Fontenehuset Trondheim Magasinet 2024 by FontenehusetTrondheim

TRONDHEIM FONTENEHUSET

MAGASINET

FONTENEHUSET er et arbeidsfellesskap for de som har eller har hatt psykiske helseutfordringer, basert på en internasjonal modell der frivillighet, inkludering og mestring av hverdagen står i sentrum. Det er et lavterskeltilbud som kan fylle tomrommet mellom behandling og arbeidsliv. På Fontenehuset får man støtte til å nå sine mål - enten det handler om jobb, studier eller aktiv samfunnsdeltakelse.

REDAKSJONEN

Elin, Erica, Espen, Gunhild, Ina, Jan Erik, Mathilde, Mona, Morten, Ragnhild, Sofie Elvira, Stian, Turid og Veronica

KONTAKT

Dronningens gate 15, Postboks 360 Sentrum, 7403 Trondheim post@fontenehuset-trondheim.no Tlf. 740 90 500 www.fontenehuset-trondheim.no @fontenehusettrondheim

STØTT OSS

Støtt oss med din grasrotandel: Send gratis sms til 60000 med teksten: GRASROTANDELEN 920289142

Sponset av

Hva skal du bli når du blir stor? LEDER

OPPLYSNING

LEDER

Hva skal du bli når du blir stor?

Når man er liten blir man ofte spurt om "hva skal du bli når du blir stor?" Det ligger en litt rar antagelse i dette – om at man ikke allerede er noe. For er man ikke noe når man er barn? Er man ikke håp, drømmer, fantasier; vaner og uvaner; interesser og behov akkurat som det man er når man har litt flere år på baken? Litt sånn er det med jobb også noen ganger tenker jeg. Ofte når vi har politikere på besøk, eller andre vi ønsker å beskrive arbeidet vårt for, pleier jeg å gi de en utfordring. Jeg ber om at de ser for seg en situasjon hvor de hilser på et menneske for første gang. Så ber jeg de om å begynne å telle minutt; hvor lang tid tar det fra du sier hva du heter til du får spørsmål om "hva gjør du?" Underforstått – hva jobber du med? Hva er du? Er du snekker? Lærer? Butikkmedarbeider? Ingeniør? Student? I dette ligger det også en litt rar antagelse. En antagelse om at man ikke er noe om man ikke jobber. Og på samme måte som at de på 6 år, 13 år og 16 år akkurat i like stor grad er mennesker – med drømmer og ferdigheter, er også de som ikke nødvendigvis jobber i en ordinær lønnet jobb, eller studerer et spennende fag, mennesker med drømmer, håp, ferdigheter, muligheter og kunnskap.

På samme måte tenker jeg noen ganger at arbeidslivet har en oppfatning av "en arbeidstaker" som innebærer noen antagelser. En arbeidstaker jobber 100% - eller kanskje egentlig 130%. En arbeidstaker "skjerper seg’"og kommer på jobb selv om de mørke tankene gjør seg stadig mer gjeldende, eller på tross av frykt som begynner å nærme seg lammende. Så er det egentlig ikke sånn – for noen av oss. Lars Erik Lund som er konserndirektør for strategi og bærekraft i Veidekke "kom ut av skapet" med sine utfordringer med psykisk uhelse for en tid tilbake. Det ble et viktig steg for å bryte ned stigma og øke forståelse. Det ble nok også et steg i retning av at vi klarte å få på plass våre første

overgangsarbeidsplasser hos Veidekke her i Trondheim. Lunsjvert på anleggsbrakkene deres tror jeg er bare begynnelsen på et langt og spennende samarbeid.

En arbeidsplass er et sted for tilhørighet, en arbeidsplass er et sted der kollegaene dine bryr seg, og spør deg hva du skal i helga. Den er et sted der du får mulighet til å være nyttig for andre, og gjøre noe som er meningsfylt for akkurat deg. Så er det ikke sånn at man må være der hele tiden for at arbeidsplassen skal ha den effekten. Det kan være meningsfylt å jobbe litt, du vil være nyttig og bli savnet selv om du kanskje har litt lavere tempo, eller trenger litt ekstra forståelse. Og kanskje er det nettopp det at noen sier god helg som gjør at du klarer å være en arbeidstaker, og får være en del av det viktige fellesskapet.

I vårt fellesskap har vi masse rom, tid, forståelse og tålmodighet. Derfor er dette magasinet fylt av kunst, bilder, illustrasjoner, dikt og andre tekster som er produsert av våre modige og talentfulle medlemmer. Kos deg med å lese og se og ta inn det som har blitt resultatet!

Siden forrige leder ble skrevet har vi vokst fra 135 til 174 medlemmer. Stadig oftere når jeg møter nye mennesker og sier "Fontenehuset Trondheim" – sier de: "ååå ja! det har jeg hørt om – bra konsept!". Det gleder meg at stadig flere finner fram til fellesskapet vårt, og at stadig flere vet hvem vi er og hva vi står for.

Så en liten oppfordring til slutt, kanskje spesielt til de av dere som er arbeidsgivere denne gang – vær litt ekstra kreative og rause når dere ansetter. Vær litt uredd og åpen, og hvem vet, kanskje vil det til og med "vises på bunnlinja"!

Tekst: TURID / Foto: ELIN

"Og kanskje er det nettopp det at noen sier god helg som gjør at du klarer å være en arbeidstaker, og får være en del av det viktige fellesskapet.

Tekst: MORTEN / Dikt: VERONIKA / Foto: RAGNHILD

Med AtB til ABC

Behandling av mennesker med psykiske lidelser har endret seg gjennom årene. Fra tvangsinnleggelser og oppbevaring av psykisk syke under dårlige forhold, til stadig mer verdig ivaretakelse av både kropp og sjel.

Når jeg går ombord på AtB sin bussrute fra Orkanger til Trondheim for å til slutt å ende opp på Fontenehuset, så veit jeg at jeg kommer til et sted hvor man blir sett og får muligheter til å utfolde seg innenfor rammer vi som medlemmer setter for oss selv.

Fontenehus skal ikke være et behandlingsted. Likevel er Fontenehusmodellen knyttet opp mot en faglig måte å drifte fontenehusene på. Vi jobber etter en recoveryorientert metodikk. Dette innebærer at medlemmer står ansvarlig for å lage sin egen vei gjennom den arbeidsorienterte dagen, og faglig og personlig støtte kommer gjennom samarbeidet med andre på huset.

Recoverymetoden er en godt utprøvd og velfungerende måte å gi mennesker med psykiske utfordringer mulighet til å eie sin egen utvikling. Men som alle ting kan også denne metoden utfordres.

Fra Australia har det kommet nye tanker om hvordan man kan skape en best mulig og en enda mer helhetlig behandling av psykiske lidelser. Metoden kalles enkelt nok ABC. Trøndelag fylkeskommune beskriver ABC-metoden slik:

«ABC (ACT, Belong, Commit) for mental sunnhet ønsker å fremme mulighetene for at alle kan holde seg mentalt sunne ved å være aktive, pleie vennskap og relasjoner til andre mennesker, og ved å engasjere seg i aktiviteter som føles meningsfulle». Beskrivelsen av metoden kunne ikke ha vært nærmere arbeidsdagen på et Fontenehus om vi hadde satt oss ned og laget ABCmodellen selv.

Mange som bestemmer seg for å bli medlem av et fontenehus er ikke i jobb. Det betyr at dagene kan bli ensformige. Når alle andre er opptatt med jobb og tidsklemma er det lett å føle at livet mangler utfordringer og variasjon for de av oss som ikke er forventet å møte opp noe sted. Der har fontenehusene en viktig funksjon. Fontenehus gir oppgaver som løses gjennom samarbeid, og gjennom dette samarbeidet opplever man at man får tilhørighet til stedet og menneskene. Oppgavene vi løser sammen er viktig for trivsel og mening i hverdagen. Det er dette ABC-modellen dreier seg om.

For mange vil deltakelse i givende arbeidsoppgaver på et fontenehus lede til en tro på at man kan få til mer i det ordinære arbeidsliv. Det legges også opp til at medlemmer som ønsker jobb eller studie kan få bistand fra medarbeidere i søknadsprosesser og på eventuelle intervju. Det er godt å vite at noen har ryggen din i slike situasjoner hvor man skal finne veien videre. Dette har medført at flere av våre medlemmer nå er i utdanning og jobb. Noen av dem mottar fremdeles støtte og bistand, og alle er hjertelig velkommen tilbake på fontenehuset når de ønsker dette.

Det finnes flere typer aktivitetstilbud til mennesker med psykisk uhelse. Fontenehusmodellen er en av disse, men kan sies å være særegen da medlemmer og medarbeidere drifter tilbudet sammen.

Fontenehuset er på mange måter et dynamisk sted. Arbeidsoppgavene utvikles gjennom medlemmenes innsats. Har man overskudd så deltar man i arbeidsmøter og arbeidsoppgaver og alt dette skjer sammen med andre. Mestringsfølelsen får man når man merker at oppgavene er krevende, men mulig å løse. Og jo mer man bidrar, dess mer får man følelsen av å fungere i noe som er meningsfylt.

Gjennom arbeidsaktiviteter sammen med andre skapes verdighet og tro på egne muligheter. Jeg mener at det er dette som skal til for å skape en varig endring i mennesker. Sosial samhandling, engasjement og økt mestringsevne gir bedre psykisk helse, og kombinasjonen metoden recovery og ABC-modellen på fontenehusene bidrar med dette.

ABC (act, belong, commit) for god psykisk helse er en folkehelsekampanje som handler om å bygge og styrke psykisk helse for hele befolkningen i Trøndelag.

ABC-metoden viser at det er bra for vår psykiske helse å holde oss aktive, være en del av et fellesskap og å engasjere oss i meningsfulle aktiviteter.

ABC-rammeverket er den første forskningsbaserte innsatsen for å bygge og styrke psykisk helse i hele befolkningen.

Dørstokkmila

Lengre enn veien til Nepal

Jeg tar ett steg om gangen

Så kommer jeg nærmere

Skritt for skritt

Ved å jobbe sammen

Skapes enheten vi.

Vi klarer det jeg og du Ikke klarer alene.

Store mål oppnås

Ved å virkeliggjøre mange små mål

Mening skapes

På reisen til målet

om arbeidsinkludering

Psykiske helseplager er årsaken til at alt for mange står utenfor arbeidslivet. Sosial støtte er helsefremmende og reduserer psykiske plager. Det å være i arbeid gir ikke bare økt livskvalitet og bedre helse, men også en samfunnsøkonomisk gevinst. Fontenehusene er et eksempel på hvordan arbeid og helse blir satt i sammenheng. Gjennom et arbeidsinkluderende felleskap oppleves tilhørighet og mening i tilværelsen.

Hvordan kan arbeidsgivere bidra til å endre et stigma, og hvordan kan arbeidsplasser bli en bedre arena for forebygging og helsefremming? Vi har snakket med fem viktige aktører som med ulike perspektiv og tanker belyser dette temaet.

Mange av de flinkeste og mest lojale ansatte du kan få er de som blir satset på der andre ikke ville gjort det.

Kent Ranum

ORDFØRER TRONDHEIM KOMMUNE

Hva vil du si kjennetegner god arbeidsinkludering? - At ansatte føler tilhørighet til et miljø på arbeidsplassen, at man føler seg sett og hørt og at man kjenner på en meningsfull hverdag. En arbeidsplass med god inkludering er en arbeids-plass der man får arbeidsoppgaver tilpasset sin sterke side, og muligheten til å lære og bygge seg opp der man trenger hjelp og opplæring.

Hvordan jobber din arbeidsplass med arbeidsinkludering i dag? - Trondheim kommune er en IA-bedrift. Et av våre hovedmål er at alle som er ansatt til oss, uavhengig av funksjonsnivå skal kunne finne meningsfulle hverdager mellom jobb. Ute på enhetene jobber vi mye med individuell tilrettelegging. Vi prøver etter beste evne å tilpasse arbeidsoppgaver og arbeidspress etter den enkeltes behov. Vi tilbyr også kurs, og omskolering dersom ansatte ikke lenger klarer å stå i hverdagen på sin enhet.

255.000 mennesker står i dag utenfor arbeidslivet på grunn av psykiske helseproblemer. Samtidig ser vi at det finnes store uutnyttede ressurser blant mange av disse. Hvorfor klarer vi ikke å nyttiggjøre oss disse ressursene i arbeidslivet?

- Utenforskap er vår tids store utfordring. Dersom vi skal møte fremtiden er vi avhengige av at alle sammen får muligheten til å være med på å dra lasset. Det kan være mange svar på hvorfor vi ikke lykkes bedre. Noen av utfordringene ligger på samfunnsnivå blant annet pga at det dessverre er tabu for mange å snakke om psykiske helseutfordringer. For noen ser vi at hjelpen som blir

gitt er feil, eller at den kommer for sent. Noe skyldes også at det kan være vanskelig for arbeidsgiver å tilrettelegge på riktig måte, eller at det er vanskelig å komme tilbake etter å ha hatt hull i CV-en.

Deltakelse i utdanning, arbeid og aktivitet er viktig for å fremme mestring og forebygge psykiske helseplager. I Hurdalsplattformen er regjeringen dessuten tydelig på at alle som kan og vil skal få muligheten til å jobbe. Hvordan skal vi jobbe i praksis for å få til dette? - I skolen er det viktig å ha lærere med oppdatert kunnskap om mestring og forebygging av helseplager. Samarbeidet med Barne- og ungdomspsykiatrien må videreutvikles og styrkes. I tillegg er det viktig at førstelinja representerer personer man kan stole på som lærere, sykepleiere, barne- og ungdomsarbeidere og miljøterapeuter. Og at de er tilgjengelige og har tid og mulighet til å samtale når det er behov for det. Fra politisk hold må vi begynne tidlig, effekten på lang sikt merkes best gjennom tidlig innsats. For de som allerede har falt fra, eller er i ferd med å falle utenfor, så er det viktig at hjelpetilbudene er gode-, relevante og tilpasset den enkelte.

Steinar Krokstad

LEDER AV FOLKEHELSEALLIANSEN I TRØNDELAG

Hva vil du si kjennetegner god arbeidsinkludering? - God arbeidsinkludering innebærer at folk rekrutteres til arbeid de tenker de kan stå i til de er 67 år. En Arbeidsplass som er i tråd med ABC for god psykisk helse der A er en aktivitet de liker, B en aktivitet der de er en del av et sosialt nettverk på jobb, der de trives, får hjelp, støtte og veiledning, og C står for erfaring og mulighet til å bidra med noe av verdi til virksomheten.

Hvordan jobber din arbeidsplass med arbeidsinkludering i dag? - Vi har gode rutiner for å ta imot ansatte på en ordentlig måte, legger vekt på informasjon, opplæring, sosial trivsel, og felles møtepunkt som felles lunsj, allmøter og sosiale arrangement.

- Det er et altfor stort søkelys på effektivitet og lav toleranse for at folk ikke fungerer optimalt i arbeidslivet og i samfunnet. Per Fugelli pekte på dette i bøkene Nullvisjonen (målet er null feil) og Nokpunktet (vi har mistet forståelsen for hva som er godt nok).

Nyliberalismen, med vekst, er en ideologi som sliter ut mennesker og natur, dyrker helter og idoler og har forakt for svakhet.

Hvis du hadde hatt tilgang til alle arbeidslivsledere i Norge, og skulle gitt de ÈN oppfordring til noe de kunne gjort litt mer av for bedre arbeidsinkludering – allerede i morgen. Hva ville det vært? - Gi flere en sjanse i din virksomhet, vær nysgjerrig og tålmodig, tål at ikke alle er 100% produktive fra dag 1, sats på opplæring og veiledning, tenk langsiktig og finn arbeidsoppgaver den enkelte synes er meningsfulle og trives med.

Det er et altfor stort søkelys på effektivitet og lav toleranse for at folk ikke fungerer optimalt i arbeidslivet og i samfunnet.

Det å ha en jobb og føle oss som viktige bidragsytere er noe av det viktigste i voksnes liv.

Torhild Stimo

DAGLIG LEDER I FONTENEHUS NORGE

Hva vil du si kjennetegner god arbeidsinkludering? - God arbeidsinkludering må ta utgangspunkt i både arbeidsgiver og arbeidstakers behov. Ofte handler det om å snakke sammen og finne ut hva som trengs. Mye er mulig med en raus og fleksibel grunnholdning.

Hvordan jobber din arbeidsplass med arbeidsinkludering i dag? - Vår arbeidsplass har kontinuerlig søkelys på et trygt, godt og raust arbeidsmiljø med stor grad av påvirkning på sine arbeidsoppgaver og arbeidssituasjon. Et miljø der vi ser hverandre og legger til rette for individuelle tilpasninger når det er behov for det. Vi jobber også mye sammen med fontenehusene. Både med ledelsesutvikling, som inneholder temaet som personaloppfølging og arbeidsmiljø, og utveksling og utvikling av jobb- og studiestøttearbeid på fontenehusene.

- Jeg tror det handler om flere ting, her trekker jeg frem tre: Arbeidsgivere kan ha en generell usikkerhet knyttet til det de opplever som utrygg arbeidskraft. Vi har et system for ansettelser,

spesielt i offentlig sektor, som gjør at mennesker med hull i CV-en ikke kommer opp i søkebunken. Og de fleste jobbene som finnes er satt til å utføres på faste tider, med fast stillingsbrøk.

Hvis du hadde hatt tilgang til alle arbeidslivsledere i Norge, og skulle gitt de ÈN oppfordring til noe de kunne gjort litt mer av for bedre arbeidsinkludering – allerede i morgen. Hva ville det vært? - Det å ha en jobb og føle oss som viktige bidragsytere er noe av det viktigste i voksnes liv. Dette har du mulighet til å bidra med ved å løse opp rammene i din bedrift og ansette litt utradisjonelt. Trenger du bistand i dette arbeidet må du gjerne kontakte et fontenehus og teste ut deres program om overgangsarbeid, da får du støtte og mestring på veien.

Lars Erik Lund

KONSERNDIREKTØR I VEIDEKKE

Hva vil du si kjennetegner god arbeidsinkludering? - Det var et veldig vanskelig spørsmål. Jeg velger å se på arbeidsinkludering fra tre ulike perspektiver: Det individuelle perspektivet, samfunnsperspektivet og fra virksomhetsperspektivet. Individuelt er det utvilsomt viktig med arbeidsinkludering for god livskvalitet. For oss alle, er det viktig å føle tilhørighet, mestring og en mening i hverdagen. Dette gjelder alle - uavhengig av hvem du er eller hvor du kommer fra. Fra et samfunnsperspektiv er det viktig å sikre god arbeidsinkludering fordi utenforskap er en stor samfunnskostnad. Både i forhold til sosiale kostnader - og helseutgifter. God arbeidsinkludering er en god investering. Fra virksomhetenes side mener jeg det dreier seg om ansvar; ansvar for hvilket samfunn vi ønsker oss, og at det ansvaret strekker seg utenfor virksomhetens porter. Vi har mulighet til positiv påvirkning på alle de miljøene vi berører. Så god arbeidsinkludering kjennetegnes av at vi alle ser den store verdien i det.

Hvordan jobber din arbeidsplass med arbeidsinkludering i dag? - Veidekke er en menneskeorientert bedrift. Det er fysiske produkter og tjenester som fordrer menneskelig innsats - en typisk arbeidsintensiv virksomhet. I vår natur sysselsetter vi mennesker i alle lag av befolkningen, fra ufaglærte til høyt utdannede og i alle kriker og kroker av Skandinavia. Mangfold

og inkludering er kanskje viktigere for oss enn mange andre typer virksomheter, og alle enheter jobber med temaet - noen mer enn andre. Spesielt i Trøndelag er arbeidsinkludering et tema som er veldig viktig. Der ser vi at vår type virksomhet kan være en flott påkjøringsrampe til arbeidslivet. Vi ser også positive resultater for resten av organisasjonen ved at vi inkluderer mennesker som har falt utenfor arbeidslivet. Vi er også engasjert i ulike sosiale entreprenører, både lokalt og sentralt, som bidrar godt med tanke på det å inkludere andre minoritetsgrupper.

- Dette er jo selve tusenkronersspørsmålet. Jeg jobber jo ikke med rekruttering og personalspørsmål - så dette er mine egne tanker om temaet. Jeg tror ikke det er en faktor - men en kombinasjon av problemstillinger som må løses. Først og fremst har nok vi som arbeidsgivere, og samfunnet i sin helhet, alt for lite kompetanse om psykiske helseproblemer. Frykten for det som er ukjent, gjør nok at mange arbeidsgivere kvier seg. Det ligger en risiko i all rekruttering, og da er det mange som i hvert fall ikke vil øke risikoen ved å ansette noen med

"Politikere snakker om at det skal lønne seg å jobbe - jeg synes vi skal jobbe for at det skal bli verdifullt å sysselsette mennesker som ellers ville stått utenfor arbeidslivet!

psykiske helseutfordringer eller som har store hull på CVen. Det er et paradoks at det gode ansettelsesvernet i Norge gjør det trygt for de som har jobb - men gjør det samtidig mye vanskeligere å komme inn arbeidslivet for de som ikke er i jobb.

Det er her et bedre samarbeid mellom frivillige organisasjoner som Fontenehuset, offentlige instanser som NAV og helsemyndighetene og kommersielle virksomheter som Veidekke er viktig. Vi må ta ned terskelen, øke kompetansen og redusere risikoen for arbeidsgiver. Politikere snakker om at det skal lønne seg å jobbe - jeg synes vi skal jobbe for at det skal bli verdifullt å sysselsette mennesker som ellers ville stått utenfor arbeidslivet!

Hvis du hadde hatt tilgang til alle arbeidslivsledere i Norge, og skulle gitt de ÈN oppfordring til noe de kunne gjort litt mer av for bedre arbeidsinkludering – allerede i morgen. Hva ville det vært? - Jeg skulle ønske norske arbeidsgivere så hvilken enorm påvirkning de har - langt utover de effektene som kan regnes hjem. Effektene av å redusere utenforskapet er ikke utelukkende økonomisk; ringvirkningene er enorme. Så mitt råd til alle som er arbeidslivsledere er å se på hvilken enorm påvirkning bedre arbeidsinkludering har - for den enkelte, for samfunnet - men også for virksomheten.

Hans Christian Holte

DIREKTØR I NAV

Hva vil du si kjennetegner god arbeidsinkludering? - God arbeidsinkludering har utgangspunkt både i det mennesket som ønsker seg inn i arbeidslivet for å bidra, og de behovene arbeidsgiver har. Det dreier seg om å bruke tid nok i starten til å få den gode matchen. Se hva det er behov for av tilpasning og kvalifisering – sånn at arbeidsforholdet kan fungere og vare over tid.

Hvordan jobber din arbeidsplass med arbeidsinkludering i dag? - Vi må senke terskelen for å rekruttere og beholde ansatte med nedsatt funksjonsevne og hull i CV ´n til faste stillinger i NAV. Av den grunn har vi etablert interne nettverk for kompetansedeling og oppfølging knyttet til trainee - ordning og lærlinger for å dele erfaringer og motivere flere til å se verdien dette gir.

- Jeg tror det handler om en viss usikkerhet hos mange arbeidsgivere, og jeg tror NAV kan bidra til å redusere den usikkerheten med tiltak som blant annet mentorordninger og lønnstilskudd.

Vi må senke terskelen for å rekruttere og beholde ansatte med nedsatt funksjonsevne og hull i CV ´n til faste stillinger i NAV.

Jeg er i tiden som kommer opptatt av å samarbeide med arbeidsgivere om å finne konkrete løsninger som tar ned usikkerheten – både for arbeidsgivere og de menneskene som ønsker å bidra tross noen utfordringer.

Hvis du hadde hatt tilgang til alle arbeidslivsledere i Norge, og skulle gitt de ÈN oppfordring til noe de kunne gjort litt mer av for bedre arbeidsinkludering – allerede i morgen. Hva ville det vært? - Det finnes mennesker i Norge som ønsker å bidra akkurat i din virksomhet. Se hva du kan gjøre for å invitere inn noen av de som har utfordringer – så kan NAV samarbeide med dere – både om kvalifisering og tilpasning som er nødvendig.

Ønsker du å være en del av et INKLUDERENDE FELLESSKAP?

Har du kjent på at det er vanskelig å kombinere PSYKISKE

UTFORDRINGER med deltakelse i arbeidslivet?

Savner du å bidra i MENINGSFULLT ARBEID?

Da er Fontenehuset noe for deg!

På Fontenehuset får du være en del av et raust og inkluderende arbeidsmiljø med stor takhøyde for alle unikheter. Du får jobbe med meningsfulle oppgaver som kan skape selvutvikling og nye muligheter. Du blir inkludert i et frivillig arbeidsfellesskap hvor du selv bestemmer tempo og arbeidsmengde.

Her tenker vi at du er den som kjenner best dine egne ressurser og dagsform. Om du tror at dette kan være midt i blinken for deg eller noen du kjenner, ta kontakt på telefon 740 90 500 eller epost post@fontenehuset-trondheim.no for å avtale en omvisning.

Vi vil høre fra deg!

Kanskje jeg kan

prøve å velge det det skumle livet prøve igjen liksom uten all redselen frykten og skammen over å mulig feile for det er jo egentlig bare å prøve igjen hvis det skulle gå skeis

Tekst: STIAN / Illustrasjon: ESPEN

Veien tilbake

Etter mange år i ulike jobber sa det en dag plutselig stopp. Jeg hadde kjørt rundt i ulike distrikt i Norge i 13 år, og var så heldig å få se mye av landet gjennom ukentlige turer. Men nå sa det stopp.

En travel hverdag ble plutselig til en innholdsløs hverdag. Kroppen og hodet hadde fått nok. Det er ikke enkelt å akseptere at en ikke kan fortsette slik som før. Dagene ble lange, det ble mye Netflix, men lite «chill». Skrittelleren gjorde knapt utslag. Utrolig nok gikk dagene, men humøret og tankene ble ikke bedre.

I denne perioden benyttet jeg Rask Psykisk Helsehjelp. Behandleren min der hadde nettopp vært på Fontenehuset, så hun anbefalte det for meg. Så klart utsatte jeg det så lenge som mulig med å ta kontakt. Rett før neste timen med henne tok jeg mot til meg. De fem etasjene opp i Dronningens gate var lange. Her ble jeg møtt av en fin gjeng. Det tok ikke lang tid før jeg fant plassen min. I begynnelsen brukte jeg tid til å finne ut hva Fontenehuset var for noe. Så gikk turen til å sitte i resepsjonen, til slutt hadde jeg vært innom det meste, og nå også i «magasingjengen»

Hverdagen forandret seg når jeg startet på Fontenehuset. Huset ble min nye arbeidsplass. I begynnelsen var jeg der 4 dager i uken, etter hvert var jeg der hver dag. Hadde jeg en dårlig dag, da kom jeg bare litt senere. Denne friheten var veldig godt for meg. Hver dag lærte jeg noe nytt om meg selv. Jeg fant sider av meg selv jeg ikke visste fantes. Jeg lærte at det var lov å roe ned, at ting tar tid. Egentlig veldig rart for meg, da jeg var vant med travle, hektiske dager.

Med hjelp av medarbeidere og medlemmer på Fontenehuset søkte jeg på en 50 prosent praksisplass. Praksisen kombinerte jeg med å være på Fontenehuset. Gradvis gikk praksisen over til

ordinært arbeid, først 50 prosent så 80 prosent før jeg til slutt hadde en 100 prosent stilling. Å begynne med ordinært arbeid var veldig godt, men også litt skummelt. Nå skulle jeg på jobb hver dag. Jeg skulle håndtere alle utfordringene som kom til meg, jeg var fremdeles ikke helt frisk. Sikkerheten jeg hadde var at jeg var medlem på Fontenehuset. Hvis kroppen en dag ikke fungerte, kunne jeg dra til Dronningensgata, der er jeg alltid velkommen. Her kan jeg få gjøre ting i mitt tempo, slik at jeg kunne hente meg inn igjen. Å ha denne sikkerheten er viktig for meg.

Nå har jeg skiftet jobb, jeg arbeider som konsulent i Trondheim kommune ved en av de største enhetene i hjemmetjenesten. Her har jeg arbeidet i et og halvt år nå. Dagene er travle, det er mye som skjer, mange utfordringer jeg for noen år siden ikke visste at jeg kunne håndtere.

Å være medlem på Fontenehuset gjør at jeg alltid har et sted i bakhånd hvis arbeidsdagen blir for tøff. Fontenehuset gjør at jeg alltid har en sikkerhetsventil. Blir det for tøft på jobb, har jeg et sted hvor jeg kan ta en «timeout». Om det er bare for å komme å spise lunsj, prate eller gjøre andre oppgaver, så er huset der for meg. Å starte hver uke med å vite at jeg har denne muligheten har gjort meg tryggere.

Medlemskapet i Fontenehuset har gjort meg bedre utrustet til å håndtere hverdagen som arbeidstaker. Det å vite at Fontenehuset alltid er der for meg, og uansett hva som skjer kan jeg alltid ta turen oppom. Her blir jeg alltid tatt godt imot med smil, oppmuntringer og gode ord er alltid på plass. Det å gå på jobb hver eneste dag, og vite at jeg har dette støtteapparatet i ryggen, er ikke alle forunt. Takket være denne støtten har jeg kommet dit jeg er i dag. Jeg er så heldig som har fått denne muligheten. Jeg er så heldig som har dere i bakhånden, som står klar den dagen jeg har behov for dere.

Rakel & håpet

Inn døra kommer et svært så levende kvinnemenneske med flagrende hår og favnen full av rekvisitter som minner mere om et alternativt kunstverk, enn noe hun skal bruker i sin forestilling om det å håndtere kriser og vanskelige ting i livet. I forestillingen Sykehusskjorta formidler Rakel sin historie om det å leve med kreft og hvordan livet kan håndteres når det oppstår uventede vendinger.

Tekst: GUNHILD & MONA / Foto: ELIN & ERICA

For vår store forsamling på Fontenehuset greier hun i kraft av seg selv å formidle glede, sorg, smerte og håp som en og samme sak. Hennes ærlige beskrivelse av livet med sykdom i alle faser rører noe i hver eneste tilhører. Rommet fylles raskt med latter, tårer og en kollektiv varme som er til å ta og føle på. Det er flere som ønsker en prat med Rakel når hun går av podiet. Hun strekker seg i alle gode retninger og deler, gir råd og sprer rundt seg med omsorg og varme. Vi må etter hvert trekke henne med oss for å få henne for oss selv til denne samtalen. Alle våre bekymringer for å tråkke for nære, eller berøre private og sårbare tema, prelles raskt av oss når vi møtes rundt bordet. Rakel inviterer oss inn med hele sitt vesen, med et blikk fylt av nysgjerrighet og med en overveldende herlig formidlingstrang.

AKSEPT

Jeg føler at det er viktig for meg å akseptere det som har skjedd med meg. Jeg har hele tiden tenkt, okay, den personen har sånn, de får sånt, noen har opplevd dette. Nå får jeg dette her. Det må jeg deale med. Det har vært viktig for meg å akseptere og godta realitetene sånn som de er. For det som skjer da, når du gjør det, så frigjør du så mye energi som du ellers ville brukt til å stange mot det som skjer. Når du ikke stanger, får du energi til å gjøre andre ting. Jeg er veldig opptatt av å ikke slippe til de tankene med «hvorfor meg»? Dette er så urettferdig, jeg som har så mye jeg skal gjøre, eller jeg har så mange barn eller … Hvis man begynner sånn, havner du i den bitre gryta. DA får du spredning! Rakel ler godt av sin egen ironiske kommentar om bitterhet og spredning mens hun formelig bobler over av refleksjoner rundt egne tanker. Vi forstår at samtalen vil inneholde mer lys og latter enn hva vi forventet. Så ja, jeg tror det med å erkjenne at «okay, sånn er det, det må jeg bare forholde meg til». Ikke tenke at det er urettferdig. Alle får noe.

PASIENTEN

Jeg er jo en veldig uvitende pasient. Veldig lite informert om min egen situasjon og egen behandling, og kan jo veldig lite om kreft. Så ungene mine ba om en undervisningstime med legene på sykehuset om alt mulig de ville vite. De ville lære om sykdommen, hvordan medisinene virker, og hvorfor jeg måtte gå til innkjøp av dosett her, etter jeg blei syk på nytt. Det var jo artig, fikk meg dosett til jul. Gratulerer med god jul! Jeg nekta å kjøpe rød, for det hadde de på sykehjemmet da jeg jobba der. Så det skulle jeg IKKE ha, og jeg skulle IKKE ha large. Så jeg plasserte medisinene mine i en medium dosett, svart. Vi sitter med bilder av dosetter i alle regnbuens farger på netthinna. Vi undrer oss over hvor hun får kreftene fra, styrken og evnen til å stå i smerten.

LØSNINGSORIENTERT

Ja, jeg tenker jo litt sånn at noe har vi med oss i den store bagasjen. Jeg har nok alltid vært typen som har prøvd å se muligheter, og vært litt sånn løsningsorient og sett humor i det meste. Men at jeg har vært så «gutsy» på dette, at jeg tålte så mye

av det vonde som har skjedd meg, det er jeg litt overraska over selv egentlig. Det er litt sånn som når vi skal føde, sant, at vi tror at vi kommer til å dø. Jeg trodde det på forhånd i alle fall, at dette kommer jeg ikke til å tåle. Jeg kommer til å dø av dette, det blir for vondt for meg. Men så får vi det til likevel. Det er litt sånn. Hun stopper litt opp før hun fortsetter.

En ting er å få hjelp og ta imot hjelp og alt sånt, men også det å identifisere hva jeg trenger. Prøve å sette seg ned å tenke at selv om man er ensom og det er svart, så må jeg tenke «hva er det som er et lyspunkt for meg her nå?» Man kan i alle fall ikke bli sittende der med hendene i fanget og tenke at «nei, det blir jo kanskje bedre». Man er nødt til å ha en form for drive, og finne den en plass. Så du har greid å snu det vonde til noe som heller kan gi krefter og pågangsmot? Jeg har det veldig sterkt i meg

"Så lenge pendelen svinger, altså livet svinger, så vet du at det beveger seg til noe som ikke er så fælt som der du er nå.

å ikke bruke energi på noe man ikke får gjort noe med. Men noen ganger må man jo bare ned de i hullene å få tømt ut av seg. Men da er det sånn noen ganger for meg at «Okey, dette var fælt, dette var vondt». Så skrike, rase og bearbeide og bli ferdig. Jeg kan ikke bruke tida på å sitte å være fortvila for den tingen der. Jeg må få det fra meg, og hvis jeg ikke får det fra meg alene, ber jeg om hjelp til å bli ferdig med det. For det har med det tidsperspektivet å gjøre. Jeg har ikke tid til å ikke ha det bra i livet mitt. Jeg vil ikke vente med ting. Så jeg kobler meg på folk som jeg synes der gode å koble meg på. Jeg er veldig sånn på «sjekkemarkedet» når det gjelder gode folk i livet mitt. Jeg er veldig opptatt av at venner kan sjekkes opp hele livet.

Rakel forteller om et bryllup hun var i, hvor hun ble betatt av en eldre mann som var farfaren til brudgommen. Han kjente farmoren hennes som gikk bort for noen år siden. Hun hadde ikke mange venner i hans aldersgruppe og bestemte seg for å skrive et brev til han for å fortelle hvor hyggelig det var å prate med han og med et håp om å knytte kontakt og vennskap. Og så fikk jeg brev tilbake. Da tenkte jeg JA, jeg gjorde det, for han ble jo så glad! Og han har jeg lyst til å bli bedre kjent med, og den relasjonen gjør meg godt, og det perspektivet han har på ting –det er kanskje noe jeg trenger i livet mitt akkurat nå. Så da har jeg liksom sjekka opp han som min venn. Før i verden hadde jeg kanskje tenkt at «åhh, det hadde vært koselig å snakke mer med han», men nå agerer jeg på det. Jeg kjenner det er viktig!

De er det største jeg har prestert. "

Men jeg er jo mammaen deres og det er de som er sporene jeg setter.

HVERDAGEN

Men hvordan er hverdagen med sykdommen som alltid ligger på lur? Hvordan leve dagene helt ut med alt som livet både gir og tar? Blir det fredagstaco og kosemose hver dag med fokus på at nå skal hvert øyeblikk nytes til det fulle? Nei det er forbausende likt et vanlig hjem egentlig. Hun ler igjen. Det går jo ikke an å ikke være en sur mor innimellom. Det er jo jobben vår. Jeg har nok de samme reaksjonene på ting som jeg hadde før jeg ble syk. Jeg har ikke tid til å undertrykke følelser. De kommer jo de følelsene, men jeg tror vi har blitt flinkere til å ordne opp i ting. Jeg takler ikke at vi går rundt og er irritert på hverandre så lenge. Så jeg er jo veldig kort-sint og kort-sur egentlig. For døtrene mine så er det jo og veldig viktig å se at vi gjør sånne vanlige ting. At jeg drar i foreldremøter, kjører til og fra ting så mye som jeg orker. Jeg har jo dager der jeg ikke kommer meg opp av sofaen omtrent. Da forstår de jo det og hvorfor. Og så er de veldig glade for de dagene der ting fungerer. Og så er de veldig glade for at jeg driver med det her «Sykehusskjorte-tingene». De er veldig stolte og glade for at jeg snakker, viser bilder og gjør dette.

BARNA

Vi snakker litt om barna, morskjærligheten og det å være sterk for dem. Hvordan makte det og samtidig ta vare på seg selv? Det er en ekstra dimensjon i det hele, at jeg har de tre jentene, selvfølgelig er det det. Og på grunn av ungene er det utrolig hva vi får til. Det er nok sikkert at man stepper opp litt for dem, selvfølgelig, men jeg ser jo at de har jo også så mange andre rundt seg som er MER støtte og hjelp for dem i perioder, enn jeg er. Men vi har jo liksom alt – vi skriker jo sammen, og vi flirer sammen. Jeg måtte jo ta tak i meg selv etter første gangen jeg ble syk - og gi jentungene rom for også å være bekymret og lei seg, for det ble mye «fjasing» i starten. Jeg var så opptatt av at det skulle være god stemning. De hadde behov for mer av de vanskelige følelsene. Så det har jeg vært bevisst på i denne «runde to» her nå, for nå er det … nå er det jo alvor. Å prøve å late som at det ikke er det går ikke. En må prøve å se realiteten i øynene. Og så kommer det sånne spørsmål og sånne ting fra ungene, som «åh mamma, håper du rekker… Hvis jeg får en unge så skal vi sånn og sånn. Åh, mamma håper du rekker det». Det er jo der hele tiden! Men jeg synes det er fint jeg, at de tør å si det. Sånn som hun dattera mi som sa «kanskje du varer kortere enn passet ditt». At hun tørr å si DET høyt, og det er greit! Et alvorlig drag legger seg over ansiktet hennes og hun trekker pusten før hun fortsetter. Nei, jeg vet jo ikke om jeg får til det egentlig. Å hekte det av meg. Det er jo det som er vanskeligst med hele diagnosen min. Det å ikke få være med dem på reisen deres. Oppleve barnebarn. Og så er det det her med hvor mye jeg skal gå inn å forberede dem på at jeg ikke kommer til å være med på ting. Jeg skal jo dø fra ungene mine –og de skal miste mora si.

Hun tenker noen sekunder, ler av det som skal komme før hun ærlig begynner å fortelle om et møte som ble sterkt på mange måter. Jeg fikk den første «klapsen i trynet» når ny-dama til faren deres kom bort til meg på en handballkamp og fortalte at hun hadde fått vite om at jeg hadde fått tilbake kreften og hvor fælt hun syntes at det var. Og jeg syntes det var veldig fint av henne, som hans nye kjæreste, å komme bort å si det til meg. Det var «gutsy». Så sa hun som mange gjør da, «si ifra hvis det er noe jeg kan gjøre». Og det er jo egentlig en håpløs ting å si, fordi vi sier jo aldri ifra om ting folk kan gjøre for oss. Men når hun sa det, så tenkte jeg at «kanskje du skal komme bort å vaske bilen min innvendig». Og den er jævla skitten, så jeg så for meg en sånn setting der jeg satt oppi stua mi med champagneglasset og hun ny-dama dreiv å vaska bilen. Det finnes jo ikke en verre jobb enn det. Hun ler godt. Så vrir hun seg litt og bytter stilling i stolen mens latter glir over til alvor. Men det var jo en forsvarsmekanisme. For da kom jo alle tankene mine. Men jeg sa jo det fine fornuftige om at det hun kan gjøre er å være en god voksenperson for ungene våre fremover. For de trenger all den gode støtten de kan få. Og hun blir jo en viktig person hvis de skal fortsette å være kjærester. Jeg tenkte på hvor viktig hun kom til å bli som stemor etter hvert. Og så begynte jeg å se for meg at det er hun som skal være med å plukke ut brudekjole og være

"Jeg tenker jo litt sånn at noe har vi med oss i den store bagasjen.

<< Bilder fra Rakel sin forestilling "Sykehusskjorta", som hun holdt på Fontenehuset Trondheim i forbindelse med Verdensdagen for psykisk helse 2023.

med på eksamensfeiringer og se på at de blir russ. Da kom alt det der liksom. Er det DU som skal gjøre alt det der? Det var så fælt. Jeg husker ikke en ting fra den håndballkampen. Jeg bare satt og svelget og tenkte at dette er så fælt. Og det hadde jo ikke noe med henne å gjøre – det er ei flott dame, og det var ikke sjalusi eller noen ting. Men det at det ikke skulle være meg, det var så opprivende og vondt. Alt står og faller ikke på at jeg dør. Hele nettverket til ungene mine vil jo fortsatt være der. Men jeg er jo mammaen deres og det er de som er sporene jeg setter. De er det største jeg har prestert.

TOLERANSE FOR ANDRE

Jeg jobber på et gjestgiveri - og man vet jo at for folk som ikke har fått koffertene sine, eller at det er noe annet med reisen –de kan bli litt «grumpy». Det vet man jo selv når man har vært på tur. Gjester kan være sure og misfornøyd med ting som egentlig er bagateller. Jeg jobber med en som kommer rett fra Kiev og krigen i Ukraina, og så er det meg da, med uhelbredelig kreft. Så når de kommer til meg og klager på at kofferten ikke har kommet fra Værnes enda, da bare ser vi på hverandre vi. Dere ANER ikke hvor serviceinnstilt vi er – men vi bare ser på hverandre først, og tenker «Okay, her kommer de virkelige problemene i livet!» Hun ler. Det skal sies at folk kommer til meg med ting de strever med. Når noen snakker om at de har influensa, hvor lenge de var syke, og hvor vondt de har hatt. Så kommer de plutselig på at de snakker med en person som har kreft i hele kroppen og bare «Åh unnskyld, herregud skal ikke plage deg med dette her». Da blir jeg litt sånn «vær så snill,

"Jeg tror håpet er litt som en strikk. At det strekkes dit det må.

hadde det vært for fem år siden så hadde jeg sagt det samme». Jeg vil ikke at det skal være sånn at folk ikke kommer til meg med sine problemer. Du sitter jo ikke og er utilnærmelig fordi du har akkurat det strevet her, strev er forskjellig. Det oppleves jo individuelt uansett, og jeg har det kanskje bedre i livet mitt enn mange andre. Det tror jeg. Jeg har et veldig godt liv. Jeg er veldig ofte veldig lykkelig. Jeg kjenner sånn at jeg er verdens heldigste menneske som får så mange gode menneskemøter.

BALANSEN I LIVET

Jeg har ikke helt funnet balansen. Så jeg har bedt om litt hjelp til det. Det synes jeg er styrken min. At er det noe jeg trøbler med, så spør jeg noen som kan det. Er det penger, så går jeg i banken. Er det sykdom så går jeg til legen. Trenger jeg brød, så snakker jeg med Randi som er verdensmester i å bake brød.

Så er det noe strev med døden og livet og balanse og sånn, og er det noen som kan hjelpe meg med det. Jeg vil ikke ha psykolog, for jeg vil ikke oppta plassen for ungdommer eller andre som trenger det mer. Jeg vil ha noen som kan snakke med meg om døden og livet. Og så har jeg fått en prest, en sykehusprest. Jeg er jo ikke religiøs, men det er et scoop med den dama der. Da får jeg snakke om det med å sitte på dødsleiet til folk, hvordan er folk rett før de skal dø, om hun har vært med noen med min diagnose. Hvor mye hun synes jeg skal begynne å planlegge begravelsen min nå, sånn holder jeg på da. Jeg får stille alle de spørsmålene, og jeg trenger det. Da slipper jeg å sparre med noen som er glad i meg, for det trenger ikke være så ålreit.

TANKER OM DØDEN

Jeg er ikke redd for døden. Jeg er redd for at jeg ikke skal få være med på ting før den tid. Det er det jeg er redd for. Jeg har alltid tenkt at livet har vært vanskelig før også, før jeg fikk kreft. Jeg var plaget med dødsangst da jeg var ung og måtte ha litt hjelp da jeg strevde med det. Da lærte jeg av noen kloke folk rundt meg at så lenge pendelen svinger, altså livet svinger, så vet du at det beveger seg til noe som ikke er så fælt som der du er nå.

Hva er bucketlista egentlig når jeg kan være frisk og oppegående og holde foredrag i det ene øyeblikket, også være borte om to mnd. fordi immunforsvaret svikter, eller tablettene eller sprøytene mister effekt. Og da blir man sånn «hvor mye begravelse skal jeg planlegge. Skal jeg selge huset mitt og reise i et år. Hva skal vi oppleve her og nå?» Rakel forteller om Cecilie og Monica to damer som hun identifiserer seg med. Begge var så sterke og kjempet mot kreften og for andre/livet, så døde de. Døden kan komme brått. Det er ikke nødvendigvis kreften en dør av, det kan like godt være en infeksjon, en forkjølelse.

Den balansegangen mellom å leve ut sånne ting man ønsker å gjøre før man dør, kontra det å holde på hverdagene. Det synes jeg er en kjempevanskelig balansegang. For døden er så nært innimellom. Særlig etter de dødsfallene. Men jeg så en gravstein der det sto «jeg har levd», og det likte jeg så godt. Det var så kult. Men ja, jeg skal finne noe bra som kan stå. Det har jeg ikke landa, men jeg vet hva slags stein det blir og hvor den er hen.

Hun forteller at kjæresten har funnet en gravstein til henne som han skal bære ned fra fjellet, på ryggen. Dette blir hans måte å håndtere sorgen på sier hun.

Under et foredrag møtte hun en mann som fortalte at han deltok i en begravelse hvor alle skulle komme i lyse klær. Det var en åpenbaring for denne mannen å komme i kirka hvor alle var lyskledde, og at dette føltes så riktig i forhold til kompisen hans som ble begravd. Han ville så gjerne formidle dette til Rakel, da han tenkte at det måtte jo passe i hennes begravelse. Ja, så tenkte jeg, «nei i min begravelse så skal ikke folk komme i fargerike klær, de skal ikke komme i lyse klær, de skal komme i MINE klær». Hun ler. Og jeg lo hele veien hjem i bilen og så for meg folk i mine klær. Ungene mine holdt på å flire seg i hjel. «Mamma vi må henge opp stativer med kostymene dine». Jeg har jo DEN store kjolesamlingen, sikkert 150 kjoler, boaer og ting jeg aldri bruker som jeg har samla på. «Vi må henge det utenfor kirka, så folk bare kan plukke seg».

KRAFTLAGET

Rakel har en egen Facebook gruppe som heter Kraftlaget. Det var en kompis av henne som kom med ideen om at hun burde ha et eget kraftlag til støtte og hjelp. Gruppa består av alle mine støttespillere, venner og bekjente. Der er det sånn at det dukker opp tilbud hele tida om forskjellige opplegg. Skyss, kjøring, vasking og tilbud om å stille opp på alt mulig. Det var kjempetøft i sommer. Når jeg blir fysisk dårlig, da blir jeg motløs. Da la jeg ut et innlegg om at «hvis noen kan hjelpe meg ut av huset nå, for nå er det tøft og dørstokkmila er her. Kanskje noen turer på dagtid eller noe». Da melder de seg vet du.

Hvis man selv investerer i andre folk, så får man så mye igjen. Nesten sånn kjærlighetsbankopplegg. At man gir tid. Jeg er opptatt av det med handlingskjærlighet. På bursdagen min la jeg ut en melding på kraftlaget om at det var feiring hjemme hos meg. «Har ikke vaska, har ikke bakt, ingenting, men jeg har en flaske med bobler. Hvis du vil være med så kom». Og det kom 25 stykker. De hadde med seg alt mulig og det blei jo full fest hjemme hos meg. Tenkte kanskje nabodama kom, men så blei det fullt hus og helt lavterskel.

HÅP

Kompisen min laget et slagord, som er HÅP, H står for humor, Å for åpenhet og P for pågangsmot. Det er de tre ordene mine som skal være drivkraft. Når jeg presenterer «Sykehusskjorta», så snakker jeg om det med håp. Håp, fordi i jula her fikk jeg noen komplikasjoner etter biopsi i ryggen. Jeg har jo nye kreftforekomster nedover ryggsøylen, og det er komplisert å få ut. Jeg ble så mørbanka etter undersøkelsen at jeg ble lagt inn på sykehuset noen dager. Den eneste plassen som var ledig, var øverst på kreft. Og det er siste stopp, lindrende kreft, eller terminal avdeling eller hva det heter. For det første var jeg veldig glad for at jeg slapp å dra hjem, for jeg hadde det så vondt. Jeg bor jo aleine når ungene er hos faren sin og jeg klarte ikke komme meg på do eller noe. Sykehuset er en trygg plass for meg. Da jeg kom opp dit så ble jeg sånn «Åh, jeg er så glad for å få komme hit, og takk for at dere tar meg imot». De sa at de at de aldri hadde tatt imot noen som var så glad for å komme hit før. Hun ler. Men da jeg lå der inne på rommet, og folk dro hjem

"Kompisen min laget et slagord, som er HÅP, H står for humor, Å for åpenhet og P for pågangsmot. Det er de tre ordene mine som skal være drivkraft.

og jeg blei overlatt til meg selv, hørte jeg at folk ble tilkalt til naborommet. Det var sikkert dødsfall eller noe der inne, og da tenkte jeg «hva skal jeg håpe på nå?» Jeg håper jo å få behandling som funker, og som ikke gjør meg dårlig, og så håper jeg at jeg kan stå i jobb. Jeg har så mye jeg vil være med på fremover. Men hva når jeg kommer hit, hva kan jeg håpe på da? Jeg spurte en av sykepleierne om hun hadde tid til å ta en prat med meg i løpet av vakta si, for jeg hadde behov for å høre hvordan de opplever folk som kommer dit. Håper DE på noen ting? Det er jo sikkert et eller annet. Vi hadde en kjempelang og fin prat, og jeg kom fram til at «ja, da kommer jeg til å håpe at jeg kanskje kan få smak av middagen den dagen, eller kanskje et glass vin til maten. Kanskje jeg kan håpe på at det skal være sol som faller gjennom vinduet og at dagen ikke har med seg så alt for mye smerter». Altså, du justerer forventningene etter hvordan situasjonen er. Litt realitetsorientering. Når jeg lå der på lindrende avdeling, så tenkte jeg «når jeg kommer hit så kommer jeg til å ha ting å håpe på». Jeg må justere meg inn etter hvordan situasjonen er da. Det er dager med veldig mye smerter i kroppen, og da er det litt sånn «ja, dette er en dag med smerter». Lurer på om jeg har flere dager igjen der jeg IKKE kjenner noen smerte i kroppen. Og så får jeg en sånn dag og tenker «YES, jeg kan fremdeles håpe på det!» Nå er det sånn at en dag med smertefritak er en sånn kjempe håpe-faktor. Det gjør mye med hodet det også. Jeg tror håpet er litt som en strikk. At det strekker seg dit det må.

Verdensdagen for psykisk helse

- en dag for kunnskap, åpenhet og forståelse

Verdensdagen for psykisk helse, internasjonalt kalt

World Mental Health Day, er en årlig, verdensomspennende markering som offisielt markeres den 10. oktober hvert år. Dagen markeres på ulike måter i mer enn 150 land. I 2024 er det 32 år siden Verdensdagen ble opprettet som en internasjonal FN-dag for å bidra til bevissthet om psykisk helse over hele verden. Den internasjonale medlemsorganisasjonen World Federation for Mental Health (WFMH) opprettet Verdensdagen allerede i 1992. I 1994 ble det foreslått at dagen skulle ha et eget tema hvert år, noe den har hatt siden. Den norske kampanjen, som står på statsbudsjettet, har siden 1992 blitt koordinert av Mental Helse på oppdrag fra Helsedirektoratet. Her til lands er verdensdagen en nasjonal befolkningskampanje, og markeres av organisasjoner, kommuner, arbeidsplasser, skoler og enkeltpersoner over hele Norge mellom uke 39-42 hvert år.

Hensikten bak den internasjonale Verdensdagen er å løfte verdenssamfunnets bevissthet om aktuelle temaer innen psykisk helse. Målet for den nasjonale kampanjen er også å øke befolkningens forståelse og kunnskap om hva som kan ha positiv og negativ innvirkning på den psykiske helsen, og å oppfordre til tiltak som kan bidra til bedre psykisk helse i befolkningen.

Årets tema i Norge i 2023 var «lag plass», som handler om å gjøre møteplasser til enda mer inkluderende arenaer, der folk kan føle seg sett og ivaretatt. Også Fontenehuset ønsker å være en slik arena. Det vises gjennom flere av de internasjonale standardene som Fontenehuset driftes etter. Disse sier blant annet at alle fontenehusmedlemmer skal ha lik tilgang til Fontenehusets muligheter uavhengig av diagnose eller funksjonsnivå. Det er et lavterskeltilbud for alle som trenger det, og vi har en egen arbeidsgruppe, kalt medlemsoppfølging, som jobber for inkludering og oppfølging av medlemmene.

Siden Fontenehuset Trondheim sitt åpningsår i 2019, har det blitt arrangert totalt 3 verdensdag-markeringer. Dette er en tradisjon vi ønsker å fortsette med. Det gir oss mulighet til å synliggjøre de årlige temaene, og ha åpent hus for alle som ønsker å delta på en Verdensdag-markering. Fontenehuset jobber kontinuerlig for å forbedre menneskers psykiske helse, og derfor synes vi det er relevant og verdifullt å markere dagen. Verdensdagen sprer kunnskap, forståelse og åpenhet om viktige aktuelle temaer, og vi vil gripe muligheten til å spre budskapet samtidig som flere kan bli kjent med Fontenehusets tilbud.

Tekst: MATHILDE / Foto: ELIN

Ung på huset

Ung på huset er et prosjekt som er en del av Fontenehuset i Trondheim. Målgruppen for prosjektet er unge mennesker i aldersgruppen 16-30 år som strever med ulik grad av psykiske helseplager. Unge som står utenfor utdanning og arbeidsliv utgjør en viktig utfordring i Norge, som kan gi store ringvirkninger både for individ og samfunn. Dårlig psykisk helse ses på som en risikofaktor for å stå utenfor, samtidig som utenforskap igjen kan føre til dårligere psykisk helse. Dette kan føre til problemer med gjennomføring av utdanning og deltakelse i arbeidsliv.

Ved bruk av fontenehusmodellen har vi som mål å øke gjennomføringen av videregående skole og samtidig forebygge ensomhet, isolasjon, kriminalitet og rusvansker. Det er viktig for oss å skape et trygt miljø og en møteplass, hvor man har mulighet til å bli kjent med folk på samme alder og i samme situasjon.

Ung på huset åpner opp for muligheten til å bidra i et arbeidsfellesskap med jevnaldrende og få støtte til jobb og studier hvis man ønsker det. Her har man muligheten til å ta kontrollen over eget liv og være aktiv i egen rehabilitering. Det er et frivillig tilbud, derfor velger man selv hvor mye man vil delta.

Tilbudet er enda i utvikling, og gjennom ukentlige møter kan man være med på å utvikle ung-gruppa og påvirke hvordan tilbudet skal driftes. I tillegg har vi månedlige fritidstilbud hvor vi legger bort arbeid og fokuserer på det sosiale.

Er du i målgruppen eller kjenner noen som er i målgruppen? Ta kontakt med oss for en uforpliktende omvisning på telefon eller mail. Du kan også sende oss en DM på Instagram, der heter vi @fontenehusettrondheim_ung, følg oss gjerne der!

OLAV (26)

Hva motiverer deg til å komme på huset?

Det å komme seg ut, gjøre noe aktivt og samtidig få motivasjon og hjelp til å finne ut hva jeg vil bli. I tillegg at jeg har noe å gjøre om dagene og møter trivelige folk. Jeg har også mulighet til å få «støtte til noe» og føler at folk forstår.

Hvordan har fontenehuset påvirket livet ditt?

Jeg er glad for at jeg fant Fontenehuset. Det hjelper meg å holde tunge tanker unna, og jeg har lært mye og blitt kjent med mange flotte mennesker. Her har jeg mulighet til å prate med folk om ulike ting. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort hvis jeg ikke hadde vært her.

Vil du anbefale fontenehuset til andre unge mennesker, i så fall hvorfor? Ja, fordi det er en trygg plass med imøtekommende folk. Hvis man har det vanskelig er dette en fin plass å være.

ÅSHILD (23)

Hva motiverer deg til å komme på huset?

INGUNN (28)

Hva motiverer deg til å komme på huset?

Det som motiverer meg, er å ha noe å stå opp til og møte likesinnede personer. Fontenehuset er viktig for meg, og jeg føler meg viktig for huset.

Hvordan har fontenehuset påvirket livet ditt?

Fontenehuset har gitt meg høyere livskvalitet og erfaringer til jobblivet, samtidig som jeg har noe å gå til.

Vil du anbefale fontenehuset til andre unge mennesker, i så fall hvorfor? Ja, fordi det gir en meningsfylt hverdag i tillegg til å dekke det sosiale behovet.

Det er gøy å være her. Det er en følelse av fellesskap og det er lettere å møte andre mennesker.

Hvordan har fontenehuset påvirket livet ditt?

Jeg isolerer meg mindre og har mindre behov for akuttinnleggelser og annen type offentlig helsehjelp. Det gir meg stabilitet i livet og det er veldig deilig. Det har også hjulpet meg å komme tilbake til jobb, selv om det er en liten stillingsprosent så er det godt å kjenne på mestringsfølelsen.

Vil du anbefale fontenehuset til andre unge mennesker, i så fall hvorfor? Ja, jeg vil det. Hvis fontenehuset kan gjøre for andre det det har gjort for meg, så anbefaler jeg på det sterkeste å prøve.

Tekst: MORTEN / Foto: ELIN

Hat og kjærlighet i fyr og flamme

Kan du skru av den fotballkampen?

Jeg hater fotball. Jeg opplever det som en sport som setter deg opp mot meg, grupper opp mot grupper og land opp mot land. Hvor mange fotballsupportere som har blitt slått ned og skadet av andre fotballsupportere er det ingen som veit.

Men jeg klarer å holde hatet mitt mot fotball i sjakk.

Jeg brenner ikke RBK- eller LSK flagg når jeg ser disse henge fra vinduer eller flaggstenger og jeg skriver ikke hatefulle ytringer på veggen til Lerkendal fotballstadium. Jeg slenger ikke negative kommentarer eller truer mennesker som har på seg supporterskjerf når jeg ser dem på bussen. Jeg skriver ikke illsinte kommentarer på nett over hvor stor oppmerksomhet «fotballdritten» får når det er fotball-VM eller andre store fotball arrangementer.

Du lurer kanskje på hvorfor jeg ikke brenner RBK flagg eller truer fotballsupportere? Jeg forstår dypest sett at mitt hat ligger i mitt hode. Det jeg hater har ikke gjort meg noe. Tvert imot har jeg blitt invitert til å være med.

Jeg prøver å være et reflektert menneske.

Jeg har forstått at mange mennesker trives på kamper, de synger og klapper og veiver med flaggene sine. Supporterne tar seg en øl eller noe annen etterpå og kjenner på at de er en del av et felleskap med mennesker som er lik dem selv. Akkurat da er det færre ting som skiller dem enn vanlig, forent i en intens fotballrus. Jeg som hater fotball kan kjenne på en forakt over den klamme kjærligheten til en lærball og noen gærninger som løper fram og tilbake over en gressplen, men jeg har ennå ikke falt for fristelsen til å snike meg ut i mørket og rive ned og brenne et hvert fysisk uttrykk for denne fotballkjærligheten.

Det er kanskje enklere å brenne det man ikke forstår enn å bli kjent med det?

Mitt hat mot fotball er ikke beskyttet av en kollektiv, felles opplevelse av at fotball er ødeleggende for vår kultur, familiestrukturer eller uskyldige barnesinn. De færreste frykter at barna skal vokse opp og bli en RBK supporter eller verre… en LSKhooligan. Hvis man ikke er fra Bergen vel og merke. De fleste forstår konkurranseinstinkt, hvor langt man er villig til å gå for å vinne og eventuelle konsekvenser av dette.

Hvorfor brenner vi det vi hater?

Jeg må nesten si det… Jeg hater ikke fotball. Jeg er ikke en som hater og i hvert fall ikke fotball. Jeg bruker fotball som et eksempel. Jeg er for lat til å hate og for lat til å finne på et bedre eksempel.

Hat krever engasjement.

Jeg prøver å bruke min evne til refleksjon og toleranse når jeg møter ting jeg ikke forstår. Og kjærlighet til fotball er vanskelig

for meg å forstå. Men kjærlighet er kjærlighet, og som homofil er jeg åpen for forskjeller. For mange mennesker kan dette være vanskelig, og jeg har med undring sett at prideflagg brennes og at «rånerdekk» spoler opp pridegater. Jeg blir alltid overrasket over at noen har så sterke følelser for homofili at de går til slike lengder. Og jeg blir forundret over hvor mange som nikker bekreftende på hodet og sier: «Homofile får så mye oppmerksomhet at det ikke er rart folk brenner prideflagg og hater dem». Jeg er kanskje naiv?

Når sant skal sies er jeg forsiktig med å elske ting for mye også. Hat og kjærlighet går ofte hånd i hånd. Det er overraskende mange ting mennesker elsker som leder til hat.

For noen kan kjærlighet legitimere brudd på menneskerettigheter og hat mot det man ikke forstår. Kjærlighet til Gud kan være kilde til et slikt brennende hat. Andre ganger er det kjærlighet til sannheten og frykt for å miste sannheten som er årsaken til hat. Frykt er motoren som holder hatet gående. «Jeg elsker min sannhet så mye at jeg er villig til å skade, se ned på eller drepe deg fordi jeg frykter at jeg skal bli mindre hvis du får være den du er».

Er du villig til å skade mennesker er det å brenne flagg enkelt.

Hat og enkelte typer kjærlighet krever ofte et felleskap av meningsfeller. Folk som tenker det samme som deg og som bekrefter at hat er en legitim måte å håndtere egen usikkerhet på. I disse meningsfellskapene blir følelsen av å være på riktig side av et moralsk kompass så sterk at hatet gjerne fører til fysiske handlinger. Brenning av flagg, bøker eller bygninger. Alt er ett lite skritt unna en kollektiv psykose hvor skading av mennesker eller til og med drap oppleves som en sunn og fornuftig måte å reagere på.

Man klyver ombord i en mental båt med folk som brenner for den samme sannheten. Hat tennes og vedlikeholdes av gruppedynamikken. Det skapes en enighet om at det er oss mot andre og at vi som sannhetsbærere skal ødelegge alt som er utenfor båten. Håpet er at syndefloden av vold og trusler skal fjerne alt man ikke forstår, og at de som har forstått sannheten skal seile videre i en Noahs ark av moralske prinsipper og evige sannheter.

Men sannheten er ikke ment å skulle vare evig.

Jeg skal ikke dvele for lenge på dette temaet. Alle har en opplevelse av rett og galt. Hvilket side av historien man står på er avhengig av oppvekstmiljø, gruppetilhørighet og ikke minst egne valg.

Vi har alle en fri vilje. Men likevel tenker jeg at hvis du må tenne på noe, finn deg en brannsikker strand og tenn deg et bål. Det må jo være hyggeligere å grille seg noen pølser enn å brenne opp det du hater? La andre ha sine fester, flagg, bøker og kjærlighet for seg selv. Du har blitt invitert inn for å forstå. Og liker du ikke det du ser er det lov å se en annen vei.

OA - en bro til ordinært arbeid

Jan Erik jobber i overgangsarbeid hos Veidekke ved byggeprosjektet Cissi Klein videregående skole. Der jobber han som lunsjvert. Stillingen innebærer alt ansvar for innkjøp av mat, kutting av grønnsaker, klargjøring og dekking av lunsjbord, koking av kaffe til arbeidsfolket, holde oversikt over at møterom er i orden og klargjøring av kjøkken til neste arbeidsdag. Jan Erik jobber ca. 10 timer i uka, men ofte jobber han et kvarter ekstra for å rekke alle arbeidsoppgavene.

Hvorfor var du interessert i OA? - Jeg så muligheten til å komme meg videre i livet. Jeg ønsket å utfordre meg selv til å prøve noe som innebærer at jeg tar mer ansvar. Jeg kjente også på at jeg var mentalt på plass og stabil til å stå i nye utfordringer.

Hva betyr det for deg å være i OA? - Det betyr veldig mye. Jeg synes jeg er heldig som får den muligheten. Det er ikke så lett å komme seg inn på arbeidsmarkedet som ufaglært. Når man søker på et overgangsarbeid så går man gjennom et intervju med en medarbeider fra Fontenehuset. Det blir ikke helt den samme konkurransen som i jobbmarkedet. For meg så betyr det jo mye å kunne prestere. Når jeg møter litt motgang så vil jeg ikke gi meg med det første da jeg er litt sta av meg. Det er jo det der med å bryte sirkelen. Selv om det er motgang, så har jeg ikke gitt opp og med god rådføring fra medarbeidere på Fontenehuset så har det motivert meg til å fortsette å stå på når jeg har kjent på at det blir utfordrende.

Hvilken støtte får man når man har en stilling i OA?

- Fontenehuset stiller med vikargaranti. Det vil si at hvis jeg blir syk eller forhindret fra å dra på jobb, så stiller Fontenehuset med en vikar. Det er veldig betryggende, og man føler seg ivaretatt. Man blir mindre stressa. Når jeg skal noe, så vet jeg at noen andre tar ansvar for oppgavene og at det ikke blir forsømt. Kunden vil på denne måten alltid være fornøyd. Hos Veidekke har jeg en kontaktperson som jeg prater med omtrent hver dag. Vi har en dialog og jeg kan stille spørsmål om det er noe jeg lurer på. Jeg kan også spørre prosjektleder og får alltid svar hvis jeg lurer på noe. Dialogen føles trygg. Veldig fint at man har det på stell og at man har retningslinjer.

OA er en forkortelse for overgangsarbeid, som er en viktig del av fontenehusmodellen. Målet er å hjelpe medlemmer tilbake i ordinært arbeid. Overgangsarbeidet er ofte et 6 til 9 måneders tarifflønnet arbeid som fontenehusene må fremforhandle.

Hvordan oppleves det å være i OA? - Det er en veldig fin erfaring å få med seg i forhold til min mentale stabilitet. På grunn av at jeg har fått en jobb med ordinær lønn, føler jeg meg mer inkludert i det ordinære arbeidslivet og er mye mere fornøyd med meg selv. Jeg er mere glad. Selvfølelsen blir sterkere av det. Bonusen er jo at det er veldig fint at man etter jobb bare kan komme på Fontenehuset og spise lunsj (som andre har laget). Jeg synes det er veldig greit å komme på Fontenehuset og være sosial her før jeg drar på jobb, og så komme etter arbeid for å også få med meg det som skjer på Fontenehuset. Jeg føler jo at jeg har to jobber nå.

Hvordan føler du at du blir inkludert på arbeidsplassen? - Veldig bra. De spør om vanlige ting. Snakker med meg om hverdagslivet. Jeg er inkludert i samtalen rundt lunsjbordet og jeg opplever meg selv som en kollega. Det gjør jo at jeg trives så godt der. Blir også spurt om hva jeg skal gjøre i helga og påska og så videre. Det gjør at jeg blir glad, jeg føler lykke. Blir glad for å bli spurt, det gjør det lettere å trives i jobben og det skaper et større engasjement. Jeg blir motivert. Jeg har også fått innsikt om hvordan de jobber i byggebransjen. Det gir jo noe å få påfyll av kunnskap til tross for at det ikke noe som jeg kunne tenke meg å jobbe med i fremtiden.

Hvordan ser du for deg veien videre etter OA? - Fortsette å jobbe og å være på Fontenehuset og søke jobber igjen. Jeg kunne godt tenkt meg en stilling med samme arbeidsoppgaver som jeg har på overgangsarbeidet.

SOFIE ELVIRA / Illustrasjon:

Slipp meg fri

Kjære styggen på ryggen du som tok over min maskin mine ønsker mine øyne og mitt skall

som forandret meg og mitt totalt og gjorde livet om til tall om til frykt

om til unngåelse og om til lengsel som gjorde at det kjære livet ble til et utrygt og lite fengsel Jeg vil så gjerne at du takker for deg og går, slik at jeg kan få leget mine sår og endelig være fri fordi jeg vet jeg har så utrolig mye å gi

Tekst: ELIN / Foto: RAGNHILD

Lavterskeltilbud i Trondheim

Trondheim er en by som har en rekke ulike tilbud og aktiviteter man kan delta på og engasjere seg i, og det finnes noe for alle. Vi har laget en oversikt over noen av lavterskeltilbudene som fokuserer på sosialt fellesskap, psykisk helse og inkludering.

FIRE – Stiftelsen ett skritt videre

Fire er et tilbud til mennesker som ønsker et trygt og rusfritt miljø. Man kan få hjelp til å bygge nettverk, og skape en ny hverdag ved å delta i kreative og sportslige aktiviteter. De arrangerer for eksempel kurs innen foto og skriving, ukentlige sportsaktiviteter, lunsj og kurs innen livsmestring. Tilbudets formål er at alle skal få dekket sine behov for fritidstilbud, utdanning, arbeid, bolig, økonomi og nettverk i et trygt miljø. For å bli med kan man melde seg inn som medlem.

Nettside: www.fireettskrittvidere.no E-post: post@ettskrittvidere.no

Frelsesarmeen

Frelsesarmeen Trondheim har mange tilbud, for eksempel gir de ut matposer, tilbyr leksehjelp, samtaler og har en telefontjeneste. De har også møteplasser og aktiviteter for ulike aldre, for eksempel sjakk, strikking og korps. Man kan også jobbe som frivillig der.

Nettside: www.frelsesarmeen.no/lokalavdeling/trondheim

Røde Kors og fellesverket

Røde Kors Trondheim er en lokalforening i Røde Kors. De har tilbud som driftes av frivillige. Dette er blant annet besøksvenn, leksehjelp, samtalegrupper, utlånssentral, turgruppe og de har også en egen aktivitetsgruppe for unge kalt Fellesverket. Fellesverket er en sosial møteplass for unge mellom 15 og 25 år, der man kan drive med ulike spill, hobbyer, gruppeaktiviteter eller jobbe som frivillig. De har åpent treffsted, og det arrangeres aktiviteter hver ukedag. Flere ganger i uken serveres gratis middag.

Nettside: www.rodekors.no/lokalforeninger/trondelag/trondheim/ E-post: post@trondheim-redcross.no

Kirkens bymisjon

Kirkens bymisjon har mange ulike tilbud i Trondheim. Eksempler er frivilligsentraler, åpen kirke, hjelpetilbud til barn og barnefamilier, samtaletilbud for barn og unge, ulike arbeidstiltak, og man kan jobbe frivillig.

De har arbeidsrettede aktiviteter for folk som ikke er i ordinært arbeid, for eksempel i Kirkens bymisjon sin butikk eller verksteder. De driver også et program for unge voksne der de gir folk støtte til å komme inn i arbeid, studier eller annen aktivitet.

Nettside: www.kirkensbymisjon.no/byer-og-steder/trondheim/

Mental Helse

Mental Helse er en medlemsorganisasjon for mennesker med psykiske helseutfordringer, pårørende og andre interesserte. Organisasjonen jobber for åpenhet, forebygging av psykiske helseutfordringer og et bedre helsetilbud. Mental Helse Trondheim er et aktivt lag med fokus på sosiale aktiviteter. Eksempler på aktiviteter er temamøter, kurs, turer i naturen, restaurant- og museumsbesøk og feiring av høytider. Det er mulighet for å engasjere seg som frivillig og melde seg inn som medlem.

Nettside: www.mentalhelse.no

E-post: trondheim@mentalhelse.no

Mental Helse Ungdom

Mental Helse Ungdom er en medlemsbasert interesseorganisasjon for barn og unge opp til 36 år. Organisasjonen jobber for økt åpenhet om psykisk helse, forebygging av psykiske plager og et bedre psykisk helsetilbud. De har gratis tilbud som hjelpechat, jusschat, kostholdschat, samtaleveiledning, og andre lavterskeltilbud/aktiviteter. Det er mulig å melde seg inn som medlem og være frivillig i et lokallag. I Trondheim finnes det også et lokallag som arrangerer ulike aktiviteter.

Nettside: www.mentalhelseungdom.no

E-post: trondheim@mhu.no

Mann om bord

«Mann om bord» er et prosjekt igangsatt av Trondheim kommune for å hjelpe unge menn som føler de sitter litt fast i livet og ønsker noen å snakke med. Prosjektet ble initiert for å gjøre det enklere for menn å ta kontakt med hjelpetjenester ved livsutfordringer.

Nettside: sites.google.com/trondheim.kommune.no/mannombord

Treffsted psykisk helse

Trondheim kommune har to treffsteder innen psykisk helse, på Kalvskinnet og Moholt. De har åpent flere dager i uka der du kan komme for en kaffe og en prat. Det tilbys også ulike kurs og aktiviteter, for eksempel innen kunst og håndverk, fysisk aktivitet, og temaer innen psykisk helse og livsmestring. Tjenesten ønsker å gi mennesker blant annet mestring, aktivitet, tilhørighet og trivsel.

Nettside: www.trondheim.kommune.no

Glimt Recoverysenter

Glimt Recoverysenter er et lavterskeltilbud for mennesker over 18 år som ønsker en sosial arena. Det arrangeres for eksempel grupper, kurs og workshops. I tillegg til dette finnes det rom for kunstaktiviteter, musikkproduksjon, felles lunsj, samt et frivillig helsehjelptilbud. Innholdet i hverdagen varierer etter hvem som deltar, og et mål er at alle opplever at de kan bli med å påvirke i størst mulig grad.

Nettside: www.glimtrecoverysenter.no E-post: glimt@kbtkompetanse.no

Fritidshus

Fritidshus er et gratis tilbud i Trondheim sentrum der man kan delta på yoga-timer med instruktør, og lignende aktiviteter, enten man er nybegynner eller erfaren.

Nettside: www.fritidshustrondheim.no

Bryggeloftet

Bryggeloftet er et gratis fritids- og aktivitetstilbud for alle over 18 år. Det finnes to avdelinger: E-sport og spill og Søm og redesign.

Nettside: www.bryggeloft.no

E-post: kontakt@bryggeloft.no

Wake me up Norway

Dette er en tjeneste, og app, for unge mellom 15 og 26 år. Gjennom appen får man enkel, rask og kostnadsfri tilgang til samtaler med profesjonelle mentaltrenere, coacher og mentorer gjennom videosamtaler. Det er også opprettet en «hub» i flere byer, blant annet Trondheim, for å skape møteplasser og arrangementer som setter fokus på mental velvære og livsmestring.

Nettside: www.wakemeup.no

E-post: hei@wakemeup.no

Frivilligsentraler

Det finnes 14 frivilligsentraler i Trondheim. Frivilligsentralene er mangfoldige møteplasser bygget på frivillighet og lokale ønsker.

Nettside: www.frivilligsentral.no

Fyll dagene

Fyll dagene er et arrangement som foregår i ulike byer der man kan få oversikt over tilbud for personer som har eller har hatt utfordringer innen psykisk helse og rus. I 2023 var arrangementet i Trondheim Spektrum i oktober.

Nettside: www.fylldagene.no

"I løpet av mine år utenfor arbeidslivet har jeg prøvd ut flere forskjellige flotte lavterskeltilbud og arbeidstreningsplasser, men uten å lykkes. På

Fontenehuset føler jeg for første gang på veldig lenge at jeg evner å bidra i et normalt arbeidsfellesskap. Erfaringene jeg har gjort meg på

Fontenehuset gjør også at jeg fungerer bedre i hverdagen.

- Espen

FONTENEHUSET TRONDHEIM er et frivillig arbeidsfellesskap for mennesker med psykiske helseutfordringer hvor man får støtte til å nå sine mål - enten det handler om jobb, studier eller aktiv samfunnsdeltakelse.

@fontenehusettrondheim

DRONNINGENS GATE 15, 7011 TRONDHEIM

POST@FONTENEHUSET-TRONDHEIM.NO