Vera
Om En fransk familie (2023):
«Jeg nyter den for de klare setningene, den tydelige estetiske linjen … Lillebø viser fram en side ved det menneskelige som sjelden får fylle en hel hovedrolle»
lIVe lUNDH, klaSSekaMPeN
«Det er en varm, original og spennende historie … Lillebø har full kontroll på fortellerperspektiv og motivkrets, og en språklig bevissthet med formuleringer som sitrer i en»
VIgDIS Moe SkarSteIN, aDreSSeaVISeN
«gripende skildringer av både offer- og omsorgsrollens ansikter»
CarINa elISabetH beDDarI, MorgeNblaDet
«En fransk familie er en fortelling om tilhørighet skildret på såreste vis. Desperat, iherdig og inntrengende gjør Marianne alt hun kan for å passe inn og unnslippe ensomheten … Lillebø har en særegen skrivemåte som byr på en unik leseropplevelse»
toNe WaNg-aNDerSeN, bergeNS tIDeNDe
Om Tingenes tilstand (2020):
«Tingenes tilstand er en roman skrevet i stor nødvendighet og med et dypt litterært alvor»
gabrIel VoSgraff Moro, Vg
«Meisterleg og drivande roman … I sylskarpt formulerte innsikter avkler romanens ‹eg› den familien ho har kome frå … Eg ante ikkje at det var ei slik bok eg trong nett nå. Men det var det»
Helge torVUND, klaSSekaMPeN
«Sandra Lillebøs roman kan ses som en språkhandling, en ytring, som frigjør og endrer livssituasjonen. Det er så overbevisende gjort at jeg godtar påstanden om at det står om livet»
aStrID foSVolD, VÅrt laND
«Boken har blitt hyllet i Norge, og jeg forstår hvorfor. Dette er virkelig en tekst hvis klarspråk går rett inn under ribbeina»
MalIN lINDrotH, gÖteborgS-PoSteN
Sandra Lillebø vera
Roman
forlaget oktober 2026
han hadde fått en liten mage. Den sto rett ut fra den ellers ganske spinkle kroppen, som om litt av ham forsøkte å skille seg fra resten for å leve sitt eget liv. Det var til å forstå; han hadde hatt nok av sorger i årene som var gått siden vi så hverandre sist. Jeg syntes synd på ham, men selv om jeg ikke klarte å sette fingeren på hva som skurret, fikk jeg en følelse av at han løy eller gjorde seg til. Smerten i stemmen hans lød villet, en nasal påtatthet som gnaget i ørene og gjorde meg flau. Bordet mellom oss var høyt og smalt, men det kjentes som en avgrunn.
Da jeg våknet på hotellet dagen etter, hadde jeg dårlig samvittighet. Møtet mellom oss hadde ikke gått bra, og det var min feil. Han hadde insistert på å følge meg tilbake til hotellet, og jeg protesterte ikke, men gikk fortere enn jeg vanligvis gjør, og det var ikke bare på grunn av det sure januarværet; jeg lengtet etter å være for meg selv. På veg inn i heisen tok jeg hastig farvel med ham og ble stående med ryggen til etter å ha trykket på knappen til min etasje. I speilet så jeg at han sto igjen på det slitte gulvteppet med hendene hengende ned langs sidene. Tafatt, som om han håpet at jeg skulle ombestemme meg og snu. Ikke nødvendigvis for at jeg
skulle invitere ham med opp på rommet og at vi skulle ligge sammen, men at jeg kanskje skulle foreslå et glass til i hotellbaren, eller at vi skulle gå ut og ta en røyk, at det skulle oppstå en nærhet eller varme mellom oss igjen. Det var det han hadde forsøkt å legge opp til da han fortalte meg om livet sitt, og jeg innså at det var i dette opplevelsen av forstillelse oppsto. Han hadde gitt alt han kunne, alt han trodde skulle til for å nå inn til meg, men det ble for mye, viljen ble for stor og stilte seg i vegen.
At han hadde forventninger til møtet, burde ikke ha overrasket meg, selv om det var jeg som hadde skrevet til ham og foreslått å treffes da jeg likevel var i Trondheim. Opp gjennom årene var det alltid han som hadde sendt meldinger til meg, ikke ofte, riktignok, noen ganger kunne det gå år mellom utvekslingene, og det var ikke alltid jeg svarte, heller, likevel fortsatte de å komme med ujevne mellomrom. Hver gang gjorde det meg urolig, jeg likte det ikke, følelsen av at vi hadde noe uoppgjort.
Da jeg hadde sendt meldingen til ham kvelden før, var det som et plutselig innfall, og da vi møttes, angret jeg raskt. Han spurte hvordan jeg hadde det, og jeg svarte tilbakeholdent og knapt, knappere enn jeg egentlig hadde tenkt. Ikke at det er så mye å fortelle, det er ingen store ulykker som har rammet meg, men jeg er ikke akkurat en suksesshistorie, heller. Jeg er ikke gift, har ingen barn, få venner. Jeg jobber, vasker leiligheten, ser på tv, går på tur. Jeg sa det til ham også: Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Han nikket og kikket ned
i vinglasset, vendte det litt mellom fingrene før han så opp igjen og trakk pusten og spurte: Men ser du noe til Rita?
Spørsmålet kom uventet, jeg vet ikke når jeg tenkte på henne sist. Men måten han spurte etter henne på, med en så oppriktig nysgjerrighet, fikk meg til å tenke at han så for seg at vi fremdeles hadde kontakt. Kanskje hadde han til og med planlagt at han skulle spørre etter henne da vi avtalte å treffes, at han ikke hadde lyktes med å spore henne opp selv på internett og sosiale medier.
Trondheim er bekmørkt midtvinters, og den natten slo det meg helt ut, jeg sov til klokka var over ti, og måtte skynde meg hvis jeg ville rekke å spise frokost. Likevel ble jeg liggende i sengen og se i taket mens jeg tenkte på dette mennesket han så for seg i livet mitt som ikke lenger var der, og jeg lurte på om han så for seg andre ting også, som jeg ikke lenger husket selv.
Kan hende gikk han rundt med en del av meg som jeg hadde lagt bort for lenge siden, et helt annet landskap. Kan hende hadde han en fortelling om meg som ingen andre kjente til eller tenkte på. Men idet han skulle til å fortelle den, mistet jeg motet, og jeg ristet på hodet og sa at nei, Rita så jeg aldri. Og så sa jeg at det begynte å bli sent, og at det var på tide å gå tilbake til hotellet.
våren jeg fyller tretten, får jeg en hest som heter Vera, ei rød nordlandshoppe med lys man og hale. Hun blir hentet fra ei bygd i Trøndelag helga rett etter påske, og det er langt fra Dalen, for langt til å rekke fram og tilbake på samme dag. Foreldrene mine kjører av gårde lørdag ettermiddag, de skal overnatte i bilen før de henter hesten grytidlig søndag morgen og kommer hjem med den. I mellomtiden skal jeg være alene hjemme og vente.
Jeg står på trappa og ser Volvoen kjøre av gårde med utleiehengeren på slep. Da motorlyden har forsvunnet inn i skogen, går jeg inn i det tomme huset og lukker døra bak meg. Jeg går fra rom til rom, fra gangen og inn på kjøkkenet og tilbake igjen, jeg står på rommet til foreldrene mine og ser på den oppredde senga, gardinene som er trukket for, lukten av voksne mennesker og vaskemiddel og søvn. Huset er annerledes når jeg er alene, større, på en måte, nærere. Alle lydene, alt jeg legger merke til i vegger og inventar, alt er bare for meg. I stua stryker jeg hånda over peishylla, lar fingrene gli langs bøkene i bokhylla, kjenner på bladene på den store planten ved vinduene i hjørnet. Den dagen vi flyttet inn, ble moren min stående her og se ut i flere
minutter. Hun sa, her skal vi få oss en hvilestol, det er et flott sted for å sitte og lese. Hun snudde seg mot faren min og smilte bredt da hun sa det. Men foreløpig står det ikke noe der, bare denne planten i en rødbrun potte.
Det knaker i treverket rundt meg. Da vi flyttet hit tidlig i august, var sommeren på sitt varmeste, luften bølget seg over gårdsplassen og de svarte takplatene. Så, en natt i november, falt vinteren ned som en giljotin. Temperaturen droppet til minus ti og alt frøs til, stivnet som midt i et åndedrett og ble hardt og kaldt, ubevegelig. Nå er det i ferd med å tø opp igjen, og det er derfor det knaker sånn i veggene, bjelkelagene letner ettersom snøen raser fra taket og legger seg i harde skavler på plenen nedenfor. Flekkene av vintergress blir flere og større for hver dag og brer seg snart helt ned mot skogkanten.
Vi er snart ferdige med sjette klasse, til høsten begynner ungdomsskolen, og jeg har ennå ikke vennet meg til at det er dette som er hjemme. Tidligere bodde vi i en by lenger sør, ved havet, hvor det luktet av sjø og tang. Fra leiligheten i lavblokka vår hørte jeg stadig unger som suste forbi på sykkel, eller fylliker som satt på benken i busskuret tvers over gata og mistet flaska ned på asfalten idet de døste av. Flere ganger om dagen hørte jeg naboer og besøkende gå i trappeoppgangen, jeg hørte postkasser som ble låst opp og lukket igjen, handleposer som slo mot gelenderet. Her i Dalen er det så stille, jeg hører bare av og til en traktor, noen kråker som krakser i skogholtet, og her, nå, summingen fra en flue som har overvintret bak vinduskarmen og flyr som i svime ut i
aprilluften. Hele tiden lyder hviskingen fra skogen og de store åkrene, og tankene mine, som kverner uavbrutt av gårde med setningsbrokker og små melodier, ting jeg har lest eller hørt, før jeg vet ordet av det, har de sluppet ut og blir liggende i luften foran meg.
Huset vårt er omgitt av skog, og et jorde som tilhører Johnsens gård. Fjøset hans, som står på den andre siden av det, er det huset som ligger nærmest vårt, det er ingen som bor nær nok til at vi ville kalt dem naboer da vi bodde i byen. Å gå til butikken tar over en halvtime, og når jeg tenker på det, går det et sug gjennom meg: Hvis jeg faller ned trappa eller skader meg på brødkniven, kommer ingen til å finne meg før i morgen, tidligst.
Jeg varmer opp middagsrestene på komfyren og spiser dem stående ved benken, setter tallerkenen inn i oppvaskmaskinen og gryta i bløt i kummen. Så går jeg ned i tv stua i kjelleren og skrur på tippekampen, men jeg følger ikke med. Jeg lener meg fram mot salongbordet hvor det ligger et bilde vi har fått tilsendt fra han vi skal kjøpe hesten av: Det er en fem år gammel fjording, en rolig vallak med lang lugg og snilt ansikt, og med hodelag og sal på ryggen. Foreldrene mine har svart på en annonse i avisa, de har snakket med eieren og fått tilsendt stamtavle, de sier de kjenner seg sikre på at det er dette som er den rette hesten. Og den heter Lukas, akkurat som hesten i Emilbøkene jeg leste da jeg var mindre. Om og om igjen leste jeg fortellingen hvor Emil og Lukas drar med Alfred til doktoren i Mariannelund midt på vinteren, i kulda og den dype
snøen, da Emil tar i så han blør neseblod og nesten gir opp før plogen kommer som ved et mirakel, og Emil likevel klarer det mot alle odds, løper inn på legekontoret og redder Alfreds liv. Det er bare noen dager siden jeg leste den på nytt, i smug på rommet mitt. Jeg vet at jeg egentlig er for stor, da vi flyttet, pakket vi barnebøkene mine ned i en eske, og i hyllene over skrivebordet står det mest blader nå, Starlet og Romantikk som jeg kjøper på butikken den dagen de kommer ut og leser igjen og igjen til jeg kan dem utenat, spørrespalter og kontaktannonser også, særlig dem. Men av og til går jeg inn i boden og henter den gamle Emilboka, jeg vil tilbake til stormen og slitet, til feberen og blodet, må tilbake til den store hesten og til Emil og Alfred som bader i tjernet når alt er over og det har gått bra.
Etter kampen begynner lørdagsunderholdningen, og da henter jeg chipsposen og brusflaska som er kjøpt inn spesielt til meg og tenker ikke på hester mer, lar meg bare omfavne av de vennlige programmene, de som får meg til å tenke at jeg allerede vet mer enn foreldrene mine, og der blir jeg helt til lørdagsfilmen begynner og jeg skrur av.
Jeg går og legger meg, men jeg får ikke sove. Vårnatten utenfor vinduet er lydløs, fra kjøkkenet hører jeg at det summer fra kjøleskapet, høyere og høyere til det rister kort og blir stille igjen. Gjennom mørket ser jeg de nye ridestøvlene stå ved skrivebordet mitt, høye og svarte og blanke, og på gulvet ved siden av ligger hjelmen, trukket i svart fløyel og med et glatt, lilla stoff på innsiden. Jeg skrev navnet mitt i den med det samme
jeg hadde pakket den opp, det var på bursdagen min for et par uker siden, den dagen foreldrene mine fortalte at de hadde bestemt seg for en hest, og at den snart skulle komme, at de skulle hente den i Trøndelag. Da hadde jeg ventet så lenge at alle i klassen trodde det med hesten bare var noe jeg hadde funnet på, noe jeg sa for å gjøre meg interessant, og når jeg tenker på det igjen, dirrer det svakt i magen og brystet, jeg kjenner meg virkelig lys våken. Til slutt står jeg opp og tråkker ned i støvlene, trekker på meg hjelmen og klipser på plass hakebåndet. Gardinene er trukket fra, og jeg speiler meg lenge i refleksjonen fra det svarte glasset, nattkjolen som når akkurat ned til toppen av støvleskaftene. Jeg ser for meg at jeg leier hesten ut av stallen, at jeg saler ham og tar på hodelag og bissel før jeg setter foten i stigbøylen og svinger beinet over den brede ryggen. Jeg ser for meg at jeg sitter med rett rygg i salen og holder tømmene passe løse, at vi traver lett nedover vegen fra stallen og et stykke forbi huset før vi kommer til stien. Jeg ser for meg at vi skritter inn i skogen mens sollyset flommer ned på oss mellom trekronene. Ikke før himmelen har begynt å lysne over dalsiden og skyggene i rommet får skarpere konturer, klarer jeg å sovne, og mens jeg sover, krystalliseres fukten i det gule gresset til rim.
Selv om jeg sovnet sent, våkner jeg tidlig, og hele formiddagen venter jeg foran stallen i den rå og kalde luften. Jorda er i ferd med å slippe tak i vintertelen, som siver opp fra bakken mot campingstolen til Johnsen
hvor jeg sitter og hutrer med hjelm på hodet. Jeg spiste ikke frokost før jeg gikk, trakk bare på meg klærne og støvlene og løp over jordet med det samme, og nå er jeg så sulten at det er rett før jeg løper hjem for å hente meg noe å spise. Men idet jeg reiser meg og nølende begynner å gå mot jordet som skiller Johnsens gård fra huset vårt, kommer Volvoen endelig kjørende på vegen langs skogkanten med hengeren humpende bak seg. Grusen knitrer under dekkene da den svinger ned innkjørselen mot fjøset.
Foreldrene mine åpner dørene synkront, fra hver sin side, og kommer ut av bilen. De smiler mens de strekker på armene og ryggen, er støle etter å ha kjørt langt og sovet i setene, men likevel glade, nesten lattermilde i de trøtte ansiktene. Moren min kommer mot meg, prøver å stryke meg på kinnet, men jeg vrir meg unna, og i stedet lar hun hånda falle ned på ryggen min og gnir den hardt mot de øverste knoklene i ryggsøylen. Du er spent nå? sier hun.
Jeg ser ikke på henne, bare mot hengeren, og jeg nikker, kjenner at jeg må svelge. Hånda har flyttet seg til skulderen min, jeg har bare genser på meg, og gjennom det kalde stoffet kjenner jeg hvor varm hun er. Faren min har allerede slått ned lemmen og gått inn, men jeg kan ikke se noe, i motlyset ser alt mørkt ut, jeg hører bare skrittene hans og skraping fra hover mot dørken, tror jeg det må være, klikket fra en karabinkrok som løsnes. Så blir det stille en liten stund og det kjennes som en evighet før faren min dukker opp igjen, og da han kommer, er det ikke den trinne og lyse bakparten
til en fjording jeg ser ved siden av ham, men et lite og brunt hode, med lys lugg og en altfor stor, blå grime.
Jeg ser på moren min, hun er blank i øynene.
Er det et føll, sier jeg.
Vera vil ikke gå ned rampa, hun stopper og plirer med øynene mot det skarpe lyset, tripper avventende med de lange og tynne beina. Først da faren min trekker forsiktig i grima samtidig som han smatter på henne, kommer hun ut og ned med hele den spinkle og likevel så lodne dyrekroppen. Halen er kort og fjonete, i sollyset ser hun nesten gjennomsiktig ut. Det stikker i øynene mine, hestemanen gløder.
Moren min ler. Er hun ikke skjønn, sier hun, og jeg nikker og river meg løs fra hånda hennes og går bort til Vera. Jeg klapper henne på halsen, griper manen hennes forsiktig, lar henne lukte på hånda mi, og jeg svelger en gang til, stiller meg tett inntil henne så ingen skal se at øynene mine også er blitt blanke. Vera dytter mulen mot magen min, den er fuktig og etterlater seg et lite, mørkt merke på genseren. Jeg smiler og stryker luggen hennes med fingertuppene, da jeg løfter den, ser jeg at hun har ei hvit stjerne i panna. Fra en øyevipp henger det en vanndråpe, eller en tåre. Jeg har tatt med et eple til henne, og hun får raskt ferten av det der det ligger gjemt i genserermet, dytter mulen ivrig mot underarmen min og napper i stoffet. Jeg snur meg litt bort for å ta det ut til henne, men rekker ikke å legge det i håndflaten før hun plutselig er der og glefser etter det, griper det med tennene og skraper opp huden. Det svir, små dråper av blod pipler
fram til overflaten, og mens hun står og tygger og ser på meg vokser klumpen i halsen min. Jeg svelger, og tørker eplesaft og blod av på buksa.
Etterpå stryker jeg henne forsiktig over mulen, jeg stryker henne ned over ansiktet, lar hånda gli langs kjevebeinet hennes, over panna med den hvite stjerna, over neseryggen mot mulen igjen. Den er bløt som en menneskemage, så bløt at jeg blir blank i øynene enda en gang, det blåser varmt fra neseborene hennes når hun puster. Hun napper halvhjertet i genserermet igjen, som for å forsikre seg om at det ikke er noe mer å hente, men når det ikke er det, går hun ikke bort fra meg likevel, hun blir stående og lar meg stryke henne, igjen og igjen.
Forsøk å leie henne en runde, sier faren min, og jeg prøver å gjøre det samme som han nettopp gjorde, trekker forsiktig i grima og tar et par små steg mens jeg lager en smattelyd med innsiden av kinnet. Jeg har øvd meg, men får det ennå ikke helt til, lyden blir liksom sittende igjen inne i munnen en stund før den slipper, den høres nølende og spak ut, som om jeg ikke vet hva jeg driver med. Vera tar et par steg til siden, og jeg må trekke litt hardere og smatte en gang til før hun til slutt skjønner hva jeg vil, og følger etter meg. Jeg går med henne en lang runde rundt gårdsplassen, leier henne rundt bilen og hengeren og faren min, moren min har satt seg på campingstolen borte ved fjøset med øynene lukket mot sola, hun holder hånda over panna. Grusen rasler muntert under Veras hover, hun kjennes så lett i enden av leietauet som danser mellom hånda mi og
hestehodet, og hun er jo også liten, hodet hennes når meg bare til skulderen.
Johnsen kommer kjørende, stopper motoren på toppen av innkjørselen og lar stasjonsvogna trille helt ned til inngangsdøra til våningshuset, setter begge beina i bakken før han reiser seg fra førersetet og kommer mot oss i regnjakke og fjellstøvler. Han løfter hånda til hilsen mot moren min, som gløtter mot ham og hilser tilbake, det er så vidt hånda forlater låret hennes før den senkes igjen og ansiktet lukkes, øyenbrynene trukket sammen i en rynke over nesen. Johnsen stiller seg ved siden av faren min og følger Vera og meg med blikket. Jaså, sier han.
Vi tar enda en runde rundt plassen. Jeg merker de voksnes blikk i ryggen og holder hardere om leietauet, snur meg mot Vera og forsøker å smatte på henne igjen. Lyden lystrer meg allerede bedre, Vera følger på, og jeg kjenner noe stort og ømt vokse i brystet idet vi snur borte ved det gamle epletreet. Dalen ligger under oss, mørk og alvorlig etter vinteren, og vi går forbi faren min og Johnsen og den tomme hengeren, og setter kursen mot innhegningen og stallen.
Jeg husker ting fra mitt eget liv som når de sies høyt, høres ut som fortellinger fra et annet. Selv om jeg vet at de en gang var mine, finnes de ikke lenger i meg, de kunne like gjerne tilhørt noen andre. Som tankene jeg tenker, ordene jeg skriver, alle har vært andre steder før. Menneskene er nærmere hverandre enn vi tror; det er like mye en trøst som en trussel.
sandra lillebø , født , debuterte i med diktsamlingen Navnet på den ensomme er frigitt. I kom hennes andre bok, diktsamlingen Alt skal skinne og blø. Sitt litterære gjennombrudd fikk Lillebø med romanen Tingenes tilstand, som utkom i . I kom romanen En fransk familie. Sandra Lillebø ble tildelt Bjørnsonstipendet i . Romanene hennes er også utgitt i Sverige og Danmark.
oMSlag: egIl HaralDSeN | eXIl DeSIgN
Er det et føll, sier jeg. Moren min ler. Er hun ikke skjønn, sier hun, og jeg nikker og river meg løs fra hånda hennes og går bort til Vera. Jeg klapper henne på halsen, griper manen hennes forsiktig, lar henne lukte på hånda mi, og jeg svelger en gang til, stiller meg tett inntil henne så ingen skal se at øynene mine også er blitt blanke.
eN kVINNe møter igjen sin første kjæreste og trekkes tilbake til ungdomsårene i Dalen, da hun får hesten Vera av foreldrene sine. Vera er et føll, et levende vesen som krever arbeid og tilstedeværelse, og et stort ansvar legges på den unge jenta, som er vant til å tilbringe det meste av tiden alene. Da hun senere møter gutten, som er to år eldre enn henne, blir han på lignende vis en livline, en skjør og intim forbindelse som er både overveldende og ikke helt til å gripe.
Vera er en vakker, sanselig
og dypt bevegende roman om omsorg, ensomhet og hvordan tidlige erfaringer former oss – særlig de vi ikke er rustet for å bære eller har språk for.
