Søren Aagaard Rasmussen og
Camilla Hedvig Maartmann (Red.)
Fangene på Grini
Vitnesbyrd fra innsiden av Norges største fangeleir 1941–1945
Fangene på Grini. Vitnesbyrd fra innsiden av Norges største fangeleir 1941–1945
© Spartacus/ Forente Forlag, 2026
Omslagsdesign: Øystein Vidnes
Omslagsbilde: Nasjonalbiblioteket
Sats: Punktum forlagstjenester
Satt med ABC Marist 11/14.173
Papir: Holmen Book Cream 80g 1.6
Trykk: Livonia Print
Printed in Latvia
ISBN 978-82-430-1697-2
Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller i strid med avtaler inngått med KOPINOR.
SPARTACUS FORLAG / Forente Forlag AS
P.B. 6673 St. Olavs plass, 0129 OSLO spartacus.no
121 De dødsdømte fangene
Av Julius Hougen og Birger Lund
133 Straffeeksersis og straffekolonne
Av August Lange, Helge Wåle og Halvdan Hydle
145 Flukten fra Grini
Av Audun Henden
153 Sykdommer og epidemier
Av Jørgen Berner, Knut Aas og Astrid Lange Amilie
171 Skillelinjer og ulikhet
Av Kaare Svalastoga
183 Fengselsspionasje og etterretningsorganisasjonen W/25X
Av «W», «25X», «Bull» og «Surrogat»
201 Gudstjenester og andakter i det skjulte
Av Bjarne Sveinar
211 Grinifangenes utekommandoer
Av Olav Dalgaard, Knut Leinæs, Haakon Fløistad og John P.
Ditlev-Simonsen
223 Et etterkrigssamfunn i støpeskjeen
Av Olaf Solumsmoen
Forord
Går du inn døren til Grinimuseet i Bærum i dag, er det første du møter en lang vegg med vandrende Grini-fanger. De går i taktfast marsj, projisert på treveggen i den autentiske fangebrakken som i krigsårene var en del av Grini fangeleir. På veggen står det med store, hvite bokstaver: 20 000 fanger – 20 000 historier. Dette er den overordnede tittelen på utstillingene som kan oppleves på museet. Tittelen viser til at historien om Grini fangeleir ikke er én samlet, felles historie, men et mangfold av fortellinger, perspektiver og vitnesbyrd som gjenspeiler erfaringene til hver enkelt fange. Mann og kvinne, ung og gammel, norsk og utenlandsk, mennesker som på hver sin måte opplevde krig og fangenskap på kropp og sinn. De første som skrev ned historiene om Grini fangeleir, var fangene selv. Det gjorde de allerede i 1946. Kun ett år etter at krigen tok slutt og de siste grinifangene hadde forlatt fangeleiren ved Ila, ble Griniboken 1 utgitt. Året etter fulgte Griniboken 2. Med utgangspunkt i egne opplevelser og fortsatt ferske minner etter tiden i fangenskap, ønsket de tidligere fangene å gi fyldige beretninger om et viktig kapittel i norsk krigshistorie. Gjennom et bredt og mangfoldig utvalg av førstehåndsberetninger gir de to bøkene et nært og ufiltrert innblikk i hvordan fangelivet fortonet
seg. Om frykten, håpet, samholdet og de daglige utfordringene de møtte i fangenskap.
Til tross for sin historiske verdi er de autentiske vitnesbyrdene i Grini-bøkene fra 1946 og 1947 i dag lite tilgjengelige for mange av dagens lesere. Med over tusen sider og en tidvis fragmentert struktur, skrevet i en tid da det var viktig å få mest mulig ned på papiret så raskt som mulig, kan bøkene oppleves som tungleste og uoversiktlige. Dette har vi ønsket å gjøre noe med, fordi fangenes unike og sterke historier fortjener lesere også i dag.
De to originale Grini-bøkene består av til sammen nærmere 40 tematiske kapitler skrevet av tilnærmet samme antall forfattere. Målet med utgivelsen Fangene på Grini har vært å gi nytt liv til et autentisk og viktig materiale. Vi har hentet ut det vi anser som de mest sentrale vitnesbyrdene og samlet dem i denne redigerte og moderniserte utgaven. I arbeidet med de 15 kapitlene denne utgivelsen inneholder har vi tilstrebet å bevare den autentiske stemmen til fangene, samtidig som fortellingene gjøres mer tilgjengelige for dagens lesere. Hvert kapittel er derfor innledet med en kort ingress skrevet av oss, der teksten settes inn i sin historiske sammenheng. Videre har vi begrenset omfanget og det tematiske spennet, forkortet kapitlene slik at de enkelte historiene kommer tydeligere frem, og modernisert enkelte ord og uttrykk.
Når et bokverk reduseres fra drøye 1000 sider til 232, og nærmere 40 kapitler blir til 15, sier det seg selv at svært mye av det originale manuset er utelatt. Det betyr ikke at kapitlene som er utelatt i denne utgivelsen er mindre viktige i historien om Grini. For dem som skulle savne enkelte temaer eller historier fra de originale utgavene, eller som ønsker å fordype seg ytterligere i grinihistorien, er Griniboken 1 og Griniboken 2 fortsatt tilgjengelige i både fysisk og digital form på Nasjonalbiblioteket.
Vi håper likevel at vi med denne boka kan gi nytt liv til historiene fra Grini og gjøre dem tilgjengelige for nye generasjoner lesere – og samtidig vise hvordan erfaringene til fangene, som for mer enn 80 år siden ble fengslet uten lov og dom, uten rettssak eller rettigheter, fortsatt kaster lys over viktige spørsmål som angår oss i dag.
God leselyst!
Søren Aagaard Rasmussen, Stedsansvarlig, Grinimuseet
Camilla Hedvig Maartmann, Førstekonservator, Grinimuseet
Museene i Akershus, Bærum, mai 2026
PS: Vi takker våre kollegaer på Grinimuseet og i MiA-Museene i Akershus for å ha gjort det mulig for oss å utføre dette arbeidet.
Avdelinger og funksjoner i Grini fangeleir
Hovedbygningen
Hovedbygningen i Grini fangeleir – i dag Ila fengsel og forvaringsanstalt – var kjernen i fangeleiren. Bygningen ble reist som et kvinnefengsel rett før krigen brøt ut, men ble tatt i bruk av de tyske okkupasjonsmyndighetene som fangeleir fra juni 1941. I leirens første fase bodde alle fangene i Hovedbygningen. Etter hvert som fangetallet økte, ble det behov for mer plass, og en brakkeleir ble anlagt på vestsiden av bygningen i løpet av våren 1942. De fleste av de mannlige fangene flyttet da ut i leiren, mens de kvinnelige fangene ble værende. Foruten en egen avdeling for kvinnelige fanger, besto Hovedbygningen fra dette tidspunktet av lukkede celleavdelinger (Haft) for begge kjønn, en sal for dødsdømte fanger, samt sykeavdeling, kontorer og kjøkken.
Kvinneavdelingen
Kvinneavdelingen lå i Hovedbygningens sørlige fløy. De fleste bodde sammen i store saler med køyesenger i flere høyder. Fangene var ofte innesperret hele døgnet. Hvis de var heldige, fikk de under streng bevoktning komme ut en halvtimes tid for å trekke frisk luft. Arbeidsoppgavene besto av å vaske og reparere klær og sengetøy som tilhørte de mannlige fangene og det tyske befalet. Andre rengjorde boligene til den tyske leirledelsen. Våren 1944 ble det bygget en egen brakke for kvinner, og så sent som april 1945 ble nok en brakke satt opp. De to brakkene ble plassert rett syd og øst for Hovedbygningen, og var fysisk atskilt fra mennenes brakkeleir.
Celleavdelingen Haft
En sentral del av leiren var celleavdelingen Haft, som besto av små, lukkede celler brukt som isolasjons- og straffeceller i Hovedbygningens nord- og sørfløy. I sørfløyen var det egen Haft-avdeling for kvinnene, mens nordfløyen hadde en Haft-avdeling for de mannlige fangene. Haft-cellene var opprinnelig beregnet for én person, men etter hvert som belegget i leiren økte, ble det stadig vanligere at flere fanger ble plassert i samme celle.
Fallskjermen
Celle 415, bedre kjent som «Fallskjermen», lå i 4. etasje i Hovedbygningen. Fra 1942 til 1944 ble stedet tatt i bruk som dødscelle. Her satt fanger som kunne få, eller allerede hadde fått, dødsdom. Enkelte satt der også for å sone en disiplinærstraff eller i påvente av deportasjon til Tyskland. Fallskjermen hadde køyesenger i både fire og fem høyder. Navnet henspilte på den store høyden fra øverste køye ned til gulvet, og på at man nærmest trengte en fallskjerm for å komme trygt ned.
Brakkeleiren
Etter hvert som fangetallet på Grini økte, ble det behov for mer plass. Fra våren 1942 ble fangeleiren derfor utvidet med en brakkeleir. I alt ble det reist nesten 40 bygninger. De fleste bygningene var boligbrakker for
mannlige fanger, men leiren rommet også brakker for andre funksjoner, blant annet verksteder, kjøkken, sanitæranlegg, vaskerier, kantine, lager og sykebrakker for epidemibehandling. Området var omkranset av piggtråd, elektriske gjerder og flere vakttårn, som ga fangevokterne full oversikt over leiren. En vanlig boligbrakke var opprinnelig beregnet for rundt 150 fanger, med cirka 20 personer på hvert rom. Mot slutten av krigen kunne én enkelt brakke huse 400–500 fanger, med opptil 50 personer på hvert rom. Trengselen var stor, og boforholdene svært dårlige.
Appellplassen
Hver morgen og kveld måtte alle mannlige fanger i brakkeleiren stille opp i rekker til appell. Appellene ble brukt til å kontrollere at fangetallet stemte med leirens registre, og til å formidle beskjeder fra leirledelsen. I leirens første år ble appellene holdt på plassen foran Hovedbygningen.
Etter hvert som fangetallet økte, ble det anlagt en egen appellplass inne i brakkeleiren. Nattlige appeller ble brukt som straff, skremsel og ydmykelse, og kunne vare i flere timer. Fangene måtte stå rett opp og ned, ofte uten å vite hvor lenge det ville vare eller hva som skulle skje. Dette innebar en stor fysisk og psykisk påkjenning, og det hendte at fanger besvimte.
Ungdomsavdelingen
Ungdomsavdelingen, eller Jugendabteilung, huset de yngste mannlige fangene på Grini, noen helt ned i 15-årsalderen. Formålet med avdelingen var å endre ungdommenes syn på nazismen og verve dem til tysk krigstjeneste. De ble derfor undervist i nazistisk ideologi, blant annet gjennom Hitlers Mein Kampf og antisemittiske filmer. Ungdommene fikk også mer mat, lettere arbeidsoppgaver og mulighet til sport – tiltak som skulle vinne deres tillit og gjøre nazifiseringen lettere. I løpet av krigen ble om lag 250 ungdommer plassert i ungdomsavdelingen, som mesteparten av tiden holdt til i brakke 4.
Vermittlung
Vermittlung var en rød trevilla ved inngangen til den indre leiren. I
løpet av de fire årene leiren eksisterte hadde den ulike funksjoner. I de første årene var den mottak for nyankomne fanger, der de ble registrert og tildelt fangenummer. Her hadde også den tyske leirledelsen sine kontorer. I tillegg ble bygningen brukt til å ivareta ulike administrative arbeidsoppgaver. Flere av disse oppgavene ble utført av fanger, blant annet å sortere pakker og brev som skulle inn i leiren. Det hendte at stedet også ble brukt til avhør og mishandling av fanger. I dag er bygningen en del av Grinimuseet.
Sykeavdelingen
Leiren fikk sin egen sykeavdeling i Hovedbygningen vinteren 1942. Avdelingen ble drevet av fangene selv, og ble etter hvert utvidet til en stor og relativt moderne behandlingsavdeling. Sykeavdelingen spilte en viktig rolle i leirens indre organisering, både som behandlingssted og som et midlertidig fristed for fanger med alvorlig sykdom eller skader. Den hadde også en sentral funksjon i det illegale arbeidet og fengselsspionasjen.
Tubben
«Tubben» var en lav murbygning plassert midt i brakkeleiren. Her holdt de tuberkuløse fangene til. Opprinnelig gikk bygningen under navnet «Lillefengselet», og ble brukt til å isolere fanger som skulle sone disiplinærstraff på celle. Bygningen ble i en periode også brukt som arbeidsplass av personal- og arkitektkontoret.
Utekommandoer
I løpet av krigen ble det opprettet flere utekommandoer på Grini. Dette var arbeidslag bestående av fanger som ble sendt ut fra leiren for å utføre tvangsarbeid for okkupasjonsmakten. Arbeidsoppgavene var gjerne knyttet til utbygging av infrastruktur som det tyske krigsapparatet var avhengig av, som flyplasser, jernbaner og festningsverk. Noen av utekommandoene var i leirens nærområde, som Fornebu i Bærum og Furulund i dagens Oslo, mens andre var i helt andre deler av landet, som Bardufoss og Kvænangen.
Verksteder
På Grini fantes det en rekke verksteder, blant annet smie og snekkerverksted, skredder- og skomakerverksted, bokbinderi, kostebinderi, arkitektkontor samt keramikk- og treskjærerverksted. Verkstedene produserte og reparerte først og fremst gjenstander leiren selv hadde behov for, men det ble også laget serviser og brukskunst til den tyske leirledelsen. Noe gikk også til salg. For fangene var det attraktivt å få plass i et av verkstedene. Arbeidet var mindre fysisk krevende, og man fikk arbeide innendørs i stedet for å slite ute i kulde og regn. Ikke minst ga verkstedene tilgang til materialer som fangene i all hemmelighet kunne bruke til å lage gjenstander og suvenirer til seg selv eller andre.
Bauleitung
Dette var avdelingen som bygget ut selve fangeleiren, og de fleste av de mannlige fangene arbeidet her. Arbeidsoppgavene var brakkebygging, grøftegraving, veianlegg, steinbryting og bygging av det elektriske gjerdet. Dette var hardt fysisk arbeid, og nye fanger ble oftest satt til å arbeide i «Bau». Arbeidet i «Bau» kunne likevel ha store fordeler. Noe av anleggsvirksomheten foregikk utenfor det elektriske gjerdet, og det ga muligheter for kontakt med omverdenen. Å arbeide i sakte fart ble kalt Grini-tempo. Det var en måte å uttrykke motstand mot å arbeide for nazistene på. Mottoet var: Vær beskjeftiget! La det bare ikke utarte til arbeid!
Gårdsbruket
Grini hadde eget gårdsbruk med åkrer og forskjellige husdyr som hester, gris, kyr, høns og kaniner. Det ble dyrket poteter, kål, gulrøtter, rødbeter, kålrabi, erter og hvete. Arbeidet var tungt med bare enkle redskaper og få trekkdyr. Gårdsbruket var likevel en svært attraktiv arbeidsplass for fangene. Der var det gode muligheter for å få orget (stjålet) til seg litt ekstra mat. Dessuten var bevegelsesfriheten stor, og man hadde mulighet til å komme i kontakt med verden utenfor. Leiren hadde også gartneri med seks store drivhus. Her ble det dyrket salat, tomater, agurk og meloner, men også tobakk og blomster. Ingenting av dette var ment for fangene på Grini.
Friheten sto for fangene lik et drømmesyn som alltid flyttet seg lenger unna.
August Lange
August Lange, fangenr. 840
August Christian Manthey Lange, lektor, ble arrestert 11. juni 1941, 34 år gammel, under en samling for streikende skuespillere. Han satt på Møllergata 19 og i Grini fangeleir, før han ble deportert til Sachsenhausen og Neuengamme, hvor han ble frigjort av De Hvite Bussene i april 1945.
Helge Wåle, fangenr. 2706
Helge Wåle, sekretær, ble arrestert 23. mars 1942, 39 år gammel, for distribusjon av illegal avis. Han satt først på Hamar, før han ble overført til Grini fangeleir 21. april 1942, hvor han satt frem til løslatelsen 18. juli 1944.
Halvdan Henrik Hydle, fangenr. 11062
Halvdan Henrik Hydle, journalist, ble arrestert 7. mars 1944, 43 år gammel, for illegal virksomhet. Han satt først på Møllergata 19 fra mars til mai 1944, før han ble overført til Grini fangeleir 13. mai 1944, hvor han satt frem til frigjøringen 8. mai 1945.
1 Fra fangenskap til frihet
Av August Lange, Helge Wåle og Halvdan Hydle
Da de første fangene ankom Grini i 1941, var det få som kunne ane hvilken rolle dette stedet skulle få i norsk krigshistorie. I løpet av 2. verdenskrig utviklet Grini seg til den største fangeleiren i Norge, der nærmere 20 000 menn, kvinner og barn satt i fangenskap. På Grini vokste det fram et eget samfunn preget av harde vilkår, men også av samhold og motstand blant fangene. Dette er historien om Grini fangeleir fra opprettelsen i 1941 til frigjøringen i 1945, sett gjennom øynene til tre fanger.
I løpet av de fire årene fra 1941 til 1945 fikk navnet Grini en særegen plass i det norske folks bevissthet. Grini – det betydde konsentrasjonsleir bak elektrisk piggtrådgjerde, straffeeksersis, lange måneder på Haft, dødsdømte på Fallskjermsalen, overfylte brakker, lite mat, ensformige og gledesløse dager. Men det betydde også norsk samhold mot tyskernes og quislingenes voldsferd, kameratskap tvers over alle politiske skillelinjer fra før okkupasjonen. Det betydde spennende eventyr med livet som innsats, men også uskyldige skøyerstreker, humør og ukuelig optimisme. Kortsiktig optimisme, kan hende, men likevel sterk nok til å holde gjennom fire lange år, da friheten sto for fangene lik et drømmesyn som alltid flyttet seg lenger unna.
Tyskerne hadde andre konsentrasjonsleirer for politiske fanger i Norge. Ulven, Sydspissen, Falstad, leirer der tilstandene periodevis