Drager og Demoner er et registrert varemerke tilhørende Ægir Games AS
Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverk loven eller i strid med avtaler inngått med KOPINOR.
SPARTACUS / FORENTE FORLAG AS Pb. 6673 St. Olavs plass, 0129 OSLO spartacus.no
OPPVÅKNINGEN
E.P. UGGLA
ILLUSTRASJONER AV JOHAN EGERKRANS
Oversatt av Anja Hauger Ratikainen
TIL XANDER OG ELLIOT
TAMEA
Tamea våkner av et gyllent lys som skjærer henne i øynene. Hun setter seg opp i sengen og myser mot vinduet. Natten ligger fortsatt tung der ute, ikke engang stjernene syns mot den mørke nattehimmelen. Stearinlyset på nattbordet er slukket. Likevel, det er noe som gløder. Hun lar blikket gli gjennom soverommet, over mahognikommoden, forbi sverdstativet i hjørnet, over det grove tregulvet. Det er som om lyset kommer fra henne selv. Hun løfter hånden, og det er så vidt hun klarer å holde tilbake et skrik. Det er noe som lyser der, under ermet på nattkjolen. Hun trekker stoffet helt opp til albuen.
Det er tatoveringen hennes som gløder, den lyser i en gyllen tone. Den sitter på håndleddet, to svarte monstre slynget om hverandre. Hun har hatt den så lenge hun kan huske, men aldri før har gylne stråler lyst gjennom blekket.
Smerten begynner som en forsiktig svie i tatoveringen. I noen sekunder er den håndterbar, og ikke på langt nær like skremmende som det at hun faktisk lyser. Så blir den mer intens. Det gjør ubeskrivelig vondt, som om armen brenner.
Hun kaster seg ut av sengen og lander på knærne. En flis fra det grove tregulvet trenger inn i leggen, men hun merker det knapt.
«Sigvard!» skriker hun. Soverommet hans ligger tvers over den trange gangen. Pappa sover i det storslåtte rommet i etasjen under, det eneste som er fint nok for en adelsmann. Han kommer ikke til å høre henne.
En ny bølge av smerte, og hun krøller seg sammen som en ball. Skriket setter seg fast i halsen, og hun hiver etter pusten.
Gjennom smerten tar et bilde form. Et minne. Hun og Dirivan, storebroren hennes, sitter på bymuren og dingler med beina. Det forsvinner like raskt som det dukket opp. Rives fra hverandre.
Døren til rommet fyker opp, og Sigvard kaster seg inn. Han har på seg en hvit nattskjorte. Sverdet er løftet, klart til kamp.
«Hva skjer?» roper han. «Hvor er de?»
Han oppdager Tamea, stopper og senker sverdet. Blikket fester seg ved den glødende tatoveringen.
«Å», sier han. «Å, vesla.» Han går bort og stryker henne over håret. «Ikke nå. Ikke allerede.» Han strammer grepet rundt sverdet. «Jeg må … jeg må fortelle han om det.»
Så snur han seg og går.
Ikke forlat meg. Tamea vil rope, men ordene kommer ikke ut.
I noen vonde minutter er hun helt alene. Hun skulle ønske
Dirivan fortsatt var hjemme. At han kunne holde rundt henne og si at alt kommer til å bli bra.
I neste øyeblikk går døren opp igjen. Pappa står der med et hår som er like rufsete som skjegget hans. Til tross for smerten blir hun roligere. Selvsagt hentet Sigvard pappa, for pappa kan ordne opp. Snart kommer han til å rope på en tjener. Sørge for at de sender bud etter en helbreder eller en lærd. Hvem som helst som har både svar og botemiddel.
Men pappa er helt stille. Han trøster ikke, roper ikke. Han går bort til vaskevannsfatet i den andre enden av rommet, løfter
vannkannen og heller vann på et håndkle. Da han kommer tilbake, legger han håndkleet rundt armen hennes. Stramt. Når hun har fått dype kutt under kamptreningen, har Sigvard lagt på noe som kalles trykkbandasje for å stoppe blødningen. Dette kjennes akkurat slik.
Pappa presser håndkleet mot tatoveringen til smerten sakte slipper. Det eneste som blir igjen, er en prikking i huden.
«Bedre?» spør han da Tamea puster roligere.
Hun nikker og forsøker å svelge, men munnen er knusktørr.
Det er som om varmen fra tatoveringen har fått all væsken i kroppen til å fordampe.
Han reiser seg og hjelper henne opp.
«Forsøk å sove nå.»
Hun ser på ham og prøver å forstå. Hvorfor sier han ikke noe mer? Pappa er allerede på vei ut av rommet. Tamea er vant til at han ikke viser følelser. Når hun skader seg, har pappa alltid et «opp og hopp» klart. Det spiller ingen rolle hvor ille det er, eller hvor mange sting hun trenger. Likevel, dette er noe helt annet. En tatovering skal ikke plutselig begynne å gløde.
«Ikke gå.» Hun strever med å få ut ordene, hjertet dunker hardt i brystet. «Hva skjedde? Hvorfor … hvorfor ble den sånn?»
«Gå og legg deg», sier pappa, fortsatt med ryggen vendt mot henne. «Vi snakker mer i morgen.»
Den tonen har hun hørt hundre ganger før. Hun vet at om hun stiller flere spørsmål nå, venter det en ørefik. Hvor mange ganger har ikke pappa sagt det til henne?
Hvorfor kan du ikke være mer som broren din? Slutt å spørre hele tiden. Du må øve på å lytte. Slutte å drømme deg bort.
Pappa åpner døren, men nøler. Han kaster et blikk over skulderen. De ser på hverandre. Det varer bare noen sekunder,
men det er lenge nok til at hun ser forandringen i de brune øynene hans. Frykt og sorg. Skuffelse? Et virvar av følelser i løpet av et øyeblikk. Hun aner ikke hva det betyr.
Bare at noe er fryktelig galt.
TAMEA
Tamea er gjennomvåt av svette da hun våkner. I drømmene brant hun, pappa brant, huset brant. Nå stikker solen
i øynene, og hun hører lyden av føtter fra korridoren utenfor. En svak klirring og noen som roper. Dagen er allerede i full gang. Pappa må ha bedt Sigvard om å la henne sove ut.
Andre adelsjenter har guvernanter. Tamea har en kriger. Hver morgen vekker Sigvard henne før soloppgang og trener sverdkamp med henne i timevis.
Sigvard pleide å trene Dirivan også, Tameas storebror. Men Dirivan har reist for å bli en paladin. Han dro for en måned siden, samme dag som han fylte sytten.
«Kom etter så fort du kan», hvisket han og ga henne en lang klem før han dro.
Etter at han reiste, har Sigvard blitt surere. Han vekker henne enda tidligere enn før. Det er typisk Sigvard, han er som en ekstrapappa. Selvsagt savner han Dirivan, men han ville aldri finne på å innrømme det. Dirivan har gjort det riddere skal gjøre. Reist hjemmefra for å finne sitt kall.
Hun skal gjøre det samme. Fire år til med trening, så skal hun også begynne å jobbe for en orden, bli en paladin. Hun vet at Sigvard bare ville fnyst om hun sa det. Så ville han sagt noe sånt som:
Skal vi se om du klarer å holde fokus gjennom en hel undervisningstime først?
Og da tenker han ikke på kamptreningen. Tamea er god med våpen, men riddere må også lære botanikk og historie. Og regler for skikk og bruk.
Tamea er ikke dum, hun lærte seg å lese på egen hånd da hun var fire. Hun klarer bare ikke å konsentrere seg om kjedelige ting, samme hvor hardt hun prøver.
Hun drar ned pleddet for å se på armen. Håndkleet er fortsatt hardt knyttet rundt tatoveringen, men hun kjenner ingenting lenger. Armen er ikke øm, og den svake prikkingen fra i går er borte. Det er merkelig. I går brant tatoveringen. Er den der ennå, eller er det bare et stort sår under håndkleet?
Storebroren hennes har en lignende tatovering, men hans er på høyre hånd. Tamea husker ikke når hun fikk den, det er som om den alltid har vært der. Dirivan har fortalt at de fikk dem like før mamma døde, at det var hun som ville at de skulle ha dem. I følge Dirivan er dessuten Tamea og han de eneste som har akkurat sånne tatoveringer. Tamea har alltid likt det, at hun og Dirivan er unike.
Allikevel har ingen fortalt hvorfor de fikk dem. Pappa sier at han ikke vet, men i går kveld ble det åpenbart at det ikke er sant. Han virket ikke engang overrasket da tatoveringen begynte å lyse. Det virket mer som om dette var noe han hadde ventet på.
Tamea holder pusten mens hun løsner håndkleet forsiktig. Musklene er anspente, forberedt på smerten som kan komme. Håndkleet faller, og hun vrir armen forsiktig rundt.
Tatoveringen er der, akkurat som før. To svarte monstre viklet om hverandre. Huden er hel og glatt, bare en blodåre lager en liten forhøyning over det ene monsterets rygg. Det er umulig
å se at tatoveringen glødet i går kveld. Det hugger til i magen. Tenk om tatoveringen lyste fordi noen kastet en forbannelse over henne?
Hun stryker fingeren over det svarte blekket. Hvorfor skulle noen kaste en forbannelse over henne? Men hva om det som skjedde i går, har noe med Dirivan å gjøre? Hun har alltid følt at tatoveringene knytter dem sammen. Hva om noen brukte magi på ham i går kveld? Kan magien ha blitt overført gjennom tatoveringen?
Tamea holder armen opp mot vinduet for å se bedre i lyset. Hun vrir på armen så bare det ene monsteret er synlig.
I tankene hennes gløder tatoveringen igjen. Den brenner. Hun ser for seg Dirivan lenket fast til en pinebenk og noen som presser en brennende fakkel mot armen hans.
Hun setter seg opp. Sånn må det være. Det var derfor minnet om henne selv og Dirivan på bymuren dukket opp i går. Tatoveringen knytter dem sammen. Det var derfor pappa virket så opprørt, han skjønte at Dirivan var i fare. Visste de hva Dirivan holdt på med? Sigvard sa jo «ikke allerede» da han så hvordan armen hennes glødet.
Noen uker tidligere hadde Dirivan sendt bud om at han hadde fått sitt første oppdrag fra ordenen. Klarte han oppdraget ville han bli utnevnt til paladin. Noen dager etter landet enda en brevdue i vinduskarmen til Tamea. Gang på gang har hun lest brevet den kom med, men hun har ikke vist det til noen andre.
Dirivan skrev at han skulle til Tåkedalen. Der skulle han spore opp et sverd Tamea trodde bare hørte hjemme i eventyrene, Um-Durman. Etter det hadde ingen hørt fra ham, selv om han lovet å skrive.
Ingen beskjeder. Ingen brevduer.
Hun må spørre pappa, selv om hun vet han kommer til å bli sint.
Og når pappa blir sint, slår han.
Hun får gåsehud da hun reiser seg fra senga. Sommer som vinter, det er alltid kaldt i huset. Alle husene i adelskvartalet er like kalde. Hun tror det kommer av de tjukke steinveggene.
Hun stanser idet hun legger hånden på dørhåndtaket. Hun bør kanskje ikke gjøre pappa enda sintere, det er tross alt forbudt å gå i nattkjole utenfor soverommet.
Raskt trekker hun på seg tunikaen og skinnbuksa, skinnstøvlene også.
Hun skyver opp døren, men trekker seg raskt tilbake.
Der, rett foran henne i gangen, står en av tjenerne, han minner om et spøkelse. Kinnene er innsunkne, og han har et fårete utrykk i ansiktet. Han rekker frem en kjole i lyseblå silkebrokade.
Den står i sterk kontrast til den enkle linskjorten tjeneren selv har på seg.
Tamea ser uforstående på den. Hun kan telle på én hånd de gangene hun har hatt på seg kjole.
«Hva skal jeg med den?»
«Faren din sa du skulle ta den på deg, og så skulle du komme ned til ham.»
Ta den på? I går brant armen hennes, Dirivan kan være i fare, og pappa vil hun skal kle seg ut? Tamea er ikke søt og pen sånn som de andre adelsjentene i nabolaget. Ansiktet hennes er fullt av arr, håret har hun samlet i en bustete ball på toppen av hodet, og hun har definitivt ikke en smal midje og timeglassfigur. Hun er ikke en sånn man ber ta på seg kjole. Tjeneren må ha misforstått.
Uten et ord trenger hun seg forbi ham og løper den smale trappen ned til andre etasje, de siste trinnene tar hun i ett langt steg.
Føttene synker ned i det tjukke, myke teppet i gangen. Det er enda kaldere her nede enn oppe på soveværelset hennes. Sånn pleier det ikke være, for her nede brenner alltid ilden i den åpne peisen, døgnet rundt. Nå gaper den mot henne, kald og mørk.
En tjener kommer ut fra pappas arbeidsrom på den andre siden av gangen. Tjeneren er halvalv, akkurat som nesten alle tjenerne deres er. Ikke alv og ikke menneske, men en blanding. Armene hans er fulle av store, sammenrullede ark. Han har bandasjer på begge ørene, blodet har trukket gjennom det hvite stoffet. Tamea stopper opp. Hun har hørt historiene. At alveører har blitt handelsvarer. Men hun trodde halvalvene var trygge, iallfall her, innenfor bymurene. Det er grusomt å se hvordan han er blitt mishandlet, hun har lyst til å si noe. Hun åpner munnen, men tjeneren farer forbi henne og ned trappen.
«La ham være i fred. Ikke still spørsmål. For en gangs skyld, gjør som pappaen din sier.»
Tamea snur seg og får øye på en annen tjener som ligger på knærne litt bortenfor. Han er i ferd med å rulle sammen teppet
Tamea står på.
«Hva har skjedd med ham?» spør hun. «Er han blitt angrepet?
Har dere fortalt det til pappa? Hva holder du på med, forresten?»
Tjeneren ser opp, og de lysegule øynene møter blikket hennes.
«Pakker, i henhold til ordre», svarer han.
«Pakker til hva?»
Hun hører farens skarpe stemme inne fra arbeidsrommet.
«Tamea, kom hit.»
Tamea svelger, ønsker plutselig at hun hadde tatt på seg kjolen allikevel. Tenk om tjeneren ikke hadde misforstått.
Tamea er vant til å slåss, og vant til å bli slått. Hun trener jo for å bli en ridder. Når de kjemper mot hverandre, virker det ikke
som verken Dirivan eller Sigvard bryr seg særlig mye om at hun er en liten jente. Allikevel er det annerledes når pappa slår. Det er som om frykten fra da hun var liten har satt seg i huden hennes.
Dirivan sier det fantes en tid da pappa ikke slo.
Da mamma levde.
Tamea svelger. Hun retter seg opp og forsøker å se rolig ut idet hun går inn i arbeidsværelset.
Langs alle veggene er det bokhyller, fra gulv til tak, fulle av historiske bøker, bøker om botanikk og om ulike slekter.
Om alt du kan tenke deg. Med unntak av barnebøker.
Men i dag ser alt annerledes ut. Flere av hyllene er tomme.
Pappa står midt i rommet med hendene på skrivebordet. Han har ryggen mot blyglassvinduet, og lener seg over et kart som er rullet ut foran ham.
«Hvor er kjolen?» spør han uten å se opp, og Tamea fylles av den samme ubehagelige følelsen som så mange ganger før. At pappa har øyne over alt. I pannen, i nakken, på hendene som strekker seg ut etter noe.
«Jeg hadde allerede kledd på meg.» Tamea prøver å høres rolig ut. «Hva er det egentlig som skjer? Tjenerne sier vi pakker? Til hva da?»
Pappa ser opp. Blikket hans sveiper over henne.
«Det trenger ikke du å vite.»
Tamea krymper seg. Dette er ikke en god start.
«Pap…», sier hun, men stemmen svikter. Hun prøver igjen.
«Pappa, det som skjedde i går kveld, det handler om Dirivan, ikke sant? Han er i trøbbel?»
Pappa slipper skrivebordet og tar flere skritt bakover.
«Hvordan …» Han blir stille. Ansiktet stivner, og han blir den sinte pappaen. Han som slår. «Gå og ta på deg kjolen. Vi drar snart.»
Tamea fylles av den samme vonde frykten, allikevel er hun nødt til å spørre.
«Hvor? Hvor skal vi? Er det for å hjelpe Dirivan?»
Pappa går frem til skrivebordet igjen. Han setter hendene i bordplata og lener seg mot henne. Det ser ut som om han skal til å kaste seg over det.
«Glem Dirivan», sier han. «Dirivan finnes ikke lenger.»
KAPITTEL 3
VERVEN
erven kjenner at han begynner å miste følelsen i beina, der han sitter sammenkrøpet oppe i eiketreet. Ennå ikke noe napp. Den verste kulda har endelig begynt å gi etter for solstrålene som har kommet frem, men nå kjennes hver natt kaldere enn den forrige. Høsten er på vei.
Overflaten av sumpen beveger seg langt der nede. Det bobler i gjørma når monsteret rører på seg. Vanligvis sitter Verven i treet dag og natt, bare avbrutt av noen små, korte turer til byen for å få seg litt mat. Nå venter han på at enda en idiot skal komme trampende på stien gjennom skogen.
Den første gangen han kom hit holdt han på å falle i sumpen selv. Det er nesten umulig å få øye på den. Det ser bare ut som om stien er litt gjørmete, men egentlig krysser den tvers over den ene enden av sumpen. Noen busker skjuler det, men hadde man sett hvordan sumpen bredte seg utover og vannet åpnet seg et lite stykke lenger bort, ville man vært mer forsiktig.
Verven er takknemlig for de buskene. Dette er det beste stedet han har funnet hittil. Alt som trengs, er tålmodighet.
Han stivner idet han hører lyden, selv om han har ventet på den. Det er noen som presser seg gjennom krattet. Han hører den myke klirringen fra en fjellrustning der nede.
Det tar omtrent ett minutt før Verven får øye på offeret sitt. Et menneske. Sverdet ser slitt ut, han vil sannsynligvis ikke få mer enn noen få kobbermynter for det. Kanskje han burde la mennesket beholde det. Pengepungen på hofta til krigeren ser imidlertid full ut. Antakeligvis er han på vei hjem fra et oppdrag og har nettopp fått betalt. Mange velger bort den vanlige veien inn til byen når de har mye penger på seg, der kan det jo ligge røvere på lur.
Her i skogen ligger Verven.
Krigeren stopper bare noen få skritt fra bredden av sumpen. Han ser på den gjørmete stien, og Verven holder pusten. Han håper monsteret blir liggende i ro. Noen ganger skjønner folk at noe er galt når det bobler i overflaten.
I flere uker har Verven fulgt med når monsteret har dratt folk under. Likevel har han aldri sett mer enn små bevegelser i gjørma. Sannsynligvis er det en sjøorm som er blitt fanget her etter en vårflom, men det er noe skremmende ved måten den leker med offeret sitt på. Noen ganger tenker Verven på den som noe nytt, noe ukjent. Et sumpmonster.
Krigeren setter seg ned på stien. Fjellrustningen klirrer. Hva er det han gjør? Skal han slå leir her? Verven huker seg ned på en grein og myser. Nei, krigeren tar av seg støvlene. Han er sikkert redd for å skitne dem til.
Krigeren reiser seg med støvlene i hånden og tar et skritt framover.
I et kort sekund ser det ut som om han faktisk har fast grunn under føttene, kanskje en stein under overflaten, men så begynner foten hans å synke. Han tråkker rett uti med den andre foten også, prøver å gjenvinne balansen. Sumpen har ham nå. Det tar krigeren noen sekunder å skjønne hva som skjer. Panikken griper ham, og han kjemper, men synker bare dypere ned i gjørma. Han kaster
støvlene fra seg og griper etter røtter og greiner langs kanten. Der er det ingenting som kan redde ham. Verven har for lengst kappet bort alle røttene og alt som er å gripe tak i innenfor rekkevidde av sumpen.
Verven klatrer forsiktig ned til en av de nederste greinene og lener seg fremover.
«Pass deg for sumpmonsteret», sier han.
Mannen vrir på hodet og ser opp. Verven møter blikket hans.
Et ferskt arr skjærer gjennom det ene øyenbrynet til krigeren. Det svarte skjegget er skittent. Selv på denne avstanden kjenner Verven den vonde lukten.
«Fordømte alv», mumler krigeren. «Din lille dritt, hjelp meg opp, så kanskje jeg lar være å kutte ørene av deg og selge dem til nærmeste heks.»
Verven hopper ned fra treet.
Heksa, alltid den fordømte heksa. Jakten på alveører begynte for noen år siden da en heks fant en ny formel for å lage en ungdomsdrikk. Hovedingrediensen er alveører. Det virker som om alle mennesker drømmer om å bli tusenvis av år gamle, akkurat som alvene.
I det siste har Verven sett skremmende mange av sitt eget slag med grusomme arr der ørene en gang satt.
Han kaster et blikk på krigerens belte. Og der, ved siden av pengepungen, ser han en av de større skinnposene. Hadde det vært en bonde som bar den, ville Verven ha gjettet at den ble brukt til å samle urter. Men de størknede blodflekkene i læret sier sitt. Krigeren er en av dem. En som kutter ørene av uskyldige. Det strammer seg til i brystet.
«Se om du kan finne en grein …», sier krigeren, før han plutselig stopper opp og retter blikket nedover. Ansiktet blekner.
«Men hva …»
Så blir han dratt ned. Fra å stå med gjørme opp til knærne, har han nå gjørme opp til hoftene. Sumpmonsteret har fått tak i ham. Det neste rykket vil trekke krigeren ned så han har gjørme til brystet. Så vil han trekkes enda dypere ned, til gjørma står til halsen på ham. Et siste rykk, og så er det hele over.
Det skjer alltid på samme måte. Verven antar at det har med dybden i sumpen å gjøre. At sjøormen må skifte posisjon for å kunne bevege seg igjen. Likevel føles det som en lek. Eller kanskje som en fisker som drar byttet sitt inn, litt etter litt.
«Hjelp!» roper krigeren.
«Takk, jeg tror jeg beholder ørene mine», sier Verven. «Men du kan gi meg pengepungen din.»
«Forbannede alvekrek!» roper krigeren. Han trekker sverdet og hugger vilt rundt seg. Men det er en dårlig idé. Sjøormer har kraftige skjell. Sverdet vil bare sprette tilbake.
Verven bøyer seg ned bak treet og finner frem tauet som er bundet rundt stammen. Han lar det dingle foran seg.
«Når jeg tenker meg om, vil jeg ha sverdet også.»
Krigeren tar i det minste raske avgjørelser. Han kaster sverdet til Verven. Eller rettere sagt på, kanskje håper han å spidde ham samtidig. Verven tar et skritt til siden, og sverdet blir stående i den myke jorden. Det er tydeligvis skarpere enn det ser ut.
Sumpmonsteret rykker til igjen, og gjørma rekker krigeren helt til brystet. Panikken brer seg i ansiktet hans. Verven angrer på at han ba om sverdet. Nå som pengesekken er under overflaten, er det ikke sikkert at krigeren klarer å få tak i den.
Krigeren ser ut til å tenke det samme, for han stikker begge hendene ned i gjørma. Det ser ut som om han rører i en gigantisk gryte. I neste øyeblikk drar han opp en gjørmete bylt og kaster
den mot land. Verven slipper tauet og griper bylten.
«Fint», sier han.
«Tauet!» Krigeren høres rasende ut.
Verven åpner den gjørmete pungen og rister på den for å se myntene bedre. Skittent vann har funnet veien ned i pungen. Likevel er det ingen tvil, her er det bare kobbermynter.
«Tauet!» Nå er raseriet borte fra krigerens stemme. I stedet er tonen desperat.
Verven kaster tauet til ham og ser ned på myntene igjen. Det holder i hvert fall til en porsjon gryte i kveld. Hånden søker til mynten han har hengende rundt halsen. Han holder godt fast i den.
I gjørma kjemper krigeren seg framover mot tauet. Han får tak i det, og drar for alt han er verdt. I noen sekunder er det stille. Ikke blir han dratt nedover, men han kommer seg ikke opp heller. Så løsner noe, og han klarer å karre seg litt oppover. En del av magen hans blir synlig over overflaten. Lettelsen sprer seg i det skitne ansiktet, han har overtaket igjen. Han trekker seg enda litt lenger opp, og nå er han rasende.
«Din lille dritt», hveser han. «Bare vent. Snart er ørene dine i skinnpungen min, og etter det skal jeg kutte av deg begge hendene, så du aldri kan stjele igjen.»
Verven biter tennene sammen. Krigeren vet det ikke selv, men det er nå han virkelig trenger hjelp.
«Du slipper aldri unna», hveser krigeren.
Verven tar to skritt bakover og teller stille ned for seg selv.
Tre, to, en.
Sumpmonsteret rykker til, og krigeren forsvinner under overflaten. I noen sekunder er tauet så stramt at Verven lurer på om det kommer til å ryke. Så blir det slapt. Det er med en vond
følelse Verven trekker tauet opp av sumpen, selv om det bare var et menneske. En motbydelig ørejeger. Han kveiler det opp og gjemmer det bak treet igjen. Verden ble nettopp litt bedre, det er sånn han må tenke. Ett menneske mindre.
