jeg hører je t’aime, je t’aime, je t’aime, mens mannen min hører jeg dør, jeg dør, jeg dør, først tror jeg det er barn som leker i parken, men stemmene sprekker ikke opp mot latter eller lek, de blir bare mer og mer hysteriske. Jeg går bort til vinduet, ser ned på gaten og inn mot parken, løvet på trærne er så tett at en bare så vidt kan skimte bevegelser bak bladverket, men noen rører seg der inne, det er tydelig, én eller flere skikkelser. En gutt eller ung mann kommer til syne, han går langs muren, i retning den øverste utgangen, han går med raske skritt, ropene høres fortsatt, lenger innefra parken, den unge mannen snur seg, så begynner han å løpe. Jeg spør mannen min om vi skal ringe politiet, om det er noe vi bør gjøre. Da ser jeg to jenter komme ut gjennom den nederste porten, den som vender rett mot portrommet til gården vår, det er to unge jenter, den ene holder på skulderen til den andre, begge er kledd i kort, lett sommerkjole, de gråter, kommer med høylytte utrop. Det ser ut som den ene trøster den andre, men det er ikke lett å si. Begge går med bøyd hode. Jeg snur meg mot mannen min, spør hva som kan ha skjedd, gjentar at vi kanskje bør ringe politiet, han står ved det andre vinduet i stua, ser ned – kan det 6
Bo_Kjersti Bronken Senderud.indd 6
02.01.2017 21.56