så langt øyet rakk. Man strakte hals, skygget for øynene i solen. Et fly gled lydløst over himmelen. Man lyttet etter dombjeller. Han husket plutselig en sommer tidlig på åttitallet da han jobbet som livredder på en sørlandsk badestrand. Som ung var man åpen for alt. En fantastisk sommer ved sjøen. Seks uker med sol og badende kvinner. De tett sammenholdte småbarnsfamiliene fikk han også et visst blikk for fra sitt utkikkstårn. Han hadde allerede fått forestillinger om at han en gang kom til å være akkurat der i livet, på en slik strand med sin kone og sine barn. Noen av kvinnene kom hver dag, fra teltene og campingvognene rett over veien. Andre var bare på gjennomreise, la på svøm, lå i solen en halvtime før de reiste videre nordover i biler som var dekket av støv fra veier og blomster. Han så disse kvinnene aldri mer. Et bilde på livet! Også et bilde på det livet han skulle komme til å føre. Han, høyt oppe i vakttårnet på stranden med full oversikt. Det var bare et lite intermesso i hans liv, kunne man sagt. En ubetydelighet. Og siden min psykomotoriske fysioterapeut var fanatisk opptatt av klassisk musikk, ville han nikket gjenkjennende til en slik karakteristikk av de seks ukene. Han ville også straks ha påpekt at intermessoet som form aldri hadde oppnådd noen høy status innenfor musikkens hierarki. Det var de store symfoniene med dundrende pauker som gjaldt. Formen med de fire satser i hvert sitt tempo og karakter, 6
I sommervinden_Tron Jensen.indd 6
10.12.2018 11:26