Dobbeltgjenger av Naomi Klein

Page 1

DOBBELTGJENGER

DOBBELTGJENGER

DOBBELTGJENGER

NAOMI KLEIN

Oversatt av Anders Dunker

FORLAGET OKTOBER 2024

En
inn i speilverdenen
reise

naomi klein Dobbeltgjenger. En reise inn i speilverdenen

Originalens tittel: Doppelganger. A Trip into the Mirror World

Copyright: © Naomi Klein, 2023

Published by agreement with Ulf Töregård Agency ab Norsk utgave: © Forlaget Oktober as , Oslo 2024

Forsidedesign og bildemanipulasjon: C.S. Richardson

Forsidefoto: Kourosh Keshiri

Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design

Satt med Minion Pro 11/14 pkt.

av Mona Persdatter Bekkevad

Papir: 70 g Holmen Book Cream 2,0

Trykk og innbinding: Scandbook ab , 2024

Første opplag, 2024

isbn : 978-82-495-2760-1

Innkjøpt av Kulturrådet

Oversettelsen er støttet av Fritt Ord

www.oktober.no

av naomi klein på forlaget oktober

No logo, 2001

Stengsler og åpninger, 2002

Sjokkdoktrinen, 2007

Dette forandrer alt, 2015

Det brenner, 2020

Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.

Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.

Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

in memoriam:

Mike Davis Barbara Ehrenreich bell hooks Leo Panitch

En forferdelig masse av fordoblinger hadde oppstått.

fjodor dostojevskij, dobbeltgjengeren , 1846

Hvor mange av hver av oss skal det bli?

jordan peele, us , 2019

INNHOLD

Innledning: Jeg bryter med min egen merkevare 11

DEL EN: DOBBELTLIV

1. Okkupert 25

2. Inn kommer covid og mangedobler truslene 39

3. Min ødelagte merkevare, eller: i hennes navn 55

4. Jeg møter meg selv i skogen 77

DEL TO: SPEILVERDENEN

5. De vet om mobiltelefoner 85

6. Diagonale linjer 105

7. MAGA pluss følge 126

8. Latterlig alvorlig, målløs for alvor 149

9. Ytterste høyre møter de ytterst alternative 172

10. Autisme og antivaksforhistorien 207

DEL TRE: SKYGGELAND

11. Konsentrasjon, konspirasjon … kapitalisme 239

12. Ingen annen utvei enn tilbake 264

13. Nazisten i speilet 286

14. Det uomgjengelige etniske speilbildet 297

DEL FIRE: KONFRONTASJON MED VIRKELIGHETEN

15. Å gi slipp på seg selv 339

Epilog: Hvem er dobbeltgjengeren? 364

Noter 371 Takk 409 Stikkordregister 415

INNLEDNING: JEG BRYTER MED MIN EGEN MERKEVARE

Til mitt forsvar: Jeg hadde jeg ingen planer om å skrive denne boken. Jeg hadde ikke tid. Det var ingen som ba meg gjøre det. Og det var mange som advarte meg på det sterkeste. Ikke nå – ikke nå som faktiske og metaforiske branner herjer planeten. Og absolutt ikke om dette.

Andre Naomi – det er det jeg kaller henne nå. Dette mennesket som jeg har blitt konstant forvekslet med i over ti år. Dobbeltgjengeren min med det store håret. Et menneske som mange andre tydeligvis finner det umulig å skille fra meg. Et menneske som gjør alle mulige ekstreme ting som får fremmede til å skjelle meg ut eller takke meg eller uttrykke sin medfølelse med meg.

Selv det at jeg omtaler henne med en slags kode, sier sitt om hvor absurd situasjonen min er. I et kvart århundre har jeg vært en som skriver om makten til multinasjonale selskaper og ødeleggelsene de forårsaker. Jeg sniker meg inn i fabrikker i fjerne land der arbeiderne blir utnyttet, og krysser grensene til militære okkupasjoner. Jeg rapporterer fra ettervirkningene av oljekatastrofer og kategori-5-orkaner. Jeg skriver bøker om store tanker om alvorlige temaer. Og likevel, i løpet av månedene og årene da denne teksten ble til – en tid da kirkegårder gikk tom for plass og milliardærer skjøt seg ut i det ytre rom – virket alt annet jeg måtte skrive om eller kunne ha skrevet om, som helt uvedkommende forstyrrelser, en uforskammet avbrytelse. Ville jeg delta i forberedelsene til et avgjørende fn- klimatoppmøte? Nei, jeg beklager, jeg er

altfor opptatt. Uttale meg om usa s tilbaketrekning fra Afghanistan? Tjueårsmarkeringen for 11. september? Den russiske invasjonen av Ukraina? Nei, nei og atter nei.

I juni 2021, mens dette prosjektet virkelig begynte å glippe ut av min egen kontroll, oppsto et nytt meteorologisk fenomen, omtalt som en «varmekuppel», over den sørlige kysten i British Columbia, området i Canada der familien min og jeg bor. Den tykke luften føltes som et ondsinnet og snerrende vesen med skumle hensikter. Mer enn seks hundre mennesker døde, de fleste av dem eldre, mens omkring ti milliarder sjødyr ble kokt levende langs kysten, og en hel by gikk opp i flammer. Det er sjelden at et så avsidesliggende og tynt befolket område inntar verdensnyhetene, men varmekuppelen ga oss et øyeblikks berømmelse. En redaktør spurte om jeg – som en som hadde engasjert seg i klimakampen i femten år – ville levere en reportasje om hvordan det var å leve gjennom en slik klimahendelse uten historisk sidestykke.

«Jeg jobber med noe annet», sa jeg til ham, med stanken av død i neseborene.

«Kan jeg spørre hva det er?»

«Nei.»

Det var en hel rekke andre viktige ting jeg forsømte i denne feberaktige utflukten. Den sommeren lot jeg niåringen min se så mange episoder av den blodige naturserien Animal Fight Club at han begynte å stange meg ved skrivebordet «som en diger hvithai». Jeg tilbrakte altfor lite tid med foreldrene mine, som er i åttiårene, og som bare bor en halvtime unna – til tross for at de statistisk sett var sårbare for den dødelige pandemien som raste kloden over, og til tross for den dødelige varmekuppelen. Den høsten stilte mannen min som kandidat i et nasjonalt valg, og selv om jeg deltok i enkelte deler av valgkampturneen, vet jeg at jeg kunne gjort mer.

Jeg gikk hen og forsømte alt dette, slik at jeg kunne gjøre … hva? Sjekke twitterkontoen hennes, som hadde blitt avstengt en rekke ganger? Se opptredenene hennes på Steve Bannons direkteoverføringer for å få en bedre forståelse av den elektriske kjemien dem imellom? Lese eller lytte til enda en av advarslene hennes om at helt normale helsetiltak egentlig var en hemmelig plan iverksatt av det kinesiske

12 DOBBELTGJENGER

kommunistpartiet, Bill Gates, Anthony Fauci og Verdens økonomiske forum for å bringe massedød i en skala som ikke kunne være noe annet enn djevelens verk?

Min dypeste skam hefter ved det unevnelige antallet podkaster jeg inntok, selve antallet timer som gikk tapt og jeg aldri vil få tilbake. Nok timer til å gjøre unna en masteroppgave. Jeg sa til meg selv at det var research. At hvis jeg skulle forstå henne og alle hennes medsammensvorne som nå fører åpen krig mot den objektive virkeligheten, var det nødvendig å fordype seg i arkivene til en rekke ekstremt produktive og demonstrativt uredigerte sendinger som gikk én eller to ganger i uken med navn som Anonyme QAnonere og Konspiritualitet og legger frem og dekonstruerer en rekke miljøer som vever seg sammen, slik som konspirasjonsteoretikeres og velværekremmeres verden, som i sin tur griper inn i covid-19-fornektelse, antivaksinehysteri og ny fascisme. Dette kom i tillegg til utfordringen med å skulle holde tritt med den daglige produksjonen til Bannon og Tucker Carlson, som hadde gjort Andre Naomi til en fast gjest i sine sendinger.

Lyttingen slukte nesten ethvert ledige øyeblikk i livet mitt: når jeg la sammen klær etter vask, tok ut av oppvaskmaskinen, gikk tur med hunden, under skolekjøring (bare på hjemveien). I et annet liv var mange av disse tidslommene øyeblikk da jeg lyttet til musikk eller faktiske nyheter, eller da jeg ringte folk jeg er glad i. «Jeg føler meg nærmere programlederne i Konspiritualitet enn deg», jamret jeg en kveld inn i talepostkassen til bestevennen min.

Jeg sa til meg selv at jeg ikke hadde noe valg. At dette ikke egentlig var tidenes mest hemningsløse og narsissistiske sløsing med høyst begrenset skrivetid eller med minutter og timer på en planet som raskt blir varmere. Jeg rasjonaliserte at Andre Naomi – som en av de mest effektive av alle leverandører av feilinformasjon og desinformasjon om mange av våre mest presserende kriser, og som en som tilsynelatende har vært med på å inspirere et stort antall mennesker til å gå ut i gatene og gjøre opprør mot et bortimot fullstendig oppkonstruert «tyranni» – står i sentrum for en rekke krefter som vel er ekstremt latterlige, men som likevel er viktige, siden forvirringen de utløser og oksygenet de forbruker, stadig mer står i veien for nesten alt annet konstruktivt eller sunt menneskene kunne gått inn for å oppnå sammen.

INNLEDNING 13

Som å få disse romfarende milliardærene ned på jorden og bruke rikdommen de har tusket til seg, på boliger og helsetjenester, og å gå bort fra fossile brennstoffer før fremtiden blir til en eneste stor varmekuppel.

Eller mer beskjedent, å sende barnet mitt, som for tiden identifiserer seg som hai, på skolen uten å måtte være redd for at han skal komme hjem med et høyst smittsomt og kanskje dødelig virus som han fikk av en klassekamerat med foreldre som tror at vaksiner er en del av en plan for å begå folkemord og slavebinde menneskeheten fordi en dame på internett som heter Naomi, har overbevist dem om at dette er tilfellet.

Doppelganger kommer fra det tyske Doppel (dobbel) og Gänger (gjenger). Jeg kan skrive under på at det å ha en tvillingskikkelse gående omkring er en dypt urovekkende opplevelse. Det uhyggelige, en følelse

Sigmund Freud beskrev som «den formen for skrekk som har sin rot i det som en gang var velkjent og vi lenge var fortrolige med» – men som med ett blir fremmed. Uhyggefølelsen som dobbeltgjengere frembringer, er spesielt påtrengende fordi det som blir fremmed, er deg selv. En som har en dobbeltgjenger, skrev Freud, «identifiserer seg kanskje med en annen og blir av den grunn usikker på sitt eget sanne jeg». Han hadde ikke rett i alt, men han hadde rett i dette.

Og her kommer en ekstra vri: Min dobbeltgjenger er en som har gjennomgått en så dramatisk politisk og personlig forvandling at mange har påpekt at hun virker som dobbeltgjengeren til sitt tidligere jeg. Noe som på sett og vis gjør meg til en fordobling av en fordobling, en uhyggelig situasjon som ikke engang Freud forutså.

Jeg er neppe den eneste som sliter med følelsen av at virkeligheten er i ferd med å gå i spinn. Nesten alle jeg snakker med, kan fortelle om folk de har mistet – «ned i kaninhullet» – foreldre, søsken, bestevenner, så vel som intellektuelle og kommentatorer som man pleide å ha tillit til. Folk som vi pleide å kjenne godt, men som nå har blitt ugjenkjennelige. Forandret. Det begynte å føles som om kreftene som har destabilisert min verden, inngår i et utvidet nettverk av krefter som destabiliserer verden som sådan – og at det å forstå disse kreftene kunne være nøkkelen til å få fastere grunn under føttene.

14 DOBBELTGJENGER

I mer enn tjue år, helt siden disse passasjerflyene dundret inn i World Trade Centers glassfasader, har jeg vært opptatt av hvordan sjokk i stor skala lammer våre kollektive synapser, fører til masseregresjon og gjør folk til et lett bytte for demagoger. I løpet av årene med forarbeid til og skriving av Sjokkdoktrinen, boken jeg utga om denne tematikken i 2007, gikk jeg dypt inn i hvordan omtåkede sjokktilstander har blitt utnyttet opportunistisk i mange forskjellige sammenhenger: orkanen Katrina, 11. september, Irak-invasjonen, Sovjetunionens fall og hendelser som ligger betydelig lenger tilbake i tid. Mens publikum var skrekkslagent og distrahert, rykket maktsyke aktører inn uten debatt eller samtykke og presset gjennom politiske praksiser som var til fordel for store næringslivsaktører – ikke ulikt torturistenes brutale metoder, der de bruker isolasjon og stress for å svekke og knekke fangene sine. Idet jeg gjennomførte disse undersøkelsene, der jeg sporet opp angrepene på politiske rettigheter så vel som bortauksjoneringen av offentlige landeiendommer og tjenester, forestilte jeg meg hele veien at jeg selv var immun mot disse sjokktaktikkene, siden jeg visste hvordan de fungerte. Jeg var ikke lammet av nye og enestående hendelser, men var heller klarsynt når krisen slo til – og jeg hjalp andre å se klart også. Det trodde jeg i det minste.

Når jeg ser tilbake, krymper jeg meg ved tanken på hvor lett det var for meg. Hvis jeg følte meg immun mot sjokk, var det først og fremst fordi jeg befant meg langt unna sjokkets kilder. Det var ikke mine familiemedlemmer som ble drept i luftangrep. Det var ikke mitt nabolag som ble utpekt til å jevnes med jorden, og det var heller ikke lærerne til mine barn som fikk sparken så offentlige skoler kunne forvandles til privatskoler.

Men covid … covid var annerledes. Nå ble min personlige verden snudd opp ned, slik alle våre verdener ble snudd opp ned. De første fire månedene, da jeg ennå bodde i New Jersey, ble jeg lukket inne hjemme med vår nevroatypiske sønn mens jeg forgjeves prøvde å hjelpe ham med nettundervisning, og enda mer å trøste hans altfor sårbare sjel, som ikke kunne annet enn å ta opp i seg frykten som omga oss. Mens naboene ble hentet i ambulanse, herjet viruset i vennekretsen. Jeg var like fullt heldig: Jeg var ikke ved frontlinjene i covidavdelingene, men jeg var heller ikke beskyttet mot pandemien av min

INNLEDNING 15

vante reporterdistanse. Hver morgen var jeg utmattet når jeg våknet, og stirret sløvt og omtåket på de forskjellige skjermene mine. For første gang var dette ikke noen andres sjokk. Og sjokkene bare fortsatte å komme.

En sjokktilstand er det som inntreffer når vi – som enkeltmennesker eller samfunn – opplever en plutselig og uforutsett hendelse som vi ennå ikke har noen tilfredsstillende forklaring på. Grunnleggende sett er et sjokk den avgrunnen som åpner seg mellom hendelsen og fortellingene vi råder over for å forklare den samme hendelsen. Som narrative vesener har vi mennesker det med å oppleve stort ubehag hver gang det oppstår et meningsvakuum – noe som er grunnen til at opportunistiske aktører, de menneskene jeg har kalt «katastrofekapitalister», har lyktes i å erobre denne avgrunnen, utrustet med sine forhåndsutfylte ønskelister og med tegneserieaktige fortellinger om godt og ondt. Disse fortellingene kan også være så usanne at de fremstår som rene karikaturer. («Du står enten på vår side eller på terroristenes side», sa de til oss etter 11. september og føyet til: «De hater friheten vår.») Men disse historiene er i det minste for hånden – og det er i seg selv nok til å gjøre dem bedre enn avgrunnens tomhet.

«Kom sammen, skaff dere et fotfeste og en egen historie.» Dette er rådet jeg har gitt i to tiår når det gjelder det å unngå sjokk når kollektive traumer inntreffer. Fordøy sjokket sammen, pleide jeg å si til folk, skap mening sammen. Motstå blikkbokstyrannene som påstår at verden nå er et blankt ark der de kan skrive sine voldelige historier.

Det var gode råd. Men covid gjorde det fryktelig vanskelig å etterleve dem. Kontroll over viruset tvang så mange av oss, meg selv inkludert, inn i nettopp de tilstandene som gjør mennesker sårbare for sjokk: stress og isolasjon over lengre tid. Min egen isolasjon ble enda mer ekstrem da vi fire måneder ut i pandemien dro tilbake til Canada. Det var meningen at det skulle være et midlertidig opphold for å være nær foreldrene mine. Men som så mange andre ble vi sittende fast. Vi bor nå på heltid på knausen ved en blindvei som ligger tre timer – medregnet en nokså upålitelig ferge – fra nærmeste by. Det er ikke ofte jeg angrer på å ha gitt slipp på restaurantlevering, pålitelig strømtilførsel og undergrunnsbaner til fordel for en pålitelig åpen bygdeskole, lett tilgang til skogsstier og en liten, men like fullt reell mulighet for å fange et

16 DOBBELTGJENGER

glimt av ryggfinnen til en spekkhogger i Salish-sjøens stålgrå vannflate. Det er bra å være her – så lenge stedet ikke blir kvalt av hetebølger og røyk fra skogbranner eller pisket av stormer som vi stadig må lære nye navn på («bombesyklon», «atmosfærisk elv» og «ananas-ekspress», alt i løpet av en eneste lang, våt vinter). Men det er ensomt. Så kanskje det var dette som presset meg mot kanten, eller burde jeg si «fikk meg til å bikke over»? Måned etter måneder uten fysiske mennesker å føle og tenke sammen med.

Alt dette, sammen med tilstedeværelse på nettet i et forsøk på å simulere vennskapene og fellesskapene jeg savnet, men isteden stå overfor forvirringen: en flom av mennesker som diskuterte meg og hva jeg hadde sagt, og hva jeg hadde gjort – bare at det ikke var meg. Det var henne. Noe som presset frem et urovekkende spørsmål: Hvem var så jeg, egentlig?

I et forsøk på å ta rede på min egen situasjon begynte jeg å lese og se alt jeg kunne komme over som handlet om tvillingskikkelser og dobbeltgjengere, fra Carl Jung til Ursula K. Le Guin, fra Fjodor Dostojevskij til Jordan Peele. Jeg begynte å la meg fascinere av dobbeltgjengerskikkelsen – dens betydning i gresk mytologi og i psykoanalysens barndom. Hvordan tvilling-jeget står for våre høyeste målsettinger – den evige sjelen, denne svevende eksistens som sies å overleve vår egen kropp. Og hvordan kroppen også representerer de mest undertrykte, fordervede og forstøtte delene av oss selv – den onde tvillingen, skyggejeget, antiselvet, Hyde som står overfor vår Jekyll. Fra disse fortellingene lærte jeg snart at identitetskrisen min sannsynligvis var uunngåelig: Når ens dobbeltgjenger dukker opp, forårsaker det nesten alltid kaos og uro som utløser paranoia. Og den som konfronteres med dobbeltgjengeren, blir uten unntak drevet nesten til vanvidd av hvor frustrerende og uhyggelig det hele er.

Dobbeltgjengere er likevel noe mer enn bare en plage. I århundrer har slike tvillingskikkelser blitt forstått som varsler eller budbringere. Når virkeligheten begynner å fordobles, brytes som lys i hele sitt spekter, betyr det ofte at noe viktig har blitt oversett eller blir fornektet – en del av oss selv og vår verden som vi ikke vil se – og at større farer truer hvis advarselen ikke blir tatt på alvor. Det gjelder for enkeltmennesket, men også for hele samfunn, som blir splittet, polarisert eller splintret

INNLEDNING 17

i forskjellige motstridende og tilsynelatende uforståelige fraksjoner. Samfunn som vårt eget.

«Vertigo» kalte Alfred Hitchcock den oppskakede livstilstanden i omgang med dobbeltgjengere i sin klassiker fra 1958 med samme tittel, men så vidt jeg vet, finnes det et enda mer ladet begrep, som ble tatt i bruk av den meksikanske filosofen Emilio Uranga i 1952: zozobra. Dette spanske ordet for eksistensiell angst og dypt svartsyn, zozobra, henviser også til en allmenn ustøhet: «en værensform som uopphørlig veksler mellom to muligheter, mellom to affekter, uten å vite hvilken av de to som er til å stole på» – absurditet og alvor, fare og trygghet, død og liv. Uranga skriver: «Sjelen pines i den stadige vekslingen frem og tilbake, den føler seg opprevet og såret.»

Philip Roth utforsket denne rykkvise bevegelsen i sin dobbeltgjengerroman Operation Shylock: «Det er for latterlig til å ta alvorlig og for alvorlig til å være latterlig», skrev han om sin Tvilling-Roth. Denne setningen har blitt et mantra for meg gjennom hele denne uhyggelige perioden. Er de bare latterlige, de politiske bevegelsene Andre Naomi er med på å lede, så de ikke fortjener oppmerksomhet – eller inngår de i et alvorlig omslag i verden som det haster å ta inn over seg? Burde jeg gråte eller le? Sitter jeg stille på denne knausen, eller beveger alt seg i rasende fart?

Hvis vi kan bruke litteraturen og mytologien omkring dobbeltgjengeren som rettesnor, er den som blir konfrontert med sin tvillingskikkelse, forpliktet til å legge ut på en reise – en leting for å forstå hvilke budskap, hemmeligheter og forutanelser som byr seg frem. Så det er dette jeg har gjort. Snarere enn å skyve dobbeltgjengeren min bort har jeg prøvd å lære alt jeg kan om henne og de bevegelsene hun er en del av. Jeg fulgte henne idet hun grov seg dypere og dypere inn i et bol av konspirasjonsirrganger, steder der det ofte kan se ut til at gravejournalistikken bak min bok Sjokkdoktrinen har endt opp på trollspeilets bakside og nå stirrer tilbake på meg som et nettverk av fantasifulle sammensvergelser som fremstiller den høyst virkelige krisen vi står overfor – fra covid til klimaendringer til russisk militær aggresjon – som falskt flagg-angrep, plantet av kinesiske kommunister / næringslivsglobalister / jøder.

Jeg sporet opp alliansene hennes med noen av de mest utspekulerte menneskene på planeten, de som dyrker frem informasjonskaos i stort

18 DOBBELTGJENGER

omfang, og som frydefullt egger til opptøyer i det ene landet etter det andre. Jeg gransket belønningene de kunne by på – politiske, følelsesmessige og økonomiske – og utforsket de dype rasemessige, kulturelle og historiske formene for frykt de hentet næring fra. Fremfor alt prøvde jeg å finne ut av hva slags reaksjon som kunne tenkes å svekke disse tungt bevæpnede, antidemokratiske kreftene som er på rask fremmarsj. Denne jakten føltes berettiget. Jeg har blitt forvekslet med Andre Naomi så lenge og så ofte at jeg mange ganger har følt at hun forfulgte meg. Det virket bare rett og rimelig at jeg til gjengjeld skulle forfølge henne.

I fortellinger om dobbeltgjengere, tvillingskikkelser og falsknere hender det ofte at dobbeltgjengeren opptrer som et høyst ubehagelig speil, som viser hovedpersonen en forfengelig og korrumpert versjon av seg selv. Jeg vil ikke røpe altfor mye hvis jeg sier at jeg mer enn én gang har følt et slikt ubehagelig rykk av gjenkjennelse når jeg har betraktet dobbeltgjengeren min. Men det som drev meg til å skrive denne boken, og holde fast ved prosjektet til tross for alle motforestillinger, er at jo mer jeg så av henne – hennes katastrofale beslutninger og den ondskapsfulle behandlingen hun ofte ble utsatt for av andre – desto mer opplevde jeg at jeg ikke bare var vitne til lite flatterende sider av meg selv, men også så, i forstørret utgave, mange lite flatterende trekk ved vår felles kultur. Hvordan vi er grepet av en allestedsnærværende sult etter stadig mer flyktig aktualitet, hvor skånselløst vi behandler mennesker som gjør feilgrep, trivialiseringen av ord og forskyvningen av ansvar, og mye annet. Det å betrakte henne hjalp meg til sjuende og sist til å se meg selv klarere, men mer overraskende hjalp det meg også til en bedre forståelse av de farlige systemene og dynamikkene vi alle er fanget i.

Dette er altså ikke en biografi over Andre Naomi, og jeg byr heller ikke på en psykoanalytisk diagnose av atferden hennes. Det er et forsøk på å bruke min egen dobbeltgjengererfaring – og hele omkalfatringen den medførte, alt den kunne fortelle om meg, om henne og om oss – som en veileder inn i og gjennom det jeg har lært å forstå som vår tids dobbeltgjengerkultur. Det er en kultur full av ulike slags fordoblinger, der alle de av oss som pleier en persona eller en avatar på nettet, skaper våre egne dobbeltgjengere – virtuelle versjoner av oss selv som representerer oss overfor andre. En kultur der mange av oss har endt

INNLEDNING 19

opp med å tenke på oss selv som personlige merkevarer, der vi skaper en del-identitet som både er oss selv og ikke oss selv, en dobbeltgjenger vi uavbrutt opptrer som i den digitale eteren, og som tjener som inngangsbillett til en altetende oppmerksomhetsøkologi. Og samtidig bruker teknologigigantene disse datareservoarene til å trene maskiner for å skape kunstige simulasjoner av menneskelig intelligens og menneskelige funksjoner, livaktige tvillinger som har sin egen agenda, sin egen logikk og sine egne trusler. Hva, har jeg hele tiden spurt meg selv, gjør egentlig all denne fordoblingen med oss? Hvordan preger den hva vi er oppmerksom på, og – mer avgjørende – hva vi overser?

Jeg skygget tvillingen min inn i hennes verden – en verden der duse velværeinfluensere slår seg sammen med ildsprutende propagandister på ytterste høyrefløy, alt sammen med det forsett å redde og beskytte «barna». Underveis opplevde jeg at jeg sto overfor enda flere former for fordobling og dobbeltgjengeri, og disse var helt klart enda mer betydningsfulle. Som hvordan all politikk stadig mer føles som en speilverden, med et samfunn som er splittet i to halvdeler, der den ene siden definerer seg selv i opposisjon til den andre – der enhver ting den ene sier, ser ut til å tvinge den andre til å si og mene det stikk motsatte. Jo dypere jeg gikk, desto mer fikk jeg øye på dette fenomenet overalt omkring meg: enkeltmennesker som ikke lot seg styre av forståelige prinsipper eller overbevisninger, men som snarere handlet som medlemmer av grupper som spiller yin mot de andres yang – sunne mot svake, våkne mot sauer, rettskafne mot korrumperte. Binære motsetninger som overtar for tidligere tenkning.

Først trodde jeg at det som foregikk i denne verdenen der dobbeltgjengeren min holdt til, simpelthen var hemningsløs svindel. Etter hvert fikk jeg likevel også et klart inntrykk av å være vitne til en ny og farlig politisk retning som oppsto i sanntid, mens jeg så på: dens allianser, verdenssyn, slagord, fiender, kodeord og forbudte områder – og mest av alt, dens praktiske planlegging av en maktovertakelse.

Og alt dette, skulle det snart vise seg, var viklet sammen med en annen og mer illevarslende form for fordobling: den eldgamle tendensen rase, etnisitet og kjønn har til å skape farlige forestillinger som henger over hele kategorier av mennesker – de som blir fremstilt som ville. Terrorister. Tyver. Horer. Eiendom. Dette bringer frem den mest rystende

20 DOBBELTGJENGER

delen av min ferd med dobbeltgjengeren: Det er ikke bare et enkeltmenneske som kan ha en urovekkende tvilling, for også nasjoner og kulturer har dobbeltgjengere. Mange av oss føler og frykter et avgjørende omslag. Fra demokratisk til autoritært. Fra sekulært til teokratisk. Fra pluralistisk til fascistisk. Noen steder har omslaget allerede skjedd. Andre steder føles det som et intimt nærvær, som et fordreid gjenskinn i speilet.

Etter hvert som jeg har gått dypere til verks i undersøkelsene mine, er det denne typen dobbeltgjenger som har bekymret meg stadig mer: den fascistiske klovnestaten som er det liberale vestlige demokratiets evige tvilling, som hele tiden truer med å sluke oss i den selektive tilhørighetens og den rovgriske foraktens ild. Dobbeltgjengerens figur har i århundrer blitt benyttet for å advare oss om disse skyggeversjonene av våre kollektive selv, disse monstrøse, men mulige fremtidene.

Er vi der allerede? Ikke alle, ikke ennå, i det minste. Men pandemien, som kom på toppen av så mange andre undertrykte kriser, har ført menneskeheten over i et nytt landskap, som kanskje ligner på det gamle, men som likevel er forvandlet. Denne forskjellen er det som forklarer den underlige følelsen så mange av oss har prøvd å sette ord på – alt virker kjent, samtidig virker alt forskrudd. Uhyggelige mennesker, en opp-ned-politikk, og mens den kunstige intelligensen akselererer, har vi stadig større problemer med å skjelne hvem og hva som er virkelig. Den desorienterte følelsen vi stadig beskriver for hverandre?

Om ikke å forstå hvem vi kan stole på, og hva vi skal tro? Om venner og andre som står oss nær som begynner å opptre som fremmede? Det er fordi hele vår verden har forandret seg, men som et kollektivt jetlag er de fleste av oss fortsatt innstilt på rytmene og vanene fra stedet vi forlot. Det er på tide at vi orienterer oss litt i dette nye landskapet.

I sin roman Den andre mannen legger José Saramago inn en epigraf: «Kaos er en orden som ennå ikke er tydet.» Det følgende er mitt forsøk på å dechiffrere dobbeltgjengerkulturens kaos, en hel labyrint av simulerte subjekter og digitale avatarer og masseovervåkning og etniske raseprojeksjoner og fascistiske tvillinger og de omhyggelig fornektede skyggene som alle stiger opp til overflaten på samme tid. Det vil innebære noen ville krumspring – men vær sikker: Målet med denne kartleggingen er ikke å forbli fanget i speilverdenen, men å gjøre det jeg

INNLEDNING 21

føler at mange av oss lengter etter å gjøre: å flykte fra dens bevissthetsfordreiende fengsel og finne veien ut til en eller annen kollektiv makt og mening. Poenget er å finne veien ut av vertigo, denne kollektive tilstanden av svimmelhet, og komme ut på et klart bedre sted – i fellesskap.

22 DOBBELTGJENGER
Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.