Stjerneskudd by Forlaget Press

Peter Temple

Stjerneskudd Christian Rugstad, MNO

For l age t Pr ess

102016 GRMAT Stjerneskudd 120101.indd 3

03.02.12 13.05

The Text Publishing Company, Melbourne, and Leonhardt & Høier Literary Agency, Copenhagen. Originaltittel: Shooting Star

Omslagsdesign: Dimitri Kayiambakis, Concorde Design AS Sats: Laboremus Oslo AS

Boken er satt med Adobe Caslon Pro 11/15 pkt Papir: 80 g Ensolux Cream 2,0

Trykk og innbinding: Bookwell AB, Finland ISBN 978-82-7547-515-0 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med Åndsverkloven

eller avtalen om kopiering med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningskrav og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. Forlaget Press, Kongens gate 2, 0153 Oslo, Norge

www.forlagetpress.no

102016 GRMAT Stjerneskudd 120101.indd 4

03.02.12 13.05

Til Nicholas â&#x20AC;&#x201C; med takk for all moro

102016 GRMAT Stjerneskudd 120101.indd 5

03.02.12 13.05

USET LÅ i en veistubb inn fra Ballarat Road. Rønner med

orkne veggpaneler, rustne bølgeblikktak og ustelte små hage m flekker lå på hver side av en hullete asfaltstripe. I enden av gata sparket to guttunger fotball i det bleke lyset fra en gatelykt. De skrek og hoiet når de mistet ballen av syne mot den mørknende himmelen. Utenfor nummer tolv sto en gammel Ford Fairlane. Jeg gikk opp den sementerte stien og videre opp på en gyngende veranda. Inngangsdøra var åpen, og i enden av gangen så jeg et lys. Tv-lyder, en spørrelek, skrik og skrål. Jeg så meg om etter ringeklokka, og fant et hull i veggen. Jeg banket. En skikkelse dukket opp i enden av gangen, og et svakt lys ble tent. Det var en svær mann som tøt ut av en singlet, med flesketryne, langt, stritt hår som falt ned over øynene, og en støttekrave av plast rundt halsen. Han rørte seg ikke, sa ingenting, så bare nedover gangen på meg. «Mister Joseph Reagan?» Knepet var å høres ut som en fra Lotto som kom med gode nyheter. Han dro en finger under nesa. Selv i det dunkle lyset så jeg at han ikke hadde kjøpt noen kupong. «Mitt navn er Frank Calder,» sa jeg. «Jeg er konfliktmegler.» «Hva? Hva faen er det du vil?» «Jeg bistår mennesker som har havnet i konflikt.» «Selger du noe? Vi’kke ha det.» «Kona di ba meg om å snakke med deg …» «Hva?» «Kona di …» Det var som å dra i en avtrekker. Mannen kom veltende mot meg nedover gangen med armene fremstrakt som en bryter, en liksom 7

102016 GRMAT Stjerneskudd 120101.indd 7

03.02.12 13.05

Peter Temple

bryter på amerikansk tv. Jeg ventet til han var rett foran meg, brøytende, brølende, en tankbil ute av kontroll. Så tok jeg et skritt til venstre, grep underarmen hans og hjalp ham videre. Brølet fikk en annen klang da han braste gjennom det råtne verandarekkverket og stupte ned i et villnis av død og døende vegetasjon. Jeg gikk ned trappa og inspiserte mister Reagan. Han lå som en stønnende ball med joggebuksa sklidd ned og rumpesprekken for vær og vind. Jeg tok et skritt tilbake, rettet meg opp. Dette er ikke normal forhandlingspraksis, tenkte jeg, men et realt tupp i ræva kan kanskje ha sin plass i konfliktmegling. Lampen ute på verandaen ble tent. En kvinne sto i døra, ung, sliten. Hun holdt en unge i armene, og det røde håret var som en flamme mot kinnet hennes. «Da trekker jeg meg tilbake,» sa jeg. «Jeg stakk bare innom for å minne mister Reagan på at han skylder Teresa tjuefem tusen dollar. Hun setter pris på all den småmynten han kan avse.» Jeg gikk ned stien. Guttungene med fotballen sto ute i gata og glante. «Gå og legg dere,» sa jeg. «Eller stikk innom butikken på hjørnet og ran den.» De skygget unna. Jeg håper for guds skyld at bilen starter, tenkte jeg. Menn som Joe Reagan hadde det med å svare på fornærmelser med jaktrifler de hadde slengende i huset. Jeg vred om tenninga. Alfaen startet som om den aldri gjorde annet. «Små helvetes mirakler,» sa jeg. «Helvetes små mirakler.» Jeg kjørte av sted i en sky av eksos. Da jeg sto i krysset og ventet på en sjanse til å svinge til høyre, tenkte jeg på livet, på hvordan barndommens vidstrakte landskap kan krympe til en gang i en rønne i Footscray, hvor en mann med støttekrave kommer stormende mot deg.

102016 GRMAT Stjerneskudd 120101.indd 8

03.02.12 13.05

ikke puste. n eller annen fyr satt oppå meg mens han J holdt noe over hodet mitt. « ø,» sa han. « an du ikke bare dø.» eg EG FIKK

våknet gispende på sofaen i stua med en gammel sovepose over hodet. Det var så klamt der inne at jeg var våt i ansiktet. Jeg svingte beina ned på gulvet og ble sittende med hodet i hendene. Da jeg løftet det, så jeg det størknede svarte blodet på fingrene på høyre hånd. Et øyeblikk ble jeg sittende og stirre skremt på det. Så husket jeg at jeg hadde skåret meg på lokket på tunfiskboksen. Jeg reiste meg, gikk ut på badet og kledde av meg. I dusjen, mens jeg omhyggelig barberte meg med lukkede øyne, fattet jeg noen beslutninger. Ikke mange, men viktige. Halvkledd gikk jeg ut i kjøkkenet og tok to B-vitamintabletter, store som hestepiller. Da jeg kom inn i stua mens jeg dro på meg en skjorte, satt betjent Vella i sofaen og åpnet en ølboks. «Herrejesus,» sa jeg. «Hvordan kom du inn?» «Gjennom inngangdøra. Åpen dør. Hvor er det egentlig du tror du bor? En narkoman sparka ei gammal dame i hjel for en videospiller like rundt hjørnet her.» «En videospiller, det er et motiv. Ikke mye motiv her. Drikker du før lunsj nå?» Vella tok en stor slurk, så seg rundt og sa: «Det stemmer. Omtrent atten timer før lunsj. Klokka er halv sju. Om kvelden, for helvete.» Jeg gikk bort til vinduet og kikket ut gjennom persiennen. «Nettopp,» sa jeg. «Kveld. Det var en test. Og nå – ukedag og dato?» Vella plukket en bok opp fra salongbordet. Han gransket den som om den var en gjenstand fra en tapt sivilisasjon. «Hva faen er dette?» spurte han. «Håndbok i planteavl. Bra sex i den?» 9

102016 GRMAT Stjerneskudd 120101.indd 9

03.02.12 13.05

Peter Temple

«Lærebok i sex,» sa jeg. «Grov poding fra perm til perm.» Jeg tok på meg skoene. «Jeg må rekke en hagebrukstime.» «Yrke nummer fem. Åssen går det med nummer fire?» «Flott. I går kveld hadde jeg et givende møte med en mann som skylder kona tjuefem tusen i bidrag.» «Mekling,» sa Vella tankefullt med en rynke i det lange ansiktet. «Få noen til å holde dem nede, og dra til dem med en spade.» Mens jeg kikket bak sofaen og fant en jakke, tenkte jeg på hvor nær jeg hadde vært å sparke til mister Reagan. «Nettopp den holdningen som førte meg over i det sivile liv,» sa jeg. «Du bruker flere timer på å overbevise forstyrrede mennesker om at de ikke vil komme til skade. Til slutt tror de deg. Så dreper kollegene dine dem.» «Apropos det,» sa Vella, «er høringen utsatt ytterligere to måneder.» «De håper at jeg stryker med før den tid. Av alderdom. Enten det eller så har de trøbbel med å sette ut kontrakten på meg.» Han drakk halve ølboksen, tørket seg om munnen. «I dag fikk vi høre at forhandlinger skal føres i sivil. Sammen med psykiaterne.» «Et godt trekk,» sa jeg. «Lateral tenkning. Må ha hanket inn doktor de Bono. Psykiateren som tar seg av posttraumatisk stress, vil ta seg godt ut der hun ligger på linoleumen i bh-en og trusa mens hun godsnakker med en villmann på speed som har lyst til å utradere familien sin.» «Grunnen til at jeg er her,» sa Vella, «er at slimålen Curry kom til meg i dag og ba meg fortelle deg at han vil gi deg en jobb – på visse betingelser.» Jeg klødde meg i hodet. «Si til Curry at jeg tar jobben – på visse betingelser. Den ene er at han kommer hit og kysser meg i ræva, la oss si ved lunsjtider hver dag. Den andre er at han går over i permanent sivil spaningstjeneste på offentlige toaletter. I skoleuniform. Med kortbukser.» «Det skal jeg hilse ham og si,» sa Vella. «Jeg skal hilse ham og si at du ikke trenger pengene.» 10

102016 GRMAT Stjerneskudd 120101.indd 10

03.02.12 13.05

Stjerneskudd

«Hva er betingelsene? Endre forklaring, er det en betingelse? Er du løpegutten hans nå? Adlyder svinets befalinger?» Han reiste den magre, hengslete kroppen. «Faen ta deg. Må stikke. Har ikke sett familien på to dager. Vært i Benalla, hvor en kødd stakk i hjel ei åttito år gammal kjerring.» «Familie. Heldiggris. Apropos familie, tror du at Marco er villig til å yte et lite lån? På la oss si ti tusen.» Marco, Vellas svoger, eide leiegården jeg bodde i. Han eide mange ting, hester, strippeklubber, folk. «I et annet liv,» sa Vella. «Hva med vederlaget du fikk?» «Vederlaget,» sa jeg, «ga jeg videre til en veldedighetsorganisasjon for bookmakere. Bookmakere og bartendere. Dobbel B-veldedigheten. Ser du en koffert?» Han så seg ikke rundt, men pekte ut i gangen med tommelen. Jeg fant den, og vi gikk ned trappa sammen. Det var kaldt ute, og himmelen var grå med felter mørke som olje. Omtrent som oljeflekkene den gamle Alfaen etterlot seg i oppkjørselen. «Det der kommer neppe svogeren min til å like,» sa Vella og så på flekkene. «Marco renner ikke akkurat dørene ned her,» sa jeg. «Veit søstera di at han knuller F-cup-kusina hennes i den leiegården i Brighton?» «E-cup. Han holder det i det minste innenfor familien,» sa Vella. «Ikke si det til søstera mi.» Jeg satte meg inn og prøvde å starte bilen. Rasende hyl. Nektet. «Menneske og maskin,» sa Vella. «I perfekt harmoni.» Han tømte ølboksen, slapp den og sparket den ut i gata. Den traff en parkert bil. «Gjør du det der hjemme hos deg selv?» spurte jeg. «Sparker ølbokser på biler? Tror jeg skal stikke bortom og pisse i postkassa til naboen din.» «Vær så god,» sa Vella. «Utkaster. Vel, eks-utkaster. Venter på å bli stilt for retten for å ha slengt en fyr tvers over King Street. Landa på et parkometer.» 11

102016 GRMAT Stjerneskudd 120101.indd 11

03.02.12 13.05

Peter Temple

«Han på den andre sida,» sa jeg. «Den lille kvekeren.» Jeg prøvde å starte bilen på ny. Den hvinte, og ingenting skjedde. Jeg ventet, prøvde enda en gang. Motstrebende våknet motoren til liv. «Lørdag?» sa Vella. «Kom og spis. Med kniv og gaffel, husker du?» Han lot som han spiste med kniv og gaffel. «Hvis det ikke dukker opp et mord i Wangaratta eller møkka-Moe.» Jeg lot som jeg gnaget på et kjøttbein. «Ekte mannfolk spiser med hendene,» sa jeg. «Dreper det og spiser det.» Vella ristet på hodet. «Så bestill en pizza og drep den når den kommer på døra,» sa han. «Snik deg inn på den og kvel den med bare hendene. Da sier vi klokka åtte.» Jeg ga ham tommelen opp og kjørte. Langsomt. Da jeg stanset i et kryss fem minutter unna skolen – fem minutter unna kurset med påfølgende stevnemøte med læreren, kvitret mobiltelefonen som en fugl og endret planene mine, endret mange ting.

102016 GRMAT Stjerneskudd 120101.indd 12

03.02.12 13.05

JEMMET TIL Pat Carson, patriarken i Carson-dynastiet, var omgitt av en tre meter høy mur. Jeg kjørte inn i en slags sluse, en port gikk igjen bak bilen, og jeg sto bom fast til en eller annen et eller annet sted hadde gransket meg fra minst fire vinkler og trykket på en knapp. Så snart jeg var ute av fengselet, avslørte skjulte lyskastere at muren ikke var det eneste hinderet en inntrenger ville møte. Rundt fire meter innenfor den sto det et elegant, flere meter høyt stålgjerde med spisse stolper. Det var slett ikke utenkelig at plenen imellom ble patruljert av menn med dobermannbikkjer. Tre Mercedeser, én liten og to store, sto parkert foran rullebaneterrassen foran det neo-georgianske herskapshuset. Jeg parkerte det shabby, men langt mer snertne medlemmet av Aksemaktene foran dem. En mann ved navn Graham Noyce ventet på meg. Han var i begynnelsen av førtiåra, kort og fetladen med potetnese og blondt hår på retrett. Han hadde tidligere jobbet som advokat og politisk rådgiver, men var nå engasjert av Carson-familien som en slags fikser. Jeg hadde truffet ham etter en episode i en fjern utpost av Carson-imperiet, en shoppingsenter-avdeling av en undertøykjede som het Cusp. Den fortvilte ektemannen til en tidligere ansatt hadde tatt tre kvinnelige ekspeditører og fire kvinnelige kunder som gisler. I begynnelsen forlangte mannen, en rørlegger ved navn Tony, at kona hans og butikksjefen skulle hentes. Han ville at de skulle tilstå at de hadde et lesbisk forhold. Jeg overtalte ham til å la meg sitte på en hvit plaststol i den ytterste delen av butikken og klarte å snakke ham bort fra planen om å presse en tilståelse ut av dem. Ja vel, sa han, en million dollar kontant, levert av en i Carson- familien personlig, intet mindre, pluss et helikopter og en pilot på

102016 GRMAT Stjerneskudd 120101.indd 13

03.02.12 13.05

Peter Temple

taket av shoppingsenteret. Fikk han ikke det, ville han drepe kvinnene én etter én. Den første ville bli den feite dundra som minnet ham om søsteren, den forpulte røya. Det lyder fornuftig, sa jeg, la oss snakke om detaljene. Midt i diskusjonen, som spente over mange temaer, deriblant religion, tillit og det raffinerte undertøyets evne til å oppildne og forkvakle, tok jeg en pause for å hente noe å drikke til oss fra brusautomaten utenfor jeansbutikken på den andre siden av gangen. Det var bare meg i hele butikksenteret, og lufteanlegget summet mens det skjøv den døde luften rundt. Alle butikkene var evakuert, ansatte og skuelystne sto nede bak politiets sperrebånd. Jeg gikk tilbake til undertøybutikken, åpnet Sprite-boksen min og slengte Colaen til Tony med et underhåndskast. Tony løsnet fingeren fra avtrekkeren og fanget boksen, og dermed var den historien over. Fem timer etter at den begynte. Spenningen setter seg i musklene, og man kjenner en dump smerte i ansiktet og skuldrene i flere dager etterpå. Noyce rakte fram hånda. Fast, men ikke for fast. «Frank. Takk for at du kunne komme på så kort varsel. Pat setter pris på det.» Vi gikk inn. I forbifarten strøk jeg hånda over døra. Minst tjue strøk svart lakk, hvert eneste pusset ned for hånd før neste ble påført. Inne var det skremmende stort: En nøkternt møblert hall på størrelse med et kunstgalleri, så en dust opplyst gang der to sykehustraller kunne passere hverandre. I enden, drøye tjue meter borte, svingte en trapp i rosentre seg opp i en myk bue. Pat Carsons arbeidsværelse lå halvveis nede i gangen. Noyce geleidet meg inn uten å banke. Det var ikke et boklig rom, men et klubbaktig rom, et stort værelse med paneler på veggene, seks eller sju lenestoler, småbord, familiefotografier og portretter på veggene. Ved et skrivebord på størrelse med et biljardbord satt en eldre mann med stengte vinduslemmer bak seg. Han måtte være i åttiåra, med firkantet, furet ansikt og en strittende, hvit manke som var gredd bakover. 14

102016 GRMAT Stjerneskudd 120101.indd 14

03.02.12 13.05

Stjerneskudd

«Mister Carson,» sa Noyce, «dette er Frank Calder. Frank, mister

Pat Carson.»

Jeg kjente godt til Pat Carson, en mann som hadde jobbet seg opp

fra å være pengelens immigrant og bygningsarbeider til å bli søkkrik entreprenør før han var førti. Underveis var han blitt anklaget for å rundjule, bestikke eller true samtlige medlemmer i fagforeningene, fra topp til bunn, og gikk for å være den mest hensynsløse i bransjen, det aller verste eksemplaret av menneskeheten en hederlig fagforeningsmann eller en underleverandør kunne støte på, byggebransjens busemann. Men da han ble stilt for retten på syttitallet, hadde det vært umulig å bevise det, og ingen vitner hadde vært villige til å gå lenger enn til å hevde at han hadde opptrådt ufint og hadde servert trusler og vage løfter om fremtidige tjenester. Pat Carson veivet en stor knokkelbunt mot meg, en hånd som hadde arbeidet. Da han løftet hodet for å granske meg, strammet huden i halsen seg, og et kort øyeblikk kunne han ha vært en eldre bror av mannen som sto ved peisen. «Tidligere soldat, hører jeg,» sa han. «Og politimann.» Jeg nikket. «Jeg vet ikke om det er en god kombinasjon for en mann. Å ha noen av de jobbene, for den saks skyld. Kjenner du sønnene mine? Tom.» Tom Carson, som sto i mørk dress med høyre arm hvilende på peishylla, vinket til meg med et par fingre. Han var i sekstiåra, høy, med kortklipt, grått hår og krum nese foran et bistert oppsyn. Tom var den synlige Carson, den eldste sønnen, det offentlige ansiktet til landets rikeste private selskap, en mann som spiste middag med statsledere og ministre. I den siste tida hadde bildet hans stått på trykk i alle aviser fordi han tok Carson Corporation til børsen etter femti år som familieselskap. Han minnet meg om en jeg hadde tjenestegjort under, en mann som likte å se smerte. Ikke påføre, bare se. En annen mann, yngre, midten av femtiåra, lente seg fram i en skinnstol med lærknapper og rakte frem en hånd. «Barry Carson,» sa 15

102016 GRMAT Stjerneskudd 120101.indd 15

03.02.12 13.05

Peter Temple

han. En vennlig stemme, en lett, gutteaktig stemme, en stemme å bli beroliget av. Vi håndhilste. «Takk for at du kom,» sa han. Han hadde ikke en antydning til grått i det blonde håret, antagelig var det farget. Det var et hint av vellevnet i ansiktet hans, i kjøttfylden, de tunge øynene bak briller med smal innfatning. Barry pekte på stolen ved siden av seg. «Sett deg her, Frank.» Jeg satte meg. Noyce fant en plass ved siden av skrivebordet. «Fortell ham det, Graham,» sa Pat Carson. «Vi har hatt en kidnapping,» sa Noyce. «I dag. Toms barnebarn. Anne. Hun er femten.» «Det er en politisak,» sa jeg. «Nei.» Pat ristet på hodet. «Nei.» «Jeg kan ikke hjelpe dere,» sa jeg. «Dette handler om liv og død.» «Datteren min, Alice, ble kidnappet i 1990,» sa Barry. Han så ikke på meg, men på noe bak faren. «Hun var elleve. Det skjedde da hun gikk ut av bilen i garasjen i huset vårt i Power Avenue. To menn. De etterlot en beskjed. Ikke politi, ellers dør datteren deres. Vent på instrukser angående løsepenger. Men vi ringte politiet. Hvordan kan man la være å ringe politiet? Så dumme var vi. All slags politifolk kom, lokalpolitiet, delstatspolitiet, alt som kunne krype og gå. De sa at de ikke ville blande seg inn i overleveringen av løsepengene, ikke foreta seg noe før Alice var tilbake.» Han så på meg, lente seg tilbake, la beina i kors. Han var kledd for golf; jeg så et emblem på en mørk bomullssokk, Royal Melbourne Golf Clubs emblem, som skapt for en sokk til femogtjue dollar. «På to dager skjedde det ingenting,» sa han. «Så sa politiet at de trengte publikums hjelp. Det måtte ut i pressen. Vi gikk med på det. Historien var på tv samme kveld, på radioen, på forsidene i avisene dagen etter. I titida fikk vi en telefon. Stemmen sa: ‘Dere hørte ikke etter, rike jævler. Nå dør hun.’ Dagen etter dukket Alice opp i et hus i Dandenongs. Kidnapperne hadde tatt henne med ut i skogen for å drepe henne, men hun klarte å rømme.» 16

102016 GRMAT Stjerneskudd 120101.indd 16

03.02.12 13.05

Stjerneskudd Jeg visste ingenting om Carson-kidnappingen. I 1990 lå jeg på syke hus med flere beinbrudd, sprukken milt og punktert lunge. Enden på yrkeskarriere nummer én. «Jeg beklager,» sa jeg. «Det visste jeg ikke. Jeg var et annet sted. Hva skjedde i dag?» Noyce kremtet. «Anne bor her,» sa han. «Hun går på skole sammen med datteren til Lauren Geary, driftsbestyreren. På Moorfield. De er like gamle. Sjåføren kjører dem til skolen. Slipper dem av og plukker dem opp. Inne på skolen. Han skal ikke stanse noe sted – på vei til eller fra. Det viser seg at han har kjørt hjem via Armadale og latt dem stikke innom en platebutikk. Et kvarter. Ingen visste om det. Han skal liksom være profesjonell.» «Som det mennesket som ansatte ham,» sa Tom Carson, bryskt, med røykerøst, men dempet likevel. Jeg kunne forestille meg at han bare trengte å bevege leppene for at folk skulle holde kjeft, og at sånn hadde det alltid vært. «Faen så profesjonell et eller annet.» Noyces ansiktsuttrykk forandret seg ikke, men han trakk pusten inn gjennom neseborene, klemte dem sammen som rumpeballer. Pat kremtet, en ro-i-salen-lyd. «Det var gym i dag, sein henting,» sa Noyce. «Carmen sier at hun holdt seg i den ytre delen av butikken, mens Anne beveget seg innover. Det er en dør i den andre enden. Mot Gawler Street. Det var stint av folk, og da Carmen så etter henne, var hun borte.» «Hva var klokka?» spurte jeg. «Carmen kom tilbake til bilen ti på fem.» «Kidnappet. Hvordan veit dere det?» «Noen ringte kontoret mitt,» sa Tom Carson. «Tre setninger gjentatt mange ganger. Lød som en amerikaner, sier sekretæren, merkelig stemme.» «Som sa hva?» «Vi har jenta. Ikke gjør noe, ellers blir hun drept. Vent til dere blir kontaktet.»

102016 GRMAT Stjerneskudd 120101.indd 17

03.02.12 13.05

Peter Temple

«Er det tatt opp på bånd?» «Nei.» «Kom nummeret opp?» Tim så bort på Noyce. «Telefonkiosk i St Kilda,» sa Noyce. «Eneste telefonkiosken i Fitzroy Street som ikke er ramponert.» «Hvor har dere det fra?» sa jeg. Noyce trakk på skuldrene. «Vi har folk. Jahn, Cullinan, sikkerhetsfirmaet.» «Dere har Jahn, Cullinan,» sa jeg. Jeg så på Pat Carson og Carsonguttene og Graham Noyce. «Dere har Jahn, Cullinan, og så ringer dere meg?» «Stoler ikke på dem,» sa Pat. «Mister Carson, de beskytter presidenter, konger, Marcos-ekteparet, sjahen av Iran.» «Og de fleste av dem er døde,» sa Pat. «Stoler ikke på dem.» Han ristet bestemt på hodet. «Jahn, Cullinan tar oppdrag for firmaet,» sa Noyce. «Familiens sikkerhet tas hånd om privat.» «Eller tas faen ikke hånd om i det hele tatt,» sa Tom. Noyce svelget og ble rød i ansiktet. Han trivdes dårlig med å være Toms syndebukk. «Når kom telefonen?» sa jeg. «Like etter fem,» sa Noyce. «Det er minst to personer,» sa jeg. «Sannsynligvis tre, kanskje fire.» «Hvordan vet du det?» sa Barry. Han hadde vært langt borte, grans ket hendene sine, trimmet fingrene. Noe med golf å gjøre, kanskje. Slaget han skulle til å ta da mobilen ringte med de dårlige nyhetene. «Det lar seg ikke gjøre å kjøre fra Armadale til Fitzroy Street på ti minutter i rushtida. To til å ta jenta, en som venter i St Kilda på signalet til å ringe. Minst tre, sannsynligvis flere.» «Hvorfor to for å ta jenta?» 18

102016 GRMAT Stjerneskudd 120101.indd 18

03.02.12 13.05

Stjerneskudd

«Jeg regner med at et kjøretøy er involvert. Ingen enkel sak for én person å tvinge en femtenåring ut av en butikk full av folk og få henne inn i en bil, kanskje måtte gå rundt for å komme til førersetet.» «Det kan være det samme hvor mange de er,» sa Pat. «Tre eller trettitre. Det betyr ikke en dritt.» Jeg lente meg fram og så Pat inn i øynene. «Det betyr noe,» sa jeg vennlig. «Det er derfor dere trenger politiet. Send inn sivilsnut. Diskré. Noen må ha sett to mennesker og en jente i butikken, sett dem gå inn i en bil i Gawler Street. Politiet kan sikre seg signalementer, kanskje til og med et bilnummer eller en del av et bilnummer. Kanskje noen så den som ringte i St Kilda. En som brukte en elektronisk dings på en offentlig telefon. Det ville man ha lagt merke til.» Pat løftet de digre hendene sine og viste meg håndflatene. «Hør her, Frank. Det var det som skjedde sist gang. De gjorde alle de fordømte politigreiene sine. Og vi mistet nesten barnet. Politiet reddet henne ikke. Hun reddet seg selv. Denne gangen betaler vi, og ferdig med det.» «Gi politiet en sjanse til,» sa jeg. Pat ristet på hodet. «Nei. Nei. De fikk sin sjanse. Etterpå, ingenting. De kom ingen vei. Nå betaler vi det de vil ha. Det er bare penger, det er ingenting. Få jentungen hjem i god behold. Det er det vi vil. Det er alt.» Jeg ville ikke ha noe med dette å gjøre, og Pat Carson så det i ansiktet mitt. Kanskje han så andre ting i meg også, slik jeg hadde lært meg å se ting hos folk, lært meg å lese kroppen og ansiktet deres, lese øynene deres. «Og vi betaler det du forlanger,» sa Pat. «Og satsene dine kan du glemme. Så snart jenta er hjemme igjen, gir du Graham beskjed om hva du vil ha. Ingen kommer til å mukke. Kontant, sjekk, hva faen du vil.» Han hadde lest meg. Han visste at jeg ville høre sedlene knitre, sikle over utsiktene til å sette tennene i alt det seige, saftige, salte. Han hadde sett på meg, og han hadde lest meg. Men jeg ville ikke være lesbar. Bedre å tilbringe mer tid i Footscray med kamplystne menn i støttekrave enn å bli lest av rike mennesker. 19

102016 GRMAT Stjerneskudd 120101.indd 19

03.02.12 13.05

Peter Temple

«For å gjøre hva?» spurte jeg. «Når de forteller dere hva de vil ha, er det bare å gi dem det. Ingen veit hva som skjer etterpå.» Jeg så på Noyce. Han så på Pat. Jeg så Pat i øynene. «Graham kan gi dem pengene, mister Carson,» sa jeg. «En taxisjåfør kan gjøre det. Send jentenes sjåfør. Mannen er interessert i å rette opp tabben.» Det var stille i rommet. Jeg hadde sagt nei. Tida var inne for å si takk for meg, si lykke til. Jeg kunne gå, men akkurat det kunne jeg ikke si. Jeg kunne ikke si at hvem som helst kunne gjøre jobben, og deretter si lykke til, håper alt går bra. Men det var ingenting annet å gjøre enn å håpe. «Takk for at du kom, Frank,» sa Pat. Leppene hans beveget seg, ikke et smil, kanskje et ytre tegn på en refleksjon over livet, over ham selv. «Vanligvis gjør pengene susen. Men altså ikke når det gjelder deg. Det respekterer jeg. Særlig hos en som har jobbet i politiet. God kveld. Graham vil sørge for at du får betalt for bryderiet.» Jeg ble sittende. Pat og jeg så på hverandre. Fargen på øynene hans var som grålysningen i et goldt land. «Hvis det går galt,» sa jeg, «vil det på et eller annet vis være min feil. Og da kommer jeg til å klandre meg selv. For at jeg ikke hadde vett nok til å trekke meg nå.» Pat tok seg til halsen med høyre hånd. «Det eneste du trenger å gjøre, er å gi dem det de krever. Ikke politi, ingenting. Hva kan gå galt? En drosjesjåfør kunne gjøre det, var det ikke sånn? Og skyld? Ja. Vi vil klandre oss selv, klandre deg, klandre de helvetes stjernene på himmelen. Graham gir deg ti tusen dollar i kveld. Kontant. Et forskudd på honoraret.» Han så på Noyce. Noyce så på Tom, som fortsatt hang ved peisen. Noe foregikk mellom dem. Toms samtykke? Trengte Graham Toms tillatelse til å følge Pats instrukser? «Selvfølgelig,» sa Noyce. «Det tar en time eller så, Frank.» Jeg sukket dypt inni meg. «Noen få ting først,» sa jeg. «Jeg vil snakke med sjåføren. Jeg kommer ikke til å være pengebud for dere hvis jeg ikke er sikker på ham.» 20

102016 GRMAT Stjerneskudd 120101.indd 20

03.02.12 13.05

Stjerneskudd Alle så på Pat. Han nikket.

«Tom, blir telefoner til kontoret ditt automatisk satt over hit hvis du ikke svarer?» Han nikket. «Opptak?» «Alle innkommende samtaler blir automatisk spilt inn,» sa Noyce. «Andre barn i familien. Jeg ville ha latt dem bo her til dette er over.» «Jeg tror alle som er i faresonen, bor her allerede,» sa Noyce. «Stemmer ikke det, Tom?» «Det er fem hus på eiendommen,» sa Tom til meg. «Vi er Australias svar på Kennedy-klanen, for helvete. Ungene som ikke er her, er i Europa eller i USA. Vi kan ikke hente dem hjem.» «Greit. Hvilken telefon vil ringe?» «Den på nabokontoret.» «Hvor er jentas foreldre?» Tom og Barry vekslet blikk, Tom og faren. «Mark er i Europa,» sa Tom. «Vi snakker med ham i morgen tidlig. Moren hennes er ikke frisk. Jeg tror vi bør unngå å skremme henne opp.» «Jeg må hente inn en mann til,» sa jeg. «Og jeg må være her, så jeg trenger klær.» Tom målte meg som en hestehandler. «Marks klær burde passe. Det er et rom fullt av dem ovenpå. Sørg for å få lagt fram noen, Graham.» Graham likte ikke den kommandoen. Han skar en grimase mens han rettet på skjortekraven, kikket på Barry. Barry var fortsatt opptatt annetsteds. Han drev ikke fingergymnastikk nå, men holdt fingertuppene mot leppene. Stillhet, én mann står, fire sitter, et mellomspill mellom en avslutning og en begynnelse. Etter en stund sa Pat: «Trodde aldri at det ville skje to ganger.» Haken hans lå på brystet, øynene hvilte på skrivebordet. «Og synderne går fri.» Jeg klarte ikke å la være. «Hvilke syndere snakker vi om?» «Hva?» 21

102016 GRMAT Stjerneskudd 120101.indd 21

03.02.12 13.05

Peter Temple

«Hvilke syndere går fri?» Pat løftet hodet og så på meg, blunket. «Talemåte, gutt,» sa han. «Ingen manko på syndere som går fri. Det burde du vite, som er snut.» «Eks-snut,» sa jeg. «Ja.»

102016 GRMAT Stjerneskudd 120101.indd 22

03.02.12 13.05

ABOROMMET forklarte hvorfor det ikke var noen bøker i Pat Carsons arbeidsværelse. Det var et bibliotek, et rom som gjorde

inntrykk, myk parkett, fire vegger med bøker fra gulv til tak, stiger på hjul, lenestoler kledd med duse stoffer, et langt, smalt lesebord omgitt av rette stoler, strikse stoler. Jeg satte meg ved bordet og strøk fingertuppene over den grønne intarsiaen av lær, mismodig fordi jeg hadde latt meg kjøpe, fristet til å finne Noyce og si at jeg hadde ombestemt meg. Disse menneskene kapitulerte i håp om at det ville redde jentas liv. Det ville antagelig ikke det. Og jeg var med på det. Jeg oppmuntret dem ikke, nei vel, men jeg hjalp dem og tok imot penger for å frakte pengene deres. Hvorfor? Blakk og uten utsikter, det var en god nok grunn. Hvis ikke meg, så en annen. Jeg fant fram boka mi og bladde opp nummeret til Corin McCall, hagedesigner og lærer i plantestell, som jeg hadde et stevnemøte med etter timen. Det hadde tatt meg fem måneder å manne meg opp til å be henne ut, fem måneder med iherdig innsats på leksefronten, fem måneder da jeg time etter time hadde vridd hjernen for å formulere intelligente spørsmål, fem måneder med barbering før hvert kveldskurs. «McCall.» Hun hadde dyp stemme til å være en så slank og smekker kvinne. Det hadde gått et lite elektrisk støt gjennom meg første gang hun snakket til klassen. «Hallo, Corin, det er Frank Calder.» Det slo meg at jeg aldri hadde brukt fornavnet hennes før. Jeg kremtet. «Du, jeg rakk ikke timen …» «Jeg la merke til det,» sa hun. «Og du kan heller ikke møte meg i kveld.» «Jeg ble utkalt på en viktig jobb. Jeg beklager virkelig, jeg ville helst ha sagt nei, men …» 23

102016 GRMAT Stjerneskudd 120101.indd 23

03.02.12 13.05

Peter Temple Hun sa: «Det er greit, Frank, det skjer hele tida. «Jeg mener, jeg gjør det samme overfor andre.» Pause. «Uansett er jeg sliten og ville neppe ha vært noe særlig til selskap.» «Kan vi gjøre det en annen dag? Neste uke? Når som helst.» «Jeg er ute i bushen på mandag og tirsdag, muligens onsdag. Du kunne ringe meg i midten av uka.» «Da gjør jeg det, jeg ringer.» «Ja, ring. Jeg ser fram til å høre fra deg.» «Og jeg ser fram til å ringe deg. Jeg beklager at jeg ødela kvelden for deg. Du kunne ha takket ja til et annet tilbud.» Corin lo. «Vel, kvelden er ennå ung.» «Da ser jeg deg neste uke.» «Ha det. Ring meg.» «I midten av uka. Ha det.» Jeg gjentok meg selv og var trang i pusten. Var jeg kanskje en jævla tenåring? En gustenblek mann i hvit jakke åpnet døra og kom skyvende på en liten serveringstralle. Middagen besto av grillet fisk, små tomater og ovnsbakt aubergine. Jeg hadde akkurat spist ferdig da det banket på døra. En stor, kjekk mann i mørk dress, førtiåra, fedme i siget, pent klippet kort hår. Dennis Whitton, Pat Carsons sjåfør, jentenes sjåfør. Jeg hadde spurt Noyce ut om ham. Tidligere politimann, fremragende referanser, fire år i jobben. «Mister Noyce sa …» Jeg reiste meg og grep hånda hans, lukket døra, plasserte ham ved lesebordet, satte meg overfor ham. «Det kaller jeg uflaks,» sa jeg. Han nikket, ristet oppgitt på hodet, klødde seg i bakhodet. Han hadde bleke, blå øyne, vaktsomme. «Lot dem overtale meg,» sa han. «Ble med inn de to første gangene, vaket rundt og lot som jeg så på platene. Du føler deg som en gammal gris. Ingen over seksten. Den andre gangen kommer en fyr bort til meg, tjue år gammel eller noe.

102016 GRMAT Stjerneskudd 120101.indd 24

03.02.12 13.05

Stjerneskudd Jeg er butikksjefen, sier han, vi ser helst at du kikker på plater et annet

sted. Etter det …» «Hvor lenge har dette pågått?» spurte jeg. «Dette semesteret, det er alt.» «Hver dag?» «Nei.» Han var indignert. «Bare de dagene de har gym. Tirsdager og torsdager. Seks, sju ganger i alt.» «Hvem overtalte deg?» «De, jentene.» «Begge to?» «Ja. De maste og maste. Jeg ga etter. Hva kan jeg si? Jeg er en idiot.» «Hvem foreslo det? Hvem kom med ideen?» Han trakk på skuldrene, løftet de digre hendene. «Herrejesus, jeg husker ikke. De skravler hele tida, de erter meg, barber deg på hodet, Dennis, du burde la håret vokse, Dennis, gymlæreren vår sier at du er rålekker, Dennis, hvor gammel var du da du gjorde det første gang? Sånn holder de på. Du skulle ikke tro at de var femten. Ikke som unger i det hele tatt.» Han sukket. «Jeg veit ikke hvem det var som spurte først. Jeg husker ikke.» «Snakket de med noen de gangene du ble med inn?» «Ja visst. Det er andre unger fra skolen der.» «Jenter?» «Og gutter. Det er det alt samma handler om. Gutter.» «Det er det alt samma handler om?» «Å dra dit. Platesjappa. Triple Zero.» «Triple Zero. Er det navnet?» Han nikket. «De dro altså dit for å treffe gutter. Noen bestemte gutter?» «Aner ikke. Jeg sa at jeg bare var der inne to ganger, la egentlig ikke merke til det.» «Men de pratet med gutter.» «Vel, ja. I en gjeng, på en måte, gutter og jenter.» 25

102016 GRMAT Stjerneskudd 120101.indd 25

03.02.12 13.05

Peter Temple

«Tida. Hvor lenge var de i butikken?» «Tjue, tjuefem minutter.» «Fortalte du noen andre at du gjorde dette? Kjørte dem til dette stedet?» «Nei.» Kjapt svar. «Hvem skulle jeg fortelle det til?» Jeg reiste meg, stakk hendene i lomma, så på en tusjtegning som hang på veggen over skrivebordet: En brosteinsgate, butikker på begge sider. Et sted i Europa. Det var signert A. Carson. Jeg så Whitton i glasset. Han gned seg på kjeven med høyre hånd mens han så opp i taket. Jeg snudde meg og gikk rundt lesebordet, hvor jeg stilte meg så tett opptil ham at han måtte bøye nakken og se opp på meg. «De må ha sparket litt i dekkene dine før de ga deg en jobb som denne,» sa jeg. «Snut vestpå, stemmer det?» «Det stemmer.» «Sluttet for å bli sikkerhetsvakt hos Argyle. Bedre lønn i diamantindustrien?» «Ja, mye bedre.» «Og deretter Hanley-familien. På flyttefot. Perth til Melbourne.» «Jeg giftet meg med en jente fra Melbourne, hun ville hjem. Maste om det grønne gresset, alt det der. Ga seg aldri.» Han trakk på skuld rene. «Hva kan man gjøre?» «Hvor lenge var du i den jobben?» «Hos Hanley-familien? Ni år. Tok alle førerkursene, ett i England. Brands Hatch. Hanley-familien sendte meg over. Ti dager. Karer fra hele verden, Amerika, Italia, hele regla. Så døde herr Hanley. Fru Hanley ville at jeg skulle bli med henne til Sydney, hun flyttet til Sydney. Kunne ikke dra, kona ville ikke, hele familien hennes bor her.» «England. Så du kan alle knepene. Uforutsigbare kjøreruter, unn vikelsesmanøvrer, krisehåndtering, alt det der.» En svak rødme krøp opp fra skjortekraven og farget kinnene. «Ja, alt samma.» «Omsatte du det i praksis når du kjørte jentene?» 26

102016 GRMAT Stjerneskudd 120101.indd 26

03.02.12 13.05

Stjerneskudd

«Ja, jøss.» «Så du kjørte aldri samme vei fra skolen til Armadale? Brukte forskjellige biler?» Han nølte. «Det stemmer.» Jeg sa ingenting, satt med fingrene på bordet, stille, uttrykksløs, kikket over den høyre skulderen hans. «Ikke mye verdt hvis de veit hvor du skal,» sa han. «Alle de greiene.» Jeg sa ingenting. «Kjenner du til den andre Carson-kidnappingen?» «Ja.» «Tenkte du på det før du ga etter for jentene?» Han lente seg fram, slunkne skuldre, blikket i bordplata. «Ikke nok,» sa han. «Herrejesus, ikke nok.» «Du fortalte det altså ikke til noen?» «Det stemmer.» «Og du er ikke innblandet på noen som helst måte?» «Herregud, nei.» «Mister Whitton,» sa jeg vennlig, «du er så godt som ferdig i denne jobben. Men ting kan bli mye verre. Uansett hva som skjer med denne jenta, selv om alt skulle gå bra, kommer du til å bli gransket av folk som vil studere hver eneste pore i huden din, stikke en sonde opp i ræva di og se på øynene dine fra innsida. Hvis du er innblandet, oppdager de det. Tro meg. Og da får du aldri noen jobb igjen. Hører du hva jeg sier?» Blikket hans var fortsatt festet på bordet. «Se på meg,» sa jeg. Han løftet hodet. Øynene var blanke. «Jeg spør deg igjen, mister Whitton. Si det som det er. Du kommer til å bli glad for at du gjorde det. Er du på noen som helst måte innblandet i dette?» «Nei,» sa han. «Nei, nei, nei. Nei.» Telefonen ringte på et skrivebord som sto mellom balkongdørene. Det var en flat, svart, hypermoderne affære, og den ringte med en var og vennlig kvitring som kledde et bibliotek. 27

102016 GRMAT Stjerneskudd 120101.indd 27

03.02.12 13.05

Peter Temple Noyce kom inn uten å banke. «Vent på rommet ditt, Dennis,» sa han. Tom Carson sto i døra, Barry bak ham. De gikk til side for å slippe

Whitton forbi. Så, uten hast, gikk Tom bort til skrivebordet. Han satte

seg, fisket en fyllepenn opp av innerlomma, skrudde av hetten og festet den bak på pennen. Han plukket opp røret. «Tom Carson.» Vi så ham lytte og skrive på den store, hvite blokken han hadde foran seg. Han sa bare ett ord: «Ja.» Da Noyce la på, gikk han bort til bordet og trykket på en knapp. Vi lyttet til fuglekvitteret, til Tom som sa navnet sitt. Så en grov, raspende, skingrende elektronisk stemme som sa: Sørg for å ha to hundre tusen dollar i sedler innen klokka tolv i morgen. Femtidollarsedler. Hvis dere kontakter politiet, får vi vite det, og jenta dør. Med det samme. Forstått? Toms stemme: Ja. Vent på en telefon. Alle så på meg. «Helt etter boka,» sa jeg til Noyce. «Spør vennene dine på Jahn, Cullinan hvor det ble ringt fra. Det kunne vært artig å vite.»

102016 GRMAT Stjerneskudd 120101.indd 28

03.02.12 13.05