Dødelig sjarm
Peter Robinson
Dødelig sjarm Oversatt av Per Kristian Gudmundsen
For l aget Pr ess 2011
Til Sheila
1
Mot slutten av august var den vasstrukne landsbygda i Yorkshire en
symfoni av grønt og gull under en blå himmel overstrødd med hvite skyer. Gud vet hvordan bøndene hadde greid å slå og balle høyet i regnet, som hadde vart i dagevis uten stans, men de hadde nå fått det til på en eller annen måte, og de tettpakkede stråsylinderne lå strødd utover jordene. Fargesterke traktorer vendte stubbmarken og pløyde opp mørkebrun, fruktbar jord. Lukter fra innhøstingen og høstkulda som var i anmarsj, fløt sammen i den milde luften. På heiene sto røsslyngen i blomst. Langs veien samlet svalene seg på telefonledningene og forberedte seg på den lange reisen til Sør-Afrika. Annie Cabbot skulle ønske hun kunne slå følge med dem der hun kjørte de siste kilometerne til jobben denne mandagsmorgenen. Noen dager i et viltreservat ville gjort henne himla godt, med fotografering og tegning av sjiraffer, sebraer, leoparder, løver og elefanter. Og deretter kanskje en tur til The Winelands, en smakebit av Cape Towns haute cuisine og natteliv. Men det kom aldri til å skje. Hun hadde brukt opp hele ferien sin for året, bortsett fra noen dager som hun hadde tenkt å bruke på et par spredte langhelger fra nå av og frem til jul. Dessuten hadde hun ikke råd til å reise til Sør-Afrika – hun ville hatt problemer med å betale for en miniutflukt til Blackpool. Heldige svaler. Trafikken gikk i stå en liten kilometer før den store rundkjøringen i den sørlige utkanten av Eastvale, og da Annie til slutt kom nær nok til å se uhellet som hadde forårsaket forsinkelsen, var hun allerede for sent ute til jobben. En patruljebil hadde kommet til ulykkesstedet, så hun mente at hun trygt kunne overlate til de uniformerte konstablene 7
Peter Robinson
å ta seg av trafikkrangelen mellom de to sjåførene, som sto ved bilene sine og skrek til hverandre med knyttede never. Trafikk var ikke hennes bord. Annie kjørte gjennom de stadig bedre utbygde og travle gatene rundt høyskolen, der noen få sensommerstudenter ruslet over plenen på vei til morgenforelesninger med ryggsekker slengt over skulderen. Derfra tok hun snarveien gjennom en lang, trang gate med treetasjes, viktorianske hus i rød murstein som for det meste var omgjort til studentboliger, og kom ut i Market Street. Da hun kom til torget, tok hun den smale veien mellom bygningene og parkerte på baksiden av politistasjonen med tudorfasaden. Hun sa hei til to kolleger som sto utenfor bygningen og snek seg til en rask morgenrøyk, dro kortet ved bakdøren og gikk inn på hovedpolitistasjonen i Western Area. En liten gruppe hilste på henne da hun kom inn i operasjonsrommet til avdelingen for grove forbrytelser. Geraldine Masterson, den nye kriminalkonstabelen på prøve, sa at Winsome Jackman og Doug Wilson – blant kolleger bedre kjent som «Harry Potter» på grunn av den nesten skremmende likheten med Daniel Radcliffe – allerede var ute og avhørte vitner til nattens påkjørsel i Lyndgarth Road, der sjåføren bare hadde kjørt videre uten å stanse. To tenåringer hadde havnet på sykehus, og en sikkert ganske skjelven sjåfør satt hjemme og ventet på at det skulle banke på døren og skulle ønske at han ikke hadde tatt den siste nightcapen. Annie hadde knapt begynt på papirarbeidet som hadde hopet seg opp, da telefonen ringte. Hun la fra seg pennen og tok av røret. «Kriminalbetjent Cabbot.» Det var vakthavende ved skranken. «Det er en her som vil snakke med kriminalførstebetjent Banks,» sa han. «En Mrs. Doyle.» Det ble en liten pause da vakthavende konfererte lavmælt med den besøkende. «Mrs. Juliet Doyle,» fortsatte han. «Hun sier at hun kjenner første betjenten. Sier det er viktig.» 8
Dødelig sjarm Annie sukket. «Ålreit,» sa hun. «Send henne opp. Det er like godt
at noen viser henne opp til Banks’ kontor. Det er litt mer privat der.» «Ja vel, ma’am.» Annie lukket den tykke mappen med kriminalstatistikk på pulten og gikk bort korridoren til Banks’ kontor. De få gangene hun hadde vært der inne den siste tiden hadde gjort henne enda mer nervøs enn de korte turene hjem til ham for å vanne blomstene, ta inn post og reklame og forsikre seg om at alt var i orden. Banks’ fravær virket enda mer til å ta og føle på i den kjølige stillheten og den litt innestengte lukten på kontoret. Skrivebordet hans var tomt, bortsett fra PC-en som ikke hadde vært i bruk på evigheter. En kombinert radio og CDspiller sto taus på en av bokhyllene, ved siden av noen slitte paperbacks av Kingsley Amis som han hadde kjøpt i bruktbokhandelen på torget noen dager før han dro. Annie skjøv PC-en til side for å ha fri sikt til personen på den andre siden av bordet. En ung konstabel banket på døren og viste kvinnen inn. «Jeg trodde dette var Alans kontor,» sa Juliet Doyle. «Navnet hans står på døren. Hvem er De? Ikke for å være uhøflig, men jeg ba spesielt om å få snakke med Alan.» Hun virket nervøs, tenkte Annie, og beveget seg rykkvis og fugleaktig da hun så seg om i det sparsomt møblerte rommet. «Kriminalførstebetjent Banks er på ferie,» forklarte Annie og reiste seg og rakte frem hånden. «Jeg er kriminalbetjent Annie Cabbot. Hva kan jeg hjelpe Dem med?» «Jeg … jeg vet ikke. Jeg hadde regnet med å treffe Alan. Alt er så …» Juliet fiklet med kjedet hun hadde rundt halsen. Et tungt anheng hang ned i den lett fregnete kløften mellom brystene. Hun var antakelig midt i førtiårene, antok Annie, og elegant antrukket i klær som definitivt ikke kom fra noen av butikkene i Swainsdale-senteret, snarere fra Harrogate eller York, bølgende, lyst hår med mørke røtter, smakfull makeup, fremdeles tiltrekkende og ikke redd for å vise litt kløft. Skjørtet var diskret knelangt over pent smalnende legger, og hun 9
Peter Robinson
hadde på seg en gulbrun, semsket jakke i elegant timeglassnitt. Annie lurte på om hun likte Banks, om det hadde vært noe imellom dem. «Vær så god og sitt,» sa Annie. Juliet nølte litt, men satte seg ytterst på stolen rett overfor henne. «Er det noe jeg kan hjelpe Dem med, eller gjelder det noe privat?» «Det var derfor jeg håpet å treffe Alan,» fortsatte Juliet. «De skjønner, det er egentlig begge deler. Å, dette er så vanskelig. Når er han tilbake?» «Ikke før i neste uke, er jeg redd.» Juliet Doyle lot til å tenke over dette mens hun hele tiden fiklet med kjedet, som om hun veide for og imot om saken kunne vente så lenge. «Vil De ha litt te? Kaffe?» spurte Annie. «Nei takk.» «Jeg kan ikke hjelpe Dem om jeg ikke får vite hva det gjelder,» fortsatte Annie. «De sier at det både er en politisak og noe privat, er det riktig?» Juliet nikket. «Det er derfor det er så vanskelig. Jeg mener, Alan ville ha forstått.» Hun hadde sluppet halskjedet og konsentrerte seg nå om den store diamantringen på langfingeren på den venstre hånden, som hun dreide rundt og rundt. Neglene hennes var nedbitte, med rosa neglelakk. «Kan De ikke prøve meg?» sa Annie. «Bare fortell meg hva problemet er.» «Alan ville ha visst hva han skulle gjøre.» Annie lente seg tilbake i stolen og foldet hendene bak hodet. Det ante henne at dette kom til å ta tid. «De kunne kanskje begynne med å fortelle meg hvilket forhold De har til førstebetjent Banks?» Juliet så forbauset på henne. «Forhold? Vi har ikke noe forhold.» «Jeg mente bare hvordan dere er blitt kjent med hverandre.» «Å, sånn å forstå. Ja. Beklager. Vi er naboer. Var.» Annie visste godt at Banks ikke hadde noen naboer i nærheten av huset sitt i Gratly, så hun antok at Juliet Doyle refererte til fortiden, 10
Dødelig sjarm
kanskje da han bodde i Laburnum Way, omtrent halvannen kilometer bort Market Street fra politistasjonen. Men det var ti år siden Banks hadde bodd der. Hadde de holdt kontakten i alle disse årene? Var det noe hun savnet? «Når var dette?» spurte hun. «Da han og Sandra fremdeles var sammen. Jeg synes det er tragisk at de skiltes på den måten. Slikt et nydelig par.» «Ja,» sa Annie, som bare hadde ydmykende og ikke så rent lite skremmende erfaringer med Sandra. «Vi var altså venner og naboer,» fortsatte Juliet. «Det er derfor jeg tenkte at han kanskje kunne hjelpe meg.» «Mrs. Doyle,» sa Annie, «hvis dette er en politisak, bør De fortelle meg hva det dreier seg om. Har De problemer av noe slag?» Juliet rykket til, som om hun hadde fått en overraskende klaps på skulderen. «Problemer? Jeg? Nei. Selvfølgelig ikke.» «Hva er det da?» Juliet så seg om i rommet, som om hun hadde en mistanke om at Banks gjemte seg bak et arkivskap eller noe. «Er De sikker på at Alan ikke er her?» «Helt sikker. Som jeg sa, han er på ferie.» Juliet dreide på diamantringen igjen og lot stillheten vare. Akkurat da Annie skulle til å reise seg og vise henne døren, brast det ut av henne: «Det gjelder Erin.» «Erin?» «Ja. Datteren vår. Altså datteren til meg og min mann. Patrick. Det er han som har sendt meg. Han er hjemme sammen med Erin.» «Er Erin i vanskeligheter?» «Hun er vel det. Ja. Man vet aldri hva de kan finne på, ikke sant? Har De barn selv?» «Nei.» «Vel, da kan De jo ikke vite det … Det er for lett å skylde på foreldrene, slik de gjør i avisene og på TV. Men når man rett og slett ikke vet …» Hun lot setningen bli hengende i luften. «Jeg ringer etter litt te,» sa Annie. Det gode, gamle engelske univer11
Peter Robinson
salmiddelet, tenkte hun og tok telefonen og ba om å få sendt opp en kanne te, en hyggelig kopp te. Dette kom åpenbart til å ta sin tid, og om Juliet Doyle ikke trengte en skvett te, så gjorde definitivt Annie det. Kanskje de sendte med noen sjokoladekjeks også, hvis hun var heldig. «Erin bor i Leeds,» sa Juliet. «I Headingley. Ikke akkurat en ondskapens pøl, kan man vel si, men De skulle bare ha visst.» «Som storbyer flest kan det være et farlig sted, hvis man ikke er forsiktig,» sa Annie. «Men vi er i West Yorkshire. Hvis problemet er i Leeds, så må De –» «Nei, nei. Det er ikke sånn det er. De forstår ikke.» Selvfølgelig forstår jeg ikke, tenkte Annie og skar tenner. Skulle jeg forstå noe, måtte jeg være tankeleser. «Si hva det gjelder, da.» Teen kom. Et velkomment avbrudd. Men ingen sjokoladekjeks. Normalt ville Annie ha spurt, eller kommet med en eller annen kommentar til den unge konstabelen som kom med brettet, men det hadde lite for seg å ta opp en filleting som manglende sjokoladekjeks med Juliet Doyle sittende rett overfor seg. «Erin er en kjekk jente. Jeg tror hun må ha kommet i dårlig selskap,» sa Juliet, tok imot koppen Annie rakte henne og rørte i melk og sukker med skjelvende hender. «Hvor gammel er hun?» «Fireogtyve.» «Arbeider hun?» «Ja. Som servitør. Det er en pen restaurant. Veldig stilig. Nede i The Calls, med alle disse nye, snobbete designhotellene og leilighetene ved elven. Og hun tjener bra med penger. Men likevel …» Hun trakk på skuldrene. «Det var ikke det dere hadde forventet av henne?» «Ikke med en god bacheloreksamen i psykologi.» «Det er tøffe tider. Kanskje hun bare venter på at den rette jobben skal dukke opp.» «Jeg vil jo gjerne tro det, men …» 12
Dødelig sjarm
«Men hva?» «Jeg tror mer hun kaster bort tiden. Nå er det to år siden hun tok eksamen. Hun tok et friår før hun dro.» «Har hun en kjæreste?» «Så vidt jeg vet, har hun fremdeles det,» sa Juliet. «Ikke så at jeg har møtt ham, og ikke har hun fortalt oss noe særlig om ham heller. Det blir mest at vi ringer til hverandre. De vet hvordan ungdommen er. Det siste de tenker på, er å besøke foreldrene sine, hvis det da ikke er noe de trenger, eller det er en spesiell anledning.» «Unge mennesker kan være veldig hemmelighetsfulle,» sa Annie seg enig. «Hun er en voksen kvinne. Jeg var gift da jeg var på hennes alder.» «Men tidene forandrer seg,» sa Annie. «Ungene er ikke så raske til å forlate redet nå for tiden.» «Erin er ingen snylter, om det er det De mener. Hun var mer enn glad for å flytte hjemmefra da hun gjorde det. Kunne ikke komme seg fort nok ut. Det er ikke det som er problemet.» «Hva er det da?» sa Annie, og nå var det snart slutt på tålmodigheten hennes. Hun hadde en følelse av at dette gjaldt familieproblemer og merket en begynnende irritasjon over at hun ikke bare hadde måttet overta Banks’ jobb mens han var borte, men også ta seg av hans personlige problemer. «Hvorfor kom De hit? Hva tenkte De at Alan kunne gjøre for Dem?» Juliet stivnet til der hun satt. «Han ville ha visst hva som måtte gjøres, ville han ikke det?» «Med hva?» Annie hørte at hun nesten ropte, men kunne ikke hjelpe for det. «Med våpenet,» sa Juliet med bøyd hode og snakket så lavt at det bare var så vidt Annie hørte hva hun sa. «Hun har et skytevåpen.» «Fortell meg hvordan det skjedde.» Kriminaloverbetjent Catherine Gervaise satt på kanten av skrive13
Peter Robinson
bordet med korslagte armer, og måten hun tårnet seg opp over Annie og Juliet Doyle på, fikk Annie til å føle det som om de var to jenter som hadde skulket skolen og var innkalt til rektor. Gervaise kunne virke sånn på folk når hun ville. Annie satt med notisboken åpen og pennen i hånden og ventet. Uansett hvilke tiltak situasjonen krevde, lå det an til en god del papirarbeid, og det gjaldt å få det riktig ned. «Jeg tørket støv og gjorde rent på rommet hennes,» begynte Juliet. «Jeg snoket ikke, det er helt sant. Erin var nede og så på frokost-TV. Jeg liker å ha det rent og ryddig i huset, og det var den dagen jeg skulle ta annen etasje, derfor så jeg ikke noe galt i det.» «Så Erin bor fremdeles hjemme?» spurte Gervaise. «Nei. Hun bor i Leeds, som jeg fortalte Ms. Cabbot.» «Vil De være snill og gi oss adressen hennes?» «Naturligvis.» Juliet oppga en adresse i Headingley, og Annie skrev den ned. Hun kjente området og husket gatenavnet. «Hva gjør hun i Eastvale?» «Hun … hun har faktisk ikke sagt det.» «Hva har hun sagt?» «Bare at hun hadde behov for å være hjemme en stund. Jeg tenkte at hun kanskje hadde slått opp med kjæresten sin, eller noe sånt.» «Spurte De om hun hadde det?» «Ja, men hun bare ba meg passe mine egne saker. Hun pleier ikke å være så frekk i munnen. Vi har oppdratt henne til å være høflig og vise respekt for dem som er eldre enn henne. Men hun er urolig for et eller annet. Jeg tenkte at hvis jeg lot henne få være i fred, så ville hun før eller senere fortelle meg hva det var som plaget henne. Hun gjør som regel det.» «Står dere hverandre svært nær?» «Jeg vil ikke si svært nær, men jeg liker å tro at vi står hverandre nær, ja, at hun føler at hun kan snakke med meg, fortelle meg hva som helst. Det var derfor det kom som et sjokk da jeg fant våpenet.» «Hva vet De om kjæresten hennes?» «Egentlig bare det hun har fortalt meg i telefonen.» 14
Dødelig sjarm
«Hva heter han?» «Geoff. Jeg vet ikke hva han heter til etternavn. De bruker visst bare fornavn på hverandre.» «Hvor lenge har de vært sammen?» «Omtrent et halvt år.» «Tror De han har hatt dårlig innflytelse på henne?» «Tvert imot, faktisk. Etter det hun sier, er han en kjekk gutt, og han har gjort det bra, i motsetning til de sjuskete studenttypene hun ellers er sammen med. Og jeg må si at jeg har sett en merkbar forbedring i utseendet hennes etter at de ble sammen.» «Hvordan da?» «I klesveien, for eksempel. Hele stilen hennes. Mye mer elegant. Hun har alltid gått kledd som en typisk student, men hun dukket opp i farens bursdag i en pen sommerkjole med et nydelig hjerteanheng rundt halsen. Hun har aldri pleid å gå med smykker, bare sånne billige greier, halskjeder med perler av farget plast, sånne ting. Hun har vært hos frisøren også, en skikkelig profesjonell en, det er lett å se.» «Når var dette?» «Tredevte juli.» «Vet De hva denne Geoff driver med?» «Han er i salg og markedsføring. Det er det eneste jeg vet. Og han har firmabil. En BMW.» «Høres ut til å være et godt parti,» sa Gervaise. «Hvordan var Erin da hun kom hjem? Hva slags sinnstilstand var hun i? De sa at hun var urolig.» «Ja. Hun virket fjern. Distré. Stille og innesluttet.» «Pleier hun å være sånn?» «Nei. Hun er vanligvis helt normal når det gjelder samtaler og sånn. Det har hun alltid vært. Munter. Rask til å smile. Omgjengelig, faktisk. Men denne gangen har hun oppført seg som en eremitt og holder seg på rommet.» «Har hun bedt Dem om hjelp i det hele tatt?» 15
Peter Robinson Juliet rynket pannen. «Hva mener De? Hva slags hjelp?»
«Økonomisk, følelsesmessig, medisinsk. Hva som helst. Kan det tenkes at hun har problemer?» «Mener De gravid?» «Det kan tenkes,» sa Gervaise. «Men det var ikke spesielt det jeg tenkte på. Ville hun ha greid å ta opp noe slikt med Dem?» «Jeg velger å tro det.» «Hvor lenge har hun vært i Eastvale denne gangen?» «Siden fredag formiddag. Vi har beholdt rommet hennes. Hele tiden. Akkurat som det var. Vel, ryddigere.» «Mange foreldre gjør det,» sa Gervaise. «Det mildner følelsen av tap når barna flytter hjemmefra. Det er ofte vanskelig å slippe taket.» Annie visste at overbetjenten selv hadde to barn, selv om det var vanskelig å forestille seg akkurat nå, der hun satt oppvaglet i nålestripet skjørt, tilknappet jakke og nystrøket hvit bluse, forretningsmessig til fingertuppene. «Ja,» sa Juliet. «Har De fått inntrykk av at det denne gangen er noe mer enn et tilfeldig besøk?» «Så avgjort.» «Og dette er første gang hun har kommet for å bli en stund, etter at hun flyttet hjemmefra?» «Ja.» Gervaise gjorde en pause. «Vel, så var det våpenet De fant i klesskapet hennes,» fortsatte hun. «Det lå helt innerst, og det var umulig å se det om man ikke sto på en stol eller stige. Hun tenkte vel at det lå trygt der. Jeg mener, hun har ikke noe forhold til husarbeid og den slags.» «Det ville det vel også ha gjort, om De ikke hadde vært så grundig,» sa Gervaise. «De gjorde rett i å komme til oss, Mrs. Doyle.» «Jeg vet ikke,» sa Juliet og ristet på hodet. «Min egen datter. Jeg føler meg som en … Judas. Hva kommer til å skje med henne?» 16
Dødelig sjarm Der og da følte Annie seg splittet i synet på Juliet Doyle. På den ene
siden anmeldte den stakkars kvinnen sin egen datter, og det måtte være et helvete. Enten Juliet var klar over det eller ikke, så visste Annie at besittelse av et håndvåpen medførte en ufravikelig straff på fem år, og domstolene hadde en tendens til å være strenge i sin lovanvendelse, selv om det i den senere tid hadde vært en del klager på overdrevent snille dommere. Kanskje ville de se det som en formildende omstendighet at den unge kvinnen ikke hadde noe tidligere rulleblad, men uansett hvor forståelsesfulle de ville vise seg å være, så måtte Erin Doyle belage seg på et fengselsopphold av en eller annen sort og kom ikke til å slippe unna med betinget straff eller samfunnstjeneste. Og etterpå ville hun komme ut med et kriminelt rulleblad. Dette hadde Juliet antakelig ingen anelse om. Men, minnet Annie seg selv på, inntil videre hadde de overhodet ingen bevis på at Erin Doyle var skyldig i noe som helst. «Dette er en svært alvorlig sak,» fortsatte Gervaise. «Pistoler er farlige våpen, og jo flere av dem vi får bort fra gatene, desto tryggere blir det i byene våre.» Dette var partilinjen, visste Annie, og det var tydelig at Gervaise prøvde å få Juliet til å føle seg mindre ille til mote etter forræderiet, få henne til å føle seg som en rettenkende borger. Men Annie merket at Juliet Doyle nå begynte å bli alvorlig bekymret og angret på at hun hadde kommet. Hun tenkte sikkert at hun og mannen burde ha ordnet opp i saken på egen hånd, kvittet seg med våpenet, kastet det i elven og tatt en skikkelig alvorsprat med Erin. På en måte hadde hun rett, tenkte Annie. At en mor tok et slikt skritt, var nesten uforståelig for Annie, uansett hvor mye politiets linje oppmuntret til det, eller hvor sterkt hun, som en håndhever av lov og orden og forkjemper for våpenkontroll, var forventet å applaudere det. En del av henne følte beundring for Juliets pliktoppfyllende oppofrelse for det felles beste, men en annen del følte at det kvinnen nå gjorde, var avskyelig. Annie hadde aldri selv 17
Peter Robinson
oppdratt barn, men hun mente at hun ikke ville ha vært i stand til å svikte sin egen datter. Hun var overbevist om at moren hennes aldri ville ha gjort noe slikt, selv om hun riktignok hadde dødd da Annie var svært ung. Faren ville ha gitt henne en streng irettesettelse og kastet våpenet på sjøen, men heller ikke han ville ha meldt henne til politiet. Men, minnet hun seg selv på, Juliet Doyle hadde kommet hit for å be Banks om hjelp. Hun hadde sikkert håpet at han ville kunne håndtere saken uten at myndighetene ble trukket inn, utenfor protokollen. «Hva skjer nå?» spurte Juliet. Gervaise gled ned fra skrivebordet og gikk rundt for å sette seg bak det. Hun virket ikke fullt så imponerende der, og Annie følte at stemningen ble litt lettere. «Det er prosedyrer som må følges,» sa Gervaise. «Hvor er våpenet nå?» «På kjøkkenet. Patrick har det. Vi syntes ikke det var noen god idé at jeg skulle gå rundt med det på gaten, og jeg må innrømme at bare tanken gjorde meg veldig nervøs.» «Og Deres datter?» «Hun er sammen med ham. Vi ble enige om at det var best sånn. De skulle holde seg hjemme. Jeg skulle dra hit og snakke med Alan og be ham bli med meg hjem, men …» «Ja, jeg har forstått at kriminalførstebetjent Banks var en nabo av Dem,» sa Gervaise. «Ikke vær redd, vi er alle profesjonelle her. Vi kommer til å ta oss av dette akkurat slik han ville ha gjort det. Jeg forstår godt at det er lettere å forholde seg til et kjent ansikt i en situasjon som denne, men vi ønsker alle det samme. For det første, er De helt sikker på at det er et ordentlig våpen? De skulle bare ha visst hvor mange det er som kommer til oss og melder fra om kopier eller luftgevær.» «Patrick sa at det var det. For mange år siden var han medlem av en skytterklubb, etter at han gikk ut av videregående. Jeg kan ingen ting om slike ting.» «Han sjekket ikke tilfeldigvis også om den var ladd?» 18
Dødelig sjarm
«Han sa at den var det. Han var veldig forsiktig med den.» «Bra,» sa Gervaise. «Tok han ut patronene?» «Nei. Han sa det var best å la den være som den var, for ikke å forspille bevismateriale.» Herlig, tenkte Annie. Enda en som har sett for mange episoder av CSI. En ladd pistol. Nå ble de nødt til å tilkalle våpenekspertene. Det hadde vært mye bedre, og mye mer betryggende, om Patrick Doyle hadde tatt ut patronene. Annie visste også at folk vanligvis ikke opptrer rasjonelt i krisesituasjoner. Og hvor ofte finner man en ladd pistol på rommet til datteren sin? «Han nevnte ikke tilfeldigvis hva slags våpen det dreier seg om?» spurte Gervaise. «Han sa noe om en halvautomatisk. Kan det stemme?» Annie visste svært lite om skytevåpen, men hun visste at i en halvautomatisk pistol lå patronene i et utbyttbart magasin og ikke i en sylinder. Det inneholdt som regel flere patroner og avfyrte ett skudd hver gang man trykket på avtrekkeren. «Så da De dro hjemmefra,» fortsatte Gervaise, «var Deres mann og datter på kjøkkenet, og våpenet lå på bordet?» «Ja.» «Fremdeles innpakket?» «Ja, Patrick pakket det inn i kjøkkenhåndkleet igjen etter at han hadde undersøkt det.» «Hva slags tilstand var Erin i da?» «Hun var selvfølgelig ute av seg. Sint. Redd. Hun gråt.» «Spurte dere hvem hun hadde fått våpenet av?» «Naturligvis. Men hun ville ikke si det.» Gervaise spisset munn og tenkte seg om et øyeblikk, så sendte hun Annie et blikk og reiste seg. «Takk skal De ha,» sa hun til Juliet Doyle. «Jeg skal ringe etter noen som kan ta seg av Dem inntil videre, mens vi tar oss av problemet med våpenet. De skjønner sikkert at det er vår førsteprioritet. Vi må få dette våpenet ut av huset Deres og i sikker 19
Peter Robinson
forvaring, og det er strenge prosedyrer vi er nødt til å følge.» Hun tok telefonen og snakket med vakthavende bak skranken. Juliet så bønnfallende på Annie. «Kan De bli hos meg?» spurte hun. «Jeg er redd jeg trenger kriminalbetjent Cabbot,» sa Gervaise. «Hun er den eneste andre overordnede jeg har her for tiden. Men ikke vær redd, jeg skal sørge for at De får det hyggelig og behagelig sammen med politikonstabel Smithies i kantinen.» «Kan jeg ikke dra hjem?» «Ikke riktig ennå,» sa Gervaise. «Ikke før vi har fjernet våpenet fra stedet.» «Kan jeg ikke bli med dere?» «Nei, jeg er redd det ikke går,» sa Gervaise. Hun rørte ved Juliets arm. «Ikke vær redd. Som jeg sa – De vil bli tatt godt hånd om.» «Kan jeg ringe mannen min?» «Beklager,» sa Gervaise. «De syns kanskje det høres dumt og tullete ut, men vi kan ikke tillate noen kontakt før situasjonen er avklart og våpenet er trygt i vår forvaring.» «Men det kan da vel ikke skade om jeg snakker med mannen min?» Det kan gjøre veldig stor skade, tenkte Annie. Det kunne for eksempel foranledige en krangel mellom far og datter i huset, og med en ladd pistol liggende på bordet og nervene på høykant, kunne det bli skjebnesvangert. Men før Gervaise fikk svart på spørsmålet, om hun da hadde tenkt å gjøre det, banket den kvinnelige politikonstabelen Smithies på døren og eskorterte en nølende Juliet Doyle til kantinen. Gervaise ga Annie tegn til å bli. «Vi gjør dette etter boken, Annie. Jeg vil ikke ha våpen flytende rundt i mitt distrikt, og jeg vil definitivt ikke ha noe uhell med dem på grunn av hastverk eller uforsiktighet. Er det forstått?» «Ja, ma’am,» sa Annie. «Vil du jeg skal loggføre hendelsen og tilkalle en patruljebil oppsatt med våpen?» «Ja. Og få en av kriminalkonstablene til å kjøre en sjekk på Doylefamilien, særlig datteren. Alt virker OK på overflaten, men finn ut om 20
Dødelig sjarm
vi har grunn til bekymring. Jeg ringer avdelingssjef McLaughlin, og han kommer sikkert til å kontakte visepolitimesteren. Jeg vil også be Leeds-politiet om å ransake Erins leilighet. Jeg tror neppe hun driver med våpenhandel, men det er best vi sjekker. Da setter vi i gang. Jo lenger vi venter, desto større er muligheten for at noe går galt.» Det var ikke første gang Annie hadde overvært et væpnet politiraid. Hun hadde vært involvert i to av dem i London noen år tidligere. Det
første hadde gått glatt, men det andre hadde vært en katastrofe. Skudd var blitt løsnet, og to menn var blitt drept. Denne gangen opplevde hun det som mye underligere, siden det skjedde rett nede i gaten for politistasjonen, vis-à-vis Banks’ gamle forstadsrekkehus. Det hele virket så ordinært. En svart katt lusket gjennom et blomsterbed, folk passerte i enden av gaten med handleposene sine og stoppet for å se hva som skjedde. Annie satt taus i en sivil politibil sammen med kriminaloverbetjent Gervaise og ventet på at beredskapsgruppen skulle ankomme. Hun skulle nesten ønske at hun røykte. Det ville ha hjulpet til å få tiden til å gå. I stedet bare glodde hun ut på rekkehusene med sine karnappvinduer, lave gjerder, grusganger og velstelte plener, og det slo henne at det var vanskelig å forestille seg at Banks en gang hadde bodd her som familiemann. I hennes øyne hadde han alltid vært en ensom skikkelse, selv da de en kort periode hadde hatt en romanse. Nå kunne hun ikke forstå ham i det hele tatt. Noe var forandret i ham, noe fundamentalt hadde gått i stykker, og hun var ikke sikker på om det noen gang lot seg reparere. To Volvo T5-er sto parkert i krysset ved Market Street. Hver beredskapsgruppe besto av to PMV-er, polititjenestemenn med våpenlisens, oppsatt med fullt verneutstyr, PR24-batonger, håndjern og tåregass, i tillegg til Glock-pistoler og elektrosjokkvåpen. De hadde dessuten Heckler & Koch-karabiner nedlåst i Volvoene sine, sammen med et utvalg andre dødelige våpen. 21
Peter Robinson Laburnum Road var en cirka hundre meter lang blindvei, så de
hadde i praksis avsperret hele gaten da de ankom. To patruljebiler sto parkert i den andre enden. Folk sto allerede i vinduene og fulgte med. De fire PMV-ene var allerede blitt brifet om husets situasjonsplan, basert på Juliet Doyles opplysninger, i fall det skulle bli nødvendig å bryte seg inn. De trodde imidlertid ikke at dette ville bli nødvendig, siden Patrick Doyle og datteren hans visste hvor Juliet hadde dratt, og ventet politibesøk. Annie mente at et av medlemmene av teamet var kvinne, men det var vanskelig å se bak verneutstyret og alt hun bar på. En ny bil kom kjørende, og overbetjent Mike Trethowan, sjefen for PMV-ene, også i fullt verneutstyr, utvekslet noen ord med folkene sine og kom så bort til Annie og Gervaise. «Noe nytt?» spurte han. «Nei,» sa Gervaise. «Ifølge våre opplysninger sitter de på kjøkkenet og venter på oss.» «Og hvor er kjøkkenet?» «På baksiden av huset. Bort gangen, døren til høyre.» Overbetjenten snuste i luften, nikket og gikk tilbake til teamet sitt. Dette var ikke en gisselsituasjon med våpen involvert, eller en skyte episode med dødsofre. Foreløpig hadde det ikke skjedd noe som helst, og prosedyren var enkel. Siden ingenting tydet på at noen hadde tenkt å bruke våpenet, og jentas far mer eller mindre hadde kontroll over situasjonen, ville de uniformerte konstablene banke på døren og rope til Patrick og Erin Doyle at de skulle komme ut. Når de dukket opp, ville de bli anmodet om å gi ifra seg det angjeldende våpenet og trekke seg unna. Det var ganske enkelt et spørsmål om å være aktpågivende og utvise ekstra forsiktighet, slik man alltid gjorde når det var våpen inne i bildet. Fra utsiden var det i hvert fall helt stille i huset. Ting begynte å gå galt helt fra starten av, da ingen åpnet døren. Alle var litt anspent fordi det var våpen involvert, men Annie måtte innrømme at selv en pensjonist med gåstol ville ha rukket frem til 22
Dødelig sjarm
døren før overbetjent Trethowan tilbakekalte de lokale politifolkene og sendte to bevæpnede PMV-er rundt til baksiden av huset og to andre opp gangstien på forsiden. Annie skottet bort på Gervaise som satt der med anspent ansikt og sammenbitte tenner. Amorbuen var nærmest en rett, rød strek. Da PMV-ene ikke fikk noe svar på anropene sine, brukte de en rambukk mot døren, som ble splintret, og de to politimennene stormet inn og lagde så mye bråk de kunne. Bare sekunder senere var de ute av syne, og etter en kort stillhet hørte Annie et dempet rop og deretter en klikkende lyd, som fra en sikade i et fjernt tre, etterfulgt av et skrik og masse rop og dunking. Hun og Gervaise sprang ut av bilen og stormet mot hagen, men overbetjent Trethowan, som sto utenfor huset, løftet hånden for å holde dem tilbake, før han selv gikk inn. Annie kunne høre at de to andre politifolkene brøt seg inn på baksiden, så fulgte mer roping, lyden av en stol eller et bord som veltet, og til slutt et høyt skrik, en annen stemme denne gangen. Annie kjente at hjertet banket så fort og hardt at hun trodde det skulle eksplodere i brystet på henne. Hun skalv over hele kroppen. Så skjedde det ingenting på noe som virket som en evighet. Huset falt til ro igjen, bortsett fra lydene fra teamet som gikk frem og tilbake der inne og dører som ble åpnet og lukket. Til slutt kom Trethowan ut sammen med to av politifolkene, og de tre gikk mot varevognen. «Hva har skjedd?» spurte Gervaise da de passerte. Men Trethowan bare ristet på hodet. Annie kunne ikke se ansiktet hans på grunn av hjelmen og visiret. Omtrent et halvt minutt senere ropte noen at faren var over, og en annen politimann kom ut, bærende på en liten gjenstand innpakket i et kjøkkenhåndkle. Så det var den det hele hadde dreid seg om, tenkte Annie. Så liten. Så dødelig. Og så vidt hun kunne se da mannen passerte rett forbi henne, hadde kjøkkenhåndkleet et kart over Yorkshire Dales påtrykt. Litt etter kom de to siste PMV-ene ut og slepte mellom 23
Peter Robinson
seg en kavende og skrikende ung kvinne påsatt håndjern. Erin Doyle. Så hørte de lyden av en ambulanse som raskt nærmet seg på Market Street. «Å, faen,» sa Gervaise. «Nå er vi i gang.»