Richard Ford – Mellom dem

Mellom dem_Richard Ford.indd 2

16.05.2017 11.01

Richard Ford

Mellom dem Oversatt av Christian Rugstad

forlaget oktober 2017

Mellom dem_Richard Ford.indd 3

16.05.2017 11.01

richard ford: Mellom dem Originalens tittel: Between Them: Remembering My Parents Copyright © 2017 by Richard Ford Norsk utgave © Forlaget Oktober as, Oslo 2017 Omslagsdesign: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design Satt med Adobe Garamond Pro 12/14,5 av Mona Persdatter Bekkevad Papir: 80 g Munken Print Cream 1,8 Trykk og innbinding: ScandBook ab, 2017 Første opplag, 2017 isbn: 978-82-495-1763-3 www.oktober.no av richard ford på forlaget oktober: Det kunne vært verre, 2016 Canada, 2013 Hvor landet ligger, 2008 Syndenes mangfold, 2004 Kvinner med menn, 1998 Uavhengighetsdagen, 1995 Sportsjournalisten, 1995 Rock Springs, 1990

Mellom dem_Richard Ford.indd 4

16.05.2017 11.01

Kristina

Mellom dem_Richard Ford.indd 5

16.05.2017 11.01

Mellom dem_Richard Ford.indd 6

16.05.2017 11.01

Forfatterens forord

Under skrivingen av disse to memoarene – med tredve års mellomrom – har jeg tillatt meg å holde fast ved enkelte inkonsekvenser mellom de to, og jeg har tatt meg den frihet å beskrive noen hendelser om igjen.

Begge disse valgene, håper jeg, vil la leseren forstå at jeg var én person oppdratt av to svært forskjellige personer. De forsøkte å innprente meg hvert sitt syn på verden, begge bestrebet seg på å handle i overensstemmelse med den andre, og jeg prøvde å se verden gjennom deres øyne, den enes og den andres. For foreldre må det å lose en sønn levende frem til voksen alder fortone seg som en langtrukken øvelse i gjentagelse, og et ofte fåfengt, men kjærlig strev for å opptre konsekvent. Men det å trenge ned i fortiden er uansett en risikabel affære, ettersom fortiden søker å gjøre oss til den vi er, men alltid halvveis feiler. rf

Mellom dem_Richard Ford.indd 7

16.05.2017 11.01

Mellom dem_Richard Ford.indd 8

16.05.2017 11.01

borte

Minner om min far

Et sted dypt nede i barndommen kommer far hjem en fredag kveld etter å ha vært lenge ute på veien. Han er handelsreisende. Det er 1951 eller 1952. Med seg har han en klumpete, hvit pakke av slaktepapir full av kokte reker eller tamaler eller østers fra Louisiana. Det damper av de varme rekene og tamalene da han pakker dem ut av det glatte papiret. Alle lys er slått på i det lille huset i Congress Street i Jackson. Faren min, Parker Ford, er en stor mann – bløt i kroppen, tilsynelatende tung, og han smiler bredt, som om han har en festlig vits på tungen. Han er glad for å være hjemme igjen. Han snøfter av tilfredshet. De blå øynene hans skinner. Mor står ved siden av ham, lettet over at han er tilbake. Hun er oppstemt, lykkelig. Han sprer pakkene ut på kjøkkenbordet av metall for at vi skal se før vi spiser. Mer frydefullt kan livet ikke være. Far er hjemme igjen.

Uken vår – min og mors – har gått sin gang i påvente av denne hjemkomsten. «Edna, kan du …»

«Edna, har du …» «Gutten min, gutten min …» Jeg er midt i allting. Det normale livet – fra han drar på

9

Mellom dem_Richard Ford.indd 9

16.05.2017 11.01

mandag til han kommer hjem fredag kveld – leves i mellomtiden. En tid han ikke trenger å kjenne til, og som mor skåner ham for. Hvis det har skjedd noe galt, hvis hun og jeg har kranglet (alltid mulig), hvis jeg har hatt problemer på skolen (også mulig), vil disse nyhetene dekkes over, pyntes på, for hans sjelefreds skyld. Jeg kan ikke huske at mor noensinne sa: «Jeg er nødt til å fortelle far om dette.» Eller: «Bare vent til far kommer hjem.» Eller: «Dette vil far ikke like.» Han overlater – de overlater – administrasjonen av ukens hendelser, deriblant oppsynet med meg, til henne.

Hvis han ikke trenger å høre om det når han kommer hjem, sprudlende og smilende med pakker, har det antagelig ikke skjedd noe altfor galt. Hvilket er sant og for øvrig greit for meg.

Det store, føyelige, kjøttfulle ansiktet hans var disponert for smil. Hans første fjes var alltid smilende. De lange irske leppene. De transparente blå øynene – mine øyne.

Moren min må ha merket seg dette da hun møtte ham – hvor enn det nå var. I Hot Springs eller Little Rock en gang før 1928. Hun merket seg det, og likte det hun så. En mann som likte å være lykkelig. Selv hadde hun aldri vært helt lykkelig – bare halvt, hos nonnene på St. Anne’s Academy i Fort Smith, hvor moren hennes hadde plasserte henne for å få henne av veien.

Han måtte imidlertid betale en pris for å være lykkelig. Moren hans, Minnie, en stivsinnet immigrant fra County Cavan, småbyenke og presbyterianer, var av den faste overbevisning at moren min var katolikk.

10

Mellom dem_Richard Ford.indd 10

16.05.2017 11.01

Hvorfor skulle hun ellers gå på skolen deres? Katolsk betydde «vid» i stedet for forbeholden og smal. Parker Carrol var hennes yngste av tre barn. Babyen. Mannen hennes, min farfar, L.D. Jr., hadde allerede tatt sitt eget liv. En dandybonde med gullknapp på stokken i en småby i Arkansas. Hun satt igjen med gjelden og skandalen. Hun hadde satt seg fore å beskytte sin dyrebare yngstemann. Så avgjort mot katolikkene. Moren min ville aldri eie ham fullt og helt om moren hans hadde noe hun skulle ha sagt. Og det hadde hun.

Far utstrålte ikke «styrke», ikke engang som ung mann. Snarere utstrålte han en tillitvekkende, uprøvd kvalitet, en disposisjon for å bli oversett. Tatt ved nesen. Bortsett fra av moren min. Jeg husker at han hadde en tendens til å holde seg i bakgrunnen når flere var samlet, og likevel lente han seg frem når han snakket, som om han snart forventet å høre noe han trengte å vite. Han hadde sin røslighet, sitt varme, nølende smil. En kvinne som likte ham – moren min – kunne se dette som blygsel, en ømtålighet en kone kunne arbeide med. Han ville sannsynligvis ikke holde ting skjult eller skjule seg selv; en mann som ikke var så vitende at man ikke kunne ta hånd om ham. Han hadde et voldsomt temperament, men det var mer eruptivt og impulsivt enn rasende; det skyldtes frustrasjon over det han ikke klarte eller ikke hadde gjort godt nok eller ikke kunne – en misnøye med seg selv, antagelig samme slags misnøye som hadde fått hans unge far til å sette seg på verandatrappen en månelys sommerkveld i 1916, etter å ha mistet gården på

11

Mellom dem_Richard Ford.indd 11

16.05.2017 11.01

grunn av ukloke investeringer, og forgifte seg til døde av ren motløshet. Min fars temperament var imidlertid av en annen sort. Hans milde vesen, den store, fremoverlente godmodigheten og usikkerheten dro i annen retning, og åpnet for et liv som moren min kunne se og tre inn i med lyden av sitt navn. Edna.

Da hun møtte ham, var hun sytten år. Han var antagelig fireogtyve – en «frukt og grønt-mann» i Clarence Saunders-kolonialen i Hot Springs, hvor hun bodde sammen med foreldrene sine. Det var en liten butikkkjede, borte nå. Jeg har et fotografi: Far står i butikken sammen med de ansatte – trebinger bugnende av løk, poteter, gulrøtter, epler. Butikken virker gammeldags.

Han er iført sitt hvite forkle og ser rett inn i kameraet med et lite smil om munnen. Det mørke håret er pent gredd. Han er kjekk på en alminnelig måte, tilsynelatende kompetent, våken, en ung mann på vei til noe enda bedre – en karriere, ikke bare en jobb. Det er 1920-tallet. Han har flyttet til byen fra landsbygda, utstyrt med bygdedyder. Var han nervøs på dette fotografiet? Opprømt? Fryktet han at han kanskje ville feile? Hvorfor, kan man spørre seg, hadde han forlatt den lille hjembyen Atkins, verdens sylteagurkhovedstad? Alt dette er ukjent for meg. Broren hans, Elmo – som ble kalt «Pat» på grunn av de irske røttene – bodde i Little Rock, men gikk tidlig inn i marinen. Søsteren hans var hjemme med en raskt voksende ungeflokk. Da dette bildet ble tatt, hadde han antagelig allerede truffet moren min og forelsket seg. Datoer er ikke klarere enn årsaker.

12

Mellom dem_Richard Ford.indd 12

16.05.2017 11.01

Ikke lenge etter skaffet han seg en bedre jobb, som bestyrer for Liberty Stores i Little Rock, en annen kolonialkjede. Han ble med i frimurerlosjen. Men snart trengte ransmenn seg inn i butikken. De viftet med våpen, tok penger, slo faren min i hodet og forduftet. Etter dette ble han avskjediget uten noensinne å få vite nøyaktig hvorfor. Han hadde antagelig sagt noe han ikke burde. Jeg vet ikke hvordan folk oppfattet ham. Som et troskyldig naut? En bondetamp?

En mammadalt? Ikke modig nok? Kanskje som en figur den store Tsjekhov ville tilskrevet et levende-omikke-nødvendigvis-rikt indre liv. En ung mann i drift innenfor rammen av sitt liv.

Tiden går, og en ny jobb – i Hot Springs igjen. Nå var han gift med min mor. 1930-årene begynte. Så nok en jobb, en enda bedre en – som selger av klesstivelse for et firma i Kansas City. The Faultless Company. Jeg vet ikke hvordan han klarte å skaffe seg denne jobben. Firmaet eksisterer fortsatt i kc . På kontorveggene henger den dag i dag bilder av faren min og andre selgere fra den tiden. 1938. Denne jobben beholdt han til han døde.

Med dette arbeidet fulgte en reiserute – gjennom syv sørstater – og en firmabil. En enkel Ford Tudor.

Han «dekket» Arkansas, Louisiana, Alabama, en liten del av Tennessee, en snei av Florida, et hjørne av Texas, hele Mississippi. Hans oppgave var å besøke grossister som solgte varene videre til små dagligvareforretninger i bygd og by i sør. Han oppsøkte dem etter tur og tok imot bestillinger. Det fantes bare dette ene produktet.

13

Mellom dem_Richard Ford.indd 13

16.05.2017 11.01

Kundene hans holdt til i mørke bakgater i lagerbygninger med lasteramper av tre og knøttsmå kontorer som luktet av fødevarer en gros. Piggly Wiggly og Sunflower og Schwegmann’s var de store kundene. Han likte småkundene sine best, likte å spasere inn på kontorene deres med noe han kunne få til å skje. Et salg.

Mange – de i Louisiana, over hele Atchafalaya Basin – snakket fransk, noe som gjorde det vanskeligere, men ikke umulig. Ingen slo ham i hodet.

Nå var han på veien hele tiden, og mor ble med. Little Rock var hjemme – en liten toroms leilighet i Center Street. Men de bodde på veien. På hoteller. I Memphis på Chief Chisca og King Cotton. I Pensacola på San Carlos. I Birmingham på Tutwiler. I Mobile på Battle House. Og i New Orleans på Monteleone – en ny by for dem, veldig annerledes enn det de kjente fra Arkansas. De elsket det franske kvarteret – latteren og dansen og drikkingen. De ble kjent med et par som bodde i Gentilly. Barney Rozier, som arbeidet på en oljerigg, og hans kone Marie.

En del av jobben på veien innebar å besøke «husmorskoler» i småbyene. Unge jenter kom fra bondelandet for å lære å stelle hus – lage mat, vaske og stryke.

Disse holdt til i militærforlegninger, gymnastikksaler, kirkekjellere. Han og mor arbeidet som et team, og viste jentene hvordan de skulle lage stivelse og bruke den. Det var ingen heksekunst. Faultless-emblemet var en skinnende rød stjerne på en liten hvit pappeske.

«Du trenger ikke koke den», var firmaets motto. Det

14

Mellom dem_Richard Ford.indd 14

16.05.2017 11.01

fantes en sang med denne frasen i. Far hadde en tålelig god tenorstemme, og sang sangen etter å ha tatt en drink. Det fikk mor til å le. De – så vidt passert tredve og lykkelige sammen – delte ut små esker med stivelse og grytekluter til bondejentene, som ble smigret over å få slike gaver i en tid da ingen hadde noe som helst.

Den store depresjonen. Det var nok til å gjøre et varig inntrykk, slik at de husket stivelsen når de handlet i sin lokale Piggly Wiggly-butikk. Baksetet i bilen var fullt av grytekluter og stivelsesprøver.

Prøv å se det for deg. Du må, for det er ingen annen måte: Dette er hele deres liv. På veien uten alvorlige bekymringer. Ingen barn. Familien langt unna. Far brukte filthatt om vinteren og stråhatt om sommeren.

Han røykte – det gjorde begge. Ansiktet hans begynte å anta en mer moden fasong – igjen de irske leppene, den smale munnen, det tynnende håret. Han var bevisst seg selv. Han var på vei – nærmest over natten – til å bli den han skulle være. Han fikk problemer med tennene og måtte få satt inn en bro. Løs, ikke fast. Han var 1,88 høy og hadde begynt legge på seg – rundt hundre kilo tung. Han eide to dresser, en brun og en blå, og elsket jobben sin, som gikk overens med hans forekommende natur. Om seg selv sa han at han var «forretningsmann». Sjefen hans – en Mr. Hoyt – stolte på ham, og det samme gjorde kundene hans i alle småbyene. Han tjente ikke stort – under to hundre dollar i måneden, medregnet utgifter. Men de brukte heller ikke mye. Og han hadde funnet noe han behersket. Selge. Bli likt. Skaffe seg venner. Militærtjenesten

15

Mellom dem_Richard Ford.indd 15

16.05.2017 11.01

var ikke til bekymring for ham. En bilyd i hjertet var blitt oppdaget, og han var plattfot. I tillegg kom alderen – for ung for den store krigen, for gammel hvis det skulle komme en ny, noe det til slutt gjorde.

De to ble kjent med flere mennesker – folk på veien, selgere de traff på grossistmøter og husstellkurs i hotellobbyer. I Carousel Bar på Monteleone. Ved andedammen på Peabody i Memphis. Ed Manny, Rex Best, Dee Walker – det var det de het, disse mennene.

De reiste for Nabisco og General Mills og p&g , eller for «konkurrentene» hans Argo og Niagara. Det var mer eller mindre kollegialt det hele.

Det fantes ingen bøker. Ikke noe fjernsyn, bare bilradioen. Det var ikke noe klimaanlegg i bilen eller på hotellrommene. Bare takvifter og vinduet hvis det fantes en vindusnetting. Det var filmer, som mor likte, men far ikke brydde seg om. De spiste middag på restauranter og barer og veikroer, frokost på hotellkafeteriaer og dinere. For far fulgte atferd og bevissthet ett og samme spor. Å se forbi ting var ikke for ham. Alt samlet seg i et her og nå han trivdes i.

For Faultless var han vanligvis den av selgerne med lavest bensinforbruk og laveste reiseregninger. Han kjørte jevnt i 95 km/t – den mest økonomiske måten å kjøre på. Han hadde ikke hastverk. Han ville nødig miste jobben i en tid da det var smått med jobber. De var sammen overalt, hele tiden. Hver søndag morgen, hvilket hotell de enn bodde på, skrev han reiseregningene i værelset eller ved det lille skatollet i lobbyen. Med en fyllepenn og ørliten, knapt leselig håndskrift fylte

16

Mellom dem_Richard Ford.indd 16

16.05.2017 11.01

han ut skjemaene firmaet hadde sendt med ham. Så gikk han til postkontoret og sendte av sted en fet konvolutt til Kansas City. Ekspress.

Hele tiden ønsket de seg barn. Det var slik det skulle være. Normalen. Men hun ble rett og slett ikke gravid. De visste ikke hvorfor. Dette førte dem imidlertid enda tettere sammen – og reiste en mur mot både fortiden og fremtiden. En selvmorder til far og en striks irsk mor kan stenge mye ute. Dessuten hadde mor hatt et alt annet enn enkelt liv før hun havnet hos nonnene. Fortiden var ikke et vennlig sted for dem.

Hva angikk fremtid og intimitet ville de være hverandres faste holdepunkt. Han hadde sin jobb og trengte henne. Hun kunne føre regnskap, tenke abstrakt, tenke tanker som ikke lå for ham. Hun var livlig og observant. Om de snakket om drømmer, om hva de ville gjøre eller ønske senere, hva som lå utenfor rekkevidde, hva de husket og angret på, hva de fryktet, hva de fant glede i – for snakket om det gjorde de selvfølgelig – ble ingenting registrert eller nedtegnet. Det fantes ingen brev, ingen dagbøker, ingen skriblerier på baksiden av fotografier. Det ble ikke vurdert som nødvendig.

Mellom dem_Richard Ford.indd 17

16.05.2017 11.01

ford. mellom dem. omsl.qxp 16.05.17 15.50 Side 1

Om Det kunne vært verre (på norsk i 2016) «novellekunst av fineste merke» TURID LARSEN, DAGSAVISEN

Hot Springs i Arkansas, 1927. Syttenåringen Edna Atkin forelsker seg i den seks år eldre Parker Ford. De gifter seg og bygger et liv på landeveien, der Parker forsørger dem begge som omreisende selger. Etter seksten år på reisefot ser de seg nødt til å slå rot. Edna er gravid, og i Jackson i Mississippi blir parets eneste barn født: en gutt som får navnet Richard.

Richard Ford (f. 1944) har utgitt elleve skjønnlitterære titler. Han har mottatt Pulitzerprisen, PEN/Faulkner-prisen og PEN/Malamud-prisen. Bøkene hans utkommer i 24 land. Ford er mest kjent for bøkene om sportsjournalisten Frank Bascombe, sist skildret i den kritikerroste novellesamlingen Det kunne vært verre fra 2014 – på norsk i 2016.

I Mellom dem forteller Richard Ford foreldrenes historie. Han skriver ømt og åpenhjertig om det han vet – og tror han vet – om drømmene, gledene og sorgene de to delte, og kjærligheten til hverandre og til ham. Slik blir Mellom dem en rørende og empatisk skildring av en tid og et landskap som ikke lenger finnes, og om to liv som er forbi.

«En rørende og merkelig forstyrrende bok» F i na n c i a l Ti m e s «Bemerkelsesverdige studier av hvordan vi opplever tap – og minnes det» the g ua r d i a n

«Dette er ikke akkurat en bok som gjør at du gleder deg til pensjonisttilværelsen, men som leser gleder du deg over de sylskarpe personskildringene» JON ÅGE FISKUM,TRØNDER-AVISA «Bedre enn noen gang … Fords tilforlatelige realisme gir samtidig inntrykk av at hver novelle er et lite stykke amerikansk virkelighet for et enkeltmenneske, en hvit liberaler, med sport og nedslående politisk spill på bilradioen. Vi kan definitivt trenge en Frank Bascombe blant oss fremover» SUSANNE HEDEMANN HIORTH, DAGENS NÆRINGSLIV «Ford beskriver orkanens ødeleggelse på mesterlig vis i sin smidige, tett detaljerte Bascombe-prosa, der han uanstrengt skifter fra lyrisk til vulgær i en og samme setning» SUNDAY TIMES «Enda et tilsynelatende uanstrengt mesterverk fra Ford» DAILY MAIL

Om Canada (på norsk i 2013) «vemodig og vakker» MAY GRETHE LERUM, VG «imponerende rike og presise representasjoner av levd liv» BJØRN IVAR FYKSEN, KLASSEKAMPEN «lavmælt samtidslitteratur på sitt beste» ELLEN SOFIE LAURITZEN, DAGBLADET

forfatterportrett: torbjørn grønning | all over press omslagsfoto: forfatterens eget omslagsdesign: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design

FORLAG ET OKTOBER 2017 I S B N : 978-82-495-1763-3