Originalens tittel: Far inte till havet
Copyright: Far inte till havet © Elin Anna Labba, first published by Norstedts, Sweden, in 2024.
Published by agreement with Norstedts Agency.
Norsk utgave: © Pax Forlag – en del av Forente Forlag AS, 2025
Omslag: Sara R. Acedo
Omslagsfoto: Privat
Trykk: Scandbook
Printed in Sweden
isbn 978-82-530-4470-5
Oversettelsen har fått støtte av Nordisk Ministerråd
Jeg var en sjø som hadde navn og sanger. De som bodde her, sang meg … Nana, jeg husker at de sang det, nana, jeg husker at de sang det før det ble slik … Det var før det ble slik som dette.
Jeg flommet over fuglene, trærne, barnesko mellom steinene mine. Jeg flommet over båtene som var blitt for små.
De tok meg.
Siivujávri, Siivujávri, stans, sang folk ennå da, men jeg kjente ikke sangene. Jeg druknet dem.
Sjøen lå i gammen. Den knallblå døren sto åpen, og bjørkestengenes farge speilte seg i vannet. Beveget døren seg? Iŋgá måtte ha sett feil. Det var vindstille, og i nattsolen glitret sjøen som smør, eller som tran kanskje. Feit og iskald. Alt hadde smeltet sammen: sjøen, fjellet og landsbyen, og på stranden som ikke lenger var en strand, sto Iŋgá taus. Hun forsøkte å si noe, men det gikk ikke. Kanskje hadde sjøen svelget ordene. Det føltes som om ordene lå et sted under overflaten og strakte seg etter henne.
Ved siden av Iŋgá sto Rávdná, som holdt seg fast i en bjørk, og bortenfor Rávdná rugget Tante Ánne fram og tilbake på en stein. Det så ut som om Tante Ánne duvet i vinden, men det blåste ikke, og over dem sirklet tre blåstruper og skrek. Čii čii. Iŋgá stirret på tua i sjøen der en tredje fugl lå igjen på redet sitt. Gråere. Vingespissene stakk ned i vannet.
Sjøen hadde nådd sprossene i gammevinduet med den flassende, hvite malingen. Rávdná hadde snakket hardt til Iŋgá når hun pillet på flakene med neglene. Hva skjedde med malingsflak under vann, satt de tørre bitene bedre fast når de ble våte eller falt de av med en gang? På de gresskledde gammeveggene rundt vinduene ventet blomstene på sin tur.
Midt i det hele var det stille.
år og halvvoksen, og egentlig ikke god til noe, men likevel fulgt med forventninger.
«Skal jeg vade ut?»
Hun spurte litt høyere og snudde seg mot Tante Ánne, som satt på huk. Skinnet hennes hang ned i vannet. Hun hadde fortsatt båtklærne på seg selv om det var ganske varmt. Tante Ánne så opp på Iŋgá, men rugget bare på seg. Iŋgá tolket det som et nei. Hadde hun ment at Iŋgá skulle hjelpe Rávdná, hadde hun nikket i det minste.
Rávdná kom tilbake med innholdet av medisinskapet tømt ut i sinkbøtta.
Hun kom med gardinene som hun hadde skåret ned.
Hun ga dem til Iŋgá, som lot fingeren gli langs kuttene gjennom stoffets mørkrosa roser. Solen hadde glitret gjennom dem også.
«Trekk for, så de underjordiske ikke spionerer», pleide Tante Ánne å si.
Koppen som Iŋgá hadde funnet, hadde nesten samme sort blomster. Kanskje var alle roser like, Iŋgá hadde aldri sett noen i virkeligheten. Kvinnene i landsbyen elsket roser og andre store blomster.
Hun la ut tingene på rekke i gresset. De eide ikke mye, men det de hadde, var spesielt utvalgt. Det var ting som skulle stå over vinteren og være på plass når de kom fram. Ingen av disse tingene var tilfeldige, og Rávdná hadde spart for å kunne kjøpe dem. Uroen satt alltid øverst i brystet hos Iŋgá. Hadde de råd til nytt hvis noe ble borte?
«Faen ta dem», svor Rávdná. «Alt er druknet.»
Vannet rant av henne, og hun dunket seg langs beina for å få tilbake følelsen i dem. Masserte fingrene. Fjellsidene skinte nesten røde i nattsolen, og bekkene rant hvite som melk utfor skrentene. Fuglene kom nærmere enn fugler burde.
«Kald kaffe hvis du er nøden», sa hun lavt.
Tante Ánne drakk alltid kaffen kald om sommeren. Hun hadde en kjele som hun skjenket fra som om det var vann. Iŋgá ristet på hodet.
I bjørkene hang ulltepper og gulnede puter. I gresset emaljegryter og koppestell. Det var ting over alt, som blomster på en eng. Ingen andre gammer sto i nærheten, men hunder glammet inne i skogen. På avstand hørtes stemmer. Geitene brekte, men småfuglene hadde stilnet.
De hvitflekkete høyfjellene kunne skimtes bak trærne, og nedenfor sto bjørker ute i sjøen. Der lå båten fortøyd til et tre.
Sjøen var kommet nærmere i løpet av natten. Hun var helt sikker.
Iŋgá rykket litt lenger tilbake, selv om det var mange meter til vannet. Det føltes som om sjøen krøp nærmere foran øynene på henne jo mer hun våknet og husket natten som hadde vært, som om sjøen fortrengte luften. Det luktet vått løv og muggent gress. Druknet skog. Det var for varmt. Iŋgá la seg igjen i den flatklemte dumpa hvor hun hadde sovet, spredte ut armene og beina for å slippe til luften. Hun skulle gjerne ha vandret som reinene, søkt seg så langt opp fra dalen som mulig og lagt seg på snøflekkene. Hvis hun tok kikkerten, ville reinene sikkert ligge på breene øverst oppunder himmelen, høyere enn hun noen gang ville våge seg.
«Aah», hørte hun Rávdná si. «Du har våknet.»
Iŋgá satte seg opp med en gang. Hun hadde ikke hørt Rávdná komme. Hun sto på den andre siden av bålet i de samme klærne som da de kom, gáktien og et lite halstørkle uten sølv. Hun var rød i kinnene, og mørke prikker av trelav hadde satt seg i ansiktet som fregner. Rávdná var gjerne vakrest når hun arbeidet, svett og på en eller annen måte fri, men nå så hun nærmest innhul ut. Hun myste mot dem.
over at hun var blitt for gammel og ikke burde. De hadde bygd byer i sanden. Gammer med vinduer. Mønstre av myrull. Iŋgá hadde vært med på leken lenge etter at de andre hadde sluttet, lekt med de minste barna, lekt i smug.
De drev inn over landsbyen og det lugget under båten. Hun bøyde seg nærmere relingen og grep tauet for å vite at hun hadde noe å holde i hvis hun skulle falle. Rávdná rodde sakte
og forsiktig for ikke å forstyrre livet under vann.
Hvis Iŋgá hadde tort å strekke hånden ned, kunne hun ha tatt på Heaikka Biettes torvgamme. Kjent på det perfekte røykhullet i taket. Hun var gammel nok til å huske hvor pinlig nøyaktig Heaikka Biette hadde gått til verks med byggingen. Han hadde finpusset alle detaljer. Latt virket tørke i flere år. Takkuppelen av bjørk var så symmetrisk at turistene hadde hørt rykter om den. De hadde tatt bilder, og Heaikka Biette hadde kommet i en avis på grunn av byggekunsten sin. Det hadde ikke vært maken til vakker bygning, men fra båten så den mer ut om en torvhaug eller en oversvømt jordhule. Røykhullet var svart, men Iŋgá forestilte seg at hun svømte gjennom reahpen og ut gjennom døren, om og om igjen, inn gjennom røykhullet og ut, selv om hun ikke kunne svømme. Ingen i landsbyen kunne.
Kunne hun i det hele tatt flyte? Store ting flyter, mente Tante Ánne. Kanskje ville vannet holde oppe Iŋgás nye kropp?
Rundt Heaikka Biettes gamme sto klyngen av uthus, og brønnen boblet under vannet. Den mindre torvgammen til geitene lignet en diger maurtue. Hvis noen som ikke visste hvordan en torvgamme så ut, bøyde seg over relingen, ville de ikke skjønne at dette var et hjem, at det var en landsby, den største i traktene her vest. Landsbyen deres var skapt for å gå i ett med fjellene, men den virket også som skapt for å forsvinne. I øyekroken fikk hun øye på deres gamme, litt dypere i vannet nå, men fortsatt stakk halvparten opp av sjøen, og Iŋgá begynte å skjelve. Hun kunne ikke for det. Hun forsøkte å
holde blikket på de små tingene. De rosa linneaene som vokste rundt vinduet. Skogstjernene høyere oppe. De innrissede navnene deres på døren. Iŋgás, Rávdnás, Tante Ánnes. Hun lukket øynene. Hun telte etter i hukommelsen. Det var tretti skritt mellom gammen og bua. Ti skritt til holgaen utenfor døren. Den sto fortsatt, selv om den hadde vært ganske ustø og falt ned iblant. Den sto der som om Iŋgá når som helst kunne slenge sengetøyet over bjelken til lufting. En, to, tre hadde hun telt da hun var så liten at hun måtte hoppe for å nå opp. Hun lukket øynene til hun kjente båten støte på grunn.
«Hold båten du, så klatrer jeg.»
Rávdná hadde rodd bort til vestveggen av gammen deres.
Båten rullet da Rávdná kløv ut på taket og bøyde seg ned gjennom røykhullet. Iŋgá holdt seg fast i noen gresstuster. Den myke veggen var solvarm mot hånden. Det luktet torvgamme, den spesielle duften av tørket torv, pakket til for å isolere veggene og pryde dem med gress og blomster.
Gammen hadde bare ett lite vindu, og det lå på motsatt side. Rektangulært. Iŋgá forestilte seg skapet under vannet. Det måtte være der, hun hadde ikke sett det i åpningen. Ikke det blå bordet med Iŋgás skrivepapir heller. Det hadde en skuff som slo seg ved væromslag. Iblant var det mulig å få den opp, iblant ikke. Bak bordet hadde de risset inn årstallene på en av bjørkestengene. I fjor hadde Iŋgá risset inn 1941 med et hjerte bak. Flere skulle det ikke bli.
Rávdná kom tilbake med kjettingen som hadde hengt fra reahpen. Det klirret i den da hun rakte den til Iŋgá. Båten krenget da hun kløyv om bord. Årtier av sot hadde trengt inn og satte ikke lenger avtrykk på fingrene. Rávdná ble stående med pannen og hånden hvilende mot gammeveggen.
«Giitos eatnat. Takk for det som var», sa hun, og med samme hånd skjøv hun båten ut på sjøen.
Iŋgá la kjettingen ned i båten.
«Var det bare den?»
«Nei», svarte Rávdná.
Fra ochaen dro hun opp Tante Ánnes dokke.
«Jeg tenkte å la den ligge, men Tante Ánne ville blitt rasende.»
Hun kastet den til Iŋgá, som glapp den i luften. Den landet et stykke fra kjettingen, og lå der og så på henne med det forvridde fjeset sitt. Reinhår tittet ut gjennom det lappede hodet som var blitt til en slunken pose. Dokka pleide alltid å være stukket inn mellom to bjørkestranger over Tante Ánnes seng.
Iŋgá hadde fått leke med den da hun var liten, bare den var på plass igjen til kvelden når de skulle sove.
Rávdná kunne ha rodd tvers over enga over de allerede druknede gammene, men ville visst ikke komme for nær. Det var som om landsbyen var blitt en kirkegård hvor ingen måtte trampe på gravene, som om det plutselig var stier i vannet som måtte følges. Hadde de fortsatt over enga, ville de ha krysset resten av landsbyen, fra Pilttos bakke til Nuttis. De tre skolegammene. Flere hundre bygninger. Rávdná rodde rundt dem for å komme ut på myra nærmest odden.
Der ute satte hun to garn.
«Vi setter noen flere lenger ute.»
«Må du akkurat nå?»
«Og når synes du det passer?»
«Jeg vet ikke. Jeg vil bare i land.»
«Hvis en skal vente til det passer, kommer det aldri garn i sjøen.»
«Er det i det hele tatt fisk på myra?» spurte Iŋgá.»
«Be til din Gud, du som tror. Det er i hvert ikke trær der, som garnene hekter seg fast i.»
Mer fikk ikke Rávdná sagt, for ordene hennes druknet. Det låt som et spedbarn først, eller en fjellvåk. De satt stille
ifra. Mellom åretakene hørtes klynkingen fra dyrene, men de skrek ikke mer, merkelig nok.
Ikke før hadde Rávdná løftet bort garnet, så hoppet haremoren ut og forsvant i skogen. Rávdná la ungene over i en fiskebalje og løftet dem ut av båten. De klemte seg sammen i det ene hjørnet av baljen.
«Mannet dál. Bli ikke her», sa hun.
Iŋgá hadde aldri hørt henne snakke så ømt, unntatt til kjørereinene sine. Det var merkelig hvor myk stemmen hennes kunne bli av og til. Rávdná tippet på baljen for å hjelpe dem. De nølte, akkurat som en reinflokk før den styrtet fra innhegningen og ut i det fri, men etter en kort stund var også hareungene borte. Rávdná vasket hendene i sjøen.
Iŋgá dro opp de fuktige strømpene som hadde seget ned. Det klødde under gáktien. Hun ville ikke at Rávdná skulle gå og la henne bli igjen alene ved vannet.
«Eanni», sa Iŋgá, hun som oftest bare kalte moren for Rávdná. Hun hadde alltid hørt mer etter hvis man sa navnet hennes. Rávdná rynket ikke pannen og protesterte ikke. Hun ventet på at Iŋgá skulle fortsette.
«Kommer hun tilbake for å lete opp ungene?»
Spørsmålet lød barnsligere enn hun hadde villet.
Rávdná trakk på skuldrene.
«In diede. Noen ganger kommer de, noen ganger ikke.»
«Er det sånn overalt?»
«Det er nok det.»
Rávdná så på henne så lenge at det ble ubehagelig. Hun syntes å merke at Iŋgá ikke visste hva hun skulle si, at hun famlet og at hun trengte at Rávdná ikke gikk.
«Det skal ikke være slik som dette», sa Rávdná. «Jeg skal ordne det. Jeg skal bygge det opp igjen og det skal bli finere enn det var, og vi skal få det bra når vi kommer til Myran til