de nyeste bildene av Sandberg som nå presenteres i en ny bok om Ski-VM i Oslo.
foto av Tom Sandberg fra utstillingen Figurer og fortellinger på Sogn Kunstsenter i Lærdal, sommeren 2011. Foto: Thomas X. Floyd
– Hos Sandberg konfronteres tilskueren gjerne med det sublime, en aktelse for noe veldig bortenfor språket.
ket er stålblått. Utstrålingen mild og følsom. Stemmen hes og lav. Han tenner en sigarett, og sitter i en dansk designerstol i sin kunstnerbolig, som er stilsikkert innredet. På en hel langvegg har han hengt opp et av sitt favorittbilde, en akt, som han har fotografert mot et vindu fra en skyskraper i New York. Utenfor er det regn og tåke. Kvinnen sitter på huk. Hennes nakne kropp er vendt ut mot vinduet. Vi ser ikke ansiktet hennes, hun er fotografert bakfra. Storbyen er utenfor ruten som dugger på innsiden. Under bildet står en dansk designersofa fylt med fotografier, som skal arkiveres eller lagres et eller annet sted. Montanabokhyllen er smekkfull av kunstbøker. På alle bord og ledige overflater ligger det bilder. Også på gulvet. – Det er litt kaos her nå. Jeg holder på å pusse opp. Atelieret er nettopp ferdigmalt. Kom, så skal jeg vise deg det, sier Sandberg. Vi går inn i en liten gang, og kommer til atelieret som ligger på samme plan. Det er lyst, luftig og nymalt. Fotografier i alle størrelser henger på veggen, ligger på bord eller rett på gulvet.
Torunn Livren
Alltid samme teknikk Jeg snubler borti bilder av ansikter, hår og røykskyer. Jeg får lyst til å plukke dem opp og henge de opp på veggen, ikke bare her, men på en hvilken som helst vegg, for dette er fotografier som fortjener å bli sett. De er spontane, fulle av liv og ånd. Motivene er ofte unnfanget underveis, på vei mot et mål, fra et nedrullet taxivindu. Slentrende på vei nedover en gate, eller svevende i luften i et fly med kamera i hånden. Tilfeldige møter med mennesker setter spor og avtrykk i fotografens verden. Uansett motiv er det svart-hvitt-teknikken som er det dominerende uttrykket. Alltid er det samme kamera, film og fremkalling som benyttes. Kunstig lys bruker han aldri. Naturens egne lyskastere og stråler, eller det dunkle kveldsmørket. Kanskje kameraet virker som en buffersone mellom kunstneren, virkeligheten og fiksjonen ... Mye handler om å være til stede, og vente på det rette øyeblikket. Å fange inn en dråpeform, vente på tåken og at regnet 5/2011
25