. Heldigvis har mesteparten av vannet fra brannslangene rent over bord, så dere slipper å vasse til anklene i kaldt vann.»

Det Banks visste, der han tvang seg til å være rolig og konsentrere seg om jobben han hadde foran seg, var at et brannåsted var helt spesielt og stilte ham overfor problemer han ganske enkelt ikke møtte på 22

104201 GRMAT Lek med ild 140101.indd 22

17.03.14 12:25

Lek med ild

andre åsteder. Ikke bare var en brann i seg selv ufattelig ødeleggende, men også slukningsarbeidet var ødeleggende. Før Banks og Hamilton kunne undersøke kanalbåtene, hadde brannfolkene vært der først og antakelig tråkket ned viktig bevismateriale i sine forsøk på å redde liv.

Skadene var kanskje mindre denne gangen, siden brannmenn hadde et visst kjennskap til brannetterforskningsteknikk, og han visste at de ville prøve å beskytte åstedet så godt de kunne dersom de fikk mistanke om at brannen var påsatt.

Men fremfor alt, tenkte Banks, var det antakelig selve graden av ødeleggelse ved en brann som var mest forstyrrende og skapte flest problemer. Ild ødelegger mange ting fullstendig og gjør andre ugjenkjennelige. Banks husket fra lagerbrannen hvordan brente og forvridde gjenstander som ikke liknet noe han hadde sett før – som disse gamle konkurransene hvor du skal identifisere en dagligdags gjenstand fotografert fra en uvant vinkel – sett med Hamiltons øyne hadde en klart definert form og identitet; han kunne plukke opp en svart, formløs gjenstand, som noe hentet fra et maleri av Dalí, og identifisere den som en tom hermetikkboks, en lighter eller til og med et smeltet vinglass. Kanalbåten var omtrent ti–tolv meter lang. Det meste av treoverbygningen og veggene var brent bort og hadde blottlagt båtens indre som et virvar av svartsvidd og forvridd skrot – sofaer, hyller, seng, kommode, tak – alt forkullet av flammene og dryppende vått etter brannfolkenes slanger. Den ene delen av rommet så ut til å ha vært dekket av et bokskap, og Banks kunne se vasstrukne bøker som lå på gulvet. Gjennom masken kunne han ikke kjenne hvordan det luktet, men han hadde kjent lukten fra kanalbredden, og den sure stanken av brent plast, gummi og tøy hadde festet seg i minnet hans.

Siden de fleste vinduene hadde eksplodert og trappene og dørene hadde brent opp, var det umulig å si om noen hadde trengt seg inn.

Banks gikk forsiktig bak Hamilton, som stoppet nå og da for å lage en rask skisse eller undersøke noe som han deretter ba Terry Bradford putte i en av bevisposene sine. De tre beveget seg langsomt gjennom 23

104201 GRMAT Lek med ild 140101.indd 23

17.03.14 12:25

Peter Robinson

brannrestene. Banks kunne høre surret fra videokameraet, som han holdt mens Peter Darby tok stillbilder etter Hamiltons instrukser.

«Det ser ut som det var her det startet,» sa Hamilton da de kom til midten av boarealet.

Banks kunne se at brannskadene var større her, og forkullingen gikk enkelte steder dypere enn i noe annet område de hittil hadde passert, her og der i dype, sammenløpende furer. De måtte arbeide seg langsomt gjennom alt skrotet som lå strødd ut over gulvet. Hamiltons stemme lød dumpt gjennom masken, men Banks hørte tydelig hva han sa. «Dette er arnestedet for brannen. Du kan se at skadene på gulvet er større enn dem på undersiden av denne biten av taket.» Han tok opp en delvis forkullet trebit. «Ilden beveger seg oppover, så det er mest sannsynlig at brannen begynte på det laveste punktet med de største skadene. Det er her.» Han tok av seg masken og ga tegn til Banks om å gjøre det samme. Banks gjorde det.

«Kjenner du noen lukt?» spurte Hamilton.

Gjennom den blandede stanken av aske og gummi syntes Banks han kunne merke en velkjent lukt. «Terpentin,» sa han.

Hamilton tok et lite apparat ut av utstyrsbagen sin, bøyde seg og rettet et rør mot gulvet. «Dette er en hydrokarbondetektor, også kjent som en ‘snuser’,» forklarte han. «Den burde kunne fortelle oss om det er brukt en tennvæske» – han slo på en bryter – «hvilket det er.» Hamilton ba Terry Bradford bruke murskjeen sin og skuffe to–tre liter med aske og kullrester ned i en dobbel nylonpose og forsegle den godt. «Til gasskromatografen,» sa han og sendte Bradford til andre steder i rommet for å gjøre det samme der. «Det ser ut til å være flere arnesteder,» forklarte han. «Hvis du ser nærmere på brannmønsteret, så ser du at det har oppstått mer enn én brann i dette rommet, forbundet med hverandre via disse smale, dype brannfurene, eller ‘ildledere’, som de kalles.»

Banks visste at flere arnesteder kunne tyde på at brannen var påsatt, men han visste også at han ikke ville få Hamilton til å gå med på noe sånt ennå. Peter Darby ga ham videokameraet og klikket i vei med 24

104201 GRMAT Lek med ild 140101.indd 24

17.03.14 12:25

Lek med ild Pentaxen sin. «Har ikke vannet brannfolkene brukte, skylt vekk alle

spor etter tennvæske?» spurte Darby.

«I motsetning til hva man skulle tro,» sa Hamilton, «så nedkjøler og sinker vann prosessen. Vannet bevarer faktisk spor av eventuell tennvæske. Hvis noe slikt ble brukt, og snuseren tyder på det, så finner vi det i restene av dette teppet og disse gulvplankene.»

Terry Bradford bøyde seg for å fjerne noe skrot, og avdekket den stort sett svartbrente menneskelige skikkelsen som lå på magen på gulvet, i en forvridd stilling. Det var umulig uten videre å si om det var en mann eller en kvinne, men Banks antok at det sannsynligvis var mannen Mark bare kjente som «Tom». Han virket nokså liten av vekst, men Banks visste at branner gjør merkelige og uforutsigbare ting med menneskekroppen. Noen få tuster rødlig hår klebet fremdeles til den sprukne skallen, og noen steder hadde ilden brent vekk alt kjøttet og blottlagt knoklene. Det var fremdeles mulig å skjelne biter av en blå dongeriskjorte på offerets rygg, og det var tydelig at han var kledd i jeans. Banks kjente seg lettere kvalm bak partikkelmasken. «Det var rart,» sa Hamilton og bøyde seg for å se nærmere på liket.

«Hva da?» spurte Banks.

«Folk faller som regel på ryggen når de blir overmannet av flammer eller røyk,» forklarte Hamilton. «Det er derfor du ofte ser knærne og knyttnevene hevet i ‘bokser’-stilling. Det skyldes at musklene trekker seg sammen på grunn av det plutselige hetesjokket. Se der, du kan se hvor tennvæsken har rent ned i sprekkene i gulvet rundt liket. Antakelig under også. Forkullingen er mye dypere rundt der, og den generelle ødeleggelsen er større.»

«Si meg en ting,» sa Banks. «Ville han ha hatt tid til å komme seg unna hvis han hadde vært ved bevissthet og oppegående da brannen startet?»

«Vanskelig å si,» sa Hamilton. «Han ligger på magen, og hodet peker mot stedet der brannen begynte. Hvis han hadde prøvd å flykte, ville han mest sannsynlig ha løpt eller krabbet vekk, mot utgangen.»

25

104201 GRMAT Lek med ild 140101.indd 25

17.03.14 12:25

Peter Robinson

«Men kunne han ha kommet seg ut hvis han skjønte hva som var i ferd med å skje?»

«Vi vet at en del av taket falt over ham. Kanskje det skjedde før han kom seg unna. Kanskje han var dopet eller full. Hvem vet? Du får ikke meg til å spekulere over dette. Jeg er redd du må vente til etter obduksjonen og de toksikologiske testene før du får svar på spørsmålene dine.»

«Noen spor etter en beholder eller en tenningsanordning?»

«Det er massevis av mulige beholdere,» sa Hamilton, «men ingen som det står skrevet TENNVÆSKE på med store bokstaver. Alle må sjekkes. Sannsynligvis tente han på med en fyrstikk, og den er det sørgelig lite igjen av nå.»

«Påsatt, altså?»

«Det vil jeg ikke ta stilling til ennå, men jeg liker ikke det jeg ser.

Det er vanskelig å forutsi hvordan en brann oppstår og utvikler seg.

Kanskje han var full og sølte noe brennbart på klærne sine og satte fyr på seg selv og fikk panikk. Sånt skjer, vet du. Jeg har sett det før. Og røyk i lungene kan skape forvirring og nedsatt orienteringsevne. Av og til kan det se ut som om folk har løpt rett inn i flammene og ikke bort fra dem. Inntil videre får vi bare si at brannårsaken er uklar, OK?» Banks så på den svartsvidde skikkelsen. «Dersom legen får noe ut av det som er igjen av ham.»

«Du skulle bare visst,» sa Hamilton. «Det er sjelden en kropp er så ødelagt av ild at en god rettsmedisiner ikke får noe ut av den. Du får vel dr. Glendenning, antar jeg?»

Banks nikket.

«En av de beste.» Hamilton ba Terry Bradford ta noen flere prøver, så gikk de mot baugen på kanalbåten, til punktet der den nesten berørte naboens hekk. De ventet mens Peter Darby skiftet film i foto­ apparatet og kassett i videokameraet.

«Se på dette,» sa Hamilton og pekte på en tydelig stripe av dypt forkullet treverk som begynte i boarealet, like ved det første anten26

104201 GRMAT Lek med ild 140101.indd 26

17.03.14 12:25

Lek med ild

nelsesstedet, og fortsatte til baugen og deretter over til hekken og boarealet i den andre båten. «Enda en ildleder,» sa han. «En strime med tennvæske for å spre en brann fra ett sted til et annet. I dette tilfellet fra én kanalbåt til en annen.»

«Så den som gjorde dette, ville brenne ned begge kanalbåtene?»

«Det ser sånn ut.» Hamilton rynket pannen. «Men det er ikke mye.

Bare én tynn ildleder. Det virker som … Jeg vet ikke … en sleng med håndleddet. Ikke nok. En ettertanke.»

«Hva er det du prøver å si?»

«Jeg vet ikke. Men hvis noen virkelig ønsket å forsikre seg om at også den andre båten, og de som var om bord i den, ble ødelagt – og jeg sier ikke at det var slik det var … så kunne han ha gjort en grundigere jobb.»

«Kanskje han ikke hadde tid?» sa Banks.

«Det er mulig.»

«Eller slapp opp for tennvæske.»

«Det er også en mulig forklaring,» sa Hamilton. «Eller kanskje han bare ville skape forvirring. Uansett så kostet det enda et menneske livet.»

Liket i den andre kanalbåten lå innhyllet i en forkullet sovepose. Til tross for blemmene i ansiktet kunne Banks se at det var liket av en ung jente. Ansiktet hennes var fredfullt nok, og hvis det var ­røykforgiftning hun hadde dødd av, ville hun aldri ha merket ilden som svidde kinnene hennes og brente opp soveposen. Hun hadde en metallnagle like under underleppen, og Banks forestilte seg at også den måtte ha blitt oppvarmet av ilden og at dette var årsaken til de dypere brannsårene i huden rundt den. Han håpet at hun ikke hadde kjent det heller. En forkullet arm lå utenfor soveposen ved siden av noe som så ut som restene av en bærbar CD-spiller.

«Liket burde være ganske godt bevart inni soveposen,» sa Hamilton.

«De er som regel laget av flammehemmende materiale. Og se på disse blemmene i ansiktet.»

27

104201 GRMAT Lek med ild 140101.indd 27

17.03.14 12:25

Peter Robinson

«Hva med dem?» spurte Banks.

«Blemmedannelse er som regel et tegn på at offeret var i live da brannen oppsto.» Hamilton ventet til Peter Darby hadde filmet og fotografert hele åstedet før han bøyde seg ned og plukket opp to gjenstander på gulvet ved siden av henne.

«Hva er dette?» spurte Banks.

«Kan ikke si det med sikkerhet,» sa han, «men jeg tror den ene er en sprøyte og den andre en skje.» Han ga dem til Terry Bradford, som la dem i nye bevisposer etter først å ha funnet frem en kork i utstyrsbagen sin og stukket den over sprøytespissen. «Brannen har sikkert sterilisert den,» sa han, «men man kan aldri være påpasselig nok med sprøyter.»

Hamilton bøyde seg ned og skrapte opp noe annet fra gulvet ved siden av soveposen, og Bradford la det i en ny pose. «Ser ut som hun brukte et stearinlys,» sa Hamilton. «Antakelig til å varme opp det hun sprøytet i seg, hva det nå kan ha vært. Hvis jeg ikke hadde vært så sikker på at brannen begynte på den andre kanalbåten, ville jeg ha sagt at dette kunne være en mulig årsak. Jeg har sett det mer enn én gang, en junkie dupper av, og et stearinlys starter en brann. Eller det kunne også ha vært brukt som en primitiv tidsanordning.»

«Men det var ikke det som skjedde her?»

«Nei. Antennelsesstedene er definitivt i nabobåten. Det ville ha vært litt for mye av et sammentreff om de to brannene startet samtidig av forskjellige årsaker. Og denne har gjort så mye mindre skade.»

Banks kjente at en hodepine var i emning. Han så ned på liket av den unge jenta igjen, klemte neseryggen over masken mellom tommelen og pekefingeren til tårene stakk i øynene, deretter så han bort, inn i tåken, akkurat tidsnok til å se dr. Burns, politilegen, komme gående mot kanalbåtene med sin svarte veske.

104201 GRMAT Lek med ild 140101.indd 28

17.03.14 12:25

Lek med ild Copyright © Peter Robinson 2004

Første gang utgitt av Macmillan, an imprint of Pan Macmillan Ltd, London 2004 Originaltittel: Playing with Fire Norsk pocketutgave © Forlaget Press 2014 Omslagsfoto: Left Bank Pictures Ltd., London

Omslagsdesign: Dimitri Kayiambakis, Concorde Design AS Sats: Laboremus Oslo AS

Boken er satt med: Adobe Caslon Pro 11/15 Papir: Ensocreamy 60 g 2.0

Trykk og innbinding: Bookwell AB, Finland ISBN 978-82-7547-678-2 Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke

er eksemplarframstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Forlaget Press, Kongens gate 2, 0153 Oslo

www.forlagetpress.no

104201 GRMAT Lek med ild 140101.indd 4

17.03.14 12:25