Utgitt av Gravberget Menighetsråd 2005, 2. opplag
Foto: Normann, Elverum, Roy Enger, Gunhild Grønvold
Trykk: Flisa Trykkeri AS
I sitt uttrykk skal det være noe eget opphøyet over et gudshus. For innerst inne bærer det i seg alle tiders og slekters drøm om en himmel.
Magnus Paulsson i byggekunst nr. 8/1956
Som den tettest bebyggede grend i de store skogstrekninger mellom
Risberget og svenskegrensen blir
Gravberget ofte nyttet som fellesbetegnelse for denne nordøstre del av Våler prestegjeld.
Hva opprinnelsen til navnet angår, er oppfatningene noe forskjellig, om det skriver seg fra Pest-tidens gravplasser eller fra den tid solungene drev en utstrakt jakt i disse trakter og grov sine elggraver utover skogene hvor viltet hadde sitt trekk. Det siste er vel det sannsynligste og navnet således betydelig eldre enn den første bosetting som skjedde under Finneinnvandringen for ca, 350 år siden.
Skogene var rike på vilt og bær, ga virke til husvær og brensel og i de avsvidde flekker (bråter) grodde rugen villig.
Arkitekt Paulsson skisse til kirken og det tilliggende gravkapell.
Tidene skiftet, det tidligere krongods (kongealmenning) kom på privat eie, bosettingen og befolkningen tiltok, men fremdeles var skogen næringsgrunnlaget for bygden Rådelsbråten og Enberget i nord til Halkøien og Høgsjøberget i sør.
Når Gravbergskovens Aktieselskab (Atieselskapet Borregaard) besluttet å reise Gravberget menighet egen kirke og engasjerte den landskjente arkitekt Magnus Paulsson (+ 1958) for øyemedet, var det ingen tilfeldighet at den fikk grantreets ranke form, i slekt både med de gamle stavkirker og vår egen tid.
I betraktning av de særegne forhold hvorunder befolkningen i en så vidt avsidesliggende bygd lever, var det nærliggende å tenke seg kirken kombinert med et menighetsrom med anledning til servering for langveisfarende kirkebesøkende og som kunne nyttes ved begravelser, dåp og lignende. Ved samarbeide med Gravberget Ungdomslag og tilbygg av lagets lokale kunne imidlertid disse hensyn tilgodeses på en annen måte ved at nevnte arrangementer for fremtiden skulle henlegges hertil.
Arkitekten kunne nå se bort fra mer pro-
“Dristighet, verdighet og kunnen i en lykkelig syntese.”
Første bilde av Gravberget kirke. Oppført 1954-55.
Grunnplan av kirken med sakristi og rom for dåpsbarn.
fane ledd og konsentrere se om en klar arkitektonisk utforming av selve kirken slik som vi ser den i dag. Et særpreget kunstverk i hver detalj avstemt etter sted og omgivende natur.
”Dristighet, verdighet og kunnen i en lykkelig syntese,” som det har vært sagt.
Vegger, tårn og tak er kledd med profilert spon (ca. 50 000) som har vært skikkog bruk gjennom århundrer rundt om i landet vårt.
Tårnet bæres oppe av 4 likeledes sponkledde strebere og åpningen mellom tårn og kirketak er kirkeklokken anbragt.
Kirkens rene og slanke linje følger tårnet til det forsvinner mot en blå himmel.
Denne er en gave fra de tidligere eiere av Gravberget, Hans TH. Kiær og pastor Hagbart Kiær som i 1896 anskaffet klokken til bruk ved de store høytider og til messe i den gamle kirkesal.
Familien Kiær var eier av Gravbergskoven fra 1856 til 1902. Like etter over-
takelsen ble den nåværende administrasjonsbolig ført opp.
I annen etasje av denne ble et stort rom innredet til kirkesal hvor befolkningen i de følgende 100 år hadde anledning til å overvære 4 senere 6 messer pr. år. Før den tid hadde det i det hele tatt ikke vært noen kirkelige handlinger i Gravberget.
Dåp, konfirmasjon og brudevielser måtte foretas i Våler kirke. Her fant også de døde sitt siste hvilested inntil 1893 fra hvilket år Gravberget fikk sin egen kirkegård.
I det følgende er vesentlig fulgt arkitekt
Paulssons egen beskrivelse i ”Byggekunst” nr. 8, årg. 1956: Man kommer inn i kirken fra hjørnet mot sør slik at man får den største lengde etter diagonalen inn mot koret. Ved at benkeradene følger bakenforliggende kortsider i rommet knyttes menigheten
Kirkerommet sett mot koret med den tronende Kristus over prekestolen. På alteret skulpturen av ”Maria med barnet”. T.v. døpefonten som er hugget av en orrestamme.
Kirkerommet sett mot utgangen med motiv fra Kristi himmelfart på galleribrystningen. Orgelet ble vigslet i 1973.
atskilt fra kirkens skip. Dette kommer også til uttrykk gjennom de valgte farver.
Mens benker, søyler og galleri er holdt i grønt med border og staffering i rødt, gråhvitt og brunsvart er koret holdt i lyse mer strålende farver. Her er også hvitt og gull anvendt i større utstrekning. På alteret står som frittstående skulptur ”Maria med barnet” (lagd av Arnold Haukland) i lueforgylt bronse mot et stjernegitter i gull på rød silkefløyel. Framsiden smykkes av Kristus-symbolet I.H.S. ”In Hoc Signo” (ved dette tegn skal du seire) og/eller ”Jesus hominum Salvator” (Jesus menneskenes frelser).
Bak prekestolen på den syrede veggnisje er anbragt et lett gullmønster som uten å bryte med veggflaten samler og binder alteroppbyggingen fastere til koret så det danner et hele.
nærmere til kor og prekestol samtidig som dagslyset gjennom de lange vindusfriser faller naturlig inn under salmesangen. Galleri og hovedtak bæres oppe av en søylerekke av 16 gjennomgående furustolper. Ved å følge søylerekken til høyre og venstre kommer man til trappene som fører opp til galleriet, hvor også kirkens orgel er plassert. Det første som fanger når man kommer opp midtgangen mot koret er billedet av den tronende Kristus malt på et av to høye søyler båret parti over alteret. I det hele tatt har arkitekten lagt stor vekt på å gi koret som det helligste, en fast utforming
Rundt rommet løper 2 friser, en englefrise under hovedtaket og en bredere på galleribrystningen med motiver fra Jesu fødsel, dåp, virke, død og himmelfart. På endeflatene mot koret: ”Flukten til Egypten” og Pieta”. Malt og dekorert av Dag Frogner og Thorstein Rittun.
Av altersølvet er de to store lysestaker en gave fra befolkningen i Gravberget av tidligere innsamlede midler gjennom avholdelse av basarer med utlodning av håndarbeider, ofring på kirkesalen og direkte bidrag fra interesserte bygdefolk. Kirken ble vigslet av biskop, dr. theol, Kristian Schjeldrup med assistense av prostiets prester den 30. oktober 1955.
