UTDRAG FRA:
ALDRI BEDRE
Alexander Kielland Krag
Gyldendal 2024
REALISME
Julianne Leikanger
Jakob har tatt sitt eget liv, og nå må Lukas leve videre, alene.
Klassekamerater og familie forsøker så godt de kan å hjelpe ham. Det gjør bare så vondt når alle steder og alt Lukas gjør minner ham om bestekompisen. Men livet går videre. Det må jo det?
Lucas
Jeg venter med å gå inn i klasserommet til rett før timen skal starte.
Det er morgenen etter begravelsen, men jeg har ikke vært på skolen siden før Jakob døde. Har hatt gyldig fravær og levert lekser på nettet for ikke å bli hengende etter. Men sånt varer jo ikke for alltid.
Den skal jo gå over, sorgen og all den dritten der.
Move on, liksom.
Så jeg går inn. Klasserommet er fullt, og det blir stille. Det er på grunn av meg. De andre ser på meg et sekund før de skjønner at de må late som ingenting, og noen begynner å snakke igjen.
Jeg går mot plassen min og føler meg både synlig og usynlig på samme tid, vil forsvinne eller løpe eller dø, men så blir jeg stoppet.
– Halla.
Det er Mikkel. Han lener seg over pulten mot meg og høres nesten vanlig ut i stemmen.
– Ja, mumler jeg. – Halla.
Ansgar og de andre han sitter med ser bare ned i pulten eller i telefonen, vil ikke møte blikket mitt.
Jeg slipper sekken ned fra skulderen og setter meg på plassen bortest ved vinduet, som jeg pleier. Og så er det helt fucka, for i et sekund føles det nesten normalt, alt sammen, men så ser jeg på stolen ved siden av meg, og den er jo tom.
Faen.
Det hadde jeg ikke tenkt på, at den selvfølgelig ville være tom.
For ingen her har faste plasser. Men vi hadde jo det.
Det er sånn her: Han døde og la fra seg landminer i kroppen min. Jeg vet ikke hvor jeg kan tråkke før det allerede er for sent. I et sekund kan jeg gå upåvirket rundt. I det neste kommer jeg på noe, et minne om noe vi gjorde eller noe han sa eller noe annet helt random som har med han å gjøre, og da har jeg tråkket feil, og så:
Klikk.
Boom.
En plutselig eksplosjon i brystet.
Det er klart det gjør jævlig vondt da, når jeg blir sprengt i filler fra innsiden.
Jeg ser på stolen, og det sprenger til, en sjokkbølge flerrer gjennom kroppen. Blir dritvarm og må rive av meg genseren. Jeg ser ut av vinduet for å ha et sted å gjøre av blikket og ikke begynne å grine, helt til:
– Kan jeg sitte her?
Jeg skvetter og snur meg. Det er Julie som står der og smiler.
– Nei.
Jeg sier det før jeg får tenkt meg om, blir flau.
– Eller, begynner jeg. – Jeg mener, helst ikke. Sorry.
Julie svarer ikke, men går ikke, heller. Bare fortsetter å gi meg det syke smilet sitt. Hun spør om det går bra med meg, men det kan jeg jo ikke svare på, det skjønner vel hun også.
Jeg kjenner at klassen følger med på oss. Julie lener seg mot pulten så rumpa er rett ved hånden min.
Hun ser ned på armene mine.
– Så tynn du er blitt, hvisker hun.
Jeg svarer ikke. Når snakket hun til meg sist? Aldri?
Jakob og jeg, ikke på russebussen, bare for oss selv ved denne pulten. Jakob som pleide å ta bilder av folk i klassen
i smug og skrive syke ting oppå og sende dem til meg. En gang tok han et bilde av Julie mens hun satt bøyd over pulten, tegnet inn en pikk rett ved munnen hennes og skrev: noen som dagdrømmer, og jeg måtte bite meg i leppa for ikke å sprute ut i latter i timen.
Og nå?
Nå står hun her, bare fordi han har hengt seg og alle er redde for å snakke med meg, og derfor er det så jævlig synd på meg eller noe?
Julie reiser seg. Jeg håper hun skal ta et hint, men så setter hun seg faen meg på stolen i stedet, og da er ordene der før jeg rekker å tenke:
– Men hallo, drit i å sitte her!
Julie skvetter til, og alt blir feil, for det kommer ikke ut som snakking, det jeg sier, men som skriking.
Som rop.
Hun ser redd ut.
– Hva faen? sier hun.
– Jeg …, begynner jeg, men stopper opp.
Læreren har kommet inn. Han kremter fra oppe ved tavlen der og sier navnet mitt, men jeg svarer ikke, bare reiser meg og går. Tar ikke med meg noen ting, bare raser ut, og læreren lar meg gå, forbi alle og ut i gangen.
Ingen vil stoppe en fyr med et lys som blinker over hodet der det står: sorg.
Egentlig er det ganske enkelt, dette her: Det var han og meg. Nå er det bare meg igjen.
Jeg går hjem med tusen følelser i halsen. Solen steker i nakken hele veien. Da jeg kommer til huset hans, ser jeg ned i bakken og setter opp farten for å komme meg forbi fort som faen. Hele tiden tenker jeg: at du bare kunne la meg være igjen her. hadde du ikke allerede vært død, skulle jeg drept deg.
Det er nesten flaut hva jeg gjør for å tenke på andre ting. For å være borte fra hodet og alt som plutselig gjør så jævlig vondt. Jeg runker og dusjer og legger meg i sengen og ser på film selv om det er fint vær ute. Gjemmer meg som en unge helt til mamma kommer hjem, og jeg ikke slipper unna mer.
Hun låser seg inn nede, ser sikkert skoene mine i hallen og kommer opp, setter seg på sengen min og ser på meg.
– Vennen min, sier hun. – Er du hjemme allerede? Jeg svarer ikke, bare lukker Mac-en og ser opp i taket.
Mamma puster sakte ut og spør om jeg har skrevet i dagboken i dag. Hun vil at jeg skal fylle den med tanker så det blir lettere å bære alt sammen.
– Det er viktig for sorgen, sier mamma. – For tapet, prosesseringen.
Hun bruker sånne jævla psykologord, sånne som hun bruker på pasientene sine.
Jeg er så sliten.
– Vil ikke, mumler jeg.
Hun spør om jeg kanskje skal gjøre det likevel, og da gjør det så vondt at jeg slipper fra meg en rar lyd og må reise meg fra sengen, men mamma følger bare etter og legger armene rundt meg før jeg får tenkt.
– Lille gutten min, sier hun.
Det høres så jævlig barnslig ut når hun sier det sånn, for jeg er søtten år og halvannet hode høyere enn henne. Men det føles sant også.
Jeg føler meg liten.
Det kjennes som om jeg skal begynne å grine, og jeg prøver å puste i firkant for å stoppe det. Da det har gått over, klapper jeg henne på ryggen og kommer meg løs og sier at jeg skal skrive, bare for at hun ikke skal mase mer.
Jeg spiser én fiskepinne til middag, men så er jeg helt stappa. Legger bestikket fra meg, og mamma gir meg et smil som ser helt fucka og falskt ut.
– Vi prøver bare igjen i morgen, sier hun.
– Kan jeg gå fra? spør jeg.
Sofie ser på meg med det medlidende blikket hun sikkert lærer borte på Blindern for å bli psykolog sånn som mamma.
Hun strekker hånden over bordet mot meg.
– Lucasen, sier hun. – Jeg skjønner jo, ikke sant? Du husker da Jupiter døde? Jeg var jo helt fra meg.
Noe knuser i brystet mitt. Jeg slår i bordet, hardt, så tallerkenen min danser foran meg.
– Sofie, sier mamma lavt.
Det ringer på døren, og mamma går ut for å åpne, men det spiller ingen rolle, for jeg bare reiser meg og roper til Sofie:
– Det er ikke som da jævla Jupiter døde! Jakob var ikke noen hest, okei? Jupiter hadde det ikke så jævlig at hun hadde lyst til å dø. Hun ble bare til pølse og visste ikke en dritt om hva det betyr å ikke leve!
Sofie svarer ikke, ser bare ned i bordet. Ansiktet mitt gjør en grimase uten at jeg kan styre det.
– Faen, hvisker jeg.
– Jeg mente ikke …, begynner hun, men kommer ikke lenger, for mamma roper ute fra hallen.
– Lucas? sier hun. – Det er Mikkel.