Alt handler ikke om deg

niels overgaard

ALT HANDLER IKKE OM DEG

Antikke prinsipper for et liv med sinnsro, frihet og

mening

Oversatt av Lars Nygaard

Til familien min

Alt handler ikke om deg

Originaltittel: Det hele handler ikke om dig

© Niels Overgaard & People’s, Copenhagen 2023. Published by agreement with Gyldendal Group Agency.

Norsk utgave © Pangolin forlag, 2026

Satt med Garamond Premier Pro 12/15

Printed in EU

ISBN: 978-82-930-8041-1

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller i strid med avtaler inngått med KOPINOR.

Pangolin forlag

Berhard Getz’ gate 3, 0165 Oslo

pangolinforlag.no

Innhold

2:

er å gjøre det rette

er din venn

prinsipp 4 kan brukes i arbeidslivet

PRINSIPP 5

handler ikke bare om deg

Hvordan prinsipp 5 kan brukes i arbeidslivet 147

DEL I

Innledning

Forord

Når jeg står på badet om morgenen, ser jeg på hendene mine og forestiller meg hvordan de vil se ut når jeg er død. Jeg gjør det for å tvinge meg selv til å forholde meg til det faktum at dagen i dag bare kommer én gang, og at den bringer meg nærmere min uunngåelige død. Det høres kanskje litt merkelig ut, men det er en mening med galskapen.

Det lille ritualet mitt går mer enn 2000 år tilbake i tid, til den stoiske filosofien som var rettesnor for keiserne i Romerriket, og mange andre. Mens fortidens herskere søkte råd i forbindelse med dødelige palassintriger og blodige kamper mot barbarer, hjelper filosofien meg med å finne ro, frihet og mening i en noe mindre dramatisk hverdag med småbarnsfamilie og en moderne arbeidsplass. Men også på et mer grunnleggende plan har denne filosofien hjulpet meg. Den har gitt meg et helt annet syn på hva som er bra og hva som er dårlig. På hvordan jeg skal leve og hvordan jeg skal forholde meg til døden. Den har med andre ord vært veldig nyttig for meg.

Denne boken er skrevet i håp om at også andre kan dra nytte av stoisk filosofi. Det er en bok jeg har skrevet for å gjøre filosofien tilgjengelig, i form av enkle prinsipper som kan brukes i hverdagen. Det er en bok jeg skulle ønske jeg hadde lest tidligere i livet.

Om å velge en livsfilosofi

Uten å ha levd et spesielt spektakulært liv har jeg gjennomlevd noen av de moderne plagene som depresjon, angst og stress, samt mer tidløse problemer som svik, skam og sorg. Og jeg har prøvd å være vellykket på utsiden mens jeg føler meg mislykket på innsiden. Det tok meg mange år, bunker av selvhjelpsbøker og tusenvis av

kroner brukt på psykologer før jeg innså at jeg trengte noe annet for å endre tilnærmingen til livet. Jeg måtte se og forstå verden og meg selv på en annen måte. Hvis jeg ville skape et godt liv, trengte jeg en livsfilosofi. Det var følgende spørsmål som førte meg til stoisk filosofi:

• Hvordan skal jeg forstå verden og min rolle i den?

• Hvordan oppnår jeg indre frihet i en verden av uendelige muligheter og konstante distraksjoner?

• Hvordan kan jeg finne en balanse mellom ambisjoner og tilfredshet?

• Hvordan blir jeg lykkelig?

Moderne forskning gir en mulig forklaring på hvorfor jeg følte behov for å søke etter mer grunnleggende svar. Det ser nemlig ut til at lykkenivået vårt bare endres midlertidig av selv store hendelser – det er vår grunnleggende oppfatning av livet som avgjør hvor lykkelige vi er.

I den tibetanske religiøse lederen Dalai Lamas bok Kunsten å leve lykkelig (1998) refererer han til et forskningsprosjekt som undersøkte hva det å vinne i lotteriet betyr for folks lykke. Det viste seg at når den første begeistringen var over, gikk folk tilbake til sitt normale lykkenivå. Det samme gjaldt for negative hendelser som å få en kreftdiagnose eller miste synet. Etter en periode med tilpasning vender du tilbake til ditt normale eller tilnærmet normale lykkenivå.

En studie utført av forskere fra Harvard, Dartmouth og New York University kompletterer bildet.1 Det kan betraktes som en slags vitenskapelig forklaring på begrepet «i-landsproblemer». I ett av eksperimentene ble forsøkspersonene vist en serie bilder av ansikter med uttrykk som spenner fra truende til vennlige. Når frekvensen av truende ansikter ble redusert, utvidet forsøkspersonene

definisjonen av truende til å omfatte flere av de nøytrale ansiktene. Konklusjonen var at jo færre problemer vi har, jo mer utvider vi sfæren for hva som kan kalles et problem. Jeg tenker på dette når naboen i det søvnige villastrøket der jeg bor, har sterke meninger om hvor søppelkassene mine er plassert. Samtidig har vitenskapen vist oss at måten vi handler og tenker på, kan endre hjernens struktur. Det er med andre ord mulig å endre hvem vi er og hvordan vi oppfatter ting.

Så vi har to alternativer. Vi kan velge å ikke gjøre noe, slik at lykken vår blir bestemt av vår biologiske arv og det som skjer med oss gjennom livet. Eller så kan vi velge å gjøre noe. Det betyr at vi må jobbe med å endre vår forståelse av livet og oss selv for å forbedre vår grunnleggende tilstand av lykke.

For meg har det vært naturlig og nødvendig å velge utvikling for å bli lykkelig. Derfor trengte jeg en mer solid livsfilosofi å støtte meg til enn de flyktige tipsene i selvhjelpslitteraturen.

For meg er det å ha en livsfilosofi litt som å ha et kompass. Det er ikke et kart som forteller deg nøyaktig hvor du befinner deg i livet eller en GPS som gir deg både retning og rute slik at du kan slå av den frie viljen og bli guidet til målet. Nålen på kompasset –og livsfilosofien – kan peke deg i riktig retning uansett hvor du er og hva som skjer med deg.

De siste årene har stoisk filosofi vært mitt kompass i livet.

Ingen glede i paradis – og

Dronning Ingrid-paradokset

Stoisismen har fått en oppblomstring de siste årene, gjennom forfattere som Svend Brinkmann, Alain de Botton, Ryan Holiday og Nassim Nicholas Taleb. Den har til og med blitt trendy blant amerikanske toppidrettsutøvere og næringslivsledere. Men hvorfor blir folk interessert i antikkens filosofi? Hva er det med vår tid som skaper behov for å vende blikket mot klassiske dyder?

Jeg tror det i stor grad skyldes velstanden og tryggheten vi har oppnådd i Vesten, i kombinasjon med en moderne verden som blir stadig mer komplisert. Som samfunn er vi materielt sett rikere enn noensinne. Arbeidsledigheten her hjemme er lav, og vi lever stadig lenger. Middelklassen og oppover har for lengst outsourcet mye av husarbeidet som rengjøring, innkjøp og matlaging til andre, og i storbyene er det helt normalt å betale 40 kroner for en kopp –dessverre ofte middelmådig – kaffe. Det går med andre ord utrolig bra. Vi har etter hvert tatt det for gitt at ulike undersøkelser med jevne mellomrom rangerer de nordiske landene som de lykkeligste i verden. Men hvis vi er de lykkeligste i verden, er vi også de beste til å skjule det.

Når jeg bytter tog i sentrum av København om morgenen på vei til jobb, går jeg ned trappene på stasjonen – der horder av velkledde og godt betalte funksjonærer kommer mot meg. De er på vei mot en dataskjerm på et eller annet kontor. De har oppjagede skritt, tomme blikk og ser mer ut som fotsoldater i kapitalens slavehær enn frie, lykkelige mennesker i verdens beste land.

Dessverre er det ikke bare en pussig liten observasjon. Vi har fantastiske levekår, men forekomsten av angst, stress og andre psykiske lidelser har økt betraktelig de siste årene.2 Antallet psykiatriske diagnoser økte med 22 prosent fra 2013 til 2018.3 Antallet stressrelaterte skader blant de forsikrede i landets største pensjonsselskap, PFA, økte med 43 prosent fra 2014 til 2018.4 Og antallet unge med diagnoser som angst, depresjon, ADHD eller spiseforstyrrelser er tredoblet fra 2006 til 2016.5 Vårt ytre liv går fantastisk bra, men det indre blir stadig tyngre. Det virker som all velstanden ikke kan gjøre oss lykkelige. I det siste har jeg hatt en kjettersk tanke: Kanskje velstanden faktisk virker mot sin hensikt?

«Man klarer det man må gjøre», sa dronning Ingrid en gang, og jeg har begynt å lure på om ordene kan ha en dobbel betydning. For kanskje er det ikke bare det at vi kan håndtere nesten hva som

helst. Det motsatte er kanskje også sant: Vi klarer nesten ikke å håndtere noe hvis vi ikke må. Kanskje blir det vanskeligere for oss å finne lykken i livet etter hvert som vi blir rikere, får flere muligheter og møter mindre motstand? Kanskje blir vi svakere som individer og som kultur som følge av den moderne verdens enestående evne til å gjøre alt enkelt for oss? Kanskje mulighetene gjør det vanskeligere å være fornøyde? Kanskje Seneca, en av de viktigste stoiske filosofene, hadde rett da han skrev at det å være rik krever enda mer selvdisiplin og mental styrke enn det å være fattig?

Og hvordan står det til med selvdisiplinen og den mentale styrken? Strengt tatt ikke så bra. Rikdommen og tryggheten har gjort oss late og selvtilfredse. Samfunnet er blitt mer friksjonsløst, og perfeksjonskultur gir helt urealistiske forventninger til livet. Det er som om vi forventer at hindringer skal fjernes fra vår vei slik at vi kan leve perfekte liv. Man snakker nedlatende om barn med curlingforeldre, men mange voksne drar ut i helgen og får medalje for å ha gjennomført et meningsløst mosjonsløp på en middelmådig tid. Dette dokumenteres naturligvis på sosiale medier, slik at venner og bekjente har mulighet til å anerkjenne denne ikke-prestasjonen.

Vi lever med andre ord i en mentalt svak kultur der vi bygger opp en tom selvtillit gjennom overdreven anerkjennelse, og da mangler vi motstandskraft når livet faktisk blir tøft. Og vi bygger opp urealistiske og rosenrøde forventninger til livet som bidrar til at psyken kollapser som en sufflé når vi blir rammet av den brutale virkeligheten.

I tillegg til stor velstand og mangel på robusthet har den teknologiske utviklingen skapt nye utfordringer. Jeg tror det er vanskelig å overvurdere den dramatiske innvirkningen smarttelefonen og sosiale medier har hatt på livene våre. I løpet av få år har den blitt en integrert del av hverdagen for de fleste, og det har en rekke uheldige konsekvenser både for den enkelte og for sosiale relasjoner. Telefonene distraherer oss og stjeler mye av tiden vår. I stedet for nærvær

med menneskene i virkeligheten får vi overfladiske bekjentskaper i en endeløs strøm av sterkt redigerte, selvrealiserte inntrykk. Jeg er ikke i tvil om at mobiltelefoner og sosiale medier bidrar til at stadig flere rammes av psykiske problemer.

Samtidig lever vi i en tid der mange faste rammer er i ferd med å bryte sammen. Kjønn diskuteres i økende grad, bedriftsledere snakker om teknologisk disrupsjon – et brudd med den tradisjonelle måten å gjøre ting på – kosmetiske inngrep blir stadig vanligere, og politiske fenomener som Trump og Brexit har endret vår oppfatning av hva som er mulig i politikken. I tillegg kan klimakrisen true selve menneskehetens eksistens. Og da har jeg ikke engang nevnt skjermbruk i skoletimene, terrorfrykt eller trusselen om teknologisk arbeidsledighet. Det er nok til å ta pusten fra oss.

Jeg tror det er summen av alt dette som gir stoisk filosofi fornyet relevans. For hvis man ikke har en religion å forholde seg til, kan man savne et kompass å navigere etter i møte med alle endringene og mulighetene i den moderne verden. Og det er her filosofien kommer inn i bildet.

At stoisk filosofi har fått en renessanse de siste årene, skyldes trolig en kombinasjon av flere faktorer. For det første er det en filosofi som gir svært konkrete råd. For det andre tror jeg at det kan være noe befriende ved å forlate jakten på selvrealisering og i stedet orientere seg mot mer klassiske dyder, for eksempel å gjøre sin plikt. I en tid preget av ubegrensede muligheter kan et stoisk konsept som selvbeherskelse være til hjelp. I en stadig mer selvopptatt tid kan livet bli mer meningsfullt hvis vi husker at vi er skapt for hverandre.

Stoisismen er en måte å ta kontroll over livet på i en verden som kan virke stadig mer diffus. Det innebærer å jobbe med å bygge opp mental styrke og selvdisiplin. Men ikke som nok et selvsentrert prosjekt. Stoikerne var opptatt av å gjøre sin plikt for fellesskapet. Hvis man jobber for å bli sterk og disiplinert, kan man være til hjelp for andre – det er vanskelig hvis man er svak og selvopptatt.

Så hvordan blir man sterk? Ingen får sterke muskler av å løfte fjær, og mennesker som aldri møter hindringer, blir ikke robuste. Man oppnår ikke frihet ved å bruke masse krefter på å stadig gjenta, for seg selv og for hverandre, at livet er så fryktelig vanskelig. Og en stadig mer selvopptatt jakt på selvrealisering gir ikke noe meningsfylt liv.

Stoisk filosofi har sin opprinnelse i antikken, men den har satt dype spor gjennom århundrene, helt frem til i dag. Når legen din for eksempel henviser deg til en psykolog, er sjansen stor for at du møter en moderne versjon av stoisk filosofi. Den vanligste terapiformen er nemlig kognitiv psykologi, som innebærer å takle problemene sine ved å finne nye perspektiver og tolkninger av den virkeligheten man opplever. Og kognitiv psykologi er basert på stoisk tankegods – ikke minst ideen om at det er din egen oppfatning av hendelser som betyr noe. En av grunnleggerne av kognitiv psykologi, Albert Ellis, uttalte kort tid før sin død at den største inspirasjonen til terapien hans var et utsagn fra stoikeren Epiktet: «Det er ikke hendelsene, men våre meninger om dem som forårsaker lidelse.»6

Når jeg leser de stoiske filosofene, eller reflekterer over prinsippene de skriver om, føler jeg at jeg kan klare hva som helst. Og jeg har ennå ikke vært i en situasjon der filosofien ikke har kunnet hjelpe meg. Derfor har den blitt noe jeg forholder meg til daglig. Stoisismen er lett tilgjengelig, og man kan lese og forstå de stoiske mesterverkene uten forkunnskaper i filosofi. De er skrevet med et enkelt og velformulert språk, og poengene lar seg overføre til eget liv. Eksemplet under er hentet fra første side i Senecas essay «Om livets korthet» (ca. 49 e.Kr.). Da faren min døde, gikk jeg inn i en søkende fase, og dette var den første stoiske teksten jeg leste.

Det er ikke det at tiden vi har, er kort, men at vi skusler bort mye av den. Livet er langt nok, og hvis vi utnytter den godt og riktig, er det gitt oss rikelig tid til å fullføre de største verk. Men når tiden flyter bort i

luksus og lediggang, når den ikke benyttes til noe som helst godt, tvinges vi til slutt av den siste time til å innse at reisen er over før vi forsto at den var i gang.7

Sterke saker, men også mulig å forstå og forholde seg til. Men selv om denne filosofien er lett å forstå, må den kunne tåle kritisk lesning. Den grunnleggende argumentasjonen må stemme med det vi vet i dag. Og det gjør den når det gjelder rådene for hvordan man bør leve. Det gjelder både egne erfaringer og moderne forskning. Selvsagt er det noen områder der de gamle tekstene ikke lenger holder mål for et kritisk moderne blikk. Det gjelder for eksempel når man leser påstandene om det guddommelige bokstavelig, noen av de vitenskapelige teoriene, og ikke minst det tidstypiske synet på kvinner, slaver og homofile. På disse områdene må du bære over med våre venner fra antikken – det var den tiden de levde i. Men et sympatisk trekk ved stoisismen er at den ikke er dogmatisk. Så hvis de gamle stoikerne ble presentert for dagens kunnskap, ville de ha latt seg overbevise.

En annen ting jeg setter pris på, er at stoisismen ikke stiller ekstreme krav til livsstilen. En annen antikk filosofi, kynismen, hadde som mål å oppnå frihet ved å gi avkall på all streben etter rikdom, makt og sex. Den kanskje mest kjente kynikeren, Diogenes fra Sinope, var kjent for å bo i en tønne. Selv om noen av de samme grunnleggende ideene finnes i stoisk filosofi, hadde tilhengerne en mer pragmatisk tilnærming.

To av de viktigste stoikerne, Seneca og Marcus Aurelius, var aktive på toppen av forretningslivet og det politiske livet i Roma, noe som var komplisert, krevende og farlig – Seneca mistet for eksempel livet etter å ha vært rådgiver for den gale keiser Nero. De levde i ekstrem luksus for sin tid, samtidig som de praktiserte en filosofi som hadde som mål å gjøre lykken uavhengig av ytre faktorer. Det er et paradoks, men samtidig noe som gjør stoisk filosofi til en mer

realistisk rettesnor enn total askese. Og det gjør den relevant for oss moderne mennesker.

Stoisismen er med andre ord ikke en oppfordring til å droppe ut av det moderne livet, si opp jobben og leve i en hule (eller en tønne). Det er en praktisk guide til hvordan du kan leve med ro, frihet og mening i livet. Og hvis du trenger et siste salgsargument, kan den også gi deg et lengre liv og en lengre ungdom. Ja, du leste riktig: Hvis du lever etter stoiske prinsipper, kan du se frem til et lengre og bedre liv. Det forteller forfatterne Héctor García og Francesc Miralles i boken Finn din ikigai – japanske hemmeligheter for et langt og meningsfullt liv (2019). For det første hevder de, basert på et forskningsprosjekt, at personer som takler livets utfordringer med en positiv innstilling og er i stand til å håndtere følelsene sine, lever lenger. For det andre forteller de at en stoisk tilnærming –ro i møte med vanskeligheter – også bidrar til å holde folk unge lenger ved å redusere angst- og stressnivået og stabilisere atferden. Og det å unngå hedonisme og umiddelbar tilfredsstillelse av lyster og begjær, forteller de, bidrar til et langt liv.8

Dette er helt i tråd med stoisk filosofi. Så jeg er ikke i tvil om at stoisismen tilbyr råd for å leve – og dø – godt. Det er en tilnærming som gjør det mulig for meg å leve et liv jeg har kontroll over. Et liv der ambisjoner og ydmykhet går hånd i hånd, og der jeg i større grad gjør de riktige tingene av de riktige grunnene. Kort sagt, et liv med gode investeringer – for å bruke Senecas ord fra forrige sitat.

En bok som skal brukes

La meg være tydelig når det gjelder hva denne boken er og ikke er. Jeg har forsøkt å gjøre stoisk filosofi anvendelig og tilgjengelig for moderne mennesker. Målet er at du skal kunne bruke disse tankene i hverdagen. Derfor er det min tolkning av stoisk filosofi, ikke et forsøk på en detaljert, teoretisk kartlegging – det har jeg verken utdannelse for eller lyst til. Underveis bruker jeg sitater fra

de stoiske mesterverkene for å underbygge poengene mine, og for at leseren skal kunne få glede av de opprinnelige kloke ordene. Samtidig viser det hvor tolkningen min kommer fra.

Gjennom hele boken bruker jeg eksempler fra mitt eget liv. Ikke fordi jeg er spesielt interessant, men for å ha en knagg å henge de antikke ideene på for en moderne leser. Selv om de underliggende følelsene kan være de samme, er det sjelden at vi i dag befinner oss i en situasjon der vi er i ferd med å kaste slavene våre til kjøttetende ål fordi de knuser krystallglassene våre, slik Seneca en gang brukte som eksempel. Denne personlige tilnærmingen betyr også at jeg har min egen hånd på kokeplaten når det gjelder prinsippene og ideene jeg presenterer: Mitt løfte til deg som leser er at jeg ikke vil oppfordre deg til å gjøre noe som jeg ikke selv prøver å etterleve.

Boken gir en innføring i stoisk filosofi. Men det er som sagt ikke meningen å presentere en detaljert teoretisk redegjørelse for stoisismen og denne tankeretningens filosofihistoriske kontekst. Hvis det er det du er ute etter, trenger du en annen bok. Det gjør du også hvis du er ute etter raske løsninger. Selv om jeg prøver å holde det enkelt og tilgjengelig, finnes det ingen 30-dagersplan for å oppnå stoisk visdom. Det er et livslangt prosjekt som du sannsynligvis aldri blir ferdig med. Så det er ingen grunn til å lese videre hvis du hadde håpet å høre fra en stoisk vismann som lever sitt liv i perfekt samsvar med filosofiens prinsipper. Som eksemplene i boken viser, sliter jeg ofte med å få orden på mitt eget liv. Men der er jeg heldigvis i godt selskap. Både Seneca og Marcus Aurelius var svært kritiske til sine egne fremskritt. Selv om de var anerkjent som kloke og gode menn.

Vi begynner med en introduksjon til stoisk filosofi, før vi går over til de fem prinsippene for det moderne livet som utgjør kjernen i boken. De fem prinsippene er min oppsummering av filosofien, og hvert av dem har fått sitt eget kapittel. De fem prinsippene er som følger:

1. Fokuser på det du kan kontrollere

I en kompleks verden med uendelige muligheter må du fokusere på å mestre deg selv.

2. Suksess er å gjøre det rette

I en verden av statussymboler, tittelkonkurranser og sosiale medier må du legge vekt på hva du gjør, ikke hva du har eller hvordan det ser ut.

3. Selvdisiplin gjør deg fri

I en verden med stadige fristelser og løfter om umiddelbar tilfredsstillelse må du øve deg på selvdisiplin for å oppnå ekte frihet.

4. Døden er din venn

I en verden preget av velstand, trygghet og terrorisme kan det å huske at du en dag skal dø, gjøre deg friere.

5. Alt handler ikke bare om deg

I en verden av selfier, selvopptatthet og karriereambisjoner må du huske at alt ikke handler om deg.

Hvis du er utålmodig, kan du hoppe over introduksjonen til stoisk filosofi og gå rett til de fem prinsippene. Men jeg tror det vil være nyttig å forstå sammenhengen. I slutten av boken er det verktøy med konkret inspirasjon til hvordan du kan innlemme filosofien i hverdagen. Bokens hovedfokus er hverdagen og livet generelt, men de stoiske ideene er også relevante for arbeidslivet. Derfor har kapitlene med de fem prinsippene et avsnitt på slutten der de overføres til arbeidslivet.

Til slutt vil jeg oppfordre deg til å lese de stoiske originalverkene selv. De er som sagt enkle å forstå, og de er selvsagt langt bedre

lærermestere enn meg. Jeg håper du vil ha nytte av de stoiske ideene. Som Seneca skriver:

Filosofi er ikke noen populær aktivitet, og den utøves heller ikke for selvhevdelsens skyld. Den handler ikke om ord, men om virkelighet.

Den skal ikke brukes til å fordrive tiden med. Den former og bygger sjelen, skaper orden i livet, styrer våre handlinger, viser hva man skal gjøre og ikke gjøre, den sitter ved roret og holder oss på rett kurs når vi blir kastet rundt på bølgene. Uten den kan man ikke leve et liv uten frykt eller bekymring. Hver eneste time oppstår det utallige situasjoner der vi trenger råd, og da må vi vende oss til filosofien.9

Stoisk filosofi for nybegynnere

Fra Sokrates til stoikerne

For å forstå stoisk filosofi er det fornuftig å ha en idé om hvor den kommer fra. Kortversjonen er som følger:

Rundt 500 år før Kristus levde den greske filosofen Sokrates i Athen. I dag er han kjent som den vestlige filosofiens far, og han var opptatt av begreper som kunnskap, dyd og rettferdighet. Samtidig var han kjent for sitt mot – både i krig for sin by og da han døde, noe jeg kommer tilbake til senere. Disse begrepene – kunnskap, dyd, rettferdighet og mot – er sentrale i stoisk filosofi.

Den mest berømte eleven til Sokrates var Platon, som senere ble lærer for Aristoteles. Denne kongerekken utgjør kjernen i den klassiske filosofien, og du kan finne påvirkninger fra dem alle i den stoiske filosofien. Men det var en annen av elevene til Sokrates som førte frem til stoikerne, Antisthenes.

Antisthenes var en av opphavsmennene til den kyniske filosofien. Ordet kynisk brukes i dag, i likhet med ordet stoiker, i en noe annen betydning enn den opprinnelige. Kynikerne mente at hensikten med livet var å leve i overensstemmelse med dydene og med naturen. For å oppnå dette trente de seg opp til å leve et så enkelt liv som mulig. Det betydde at de undertrykte enhver trang til besittelse, rikdom, sex og berømmelse. Idealet var et liv i askese.

Den mest kjente kynikeren var en av elevene til Antisthenes, Diogenes fra Sinope, som bodde i en tønne i Athen. En av elevene hans var Krates fra Theben. Krates ble lærer for en kar ved navn Zenon, som hadde kommet til Athen fra Kypros. Zenon tok filosofien i

en ny retning og ble grunnleggeren av den stoiske filosofien, som han underviste i fra rundt 300 f.Kr. Filosofien fikk navn etter den overbygde søylegangen i Athen der Zenon underviste – det gammelgreske ordet for søylegang er stoá.

Den versjonen av stoisismen som denne boken bygger på, er i dag kjent som den yngre stoisismen, og dens viktigste representanter er Seneca, Musonius Rufus, Epiktet og Marcus Aurelius.10 De levde fra tiden rundt Jesu fødsel og noen hundre år fremover – hovedsakelig i Roma, som var verdens maktsentrum på den tiden. Stoikerne var særlig opptatt av etikk, det vil si hvordan vi mennesker bør leve.

Filosofien i et nøtteskall

Begrepet «stoisk ro» er det mest kjente sporet av stoisk filosofi i språket i dag. Og selv om det kanskje ikke er dekkende for en filosofi som omhandler mange aspekter av livet, er det ikke helt misvisende. Sentralt i stoisismen står nemlig følgende: Hvis du kan håndtere følelser, lidenskaper og impulser, kan du gå gjennom livet med ro i sinnet. Det er fornuften, ikke følelsene, som skal styre. Ifølge stoikerne er fornuften det som skiller mennesket fra dyrene, og det vi har til felles med det guddommelige. Samtidig hadde stoikerne en mer balansert tilnærming til livet enn kynikerne, som mente alle materielle goder, og all komfort, var av det onde. Stoikerne plasserte i stedet disse fenomenene i kategorien «likegyldigheter». De mente at luksus og rikdom ikke var noe å strebe etter, men at det heller ikke var noe man måtte unngå. Det var noe man burde akseptere, under forutsetning av at man kunne gi det fra seg uten motstand eller anger. Det samme gjaldt omstendigheter som sykdom, fattigdom og død – for stoikerne var ikke dette onder, men likegyldigheter. Fordi de er utenfor vår kontroll, kan de ikke være verken gode eller onde, mente stoikerne. Et sentralt begrep i denne filosofien er det vi med et moderne begrep ville kalt kontrollsfæren. Stoikerne mente at hvis du er

bevisst på hva du kan – og ikke kan – kontrollere, og hvis du har disiplin og mot til å leve etter det, har du en uuttømmelig kilde til tilfredshet og frihet. Det er bare dine egne valg som kan være gode eller dårlige. Alt som ligger utenfor din kontroll, er i bunn og grunn likegyldig.

Kynikerne mente, at formålet med livet var at leve i dyd og i overensstemmelse med naturen. For at opnå dette trænede de sig til at leve det simplest mulige liv. Det betød, at de undertrykte enhver drift mod besiddelse, velstand, sex og berømmelse.

Idealet var altså et liv i askese.

For stoikerne var ikke døden så farlig. Siden det er gitt fra begynnelsen av at livet vil bli tatt fra oss, og at dette er utenfor vår kontroll, bør vi ikke knytte oss unødig til det. Vi må være klare til å gi opp livet når døden kommer. Denne tilnærmingen til liv og død gjenspeiles i et sitat fra Epiktet om at vi er sjeler som bærer rundt på lik. Stoikerne så på universet og naturen som et perfekt ordnet system. Og fordi systemet er perfekt, kan det ikke skje noe galt i henhold til naturens lover. Derfor er ikke døden et onde, men en del av livet som vi mennesker må akseptere med sinnsro.

Den mest berømte kyniker var Antisthenes’ elev, førnævnte Diogenes fra Sinope, som levede i en tønde i Athen. En af hans elever var Krates fra Theben. Krates blev lærer for en gut ved navn Zenon, der var kommet til Athen fra Cypern. Zenon førte filosofien i en ny retning og blev stifter af stoisk filosofi, som han underviste i fra omkring 300 år før Kristus. Filosofien og dens følgere fik navn efter den overdækkede søjlegang i Athen, hvor Zenon underviste – det oldgræske ord for søjlegang er stoá.

Sokrates (469-399 f.kr.)

Platon (427-347 f.kr.)

Aristoteles (384-322 f.kr.)

Antisthenes (cirka 445-360 f.kr.)

Diogenes (cirka 400-325 f.kr.)

Krates (cirka 365-285 f.kr.)

Zenon (cirka 333-261 f.kr.)

Linjen a v læremestre fra Sokrates til den stoiske losofi ens stifter, Zenon. Linjen fra Sokrates til grunnleggeren av stoisk filosofi, Zenon.

Stoisk glede

Stoisisme kan virke som en kjølig affære. Det handler om å ikke la seg styre av følelsene, akseptere døden og andre ting som ikke er så muntre. Men det er misvisende. Som nevnt er ikke stoikernes mål et liv i total askese eller evig selvpining.

Målet er å frigjøre seg fra det som hindrer oss i å oppnå ekte glede, som bekymringer, frykt og uhemmet begjær. Hvis du klarer å frigjøre deg fra alt du ikke har kontroll over gjennom filosofi, får du tilgang til en uuttømmelig kilde til glede. Seneca forklarer det på denne måten:

Tro meg, ekte lykke er en alvorlig sak. Tror du at noen […] kan avvise døden uten å bekymre seg? Eller åpne døren til fattigdom, styre sine fornøyelser eller meditere på å utholde lidelse? Den som er trygg på å tenke på dette, er riktignok full av glede, men neppe munter. Det er akkurat denne typen glede jeg vil at du skal ha, for den vil aldri ta slutt når du tar eierskap til kilden.11

Noen moderne psykologiske retninger opererer med fire grunnleggende følelser: sinne, sorg, frykt og glede. I stoisk filosofi finnes det verktøy for å dempe de tre første følelsene. Og hvis du lykkes, vil du kanskje oppleve mer av den siste? For glede er alltid bedre enn ergrelse. Når vi opplever livets absurditet, er det bedre å le av det enn å gråte over det, mener Seneca.

Da må vi bøye oss og lempe oss etter omstendighetene og få oss selv til å tro at denne moralske oppløsningen ikke er avskyelig, men bare latterlig og heller lytte til Demokrit enn til Heraklit. Når denne siste kom ut blant folk, så felte han tårer, men Demokrit bare lo. I Heraklits øyne var alt vi mennesker foretar oss, sørgelig, i Demokrits øyne bare tåpelig. Vi må forsøke å se lettere på alle ting og ta det med godt humør. Det er mer menneskeverdig å le av livet enn å jamre over det.12

Stoisismen er ikke en filosofi som er ment å ta fra deg det gode humøret. I stedet gir den råd om hvordan du kan bevare det i både gode og dårlige tider. Så i tillegg til «stoisk ro» bør vi kanskje også snakke om stoisk letthet, stoisk frihet og stoisk glede. Seneca skriver:

Du kan raskt se, selv om jeg ikke skriver det uttrykkelig, at det vil følge en vedvarende ro og frihet når alt det som enten opphisser eller skremmer oss, er fordrevet; for i stedet for vellyst og i stedet for det som er lavt og uholdbart og skadelig ved selve de uhyrligheter det forhvolder, kommer det en umåtelig glede, urokkelig og varig, og deretter fred og sjelsharmoni og sann storhet forbundet med mildhet. All vill fremferd kommer nemlig av svakhet.13

De fire dydene

Hvordan bør vi mennesker leve for å oppnå stoisk frihet og glede?

Som nevnt mener stoikerne at det gode ligger i oss selv. I våre egne oppfatninger og handlinger. Målet – det eneste gode et menneske bør strebe etter – er å leve i samsvar med de fire kardinaldydene:

Visdom (eller praktisk visdom, phronêsis)

Ikke om kunnskap i moderne akademisk forstand, men om en mer grunnleggende visdom: å ha den rette oppfatningen av verden og evnen til å leve etter den.

Selvkontroll (eller måtehold, sôphrosunê)

Begrepet kan oversettes med selvbeherskelse og måtehold. På den ene siden handler det om å ha kontroll over seg selv, og på den andre siden om å finne en gylden middelvei mellom askese og umettelig hedonisme.

Mot (andreia)

I antikken var behovet for fysisk mot mer akutt enn det er for de

fleste av oss i Vesten i dag. Men ro i sjelen, styrke til å holde fast ved dydene og mot til å møte døden trenger vi fortsatt.

Rettferdighet (dikaiosunê)

Rettferdighet er et begrep som har vært gjenstand for filosofisk debatt i århundrer, men egentlig er det ganske enkelt. Rettferdighet er at alle får det de fortjener. At man ikke bare tar noe som tilhører noen andre.

Det stoiske idealet

De fire dydene gir innsikt i hvordan stoikerne så på verden og hva de mente var verdifullt. Disse dydene er et uttrykk for det vi kan kalle det stoiske idealet. Stoikerne viser ofte til historiske skikkelser som Sokrates og Cato den eldre som eksempler på hvordan livet kan håndteres. Nedenfor vil jeg presentere noen av de egenskapene jeg mener kjennetegner det stoiske idealet. Det blir kanskje enklere med eksempler vi er bedre kjent med i en moderne verden. En av USAs rikeste, Warren Buffett, bor i det samme middelklassehuset i Omaha som han har bodd i siden 1958. Han har ikke behov for å vise seg frem, og rikdommen hans har ikke skapt mange nye behov. «Jeg har det bra der. Jeg ville flyttet hvis jeg trodde jeg ville bli lykkeligere et annet sted», sier han.14 Et annet eksempel er Rosa Parks, som ved å bli sittende på bussen i Alabama i 1955 gjorde et stille, men bestemt opprør mot den urettferdige rasesegregeringen. Hun hadde mot til å stå for det hun trodde på – og ta konsekvensene av det. EU-kommissæren Margrethe Vestager imponerer også med sin kjølige, objektive tilnærming når hun deler ut milliardbøter til noen av verdens største selskaper.

Et mer fargerikt eksempel er Harvey Keitels rollefigur i gangsterfilmen «Pulp Fiction» (1993), Winston Wolfe. Han er i bunn og grunn en nokså lurvete gangster, men han er også en kjølig problemknuser som kan håndtere enhver situasjon med ro og fatning.

Han blir tilkalt da hovedpersonene Vincent Vega (John Travolta) og Jules Winnfield (Samuel L. Jackson) ved et uhell skyter noen i baksetet på bilen sin. «I’m Winston Wolfe. I solve problems.» Et annet eksempel er den tibetanske lederen Dalai Lama, som beholder sitt gode humør og sin verdighet selv om han lever i eksil. Eller Nelson Mandela, som da han ble løslatt etter 27 år i fengsel var blottet for hevntørst og ble Sør-Afrikas første demokratisk valgte president.

Det er også helt i tråd med det stoiske idealet når du ser en kasserer i et supermarked, en bussjåfør, en gatefeier eller en hjemmehjelper utøve yrket sitt med verdighet, godt humør og flid.

Etter disse mer moderne eksemplene går vi tilbake til antikkens Roma. Den tidligere nevnte Cato den eldre hadde en ekstremt stoisk tilnærming til berømmelse og ville heller at folk skulle spørre ham hvorfor det ikke fantes en statue av ham enn hvorfor det fantes en.

Dette er selvfølgelig karikerte bilder, men de gir et inntrykk av noen av de egenskapene stoikerne satte høyt: verdighet, beskjedenhet, ro, energi, orden og mot.

Den rike mannen, slaven og keiseren

Det er bare noen få stoikere vi har komplette tekster fra. Og det er særlig tre som har blitt sitert gjennom århundrene: Seneca, Epiktet og Marcus Aurelius. Jeg kommer til å sitere dem ofte, så en kort introduksjon kan være på sin plass.

Seneca: Den rike mannen som kunne alt 15

Lucius Annaeus Seneca ble født i Córdoba i Spania rundt fire år før Kristus. Hans velstående far sendte ham til Roma, sammen med hans to brødre, slik at de kunne få den utdannelsen som var typisk for unge, velstående romere som ville gjøre karriere i det offentlige liv. Det innebar en bred innføring i litteratur, retorikk og filosofi av en rekke ulike lærere. Det var her den unge Seneca ble introdusert for stoisismen.

Seneca gjorde karriere både som filosof, politiker, dramatiker og satiriker, og han fikk rollen som veileder og rådgiver for den romerske keiseren. Dessverre for Seneca var det den sadistiske keiser Nero, som noen år senere – på grunn av en anklage om konspirasjon mot keiseren – dømte Seneca til døden ved selvmord. Seneca tok sitt eget liv i år 65. Hans filosofiske arv omfatter tekster som minner om essays, der et tema som lykke eller skjebne utforskes

En byste av Lucius Annaeus Seneca fra Antikensammlung Berlin.

fra et stoisk perspektiv. I tillegg finnes det en rekke brev der han forsøker å bruke filosofien til å håndtere problemer av konkret karakter, som sorgen over å ha mistet et barn, og av mer filosofisk karakter. Tekstene er preget av et elegant og levende språk som er lett å forstå – selv to tusen år senere.

Seneca var en rik mann, noe som førte til at han ble beskyldt for hykleri da han forkynte stoisk filosofi og måtehold. Hans svar på dette kommer blant annet i teksten «Om det lykkelige liv» (fra rundt år 58), og argumentasjonen hans er tredelt: For det første understreker han at en filosof kan forkynne et ideal som han (ennå) ikke lever opp til. For det andre handler ikke stoisismen om å ikke ha eiendeler, men om å ikke være knyttet til dem. Og til slutt at en posisjon med rikdom og makt gir bedre muligheter til å trene opp filosofien enn fattigdom, siden det er flere fristelser å motstå for de rike. Man kan mene hva man vil om denne forklaringen, men selv er jeg ganske overbevist om Senecas integritet som menneske og filosof. Ikke minst på grunn av måten han begikk selvmord på (noe jeg kommer tilbake til senere). Det viste at han var villig til å leve opp til prinsippene sine, selv når det gjorde vondt.

Epiktet: Slaven som ble lærer

Epiktet ble født rundt år 55 i det som i dag er det sørvestlige Tyrkia. Han var en gresk slave, i en periode eid av en tidligere slave ved navn Epafroditus, som var en mektig aktør ved keiser Neros hoff. Eieren lot Epiktet studere filosofi under den berømte stoiske filosofen Musonius Rufus. Epiktet startet sin egen filosofiskole i Roma da han fikk sin frihet. Da keiser Domitian til slutt forbød alle filosofer i Roma, flyttet Epiktet til Nikopolis i Hellas, der han levde og underviste frem til sin død i 135.

I likhet med Sokrates skrev heller ikke Epiktet ned filosofien sin selv. Tekstene som er bevart, ble skrevet ned av studenten Arianos basert på forelesninger – og det er en annen leseopplevelse enn å lese

Det er et visst element av gjetning i avbildninger av Epiktet. Her er en variant fra forsiden av en versjon av Enchiridion som ble trykt i Oxford i 1715. Legg merke til krykken: Epiktet skal ha haltet som følge av et beinbrudd fra tiden som slave.

Seneca. For mens Senecas stoisisme formidles i et elegant og verdensvant språk, er Epiktets språk mer bestemt og instruktivt. Han er mer dogmatisk, noe som gjør filosofien klarere, men samtidig mangler han noe av den poetiske kraften i de beste Seneca-passasjene.

To av Epiktets verker lever videre i vår tid: «Diatribai» eller diskurser – utgitt på engelsk som «Discourses» – som består av en serie forelesninger med svar på spørsmål fra studenter. Og så det kortere verket «Enchiridion», som betyr håndbok. Sistnevnte var et forsøk fra Arianos på å sammenfatte mesterens filosofi. Her presenteres ideen om kontrollsfæren som det første og viktigste elementet i filosofien. I tillegg legger Epiktet vekt på praksis, det vil si at filosofien skal brukes til å endre atferd – ikke bare til hypotetiske grublerier.

Marcus Aurelius: Keiseren som skrev for seg selv Marcus Aurelius ble født inn i den romerske overklassen i år 121. Faren døde da Aurelius var tre år gammel, og han ble adoptert av bestefaren, som sørget for at han fikk hjemmeundervisning av dyktige lærere. Da han var 16 år gammel, ble han adoptert av onkelen, Aurelius Antoninus. Ettersom Aurelius Antoninus var blitt utnevnt som arvingen til keiser Hadrian, og onkelen ikke hadde noen overlevende sønner selv, innebar adopsjonen at unge Marcus ble arving til embetet som verdens mektigste mann.

Da Antoninus døde i 161, ble Marcus Aurelius keiser og valgte overraskende nok å gjøre stebroren Lucius Verus til medkeiser. Det var første gang i Romas historie at det var to likestilte keisere. Dette varte frem til 169, da Verus døde. Derfra styrte Marcus Aurelius Roma alene frem til sin død i 180. Både den gang og senere har han vært anerkjent som en god, sterk og mild keiser. Han regnes ofte som en av de beste keiserne i Romas historie.

Hans filosofiske arv består av boken Til meg selv (på engelsk «Meditations»). Det er et ganske spesielt verk fordi Marcus

Marcus Aurelius er filosofkeiseren over dem alle, og etter sigende hadde han skjegg på grunn av sin fascinasjon for greske filosofer.

Aurelius tilsynelatende ikke skrev ordene for å dele dem med andre, men for seg selv. Det var dagboken hans, der han filosoferte over livet og sin egen rolle i det. Dagbokformatet er både en svakhet og en styrke. Fordi boken ikke var ment å være et komplett verk, er den en ujevn blanding av korte setninger og lengre refleksjoner.

Det er altså ikke en sammenhengende gjennomgang av filosofien hans. Til gjengjeld gir verket et unikt innblikk i tankene til en romersk keiser som også var filosof. Tekstene avslører en klok og ettertenksom mann, men også et ufullkomment menneske som tukter seg selv når han ikke lever opp til sine filosofiske idealer.

Marcus Aurelius har et presist og til tider elegant språk, og boken er lett tilgjengelig for en moderne leser. Samtidig egner den seg godt til å konsumeres i små biter hvis du vil minne deg selv på de stoiske tankene på daglig basis. Etter noen gjennomlesninger er det slik jeg selv bruker den i dag.