Mari Ulset - Delte opplevelser

Ma Ulset delte oppvelser ROMAN | FORLAGET OKTOBER

Delte opplevelser_Mari Ulset.indd 2

15.09.2020 23:39

mari ulset

delte opplevelser roman

forlaget oktober 2020

Delte opplevelser_Mari Ulset.indd 3

15.09.2020 23:39

Delte opplevelser_Mari Ulset.indd 4

15.09.2020 23:39

«Why did I come here.

New wind every day.

Life is for pushing back.» anne carson, «wildly constant»

«Rich dark ginger cake. Serves 6 friends after a long walk.» margot henderson, you’re all invited

«We can’t have it all.» kate bush, «suspended in gaffa»

Delte opplevelser_Mari Ulset.indd 5

15.09.2020 23:39

Delte opplevelser_Mari Ulset.indd 6

15.09.2020 23:39

1.

Da flyet gikk inn for landing, så Andrea Bang ut på holmene og de tett bebodde øyene som utgjorde den forblåste lille byen der seminaret skulle finne sted.

«Hvorfor?» hadde hun spurt seg selv og kollegaene som tilfeldigvis var i nærheten da hun åpnet invitasjo­ nen på jobben og så at seminaret var lagt til Kristian­ sund. En av dem mumlet noe om at det var et feilslått forsøk på distriktspolitikk, og Andrea svarte: «Hvor­ for tror du ikke den er vellykket?» Hun var invitert til å holde et innlegg om sunn hverdagsmat: «Hvordan ta sunne valg i en travel hverdag» var overskriften, og da fest setebeltet-skiltet begynte å lyse, rettet hun opp stolryggen og kikket raskt gjennom notatene sine på nytt uten å klare å konsentrere seg nevne­ verdig. Hun tok et lommespeil opp av veska og sjek­ ket leppestiften. Selv om det var lenge siden navnet hennes hadde vært på alles lepper, var hun fort­ satt en offentlig person. Hun kunne aldri vite når noen ville ta kontakt. Derfor var hun til enhver tid bevisst på hva hun hadde på seg og hvordan hun tok seg ut. Det kunne selvsagt til tider være en avslap­ pet stil, men den var aldri tilfeldig. Rak i ryggen.

7

Delte opplevelser_Mari Ulset.indd 7

15.09.2020 23:39

I balanse. En sølvring på venstre ringfinger. Hun var kledd i svart fra topp til tå, en lett kimonoinspirert bluse, også den svart. Fasongen hennes var fortsatt flott, og det lett grånende håret hadde hun satt opp i en løs knute, relativt høyt oppe på hodet. En veske i brunt skinn sto i setet ved siden av henne. Den var ikke ny, langt ifra, men hun hadde i løpet av årene utviklet en stil, en smak, som innebar at alt hun eide, passet sammen og hadde noe tidløst ved seg.

Dette gjorde igjen at hun fortsatt kom unna med de gamle greiene sine – en nyttig ting, situasjonen tatt i betraktning. Hun merket at hun var på vakt der hun satt. Det hadde dessverre blitt en vane, og bunnet dels i frykten for å bli observert, dels i ønsket om å bli sett. Derfor kastet hun stadig vaktsomme blikk rundt seg, selv om denne flygningen stort sett besto av olje­ arbeidere, og da flyvertinnen hadde spurt om hun ville ha noe å drikke, hadde Andrea smilt overstrøm­ mende, som alltid bevisst på at hun måtte være den mest fullkomne versjonen av seg selv. Hun kunne aldri ha en smule i munnviken, aldri eyeliner skjevt påført under øyet. Det var simpelthen ikke rom for feil eller avvik, da mente hun bestemt at det ble tol­ ket som et tegn på et eller annet av de som befant seg i hennes umiddelbare nærhet: naboer, kollegaer, venner. I speilet kunne hun konstatere at alt var under kontroll.

Seminaret het «Ernæring 2003». Andrea visste at det ville gå greit, hun hadde snakket om det samme temaet flere ganger tidligere, i ulike sammenhenger.

Andrea Bang jobbet som konsulent for et offentlig

8

Delte opplevelser_Mari Ulset.indd 8

15.09.2020 23:39

kontor som skulle fremme interessen for, og innta­ ket av, frukt og grønnsaker. Sunn mat og sunne vaner – det hendte ikke sjelden at hun fikk en forespørsel om å snakke på konferanser og delta på seminarer, selv om det ikke var den primære oppgaven ­hennes.

Det var det oppskriftutviklingen som var. Og på mange måter klarte hun å innbille seg at hun hadde en interessant jobb. Hun var konsulent, hun hadde fleksibel arbeidstid, jobben innebar reiser. Hun mis­ tenkte sine overordnede for å ville vise fram hvem de hadde tilknyttet kontoret sitt, skryte av at hun jobbet for dem. Selv smilte Andrea overbærende av slik oppførsel, det var noe primitivt over den, syntes hun, en litt for tydelig iver som man burde ha lært seg å skjule bedre når man var blitt så gammel som avdelings­sjefen hennes var, men hun fant seg i det.

Flyet tok til å riste da det gikk gjennom lette skylag.

Av og til når hun reiste med fly, kunne hun kjenne på en frykt for å dø ved avgang og landing. Hun befant seg da brått i en tilstand der alt kunne skje. Det måtte nødvendigvis bekrefte en form for livsglede, trøstet hun seg alltid med etterpå, og det var da noe.

Piloten hadde forberedt dem på turbulens, og side­ vind måtte man jo regne med ved en flyplass helt ute i havgapet, men like fullt overveldet turbulensen henne med sin intensitet og varighet. Samtidig vis­ ste hun at hun kom til å glemme det så snart hun var framme på hotellet.

I køen av mennesker på vei ut av flyet ble hun gjen­ kjent. «Er du Andrea Bang?» sa en av ­flyvertinnene.

Andrea sto med ett rett overfor henne i køen, uten å

9

Delte opplevelser_Mari Ulset.indd 9

15.09.2020 23:39

komme videre. De var like høye. Kvinnen var nær­ mere Andrea i alder enn de andre flyvertinnene på flyvningen, og Andrea skjønte ikke hvordan hun hadde maktet å gå i høye hæler og trange skjørt gjennom et helt liv, fram og tilbake i et fly. Det var en imponerende prestasjon å holde ut så lenge i et slikt yrke. «Ja?» svarte Andrea, og innså at hun kan­ skje hadde svart for bryskt, hun hadde automatisk tenkt at det var noe med bagasjen eller billetten da flyvertinnen henvendte seg til henne, hun orket ikke at noe gikk galt, marginene var små, det skulle lite til for å vippe henne av pinnen. Da flyvertinnen trakk pusten, så Andrea en antydning til fine rynker over overleppen hennes, kanskje hadde hun røykt, kan­ skje røykte hun fortsatt, hun hadde vært på vei til å si noe, blikket hadde åpnet seg, hun hadde åpnet seg for Andrea, men Andrea stengte henne ute og hun tok seg i det, «det var ikke noe», sa hun og ristet så vidt på hodet. «Ha en fin dag», sa hun så, kjapt inne i flyvertinnerollen igjen, et raskt smil med lukket munn, profesjonelt. «Takk det samme», sa Andrea og angret på at hun hadde vært så brå.

Jeg trodde det var henne, sa flyvertinnen til en kol­ lega da de gikk gjennom flyet etter at alle passasje­ rene hadde forlatt kabinen, men da hun svarte, visste jeg ikke hva jeg skulle si, jeg ble så perpleks av tone­ fallet hennes, over hvordan hun framsto, så vanlig?

Men hva kan man vente seg, jeg lurer på hva hun bedriver i dag, men det kunne jeg ikke spørre om. ­Flyvertinnen plukket med seg aviser og søppel som lå

10

Delte opplevelser_Mari Ulset.indd 10

15.09.2020 23:39

igjen i setelommene. Jeg kunne ha sagt noe om koke­ bøkene hennes, som fortsatt står i bokhyllen på kjøk­ kenet, om yndlingsretten til sønnen min, moussaka, som han fortsatt får servert når han kommer hjem til jul, med poteter i stedet for aubergine. Hun var … fantastisk. Det ble så merkelig, den slitte trench­coaten hennes satte meg ut. Jeg burde ha sagt noe.

Drosjesjåføren var galant og hyggelig, tok bagasjen hennes og åpnet døren for henne. «Grand Hotel», sa Andrea. Mens de kjørte inn mot sentrum, så Andrea ut på landskapet de passerte. Det var kjøpesenter og krattskog, det var rundkjøringer og lyskryss, og bolig­ områder plassert innimellom. De store sva­bergene som hele byen syntes å være bygget på, stakk her og der ut mellom bygningsmassene og ballbingene.

Hun hadde alltid en litt ambivalent holdning til disse oppdragene. Først og fremst var de kjærkomne avbrekk i en ellers relativt forutsigbar arbeidshver­ dag, men samtidig visste hun aldri hvem hun ville bli møtt som i slike sammenhenger – som den hun hadde vært, eller som den hun var. Det gjorde det uråd å forberede seg. I et forsøk på å tenke på noe annet spurte hun drosjesjåføren ut om byen, slik hun pleide å gjøre når hun kom til et nytt sted. «Jo …» sa han og dro på det, han holdt i rattet med en hånd, og hun kunne se at han gløttet opp for å se på henne i speilet. Andrea Bang hadde det fortsatt. Hun var klar over hvilken tiltrekning hun hadde på andre men­ nesker, bare hun anstrengte seg ørlite. Drosjesjåføren kremtet og fortalte om en tursti og et utsiktspunkt

11

Delte opplevelser_Mari Ulset.indd 11

15.09.2020 23:39

som var populært og som hun burde få med seg, utsikten der var virkelig noe for seg selv, ellers var en tur langs havnen å anbefale, sa han, selv om det av naturlige årsaker ikke var like mye liv der nå som før.

Sjåføren var overvektig og sikkert rundt seksti, altså i kategorien eldre enn henne, med en colaflaske ved siden av håndbrekket og en sigarettpakke i brystlom­ men, og fylt av et liv som Andrea ikke kunne ane noe om hva inneholdt. De kjørte over en høy bro mellom sundene, og Andrea kunne se rekken av kulørte hus på den andre siden av havnebassenget. «Det er vak­ kert her», sa hun overrasket, og han snudde seg raskt og så litt mistroisk på henne, som om han trodde at hun tullet. «Ja?» sa han og kremtet. «Vi som kommer herfra, synes i alle fall det.» Han fortalte at byen var blitt bombet under krigen, og at den ble bygget opp igjen i all hast etterpå med det han kalte litt for bil­ lige materialer. «Har du tid, kan du gå på bymuseet og se hvor fin byen var i sin storhetstid, de store, sta­ selige trebygningene, parkområdene», sa han, som for å understreke at han var klar over at den ikke len­ ger var noe å skryte av. De passerte rekker med preg­ løse trehus fra etterkrigstiden, men alt kunne ikke ha blitt bombet, for det fantes også eldre bygninger inni­ mellom, og hus med små inngjerdede, rektangulære hager. Det var en kald og tørr dag, så vidt plussgrader, og likevel var det noe energisk over dagen. Det var lyset som gjorde det, tenkte Andrea, lyset som hele tiden ga løfte om noe nytt, noe mer, det var våren, nok en gang, og Andrea kunne se for seg en tilværelse der, i trehusbebyggelsen, et lite hvitmalt hus med

12

Delte opplevelser_Mari Ulset.indd 12

15.09.2020 23:39

blå dør. Dager med matlaging og gjester, kanskje en hund å gå tur med, det så stille og fredelig ut, men så tok hun seg i det, hun hadde allerede passert det lille hvitmalte huset, hva var det hun innbilte seg, hvor mange ganger trodde hun egentlig at det var mulig å starte på nytt? Hun måtte vel ha brukt opp alle sjan­ sene sine nå? Og likevel fortsatte hun å lengte. Hun trakk pusten inn gjennom nesen og så nedover den lange bakken som lå foran bilen, rekken med hus og bygårder på venstre side, en park på høyre. Hvor lenge kunne hun fortsette å tro på nye sjanser på den måten? Hvor lenge ville det være mulig?

Framme ved hotellet i sentrum – det var et lite sentrum, et oversiktlig sentrum, men ikke særlig innbydende for en utenforstående – åpnet drosjesjåføren døren for henne, tok ut trillekofferten og rakte henne den.

Andrea takket ham for turen, og han ønsket henne et godt opphold. Hun gikk opp den skiferkledde trappen til hotellet. Det var en tomatrød murbygning, bygget like etter krigen, men likevel med åpenbare kvalite­ ter. Drosjesjåføren ble sittende i bilen og følge henne i speilet helt til hun forsvant inn døren. Hun hadde noe ved seg, tenkte han, det var noe med nærvæ­ ret hennes, en utstråling som sjelden befinner seg i drosjen min. Det var behagelig å være i nærheten av henne. Jeg skulle sagt noe annet til henne, anbefalt noe bedre, men hva skulle det ha vært?

Resepsjonisten satt bak skranken og så inn i en dataskjerm da Andrea kom inn på hotellet. «Hei»,

13

Delte opplevelser_Mari Ulset.indd 13

15.09.2020 23:39

sa Andrea, «jeg har bestilt rom for én natt.» Resep­ sjonisten gløttet opp på henne, men så raskt ned på dataskjermen igjen. Resepsjonen var stille og rolig, den bar ikke preg av at det skulle avholdes et seminar der om en halvtimes tid, bare et skilt i et hjørne med en pil i retning av det som sannsynligvis var konfe­ ransesalen, avslørte det. Andrea benyttet anlednin­ gen til å spørre kvinnen bak skranken om hun hadde noen spisesteder å anbefale. «Men vi har jo en egen restaurant», sa resepsjonisten nesten fornærmet.

«Middag der er inkludert i oppholdet, i seminaret, du kan se menyen oppslått der borte, på veggen ved siden av døren inn til restauranten.» Resepsjonisten pekte, og Andrea snudde seg og så mot restauran­ ten. En tung, rød fløyelsgardin var dratt til side foran en eikedør med messinghåndtak, sikkert en av de få tingene som var igjen av det originale interiøret.

Brått tenkte Andrea på en italiensk restaurant hun hadde besøkt i Zürich en gang, midt på vinteren, liv­ rékledde kelnere, fantastisk pasta, hun kunne ikke lenger huske hvem hun hadde vært der med, var det Børge, eller Frank, eller noen helt andre, den gangen hadde de måttet snike seg mellom fløyelsgardiner for ikke å slippe ut varmen på vei inn, her virket gardi­ nen helt malplassert, mer som en slitt teater­rekvisitt, eller noe fra et sirkus. «Ja», sa Andrea, «men jeg liker å prøve lokale spesialiteter når jeg besøker nye ­steder.»

Resepsjonisten sa at hun måtte gå og spørre noen på kjøkkenet. Andrea benyttet anledningen til å se seg rundt i lokalet. Det lignet de andre hotellene i den samme kjeden. Sofaer og puter og puffer i grå og lilla

14

Delte opplevelser_Mari Ulset.indd 14

15.09.2020 23:39

velur, lamper i krom med lilla lampeskjermer, det handlet sikkert om gjenkjennelsesverdi, men fikk bare Andrea til å tenke at hun kunne vært hvor som helst, det gjorde henne likegyldig, ja revnende like­ gyldig. Resepsjonisten var straks tilbake med en lapp med et navn og en adresse på. «Det er kanskje ikke akkurat dette du er ute etter, men det var i alle fall det han anbefalte.» Andrea tok imot lappen og la den i lommen etter å ha kastet et blikk på den. «Takk», sa hun. Andrea skulle til å ta med seg kofferten sin og gå da resepsjonisten spurte: «Du er Andrea Bang, ikke sant?» Blikket hennes var spørrende. «Ja, jeg vet jo at du sa det, men du er den Andrea Bang? «Jo da», svarte Andrea, «det stemmer, det.» «Du med den …»

Resepsjonisten slo blikket ned. Andrea svelget og kjente hvordan hjertet begynte å slå raskere. «Ja?» sa Andrea stødig, «hva var det?» «Nei, det var ikke noe.»

Resepsjonisten ristet raskt på hodet. «Det var det jeg trodde. At det var deg. Jeg skulle hilse og si fra kokken at han ikke har noe imot at du tar deg en tur innom kjøkkenet før du drar.» Resepsjonisten så opp igjen og smilte til henne. «Han så navnet ditt på listen, og ba meg sjekke om det virkelig var deg», sa hun unn­ skyldende. «Det går fint», sa Andrea. Hun hadde mis­ forstått, igjen. Det var fort gjort når marginene var så små. «Nå skal jeg holde et innlegg i dag», hun så på klokken, det var ikke lenge til seminaret startet. «Men kanskje jeg kan få det til i morgen tidlig, før jeg rei­ ser?» «Jeg skal si det til ham», svarte resepsjonisten.

«Da blir han glad.» Andrea samlet sammen tingene sine og gikk mot heisen. Hun kunne ikke komme seg

15

Delte opplevelser_Mari Ulset.indd 15

15.09.2020 23:39

raskt nok derfra. Dette skjedde stadig vekk. Var det ikke ansiktet hennes de kjente igjen, så var det nav­ net. Det var helt umulig å forholde seg til andres sta­ dig skiftende forventninger til henne. Andrea Bang kjente blikket til resepsjonisten i ryggen. Hva var det hun så?

Andrea Bang var av den typen som skulle ønske at hun til enhver tid ble sett. Andrea Bang går om bord i et fly, Andrea Bang går nedover midtgangen, Andrea Bang spiser på restaurant. Hver eneste bevegelse hun gjorde, ble utført for noen andre, ikke primært for henne selv. Hun visste ikke om hun var født sånn eller om hun hadde blitt sånn, og det var strengt tatt likegyldig for henne, men det var i alle fall noe det var umulig å komme seg vekk fra, merket hun.

Hun var laget for å få oppmerksomhet. Fra alle. Hele tiden. Det var en unorsk måte å oppføre seg på, det var blitt påpekt under hele oppveksten hennes, og Andrea følte at hun til enhver tid måtte legge bånd på seg. Det var valget mellom fellesskapet eller å stå alene, og hvem ville vel være alene? Oppmerksom­ het hadde hun vært velsignet med mye av, helt fram til for ti år siden. Nå om dagen visste hun ikke om hun ble sett eller om hun ble observert. Forskjellen var enorm. Selvfølgelig hadde hun vært selvbevisst før også, men den gang visste hun at hun fikk opp­ merksomhet, nå befant hun seg i et ingenmannsland der hun hele tiden kjente på at hun var opptatt av hva andre syntes om henne. Det var en situasjon hun ikke hadde fortjent å befinne seg i.

16

Delte opplevelser_Mari Ulset.indd 16

15.09.2020 23:39

Når hun ble gjenkjent, krympet hun seg og gjorde seg klar til hva som enn måtte komme. For hun vis­ ste aldri hva hun hadde i vente. Om det var en takk for «Andreas fristelser», tv-programmet hun hadde gående i fem år på TVNorge, og som hun helt på slump hadde fått muligheten til å lage like etter at kanalen startet opp. Det var der hun for alvor ble alle­ mannseie. Hun kunne også bli husket for de store hjemme hos-reportasjene i Hjemmet, Allers og Se og Hør, reportasjer som alltid ble avsluttet med en oppskrift – Andreas salat, eller Andreas gryterett, Andreas festpai, retter som ble populære uansett hva de besto av. Alle laget disse rettene, og de ble fortsatt servert i mange hjem. En yndlingsrett som ­kanskje mest av sentimentale grunner fremdeles sto på bor­ det når kjernefamilien med nå voksne barn samlet seg ved stadig sjeldnere anledninger. Oppskrifter på gjærbakst, en klippekrans fylt med syltetøy, fra et ukeblad som bestemoren hadde klippet ut og limt på innsiden av kjøkkenskapet, der den hadde hengt i alle år. Slike henvendelser var alltid hyggelige, og til­ lot henne å trekke et lettelsens sukk og skru på ­smilet.

Var det noen som så skjevt på henne, eller om hun så en antydning til himling med øynene eller fornem­ met hvisking i sitt nærvær, var saken ­øyeblikkelig en helt annen. Da gikk hun rett i forsvarsposisjon. Kan­ skje var det ingen som brydde seg lenger, sannsyn­ ligvis ikke, kanskje var det knapt noen som kjente henne igjen lenger heller, men det kunne ikke Andrea vite, og nå hadde denne verdensanskuelsen satt seg i henne og var simpelthen ikke til å rikke. Hun trodde

17

Delte opplevelser_Mari Ulset.indd 17

15.09.2020 23:39

folk så på henne og tenkte: «herregud, der går hun», «juks», «tragisk», «egoistisk», «for en skjebne», mens det de egentlig tenkte på var hva de skulle ha til mid­ dag, eller om de skulle ringe en venninne og høre om hun ville være med på en trimtur i kveldingen, og denne tankerekken til Andrea sa vel egentlig mest om henne selv, om hvor selvopptatt hun hadde vært og fortsatt var. Man var ikke annet enn det andre så en som, mente hun, og derfor bar hun alle blikkene med seg. De formet henne, reduserte henne til den hun etter hvert hadde blitt, Andrea Bang: oppskrifts­ utvikler for Opplysningskontoret for frukt og grønt, nei, det var ikke det hun presenterte seg som, kon­ sulent, pleide hun å si, det klang bedre, men det var ikke det hun kom til å presentere seg som dersom hun tok turen innom hotellkjøkkenet i morgen: Der inne var hun Andrea Bang. Den slags mennesker så rett forbi det som hadde skjedd den gangen, brydde seg ikke om slike bagateller, men så henne for den hun virkelig var, hyllet henne uforbeholdent og sa ting som at hun ene og alene var grunnen til at de gikk inn i dette yrket. Beundringen ville ingen ende ta i slike fora, og nå om dagen måtte hun ta til takke med det hun kunne få. Så om det eneste som bød seg var litt nesegrus beundring fra en middelmådig kokk i distriktet, så fikk hun nøye seg med det.

Andrea trykket inn knappen og ventet på heisen.

På dette stadiet i livet var Andrea Bang en kvinne som hadde vanskeligheter med å trekke pusten helt ned i magen. Den stoppet et eller annet sted på veien, og det gjorde at hun aldri riktig klarte å slappe av. Hun

18

Delte opplevelser_Mari Ulset.indd 18

15.09.2020 23:39

speilet seg i den blanke flaten på siden av heisdørene.

Andrea Bang syntes den yngre versjonen av henne kom stadig mer til syne i ansiktet hennes jo eldre hun ble, det var merkelig, overraskende, men den ansikts­ formen hun hadde hatt som tolv­åring steg stadig kla­ rere fram, og trekkene hennes, det åpne blikket, ble mer og mer påfallende. Det var et velkomment gjen­ syn. Året var 2003. Hun var 59 år. Hun fikk se dags­ formen an i morgen tidlig, tenkte hun. Heisdørene åpnet seg foran henne, og speilet inne i heisen ga et enda skarpere bilde av henne. Kanskje skulle hun gå innom kjøkkenet. Hun pleide aldri å gjøre det hvis hun ikke hadde overskudd, da tok det for mye energi.

Hvis hun derimot var i humør til det, kunne det bli riktig hyggelig. Det kunne det faktisk.

Da det var Andreas tur til å holde innlegg, ble hun klappet opp på scenen. Var ikke applausen litt krafti­ gere, litt mer taktfast enn ellers da hun reiste seg opp og gikk framfor publikum? Andrea syntes det. Rom­ met var mellomstort. Åpenbart et tilbygg fra det siste tiåret. Funksjonalitet gikk foran alt, men det hadde teppegulv og et lite podium som kunne brukes til konferanser og konserter. Hun så for seg en kveld med et danseband her, et dystert, mistrøstig publi­ kum, et par dansende tett omslynget til en ballade, i førti–femtiårsalderen, oppsatt på å finne kjærlighe­ ten på ny, slik det var lett å se for seg noe som dys­ tert og mistrøstig fra utsiden. Hun så utover publi­ kummet sitt og smilte forsiktig, et smil som besto av en blanding av innforståtthet og oppgitthet, men

19

Delte opplevelser_Mari Ulset.indd 19

15.09.2020 23:39

også en smule redsel, samt vissheten om at hun måtte nøye seg med det hun fikk. Likevel, på scenen var hun i sitt rette element. Hun tok seg god tid og snakket tydelig og engasjert om de temaene hun til­ feldigvis hadde fått utdelt. Det ble sagt om henne at hun kunne gjøre ethvert tema interessant, men det trodde hun var en overdrivelse. Likevel insisterte hun på å gjøre sitt beste, uansett hva slags jobb hun utførte. Hun merket tydelig hvordan døtrene skam­ met seg over hennes nåværende jobb og helst ­unnlot å snakke om den. Ble de spurt, svarte de ullent «kon­ sulent», noe som i og for seg også var det hun selv sa, likevel var det en forskjell der. Det fantes de som himlet med øynene og sa «Andrea Bang! Hva gjør du her?» Hun hadde svaret klart til de anledningene også, dette var noe hun hadde måttet sette av tid til å øve seg på. Det var de gangene hun måtte stenge alt ute og konsentrere seg om å gjøre den jobben hun var satt til. Det var så lite som skulle til for å vippe henne av pinnen. Marginene var så små om dagen, og hadde vært det lenge.

Andrea Bang snakket lett og ledig, men med over­ bevisning, om hvordan man skulle få folk til å spise sunn mat i en stadig travlere hverdag. Hvor viktig det var å komme med små dytt i stedet for formanin­ ger – hva med å tilsette ekstra gulrøtter og brokkoli i posegryteretter og slik øke grønnsaksinnholdet og kutte ned på kjøttet uten at det gikk på bekostning av tilberedningstiden, hva med å putte brokkoli på pizzaen? Slike forslag var det hun kom med, og det var så langt unna som det gikk an å komme den hun

20

Delte opplevelser_Mari Ulset.indd 20

15.09.2020 23:39

hadde vært før i tiden, da hun var den som intro­ duserte nordmenn for all den gode maten som fan­ tes i andre land. Det var det hun hadde sett på som sin oppgave: vise nordmenn alt det gode som fan­ tes ute i verden, først med italiensk mat, men etter hvert med det som senere ble sett på som signaturret­ tene hennes: helstekt kylling, den forenklede versjo­ nen av boeuf bourguignon, lasagne, laks med rata­ touille, gresk salat, fiskegryte à la Andrea, moussaka, bacalao, quiche og minestronesuppe. Hun hadde plukket mat som var relativt enkel å tilberede, herfra og derfra etter eget godtbefinnende, det var ikke så mye som skulle til for å imponere på den tiden, men likevel var det hun kom med såpass nytt at alle brått skammet seg over hva de selv hadde spist år ut og år inn, og kastet seg over hva det enn var hun introdu­ serte for dem. En opplyser, var det hun følte seg som den gangen, en veiviser. Med krydder og ingredi­ enser ingen hadde hørt om før, og som det var helt umulig å få tak i. Spisskummen, safran, fersk basili­ kum og vaniljestang. Hun ville vise folk hva som fan­ tes av god mat i verden. Hva som var sunt eller ikke, kom i andre rekke, hun var opptatt av god mat. Hun var definitivt en livsnyter. Og det hadde slått an. Det hun hadde, var noe folk ville bli assosiert med.

Innlegget til Andrea Bang ble tatt godt imot, «engasjerende», sa de i pausen etterpå, da de sto i små sirkler og diskuterte de ulike temaene som var blitt tatt opp. De hadde fått mange tips som de kunne ta med seg tilbake til hverdagen, mente de. Tilhørerne hennes var en god blanding av ernæringsfysiologer,

21

Delte opplevelser_Mari Ulset.indd 21

15.09.2020 23:39

statlig ansatte, for eksempel fra andre opplysnings­ kontor, av og til helsesøstre og lærere som under­ viste i mat og helse, alle med den samme, konkrete oppgaven: å få befolkningen til å spise litt sunnere, litt mer næringsrikt. En resignert, men ­likevel inn­ bitt holdning. De kjempet en kamp de visste de ville tape, og likevel fortsatte de å kjempe, mot ferdig­ mat, mot salt, fett og sukker, for de visste jo også at de hadde rett der de senete og tynne, men sam­ tidig sterke, beveget seg mellom plassene sine og fruktskålene som var strategisk plassert rundt om i salen. Dette var folk som hadde matpakker med grovt knekkebrød og mager ost, det var tynne skiver med paprika og agurk, det var kamillete, det ­svimlet nesten for Andrea når hun tenkte på avstanden mel­ lom det hun selv en gang hadde holdt på med, og det denne gruppen av mennesker var opptatt av.

Men hun måtte ta seg i det. Hun kunne ikke le av det over et glass vin sammen med Guri og Britt, da ble det uutholdelig, Andrea Bang måtte stå i den rollen som var blitt tildelt henne. Det gikk det også.

Andrea hadde vært i den posisjonen at hun var blitt invitert på tv lille julaften, for å lage pinnekjøtt og ribbe. Fem år på rad. Og hvordan hadde hun havnet der? Hun hadde begynt å lage mat. Hun fikk skryt av maten hun laget – i kollektivet hun bodde da hun studerte, i selskaper hun etter hvert begynte å arran­ gere, gjennom et cateringopplegg hun drev i en periode tidlig på syttitallet. Så begynte hun å skrive om mat, hvor hun enn kunne slippe til. Ukeblader,

22

Delte opplevelser_Mari Ulset.indd 22

15.09.2020 23:39

aviser, overalt. Hun visste at hun var forut for sin tid og derfor måtte være tålmodig. Hun fikk overbevist en redaktør om å gi henne en føljetong om mat i et ukeblad i syttifire. Den var mildt sagt variert. Sala­ ter, supper, hovedretter og desserter i en salig røre, kunne hun se etterpå, men alt var godt, og alt hadde vært grundig gjennomarbeidet. Det var blandede til­ bakemeldinger, ifølge redaktøren. «Altfor ­avansert», «rart», og «snobbete», men likevel, det var etter denne føljetongen at hun fikk forespørselen om å lage en egen kokebok. Hun jobbet steinhardt for å få til noe hun visste at det strengt tatt ikke fantes et stort nok marked for her til lands, og hun visste at hun måtte gjøre seg selv uunnværlig. Hun følte seg som en ­misjonær for god mat. Hun måtte sørge for at leserne ble avhengige av henne for å kunne bestemme hva som var godt eller ikke, interessant eller uinteressant; hun ble deres smaksdommer. Hun takket ja til alt.

Aviser, ukeblader, konferanser, kokebok etter koke­ bok, en egen spalte i et ukeblad, og slik endte hun opp med å være den som laget perfekt ribbe på tv på selveste lille julaften, selv om det fantes mer opp­ lagte kandidater til en slik jobb. For det var selvsagt andre i hennes samtid som laget mat og ga ut koke­ bøker, det var det, men Andrea Bang mente at hun var en motvekt til dem og deres fokus på ernæring, på fisk tre ganger i uken, på fettinnhold. Andrea Bang representerte det lystbetonte, det overskridende, det alle nektet seg, men innerst inne ville ha. Hun bød på seg selv med ­hjemme-hos-reportasjer, med fami­ lien på reiser, fotografert på en strand i solnedgang.

23

Delte opplevelser_Mari Ulset.indd 23

15.09.2020 23:39

Hun bygget og utvidet ustanselig merkevaren sin, selv om akkurat det var et ord ingen brukte den gan­ gen, og det endte med at hun fikk sitt eget matpro­ gram på TVNorge. «Andreas fristelser» kalte de pro­ grammet. Det var der hun traff Ida. Samarbeidet deres hadde vært helt unikt. Selvsagt bar program­ met preg av at kanalen var nyoppstartet og produk­ sjonen noe enkel, men Andrea gjorde alt ut av de ressursene hun hadde til rådighet, og gjennom dette programmet befestet hun posisjonen sin. Nå ble hun ens­betydende med mat i landet. Men ikke nok med det, reiser, personlighet, klesstil, eleganse, alt sammen samlet i én pakke. Maten var det som hadde skapt henne, men nå var hun blitt så mye mer: Hun var blitt Andrea Bang.

I ettertid kunne man lure på om det faktisk var dette tv-opplegget som ødela alt. Det ble for mye.

Det ble altfor mye. Men det hadde hun ikke vært i stand til å se den gangen. Da hadde hun bare måttet takke ja til alt som ble tilbudt henne. Alt måtte til for stadig å fornye seg og holde seg selv aktuell.

For noen var det en slags humoristisk rettferdighet i det at hun var oppskriftsutvikler for Opplysnings­ kontoret for frukt og grønt nå. Hun kunne forsøke å pynte på det så mye hun ville, men bra var det uan­ sett ikke. Andrea visste det, likevel måtte hun over­ bevise seg selv om at det var bra. Bra nok. Og det syn­ tes hun at hun hadde klart. Dette var jobben hennes.

Dette var en jobb. En god jobb. En fleksibel jobb, det var den hun hadde hatt lengst i løpet av de ti siste

24

Delte opplevelser_Mari Ulset.indd 24

15.09.2020 23:39

årene, og hun måtte anse seg selv som heldig, hun hadde inntekt, hun fikk betalt ned lån, hun hadde et sted å bo, penger å kjøpe ting for. Det var mye.

Telefonen ringte nede i veska. Andrea unnskyldte seg overfor de hun sto og snakket med. Det var et ukjent nummer, og instinktivt trodde hun at det hadde skjedd noe med Gro eller Lin, slik en mor instinktivt vil frykte. «Er det Andrea Bang?» hørte hun en kvinne­ stemme si. «Ja», sa Andrea. «Andrea Bang, kokebok­ forfatter og matpersonlighet?» «Ja», sa Andrea igjen, mens hun lurte på hva dette kunne være. «Jeg heter Marion Mikkelsen», sa kvinnen, «og jeg ringer fra ditt gamle forlag.» Andrea ble stille. «Har du tid til å snakke?» Andrea så på gruppen av mennesker som sakte hadde begynt å bevege seg mot konferansesalen igjen etter pausen. «Ja, selvsagt», sa Andrea, og så gikk hun i motsatt retning, bort fra de andre, bort til et vindu med utsikt til en liten park som var anlagt mellom murhusene. Hun ble nysgjerrig. Mens hun forsøkte å få med seg hva kvinnen sa, raste tankene gjennom hodet hennes. «Jeg vokste opp med bøkene dine, programmene dine, reportasjeseriene dine i ukebladene, og jeg har lenge lett etter en anledning til å ta kontakt med deg», sa Marion Mikkelsen og lo en liten latter. «Jeg lurte på om vi kunne ta et møte?

Hvis du vil komme innom forlaget en dag?» Andrea svarte ikke. «Jeg vet ikke hvor travelt du har det, men skal vi si … neste fredag? Klokken … 13?» «Ja», sa Andrea. «Det kan jeg.» «Er det sant? Nå ble jeg virkelig glad.»

25

Delte opplevelser_Mari Ulset.indd 25

15.09.2020 23:39

Etter at hun hadde lagt på, lagret Andrea telefon­ nummeret og snek seg inn i konferansesalen igjen.

Hun merket at hun skalv da hun skulle trykke på tas­ tene på mobilen. Hadde hun ikke kontroll over sin egen kropp? Hun likte ikke når det skjedde. «Mikkel­ sen», skrev hun, hun hadde ikke oppfattet fornavnet.

Da hun satte seg på plassen sin i den opplyste salen, slo det henne at hun ikke hadde sjekket om hun hadde noen avtaler den dagen, men hun var jo kon­ sulent, så hun kunne lett forskyve eventuelle planer.

Under den felles middagen senere på dagen klarte ikke Andrea Bang å konsentrere seg om noen av samtalene som foregikk i rommet. Det summet rundt henne, men hun maktet ikke å skille ut noen av stemmene eller holde tråden i resonnementene.

De satt i et stort rom, ved to parallelle langbord, og det kunne skyldes akustikken, som gjorde selve rom­ met ­ganske uegnet til selskapslokale, men mest av alt skyldtes det telefonsamtalen tidligere på dagen.

Andrea tok en slurk av den chilenske rødvinen – sannsynligvis valgt på grunn av prisen snarere enn smaken, slo det henne – som de fikk til hovedret­ ten: indrefilet av storfe, poteter, saus og overkokte grønnsaker. «Wow, indrefilet», sa noen ved bordet begeistret da maten kom på bordet, helt i utakt med kostholdsrådene de selv delte ut. Andrea hadde san­ sen for paradokser. Men hun klarte ikke å tenke på noe annet enn det denne Mikkelsen hadde sagt: Et møte. Hva kunne det innebære? Hva med Åsa, og hva med det som hadde skjedd den gangen, visste

26

Delte opplevelser_Mari Ulset.indd 26

15.09.2020 23:39

ikke denne Mikkelsen om det? Plagiatbeskyldningene hadde vært offentlige, en stor sak, på alle avisenes førstesider, den dagen det ble «avslørt», før det grad­ vis dabbet av og etter hvert endte opp i ukebladene, der det ble avsluttet en måneds tid senere med en stor hjemme-hos-­reportasje som hun fortsatt skam­ met seg over. Plagiatsaken hadde satt det endelige punktumet for karrieren hennes. «Jeg mente aldri å gjøre noe galt», var overskriften, og på bildet satt hun med et fortvilt uttrykk ved kjøkkenbordet, det var fotografen som fikk henne til det, sa hun i etter­ kant. Hun hadde brukt mye tid på å gruble over hvor­ dan hun hadde endt opp der, og sa til seg selv at det hadde skjedd så mye på en gang på det tidspunktet, og da alle andre sviktet, hadde dette ukebladet gitt henne det hun trengte: penger og oppmerksomhet.

Senere jobbet hun hardt for å fortrenge hele plagi­ atsaken, og en dag hadde hun så å si glemt den. En gang i tiden hadde hun hatt en hukommelse som var så skarp at det var nesten flaut, hun husket ansikter, steder, alt som til enhver tid ble sagt, det var som om hun sugde verden til seg, men på et tidspunkt begynte alt å flyte over i hverandre som vannfarger, kanskje hadde hun brukt opp kapasiteten sin, kan­ skje var det alderen, eller kanskje var det på et tids­ punkt blitt for mye for henne. Men nå befant hun seg altså i denne helt nye situasjonen: Konfrontert med gamle minner, ­gleder og ubehageligheter. Ikke hadde hun fått seg til å spørre om hva møtet gjaldt heller, hun hadde nok bare kjent et behov for å tro på at det var noe bra, noe løfterikt, og at det var derfor hun

27

Delte opplevelser_Mari Ulset.indd 27

15.09.2020 23:39

ikke hadde maktet å spørre hva det konkret dreide seg om. Endelig, tenkte hun, der hun satt blant magre ­mennesker med stritt hår, med flate frisyrer, de samme menneskene som hver dag, når lunsjen var over, krøllet sammen matpapiret med én hånd, i én bevegelse, en matpakke som hadde inneholdt to knekkebrød med leverpostei og med to agurk­ skiver på hvert av dem, og med en mager hånd tok de liksom hele ­matpapiret og knøvlet det sammen med hånden, hun sluttet aldri å la seg fascinere av det, et party­triks som ingen andre fikk se. Dette var kjernen av de menneskene hun hadde jobbet med de siste årene, og selv om det selvsagt var en grov over­ drivelse, var det noe sant i det. Det svimlet nesten for henne ved tanken på at hun kanskje ville slippe å for­ holde seg til dette mer. Samtidig var hun avhengig av denne jobben, av lønnen som trillet inn på kon­ toen hver måned, en fast pengesum, skjønt den var for liten for hennes behov og ønsker. Hun kunne ikke tro at hun hadde endt opp her, hvor hun ikke kunne ta hva hun begjærte i ferskvare­disken, ikke kunne kjøpe hva hun til enhver tid ville ha, slik var livssitua­­sjonen hennes og hun var nødt til å holde tilbake, nei, tenkte hun, ikke ennå, ikke ta noe på forskudd, det er bare et møte på forlaget, ikke noe mer enn det.

Det kjentes som om kroppen hennes ikke hadde nok krefter til å gå på et ­nederlag, hun måtte stålsette seg, bygge opp et reservoar av energi for å kunne klare det. Slik var det å bli gammel, tenkte hun, slik var det å leve. «Så fint armbånd du har», sa kvinnen i førti­ årene som satt til høyre for henne. «Hva?» sa Andrea.

28

Delte opplevelser_Mari Ulset.indd 28

15.09.2020 23:39

«Det der», sa kvinnen, og pekte på det brune skinn­ armbåndet Andrea hadde på høyre hånd. «Å, det», sa Andrea, «de gamle ­greiene her? Jeg kjøpte det på et marked i Granada.» «Å», sa kvinnen imponert, reak­ sjonen som ­automatisk fulgte med når ukjente ste­ der i utlandet ble nevnt. «De er jo så gode med skinn­ arbeider i Spania. De lager ting som varer. Dette er eldgammelt», fortsatte Andrea og himlet overdre­ vent med øynene. Og brått så hun for seg stedet, en bymur, den store plassen, varmen, barna som løp rundt, Børge som hadde hjulpet henne med å velge armbåndet. «Var det kanskje i forbindelse med en av bøkene dine?» sa kvinnen, hun framsto som venn­ ligsinnet med smigeren sin, men det var aldri godt å vite. Andrea så det forhåpningsfulle i øynene hen­ nes, ønsket om en anekdote, noe som kunne utvide hennes verden. Andrea ristet på hodet av spørsmå­ let. «Det husker jeg ikke», sa hun, «det var det sik­ kert.» «Du har så fin bluse også, jeg la merke til den da du sto oppe på scenen. Hvor er den fra?» «Japan», sa Andrea. Andrea hadde lenge merket seg at det var en type kvinner som alltid overøste andre kvinner med komplimenter og sjenerøsitet. Hun hadde aldri skjønt det. Det var en merkelig form for maktspill som hun gjerne ville ha seg frabedt. Andrea unn­ skyldte seg og sa at hun ikke følte seg helt bra. Hun hadde knapt smakt på maten, «jeg tror jeg må gå og legge meg», sa hun, «det har vært en lang dag.» Hun hentet kåpen sin på rommet, tok lappen hun hadde fått tidligere på dagen, opp av lommen og spurte etter veien i resepsjonen.

29

Delte opplevelser_Mari Ulset.indd 29

15.09.2020 23:39

Utenfor hotellet var byen overraskende stille.

Andrea dro kåpen tett rundt seg og begynte å gå. Hun fulgte instruksjonene hun hadde fått og tok først til høyre og så til høyre igjen. Hun gikk ­gjennom et dødt bysentrum, og kunne allerede se ned til havne­ bassenget. Den mørke kvelden var opplyst av gatelys, og skilt over de butikkene som fortsatt holdt til inne i sentrum: gatekjøkken, en bokhandel, et parfymeri, en gardinbutikk, en blomsterbutikk. ­Vinden blåste surt fra sjøen, og da hun kom ned bakken, svingte hun til høyre og gikk langs kaia helt til hun kjente lukten av frityr og skjønte at hun snart var framme.

Hun stoppet opp da hun så det blå neonskiltet over luken på den hvite vogna. Andrea måtte smile. Dette var altså stedet hun hadde blitt tipset om. Hun gikk bort til boden og opp de hjemmesnekrede og en gang trehvite trinnene opp til luken. Utenfor var det en smal terrasse der man kunne stå under tak mens man ventet. «Hei», sa hun til den litt tykkfalne man­ nen i førtiårene med plastforkle og en liten hatt på hodet, som minte Andrea mest om noe man hadde på i militæret, men som nok var plassert der av hygi­ eniske grunner. «Skal du ha fishan?» spurte han.

«Ja», sa Andrea, «det er vel ikke så mye annet å velge mellom», fortsatte hun, i et forsøk på å være humo­ ristisk. «Det blir sekstisju kroner», mumlet mannen før han snudde seg og begynte å riste på kurven med chips som allerede lå og freste nede i frityrgryten.

Andrea så seg rundt og fikk øye på menyen som hang på veggen. I tillegg til ‘fishan’ kunne man få pølse og chips, hamburger, pølse og potetstappe i ulike

30

Delte opplevelser_Mari Ulset.indd 30

15.09.2020 23:39

varianter. «Hvor får dere fisken fra?» spurte Andrea.

Han trakk på skuldrene mens han fortsatt sto med ryggen til. «Det er lyr, men hvor den kommer fra?

Det aner jeg ikke. Havet, regner jeg med.»

Det hadde begynt å regne da Andrea Bang tok imot den hvite pappboksen med fritert fisk og pote­ ter. «Eddik?» Andrea nikket. «Mye», sa hun. Vinden tok hardt, og skiftet brått. Hun var nødt til å stå der, under tak, mens hun spiste, det fristet ikke å ta med seg maten noe sted. Hun så ut på det svarte, svarte havnebassenget, vinden slo havoverflaten fram og tilbake. Hun hadde blitt kontaktet av forlaget. Hva kunne det bety? Det måtte jo være bra, eller? Følel­ sene hennes var motstridende, likevel klarte hun ikke annet enn å kjenne på en form for glede der hun sto, smilende, mens hun spiste fish and chips. Den var god, slik fish and chips kunne være god, sprø skorpe, passe salt, og fersk, frisk fisk som flaket seg innenfor, hun elsket den store mengden med eddik han hadde tatt på, men maten var ikke eksepsjonell, ikke livs­ endrende, slik hun hadde opparbeidet seg forvent­ ninger om. Var det ikke bacalao de var så kjent for her? Hun skjønte ikke hvorfor de ikke hadde anbe­ falt henne det? Om ikke annet kjente hun at hun var i bevegelse igjen. Det var godt. Så fort alt kan snu, tenkte hun.

Delte opplevelser_Mari Ulset.indd 31

15.09.2020 23:39

mari ulset Delte opplevelser Š Forlaget Oktober as, Oslo 2020 Satt med Stone Serif 10,5/14 pkt. av Mona Persdatter Bekkevad Bokomslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design Papir: 80 g Munken Print Cream 1,8 Trykk og innbinding: ScandBook ab, 2020 Første opplag, 2020 isbn 978-82-495-2272-9 www.oktober.no

av mari ulset: Biltur. Roman, 2011 Juni, juli, august. Roman, 2014 Slik lever vi her. Roman, 2016

Delte opplevelser_Mari Ulset.indd 351

15.09.2020 23:39