NARHVALEN
Virkelighetens enhjørning
Terna svever høyt på toppen av verden, langt mot nord, i den delen av verden som kalles Arktis.
Et sted under terna, mellom polhavets puslespill av is, glir femten små og store kropper gjennom det mørke vannet.
Narhvalflokken følger iskanten og leker seg mellom drivisen. Mørke, flekkete rygger dukker opp på overflaten og forsvinner igjen.
De lengste ryggene tilhører hannene. De er like lange som to voksne menn, og har en lang tann som stikker ut gjennom et hull i overleppa.
Rundt hvalene piler små polartorsker med glitrende kropper.
Terna sikter seg inn på dem og stuper ned mot vannflaten, men narhvalene kommer henne i forkjøpet.
En narhval svømmer lynraskt inn i torskestimen og slår en av fiskene i svime med den lange tanna, før han snapper fisken opp, suger den inn i munnen og svelger den hel uten å tygge.
Narhvalhannen har ingen tenner å tygge med, bare to fortenner. Den ene er kort og vokser sjelden ut. Den andre er den fantastiske, lange fortanna. Den eneste rette støttanna i dyreverden.
Flokken snapper til seg et par polartorsker, før fiskestimen fyker til alle kanter og forsvinner.
Terna vender nebbet oppover og flyr videre på jakt etter mat.
Hjerteformede halefinner vender opp i været før de forsvinner ned i dypet. Narhvalflokken dykker ned mot havbunnen for å finne mer å spise.
De glatte kroppene ruller rundt seg selv, som korketrekkere i vannet, før de legger seg på ryggen og svømmer opp ned langs havbunnen. Kanskje har narhvalene funnet ut at det er en god måte å jakte på?
Hunnene har vanligvis ingen støttann, men de er gode jegere. De snapper i seg små reker og blåkveite som svømmer langs bunnen. Blåkveite er narhvalens favorittmat.
Hannene roter i mudderet med støttennene etter små krepsdyr og andre godbiter. Mudderet virvles opp og legger seg som en støvsky rundt narhvalflokken.
Nesten tjue minutter senere dukker de runde hodene opp mellom isflakene for å trekke pusten.
Narhvaler er pattedyr, slik som oss, og trenger luft for å leve.
Pustehullene på hodene deres åpner og lukker seg, pruster ut en vannsprut, puster luften inn.
Frostrøyken ligger som tåke mellom dyrene, der de ligger i overflaten og hviler. Rundt dem er det is og snø og iskaldt hav så langt øyet kan se.
Hannenes støttenner ligner vridde spyd som strekker seg mot himmelen. Tanna er følsom. Med den kan narhvalen føle temperaturen og hvor mye salt det er i vannet.
Den blågrå narhvalungen holder seg tett inntil moren sin.
Nå er den blitt to meter lang og har allerede diet i ett år. Den skal få melk av moren sin i et helt år til.
Når den blir eldre, får den et ujevnt mønster av mørke flekker over ryggen. Og når den en gang blir en gammel narhval, forsvinner flekkene langsomt og skinnet blir lysere, som hos gamle mennesker med hår som gråner og til slutt blir hvitt.
Narhvalen har fått navnet sitt på grunn av fargen. «Nar» betyr nemlig «lik» på det gamle norrøne språket.
Vikingene syntes hvalene lignet døde mennesker som har ligget lenge i vannet.
Flokken tar et nytt dykk.
Narhvalene trives på dypt vann. De tar gjerne så mange som femten dype dykk om dagen, mer enn tusen meter ned.
De kan være nede i dypet i nesten en halv time. Så må de opp og puste igjen.
Narhvalene sover ofte gjennom døgnet, men bare i korte perioder av gangen. De må jo opp å puste, og de fortsetter å svømme mens de sover. De bryr seg ikke om det er dag eller natt, men sover når de trenger det.
Både narhvaler og seler kan «se» med lyd. De bruker noe vi kaller ekkolokalisering. Det betyr at de sender ut en lyd som treffer verden rundt dem og sender et ekko tilbake.
Lydbølgene som sendes tilbake, blir til et bilde av omgivelsene inne i hjernen til narhvalen.
Slik registrerer de avstand til ting, størrelser og bevegelser.
De snakker også sammen under vann. Noen forskere mener til og med at flokker med narhval kan ha egne dialekter.
En ung narhval får øye på to ringseler som leker seg i vannet.
Han svømmer nysgjerrig nærmere. Selene slår kollbøtte i vannet og hviner med høye stemmer. De snurrer seg lekent rundt den unge hvalen.
Plutselig stivner de til, før de piler av gårde og forsvinner i mørket.
Narhvalen hører advarende klikking og plystring fra flokken.
Den unge narhvalen svarer med en prøvende plystring.
En stor skygge glir lydløst opp bak ham.
Spekkhoggeren peiler seg inn på ham, men den unge narhvalen er glatt og lynrask. Han smetter unna og
skyter som en pil gjennom vannet. Nå må han svømme for livet.
Den store svarte og hvite kroppen svømmer rasende fort etter ham. Vannet fråder rundt dem.
Narhvalen sneier foten av et isfjell og smetter inn i skjul.
Han venter til fienden er borte.
Nå må han ha luft. Han vender kroppen oppover og skyter fart med halefinnen.
Snart når han overflaten og pruster tungt ut. Pustehullet vibrerer. Kalde vinder stryker over det flekkete hodet.
Narhvalen titter rundt seg med mørke øyne. Rundt ham er det is og snø og sort hav så langt han kan se. Han blir liggende og pruste en stund, før han sakte dukker ned i vannet igjen.