Folketelling av Markus Midre

MARKUS MIDRÉ FOLKE TELL

ING DIKT

forlaget oktober 2024

Dypt i det røde mørket fikk livet dobbelt form

(folketelling) de fryktsomme de usårlige de troende de arbeidsudyktige de som må stå hele dagen ute i den brennende sola de som finner skygge under høye trær de som løper  en annens ærend de som ikke finner sin egen vei de innkalte de våpenføre de døende de som kommer ubedt til verden de som gjemmer seg og sørger over livet sitt de som blir levende i et fremmed ansikt de som vil ha andre til å tro på noe som ikke er sant de lette de svevende de utilbøyelige de som snakker fortrolig bak andres rygg de som er uten synd de som er uten stemme de som spiser for to de som taler  med to tunger de som er satt under vindens vergemål

og de som bare vil forsvinne uten å telles

visste du hvem jeg var og hvordan jeg levde

vinden løper i skogen, trekker det lyse regnet

etter seg, en gjennomsiktig drage

mot ryggen

svinger rister stiger skrått oppover

stanser setter seg ned i lysningen

puster puster står

stukninger bulker og bøyninger

armer lår

svinger i takt med stammene

døden inne i trærne, svartbrente strimler

vindens øre mot den mørke bunnen

kronene høyt der oppe

vi har akkurat kommet

vi har akkurat kommet hit

vi bor i et av husene langs skogen ytterveggene forblendet med hvit mexistein tilvirket i gruvene i kvarntorp, sør i sverige grovkornet grus og brent kalk blandet med vann og damp selve navnet skapt av a-byrån i örebro, skulle få tankene til solvarme vegger du tenker på mexico, du tenker på plexiglass mexi plexi gulner og hvitner når det tørker hvitner og gulner

når det regner trekker det blanke vannet inn i steinen, lar den mørkne innenfra slik tiden ruster i meg

jeg har sett et foto på bymuseets sider  tatt for femti år siden da husene ikke fantes bare viltvoksende skog helt ned til veien en grønn fortettet vegg mot blokkene langs general ruges vei mørk mosaikk blokkene fantes og t-banelinjen men videre opp: furustammer, bjørkekjerr heller ikke jeg fantes da heller ikke hun jeg bor sammen med eller barna våre foreldrene mine hadde ikke møtt hverandre på lesesalen i bergen

flyttelasset står i stua

jeg har båret ut sekker med bøker og alle utkastene til et annet liv stolene og lampene som ventet på et fjernlager

jakkene som hang fra kroker i taket i kjelleren i hagen ligger gipsflakene minner som er brukket løs avkapp av snø, avspikk av aske i gresset i skogen: det røde biblioteket jeg låner fortellingen om hvem jeg var da du ikke kjente meg før barna ble født og kroppene falt ut av sengene hele formiddagen sitter jeg i en stol trærnes skygger beveger seg i akademisk stillhet mot veggene i den store sjøformede lesesalen

jeg går jeg går over jordene jeg går ved siden av meg selv jeg går ved siden av ham jeg skulle bli jeg har en svart hund barna er på skolen det er den samme skogen jeg gikk i som barn hvordan har jeg kommet hit hvordan kom jeg tilbake hit, hvordan kom jeg

midtveis inn blant stammene

oppdager jeg at premissene og konklusjonen

har skiftet plass, det ulevde

synker i håndflatene

natten legges til rette mellom kroppene

frøene sprer vinden, og etterordet

blir skrevet mens jeg sover:

det var dører og dører på rekke, du trodde de var stengt

bak hver dør en sang

i grålysningen

lyses de minste flekkene opp

vandreren står under trærne

se, jeg er nærmere

den jeg var

enn den jeg skulle bli *

jeg skriver barndom

hjerteslagene slår i bakken

stemmen min synker i skogbunnen

vannet sirkulerer like under overflaten *

jeg ble født på en søndag

det kan ikke ha vært det eneste som skjedde den dagen

alt svevde, det ene øyet åpnet seg

fargebåndet gled gjennom lyset en lampe tent i et stålgrått apparat noen gråt, fingrene krummet seg

hendene strøk mot ansiktet pusten fant nye utveier butikkene holdt stengt

telefonene ringte ikke, brøytekantene sto høye, en spark

skar ned i den gnistrende skaren

skar i snøens hud

selv om det var august og sola brant mot gresset utenfor sykehuset, og en varm, blodig vind

åpnet alveolene eller trærne eller stemmen min

det høye vinduet

den blanke sengen, glasset med smeltevann skimmeret i trærne alt eksisterte utenfor rommet, utenfor vinduet farmor, som var kommet til byen, hadde kjøpt vin jeg har flasken stående i bokhyllen, grønn med gulletikett, faísca vin rosé under er det klistret en lapp hun må ha skrevet flere år senere med sin ruglete skrift: markus, 31.08.75, kl. 17.25

vi bodde i anna eides veg

øverste etasje, utsikt mot tromsdalstinden en nabo kom opp, hun holdt meg på fanget og sa navnet mitt

før jeg hadde fått et navn jeg kretset ennå blant de ufødte

det som ennå ikke fantes i verden, hun sa navnet mitt og rommet kom til syne i meg

jeg blir trillet i en barnevogn

med store blanke hjul, vi har en hund som heter rosto det betyr rustrød på samisk

jeg husker et akvarium og en vinballong, en lysende stim det drypper, surkler i søvnen

* hos dagmamma, i løpestreng i hagen, isblåst mot øynene munnen full av snø hun satt inne på kjøkkenet og drakk te dampen steg opp leste avisa førte korte resolutte samtaler i telefonen jeg løp rundt treet rundt og rundt treet

lyset minner om det plutselige mørket i kjøpsvik, 1977 hvor vi flyttet, foreldrene mine hadde fått jobb på sosialkontoret faren min reiste ut til bosetningene langs fjorden jeg var med ham utover, jeg så en mann uten tenner i en stue uten vinduer ansiktet mørkt og blankt, lysende, fattigdommen satte seg i gresset jeg løp på stien mellom husene med en stjålet arbeidshjelm fra sementfabrikken sementstøv i sengene, på klærne gress i sementhagene

vinduet åpent ut mot fjellene svarte, grå, hvittrukne lik nisenes ryggfinner, en mørk stripe fra munnviken til brystet

og det svarte havet hvor det skummet hvitt som varm melk i mørket om kvelden

* melken jeg drakk for at hun skulle slutte å gråte

havet et grovvevd teppe

den store vevstolen sto på gjesterommet og alle som kom hit for å sove sank inn i søvnens renning føyd sammen som bilder med hvit ulltråd

brune og grå striper som lignet horisonten jeg husker en ro jeg aldri kjente igjen i rommene jeg våknet i da jeg var på gjennomreise i en annen del av livet

stemmene der ute fylte meg fra innsiden som marg

* jeg drømte at jeg så deg igjen mange år senere i mørket på diskoteket  ansiktet lyst opp og mørklagt igjen

hvor gammel er jeg, tre og et halvt, løper i lyngen mellom husene skyver en dør sakte opp lukten av ild vil du vite hva jeg heter vil du vite hvor høyt jeg hopper, hvor rent jeg synger hvor fint jeg tegner, hvor sant jeg snakker

vi kjører langs havet, stanser i skumringen ved noen ruiner på en høyde det har vært en kirke eller en skole hender og skuldre, søvnen kommer som styrtregn: de vridde hvite bjørkene det svarte vannet

renner som sang jeg ikke vet hva betyr langs fjellsiden: snøfonnene lyser, hvite seil jeg legger hendene mot den kjølige jorda det brenner mellom fingrene under neglene