Kunsten å drikke
vincentius obsopoeus
Kunsten å drikke
Redigert og med innledning av Michael Fontaine
Oversatt av Anders Dunker
Etterord av Einar Duenger Bøhn Spartacus
Sjelslivet kan ikke holdes ved like i det lange løp med mindre det med jevne mellomrom får respitt.
Originalens tittel: How to drink
Copyright © 2020 Princeton University Press
Norsk utgave: © Spartacus / Forente forlag AS, 2024
Oversatt av Anders Dunker
Den norske oversettelsen er basert på Michael Fontaines engelske gjendiktning til prosa, samt på den latinske originalteksten.
Omslag: Maria Strøm Astrup
Sats: Punktum forlagstjenester
Satt med Garamond Premier Pro 12/15
Papir: Munken Print Cream 90 gr
Trykk: BALTO Print UAB
Printed in Lithuania
ISBN 978-82-430-1620-0
Det må ikke kopieres fra denne bok, i strid med åndsverksloven eller i strid med avtaler inngått med KOPINOR.
Spartacus / Forente Forlag AS
Pb. 6673 St. Olavs plass, 0129 Oslo spartacus.no
Innhold
innledning side 9
kunsten å drikke side 17
første bok
Om kunsten å drikke
med måtehold og raffinement side 21
andre bok
Om overstadig beruselse
og hvordan det tar seg ut side 57
tredje bok
Om å stå oppreist
i et fylleslag side 97
noter side 129
skål? side 135
om forfatterne side 150
Innledning
Til alle tider har folk drukket seg fulle – og lidd under følgene. I antikkens Roma var det vanlig å vanne ut vinen (merum) til en tredjedels styrke og vise måtehold, og skjønt denne praksisen ble ikke fulgt av alle, var likevel flatfyll temmelig fremmed. Synet på tungt alkoholforbruk som bevis på manndom oppsto for første gang i Tyskland på 1400-tallet, da korstogene var innstilt og økonomien i endring. Middelalderens riddere hadde ikke lenger noen klar livsoppgave og fylte tomrommet med vin. Drikkekonkurransen ble den nye ridderturneringen, og i en tid da landets vinmarker var fire ganger større enn de er i dag – og inntaket per innbygger var hele seks ganger høyere (tyskerne skal ha drukket mer enn 120 liter vin per
hode, sammenlignet med omtrent 20 i våre dager) – var drikkepresset påtakelig. Avholdenhet var en hindring for den som ville gjøre en geistlig karriere. Slik var den vinstenkte verdenen Vincentius Obsopoeus kjente. Han var på ingen måte avholdsmann, men lot seg likevel forferde av drikkekulturen. Inspirert av Ovids Kunsten å elske (Ars amandi) grep han til pennen og forfattet et diktverk som også var en selvhjelpsbok der han lærte bort «kunsten å drikke» på en anstendig og forsvarlig måte. Han ville få unge menn til å stramme seg opp og bli gift. I likhet med Ovid prøvde han å skape et system for å tøyle krefter som gjerne ble ansett som utøylelige. Resultatet er en motgift mot kaos, og en tidløs klassiker.
I kjærlighetslivet er det motsatte av promiskuitet ikke sølibat, men monogami. Forfatteren av Kunsten å drikke forfekter en tilsvarende holdning til alkohol. For ham er moderasjon, ikke avholdenhet, nøkkelen. Kimen til boken kom til mens Obsopoeus oppholdt seg sammen med de lærde munkene i Heilsbronnklosteret i Ansbach, like sør for vinregionen Franken i dagens Bayern. En vinkjenner blant dem, Sebastian Hamaxurgus, skrev en poetisk reklametekst for verket, som Obsopoeus plasserte på tittelsiden.
Her kommenterer munken, som var underlagt sitt kyskhetsløfte, hvordan diktverket i det ytre lignet
Ovids verk:
Ja, Ovid visste å imponere da han dikterte kjærlighetens lover og lot beherskelsens kunst tøyle lidenskapens ubeherskede strømmer. Mer imponerende er det dog at Vincent doserer kunsten å drikke og lar klare grenser råde.
Men mens elskov er en forbudt glede, er drikking en tillatt nytelse, og bundet av regler blir den en dyd.
Kløktig gjort, ettersom begynnelsen av Kunsten å drikke faktisk rommer fem-seks allusjoner til Ovids
dikt. Det Hamaxargus’ analogi likevel ikke sier i klartekst, er at mens Ovid er ironisk, er Obsopoeus gravalvorlig. De færreste tolker Ovid bokstavelig, men Obsopoeus’ oppriktighet er det ingen grunn til å betvile. Teksten blottlegger en ny og usunn kultur med skjenking, gruppepress og konkurransepreget drikking.
Kunsten å drikke maner ikke til avhold, men til å ta kontroll over drikkingen, få venner og imponere folk
i sosiale sammenkomster. Den beskriver hvordan vi skal leve opp til vårt potensial. I den tredje boken faller masken, idet Obsopoeus, med utgangspunkt i egne erfaringer, rådgir sine lesere i hvordan de skal håndtere drikkepress og hevde seg i konkurranse med andre.
Vincentius Obsopoeus ble født ca. 1498 i landsbyen Heideck snaue fem mil sør for Nürnberg. Etternavnet antyder at faren var en kokk (gresk opsopoiós) med en viss status. I 1532 giftet Vincentius seg med Margaretha Herzog av Nürnberg, og noen år senere tok han med en rørende bemerkning om henne i en fotnote:
Ingen er søtere, snillere eller mer dyrebar enn min hustru. Jeg håper ved Gud at vi aldri forandrer oss. Om vi så skulle leve lenger enn Nestor og den kumeiske sibylle, håper jeg at jeg alltid vil være ung for henne, og hun for meg.
Ordene er desto mer gripende når vi vet at Obsopoeus døde før de kom på trykk. Han var blitt syk noen få måneder tidligere, og døde mellom april og august 1539. Livet hans hadde ikke vært lett.
Kunsten å drikke utkom på latin i 1536, og året etter kom en ny utgave, med utvidet tekst, et nytt forord og
en rekke nye innledende dikt. Boken ble en suksess, men ble snart oppført på den katolske kirkes indeks over forbudte bøker. Det er den andre utgaven som ligger til grunn for denne oversettelsen.
Det finnes mange tilnærminger til oversettelse av klassiske tekster. Obsopoeus anvendte klassisk latin fra det førkristne Romerriket for to tusen år siden til å beskrive sin egen samtid i det kristne Tyskland på 1500-tallet, og han skrev i bunden form. Målet med dette arbeidet har ikke vært å følge kildeteksten slavisk, noe som ville vært en håpløs oppgave, men snarere å overføre forfatterens tanker og ånd til klart og idiomatisk moderne prosa, mer eller mindre slik det snakkes og skrives i dag.
Den overordnede argumentasjonen er grundig plan lagt i det originale diktverket, men for å hjelpe moderne leserne å følge den, er det i oversettelsen til føyd enkelte underoverskrifter som ikke står i originalen.
En utfordring er at Obsopoeus hyppig anvender ordspill og ord med dobbel betydning. For eksempel betyr det latinske sinus «fang» eller «skjød», mens sinum (et helt annet ord) er en bolle man drikker
vin fra. Bokstavelig betyr verbet fundere «å helle ut» (for eksempel væske), og metaforisk betyr det «å helle ut» tanker eller følelser – omtrent som å tømme hodet. Obsopoeus kombinerer begge i et briljant ordspill, der han råder leseren til å drikke hjemme med sin kone:
… semper fidissima coniunx, cuius in audebis fundere quaeque sinum.
din kone kan du stole på helt og holdent, alltid. Du kan drikke med henne og tømme ditt hjerte i hennes skjød uten å ha noe å frykte.
I slike tilfeller går nødvendigvis noe av dobbeltbetydningen tapt i oversettelsen.
Vinguden Bacchus tilbes under flere navn, blant andre Bromius, Iakkhos og Lyaios. Obsopoeus bruker dem alle som poetiske synonymer for vin; «å tilbe Bacchus» kan bokstavelig talt bety å drikke. Den mest berømte vinen i Romerriket var falernum («fra Falernus»). Obsopoeus bruker begrepet om vin generelt.
Vincentius Obsopoeus skal ha vært en merkelig og vrang skik kelse, nærtakende og sta, oppfarende og
intolerant. De berømte humanistene han betraktet som sine venner – Philip Malanchthon, Eobanus Hessus, Joachim Camerarius – tolererte ham mer enn de likte ham.
Men han hadde også en lysere side, spesielt når det gjaldt kjærligheten til vinen. Da Melanchthon tilbød seg å hjelpe ham å få en jobb, svarte Obsopoeus at lønnen var så lav at den «ikke engang vil slukke tørsten min». (Melanchthon satte ikke pris på spøken.)
Hans lysere side dukker også opp i et brev han skrev til Camerarius 14. desember 1536. Camerarius kom, som Obsopoeus selv, fra Franken, men hadde flyttet til Tübingen, en by ved elven Neckar.
Jeg er nysgjerrig på vinen fra Neckar. Vinene fra Franken er virile og sterke. […]. Jeg har alltid sett på meg selv som en mester til å drikke, da jeg har kunnet hanskes med de voldsomste viner. Men når jeg nå drikker vin, blir jeg som et barn etter bare et par glass. Resultatet er at jeg til tross for all min drikkekunst (cum omnibus meis artibus bibendi), ofte lander i rennesteinen og blir liggende (saepe in stercoere et luto sit iacendum).1
Hele livet, og selv inn i døden, ser Camerarius ut til å ha vært Obsopoeus’ kanskje eneste lojale venn.
Sommeren 1540, året etter at Vincentius Obsopoeus gikk bort, ble en av de varmeste i historien.
Heten var så intens at Rhinen tørket ut, men dette ble den beste tyske druehøsten noensinne, og vinen den aller beste. Skjebnens ironi? Kanskje og kanskje ikke. Men Vincentius Obsopoeus ville nok under alle omstendigheter ha satt pris på 1540-årgangen.
Michael Fontaine
Kunsten å drikke
IOACHIMUS CAMERARIUS LECTORI
Drukkenskap lukket denne boken med tårevåte øyne
Og visket med skjelvende lepper
«Nå vil hatet mot meg minske – fra alle, fra fjern og nær for mine tilbedere vil drikke forstandig.
Før drakk de mest på slump, men heretter finnes en doktrine, heretter vil det å miste kontrollen opphøyes til kunst!
Kan det være sant? Kan denne boken lære folk
å gå fra sans og samling med verdigheten i behold?
Min ære er stor, og det blir også deres,
dere som drikker natten igjennom.
Lytt!» sa hun, «Å ta til seg lærdom er godt …»
Drukkenskap hadde mer å si, men begynte nå å snøvle
og haken sank mot brystet,
hun hikket og mumlet ett eller annet
som var vanskelig å forstå, men noen syntes
å høre henne takke forfatteren.2
Første bok
Om kunsten å drikke med måtehold og raffinement
Til leseren
Hvis noen her i byen ikke er kjent med kunsten å drikke, bør de lese mine skrifter og lære den.
Med kunstferdighet kan tunge statuer løftes mot stjernene.
Med kunstferdighet navigerer sjømannen over havets tordnende bølger.
Med kunstferdighet fant Daidalos, fanget som han var på Kreta, mot til å lage vinger og stige til værs.
Det finnes ikke den oppgave kunstferdigheten ikke kan overvinne. Hvis du og jeg ikke vil være usofistikerte når vi inntar vår vin, må vi lære oss kunsten å tilbe Bacchus!
Unnlater man å tilbe ham på kunstferdigste vis, vil man merke hans vrede. Bacchus er mild, men kan også bli uregjerlig.
Hvis du drikker på en udannet måte, vil vinen gi deg plager.
Hvis du derimot er dannet i din omgang med glasset, vil vinen gi nytelse og velbehag.
Det du trenger, er veiledning, en håndbok i kunsten å drikke. Ta derfor til deg det jeg har å lære bort. Og stol på forfatterens ekspertise, for denne boken springer ut av egen erfaring. Her finnes ikke lureri eller humbug. Erfaringene høstet jeg gjennom iherdig omgang med vinen. Det er ekte vare jeg byr dere, unge venner!
Påkallelse av Bacchus
Bacchus, O Bacchus, jeg ber, poetenes fader og den herligste av guder, sett fyr på mitt blod med din liflige nektar! Jeg har ingen interesse av å kle mitt hode med kranser av eføy og laurbær, pompøse poeters
æresbevisninger, de som gjengir krigens brutale herjinger i de nydeligste og mest forfinede vers. Nei, min panne kranses med ranker og vinblader! En bakkisk krans er det eneste rette for en Bacchus-skald som meg.
Måtte du skjenke våre kar til randen med en druehøst så strålende at selv den minste klase er nok til å fylle en diger flaske! Måtte høsten bli så rik på frukt at bonden skjelver ved synet av sin egen avling!
Måtte mosten av dine druer fylle mitt bryst med musenes ild mens jeg skriver disse linjer.
Det er ikke musenes kastaliske kilder jeg påkaller, det er ikke deres aoniske dråper min tørst higer etter.
Helikon-fjellenes kjølige vann forsynte ofte Hesiod med sine inspirerende dråper, men for min egen del ønsker jeg ikke annet enn en strøm falernum fra Franken. Jeg vil heller drikke ett eneste beger av deg, Bacchus, enn tusen glass med vann fra den hellige kilden Hippokrene! Bacchus, du fremste blant guder, hvis du vil feires i en ny sang, fukt min tørre strupe med duggfriskt fluidum fra dine ranker!
Mine lesere
Mitt ønske er ikke å skrive for en bande drukkenbolter, som ødsler bort de bakkiske skatter i tide og utide. Nei, jeg skal besynge anstendige gilder og den rettsindige omgang med vin. I mitt dikt møter du ingen som til stadighet drikker seg fra sans og samling. Dem har jeg ingenting til overs for! De drikker over rimelighetens grenser og er skamløse i framferd, holdning og frekk heter. Og ettersom de tror at dette ikke koster dem noe, ettersom de ikke bryr seg det minste om sin
anseelse, er det ikke til dem jeg har skrevet Kunsten å drikke. De er ikke engang mennesker, men griser, eller enda verre, hvis det finnes noe skitnere enn grisen. Min sang er rettet mot dem som lar seg lede av selvrespekten, som lar seg styre av æresbegreper og som lar seg motivere av sitt gode navn, folk både din mor og uskyldsrene ungpiker gjerne kunne svinge begeret med.
Da jeg nødig vil la et langt forord skygge for bokens innhold, lar jeg allerede nå min første hest springe frem fra startstreken.
Oversikt over Første bok
I utgangspunktet har vi tre måter å drikke på: Hjemme i ensomhet; på et skjenkested sted med venner; og ved feiringer og sosiale tilstelninger sammen med likesinnede, hos venner og slektninger, eller i et bryllup.
Hvordan kan vi te oss ansvarlig med vinen som skjenkes ved disse ulike anledningene? Det er temaet for boken som følger.