Hannah Arendt by forlagetpangolin

einar øverenget

HANNAH ARENDT

Tenkning, terror og det totalitære

Hannah Arendt – tenkning, terror og det totalitære

Omslag: Punktum forlagstjenester

Satt med Garamond Premier Pro 12/15

Printed in EU

Boken er tidligere utgitt på Universitetsforlaget

Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.

ISBN: 978-82-930-8058-9

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller i strid med avtaler inngått med KOPINOR.

Pangolin forlag

Berhard Getz’ gate 3, 0165 Oslo

pangolinforlag.no

Forord 2026

Denne boken om Hannah Arendt (1906–1975) ble første gang utgitt høsten 2001, bare noen uker før 9.11 og en terrorhandling som rystet verden. Siden den tid har terror, kriser, kriger, økonomiske omveltninger, og, ikke minst, ny teknologi gitt Arendts tanker en enda mer presserende relevans enn jeg så for meg den gang.

Et sentralt fenomen i Arendts tenkning er fremveksten av den totalitære ideologien, som også var tydelig til stede i det livet hun levde. For å forstå det begrepet må vi skille det fra det autoritære. Begge har blitt forstått som motpoler til demokratiet, men der hvor den autoritære despoten hersker over befolkningen med de voldsmidler han har til rådighet, hevder Arendt at det totalitære er en kraft som styrer gjennom befolkningen. Den etablerer en konstant alarmtilstand som får befolkningen selv til å ønske mindre frihet og mer kontroll. Problemet med totalitarismen er at selv om den representerer et enda større angrep på menneskelig frihet og demokrati enn det autoritære styresettet, vil den også kunne utfolde seg innenfor rammen av demokrati og ytringsfrihet.

Når sosiale medier etablerer seg som den nye infrastrukturen for meningsutveksling, kan flere ta ordet, men under ytringsfrihetens overflate truer konformiteten, lydigheten og selvsensuren så vel som politisk løgn, manipulasjon og strategisk bruk av narrativer. Innenfor et demokratisk system kan makten benytte løgn, ikke for å få mennesker til å tro på noe som ikke er sant, men for at de ikke lenger skal tro på noe som helst. Mennesker som gir opp sannheten som rettesnor, er langt lettere å kontrollere.

Det er en totalitær understrøm som truer demokratiet innefra, og Arendt advarte mot denne 50 år før sosiale medier så dagens lys. Men i vår digitale tidsalder ser vi nå hvordan teknologi, som

opprinnelig skulle fremme åpenhet og dialog, også kan brukes til å manipulere, kontrollere og fragmentere offentligheten. Kritisk tenkning og individualitet erstattes av gruppetilhørighet. Frihet slår over i ufrihet og toleranse i intoleranse. Vi ser konturene av et samfunn med økende kontroll, og en risiko for å få en politikk som i stedet for å kjempe for frihet, ønsker å innskrenke den.

I en verden der det sosiale dominerer og det individuelle uttrykket skrumper inn, vil menneskene fortsatt være i stand til å tenke selv og ta sine valg – men de vil aldri komme på tanken å gjøre det. Konformitet og gruppetilhørighet har en tendens til å overvinne rasjonelle argumenter, og når våre politikere begynner å ta til seg den innsikten, blir de farlige for oss.

Men teknologien stopper ikke med de sosiale mediene. I dag er vi ikke bare sterkt påvirket av gruppen, men vi er også i ferd med å outsource vår egen tenkeevne til KI. Arendt står veldig tydelig i en humanistisk tradisjon som vektlegger tenkning og selvbestemmelse som det egenartede ved mennesket. Vi henger selve tanken om menneskets egenverdi på den autonomien.

Men om vi overlater tenkningen til algoritmene og lar maskinene overta vår autonomi, forsvinner kanskje også grunnlaget for at folket skal ha makt, for demos kratos. Er i så fall dette banebrytende fremskrittet i ferd med å gjøre oss overflødige? Hva skal vi i så fall gjøre med alle disse overflødige menneskene?

I sin analyse av ondskap introduserer Arendt et nytt perspektiv – nemlig den banale ondskapen. Radikal og umenneskelig ondskap krever verken radikalt onde mennesker eller umenneskelighet. Slik Arendt så det, holder det med tankeløshet; med mennesker som ikke lenger betrakter seg som ansvarlige og som opplever seg selv like overflødige som sine ofre.

Når Arendt beskriver den totalitarismen som manifesterte seg med Hitler, Stalin og Maos regimer rundt midten av 1900-tallet, introduserer hun imidlertid ikke krefter som virker utenfor eller i opposisjon

til en moderne verden tuftet på vitenskap og demokrati. Snarere peker hun på understrømmer som virker innenfor denne tradisjonen.

Kontroll har stått sentralt i den moderne verden. Mennesket skulle frigjøre seg og etablere sin egen autonomi ved å skaffe seg kunnskap som gir kontroll. Det handler ikke minst om evnen til å predikere, til å forutsi hva som kommer til å skje, i fremtiden. Det er en form for kontroll som tradisjonelt har vært tilskrevet Gud. Gjennom utviklingen av den moderne vitenskapen så man imidlertid konturene av en slik kontroll tilgjengelig for mennesket. Men ønsket om å predikere utfall har liten aksept for den uforutsigbarheten som følger av menneskets frihet, og det ga næring til en utvikling som i praksis ikke gir rom for frihet.

Og kanskje ser vi dette utfolde seg nå. Ikke gjennom åpenbart brutale regimer som fortsatt bærer med seg autoritære trekk, men gjennom rendyrkede totalitære systemer der teknologien muliggjør en så sterk grad av kontroll at individets selvbestemmelse og samvittighet kanskje ikke lenger verken er ønskelig eller mulig.

Arendt løfter frem betydningen av en kritisk sans som utfordrer enhver ideologi, også den moderne ideologien om frigjøring og kontroll: Den kan munne ut i en totalitær lengsel, en lengsel etter å befri seg fra seg selv og etablere et menneskelignende fellesskap som ikke lenger har plass til mennesker.

Menneskets oppgave er ikke å etablere det utopiske lykkelandet, det er å utfordre de som forsøker å gjøre det, og som er dømt til å skape et helvete.

TAKK TIL

Steinar Mathisen, Lars Fr. H. Svendsen, Kristin Gjesdal, Martin Frank, Henrik Syse, Jacques Taminiaux, Christian Janss, Ingrid Ugelvik, Marit Berntsen, Therese Sommerfeldt Dahl.

Innledning

Hannah Arendt gjorde en skremmende oppdagelse. Stilt overfor en samtid hvor totalitære ideologier angrep menneskets verdighet mer systematisk enn noen gang tidligere, oppdaget hun at det ikke var hat eller uvitenhet som lå til grunn for den umenneskelighet som fant sted. Det var ikke onde demoner som holdt maskineriet i gang i de tyske dødsleirene. Det var noe enda farligere, nemlig ganske alminnelige mennesker.

Arendts påstand er at totalitarismens radikale ondskap springer ut av de virksomme hender, ut av de som umiddelbart følger opp en nyttig handling med en annen – uten noe annet ønske enn å gjøre sin plikt. Det forskrekkelige er at disse hendene er ettertraktet vare i den moderne verden. De holder maskineriet i gang uten å stoppe opp ved å reflektere over sine handlinger. De har nemlig en blind tiltro til at det er en annen kraft enn deres egne handlinger som driver historien fremover. De tror på sin egen ubetydelighet.

Arendt avviser derfor at den totalitære ideologien kan avskrives som en nasjonal perversjon. Den hviler snarere på understrømmer som er til stede i den moderne verden. Disse strømmene eroderer vekk en felles verden der individet kan tre frem i sin egenart, og erstatter den med et massesamfunn der den enkelte er overflødig. Det som i siste instans kjennetegner den totalitære ideologien, er at den søker å eliminere mennesket, slik vi kjenner det, til fordel for fullstendig forutsigbare menneskelignende vesener som nok er i stand til å reagere, men ikke til å ta ansvar. Totalitarismen ligger slik sett på lur i alle systemer der den enkelte kun skal ivareta sin oppgave. Det var gjennom disse tankene Arendt vant ry som en filosof som satte fingeren på helt grunnleggende moralske og politiske problemer i den moderne verden. Men de gjorde henne også til en svært

omstridt tenker. Ikke bare utfordret hun de totalitære ideologiene. Gjennom sitt virke som politisk tenker, filosof, skribent, debattant og aktivist påpekte hun også, med kompromissløs uavhengighet, farlige tendenser i bevegelser som kjempet for de beste saker. Hun var jødinnen som la seg ut med sionistene ved å advare mot opprettelsen av Israel. Hun var den kvinnelige tenkeren som kritiserte den fremvoksende feminismen. Hun var antirasisten som gikk imot amerikanernes bruk av føderale tropper for å tvinge igjennom en integrering av fargede barn i de «hvite» skolene.

«Jeg passer simpelthen ikke inn», uttalte Arendt ved flere anledninger. Men det var ikke noe hun regnet som en svakhet, hun hadde tvert imot et uttalt ønske om ikke å passe inn. Hun så på den uavhengigheten som en grunnleggende forutsetning for å kunne forstå sin egen samtid. En slik uavhengighet krever også en viss tilbaketrekning fra omgivelsene, men den var ikke bare intellektuelt motivert. Til tross for sin aktive og offensive rolle i den offentlige debatten var Hannah Arendt på mange måter en meget privat person. Hun var, som hun selv sa det, «en person som ikke kan vise seg offentlig fem ganger i uken».

I en verden som krever stadig mer lydighet og konformitet, representerer Arendts tenkning en viktig påminnelse om at ethvert individ må stoppe opp og reflektere over sine handlinger. Vi skal ikke alltid følge opp det nyttige med det nyttige, vi skal ikke alltid overlate ansvaret til et system som synes å følge sine egne lover. Mennesket er i stand til ikke bare å reagere, vi kan også frigjøre oss fra verdens forpliktelser og sette i gang nye begynnelser.

Kapittel 1: En verden i endring

[M]ennesker, ikke Menneske, lever på jorden og befolker verden.1

Mange av de hendelsene som formet det 20. århundre, var også med på å forme Hannah Arendts liv. Hun var åtte år ved utbruddet av første verdenskrig i 1914 og tilbrakte allerede i ung alder en kort tid som flyktning. Som student på 1920-tallet opplevde hun den tyske Weimar-republikken, inflasjonen, de politiske urolighetene og etableringen av den tyske totalitære, nasjonalsosialistiske ideologi. To år etter Hitlers maktovertakelse i 1933 ble hun – sammen med alle andre tyske jøder og personer av jødisk opprinnelse – fratatt sitt tyske statsborgerskap. På dette tidspunkt befant hun seg allerede i Paris. Arendt hadde flyktet dit etter at hun tidligere var blitt arrestert av Gestapo for antinazistisk virksomhet. Hun ble i Paris helt frem til 1940, da hun lyktes i å flykte til New York. Ti år senere ble hun amerikansk statsborger, etter 15 år som statsløs. Arendt ble boende i USA frem til sin død i 1975. I løpet av denne perioden opplevde hun den kalde krigen, kommunistforfølgelsen, Korea- og Vietnam-krigen så vel som borgerrettighetskampen, kvinnefrigjøringen og en rivende teknologisk utvikling.

Det personlige møtet med disse hendelsene har hatt stor betydning for Arendts intellektuelle virke. Det er en nær sammenheng mellom hennes erfaringer og hennes filosofiske og politiske tenkning, men Arendt dveler ikke dermed ved det selvbiografiske. Snarere integrerer hun erfaring og filosofi på en måte som gjør hennes tenkning både svært konkret og svært allmenn.

Hannah Arendt fikk sin akademiske utdannelse i Tyskland på 1920-tallet, men det var i USA hennes intellektuelle karriere utviklet seg og etablerte henne som en toneangivende tenker. Hun

ble ferdig med sin doktorgrad i filosofi allerede i 1929, men har uttalt at hun på den tiden var fullstendig apolitisk og overhodet ikke beskjeftiget med den typen spørsmål som senere skulle stå sentralt i hennes tenkning. Dette endret seg med den politiske situasjonen i Tyskland på begynnelsen av 1930-tallet, ikke minst fordi hennes egen jødiske opprinnelse ble politisk relevant. Det var som jøde hun mistet alle politiske rettigheter, og det var som jøde hun ble gjort statsløs.

Arendt var av den oppfatning at verden hadde endret seg på en helt vesentlig måte i løpet av de vel 20 årene fra hun ble ferdig med doktorgraden til hun ble amerikansk statsborger i 1950. Det skyldtes ikke utelukkende at verden hadde opplevd en omfattende krig. Den vesentlige endringen kom med den totalitære ideologien som nazismen representerte. I møte med den stod menneskene i en situasjon der de tradisjonelle politiske begrepene som var til rådighet, ikke lenger var tilstrekkelige. Det var ikke minst opplevelsen av dette bruddet som førte til Arendts egen politiske vending. Hun så det ikke slik at den vestlige filosofiske og politiske tradisjonen måtte forkastes, men mente tvert imot at tradisjonen måtte ta inn over seg spørsmålet om hvordan totalitarismen hadde kunnet vokse frem i dens nærhet. Arendts forfatterskap kan på mange måter ses på som et forsøk på å sette oss i stand til å besvare dette spørsmålet.

Unge år

Hannah Arendt ble født i Hannover i 1906, men vokste opp i Konigsberg, den tidligere hovedstaden i Øst-Preussen. I dag heter byen Kaliningrad og ligger i Russland. Hun ble født inn i en sekulær jødisk middelklassefamilie, og Königsbergs assimilerte jøder opplevde i liten grad den antisemittismen som hersket rundt i Europa på den tiden. Foreldrene hennes var ikke religiøse, men de

var påpasselige med å lære Hannah å ivareta sin jødiske identitet. Hun fikk klare instrukser av moren om hva hun skulle gjøre hvis hun ble utsatt for antisemittiske kommentarer. Det var nok blant annet denne oppdragelsen som lå til grunn for at Arendt senere i sitt liv hevdet at hvis man blir angrepet som jøde, så må man også forsvare seg som jøde. Det var med utgangspunkt i denne holdningen at hun nådeløst kritiserte den jødisk-intellektuelle Theodor Adorno fordi han ved Hitlers maktovertakelse i 1933 hadde skiftet til morens italienske etternavn, Adorno, fra farens mer opplagte jødiske navn, Wiesengrund.

De tidligste opplysningene om Hannah Arendts liv er nedtegnet av Hannahs mor, Martha Arendt, i dagboken Unser Kind. Boken starter med begynnelsen: «Johanna Arendt ble født søndag kveld klokken kvart over ni den 14. oktober 1906.» Ifølge moren var lille Hannah en sunn og glad unge full av liv, men hun erfarte allerede tidlig i sin barndom noe av det livet har å by på av sorg og vanskeligheter. I løpet av 1913 mistet hun både sin bestefar og sin far. Faren, som ble smittet av syfilis som ung, hadde vært syk en god stund da han døde, og han hadde vært nødt til å oppgi sin stilling noen år tidligere. Han var ikke alltid like lett å komme overens med, skriver Martha Arendt. Han var en alvorlig og litt reservert mann som kunne være noe utålmodig overfor sin lille datter. Han manglet nok ikke farskjærlighet, og når Arendt omtaler ham senere livet, er det som en dannet og vennlig mann. Allerede i 1911 nådde imidlertid farens syfilis et stadium som gjorde at han ikke lenger kunne stelles hjemme, og han ble lagt inn på en institusjon samme sommer. Det sier seg selv at farens sykdom må ha vært både skremmende og forvirrende for den da fem år gamle Hannah. Bestefaren var en mann det var enklere å ha et nært følelsesmessig forhold til, og Hannah var svært glad i ham. På mange måter var nok han mer som en far for henne enn hennes egentlige, men sterkt reduserte far. Når begge disse farsskikkelsene dør i løpet av

det samme året, er det uten tvil en svært tung opplevelse for et barn på syv år, selv om det bekymret moren at Hannah ikke virket synlig opprørt over noen av dødsfallene. Men tapet av faren og bestefaren gikk nok sterkere inn på Hannah enn det moren antok: Når den ellers så friske og livsglade Hannah var sterkt plaget av sykdom i årene etter, er det ikke usannsynlig at det kan ha sammenheng med tapene av de nære familiemedlemmene.

En annen vanskelig opplevelse for vesle Hannah var selvsagt utbruddet av første verdenskrig. I august 1914 flyktet moren med Hannah til Berlin i frykt for at russerne skulle innta Königsberg. Selv om Hannah ikke led noen overlast som flyktning og faktisk skal ha trivdes hos sine slektninger i Berlin, må flyktningtilværelsen ha satt spor hos henne. Som voksen skulle hun imidlertid oppleve å være flyktning over et mye lengre tidsrom og under langt mer traumatiske omstendigheter.

Allerede tidlig i barndommen viste Hannah Arendt tydelige tegn både på den intellektuelle nysgjerrighet og den uavhengighet som skulle komme til å stå så sentralt i hennes voksne liv. Hun begynte i ung alder å lese filosofiens og litteraturens klassikere. Moren omtaler tidlig hennes intellektuelle modenhet og hennes evne til å lære, og hun er forbløffet over at Hannah ikke blir liggende etter i skolearbeidet gjennom sine lange sykdomsperioder i ti- og elleveårsalderen. Selv latin er hun i stand til å lære seg selv direkte fra læreboken.

I februar 1920 giftet moren seg på nytt med Martin Beerwald, en forholdsvis velhavende tysk forretningsmann. Beerwald var enkemann og hadde vært alene med to døtre – begge litt eldre enn Hannah – siden hans kone døde i 1916. Ekteskapet var til gjensidig nytte: Martha Arendt hjalp Beerwald med døtrene hans, mens Beerwald på sin side garanterte trygge økonomiske betingelser for Martha og Hannah i en ellers depresjonsherjet periode i Tyskland. Men den unge Hannah fikk ikke et spesielt nært forhold til

sin stefar; han fant henne svært vanskelig å forstå og overlot hele oppdragelsen til hennes egen mor.

Intellekt og temperament

Rundt denne tiden ble den pur unge, men allerede kunnskapsrike Hannah Arendt midtpunktet i en gruppe unge, talentfulle mennesker i Königsberg. De fleste var litt eldre enn Arendt og hadde allerede begynt sine universitetsstudier. Kretsen bestod blant andre av Ernst Grumach og Victor Grajev, som begge studerte i Marburg, Paul Jacobi, som studerte i Heidelberg, og Anne Mendelsohn, som også studerte i Heidelberg, og som senere fikk sin doktorgrad i filosofi i Hamburg. Det var for øvrig fra Ernst Grumach, som også var Arendts første kjæreste, at hun først fikk høre om Martin Heidegger. Allerede på den tiden hadde Heidegger fått rykte som en fremragende foreleser og en tenker som var i ferd med å fornye den tyske filosofien. Dette var i 1922, to år før Hannah Arendt selv skulle møte Heidegger, og mindre enn tre år før de to innledet et forhold.

I filosofisk sammenheng representerer Arendts hjemby Königsberg noe helt spesielt: Det er fødebyen til Immanuel Kant, en av de mest fremtredende filosofene i modernitetens historie. Allerede som sekstenåring leste hun Kants Kritikk av den rene fornuft. Selv har hun uttalt at hun tidlig følte Kant kikke seg over skulderen når hun utformet sine egne filosofiske tanker, men det var først på sine eldre dager at hun skulle vende tilbake til et systematisk arbeid med Kants filosofi.

Arendt fikk snart rykte på seg for å være en person som hadde lest alt. Selv på den tiden var det ikke vanlig at en tenåring – i tillegg til Kants notorisk vanskelige filosofi – kjente til så vel Albert Einsteins fysikk som klassiske filosofiske verk på gresk og latin.

Allerede før hun tok til med universitetsstudiene, imponerte hun stadig mer sin omgangskrets.

Det påfallende med den unge Hannah Arendt var ikke bare hennes intellektuelle evner, men også hennes uavhengighet, som kunne fremstå i kombinasjon med et voldsomt temperament. I sin ungdom skal hun ikke ha vært særlig mottagelig for andre menneskers diktater. Stikk i strid med den tradisjonelle preussiske holdningen til disiplin støttet moren hennes trang til selvstendighet og gjorde alt hun kunne for å hjelpe henne, og det til tross for at datterens forskjellige innfall innimellom kunne skape problemer. Hjemme kunne hun til tider være svært vanskelig, spesielt etter at moren giftet seg på nytt. Da måtte hun med ett dele moren med to andre jenter på omtrent sin egen alder – det er ikke underlig at det kunne oppstå gnisninger i en slik husholdning. Hannah kunne for eksempel nekte å delta i familiesammenkomster med den prinsipielle begrunnelse at familietilhørighet ikke var tilstrekkelig grunn for sosialt samkvem.

På skolen kunne Hannahs temperamentsfulle uavhengighet komme enda klarere til uttrykk. I begynnelsen av 1920-årene gikk hun på Luiseschule, Königsbergs gymnas for jenter. Moren gjorde alt hun kunne for at Hannah skulle få et opplegg mest mulig i overensstemmelse med hennes egne ønsker, og Hannah slapp blant annet å følge undervisningen i gresk klokken åtte om morgenen –med den begrunnelse at det var hennes rett å spise en lang frokost. I stedet studerte hun gresk på egen hånd. Til gjengjeld måtte hun avlegge en ekstra krevende prøve, som hun bestod med glans. Hun skulle imidlertid greie å bli utvist fra Luiseschule, fordi hun fikk med seg de andre elevene i å boikotte en lærer som hadde fornærmet henne. Hannah fikk likevel anledning til å forberede seg til den forstående gymnaseksamenen – Das Abitur. Etter denne hendelsen sørget moren for at Hannah kunne tilbringe et par semestre ved Universitetet i Berlin. I tillegg fikk hun hjelp hjemme i Königsberg

av en veileder fra den høyere skolen for menn. Das Abitur var selve inngangsbilletten til universitetet. Til tross for voldsomme eksamensnerver gjorde hun det meget bra, og det faktum at hun avla sin eksamen før sine tidligere medelever ved Luiseschule, var avgjort en ekstra seier.

Ved Universitetet i Berlin ble Hannah Arendt introdusert til den danske filosofen Søren Kierkegaard, som på midten av 1800-tallet utformet sin eksistensialistiske tenkning. Romano Guardini, en av de mer sentrale i gruppen av kristne eksistensialister som hadde begynt å gjøre seg gjeldende i Tyskland på 1920-tallet, stod for introduksjonen. Hun ble umiddelbart fascinert av Kierkegaards tenkning og bestemte seg for å gjøre teologi til sitt hovedstudium på universitetet. Som nevnt tidligere hadde Arendt på dette tidspunktet overhodet ingen interesse for politikk. Hennes intellektuelle interesse kretset snarere omkring mer eksistensielle spørsmål og den kierkegaardske angst. Dette er ikke minst synlig i den poesien Arendt begynte å forfatte mot slutten av tenårene, og som hun fortsatte å arbeide med lenge etter at hennes akademiske løpebane var påbegynt.

Turbulent kjærlighet og gryende politisk bevisstgjøring

Hannah Arendt begynte sine studier ved universitetet i Marburg i 1924, på en tid da den tyske økonomien hadde begynt å stabilisere seg noe. De fleste studentene befant seg likevel i en svært vanskelig økonomisk situasjon, og Hannah var ikke noe unntak; det ville ikke ha vært mulig for henne å gjennomføre studiene uten den økonomiske hjelpen hun fikk av sin tante.

Den intellektuelle verden Hannah møtte i Marburg, var preget av to hovedretninger. Den ene var påvirket av den moderne

naturvitenskapens suksess og ønsket om å overføre den naturvitenskapelige metode til alle tenkningens områder, den andre av nykantianismens formalistiske lesning av Kant. Da Arendt trådte inn i universitetsmiljøet, kom hun til å bli stilt overfor en tenkning som utfordret begge disse retningene. Den hadde sin opprinnelse i Edmund Husserls fenomenologi og ble i Marburg videreført av Martin Heidegger. Vi skal ved flere anledninger komme tilbake til Heideggers tenkning og den betydningen den fikk for Arendt. I neste kapittel skal vi blant annet se hvordan trekk ved Heideggers særegne filosofi spiller en sentral rolle i utformingen av hennes politiske tenkning, og i det siste kapitlet hvordan Arendt mot slutten av sitt liv griper til filosofiske betraktninger som Heidegger utviklet på 1950-tallet. Men det var ikke bare filosofen Heidegger som skulle få betydning for Arendt. Heidegger var på denne tiden i gang med å etablere seg for fullt som en av de store skikkelsene innenfor denne nye metafysikken, og med ham ble Arendts kjærlighet til filosofien og tenkningen personifisert. Forholdet mellom Martin Heidegger og Hannah Arendt utviklet seg til noe langt mer enn et vanlig student–lærerforhold, og i en kortere periode i 1925 hadde de et forhold. På den tiden var Heidegger 35 år, gift og hadde to barn. Arendt var 19 år gammel. Bare noen helt få av Arendts nære venner visste om dette forholdet. Til tross for at det snart tok slutt, var det nære følelsesmessige bånd mellom dem livet ut. Det kan synes underlig, i og med at Heidegger meldte seg inn i det tyske nazipartiet i 1933, ifølge ham selv for å kunne overta rektoratet ved Universitetet i Freiburg. Han forble medlem helt til krigen sluttet, mens Arendt som tysk jøde ble arrestert av Gestapo og gjort statsløs.

Forholdet til Martin Heidegger skulle vise seg å bli langt fra en sorgløs romantisk affære for Hannah Arendt. Hun var nok, slik Heidegger selv hevdet, en stimulerende kraft i hans liv, men det var Heidegger som fullstendig dominerte forholdet. Denne

situasjonen aksepterte Hannah fra første dag – hun forstod det slik at Heidegger tok store private og profesjonelle sjanser for å få treffe henne. Det gikk nok noen rykter, og Heideggers kone, Elfriede, var svært mistenksom. Hun var like lite begeistret for Heideggers omgang med kvinnelige studenter generelt som hun var for jødiske studenter spesielt.

Det var imidlertid aldri aktuelt for Heidegger å skille seg fra Elfriede, og forholdet til Hannah måtte på ingen måte bli kjent. Alt måtte foregå i den dypeste hemmelighet, og de benyttet de merkeligste koder og signaler for å avtale møter på Hannahs hybel. Etter en stund ble forholdet for farlig for Heidegger, det truet både hans karriere og privatliv. Like aktivt og pågående som han innledet forholdet til Hannah, meddelte han henne at det nå måtte avsluttes.

For den unge Hannah innledet bruddet med Heidegger en svært vanskelig periode. Ikke bare mistet hun den personen hun var forelsket i, men også den filosofen som inspirerte henne, og som hun trolig ønsket å utvikle sin tenkning i nærheten av. Det ble umulig for henne å ha Heidegger som veileder, det ble til og med umulig å være i Marburg. Heidegger prøvde å plastre på såret ved å sørge for at Hannah fikk tilbringe et semester i Freiburg sammen med Husserl, selve grunnleggeren av den fenomenologiske tradisjonen. Men Hannah sørget fortsatt over bruddet. Med unntak av venninnen Anne Mendelsohn hadde hun ingen å betro seg til. Etter et semester i Freiburg dro Hannah til Heidelberg, hvor hun begynte å studere med Karl Jaspers. Jaspers var noe eldre enn Heidegger, og med ham utviklet hun snart et nært vennskap som skulle vare helt frem til Jaspers’ død i 1969. Jaspers var opprinnelig utdannet innen psykologi, men hadde etter hvert blitt mer og mer opptatt av filosofien og delte mange av Heideggers filosofiske synspunkter.

Heidegger og Jaspers hadde allerede på begynnelsen av 1920-tallet oppfattet seg som kampfeller mot den etablerte filosofien.

Samforståelsen og vennskapet varte frem til begynnelsen av det neste tiåret da Heidegger meldte seg inn i det tyske nazipartiet og brøt kontakten med alle sine jødiske venner. Da var det ikke lenger aktuelt for Jaspers å pleie omgang med Heidegger. Det skyldtes ikke bare at hans kone Gertrude var jødisk, men Jaspers var blant de tyske intellektuelle som svært tidlig tok avstand fra den tyske nasjonalsosialismen.

Hannah Arendt så opp til Karl Jaspers som en filosof med en enorm dømmekraft, en forbilledlig tenker. Hennes doktorgrad i filosofi om Augustins kjærlighetsbegrep, som hun tok i 1929 i en alder av bare 23 år, er likevel ikke i særlig grad påvirket av Jaspers. Augustins tenkning var et populært og tematisk mangfoldig emne ved datidens filosofiske fakulteter. Jaspers påvirkning ble imidlertid sterkere etter hvert som hun utviklet sin politiske tenkning.

I Marburg hadde Arendt levd forholdsvis isolert. Både av eget ønske og av hensyn til Heidegger hadde hun holdt seg unna gruppen av beundrere som omgav den karismatiske filosofen. I Heidelberg fikk Hannah en større omgangskrets, og hun innledet også to kortere kjærlighetsforhold – ett med Erwin Löwenson, en noe eldre ekspresjonistisk skribent, og ett med den mer eller mindre jevngamle Benno Georg Leopold von Wiese. Ingen av disse forholdene virker å ha vært særlig alvorlige, og hun var når som helst rede til å reise til Marburg for å besøke Heidegger når han ønsket å treffe henne.

I 1929 flyttet hun til Berlin, og her møtte hun Günther Stern, som hun giftet seg med etter et halvt år. Stern var en ung jødisk skribent som var involvert i en rekke prosjekter på den intellektuelle venstresiden. Blant annet samarbeidet han en del med Bertolt Brecht, og dét ble årsaken til at han måtte flykte fra Tyskland allerede i 1933. Gestapo hadde da beslaglagt Brechts adressebok og brukte den som grunnlag for massearrestasjoner av venstreorienterte intellektuelle. Hannah ble igjen et par måneder før også hun måtte

flykte. Vel framme i Paris bodde hun sammen med ektemannen en stund, men allerede høsten 1933 var ekteskapet praktisk talt over. Skilsmisse ble det likevel ikke før i 1937. Senere skulle Arendt gi uttrykk for at dette ekteskapet bare var et forsøk på å fri seg fra Heidegger.

I begynnelsen av 1930-årene begynte Arendt å bli mer politisk bevisst. Den generelle politiske situasjonen ble etter hvert av en slik art at den måtte påkalle oppmerksomhet fra ethvert tenkende menneske – og særlig fra mennesker av jødisk opprinnelse. Det faktum at ektemannen Günther Stern var politisk aktiv på venstresiden, spilte nok også en viss rolle, selv om Arendt alltid har avvist at hun har røtter på venstresiden i tysk politikk. Tvert imot stiller hun seg kritisk til marxismen. Likevel var det på denne tiden hun begynte å lese Karl Marx og Leo Trotskij, og Marx er nok den moderne tenkeren som ved siden av Heidegger skulle komme til å stå helt sentralt i utformingen av hennes egen tenkning.

En annen skikkelse som fikk betydning for Arendts politiske vending, var Kurt Blumenfeld. Blumenfeld var en gammel familievenn fra Königsberg som Arendt traff igjen i Heidelberg. Han var en sentral person i den tyske sionistbevegelsen, en bevegelse Arendt var meget skeptisk til. Like fullt var det Blumenfeld som vekket hennes forståelse for hennes egen jødiske identitet. Samtalene med Blumenfeld representerte begynnelsen på Arendts politiske bevisstgjøring.

En tilværelse som statsløs

Arendt var verken kommunist eller sionist, men hun støttet begge gruppene. Dette var årsaken til at hun ble arrestert av Gestapo våren 1933. Hun var heldig og ble møtt av en avhørsleder med lite entusiasme for jobben sin, og han sørget for at hun ble satt fri etter

åtte dager i varetekt. Umiddelbart etter denne hendelsen flyktet hun sammen med moren til Paris, via Praha og Genéve. Arendt følte siden en viss tilfredsstillelse over å ha blitt arrestert; hun hadde gjort noe aktivt og hadde ikke forlatt landet frivillig. I årene fra hun flyktet fra Tyskland frem til hun ble amerikansk statsborger i 1950, var Arendt statsløs. Det var i denne perioden hun var mest politisk aktiv.

I Paris insisterte Arendt på å arbeide for jødiske organisasjoner, til tross for at hun ikke regnet seg som sionist. Etter først å ha vært ansatt som sekretær for baronesse de Rotschild en stund begynte hun å arbeide i en sionistisk kvinneorganisasjon som blant annet arbeidet med å redde jødiske barn fra forskjellige deler av Europa og sende dem trygt videre til Palestina. I samme periode gav hun også sin støtte til forskjellig antifascistisk arbeid. Det varte ikke lenge før hun så på seg selv som en politisk aktivist snarere enn som en intellektuell.

Hannah Arendt fikk likevel kontakt med intellektuelle i løpet av sin tid i Paris. Günther Stern introduserte henne for Arnold Zweig, Bertolt Brecht og Walter Benjamin. Hun fulgte Alexandre Kojéves berømte seminarer over Hegel sammen med blant annet Jean-Paul Sartre og Alexandre Koyré. Sistnevnte ble en nær venn, og han introduserte henne videre til Jean Wahl. Wahl var på den tiden blant de første i Frankrike som interesserte seg for Jaspers tenkning. Heideggers tanker var allerede kjent, blant annet gjennom Sartre og Kojéve. I 1936 begynte hun også regelmessig å møte i en diskusjonsgruppe av marxistisk orienterte politiske tenkere, med blant andre Walter Benjamin, Karl Heidenreich og Heinrich Blücher. Disse møtene overtok den rollen som samtalene med Blumenfeld hadde hatt, og de skulle få betydning for den videre utvikling av Arendts politiske tenkning. I omgangen med Blumenfeld var det jødespørsmålet som stod i sentrum. Nå ble hun mer opptatt av marxistisk tradisjon og revolusjonær praksis. Denne

nye omgangskretsen fikk også betydning på det mer private plan; i 1940 giftet hun seg med Heinrich Blücher.

Heinrich Blücher hadde vært aktiv i den spartakistiske bevegelsen som ble ledet av Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht. Spartakistene forfektet en form for revolusjonær sosialisme som brøt med Lenins lære om elitepartiet og dets ledelse. Luxemburg mente at Lenins partiteori ville føre til at man undergravde det offentlige rom som en arena hvor den frihet revolusjonen bringer med seg, kunne komme til uttrykk. Partiets oppgave var ikke, slik Lenin hevdet, å lede eller å tenke for arbeiderne, men å ta vare på det som kom til uttrykk gjennom arbeidernes spontane oppstander. Ifølge Luxemburg kunne man ikke benytte fabrikkens og produksjonens mål-middel-tenkning som en modell for å ivareta den friheten som oppstår gjennom revolusjoner. En slik modell ville snarere undergrave denne friheten. Den eneste aktiviteten som da ville stå igjen, ville være byråkratiets virksomhet, som til slutt ikke ville være noe annet enn et diktatur.

Allerede som trettenåring hadde Arendt blitt oppmerksom på Rosa Luxemburg. Da hadde moren tatt henne med på et møte hvor man diskuterte den generalstreiken som spartakistene stod bak i januar 1919. Moren var tilhenger av Rosa Luxemburg og støttet spartakistenes opprør, og hun gjorde det klart for Hannah at de opplevde et historisk øyeblikk. Det historiske øyeblikket skulle imidlertid ikke vare lenge. Et par uker senere ble Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht arrestert og myrdet. Luxemburg skulle øve en viss innflytelse på utformingen av Arendts politiske tenkning.

På det tidspunktet de møttes, og også etter at de flyttet sammen, var Arendt og Blücher gift på hver sin kant. De søkte begge om skilsmisse og giftet seg i januar 1940. I løpet av perioden fra de møttes til de giftet seg, hadde mye skjedd i Europa. I mars 1938 gikk Hitler inn i Østerrike, og natt til 10. november samme år, Krystallnatten, erklærte Det tyske riket i praksis krig mot jødene.

Situasjonen forverret seg kraftig, og flyktningestrømmen ut av Tyskland økte betraktelig. Også Arendts mor, som hadde dratt tilbake til Königsberg da Arendt flyktet til Paris, måtte finne en måte å komme seg ut av Tyskland på. I april 1939 ankom hun Paris takket være venner av Hannah.

Høsten 1939 erklærte Tyskland og Frankrike krig, og med dette begynte den franske regjering å internere tyske flyktninger. Først gjaldt ordren menn, og Heinrich Blücher ble internert i en arbeidsleir som skulle støtte Frankrikes krigsinnsats. Arendt greide å få Blücher ut etter en stund, men i mai 1940 ble de begge internert, kun et par måneder etter at de giftet seg. Opplevelsen av ikke bare å være statsløs og fratatt alle sine politiske rettigheter, men også av å være internert og fratatt sin fysiske bevegelsesfrihet, satte dype spor hos Arendt. Rent psykisk befant hun seg på dette tidspunktet så langt nede at hun skal ha overveid å ta sitt eget liv. Hun greide imidlertid å komme seg ut av leiren etter et par uker, takket være det kaoset som oppstod etter Frankrikes kapitulasjon. De som ikke kom seg ut, ble værende i leiren da den ble overtatt av tyskerne, og i løpet av et par år ble de alle sendt til forskjellige konsentrasjonsleirer. Hannah Arendt ble gjenforent med Heinrich Blücher etter en rekke mislykkede forsøk på å finne ham. De møttes pussig nok midt i en hovedgate i den franske byen Montauban etter at Blücher hadde unnsluppet idet tyskerne angrep Paris. Etter gjenforeningen begynte forsøket på å skaffe til veie visum for å komme seg ut av Frankrike. Takket være Arendts arbeid for den sionistiske ungdomsorganisasjonen, Günther Sterns innsats i USA og det faktum at de var gift, lyktes de i å sikre seg visum til USA. Men selv med visumet i hånden var det ikke lett å få utreisetillatelse fra Frankrike, og flere ganger var de nære ved å bli arrestert. Filosofen Walter Benjamin, en av Arendts nære venner, skulle få oppleve hvor desperat situasjonen kunne være. Han hadde fått tak i et visum til USA, men ble stoppet på grensen til Spania uten en fransk utreisetillatelse. Han ble bedt om å returnere

til Frankrike samme veien som han kom og tok i fortvilelsen sitt eget liv. I forveien hadde han overlevert enkelte av sine manuskripter til Hannah Arendt, og hun brakte dem med seg til USA.

Arendt og Blücher greide i motsetning til Benjamin å komme seg ut av Frankrike, og i mai 1941 ankom de New York. Hannah Arendt skulle aldri mer sette sine ben i Europa annet enn som en besøkende. Opplevelsen av et Europa som gjorde henne statsløs og fratok henne alle politiske rettigheter, som tvang henne til å flykte, som internerte både henne og mannen i arbeidsleir, og som i siste instans kunne ha ført henne rett i gasskammeret, skulle følge henne livet gjennom. Men til tross for at Arendt var heldig som slapp unna i tide, vekk fra den totale terroren og konsentrasjonsleirene, så var savnet etter hjemlandet stort. I et dikt fra 1946 gir hun uttrykk for denne hjemløsheten ved å vri på en berømt setning fra en av de store tyske dikterne, Rainer Maria Rilke: «Lykkelig er den som har et hjem.»

Sorg er lik et lys som funkler i hjertet

Mørket er en glød som søker vår natt

Vi trenger kun å stryke oss mot den lille, sørgmodige flammen

For å finne veien hjem, som skygger, gjennom den lange, vide natten

Skogen, byen, gaten, treet er selvlysende

Lykkelig er den som ikke har et hjem; han ser det fortsatt i sine drømmer2

Dette savnet skulle aldri helt slippe tak i Arendt, selv ikke etter at hun hadde bodd flere år i USA enn i Tyskland, men hun var vel vitende om at det ikke ville opphøre om hun hadde flyttet tilbake. Det hun savnet var ikke bare Tyskland og Europa, men denne del av verden slik den så ut før krigen. Det hun savnet var ganske enkelt noe som hadde gått tapt, og derfor var det ingen grunn til å forlate USA etter krigen.

Verken Arendt eller Blücher behersket engelsk, og en av de første oppgavene i det som skulle bli deres nye hjemland, var å lære seg språket. Arendt gikk energisk til verks og tilbrakte også et par måneder hos en amerikanske familie for å praktisere språket. I samme periode begynte hun å arbeide for Aufbau, en tyskspråklig avis som ble etablert i 1924, og som skulle etablere en møteplass for tyske immigranter. Avisen ble naturlig nok stadig mer orientert mot de immigrerte jødenes situasjon. Gjennom sitt arbeid i avisen ble Arendt dypt involvert i spørsmål angående jødenes rolle under krigen og opprettelsen av en egen jødisk stat i Palestina.

Arendt mente at jødene burde delta i krigen med en egen hær. Dét ville representere en politisk handling mot Hitler fra en av de største folkegruppene han hadde gått til krig mot. I likhet med alle andre europeiske folkeslag måtte jødene reagere mot den terror og undertrykkelse nazistene utsatte dem for, men – og her er vi ved et avgjørende punkt i Arendts tenkning – den frihet og rettferdighet de søkte, skulle på ingen måte være forbeholdt en bestemt etnisk gruppering. Derfor var hun også kritisk til en stat forankret i et etnisk eller religiøst grunnlag. En slik stat ville fort kunne utvikle seg i en ekskluderende retning, mente hun. Den ville lett kunne ende opp med å anvende bestemte kriterier for å bli en del av rettighetsfellesskapet, kriterier som faktisk ville frata en rekke individer grunnleggende politiske rettigheter i stedet for å garantere dem. Hun var derfor svært skeptisk til etableringen av en egen jødisk stat i Palestina, og gjennom sine artikler i Aufbau tok hun kraftig til motmæle mot det som etter hvert skulle bli den dominerende holdningen blant sionistene i USA. Sionistenes holdning gikk stikk i strid med Arendts oppfatninger. På den ene side skulle jødene, for å unngå oppblomstring av antisemittiske holdninger i land som England og USA, avstå fra å etablere en egen hær i krigen mot Hitler. Det skulle, på den annen side, styrke velviljen og dermed muligheten for å etablere en egen jødisk stat i Palestina.

I 1944 vedtok den sionistiske bevegelsen i USA at etableringen av en egen jødisk stat skulle være hovedprioritet, og med dette forlot man den mer moderate holdningen til blant andre David Ben-Gurion. Hannah Arendt var kritisk og advarte sionistene spesielt mot den ensidige fokuseringen på Palestina. En egen jødisk stat ville for det første ikke fjerne antisemittismen, og for det andre forutså hun at en egen jødisk stat i dette området ville skape enorme problemer hva angikk forholdet mellom jøder og arabere. Et nytt Israel i dette området ville bli avhengig av støtte og beskyttelse fra supermakter med egne interesser i området. Hun påpekte også at etableringen av en egen jødisk stat ville kunne gjenta den organiseringen av politikken som leder inn i totalitarismen, nemlig å frata mennesker politiske rettigheter. Disse synspunktene satte henne i en situasjon hvor hun var helt uten innflytelse innad i den sionistiske bevegelsen.

Til tross for motsetningene mellom Arendt og de sionistiske ideologer brøt hun på ingen måte med det praktiske arbeidet som pågikk for å bøte på de forbrytelsene som ble begått mot det jødiske folk. Fra 1944 til 1946 arbeidet hun for en kommisjon som hadde til oppgave å kartlegge jødiske kulturskatter i den nazi-okkuperte delen av Europa. Tyskerne bedrev en systematisk plyndring og ødeleggelse av jødenes eiendeler, og etter krigen ble det viktig å forsøke å oppspore dem og returnere dem til deres rettmessige eiere, eventuelt å plassere dem i egnede jødiske institusjoner. Dette arbeidet kom Arendt tilbake til i 1948, og hun holdt frem med det til 1952.

Mellom fortid og fremtid

I mellomtiden arbeidet Hannah Arendt i forlaget Schocken Books. Her var hun særlig engasjert i utgivelsen av en tysk utgave av Franz Kafkas Dagbøker. På det tidspunktet var Kafka lite lest i USA, og

Arendt gjorde sitt for at han og andre fremtredende europeiske forfattere og filosofer ble kjent der. En viktig del av dette arbeidet bestod i å skrive artikler for forskjellige tidsskrifter. I 1944 publiserte hun sin første artikkel om Kafka i Partisan Review; et viktig tidsskrift for intellektuelle i New York. Arendt ble ganske snart en fast bidragsyter til både Partisan Review og flere tilsvarende tidsskrifter – som Commentary og Nation – og gjorde blant annet Heidegger og Jaspers tenkning kjent for et amerikansk publikum.

Gjennom denne virksomheten kom Arendt i kontakt med en rekke kunstnere og intellektuelle, som for eksempel T.S. Eliot, W.H. Auden og Hermann Broch, for å nevne noen. Vennskapet med poeten Randall Jarrell og forfatteren Mary McCarthy oppstod også på denne tiden.

Til tross for at Arendt er mest kjent for sine filosofiske og politiske arbeider, var hun gjennom hele livet svært interessert i mer ikke-akademiske uttrykksformer som poesi og skjønnlitteratur.

Poesi skrev hun, som vi har vært inne på, i perioder selv, og hennes lesninger av forfattere som for eksempel Rilke, Karen Blixen, Hermann Broch og Kafka har hatt stor betydning for hennes tenkning. Et eksempel som kan trekkes frem i den sammenheng, er en artikkel hun skrev om en av Brochs bøker i tidsskriftet Nation i 1946.

Følgende utdrag gir på mange måter en komprimert beskrivelse av den situasjon som utfordret Arendts tenkning:

Proust er det siste og det mest utsøkte farvel til det 19. århundres verden, og igjen og igjen returnerer vi til hans arbeider, skrevet som de er i en toneart av et «ikke lenger», når vi blir overveldet av avskjed og sorg. Kafka, på den annen side, er kun i en begrenset grad å regne som en av våre samtidige. Det er som om han skriver fra et utgangspunkt i en fjern fremtid, som om han bare kunne ha vært hjemme i en verden som «ennå ikke» er. Brochs verk fungerer som et slags bindeledd mellom Proust og Kafka, mellom en fortid som er ugjenkallelig tapt og en