Page 1


Alan Br adley

Mørket i krystallkulen Oversatt av Nina Aspen, MNO

For laget Pr ess

102147 GRMAT Mørket i krystallkulen 120101.indd 3

29.02.12 09.13


Mørket i krystallkulen Copyright © 2011 Alan Bradley Published by agreement with Licht & Burr Literary Agency, Denmark Originaltittel: A Red Herring Without Mustard

© Norsk utgave: Forlaget Press 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslag: Martin Kvamme Sats: Laboremus Oslo AS Boken er satt med Minion 10,8/14,4 pkt Papir: 70 g Munken Print Cream 1,5 Trykk og innbinding: AIT Otta AS ISBN 978–82–7547–516–7 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med Åndsverkloven eller avtalen om kopiering med KOPINOR,

interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre

erstatningskrav og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Forlaget Press, Kongens gate 2, 0153 Oslo, Norge

www.forlagetpress.no

Norske oversettelser brukt i teksten: 1. Henvisning til William Blake og diktet «Tigeren», i Uskyldens og erfaringens sanger: som viser menneskesjelens to motstridende tilstander, gjendiktet av Geir Uthaug, Aschehoug 1997. 2. Sitat fra Stormen av William Shakespeare, gjendiktet av André Bjerke, Aschehoug 1995. 3. Sitat fra Hamlet av William Shakespeare, gjendiktet av André Bjerke, Aschehoug 1996.

102147 GRMAT Mørket i krystallkulen 120101.indd 4

29.02.12 09.13


Copyright © 2011 Alan Bradley Published by agreement with Licht & Burr Literary Agency, Denmark Originaltittel: A Red Herring Without Mustard

© Norsk utgave: Forlaget Press, e-bokutgave 2012 Omslag: Martin Kvamme Tilrettelagt for e-bok av Laboremus Oslo AS ISBN 978–82–7547–544–0 (e-bok) ISBN 978–82–7547–516–7 (trykt hardcover) Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med Åndsverkloven eller avtalen om kopiering med KOPINOR,

interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningskrav og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. Forlaget Press, Kongens gate 2, 0153 Oslo, Norge

www.forlagetpress.no

Norske oversettelser brukt i teksten: 1. Henvisning til William Blake og diktet «Tigeren», i Uskyldens og erfaringens sanger: som viser menneskesjelens to motstridende tilstander, gjendiktet av Geir Uthaug, Aschehoug 1997. 2. Sitat fra Stormen av William Shakespeare, gjendiktet av André Bjerke, Aschehoug 1995. 3. Sitat fra Hamlet av William Shakespeare, gjendiktet av André Bjerke, Aschehoug 1996.

102147 GRMAT Mørket i krystallkulen 120101.indd 6

29.02.12 09.13


Til John og Janet Harland

102147 GRMAT Mørket i krystallkulen 120101.indd 7

29.02.12 09.13


EN

D

u skremmer meg,» sa sigøynerkvinnen. «Så mørk har krystallkula aldri vært før.» Hun la hendene rundt den som om hun ville beskytte øynene mine mot de skrekkelige tingene som svømte rundt i kulens dystre dyp. Idet hun la fingrene rundt glasset syntes jeg at jeg kjente isvann sildre ned i halsen. Et tynt stearinlys blafret på kanten av bordet, og det matte lyset ga gjenskinn i messingøreringene hennes før det gled bort i de mørke hjørnene av teltet. Svart hår, svarte øyne, svart kjole, røde kinn, rød munn og en stemme som bare kunne blitt sånn etter å ha røykt en halv million sigaretter. Som for å bekrefte min mistanke fikk den gamle kvinnen plutselig et kraftig hosteanfall som fikk den sammenkrøkte skikkelsen til å riste og gispe voldsomt etter luft. Det hørtes ut som om en stor fugl ble holdt fanget i lungene hennes og flakset for å komme seg løs. «Går det bra med deg?» spurte jeg. «Jeg kan gå og hente hjelp.» Jeg syntes jeg hadde sett Dr. Darby ute på kirkegården for ti minutter siden, der han stanset og slo av en prat foran hver eneste stand på kirkebasaren. Men før jeg fikk gjort noe med det la sigøynerkvinnen den mørke hånden over min oppå den svarte fløyelsduken. «Nei,» sa hun. «Nei … ikke gjør det. Det skjer hele tiden.» Og hun begynte å hoste igjen.

«

9

102147 GRMAT Mørket i krystallkulen 120101.indd 9

29.02.12 09.13


Alan Bradley

Jeg ventet tålmodig til det ga seg og var nesten redd for å bevege

meg. «Hvor gammel er du?» spurte hun til slutt. «Ti? Tolv?» «Elleve,» sa jeg, og hun nikket trett, som om hun hadde visst det hele tiden. «Jeg kan se … et fjell,» fortsatte hun og kvalte nesten ordene, «og ansiktet … til kvinnen du vil bli.» Til tross for den trykkende varmen i det dunkle teltet frøs blodet til is i årene mine. Hun så selvfølgelig Harriet! Harriet var moren min, som døde i en klatreulykke da jeg var liten. Sigøynerkvinnen snudde hånden min og stakk tommelen hardt inn i håndflaten min. Det gjorde vondt, så fingrene sprikte og krøllet seg deretter sammen som tærne på en avhogd kyllingfot. Hun grep tak i venstrehånden min. «Det er denne hånden du ble født med,» sa hun, så knapt nok på den, slapp den ned igjen og løftet opp den andre hånden, « … og dette er hånden du har utviklet.» Hun stirret på den med avsky mens stearinlyset blafret. «Den ødelagte stjernen på måneberget viser at et begavet sinn har vendt seg innover mot seg selv, et sinn som vandrer langs mørke stier.» Det var ikke dette jeg ville høre. «Fortell meg om den kvinnen du så på det fjellet,» sa jeg. «Henne jeg skal bli.» Hun hostet igjen, strammet til sjalet rundt skuldrene, som om hun ville beskytte seg mot en eldgammel og usynlig vintervind. «Legg en sølvmynt i hånden min,» forlangte hun og stakk fram en møkkete hånd. «Men du har jo fått en shilling av meg,» sa jeg. «Det er det det står på plakaten utenfor.» «Beskjeder fra den tredje sirkel koster mer,» hveste hun. «De tapper batteriene i min sjel.» Jeg holdt på å le høyt. Hvem trodde egentlig denne gamle heksa 10

102147 GRMAT Mørket i krystallkulen 120101.indd 10

29.02.12 09.13


Mørket i krystallkulen

at hun var? Men det virket uansett som om hun hadde fått øye på Harriet der bak dødens forheng, og jeg kunne ikke la min egen skepsis ødelegge muligheten til å få snakke med min døde mor. Jeg lette etter min siste shilling og la den i hånden hennes. De mørke øynene møtte mine. De var plutselig blitt blanke som øynene til en kaie. «Hun prøver å komme hjem,» sa hun. «Denne … kvinnen … prøver å komme hjem fra kulden. Hun vil at du skal hjelpe henne.» Jeg spratt opp og slo i farten borti bordet med de nakne knærne mine. Bordet vaklet og veltet deretter over på den ene siden mens stearinlyset gled ned og falt oppi et virvar av støvete, svart tøystoff. Først steg en strime av svart røyk opp, men så ble flammen blå, så rød, så oransje. Skrekkslagen ble jeg stående og se på at ilden spredte seg. På kortere tid enn det tar å fortelle det sto teltet i lys lue. Jeg skulle ønske jeg hadde vært åndsnærværende nok til å kaste en våt klut over øynene til sigøynerkvinnen og føre henne i sikkerhet, men i stedet løp jeg – rett gjennom sirkelen med flammer som utgjorde utgangen – og jeg stoppet ikke før jeg nådde bort til kokosnøttboden, der jeg ble stående og gispe etter luft bak et lerretsforheng. Noen hadde tatt en sveivegrammofon med til kirkegården, og ut av høyttaleren strømmet stemmen til Danny Kaye med en ubehagelig metallaktig lyd: Oh I've got a love-ly bunch of coconuts. There they are a-standin' in a row … Jeg så mot teltet og fikk øye på Mr. Haskins, kirketjeneren i St. Tancred's, og en annen mann som jeg ikke kjente, som kastet en

balje med vann og epler og det hele over flammene. Halvparten av innbyggerne i Bishop's Lacey – i hvert fall virket 11

102147 GRMAT Mørket i krystallkulen 120101.indd 11

29.02.12 09.13


Alan Bradley

det sånn – sto og måpte mot søylen med svart røyk som steg opp, med hånden over munnen eller fingertuppene mot kinnet, uten å vite hva de skulle gjøre. Dr. Darby førte sigøynerkvinnen sakte bort i retning St. John's syketelt, mens den gamle kroppen hennes krøkte seg i hoste. Så liten hun så ut i solskinnet, tenkte jeg, og så blek. «Å, der er du jo, din avskyelige, lille reke. Vi har lett etter deg overalt.» Det var Ophelia, den eldste av de to søstrene mine. Feely var sytten og mente hun hørte hjemme høyt der oppe sammen med jomfru Maria, selv om jeg er villig til å vedde på at den viktigste forskjellen mellom dem er at jomfru Maria ikke står og ser seg selv i speilet og plukker seg i ansiktet med en pinsett tjuetre timer i døgnet. Det var bestandig lurest å gi raskt svar på tiltale overfor Feely: «Hvordan våger du å kalle meg for en reke, din dumme pølse? Pappa har sagt så mange ganger at det er respektløst av deg.» Feely snappet etter øret mitt, men jeg gikk et skritt til siden. Av ren og skjær nødvendighet var raske unnamanøvre blitt en av mine spesialiteter. «Hvor er Daffy?» spurte jeg i håp om å avlede hennes giftige oppmerksomhet. Daffy var den andre søsteren min, som var to år eldre enn meg og en dreven plageånd allerede som trettenåring. «Henger over bøkene sine, vel. Hva ellers?» Hun nikket mot en hestesko med bukkebord borte på plenen, der St. Tancreds alterlaug og kvinneforening hadde slått seg sammen for å arrangere et loppemarked bestående av gamle bøker og assortert husholdningsskrot. Det virket ikke som om Feely hadde lagt merke til de ulmende restene etter sigøynerkvinnens telt. Av ren forfengelighet hadde hun som vanlig latt brillene ligge igjen hjemme, men hennes 12

102147 GRMAT Mørket i krystallkulen 120101.indd 12

29.02.12 09.13


Mørket i krystallkulen

uoppmerksomhet kunne simpelthen skyldes mangel på interesse. Når det var snakk om praktiske ting, stoppet Feelys entusiasme ved hennes egen nesetipp. «Se på disse,» sa hun og holdt et par svarte øreringer opp til ørene. Hun klarte ikke å la være å briske seg. «Fransk jett. De kommer fra godset til Lady Trotter. Glenda sier de var veldig heldige som fikk en sixpence for dem.» «Glenda har helt rett,» sa jeg. «Fransk jett er bare glass.» Det var sant. Jeg hadde nylig smeltet en gyselig viktoriansk brosje i kjemilaboratoriet mitt og funnet ut at den besto av ren silisiumklorid. Det var lite sannsynlig at Feely kom til å savne den greia. «Engelsk jett er mye mer interessant,» sa jeg. «Den er dannet av de fossile restene fra skjellgraner, skjønner du, og …» Men Feely var allerede på vei bort, for hun hadde fått øye på Ned Cropper, den rødhårede postgutten på Thirteen Drakes, som med en viss energisk og muskuløs eleganse kastet køller på ei tredokke. Den tredje pinnen brakk dokkas krittpipe i to, og Feely stilte seg ved siden av ham akkurat tidsnok til å kunne motta bamsepremien av en rødmende Ned. «Noe som er verdt å redde fra bålet?» spurte jeg Daffy, som hadde stukket nesen resolutt nedi det som kan ha vært en førsteutgave av Stolthet og fordom etter de flekkete, oksiderte boksidene å dømme. Det var imidlertid lite sannsynlig. Hele bibliotek ble gjenvunnet under krigen, og det var ikke mye å lage loppemarked av nå til dags. Bøkene som ikke ble solgt i løpet av sommersesongen, ville bli fraktet fra kjelleren i presteboligen på Guy Fawkes Night, stablet i parken i landsbyen og satt fyr på. Jeg la hodet på skakke og tok en rask titt på bokstabelen som Daffy allerede hadde lagt til side: On Sledge and Horseback to Outcast Siberian Lepers, Plinius den eldres Naturalis Historia, The Martyrdom of Man og de to første bindene av The Memoirs of 13

102147 GRMAT Mørket i krystallkulen 120101.indd 13

29.02.12 09.13


Alan Bradley

Jacques Casanova – det reneste vås. Bortsett fra Plinius, kanskje,

som hadde skrevet noen finfine saker om giftstoffer. Jeg gikk sakte langs bordet og lot en finger gli over bøkene, som alle sto med ryggen opp: Ethel M. Dell, E. M. Delafield, Warwick Deeping … Ved en annen anledning hadde jeg lagt merke til at de fleste store giftmorderne i historien het noe på C, og her var en haug forfattere som begynte med D. Var jeg på sporet av noe? En av universets hemmeligheter? Jeg lukket øynene og konsentrerte meg: Dickens .… Doyle … Dumas … Dostojevskij … jeg hadde sett alle i hendene til Daffy på et eller annet tidspunkt. Daffy hadde selv planer om å bli romanforfatter når hun ble stor. Det kunne ikke slå feil med et navn som Daphne de Luce! «Daff!» sa jeg. «Dette er helt utrolig …» «Stille!» glefset hun. «Jeg har sagt at du ikke må snakke til meg når jeg leser.» Søsteren min kunne være svært uvennlig når hun følte for det. Det hadde ikke bestandig vært sånn. Da jeg var yngre, for eksempel, og far fikk Daffy til å høre på meg når jeg leste aftenbønnen, lærte hun meg å deklamere bønnene på røverspråket, mens vi rullet oss i dunputene og holdt på å le oss i hjel. «Od-gei ess-blei, aderfei, ilifei, og isis-mei ullit-mei. Og oggermei, oo-tei!» Men ting forandret seg mellom søstrene mine og meg i årenes løp. Jeg strakte meg litt fornærmet etter et bind som lå oppå de andre: A Looking Glasse, for London and Englande. Det var en bok som Feely kom til å like, tenkte jeg, for hun var helt gal etter speil. Kanskje jeg skulle kjøpe den selv og gjemme den helt til jeg mot formodning skulle få lyst til å gi henne en presang eller en forsoningsgave. Det hadde skjedd merkeligere ting enn som så. Da jeg bladde noen sider forsto jeg fort at det ikke var en roman, 14

102147 GRMAT Mørket i krystallkulen 120101.indd 14

29.02.12 09.13


Mørket i krystallkulen

men et skuespill fullt av personnavn og replikker. En som het Adam snakket til en klovn: Et krus øl uten en dame ved sin side er som et egg uten salt eller

røkt sild uten sennep.

For et perfekt motto for en viss person, tenkte jeg og tittet bort på Ned som strøk seg mot søsteren min mens hun lot som hun ikke merket det. Det var mer enn én gang jeg hadde sett ham sitte på gårdsplassen utenfor Thirteen Drakes med en mugge øl – og noen ganger sammen med Mary Stoker, pubvertinnens datter, ved sin side. Jeg ble litt sjokkert da jeg plutselig forsto at Ned på en måte var ufullstendig uten en øl og en kvinne innen rekkevidde. Hvorfor hadde jeg ikke lagt merke til det før? Kanskje det er sånn at jeg av og til skjønner ting uten å observere, som Dr. Watson på radio i En skandale i Bøhmen. Dette var jeg nødt til å tenke over. «Ditt verk, går jeg ut fra?» sa plutselig Daffy mens hun la ned en bok og tok opp en annen. Hun veivet mot den lille klyngen med

folk som sto og måpte mot de rykende ruinene etter sigøynerkvinnens telt. «Det lyser Flavia de Luce over det hele.» «Æ bæ,» sa jeg. «Jeg hadde tenkt å hjelpe deg å bære bøkene hjem, men nå kan du pokker meg slepe dem med deg selv.» «Å, nei!» sa hun og klamret seg til armen min. «Hold opp, vær så snill. Hjertestrengene mine spiller Mozarts Rekviem, og en flyktig flenge er i ferd med å nå bort til mitt høyre øye mens vi snakker.» Jeg strente av sted mens jeg plystret bekymringsløst. Jeg fikk ta meg av hennes uforskammetheter senere. «Au! Kutt ut, Brookie! Det gjør vondt.» Stemmen kom fra et sted bak myntspill-bordet, og da jeg hørte at det var Colin Prout som jamret seg, stoppet jeg for å lytte. Jeg presset meg mot kirkemuren og holdt meg godt bak lerretsforhenget rundt basarstanden så jeg kunne tyvlytte uten å bli 15

102147 GRMAT Mørket i krystallkulen 120101.indd 15

29.02.12 09.13


Alan Bradley

oppdaget. Jeg så Colin godt gjennom åpningene mellom de fuktige plankene. Han hang i enden av armen til Brookie Harewood som en diger bebrillet fisk, med de tykke brilleglassene på snei, det skitne, blonde håret som en høystakk, den store, fuktige munnen åpen og gispende etter luft. «Kutt ut. Jeg ha’kke gjort no’.» Med den andre hånden tok Brookie tak i den løsthengende buksebaken til Colin og snurret ham rundt så han ble vendt mot de rykende restene av teltet til sigøynerkvinnen. «Hvem var det som gjorde det da, hva?» ville han vite og ristet gutten for å understreke hva han mente. «Ingen røyk uten ild. Ingen ild uten fyrstikker. Og ingen fyrstikker uten Colin Prout.» «Se her’a,» sa Colin og prøvde å presse en hånd nedi lomma. «Tell sjøl! Bare tell, Brookie. Like mange som i går. Tre. Jeg ha’kke brukt ei eneste ei.» Idet Brookie slapp taket falt Colin i bakken, rullet seg opp på albuene, stakk hånden nedi bukselomma og tok opp en eske med fyrstikker, som han viftet mot plageånden. Brookie løftet hodet og snuste i luften som om han søkte hjelp. Den fettete capsen, gummistøvlene, den lange mollskinnsfrakken og – til tross for det varme sommerværet – et ullskjerf som snodde seg rundt bulldoghalsen hans som en skarlagenrød slange, fikk ham til å ligne på en av rottefangerne hos Dickens. Før jeg fikk tenkt over hva jeg skulle gjøre, hadde Colin kommet seg på beina og han børstet støvet av seg og trakk på skuldrene, som om han ikke brydde seg, mens de begge strente over kirkegården. Jeg antar at jeg burde ha kommet fram fra gjemmestedet mitt, innrømmet at det var jeg som var ansvarlig for brannen og krevd at Brookie lot gutten være. Hvis han nektet, kunne jeg lett løpt etter presten eller ropt på en av de andre sunne og sterke men16

102147 GRMAT Mørket i krystallkulen 120101.indd 16

29.02.12 09.13


Mørket i krystallkulen

nene som var i nærheten. Men jeg gjorde ikke det. Og den enkle grunnen til det, skjønte jeg med et lite grøss, var at jeg var redd for Brookie Harewood. Brookie var pøbelen i Bishop's Lacey. «Brookie Harewood?» hadde Feely snøftet den dagen Mrs. Mullet foreslo at Brookie kunne hjelpe Dogger med å luke i hagen og klippe hekkene rundt Buckshaw. «Men han får remisser fra hjemlandet sitt, ikke sant? Vi ville ikke vært noe verdt hvis vi hadde ham hengende rundt her.» «Hva betyr remisser?» spurte jeg idet Feely kom farende ut av kjøkkenet. «Jeg veit ikke, vennen,» svarte Mrs. M. «Mora hass er hu dama som maler borte ved Malden Fenwick.» «Maler?» spurte jeg. «Hus?» «Hus? Velsigne deg! Nei, hu maler bilder. Men’sker til hest og sånt no’. Kanskje hu vil male deg en dag. Du og Miss Ophelia og Miss Daphne.» Da fnyste jeg og løp ut av rommet. Hvis jeg skulle males i olje, fernisseres og rammes inn, var det inne på kjemilaboratoriet jeg skulle posere, og ingen andre steder. Med glassbegre, glassklokker og erlenmeyerkolber rundt meg kunne jeg titte utålmodig opp fra mikroskopet omtrent på samme måte som min avdøde grandonkel Tarquin de Luce gjør på sitt portrett, som fremdeles henger i billedgalleriet i Buckshaw. Jeg ville vært åpenbart forarget, akkurat som onkel Tar. Ingen hester og mennesker for meg, takk. En svak antydning av røyk hang fremdeles over kirkegården. Nå da flesteparten av tilskuerne var gått sin vei, var de forkullede og ulmende restene av sigøynerkvinnens telt klart synlige der ved stien. Men det var egentlig ikke den avsvidde sirkelen i gresset som interesserte meg, men mest det som hadde vært skjult bak den: en sigøynervogn malt i sterke farger. 17

102147 GRMAT Mørket i krystallkulen 120101.indd 17

29.02.12 09.13


Alan Bradley

Den var smørgul med høyrøde skodder, og listverket som skrå-

net forsiktig utover under et avrundet tak, fikk den til å ligne på et brød som hadde hevet seg utover kanten på bakeformen. Fra de spinkle, gule hjulene til den krokete metallpipa, og fra de buede katedralvinduene til de komplisert utskårne konsollene på hver side av døra, var det som om den hadde kommet drønnende ut av en drøm. En gammel, svairygget hest sto og gresset på en pittoresk måte blant de skjeve gravstøttene i hjørnet av kirkegården, bare for å gjøre scenen enda mer fullkommen. Det var en romanihest. Jeg kjente den straks igjen fra fotografier jeg hadde sett i Landsbyliv. Hesten så ut som en krysning mellom en clydesdalehest og en enhjørning, med buskete hover og hale og en lang man som hang over fjeset (som den tittet like blygt fram under som Veronica Lake). «Flavia, vennen min,» sa en stemme bak meg. Det var Denwyn Richardson, presten i St. Tancred's. «Dr. Darby ville blitt svært takknemlig hvis du løp inn til damene på kjøkkenet og hentet en mugge med frisk limonade.» Han må ha fått dårlig samvittighet av det fornærmede blikket jeg sendte ham. Hvorfor blir elleve år gamle jenter bestandig behandlet som om de er tjenere? «Jeg skulle gjerne gjort det selv, vet du, men doktoren mener at den stakkars damen vil bli forvirret av prestekragen min og så videre, så ja …» «Med glede,» sa jeg muntert, og jeg mente det. Hvis jeg var limonadebærer, ville jeg nemlig få tilgang til syketeltet. Jeg bykset inn på kjøkkenet i menighetshuset før du ville rukket å si «pang!» («Unnskyld meg. Medisinsk nødhjelp!»), forsvant ut igjen med en kjølig mugge med limonade og is, og nå befant jeg meg i det svakt opplyste førstehjelpsteltet og helte greia oppi et sprukket glass. «Håper det går bra med deg,» sa jeg da jeg rakte glasset til sigøy18

102147 GRMAT Mørket i krystallkulen 120101.indd 18

29.02.12 09.13


Mørket i krystallkulen

nerkvinnen. «Beklager det der med teltet. Jeg skal selvsagt betale for det.» «Mmmm,» sa Dr. Darby. «Behøves ikke. Hun har allerede fortalt at det var en ulykke.» Kvinnens fæle, rødkantede øyne betraktet meg vaktsomt mens hun drakk. «Dr. Darby,» sa presten og stakk hodet gjennom døråpningen i teltet som en skilpadde, så prestekragen hans ikke skulle synes. «Hvis du har en ledig stund … det er Mrs. Peasley ved kjeglebanen. Hun sier hun føler seg så rar.» «Mmmm,» sa doktoren og kneppet igjen den svarte vesken. «Det du trenger, jenta mi,» sa han til sigøynerkvinnen, «er en ordentlig hvil.» Og til meg: «Bli her litt. Jeg er snart tilbake. Blir aldri noe regn jo,» sa han ut i luften da han gikk. Jeg sto og stirret tafatt på føttene mine i evigheter mens jeg prøvde å komme på noe å si. Jeg torde ikke å se sigøynerkvinnen i øynene. «Jeg skal betale for teltet,» gjentok jeg. «Selv om det var en ulykke.» Da begynte hun å hoste igjen, og det var tydelig, selv for meg, at brannen hadde hatt sin virkning på de allerede skrøpelige lungene hennes. Jeg ventet hjelpeløs på at gispingen skulle avta. Da den endelig gjorde det, oppsto det enda en lang og nervepirrende stillhet. «Kvinnen,» sa sigøynerkvinnen endelig. «Kvinnen på fjellet. Hvem var hun?» «Hun var moren min,» sa jeg. «Hun het Harriet de Luce.» «Fjellet?» «Et sted i Tibet, tror jeg. Hun døde der for ti år siden. Vi prater ikke så mye om det på Buckshaw.» «Buckshaw sier meg ingenting.» «Jeg bor der. Sør for landsbyen,» sa jeg mens jeg veivet litt med hånden. 19

102147 GRMAT Mørket i krystallkulen 120101.indd 19

29.02.12 09.13


Alan Bradley

«Ah!» sa hun og gjennomboret øynene i mine. «Det store huset. Med to fløyer foldet bakover.» «Ja, det huset er det,» sa jeg. «Ikke langt unna der elva snur.» «Ja,» sa kvinnen. «Jeg har slått leir der. Visste ikke hva det het der.» Slått leir der? Det var helt ufattelig. «Dama lot romanieren og jeg få slå leir i en skoglund ved elva. Han trengte å hvile seg.» «Jeg vet hvor det er!» sa jeg. «Det heter Palings. Masse hyllebusker og …» «Bær,» la hun til. «Men vent litt!» sa jeg. «Dama? Det har ikke vært noen dame på Buckshaw etter at Harriet døde.» Sigøynerkvinnen bare fortsatte som om jeg ikke hadde sagt noe. «En vakker kvinne var hun også. Litt sånn som deg,» la hun til og studerte meg nærgående, «nå da jeg ser deg ordentlig.» Men så ble hun mørk i ansiktet. Var det bare noe jeg innbilte meg, eller ble stemmen hennes kraftigere mens hun pratet? «Så ble vi jagd bort,» sa hun sint. «De sa de ikke ville ha oss der lenger. Det var den sommeren Johnny Faa døde.» «Johnny Faa?» «Romanieren min. Mannen min. Døde midt på en støvete vei mens han presset hendene mot brystet og forbannet den gajoen – engelskmannen – som hadde jagd oss.» «Og hvem var det?» spurte jeg, selv om jeg fryktet svaret. «Spurte ikke hva han het. Stiv som ei påle, den jævelen!» Far! Jeg var helt sikker! Det var far som hadde jagd sigøynerne bort fra godset. «Og Johnny Faa, mannen din … døde han på grunn av det, sa du?» Sigøynerkvinnen nikket, og de triste øynene fortalte at det var sant. 20

102147 GRMAT Mørket i krystallkulen 120101.indd 20

29.02.12 09.13


Mørket i krystallkulen

«Fordi han måtte hvile?» «Måtte hvile,» gjentok hun med hviskende stemme, «og det må jeg også.» Og det var da jeg kom på det. Før jeg fikk ombestemt meg glapp det ut av meg: «Du kan komme tilbake til Buckshaw. Bli så lenge du vil. Det kommer til å bli fint … Jeg lover.» Idet jeg sa det visste jeg at far og jeg kom til å krangle iltert om dette, men det gjorde på en måte ingenting. En gang hadde Harriet gitt disse menneskene tilflukt, og jeg kunne ikke tillate meg å la være å gjøre det samme. «Vi kan sette vognen din på Palings,» sa jeg, «inne blant buskene. Ingen trenger å få vite at du er der.» De sorte øynene gled over ansiktet mitt, fra side til side. Jeg rakte hånden oppmuntrende mot henne. «Mmmm. Kom igjen, jente. Aksepter tilbudet. Litt hvile vil gjøre deg godt.» Det var Dr. Darby, som hadde smettet stille inn i teltet igjen. Han blunket så vidt mot meg. Doktoren var en av fars eldste venner, og jeg visste at han også kunne se for seg det påfølgende slaget. Han hadde sett for seg slagmarken og overveid risikoen selv før han sa noe. Jeg hadde lyst til å gi ham en klem. Han satte den svarte vesken fra seg på bordet, romsterte i den og dro opp en flaske. «Tas mot hoste,» sa han og ga den til sigøynerkvinnen. Hun stirret mistenksomt på den. «Kom igjen,» oppfordret han, «ta den. Det betyr ulykke å avslå en lege, vet du.» «Jeg kan hjelpe til med hesten,» sa han. «Har hatt en selv en gang.» Nå tok han i bruk den gamle landsbydoktor-måten å gjøre ting på, og jeg visste at vi medisinsk sett var utenfor fare. Klynger med folk stirret på oss da doktoren geleidet oss mot 21

102147 GRMAT Mørket i krystallkulen 120101.indd 21

29.02.12 09.13


Alan Bradley

sigøynervognen. Han fikk seletøy på hesten på null komma null, og sigøynerkvinnen og jeg satte oss på trelisten som tjente som både trappetrinn og kuskesete. Den gamle kvinnen lagde en klukkelyd, og landsbyboerne ga plass på begge sider da vognen rykket fremover og begynte å romle langsomt bortover gangstien på kirkegården. Fra mitt svært gode utsiktspunkt kikket jeg ned på de mange oppadvendte ansiktene, men Feely og Daffys var ikke blant dem. Bra, tenkte jeg. De var antagelig i en av bodene og stappet i seg scones og krem.

102147 GRMAT Mørket i krystallkulen 120101.indd 22

29.02.12 09.13


TO

V

i klapret gjennom hovedgata, mens lyden av hestehovene gjallet høyt mot brosteinen. «Hva heter han?» spurte jeg og pekte på det gamle dyret. «Gry.» «Gray?» «Gry. ‘Hest’ på romani.» Jeg lagret den ekstra informasjonen til fremtidig bruk og gledet meg til det tidspunktet da jeg kunne briljere med den foran min bedrevitende søster, Daffy. Hun kom selvsagt til å late som om hun allerede visste det. Det må ha vært den høye klapringen som fikk Miss Cool, landsbyens postdame, til å styrte bort til vinduet i godtebutikken. Da hun fikk øye på meg der ved siden av sigøynerkvinnen, sperret hun opp øynene mens hånden spratt opp til munnen. Til tross for butikkens tunge speilglassvinduer og gata som var mellom oss, kunne jeg nesten høre henne gispe. Det må ha vært et fryktelig sjokk for henne å se oberst Haviland de Luces yngste datter sitte i en sigøynervogn, uansett hvor festlig den var malt. Jeg vinket som en febrilsk støvmopp og sprikte komisk med fingrene, som om jeg sa: «Så fabelaktig gøyalt dette er!» Det jeg egentlig ønsket å gjøre, var å sprette opp, posere og rope «Hu hei, hvor det går!», men jeg skjøv trangen fra meg og nøyde meg med et uhyggelig glis og en ekstra dreining med fingrene. Nyheten om min bortføring ville snart flakse over det hele, som en fugl i en katedral. Sånn var det i landsbyer, og Bishop's Lacey var intet unntak. 23

102147 GRMAT Mørket i krystallkulen 120101.indd 23

29.02.12 09.13


Alan Bradley

«Vi lever alle i samme sko,» likte Mrs. Mullet å si, «akkurat som gamlemor Hubbard.» En voldsom hoste brakte meg tilbake til virkeligheten. Sigøynerkvinnen krøkte seg på midten og holdt rundt seg selv. Jeg tok tømmene ut av hendene hennes. «Tok du den medisinen du fikk av doktoren?» spurte jeg. Hun ristet på hodet, og øynene var som to røde kullstykker. Jo fortere jeg fikk denne vognen til Palings og kvinnen i seng, desto bedre. Nå rullet vi forbi Thirteen Drakes og Cow Lane. Et stykke lenger øst vendte veien sørover mot Doddingsley. Det var fremdeles et stykke igjen til vi kom til Buckshaw og Palings. Brått mot høyre, like bortenfor siste husrekke, gikk en smal vei, som lokalbefolkningen kalte Gully, en nedsunket grusvei som gikk langs Goodger Hill i vest og skar mer eller mindre rett over til det sørøstlige hjørnet av Buckshaw og Palings. Jeg dro i tømmene nesten uten å tenke meg om og vendte hesten inn på den smale veien. De første 700 meterne gikk forholdsvis greit, men så begynte vognen å krenge faretruende. Vi humpet over skarpe steiner etter hvert som veien smalnet og hjulsporene ble dypere. Høye voller presset seg innover på begge sider og var så bratte og fulle av sammenfiltrede gamle røtter at vognen umulig kunne kantre, uansett hvor mye den krenget. Like der fremme, som halsen på en stor, grønn svane, bøyde en mosete gren av en eldgammel bøk seg nedover og formet en diger bue over veien. Det var så vidt plass til å komme under. «Røvernes rede,» sa jeg. «Det er her landeveisrøverne pleide å plyndre postvognene.» Sigøynerkvinnen reagerte ikke. Hun virket ikke interessert. For meg var Røvernes rede en fascinerende del av den lokale folkloren. På 1700-tallet hadde Gully vært den eneste veien mellom Doddingsley og Bishop's Lacey. Siden veien var overfylt av snø om 24

102147 GRMAT Mørket i krystallkulen 120101.indd 24

29.02.12 09.13


Mørket i krystallkulen

vinteren og oversvømt av overflatevann om våren, hadde den fått et rykte på seg, som fremdeles blir holdt ved like to hundre år senere, til å være et heller tvilsomt, om ikke regelrett farlig, sted å oppholde seg. «Hjemsøkt av historien,» sa Daffy til meg en gang da hun tegnet veien inn på et kart over «Buckshaw & Omegn». Med en slik anbefaling burde Gully ha vært et av yndlingsstedene mine i hele Bishop's Lacey, men det var ikke det. Kun én gang hadde jeg dristet meg nesten hele veien på Gladys, den trofaste sykkelen min, før en besynderlig og ubehagelig følelse i nakken fikk meg til å snu. Det var en mørk kveld med kraftige vindkast, kalde regnskurer og lave, drivende skyer, en sånn dag … Sigøynerkvinnen rev tømmene ut av nevene på meg og rykket hardt i dem. «Stopp!» ropte hun bryskt og fikk hesten til å bråstoppe. Høyt der oppe på en mosedekt grein vaglet et barn med tommelen stukket bestemt inn i munnen. Av det røde håret skjønte jeg at det var et av Bull-barna. Sigøynerkvinnen korset seg og mumlet noe som hørtes ut som «Hilda Muir». «Tjo!» la hun til og ga tømmene et rapp, «Tjo!», og Gry rykket til så vognen begynte å bevege seg igjen. Idet vi gled langsomt under greinen slapp barnet beina ned og begynte å trampe på taket av vognen så det gjallet hult og fælt bak oss. Hvis jeg hadde gjort det instinktene sa at jeg burde gjøre, ville jeg klatret opp og i hvert fall gitt ungen en skikkelig skrape. Men da jeg tittet bort på sigøynerkvinnen, skjønte jeg at det var nå man skulle tie stille. Digre tornebusker krafset etter vognen mens den rykket og sjanglet fra side til side der på veien, men sigøynerkvinnen så ikke ut til å bry seg. Hun lå sammenkrøkt over tømmene. De tårevåte øynene var festet bestemt på et punkt i horisonten som om det bare var skje25

102147 GRMAT Mørket i krystallkulen 120101.indd 25

29.02.12 09.13


Alan Bradley

lettet hennes som var her i dette århundret, mens resten var flyktet til et sted langt borte i et eller annet dunkelt og disig land. Veien ble litt bredere, og like etter gled vi langsomt forbi et falleferdig stakittgjerde. Bak gjerdet sto et forfallent hus som så ut til å være satt sammen av kasserte dører og bulkete lemmer, og en hage full av sand og søppel, blant annet en ødelagt komfyr, en dyp, gammeldags barnevogn som manglet to hjul, en rekke bilvrak, og tomme blikkbokser over det hele. Nedsunkne uthus var spredt utover området, provisoriske tilbygg som besto av råtne, mosedekte planker og en håndfull med spiker. På grunn av massevis av rykende søppelhauger hang det en skygge av grå, besk røyk over det hele, og fikk stedet til å ligne på et voldsomt inferno, som på bildene i en viktoriansk, illustrert Bibel. Midt på den gjørmete gårdsplassen satt et lite barn oppi en vaskebalje. Barnet puttet tommelen i munnen i det samme det så oss, og begynte å ule høyt og lenge. Alt så ut til å være dekket av rust. Til og med det røde håret til barnet understreket inntrykket av at vi hadde forvillet oss inn i et merkelig, forfallent område der det foregikk en voldsom oksidering. Jeg blir aldri lei av å minne meg selv på at oksidering skjer når oksygen angriper. Den knasket i vei på min egen hud i dette øyeblikk, og på huden til sigøynerkvinnen ved siden av meg, selv om det var lett å skjønne at hun var langt mer fremskreden enn meg. Ved hjelp av mine egne kjemiske eksperimenter i laboratoriet på Buckshaw fikk jeg bekreftet at det i noen tilfeller, for eksempel når jern blir brent i en atmosfære bestående av ren oksygen, er oksidering en ulv som river glupsk i seg maten, faktisk så glupsk at jernet blir antent. Det vi kaller ild, er egentlig bare vår gamle kjenning oksidering som jobber på høygir. Men vi kaller det rust når oksideringen knasker langsommere, uten ild – mer hensynsfullt, som en skilpadde – på verden rundt oss, og det er bare så vidt vi legger merke til at den driver på med 26

102147 GRMAT Mørket i krystallkulen 120101.indd 26

29.02.12 09.13


Mørket i krystallkulen

sitt og fortærer alt fra hårnåler til hele sivilisasjoner. Av og til har jeg tenkt at hvis vi kunne klare å stoppe oksideringen, ville vi kunne stoppe tiden, og kanskje klare å … Disse behagelige tankene ble avbrutt av et øredøvende hyl. «Sigøyner! Sigøyner!» En stor, rødhåret kvinne kledd i en enkel bomullskjole full av svetteflekker stormet ut av huset og over gårdsplassen. Ermene på kardiganen var rullet opp over de ru albuene, som om hun var klar for å slåss. «Sigøyner! Sigøyner! Forsvinn!» brølte hun. Ansiktet var like rødt som håret. «Tom, kom ut hit! Hu sigøynerdama står ved porten!» Alle i Bishop's Lacey visste utmerket godt at Tom Bull var forduftet for evigheter siden og at det var lite sannsynlig at han ville komme tilbake noen gang. Kvinnen bløffet. «Det var du som stjal ungen min, og du kan ikke nekte for det. Jeg så deg rundt her den dagen, og jeg kan stå i hvilken som helst rettssal og si det!» Familien Bulls yngste datter hadde forsvunnet flere år tidligere, og forsvinningen hadde vært en kortvarig sensasjon, men den uløste saken hadde gradvis blitt skjøvet til de bakerste sidene i avisa, for så å bli helt borte. Jeg tittet bort på sigøynerkvinnen for å se hvordan hun taklet raseriet fra sin hylende anklager. Hun satt ubevegelig på kuskesetet, stirret rett fram, helt følelsesløs overfor omverdenen. Det satte tydeligvis fart i den andre kvinnen, for hun ble enda mer rasende. «Tom, kom hit med en gang … og ta med øksa!» skrek kvinnen. Fram til da hadde det ikke virket som om hun la merke til meg, men så møttes blikkene våre, og virkningen var dramatisk. «Jeg kjenner deg!» ropte hun. «Du er ei av de derre de Luce-jentene borte fra Buckshaw, ikke sant? Jeg ville kjent igjen de kalde, blå øya hvor det måtte være.» 27

102147 GRMAT Mørket i krystallkulen 120101.indd 27

29.02.12 09.13


Alan Bradley

Kalde, blå øyne? Det var sannelig noe å tenke på. Selv om jeg

ofte var blitt fryst fast av fars isende blikk, hadde jeg aldri tenkt over at jeg selv var innehaver av et slikt dødelig våpen. Jeg forsto selvsagt at vi befant oss i en farlig situasjon, en slik knipe som kan bli utrivelig på et blunk. Det var tydelig at jeg ikke kunne regne med å få noen støtte fra sigøynerkvinnen. Jeg sto alene på alle punkter. «Jeg er redd du tar feil,» sa jeg og kneiste med nakken og plirte med øynene for å oppnå størst mulig effekt. «Jeg heter Margaret Vole, og dette er min grandtante Gilda Dickinson. Kanskje du har sett henne på kino? Det skarlagenrøde huset? Månens dronning? Men uff, så dumt av meg: Du kjenner henne selvsagt ikke igjen i denne sigøynerdrakten, gjør du vel? Eller med så sterk sminke? Jeg beklager, men jeg er redd jeg ikke fikk med meg hva du het, Miss …» «B-Bull,» stotret kvinnen, aldri så lite forbløffet. «Mrs. Bull.» Hun stirret forundret på oss, som om hun ikke trodde sine egne øyne. «Så hyggelig å treffe deg, Mrs. Bull,» sa jeg. «Jeg lurer på om du vil være så vennlig å gi oss en hjelpende hånd? Vi har gått oss helt bort, skjønner du. Vi skulle ha vært i Malden Fenwick for flere timer siden. Vi har begge helt håpløs stedsans, ikke sant, tante Gilda?» Sigøynerkvinnen reagerte ikke. Den rødhårede kvinnen hadde allerede begynt å stikke fuktige hårstrå tilbake på plass. «Fordømte tullinger, uansett hvem dere er,» sa hun og pekte. «Gå’kke an å snu heromkring. Veien er altfor smal. Dere må gå rett fram til Doddingsley, og så tilbake gjennom Tench.» «Takk så mye,» sa jeg med min beste landsbytulling-stemme, tok tømmene fra sigøynerkvinnen og ristet litt i dem. «Tjo!» skrek jeg, og Gry begynte straks å gå. 28

102147 GRMAT Mørket i krystallkulen 120101.indd 28

29.02.12 09.13


Mørket i krystallkulen

Vi hadde kommet cirka 700 meter da sigøynerkvinnen plutse-

lig begynte å snakke. «Du lyver akkurat som oss,» sa hun. Det var ikke akkurat noe jeg hadde regnet med å få høre. Hun må ha sett forvirringen i ansiktet mitt. «Du lyver når du blir angrepet for ingenting … for fargen på øynene dine.» «Ja,» sa jeg. «Det er nok riktig.» Jeg hadde egentlig aldri tenkt på det sånn. «Så,» sa hun, plutselig oppildnet, som om sammenstøtet med Mrs. Bull hadde varmet opp blodet hennes, «du lyver som oss. Du lyver som en sigøyner.» «Er det bra?» spurte jeg. «Eller dårlig?» Det tok en stund før hun svarte. «Det betyr at du vil få et langt liv.» Den ene munnviken vred på seg, som om hun ville smile, men hun undertrykket det. «Til tross for den ødelagte stjernen på måneberget i hånden min?» Jeg klarte ikke å la være å spørre. Den rustne latteren overrasket meg. «Sludder og vås. Bare tull den spåingen. Du ble vel ikke lurt?» Latteren frembrakte en ny hostekule, og jeg måtte vente til hun fikk pusten tilbake. «Men … kvinnen på fjellet … kvinnen som ville inn fra kulden …» «Hør her,» sa sigøynerkvinnen trett – som om hun ikke var vant til å snakke – «det var søstrene dine som overtalte meg. De tipset meg om deg og Harriet. Ga meg et par shilling for å skremme vettet av deg. Ikke noe mer enn det.» Jeg kjente at det gikk kaldt nedover ryggen på meg. Det var som om tappekranen opp til hjernen plutselig var skrudd fra varmt til kaldt vann. Jeg stirret på henne. 29

102147 GRMAT Mørket i krystallkulen 120101.indd 29

29.02.12 09.13


Alan Bradley

«Unnskyld hvis jeg såret deg,» fortsatte hun. «Det var ikke meningen å …» «Det gjør ingenting,» sa jeg og trakk ubevisst på skuldrene. Men det såret meg. Det gikk rundt og rundt i hodet mitt. «Jeg skal nok finne en måte å hevne meg på.» «Kanskje jeg kan hjelpe deg,» sa hun. «Hevn er min spesialitet.» Drev hun gjøn med meg? Hadde ikke kvinnen akkurat innrømmet at hun var en bløff? Jeg så henne dypt inn i de svarte øynene, lette etter et tegn. «Ikke stirr på meg på den måten. Jeg blir helt skjelven av det. Jeg sa unnskyld, ikke sant? Og jeg mente det.» «Gjorde du?» spurte jeg hovent. «Hold opp med den surmulingen. Det er nok sure miner i verden om ikke du skal trekke det enda lenger ned.» Hun hadde rett. Selv om jeg prøvde å presse munnvikene nedover, begynte de å dirre og deretter bukte seg oppover. Jeg lo, og sigøynerkvinnen lo sammen med meg. «Du fikk meg til å tenke på den dama som var i teltet før deg. Ei ordentlig tordensky. Sa hun hadde noe begravd i fortiden, sa det måtte graves opp – ville ordne opp i ting. Hun ble like hvit som hageporten.» «Hva var det du så?» spurte jeg. «Penger!» sa hun og lo snøftende. «Ser alltid det samme. Et par spenn hvis jeg har spilt kortene riktig.» «Og gjorde du det?» «Pøh! Én pokkers shilling ga hun meg – ikke et øre mer. Hun ble som sagt veldig engstelig da jeg fortalte henne det. Stavret ut av teltet som om hun hadde sittet på en torne.» Vi ble sittende i taushet en stund, og jeg skjønte at vi nærmet oss Palings. For meg var Palings et fortapt og glemt hjørne av Paradis. I den

30

102147 GRMAT Mørket i krystallkulen 120101.indd 30

29.02.12 09.13


Mørket i krystallkulen

sørøstlige enden av Buckshaw, under et utstrakt dekke av grønne og løvdekte greiner, rant elva vestover i en jevnt skrånende sving, som om den svingte seg i skjørtene, og dannet en fredelig lysning som var som en øy. Her var elvebredden på østre side litt høyere enn den på vestre, og den vestre mer sumpete enn den østlige. Hvis du visste nøyaktig hvor du skulle se innimellom trærne, kunne du likevel få øye på de vakre buegangene på den lille steinbroen, som var fra det opprinnelige Buckshaws tid, en elisabetansk herregård som illsinte landsbyboere satte fyr på på 1600-tallet i vanvare over vår families religiøse troskap. Jeg vendte meg mot sigøynerkvinnen, oppsatt på å fortelle hvor glad jeg var i dette stedet, men det så ut som hun hadde sovnet. Jeg studerte øyelokkene hennes for å sjekke om hun lot som, men det gikk ikke en rykning over dem engang. Hun satt lent opp mot vognen og pustet tungt nå og da, og da forsto jeg i hvert fall at hun var i live. Jeg kjente at jeg ble litt fornærmet over at hun hadde sovnet så lett. Jeg klødde etter å lire av meg ting som en annen reiseguide, om fascinerende sider ved Buckshaws historie. Men jeg ble nødt til å holde dem for meg selv inntil videre. Palings, som vi kalte stedet, hadde vært et av Nicodemus Flitch' tilholdssteder på sine gamle dager. Han var en tidligere skredder fra 1600-tallet som hadde grunnlagt Hinkerne, en religiøs sekt kalt opp etter det merkelige ganglaget de tok i bruk når de skrittet opp bønnene sine. Deres tro var i hovedsak tuftet på nye tanker som at himmelen befant seg seksti kilometer over jordens overflate, og at Nicodemus Flitch var blitt utpekt av Gud som Hans talerør og dermed hadde rett til å nedkalle forbannelse over sjeler og ekspedere dem over i evigheten når han måtte finne det for godt. Daffy hadde fortalt meg at en gang Flitch prekte på Palings påkalte han Guds vrede over en bråkmaker, som falt død til jorden – og at hun ville påkalle den samme vreden over meg hvis jeg 31

102147 GRMAT Mørket i krystallkulen 120101.indd 31

29.02.12 09.13


Alan Bradley

ikke ga henne den boksen med lakris som jeg hadde fått av tante Felicity i bursdagsgave. «Og du må ikke tro at jeg ikke kan gjøre det,» tilføyde hun truende mens hun dunket pekefingeren mot en bok hun leste i. «Instruksjonen står her på denne siden.» Jeg sa til henne at det var en tilfeldighet at denne bråkmakeren døde, og at det sannsynligvis skjedde på grunn av et slag eller et hjerteinfarkt. Han ville sikkert ha dødd uansett, selv om han hadde valgt å bli hjemme akkurat den dagen. «Det kan du ikke være så sikker på,» mumlet Daffy. På sine eldre dager ble Flitch jaget fra London i vanære og mistet jevnt og trutt terreng til mer spennende religiøse sekter som Ranters, Shakers, Kvekere, Diggers, Levellers, Sliders, Swadlers, Tumblers, Dunkers, Tunkers, og ja, til og med eutychianisten hadde vært i Bishop's Lacey, akkurat der elva svingte, og begynt å døpe dem som var blitt omvendt til denne besynderlige troen. Etter å ha skult først over den ene skulderen, så den andre, fortalte Mrs. Mullet meg en gang med lav stemme at Nicodemus Flitch' merkelige religion fremdeles ble praktisert i landsbyen, men kun bak lukkede dører og igjentrukne gardiner. «De dypper unga etter hæla,» sa hun storøyd. «Akkurat sånn som Akilles ble dyppa i Styx, fortalte Bert til venninna mi Mrs. Waller. Du må’kke ha noe med de Hinkerne å gjørra. De kommer til å lage pølser av blodet ditt.» Jeg flirte da, og jeg smilte nå da jeg tenkte på hva hun hadde sagt, men jeg ble litt skjelven også da jeg tenkte på Palings og skyggene som slukte solskinnet der. Sist jeg var ved den lysningen, var i vår da den var dekket med marianøkleblom – eller «bekkeblom» som Mrs. Mullet kalte dem – og kusymrer. Nå var skogholtet skjult bak høye hyllebusker som vokste langs elvebredden. Det var for sent på sommeren til å se og suge inn den 32

102147 GRMAT Mørket i krystallkulen 120101.indd 32

29.02.12 09.13


Mørket i krystallkulen

deilige duften av hylleblomstene. De hvite blomstene, som så ut som en skokk med parasoller, var nok blitt brune eller helt borte sammen med regnet i juni. Kanskje det var en muntrere tanke at de lillasvarte hyllebærene som avløste dem, snart ville henge i perfekt ordnede klaser, som et bildegalleri med blåmerker. Den gang de tidlige kong George'ne regjerte, var det ved Palings at elva Efon midlertidig ble ledet bort, for å danne den kunstige innsjøen og for å mate fontenene. Fontenerestene lå nå spredt utover plenene og terrassene på Buckshaw. En uendelig mengde med ondt blod oppsto mellom min familie og de lokale jordeierne på den tiden da dette vidunderet av et underjordisk hydraulisk ingeniørarbeid ble bygd, slik at en av mine forfedre, Lucius de Luce, senere ble kjent som «Den lekkende de Luce» for halvparten av landsbygda. På portrettet som fremdeles henger inne på bildegalleriet på Buckshaw, ser han ut som han kjeder seg der han myser utover det nordvestlige hjørnet av innsjøen med follyen, fontenene og det greske tempelet som for lengst er borte. Den ene magre hånden til Lucius ligger på et bord, der det også ligger et kompass, et lommeur, et egg og en gjenstand som landmålere bruker, som heter teodolitt. I et trebur er det en kanarifugl med åpent nebb. Den enten synger eller skriker etter hjelp. Mine lystige drømmerier ble avbrutt av et hardt host. «Hold igjen,» sa sigøynerkvinnen og rev tømmene ut av hendene mine. Luren må ha gjort henne godt, tenkte jeg. Til tross for hostingen hadde hun fått mer farge i de mørke kinnene, og øynene så ut til å stråle mer enn noen gang. Hun smekket på Gry og manøvrerte vognen bort fra den smale veien, under et løvrikt fremspring og opp på den lille broen, med en letthet som røpet at hun kjente stedet fra før av. Like etterpå stoppet vi midt i lysningen. Sigøynerkvinnen kløv tungt ned fra setet og begynte å løsne 33

102147 GRMAT Mørket i krystallkulen 120101.indd 33

29.02.12 09.13


Alan Bradley

seletøyet på den gamle hesten. I mellomtiden benyttet jeg anledningen til å beundre omgivelsene. Valmuer og nesler vokste her og der og ble lyst opp av ettermiddagssolen som var i ferd med å gå ned. Gresset hadde aldri vært grønnere. Gry hadde også oppdaget det og småspiste allerede tilfreds på de lange gresstråene. Vognen krenget plutselig, og det hørtes ut som om noen hadde snublet. Jeg hoppet ned og skyndte meg rundt til den andre siden. Det var åpenbart at jeg hadde misoppfattet hvilken tilstand sigøynerkvinnen var i. Hun hadde falt sammen på bakken og hang for bare livet etter eikene på et av de høye trehjulene. Hun begynte å hoste igjen da jeg nådde bort til henne, fælere enn noen gang. «Du er helt utslitt,» sa jeg. «Du burde legge deg ned og hvile.» Hun mumlet noe og lukket øynene. Jeg klatret opp på vogndraget og åpnet døra. Men hva det nå var jeg hadde forventet å se, var det ikke dette. På innsiden så vognen ut som et eventyr på hjul. Selv om jeg bare hadde tid til å ta meg en rask titt rundt der inne, bet jeg meg merke i en utsøkt støpejernsovn i Queen Anne-stil, og over den en hylle med blått porselen. Varmt vann og te, tenkte jeg – en nødvendighet i alle krisesituasjoner. I vinduene hang det blondegardiner, som kunne brukes som bandasje etter behov, og fra hengslene i taket svingte et par parafinlamper i sølv med røde glasskupler, som kunne gi jevn belysning, litt varme og en flamme for å sterilisere nåler. Min tid som jentespeider hadde ikke vært helt bortkastet, selv om det ikke hadde vart særlig lenge. Bak i vognen sto et par utskårne dørblader i tre halvveis oppe og avdekket en romslig køyeseng som opptok nesten hele vognens bredde. Vel utenfor igjen hjalp jeg sigøynerkvinnen opp på beina ved å slenge den ene armen hennes over skulderen min. 34

102147 GRMAT Mørket i krystallkulen 120101.indd 34

29.02.12 09.13


Mørket i krystallkulen

«Jeg har tatt ned trappen,» sa jeg. «Jeg skal hjelpe deg i seng.» På en eller annen måte greide jeg å få henne foran i vognen ved å hale og dra i henne, og jeg klarte til slutt å få henne i seng ved å plassere hendene hennes på de nødvendige stedene. Det så ikke ut som om hun var klar over omgivelsene – eller meg – overhodet. Men så snart hun lå trygt i køyesengen, så det ut som om hun kviknet litt til. «Jeg drar og henter doktoren,» sa jeg. Jeg hadde etterlatt meg Gladys bak menighetshuset og skjønte at jeg måtte gå og hente den senere. «Nei, ikke gjør det,» sa hun og grep hånden min. «Lag en kopp te til meg, og la meg være. En god natts søvn er det eneste jeg trenger.» Hun må ha sett at jeg så skeptisk ut. «Hent medisinen,» sa hun. «Jeg tar en dråpe, bare. Skjeen ligger der ved tesakene.» Ta det første først, tenkte jeg og fant skjeen blant en haug med slitt sølvtøy, og fylte den med den sirupslignende hostesaften. «Opp med munnen, pippipen,» sa jeg og gliste. Det var den oppskriften Mrs. Mullet pleide å bruke for å få meg til å svelge de avskyelige styrkedrikkene og oljene som far insisterte på at døtrene hans skulle ha når de var syke. Sigøynerkvinnen åpnet munnen pliktskyldigst og holdt meg fast med blikket (var det bare noe jeg innbilte meg, eller var det litt varme i de øynene?), og lot meg føre inn den breddfulle skjeen. «Svelg, svelg, fly din vei,» sa jeg med de avsluttende ordene i ritualet, og vendte oppmerksomheten mot den vakre, lille ovnen. Jeg likte ikke å innrømme min uvitenhet, men jeg ante ikke hvordan jeg skulle tenne opp i den. Du kunne like gjerne bedt meg om å fyre opp kjelene i Queen Elizabeth. «Ikke her,» sa sigøynerkvinnen da hun så at jeg nølte. «Utenfor. Lag et bål.» 35

102147 GRMAT Mørket i krystallkulen 120101.indd 35

29.02.12 09.13


Alan Bradley

Jeg stanset nederst i trappen og kikket fort rundt meg i skogholtet. Hyllebusker vokste som sagt overalt. Jeg dro i et par greiner,

prøvde å rive dem av, men det var ikke så lett. For mye liv, tenkte jeg, for elastiske. Etter en slags dragkamp og etter å ha hoppet energisk oppå noen av de lave greinene klarte jeg endelig å rive av et par. Fem minutter senere hadde jeg samlet sammen nok pinner og greiner til et anstendig leirbål midt der ute i lysningen. Jeg tente forhåpningsfullt en av fyrstikkene jeg hadde funnet i kisten inni vognen mens jeg mumlet jentespeiderbønnen («Ta fyr, for pokker!»). Idet flammen berørte pinnene hveste den og sluknet. Det samme skjedde andre gang. Jeg er ikke så kjent for min tålmodighet, så jeg bannet en smule. Hvis jeg var hjemme i kjemilaboratoriet mitt nå, tenkte jeg, ville jeg gjort det ethvert sivilisert menneske ville gjort, og brukt en bunsenbrenner for å koke opp tevannet, og ikke rotet rundt på knærne i en lysning med en bunt idiotiske grønne greiner. Før jeg sluttet som jentespeider hadde jeg faktisk lært meg å lage leirbål, men jeg hadde lovet meg selv at jeg aldri skulle prøve å lage et bål ved hjelp av en pinne og en skolisse igjen, eller gni to tørre pinner mot hverandre som et annet sinnsforvirret ekorn. Jeg hadde som kjent alt som skulle til for å lage et sprakende bål – det vil si alt, bortsett fra én ting. Der det fins parafinlamper, tenkte jeg, er ikke parafin langt unna. Jeg slapp ned den ene siden av den hengslede sideveggen på vognen, og til min store glede var det flere liter av stoffet der innenfor. Jeg skrudde av korken på blikkboksen, helte litt over pinnene som lå og ventet, og før du rakk å si «Baden-Powell», kokte tevannet lystig. Jeg var stolt av meg selv. Det var jeg virkelig. «Flavia, den rådsnare,» tenkte jeg. «Flavia, altmuligpiken.» Slike ting. 36

102147 GRMAT Mørket i krystallkulen 120101.indd 36

29.02.12 09.13


Mørket i krystallkulen

Med tekoppen i hånden balanserte jeg på tå oppover den bratte

trappen til vognen, som om jeg var en linedanser. Jeg ga koppen til sigøynerkvinnen og så på at hun nippet til den rykende væsken. «Så rask du var,» sa hun. Jeg trakk beskjedent på skuldrene. Ingen grunn til å fortelle om parafinen. «Du fant tørre pinner i kisten?» spurte hun. «Nei,» sa jeg, «jeg …» Hun sperret øynene skrekkslagent opp og holdt koppen på en armlengdes avstand. «Ikke buskene! Du rev ikke greiner av hyllebuskene?» «Hvordan det …, jo,» sa jeg spakt. «Det var ikke noe problem i det hele tatt, jeg …» Koppen fløy fra hånden hennes og gikk i gulvet med et brak mens glovarm te sprutet i alle retninger. Hun hoppet ut av køyesengen med forbløffende fart og krøp sammen i en krok. «Hilda Muir!» skrek hun med en uhyggelig og fortvilt jammerlyd som steg og sank som en luftvernsirene. «Hilda Muir!» Hun pekte mot døra. Jeg snudde meg for å se, men det var ingen der. «Vik fra meg! Kom deg ut! Kom deg ut!» Hånden hennes skalv som et vissent blad. Jeg ble stående målløs. Hva hadde jeg gjort? «Å, herregud! Hilda Muir! Vi er alle døde!» stønnet hun. «Nå er vi alle døde!»

102147 GRMAT Mørket i krystallkulen 120101.indd 37

29.02.12 09.13

Mørket i krystallkulen  

Alan Bradleys tredje bok i suksess-serien om Flavia de Luce gikk rett inn på New York Times bestselgerliste, og har møtt strålende kritikker...

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you