Kalk og fuktig sol av Runa Skjeldal

Page 1

kalk og

fuktig sol

runa skjeldal

Kalk og fuktig sol

Roman

forlaget oktober 2024

Hun strever med å bearbeide en skuffelse, tenker jeg. fleur jaeggy, proleterka (2001)

ettermiddagsbrennende sol. Karusellen sto stille i pastell, babyrosa, noen hadde malt disse hesteansiktene. Etter at jeg forelska meg, hadde jeg anlagt et langsommere tempo, jeg hadde tid nå.

Publikum samla seg foran operaen på Place de l’Horloge, Gösta holdt rundt hofta mi, lirka hånda ned i lomma. Han lukta muskatnøtt, honning.

Under draperibuene var et av operaens pianoer dratt ut, cellisten satt med beina spredt. Mellom ei hake og ei skulder lå en fiolin. Olivier Messiaens klarinettsolo, Abîme des oiseaux, venta på Ingrid, Gösta strakte hals for å se søstera si bedre.

Vannpytter lå i steintrappas ujevnheter, sollyset reflekterte såpevannets oljete regnbuer. I underkant av en time skulle Quatuor pour la fin du temps vare. Gjennomtrekken så ut til å gi musikerne en sval lindring, fikk buksebeina til å blafre om leggene. Mine hadde tulipaner sydd inn i silkestoffet.

Gösta lente seg nærmere. «Messiaen skal ha sett en engel med ei sol som ansikt.» Ingrid trykka klaffene inn, ringfingeren, den ødelagte neglen, hun blåste luft gjennom klarinetten, henta kraft fra livmora, fra kjernen.

7

Sval vind, buksebein. Ennå var det lenge til sola ville synke. Den natta hadde jeg drømt om et middagsselskap, i drømmen serverte Bianca sukkergelé og sa at talen hadde vært rørende, men var jeg ikke redd for at desserten skulle være forgifta? Om jeg ville, kunne Enzo smake for meg.

byen hadde silkeblå himmel. Fra Göstas balkong så man Sainte­Claire d’Avignon, hvor Petrarca så Laura første gang. I toppen av kirkespiret overvåka den forgylte madonnaen oss. Mellom meg og henne lå Place du Palais foreløpig uten bråk og kjas. Fra stereoanlegget i stua lød Tsjajkovskijs fjerde symfoni.

Morgenen var kjølig, jeg hadde kippa på meg tøfler og lånt ei pysjbukse, strikken var uttøyd. Dressjakka lukta av Gösta, linstoffet var lett mot huden. I lomma fant jeg tre lightere, en slu tendens han hadde, lighter tyven min. Kaffeflekken på jakkeermet var skjult i oppbretten, jeg tente sigaretten. På balkongen inngikk jeg i omgivelsene som byduene i den pastellgrønne fasaden.

Lysegrønt fylte platantrærne alleen opp mot Rocher des Doms, hagen lå på en naturlig høyde, stinkinsektene kravla under halvløse biter av bark.

Katedralklokkene ringte, jeg lukka balkongdøra inntil for å isolere klokkelyden fra Pjotr. Gjennom glasset så jeg Gösta følge med i partituret, stålormen snodde seg blekksvart over håndleddet, nedover armen. At han ikke hadde tatt på seg kontaktlinsene, men satt der i gullinnfatta briller, gjorde ham mykere.

9

En strime mørkbrent kaffe rant nedover ved hanken, inntørka som skogsbekken hjemme om våren. Gösta satte pekefingeren på notearket, helte kaffe uten å søle. Jeg kunne sett ham helle kaffe i dagesvis.

I velursofaen hadde et par bøker falt ut av bokhylla. En hel vegg fra gulv til tak var ikke nok, man trengte stige for å nå partiturene på øverste hylle. Blomsterbuketten på respatexbordet hadde fortsatt ildrøde lukka knopper. Under vasen: en bordskåner i kork.

Saksofonisten kom tuslende, åpna instrumentkassa. Om sommeren hadde han fulgt skyggen, nå ville han gjerne ha den solvarmen han kunne få. Han og Martin hadde samme knekk i hofta.

En halvvoksen kvinne fanga meg med et videokamera, hun hadde filma balkongen, pastellfasaden. Da jeg oppdaga henne, fortsatte hun opptaket ved å følge en dvergpuddel som blei leid inn til kennelen isteden.

Klokkespillet opphørte, og lightertyven kom ut med en kaffekopp til meg. Honninglukt og høye kinnbein, Gösta var varm. Jeg spurte hvordan det gikk med diktene, han svarte som vanlig at jeg ikke skulle spørre om diktene. Hvis han begynte å forklare, var han redd de ville ødelegges. Han kom nærmere, la ansiktet i halsgropa mi og gjentok, saktere, at diktene ignorerte meg.

Han masserte senene i underarmen, dagslyset framheva de blålilla øyegropene. Hvilken lighter foretrakk han? Jeg holdt fram alle tre, det røyk av

10

sigaretten mellom peke­ og langfinger. Gösta valgte den med pavepalasset avbilda i svarthvitt, bemerka at det pavelige hoff hadde vært korrupt. Han la palasslighteren i baklomma, dytta brillene inn på neseryggen. «De levde i røkelse og dop.» Gösta lirka hånda inn under dressjakka, pysjen, han strøyk meg oppover ryggen, virvlene, og sa man kunne merke at Petrarca hadde bodd i denne byen, her hadde han besunget Laura med andre navn. L’alloro, l’aura, l’oro. Han kalte henne laurbær, vindpust, gull. Bare én gang hadde han brukt navnet riktig: Laura. «Anja», sa jeg. «Anja», gjentok Gösta.

Med ei rosa vaskebalje på hofta åpna naboen balkongdøra si, hengte undertøy og håndklær på snora. «Er det sonetter du skriver?» «Ikke spør om hva jeg skriver.» Gösta trakk meg nærmere, syns sommeren kunne fått opp farten. Hvert år i juli blei Avignon et teater, tusen forestillinger blei spilt gjennom febervarme dager og netter. Skuespillerne hadde vært barbeinte i helsvart, linhvitt, hadde overdrevet, ikke klart å glemme seg selv.

Naboens ragdollkatt mjaua ved rota av et platantre. Barken var kamuflasjemønstra. «Napoleon planta trær i hopetall som soldater skulle gjemme seg bak. Platan gror fort og har tjukk stamme», sa jeg. I munnen hadde den hvite katta gjenskinn som blenda, jeg myste, var det en ring i diamant­ eller glasstein?

Kaffekoppen vi brukte som askebeger, var fullstappa, dekorert med det amerikanske flagget, jeg stumpa sigaretten.

11

Gardinene subba i tregulvet. Fjerde sats åpna med et brak og strykernes løp. Mellom stue og kjøkken hang perletråder som skillegardin, remsene klirra, kilte over kroppen. Perlene hadde samme sjøgrønne farge som flisene på kjøkkenveggene. Under vasken tømte jeg sneipene i søpla. Også kjøkkenvinduet, avlangt, vendte ut mot Place du Palais. Om Gösta trengte en sjokoladekjeks, eller en melkeskvett i kaffen, lente jeg meg ut vinduet og rakte ham det over balkonggelenderet. Han var glemsk, jeg kjente etter i knusktørr plantejord, det var aldri fukt å finne hos basilikumspiren. Svampaktig trakk jorda vannet til seg. Vasen hadde mora fått i gave fra Teatro Massimo, et keramisk avhogd hode. Myten fra Sicilia fortalte om en nyforelska kvinne, elskovsdrukken overså hun sladderen. Til slutt, besatt av et grønnøyd monster, hogde hun hodet av ham i blind vrede. I hodevasen planta hun basilikum og vanna med tårer.

Jeg vifta ei bananflue vekk fra den markspiste pæra. Rullende på en sitron mellom hendene møtte jeg blikket til mora på kjøleskapet, lyseblått. Fotografiet var fra starten av karrieren. Jeg kutta sitronen i to, pressa safta ut i et vannglass. Perletrådremsene kilte over kroppen igjen. Ute på balkongen så Gösta opp mot den forgylte madonnaen. Sitronslurk.

På baderomsdøra sto det skrevet «Uhell i spill, hell i kopter» med sprittusj. Soverommet lå vegg i vegg. Hvis Gösta var oppe om natta for å tisse, hørte jeg det usjenerte i ham som mangla i meg. Speilet over

12

servanten ramma meg inn som et maleri på museum. Göstas linsevæske sto åpen ved siden av håndsåpa. Jeg plukka opp en lys øyevipp med pekefingeren og blåste. «Videokamera.» Tannbørsten jeg brukte, hadde treskaft og blå kost, jeg skviste ut en siste rest av gentle whitening, før jeg blei nødt til å klippe opp tuben.

Med tannbørsten i munnen tok jeg en konkylie ned fra hylla i dusjen, la den mot øret og stoppa tannpussen for å høre egne kroppsvæsker suse i kjøttet. Dusjen var overfylt av halvbrukte såpestykker, jeg la konkylien tilbake. Skittentøyskurven tøt over av Göstas klær, og jeg fikk lyst til å sette på en vask, men ville ikke at han skulle venne seg til at jeg gjorde husarbeidet for ham. Røret fra vaskemaskina stakk løst inn under dusjforhenget, retta mot sluket. Fra hjørnet ved doen spredde svartmuggen seg. I bideet lå doruller med hjertemønster og Göstas eksemplar av Emily L. på originalspråket. Han lagde for mange eselører, noterte i margene til Duras, användas?

Jeg trykka inn luftfriskeren på veggen, lufta blei lavendeltung. Armbåndsuret sto stille, inntil videre brukte jeg det som smykke, men jeg ville ta det med til urmaker, bytte batteri. Allikevel stilte jeg det om lysten kom over meg. Hva kunne klokka være, jeg prøvde å telle minutter framover fra kirkeklokkene, hvor lenge var det sia de hadde ringt? Martin fant armbåndsuret i Roma, sa det var en julegave til ei venninne, på veien tilbake til Perugia fant jeg den lille gaveboksen i gymbaggen min.

13

Mobilen plinga, en e­post fra Bianca, i emnet: «in ospedale». Jeg sletta den uten å åpne, trykka meg inn på mappa som het «Martin og meg». Ved tannbørstekoppen lå en hårstrikk med lyse, lange hårstrå, jeg tredde strikken om håndleddet, bladde nedover til den første mailen.

Kjære Martin

Du skulle være i Tyskland hele september, sant?

Rommet mitt er stort, i en leilighet i sentrum. Mor og sønn, de to italienerne jeg bor med, er tålmodige, språket kommer gradvis. Enzo er fem år eldre enn meg, han fyller tretti i februar, han flytta hjem da faren døde.

På akademiet har jeg allerede hoppa over en del undernivåer.

Perugia er en oppoverbakke, uansett hvor jeg går.

Enzo påpekte at jeg var høy, men jeg tror mest det er fordi han er lavere enn meg. Han har et herja ansikt, minner om en kulltegning. Bianca serverer varm lunsj og middag hver dag. Innimellom spør de om jeg vil spise med dem, hun kvier seg, sier det er skummelt å servere mat til en kokk. Hun har ei datter også, som igjen har ei datter som alltid vil se Snøhvit. Enzo sa at jeg ligna, de runde kinnene, munnen. Han bærer niesa på armen, lærer henne å lage espresso. Jeg trives umiddelbart veldig godt med dem, de tar meg inn i familien. Dattera spurte

15

hvor gammel jeg var, og jeg svarte tjuefem i april, hun trodde jeg var eldre, sa hun.

Du er så langt unna, jeg savner deg, hvor skal du nå? Var det Polen og Estland? Om jeg får en venn her halvparten så god som deg, tror jeg dette kan bli veldig fint. En som kan forstå uten at jeg må forklare.

En søndag besøkte vi innsjøen, Enzo kjørte oss ut, alle sammen, vi hadde spist frokost med en brasiliansk professor i litteratur. Jeg leser Elsa Morante for å lære språket.

Bianca banker på døra mi når hun er klar for å danse, hun går på salsakurs, vil vise meg antrekkene sine, som til ei venninne.

Perugia mangler det grønne, men jeg har funnet en skog å løpe gjennom.

«Djevelbyen.» Her har en ung kvinne tatt livet sitt, falt ned i en brønn, her har en student blitt drept av romkameraten. Amanda Knox, søk det opp! De viste meg huset hvor hun bodde, sa «Benvenuta».

Klemmer, Anja

egentlig skulle nattergal vært et orgelkapell. Restauranten hadde kvadratisk kortile, et kalkrom. Bardisken var et alter med minikjøleskap og øltapp. Gösta og jeg lytta til Magalis gjennomgang. Hun i lufta med menyen, den olivengrønne lærpermen framheva de velstelte neglene. Trykka i sirlig skrift, løksuppe og blåskjell, gjestene kunne velge enten mandelkake med kakikrem og kirsebærcoulis eller ostefat til dessert.

I kapellets himmelhvelv strakte fjellnymfa Ekko armen mot sola, lytta til tverrfløytespill som i transe. Orgelmakeren hadde rundlurt byen, uansett hvor blankt man pussa orgelpipene, kom ingen lyd. Etter å ha skisset opp Narkissos’ gule blomst oppdaga freskemaleren orgelets defekt, fikk betalt for et halvt takmaleri.

Forsinka kom Naïm inn glassdøra. Visste han ikke at lilla var ulykkesbringende i teateret? Jeg burde kanskje vært strengere, hverken han eller Gösta oppførte seg som om jeg hadde størst autoritet. Naïm sa ofte at han likte vår skandinaviske klasseløse arbeidsmoral.

17

Magali la menyen tilbake på bardisken, minna om at kveldens viktigste reservasjon var plassert på det ovale bordet. «Britney», Naïm sa at Spears­imitatoren var verdenskjent. «Hun skal behandles som ei dronning.» Gösta hviska at hvis gjesten var verdenskjent, hvordan hadde det seg da at han ikke ante hvem hun var. Magali granska meg. «Ingen nøtter», gjentok hun. «Dessuten skal et par forlove seg.» Med albuen på bardisken la Gösta hodet i hånda. Honninglukt, muskat.

Magali hadde innreda i grønt, lagt hvite duker på bordene. Da blomsterhandleren kom med kveldens tulipaner, veiva hun oss av gårde. Gösta la hodet mot brystet mitt og sukka. Jeg stakk en pekefinger i ryggen hans, nøkkelbevegelse, som ei opptrekksdukke retta han seg i ryggen. «Da Pan forelska seg i Ekko, løp hun fra ham», sa jeg, og dytta Gösta mot svingdøra under orgelbalkongen. «Pan skapte panikk som fikk sauehyrder til å drepe henne.» Kalksteinstrapp, vi måtte passe på ikke å snuble i trinnene. «Slitt i småbiter blei Ekko spredd over hele jorda. Stemmen skulle for alltid gjenta andres siste ord.» «Andres siste ord», sa Gösta. Vi bøyde oss under dørkarmen.

Midt i kjøkkenet var pyramidestativet plassert så toppen skrapa i kapellgulvet, fylt av kjeler, stekepanner. Naïm trengte ikke bøye seg, jeg forklarte ham hva kveldens viner skulle være, og satte Gösta i gang med løksuppa. Blåskjellene var mine. Arbeidsdagen var en one­shot­cinema, hver glipp måtte bare bli med videre. Gösta og jeg delte kropp, vi dampa

18

blåskjell i fløte, hvitvin, karamelliserte løk, blanda saus, urter og la pesto på sida, serverte med pommes frites. Mandelkakene sto i ovnen, ostefat tok ikke lang tid å sette sammen. Kakiene hadde ligget sammen med epler i en lukka plastpose over natta, pektinoverdosen modna kakiene til røde søtningsbomber.

Vi øste blåskjell over i dype tallerkener. I øserefleksjonen så jeg Magali opp ned med en espressokopp i hånda. Hun slukka flammen, helte blåskjellsausen ned i sluket og heiv kasserollen etter så det skralla. Fra pyramiden tok hun en ny kasserolle med tynnere bunn, vispa sausen sammen. Nesebora dirra, hun snurpa munnen, tungespissen stakk ut. Enten var Magali venstrehendt, eller så hadde hun lært å bruke begge hender like godt. Hun mumla «inkompetanse, hvor vanskelig kunne det være å lage blåskjellsaus?» Naïm bar fat opp til gjestene, Gösta derimot fulgte utvilsomt med. «Ekko var den første wingman.» Jeg burde bare vært stille. «Mens Zevs knulla ei annen nymfe distraherte hun Hera med røverhistorier.» Jeg fortsatte, sa at Hera straffa nymfa ved å ta fra henne stemmen, det eneste hun lot Ekko beholde, var en gjentakelse av hva andre ropte i fjellene. Magali dro ei teskje gjennom sausen, smakte og rakte kasserollen mot meg. «Prøver du å si at jeg har tatt fra deg en stemme?» Jeg putta den samme skjea i munnen, ville forklare meg, men Magali satte langfingeren i solar plexus, pressa, og sa at hun var avhengig av meg, hun tørka seg på forkleet mitt.

19

Ettersmaken var sitronsyrlig. Hva hadde hun gjort med krydringa? Jeg vispa i sausen, helte med spiseskje. Blåskjellene skulle ikke overdynges. På hentedisken satte jeg lokk over saltglinsende pommes frites. Nakken prikka, jeg trykka på knappen, det plinga, ville lyse oppe i bardisken. Hvor lenge hadde Gösta glodd nå? Jeg gløtta over skuldra, han ensa meg ikke, diskuterte med Naïm, jeg hadde ikke hørt dem over fresing og maskinstøy. Gösta tok seg til ansiktet. «Hun kan ikke ha mandler, og Britney vil vel ikke ha ostefat.» Tre ganger til plinga jeg i bjella. Naïm himla tårevåt med øynene. «Poires Belle­Hélène, pærer i sirup, vaniljeis og sjokolade som renner nedover pærene.» Gösta sa at han ikke trengte at en servitør forklarte ham enkle oppskrifter. Naïm gnei seg over øynene og sa at buksesmekken var åpen, Gösta så ned. «Maten blir kald», jeg plinga igjen.

Hendene mine var klissete, jeg hadde fått honning på dem, jeg hata klissete hender, skylte dem i vasken. Hjertet var nærmere skjelettet, som på vei ut av kroppen, jeg prøvde å puste så dypt jeg klarte uten at Gösta skulle se at jeg overdreiv. Det var lenge sia sist, var det honningen? De første ukene i Avignon hadde Magali tatt meg med til de lokale leverandørene, birøkteren hadde gitt meg en hvit drakt, selv hadde hun kun netting foran ansiktet. Jeg takka nei til hansker da Magali gjorde det, de snakka begge for fort på fransk, og jeg svarte på en blanding av italiensk og engelsk, et par franske ord. Det hadde

20

vært så varmt inni drakta, og hjertet og pusten jobba mot hverandre, jeg tenkte at nå svimer jeg av. Hverken Magali eller birøkteren hadde sett at jeg gråt, hendene var helt hovne av varmen, det stramma om smykkene. Det hadde dufta søtt av råtten fiken, barnål og sevje, pollenet lå tungt i lufta. Birøkteren hadde gitt meg den lille pumpa med granbar i, røyken bedøva biene, gjorde dem roligere. Jeg hadde hatt lyst til å imponere Magali, vise henne hva jeg kunne, men fulgte bare etter henne som ei bikkje hele den første tida.

Hun skal ikke ha mandler. Jeg løp opp trappene, mandler, pinjekjerner, pesto. Svingdør.

En åpen hvitvinsflaske sto på kjøl på alteret. Heldigvis var ikke Magali å se, jeg retta på kokkelua, tok vinflaska med for å dekke over en sauseflekk. På hver sin kortside av det ovale bordet satt venninnene framoverlent, Britneys topp var dristig, når som helst kunne puppene falle ut i blåskjellene. Appelsinblomster var plassert i en blå­ og hvitmalt vase på ene langenden. «Mer chablis grand cru?» Med et såpeoperaaktig smil takka Britney ja. Hverken til Britney eller venninna hadde jeg servert pesto, vi hadde unngått en allergiskandale. Hun vippa blåskjell inn mellom leppene. Hun drakk vinen, jeg toppa glasset igjen. Venninna stappa i seg frites, spurte om en fastediett. Jeg sa at fordøyelsessystemet hadde godt av en pause. «Gjerne i et halvt døgn, om man klarer.» Stemmen var grovere enn tiltenkt. Utafor bjeffa ei bikkje. «Vannhund», sa venninna. «Ekte jakthund.»

21

Alkoholen blussa i kinnene, hun var virkelig slående lik popstjerna. Jeg spurte om hun kjente til Ovids metamorfoser, om Ekko som forgjeves forelska seg i Narkissos. Hun sugde på blåskjellkjøttet. «Ekko fulgte etter ham på hjortejakt. Narkissos ropte Hvem der? og Ekko svarte Hvem der! Han tenkte seg om, La oss møtes? Overlykkelig gjentok Ekko La oss møtes, hun kom ut av skogen for å omfavne ham, men Narkissos var en player, må jeg dø før alt mitt er ditt, og Ekko gjentok …» «Alt mitt er ditt», sa Britney. «Nettopp. Seinere kom Narkissos til en speilblank elv, oppslukt av eget ansikt forelska han seg, uten å innse at hvert kjærlighetsord blei gjentatt av Ekko. Selvbedraget blei for mye å bearbeide, han drepte seg selv med kniv, og fra en av bloddråpene yngla den første narsiss, som vi ser i Ekkos hånd.» Jeg pekte på den gule blomsten i himlinga og kjente Magali trekke meg unna.

Døra var tung av blått glass. Kortilen isolerte mot trafikk og gatestøy, gjennomgangen ga luft og lys til kapellet. Iblant leide Magali inn en jazztrio, da serverte vi rettene på vinglebord, flytta de tyske tulipanvasene ut. Kapellets fasade var belagt med carraramarmor og svartgrønn serpentinitt i håndbrede striper. Vannhunden gnei seg mot låret mitt. «Pesto», sa jeg. «Jeg veit ikke hvorfor jeg lar meg distrahere for tida.» Magali løsna kammen i nakken, satte håret opp på nytt, hun sa det var skiftet mellom årstidene, og unnskyldte seg for tordentalen tidligere. Det var ingen motstand å finne i henne, jeg måtte

22

holde igjen for ikke å speile dette fiskebeinskjøre. «Hun ligner ikke Britney i det hele tatt, eller hva?» sa hun, og som en bekreftelse lød klokkespillet fra Sainte­Claire d’Avignon.

Klong, klong. Kveldslufta var fortsatt vårkald, jeg kryssa beina. «Har ensomheten øyne?» Magali så på vannhunden og sa at ensomheten var en Maine Coon­katt som hadde vokst seg stor. «Veit du hvor enorme de kan bli?» Usikker på om hun snakka til meg eller bikkja, tidde jeg. På huk klødde hun vannhunden bak øret. «Hvor lenge er man ung?» spurte hun. «Jeg vil gjerne holde tale i et bryllup før jeg er for gammel.» Ante jeg en likhet mellom oss, noe vettskremt? Var hun også usikker på om dette var riktig sted å være, kunne jeg spørre? «27», sa jeg. «Har jeg hørt.» Om jeg ikke fikk til dette, hadde jeg holdt ut for ingenting. Kunne jeg si det høyt? «Allerede på overtid», sa hun. «På toget fra Perugia kjentes det som om jeg hadde vært her før», sa jeg. «I en drøm, jeg kjente meg igjen.» Hun reiste seg og sa at hun alltid sjekka om gassen var stengt av, minst tre ganger før hun forlot restauranten. «Innerst inne tror jeg at jeg ønsker meg en eksplosjon.» Det svanelignende ved halsens strekk kunne trengt et sølvsmykke, jeg hadde penger til å pynte henne. «Jeg er ikke døpt», sa jeg. «Eller, foreldrene mine hadde et stort middagsselskap med alle vennene sine, jeg sov gjennom det meste av min egen fest.» «Jeg drømmer om å se hesteløpet i Siena», sa hun. «Stå midt på Piazza del Campo, høre hestene dundre rundt meg,

23

veive med et flagg for et toskansk distrikt med god vin, ropene fra tusenvis skal riste i meg.» «Etterpå kan vi spise gelato på trappene til duomoen.» «More is more», sa Magali. «Første gang jeg så porno, gråt jeg», sa jeg, og kapelldøra knirka, Naïm hviskekjefta, spurte hva som foregikk her, og så hyggelig vi hadde det, men nede i gropa var svensken et levende mareritt, i tillegg skulle kvinnen snart fri. Magali klappa vannhunden en siste gang, ba meg ordne forlovelsen, gjestene elska å møte kjøkkensjefen. «Spander en halvdyr champagne.» I handlegata ulte en politibil forbi i dopplereffekt, jeg klaska meg på kinnene, gjentok one­shot­cinema tre ganger som en trylleformel før jeg fulgte Naïm inn igjen. Forlovelsesbordet var prega av vinens syding, paret svaia som på et cruiseskip. Under bordet trippa kvinnen med foten, de høyhælte skoa hadde spiss tå. Da kjæresten gikk ut på toalettet, titta hun på forlovelsesringen i den røde boksen. Jeg unnskyldte Göstas oppførsel, Naïm trakk på skuldrene, sa at han var vant til det fra teateret. Rollen som Polyneikes var stum. «Egentlig var jeg på audition for Nick, det var mitt forslag å sette opp Carsons versjon, allikevel ga de rollen til en annen», sa han. Om vårforestillingene blei en suksess, fikk de hovedscenen under teaterfestivalen. Han kryssa fingrene, hvem brydde seg om en svensk dessertkokk når han en dag skulle stå på scener i Paris, New York?

Gjestene var drøvtyggere, helte i seg vin og blåskjell, løksuppe, kakikremkake, kirsebærcoulis. Forbi

24

det ovale bordet nappa jeg en død appelsinblomst ut av vasen. Rosebuketten vi hadde kjøpt for anledningen, lå klar under bardisken. Med liljehvitt ansikt spurte kvinnen om han for alltid ville være hennes, og jeg var vitne til et soleklart oui. Vi applauderte, jeg overrakte rosene, og kvinnen tok tak i skjorteermet mitt, trygla om at Britney skulle synge. Jeg skotta bort, sa det var best ikke å spørre. «Champagne?» Jeg gratulerte igjen. Fra bardisken tok jeg ut vår billigste, ba Naïm skjenke i slanke krystallglass. I beruselsen ville de ikke smake forskjell på boblene. På egen hånd hadde det nyforlova paret smigra seg innpå Britney, Naïm kunne ikke annet enn å stikke aux ­ kabelen inn. «Oh baby, baby, how was I supposed to know that something wasn’t right here?» Imitatoren reiste seg fra stolsetet, mima til sangteksten.

Kalktrappa dempa lyden, jeg ønska meg et bad i Narkissos’ elv mens skogen fortsatt var spøkelsesblek og tildugga av tåke, jeg klaska hendene mot kinnene, hjemlengselen måtte ikke få vokse. Oneshot­cinema, one­shot­cinema, one­shot­cinema ned i kjøkkengropa, gapende blått i blussflammer og vanndamp. Med forkle over buksedressen nynna Magali med til Britney, fikk unna et oppvasktårn. Jeg kunne ikke avsløre meg selv på den måten igjen.

Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.