Prosjekt4.Baugstø_Layout 1 17.06.16 11:58 Side 8
«Jeg sa det til deg i går, husker du ikke?» Kristin gjør ikke det, men hun vet at hun glemmer mye om dagen. Han kan ha sagt det, hun kan ha svart bekreftende, sagt «greit», som om det gikk inn, men hun har ikke registrert det. Antagelig har hodet vært fullt av handlelister og barnegråt, hyl og skjenn, middagsmat på komfyren og skrubbsår på små gutteknær. Hun prøver å huske, prøver å trenge gjennom tåken av gjøremål og hverdagsbekymringer, men det er blankt. «Men nå? Midt i ferien?» sier hun. «Styret skal ha lunsj hos Britt. Det er jo nå hagene blomstrer. Det er nå vi må nyte dem,» sier han med et smil. Kanskje prøver han å skape en forsonende tone, men hun klarer ikke gjengjelde smilet, hun klarer ikke stanse det oppgitte sukket, skjule skuffelsen. «Vi skulle jo til byen i dag,» sier hun. «Jeg kan kjøre dere,» sier Ole, som om det å komme seg dit er problemet. Hun hadde gledet seg til å rusle nedover Markens, kanskje spise en softis i varmen, få en halvtime for seg selv i en klesbutikk mens Ole passet guttene. Det er så lenge siden hun har kunnet bruke tid på seg selv, plukke med seg flere plagg inn i prøverommet uten rastløse smågutter å ta seg av. Hun åpner munnen for å svare, og i det samme kommer Geir løpende inn med en flue i hånden. Han spør om den er død, og Ole bøyer seg ned og kikker på det livløse insektet i guttens håndflate. «Den er nok det,» sier han mildt. «Kan vi begrave den?» spør gutten. 8