Leseprøvefangirl

Oversatt av Tiril Broch Aakre

Andre utgivelser av RAINBOW ROWELL eleanor & park (2014)

Til Jennifer, som alltid hadde et lyssverd til overs

HØSTSEMESTERET 2011

Simon Snow-serien Fra Encyclowikia, den frie encyklopedi {Denne artikkelen handler om barnebokserien. Se for øvrig Simon Snow (andre betydninger).}

Simon Snow er en serie på sju fantasy-bøker skrevet av den engelske filologen Gemma T. Leslie. Bøkene handler om Simon Snow, en 11 år gammel foreldreløs gutt fra Lancashire som blir tatt opp ved Watford trollmannskole. Simon blir etter hvert med i en gruppe – Trollmennene – som kjemper mot et ondt vesen som prøver å renske verden for magi, Den snikende visvasen.

Siden utgivelsen av den første boken, Simon Snow og trollmannens arving, i 2001, har bøkene blitt oversatt til 53 språk, og i august 2011 ligger det samlede salgstallet på over 380 millioner.

Leslie har blitt kritisert for bruken av vold i bøkene, og for at hovedpersonen tidvis er egoistisk og slem. I 2007 førte en eksorsismescene i den fjerde boken, Simon Snow og de fire selkiene, til at flere amerikanske kristne grupper boikottet serien. Men bøkene regnes i dag for å være moderne klassikere, og i 2010 utropte Time Magazine Simon til «den viktigste litterære karakteren for barn siden Huckleberry Finn».

Planlagt lanseringsdato for seriens åttende og siste bok er 1. mai 2012.

Simon Snow og Trollmannens arving, 2001 Simon Snow og den andre slangen, 2003 Simon Snow og den tredje porten, 2004 Simon Snow og de fire selkiene, 2007 Simon Snow og de fem sverdene, 2008 Simon Snow og de seks hvite harene, 2009 Simon Snow og den sjuende eika, 2010 Simon Snow og den åttende dansen, planlagt utgitt 1. mai 2012

EN Det var en gutt inne på rommet hennes.

Cath kikket opp på tallet som var malt på døren, og ned igjen på lappen hun holdt i hånden.

Pound Hall 913.

Dette var åpenbart rom nummer 913, men det var ikke sikkert at det var Pound Hall – alle studenthjem så prikk like ut, som om de var kommunale boligblokker for eldre mennesker. Cath burde kanskje prøve å få tak i faren før han bar opp resten av kassene.

– Du må være Cather, sa gutten. Han stakk frem hånden for å hilse, og smilte bredt.

– Cath, sa hun, og kjente et stikk av panikk i magen. Hun overså hånden hans. (Hun bar jo faktisk på en kasse, så hva trodde han egentlig?)

Det her var feil. Det måtte være feil. Hun visste at Pound var et studenthjem for både gutter og jenter … Men var det mulig at gutter og jenter måtte dele rom også?

11

R AIN BO W RO W ELL

Gutten tok kassen fra henne og satte den på den tomme sengen. Sengen på den andre siden av rommet var allerede full av klær og esker.

«Har du noe mer igjen nede?» spurte han. «Vi er nettopp ferdige. Vi har tenkt å gå og spise en hamburger nå, har du lyst til å bli med? Har du vært på Pear’s ennå? Der har de hamburgere på størrelse med knyttneven din.» Han løftet opp armen hennes.

Hun svelget. «Knytt neven,» sa han.

Cath gjorde som han sa.

«Større enn knyttneven din,» sa gutten før han slapp hånden hennes og plukket opp ryggsekken hun hadde slengt fra seg utenfor døren. «Har du noen flere esker? Du må da ha flere esker? Er du sulten?»

Han var høy og tynn og solbrun, og han så ut som om han nettopp hadde tatt av seg lua, for det mørkblonde håret strittet til alle kanter. Cath så ned på lappen igjen. Var det dette som var Reagan?

«Reagan!» sa gutten fornøyd. «Se, her er romkameraten din.»

En jente smøg seg forbi Cath i døråpningen og sendte henne et kort, kjølig blikk. Hun hadde glatt, kastanjefarget hår, og i munnviken vippet en utent sigarett. Gutten snappet til seg sigaretten og stakk den i sin egen munn. «Reagan, Cather. Cather, Reagan,» sa han.

«Cath,» sa Cath.

Reagan nikket og rotet rundt i vesken etter en ny sigarett. «Jeg tok denne siden,» sa hun og nikket mot stabelen med esker på høyre side av rommet. «Men det er det samme for meg. Hvis du driver med feng shui eller noe sånt, er du hjertelig velkommen til å flytte tingene mine.» Hun snudde seg mot gutten. «Klar?»

Han snudde seg mot Cath. «Blir du med?»

Hun ristet på hodet.

Da døren smekket igjen bak dem, satte Cath seg på den nakne 12

FAN GIR L

madrassen som tilsynelatende var hennes – feng shui var det siste hun drev med – og hvilte hodet mot betongveggen.

Hun måtte bare roe seg ned litt.

Engstelsen dirret bak øynene og føltes som et ekstra hjerte i halsen. Hun måtte presse den ned i magen igjen, der den hørte hjemme, og pakke den sammen til en ball så det var mulig å holde den i sjakk.

Faren og Wren kunne komme inn hvert øyeblikk, og Cath ville ikke at de skulle se at hun var på gråten. Hvis Cath begynte å gråte, kom faren til å begynne å gråte. Og hvis en av dem gråt, kom Wren til å oppføre seg som om de gjorde det med vilje, bare for å ødelegge det som skulle være en perfekt begynnelse på universitetet. Hennes nye, fantastiske studenttilværelse.

Du kommer til å takke meg for det, sa Wren hele tiden.

Første gang hun hadde sagt det var i juni.

Da hadde Cath allerede sendt inn hybelsøknaden, og hun hadde selvfølgelig skrevet opp Wren som romkamerat – hun hadde ikke tenkt over det engang. De to hadde delt rom i atten år, så hvorfor skulle de slutte med det nå?

«Vi har delt rom i atten år,» gneldret Wren. Hun satt i hodeenden av sengen til Cath med et ansiktsuttrykk som utstrålte at hun var Den Voksne.

«Og det har fungert utmerket,» sa Cath og viftet med armen – mot stabelen med bøker og Simon Snow-plakater, mot skapet der de dyttet inn alle klærne, stort sett uten å bry seg om hva som tilhørte hvem.

Cath satt i fotenden av sengen og gjorde sitt beste for ikke å utstråle at hun var Den Patetiske Som Alltid Begynner Å Gråte.

«Men nå skal vi begynne på universitetet,» fortsatte Wren.

«Hele poenget med universitetet er å bli kjent med nye mennesker.»

13

R AIN BO W RO W ELL

«Hele poenget med å ha en tvillingsøster,» sa Cath, «er å ikke måtte bekymre seg for sånt noe. Rare, fremmede mennesker som stjeler tamponger og lukter salatdressing og tar bilde av deg med mobilen når du sover …»

Wren sukket. «Hva er det egentlig du snakker om? Hvorfor skulle noen lukte dressing?»

«Eddik,» sa Cath. «Husker du da vi reiste rundt på åpen dag på universitetene, og rommet til hun ene jenta luktet italiensk dressing?»

«Nei.» «Det var innmari ekkelt i hvert fall.»

«Det er universitetet,» sa Wren oppgitt, og la hendene over ansiktet. «Det er meningen at det skal være et eventyr.»

«Det er allerede et eventyr.» Cath skubbet seg bort til Wren og dro hendene hennes bort fra ansiktet. «Bare tanken på det er skremmende.»

«Vi skal liksom møte nye mennesker,» sa Wren enda en gang.

«Jeg trenger ikke noen nye mennesker.»

«Det beviser bare at du virkelig trenger å møte noen nye mennesker …» Wren klemte rundt hendene til Cath. «Cath, tenk deg om. Hvis vi gjør dette sammen, kommer folk til å behandle oss som om vi er én og samme person. Det kommer til å ta fire år før noen i det hele tatt klarer å se hvem som er hvem.»

«Det er ikke så vanskelig, hvis folk bare ser litt etter.» Cath rørte ved arret på Wrens hake, rett under leppen. (Akeulykke. De var ni, og Wren satt forrest på kjelken da den traff et tre. Cath hadde ramlet av i snøen litt lenger bak.)

«Du vet at jeg har rett,» sa Wren.

Cath ristet på hodet. «Det gjør jeg ikke, det.»

«Cath …»

«Ikke la meg gå gjennom dette alene, vær så snill.»

14

FAN GIR L

«Du er aldri alene,» sa Wren og sukket en gang til. «Det er jo hele forbanna poenget med å ha en tvillingsøster.» * «Dette er jo ordentlig fint,» sa faren da han kom inn døren til rom 913. Så satte han en skittentøyskurv full av sko og bøker fra seg på madrassen til Cath.

«Det er ikke fint, pappa,» sa Cath, som sto urørlig ved siden av døren. «Det er som et sykehusrom, bare mindre. Og uten tv.»

«Du har strålende utsikt over universitetsområdet her,» sa han.

Wren ruslet bort til vinduet. «Rommet mitt vender mot en parkeringsplass.»

«Hvordan vet du det?» spurte Cath.

«Google Earth.»

Wren hadde gledet seg sånn til at alle universitetsgreiene skulle begynne. Det var flere uker siden hun og romkameraten – Courtney – hadde snakket sammen for første gang. Courtney var også fra Omaha. De hadde allerede møtt hverandre, og de hadde dratt sammen for å kjøpe inn utstyr til hybelen. Cath hadde hengt på slep. Hun hadde forsøkt å ikke surmule mens de to andre valgte ut plakater og matchende skrivebordslamper.

Faren til Cath vendte seg bort fra vinduet og la armen om skuldrene hennes. «Det kommer til å bli bra,» sa han.

Hun nikket. «Jeg vet det.»

«Okei,» sa han og klappet i hendene. «Første stopp: Schramm Hall. Neste stopp: pizzabuffeten. Siste stopp: mitt sørgelige, ensomme rede.»

«Nei til pizza,» sa Wren. «Unnskyld, pappa. Courtney og jeg skal på grillfest for førsteårsstudentene i dag.» Hun satte øynene i Cath. «Cath kan også bli med.»

«Ja til pizza,» sa Cath trassig.

15

R AIN BO W RO W ELL

Faren smilte. «Søsteren din har rett, Cath. Du burde bli med henne. Møte noen nye mennesker.»

«Jeg skal ikke gjøre annet enn å møte nye mennesker de nærmeste ni månedene. Så i dag velger jeg pizzabuffeten.»

Wren himlet med øynene.

«Greit,» sa faren og klappet Cath på skulderen. «Neste stopp: Schramm Hall. Mine damer?» Han åpnet døren.

Cath rørte seg ikke. «Du kan komme tilbake hit når du har fulgt henne,» sa hun og så på søsteren. «Jeg vil gjerne begynne å pakke ut.»

Wren hadde ikke noe imot det, hun strente bare ut i gangen.

«Vi snakkes i morgen,» sa hun uten å snu seg.

«Absolutt,» sa Cath. * Det føltes faktisk godt å pakke ut. Legge på sengetøy og sette de nye, latterlig dyre fagbøkene inn i hyllene over skrivebordet.

Da faren kom tilbake, gikk de bort til Valentino’s. Alle menneskene de møtte på veien var på alder med Cath. Det var nifst.

«Hvorfor har alle lyst hår?» spurte Cath. «Og hvorfor er alle hvite?»

Faren lo. «Husk at du er vant til å bo i den minst hvite bydelen i hele Nebraska.»

Huset deres lå i en bydel i Omaha der det hovedsakelig bodde meksikanere. Caths familie var den eneste hvite familien i kvartalet. «Å, herregud,» sa hun, «tror du de har en tacobil i denne byen?»

«Jeg synes jeg så en meksikansk restaurant …»

Hun stønnet.

«Kom igjen,» sa han, «du liker jo meksikansk mat.»

16

FAN GIR L

«Det er ikke det som er poenget.»

Da de kom frem til Valentino’s, var restauranten full av studenter. Noen få, som Cath, var her sammen med foreldrene, men ikke mange. «Det er nesten science fiction,» sa hun. «Ingen små barn … ingen over tretti … hvor er alle de gamle menneskene?»

Faren holdt et pizzastykke opp i luften. «Brave new world.»

Cath lo.

«Jeg er ikke så gammel, vet du.» Han trommet de to midterste fingrene på venstre hånd mot bordplaten. «Førtien. De andre gutta på min alder har nettopp begynt å få unger.»

«Det var lurt,» sa Cath, «å få ryddet oss av banen tidlig. Nå kan du begynne å ta med deg damer hjem – kysten er klar.»

«Damer …» sa han og kikket ned i tallerkenen. «Dere to er de eneste jentene jeg tenker på.» «Æsj. Pappa. Ekkelt.»

«Du skjønner hva jeg mener. Hva er det med deg og søsteren din? Dere har aldri kranglet sånn som dette før …»

«Vi krangler ikke nå.» sa Cath og tok en bit av pizzaen med bacon og cheeseburger. «Å, fytti.» Hun spyttet den ut.

«Hva var det? Hår i maten?»

«Nei. Sur agurk. Det går bra. Den kom bare litt overraskende.»

«Det virket som om dere kranglet,» sa han.

Cath ristet på hodet. Det var ikke mye hun og Wren snakket sammen, og de kranglet i hvert fall ikke. «Wren vil bare være mer … uavhengig.»

«Høres fornuftig ut,» sa han.

Selvsagt gjør det det, tenkte Cath, fornuft er Wrens spesialitet.

Men hun lot det ligge. Hun ville ikke at faren skulle bekymre seg for det nå. Hun kunne se av måten han trommet med fingrene på, at han allerede var frynsete. Det hadde vært altfor mange normalpappa-timer på rad.

«Sliten?» spurte hun.

17

R AIN BO W RO W ELL

Han smilte til henne, unnskyldende, og la hånden i fanget.

«Stor dag. Stor, vanskelig dag, men jeg visste jo at det kom til å bli vanskelig.» Han hevet et øyenbryn. «Begge to, på samme dag.

Svisj. Jeg kan fortsatt ikke helt fatte at dere ikke skal bli med meg hjem igjen …»

«Vent litt med å venne deg til det. Jeg vet ikke om jeg holder ut her et helt semester.» Det var en flik av alvor i spøken hennes, og det visste han.

«Det kommer til å gå fint med deg, Cath.» Han la hånden, den minst nervøse hånden, over hennes og klemte til. «Og med meg også. Ikke sant?»

Cath møtte blikket hans et kort øyeblikk. Han så sliten ut – og, ja, nervøs – men han klarte å bevare fatningen.

«Jeg skulle fortsatt ønske at du kunne få deg en hund,» sa hun.

«Jeg kommer bare til å glemme å gi den mat.»

«Kanskje vi kunne trene opp hunden til å gi deg mat?» * Da Cath kom tilbake til rommet, var romkameraten – Reagan – fortsatt ute. Eller kanskje hun hadde gått ut igjen; det så ikke ut som om hun hadde rørt noen av kassene. Cath gjorde seg ferdig med å legge på plass klærne. Så åpnet hun en kasse med personlige ting som hun hadde tatt med hjemmefra.

Hun tok ut et bilde av seg selv og Wren og festet det på korktavlen over skrivebordet med tegnestift. Det var fra skoleavslutningen. De hadde på seg lik, rød kjole, og begge to smilte. Det hadde vært før Wren klippet håret …

Wren hadde ikke engang fortalt Cath at hun planla å gjøre det.

Kom bare hjem fra jobb en dag, mot slutten av sommerferien, med pixie-frisyre. Hun så fantastisk ut – og dermed visste Cath at hun også ville ha sett fantastisk ut med samme frisyre. Men Cath 18

FAN GIR L

kunne aldri i livet klippe seg sånn nå, selv om hun klarte å opparbeide tilstrekkelig mot til å klippe 40 centimeter av håret sitt. Det ville virke helt sykt om hun skulle herme etter tvillingsøsteren.

Cath løftet ut et innrammet bilde av faren fra esken, det som hadde stått på kommoden hjemme. Det var et usedvanlig godt bilde av ham, tatt på bryllupsdagen. En ung, smilende mann med en liten solsikke i jakkeslaget. Cath plasserte bildet på hyllen over skrivebordet.

Og så satte hun frem et bilde fra skoleballet, av henne og Abel. Cath hadde på seg en glitrende, grønn kjole, og Abel hadde matchende magebelte. Det var et fint bilde av Cath, selv om ansiktet så nakent og flatt ut uten briller. Og det var et fint bilde av Abel, selv om han så ut som om han kjedet seg.

Han så alltid litt ut som om han kjedet seg.

Cath burde antageligvis ha sendt en tekstmelding til ham – bare for å si at hun var fremme, men hun ville vente til hun følte seg hakket mer opplagt og kul. Det går ikke an å trekke tilbake en tekstmelding. En gretten og melankolsk tekstmelding vil bare bli sittende fast i telefonen, som en evig påminnelse om hvor kjedelig man er.

I bunnen av esken lå plakatene med bilder av Simon og Baz. Hun la dem forsiktig på sengen – det var originaler, tegnet eller malt spesielt til Cath. Hun hadde måttet plukke ut de hun likte best; det var ikke plass til alle på korktavlen, og Cath hadde allerede bestemt seg for å ikke henge noe på veggene, så gud og hvermann kunne se dem.

Hun hadde tatt med seg tre …

En av Simon som hever sitt magiske sverd. En av Baz som sitter på en svart trone prydet med huggtenner. Og en av begge to når de går ved siden av hverandre gjennom en sky av virvlende gulløv, med skjerf som danser i vinden.

19

R AIN BO W RO W ELL

Det var et par ting igjen i esken – en bukett med tørkede blomster, et pyntebånd som Wren hadde gitt henne, byster av Simon og Baz som hun hadde bestilt fra en butikk for samlere …

Cath satte alle tingene på plass. Så satte hun seg i den slitne gamle pinnestolen ved skrivebordet. Hvis hun satt akkurat her, med ryggen til Reagans nakne vegger og esker, føltes det nesten som hjemme.

Det var en gutt inne på Simons rom.

En gutt med glatt, svart hår og kalde, grå øyne. I hånden holdt han en katt høyt opp i luften, samtidig som han snurret rundt for at ikke den hoppende jenta ved siden av ham skulle få tak i den. «Gi meg den,» sa jenta. «Han får vondt.»

Gutten lo og løftet katten enda høyere opp – og så la han merke til at Simon sto i døråpningen, og stoppet. Ansiktet hans ble skarpere.

«Hallo,» sa den mørkhårede gutten og slapp katten ned på gulvet.

Den landet på alle fire og løp ut av rommet. Jenta løp etter.

Gutten overså dem, rettet på skolejakka og venstre munnvik trakk opp i et skjevt smil. «Jeg vet hvem du er. Du er Simon Snow …

Trollmannens arving.» Han rakte frem hånden med en selvtilfreds mine. «Jeg er Tyrannus Basilton Pitch. Men du kan kalle meg Baz – vi skal være romkamerater.»

Simon rynket brynene og lot som han ikke så guttens bleke hånd.

«Hva i all verden var det du skulle med katten hennes?»

Femte kapittel, Simon Snow og Trollmannens arving, copyright Gemma T. Leslie, 2001

TO Når folk i bøker våkner på rare steder, tar det gjerne litt tid før de klarer å orientere seg og skjønne hvor de er.

Det hadde aldri skjedd med Cath; hun kunne alltid huske hvor hun hadde sovnet.

Likevel føltes det rart å høre den gode gamle vekkerklokka ringe i dette splitter nye rommet. Rommet var badet i et fremmed lys, gulere enn Cath var vant med, og hun var ikke sikker på om hun ville klare å venne seg til lukten av vaskemiddel som hang i luften. Cath plukket opp telefonen og skrudde av alarmen, og så kom hun på at hun fremdeles ikke hadde sendt melding til Abel.

Hun hadde ikke engang sjekket e-posten eller FanFixx-kontoen før hun hadde lagt seg. «første dag,» tekstet hun til Abel nå. «mer senere. kyss & klem osv.»

Sengen i den andre enden av rommet var fremdeles tom.

Cath håpet det fortsatte sånn. Forhåpentligvis ville Reagan 22

FAN GIR L

være på kjærestens rom hele tiden. Eller i leiligheten hans. Kjæresten hennes så eldre ut – hun tippet at han bodde utenfor universitetsområdet, sammen med tjue andre gutter, i et falleferdig hus og sofa på plenen foran huset.

Selv når Cath hadde rommet for seg selv, følte hun seg ikke trygg nok til å skifte der inne. Reagan kunne storme inn hvert øyeblikk. Kjæresten til Reagan kunne storme inn hvert øyeblikk … og hva om en av dem var en sånn pervo med mobilkamera?

Cath tok klærne med seg inn på badet og kledde på seg i en toalettbås. Det var en jente borte ved vaskene som gjorde flere desperate forsøk på å oppnå øyekontakt. Cath lot som om hun ikke la merke til det.

Da hun var ferdig med å gjøre seg i stand, hadde hun god tid til å spise frokost, men Cath følte seg ikke klar for spisesalen; hun visste verken hvor den var eller hvordan den fungerte …

Det er alltid de mest vriene reglene folk ikke tar seg bryet med å forklare (og det er gjerne akkurat de reglene man ikke kan google). Som for eksempel: Hvor begynner køen? Hva slags mat kan man ta? Hvor skal man stå, og hvor skal man sette seg etterpå? Hvor skal man gå når man er ferdig, og hvorfor stirrer alle på deg …? Blæh!

Cath åpnet en eske med energibarer. Hun hadde fire esker til og tre store krukker med peanøttsmør stående under sengen.

Hvis hun rasjonerte trengte hun kanskje ikke å gå i spisesalen før i oktober en gang.

Hun åpnet laptopen mens hun tygget på en havrebar og klikket seg frem til FanFixx-kontoen. Det var en håndfull nye kommentarer på siden hennes. Alle ga uttrykk for skuffelsen over at Cath ikke hadde lagt ut et nytt kapittel av Gå videre.

Hei folkens, tastet hun. Unnskyld for i går. Første dag på universitetet, familiegreier osv. Jeg får det kanskje ikke til i dag heller.

23

R AIN BO W RO W ELL

Men jeg lover å være tilbake på tirsdag, og jeg har planer om noen uvanlig heftige greier. Peace, Magicath. * Da Cath var på vei til forelesning, klarte hun ikke å kvitte seg med følelsen av å spille student i en ungdomsfilm. Omgivelsene var så typiske – bølgende grønne gressplener, mursteinsbygninger, studenter overalt. Cath rettet på ryggsekken. Var nervøs. Se på meg, jeg er en typisk universitetsstudent.

Hun var ti minutter for tidlig ute til forelesningen i amerikansk historie, men det var likevel ikke tidlig nok til at hun fikk plass ved en av pultene som lå bakerst i salen. Alle i rommet så usikre og nervøse ut, som om de hadde brukt altfor mye tid på å bestemme seg for hva de skulle ha på seg.

(Begynn slik du har planer om å fortsette, hadde Cath tenkt da hun la frem klærne sine kvelden i forveien. Jeans. Simon-trøye.

Grønn kardigan.)

Gutten ved nabopulten hadde ørepropper. Det var noe selvbevisst over måten han satt og nikket med hodet på. Jenta som satt på den andre siden av henne kastet på håret, fra den ene skulderen til den andre.

Cath lukket øynene. Hun hørte knirkingen fra pultene. Kjente duften av de andres deodoranter. Bare det å vite at de var der, var nok til at hun følte seg anspent og trengt opp i et hjørne.

Hvis Cath hadde hatt en anelse mindre stolthet, ville hun ha meldt seg på det samme kurset som søsteren – både hun og Wren trengte studiepoeng i historie. Kanskje hun burde ha gått sammen med Wren mens de fremdeles hadde noen felles kurs; de var ikke interessert i de samme fagene. Wren ville studere markedsføring – og kanskje få seg jobb i et reklamebyrå, akkurat som faren.

24

FAN GIR L

Cath kunne ikke engang forestille seg at hun hadde en jobb, eller se for seg noen karriere. Hun hadde valgt engelsk som fordypningsfag, og håpet at hun kunne bruke de neste fire årene på å lese og skrive. Og kanskje enda fire år etter det igjen også.

Uansett hadde hun allerede tatt en test som gjorde at hun slapp kurset i akademisk skriving. Da hun hadde snakket med studieveilederen den våren, hadde hun overbevist ham om at hun også var moden for introduksjonskurset i kreativ skriving, selv om det egentlig var beregnet på andreårsstudenter. Det var det eneste kurset Cath gledet seg til, kanskje det eneste på hele universitetet. Foreleseren var en ekte romanforfatter. Cath hadde lest alle tre bøkene hennes (om forfall og ensomhet på landet i Amerika) i løpet av sommerferien.

«Hvorfor leser du den?» hadde Wren spurt da hun oppdaget det.

«Hva?» «Det er ingen drager eller alver på omslaget.»

«Jeg utvider repertoaret.»

«Hysj,» sa Wren og la hendene over ørene på filmplakaten som hang over sengen hennes. «Baz kan høre deg.»

«Baz føler seg trygg i forholdet vårt,» hadde Cath sagt mens hun smilte motvillig.

Tanken på Wren fikk Cath til å lete frem telefonen.

Wren hadde antageligvis gått ut kvelden i forveien.

Ut fra støynivået skulle man tro at alle studentene på hele universitetet hadde vært oppe og festet i natt. Cath hadde fått følelsen av å være beleiret inne på rommet sitt. Hun hørte roping. Latter. Musikk. Alt strømmet inn fra alle kanter. Wren hadde sikkert vært med på det.

Cath gravde telefonen frem fra sekken. «våken?» Send.

Noen sekunder senere pep telefonen. «er ikke det min replikk?»

25

R AIN BO W RO W ELL

«for sliten til å skrive i går,» tastet Cath, «la meg kl ti.»

Pip. «forsømmer fansen allerede …»

Cath smilte. «fortsatt sjalu på fansen …» «ha en fin dag» «jepp, du og» En middelaldrende, indisk mann iført en gammeldags tweedjakke kom inn i forelesningssalen. Cath skrudde av lyden på telefonen og lot den gli ned i sekken. * Hun var skrubbsulten da hun kom tilbake til rommet. Med denne farten kom ikke energibarene til å holde ut uken engang …

Det satt en gutt utenfor rommet hennes. Den samme gutten som før. Reagans kjæreste? Reagans røykekompis?

«Cather!» sa han og smilte. Han begynte å reise seg med én gang han fikk øye på henne – noe som så ut til å være en usedvanlig vanskelig operasjon; beina og armene var altfor lange for kroppen hans.

«Jeg heter Cath,» sa hun.

«Er du sikker?» Han dro hånden gjennom håret. Som for å få bekreftet at det fremdeles var bustete. «For jeg liker Cather så godt.»

«Jeg er sikker,» sa hun tvert. «Jeg har hatt god tid til å tenke over det.»

Han ble stående og vente på at hun skulle åpne døren.

«Er Reagan her?» spurte Cath.

«Hvis Reagan var her» – han smilte – «ville jeg allerede ha vært inne på rommet.»

Cath stakk frem nøkkelen, men åpnet ikke døren. Hun var ikke klar for dette. Hun hadde allerede fått en overdose av 26

FAN GIR L

sånt som var nytt og annerledes i dag. Akkurat nå ville hun bare krype opp i den rare, knirkete sengen og kyle nedpå tre energibarer. Hun kikket over guttens skulder. «Når kommer hun?»

Han trakk på skuldrene.

Det knøt seg i magen til Cath. «Jeg kan ikke bare slippe deg inn,» buste hun ut.

«Hvorfor ikke?»

«Jeg kjenner deg ikke engang.»

«Tuller du?» Han lo. «Vi møttes i går. Jeg var inne på rommet da du møtte meg.»

«Ja, men jeg kjenner deg ikke. Jeg kjenner ikke Reagan engang.»

«Skal du tvinge henne til å vente utenfor også?»

«Hør her …» Cath ristet på hodet. «Jeg kan ikke bare slippe fremmede menn inn på rommet mitt. Jeg vet ikke hva du heter engang. Hele situasjonen er altfor voldtektsaktig.»

«Voldtektsaktig?»

«Du skjønner hva jeg mener,» sa hun, «ikke sant?»

Han senket det ene øyenbrynet og ristet på hodet mens han fortsatte å smile. «Ikke egentlig. Men nå har jeg i hvert fall ikke noe lyst til å bli med deg inn. Jeg ble litt satt ut av det ordet,’voldtektsaktig’.»

«Jeg også,» sa hun takknemlig.

Han lente ryggen mot veggen og gled ned igjen på gulvet mens han kikket opp på henne. Og så strakte han frem hånden. «Jeg heter Levi, forresten.»

Cath rynket pannen og tok hånden hans forsiktig, mens hun fortsatt holdt nøkkelen. «Greit,» sa hun, åpnet døren og lukket den bak seg så fort som mulig.

Hun tok med seg laptopen og energibarene og krøp opp i sengen.

27

R AIN BO W RO W ELL

* Cath forsøkte å gå frem og tilbake på sin side av rommet, men det var ikke nok gulvplass. Rommet føltes allerede som et fengsel, særlig nå som Reagans kjæreste, Levi, sto vakt – eller satt vakt eller hva man skulle si – ute i gangen. Det ville ha hjulpet hvis hun bare hadde hatt noen å snakke med. Hun lurte på om det var for tidlig å ringe Wren …

Cath ringte faren i stedet, og la igjen en beskjed på svareren.

Hun sendte en tekstmelding til Abel. «hei. første dag unnagjort. hva skjer’a?»

Hun åpnet læreboken i sosiologi, fant frem laptopen og reiste seg for å åpne et vindu. Det var varmt utenfor. Utenfor studenthjemmet for mannlige studenter på den andre siden av gaten drev folk og jagde hverandre med vanngevær. Antagelig et eller annet merkelig brorskapsrituale.

Cath tok opp telefonen og tastet nummeret.

«Hei,» svarte Wren, «hvordan har den første dagen vært?»

«Fin. Og din?»

«Det har gått bra,» sa Wren. Hun hadde en evne til alltid å høres munter og kul ut. «Eller, faktisk litt nervepirrende, egentlig. Jeg endte opp i feil bygning da jeg skulle på forelesning i statistikk.»

«Det er noe dritt.»

Døren gikk opp og Reagan og Levi kom inn. Reagan sendte Cath et merkelig blikk, men Levi bare smilte.

«Ja,» sa Wren. «Jeg kom ikke mer enn fem minutter for sent, og jeg følte meg bare så dum … men du, Courtney og jeg er på vei for å spise middag, kan jeg ringe deg tilbake? Eller vil du bare møte oss til lunsj i morgen? Jeg tror vi skal begynne å møtes på Selleck Hall klokka tolv. Vet du hvor det er ?»

28

FAN GIR L

«Jeg finner det,» sa Cath.

«Okei, kult. Ser deg da.»

«Kult,» sa Cath og trykket på «avslutt» og la telefonen tilbake i lommen.

Levi hadde allerede brettet seg ut på Reagans seng.

«Gjør litt nytte for deg,» sa Reagan og kastet et krøllete laken bort til ham. «Hei,» sa hun til Cath.

«Hei,» sa Cath. Hun ble stående midt i rommet mens hun ventet på at en eller annen form for samtale skulle begynne, men Reagan virket ikke særlig interessert. Hun rotet igjennom alle kassene, som om hun lette etter noe.

«Hvordan har din første dag vært?» spurte Levi.

Det tok en stund før Cath skjønte at han snakket til henne.

«Fin,» sa hun.

«Du er førsteårsstudent, ikke sant?» Han redde opp sengen til Reagan. Cath lurte på om han hadde planer om å overnatte – det var ikke greit. Ikke i det hele tatt.

Han kikket fortsatt på henne, smilte.

«Fant du alle forelesningene dine?»

«Ja …»

«Henger du med noen folk?»

Ja, tenkte hun, dere er jo folk.

«Ikke med vilje,» sa hun.

Hun hørte Reagan fnyse.

«Hvor er putevarene dine?» spurte Levi med hodet inn i skapet.

«I en av kassene,» sa Reagan.

Han begynte å tømme en kasse og satte frem ting på Reagans skrivebord som om han visste hvor hun ville ha dem. Hodet hans vippet forover, som om det bare var løselig forbundet med halsen og skuldrene. Som om han var en av de actionfigurene som holdes sammen ved hjelp av slitte gummistrikker på innsiden. Levi 29

R AIN BO W RO W ELL

så litt vill ut. Det samme gjorde Reagan. Sånne folk hadde det med å finne hverandre, tenkte Cath.

«Så hva studerer du?» spurte han Cath.

«Engelsk,» sa hun, og så ventet hun litt for lenge med å spørre: «Og hva studerer du?»

Han virket henrykt over å bli stilt det spørsmålet. Eller et hvilket som helst spørsmål. «Utmarksforvaltning.»

Cath visste ikke hva det var, men hun ville ikke spørre.

«Vær så snill, ikke begynn å snakke om utmarksforvaltning,» stønnet Reagan. «Kan vi ikke bare gjøre det til en regel, for resten av året. Ingen snakker om utmarksforvaltning på mitt rom.»

«Det er Cathers rom også,» sa Levi.

«Cath,» rettet Reagan.

«Hva med når du ikke er her?» spurte han Reagan. «Kan vi snakke om utmarksforvaltning når du rent fysisk ikke befinner deg i rommet?»

«Når jeg rent fysisk ikke befinner meg i rommet …» sa hun, «tror jeg at du kommer til å måtte vente ute i gangen.»

Cath smilte mot bakhodet til Reagan. Helt til hun merket at Levi så det. Da sluttet hun. * Alle i klasserommet så ut som at det var dette de hadde ventet på hele uken. Det var som om de alle ventet på at en konsert skulle begynne, eller premieren på en nattkino.

Det første Cath tenkte på da professor Piper kom inn i rommet et par minutter for sent, var at hun hadde sett større ut på forfatterportrettene i bøkene enn hun var i virkeligheten.

Det var kanskje en idiotisk tanke. Ingen av bildene hadde vært i helfigur, men professor Pipers hode hadde sett så stort ut på bildet, med høye kinnbein, store, vassblå øynene og vilt, mørkt hår.

30

FAN GIR L

Håret var like vilt i virkeligheten, men det hadde gråstenk og var litt mer kjemmet enn på bildene. Hun var så liten at hun måtte gjøre et lite hopp for å få satt seg opp på kateteret.

«Så,» sa hun i stedet for hei. «Velkommen til dette kurset i kreativ skriving. Jeg kjenner igjen noen av dere …» Hun smilte til noen av de andre studentene.

Cath var åpenbart den eneste førsteårsstudenten her. Hun hadde begynt å skjønne hva som kjennetegnet førsteårsstudentene … de altfor nye ranslene. Jentenes sminke. Guttenes Tskjorter med morsomme logoer.

Alt på Cath lyste nykommer, fra de røde Vans-ene, til de mørklilla brillene hun hadde funnet på billigbutikken Target. De viderekomne studentene hadde på seg solide svarte Ray-Banbriller. Alle lærerne også. Hvis Cath fikk seg et par svarte RayBans, kunne hun sikkert få kjøpt gin tonic uten å måtte vise leg.

«Fint,» sa professor Piper. «Jeg er glad for at dere er her, hver og én av dere.» Stemmen var hes, og hun snakket akkurat så lavt at alle måtte sitte stille for å høre hva hun sa.

«Vi har mye å gjøre dette semesteret, « sa hun, «så la oss ikke kaste bort et eneste minutt. La oss heller kaste oss uti det.» Hun lente seg frem over pulten og kløp seg i leppen. «Er dere klare? Vil dere kaste dere uti det med meg?»

De fleste nikket. Cath kikket ned i notatboken.

«Greit. La oss begynne med et spørsmål som ikke egentlig har noe svar … Hvorfor skriver vi?»

En av de eldre studentene, en gutt, svarte. «For å uttrykke oss,» foreslo han.

«Ja visst,» sa professor Piper. «Er det derfor du skriver?»

Gutten nikket.

«Okei … hva mer?»

«Fordi vi liker lyden av vår egen stemme,» sa jenta. Hun hadde 31

R AIN BO W RO W ELL

samme frisyre som Wren, bare kanskje enda litt kulere. Hun så ut som Mia Farrow i Rosemarys Baby (med Ray-Ban-briller).

«Ja,» lo professor Piper. Det var en alvelatter, tenkte Cath. «Det er helt klart derfor jeg skriver. Det er derfor jeg foreleser.» Alle lo sammen med henne. «Hva mer?»

Hvorfor skriver jeg? Cath prøvde å finne på et dyptloddende svar – for hun visste at hun ikke kom til å si det høyt, selv om hun fant det.

«For å utforske nye verdener,» var det en som sa.

«For å utforske gamle verdener,» var det en annen som sa. Professor Piper nikket.

For å kunne være en annen, tenkte Cath.

«Og …» malte professor Piper. «Kanskje for å forstå oss selv?»

«For å frigjøre oss,» sa en jente.

For å bli fri fra oss selv.

«For å vise folk hvordan det ser ut inni hodene våre,» sa en gutt i trange, røde jeans.

«Og forhåpentligvis ønsker folk å få vite det,» la professor Piper til. Alle lo.

«For å få folk til å le.»

«For å få oppmerksomhet.»

«Fordi det er det eneste vi kan.»

«Snakk for deg selv,» sa professoren. «Jeg spiller piano. Men fortsett bare … Jeg elsker dette. Jeg elsker det.»

«For at stemmene inni hodene våre skal slutte,» sa gutten som satt rett foran Cath. Han hadde kort, mørkt hår som endte i en mørk spiss bak i nakken.

For å slutte, tenkte Cath.

For å slutte å være noe som helst eller noe sted i det hele tatt.

«For å sette spor etter seg,» sa Mia Farrow. «Å skape noe som vil leve lengre enn oss.»

32

FAN GIR L

Gutten foran Cath tok ordet igjen: «Aseksuell reproduksjon.»

Cath forestilte seg hvordan det var å sitte foran laptopen. Hun forsøkte å formulere hvordan det føltes, hva som skjedde når det gikk bra, når det virket, når ordene kom ut av henne før hun egentlig visste det, når de kom boblende opp gjennom brystet hennes. Det var som å rime, som å rappe, som å hoppe tau, tenkte hun, som det øyeblikket like før tauet treffer anklene dine.

«For å dele noe som er sant,» sa en annen jente. Enda et par Ray-Ban-briller.

Cath ristet på hodet.

«Hvorfor skriver vi?» spurte prosessor Piper.

Cath kikket ned i notatboken.

For å forsvinne.

Han var så konsentrert og frustrert at han ikke engang la merke til jenta med det røde håret som satte seg ved bordet hans. Hun hadde musefletter og gammeldagse briller som endte i en spiss. De så ut som noe man kunne ta på seg hvis man skulle kle seg ut som heks på et karneval.

«Du kommer til å slite deg ut,» sa jenta.

«Jeg prøver bare å gjøre dette på den riktige måten,» gryntet Simon og slo tryllestaven på to pence-mynten to ganger mens han rynket øyenbrynene så det sved. Ingenting skjedde.

«Her,» sa hun og førte hånden i en bestemt, svingende bevegelse over mynten.

Hun hadde ikke noen tryllestav, men hun hadde på seg en stor, lilla ring. En tråd var surret hele veien rundt den så den ikke skulle gli av fingeren. «Fly fly.»

Det gikk en skjelving gjennom mynten, og så fikk den seks bein og kropp og begynte å pile omkring. Jenta brukte hånden til å børste den forsiktig ned fra skrivebordet og oppi en krukke.

«Hvordan gjorde du det der?» spurte Simon. Hun var også førsteårsstudent, akkurat som ham; det kunne han se av det grønne skjoldet foran på genseren hennes.

«Magi er ikke noe man gjør,» sa hun mens hun forsøkte å smile beskjedent, hvilket hun i all hovedsak klarte. «Magi er noe man er.»

Simon stirret på to pence-marihønen.

«Jeg heter Penelope Bunce,» sa jenta og rakte frem hånden.

«Jeg heter Simon Snow,» sa han og tok den.

«Jeg vet det,» sa Penelope og smilte.

Kapittel 8, Simon Snow og Trollmannens arving, copyright Gemma T. Leslie, 2001

TRE Det var umulig å få skrevet noe.

For det første var rommet altfor lite. Et bitte lite rektangel, akkurat bredt nok på hver side av døren til at sengene deres fikk plass – når døren gikk opp, traff den faktisk enden på Caths madrass – og akkurat langt nok til å klemme inn et skrivebord på hver side, mellom sengene og vinduene. Hvis en av dem hadde hatt med seg en sofa, ville den ha fylt det som var igjen av gulvplass.

Ingen av dem hadde med seg sofa. Eller tv. Eller søte små bordlamper.

Det så ikke ut som om Reagan hadde tatt med seg noen personlige eiendeler, bortsett fra klærne og en veldig ulovlig brødrister – og bortsett fra Levi, som lå på sengen hennes med øynene lukket og hørte på musikk mens Reagan hamret på datamaskinen. (En drittmaskin, akkurat som Caths.)

Cath var vant til å dele rom; hun hadde alltid delt rom med 35

R AIN BO W RO W ELL

Wren, men rommet deres hjemme var nesten tre ganger så stort som dette. Og Wren hadde aldri tatt like stor plass som Reagan.

Med Wren føltes det ikke som om det var en annen person i rommet.

Cath var fremdeles ikke sikker på hva hun skulle mene om Reagan …

På den ene siden virket det ikke som om Reagan var interessert i å sitte oppe hele natten og flette hår og bli bestevenninner for alltid. Det var en lettelse.

På den andre siden virket ikke Reagan interessert i Cath i det hele tatt.

Faktisk var det en lettelse også – Reagan var skummel.

Alt hun gjorde var voldsomt. Hun slo opp døren og slengte den igjen. Hun var større enn Cath, høyere og frodigere. Mye frodigere. Alt ved henne bare virket større.

Når Reagan var på rommet, forsøkte Cath å holde seg unna henne; hun forsøkte å unngå øyekontakt. Reagan lot som om Cath ikke var der, derfor gjorde Cath det samme. Vanligvis fungerte dette ganske bra for begge to, men akkurat nå var det nettopp dette som gjorde det umulig å skrive.

Cath jobbet med en vanskelig scene – Simon og Baz kranglet om vampyrer i noen sammenhenger faktisk kunne sies å være gode, og de kranglet om de skulle gå på avgangsballet sammen eller ikke. Det skulle liksom være veldig morsomt og romantisk og tankevekkende, og sånt var vanligvis Caths spesialitet. (Hun var ganske god på forræderi og snakkende drager.)

Likevel. Hun sto bom fast ved scenen der Simon strøk det honninggule håret bort fra øynene og sukket. Cath klarte ikke engang å få Baz til å bevege seg, for hun tenkte hele tiden på Reagan og Levi som satt der like bak henne. Det var som om hjernen hennes hadde hengt seg opp i: «ADVARSEL: INNTRENGERE!» Dessuten var hun skrubbsulten. Cath ville kaste seg over kruk36

FAN GIR L

ken med peanøttsmør med en gang Reagan og Levi hadde gått for å spise middag. Hvis de noen sinne gikk for å spise middag.

Reagan fortsatte å hamre løs på tastaturet som om hun prøvde å taste seg gjennom skrivebordet. Levi fortsatte å ikke forlate rommet, og Caths mage hadde begynt å rumle.

Hun tok en energibar og gikk ut. Planen var å rusle litt nedover korridoren for å klarne hodet, men nå var det plutselig full fest der ute. Alle dørene sto åpne, bortsett fra deres. Jentene virret rundt mens de snakket og lo. Hele etasjen luktet svidd mikropopkorn. Cath smatt inn på badet og satte seg i en av båsene, der hun åpnet energibaren og lot tårene trille nedover kinnene.

Herregud, tenkte hun. Herregud. Greit. Dette er ikke så ille. Det er faktisk ikke noe i veien, faktisk. Hva er i veien, Cath? Ingenting.

Hun følte at det strammet i hele kroppen. Alt var på bristepunktet, og det brant i magen.

Hun fant frem telefonen og tenkte på hva Wren holdt på med. Antagelig koreograferte hun dansenummer til Lady Gagasanger, og prøvelånte romkameratens topper. Wren satt i hvert fall ikke på toalettet og spiste en energibar med mandler og linfrø.

Cath kunne ringe Abel … men hun visste at han skulle dra til Missouri Tech morgenen etter. Familien hans skulle ha en kjempestor fest for ham denne kvelden, og de skulle spise hjemmelagd tamale og bestemorens kokosmakroner – som var så spesielle at de ikke engang solgte dem i familiebakeriet. Abel jobbet i bakeriet, og familien bodde i etasjen over. Håret hans luktet alltid kanel og gjær … Herregud, så sulten Cath var.

Hun dyttet energibar-papiret ned i avfallsbøtta og vasket seg i ansiktet før hun gikk inn på rommet igjen.

Reagan og Levi var på vei ut. Gudskjelov. Og endelig.

«Sees,» sa Reagan.

37

R AIN BO W RO W ELL

«Rock on,» sa Levi og smilte.

I det døren smekket igjen bak dem fikk Cath lyst til å bare synke sammen.

Hun fant frem enda en energibar, slengte seg ned i den gamle kapteinstolen og åpnet en skuff for å hvile føttene på den.

Simon strøk det honninggule håret bort fra øynene og sukket: «Jeg kommer ikke på noen heroiske vampyrer akkurat nå, men det betyr ikke at de ikke finnes.»

Baz sluttet å forsøke å få reisekisten til å sveve, og flekket en flik av de glinsende huggtennene sine mot Simon. «De gode gutta går kledd i hvitt,» sa Baz. «Har du prøvd å vaske blod av en hvit kappe?» * Studenthuset Selleck Hall lå midt på universitetsområdet. Man kunne spise der selv om man bodde i et av de andre husene. Cath pleide å vente på Wren og Courtney i vestibylen, så slapp hun å gå inn i kantinen alene.

«Så hvordan er romkameraten din?» spurte Courtney mens de beveget seg fremover i køen til salatbaren. Hun stilte spørsmålet som om hun og Cath var gamle venner, men Cath visste ikke noe som helst om Courtney, bortsett fra at hun likte cottage cheese med fersken.

Salatbaren på Selleck var helt elendig. Cottage cheese med fersken, hermetiske pærer med revet cheddar. «Hva er dette for noe?» spurte Cath og gravde i den kalde salaten med grønne og brune bønner og løftet en skje.

«Det er sikker en lokal spesialitet,» sa Wren. «Akkurat som cowboyhatten. Noen av gutta der vi bor går alltid med cowboyhatt. Selv om de bare skal gå litt nedover gangen, liksom.»

«Jeg skal skaffe oss et bord,» sa Courtney.

38

FAN GIR L

«Hei» – Cath så på mens Wren lesset grønnsaker på tallerkenen – «har vi skrevet en historie der Simon og Baz danser noen gang?»

«Jeg husker ikke,» sa Wren. «Hvordan det? Skriver du en dansescene?»

«Vals. Oppe på festningsvollen.»

«Romantisk.» Wren så seg rundt etter Courtney.

«Jeg er redd jeg er i ferd med å gjøre Simon litt for myk.»

«Simon er myk.»

«Jeg skulle ønske du ville lese den,» sa Cath og fulgte etter henne bort til bordet.

«Leser ikke alle niendeklassinger i USA den allerede, da?»

Wren satte seg ved siden av Courtney.

«Og i Japan,» sa Cath og satte seg. «Jeg er usannsynlig stor i Japan.»

Courtney lente seg mot Cath og skjøt inn, som om hun var delaktig i en eller annen stor hemmelighet: «Cath, Wren fortalte meg at du skriver Simon Snow-historier. Det er bare så kult.

Jeg er kjempefan av Simon Snow. Jeg leste hele serien da jeg var liten.»

Cath pakket ut sandwichen med en viss skepsis. «Den er ikke ferdig,» sa hun.

Courtney tok en bit cottage cheese og lot seg ikke merke med irettesettelsen.

«Jeg mener,» sa Cath, «at serien ikke er ferdig. Bok nummer åtte kommer ikke ut før til neste år …»

«Fortell oss om romkameraten din,» sa Wren og smilte matt.

«Det er ikke noe å fortelle.»

«Så finn på noe da.»

Wren var irritert, og det irriterte Cath, men så tenkte hun på hvor fint det var å kunne spise mat som man trengte bestikk til, og snakke med mennesker som ikke var vilt fremmede – og 39

R AIN BO W RO W ELL

bestemte seg for å forsøke å være så hyggelig hun kunne mot Wrens romvenninne.

«Hun heter Reagan. Hun har rødbrunt hår … Og hun røyker.»

Courtney rynket på nesen. «Inne på rommet?»

«Hun har ikke vært så mye på rommet, egentlig.»

Wren så mistenksom ut. «Har dere ikke snakket sammen?»

«Vi har hilst,» sa Cath. «Jeg har snakket litt med kjæresten hennes.»

«Hvordan er kjæresten?» spurte Wren.

«Jeg vet ikke. Høy?»

«Ja, ja, det har jo bare gått noen dager. Du kommer sikkert til å bli kjent med henne.» Så skiftet Wren tema til noe som skjedde på en fest hun og Courtney hadde vært på. Det var bare to uker siden de flyttet inn på samme rom, men de hadde allerede en drøss av interne vitser som gikk over hodet på Cath.

Cath spiste kalkunsandwichen og to porsjoner med pommes frites, og stappet enda en sandwich ned i vesken da Wren ikke fulgte med. * Den kvelden holdt Reagan seg for en gangs skyld på rommet.

(Det gjorde ikke Levi, gudskjelov). Hun gikk og la seg mens Cath fremdeles satt og knastret og skrev.

«Plager lyset deg?» spurte Cath og pekte på lampen som var integrert i skrivebordet hennes. «Jeg kan skru det av.»

«Det går bra,» sa Reagan.

Cath puttet ørepropper i ørene så hun skulle slippe å høre Reagans innsovningslyder. Pusting. Laken som gnisset. Seng som knirket.

Hvordan klarer hun å sovne så fort med en fremmed i rommet?

40

FAN GIR L

tenkte Cath. Hun lot øreproppene sitte i da hun omsider krøp i seng og trakk teppet over hodet. * «Har du ikke snakket med henne ennå?» spurte Wren da de spiste lunsj uken etter.

«Vi snakker,» sa Cath. «Hun sier: ’Kan du være så snill og lukke vinduet?’ Og jeg sier: ’Greit.’ Dessuten sier vi ’hei’. Vi utveksler daglige ’hei’. Ofte to ganger om dagen, til og med.»

«Det høres litt sprøtt ut,» sa Wren.

Cath pirket i potetmosen. «Jeg begynner å bli vant til det.»

«Sprøtt er det uansett.»

«Nei men, sier du det?» sa Cath. «Så du synes romkameraten min er sprø?»

Wren sukket. «Hva med kjæresten hennes?»

«Har ikke sett ham på flere dager.»

«Hva skal du i helgen?»

«Gjøre lekser, tror jeg. Skrive om Simon.»

«Courtney og jeg skal på fest i kveld.»

«Hvor da?»

«Triangle House!» sa Courtney. Hun sa det på samme måte som man ville ha sagt «Playboy Mansion!» hvis man var en komplett idiot.

«Hva er Triangle House?» spurte Cath.

«Det er en studentforening for ingeniører,» sa Wren.

«Så de drikker seg liksom fulle og så begynner de å bygge broer?»

«De drikker seg fulle og designer broer. Vil du være med?»

«Næh.» Cath tok en bit av oksesteken og potetene; det var alltid det samme til søndagsmiddagen i kantinen på Selleck House.

«Fulle nerder. Det er ikke helt min greie.»

41

R AIN BO W RO W ELL

«Du liker jo nerder.»

«Ikke nerder som er med i studentforeninger,» sa Cath. «De tilhører en undergruppe nerder som ikke interesserer meg.»

«Fikk du Abel til å sverge edruskapsløftet før han reiste til Missouri, kanskje?»

«Abel, er det kjæresten din?» spurte Courtney. «Er han kjekk?»

Cath lot som hun ikke hørte henne. «Abel kommer ikke til å bli noen fyllik. Han tåler ikke koffein engang.»

«Det der er et inkoherent utsagn.»

«Du vet at jeg ikke liker å feste, Wren.»

«Og du vet hva pappa sier – du er nødt til å prøve noe før du kan si at du ikke liker det.»

«Seriøst? Bruker du pappa for å lokke meg med på fest? Jeg har prøvd å gå på fest. Jeg kan huske en viss fest hjemme hos Jesse en gang, med den tequilaen …»

«Prøvde du tequila?»

«Nei, men det gjorde du, og så hjalp jeg deg med å vaske opp spyet ditt.»

Wren smilte vemodig og glattet på den lange panneluggen. «Å drikke tequila handler mer om reisen enn målet …»

«Du ringer meg,» sa Cath, «ikke sant?»

«Hvis jeg spyr?»

«Hvis du trenger hjelp.»

«Jeg kommer ikke til å trenge hjelp.»

«Men du ringer meg?»

«Herregud, Cath. Ja. Slapp av, da.»

«Men sir,» maste Simon, «er jeg nødt til å dele rom med ham hvert år, helt til til vi er ferdige på Watford?»

Trollmannen smilte overbærende og rusket i Simons karamellfargede hår. «Det å koble sammen romkamerater er en hellig tradisjon ved Watford.» Stemmen hans var vennlig, men bestemt. «Smeltedigelen førte dere sammen. Dere skal passe på hverandre, lære hverandre å kjenne, til dere er som brødre.»

«Ja, men, sir …» Simon vred seg i stolen. «Smeltedigelen må ha gjort feil. Romkameraten min er en dott. Han er muligens ond også.

I forrige uke var det noen som kastet en forbannelse over laptopen min så den ikke kunne åpnes, og jeg vet at det var ham. Han holdt på å le seg i hjel.»

Trollmannen strøk hånden høytidelig over skjegget et par ganger. Det var et kortklipt skjegg som endte i en spiss og dekket bare så vidt haken.

«Smeltedigelen førte dere sammen, Simon. Det er din skjebne å passe på ham.»

Kapittel 3, Simon Snow og den andre slangen, copyright Gemma T. Leslie, 2003

ath og Wren er tvillingsøstre. De har alltid vært uadskillelige, og alltid vært oppslukt av bøkene om Simon Snow,og trollmannsskolen. Særlig Cath. Gjennom ungdomsårene har de skrevet videre på fortellingen om ham på nettet, og etterhvert fått flere tusen følgere. Mens Wren er overmoden for å flytte hjemmefra og begynne på universitetet, er Cath det motsatte. Hun gruer seg til alt. Til spisesalen. Til de andres blikk. Cath flykter fra alt som heter studentliv, og forsvinner inn i fiksjonen. Hvordan skal hun klare seg? Vil hun tørre å forlate Simon Snow, og åpne seg for guttene hun møter? Hvordan skal faren deres klare seg alene, og hvorfor forlot moren dem da de var små?

Fangirl er en rørende og varm fortelling om redsel og mot, om fiksjon og magi, og om å overvinne sine egne demoner for å tørre å leve.

eleanor

park

«Veldreid, vakker og original … En kjærlighetsfortelling som er like rørende som den er rystende… Denne boka må bli en suksess.»

Dagbladet om Eleanor&Park «Eleanor&Park leses med en visshet om at det blir lenge til neste gang du finner en så fantastisk roman.»

Nina Aalstad, Ubok

ISBN: 978-82-93346-13-5

www.fontini.no