Issuu

KRIGENS HUS

Notater fra Gaza

Krigens hus. Notater fra Gaza

Omslagsdesign: Kjetil Waren Johnsen, Wisuell Design

Omslagsfoto: Mahmud Hams / AFP / NTB

Alle bilder i boka er tatt av forfatteren, med mindre annet er oppgitt.

Sats: Punktum forlagstjenester

Satt med Garamond Premier Pro 11/14

Papir: Holmen Book Cream 80 g

Trykk: Scandbook

Printed in EU

ISBN 978-82-430-1632-3

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller i strid med avtaler inngått med KOPINOR.

SPARTACUS FORLAG / Forente Forlag AS

P.B. 6673 St. Olavs plass, 0129 OSLO

spartacus.no

Kapittel

«Blir du ikke redd?»

Spørsmålet falt på Litteraturhuset en sen kveld. Som alltid ble jeg svar skyldig. Jeg har blitt spurt om dette utallige ganger etter at jeg har kommet hjem fra krigsområder, spesielt etter at jeg var i Gaza i denne krigen. Det virker arrogant å svare nei, og det er heller ikke riktig. Men spørsmålet kjennes irrelevant, for det er andre følelser som er mye sterkere. På den ene siden er det et utilslørt og skremmende møte med en brutalitet, en larm og en ødeleggelse vi aldri opplever i fredstid. På den andre siden er helsearbeideryrket aldri så meningsfullt og viktig, og du vil aldri før eller siden være så betydningsfull for pasientene som i krig.

Dessuten opptrer du en stakket stund på arenaen for verdens oppmerksomhet.

Det er derfor vi alltid vender tilbake.

Forord

Tidlig lørdag 7. oktober sto jeg i den fortsatt varme høstsola på hytta mi i Stokke. Det halvlange gresset fikk bare gro. Denne lørdagsmorgenen var en fin dag for å skifte dekk på bilen. Vinterdekkene var lagret i garasjen på hytta, dit jeg hadde kjørt dagen før. Men akkurat nå slet jeg. Mutrene på dekkene satt dønn fast, og jeg prøvde forskjellige triks for å få dem til å løsne, da telefonen ringte.

«Erik, har du hørt nyhetene? Hamas har angrepet Israel.»

Det var sykepleieren Kristil Haraldstad som fortalte om angrepet. Hun er landansvarlig for Palestina i Norwegian Aid Committee (Norwac) og hadde vært en uke i Palestina for å følge opp prosjektene våre. På formiddagen fredag 6. oktober forlot hun Gaza for å nå ettermiddagsflyet fra Ben Gurion-flyplassen til Oslo. Da hun ringte, trodde jeg hun skulle fortelle om turen.

Jeg gikk inn i hytta og skrudde på radioen. Krigere fra den Hamas-tilknyttede Al-Qassam-brigaden hadde, sammen med

andre motstandsgrupper, kommet gjennom og over muren inn i Israel. Det var harde kamper langs grensen til Gaza, de palestinske krigerne hadde inntatt byen Sderot og flere militære baser. Ifølge media var minst 200 israelere drept, og et ukjent antall var tatt til fange og ført inn i Gaza. Den israelske statsministeren Benjamin Netanyahu varslet at Israel ville slå tilbake, og det var luftangrep over hele Gazastripen.

Det var første gang i Israels historie at palestinere hadde gjennomført en så omfattende aksjon fra de okkuperte områdene. I 2006 gikk Al-Qassam-krigere inn i Israel og tok den israelske soldaten Gideon Shalit til fange. Shalit satt fem år i fangenskap i Gaza før han ble utvekslet.1 Men dette var noe helt annet. Et stort antall sivile israelske ungdommer på en musikkfestival var drept, og flere hundre gisler var ført inn i Gaza. Den israelske reaksjonen ville bli brutal.

Kristil hadde forlatt Gaza under et døgn før angrepet, og jeg spurte om hun hadde merket noe spesielt. Det hadde hun ikke.

Jeg har ledet Norwac siden starten i 1983. Det er en liten humanitær organisasjon med helsearbeid i Midtøsten som spesialområde. Nesten alle våre prosjekter har vært finansiert av Utenriksdepartementet. Vi besluttet å varsle vår kontakt i UD om at vi kom til å søke om støtte til kriseteam og medisiner og utstyr i løpet av helgen. Jeg foreslo for Kristil å hyre inn anestesilegen Mads Gilbert, som jeg har jobbet med i Gaza tidligere. Planen var at han og jeg skulle prøve å komme oss inn i Gaza så fort som mulig. Vi trengte også en som kunne koordinere kriseteamet fra Egypt. Norwacs landansvarlige for Libanon, anestesisykepleieren Dagfinn Bjørklid, som har lang erfaring med å arbeide i krig, var klar til å dra.

Det hastet. Allerede samme ettermiddag rapporterte det

palestinske helseministeriet at 198 palestinere var drept og over 1600 skadet i angrepene. Folk flyktet i hopetall fra byene Beit Lahia og Beit Hanoun, som ligger nær grensen. Ifølge FN var det registrert 20 000 flyktninger i skoler som ble drevet av FNs hjelpeorganisasjon for de palestinske flyktningene, The United Nations Relief and Works Agency for Palestine Refugees in the Near East (UNRWA). Også på Vestbredden aksjonerte Israel umiddelbart. Grenseovergangen Allenby Bridge til Jordan og en rekke kontrollposter mellom Vestbredden og Øst-Jerusalem ble stengt i løpet av få timer.

Søndag hadde Kristil og jeg et Teams-møte med ambassadør Hilde Klemetsdal og hennes medarbeidere ved ambassaden i Kairo og en representant for Utenriksdepartementet. Straks ambassaden hadde de nødvendige dokumentene, skulle de søke egyptiske myndigheter om tillatelse til at teamet fra Norwac fikk krysse grensen i Rafah. Samme kveld søkte vi Utenriksdepartementet om 10 millioner kroner i krisestøtte.

Omfanget av katastrofen ble stadig mer alvorlig. Mandag 9. oktober meldte israelske myndigheter at 900 israelere var drept og over 2000 var skadet i angrepet, mens palestinske helsemyndigheter rapporterte at 697 palestinere var drept og 3800 skadet i bombeangrepene. Antallet kidnappede israelere ble angitt å være 150.

Samme kveld fikk vi beskjed om at Utenriksdepartementet hadde innvilget søknaden, men redusert budsjettet med tre millioner. De tre millionene hadde vi øremerket drivstoff til generatorer ved sykehusene, men Israel hevdet at drivstoff som kom inn på Gazastripen, gikk til Hamas. De forbød derfor all innførsel av drivstoff til Gaza med umiddelbar virkning. Dette var katastrofalt for sivilsamfunnet, for kraftkrevende tjenester som vannforsyning og kloakkrenseanlegg ville raskt

stoppe opp. Etter hvert ville sykehusene få store problemer med å fungere. Bevilgningen var uansett kjærkommen. Vi gjorde oss klare til å reise. For min del betød det å pakke min lille blå ryggsekk med noen T-skjorter, undertøy og et par rene skjorter. Grytidlig onsdag morgen kom Dagfinn og Mads innom meg på Sagene, og vi tok en drosje til Gardermoen.

Kairo er en stor by med en vanvittig biltrafikk. Taxien snirklet seg gjennom køene på vei til Marriott Hotel i bydelen Zamalek på den kunstige øya Gezira, langs Nilens vestre bredd. Et dyrt luksushotell midt i ambassadestrøket med gangavstand til den norske ambassaden. Vi hadde uansett ikke tenkt å bli der lenge.

Neste morgen var jeg tidlig oppe og ruslet på stiene i parkanlegget rundt hotellet for å finne et passende sted å bli intervjuet på NRKs Nyhetsmorgen. De hadde vært på meg i flere dager om å få en kommentar til det som skjedde i Gaza. Antall drepte i Gaza var kommet opp i 1417, og det var over 6000 skadde. Spørsmålet var hvordan helsevesenet i Gaza kunne håndtere dette. Shifa-sykehuset i Gaza, der jeg hadde jobbet under krigene i 2009 og 2014, og der Norwac hadde flere store, mangeårige prosjekter, meldte nå om et massivt antall nyankomne pasienter, og de 700 sengene var allerede overbelagt. Israelske myndigheter hevdet at 2000 israelere var drept i det palestinske angrepet, og at den israelske hæren nå hadde kontroll på sin side av grensen.

Etter frokost gikk Dagfinn, Mads og jeg gjennom de behagelig varme gatene til ambassaden og møtte ambassadør Klemetsdal og de to andresekretærene. Det var flere instanser som måtte behandle søknaden vår om å krysse grensen inn til Rafah. Flere av instansene som skulle vurdere søknaden, var egyptiske. Men det var Coordination of Government Activities in the Territories

– COGAT (den israelske militære administrasjonen med ansvar for sivilsamfunnet i Gaza) som hadde siste ord.

Da jeg var tilbake på rommet, skrudde jeg på CNN, som rapporterte kontinuerlig om den amerikanske utenriksministeren Antony Blinkens besøk i Israel. Han hadde ankommet dagen før, og nå hadde han møter med israelske ledere, der han forsikret dem om USAs støtte. Kristil fortalte at sjåføren vår, Ashraf Al Masry, som bodde i Beit Hanoun, like ved grensen til Israel, allerede hadde evakuert huset og søkt tilflukt i en FN-skole med familien.

Fra hotellrommet kunne jeg se over Nilen til fastlandet. Den gamle millionbyen rommer et hav av hoteller, og jeg kunne såvidt skimte Shepheard Hotel. Der hadde jeg i 2006 et viktig møte med den nyutnevnte helseministeren i den palestinske selvstyremyndigheten. Bakgrunnen var at palestinerne i januar samme år avholdt sitt andre, og hittil siste, valg på lovgivende forsamling. Både palestinerne og giverlandene var misfornøyd med Fatah, som hadde styrt den palestinske selvstyremyndigheten siden det første valget på lovgivende forsamling i 1996. Regjeringen ble anklaget for å være svak og korrupt, og det var ingen bevegelse mot en palestinsk stat. Tvert om økte den israelske koloniseringen av Vestbredden. Hamas, som ikke var en del av PLO, hadde aldri godkjent Oslo-avtalen. Nå vant de sammen med sine støttespillere en overraskende seier. Hamas fikk 74 av de 132 plassene i den lovgivende forsamlingen, Fatah fikk 45. Hamas dannet regjering.

Det falt ikke i god jord hos alle. Israel anerkjente ikke Hamas-regjeringen og holdt tilbake toll- og skatteinntekter.2 I løpet av en uke stanset USA, EU, Norge og resten av giverlandene alt økonomisk samarbeid med selvstyremyndigheten.

Kravet var at den nye regjeringen skulle anerkjenne Israels rett til å eksistere, og frasi seg retten til væpnet motstand mot okkupasjon, før pengeoverføringene ble gjenopptatt. Dette førte raskt til en humanitær krise på Vestbredden og i Gaza.3

Den nye selvstyremyndigheten utpekte en ny helseminister, Basem Naim, og i april det året reiste Norwacs landansvarlige for Palestina, John Eivind Jensen, og jeg til Kairo for å møte ham og diskutere det videre samarbeidet.

Dette var mitt første møte med Basem Naim. En litt alvorstung og reservert mann som dengang, i 2006, var i begynnelsen av førtiårene. Han tok imot oss i et av de ærverdige møterommene på Shepheard Hotel og fortalte at han var transplantasjonskirurg, utdannet i Tyskland og hadde kone og tre barn i Gaza. Naims plan var å videreføre politikken med å bygge opp de offentlige helsetjenestene og støtte de viktigste private sykehusene i Jerusalem. Når det gjaldt å anerkjenne Israel, sa han at den nye regjeringen hadde foreslått en ti år lang våpenhvile der de skulle forhandle om en reell løsning. Spørsmålet om anerkjennelse var en naturlig del av forhandlingene, men Hamas aksepterte ikke at det ble satt som betingelse for forhandlinger.

Som humanitær organisasjon blander ikke Norwac seg inn i Palestinas indre forhold, og vi forklarte at vi derfor ville respektere de demokratiske spillereglene og fortsette samarbeidet med helseministeriet uansett hvilket parti som hadde regjeringsmakt. Vi gjorde det klart overfor Naim at han som Hamas’ helseminister ville bli vår primære samarbeidspartner. Dette standpunktet, som dessverre svært få andre land og organisasjoner delte, ble møtt med stor respekt i både Ramallah og Gaza og har dannet grunnlaget for Norwacs arbeid i Palestina siden.

Nå, 17 år senere, satt Mads, Dagfinn og jeg i Kairo mens tapstallene i Gaza eksploderte. Vi ville inn, men det viste seg å være vanskeligere enn vi hadde trodd. Jeg kontaktet transportsjefen ved den norske ambassaden, Rami Khouzam. Han hadde hjulpet meg med å få kontakt med transportselskapet Hala da jeg dro inn i forbindelse med det forrige store angrepet på Gaza i 2021. Hala var det eneste selskapet som fraktet privatpersoner mellom Kairo og Rafah. Jeg ble den gang overrasket over at det jeg trodde var et reisebyrå, lå i en militær bygning. Khouzam forklarte at det var den egyptiske sikkerhetstjenesten som drev reisebyrået. Nå, i 2023, var det allment kjent at egyptiske myndigheter tjente store penger på palestinere som ville krysse grensen i Rafah og komme seg videre til Kairo.4

Khouzam sa seg igjen villig til å hjelpe oss, og søndag dro han, Dagfinn og jeg til Halas kontor i bydelen Nasser City. Sjefen for kontoret la ikke skjul på at han representerte den egyptiske sikkerhetstjenesten og sa at de ikke hadde noe imot å la oss reise. Men det var «en annen myndighet» som bestemte hvem som slapp inn over grensen til Gaza. Så lenge «denne andre myndigheten» ikke hadde gitt klarsignal, var det ingen vits i å reise gjennom Sinai. Han ga oss prislisten: 600 dollar for en bil og 300 dollar pr. person som satt i bilen. Reisen måtte betales med kontanter på Halas kontor før vi reiste. Jeg konstaterte at prisen var gått litt opp siden 2021; da betalte jeg 850 dollar for turen gjennom Sinai. Denne «andre myndigheten» han viste til, var COGAT (den israelske militære administrasjonen). Det var altså bare å vente.

OCHA, FNs organisasjon for koordinering av humanitære hjelpeoperasjoner (Office for the Coordination of Humanitarian Affairs), er ansvarlig for å styre og sikre den

humanitære hjelpen til områder i kriser. Nesten daglig sendte OCHA ut en situasjonsrapport fra Gaza med antallet døde og skadde siden krigen begynte. Mandag viste tallene fra Gaza 2670 drepte og 9600 sårede. Hamas’ nåværende helseminister i Gaza, Yousef Abu Al-Rish, sendte meg bilder på WhatsApp fra Shifa som viste flyktninger overalt. Han skrev at flere tusen palestinere søkte tilflukt på skoler og sykehus. Samtidig rapporterte han at Israel skjøt raketter nær flere sykehus. Samme dag ble området til Al-Ahli-sykehuset i Gaza truffet av en rakett. Israel og vestlig etterretning hevdet at det var en rakett fra Gaza som hadde gått feil, mens Al Jazeera og den britiske organisasjonen Forensic Architects mente å kunne dokumentere at det var et israelsk angrep.5

Vi besluttet å flytte fra Marriott Hotel. Dagfinn hadde avtalt med ledelsen ved Palestinas Røde Halvmåne i Kairo at vi kunne bo i en representasjonsleilighet i deres sykehus, Palestina-sykehuset i bydelen Heliopolis. Før vi sjekket ut, onsdag 18. oktober, slo jeg på CNN. Kanalen dekket den ameri kanske presidentens besøk i Israel. Joe Biden bekreftet USAs uforbeholdne støtte til kampen mot Hamas. Han sa ikke et ord om den desperate situasjonen til sivilbefolkningen i Gaza og behovet for politiske løsninger. Jeg skrudde av TVen og tok en taxi med Dagfinn og Mads til sykehuset.

Palestinas Røde Halvmåne har en spesiell historie. Organisasjonen ble grunnlagt i 1968 av barnelegen Fathi Arafat, broren til Fatah- og PLO-lederen Yasir Arafat. Frem til etableringen av den palestinske selvstyremyndigheten i 1994 var dette palestinernes offisielle helseorganisasjon. Da PLO måtte forlate Libanon i 1982, flyttet Yasir Arafat PLOs hovedkvarter til Tunis, mens Fathi Arafat flyttet Palestinas Røde Halvmånes hovedkvarter til Palestina-sykehuset i Kairo. I

en periode var dette derfor et viktig sykehus, og Norwac hadde sendt flere norske helsearbeidere hit. I kjølvannet av Oslo-avtalen ble hovedkvarteret flyttet inn i Palestina, og aktiviteten i Kairo gikk ned. Nå bar sykehuset preg av forfall og gammel storhet. Tarek Arafat, Fathis sønn som nå leder Palestinas Røde Halvmåne i Egypt, installerte oss i leiligheten i øverste etasje. Den var en gang sete for store mottagelser og sammenkomster, men nå var den et begredelig syn med knuste vinduer, ødelagte toaletter og ingen aircondition i den brennhete Kairo-sola. En ganske beskjemmet Tarek fikk fikset det mest prekære, og for Mads, Dagfinn og meg føltes det riktigere å bo der enn på et luksushotell ved Nilen.

Dagen etter våknet vi i den slitne representasjonsleiligheten til OCHAs ferske rapport om 5087 drepte og 15 273 skadde i Gaza. 95 var drept på Vestbredden. Samtidig hadde Israel nedjustert tapstallene fra 7. oktober til 1400. BBC dekket besøket til statsminister Rishi Sunak i Israel, og han forsikret om britisk støtte til landets kamp mot terrorisme. Samtidig sendte helseminister Yousef Abu Al-Rish nye WhatsApp-meldinger om en stadig økende krise ved Shifa. Hovedproblemet var mangelen på drivstoff til generatorene. De var snart uten strøm til kuvøser og dialyseapparater.

Kristil Haraldstad ankom Kairo litt senere på dagen. Både hun og jeg begynte å miste troen på at teamet ville få innreisetillatelse. Grensen var nærmest totalt stengt. Gaza, som normalt trengte 500 lastebiler med forsyninger daglig for å kunne fungere, hadde denne første uken ikke fått inn noen varer i det hele tatt. Siden det bare var forurenset brakkvann i brønnene, var de avhengige av vann fra Israel. EU hadde i flere år drevet tre avsaltingsanlegg for å produsere drikkevann, men

disse anleggene hadde ikke lenger drivstoff. Det pågikk intense forhandlinger med Israel for å få dem til å åpne grensene for hjelpesendinger, men de krevde at alle biler skulle kontrolleres av israelske inspektører, derfor slapp få biler gjennom.

Fredag møtte vi den lokale lederen for Palestinas Røde Halvmåne i Kairo, Mai Aref, som akkurat var kommet tilbake fra havnebyen Al-Arish, der de sendte konvoiene videre til Rafah. Hun bekreftet at alt utstyret vi hadde kjøpt for midlene fra Utenriksdepartementet, nå var inne i Gaza. Ambassaden hadde intet nytt om innreise for Mads og meg. Mads hadde kontakt med venner i Gaza og formidlet situasjonen til medier over hele verden. Det var selvsagt viktig at situasjonen inne i Gaza ble kjent, men det var – og er – et stort dilemma knyttet til slik virksomhet. Norwac er en humanitær organisasjon, og jeg begynte å bli bekymret for om et for tydelig politisk engasjement kunne påvirke våre muligheter for å slippe inn. Det var også noen lyspunkter. Lørdag 21. oktober hadde presidenten i Egypt invitert til et internasjonalt møte om krigen i Gaza, og den norske utenriksministeren Espen Barth Eide var invitert. Det vakte oppsikt at han som en eneste europeiske utenriksminister forlangte umiddelbar våpenhvile. Han varslet også at Norge ville trappe opp bistanden til Palestina. Dagen etter fikk vi beskjed om at Israel hadde nektet oss innreise til Gaza, men ambassaden hadde sendt en ny søknad. Mads og jeg diskuterte hva vi skulle gjøre. Jeg sa jeg syntes vi skulle reise hjem; det var lite sannsynlig at Israel ville ombestemme seg med det første. Mads mente han hadde en bedre plattform for informasjon ved å bli i Kairo, og vi ble enige om at han kunne følge opp kontakten med FN i byen for Norwac. Han var hyret som konsulent for oss, og vi besluttet å forlenge avtalen med ham i to uker til. Onsdag

24. oktober dro jeg tilbake til Norge. Etter to uker avsluttet vi arbeidsforholdet til Mads. Han fortsatte å jobbe politisk med base i Kairo, men da på egen hånd.

Utover høsten kom det rapporter om systematiske angrep på sykehus i Gaza. Israel hevdet at Hamas og andre militante grupper gjemte seg på sykehusene, derfor hevdet de at det var legitimt å angripe dem. I begynnelsen av november måtte Røde Halvmånes Al-Quds-sykehus stenge, og 15. november gikk israelske styrker inn på Shifa-sykehuset, som etter det ikke kunne ta imot pasienter. Flere helsearbeidere ble arrestert, deriblant sykehusets direktør, Muhammad Abu Salmiya.

Før Hamas vant valget i 2006, var det ikke mange utenfor Palestina som visste så mye om organisasjonen. Det var PLO og Yasir Arafat som hadde vært palestinernes talerør. Men mens Fatah og de andre organisasjonene som utgjorde PLO, var frigjøringsorganisasjoner som var etablert av palestinere i eksil, og derved i Israels øyne terrorister, sprang Hamas ut av den palestinske grenen av den internasjonale organisasjonen Det muslimske brorskap. Brorskapet drev utdannings- og velferdsprosjekter blant fattige palestinere både inne i Israel, på Vestbredden og i Gaza lenge før Oslo-avtalen ble inngått. Israel oppfattet Det muslimske brorskap som en motvekt mot sekulære politiske bevegelser som PLO og bifalt brorskapets arbeid. Dette endret seg under det første store palestinske opprøret – intifadaen i 1987. Da etablerte brorskapet Hamas som et eget islamistisk parti og innledet militante operasjoner inne i Israel, inkludert selvmordsangrep, og i 1989 stemplet israelske myndigheter også dem som terrorister.6 Kjernen både blant velgere og medlemmer kom fra det samme sjiktet som mottok hjelp fra Det muslimske brorskap: unge menn

i flyktningleirene. Selv om Hamas aldri har gjennomført militante aksjoner utenfor Israel/Palestina, har både USA og EU klassifisert dem som en terrororganisasjon det er straffbart å støtte. Norge har hatt et mer differensiert syn ved at vi har klassifisert den væpnede fløyen Al-Qassam-brigaden som en terrororganisasjon, mens den sivile delen av Hamas regnes som et politisk parti.

Selv har jeg lite kjennskap til det indre livet i Hamas, men mitt inntrykk er at den palestinske legeforeningen spilte en viktig rolle da partiet ble dannet. Foreningens formann i 1987, kirurgen Mahmoud Al-Zahar, har siden etableringen vært sentral i partiet. Flere andre lederskikkelser i Hamas har vært leger. Hamas har kontrollert helseministeriet i Gaza siden 2006 og har hatt ansvaret for driften av alle offentlige tjenester. Det er derfor sannsynlig at ledere på flere nivåer i sykehus er godkjent av Hamas.

Allerede i oktober 2023 var det tydelig at den israelske hæren systematisk angrep sykehus og andre helseinstitusjoner. Den israelske hæren har i alle angrep på sykehusene argumentert med at Hamas bruker dem som skjulested og har våpen der. Men de har ikke påvist at det befinner seg væpnede Al-Qassam-krigere i noen av sykehusene de har gått inn i. Leger og helseledere som er godkjent av, eller knyttet til Hamas’ politiske organisasjon, er ikke legitime mål etter folkeretten. Når det gjelder Hamas, virker det ikke som Israel skiller mellom stridende og sivile. Til og med Hamasmedlemmers familie kan bli angrepet.

Mangelen på dette skillet fikk katastrofale konsekvenser for mange ansatte i den sivile administrasjonen i Gaza, og 21. november fikk jeg en dramatisk WhatsApp-melding. Den var fra den nåværende helseministeren i Gaza, Yousef Abu

Al-Rish, som skrev at huset til hans nestleder Abdulatif Alhaj i Khan Younis var bombet samme dag. Femti av Abdulatifs familiemedlemmer var drept, deriblant tre av barna hans og to svigerdøtre. Kirurgen Abdulatif hadde jeg kjent i mer enn ti år. I en periode var han direktør for European Gaza-sykehuset utenfor Khan Younis, før han ble en del av ledelsen i helseministeriet. Jeg ringte umiddelbart til Abdulatif for å kondolere. Han fortalte at datteren Leen lå på sykehus, og at den siste datteren heldigvis ikke hadde vært hjemme. Heller ikke han og kona var der da huset ble bombet. Nå måtte de prøve å ta seg av de to barna til sønnen Majd.

I begynnelsen av desember forhandlet WHO frem en avtale med COGAT om å sende inn såkalte Emergency Medical Teams (EMT). Organisasjoner som samarbeidet med WHO, kunne nå sende kriseteam til Gaza under WHOs EMTparaply. Det første teamet skulle sendes inn første juledag. WHO ville at Norwac skulle være ansvarlig for det andre kriseteamet i januar.

Endelig var vi i gang. Det var på tide. 14. desember, den dagen vi fikk beskjed om at avtalen var i boks, var minst 18 787 palestinere drept i Gaza, 70 prosent var kvinner og barn. 50 589 var skadet. Mange tusen mennesker var savnet og antagelig døde. På Vestbredden var 276 palestinere blitt drept, hvorav 70 var barn.7 Nå var det bare å forberede seg på å reise inn i krigssonen.