Issuu on Google+

NR 5 2011 ÅRGANG 58 KR 89,-

Nordens største og eldste kunstmagasin

Bli abonnent! Send kunst til 2007

Tom Sandberg

– aktuell med ny fotobok

Michael Kvium

– dansk suksesskunstner

Norsk kunsthistorie Odd Nerdrum

Knut Rumohr Ludvig Eikaas Jan Groths

- Mestermøte på Nasjonalmuseet

- genistreker

Guttorm Guttormsgaard - aktuell med Artistbook

Pushwagner RETURUKE 49

– en levende myte

INTERPRESS NORGE AS

&

Steinar Jakobsen • Frøydis Aarseth • Anna Törnquist • Arkitektur: Stein skole Tema: Edvard Munch • Kvinne fra kunsthistorien: Käthe Kollwitz • Kari Steihaug Smykkekunstner ­Ingeborg Riseng • Designikon; Bruno Mathsson • KUNSTdebatt.


Koke

KUNST

Kvänum er et sjarmerende lite sted i Sverige hvor vi har laget kjøkken i nesten 100 år. Olle har jobbet 46 år med blant annet montering av fronter, Christer har jobbet 27 år med blant annet beslag til frontene og vi kan love dere at det ligger mye stolthet og erfaring i hendene til disse gutta. Vi tar oss god tid på snekkeriet når vi lager et kjøkken, men har vi lovet en leveringsdag, så kommer vi den dagen. Sånn er det bare. (Vi har over 600 kunder i Norge som kan bekrefte det) Du finner ikke mange Kvänum kjøkken, men leter du litt finner du minst ett i Japan, Amerika, Sør-Afrika… og nesten alle europeiske land. Vi jobber hver dag for at ”ingen i verden skal være bedre enn oss”. Litt ambisiøst kanskje, men skikkelig morsomt . Hilsen oss i Kvänum.


Foto: Mona Gundersen

Vel kommen t il 600 m 2 t ot al omby g g et u t s ti lli n g

W W W . K V A N U M . C O M

Dram m e nsv e i e n 1 2 3 , 0 2 7 7 O slo

Te l: 2 20 4 8510


Innhold

– Kunst kan få oss til å våkne. Et våkent folk er nødvendig.

Kunstnerpresentasjoner:

(Tom Sandberg)

Hariton Pushwagner ......................................................................... 18 Tom Sandberg .................................................................................... 22 Michael Kvium . .................................................................................. 30 Knut Rumohr . .................................................................................... 36 Steinar Jakobsen ............................................................................... 42 Frøydis Aarseth ................................................................................. 46 Ludvig Eikaas ..................................................................................... 50

Tema kunst – kunstneren Edvard Munch: Edvard Munch – og nytt Munch-museum ...................................... 82 Edvard Munch – og hans monumentalfriser i Aulaen, Freia-salen og Rådhuset .................................................................. 86 Munchs kunstnerhjem . .................................................................... 90 Edvard Munch – verdenskunstneren ............................................. 94

Design / kunsthåndverk / Arkitektur: Riseng – organisk smykkekunst ..................................................... 76 Stort mangfold innen norsk smykkedesign ................................... 80

22

Utsmykning: Stein skole ................................................................... 106 Designikonet: Scandia-stolen .......................................................... 119

Aktuelt: Eksentrisk Pushwagner-film, møte med regissørene ................ 12 KUNSTdebatt ..................................................................................... 58 Galleripresentasjon: Galleri Walaker 300 ...................................... 62 Høstutstillingen ................................................................................. 104

Kunsthistorie: Kvinne fra kunsthistorien: Käthe Kollwitz . .................................... 68 Norsk kunsthistorie: Kunstnerbygda Olden i Nordfjord .............. 98

Kunstnerhjem: Liv Sollien, Resø ................................................................................ 72

Fast / annet: Akvarellmaler: Anna Törnquist ....................................................... 64 Inspirasjon med Gro Mukta Holter . ................................................ 110 Lars Eltons anmeldelser og utstillingsomtaler ............................ 112 Kursoversikt ....................................................................................... 122 Forhandlersider . ............................................................................... 124 Instruktivt: Hazel Soan ..................................................................... 128 Klubbsider .......................................................................................... 131 På veggen: Hank von Helvete ........................................................... 132

8

5/2011

36 82

42


KUNST 5: 2011 58. årgang Utgis med støtte fra Norsk Kulturråd Med forbehold om trykkfeil Ansvarlig utgiver: Fineart as

– Film er handling, for mye snakk blir fort kjedelig.

Opplag: 23 000 Årsabonnement 495,-  Abonnementet løper til det sies opp skriftlig

(Filmregissørene Benestad og Hanssen)

MEDVIRKENDE: Redaksjonen:

Forsidefoto:

– xxxxxxxxxxxxx

Anne Marit Muri / fungerende ansvarlig redaktør / anne.marit.muri@fineart.no / mob: 958 15 196

Selvportrett av Hariton Pushwagner

(Ida Lorentzen)

I permisjon: Mette Dybwad Torstensen

Thomas X. Floyd

Toril Kojan / redaktør / toril@fineart.no

Anne Vesaas

Rolf Stavnem / daglig leder Fineart as rolf@fineart.no / mob: 920 85 907

Bjørn Wad

12 30

Anne Vesaas / grafisk designer og fotograf / anne.vesaas@fineart.no Tonje Buer / galleriansvarlig og kunstner­kontakt / tonje@fineart.no

Fotografer:

Kunstverk: Kunstverkene i magasinet KUNST er opphavsbeskyttet materiale og er gjengitt med samtykke fra kunstneren / BONO.

Design:

Bidragsytere: Lars Elton / kunst- og arkitekturkritiker, frilansjournalist

Zmedia.no Anne Vesaas

Thale Fastvold / skribent og kunstkurator

Trykk:

Tone Klev Furnes / skribent og kunsthistoriker

Zmedia.no

Hilde Hernes / skribent og kunsthistoriker Gunnhild Horgmo / skribent Gro Mukta Holter / designer og kunstner Johanna og Gunnar Nygjerd /skribenter Bjørn Li / skribent Christina G. Schultz / fotograf og skribent Hazel Soan / billedkunstner og forfatter

Foto av kunst: Anne Vesaas

Kunstklubben-ansvarlig / abonnement: Kristin Krugerud / kristin@fineart.no / 22 01 24 20 / mob: 913 90 389

Annonsering: Eric Bjørklund / eric@magasinetkunst.no / mob: 948 17 753

Galleriansvarlig / bestilling: Tonje Buer / tonje@fineart.no / 22 01 24 35

KUNST utgis av Fineart AS og holder til i Finearts galleri

Galleriets åpningstider på Aker Brygge/Tjuvholmen, gateadresse: Filipstad brygge 2 / tlf: 22 01 24 20 Man-fre 10-20, Lør 10-18 Benytt også vårt nettgalleri på www.fineart.no

Annonser: Følgende priser gjelder for annonsering i KUNST

80

Helside: Pris: 24 990,- eks. mva.

Halvside: Pris: 14 990,- eks. mva.

Kvartside: Pris: 9990,- eks. mva.

For mer informasjon kontakt Eric Bjørklund / eric@magasinetkunst.no / mob: 948 17 753


Leder Kunst og kunstneren Edvard Munch I disse dager er Edvard Munch et hett navn i mediene. Bygging av Lambdas skjeve tårn i Oslo har ikke fått flertall i hovedstadens bystyre. Museet, som er tegnet av den spanske arkitekten Juan Herreros, karakteriseres av enkelte som et uheldig høyhus. Andre mener det kan bli et originalt og spektakulært bygg, som kan løfte Edvard Munchs kunstskatter frem i lyset og skape en ny turistattraksjon i sentrum. Tiden går, men hva skjer? I denne utgaven av KUNST er det Edvard Munch som står i fokus. Munchmuseets direktør, Stein Olav Henrichsen, håper innen fem år å kunne gå inn hovedinngangen på Lambdas nybygg i Bjørvika og ta heisen opp til øverste etasje, skue utover byen og ønske besøkende velkommen til Oslos nye kulturattraksjon. Motivet Skrik av Edvard Munch er kåret til et av verdens mest berømte maleri i nyere tid på verdensbasis. Men hva gjør Norge, et av verdens rikeste land, for å sikre Munchs kunstneriske skatter? Jo, vi utsetter vedtaket om bygging av nytt museum ... La oss håpe at byen snart kan ta det første spadetaket for å gi Edvard Munch et museum han fortjener. Den 4. september i år åpnet utstillingen Munchs laboratorium – Veien til Aulaen, på Munch-museet, som er museets bidrag til feiringen av 200-årsjubileet for Universitetet i Oslo. 19. september i år ble Munch-utstillingen Det moderne øyet åpnet på Centre Pompidou i Paris, som har fått strålende kritikk i franske aviser. Franskmenn mener Munch er overraskende og uforglemmelig. Vi tar også turen innom Vestlandet i denne utgaven, som har fostret noen av de mest markante norske kunstnere i nyere tid, blant annet Ludvig Eikaas og Knut Rumohr. KUNST har besøkt deres hjemtrakter.

KUNSTs blogg www.blogg.magasinetkunst.no På de nye KUNSTdebattsidene har vi opprettet en egen blogg, der du kan komme med dine kommentarer.

Fineart på Facebook www.facebook.com/fineart.no Om du ikke allerede er venn med oss på Facebook, gå inn på våre nettsider, trykk like – og følg med på kunst til salg og aktuelle arrangementer!

Fineart på Twitter www.twitter.com/fineartno

KUNSTkatalogen For å gjøre det lettere for deg som er interessert i å kjøpe kunst, har vi lagt våre kunst for salg-annonser inn i en egen KUNSTkatalog, som vil følge med som eget vedlegg til magasinene fremover.

Siste nytt fra redaksjonen Aller-gruppen er fra 30.09.2011 formelle eiere av magasinet KUNST og Fineart, etter at Fineart ble kjøpt opp i begynnelsen av september i år. Toril S. Kojan, går over i pensjonistenes rekker fra 01.10.2011. Hun startet bladet Kunst for Alle i 1995, som ble slått sammen med Kunst i 2010. Vi ­takker Kojan for sterk kunstformidlingsglede. Nå skal hun male bilder samt være ansvarlig for kursvirksomheten Fineart. Mette Dybwad Torstensen kommer tilbake etter foreldrepermisjon, som ansvarlig redaktør fra og med KUNSTs utgave 6, 2011. Selv fortsetter jeg å skrive i KUNST en tid fremover, etter å ha vært ansvarlig ­redaktør for KUNST siden september 2010. I løpet av dette året har det blitt gjort flere nye grep med magasinet. KUNST har holdt godt på sine abonnenter og blitt mer synlig i den store jungelen av blader. Møter med myter Nylig så jeg kinofilmen Midnight in Paris av Woody Allen. Her møter hovedrolle­ innehaveren flere av fortidens mest berømte kunstnere, som Picasso og Dalí om ­natten, når han reiser tilbake i tid, i sine drømmer. Selv har jeg møtt mange av kunstnerne jeg har lest om i kunsthistoriebøkene, eller sett på tv, i levende live på dagtid. Nå senest fotografen Tom Sandberg. Men det måtte bli kveldsmørkt før den medieskye fotografen kom frem i lyset ... Pushwagner er også en levende legende som det nå er laget kinofilm om. KUNST har møtt filmregissørene, Even Benestad og August Hanssen, som har fått filmen i havn.

Bli abonnent Gjør som 14 000 andre, få magasinet rett i postkassen. Send SMS med kodeord KUNST til 2007.


Siste utstilling før Astrup Fearnley Museet flytter! Langåpent torsdag 17. nov. og 8. des. til kl. 19. Gratis omvisning kl 18!

PAuL ChAn untitled (after Lacan’s last laugh) 2008, 2-kanals videoprojeksjon, 30:99

Astrup Fearnley Museet på Tjuvholmen åpner september 2012.

VideoSpace

03.11–31.12.2011

Dronningensgate 4, Oslo · Ons–søn 12 –17 · www.afmuseet.no facebook.com/astrupfearnley · twitter.com/astrupfearnley


Eksentrisk Pushwagner-film – Hvem kontrollerer kontrolløren ...

Terje Brofos, bedre kjent som billedkunstneren Hariton Pushwagner, ble født i 1940 under et flyangrep i Oslo. Fire år senere ble han påkjørt av en buss og nesten drept nær sitt hjem på Berg. Han måtte ligge i ro i et helt år, og begynte da så smått å tegne det han så, for å få dagene til å gå. Få har sett så mye inn i fremtiden som denne mannen, og har levd så mange ulike liv i livet. Et liv som nå er festet til filmrullen. KUNST har møtt regissørene bak filmen. Tekst Anne Marit Muri / Foto Carsten Aniksdal

Filmen åpner med sort-hvitt flimring, bråk og skurr. Ikke så ulikt Pushwagners egen ankomst til verden i en krigstid da ­livet var grått, usikkert og dunkelt for de fleste. I første scene sitter kunstneren bak spakene i kontrollrommet, der filmen skal klippes, redigeres og lydsettes. Her lar han fingrene leke med et hav av tekniske duppeditter og knapper. Han vil styre og dirigere og kontrollere bildene som skal flimre over lerretet. Han oppdager snart at levende bilder er mer uregjerlige å kontrollere enn de som formes på et lerret. Selv kommer kunstneren utvilsomt til å bli husket for mer enn sitt eksentriske liv. Ikke minst for billedromanen Soft City, 12

5/2011

En dag i familien Manns liv, Apokalypsen og Selvportrett. Sistnevnte verk som inneholder 23 000 figurer, alle sirlig formet for hånd av Pushwagner, tok et år å lage. Kunstverkene er filmet i 3D, et perfekt grep i dokumentarfilmen, som utløste spontan applaus fra publikum på premieredagen.

Opp- og nedturer Uten kontroll og selvdisiplin hadde Pushwagner aldr maktet å skape sine kunstverk. Men hvem står bak kunstnerens kontroll, og hvem kontrollerer kontrolløren? Et fascinerende spørsmål, som Pushwagner kaster ut i luften, og som han søker


å finne svar på gjennom flere av sine kunstverk. Fenomenet kontroll – er det temaet filmregissørene tok utgangspunkt i da de skulle lage filmen om kunstneren som har levd i 71 år. Et liv fylt med oppturer og nedturer. Pushwagner er oppvokst på vestkanten og gjorde seg tidlig bemerket som kunstner. Mannen har vært gift to ganger, har to barn, vært uteligger og rusavhengig. På mirakuløst vis har han overlevd sine mange harde prøvelser. I disse dager opplever han en suksess som få andre kunstnere får erfare i levende live.

Regissørene Benstad og Hanssen filmet Pushwagner i tre år før filmen i høst var premiereklar.

Støtte fra svenske SVT Etter en kort tenkepause sa Even Benestad ja til å lage filmen om Pushwagner i 2009. Filmregissøren fikk mye ros for sin dokumentarfilm Alt om min far fra 2002, som ble vist på kino. Her gir han et ærlig innblikk i sin fars liv som transeperson. Indie Film mente at Even Benestad var rett mann til å lage en dokumentar om kunstneren Pushwagner, etter sin første spillefilmsuksess. Benestad har valgt å samarbeide med sin barndomskamerat, og filmregissøren August Hanssen, på filmen. Etter hvert som arbeidet skred fremover, ble prosjektet utvidet. De fikk blant annet støtte fra svenske SVT. Den 1. september i år hadde filmen offisiell premiere på Klingenberg kino i Oslo. Pushwagner kom kjørende i grønn limousine, sammen med filmregissørene og klesdesignerne i Moods of Norway. Ikke helt uten dramatikk. På sin korte kjøretur sneiet de borti en bil og ankom en time forsinket på den røde løperen. Kinosalen var stappfull av Pushwagner-fans på premieredagen. Stemningen var særdeles god med stående applaus etter filmens slutt. Ny vri De to filmskaperne har valgt en ny vri på dokumentarfilmen uten dybdeintervju med familiemedlemmer, venner og samarbeidspartnere. De ønsket at Pushwagner selv skulle være i sentrum i filmen ved å følge han tett, og på denne måten gi et innblikk i livet til kunstneren gjennom hans mange spontane innfall og utfall. Det kan umiddelbart virke som om Pushwagner selv har tatt den fulle styringen på filmen. Dette er imidlertid et bevisst regigrep for å skape et så ærlig bilde som mulig av kunstneren. Gjennom handling og ord fra Pushwagner prøver filmskaperne å få frem sannheten om hvem kunstneren er. Noen kritikere har fremhevet at publikum på dette vis ikke kommer nok under huden på mennesket bak masken. Ifølge ­regissørene har det aldri vært meningen å granske livet til Push i detalj. De har ikke jaktet på svar eller konklusjoner på hva som har skjedd langt tilbake i tid, men forsøkt å gi et innblikk i bruddstykker av et liv fra de siste årene og nåtiden. Et liv som har vært som en berg-og-dal-bane av tap og seire. Stikkordene filmregissørene har valgt som en rød tråd gjennom filmen, er hvem kontrollerer kontrolløren. Pushwagner har lenge betraktet verden med et kritisk skråblikk, han har følt seg som en fremmed fugl i den vestlige verdenen preget av handlevogner, kjas, mas og løping mellom hjemmet og jobben

for å tilfredsstille markedskreftene og jaget etter mer penger for å kjøpe enda flere varer vi ikke har bruk for. Kunstnernavnet Hariton Pushwagner tok han først i begynnelsen på 1970-tallet da han var inne i en av sine mange kriseperioder og var opprørt over forbrukersamfunnet. Pushwagner kan direkte oversettes til dyttevogn, eller handlevogn. En vogn som må fylles med noe mer enn varer, nemlig østlig tenkning, for å unngå å bli automatmennesker. Fornavnet Hariton er inspirert av Hare Krishna, som er en hyllest til indisk filosofi og tenkning, selve symbolet på et rikt indre liv. KUNST møter de to kunstregissørene utenfor Klingenberg kino et par dager etter filmpremieren. Vi synker ned i en myk sofa i dagligstuen på Continental rett rundt hjørnet for Oslokinoen for å snakke om filmen over en caffé latte.

Møtt med dyp skepsis – Hvorfor ville dere lage film om Pushwagner? – Jeg fikk en forespørsel fra Carsten Aanonsen, produsent i Indie Film. Han ringte mens August Hansen og jeg satt i en varebil på vei over Hardangervidda. Han ville at jeg skulle lage en film om en rar person. Carsten mente jeg var rett mann til jobben etter filmen Alt om min far. I neste setning fikk jeg vite at den rare mannen var Hariton Pushwagner. Det har blitt forsøkt tre ganger tidligere å lage film om Pushwagner uten å lykkes. Å produsere filmen om kunstneren har ikke vært lett, han hadde den dypeste skepsis både til meg og til min medregissør August Hanssen og til filmen om seg selv. Jeg nølte først med å si ja til prosjektet. Jeg visste godt hvem Pushwagner var, og hadde sett han på ulike utesteder i Oslo, blant annet på Head On, et dansested på 1990-tallet. Her kunne han danse hele natten. Også på utestedet Bollywood så jeg Pushwagner flere ganger. Da jeg var liten, likte jeg tegneserier. Billedserien Soft City fanget interessen min fort, og jeg kom

5/2011

13


frem til at dette måtte jeg bare si ja til. Først for et halvt år siden gav Pushwagner sitt formelle ja til å publisere filmen. Rettssaken mellom Pushwagner og Morten Dreyer som ble avgjort i 2009, har vært sentral i perioden vi har fulgt han. Likevel berører vi den ikke annet enn helt overfladisk, vi går aldri inn i selve saken, men ønsker å vise hvordan den har påvirket Pushwagner emosjonelt. På mange måter representerer rettssaken noe Pushwagner ikke har kontroll over. Da Push fikk se filmen første gang, sa han spontant: – Dere har klart å se bak sirkuset mitt. Vi spurte om vi skulle forandre på noe, da svarte han: – Ikke forandre på en ting. Jeg er positivt overrasket. Første gang vi møtte Pushwagner, fikk vi en følelse av at han så på oss som noen jævla bortskjemte drittunger. Han skjønte ikke hva vi holdt på med. Han var brydd over at vi stadig forfulgte han med filmkameraet.

Avkledning – Hva er hovedbudskapet i filmen? – Å stille spørsmål ved dokumentarfilmens sannhetsgehalt. Vi ville problematisere dokumentar som filmsjanger og samtidig lage en personlig film. En film om mannen bak fenomenet Pushwagner. Flere av scenene i filmen har han selv foreslått, blant annet der han sykler baklengs gjennom en brennende sirkel. Å gi Pushwagner en følelse av kontroll over fremstillingen om hans liv er et bevisst filmatisk grep fra vår side. Vi har også valgt å ta med det som andre dokumentarister ofte tar bort, og har forkastet mye av materialet underveis for å få frem det som skjer på bakrommet. Vårt mål har vært å fokusere på en avkledning. Pushwagner skreller av seg selv med sin impulsivitet og sin intuitive væremåte. – Hvordan gikk dere frem for å materialisere ideen om til virkelighet? – Opprinnelig skulle dette være en 24 minutters dokumentarfilm støttet av Norsk Filminstitutts ordning Nye veier til dokumentaren. Under denne ordningen skal man utfordre seg selv som regissør og prøve å gjøre ting annerledes. Vi har selv skrevet manus. Etter hvert vokste prosjektet, da vi fikk støtte fra svensk stv, fikk skandinaviske co-produsenter og filminstituttet sa ja til å filmatisere en helaftens kinodokumentar. Vi fikk dermed muligheten til å filme kunstverkene til Pushwagner i 3D-format. Mange hevder at dette er blant filmens beste scener. Da Pushwagner fikk se disse klippene fra filmen for første gang, gav han oss applaus. Senere kom flere sponsorer på banen, som gjorde det mulig å lansere dokumentarfilmen på kino. – Hvordan kom dere frem til filmens regi? – Det er kaotisk å være tett på Pushwagner. Vi ville få frem nettopp dette kaoset, gjennom en stram idé. – Presset dere Push for å få frem personlige opplysninger? – Å være tett på Pushwagner en hel dag er litt opp og ned. Det begynner ofte dårlig og ender bra. Vi har hele tiden vært trofaste mot vår opprinnelige idé og lar kunstneren få formidle seg selv gjennom handling. Hans samarbeidspartner Stefan Stray ser vi nesten ikke i filmen. Vi hører bare stemmen hans. Han er mediesky. Gjennom hans tilstedeværelse i bakgrunnen får vi imidlertid vite noe om både han og om Pushwagner. Stray er det mennesket som passer på kunstneren. Gjennom hans usynlige tilstedeværelse 14

5/2011

formidler vi at kunstneren trenger et menneske som tar seg av han, og som bryr seg, og som er der for han. Vi har bevisst latt være å dvele mye ved barndommen hans, for å konsentrere oss mest om det som har skjedd de siste 10 årene. En scene der vi viser en barnetegning, er alt vi formidler om hans barndom. Pushwagners eneste kommentar er: – Den forbannede barndommen. Han sier samtidig at han har følt seg fremmedgjort store ­deler av sitt liv. Vi har stått plankestøtt på å formidle det livet han har i dag. Pushwagner gruet seg skikkelig til sekvensen om barndommen, to setninger var alt han ville si om dette kapittelet i sitt liv i filmen. Det finnes mye arkivmateriale om Pushwagner, men vi har valgt å bruke sparsommelige mengder av det som foreligger. Mannen er lys levende, og derfor fokuserer heller filmen på å dokumentere og formidle dette fremfor å begrave seg i arkivene. Film er handling, for mye snakking er kjedelig. Vi har brukt et tydelig språk for å få frem hvem denne mannen er. Vårt hovedtema har vært å lage en dokumentarfilm som formidler Pushwagners behov for kontroll. Underveis i planleggingen med filmen har vi snakket med flere av hans familiemedlemmer for å danne oss et bilde av hvem kunstneren er. Vi besøkte blant annet hans tante på 92 år, og der leste han høyt fra boken Soft City og så i gamle fotoalbum sammen med oss. Pushwagner er full av følelser. Filmen søker å avdekke det emosjonelle spennet i kunstnerens natur.

Hakkekyllinger – Hadde dere noen krangler underveis? – Pushwagner var sinna en del ganger. Noen dager var han rasende. Vi har fått gjennomgå, begge to. Den ene dagen kunne det være Even som var hakkekyllingen, den neste dagen var det August som måtte ta støyten. Pushwagner holdt seg alltid inne med en av oss av gangen. Å svelge kameler har vært en del av jobben. Da er det bare å ta igjen. Jeg tror Pushwagner liker å teste grenser, se hvor langt han kan gå. Men han kan også være ydmyk. Han er en levende myte, og vi har skildret han slik han fremstår for oss. Vi er motstandere av absolutte sannheter. Noen vil hevde at vi har underfortalt historien om Pushwagner, men på den annen side finnes det neppe noen absolutte konklusjoner på hvordan et menneske faktisk er. – Hvordan er deres forhold til Pushwagner nå som filmen er ferdig? – Jeg tror han både er glad i oss og ikke glad i oss. Under filmfestivalen i Haugesund var han glad for å se oss. På den offisielle premieredagen 1. september 2011 var det så vidt han hilste. Det koster ham store krefter å ha en offentlig tilstedeværelse. – Hvordan tror dere Morten Dreyer ser på fremstillingen av seg selv i filmen? – Dreyer hjalp Pushwagner med mat og penger gjennom flere år. I filmen viser vi en scene der de tar hverandre i hånden. Dette sier mye om den saken, den ligger jo helt tydelig utenpå. Pushwagners møte med byråkratiet er en prosess som påvirker ham sterkt emosjonelt. Han holdt på å dø av rettssaken. Kunstneren havnet på sykehus, helt utmattet. Vi kan jo bare undre oss på hvor kunsten til Pushwagner hadde vært i dag uten Morten Dreyer. Vennskapet deres er muligens et avsluttet kapit-


Even Benestad (t.v.) og August Hanssen har gjort et bevisst regigrep for å skape et så ærlig bilde som mulig av kunstneren. Foto: Anne Vesaas

Pushwagner har lenge betraktet verden med et kritisk skråblikk, han har følt seg som en fremmed fugl i den vestlige verdenen.

5/2011

15


– Pushwagner skreller av seg selv med sin impulsivitet og sin intuitive væremåte. (Filmregissørene Benestad og Hanssen) Foto: Anne Vesaas

tel i kjølvannet av rettssaken, men de har funnet en fordelingsnøkkel på kunsten som de begge later til å være fornøyd med.

Sterk dynamikk – Hva er hovedinntrykket av Push etter filmsamarbeidet? – Som person er han like spennende som kunsten sin. Mannen har skapt kunst med stort spenn i seg. Før benyttet han nesten utelukkende fargene sort, hvitt, grått og rosa. I dag har flere farger kommet til i bildene hans. – Hvordan er helsen til Push nå? – Han har ikke sluttet å drikke alkohol. Men han hevder hardnakket at han ikke forandrer personlighet etter noen glass. Så mye som Pushwagner har drukket og fremdeles drikker, er han et biologisk unikum. Han har dyttet i seg det meste av det som er usunt, og må være fysisk sterk for å ha tålt dette. Sommerfuglene blir borte når han drikker. Dette er nok en ganske vond vane å vende. – Hvordan har det vært å lage Push-filmen sammenlignet med filmen Alt om min far? – Det var lettere å forstå min far etter å ha kjent han i mange år. Min far er mer strukturert og lettere å forholde seg til. I løpet av fire uker i 2002 ble denne filmen festet til filmrullene. Det tok syv uker å klippe den. Pushwagner har vi filmet i tre og et halvt år. Vår siste film er mindre pubertal, og mer avansert, blant annet med tanke på det helhetlige visuelle uttrykket, og 3D-filming. Vi har jobbet mer med perspektiv og det formale denne gangen. Kunstverkene til Pushwagner har dessuten in16

5/2011

vitert til mer spenstige filmatiske grep. Musikken betyr også mye. Vi fant den på Myspace, laget av den norske artisten Ugress. Vi lastet musikken rett ned på ftp-serveren vår. Det var fort opplagt at musikken passet perfekt til Pushwagner, som er glad i jazz og elektronisk musikk. Musikken smelter sammen med bildene. Kunstverkene oppleves muligens enda sterkere med musikken, som er like rocka som Pushwagner selv. – Hvordan opplever dere publikums respons på filmen? – Under den første visningen vi var til stede på i Haugesund, opplevde vi uventet god respons. Publikum klappet etter forestillingen. Også på den offisielle premieredagen var det kjemperespons. Vi har valgt å utfordre dokumentarsjangeren ved bevisst å ikke lage en streit versjon. Det har vært en utfordrende produksjonsprosess, der vi viser et utvalgt syn på virkeligheten. Filmen skal nå vises i Danmark og Sverige. Vi håper også den blir å se på diverse festivaler fremover. – Hvilke egenskaper har overrasket dere mest med Pushwagner? – Hukommelsen. Han husker uhyre godt. Han er jovial og snakker godt for seg når han vil, og er åpen. Etter hvert stolte han på oss. Han sier ofte til alle typer mennesker: – Vi er alle født som udødelige guder. Han er litt arrogant, men samtidig utrolig tøff. Få hadde overlevd det livet han har levd, men han finnes ikke forstenet eller bitter. Det bor mye i Pushwagner. Han bærer på en tung bagasje. Men, han er også en ensom person, som har satt seg selv på utsiden. Dette har vært hans eget valg.


R AMMEOPPHENGEREN.NO verktøyet som gjør jobben enkel


selvportrett, serigrafi, 106 x 76 cm, 2010. 18

5/2011


Pushwagner Vent litt, sier Pushwagner, jeg skal bare ta noen dype ­yogapust før vi begynner intervjuet. Jeg bruker pusten i situasjoner hvor det er viktig å, han switcher til engelsk, silence the mainstream conciousness in my own head, autonomous activity that makes your mind distracted from whatever focus you need.

Tekst Thale Fastvold / Foto Carsten Aniksdal

– Jeg har ikke så god pust som tidligere, derfor er det enda viktigere å gjøre dette. Pust inn, hold den inne, vent lenge, så puster du ut og holder den ute, demonstrerer han. Det letteste er å holde pusten ute, man kan holde for nese og munn, for deretter å suge inn, fylle helt opp, sakte, det er det vanskeligste. Gjør du det 10 ganger, så blir du helt tom, og det, det er en fordel i visse situasjoner. – Når da, for eksempel? – Ja, når du må være i nuet, og ikke distrahert av tanker, problemer, eller av hvem du er. Du kommer ut av ditt gode skinn. Jeg endte på 6. avdeling på Ullevål fordi jeg overdrev dette en gang. Jeg gjorde det altfor mye, fordi jeg hadde et veddemål gående med en kompis, jeg skulle slå ham i Sentrumsløpet. Jeg vant 800 kroner, nå er han død, og jeg er her. Pushwagner er en historieforteller av rang. Dette er den første anekdoten han forteller meg i dag, av mange flere med mye ­action, fra et langt og eksepsjonelt innholdsrikt liv. Men jeg vil snakke med ham om arbeidet hans, kunsten, først og fremst. – Hvordan er en helt vanlig arbeidsdag for deg? – Den begynner med en del kontorarbeid. Det er alltid mye vi må ta tak i av mail og telefoner. Det blir diskusjoner og samtaler, og vi gjennomdrøfter konkrete valg i forbindelse med mine prosjekter. Jeg våkner vel en gang på formiddagen, og tar mine medisiner og venter på Godot, og så tar jeg litt mer av det andre, hva enn min psykiater har forskrevet. Jeg balanserer på en tynn line, med så mye salt, så mye pepper, så mye surt og så mye søtt, hele tiden, for å holde det gående. Stefan (Stray) gjør mye av kontorarbeidet, men vi begynner ofte dagen med å gå igjennom agendaen sammen. For å tegne må jeg tilføre et tredje element, som du vet, og da tegner jeg bestandig. ­ Improvisasjonen i jazzmusikk inspirerer meg. Mens musikken går i bakgrunnen, blir det akkurat som automatikk. Selv om jeg sitter på flyet, eller hvor som helst, så tegner jeg. Men bare hvis jeg føler for det. – Og så drar dere ofte ned til studioet etterpå? – Ja, så drar vi ned til studioet og arbeider, tester ut farger og jobber med nye verk. I den senere tid har jeg beskjeftiget meg med å produsere nye grafiske blad. Nå arbeider jeg med et king-size-format; Night Life, arbeidstittelen på et nytt motiv.

Det representerer et vendepunkt i min grafiske produksjon. I tillegg til dette har jeg andre arbeider på beddingen, som ­sjøsettes til høsten. Jeg får ofte inspirasjon nattestid. På soverommet har jeg et tegnebord hvor jeg tegner drømmene jeg har hatt i løpet av natten. Elementer fra drømmebilder gjør det underbevisste synlig for meg. Motivene kan være selvbiografiske, jeg tegner for å eksternalisere ting, forhold som man fortrenger. For å lette sinnet fra tomgods og for å få dem objektivisert. Jeg husker blant annet ting fra de tidlige sorgers gate, fra da jeg var tre år gammel og var i barnehagen. Det er en nødvendighet å kunne tegne dette, det samme har jeg skjønt med forfattere som for eksempel Henry Miller, som skrev for å komme løs fra fortrengninger. – Så du bruker tegningen som Henry Miller bruker språket? – Ja, det er det jeg prøver å si. Å huske hendelsene, men å komme videre. For å ta et eksempel, det er mye jeg er flau over å fortelle, situasjoner og hendelser, men når jeg tegner dem, så går det fint, de blir objektivisert. – Hva tenker du om døden? – Døden er avslutningen på livet. Det er ikke mer å si om det. Det vanskeligste i livet, derimot, er å forestille seg ikke å være til mer mens man ennå lever. En solskinnsdag kommer vel, når jeg setter sjøbein og tar farvel med livet, fornøyd med resultatet som folk synes er verd å ha. – Hvor tidlig i livet begynte du å interessere deg for kunst? – En ting jeg husker fra barndommen, som har med kunst å gjøre, handler om Arne, min lekekamerat. I hagen hans så jeg en boks med størknet Bengalakk og en pinne nedi. Jeg ble fascinert av den og løp inn på kjøkkenet, hvor jeg bodde, grep min mors fotoapparat, løp tilbake og byttet til meg boksen. – Hvor gammel var du da? – Tre år gammel. Da jeg var fem år, ble jeg fascinert av tegneserier, blant annet Donald Duck, Stålmannen, Kilroy og magasinet Spøk og Spenning. – Når skjønte du at du skulle jobbe med kunst? – Det var da jeg hadde fullført tegningen med tittelen: Selvportrett, London 1974. Ja, det var vendepunktet. Jeg skal forklare det senere. 5/2011

19


– Det som er spennende, er å få til noe som du blir glad av å gjøre, det er det som er det sentrale for meg.

vertigo 23, olje på lerret, 141 x 67 cm, 2006.

Den første tiden i London var jeg der sammen med en gammel klassekamerat, Helge Harald Hasner. Første natten, senhøstes 1970, snek vi oss inn på et sykehus i Soho og sovnet på et rom under et biljardbord, ved siden av resepsjonen. Plutselig våkner jeg og ser rett på et par bukseben og litt av en hvit frakk. Jeg vekker ham og sier at vi må komme oss ut, og det fort, så løper vi mot vinduet og hopper ut der hvor søppelkassene er, vi hopper over et smijernsrekkverk med spyd i toppen. Og vi løper av gårde mens leger og sykepleiere prøver å ta oss igjen. Da hadde jeg en 20

5/2011

viss fordel av å være gammel idrettsmann. Det var den første natten. Jeg var desillusjonert og forberedt på at livet var over. Jeg regnet ikke med at jeg skulle interessere meg for å tegne mer. Jeg ble sammen med en dame da, en venninne av Rod Stewart. Jeg ble kjent med henne kanskje en måned før Helge Hasner og jeg møtte noen skinheads, som bodde i et kondemnert hus i et bofellesskap på østkanten av London, Stoke Newington, og der fikk vi slå oss ned. Jeg hadde begynt å tegne på undergrunnsstasjoner, jeg sto sammen med en busker (gatesanger), og de tegningene som jeg ikke solgte for 25 pence, tok jeg med tilbake til dette huset ved Whitehall og hengte dem opp på veggen i en hall, det ble faktisk en kul utstilling av collagen. Dit tok jeg henne med for at hun skulle få se tegningene mine, hun ble helt crestfallen. –Du sjarmerte henne med kunsten, kan man si? –Nja, hun ble i alle fall helt paff, sjelden har jeg sett et sånt ansiktsuttrykk. Men etter ni måneder drar Helge tilbake til Norge, han treffer ved en tilfeldighet min mor på gaten, og forteller at jeg er i London. Så får jeg en telefon, der hvor jeg er losjert, med beskjed om at min mor er på et hotell i London. Vi møtes, og etter litt ringer hun til forfatteren Axel Jensen, og han kommer også over. Vi tar opp igjen arbeidet med Mannequengen som Sprakk, en slags avlegger av Doktor Fantastisk, et av flere eksperimenter i tegneseriesjangeren. Da kom jeg litt mer i gang med tegnearbeidet igjen. Siden flyttet jeg inn i en leilighet i Chelsea, hvor jeg hadde truffet Sally; vi giftet oss og fikk en datter, og da hun fikk se Selvportrett ferdig, ble hun like crestfallen. Stevie Winwood, barndomsvenn av Sally, startet gruppen Traffic, og broren hans drev plateselskapet Island Records, der hadde Sally en godt betalt jobb som vi levde av. Hun hadde ansvaret for konserter, blant annet for Tom Jones, Gilbert O´Sullivan og flere. De så også Selvportrett og ville ha det som LP-cover. De ble paffe, hele gjengen. – Ble det noe cover? – Jeg laget et cover til musikeren Paul Corda, som hadde kontakt med The Who. Jeg hadde tegnet Livets Tre, et svært tre hvor barken bestod av menn og kvinner og bladene av barn. – Hvilke kunstnere inspirerte deg da du var en ung? – Min far lærte meg å tegne. Han hadde selv gått på Den Kongelige Norske Kunst & Haandverksskole fra 1906 til 1908. Ben Shahn var min første påvirkningskilde, jeg gikk på Grøndal Musikkforlag i Karl Johans gate og kjøpte en LP-plate hvor omslaget var tegnet av ham. Det forestilte en som spilte trompet, og det var særlig hendene som inspirerte meg. Det er ikke billedkunstnere som har vært mine hovedpåvirknings­ kilder, men forfattere, for eksempel Patrick White. Men av billedkunstnere var først og fremst Norman Rockwell og ­ Ben Shahn, og deretter Albert Dürer, sentrale. Men allikevel var det først da jeg begynte arbeidet med Selvportrett, i 1973, at jeg fikk en mening med livet igjen. Jeg ville arbeide videre med dette prosjektet, og det resulterte i alle tegnin-


gene som ligger til grunn for mitt hovedverk; Apokalypsefrisen, bestående av 7 maleripaneler. Jeg snekret meg et tegnebord, plassert i loftsrommet med utsikt til Stanford Bridge. Jeg kunne se bort på Chelsea fotballstadion, jeg husker jeg hørte dem synge We are sailing mens jeg satt og tegnet, hver dag, dag ut og dag inn. Jeg hadde kjøpt en passepartoutkartong (135 x 85 cm), og tegnet først omrisset av hodet i Selvportrett, deretter innmaten og til slutt krummingen. – Da du var ferdig med Selvportrett, etter et helt år, hva tenkte du da? Var du fornøyd? – Jeg var så overrasket. Du aner ikke. – Jeg ser på deg som en evig reisende, du hører på en måte til on the road. – Ja, til de grader, jeg er en kasteball for skjebnen, kan du si. Fra Oslo til Fredrikstad, og så til London, og til California, og New York, Beirut og Sør-Europa, og så videre, jeg har dratt fra en eksistens til den neste. Hele livet. – Hva har du ofret for kunsten? – Når jeg ser det i retrospekt, så blir det selve livet. Men jeg angrer ikke på noe nå. Jeg kan ha angret på det, innimellom, når jeg ser hva andre har gjort mens jeg selv har travet omkring med mine prosjekter og tegningene mine. Det var verdt det, for kunsten, men hadde jeg visst på forhånd at sigøynerinnens spådom skulle slå inn, da hadde jeg kanskje tatt meg i akt. – Akkurat hva sa sigøynerinnen? – Den gang visste man ikke, mor og far, om det skulle bli gutt eller pike, men sigøynerinnen på Youngstorget i Oslo spådde min mor og fortalte henne at hun skulle føde en sønn som skulle bli verdensberømt, men sent i livet, og at penger skulle renne gjennom fingrene hans. Selv om det er flere kunstnere som fortsatt er aktive når de er over 80, så må jeg vel regne med tilbakeslag, men hvis jeg opplever at jeg begynner å gjenta meg selv, da kaster jeg inn håndkleet. – Lager du kunst på en annen måte nå enn da du var yngre? – Ja, nå har jeg et helt annet forhold til det. – Er kunsten din politisk? – Nei, det er den ikke. – Når du sier du vil nå mest mulig folk, hva ønsker du å gjøre med dem? – Jeg ønsker å gi dem en ny opplevelse, å utvide mitt repertoar. Og forsøke å heve listen en millimeter høyere. Jeg identifiserer meg med det at jo mer du arbeider med det samme, med visuell kommunikasjon, jo større blir omfanget av din erfaring. Men med en gang det stopper opp og blir passivt og stagnerer i en form, så er det ikke så spennende eller levende lenger å drive med kunst. Å finne sin egen originale stil er målet. Det som er spennende, er å få til noe som du blir glad av å gjøre, det er det som er det sentrale for meg. Å få positive tilbakemeldinger fra publikum, at resultatet av mitt arbeid er noe folk synes er bra. Jeg vil male svære bilder hver dag, hele dagen, så lenge jeg kan. Nå lever jeg for applausen. På veien hjem, Stefan og Pushwagner kjører meg ned til byen igjen, og da jeg har sagt adjø og er på vei ut av bilen, sier han: – Jeg har svaret på spørsmålet ditt: Det er irrasjonelt å være redd for ingenting. – Svaret på hvilket spørsmål? – Ja, skjønner du ikke det, så … Han hvisker lavt: Døden. ■

Apokalypse V Jobkill, Akryl og tusj på plate, 170 x 250 cm. Ferdigstilt 1990.

standing up, serigrafi, 60 x 106 cm, 2010.

HONK CITY, D.G.A, 51 x 79 cm, 2009.

Hariton Pushwagner (Terje Brofos) (f. 1940) Utdanning: • Statens kunst- og håndverksskole i Oslo, 1958 - 1961. • Statens kunstakademi i Oslo, 1963 - 1966. Separatutstillinger i utvalg: • Biennalen for contemporary art i Berlin, 2008. • Biennalen i Sydney, 2008. Tegneserieromane Soft City, kom ut i bokform på forlaget No Comprendo Press, 2008.

Se kunst for salg i Kunstkatalogen.


Fanger øyeblikket

– for å gjøre det til evig fortid Fotograf Tom Sandberg har en finstemt følsomhet i sitt isblå blikk. Han ser det ualminnelige i det alminnelige, og fanger det flyktige i livet i sine sort-hvitt-bilder. Det kan være en sky, en dråpe eller en sølepytt, som får oss til å stoppe opp og se magien i et øyeblikk. Nå lanserer den internasjonalt kjente fotografen ny fotobok, der han skildrer Ski-VM i Oslo i 2011 på sin særegne måte. Her bruker han farger for første gang.


tom sandberg på Ekely i Oslo.

Tom Sandberg i atelieret på Ekely i Oslo.

Tekst Anne Marit Muri / Foto Bjørn Wad / Foto av verker Tom Sandberg

EKELY (KUNST) Den siste dagen i september 2011 får KUNST audiens hos Tom Sandberg i kunstnerboligen og i atelieret hans på Ekely, som ligger ved Abbediengen vest i Oslo. Det var her Edvard Munch bodde i sin tid og malte bilder i vinteratelieret som ligger litt lenger ned i bakken. Munch kjøpte stedet som den gang var en stor gartnereiendom, i 1916, med tilhørende villa i sveitserstil. Her bodde Munch frem til 1944. Tidlig på 1950-tallet ble det i samarbeid med Oslo kommune og Oslo Boligbyggerlag (OBOS) bygget 44 boliger på Ekely, alle med atelier, for å disponeres av billedkunstnere. Kravet er fremdeles at kun yrkesaktive billedkunstnere kan få bo og arbeide i kunstnerboligene på Ekely. I den fredelige og frodige kunstnerkolonien har Tom Sandberg bodd siden 1980-tallet. Først med kone og datter. Nå bor han på Ekely alene. Vi sitter ute på terrassen i mild september-ettermiddagsluft, og venter på at Sandberg skal gjøre seg klar for en prat. Han har nylig levert bilder til boken om Ski-VM på oppdrag fra Øyvind Eriksen, konsernsjef i Aker ASA. Boken gis ut på Press Forlag. Fokuset er stadig å levere optimale bilder, og det krever sitt i en alder av 58 år. Sandberg er ofte på farten, eller i bevegelse for å feste et øyeblikk av det flyktige livet til kameralinsen. To venner er sammen med han denne dagen for å hjelpe til med praktiske oppgaver og med teknisk fotoassistanse. 24

5/2011

Etter litt venting hører jeg plutselig at han roper navnet mitt, inne fra stuen. Balkongdøren står åpen, jeg reiser meg og går de få stegene fra terrassen og inn i rommet der han sitter foran ­pc-en. Han vil vise meg de nyeste bildene fra Ski-VM. Jeg ser fort at bildene er uvanlige, selv om tema er mer vanlig enn han vanligvis beskjeftiger seg med. Vinter, snø, den nye holmenkollbakken, skiløpere, publikum, skog, barn, flagg og den kongelige garde er noe av det han har fanget inn gjennom kameralinsen. Vi ser det Sandbergske fotoblikket også i disse bildene, som kjennetegnes av skulpturell, ren og enkel form med finstemte linjeføringer. Det uvanlige denne gang er at fotografen bruker farger i enkelte av bildene.

Flyktig og intuitiv Tom Sandberg makter å skape magi med sin tilstedeværelse, særlig med kamera i hånden. Kanskje er det i de øyeblikkene han virkelig føler en sterk tilstedeværelse, når han kan observere livet som en fugl som flyr høyt eller lavt over et hav eller nær en sky. Han liker å ta bilder ovenifra eller så tett på at det vi ser, virker uvant. Selv etter et bare et kort møte kan jeg fornemme at denne mannen er til stede i livet på en annen måte enn mange andre. Han virker like flyktig og intuitiv som bildene sine. Men blik-


de nyeste bildene av Sandberg som nå presenteres i en ny bok om Ski-VM i Oslo.

foto av Tom Sandberg fra utstillingen Figurer og fortellinger på Sogn Kunstsenter i Lærdal, sommeren 2011. Foto: Thomas X. Floyd



– Hos Sandberg konfronteres tilskueren gjerne med det sublime, en aktelse for noe veldig bortenfor språket.

ket er stålblått. Utstrålingen mild og følsom. Stemmen hes og lav. Han tenner en sigarett, og sitter i en dansk designerstol i sin kunstnerbolig, som er stilsikkert innredet. På en hel langvegg har han hengt opp et av sitt favorittbilde, en akt, som han har fotografert mot et vindu fra en skyskraper i New York. Utenfor er det regn og tåke. Kvinnen sitter på huk. Hennes nakne kropp er vendt ut mot vinduet. Vi ser ikke ansiktet hennes, hun er fotografert bakfra. Storbyen er utenfor ruten som dugger på innsiden. Under bildet står en dansk designersofa fylt med fotografier, som skal arkiveres eller lagres et eller annet sted. Montanabokhyllen er smekkfull av kunstbøker. På alle bord og ledige overflater ligger det bilder. Også på gulvet. – Det er litt kaos her nå. Jeg holder på å pusse opp. Atelieret er nettopp ferdigmalt. Kom, så skal jeg vise deg det, sier Sandberg. Vi går inn i en liten gang, og kommer til atelieret som ligger på samme plan. Det er lyst, luftig og nymalt. Fotografier i alle størrelser henger på veggen, ligger på bord eller rett på gulvet.

Torunn Livren

Alltid samme teknikk Jeg snubler borti bilder av ansikter, hår og røykskyer. Jeg får lyst til å plukke dem opp og henge de opp på veggen, ikke bare her, men på en hvilken som helst vegg, for dette er fotografier som fortjener å bli sett. De er spontane, fulle av liv og ånd. Motivene er ofte unnfanget underveis, på vei mot et mål, fra et nedrullet taxivindu. Slentrende på vei nedover en gate, eller svevende i luften i et fly med kamera i hånden. Tilfeldige møter med mennesker setter spor og avtrykk i fotografens verden. Uansett motiv er det svart-hvitt-teknikken som er det dominerende uttrykket. Alltid er det samme kamera, film og fremkalling som benyttes. Kunstig lys bruker han aldri. Naturens egne lyskastere og stråler, eller det dunkle kveldsmørket. Kanskje kameraet virker som en buffersone mellom kunstneren, virkeligheten og fiksjonen ... Mye handler om å være til stede, og vente på det rette øyeblikket. Å fange inn en dråpeform, vente på tåken og at regnet 5/2011

25


Untitled, Tom Sandberg.

skal komme for å få frem de rette gråtonene i motivet. Fotografen spiller nesten unntaksvis på et minimalt fargespråk, i ulike mengder grått, hvitt og svart. Forskjellige størrelser på bildene er også en del av det visuelle virkemidelet, noe som er tydelig å se, særlig i hans hav- og skybilder. – Hvorfor er du så opptatt av skyer og hav? – Det vet jeg ikke. Jeg bare stopper opp ved det og har jobbet med dette siden jeg var ung. Jeg er også opptatt av det som skjer inne i folk. – Bildene dine minner om små kortfilmer, er du glad i film? – Jeg er utdannet filmfotograf, kanskje det har noe med det å gjøre. Det kan også skyldes mitt perspektiv. Jeg liker å ta bilder ovenifra. Jeg har stått på mange tak i mitt liv, og klatret opp i trær. Under VM i Oslo i februar var jeg høyt og lavt. Jeg var en av de få som jublet for tåka. Tåke er interessant, det roer ned bildet. Jeg er også interessert i mennesker, og i menneskekroppen. Under Ski-VM fikk jeg god anledning til å studere utøvernes fysiologi. Jeg liker å gå tett på motivet, eller holde lang avstand. Riktig avstand er viktig. Jeg vil gjerne få mennesker til å se. – Hvorfor ble du fotograf? – Da jeg var 18 år, var jeg på besøk i et mørkerom i Oslo, det var en så sterk opplevelse at jeg bestemte meg der og da for å bli fotograf. – Er du kjapp til å se motiver? – Ja, og så har jeg litt flaks. De rette motivene kommer ofte til meg i farta. Under Ski-VM visste jeg ikke helt hva jeg skulle gjøre, og dekket mange retninger, for å få tak i noe. Jeg doku26

5/2011

menterte folk som bodde i skogen, trær, snø og heiagjenger. Det er blitt mange portretter av mennesker, hva er vel sport uten mennesker … – Du reiste ut av Norge for å utdanne deg til fotograf i USA og England, hvordan var det å studere fotografi tidlig på 1970-tallet? – Jeg var heldig og traff de rette menneskene fort, som så meg. Jeg begynte å jobbe som assistent for fotografene Dan Young og Stein Collet Thue i Phoenix, Arizona. Tidlig i 20-årene dro jeg videre til England for å studere foto ved Trent Polytechnic, blant annet eksperimentell videokunst. Her møtte jeg fotolegenden Minor White, som var gjestelærer. Han lærte meg å stå lenge på et gatehjørne og bare se. Målet var å få tak i noe som berører oss på et dypere plan i den menneskelige og estetiske bevisstheten. Da jeg kom hjem til Norge i 1977, var jeg med å starte opp Fotogalleriet, det første visningsstedet for fotokunst her til lands. – Er du rastløs? – Jeg har reist mye. En fransk filmregissør holder nå på å lage en dokumentarfilm om meg. Mye av opptaket skjer i farta. Franskmannen har jeg kjent siden jeg var ung. – Du er født i Narvik og oppvokst i Oslo, hvordan har det formet deg? – Familien flyttet til Oslo før jeg rakk å få minner fra Narvik, det er i Oslo jeg har bodd lengst.




- I bildenes finstemte moduleringer av lys og mørke, frigjøres en transcendens som berører det vi ellers ikke kan skimte.

Untitled, Tom Sandberg.

Torunn Livren

Untitled, Tom Sandberg.

– Hvilke temaer engasjer deg nå? – Jeg holder på med et prosjekt for å åpne opp et rom nær Sentralstasjonen for gatebarn i Oslo. Jeg har lyst å skape et sted hvor ungdom som har det vanskelig kan komme å snakke, trene og få lov å være den de er. Jeg tror det er viktig å møte disse ungdommene på deres egne premisser, og dersom vi kan være med å bidra til å gjøre en forskjell i livene deres, vil vi gjerne gjøre det. Jeg har vært gjennom litt av hvert selv, og har tro på terapi. Å hjelpe, å gi noe tilbake til samfunnet er viktig for meg. Jeg er besatt av det jeg holder på med, og jobber mye, jeg må se meg om. Det er så mye som kan fotograferes. – Hvordan ble separatutstillingen din på P.S 1, Museum of Modern Art, i New York i 2007 tatt imot internasjonalt? – Jeg kan jo ikke skryte av meg selv ... men jeg fikk utrolig bra k­ ritikk for utstillingen i New York Times. Jeg fikk høre at dette er ­utstilling som henger igjen på netthinnene. Alle verkene var Untitled. På den måten kan publikum tolke bildene på sin måte og gjøre dem til sine egne. Noen kollegaer ser nok litt annerledes på meg etter soloutstillingen på Moma i New York, men slik er livet. Å stikke seg frem har sine mange sider ... – Har du mange støttespillere i Norge? – Jeg har heldigvis flere gode velgjørere rundt meg. Jeg har blant annet støttespillere i næringslivet som er positive til mine arbeider. Jeg har også god kontakt med folk iKirkens Bymisjon. Jeg har stor respekt for det arbeidet de gjør. – Hvorfor er kunst viktig for deg? – Når kunst når ut til folk, setter dette i sving tanker. Kunst i det offentlige rom må vi har mer av. Jeg har nylig stilt ut et barneportrett på en hel vegg på Oslo sentralstasjon. Kunst kan få oss til å våkne. Et våkent folk er nødvendig.

Tom Sandberg (f. 1953) Født i Narvik Utdannelse: • Trent Polytechnic, Nottingham. • Derby College of art and Technology, Derby 1973-1976. Separatutstillinger i utvalg: • Nils Aas Kunstverksted, Inderøy, 2011. • Lillehammer Kunstmuseum, 2011. • Nils Stærk, København, 2010. • P.S.1, Museum of Modern Art, New York, 2007. • Galleri Riis, 2007. • Astrup Fearnly Museet for Moderne Kunst, 2000. • Heine–Onstad Kunstsenter, 1985. Innkjøpt i utvalg: • Nasjonalmuseet. • Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst. • Norsk Kulturråd. • Det Kongelige bibliotek i København. • Fotografiska Museet / Moderna Museet, Stockholm. • Ministry of Culture, Paris. • Bibliotheque Nationale, Paris. • Museum für Kunst und Gewerbe, Hamburg. Kilder: • Katalog fra Lillehammer Kunstmuseum, 2011. • Katalog fra Nils Aas Kunstverksted, Inderøy, 2011.

5/2011

27


Gratis inngang fra 1.oktober Se www.munch.museum.no Foredraget er gratis, men inngang til museet koster 95/50 Barn under 16 gratis.

FOREDRAG

PÅ MUNCH-MUSEET Torsdag 15. sept. kl 18

Torsdag 22. sept. kl 18

Kunsthistoriker, intendant ved Emanuel Vigelandmuseet, Kjartan Hauglid:

Omvisning i utstillingen ”Munchs laboratorium”

Torsdag 8. sept. kl 18 Konservator ved Munch-museet Petra Pettersen: Alma Mater - Munchs stebarn

Emanuel Vigeland bak kulissene

Torsdag 29. sept. kl 18

Torsdag 13. okt. kl 18

Torsdag 20. okt. kl 18

Bjørn Vidar Johansen, prosjektleder for Museum for universitets og vitenskapshistorie, UiO: Universitetets aula. Kunnskapen og kulturens tempel, nasjonens rom.

Foredrag Laboremus/Rune Døli og João Doria: Veien til katalogen

Sjefskonservator ved Munch-museet, Ingebjørg Ydstie:

Torsdag 27. okt. kl 18

Torsdag 3. nov. kl 18

Torsdag 10. nov. kl 18

Museumslektor ved Munch-museet, Lin Stafne Pfisterer:

Malerikonservatorene Erika G. Sandbakken og Eva S. Tveit; Munchs aula-skisser: Materialer, maleteknikker og konserveringsutfordringer. Malerikonservator Mille Stein, NIKU: Store malerier - store utfordringer. Om behandlingen av ”Solen” og ”Forskerne”

Kunsthistoriker Gerd Woll, tidligere førstekonservator ved Munch-museet:

Torsdag 17. nov. kl 18

Torsdag 24. nov. kl 18

Torsdag 1. des. kl 18

Museumslektor ved Munch-museet, Sivert Thue:

Kunsthistoriker Hans Martin Frydenberg Flaatten:

Førstekonservator ved Munch-museet, Magne Bruteig:

Postkort fra Munchs korrespondanse

Edv. Munchs moderne myte for det nye Norge: Hvorfor bruker han en gammel fisker til å fortelle ”Historien”?

Med blyant og skissebok. Munch i Nice i 1891

Solen i kunsten fra middelalderen til Olafur Eliasson

Munch og Halfdan Nobel Roedes kunstkinoer i Kristiania

Torsdag 8.des. kl 18 Spesialomvisning i aulautstillingen ved konservator ved Munch-museet, Petra Pettersen

Aulamalerier i krigens tid


Frans Widerberg – Utvalgte arbeider Vi har gleden av å invitere til salgsutstilling med en av våre fremste kunstnere. Opplev Frans Widerbergs fargesterke visjoner!

20. oktober – 4. november 2011

Galleri Fineart • Filipstad Brygge 2, Oslo • Tlf 22 01 24 20 • kundeservice@fineart.no • fineart.no


Fascinert av livets umuligheter

– Derfor er utstillingens tittel egentlig Nun Mom (Nonnemamma). Dette er også er tittelen på ett av maleriene, forteller den danske maleren til KUNST. Tekst Toril S. Kojan / Foto Anne Vesaas

Michael Kvium (f. 1955) er en av Nordens mest markante kunstnere. Han har en imponerende utstillingsrekke i sitt hjemland Danmark, så vel som internasjonalt. Han er innkjøpt av blant andre Today Art Museum Beijing, Shenzhen Guan Shanyue Art Museum, Kina, ARoS Aarhus Kunstmuseum, Cabinet des Estampes, Geneve, Frisia Museum i Nederland, Haugar Vestfold Kunstmuseum og Statens Museum for Kunst i København. Nylig åpnet han en stor utstilling i Galleri Brandstrup på Tjuvholmen i Oslo, en utstilling som er ventet på med stor interesse. KUNST møter ham over en kopp kaffe på en restaurant på Tjuvholmen hvor vi tror vi får sitte litt i fred. Det varer nøyaktig to minutter, så setter noen i gang en maskin som støvsuger etablissementets peis. Et voldsomt bråk. Midt i lunsjtiden. Vi bestemmer oss for å flytte utendørs, men etter en liten stund i ro fylles stedets høyttalere med høy og dårlig bakgrunnsmusikk. Vi blir grepet av latter og tenker at dette er vel slik det er i ­verden og livet, ting blir sjelden slik du forventer. Noe hans ­billedverden også handler om.

Skildrer den virkeligheten vi ikke forstår Kviums malerier blir ofte betegnet som groteske og angstfylte. De mesterlig utførte maleriene som nå vises i Galleri 30

5/2011

Brandstrup, kan nok gi fintfølende sjeler et lite sjokk. Her møter vi malerier av halvgamle, nakne menn i underlige stillinger, med groteske masker og uttrykk, underliggende aggresjoner og fordekte holdninger. Her er ballettdansere som uttrykker skrekk og pine, her er en nonne som er mor. Er det mulig? – Hva handler denne utstillingen om? – Den handler egentlig om vi mennesker som lever i den vestlige verden. Jeg beskriver de ting vi, og spesielt jeg, har vanskelig for å forstå. Jeg forsøker å beskrive det på en annen måte enn det nyhetene og media presenterer for oss. Som en innpakket virkelighet. Vi har veldig vanskelig for å se hvor vi er i dag, og når det dreier seg om kunst, handler det om å ta ut en liten del av virkeligheten og prøve å dreie den litt, undersøke, og så beskrive den. I mitt tilfelle slik at vår sårbarhet og de menneskelige sider som vi ikke kan forstå, blir synlige. Den vestlige verden var i ferd med å miste orienteringen. I sommer står jeg og ser på de bilder jeg har laget, og så skjer det forferdelige i Oslo, og jeg tenker: kan jeg stille ut disse bildene i Oslo, blir det ikke litt for nærværende? Jeg har mange bilder som handler om angst og paranoia, om underliggende og innestengte aggresjoner. Kanskje er det noe jeg har ant – jeg har blant annet tre bilder som heter Simple menns portretter, og en av dem står der og har en hatt på der det står Kill, og jeg tenker:


– Jeg lager mine ting helt frivillig. Frivilligheten i kunsten er fantastisk. Det skal være en frihet der som er fullstendig.

den enkle mann som i sitt eget hode skaper sin egen verden fra en side man gjerne overser i sin egen noia, som vi jo har hatt meget av i Danmark. Det har vært en rekke politiske situasjoner som har skapt et helt nytt bilde av Danmark, som jeg ikke bryr meg om. – Nå blir det jo en ny regjering i Danmark? – Jeg vet ikke hva som vil komme ut av det, det er for tidlig, og verden er så komplisert i dag, men jeg kan jo si at det er ett parti som er ute, og det er jeg tilfreds med. Michael Kvium forteller at bildet for ham blir som et statement. Da kan det være helt likegyldig hva han har tenkt, fordi i det øyeblikk bildet henger på en utstilling, er det publikum som helt frivillig overtar. – Jeg lager mine ting helt frivillig. Frivilligheten i kunsten er fantastisk. Det skal være en frihet der som er fullstendig. Man kan spørre seg selv: Liker jeg denne kunstneren, liker jeg det bildet, eller liker jeg det ikke? Hvis man gjerne vil ha det bildet, så er det ikke lenger noe som har med meg å gjøre. Den samme dialog som jeg har hatt med lerretet, blir så en dialog mellom lerretet og betrakteren. Og ethvert menneske har forskjellige opplevelser av virkeligheten. – Ser du på deg selv som en politisk kunstner? – Det tror jeg man er enten man vil eller ikke. Og er det slik at man bevisst vil være politisk kunstner, så blir man det kanskje ikke. Da blir det i så fall propaganda, og det er ikke kunst. – Jeg opplever bildene dine som groteske, angstfremkallende, de skaper vonde og ubehagelige følelser – er du ikke interessert i å uttrykke gode følelser? – Jo, det tror jeg at jeg gjør, fordi jeg står jo ikke og prøver å lage stygge bilder, jeg lager jo et smukt bilde. Men jeg bruker et eget språk – jeg flytter egentlig allting vekk fra det som gjør at det egentlig blir usynlig. Søker man harmoni og skjønnhet, havner man til slutt blant de usynlige. Det vil si at jeg skal flytte det vekk fra en bestemt virkelighet som vi alle ønsker, men som også volder oss store problemer gjennom hele livet.

Nun Mom, 2011, 170 x 160 cm, olje på lerret.

guds eget land, 2011, 150 x 150 cm, olje på lerret.

Høye priser Kviums malerier oppnår skyhøye priser på auksjoner, og prisene i galleriet ligger mellom kr 200 000 og 600 000. Ikke sjelden blir alle bildene solgt. – Kan du huske hva du fikk betalt for det første maleriet du solgte? Han tenker seg om, og kommer så på det: – Ja, det gjør jeg. Det var en høstutstilling på den Frie Utstillingsbygning på høstutstillingen i 1980. Det var et lite, supernaturalistisk bilde jeg hadde malt, som jeg hadde satt en vanvittig pris på for moro skyld. Det var Carlsberg som kjøpte det for kr 6 000,- en pris jeg overhodet ikke regnet med å få. – Hvordan var de første bildene du laget? det sidste skrig, 2011, 170 x 160 cm, olje på lerret. 5/2011

31


Bronsefigurer med tittelen Syv I–VII.

– Dem jeg søkte på kunstakademiet med, var rimelig realistiske bilder av motorsyklister og motorsykler og slikt. Kanskje var de også groteske? – Bildene dine går for svært høye priser i dag. Hva tenker du om det? – Det er stor forskjell på hva mine bilder går for på auksjon og hva som er min pris. Hele kunstscenen er jo et hype, noe som har skremt meg. Fordi det jo kan skje at man ikke ser på hva en kunstner lager, men hva vedkommende koster. Det kommer plutselig et helt annet element inn, som er en helt annen kvalitetsbedømmelse enn det jeg opererer med. Jeg opererer med en kvalitet eller en verdi som ligger et helt annet sted. Det spiller ingen rolle for meg om et bilde koster en milliard, – hvis det er et dårlig bilde, er det bare et dårlig bilde. – Jeg tenker ikke så meget på dette med summer, men hvis jeg kan velge, så vil jeg jo heller at det går for en høy pris enn for en lav pris. Det er jo ikke det mest lukrative man kan gjøre, å leve som kunstner. Kvium arbeider med bilder over et langt tidsrom. Denne utstillingen har det tatt ham to år å sette sammen. – Jeg arbeider som regel med et tankesett i en periode. Så blir det en serie bilder som til sammen lager en installasjon. Jeg stiller noen spørsmål, som liksom skal holdes sammen under en paraply, det må bli helhet som henger sammen. Under prosessen lager jeg mange bilder, og det er vanskelig å velge ut. Det er en krevende prosess, men også morsom. Det er jo derfor jeg gjør det. På noen av bildene er det et rødt element som ser ut som en pølse. – Ja, det er danske, røde pølser, ler han. – Folk spør meg om hva de betyr for meg, og det er jo så lite, så jeg spøker og sier at det er det eneste danskene har oppfunnet og får ha for seg selv. Men det er faktisk en politisk kommentar til det partiet vi snakket om, og den holdning og den primitive måten det er å se på seg selv som de beste.

Inspirasjon Michael Kvium henter sin inspirasjon helst fra helt annen type kunst. Gjerne musikk. – Jeg har mer bruk for en dialog med noe jeg ikke kan forstå. Fordi det gjør mitt prosjekt mer synlig, og jeg lærer noe nytt.

michael kvium har en imponerende utstillingsrekke i sitt hjemland Danmark, så vel som internasjonalt.

Musikk er så abstrakt. Vi hører noen lyder, og vi vet med det samme at det handler om glede, sorg, ulykkelig forelskelse, eller kjærlighet, eller om stor natur, og det er utelukkende noen lyder som er satt sammen. Jeg spør meg selv ofte når jeg står med et stort maleri: Hva gjør jeg, hvorfor er det så vanskelig å forklare det til de unge? Fordi maleri er så veldig komplisert. Som maler utøver jeg rollen som komponist, dirigent, og jeg skal spille alle instrumentene på samme tid. Derfor tar det også enormt mange år å lære å male, eller å finne ut av maleriet. Det tenker jeg ofte på. Michael Kvium regnes som en enfant terrible på den danske kunstscene. Han føler seg ikke som en typisk dansk kunstner. Han orienterer seg mot utlandet og har hatt en rekke utstillinger over hele verden. Kina, New York, Tyskland. I Norge har han stilt ut i mange, mange år, og endelig er han her igjen.

michael kvium (f. 1955) Utdanning: • Det kongelige Akademi, København, Danmark, 1979 - 1985. Separatutstillinger i utvalg: • La Vida, Galleri Franz Pedersen, Horsens, Danmark, 2009. • An Eye for a Tale and a Tale for an Eye, Faurschou, København, 2008. • Jaywalking Eyes, retrospektiv, ARoS Aarhus Kunstmuseum, Danmark, 2006.

Se kunst for salg i Kunstkatalogen. 32

5/2011


VERV EN VENN som abonnent på KUNST denne høsten og få et gavekort på 200 kroner per person du verver. Gavekortet kan du benytte på det du ønsker hos Fineart. Send en mail til kunst@fineart.no med navnene på de du verver.

Fineart AS • Filipstad brygge 2, Oslo • Tlf 22 01 24 20 • kundeservice@fineart.no • fineart.no


Her er døra til landets største utvalg i kunstnermateriell Innenfor finner du mer enn 12.000 kvalitetsprodukter til kreative fag, og en betjening som vet hvordan de brukes.

Web-shop:

...og her er nøklene Butikk: Tollbugata 115, 3041 DRAMMEN

Åpent 10 - 18 mandag til fredag, 10 - 16 lørdag

Tlf. 32 83 25 00


GlassForum Av Miriam Di Fiore

Nordens største lager av utstyr og materiell for glass, smykker, Metal Clay og emaljering

Skreddersydde kursopplegg med internasjonale lærere i toppklasse Bred erfaring og høy kompetanse Gratis prosjektbeskrivelser

StartpakkeFusing

Kontakt oss for tilbud Tlf. 71 51 41 00

Startpakken inneholder ovn, skjære-

utstyr, slipemaskin, massevis av glass, former og mye, mye mer. Vi nevner bl .a.:

Minnesmykker

Paragon Fusion 14 fusingovn Glastar Superstar II slipemaskin Fusingform / Colour de Verre form Brennfolie / keramisk fiber Glasskjærer Tenger

Smykker i epoxy

Glassvinkel

Kaldemaljering med klar

Stringers og Frit

epoxy gir deg mulighet

Smykkereimer

for å lage helt personlige

Limeplater for smykker

smykker, ringer, øredob-

Bohle glassrens

ber osv. Minnet, motivet

Locktite lim

eller gjenstanden legges

Masse glass!

i en innfatning og omslut-

Omfattende

tes av klar epoxy som får

instruksjonshefte

smykkene til å se ut

For detaljert beskrivelse av startpakken, ring oss på 71 51 41 00

som om de er av glass. Har du lyst til å prøve,

Startpakke Fusing Kr 13500,- eks. mva

anbefaler vi vår

startpakke med: Epoxy og herder (tilsammen 224 ml) Blanderedskaper 1 innfatning for ring 4 innfatninger for smykker Instruksjoner

Kvernes, 6530 Averøy u

Kr 16875,- inkl. mva

Startpakke Kr 298,- eks. mva

Kr 372,50,- inkl. mva

NO

RSK

Tlf. 71 51 41 00 – Fax 71 51 40 72

KO

E MP

TA

NS

E ES

NT

ER

FO

R

B

R EA

BE

ID

u e-mail post@glassforum.no u

G IN

AV

KU

NS

L TG

AS

S

www.glassforum.no


kunstneren Knut Rumohr.

36

5/2011


Dramatisk fargelyriker Knut Rumohr elsket kraftige koloritter. Jo eldre han ble, desto mer intense ble valørene i hans nonfigurative naturmalerier. Han vokste opp på Frønningen gods i Sogn med tjenere og guvernanter, uten veiforbindelse til fastlandet. Omgitt av mektig natur, tett skog, ville fjell og dyp fjord ble hans kunstnertalent tidlig vekket. Ingen har verken før eller siden malt som Rumohr, innen sjangeren abstrakt ekspresjonisme. Tekst Anne Marit Muri / Foto Thomas X. Floyd

5/2011

37


Anna Rumohr, farmoren til Knut Rumohr. Malt av Rumohr i 1939.

Bjarnhard Rumohr, farfaren til Knut Rumohr. Malt av Rumohr i 1939.

FRØNNINGEN/SOGN (KUNST) Synsinntrykkene til kunstneren ble ikke nedtegnet slik de fremstår i virkeligheten. Det han har sett, er transformert inn i kunstnerens sinn og gjengitt med en lyrisk åre på lerretet. Abstraksjonen til Rumohr åpner opp nye rom for frihet. I sitt indre landskap fant han frem til nye former og nye fargekombinasjoner for å gjengi sine opplevelser i naturen. Han utfoldet seg spontant på lerretene. Strøkene var rastløse og intuitive. Knut Rumohr hadde ingen direkte kunstneriske forbilder. Det var først og fremst omgivelsene i Sogn og impulser fra gammel folkekunst på Vestlandet som var hans visuelle inspirasjonskilder. Den heftige fargebruken i Rumohrs bilder sprenger grenser også rent dekorativt, fordi han benyttet valører som ikke alltid passer sammen i ren harmoni. Kunstneren ble først lagt merke til for sin grafikk. I 1940 begynte Rumohr å produsere figurative xylografier. Etter hvert ble figurene visket ut, eller de fikk unaturlige proporsjoner. I 1950 lanserte han grafiske fargetresnitt med kraftige kulører i blått, rødt og gult. Han ble raskt kjent for sine markante fargekontraster, og for sin Rumohrrøde koloritt da han begynte å male. Han måtte gi seg med tresnittene etter at han fikk yrkesmyalgi i 1950-årene. Muskelsmertene gjorde det vanskelig å bruke skjæreredskapene, derfor gikk han over til litografi. Kunstneren var fascinert av vevde åklær og ryer. Han lager skisser til ryer i floss og i halvfloss sammen med veversken Annelise Knudzon. Først etter at han lærte seg å beherske tempera-teknikken, blomstrer hans malerkarriere. I temperamaleriene løsriver han seg fra naturen, det er kun glimt av gjenkjennelige former i bildene han maler. Verkene preges av tunge, kraftige og abstrakte former inspirert av Vestlandets fjorder og fjell, norsk og internasjonal folkekunst, tekstiler, rosemaling og treskjæring. Halvdan Ljøsne har skrevet en historie om Knut Rumohr, som sier mye om bildene han malte, den lyder slik: En av de vakreste fortellingene om kunst jeg vet om, fikk jeg høre av en kollega som reiste mye rundt med Riksgalleriet. Folket i en liten grend møttes på en gård for å reise sammen i en buss til utstilling. Kona på gården mente hun måtte være 38

5/2011

Sønnen Vilhelm Rumohr, driver Frønningen i dag.

hjemme og stelle i stand mat til de andre kom hjem igjen. Vel hjemme var det et maleri alle snakket om. Hva var det, og hvordan så det ut, ville kona vite. Nei, det kunne ingen gjøre rede for. Men det var en spellemann i laget, han sa: Nei, forklare det kan jeg ikke. Men om du vil, kan jeg spille det for deg. Og han grep tak i fela. Jeg tror visst at bildet var malt av Knut Rumohr.

Spektakulær natur Fremdeles er det ingen veiforbindelse til og fra Frønningen. Helt siden 1600-tallet, da stedet ble etablert som storgods med 60 000 dekar skog og fjell, har beboere og besøkende ankommet sjøveien. I sommerhalvåret går det flere ferjeruter daglig mellom Kaupanger og Gudvangen. Omtrent midtveis på ferjestrekket er det mulig å stoppe på Frønningen, om du gir beskjed 24 timer på forhånd. Det er såpass få som skal av og på her, at det ikke er en selvfølge for ferja å legge til kai. Vi er de eneste som skal av på Frønningen denne sommerformiddagen, en av de varmeste og mest solfylte dagene i slutten av juli i år. Ferja er fullstappet av utenlandske turister. De fleste er fra Italia, Japan, Tyskland og USA. Det summer av stemmer på ulike språk. På dekk i flere etasjer står folk tett i tett med kamera i hendene som blir løftet opp for å fange inn naturen, og for å fryse fast øyeblikket. Dette er ekte, utemmet fjord og fjell, skapt gjennom millioner av år, og som bergtar mennesker fra hele verden år etter år. På Frønningen skal fotografen og jeg stoppe for å besøke enken og sønnen til Knut Rumohr. Folk vinker til oss idet bilen kjører ut fra ferjedekket. Vips, så er vi over kaia og kjører inn på en smal grusvei. Etter noen få meter stopper vi og parkerer bilen på brygga og tar bena fatt for å gå opp en kort sti til stedets herskapelige hovedhus. Bygget fra tidlig på 1900-tallet er oppført i nyklassisisme og i jugendstil, i to etasjer,­og rommer 620 kvadratmeter. Et av de første godseierhusene ble oppført på Frønningen i ca. 1740, og senere revet ned og bygget opp igjen rundt år 1900 i Lærdal. I dag er det sønnen Vilhelm Rumohr som bor i huset, og som drifter Frønningen gods. Litt lenger opp i bakken holder hans mor til i et litt mindre og nyere hus, som Knut Rumohr oppførte først som atelier i ca. 1940. Dette ble påbygget i flere etapper og frem-


Maleriet Komposisjon av Knut Rumohr henger i dagligstuen på Frønningen.

står i dag som et kombinert sommerhjem og atelier. Enken, Aagot Rumohr, bor på Frønningen om sommeren. Resten av året bor hun i Oslo.

En kjernekar – Da jeg kom til Frønningen for første gang i 1958, var det 80 fastboende på stedet. Det var landhandel og postkontor her. Ferja la alltid til kai en gang i uken på vei til Kaupanger eller Gudvangen. Nå er det bare en håndfull fastboende igjen her ute. Familien til min mann var storartet, og de tok meg imot med åpne armer. Moren til Knut var oppvokst i Lærdal på Lindstrøm hotell. Faren hadde sine røtter fra gården Rikheim i Lærdal. Det tok litt tid før befolkningen på Frønningen aksepterte meg. Men det gikk seg til etter hvert. Jeg deltok på blant annet dansekvelder på Frønningen. De fleste jentene begynte å danse med hverandre. Mannfolkene kom langsommere på banen. – I 1998 var min mann her for siste gang og malte i atelieret. Han stod alltid og malte. Men han mistet balansen de siste årene. Han klarte ikke å male når han satt. De siste fire årene av livet sitt tilbrakte han i vårt hjem, i Henrik Ibsens gate i Oslo. Knut var nært knyttet til Frønningen. Han vokste opp der, og siden 1958 bodde vi på stedet om sommeren i fire måneder hvert eneste år frem til 1998. – Hvordan var det å leve med Knut Rumohr? – Han var en kjernekar. Elskelig og snill. Han malte hjemme, og likte å ta seg av barna da de var små. Knut snakket med dem hver dag, også midt på dagen. Når det gjaldt det kunstneriske, hadde han stor selvtillit. Han visste raskt hvilke farger

som hørte sammen. Jeg kunne ikke hamle opp med han der. Personligheten hans var sterk på det kunstneriske området. – Selv er jeg utdannet keramiker, men da jeg giftet meg og fikk to barn, var det i grunnen nok med en kunstner under samme tak. Jeg tok over alt papirarbeidet til min mann og styrte økonomien. Det tror jeg nok han også syntes var en lettelse, det gikk mye bedre etter at jeg fikk overta alt som hadde med midler inn og ut å gjøre. Han slapp også å føre selvangivelsen, det ordnet jeg. Knut elsket estetikk og farger, og samlet også på gamle sognehus. De ble oppført her på Frønningen, som et lite museumstun. Også gamle ­porselenskopper var han glad i å ta vare på. De er sirlig utstilt i skap eller på hyller i stuene. Han hadde en finger med i alt når det gjaldt hjeminnredning. Det var helt naturlig for han å male vegger, tapetsere og ommøblere. Ikke minst å henge opp bilder etter velkomponerte systemer og proporsjoner. Det gikk lett for han å få det til. Alt som var rart og gammelt, la han ekstra godt merke til. – Hvordan ble du kjent med han? – Vi møttes på en fest i Kunstnernes Hus. Jeg husker det var mange damer som ville danse med den unge kunstmaleren, men det var heldigvis meg han ville danse mest med ... Like etter vårt første møte hadde han planlagt en reise til utlandet. Da han kom hjem, møttes vi igjen. Vi vanket i samme miljø og hadde mange felles kunstnervenner, selv om jeg var 12 år yngre enn han. Jeg er en stor beundrer av kunsten hans, og gav han mye støtte og oppmuntring. – Jeg er selv oppvokst i et kunstnerisk miljø. Min far, Ola M. Holwech, var maler og vanket sammen med flere kjente kunstnere, blant annet Henrik Rom, som har malt min mor. 5/2011

39


Aagot Rumohr.

– Hvorfor var Knut Rumohr så opptatt av natur og sterke farger? – Dette var hans verden, han hadde det inne i seg. Han snakket ikke så mye om det han så, han malte det, og var svært produktiv. Det var ikke krevende for han å lage bilder, motivene kom lett til han. Formsansen og fargerikdommen lå inne i han. Han skapte sterke og kraftige bilder, men fremtoningen hans var mild. Han hadde mye på hjertet, det var så mye han ville formidle av det han så. Hukommelsen hans var fotografisk, noen ganger kunne han male umiddelbart det han så. Andre ganger sent, og lenge etterpå. Min mann kunne ikke bli noe annet enn kunstner. Han studerte og studerte. Når han var ferdig med de kostbare studiene, skulle han arbeide og prestere.

Visste hva han ville Knut Rumohr bestemte seg tidlig for å satse på kunsten. Allerede i guttedagene begynte han å male akvareller. Å oppholde seg i snekkerbua på Frønningen for å lære seg å bruke hendene, var noe som falt naturlig for han. Etter folkeskolen reiste han til Bergen. Han var 14 år og skulle gå på middel­ skolen og på Bergen katedralskole. Han likte seg dårlig på gymnaset. Heldigvis ble hans kunstnertalent tatt godt imot av hans familie. Han fikk derfor lov til å avbryte gymnaset etter ett og halvt år for å begynne på Bergen kunsthåndverksskole. Litt senere dro han til Oslo for å studere på Statens håndverks– og kunstindustriskole, på bokkunstklassen. Knut Rumohr var da bare 18 år gammel. En av lærerne var Per Krohg, som oppmuntret Rumohr til å fortsette sin kunstneriske utvikling, og på Statens kunstakademi. Rumohr kom inn i 1938, med svært lite malerierfaring, men med et stort talent. På kunstakademiet fikk han Jean Heiberg og Georg Jacobsen som professorer. Til å begynne med var Rumohr opptatt av tresnitt. På høstutstillingen i 1939 debuterte han med fargetresnittet Figurer i båt. Etter hvert tok malingen overhånd. Han gjorde seg tidlig bemerket som maler og fikk positiv oppmerksomhet på høstutstillingen i 1947 da han viste frem verket Unghester på fjellet. Oljemaling fikk han aldri helt skikk på. Det ble for blankt og glatt for han. Den unge kunstneren holdt nesten på å gi opp å male bilder helt til han oppdaget temperamaling. Endelig fant han en malingsteknikk som passet til det uttrykket han var på jakt etter. Da han fant den rette formelen for riktig blanding av egg, vann, linolje, lakk og fargepigment, ble han forløst som maler. Maleriene fra 1950-tallet og utover er utpreget abstrakte. Men selv om han i fri form utfolder seg med komplekse fargekompo40

5/2011

Knut Rumohr samlet på gamle hus fra Sogn.

Fascinerende utsikt utover Sognefjorden.

sisjoner, er det gløtt av natur i bildene hans. Betrakteren kan ane ulike strukturer i stein, i en ur, i trær, og glimt av fjord og fjell. Knut Rumohr utfoldet seg på mange områder innen kunsten, også som bokillustratør. Da Alexander Kiellands verk Arbeidsfolk ble gitt ut på 1950 tallet av foreningen for norsk bokkunst, lagde Rumohr en omfattende serie med grafikk til bokverket. Han har også illustrert Welhavens dikt Åsgårdsreien i 1971. Ikke minst ble han flittig benyttet som utsmykningskunstner i offentlige og private sammenhenger, blant annet med utsmykning i Lærdal rådhus, Høyanger samfunnshus, Hotel Viking i Oslo, SAS-hotellet i Oslo, Kviknes hotel i Balestrand og Lindstrøm hotel i Lærdal.

Stillferdig – Min far fant sin egen stil fort, sier sønnen Vilhem Rumohr. Det skjedde noe med hans kunstneriske uttrykk i perioden mellom 1947 og 1952. Bildene blir mer abstrakt, et grep han holdt fast ved helt frem til han sluttet å male på slutten av 1990-tallet av helsemessige årsaker. Vilhelm Rumohr åpner døren inn til det store herskaps­ huset på Frønningen, og viser oss rundt i stuene. I spisestuen henger to portretter av bestemoren og bestefaren til Knut Rumohr. Bildene er malt av kunstneren i 1939, da han var 22 år gammel. Maleriene av besteforeldrene er i halvabstrakt stil. De er mer figurative enn abstrakte. Senere skulle det bli omvendt. Knut Rumohr ble mest kjent for sine abstrakte malerier. Han utfordret seg selv hele tiden gjennom nye fargesammensetninger. Han brukte enten tykk eller bred pensel, tynn eller tykk maling. Verket kunne flikkes på med palettkniv eller avretter, noen ganger ble malingen skrapet vekk gjennom mange lag. Det siste tiåret han malte, ble han mer fargerik enn noen gang før. Bildene gjennom hele 1990-tallet, strålte av frisk ungdom og malerisk musikalitet. – Jeg tror min far følte han hadde begrenset med tid igjen de siste 10–12 årene av livet sitt. Det var nok derfor han brukte enda sterkere farger de siste årene. Han ville fortelle tydeligere det han opplevde og så rundt seg i naturen. Til meg sa han aldri noe om bildene han malte. Far brukte ikke store ord. Når vi gikk tur på fjellet, var han stillferdig og rolig. Han snakket ikke om inntrykkene han fanget inn i naturen. Jakt og fiske var han ikke glad i, i motsetning til meg selv. – Hvordan var din far? – Han var snill og grei. Vi hadde god kontakt. Far var veldig opptatt av min tre år eldre søster, Liv, og meg. Men han prøvde


komposisijon Knut Rumohr.

ikke å lære sine barn å bli kunstnere. Om vinteren bodde vi i leilighet nær Slottsparken. Far malte alltid hjemme. Innimellom var han på studiereiser. Da han var to og et halvt år gammel ,mistet han sin mor. Hun døde av kreft, og farfar ble tidlig alene med to små gutter. Min oldemor tok seg veldig godt av den lille gutten. Farfar giftet seg senere med sin kones eldre søster. Jeg tror min far opplevde å få mye støtte av familien sin i oppveksten, da de skjønte at han ville bli kunstner. – Hvor kom hans kunstneriske evner fra? – Ikke godt å si. Det er ingen kunstmaler i familien før han, bortsett fra en tante som var porselensmaler. Men Rumohrene har slektskap med Munthefamilien i Norge. I min fars slekt har det hovedsakelig vært godseiere, i 300 år, på Frønningen. Familienavnet har sine røtter i Slesvig-Holsten, som vekslet mellom Danmark og Tyskland. Ved siden av å male lagde han også figurer i tre, og holdt på med utskjæringer og snekret møbler og bokskap. – Hvilket forhold hadde din far til Frønningen? – Det betydde mye for han å være her, han var oppriktig glad i stedet. Rundt år 1900 var skogsdriften her en lukrativ næring med god tilgang på tømmer, og billig frakt. Frønningen er fremdeles det største skogsgodset på Vestlandet med sine 60  000 mål med skog og fjell. På 1550-tallet ble vanndrevne oppgangssager en realitet. Lem-slekten etablerte skogsdrift på stedet på 1600-tallet. I dag er tømmerhugsten begrenset, da driften er lite lønnsom. Nå er det jakt og fiske som er hoved­ næringen på Frønningen. I en periode på 1960- og 1970-tallet var det min fars kunstmalervirksomhet som var mest innbringende på Frønningen. Broren som da driftet godset, hadde så lite overskudd av skogsdriften at det var far som måtte sørge for midler til vedlikehold av bygningene. – Hvordan var etterspørselen av bildene hans? – Han var heldig som kunne leve av kunsten uten å ta ekstraarbeid ved siden av. Utover 1980-tallet og 1990-tallet levde han godt av kunsten, og hadde opptil fire utstillinger per år. Etter sin død i 2002 har maleriene økt i verdi. Selv holdt han moderat pris på bildene sine, han ville at flest mulig skulle ha råd til å kjøpe dem. – Hvordan er det å være fastboende her? – Å bo noe annet sted har aldri vært diskusjonsemne for meg. Frønningen har alltid vært hjemmet mitt, selv om det ikke alltid er det enkleste sted å bo. For meg var det naturlig å overta driften av stedet, det var i grunnen aldri noe spørsmål

Utsmykning i en av trappehallene på Balestrand hotell.

om det da jeg vokste opp. Jeg er utdannet skogsingeniør og trives med å gå på jakt, særlig hjortejakt. Hovedhuset leies av og til ut på sommerstid til private bedrifter og jaktlag, som arrangerer middagsselskaper her. Det er en del ledige hus på stedet, som jeg jobber med å få i aktivitet. Sommerhusutleie er jo en naturlig tanke, men jeg har også tro på noe mer helårsbasert, for å unngå de voldsomme kontrastene mellom høy- og lav­ sesong, som typisk preger steder som satser på turisme. Mine tanker går i retning av å kunne tilby denne bygningsmassen til kunstnere og til andre kreative personer som trenger ro og fred, og kanskje litt inspirasjon fra naturen for å jobbe med sine ting. Jeg føler at dette kanskje er en rett ting å satse på med tanke på stedets allerede sterke tilknytning til kunsten, via min far. – Hva er det beste ved Frønningen? – Det må være roen og freden på stedet, og alle de gode naturopplevelsene. – Har du selv en kreativ åre i deg? – Jeg liker å fotografere, og tar gjerne med fotoapparatet når jeg går på tur, men bildene er bare for min egen del foreløpig …

Knut Lindstrøm Rumohr (1916–2002) Utdanning: • Bergen kunsthåndverksskole, 1934. • Statens håndverks- og kunstindustriskole, 1935 –1938. • Statens kunstakademi, 1938 –1941. Utstillinger i utvalg: • Høstutstillingen i 1939 med fargetresnittet Figurer i båt. • Høstutstillingen i 1947 med maleriet Unghester på fjellet. • Kunstnerforbundet i Oslo, 1957, 1962, 1970, 1977, 1987, 1992. • Kunstnernes Hus, 1966. • Festspillutstiller i Bergen i 1966 og 1979. • Galleri Walaker 300, 1990, 1994, 1996, 1998. • Henie–Onstad Kunstsenter, 1998. Innkjøpt i utvalg: • Nasjonalgalleriet, Museet for samtidskunst, Riksgalleriet, Victoria and Albert Museum i London, Moderna Museet i Stockholm og Norsk kulturråd.

Se kunst for salg i Kunstkatalogen.

5/2011

41


Jobber best under press − Bildene mine er et barometer på livet mitt. Blir de dårlige, lever jeg dårlig. Heldigvis er jeg flink til å korrigere meg selv.

Tekst Toril S. Kojan / Foto Anne Vesaas

Steinar Jakobsens arbeider er innkjøpt til de fleste store samlinger her til lands, foruten mange utenlandske. ­ Nasjonalmuseet, Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst, Nordea, Storebrand, Gjensidige med flere. Men noen primadonnanykker finner vi ikke hos Jakobsen. KUNST møter ham i hans atelier ved Carl Berners plass i Oslo. Vi ankommer med vareheis og blir ført gjennom en trang gang før vi kommer inn i det lyse og spartanske atelieret hans, som mer ser ut som et verksted. Her er det ikke malerier stablet, kun noen få mindre arbeider henger på veggen, men det er skisser. En boks med et utvalg pensler, alle nøye rengjorte, og en malingstube med hvitt er det eneste som minner om et vanlig kunstneratelier. Ellers er det mest verktøy av ulike slag. Han er kledd i moteriktige dongeribukser med hull på knærne og slitte flekker, ditto skjorte over en blå t-skjorte. Håret har ikke vært hos frisøren på lenge og ser viltert ut med mange krøller. Øynene er blå og smilende, som han selv, der han viser oss vei inn i sin kunstneriske verden. − Ja, for meg, sier Steinar Jakobsen, – er dette et verksted. Jeg tømmer stadig atelieret, jeg vil det skal være et verksted som fungerer. Less is more. Nesten minimalistisk. Kun to ­enkle stoler, ingen sted å henge regnfrakken, den blir lagt over en avfallsbøtte. Fotograf Anne Vesaas gjør klart til fotoopptak, og kunstneren rufser til håret sitt. − Er det bustete nå? Jeg bruker samme frisør som Odd Nerdrum, ler han, – men ikke samme regnskapsfører.

Oppvokst i legefamilie Steinar Jakobsen er født i Oslo og bodde mesteparten av sin ungdom på Ullern i Oslo. Alle hans sommerjobber var på Radiumhospitalet, fordi faren var lege og moren sykepleier.

42

5/2011

− Det var mye snakk om sykdom, død og medisiner hos oss. Forskning var også et fascinerende tema. Vi var fem søsken, og alle hadde sine runder på Radiumhospitalet. Jeg selv har jobbet på kjøkkenet, vært portør og … for å nevne noe. − Men du ville ikke gå i din fars fotspor? − Nei, for meg var det mer interessant med tegning og håndverk. For eksempel lagde jeg veldig mye makramé. Disse ga jeg bort til familie og venner, det ene fødte det andre, jeg var ­besatt. Til slutt ble det for mye. Mottakerne ble ikke glade for gavene lenger, så jeg måtte slutte med det. Som 14-åring jobbet jeg med marionettedukker av hele bandet til Bob Marley and the Wailers. Det var også kjempegøy. Det kom på TV, og vi turnerte menighetshus på Oslos vestkant. Jeg kjøpte til og med inn røkelse for å gi det den rette lukten og stemningen. På den tiden var det vel knapt noen kirkegjengere på Oslos vestkant som kjente forskjell på lukten av marihuana og røkelse, ... he-he. På spørsmål om barndommen sier Jakobsen at han ikke husker mye. − Jeg er ekstremt fremtidsorientert. Det tror jeg er en gave, jeg fortrenger fortiden. Jeg ville nok vært psykoanalytikerens mareritt. Jeg tror at min barndom, som mange andres, har vært både god og vond. Jeg ser ikke noe poeng i å dvele ved det og grave frem vonde ting, da blir jeg bare melankolsk og trist. Da mister jeg evnen til å jobbe. Men noe jeg husker godt, var min kamp om å skaffe meg frihet. Bli fort ferdig med skolen, for eksempel. Man er den man er, og jeg føler jeg er den jeg har lyst til å være. På godt og vondt. Dette til min datters store fortvilelse. Hun velger sikkert å bli noe helt annet, som hjernekirurg eller advokat. Forleden dag snakket hun om å bli kommandosoldat, he-he … Steinar Jakobsen er lykkelig skilt for ca. ni år siden. Datteren på 13 år deler han omsorg for, og hun er for ham det viktigste i livet hans.


▼ Black Diamond, 2002, olje på

aluminium, 70 x 500 cm, innkjøpt av Nasjonalmuseet.

5/2011

43


brittle branches, 2009, olje på aluminium, 150 x 200 cm.

− Hva var dine tidlige ambisjoner, hva tenkte du at du skulle bli i ungdommen? − Det måtte bli noe med håndverk. Jeg var jo interessert i tegning, særlig i tegneserier, så jeg begynte på tegnekurs hos Cato Bødtker som 15-åring. Der var jeg forresten sammen med Bjarne Melgaard. Det var mitt første møte med seriøs kunst. Og takket være Bødtker tok jeg det seriøst. For han tok jo meg seriøst, på alvor. Det likte jeg godt, og det formet nok ambisjonene mine videre fremover. Han ler og minnes − Første gang jeg så en naken kvinne, var aktmodellen på tegneskolen. Og nettopp akttegningen bidro til at jeg fikk god erfaring i å studere materie, – jeg fikk også tidlig en god formfølelse. Uansett kunstuttrykk er kunnskap om form vesentlig. Dette har vært viktig for meg, siden dette ikke lenger er obligatorisk på Akademiet.

Oppmerksomhetssøkende − Hva var din første kunstneriske aha-opplevelse? − Jeg kan ikke huske at jeg har hatt det. Mine foreldre har sett meg og fulgt meg opp, og dette utviklet kanskje et ønske om mer oppmerksomhet, mer kunnskap. Du vet hvordan det er med små menn; de blir ofte besatt av å bli sett. Jeg er ikke så høy av vekst, var dårlig i fotball, så det å få oppmerksomhet er viktig for meg. Og oppmerksomhet har han skaffet seg. Jakobsen har oppnådd mye i sin unge alder. Han hører til i Galleri K sin faste stall og er så heldig å oppleve at bildene hans blir revet bort nesten med det samme utstillingen åpner. Derfor er også atelieret hans ganske tomt for større kunstverk. Men noen skisser henger på veggen. − Hvordan er du kommet dit du er i dag? − Det er kanskje litt klisjeaktig å si det, men som Andy Warhol sa: ikke så mye talent, men veldig mye arbeid og en god porsjon flaks. Det med flaksen er knyttet til at jeg er et sosialt vesen, og denne kombinasjonen er veldig bra for meg. Jeg er veldig glad i å jobbe, ikke så glad i ferie. − Men sist vi snakket sammen, befant du deg på Cuba og danset salsa? Var ikke det ferie? 44

5/2011

Look back in Puzzlement i, 2006-08, olje på aluminium, 600 x 600 cm, privat samling New York, USA.

− Nei, jeg var invitert av den norske ambassadøren på Cuba til å møte cubanske kunstnere. Det var et fascinerende møte. − Hvordan da? − Jo, de unge kunststudentene var helt like som de norske kunststudentene. De var veldig lite opptatt av politiske spørsmål, det var mer velstand som opptok dem. Kunstnere har en veldig sterk posisjon på Cuba, nesten som leger, og til tross for den politiske situasjonen der er det mange av dem som har hatt mulighet til å selge kunsten sin i utlandet. − Men tilbake til min karriere: Jeg har bodd mange år i New York etter min tid på Akademiet i Oslo, jeg har deltatt på kunstmesser og blitt lagt merke til, og så tar folk kontakt med Galleri K. Jeg er som sagt veldig sosial og har et stort nettverk, dette har også bidratt til at jeg er blitt sett på de riktige stedene. Det har vært helt fantastisk. Likevel føler jeg at det ikke er lenge siden jeg forlot Akademiet, men det er tross alt 18 år siden. Føler meg fortsatt ung og sliter med det samme som før. − Og hva er det? − Å lage gode bilder. Jeg vil gjerne gjøre ting som forbløffer meg, kall det gjerne å ruse seg på egne meritter – det er en drivkraft å forføre meg selv, jakte på noe ikonisk, noe som kan stå igjen som en viktig markering av mitt liv. Det er dette med å sette spor som er viktig for meg, at andre ser meg, å føle at jeg eksisterer. Bildene mine er et barometer på livet mitt. Blir bildene dårlige, lever jeg dårlig. Heldigvis er jeg flink til å korrigere meg selv. − Hva er viktig for deg som kunstner – bortsett fra å jobbe? − Det er viktig at det stilles krav til meg, at det er forventninger. Jeg liker å ha dårlig tid og jobber best under press. Og jeg må ha frihet. På alle plan. Det er viktig. Det er vel også derfor jeg er skilt. Det er også en frihet i det at få ting blokkerer tankene mine, men jeg må passe på at frihetstrangen ikke begrenser mulig­ heten til å se. Som for eksempel å si ja til jobber jeg ikke skulle ha gjort. Det er en pris for alt. Man kan bli ensom også. − Hva er din største suksess? − Et vanskelig spørsmål – som å vurdere seg selv abstrakt. Suksessbildet av meg selv fester seg ikke. Jeg er glad for det. Blir man bevisst bildet andre har av en, er det usunt og absolutt


–Jeg vil gjerne gjøre ting som forbløffer meg, kall det gjerne å ruse seg på egne meritter – det er en drivkraft å forføre meg selv.

sløvende, tror jeg. Det er ikke suksessen som får meg til å jobbe. Jeg bare elsker å jobbe og å holde på med håndverket. Jeg har et sterkt behov for å vite at jeg er, at jeg eksisterer. I dagens samfunn er det mange som tar livet sitt. Mange blir medisinert, noe som skaper fremmedgjøring, fordi de ikke føler at ­livet har noen mening, at de ikke føler at de eksisterer eller er en del av samfunnet. I dag blir jo rundt 800  000 mennesker sponset av Staten, jeg ville heller ha vasket gulv fremfor å motta penger fra Staten. Gjennom arbeid eksisterer jeg. Speilet gir meg ingen ting. − Hva handler kunsten din om? − Det handler mye om mennesker, om gjenkjennelighet i forhold til trivielle episoder, ofte overdramatiserer jeg virkeligheten i noen motiver. Jeg forteller historier – som er blitt fortalt mange ganger før. Livet og historien består jo av noen få gode historier som blir fortalt igjen og igjen, og på forskjellige måter. Det handler om sjalusi, kjærlighet, hat – de klassiske klisjeene. Jeg tar utgangspunkt i trivielle fotografier og filmstills. − Samfunnspolitisk kunst er jeg ikke opptatt av. Slike budskap har liten holdbarhet, maks 4–5 år, så er det historie. Det eneste politiske kunstverket jeg liker i nyere norsk kunsthistorie, er Per Kleivas Amerikanske sommerfugler. Det er et godt bilde uansett om man ser det som kritikk av Vietnamkonflikten eller ikke. Jeg er en politisk person, men ikke en ­politisk kunstner. − Har du noen hemmeligheter? − Ja, mange, utbryter han, men han vil selvsagt ikke dele dem med oss. – Da er det jo ingen hemmelighet lenger. Det er ikke alltid like enkelt å leve med hemmeligheter, det er noe man må lære seg. Det er noe som er negativt, å skjule noe for andre, men det er jo også positive hemmeligheter, sier han med et overbevisende smil. – For eksempel, min far reddet livet til en døende pasient en gang i Sverige. Han som ble reddet, ville gi far det fineste han hadde, og det var å fortelle ham om sitt smultronställe. Det var en vakker gave, pasientens positive hemmelighet.

Teknikk Steinar Jakobsen er ofte ekstremt opptatt av teknikken/håndverket og prøver hele tiden å utforske nye metoder, finne en ny innfallsvinkel. Han riper i glass, jobber på glass og aluminium, med

q-tips og slike ting. Tester ut noe nytt hele tiden. Vi går bort til et av bildene som henger på veggen. På avstand ser det ut som et fotografi som er overført til aluminiumplate. Men ved nærmere øyesyn viser det seg at det er malt ­direkte på platen. I min iver etter å føle på bildet tar jeg på det, og ser til min forskrekkelse at jeg har satt et avtrykk på bildet hans. Det var jo ikke tørt. Han ler befriende og sier at det ikke gjør noe. Han viser meg et annet bilde som er på glass. Der har han faktisk ripet bort farge slik at det danner et motiv når en folie legges bak. En tidkrevende og fascinerende metode. Jakobsen har ingen stor produksjon, og det er forståelig når man ser alt arbeidet som ligger bak hvert enkelt bilde. − Hva er ditt mål i livet? − Et konkret mål er å ta godt vare på datteren min. Et annet mål er å greie å bevare nysgjerrigheten og arbeidsmoralen, slik at jeg kan være rimelig fornøyd når jeg dør, enten det er blitt suksess eller tragedie.

Steinar jakobsen (f. 1967) Utdanning: • 2001–2003 Sejour i New York. • 1993–1995 Post-graduate studier NYC, USA. • 1989–1993 Statens kunstakademi, Oslo. • 1986–1988 Oslo Tegne- og Maleskole. Separatutstillinger i utvalg: • 2009 Galleri K, Apparitions. • 2005 Henie–Onstad Kunstsenter, cryptonized seconds. • 2005 Galleri K, Oslo, cryptonized seconds. • 2004 Margaret Thatcher Projects, New York. • 2003 Galleri K, Oslo, Skeleton solar. • 2001 Galleri K, Oslo Night vision, Bergen Kunstforening. • 2000 Zinc Gallery, Stockholm. • 1998 Galleri K, Oslo. • 1996 Bomuldsfabriken, Arendal, Norway. Gruppeutstillinger i utvalg: • 2009 Sara Tecchia, Fall Forward, N.Y. • 2008 Stenersenmuseet 40/40. • LNM, 40-årsjubileum. • 2004 Henie–Onstad Kunstsenter, Høvikodden, Oslo. • 2000 Barbican Art Gallery, London, Carnegie Art Award. Utsmykninger: • 2009 Ny Lysaker stasjon i samarbeid med arkitektkontoret Snøhetta.

5/2011

45


vinterdag på hotel mundal, 2009.

▲ gudvangen, 2010. 

▼ sitronplukkeren, 2011.


Et klassisk talent I disse dager har flere begynt å oppdage 24 år gamle Frøydis Aarseths figurative malertalent. Hun var en av 15 studenter som kom inn blant 170 søkere på The Florence Academy of Art i Italia i 2006. Aarseth har malt aktivt i ni år allerede, og har store planer for fremtiden. Nå blir hun sponset av Sogn og Fjordane Energi.

Tekst Anne Marit Muri / Foto Thomas X. Floyd

JØLSTER (KUNST): –Det er høysommer i Jølster. Sjelden er det så varmt i denne delen av landet som denne dagen. Frøydis Aarseth er i hjembygda på ferie og møter KUNST på Jølstra­ museet, der hun stiller ut et knippe av sine figurative malerier. Den unge malerinnen er høy og smal, iført grå singlet og blå jeans.­Det lange, kobberbrune håret blafrer svakt i den milde sommervinden, og hun utstråler ro og harmoni. Vi setter oss i en sittegruppe midt i det frodige tunet for å ta en prat. Men først har vi studert bildene hennes som henger på veggen i den gamle låven på Jølstramuseet, som er omgjort til galleri. Hun maler portretter, stilleben og landskapsmalerier med forbløffende god teknikk, allerede nå, i ung alder. Selv om hun har valgt et klas­ sisk uttrykk, er det likevel et friskt preg over bildene hennes. De virker moderne og lette til tross for at verkene er inspirert av gamle malere fra renessansens tid, som Leonardo da Vinci og Michelangelo. – Hvordan har oppveksten i Jølster formet deg som maler? – Jeg er veldig glad i Jølster-naturen. Jeg vokste opp i Vevring, en liten bygd med om lag 300 innbyggere. Barndommen tilbrakte jeg i idylliske omgivelser på gård. Helt fra jeg var liten, har jeg drømt om å male fjellene slik jeg ser dem. Min far har alltid vært glad i å fiske, og jeg har vært med han utallige ganger. I Jølster og utover mot Vevring og Florø lever vi av fisken i fjorden. Siden fjell- og fisketurer har vært så nær meg i oppveksten, er det natur­ lig for meg å male dette livet. Fisken skinner, og fjellene er ville. For å få frem det rette uttrykket foretrekker jeg å male naturbil­ der utendørs. Jeg har stått ute i Gudvangen og malt fjell, og det føles riktig. Det å kjenne vinden i håret gjør det hele mer nært. Jeg føler meg i ett med naturen rundt meg når jeg maler ute. – Er du vokst opp i en kreativ familie? – Far tegnet mye da jeg var liten. Han har utført mange for­ skjellige kunstneriske oppdrag opp gjennom tidene, og tegnet plakater blant annet. Nå jobber han som oppmålingssjef i Flora kommune. Søskenbarnet til min oldefar, Ville Aarseth (1899– 1985) var kunstmaler og billedhugger. Han gjennomførte kunst­ utdannelsen i Paris og fikk i oppdrag å male portretter av kong Haakon, Olav og Märtha. Flere av maleriene er innkjøpt av Nasjonalmuseet. Mor jobber i barnehage og er god på omsorg.

18-timers arbeidsdager – Når ble du klar over ditt talent? – Jeg har alltid vært målrettet og bestemte meg tidlig for å bli klassisk maler. Etter ungdomsskolen gikk jeg tre år på tegning, form og farge på Mo og Jølster videregående skole, der jeg lærte å male stille­ ben, tegne draperi og kopiere kjente malerier. Allerede da var målet å studere figurativt maleri. Da jeg var 20 år, kom jeg inn på The Florence Academy of Art i Italia. Kun 15 av 170 søkere fikk plass på akademiet, som er bygd opp etter de franske akademi­ ene på 1600-tallet. Jeg kom inn med fem malerier og tegninger. Det var en knallhard studietid, som varte i tre år. Her kunne du ikke ha fravær. Hvis du ikke behersket tegning først, fikk du ikke lov å male. Jeg jobbet fra klokken 08.00 om morgen til 01.00 om natten nesten hver eneste studiedag. Det var særlig det siste året som var hardt å gjennomføre da jeg også valgte å studere anato­ mi, ecorce, som var et tilleggsfag. Utenom de obligatoriske ana­ tomiforelesningene måtte jeg på dette studiet bygge en mann på rundt 70 cm i leire. Først beinstrukturen, deretter skjelettet, for så å legge på muskler på halve siden. Svært tidkrevende og nøy­ aktig. I tillegg måtte vi tegne alt av bein og muskler opptil flere ganger for å memorisere og bli kjent med kroppen. Anatomistudier av menneskekroppen var en del av studiet i Italia. Hvis du gjorde en dårlig jobb, var det bare å begynne på nytt igjen. Godordene var få, og når de første kom, var det bare å ta dem til seg, som motivasjon for videre a­ rbeid. Jeg har satset og satser fremdeles hundre prosent på et yrkesliv som kunstmaler. – Hvordan kom din første utstilling i stand? – Da jeg kom tilbake til hjemtraktene etter andre studieår på kunstakademiet i Firenze, ville jeg vise frem hva jeg hadde lært. Jeg bestemte meg for å arrangere utstilling i egen regi, og leide utstillingssalen i Førdehuset i 2008. I tillegg bestilte jeg annonser i lokalavisen Firda for å informere om arrangementet. Jeg hengte opp plakater og sendte ut invitasjoner. Alle bildene unntatt ett ble solgt, det var ni bilder til sammen. Utstillingen varte kun en helg. I denne forbindelse ble jeg intervjuet av både Firda og NRK P1. – Var det der Sogn og Fjordane Energi oppdaget deg? 5/2011

47


Mr. Priklopil kjem, 2009.

– Det kan hende de la merke til meg allerede da, men de er nylig kommet på banen, i 2010. Sogn og Fjordane Energi støtter meg med 60 000 kroner i året i tre år fremover. Jeg skal levere ett bilde til dem i tre år med tema natur og naturkrefter. Jeg bodde i en rorbu på Stadt en vinter for å komme tett på hav og vind. Et av bildene, tittel Storm ved Stadt, som måler 120 x 80 cm malt på Stadt, er allerede levert til Sogn og Fjordane Energi. Dette og de tre andre maleriene vil henge på deres hovedkontor på Sandane i Sunnfjord. Maleriene kommer også til å bli brukt i deres kampanje for fornybare energikilder samt å bli profilert på deres miljøsertifikat.

Nerdrum-elev – Hvilke motiver er din favoritt? – Jeg liker å male natur, stilleben og portretter. Jeg blir fort betatt av modellen jeg maler, og ser med en gang om et ansikt har noe ved seg, da blir det fort hengende på netthinnen min. I fjor sommer var jeg student hos Odd Nerdrum i seks uker i Stavern og i Paris. Jeg sendte inn søknad med foto av malerier jeg har malt, og ble valgt ut til å delta. Gjennom Odd Nerdrum har jeg lært å observere lyset for å få frem en egen glød i ansiktene til dem jeg portretterer. Nerdrum synes jeg har fått frem liv og følelser i portrettet Vintertid, som jeg har malt etter modell, en ung jente fra Naustdal. I tillegg til Nerdrums malerier som jeg har studert gjennom mange år, er jeg opptatt av den russiske maleren Ilya Repin (1844–1930). Også han får frem det sanselige uttrykket i bildene sine. Du kan kjenne på følelsene inne i deg når du ser på maleriene hans. Når jeg maler stilleben, er jeg opptatt av å forme bilder som er poetiske og rolige å se på. Teksturen er viktig for å få gjenstandene til å virke ekte. Jeg er perfeksjonist, og gir meg ikke før maleriet er optimalt i mine øyne. Når jeg maler, glemmer jeg alt rundt meg. Malingen er en sterk drivkraft i meg. – Hvor lang tid bruker du på hvert bilde? – Et stilleben kan ta alt fra en uke til en måned. Portretter bruker jeg to uker til tre måneder på å gjennomføre, avhengig av størrelsen på maleriet og hvor mange skikkelser som er med. – Hva vil du si med dine malerier? – Jeg vil male bilder som griper betrakteren. Jeg tror på gjenforening mellom mennesker. Når vi dør, så møtes vi igjen. Verden er ikke bare rasjonell. Jeg har min egen tro. Den er en kombinasjon av mange ulike religioner. – Hva maler du på nå?

48

5/2011

– Jeg sluttfører landskapsmalerier og stillebenbilder som vises på kunstutstilling i Hilmar Rekstens samlinger i Bergen 28. august i år. Ti figurative, norske malere er invitert til å være med på utstillingen, blant annet Trine Folmoe, Elisabeth Gyllensten og Geir Stahl. 31. mai 2012 skal jeg delta på gruppe­ utstilling i det nye kunst- og kultursenteret på Os, som har fått navnet Oseania. I tillegg skal jeg ha soloutstilling på­­galleri 104 i Sandane neste sommer. – Hvor maler du bildene dine? – Jeg leier et atelier på 80 kvadratmeter i Sandviken i Bergen. Jeg maler på dagtid og underviser elever på kveldstid. Drømmen for neste sommer vil være å leie et hus i Toscana sammen med kjæresten min. Der vil jeg kjøre scooter, se på landskapet og male naturbilder. Hvor jeg enn er, selv når jeg sitter på bussen, har jeg alltid med meg skisseblokken for å forme ideer som dukker opp. – Hvordan maler du bildene dine? – Jeg har installert lysrør som er så likt det naturlige utelyset som mulig. På denne måten er lyset alltid stabilt, og hudtonene får en fin glød. Jeg maler alltid etter levende modeller, og stillebenene setter jeg opp i skyggebokser. Disse boksene er konstruert slik at jeg får det sterkeste lyset akkurat der jeg vil ha det, dette gjør jeg med tøy og papp. For å male fiskestilleben må fisken inn i fryseren om kvelden. Om den hadde blitt stående ute hele tiden, ville det blitt en ubehagelig lukt i atelieret, dessuten hadde fisken forandret fasong fortere. Jeg har forsøkt å male etter foto før, men føler at fargene og lyset ikke blir så ekte i maleriet. Maleriet blir ofte litt flatt da. Dersom jeg arbeider på et maleri med modell, kan jeg gjerne veksle mellom foto og modell. For eksempel å forme hår, draperi, osv. fra foto, og ansikt, hud, farger osv. fra levende modell. – Hva er ditt optimale maleoppdrag? – Jeg vil gjerne male portretter av dagens kongefamilie, det ligger jo litt til slekten ...

Frøydis Aarseth (f. 1986) Utdanning: • The Florence Academy of Art, 2006 – 2009. • Sommeren 2010, elev av Odd Nerdrum. Utstillinger i utvalg: • Separatutstilling, Førdehuset, 2008. • Gruppeutstilling, Galleri Scandinavia i Gøteborg, 2008. • Galleri Nygaten, Bergen. 2009. • Gruppeutstilling, Princess Corsini Stables. Firenze, Italia. 2009. • Gruppeutstilling, Hilmar Rekstens samlinger, Bergen. 2011. • Gruppeutstilling, Jølstramuseet, Vassenden. 2011. Innkjøpt av: • Sogn og Fjordane Energi.


Hotell Refsnes Gods Unik samtidskunst med over 400 kunstverk, hvert av hotellets 61 rom er et eget lite “galleri”. Blant Norges beste hotellfrokoster • Vinkjelleren vår er imponerende med sine tykke mursteinsvegger og takhvelvinger fra 1700-tallet og flere tusen flasker vin • Et kjøkken i særklasse

Gjestfrihet – den gang som nå

Konferanse i Norges eldste gods? Hotell Refsnes Gods ligger idyllisk til på Jeløy midt i Oslofjorden mindre enn 45 minutter med bil eller tog fra Oslo. Våre konferanselokaler er lyse og velutstyrte og egnet for 2-90 personer.

SMAKEBITER fra høstens aktiviteter

på Refsnes Gods Vinkurs • 12. NOVEMBER

Lørdag 12. november kl 16-18: Viner basert på Pinot Noir-druen

Vinkurs • Aperitiff • 3-retters middag med viner og overnatting med frokost. Pris pr. person fra kr. 2.345,-

Romantisk aften med overnatting

Inviter til et avslappende opphold på vakre Refsnes Gods på Jeløy. Her venter opplevelser for gane og sjel.

Rom for to • Aperitiff • 5-retters middag • Frokost Pris pr. person fra kr. 1.745,-

Grand Meny med smak av jul fra 1. november For bestilling eller ytterligere informasjon, send mail til post@refsnesgods.no eller ring oss på telefon 69 27 83 00 HOTELL REFSNES GODS Godset 5, 1518 Moss www.refsnesgods.no


Eksentrikeren Allerede mot slutten av 1960-tallet fikk Ludvig Eikaas merkelappen eksentrikeren i norsk kunst. Han skilte seg tidlig ut i den norske kunstoffentligheten med sine mange spontane innfall. jeg, fargelitografi, 1991.

selvportrett med slips, 1979.

utvalg, av portrettskulptuter, Eikaasgalleriet i Jølster.


kunstverker, av Ludvig Eikaas, på Eikaasgalleriet i Jølster.

Tekst Anne Marit Muri / Foto Thomas X. Floyd

JØLSTER (KUNST) I fjor høst døde den fargerike kunstneren i en alder av 90 år. Eikaas var en suksessrik grafiker, maler og skulptør. I tillegg var han professor i nær 20 år på Statens kunstakademi. Ludvig Eikaas var intuitiv og spontan. Han ble beundret og respektert både som grafiker og portrettkunstner, og var gjennom sitt lange liv en aktiv selvfornyer. Mannen var markant og sammensatt, og spilte på et stort register. Kunstneren behersket tradisjonelle teknikker, og absurde kreasjoner. Eikaas hadde sterk mottagelighet i seg og ble kjent for sin frie utfoldelse. I en periode hadde han en abstrakt fase, i neste øyeblikk var han kolorist, eller eksperimentell grafiker. Broren Bjarne Eikaas, som var bonde og drev farsgården i Jølster, sa følgende om kunstneren: – Ludvig er en kamuflert bonde. Han har alltid hatt bakkekontakt, visst hvor han var. Med sin tilhørighet, sin trygghet, sine kunnskaper og sin livserfaring har han gitt seg selv frie tøyler. Med lek og ablegøyer, boblende fantasi og innfall som noen ville kalle galskap, har han krydret sin faglige tilværelse. Dyrket friheten og tøyd grensene, men uten å misbruke eller sprenge dem. Hele hans Jeg har vært den store inspiratoren så vel for hans elever som venneskaren han har samlet rundt seg gjennom et langt og rikt liv.

Populær professor – Som professor på Statens kunstakademi gav han sine elever frihet, de fikk gjøre som de ville. Med sin toleranse og evne til å tro på seg selv og som den inspirerende kunstner han var, forsterket han deres lyst og frihet til å utvikle sitt eget talent, å finne sin egen vei, sier Eivind Fossheim, som i 30 år har l­edet Jølstramuseet. Et privat museum med 14 gamle hus og en gammel låve som er bygget om til kunstgalleri. – I 2002 arrangerte jeg sammen med min samboer Anna Marie Ianssen en utstilling på Jølstramuseet med 60 av Ludvig Eikaas' studenter på Kunstakademiet. I alt underviste han 188 elever fra 1970 til 1987, da han var professor. Eikaas var en høyst utradisjonell pedagog, men til gjengjeld svært så populær. Han var ikke kjent for å være særlig velartikulert, men elevene lærte å lese hva han mente, gjennom å forstå hans grynt, nikk og kroppsspråk. Likevel fikk han god kontakt med elevene og var aldri autoritær. Hver og en elev fikk utvikle sine egne særegenheter. Her er en av uttalelsene fra studentene til Ludvig Eikaas på Statens kunstakademi. – Samtalene med Eikaas var helt uforutsigbare, som en slags performance hvor nesten alt foregikk mellom linjene (Liv Heier). 5/2011

51


– Ludvig var ikke en ordets mann. Han var altfor ekspressiv for det. Det var det han VAR, som gjorde at jeg skjønte det han mente. (Liv Heier)

– Vi reiste i fortid, nåtid og fremtid med Ludvig, men som reiseleder på tur fra A til B, der var han slett. Men du verden hvor morsomt vi hadde det. (Gerd Tinglum)

Forført av Jølster Etter at kona, tekstilkunstneren Synnøve Anker Aurdal, dør i 2000, synker Ludvig Eikaas' sprudlende livsmot. – De giftet seg i 1949, og hadde gjennom sitt lange samliv gjensidig respekt for hverandre. De lyttet til hva den andre sa. Selv om beggehadde sterk personlighet, var de veldig opptatt av hverandres arbeid, sier Fossheim. Hun følte seg ikke underdanig sin mann, selv om noen kunstkritikere mente bildene Eikaas laget av sin kone, var av en slik art. Helsen til Ludvig Eikaas skranter for alvor de to siste årene han levde, på grunn av grønn stær. Han må flytte ut fra boligen i Madserud alle, der han bodde sammen med sin kone. Der de hadde et arkitekttegnet atelier. Etter lang tids sykeleie dør Ludvig Eikaas fredelig og stille på et aldershjem nær sitt opprinnelige bosted. Når Eikaas var i Jølster etter at kona døde, bodde han som regel på Jølstramuseet. Kunstneren var god venn med Eivind Fossheim, og hans far. Det var far til Fossheim som la grunn­ laget for det private museet, på den lille teigen på to mål. KUNST har tatt turen innover til det frodige Jølsterlandskapet, og nyter solen ute i friluft midt i det velstelte museumstunet. Alle husene på Jølstramuseet er gamle, bortsett fra ett, som ble bygget for ti år siden. Stedet minner om en miniutgave av Norsk Folkemuseum, men det er enda et hakk mer idyllisk og frodig. Små bekker klukker stemningsrikt med sine rytmiske vannlyder, i det som på denne sommer­dagen fortoner seg som en flik av et vestlandsk sommerparadis. Vertskapet serverer hjemmebakte lefser fra Jølster og nytrukket kaffe utendørs i solskinnet. Praten går livlig for seg om 52

5/2011

Ludvig Eikaas, han fikk oppleve mange gode stunder her de siste årene han levde. Far til Eivind Fossheim bygget opp tunet med de gamle husene ved siden av å være lærer på helttid. Han var opptatt av musikk, folkekunst og billedkunst, og var god venn med Ludvig Eikaas og Nikolai Astrup. – Min far og Ludvig Eikaas ble først og fremst kjent gjennom musikken. Far spilte orgel, og Ludvig var god til å spille fele. Etter at far tok initiativ til å etablere Jølstrakoret, hadde de mye med hverandre å gjøre. Det første bildet han fikk av Ludvig Eikaas, var motivet Kirke, som ble laget i 1947. Far omtalte alltid Ludvig Eikaas som et snilt og godt menneske, og som skrøt mye av andre kunstneres arbeider. Han hjalp Eikaas økonomisk da han studerte kunst i Oslo. Kunstnerspiren bodde på et gammelt loft i hovedstaden. På loftet var det så primitivt at Eikaas kunne fange duer mellom takbjelkene, som han stekte til middag.

Bodde på Jølstramuseet – Min yngste datter Heidi har overtatt den daglige driften av Jølstramuseet og driver det sammen med sin mann Frode Årdal. Når Eikaas var i Jølster, kunne han bo i det gamle meieriet på Ålhus, som Jølster kommune bygde om til atelier, kunstnerhjem og kunstmuseum til han. Men han likte ikke å bo der alene. Han savnet Jølster-suset fra elven som han lyttet mye på siden guttedagene. I huset til Heidi kunne han bo når han ønsket det. Han satt ofte ved langbordet på kjøkkenet hennes og lyttet til fossen utenfor, eller fortalte gamle historier. Det hendte også at han tok frem fela.


bobleslips i sølv, designet av Ludvig Eikaas.

eivind fossheim på Jølstramuseet med tresnittet Kirke av Ludvik Eikaas, 1947.

– Selv traff jeg Ludvig Eikaas for første gang da jeg var 12 år, i Oslo sammen med min far. Førsteinntrykket av Eikaas var at han var beskjeden. Han var betatt av naturen i Jølster og tok til seg sterke inntrykk fra folket i bygdene omkring. De første sort-hvite bildene til Ludvig Eikaas handlet mye om mørketid. I Jølster i gamle dager var gifte koner utstyrt med svarte hodeplagg og svarte kjoler. Det var streng draktskikk. Kvinner skulle ikke vise frem håret sitt til andre enn mannen eller kjæresten sin. De måtte dekke det til med sin sorte Jølster-hue. Jølster var lenge preget av å være et fattig område og svært pietistisk. Kun på julaften var det vanlig å unne seg litt smør på brødet blant bøndene, i de harde tidene som rådet her.

Sosial og folkelig Eikaas vokste opp på gård, og han likte friheten fra han var guttunge. Han var leken, og annerledes, og bestemte seg tidlig for å reise ut fra den trange bygda. I ungdomsårene var han tynn, og drømte om å bli svømmer. Han var god til å svømme, og likte å konkurrere. Etter krigen reiste han til Oslo, og her ble han tatt imot med åpne armer. Han beholdt kontakten med min far helt frem til han døde i 1982, da han var 90 år gammel. Eikaas' far og min far var lærerkollegaer. Da Ludvig Eikaas fylte 80 år, ble jubileet feiret på Jølstramuseet med festmiddag på låven. Kommunen inviterte gjestene og betalte selskapet. Det ble servert Jølster-ørret til 80 personer. Multer og is ble brakt inn til til dessert.

– Eikaas ønsket at Sputnik skulle spille opp til låvedans utpå kvelden, noe kommunen ikke ville gå med på. Isteden kom Kenneth Sivertsen flyende inn til festen, i helikopter, men uten gitar, den hadde han glemt. Men Eikaas fikk lov å leie inn en magedanserinne til selskapet, og de to havnet i badestampen utpå natten og fortsatte festen under åpen himmel, forteller Fossheim. – Et av de siste minnene jeg har fra Ludvig Eikaas, var da han lå i sykesengen. Jeg tror Ludvig Eikaas var mett av dage da han død. Han var deprimert fordi han nesten ikke kunne se lenger. For en kunstner som han var ikke dette lett å takle. Han elsket friheten, og leken, og det å skape, noe som ble gradvis borte når han ikke lenger kunne bruke øynene. Han hadde et langt sykeleie på to år, på Ullern ­bo-og aldershjem. Eikaas var et fantastisk menneske. Han hadde en kameratslig omgangstone og var omsluttet av positivitet. Som jølstringer flest elsket han gammelost. Av og til dyppet han den i akevitt, men han skiftet aldri karakter når han tok seg en dram. Han ble bare mer gemyttlig, og skapte aldri bråk rundt seg i festlige lag. På sine eldre dager hadde han ikke så god orden på papirene sine, og kunne fort komme ut av tellingen når han signerte trykkene. Men han var redelig, selv om det ofte var krøll i notisblokken. Når Ludvig Eikaas snakket, var han ikke alltid så lett å forstå, han mumlet mye, sier Fossheim. – Han likte nok aller best de siste årene av sitt liv å sitte på låven alene, og lytte til naturens egne lyder.

5/2011

53


Ludvig Eikaas' kunstnerliv De første tresnittene Ludvig Eikaas lagde under studietiden på Tegneskolen (Statens håndverks-og kunstindustriskole) og på Kunstakademiet i Oslo, hadde visse fellestrekk med verker av Edvard Munch og sambygdingen Nikolai Astrup. Tresnittet Lørdagskveld i Jølster fra 1946 og Slåttonn i 1947 har mye av Nikolai Astrups dunkle naturmystikk i seg. Munchs påvirkning kan sees i den forenklede formen, og i de enkle linjene i skjæringsteknikken. Eikaas hadde en mesterlig evne til formforenkling og å utnytte virkningene mellom sort og hvitt. Dette er slående i hans tidligste arbeider. Kunstneren vender stadig tilbake til noen av sine tidligere tresnitt med tema Tømmerkjørere og Hester i vind. Både temamessig og i teknikk, men det ekspressive uttrykket blir kraftigere, ikke minst gjennom inspirerende impulser fra sine studenter på Kunstakademiet som representerte en ny generasjon med nyekspresjonister.

Suveren med tresnitt På midten av 1950-tallet behersker Eikaas tresnittet med stadig sterkere raffinement og slagferdighet. Han er sikker i både komposisjonen og i den tekniske utførelsen. Dette kommer tydelig frem i verkene Hest i vind, Dyr i kamp og Sunnfjordinger 54

5/2011

på vei hjem til jul. Det er særlig tresnittene fra denne perioden som har gitt han en markant posisjon i norsk samtidskunst. Etter reisen fra Jølster til Oslo endrer han sitt uttrykk. Han fornyer seg stadig, noe han selv omtaler som selvfornyelse og brudd. – Jeg måtte bryte kraftig opp da jeg reiste fra Jølster for å etablere meg i Oslo. Det er nødvendig å være i stand til det – også når det gjelder kunstneriske arbeidsmåter, sa Ludvig Eikaas.

Fryktløs student Etter fullført utdanning på Tegneskolen begynner han på Kunstakademiet i Oslo i 1946. Her treffer han også igjen flere av sine medstudenter fra Tegneskolen, blant annet Gunnar S. Gundersen, som sammen med Eikaas var medlem i Dødsgjengen. Ludvig Eikaas og noen av hans medstudenter skilte seg kraftig ut med modernistisk kunst i studietiden. Rolf Nesch får også stor innflytelse på Eikaas ved å legge vekt på den indre virkeligheten og mindre på den strenge formalismen, som kunstprofessor Jean Heiberg stod for. Heiberg sørget i alle fall for at Eikaas fikk et to-årig studium ved Det Kongelige Danske kunstakademiet i København fra 1948. Her kom Eikaas i kontakt med radikale kunststrømninger. Asger Jorn og den nyetablerte CoBrA-bevegelsen med sine spontan-abstrakte malerier skulle få stor betydning for den unge kunststudenten. I København fikk Eikaas se originalarbeider av


selvportrett Ludvig Eikaas.

magister Haaken A. Christensen, Eikaas, 1960.

diverese tresnitt og litografier av Ludvig Eikaas.

Joan Miró og Paul Klee. De var foregangsskikkelser blant den europeiske avantgarden på slutten av 1940-tallet. I København ble Eikaas også kjent med de surrealistiske dikterne Jens August Schade og Iljitsch Johannesen. I tresnittet Dyret kommer kan vi se noe av det nye uttrykket til Eikaas med sine uhemmede bevegelser. I motivet Kirke viser kunstneren et primitivistisk og ekspressivt uttrykk med forenklede flatekomposisjoner, spontanitet og frisk koloritt. Primærfargene gult og rødt er sentrale i bildet. Tresnittet Kirke er betraktet som et overgangsbilde i Ludvig Eikaas' retning mot et mer abstrakt billedspråk.

God kritikk tidlig Med maleriet som har tittelen Nr. 17, laget i 1949, får Eikaas god anmeldelse av kunstkritiker J.F. Michelet. Han sier følgende om motivet: – Dette er et oppsiktsvekkende stykke billedkunst i sine svarte, grå og hvite flater. Her er romfølelse forent med planhet på en helt overbevisende måte. Slike bilder har sine helt egne kunstneriske verdier. De gir uttrykk for noe som bare kan sies på den måten. Det abstrakte billedspråket holdt Ludvig Eikaas lenge fast ved. For han var ikke dette bare en fiks idé. Utover på 1950-tallet gir han seg i kast med landskapsmalerier der han blir enda friere i formen. Det geometriske abstrakte uttrykket, som han tidligere var opptatt av, hemmer han i å

utfolde seg fritt. Nå vil han ikke ha noen regler for hvordan han skal male, han vil male fritt etter eget hode.

Likte pop art Etter flere år i Oslo, København og Paris vender han tilbake til landskapet i Jølster. Her lager han en serie gouacher datert 1954, med tittelen Gjensyn med Jølster, og Skybrudd i Jølster, der det maleriske uttrykket er enerådende. Noen kunstkritikere­ mente disse maleriene var for skisseaktige, men også ærlige uttrykk for kunstnerens sanne natur med sitt spontane og skisseaktige språk. Utover på 1960-tallet eksperimenterer Eikaas med nye materialer og nye teknikker, både i to og tre dimensjoner. Mot slutten av 1960-tallet var Ludvig Eikaas inspirert av de amerikanske malerne Jackson Pollock, Mark Tobey, Sam Francis og Mark Rothko i sine landskapsmalerier, blant annet i motivet Gul himmel fra 1968. På 1960-tallet var han også opptatt av byens og teknologiens former, som vises i tresnittet Autostrada fra 1962, og i Blå Autostrada fra 1968. I 1968 lanserte han portrettskulpturverk, blant annet av Gunnar S. I 1970 ble skulpturen Kjell Bækkelund avduket, ­laget av polyester, ståltråd og pappmasjé. Ved inngangen til 1970-tallet trer han inn i en annen posisjon på kunstscenen. Han er nå ikke bare utøver av kunst, men blir i 1970 ansatt som professor på Kunstakademiet, og får en 5/2011

55


– Det Ludvig la vekt på, var å være synlig som kunstner. Han lot ikke verket stå alene. Hans Jeg-bilde skrevet på notelinjer og hans arbeid Jeg har seiret over det negative. – Det er godt gjort. Dette er viktige bilder for meg, og som sier mye om hvem Eikaas var, og hva han har stått for som menneske og kunstner. 

(Terje Risberg)

enda sterkere profil i norsk kultur og samfunnsliv. En stilling han beholder helt til han går av med pensjon i en alder av 67 år i 1987.

Jeg, Eikaas' mest berømte bilde Han ble mer interessert i kalligrafi og tegn på 1970-tallet, noe som vises tydelig i motivet Jeg fra 1970. Her leker kunstneren med fabuleringslysten og sitt intuitive formspråk. Bildet Jeg er et av de mest omtalte verk i nyere norsk kunsthistorie. Verket ble laget i 1970 som et sort-hvitt temperamaleri, der en litt naiv håndskrift dekker lerretet på skjeve horisontale linjer. Bildet er en konsentrert utgave av verket Intervju med linjene Jeg er til fra 1969. Kunstkritiker Hans-Jakob Brun skrev følgende om bildet Jeg: Hele dette pretensiøse spillet som ekspresjonistisk kunst er, har Eikaas her vist oss uten pynt og mystifikasjoner. Slik er det. Vi søker et bilde, og hva finner vi? En kunstner som sier Jeg og mener sitt eget, mens vi bare kan forstå vårt eget tilsvarende ord: Jeg. Mange av Eikaas' interesser på 1960- og 1970-tallet kan sees i sammenheng med popkunsten. Han lar seg fascinere av massemedienes bilder og industrielle materialer. Han oppdager dessuten Andy Warhol på Kunstnernes Hus i 1968. Silketrykket var et av popkunstens mest interessante medier å ta i bruk, noe Eikaas benyttet flittig på 1970-tallet. I serigrafiet Frimerkebildet fra 1973 viser Eikaas en selvbevisst distanse som ofte kjennetegner popkunsten. I verket er popkunstens plakatmessige uttrykk til stede. Bildet inneholder 17 av Eikaas' mest kjente bilder satt sammen til fire rader, med fem frimerker i hver rad. Tre ruter er tomme, for å signalisere at det kan komme flere viktige verk fra kunstneren i fremtiden. Frimerkene fikk han også laget til seg selv, og klistret dem på konvoluttene han sendte. Bobleslipset Da han lager skulpturen Businessmannen i 1970, en av de mange verkene Ludvig Eikaas lagde av galleristen Haaken A. Christensen, utstyrer kunstneren bysten med et bobleformet slips. Etter dette er han selv stadig å se iført slipset, som han lager i metall. Han bruker slipsformen også i sine selvportretter og får det laget i sølv, for salg. Selv sa Ludvig Eikaas følgende om slipset: Først lagde jeg skulpturen, så slipset. Jeg ville være en del av skulpturen. I tillegg opptrer han i ulike sammenhenger i fargerike dresser. På 1970-tallet var de ofte gule. Utover i 1980-årene skiftet de farge til grønn- og gulrutede dresser. Hvit dressjakke med gjøglerbrosje var favorittantrekket på 1990-tallet. Nå begynner han også enkelte ganger å signere sine bilder med signaturen Jeg…et, fremfor sitt eget navn. 56

5/2011

Fabelaktig portrettkunstner Ludvig Eikaas utmerket seg tidlig som portrettkunstner og brukte ulike medier, både maleri, grafikk og skulptur, i sine mange portrettverker. Eikaas mente selv at et godt portrett skal være som et fritt dikt om et ansikt eller et menneske. Portrettet skal være et fullstendig bilde av personen. På 1960-, 1970- og 1980-tallet stilte han ut mange av sine portretter i galleri Haaken, som kan deles inn i to hovegrupper, av seg selv og de andre. Fremstillinger av kona Synnøve Anker Aurdal var av det mer neddempede slaget, både i fargevalg og i uttrykk. Eikaas balanserer hårfint mellom karikatur og karakterisering i sin portrettkunst. Vi får et raskt glimt inn i modellens psyke og karakter. Som regel viser Ludvig Eikaas på en treffende måte frem det han er ute etter. Han er overbevisende og får fort frem det aparte og det burleske hos menneskene han portretterer. Han brukte figurativ grovkarakteristikk og abstraherte masker for å få frem et avtrykk av personen, mer enn formell likhet. Den fullstendig intuitive og spontane tilnærmingsmåten var fundamental for alt Ludvig Eikaas skapte. For han var det naturlig å mikse og blande alt det som mange andre ikke ­kunne forstå passet sammen.

Kilde - Ludvig Eikaas, Labyrinth Press 2009/2010, i samarbeid med Bergen kunstmuseum og Nasjonalmuseet.

Ludvig Eikaas (1920–2010) Utdanning: • Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i Oslo, 1942 - 1946 • Statens kunstakademi i Oslo, 1946 - 1948. Separattstillinger i utvalg: Nasjonalgalleriet, 1959. Biennalen i Sao Paulo, 1965 Nasjonalgalleriet, 1967 Galleri Haaken, 1969 Sogn og Fjordande kunstmuseum, 2007. Nasjonalmuseet og Bergen Kunstmuseum. Innkjøpt av museer i inn og utland.

Se kunst for salg i Kunstkatalogen.


1144

! t e h Ny

Aftenposten K Aftenposten K er Norges nye kulturmagasin. Med 11 utgaver i året byr vi på aktuelle artikler fra noen av landets beste kultur­ skribenter, samt stoff fra Aftenposten og anerkjente aviser, tidsskrifter og magasiner fra hele verden.

Kunst / Musikk / Film & tv / Teater / Litteratur / Arkitektur

Kultur /oKt 2011

Sivert Høyem

om damen som sang ham i senk

Temaer som kunst, film & tv, musikk, litteratur, teater og arkitektur er hovedstolper og vi presenterer internasjonale kulturtrender og dybdeintervjuer med aktuelle kulturpersonlig­ heter – alt for å holde deg oppdatert på det som rører seg i kulturverdenen.

FroDE GrYttEN

«Norsk fotball er ein arbeidsmann som kjem ruslande ut på matta.»

KAJA BrEMNES

Det siste skuddet på Bremnes-stammen

PolItIKK PÅ FIlM

Fra Hollywood til Bollywood Bookerpris-vinner

HoWArD JACoBSoN OM LITTERÆR HUMOR

Dominic

West

Han fikk gjennombruddet som jimmy mcnulty i The Wire. nå lanseres han som BBCs svar på don draper.

Pluss!

BC 1324 05

Anmeldelser meninger inspirAsjon TilBAkeBlikk Tendenser

kr 69,16005

7 023060 113247

5 utgaver for kun

Bestill på SMS! Send: KK5 til 1905

1144

199,-

1144

lAnSeringStilbud 1

1144

Bestill i dag! du SpAre r

146,- *

Kunst / Musikk / Film & tv / Teater / Litteratur / Arkitektur Kun st / Musikk / Film & tv / Teat er / Litterat ur / Arki Kuns tekt ur t / Mu sikk / Film & tv / Teate r / Lit teratu

Kult Kultur ur /o /oKt 201 Kt 20 1 11 Kultur /oKt 2011

Sirvter Sive t Sive Hrt øm øH ye yem Høyem

om da om dam men en som san so sa g hammi sen ng ha k m i se om damen som sang ham i senk nk

lAnSeringStilbud 2

11 utgaver for kun

379,-

Bestill på SMS! Send: KK11 til 1905

du SpAre r

380,- *

Fro

FroD E

DE Gr Gr «NYt orsktEN «Norsk fotb fotba Yt tEN somer ll er ein kjeein arbe FroDE GrYttEN som kjem all arbeid ruslandem ruslaidsm ann nd ut sm «Norsk fotball er ein arbeidsmann på ma ann KA JA ut på mateta.» som kjem ruslande tta.» KA JA Br BrEM ut matta.» Depå t sis NES NE Det siste BrEM S te sk dde net på uddet på Bremne skuem KAJA BrEMNES tamme s-stamm s-s en n Det siste skuddet på PolI tIKK Bremnes-stam PolIt men Fra Ho IKK PÅ Fra Hollywo PÅllyFIl woM FIlM od til Bollod til Bo PolItIKK PÅ FIlM ywood lly wo Book od erpris Bookerp Fra Hollywood tilHo Bollywood ris-v inner -vinner W ArD HoWAOM rD JAC JACo Bookerpris-vin oBSo BS OM ner LIT

oN LIT TER ÆRTERÆRN HoWArD JACoBSoN HUM HUMOR OR OM LITTERÆR HUMOR

BC 1324 BC 1324 05 05 kr 69,- kr 69,16

005 BC 1324 7 023 05 060 kr 69,113 247 7 0230 60 1132 1 6 0 0 5 47

7 023060 113247

1600

5

Do mi nic DD om iniic o m nic W es W Westt

Kundesenteret: Kmag@kundetjeneste.no / tlf.: 23 36 19 74 (man-fre 08-16). *i forhold til ordinær løssalgspris.

est

Han fikk gjennombruddet som Han fikk g jenWire. nå lan jimmy mcn ulty i The nombruddeseres jimmy mc t som han som BB nun lty i Th on draper. Ha Cs svar på d fikk g e Wire. n hanjim jenno som my m nse BBcn m å la Cs svar på uddet sres ulty i T dobr n d han so raper. om Pluss! m BBC he Wire . nå lan s svar p Anmeldelser seres å d meninger on Pl dus rape s!r. inspirAsjon Anm eldelser TilBAkeBlikk meninge r Tendenser inspirAs jon meld TilBAn Ake Blikel k ser menin Tenden ser ger inspir TilBA Asjon keBl ikk Tend ense r

Pluss !

r / Ar

kitekt

ur


debatt KUNST lanserer nå sine egne debattsider, der vi gir ordet til mennesker som har sterke meninger om kunst og kultur. Følg oss også på www.blogg.magasinetkunst.no

kommentar: Bjørn Li Skribent Tidligere publisert: Biografi om komponisten Harald Sæverud. Kunstskolen, artikler i Kapital, 1992–99. Medforfatter til boken Kunst og Priser. Tekst til boken Per Ung. Tekst til boken Themes, om Odd Nerdrum. Utstillingskataloger og artikler. Bjørn Li drev i mange år kunsthandel i Norge, men flyttet i 2004 til Danmark. Fra 2007 har Li vært bosatt i Kairo. Li er en av de tre personer som står bak etableringen av The Nerdrum Institute, selskapet som har fått i oppdrag å ­administrere Odd Nerdrums livsverk.

Stille som mus Ethvert menneske som stilles for en domstol, vil stå overfor en overlegen motpart. Domstolen er statens redskap og har som sådan kapasitet, tilgang til ressurser og evne til å gjennomføre sitt forsett som den tiltalte bare unntaksvis kan mobilisere. Når vi samtidig tar i betraktning at det i svært mange saker kan reises berettiget tvil om sakens faktiske forhold – og dess­ uten om tiltaltes så vel som rettens forståelse av disse forhold – da vil vi begripe at vi står overfor en situasjon som burde sette rettssikkerhetsbevisstheten i alarmberedskap. I de demokratiske stater har vi en instans som er særlig egnet til ikke bare å sette seg selv i en slik beredskap, men også til å utløse alarmen når dette er påkrevet. Og ideelt sett er det påkrevet i enhver rettssak. Særlig gjelder dette i saker som omhandler såkalte forbrytelser mot staten, hvor staten jo er tiltaltes direkte motpart. Denne instans er den frie presse, og den er ansett som så egnet til å utøve en kontrollerende funksjon, at den gjerne blir omtalt som den fjerde statsmakt. Hvordan løser så norsk presse sin oppgave i forhold til rettsvesenet? La oss låne øre til en tidligere norsk journalist idet han vurderer sin egen innsats i dekning av en alvorlig kriminalsak. Uttalelsen falt i en samtale med journalist Bent Botten i det nå nedlagte magasinet MEMO: Jeg så gjennom mine egne innslag fra rettssakene. Det var ganske trøstesløst. Den desidert største reportasjen jeg lagde om disse drapssakene, handlet om all overtiden politiet hadde lagt ned i etterforskningen. Jeg tror de fleste journalistene som dekket saken, skjønte at noe ikke stemte. Men vi var så servile overfor rettssystemet. Etter min mening har norske journalister forsømt seg kraftig. Og de gjør det fortsatt. Hvor er den kritiske journalistikken mot politiet og rettsvesenet? Journalistene setter seg ned som lydige hunder ved sin herres bord, og unnlater å gjøre den jobben de bør gjøre. Det er ingen hvem som helst som uttaler seg; det er Tore Sandberg, mannen som har viet sitt liv til å oppklare norske justismord. Og saken han siktet til, var nettopp et slikt tilfelle; det var Moen-dommen som Sandberg dekket for NRK – den 58

5/2011

gang hans arbeidsgiver og som han senere i egenskap av privat­ etterforsker sørget for å få opphevet. Lydige hunder ved sin herres bord; det er attesten Sandberg gir pressens tilnærming til straffesaker. Dersom han har rett, får begrepet den fjerde statsmakt en betydning som burde ­vekke uro. Pressen representerer da snarere en makt som tjener statsmakten fremfor å etterprøve den. Og dessverre er det meget som tyder på at Sandberg har rett. Det er de siste år blitt avdekket en rekke alvorlige justismord; mennesker har sittet årevis i fengsel og fått sine liv ødelagt etter å ha blitt dømt på det som i ettertid har vist seg å være feilaktig grunnlag. Det er mange årsaker til at dette kan skje. Et menneske kan være uheldig og uforvarende havne i en situasjon hvor en serie omstendigheter peker det ut som den tilsynelatende skyldige. Domstolen kan gjøre feilvurderinger. Den kan slurve og være uetterrettelig i sitt arbeid. Og noen hevder at de beste jurister ikke alltid er å finne i dommerstanden. Liland- og Moensaken er dokumenterte eksempler hvor alle disse omstendigheter gjorde seg gjeldende; med optimalt katastrofalt resultat i et land som ikke praktiserer dødsstraff. Og pressens rolle? Ja, vi har jo nettopp lyttet til Tore Sandbergs vurdering. Blant jurister er det en utbredt oppfatning at det hvert år begås en rekke justismord. Det vil si at uskyldige mennesker dømmes for handlinger de ikke har begått, eller på grunnlag av utilstrekkelig bevisførsel; dvs. på grunnlag av indisier som samlet sett ikke burde virket fellende. En undersøkelse utført i 1996 av førsteamanuensis dr. juris Ulf Stridbeck ved universitetet i Oslo og av nå avdøde professor dr. juris Anders Bratholm, konkluderte med at 144 personer i perioden 1986–1996 kan ha blitt uskyldig dømt i Norge. Det finnes i Norge altså en ikke ubetydelig risiko for å bli uskyldig dømt. Dette bør være en påminnelse om den gamle visdom om at mennesket ikke er perfekt, og om at dette ikke kun gjelder de


tiltalte, men i høy grad også domstolens representanter. Allikevel viser det seg nesten umulig å få domstolens representanter til å gå i seg selv. Sannheten om noen av de alvorligste justismord er blitt presset frem mot domstolens vilje, og hadde det ikke vært for genuint humanistisk innstilte mennesker som Per Sandberg, ville heller ikke justismordene som ble begått mot Per Kristian Liland Og Fritz Moen, blitt avdekket. Heller ikke her er det pressen som har vært pådriveren. Maleren Odd Nerdrum ble nylig dømt til to års ubetinget fengsel av Oslo tingrett. Det ville vært meget uoverveid å hevde at han har vært utsatt for justismord. Dommen er anket og derfor i skrivende stund ikke rettskraftig. Dersom anken blir tatt til følge, vil det bli Nerdrums oppgave å overbevise Oslo lagmannsrett om at tingrettens dom var feil. Vi må kunne formode at forsvaret har nye argumenter å anføre, og at det kan oppvise en argumentasjon som samlet sett kan rokke ved aktoratets påstander. Dette er en ordnet og ryddig prosess; underlagt de restriksjoner og prosedyrer som kjennetegner lovverket, ivaretatt av domstolen; den tredje statsmakt innen demokratiets maktfordelingsprinsipp. Allikevel vet vi altså at det iblant kan gå veldig galt under selve rettsbehandlingen. Om Nerdrum er skyldig eller uskyldig i henhold til tiltalen, det er ikke temaet for denne artikkel. Det er pressens dekning av saken som interesserer. Finner vi også her igjen Tore Sandbergs lydige hund? Ja, det gjør vi, og den har ikke engang gjort forsøk på å skjule seg under sin herres bord. Aftenpostens kulturjournalist Lotte Sandberg bruker alle­rede før domsavsigelsen saken til å diskutere kunstnerstandens skattemoral. Nerdrums fremstilling av saksforholdet vies knapt et skuldertrekk, og når den allikevel berøres, er det i ironiske vendinger egnet til å skape tvil om tiltaltes troverdighet. To uker før saken kom for retten, hadde VG en større anlagt artikkel hvor Nerdrums ansikt dekket hele avisens forside under overskriften Avslørt. Avsløringen viste seg å være av det luftige slag. Den handlet om Nerdrum-familiens kjøp og finansiering av hus i Frankrike og var skrevet i den form som for tiden synes å være den foretrukne trend i norsk presse; dvs. i kriminalgenren. Avsløringene munnet imidlertid ut i en latterlighet; at Nerdrum i de siste år skulle ha levd et hemmelig slottsliv i sus og dus i Paris. For øvrig inneholdt artikkelen to faktuelle feil med hensyn til Nerdrums salg av bilder i USA. Jeg antar at VGs intensjon må ha vært å bruke den forestående rettssak til å skape underholdning for det blodtørstige dyr som kalles publikum. Det er jo slikt som selger avisen. Men virkningen av artikkelen må man ha forstått ville bli av mindre munter karakter: To uker før en borger skal for retten, blir han fremstilt nærmest som om han skulle ha tusket til seg sitt eget hjem. Ville man gjort det samme med en popstjerne? Eller fotballspiller? Andre aviser har uten videre – og uten å fordype seg i sakens faktuelle sider - fastslått at Nerdrum er proff i økonomiske spørsmål. Underforstått at han må ha unndratt skatt med overlegg, noe som jo er straffeskjerpende på en måte som vil komme til uttrykk i straffeutmålingen dersom han kjennes skyldig. Den gjennomgående trend – slik det fremgår av ca. seksti artikler, er at pressen bygget sin saksfremstilling på aktoratets påstander, noe som ble ytterligere visualisert for alle som var til stede under rettssaken. I de to dager den varte, fulgte journalis-

tene aktoratets saksfremstilling, men da forsvarerne var i aksjon, fantes det ikke en journalist til stede – med ett unntak så vidt jeg kunne se, rett skal være rett – det var Agnes Moxnes fra NRK. Resultatet var at pressens fremstilling av hva som skjedde i rettssalen, i stor grad bygget på aktoratets forståelse. Og da dommen ble offentliggjort, kan jeg heller ikke se at noen foretok en inngående analyse av dens premisser. Ved å forhøre seg hos landets advokater ville man ha kunnet forvisse seg om at flere av domspremissene kan anses for å være diskutable. I likhet med sakene som dannet presedens for selve straffeutmålingen. Alt i alt må man kunne si at pressens dekning av saken var preget av to hovedtendenser: Av viljen til å skape underholdning for publikum og av viljen til ukritisk å gjengi påtalemaktens påstander. Jeg vil hevde at dette er meget usunne posisjoner å innta for journalister i saker hvor en av landets borgere står under tiltale. Og at de ut fra et rettssikkerhetsprinsipp er uforenlige med oppgaven om å representere den fjerde statsmakt. Det finnes eksempler som viser større slagside enn pressens dekning av Nerdrum-saken. Men når man tar det veldige volum av pressens dekning av saken i betraktning, blir den samlede effekt allikevel merkbar. Nå kan det hevdes at det ikke er pressens oppgave å løse Nerdrums eller andres problemer med skattemyndighetene. Men denne holdning er en privatisering. Når en skattesak ender som straffesak, rives den ut av den private sfære og blir et offen­ tlig anliggende. Da står den tiltaltes fremtid på spill på en måte som burde påkalle pressens årvåkenhet – vel å merke dersom den ønsker å inneha rollen som den fjerde statsmakt. Jeg mener ikke at dommen mot Nerdrum ville blitt en annen dersom pressen hadde skrevet annerledes. Det er ikke pressens ansvar at Nerdrum tapte i første rettsrunde. Men jeg mener at saken rommer implikasjoner som pressen har unnlatt å ta i betraktning. Og den viser pressens tilbøyelighet til å velge statens standpunkt som utgangspunkt for behandling av en rettskonflikt mellom stat og individ. Generelt sett bør pressen være ekstra aktpågivende i saker som omhandler skatt. Dette fordi saksfeltet er sterkt politisert og preget av uenighet og engasjement. I Danmark ble det for noen år siden gjennomført en meningsmåling som viste at et flertall mente at skatteunndragelse er en mer alvorlig forbrytelse mot fellesskapet enn drap. Faren for å piske opp allmenn antipati mot den tiltalte vil derfor være langt større i skattesaker enn hva man gjerne forestiller seg. Og muligheten for at en rettsprosess kan påvirkes av en engasjert opinion, kan ikke utelukkes. I hvert fall har noen av kulturlivets representanter latt seg opp­ildne. Forfatteren Anne B. Ragde karakteriserer forsvaret av Nerdrum som syting. Og hennes kollega Knut Faldbakken kaller ham en klovn. I nødens stund er det godt å vite at man har et kulturliv. Fra det hold har det ellers vært taust. Riktignok ga Håkon Bleken og Leonard Rickhard etter domsavsigelsen uttrykk for det urimelige i at Nerdrum under soning av en eventuell retts­ kraftig dom skal bli fratatt retten til å male. For øvrig er det helt stille. Det finnes ikke et menneske der ute i Kultur-Norge som har et synspunkt å fremme. Ikke på straffeutmålingen som overgår hva som gjerne idømmes alvorlige voldsforbrytelser. Ikke på sakene som danner presedens for straffeutmålingen. Ikke på spørsmålet om Nerdrums fremstilling allikevel kan være den riktige. Ikke på noe. Det er taust. Man er stille som mus. 5/2011

59


JAN BAKER post@janbaker.no

JAN BAKER post@janbaker.no


galleripresentasjon: I hver utgave av KUNST presenterer vi et galleri.

Galleri Walaker ligger idyllisk til i Solvorn i Sogn.

I tredje etasje i galleriet ble det vist frem malerier og grafikk av Inger Sitter samt skulpturer av Nico Widerberg sommeren 2011.

I taket i det gamle fjøset ses spor etter rosemalte vegger, som har tilhørt en kirke i Solvorn fra 1600-tallet.


Det gamle fjøset fra 1882 er omgjort til galleri.

I andre etasje i galleriet stilte Sigrid Øyrehagen ut monotypier, og Gro Hege Bergan viste frem maleri og grafikk.

I det gamle fjøset holder Ole Henrik Nitter Walaker hver kveld et lite kåseri for gjestene.

Galleri Walaker 300 – Tre etasjes galleri i gammel låve I den idylliske grenda Solvorn i Sogn holder galleri Walaker 300 til i et gammelt fjøs og låve fra 1882. Byggets eldste tømmerstokker stammer fra en kirke i området som ble oppført på 1600-tallet. Tømmeret vokste i skogen på 1100-tallet da Urnes stavkirke ble reist rett over fjorden. I løpet av de siste 30 årene har galleriet stilt ut norsk samtidskunst hver vår, sommer og tidlig høst. Tekst Anne Marit Muri / Foto Thomas X. Floyd

SOLVORN I SOGN (KUNST): I 1990 åpnet Galleri Walaker sine dører for publikum. Det var det daværende vertskapet på hotel Walaker, Hermod Nitter Walaker og kona Oddlaug, som tok initiativ til å bygge om den gamle låven og fjøset på eiendommen til galleri. Da var det 300 år siden familien Nitter åpnet gjestgiveri i Solvorn i 1690. Det nye galleriet fikk samme navn som hotellet, pluss tallet 300, for å markere den 300 år gamle driften av stedet. I dag er det niende generasjonen, Ole Henrik Nitter Walaker som driver hotel Walaker og galleri Walaker 300. Han drifter stedet sammen med sin kone Astrid Ullestad. Solvorn ligger i Luster kommune i Sogn og Fjordane fylke, tett inn til Lusterfjorden. På østsiden av fjorden ligger Urnes stavkirke, som antas å være Norges eldste bevarte stavkirke. Allerede i 1859 begynte ferjetrafikken over fjorden. Urnes stavkirke har i lang tid vært en turistattraksjon i fylket, noe som har bidratt til stor trafikk av turister i området. Walaker hotel har gjennom mange generasjoner dekket behovet for overnatting og bevertning i Sogn, og er i dag kjent for sin gode ­atmosfære.

Velstelt Hotell, hage og galleri skinner av velpleid omsorg når vi besøker stedet midt i juli, på en solfylt sommerdag i juli. Dagens hovedbygning ble oppført rundt 1920. Arkitekten valgte å forme bygget i klassisk stil med terrasse under tak ved inngangspartiet. Bygningen er malt i en lys gulfarge. Også stedets eldste bygning samt lysthuset i hagen er malt i den samme lysegule fargen. Låven er rødmalt. Eiendommen er omgitt av en hage med hvitmalt stakittgjerde. I det frodige uterommet med pertentlige blomsterbed kan gjestene sitte i dype kurvstoler og nyte forfriskninger, kaffe eller dagens frokost når været tillater å sitte ute med himmelen som tak. – Det er et privilegium å få bo i Solvorn og drive hotell og galleri. Jeg kan ikke bo på et bedre sted eller ha en bedre jobb, selv om jeg til tider har lite fritid i sommersesongen, sier Ole Henrik Nitter. Vi er så heldige at vi opplever at mange av gjestene våre kommer tilbake år etter år og vil bo på det samme

rommet og nyte roen og freden som råder her. Selv midt på sommeren er atmosfæren avslappet på det lille stedet. Men om vinteren, da er det virkelig stille her. Mange av sommergjestene som har feriebolig i bygda, har da reist hjem igjen. Det er nesten folketomt i Solvorn, som består av en gate og flere små stier mellom husene som ligger i en svak skråning ned mot fjorden. – Det er om vinteren min kone og jeg planlegger vårens, sommerens og høstens kunstprogram på galleri Walaker. Vi har også her vært heldige da mange av Norges mest anerkjente kunstnere har stilt ut i galleriet vårt, som rommer tre etasjer.

Kåseri hver kveld – I kjelleren har vi innredet gallerilokalet med bord og stoler. Det er her jeg holder mitt lille kåseri om hotellet, om Solvorn og om Urnes stavkirke etter at gjestene har spist middag. Vi serverer fire retters middag hver kveld kl. 19.30 i spisesalen. Ca. kl. 22.00 åpner vi galleriet for gjestene. Da informerer jeg litt om stedet både på engelsk og norsk. Selv ble vi imponert over hvor galant dette ble utført av hotellsjefen med akkurat passe dose informasjon på to språk. Fakta ble krydret med personlige fortellinger og opplevelser, som fikk sekvensen til å fremstå som god underholdning. Galleriet er også åpent på dagtid fra kl. 12 til kl. 17. I år har de gjennomført to ulike utstillinger. Den første åpnet 30. april i år. Sommerutstillingen ble åpnet 9. juli. På bord og kommoder i galleriet i første etasje har det i løpet av sommeren 2011 blitt stilt ut skulpturer av Astrid Grue og Karin Øvstedal. I det gamle fjøset i andre etasje har de rustikke tømmerveggene blitt dekorert med monotypier av Sigrid Øyrehagen, samt grafikk og maleri av Gro Hege Bergan. I topp­etasjen, som har hvitmalte vegger og høyt skråtak, har Inger Sitters malerier og grafikk blitt stilt ut sammen med skulpturer av Nico Widerberg i sommer. – Galleriet tilfører både oss, bygda og de tilreisende gjestene, som ofte kommer langveis fra, nye impulser. Vi blir rett og slett rikere på gode opplevelser gjennom kunsten som vi får anledning til å formidle i galleriet vårt her på Vestlandet. ■ 5/2011

63


Vid vägen till Kapstaden.

Anna Törnquist

– akvarellkunstner og arkitekt

Av og til ser jeg akvareller som skiller seg ut fra det vanlige. Akvareller som får meg til å stanse opp og ta dem inn. De er som sukkertøy jeg har lyst til å suge på. Anna Törnquist lager slike akvareller. KUNST har tatt en prat med henne. Tekst Toril S. Kojan / Foto Anne Vesaas

– I dag tør jeg presentere meg som kunstner, sier Anna Törnquist smilende, – men det har tatt tid å komme dit. Anna Törnquist er utdannet arkitekt og har arbeidet som dette i nesten 30 år. Mesteparten av tiden som deleier på stort arkitektkontor i Gøteborg. Det var først i 1999 at hun begynte å male for alvor. − Det begynte som en fritidssyssel, men det tok helt av, slik at jeg på et tidspunkt var nødt til å gi min kunstneriske virksomhet en sjanse. Nå deler jeg tiden min mellom maleriet og arkitekt­ virksomheten, gjennom mitt eget firma. Og hvor jeg egentlig står på fire ben: arkitektvirksomhet, undervisning på arkitektutdannelsen på Chalmers, akvarellkurs og eget maleri. − Hvordan begynte det egentlig? − Jeg har alltid vært glad i å tegne og male, men å utdanne meg til kunstner vurderte jeg aldri. Jeg begynte jo å arbeide som arkitekt lenge før datamaskinene gjorde sitt inntog, og som arkitekt har jeg derfor fått trene både hånd og øye. På våren i 1999 var vi noen kvinnelige kolleger som hadde arbeidet altfor mye en periode, så vi fikk fri en uke for å dra bort og finne på noe avkoblende. Vi dro til Österlen og gikk på akvarellkurs hos Hasse Karlsson. Det var veldig morsomt, og jeg fortsatte etterpå å male som en besatt hele sommeren og langt utover høsten. I desember det året hadde jeg min første utstil64

5/2011

ling. Egentlig torde jeg ikke, men jeg hadde tegnet en skole som jeg var stolt av, og som jeg gjerne ville vise frem. Jeg lånte inngangshallen på skolen en helg og inviterte venner og bekjente. Jeg tenkte at de kunne jo alltids se på den fine skolen og gi blaffen i akvarellene hvis de ikke likte dem. – Hvordan gikk det? – Det var ingen som brydde seg om bygningen! I stedet solgte jeg nesten alle bildene. Skikkelig positiv forsterkning. Anna Törnquist er 54 år, bosatt i Gøteborg sammen med sin mann Anders. De har fire voksne barn og fem barnebarn. Anna har sitt atelier i Klippan i Gøteborg, en gammel sukkerfabrikk som er omgjort til atelierer og håndverkslokaler. De har også en gård med atelier på Baskemölla i Österlen. Der pleier hun å holde kursene sine. − De første årene satt jeg alltid ute foran motivet, forteller Anna; − vakre landskaper, sjarmerende fiskevær, svarthvite kuer osv. Den største utfordringen handlet om å forstå hvorfor jeg malte nettopp dette bildet, og hva jeg ville det skulle formidle. Det var altfor lett å avbilde, og litt vanskelig å tro at jeg hadde noe mer å fortelle. Publikum var jo lett å forføre med vakre bilder, og jeg solgte bra og fikk stor selvtillit. Lenge så jeg på meg selv som akvarellist – et vanlig begrep som jeg i dag synes er litt merkelig. Hvem kaller seg akrylist? Kanskje henger det sammen


Kulörtvätt.

med at akvarellteknikken er så vanskelig å mestre, så det blir en kamp i seg selv. Arne Isaksson på Gerlesborgskolen er vel den som har bidratt til at akvarellen er blitt en egen kunstart og ikke bare en skissemetode. Hans etablerte og etter hvert kjente pedagogikk har også bidratt til å sette fokus på akvarellteknikkens unike muligheter. Men for meg ble det å ha fokus på teknikken en flukt fra det som er virkelig vanskelig: Hva er kunst? Det å gi seg i kast med å arbeide frem spennende effekter og vakre landskapsskildringer i akvarell var lenge helt tilstrekkelig. – Hvordan ser du på det nå? – Etter hvert har jeg nok funnet mer glede i å ta med meg inntrykk, tegninger og minnebilder inn i atelieret for videre bearbeiding. Maleriene mine har suksessivt blitt mer selvstendige. Jeg har vel hele skalaen fra det forenklede figurative til abstrakte eller helt nonfigurative bilder i min portefølje. Akvarellen er fortsatt det som dominerer, men bildeuttrykket er nå viktigere enn teknikken. Jeg finner ofte inspirasjon hos kunstnere med helt andre medier enn hos de tradisjonelle akvarellmalerne. Jeg blir glad når besøkende i atelieret mitt blir overrasket over at det er akvarell jeg maler – kan akvarell se slik ut?

Motivkretser Ser du gjennom Anna Törnquists portefølje, vil du se mange forskjellige motivtyper. Det er landskap i alle innpakninger, det er portretter, det er hus, for å nevne noe. Hva liker hun best å formidle? – Mine motivkretser varierer. Jeg synes det er vanskelig å holde meg bare til en enkelt genre. Det har både fordeler og

Fåror.

ulemper; hadde jeg holdt meg mer konsekvent til en motivkrets, ville jeg kanskje fått større kunnskap om motivets forutsetninger og begrensninger, men på den andre siden mener mange av dem som besøker utstillingene mine, at det er spennende at jeg utvikler meg og forandrer meg. Og i min jobb som arkitekt er det altfor mange ting man må, så når jeg maler, vil jeg være fri til å arbeide med det jeg føler for. – Landskapet kommer stadig igjen. Jeg har en forkjærlighet for det nordiske dramatiske landskapet: karrige fjell, åpne hav, snødekte slettelandskap osv. Ofte med noe som stikker seg frem: vindskjeve hus som klamrer seg fast til klippene, eller som bøyer seg under høye fjell, stolper og seil som vertikale aksenter i en horisontal naturscene, osv. – Er det noe som inspirerer deg spesielt? – Reiser er alltid inspirerende og gir også mulighet for å male konsentrert over en periode. Island var en helt spesiell opplevelse, landet med de store kontrastene. Jeg valgte spesielt ut islandsk musikk som formidlet den spesielle naturopplevelsen. Etter å ha malt de lyse nettene et par uker kunne jeg ta med meg inntrykkene hjem, og musikken hjalp meg å holde fast på følelsen, slik at jeg kunne fullføre en Island-utstilling. – Den reisen som fra et kunstnerisk synspunkt var den mest utviklende, gikk til Syd-Afrika for et par år siden. Jeg hadde hørt at det var guddommelig vakkert der, og det var det jo også. Men de opprørende township-miljøene kom imellom meg og naturen. Jeg oppdaget at jeg ikke kunne komme utenom dem som motiv, men hvordan skulle jeg kunne nærme meg dem på en kunstnerisk måte, samtidig som jeg sto utenfor med bare en ytterst marginal forståelse av hvilket liv som ble levd der? 5/2011

65


På samma kvist.

Nattsvärt och silverblänk.

– Hvordan løste du det? – Etter en lang prosess landet jeg til slutt med et antall collager som jeg syntes beskrev min veldig doble følelse for town­ ship-ene på en sann måte: den grusomme urettferdigheten i det bestående apartheidsystemet og samtidig respekten for at mennesker med så små midler ikke bare overlever, men også klarer å gjøre det vakkert og trivelig rundt seg. Først etter dette kunne jeg gå i gang med det overveldende vakre landskapet. – Hva betydde denne reisen for deg rent kunstnerisk? – Etter dette ble det fullstendig uinteressant å male ved den europeiske middelhavskysten. Det var for vakkert og velordnet. Bildene risikerte å bli som illustrasjoner i en turistbrosjyre. – Du maler også en del portretter? – Ja, i stadig større grad har det sneket seg inn mennesker i bildene mine. Det begynte egentlig som en spøk. Jeg fylte 50 år og feiret det sammen med en gjeng med venner i mitt nye atelier. På veggene hengte jeg opp akvarelltanter, min oppfatning av hva det ville si å bli tant. (Gammel, red. anm.) Det viste seg at disse akvarelltantene ble veldig populære hos mine besøkende. For hvert år som gikk, ble de forandret – de ble til chics, hekser og skarver. Jeg har et trofast publikum, som hver gang de kommer, lurer på om jeg ikke har noen nye varianter å by på. Anna Törnquist har nå blitt lei av de lettsolgte og kanskje for overfladiske bildene. Nå arbeider hun med mennesker i en mer seriøs tapning. For eksempel de svarte som går og går og går langs motorveiene i Sør-Afrika, mens de hvite suser forbi i trygge biler med sentrallås. Eller de krumbøyde kvinnene som kanskje med bedre kosthold og medisin (og attpåtil fortrengt av turistene) snart har forsvunnet fra bybildet i spanske småbyer. En gang Anna arbeidet med noen bilder som opprinnelig var tre sexy kvinner i røde badedrakter, forvandlet de seg til tre røde figurer som på forskjellig måte forholdt seg til et abstrakt, mannsdominert bylandskap. Det ble etter hvert til en serie på ca. 30 bilder, abstrakte eller helt nonfigurative og med tittelen De signifikante røde. – Hva holder du på med nå? – Jeg arbeider med et prosjekt med gamle kvinner i forskjellige fasonger. Min ambisjon er å fange klokskapen og livserfa66

5/2011

ringen som er risset inn i en gammel kvinnes ansikt, og å fange skjønnheten i de klassiske kvinnelige sysler som å henge ut vasken, eller å utfordre den gamle kvinnens kulturelle begrensninger gjennom å skildre henne i uventede situasjoner. Eldre kvinner er så usynlige både i media og i samfunnsbildet at jeg synes det er en passende utfordring i å synliggjøre dem på en positiv måte.

Teknikk Akvarellteknikken er fortsatt Annas primære medium. Den er vanskelig – man klarer kanskje aldri helt å mestre den – men den innebærer også unike muligheter. – Mye handler om å lære seg å utnytte akvarellpigmentets forskjellige egenskaper, som for eksempel farger som lager en skarp kant når den tørker, eller den sprer seg og blander seg. En annen teknikk går ut på å løfte frem lyset i bildet ved å sette papirets hvithet opp mot det dramatisk svarte. I en akvarell må man våge å slippe taket i tide, ellers risikerer man at bildet blir malt i hjel. Jeg pleier å sammenligne akvarellmalerens arbeid med en regissørs: En god regissør velger et spennende manu­ skript og vet hva hun vil iscenesette. Hun velger en god arena og dyktige skuespillere. Hun setter dem i arbeid og gir regi. Når skuespillerne har kommet seg litt inn i stykket, må regissøren slippe taket for å gi dem rom, ellers blir spillet livløst. Selv en dyktig akvarellmaler må gi omsorgsfull regi med sine pensler eller andre redskap, men så må man slippe taket og stole på sine aktører. Om du lar pigmentene ved hjelp av vann få tilstrekkelig med spillerom, kan de utrette langt mer spennende ting enn det maleren selv kan klare å få til. – Bruker du noen gang andre teknikker enn akvarell? – Av og til benytter jeg andre teknikker som leire, tekstil, collage, tempera eller olje. Forskjellige medier gir forskjellige utfordringer, og blandingen beriker og inspirerer. I det siste har kvinneprosjektet mitt vokst seg inn i oljemalingens verden. Hva det blir av det, vet jeg ikke, men det er gøy!

Se kunst for salg i Kunstkatalogen.


30.9.2011 - 6.11.2011 www.nnks.no

Lisbeth Johansen Sjøvoll Grethe Gunneng

Anne Rita Nybostad

tors-søn 12-17:00 T: 92 888 150 www.holeartcenter.com

PIPPIP FERNER zoologisk morfologi 15. okt - 13. nov 2011 maleri og skulptur VERNISSAGE LØR 15. OKT kl. 15-18:00 Musikalsk & scenisk installasjon av Tora Ferner Lange / Annette Dyvi


1

2

3

4


Kvinne fra kunsthitorien

Käthe Kollwitz

– de svakes talerør Dette var kvinnen som kommuniserte med en kjærlig hånd gjennom kunsten. Hun kjempet mot krigen og dens tap. Hun kjempet mot fattigdommen. Hun talte på vegne av familieskjebnene som gikk på spill – når kvinner og barn ble etterlatt til seg selv under 1. verdenskrig.

Tekst Hilde Hernes / Foto Elizabeth Prelinger

Slik beskriver Mara R. Witzling Käthe Kollwitz' takknemlighet og glede over å studere kunst og hengi seg totalt til denne sysselen, i boken Voicing our visions: Writings by women artists. Allerede fra ung alder likte Käthe Kollwitz å utfolde seg kunstnerisk. Foreldrene så lidenskapen til den unge jenta og støttet henne slik at hun fikk gå i lære hos gravøren Rudolf Mauer. I en alder av 17 år dro hun til Berlin og begynte på et kunstakademi for kvinner. Selv om elevene fikk en tradisjonell og konvensjonell opplæring ved akademiet, skal hun selv ha sagt at hun stortrivdes der. Under denne tiden ble Kollwitz kjent med kunstneren Karl Stauffer-Bern, som igjen kjente kunstneren Max Klinger – som kom til å ha avgjørende betydning for kunstutøvelsen til Kollwitz. Etter mye fram og tilbake tok hun det endelige valget ca. rundt 1890 om å fokusere på det grafiske mediet fremfor malerkunsten. Valget skyldtes mest trolig bekjentskapet med Klinger. Käthe Kollwitz studerte deretter på kunstakademiet for kvinner i München. I løpet av sin studietid ble hun forlovet med Karl Kollwitz, en medisinstudent som hun traff nesten med det samme hun ankom Berlin. De to forlovet seg raskt, men da de begge studerte, ventet de med å gifte seg. Det var først i 1924 at Käthe og Karl ble mann og kone, og i årene som fulgte, fikk de sine to sønner Hans og Peter. I hverdagen passet Käthe barna samtidig som hun også fikk litt tid ekstra til å benytte på kunsten, mens Karl arbeidet på legeklinikken. Arbeidstid og fritid gikk nesten i ett: De levde et enkelt liv med fokus på sitt arbeid og ikke minst barna. Allerede fra tiden som nygift var Käthe Kollwitz fascinert over klientene som kom ut fra legeklinikken der hennes mann arbeidet. Dette var de virkelige menneskene. Hun skriver selv i sine dagbøker hvordan hun følte mer for disse og kalte dem skjønne vesener, i motsetning til for eksempel menneskene fra borgerskapet. Kunstnerinnen ble altså inspirert av motiver herifra. 1 Selvportrett i blandingsteknikk, 1889. 2 Den unge kunstneren i begynnelsen av tyveårene. 3 Käthe Kollwitz i sitt studio. 4 Selvportrett, Käthe Kollwitz, 1911.

I 1919 tiltrådte kunstnerinnen i stillingen som professor ved Kunstakademiet i Berlin, og her arbeidet hun til nazistenes maktovertakelse – da hun mistet sin stilling som den eneste kvinnen i denne posisjonen.

Max Klinger og grafikken Han lærte hvordan man skulle lage raderinger, han skapte 14 store trykksirkler som generelt blir ansett for å overgå både hans malerier og skulpturer. Disse trykkene var selve startpunktet for den grafiske kunsten – som nå ble ansett på lik linje med de andre kunstformene. Slik skriver Elizabeth Prelinger om Max Klingers status innenfor trykkekunsten i Tyskland, hvor han i tillegg satte startpunktet for grafikkens begynnelse. Videre: I 1891 publiserte Klinger Malerei und Zeichnung, en teoretisk avhandling som drøftet forholdet mellom maleriet og grafikken. I teksten redegjorde han for de ulike fordelene ved det grafiske mediet. Ifølge Prelinger anså Klinger grafikken som det kunstneriske mediet hvor man virkelig kunne utfolde seg fritt. Maleriet var ifølge han mer fastlåst i formen til å kunne skildre den reelle virkeligheten – noe som skyldtes maleriets fargebruk. Maleriet var dekorativt i motsetning til grafikkens mer rapporterende karakter, som ikke nødvendigvis behøvde å vise frem det skjønne. Ekspresjonisten Max Klinger mente at man stod godt rustet gjennom tegnekunsten til å ytre seg både kritisk, satirisk og ikke minst ironisk om sin egen samtids virkelighet. Det gode med det grafiske mediet var selvsagt at de ulike tegningene kunne trykkes opp i flere eksemplarer, på den måten kunne flere få med seg det formidlede budskapet i verkene. Der en tegning eller et maleri ville forsvinne hvis det ble ødelagt, kunne det grafiske verket bli trykket opp igjen. Max Klingers kanskje viktigste budskap i avhandlingen var at han løftet det grafiske kunstmediet opp på lik linje med maleriet – han redegjorde for grafikken som egen selvstendig kunstform. Prelinger anser at Max Klingers innflytelse på Käthe Kollwitz var av avgjørende betydning for valget hun tok da hun satset på grafikken fremfor maleriet som kunstform. Når man betrakter Kollwitz' kunstverk, kan man faktisk se hvordan Klingers ­ideer satte dype spor hos henne. 5/2011

69


Ambivalensen overfor ekspresjonismen Käthe Kollwitz ville aldri sagt ja til å være forbundet med stilbevegelsen ekspresjonismen, på tross av at hennes kunstverk nettopp viser en enorm uttrykksfullhet gjennom linjene og formene, hevder Mara Witzling. Ekspresjonistene ble ansett som studiomalere av Kollwitz i den betydning at de oppholdt seg innendørs. De var altså utenfor rekkevidde for de sosiale problemene. Der ekspresjonistene var opptatt av kunstneriske spørsmål som kunst for kunstens egen skyld, var Kollwitz mer opptatt av den sosiale makten kunsten kunne ha hvis den ble brukt riktig. Hun var opptatt av at kunsten skulle skildre samfunnet slik det var – med dets sosiale klasser. Witzling skriver: Kollwitz klarte å sammenbinde den sosiale beskjeden med den estetiske formen, slik at de to ble en. Denne posisjonen hevder også Elizabeth Prelinger, som skriver at Kollwitz nektet å være forbundet til noe politisk parti, på tross av at hun lagde kunstverk med sterkt politiskadete meninger eller kvinnekamp. Kunstnerinnen hadde en ambivalens i seg: Hun utførte de motivene hun selv ønsket å formidle, uten at hun lot seg fange under noen propagandaformer hun selv ikke ønsket. Käthe Kollwitz var, ifølge Prelinger, svært kritisk i forhold til både ideologier og kunstneriske meninger, og utførte sine kunstverk ganske så konservativt stilmessig. Samtidig bringer Käthe Kollwitz noe særegent til sine verk, som gjør at man som betrakter blir fenget av dem. Prelinger ser også dette og beskriver kunstnerinnens egen sfære på denne måten, i norsk oversettelse: Få kunstnere er så universelt elsket som Käthe Kollwitz. Gjennom den vestlige verden, Kina og Sovjetunionen tryller hennes navn opp sterke bilder av mødre og barn, av solidaritet mellom mennesker, og med bilder som viser en protest mot urettferdighet og lidelse. [...] Kritikere og offentligheten satte pris på Kollwitz' kunst fra det øyeblikket hun ble oppdaget på en utstilling i 1893; dens tilgjengelige stil og de humanitære temaene sikret henne et publikum som har forblitt trofaste i løpet av hennes liv og i ettertid. Det er nettopp kunstnerinnens humanitære og medmenneskelige motiver som har ført til at mange har fått øynene opp for hennes gripende og sårbare kunstverk. Hun skaper i tillegg helt unike uttrykksformer. I dette tilfellet må man understreke forskjellen på de kunstnerne som for eksempel kan tegne perfekt, og de som kan formidle motivet videre utover det kunstnerisk korrekte, stilmessig: Käthe Kollwitz skaper gripende kunstverk særskilt med tanke på hennes motivkrets, men samtidig hadde hun også tekniske ferdigheter innenfor de ulike kunstformene hun arbeidet med – både innenfor grafikken, tresnittet og det skulpturelle mediet. Ett eksempel på hennes kunnskap er hvordan hun bevisst valgte å lage en krigsbildeserie i tresnitt, fremfor i litografi, slik at motivene skulle få mest mulig krass, sterk og brutal kommunikativ effekt. Kunstnerinnens verk viser en ekspresjonistisk stil blandet med hennes egen kvinnelige personlighet som taler gjennom dem. Hun stod stødig med sin egentolkning av den ekspresjonistiske stilformen, og hun hadde ikke behov for å relatere seg til andre medlemmer av den ekspresjonistiske bevegelsen. Mødre, Käthe Kollwitz, 1921. Fattigdom, Käthe Kollwitz, 1893–1894. utbrudd, Käthe Kollwitz, 1903.

70

5/2011

En sterk kvinne Man kan se en forbindelse mellom Käthe Kollwitz' eget liv og hennes behandling av motivene i kunstverkene: Mara R. Witzling skriver hvordan Kollwitz på en særegen måte formet sine kvinner i kunstverkene, som skilte seg fra resten av den vestlige verden.


– Friheten og gleden av studentdagene forble med henne gjennom hele hennes liv, det gjorde også respekten for både konsentrasjonsevnen og ærgjerrigheten som er nødvendig for kunstnerisk oppnåelse.

Kunstnerinnen tok sine egne følelser som mor og brukte disse i skildringer av motivkretsen mor og barn. Mer spesifikt, gjennom å tale med en personlig uttrykksform om en sosial kontekst, klarte hun å formidle sine budskap på en universell måte. Ifølge Witzling gikk verkene til Kollwitz fra å formidle et sårbart forhold mor og barn imellom, til å utvise en enorm form for styrke og kraft. Som om moren springer ut av kunstverket og sier: – Jeg har selv tatt valget ved å lage barn, og jeg skal derfor våke over det om det er det siste jeg gjør. Denne egenskapen, altså hennes egen iboende styrke, kan man også se i Käthe Kollwitz' egne dagboknedtegnelser, hvor hun beskriver moralen gitt fra sin egen far om å være den beste hun kan være i det hun gjør. Som nevnt tidligere ble Käthe støttet av sine foreldre fra tidlig alder med å gå på kunstskole, men idet hun valgte å gifte seg, kan det virke som om faren hennes ble litt skuffet: I hennes nedtegnelser skal faren ha sagt at siden hun valgte å gifte seg, – så fikk hun forsøke å bli den beste konen hun kunne bli for sin mann. Gjennom disse ordene kommer det frem hvordan han mente at for å bli en god kunstner måtte hun gi avkall på ekteskapet og barn med de ulike pliktene dette medførte. I motsetning til dette strevde Käthe Kollwitz for å bli både den beste konen og den beste kunstnerinnen – siden hun hadde satt seg fore disse tingene. Hun hadde altså ingen intensjon om å gi opp sitt kunstnerkall selv om hun trådte inn i den ekteskapelige pakt. Kollwitz giftet seg, fikk to barn i tillegg til at hun klarte å bli en anerkjent kunstner. Käthe Kollwitz` drivkraft i sitt kunstnervirke hentet hun fra sitt indre. Fra en dagboknedtegnelse fra årene 1909–1943 skriver hun dette, i norsk oversettelse: Jeg vil ikke dø, selv ikke om Hans eller Karl skulle dø. Jeg vil ikke gå vekk før jeg oppriktig har gjort det meste av mitt talent og kultivert det frøet som var plassert i meg inntil den siste lille spiren har vokst.[...] Det er ikke kun at jeg tillater å avslutte mitt arbeid – jeg er forpliktet til å avslutte det. Dette virker for meg å være meningen med alt dette skvalderet om kulturen. Kultur stiger kun når individet fullfører sin sirkel av forpliktelser. Hvis alle forstår dette og fullfører sin sirkel av forpliktelser, så vil ­ektheten dukke opp. Kulturen til en hel nasjon kan i siste analyse være bygd på ingenting annet enn dette. Slik det fremkommer av kunstnerinnens egne skriblerier, hentet hun både inspirasjon og energi til arbeidet fra sin egen sterke tro på sitt kall som kunstner. Hun trodde sterkt på at hvis alle fullførte sitt eget kall og sine egne valg fullt ut, så ville det kulturelle samfunnet hevet seg opp til et sted hvor prakt og ekthet eksisterte om hverandre. Man kan forstå logikken her: for hvis alle mennesker er opptatt av å gjøre det beste av seg selv og sitt liv – ville også alle vært mer fornøyd med livene sine, som igjen ville reflektert over på samfunnsplanet. Käthe Kollwitz var tro mot sitt kall, også i de tider hvor sorgen over hennes sønn Peter bød på motgang: i perioden etter at Peter

døde, begynte hun, på tross av sorgen, å lage en minneskulptur. Mara Witzling skriver hvordan kunstnerinnen tidligere hadde slitt med den skulpturelle kunstformen og følt at hun ikke strakk til. Men nå – etter Peters dødfall, arbeidet hun seg gjennom sin egen usikkerhet i forbindelse med skulpturen som resulterte i den utsøkte skulpturen The Grieving Parents eller De sørgende foreldrene. I artikkelen Two Wars – Two Women: Käthe Kollwitz (1867–1945) – Gerda Rotermund (1902–1982) skriver også Ilse Kleberger hvordan Kollwitz slet med arbeidet på minneskulpturen til sin 18-årige falne sønn: Kunstnerinnen arbeidet med denne skulpturen i perioden 1914–1932, altså i hele 18 år. Motivet som fra begynnelsen skulle være hennes hengivne sønn som speidet opp mot himmelen som i håp, endte heller med to sørgende foreldre i en livløs sørgende tilstand. Det skulpturelle motivet reflekterer kunstnerinnens egen tilstand: der hun først forsøkte å sette pris på krigsinnsatsen som et godt offer for menneskeheten, endte hun med å bli pasifist og uttrykte dermed krigens meningsløshet. Uansett, Kollwitz kjempet seg altså gjennom sorgen og kunstutførelsen, og bearbeidet på den måten både sin problematiske og følelsesmessig tunge periode. Skulpturen, De sørgende foreldrene, er i dag plassert på en gravplass i nærheten av Essen i Belgia – og ansees kunsthistorisk som et betydningsfullt krigsmonument.

Ikke mer krig Dette utropet skal kunstnerinnen selv ha uttalt, og det å bevisst skape en effekt på samfunnet ble hennes misjon den siste delen av hennes liv. I tilknytning til ytringen skriver Kleberger hvordan Käthe Kollwitz, som var en fredsforkjempende person, benyttet sin pasifistiske tro på å lage postere med antikrigs-slagord på slutten av sitt liv. Kunstnerinnens postere er faktisk i bruk den dag i dag. Hun brukte også de siste årene av sitt liv på å formidle ­temaer som alderdom og dødsangst. Käthe Kollwitz var kort sagt en samfunnsengasjert kunstner. Hun mistet som nevnt sin egen sønn, Peter, under den 1. verdenskrig. Under den 2. verdenskrig mistet hun også sitt barnebarn – en hendelse som igjen gikk svært inn på henne. Like etter falt også hennes mann, Karl, vekk fra henne. Käthe Kollwitz døde selv, like før krigens slutt, i 1945. Selv om hun er borte, er hun fremdeles blant oss – med sin stemme som talte om godhet og verdighet blant menneskene.

Kilder: - Mara R. Witzling, redaktør: Voicing our visions: Writings by women artists (London: Women’s Press, 1992). - Elizabeth Prelinger, redaktør med essays av Alessandra Comini og Hildegard Bachert: Käthe Kollwitz (Washington D.C.: National Gallery of Art, 1992). - I lse Kleberger: Two Wars – Two Women: Käthe Kollwitz (1867–1945) – Gerda Rotermund (1902–1982) i 1843–1993 Bertha von Suttner (1843–1914) and Other Women in Pursuit of Peace. United Nations Office at Geneva, CH-1211 Geneve 10, Det Norske Nobelinstitutt.

5/2011

71


Kunstnerhjem og atelier.

Levende stilleben i hagen.

smykkedesigner Liv Sollien

72

5/2011

Utsikt fra terrassen.


Armebånd med perler fra Kina

Rosa perlesmykker

Røffe halssmykker

Armebånd med steiner fra Kina

Rustikt på Resø På den idylliske halvøya Resø, som ligger litt syd for Strömstad, bor smykkedesigner Liv Sollien i et gammelt skipperhus nær sjøen om sommeren. Sommerhuset åpnes for publikum på utvalgte dager i den lyse årstid når hun stiller ut ny smykkekolleksjon laget av smykkesteiner fra Kina.

Tekst Anne Marit Muri / Foto Thomas X. Floyd

RESØ (KUNST): – I flere år på rad har jeg åpnet sommerhuset og hagen for besøkende for å vise frem smykker jeg har designet, sier Liv Sollien. – Alle smykkene er laget av smykkesteiner jeg har kjøpt i Kina. Etter å ha bodd tre år i Hongkong er jeg blitt veldig glad i landet. Da jeg bodde i Kina, studerte jeg kunsthistorie og arkitekturhistorie. På dette tidspunktet begynte jeg å interessere meg for smykkekunst, og ble svært fascinert av kinesiske smykkesteiner. De fleste smykkene designer jeg selv, og får dem laget av håndverkere i Bejing. Steinene kjøper jeg i antikvitetsbutikker. Kineserne er svært arbeidsomme og nøyaktige, og stolte over å holde gamle håndverkstradisjoner i hevd. De er dyktige i sitt håndverk og nøyaktige med tråd- og knutearbeid når de setter sammen smykkene. – Selv om det nå er 18 år siden jeg bodde i Kina sammen med min mann, som jobbet i shippingindustrien, reiser jeg ofte tilbake, om lag tre ganger per år. Jeg har alltid vært glad i å reise, og har stadig utferdstrang etter mange års arbeid som flyvertinne i SAS. Gjennom alle turene til Kina har jeg fått kinesisk dagligliv og kulturhistorie under huden. Kineserne er svært stolte og nasjonalistiske. Men mange er blitt mer opptatt av penger og business de senere årene. – Jeg er fremdeles hektet på Kina, og ikke minst av smykkesteiner av jade. Smykkesteiner av jade lages for hånd, den finnes i alle nyanser av grønt, hvitt og sort. Da de kinesiske

keiserne døde, ble ansiktene dekket til med hvite jademasker. Materialet anses som edelt og har stor anseelse i Kina. Jeg kjøper også ­lapis lazuli i Kina. Min egen favoritt er store fete black pearls i størrelse 12–14 cm eller større. Smykkene jeg lager, selger godt, og jeg har mange kunder både på Resø og på julemessen i Oslo som arrangeres i eget hjem på Frogner. Når jeg lager nye smykker, går jeg alltid i gang med samme prosess. Først kjøper jeg steinene, som omhyggelig velges fra ulike kasser, deretter går jeg til en produsent som trær smykkene­, slik at de får den rette formen for å kunne henge pent rundt halsen, rundt armen, på en finger, eller som anheng i ørene. Smykkene blir stilt ut på spisebordet i sommerhuset, og på kommoder og småbord. – Jeg liker å dandere smykkene etter farge, og legger dem frem slik at de fremtrer så visuelle som mulig. Jeg er glad i å plukke inn blomsterbuketter fra hagen, og dandere fruktfat, og gjøre det hyggelig både inne og ute når jeg inviterer til smykkevernissasjer. Blir man kaffetørst, kan man bare gå rett over veien til Pangets bakeri og drikke nytrukket kaffe og nyte ferske bakervarer mens man ser utover Resø havn. Selv etter så mange år er det alltid en god opplevelse å være på Resø, det er rolig og fritt her. Men fremdeles etter 27 år er vi ikke helt som de lokale innbyggerne. Vi er fortsatt sommergjestene. 5/2011

73


Sofahjørnet

74

5/2011

fasaden som vender ut mot sjøen.


Flaks For 27 år siden satte Liv Sollien og hennes mann inn en annonse i Gøteborgposten. På dette tidspunktet bodde ekteparet i Stockholm. De ønsket da å kjøpe et sommerhus nær sjøen. De fikk ingen umiddelbar respons på annonsen sin, men etter noen måneder ringte en gammel dame og fortalte at hun hadde et hus til salgs nær sjøen. Den gamle damen fortalte at hun hadde sett notisen på trykk en januardag og spart på den til april før hun ringte. Hun inviterte ekteparet på visitt til Resø for å se på eiendommen. Liv og mannen falt pladask for stedet med det samme, selv om huset var i elendig forfatning. Beliggenheten nær sjøen og den store naturtomten var perfekt for ekteparet. Eieren var ugift og barnløs. Hun var utdannet lærer og hadde jobbet i folkeskolen i et langt yrkesliv. Hennes far var fisker. Det var han som fikk reist huset i 1911. De gamle fiskerne likte å bo nær sjøen. Senere ble det mer vanlig å trekke seg litt lenger unna de kalde vindene fra sjøen og bygge hus som lå lunere til. Det var derfor ikke så mange slike eiendommer som dette igjen på Resø. Kvinnen, som var pensjonist, klarte ikke å holde e­ iendommen vedlike lenger, hun ønsker derfor å flytte. – Vi reiste til Resø på en lørdag, forteller Liv. Det var blitt mai måned, og året var 1985. Samme dag vant Norge melodi grand prix for første gang. 20. juli dette året var avtalen i ­orden, og vi ble eiere av det gamle skipperhuset.

– Det er et privilegium å få være på Resø. Været er ofte bedre her nær sjøen enn lenger inne i landet. Vi har også strandrett, og det heter at du eier så langt ut som en hest kan vade. Opp gjennom årene har vi bygget på og om huset, i gammel stil. Vi har bygd ny terrasse og opparbeidet hagen. Mannen min er hobbygartner. Selv liker jeg ikke pertentlige hager eller hus. Det må gjerne være litt rotete, sjelfullt og ­levende, med sjarm fra fortiden. Kjøkkeninteriøret er inspirert av kunstneren Monets franske kjøkken, med grue og blå keramikkfliser på veggen. Jeg maler og trekker om møbler, og liker interiører som ikke er så høytidelige. Min mann og jeg har tre døtre, blant annet en datter som er arkitekt. En er lege, og en er advokat. Alle kommer hit på besøk med sine familier. Jeg liker å ta med barnebarna ut i hagen og lære dem å lukte på blomster, det er viktig å ta seg tid til å nyte det gode livet ute i naturen. Min arkitektdatter er glad i å male, hun har dekorert flere skap i sommerhuset, både i stuen og på soverommet. Når været er bra, bruker jeg også hagerommet som utstillingsarena for smykkene jeg lager. Jeg håper fremdeles på mange gode sommeropplevelser nær sjøen, og er allerede i gang med å planlegge nye smykkekolleksjoner som skal vises frem neste år, inne og utendørs på Resø.

VELKOMMEN TIL BLOOMING

Tjuvholmen allé 4, 0252 Oslo tjuvholmen@blooming.no Tlf 22 83 51 50


Smykkeskrin, Ingeborg Risengs små skulpturer er også estetisk oppbevaring for smykker

Organisk smykkekunst Med naturen som viktigste inspirasjonskilde skaper Ingeborg Riseng kunstverk i form av ­smykker, som inngår som skulpturelle elementer når de ikke er i bruk.

Tekst Gunnhild Horgmo / Foto Ingeborg Riseng / Gunhild Horgmo / Xavier Burbano de Lara Torres

Det gamle fabrikkområdet på Frysja ligger stille denne fredagskvelden. Akerselva som renner forbi, har tilsynelatende senket farten. Nå ligger den som en stille kulisse bak de lave murbygningene. I et av husene går et vindu opp i annen etasje. Et lyst hode stikker ut, og en hånd vinker, før vinduet blir lukket og en høyreist dame noen sekunder senere åpner døren på bakkeplan. – Jeg skulle gjerne hatt verksted i første etasje, sier Ingeborg Riseng mens hun viser vei opp en smal trapp og inn på et lite, men lyst rom. Her skaper kunstneren sine vakre smykker som henger på stadig flere norske kvinner. Som én av om lag 60 kunstnere disponerer Riseng atelier ved Frysja Kunstnersenter på Kjelsås i Oslo. Både kunsthåndverkere og billedkunstnere har sin arbeidsplass på stedet, som eies av Oslo kommune og administreres av Kulturetaten. 76

5/2011

Skulptøren og smykkekunstneren har hatt verksted på Frysja i om lag ti år, og de første årene jobbet hun nærmest døgnet rundt. – Man merker at man blir eldre, sier Riseng og smiler. Før var jeg her fra tidlig om morgenen til sent på kveld. Som ny­ utdannet har man så mye energi, så mye pågangsmot. Men nå klarer jeg bare ikke det løpet lenger. Selv om noen år er gått siden Riseng var ferdigutdannet kunstner, har hun fremdeles et ungdommelig utseende. Det lyse håret rammer inn et ansikt med vakre trekk som fremheves av noen få fine linjer. Hun prater mye, gestikulerer med armene, men fremstår som avbalansert og reflektert. Smykkene hun skaper i organiske former, har en egenart som gjør at de lett kan gjenkjennes. De lange kjedene kjennetegnes av de ulike løsningene for låser og anhengene som kan


tas av eller flyttes på. Ringene er også karakteristiske med kraftig utforming i sølv og store edelstener i klare farger.

Smykkekunst Med en far som var arkitekt, og en mor som var tekstilkunstner, lå det litt i kortene at Riseng skulle velge en kreativ yrkesvei. Fascinasjonen for smykker og små duppeditter var til stede tidlig, og som voksen bestemte hun seg for å gå på Kunsthøgskolen i Oslo. Hun startet på gullsmedlinjen ved Elvebakken videregående skole og lærte de grunnleggende teknikkene for smykkekunst. Med nye fer- Riseng viser frem et av skrinene som sammen med et digheter i sekken kom hun inn ved smykke danner en skulptur. skulpturlinjen på Kunsthøgskolen, hvor akt og modellér ble favoritt­ fagene. Etter å ha hospitert ett år under Istvan Listes ved Kunstakademiet avsluttet Riseng studiene i 1997, med en hovedfagsoppgave bestående av tre store ­betongskulpturer og en smykkedel. Som relativt nyutdannet kunstner ble hun invitert til å delta i en utsmykningskonkurranse ved Hallagerbakken skole, og vant denne. – Dette var jo kjempestort for meg, og jeg trodde virkelig jeg nærmet meg målet. At dette skulle åpne mange nye dører. Men slik ble det ikke, forteller Riseng. Senere Emaljerte brosjer i klare farger. har hun blant annet utsmykket cruiseskip og inngangspartiet til Oseberg Kulturhus i Tønsberg. For tiden arbeider kunstneren mest med smykker i ulike materialer. Prosessen bak et smykke er omstendelig og foregår gjennom flere runder. Mange av arbeidene spikkes i voks for så å settes på en voksstamme som fylles med gips og varmes opp. Voksen tømmes ut, og sølvet slynges inn i hulrommet etter voksen. Deretter blir smykkene slipt og pusset før stener og andre komponenter i ulike materialer monteres. – Jeg er opptatt av organiske former og bruker mye naturlige materialer, forteller smykkekunstneren. Hun viser fram lange kjeder og emaljerte brosjer. Sølv og edelstener går igjen i smykkene hennes, Kunstneren bruker mye av inspirasjonen fra reiser til sammen med mer utradisjonelle Sør- Amerika i arbeidene sine. materialer som hestehår og tagua, regnskogens svar på ibenholt.

De siste 12 årene har Riseng reist mye til Sør-Amerika. Av Cofans-indianerne i Ecuador lærte hun hvordan enkle elementer fra naturen kan brukes til å lage vakre smykker. Både inspirasjon, lærdom og materialer fra disse reisene preger nå hennes egen ­ smykkeproduksjon.

Jenter i alle aldre – Hvem er den typiske kjøper av Ingeborg Riseng- smykker? Riseng tenker seg litt om før hun svarer: – Det er egentlig alle typer damer. Jeg har kunder fra 15 til 100 år. For en stund siden fikk jeg en telefon fra en dame på over 80 år fra Bergen. Hun hadde sett et bilde i avisen av en kvinnelig direktør som hadde på seg et av mine smykker. I artikkelen forteller direktøren om smykkene hun har på seg. Hun så dem ­første gang på programleder Dorthe Skappel, og kontaktet Tv2 for å forhøre seg om hvem som hadde laget dem. Tv2 henviste den kvinnelige direktøren til Ingeborg Riseng, og eksponert i Bergens Tidende appellerte også smykkene til Jenny på over 80 år. – Det er ikke mye jeg trenger, men et slikt kjede vil jeg ha, sa bergenseren på telefonen til Ingeborg Riseng. Uten tilgang til Internett eller mobiltelefon sendte den ivrige kunden deretter et brev til kunstneren. – Jeg mottok et nydelig, håndskrevet brev, sammen med artikkelen fra Bergens Tidende, fortsetter Riseng. Tilbake sendte jeg bilder av ulike smykker og beskrivelse, slik at hun kunne velge ut det hun likte best. Hun ble veldig fornøyd, og da blir jeg glad. Jeg vil gjerne nå bredt ut med det jeg lager, og ønsker at flest mulig skal ha muligheten til å anskaffe seg et smykke. – Er den kunstneriske prosessen viktig å ivareta, eller kan du ta imot bestillinger etter folks ønsker? – Jeg tar ikke bestillinger, men det er hovedsakelig fordi det fort kan bli feil. Kunden og jeg kan ha ulike bilder i hodet av 5/2011

77


Organiske former i sølv med grønngrå månesten.

Ring i oksidert sølv med granatstener.

hvordan det ferdige smykket skal se ut. Dessuten hadde det blitt lite utfordrende. Jeg synes jo det er kjedelig å lage to like øredobber, sier Riseng og ler. – Men jeg har kunder som har så mange av smykkene mine at de kunne startet egen butikk. Med dem kan jeg innimellom ta en gjennomgang, og kanskje bytte ut et anheng eller en del for å oppdatere smykkene. For meg er det verdifullt å se hvordan arbeidene mine har utviklet seg, og det får jeg hos disse kvinnene som har vært trofaste kunder i mange år.

Frida Marie på 18 år og hunden Bessi. Hun ser lyst på tilværelsen, men innrømmer at livet som smykkekunstner kan være tøft, og at hun savner anerkjennelsen fra kunstnerkolleger – Jeg synes vi må bli flinkere til å gi hverandre positive tilbakemeldinger. Når en av oss har en dårlig periode, er anerkjennelsen fra andre kunstnere så viktig. Alle trenger å høre at de gjør en bra jobb! Med en voksende kundekrets er det imidlertid ingen tvil om at Ingeborg Riseng gjør en solid jobb. Selvstendige og bevisste jenter i alle aldre ønsker i stadig større grad å eie håndlagde og unike smykker i ekte materialer. I tillegg til videre smykkeproduksjon og salg fra verksted og på markeder, skal smykkekunstneren fremover arbeide mot både juleutstilling i år og ny separatutstilling ved Galleri Osebro i 2012. I det lille verkstedet er arbeidsbenken full av ulike materialer og påbegynte smykker. Ute er det tidlig sommerkveld og fremdeles lyst. Ingeborg Riseng tilbringer ikke alle døgnets ­timer på Frysja lenger, hun tar helg. Men på mandag er hun tilbake i det lave huset ved den mørke elva.

Estetisk oppbevaring Ingeborg Risengs smykker er små kunstverk i seg selv, men hun viderefører også estetikken i smykkeskulpturer. Skulpturene kan være som små skrin, skap eller rammer som også fungerer som oppbevaringssted for smykkene. I stedet for at smykket blir lagt i en skuff når det ikke brukes, inngår det som en del av skulpturen. Riseng har hatt separatutstillinger med skulpturene og vil fortsette å jobbe med kombinasjonen smykke og skulptur. Papirdukker er en annen kreativ løsning utarbeidet for å vise frem smykkene. – Min mor samlet på papirdukker av de store kvinnelige skuespillerne som barn, og min søster og jeg lekte masse med disse da vi var små, forteller Riseng, som sammen med søsteren og en yngre bror vokste opp på Ekeberg i et hjem preget av positiv kreativitet og musikk. Med utgangspunkt i barndommens minner har kunstneren forstørret de gamle papirdukkene for å overføre dem til mdfplater som smykkene henges på. Etter en utstilling ved Galleri Osebro i Porsgrunn ble et av arbeidene, Doris Day, kjøpt opp av Norsk Kulturråd. Anerkjennelse I dag har smykkeskaperen vendt hjem til gamle trakter og bor i et hus med utsikt over hele Oslo by sammen med datteren 78

5/2011

ingeborg riseng (f. 1965) Utdanning: • Statens håndverks- og kunstindustriskole, Oslo. Institutt for metall 1992–1997. • Hospitant ved Kunstakademiet, Oslo – skulptur v/ Istvan Listes 1996. • Elvebakken vidr.skole, gullsmedlinjen 1989–1990. • Oslo Tegne og maleskole 1987–1990. Utstillinger: • Diverse utstillinger med både skulptur og smykker i inn- og utland.


ELLING REITAN e l l i n g r e i t a n . c o m /e l l i n g r e i t a n . n o A r tmiami med West wood Galler y, N Y


Stort mangfold innen norsk smykkedesign Smykker er noe mennesker har pyntet seg med gjennom tusener av år. Selv norske vikinger var kjent for sin utsøkte smykkekunst. Også i dag finnes det en rekke dyktige smykkehåndverkere i Norge. Vi har gjort et røft utvalg som viser litt av spennvidden innen den eldgamle uttrykksformen. Tekst Anne Marit Muri / Foto Produsentene

Anita Huitfeldt – makramésmykker Smykkekunstner som begynte å lage makramésmykker på 1950tallet. Hun brukte bomull og silketråd, gull og sølvtråd, perler, glass og krystaller. Hun er blitt stående igjen som en av de mest originale smykkekunstnere i Norge, med sin særegne makraméteknikk. I 1997 ble praktboken Magiske knuter gitt ut på Orfeus forlag, der smykkene til Anita Huitfeldt er fotografert av Knut Bry. Teksten er skrevet av kunsthistoriker Gerd Hennum. Født: 1913 – 1997. Utdanning: Selvlært smykkekunstner. Utstillinger: Separat- og soloutstillinger i inn- og utland. Innkjøpt: Blant annet av Kunstindustrimuseet, Riksgalleriet og Norsk Kulturråd.

Liv Blåvarp – skulpturelle tresmykker En ener i Norges smykkemiljø. Hun er svært kjent innenfor sitt område, også utenfor landets grenser. Den unike formen på smykkene hun lager, vitner om fremragende håndverkskunnskaper. Smykkene er ruvende og raffinerte. Hun bruker materialer som lønn, palisander, amarant og hvaltann, og blander også ulike treslag i ett og samme smykke. Liv Blåvarp blir ofte vist frem i utlandet når Norge skal eksponere sine beste kunsthåndverkere. Hennes arbeider er bygget opp som bevegelige strukturer som skal tilfredsstille bærerens behov for funksjonalitet og betrakterens sans for det skulpturelle. Hun er opptatt av dynamikken mellom smykkene i møte med brukeren som har valgt dem som et uttrykk for seg selv. Født: 1956. Bor og arbeider på Østre Toten. Utdanning: Statens kunst- og håndverksskole, 1979–1983 Royal College of Art, London. Utstillinger: En rekke separatutstillinger og gruppeutstillinger i inn- og utland.

Dina Hald – fantasifulle emaljesmykker Utsøkt smykkekunst i emalje, som fremstår som både nostalgiske og innovative. Friske farger og leken design hever smykkene opp og frem i lyset. Født: 1972. Bor og arbeider i Oslo. Utdanning: Statens kunst- og håndverksskole, avdeling for metall, 1994–2000. Raulandsakademiet, avdeling for metall, 1993–1994

80

5/2011


Anne Karine Solgaard – luftige eventyrsmykker Fantasirikdom preger smykkene til Anne Karine Solgaard. De er også poetiske, ruvende og annerledes. Å bære et smykke av Solgaard gjør at man garantert vekker oppsikt. Født: 1952. Bor og arbeider på Slependen, Bærum. Utdanning: Statens kunst- og håndverksskole, avdeling for metall, 1977–1982. Utstillinger: En rekke separatutstillinger i Norge og Norden. Innkjøpt blant annet av Kunstindustrimuseet, Riksgalleriet og Norsk Kulturråd.

Marianne Tefre – trendy smykker Med klassisk materialbruk og særpreget design har Marianne Tefre gitt smykkekolleksjonen by me et tidløst preg man vil ha glede av i lang tid. Fokuset ligger i det raffinerte fremfor det prangende. All produksjon av smykkene til by me gjøres i Norge. Født: 1967. Bor og arbeider i Oslo. Utdanning: Selvlært. Mange års erfaring fra motebransjen. Har knyttet til seg en assistent, en gullsmed og en støper som er med på produksjonen. Hun designer alle smykkene selv. Tefre har vært på markedet i fem år og har utsalg i 30 butikker i Norge. Smykkene selges også i Danmark og England.

Elisabeth L. Due Å formidle håndlaget norsk design er det Elisabeth Due brenner mest for. Hun elsker å mikse materialer som plexiglass, sølv og gull, og bruker ofte organiske former i sine smykker. Hun er initiativtager til smykkeverkstedet Sugar Shop, der hun formidler smykker laget av 60 ulike smykkedesignere i Norge. Hun åpner ny butikk på Briskeby, 15. november 2011, som hennes forretning nummer to i Oslo. Fakta: Født i 1966, bor og arbeider i Oslo. Utdanning: Elvebakken videregående skole 1992-1994, gullsmedlinjen, Guildhall University, London 1994-1998, Central St. Martins College of Art and Design,

Gunnhild Tjåland – florlette sølvsmykker Sjeldne sølvsmykker, som vekker beundring med sin moderne og tidløse form. Den særpregede designen gjør at smykkene får et tilnærmet sakralt preg. Mange av armbåndene hennes er noe helt for seg selv. Født: 1969. Bor og arbeider på Fræna. Utdanning: Statens kunst- og håndverksskole, hovedfag, institutt for metall, 1989–1995. Utstillinger: Har deltatt på en rekke separatutstillinger i inn- og utland. Mottatt en rekke priser og innkjøpt av blant annet Norsk Kulturråd. Utsmykninger: Myrbostad kirke.

5/2011

81


TEMA: Kunst og kunstneren Edvard Munch (1863–1944)

Hva skjer med Lambda og Munch-museet? I disse dager er Lambdas fremtid mer usikker enn noensinne. Det siste er at Fremskrittspartiet stemte nei til at Lambda ­skulle bygges. Mange står måpende tilbake. Hva skjer nå?

Tekst Toril S Kojan / Foto Munch-museet

På et ekstraordinært styremøte ble det besluttet at partiets representanter i bystyret skal stemme imot enhver videreføring av det såkalte Lambda-prosjektet, sa Christian Tybring-Gjedde til TV2. Dermed er det ikke lenger et flertall for prestisjebygget, som skulle raget tolv etasjer over bakken. Høyre har hele tiden ønsket et nytt Munch-museum i Bjørvika. Tybring-Gjedde mener at Lambda er en stor koloss som ikke hører hjemme i bybildet, og frykter at prosjektet blir for dyrt. Så sent som i juni vedtok byrådet i Oslo, med Frps stemmer, å gå videre med Lambda-forslaget, så Frps nye beslutning er 82

5/2011

ikke særlig populær hos Høyre i byrådet. De kaller det et klart avtalebrudd. Hvordan stiller arkitekten seg til den politiske dragkampen om vinnerutkastet hans? Til Aftenposten uttalte han i slutten av august at han respekterer alle meninger om prosjektet, at han er ydmyk overfor dem som ikke har kunnskap om arkitektur, for det er jo folket som er kunden. Han nevner Operaen, som møtte rigid motstand da prosjektet ble lansert, men som nå er blitt en elsket nasjonalskatt. Likevel er det vanskelig å forstå, uttaler Juan Herreros.


Slik tenker arkitekt Juan Herreros seg Bjørvika med Lambda og Operaen sett fra sjøsiden. Innfelt: Direktør ved Munch-museet: Stein Olav Henrichsen.

Helt siden han vant arkitektkonkurransen allerede i 2009, har bygget vært meget omstridt. Noen synes det ser rart ut, at det ikke passer inn i Bjørvika, at det vil skygge for Operaen, osv. Andre mener at Munch-museet skal ligge på Tøyen, og andre igjen vil ha Munch inn i Nasjonalgalleriet, som likevel blir tomt når Nasjonalmuseet flytter til Vestbanen. Riksantikvaren satte også foten ned, men byrådet meglet seg frem til en avtale, og noen justeringer er gjort, slik at Byantikvaren er blitt fornøyd.

Historikk Munch-museet på Tøyen ble åpnet for publikum i 1963. I 1950 bestemte bystyret at Munch-museet skulle ligge på Tøyen. I 1954 ble det utlyst en arkitektkonkurranse. 50 forslag ble lagt på bordet, vinnerne ble Einar Myklebust og Gunnar Fougner. Munchmuseet har hele tiden vært preget av dårlig økonomi, og i 1991 ble det endelig mulig med rehabilitering med støtte fra Japan på 57 millioner i datidens kroner. Etter det frekke tyveriet i 2004, midt på lyse dagen, da Madonna og Skrik ble stjålet og ført bort i en ventende bil, ble det tydelig at sikkerheten måtte skjerpes, noe som ble realisert ved å anvende en ekstraordinær bevilgning for å konservere Munchs bilder slik at flere kunne stilles ut og bevares på en tilfredsstillende måte. De nye sikkerhetssystemene reduserte utstillingsarealet med 40 prosent. Derfor var det påkrevet med et nytt museum.

KUNST har tatt en prat med museets direktør Stein Olav Henrichsen om hans tanker om et nytt Munch-museum. Jeg møter ham i museets hyggelige kafe, over en kopp te og en gulrotkake. Han har nettopp vist rundt en gruppe internasjonale journalister, og han forteller oppglødd at utenlandske journalister er jo så interesserte. I Edvard Munch. Ikke om det blir Lambda eller ikke. – Det er kunsten de er interessert i, og i våre planer for fremtidige utstillinger. Det nye Munch-museet har en kostnadsramme på rundt 2 milliarder kroner. Et beløp som ikke vil bli overskredet, forteller Henrichsen. – Vi er optimistiske på at dette vil være en god investering for samfunnet i form av økt besøk og økte aktiviteter som også vil gi inntjening. Se bare på det nye kunstmuseet i Århus, de har nå 60 prosent egeninntjening, og besøkstallene har økt dramatisk. Fra 50 000 til 400 000 besøkende på drøyt tre år. Og det i en mindre by som Århus. På vårt museum er det butikken, kafeen, inngangspenger, royalties på produkter, nettsalg og inntekter på rettighetsavgifter. Det vil også etter hvert bli rettighetsinntekter, for vi må ha rettighetene på de viktigste begrepene som er knyttet til Munch og hans kunst. Slik at ikke andre tar det og vi må be om lov til å bruke Skrik, for eksempel. Sånn kan vi ikke ha det. – Vi hadde for eksempel nylig en sak i forbindelse med at Norge kjøper amerikanske jagerfly. En av underleverandørene, som lager 5/2011

83


flymotorer, ville bruke Skrik som helsides annonser i New York Times, Washington Post og Chicago Tribune for å promotere seg selv. De spurte hvor mye de måtte betale for dette, men vi avslo fordi vi ikke vil at Munch skal forbindes med jagerfly. Men slike promoteringer har jo også en enorm reklameverdi for oss. – Jeg regner med at dere har en kalkyle for forventet økning i besøkstall? – Kommunen har anslått 500 000. Jeg tror at det er et riktig mål for 2015, men jeg tror også at det godt kan komme opp i en million. Jeg ser ingen grunn til hvorfor ikke. Særlig ikke når man ser at en mindre by som Århus har 400 000 nå. Det som ligger til grunn i dag, er 130  000 på Munch-museet og ca. 30  000 på Stenersen-museet. På 1960- og 1970-tallet var det dobbelt så mange besøkende her. Det har ikke vært ført statistikk på besøk på dette museet, fordi det har vært ført statistikk samlet over alle kommunens kunstsamlinger. De siste årene er det satt i gang en endring, slik at vi nå kan se hvor mange besøkende vi har spesifikt til vårt museum. På 1960- og 1970-tallet var Munch-museet Nordens mest besøkte museum, etter Statens Museum for Kunst i København. Til sammenligning har van Gogh-museet i Amsterdam, som det er nærliggende å sammenligne seg med både når det gjelder størrelse på by og museum, 1,4 millioner besøkende. De har et mye mindre museum enn det vi planlegger med Lambda. Og de har betydelig færre verk. Munch-museet er 84

5/2011

antagelig den største samlingen av en enkeltkunstner som finnes. Vi har 25 000 verk her, som er ca. 60 prosent av den totale produksjonen hans. Det er også mye papirarbeider, blant annet 18 000 grafiske verk. Mye av den grafikken er videreutviklet, så nesten alt er unike eksemplarer.

Bakgrunn fra musikk og festivaler Stein Olav Henrichsen er musikkutdannet. Derfor ble det en del debatt i avisene da han ble tilsatt på Munch-museet. Han er ­utdannet i USA, hvor han også jobbet en stund på festivalen i Aspen, Colorado – en ni ukers festival. Han har jobbet som ­musiker i 18 år, så ble han leder for et kammerorkester, BIT20, samtidig som han begynte å interessere seg for europeisk kulturpolitikk. Han jobbet etter hvert opp mot EU og det europeiske systemet. Det å drive med kunstpolitikk handler om det profesjonelle kunstlivet, både for utøvere og den skapende kunsten. – Søkte du denne jobben, eller ble du tilbudt den? – Jeg ble tilbudt den. Det samme gjaldt i utgangspunktet min forrige jobb, som var som operasjef i Bergen. Blir det Lambda? – Etter alle skriverier i avisene, debatter på TV og i radio, politiske dragkamper, har du tro på at det vil bli Lambda i Bjørvika som blir det nye museet?


Fra inngangspartiet i det nye Munch-museet. Fra museumsrestauranten på toppen av Lambda kan man nyte en storslagen utsikt.

– Ja, det har jeg. Det har vært en kronglete politisk prosess hele veien, og det er det selvfølgelig fortsatt, men det som skjer i valgkampen, har vi et avslappet forhold til. Vi er i rute med alle de politiske vedtak vi trenger for å jobbe. Vi jobber hele tiden målbevisst med det nye museet, og vi har kunnet fastslå, etter at vi er ferdige med skisseprosjektet, at vi klarer å holde budsjettet – rammene som er lagt på 2 milliarder, inklusive tomta. Nå er det jo brukt mye penger. Jeg tror at uansett hvordan konstellasjonen blir i bystyret, blir man nødt til å gå grundig igjennom det som har vært gjort av arbeid i to og et halvt år. Man må se på, som Arbeiderpartiet ønsker, hva man kan gjøre her på Tøyen i stedet, man må se på hva som vil være premissene for det. – Mange har ytret ønske om at Munch-museet kan overta Nasjonalgalleriet. – Det kan man selvfølgelig mene, men store deler av Nasjonalgalleriet er for det første stengt nå, og for det andre har Statskonsult slått fast at selv om galleriet blir pusset opp etter alle moderne metoder innenfor de rammene som riksantikvaren har lagt for huset, så er det ikke mulig å oppjustere det til en standard som er forsvarlig for den type samling som vi snakker om her. Det er en klar dokumentasjon på at det stedet ikke er aktuelt. Det er jo ikke for ingen ting at Nasjonalmuseet flytter, heller. Det er veldig vanskelige forhold der. Det er begrenset hva du kan legge inn av klimaanlegg og sikkerhet i en slik bygningsmasse.

Høyhus løser sikkerhetsutfordringen – Det andre alternativet er å være her oppe på Tøyen, men da vil det jo påløpe en masse nye kostnader i forbindelse med planlegging og endring av arkitektur og andre premisser. Man kan mene hva man vil om arkitekturen på Lambda, men det er etter hvert en arkitektur som flere arkitekter slutter seg til. Arkitektene i Snøhetta har vært veldig positive til Juan Herreros. Ketil Thorsen i Snøhetta mener han er en av de sterkeste arkitektstemmene vi har i verden i dag. Han kan komme til å ta helt av etter hvert. Han er jo en relativt ung person. På begynnelsen av sin karriere. Vi er opptatte av å beholde beliggenheten i Bjørvika, og vi er opptatte av høyden på bygget, som gir helt andre sikkerhetsbetingelser enn å bygge lavt. – Kan du utdype det? – Gjerne. Det som er en av sikkerhetsparameterne, er avstanden mellom kunstverket og utgangsdøra, for å si det brutalt. Her på Tøyen har vi gjort det vanskelig ved at man må gjennom mange sluser og kontrollpunkter, og slik må det være, hvis verkene skal være tett på utgangen, eller man skal ha vinduer. Det er også slik at kunst representerer verdens tredje største svarte økonomi. Etter trafficking og narkotika er det kunst! Vi er ofte i kontakt med politiet for å drive risikovurdering etc. Sikkerhetsaspektet for verkene og for personalet er noe som blir mer og mer presserende.

Folk skal ha kunstopplevelser – Vi ønsker at folk skal ha en kunstopplevelse hvor de ikke skal igjennom mange sluser og detektorer, og det løser et høyhus. For i det nye Munch-museet vil du ikke se detektorer eller andre sikkerhetsinstallasjoner. Du kommer inn i en foajé, du har konserthuset rett fram, du har kinoer, restauranter langs hele kanten, du har butikken til høyre. Når du kommer lenger inn, går du inn i selve utstillingsdelen, og du må opp i tredje etasje via rulletrapper for å komme i berøring med Munchs kunst. Avstanden derfra og ut av museet er tilstrekkelig til at vi får den tiden vi trenger. Sikkerhetsaspektet vil jo være et sentralt punkt i ethvert nytt museum. Vi som har jobbet mye med Lambda, synes at blandingen av å gå inn og se museets indre liv mellom de etasjene hvor du har kunst, forsterker opplevelsen. Vi har en glassvegg på utsiden, slik at du får et annet lysspill når du ser huset utenfra, mens innenfra kan du se utover byen, og etter hvert ut over marka og åsene bak. Det er veldig flott på den ene siden. På den andre siden går du da inn i utstillingsområdene, eller så ser du inn i barneverkstedene, konserveringsavdelingen, biblioteket, forskningsavdelingen eller hva det skal være. Du vil se folk som jobber med kunst innenfor mange fagområder, hvilket er en del av dynamikken her. Den moderne kunsten skal bli betydelig styrket, samtidskunsten vi har rundt oss, og de kunstnerne som uttrykker seg her og nå skal også inn i dette museet. Det er en viktig utvikling. – I det nye museet blir det fire ganger større plass enn her. Vi har i tillegg mange andre arenaer som vi kan bruke. Samtidskunsten har ikke samme krav til beskyttelse som Munchs verker har. Men hvis vi har en van Gogh-utstilling, må sikker­ heten være på topp. Og disse mulighetene åpner seg nå. Et annet interessant perspektiv er at vi ønsker å styrke sam­ arbeidet med Astrup-Fearnley-museet for moderne kunst, Nasjonalmuseet og Henie–Onstad Kunstsenter, fordi vi sammen har en tyngde som gjør at vi kan skape et nytt tyngdepunkt innenfor internasjonal kunst i dag. Vi vil kunne anvende flere ulike utstillingssteder for et prosjekt, en enkeltkunstner eller noe annet. Noe som vil kunne gjøre Oslo til at attraktivt sted å besøke og et «must» for kunstinteresserte, i tillegg til andre positive synergieffekter. Vi skal spille de andre institusjonene gode, og de skal spille oss gode, og til sammen skaper vi noe som er betydelig mer verdifullt enn det vi kan skape hver for oss. – Dette blir kjempespennende. Jeg gleder meg. – Det gjør jeg også, smiler Henrichsen. – Det har vel vært litt av et race for deg nå i det siste med alle skriverier om at ikke Lambda blir noe av. – Det er viktig at vi har et stort offentlig engasjement omkring det vi holder på med, og hvordan vi forvalter en kunstner som Edvard Munch. Hvis vi ikke hadde hatt det engasjementet, hadde jeg vært mer bekymret, sier han og ler. – Hvor ser du deg selv om fem til ti år? – Da sitter jeg og gjør et intervju med KUNST i restauranten i toppetasjen, kanskje med et glass hvitvin og ser ut over fjorden etter nettopp å ha vært igjennom en fantastisk utstilling både av Munchs arbeider og kanskje også en av de andre tunge kunstnerne fra den epoken, i tillegg til at vi kanskje har vasset igjennom et halvt tusen barn som er på vei inn til sine workshops med tegninger og animasjoner og alt vi lager der. Jeg tenker at om fem år har vi åpnet. 5/2011

85


TEMA: Kunst og kunstneren Edvard Munch (1863–1944)


Monumentalfrisene til Edvard Munch Oslo by skjuler noen store kunstneriske skatter – nemlig monumentalfrisene til Munch. Se disse i Universitetsaulaen i Oslo eller i Freiasalen på Rodeløkka. I Oslo Rådhus henger også praktverk malt av Edvard Munch.

Tekst Hilde Hernes / Foto Munch-museet

De to livsfrisene Aller først: en frise er en kunstnerisk utsmykning som består av flere uavhengige malerier. I en frise kan maleriene både leses ­separat eller i sammenheng med hverandre lik en tegneserie. Årsaken til dette er at det eksisterer en motivkjerne i frisen som binder de separate malerier sammen. Som Bettina Kaufmann skriver i teksten Ernst Ludwig Kirchner and Edvard Munch i Edvard Munch: An Anthology: Munch var mindre interessert i frisen som en kunstnerisk form, men mer interessert ved å referere til det tematiske innholdet i bildet – ved å benytte seg av termen Livsfrise. Motivene skulle altså være i sentrum. Stilmessig er fellestrekket ved frisene i Universitetsaulaen og Freiasalen hvordan lerretene er malt ved en bred og røff penselføring. Motivene på de hvite lerretene er noen ganger så transparente at det virker som om Munch selv har glemt å male ferdig motivet. Dette sistnevnte er med på å understreke den ekspresjonistiske stilen, hvor man nesten kan se og føle intensiteten til kunstneren den gang da han ivret over lerretene med penselen sin. Samtidig er det en viss forskjell: Freiafrisen viser et helhetlig symbolistisk inntrykk stilmessig, mens frisen i Universitetsaulaen viser en todeling mellom en ekspresjonistisk og klassisk stilføring. Freiasalen - Freiafrisen Freiafrisen består av 12 malerier. De fleste av motivene er hentet fra Åsgårdstrand. Strandlinjen er et gjennomgående element i samtlige av bildene. Flere av motivene har Munch brukt i andre malerier, men da uten strandlinjen. Ett motiv er hentet fra

Universitetsaulaen i Oslo Foto: Munch museet monumentalmaleriet Livet i Oslo Rådhus. Foto Oslo Rådhus Freiasalen Foto: Geir Hareide Andersen.

Kragerø: det er et typisk strandbilde. Billedlig viser det frem en mann som bærer på en krabbeteine i tillegg til at det står en båt som skal ut på vannet. Motivkretsen i de totalt tolv verkene som henger i matsalen på Freia, kan leses som en livsfrise over småbylivet i Åsgårdstrand: her ser man folk som utfører sine hverdagslige aktiviteter i arbeidsdagen eller på fritiden. Munch tilbrakte mange av sine år her. Munch skildrer, kort fortalt, menneskelivet på godt og vondt. Freiafrisen inneholder de mer kjente motivene som Livets dans, Mennesker på stranden/Melankoli og Fruktbarhet som alle tre tar for seg mennesket i en bevisst nærkontakt med sin livssyklus. Livets dans viser en samling mennesker i en sosial situasjon hvor både menneskets forgjengelighet og sjalusiens kraft kommer til syne. Motivet Fruktbarhet tar for seg den hverdagslige innhøstingen av epler utført av et eldre ektepar, som igjen vitner om tidens tann – livet er ikke evigvarende, og mennesket vil en gang dø. Verket Mennesker på stranden, også kalt Melankoli, er et av de kanskje mektigste verkene til Munch: det viser ensomme mennesker som sitter på strandkanten og ser utover havet ... Utenom disse nevnte verkene kan man også se Barna i Åsgårdstrand, Barna på vei til Eventyrskogen og Piker som høster som viser mennesker i begynnelsen livet. Alle de tre verkene uttrykker samhold, enten dette gjøres ved små skolebarn som leier hender, eller ungpiker som høster epler. Det unike ved Freiasalen er at den er laget spesielt til bildene, ikke motsatt. Freiasalen sto ferdig i 1934, elleve år etter at Freia anskaffet denne unike kunstskatten. Idet man står fremfor Munch-frisen ser man hvordan maleriene til Munch både kan leses enkeltstående ved sin historie eller sammensatt med de andre.

Tilblivelsen av Freiafrisen og Johan Throne Holst Freia-bedriftens egen kunstformidler, Bodil Bergan, forteller at direktøren Johan Throne Holst i 1923 kjøpte inn kunst til Freiafabrikken som en utsmykning for arbeiderne sine. Det ble gjort en gedigen og svært uvanlig investering i bedriftsvelferd ved inn5/2011

87


kjøpet av de tolv enkeltstående maleriene, som til sammen fremstår som en frise. Disse skulle for øvrig dekorere kvinnenes matsal hos Freia. Samtidig ble Freiaparken anlagt på fabrikkens område. Begge disse tiltakene var et ledd i markeringen av bedriftens 25-årsjubileum som aksjeselskap. Holst verdsatte sine ansatte ved å gi dem fine kunstneriske omgivelser som var egnet til å skape trivsel og et godt arbeidsmiljø. Bedriftsvelferd stod i fokus hos han. Throne Holst fikk inspirasjon fra sine monumentalfrise utenlandsturer etter å ha sett bedrifter som Carlsberg i Danmark og Cadbury i England: Begge bedriftene skapte en liten perle ut av sine ordinære arbeidsplasser, og dette var noe Throne Holst også ønsket å gjøre. Da Holst endelig hadde ryggrad økonomisk til å finansiere drømmen om kunstnerisk utsmykning i sin bedrift, gjorde han det. Edvard Munch var en anerkjent kunstner på 1920-tallet. Throne Holst kontaktet Munch gjennom en felles bekjent, Dedichen, og spurte om han kunne dekorere Freias to av de tre spisesalene som den gang var i bruk. Munch fikk oppdraget i 1922, og allerede våren 1923 hadde han malt ferdig de tolv bildene. Maleprosessen til Munch gikk altså raskt.

Restaurasjonsprosessen Ifølge Bodil Bergan har det skjedd en restaurering i Freiasalen som har pågått over et lengre tidsrom. I 2004 ble hele Freiafrisen renset. Det var da 29 år siden dette hadde blitt gjort sist gang. På tross av tidens gang hadde maleriene kun noen gamle småskader, ellers var de i god behold. Rensingen av maleriene ble foretatt av NIKU, Norsk institutt for kulturminneforskning. I 2009 ble det montert refleksfritt glass foran maleriene, og i 2010 var en ny belysning på plass. Den har gitt et helt nytt liv til bildene, og den fremhever også hvilken storslagen bilderamme den unike Freiasalen utgjør. Aulautsmykningen i ved Universitetet i Oslo Livsfrisen er det enkelte menneskes sorger og gleder sett på nært hold – Universitetsdekorasjonene er de store evige krefter Slik skal Edvard Munch selv ha beskrevet innholdet i frisen hos Domus Media, den midterste av de tre bygningene på Universitetsplassen i Oslo. Tre vegger er dekorert av store monumentalmalerier – Solen, Historien og Alma Mater. Ellers henger det 8 malerier i mindre størrelsesformat på veggene, disse bygger enten videre på hovedmotivet Solen, ellers er de uavhengige verker. Det første som griper tak i en da en kommer inn i Universitetsaulaen, er det enorme maleriet, Solen, som kaster sine varme stråler rett mot deg. I maleriet har Munch valgt å ­benytte seg av et enkelt motivscenario: Man ser det horisontale havet som i dens forkant er innrammet av skjærgårder og steinrøyser. I sentrum av naturlandskapet er solen – med stråler som skinner rundt hele dens akse. Hovedmotivet for utsmykningen i Universitetet var opplysning – solens energiske stråler blir en peker på dette. Munch viser seg som en ekspresjonistisk maler – ved de røffe malerstrøkene som nærmest bryter seg frem. Solmaleriet 88

5/2011

som henger i Universitetsaulaen i Oslo. Foto: Munch museet

flankeres av to små malerier på hver sin side: motivkretsen viser vitalismen – skildringer med nakne og sunne mennesker med livsgnist som strekker seg etter den livgivende solen. Det er særskilt innenfor småbildene man ser Munchs storhet: her blandes klassiske motiver som Apoxyomenos (Skraperen) sammen med den avantgardistiske fremstillingsformen, som for øvrig er i alle av aulaens verk, hvor man nærmest kan skimte lerretene under malingsstrøkene. En viktig digresjon er hvordan Munch faktisk eksperimenterte i aulautsmykningen: transparensen i malingen skyldtes hans kunstneriske frihet. Mer viktig: Edvard Munch utfordret altså reglene for dekorering av offentlige bygg ved aulautsmykningen. Universitetsaulaen reflekterer kunnskap: Dens venstre hovedvegg med Historien viser til laboratoriets og historiens kunnskap, mens høyre vegg med Alma Mater er en peker på naturvitenskapene. I Historien har Munch malt en ung gutt og en gammel mann som sitter sammen i en urnorsk natur ved siden av en stor eik. Bildet er en peker på historien overlevert fra en generasjon til en annen. I Alma Mater viser igjen den norske naturen seg, men denne gangen med bjørketrær og fjorden i bakgrunnen. Midt i dette landskapet sitter en kvinne med et lite barn på armen, og ved siden av henne står det noen smågutter. Alma mater er et typisk romantisk 1850-tallssymbol med landsbykonen som både henspiller på jomfru Maria, men også den fruktbare kvinnen som gir mat til de trengende. Hun symboliserer fruktbarheten og universitetet: de lekende barna utforsker naturen rundt moren som dermed taler om tørsten etter kunnskap, samtidig som hun føder den neste generasjonen. Det er viktig å legge merke til at Alma mater også er kledd i fargene rødt, hvitt og blått – den norske nasjonens farger. Edvard Munch oppholdt seg i Kragerø da han malte Historien og Alma Mater, naturskildringen og inspirasjonen hans er dermed hentet derifra. Malestilen i disse to motivene er mer klassisk preget, muligens for å understreke innholdets universelle karakter.

Auladekorasjonenes tilblivelsesprosess Det tok noen år før komiteen og ledelsen ved Universitetet i Christiania ble enige om at det var Edvard Munch som skulle få det ærefulle oppdraget å dekorere Aulaen. I boken Edvard Munch skriver Nic Stang hvordan det hele begynte i 1910 med en lukket konkurranse hvor fem deltakere inkludert Munch var med. Erik Werenskiold var visstnok Munchs verste konkurrent, men da Werenskiold trakk seg fra hele konkurransen, fikk Munch en mye større mulighet. Året etter konkurrerte Munch mot Emanuel


Vigeland, men denne kampen vant han lett. Det vil si, alle de tre jurymedlemmene sa nei til Vigelands utkast, men kun to av dem torde å si at de stemte på Munch. Universitetsledelsen sa også nei. Det var først i 1914 at Edvard Munch endelig fikk klarsignal i prosjektet – som nå bestod i å dekorere Universitetets Aula. Ifølge Stang skyldtes klarsignalet først og fremst at Munch hadde hatt stor berømmelse i utlandet, men også at det ene styremedlemmet navngitt Jens Thiis også tok opp en real fight på vegne av Munchs skisser. To år senere, altså i 1916, var kunstverkene til Aulaen ferdige.

Den nitide restaurasjonsprosessen I juli måned i år åpnet Domus Media dørene for publikum – nå kunne befolkningen i sommermånedene komme og betrakte de restaurerte maleriene av Munch. Dette var en samling som igjennom flere år har vært utsatt for skjolder på grunn av vannlekkasjer og ikke minst støv. Det hadde skjedd en god del forskyvninger på lerretene på grunn av fuktskader, trekk og lignende. Den nitide restaureringsprosessen var som i en film, dette forklart særdeles forenklet: Alle kunstverkene ble tatt ned fra veggene. Maleriene ble gransket nøye, hver eneste millimeter, i tilfellet lerretet var skadet eller mindre sterkt. Forhåndsregler ble gjort på de mest utsatte stedene. Deretter ble maleriene tatt løs fra sin bakramme og rullet sammen forsiktig, før de så ble fraktet bort i bil til et hemmelig sted. Man må her huske at disse kunstverkene er verdt enorme summer. De ulike maleriene ble deretter fikset på – en møysommelig prosess. Maleriene fraktes tilbake til Universitetsaulaen igjen, monteres opp, og avdukningen skjer. Munch-maleriene stråler om kapp med 200-årsdagen til Universitetet i Oslo. Edvard Munch og Oslo Rådhus Det hadde gått et tiår siden Universitetsutsmykningen, og Edvard Munchs suksess aksellererte. Nic Stang skriver hvordan Munch i 1928 ble spurt om han ikke kunne tenke seg å utsmykke Oslos Rådhus. Det var for øvrig arkitektene ved bygget som spurte han om dette. Året etter hadde kunstneren lagd utkast til maleriene i monumental størrelse: I disse årene arbeidet kunstneren med motiver av arbeiderfolk, noe som kan sees i forbindelse med arbeiderbevegelsen som for over landet. Den opprinnelige planen var at Munch skulle delta i utformingen av Oslo Rådhus, men dette ble dessverre ikke noe av: for det første ble ikke Oslo Rådhus ferdigstilt før i 1933 og da var Munch hele 70år gammel. Kunstneren hadde slitt med en øyesykdom i noen år allerede på dette tidspunktet, noe som medførte at han ikke kunne stå for utsmykningen. Men Oslo Rådhus har allikevel klart å sikre seg ett flott monumentalmaleri av norges fremste kunstner. I 2. etasje i Oslo Rådhus er Munch-rommmet: her henger maleriet Livet av Edvard Munch på selveste fondveggen. Hvordan kom så dette rommet til? Maleriet Livet har hatt litt av en reise: Ifølge heftet Oslo Rådhus: Historien, kunsten og fredsprisutdelingen står det beskrevet hvordan maleriet før krigen ble konfiskert av nazistene – Munchs kunst var upassende som mye annen kunst på denne tid. Deretter ble sendt avgårde tilbake til Norge, fra et kunstgalleri i Dresden. Videre står det skrevet: På en auksjon i Oslo ble det kjøpt av en privat samler som siden solgte det til Oslo kommune. Etter samtale med Rådhusguide Brit Lie var det en godt anerkjent kunstsamler på 1950-tallet i Oslo som Oslo Rådhus kjøpte maleriet av.

På tross av at det ikke ble noe av utsmykkingen av Oslo Rådhus for den norske kunstneren, klarte Rådhuset uansett å skaffe et flott maleri av Munch som dekorering. Ifølge informasjonsplansjen i Rådhuset står det hvordan dette Munchrommet benyttes til representasjoner, små mottakelser, lunsjer og middager. Frem til 1993 ble borgerlige vielser foretatt her, men denne seremonien ble fra året etter foretatt i Oslo Tinghus.

Maleriet Livet I Munchrommet eller det tidligere Vigselrommet henger maleriet Livet fra 1910 – den dag i dag. Motivet er plassert i en utendørskontekst i en frodig hage. Tematikken eller det overordnede motivet viser mannen, kvinnen og livets tre. Sentert mot midten, dog litt til venstre, står en frodig buske med sin grove brune trestamme. Man ser en forbindelse fra det grønne gresset på bakken som bukter seg oppover den brune trestammen for så å ende i grønne bladverk. Det er altså en sirkelbevegelse eller et form for kretsløp som fremvises, noe som passer ypperlig i forbindelse med treet som livets tre. På venstre side står det en gammel og krokbøyd eldre mann med hatt. Han bærer brunkledte klær og ser mot himmelen. Man får inntrykk av at han har levd et langt liv. På høyresiden står en annen mann i midtlivs alder som skuer ned mot bakken. I midten av maleriet har Munch plassert fire kvinner: tre av disse bærer hvite kjoler mens den siste bærer en blå kjole. I bakgrunnen av motivet vises grønt gress og et hvitmalt hus. Motivet navngitt Livet viser menneskets kretsløp med de ulike generasjonene, i tillegg til treet i midten blir en representant for livets tre. Symbolikken er vakker, slående og enkel. Maleriet Livet er malt i enkle og grove malestrøk. Det er malt i en realistisk malestil, de ulike elementene er malt ved sin naturlige farge. Samtidig gis man også en liten assosiasjon til hans symbolistiske malestil: de hvitkledte kvinneskikkelsene som fra hans tidligere bilder er blitt tolket som å representere uskylden eller begynnelsen på livet, kan i dette maleriet være representanter for den yngre generasjonen. Kvinnene er nemlig de mest livaktive skikkelsene rundt treet og i hele motivet, i motsetning til de to mennene som står mer stillestående og betrakter. Mannfolkene kan leses som representanter på den eldre generasjonen. På tross av at Munch malte realistisk stilmessig i maleriet Livet, ser man også hans forbindelse til den symbolistiske stilen. Restaurasjonsprosessen Ifølge guiden Brit Lie, som har arbeidet i Oslo Rådhus siden 1979, kan hun ikke huske at det har blitt foretatt noen restaurasjoner av Munchmaleriet. Dette kan muligens skyldes at Livet henger på fondveggen i rommet, som medfører at lyset ikke kommer direkte på det som kunne ha forårsaket lysslitasje og lignende. I tillegg er maleriet innrammet i en nisje i treveggen og blir på den måten også skjermet for lystilgangen. Livet henger flott alene på sin store fondveggen med en egen ro. Kilder: - Samtale og møte med kunstformidler Bodil Bergan hos Freia Sjokolade Fabrikk. - Foredrag ved professor Patricia Berman i Universitetsaulaen, 17.09.2011. - Nic. Stang: Edvard Munch (Oslo: Johan Grundt Tanum Forlag, 1971), 2. opplag. - Bettina Kaufmann: Ernst Ludwig Kirchner and Edvard Munch i Edvard Munch: An Anthology (Oslo: Unipub forlag, 2006). - http://www.hf.uio.no/ifikk/for-ansatte/aktuelt/saker/2011/artikkel.html - Samtale med guiden Brit Lie, i Oslo Rådhus. - Jørgen Carling, Solveig Broch: Oslo Rådhus: Historien, kunsten og fredsprisutdelingen (Oslo: Haslum Grafisk A/S.) - Foto: Oslo Rådhus.

5/2011

89


TEMA: Kunst og kunstneren Edvard Munch (1863–1944)

munchs atelier på Ekely i Oslo. Foto: Bjørn Wad

Munchs kunstnerhjem – Det var mørkt og gråt nedover trappen. Jeg holdt hende i hånden og drog i hende, jeg kunde ikke komme fort nok ud. Så spurte jeg hvorfor hun gik så langsomt. Hun stanset altid op ved hvert trin og drog pusten. Men udenfor porten blændede dagslyset os, alting var så lyst, så lyst. Hun stoppede op en stund, og luften var så underlig varm med enkelte kolde pust. Græsset skjød op mellom brostenene – lyst grønt græs, det var vår. Hun havde en bleg blåfarvet hat, og båndet flagrede op for hvert vindpust og slog hende i ansigtet. Så gikk vi nedover Slotsgaden til fæstningen og så ud på sjøen.



90

(Edvard Munchs dagboknotater. Munch-museet)

5/2011


Tekst Tone Klev Furnes / Foto Munch-museet

I dagboknotater senere i livet dokumenterer Edvard Munch minner av noen intense, men på samme tid vare øyeblikk, fra fireårsalderen. Det er moren, Laura Cathrine, han så innlevende forteller oss om. Moren tar sin lille sønn med på en kanskje aller siste spasertur, ned trappen og ut i vårluften. De er pent kledd. Laura Cathrine visste at hun snart skulle dø. Lille Edvard mer enn fornemmer morens angst og fortvilelse. Dagboknotatet ovenfor forsterkes av scenen mellom mor og sønn i maleriet Foran porten, ca. 1893. Den lille guttekroppen knuger seg inn til moren der de nå står foran familiens første bolig i Nedre Slottsgate 9 i Christiania.

Barndomshjemmene I 1868 flyttet familien på sju inn i leilighet i Pilestredet 30. Moren døde i slutten av desember det året, og faren Christian Munch, som var korpslege ved Akershus festning, fikk nå hjelp til hjem og barn av sin kones yngre søster, Karen Bjølstad. Allerede i 1875 flyttet familien igjen, denne gangen til Grünerløkka på østkanten av Christiania. Selv om leiligheten ikke hadde samme gode standard som den familien flyttet fra i Pilestredet, klarte likevel tante Karen med sikker og myndig hånd å skape en god og trygg standard og et godt hjem for de fem barna. Familien hadde ikke mye å rutte med da Christian Munchs lønn fra Hæren var heller beskjeden. Han virket riktignok i tillegg som privatpraktiserende lege på Grünerløkka. Likevel bidro tante Karen med inntekter til husholdningen. Hun hadde fantasi og kreative evner. Materialbildene hennes av løv og mose var populære arbeider, og hun solgte dem til ulike forretninger i byen. Hun lærte også barna å klippe silhuetter av papir, og hun oppmuntret og inspirerte dem til å tegne. Christian Munch på sin side bidro i det kreative fellesskapet med lesing og fortellinger fra den store litteratur og fra sagaen, men også eventyrstundene med far var skattet høyt av søsknene Munch: Johanne Sophie, Edvard, Peter Andreas, Laura Cathrine og Inger Marie. Farens fortellinger og høytlesning inspirerte dem til tegneaktivitet, og produksjonen var stor. Det er fra disse årene at det finnes en rekke tegninger fra Edvards hånd, sirlige og med fine iakttakelser og observasjoner av det sparsommelige og nøkterne interiøret, nøye registrert og formidlet. Også en av flere akvareller er bevart. Arbeidene gir oss informasjon og kunnskap om hvordan familien levde, og hva de omgav seg med av eiendeler og møbler. De tidlige tegningene fra interiører viser et gryende talent innen tegnekunsten, men også i landskapsakvareller fra 1879 ser vi et selvstendig uttrykk, en klar form og en sikker strek. Det er i de første årene av livet at selve grunnvollen for vår personlighet og vårt selvbilde formes. Barn knytter seg sterkt til hjemmet, til rommene, gjenstander, lukter, lyder og atmosfære. Noen minner er sterkere enn andre. Det er ingen fasit for hvilke minner som fester seg hos det enkelte barn, men sterke, følelsesmessige inntrykk vil ha store forutsetninger for å slå rot i et følsomt barnesinn. For en av Edvard Munchs samtidige kunstnere, Emanuel Vigeland (1875–1948), var det farens store og voldsomme, til tider brutale hender, som fulgte ham gjennom livet. Emanuel Vigeland erindrer at han som barn trodde farens lillefinger alene kunne løfte 100 kilo. Barndommens angstfylte øyeblikk og en utpreget pietisme i hjembyen Mandal danner det direkte utgangspunktet for en stor del av Emanuel Vigelands kunstneriske uttrykk.

Også for Edvard Munch gav barndommens opplevelser næring til kunstneriske uttrykk. Fra gode og trygge år i forskjellige leiligheter på Grünerløkka ble familien Munch nok en gang rammet av en stor tragedie. Søsteren Johanne Sophie døde av tuberkulose i 1877, bare 15 år gammel. Familien bodde da i Thorvald Meyers gate 48. Tragedien gikk sterkt inn på den ett år yngre Edvard og kan ses på som det direkte utgangspunktet for hans senere kunstneriske virke der dødsmotivene dominerer.

Kunstnerisk utvikling Maleriet Det syke barn i Nasjonalgalleriet er fra 1885–86. Det skildrer erindringen om Sophies død i 1877, og for første gang gir Edvard Munch en dyp personlig opplevelse malerisk form. Den smerten han opplevde i unge år ved Sophies bortgang, kommer nå til uttrykk, og han skriver: Da jeg for første gang saa det syke barn – det bleke hode med det sterkt røde haar mot den hvite pute – gav det mig et indtryk som under arbeidet forsvant. (…) Jeg holdt saa endelig op, ut­trættet. – Jeg hadde opnaadd meget av det første indtryk, den skjælvende mund – den gjennomsiktige hud – de trætte øine – men billedet var ikke færdig i farven – den var blek graa. Billedet var da tungt som bly.- (…) I Vaar – den syke pike og moren ved det aapne vindu med indstrømmende sol tok jeg avsked fra impressionisme og realismen. I det syke barn brøt jeg mig nye veie – det var et gjennembrudd i min kunst. – Det meste av hva jeg senere har gjort fik sin fødsel i dette billedet. Sitatet speiler en krevende arbeidsprosess der kunstneren tar frem minner, skaper uttrykk, forkaster og starter på ny. På denne tiden hadde Edvard Munch allerede lagt bak seg år med studier og utdanning. Hans kunstneriske formelle utdannelse kan likevel sies å være kort. Fra teknisk skole, der han var elev et år, begynte han på Tegneskolen i 1881 med Julius Middelthun som lærer. I årene 1882–83 fikk han sammen med andre kunstnere korrektur av Christian Krohg, og i 1883 og 1884 deltok han på Frits Thaulows friluftsakademi på Modum. Hans nærmeste maleriske forbilder var, ved siden av Christian Krohg og Frits Thaulow, kunstneren Hans Heyerdahl. Det pulserende kunstmiljøet i 1880-årenes Kristiania ble en viktig kilde til videre utvikling. Det er i de tidlige 80-årene at Edvard Munch stifter bekjentskap med Hans Jæger og bohemkretsen i hovedstaden. Edvard Munch mottok sin viktigste kunstneriske påvirkning fra flere og avgjørende opphold i Paris og Berlin fra 1889. Først i Paris og Nice, deretter i Berlin i 1892–95, videre i Paris i 1896–97 og så igjen i Tyskland i perioden 1901–08. Hvis vi nå vender tilbake til maleriet Det syke barn fra 1885– 86, kan vi se verket som et uttrykk for en indre prosess der det naturalistiske formspråket ikke strakk til. Edvard Munch måtte arbeide seg frem til nye maleriske virkemidler. Motivet i seg selv var ikke originalt i tidens skandinaviske eller europeiske kunst. Det er måten Munch tolker motivet på, og hva han formidlet gjennom et fortettet stemningsinnhold og selve formen, som brøt med tidens rådende naturalistiske oppfatning. For å kunne forstå hvordan Munch kunne male Det syke barn med den eks­ pressive kraft som kjennetegner hans kunst i de senere årene, må man blant annet ta Paris-oppholdet i 1885 med i betraktning. 5/2011

91


Munch i sitt muratelier på Ekely, fra hans 75-årsdag, 1938.

munchs kunstnerbolig på Ekely sett fra eplehagen. munch i hans uteatelier på Ekely.

Her fikk han kjennskap til kunsten i museene, og især kan Rembrandt ha inspirert ham. Under sitt Paris-opphold i begynnelsen av 1890-årene mottok han bestemmende inntrykk fra nyimpresjonistene ToulouseLautrec, Gauguin, van Gogh, Ensor og Whistler. Tidens sans for mystikk og symbolikk passet Munchs egne behov for å uttrykke stemninger og indre bilder.

Kunstnerhjemmene Edvard Munch bodde i utlandet fra 1889 til 1900, for det meste i Frankrike og Tyskland. Somrene ble imidlertid lagt til Norge, og flere av hans hovedverk ble til i norske kystbyer, Åsgårdstrand og Kragerø. Naturen i Åsgårdstrand inspirerte ham til stemningsfylte landskapsskildringer. Naturen og mystikken som fulgte med den lyse norske sommernatten, førte til en serie arbeider der han formidlet en stemning og et følelsesinnhold som viser en syntetisk oppfatning av linje, form og farge. Også kystbyen Kragerø appellerte til Edvard Munchs urolige sinn. Livet, menneskene og naturen i sørlandsbyen gav ham fornyet ro og kraft. Her ferdigstilte han arbeidet rundt den store oppgaven å male Auladekorasjonene til Universitetets festsal i Oslo. Salen ble innviet i 1916 og representerer et hovedverk i norsk monumentalmaleri. Fra årene i Kragerø finnes også arbeider med motiv som ­gatescener og snøbilder. Edvard Munch bodde også noen perioder på den andre siden av Oslofjorden, og her skildret han landskapene omkring Moss 92

5/2011

og Hvitsten. Fra oppholdene malte han flere bilder med motiver fra jordbruket. Arbeidene kjennetegnes av en hyllest til liv og vekst i en sterk og frodig fargeskala.

Ekely Ekely var Edvard Munchs hjem fra 1916. Eiendommen var på hele 46 mål, og hagen og lysthuset var kjære motiver. Edvard Munchs hvite hest, Rousseau, ble ofte brukt som modell. Munch kjøpte eiendommen da Auladekorasjonene var ferdige. Her ble han boende resten av livet, og som i Kragerø og Hvitsten var det landlige omgivelser, naturen, livet, frodigheten og vekstforholdene som opptok ham. I Mannen i kålåkeren gjengis bonden med favnen full av store kålhoder. Det er de maleriske muligheter som her fengslet kunstneren; maleriet er komponert over store fargefelt som står mot hverandre som sterke kontraster. Bildet utstråler en livskraft og vitalitet som viser kraft og styrke. Årene på Ekely gav også inspirasjon til andre motiver, og Munch henter inspirasjon fra de nære omgivelser, akt- og modellstudier, selvportretter og fra flere av sine motivkretser fra 90-årene. Edvard Munchs sammensatte og konfliktfylte sinn kan dels ses i sammenheng med barndommens traumer og store følsomhet. Med barnets finstemte observasjonsevne registrerte han stemninger og situasjoner i barndom og ungdom som siden skulle finne sine følelsesmessige og maleriske uttrykk i noen av vår kunsthistories aller mest kjente verk. I voksen alder søkte han seg bort fra byen til landlige omgivelser. Her fant han hjem som gav ham ro og trygghet.


Willibald Storn www.storn.no


Aske, 1894.

– verdenskunstneren

Kunstneren Edvard Munch er uten tvil Norges ubestridte ener som har satt spor etter seg både hjemme og utenlands. Ved å ta en kikk på verkene til Munch ser man i ettertid at han var påvirket av sin samtid like mye som andre har latt seg påvirke av ham.

Tekst Hilde Hernes / Foto Munch-museet

Det var i Christiania by i Norge at Edvard Munch tilbrakte store deler av sitt liv og som en del av den berømte Kristiania bohemen. Nic Stang beskriver bohemens ideer slik, i boken Edvard Munch: Debattene var voldsomme over glassene. De kunne dreie seg om den determinisme som disse naturalistene bekjente seg til – og tross dette om det frie menneskes rett til å leve sitt eget liv (og å ta det!). Det gjaldt frigjøring fra kirke og religion, og ordflommen til debatten om den aller frieste kjærlighet var rikelig. Det var i denne tid den moralske debatt som fremdeles er en plage i Norge, begynte for alvor. Kristianiabohemen var en opprørsk bevegelse som bestod av kunstnere og litterater. Bevegelsens største åndelige innflytelse var ideene til den franske forfatteren og naturalisten, Émile Zola. Gjennom lesning av franskmannen ble bohemen innpodet med tanker om liberalisme og frihet. Hans Jæger var en av hovedmennene i Kristianiabohemen: dette var den ateis94

5/2011

tiske rebellen som skrev romanen Fra Kristiania-bohemen i 1885. Boken ble beslaglagt, og Jæger ble kastet i fengsel i to måneder for angivelig å ha skrevet rå pornografi. En annen sentral figur i gjengen var forfatteren, maleren og naturalisten Christian Krohg. Han var mest kjent for sin samfunnskritiske roman Albertine, som i likhet med Jægers roman også ble beslaglagt. Boken gav en kvass kritikk av det borgerlige samfunnet og dets verdier. Krohg, sønn av en av de høyere embedsfamiliene i byen, slapp for øvrig unna med en bot. Som et resultat av den beslaglagte boken malte han det kjente Albertine på politilegens venteværelse som henger i Nasjonalgalleriet i Oslo. Munch ble altså inspirert fra denne bohemkretsen i Norge til å skape sine samfunnssosiale bilder i realistisk og naturalistisk stil. I begynnelsen av hans kunstnerkarriere ser man ofte verk med motiver hentet fra hans egen familie: disse var enten utført som portretter eller som historier situert i et hjemlig interiør hvor sykdom og alderdom regjerte. Som i konteksten hos


de andre bohemene var også Munchs verk preget av en realistisk fremtoning som viste dysterheten i menneskelivet.

Fin-de-siecle og symbolismen I artikkelen Vitalismens år? (1981) skriver Gunnar Sørensen hvordan de nordiske landene generelt ble inspirert av ideene til Fjodor Dostojevskij og Friedrich Nietzsche på 1880–90-tallet: Dostojevskij inspirerte til den religiøse mystikken, mens Nietzsche var mer opptatt av å formidle mistroen til den moderne sivilisasjonen og de siste menneskene. Ifølge Sørensen skildret Nietzsche paralyserte eller fortapte mennesker under måneskinnet – et motiv man kan se billedlig hos Munch. Forfatternes ideer satte spor i malerkunsten til Munch, hvor man ser stemningsladede skildringer med innslag av mysti­ sismen, kvinner som vampyrer og andre melankolske menneskefigurer. Der skal ikke lenger males interiør og folk som leser og kvinner som strikker. Det skal være levende mennesker der puster og føler og lider og elsker. Jeg skal male en rekke slike bilder. Folk skal forstå det hellige ved det, og de skal ta hatten av som i en kirke. Disse linjene er hentet fra et brev Munch skrev under et opphold i St. Cloud i Frankrike. Etter mye fra og til tok Munch avskjed med bohemens idealer i Kristiania. Han trådte inn i en ny fase med stemningsmaleriet, hvor menneskets ekte og indre følelser var i fokus. Fra tiden i Frankrike ble Edvard Munch sterkt påvirket av den symbolistiske stilen, hvor fargebruken i seg selv er en representant for innholdet: de ulike fargene i paletten fikk betydningsinnhold, og kunstneren var bevisst fargebruken for hvert malte element i motivet. Munch beundret særskilt symbolisten Paul Gauguin, som også var talsmann for stilretningen syntetismen: i denne stilretningen skulle man lage en syntese på lerretet av store, rene fargestrøk som igjen formidlet kunstnerens indre (fremfor reelle) erfaring av omgivelsene. I store deler av Edvard Munchs kunstnerskap kan man se hvordan symbolismen eller fargebruken gjorde seg gjeldende: I maleriet Livets dans ser man for eksempel hvordan kunstneren bevisst kler de tre kvinnene med kjolefargene hvitt, rødt og sort – som blir pekere på uskylden, begjæret og melankolien eller alderdommen. Munch ble ansett som en del av kunstbeve-

Det syke barn, 1896.

madonna, 1895–1902.

gelsen fauvismen, hvor han sammen med Gauguin og van Gogh nettopp uttrykte fargeskalaens viktighet i motivet. Som en del av denne kretsen var Munch en stor inspirasjonskilde for den tyske stilbevegelsen Die Brucke fra 1905, med Ernst Ludwig Kirchner i spissen. Denne interessen for Munch under­ strekes når det kommer frem i en utstillingskatalog at Die Brücke inviterte Edvard Munch til sin utstilling i Dresden i Tyskland 1920 fordi de ønsket at han skulle stille ut sammen med dem. Ifølge Bettina Kaufmann, slik hun skriver i teksten Ernst Ludwig Kirchner and Edvard Munch, var Kirchner dypt influert av Munchs psykologiske symbolisme og hans tematiske serier. Men Kirchner var bevisst på at deres kunst skilte seg fra hverandre ved at Munchs verk skildret sinnstilstander, mens hans verk viste universelle sannheter, noe han selv skal ha skrevet i brevform. Uansett: Han beundret Munchs kunst.

Ekspresjon og vitalisme Fra 1900-tallet kan man se et skifte i Munchs arbeider: han er mer fokusert på formene, linjene, det korrekte perspektivet og ikke minst stilarten ekspresjonismen. Det er uttrykket, ekspresjonen, som er det viktigste fokuset hos kunstneren. Munchs bilder viser den nye tidsånden hvor nakne, sunne og friske mennesker står i fokus: voksne og barn bader, leker og gjør gymnastiske øvelser. Man ser åpenlyse likhetstrekk i motivene til Munch og den danske maleren J.F. Willumsen – noe som vitner om en gjensidig inspirasjon. Samtidig er det igjen hos Nietzsche Munch blir inspirert: Sørensen skriver at der Munch tiåret før, på 1890-tallet, fokuserte på undergrunnsteorier, vendte han nå fokuset mot en hyllest av den individuelle friheten. Filosofen Henri Bergsons ideer var også avgjørende for Munchs billedkunstpåvirkning. Munchs storhet i Tyskland Selv om Edvard Munch var en norsk kunstner, og flere nordmenn betraktet hans kunst før han fikk vist dem frem i utlandet, var det tyskerne som omfavnet hans kunstverk først. Noe av årsaken til bekjentskapen var kanskje kunstnerens opphold i Berlin i Tyskland og da særlig kneipen Zum Schwartzen Ferkel: i lokalet eksisterte det et nordisk kunstnermiljø som kan sammenlignes med Kristianiabohemen hjemme i Norge. De store inspiratorene her var den polske dikteren Stanislaw

mannen i kålåkeren, 1916.

5/2011

95


selvportrett med sigarett, 1895.

Przybyszewski og den svenske forfatteren og dramatikeren August Strindberg. Den sistnevnte skikkelsen, Strindberg, ansees i dag som selve grunnleggeren av det moderne teatret. Ifølge Arne Nygård-Nilssen i artikkelen Munch-litteraturen (1934) var det Munchs gode følgesvenn gjennom mange år, Przybyszewski, som først publiserte en bok om nordmannen i 1894. Boken Das Werk des Edvard Munch var på 95 sider og inneholdt artikler av Franz Servaez, Willy Pastor og J. MeierGraefe i tillegg til omtalen fra den polske utgiveren selv. Året etter utgav Meier-Graefe en mappe på eget forlag bestående av åtte raderinger av Munch: i tekstheftet skrev han en forklarende omtale av Munchs verk, som en støtte på kunstnernes vegne, som hadde skapt forargelse på grunn av de brutale fargene og uforskammede dimensjoner. Ellers var det tyskeren Curt Glaser som utgav den første ordentlige monologen om Munch: ifølge Nygård-Nilssen hadde tyskeren god kjennskap til Munch, og hans rikt illustrerte bok er av enorm verdi for Munch-litteraturen den dag i dag. Monologen ble utgitt i 1917 i Berlin, for deretter å bli publisert i nytt opplag fem år senere i en bearbeidet utgave. Ifølge Nygård-Nilssen ble det i tillegg annethvert år fra og med 1920-tallet holdt store utstillinger av den norske kunstneren i ulike tysktalende land. Edvard Munch var altså en særdeles attraktiv kunstner blant tyskerne.

Munchs påvirkning på samtidskunsten Det er noe med Edvard Munch som gjør at han griper et tak inn i sjelen til de fleste som betrakter hans kunstverk: skyldtes dette hans emosjonelle malerier som speiler de allmenn­ menneskelige temaene, eller er det hans pensel- eller blyantfø96

5/2011

ring som imponerer oss? I Munchs ettertid finnes det mange kunstnere som inspireres av ham, og som derfor ønsker å hedre ham. Den 22. mai i fjor åpnet Haugar Vestfold kunstmuseum utstillingen Munch by Warhol: Den anerkjente amerikanske popkunstneren Andy Warhol, som levde fra 1928 til 1987, skulle hedre den norske kunstneren han selv beundret. Han spilte videre på Munchs kjente motiver som Skrik, Selvportrett med knokkelarm med flere. Det kan virke som om Warhol ble inspirert av Munchs formidlingsemne om temaer som refleksjon, sorg, melankoli og sårbarheten i de mellommenneskelige relasjoner – som er allmenne. Den norske samtidskunstneren Anne Katrine Dolven bidrog med videokunstverket Portrait With Cigarette (2000) i kollektivutstillingen When a Painting Moves ... Something Must Be Rotten som stod utstilt på Stenersen-museet ved årets begynnelse. Hensikten med utstillingen var å undersøke det klassiske maleriets problemstillinger ved video og installasjonsverk: Dolven tok utgangspunkt i Munchs Selvportrett med sigarett og undersøkte de maleriske kvalitetene i det, ved å forholde seg aktivt til Munch som et referanseverk og distansert ved bruddet i hennes verk i forbindelse til originalen. I september måned åpnet igjen Stenersenmuseet dørene – denne gangen for å vise utstillingen til Markus Brendmoe, kalt Munch etc. Her tok kunstneren utgangspunkt i flere av Munchs kjente motiver. Det interessante ved denne utstillingen er hvordan kunstneren bevisst forholder seg til Edvard Munch som en historisk anerkjent norsk kunstner, samtidig som han selv som samtidskunstner leker og utfordrer kunstverkene i nåtiden: gjennom denne dialektikken undersøker han hva som er kunst og kunstnerisk originalitet. Dette er kun et lite utvalg av kunstnere som har latt seg påvirke av den norske kunstneren, og det vil uten tvil være flere i løpet av denne og de neste generasjonene. Det er for øvrig verdt å merke seg den store interessen Frankrike i det siste har fått for Munch: I Dagbladet 4. august kunne man lese hvordan tre av Frankrikes ledende kunst­ magasin, Beaux-Art magazine, Connaissance des Arts og Télérama, kommer med hver sin spesialutgivelse om den norske kunstneren dette året. Ifølge informasjonssjefen ved Munchmuseet, Sture Portvik, skyldtes interessen for Munch utstillingen Munchs laboratorium. Veien til Aulaen som åpner 4. september, og vandreutstillingen Det moderne øye som vises på Centre Pompidou fra 21. september og senere i Frankfurt og London. I tillegg til disse utstillingene viser også Japan sin interesse ved at de planlegger å lage en times program om Munchs liv. Dette er kun informasjon vi kjenner til gjennom mediene – man kan bare forestille seg andre prosjekter som også er i gjære ... Den gode anseelsen omkring den folkekjære kunstneren Edvard Munch bare fortsetter å vokse – hans fotavtrykk veier tungt. Kilder: - Nic Stang: Edvard Munch (Oslo: Johan Grundt Tanum Forlag, 1971). - Bettina Kaufmann: Ernst Ludwig Kirchner and Edvard Munch i Edvard Munch: An Anthology, Erik Mørstad (red.) (Oslo: Unipub forlag, 2006). - Arne Nygård-Nilssen: Munch-litteraturen, i Kunst og Kultur 1934. - Gunnar Sørensen: Vitalismens år?, i Cras (24) 1981. - www.kunstforum.as/2011/01/stenersenmuseet-video-som-utforsking-av-maleri/ - www.munch.museum.no/ - www.byavis.no/kultur/4363-munch-og-warhol-og-fargerike-skrik- www.haugar.com/?type=artikkel&id=189 - www.dagbladet.no/2011/08/04/nyheter/kunst/utenriks/edvard_munch/17554058/


Malekurs ved Jan-Ove Tuv (Elev av Odd Nerdrum 1996 - 2002)

Tuv holder jevnlig kurs over hele landet, etter invitasjon. Akt, portrett, stilleben, landskap. Last ned katalogen her: http://issuu.com/janovetuv/docs/2011 Facebook: “Malekurs ved Jan-Ove Tuv�. Bli medlem og motta jevnlige nyhetsbrev! Se bilder og avisomtaler av tidligere kurs. Selvportrett som stolt kitschmaler

malekurstuv@gmail.com


Rolv Muri og utsnitt av maleriene Klipper II, 1968 og Lys erindring (grønt maleri), 1973.

William Henry Singer og maleriene Fjellmotiv med fure (stort og lite tre), 1941 og Markblomster i Oldendalen, 1915.


Kunstnerbygda Olden i Nordfjord

Fargar for kjenslene mellom fjell og fjord William Henry Singer – søkkrik i stor og luksuriøs villa med opptil 30 tenarar rundt seg. Rolv Muri – bonde i lite og spartansk hus. Forskjellen var større enn himmelen over fjordlandskapet, men på eitt punkt kryssa linjene: I naturglede, fargeglede, musikk og litteratur.

Tekst Johanna og Gunnar Nygjerd / Foto Gunnar Nygjerd / Foto portretter Sponland og privat

Begge busette seg i bonde- og turistbygda Olden i Nordfjord, og begge fann sin siste kvilestad der dei levde og henta inspirasjon til målarkunsten: Singer balsamert saman med ektemaken i mausoleet på eigedomen Dalheim. Muri saman med ektemaken på kyrkjegarden eit par hundre meter lenger inne i bygda. – Singer og Muri levde stille i lokalmiljøet, men begge blir karakteriserte som kunstnarar med internasjonalt format.

Arva ein formue Meininga var at William Henry skulle overta dei store stålverka til faren, Singer Nimic & Co, i Pittsburg, USA. Men den unge mannen ville heller bli kunstnar og sa frå seg retten til den trygge familiebedrifta. Han fekk med seg arven, ein formue på mange hundre millionar kroner, og gifte seg i 1895 med den 16 år gamle Anna Spencer Brugh frå Maryland, USA. Også ho var interessert i målarkunst, musikk, litteratur, jakt og fiske. – Ekteparet reiste i 1900 til Europa og ei rekkje land på andre kantar av verda, og kjøpte mykje verdfull kunst. I 1903 kom dei til Noreg for å dyrke jakt og fiske – først til Jotunheimen og Dovre. I Tydalen bygde dei ei stor hytte og mange mindre hus, og kjøpte leiglendingane fri så dei vart sjølveigarar av gardane. Paret kom til Olden i 1913, og i denne bygda fann kunstnaren det han søkte. Singer sa at Olden var eit av Gud sine vakraste skaparverk, og at bygda skulle vere hans katedral. Her bygde dei heimen sin – 13 små og store bygningar – og her budde dei kvart år frå april til september. Fru Singer sa om Dalheim: Det er draumane og alle lengslane

sitt hus, her vi finn lykka. Om vinteren budde ekteparet i Laren, Holland. Muri skulle som faren gå inn i Postverket, og arbeidde der i fem år. Han var lidenskapleg oppteken av klassisk musikk, og fekk opplæring på fiolin. Men han valde målarkunsten og kom saman med den danske ektemaken Helga Brøchner, som også var kunstnar, til Rolv sin slektsgard i Olden i 1948. Her hadde dei nokre kyr, sauer og frukttre, men garden på 40 mål var tungdriven og arbeidet eit slit.

Einsemd – Singer var den litt mystiske rikmannen som folk flest i miljøet såg for det meste på avstand, og kom lite i kontakt med. Han var barnlaus, og det var eit sakn. Då ein gut i bygda sa til han at du må vere veldig rik, svara Singer: Eg er ikkje rik, men faren din er rik som har 14 born. – Heller ikkje Muri hadde born, og heller ikkje han la vekt på det sosiale. Han heldt seg mykje i ro heime på garden, og sa han gjorde det for å verne stemningsbileta. Dei ville bli oppløyste og flyte bort om han skulle gå rundt og vere jovial og konverserande. Berre han reiste nokre kilometer til bygdesenteret, lengta han heim. Han var lågmelt og smålåten, noko som også kom til uttrykk i livsmottoet hans: Eksistere utan å bli lagt merke til. Han hadde også lite kontakt med kunsten si verd ute. Han fann nok inspirasjon heime. – Muri sa at han levde eit kjedeleg liv, men hadde det godt på den vesle tua si, og følte samkjensla med naturen sterkare og 5/2011

99


Rolv Muris hjem i Olden

William Henry Singers hjem i Olden

sterkare etter som åra gjekk. Og kjensla av å tilhøyre garden, som tidlegare slekter har opparbeid gjennom fleire hundre år, ligg i genane mine. Det spennande skjer når eg målar. I heimen ønskte Muri nakne vegger som gav kvile for auge og tankar. Han ville helst berre sjå dei gamle, velbrukte og slitne tinga rundt seg, dei som var laga og sett på plass av tidlegare generasjonar i slekta. Bileta han sjølv hadde laga, var han ferdig med. Men for andre var dei internasjonale, og kunne like gjerne vore måla i Roma.

arbeidet. Muri måtte ha biletet under seg så han kunne gå rundt for å sjå det frå alle kantar, og arbeide frå alle sider.

Naturalist og abstrakt – Singer var naturalist/impresjonist og oppslukt av landskapet, fjella, elvane, trea og breen. Han vandra ofte omkring i sixpencehue eller hatt, og knebukse og tøysko, for å fange stemningane, konturane, lyset og skuggane. Han festa linjene i landskapet på skisseblokk med ruter for å få dei rette forholda. I atelieret overførte han rutene til lerret som utgangspunkt for bileta. Atelieret var i eigen bygning, og dit gjekk han om morgonen etter ein frukost med tre små fiskar som skulle vere like lange. – Muri måla dei første åra naturalistisk/figurativt i landskap og portrett, men etter kvart meir stilisert og forenkla, og til sist abstrakt. Han var som Singer mykje ute i naturen – men ikkje for å ta skisser, men bryte jord, velte steinar og hauste gras. Då samla han samstundes abstrakte bilete til det indre magasinet: Ein liten stein som fanga lyset, ein blome som spela musikk, komposisjonen i eit stykke bark på treet, eller ein kvist i husveggen. Han fann andre og nye dimensjonar då han spente musklane i gardsarbeidet og sveitten rann på andletet. Då oppdaga han det store i det små, men inntrykka vart lagra i kanskje mange år før dei kom ut i bilete. – Muri var bonde og brukte ikkje silkehanskar, men krefter også som kunstnar. Han måla på plater i ein liten sovealkove fordi platene måtte tåle hardhendt behandling av kraftige ­hender med jord under neglene. Plata låg flatt på golvet under 100

5/2011

Mildt og sterkt – William Henry Singer sin kunst var prega av impresjonismen, ei kunstretning som oppstod i Frankrike i 1874. Bileta var lyse og lette med mildt og mjukt uttrykk i pastell, nedtona og vibrerande fargespel som avspegla stilla og harmonien i naturen. Særleg dei blå isflatene i Briksdalsbreen om hausten og våren inspirerte kunstnaren. Han måla direkte på upreparert lerret, små og fine penselstrøk slik at fargane kunne skine gjennom kvarandre. Det gav bileta eit preg av nesten som å vere skisser. Han måla ikkje dyr og menneske i landskapsbileta, men gav trea menneskelege karaktertrekk og uttrykk, som for å fortelje korleis dei klora seg fast i dalen og fjella. Singer kalla trea for sine kameratar, og betalte i nokre høve bønder for ikkje å hogge dei ned. – Muri måla ofte dramatikken, smertene og kampen mot elementa, lag på lag med klåre og sterke fargar og strukturar. Han måla ikkje om dagen fordi dagen var bombardert av lys og lydar, og då hadde han det vondt. Han måla om natta. Då kom åndene på stille føter, og når dei hadde gjort jobben sin, vart dei borte. Muri var heller ikkje glad i sommaren fordi sommaren var som ei glødande og intens eldkule av lys og sveitte. Indre uro – Muri følte ei sterk indre uro. Eg var nostalgikar 30 år før ordet var oppfunne, rastlaus og søkjande. Det ulmar i sjela mi, men fargane løfter meg ut av tungsinnet. Einsemda og garden er fri for banalitetar og full av ekte kjærleik, og isolasjonen dempar straumane av forstyrrande element. – Muri kunne stundom arbeide med eit bilete i mange veker utan å få vekk eitt eller anna som uroa. Brått ein dag såg han det, og biletet var ferdig. Han vart likevel aldri nøgd. Men det


er misnøye som skaper kunst, arbeidet for å nå det fullkomne, som vi likevel aldri når. Men Muri tenkte aldri på suksess, og han sette prisane langt under det han vart tilrådd. Pengane ­betyr lite, men det er hardt å overleve. – Mange seier at dei skjønar ikkje bileta til Muri, men i det ligg også ein invitasjon til å bli engasjert, til å bli medskapar. – Både Singer og Muri var opptekne av det guddommelege, og prøvde å spegle det av i bileta. Dei såg alt i eit evig krinslaup der fortid, notid og framtid hekk saman, og at Gud var identisk med alt det skapte. Begge hadde litt av panteismen i seg, var romantikarar og trudde på ei styring i livet.

Gav og fekk – William Henry Singer og frua var opptekne av samfunnsspørsmål. Dei hjelpte mange menneske både i lokalmiljøet og i andre land, mellom dei krigsoffer etter første verdskrigen i Frankrike. Dei bygde sjukehuset på Nordfjordeid og dreiv det i 20 år, og forskotterte bygging av vegen mellom Olden og Innvik. Sjukehuset og vegen var ferdige i 1936. Singer og frua fekk mange utmerkingar, m.a. Riddar av 1. klasse av St. Olavs orden og Storkorset av St. Olavs orden. William Henry døydde 29. desember 1943 og frua Anna Spencer 17. oktober 1962. Singer sin kunst er i dag å finne på Dalheim, i private heimar, Vestlandske Kunstindustrimuseum i Bergen, i Singer-musea i Hagerstown, USA, Laren i Holland og andre galleri i Europa, Afrika og Amerika. Heimen deira, Dalheim i Olden, er i dag driven av ei stifting og leigt ut til overnatting, servering og arrangement. – Rolv Muri hadde ikkje mykje å gje bort, men fekk tilbake – Sogn og Fjordane fylke sitt kunstnarstipend i 1964, Staten sitt treårige arbeidsstipend 1965, Staten si garantiløn for kunst­ narar 1977, Stryn kommune sin kulturpris 1988.

William Henry Singer (f. 1868) • Fødd i Pittsburg, USA. • Arving til industrikonsern, valde kunsten. Utdanning: • Studerte ved Academie Julian, Paris. Utstillinger i utvalg: • Mange separatutstillingar i USA, Nederland, Frankrike, England og Noreg. • Innkjøpt av galleri rundt om i verda. • Døydde i 1943.

Rolv Muri (f. 1921) • Fødd i Ålesund. • Bonde og kunstnar i Olden frå 1948. Utdanning: • Statens kunst- og håndverksskole 1945. • Statens kunstakademi 1946–1947. Utstillinger i utvalg: • Vestlandsutstillinga frå 1957. • Høstutstillingen frå 1959. • Oslo Kunstforening, 1973. • Innkjøpt av bl.a. Nasjonalgalleriet og Norsk kulturråd. • Døydde i 1992.

NYTT BLIKK PÅ EGEN SAMLING OG EGET BYGG Foto: Hedevig Anker

22. oktober – 29. januar 2012

Foto: Jim Bengston

KUNSTSAMLING

KUNSTBUTIKK

KUNSTHAGE

KAFÉ

Stortorget 2 • Postboks 264 • 2602 Lillehammer Telefon: 61 05 44 60 • Fax: 61 25 19 44 www.lillehammerartmuseum.com • E-post: post@lillehammerartmuseum.com Åpningstider: tir-søn 11-16 • Omvisning: lør-søn kl 14 Billetter: 100/60 Årskort: 490/390


Per Didrik Wærner

Per Didrik Wærner Ocean blue 33 x 56 cm

Ocean blue 33 x 56 cm

Autumn colors 33 x 56 cm

Autumn colors 33 x 56 cm

Morgenstille 33 x 56 cm Morgenstille 33 x 56 cm

Norges største auksjon avav kunst på nett! Norges største auksjon kunst på nett! Norges største auksjon av kunst på nett!


Billedkunstner og designer Mia Gjerdrum Helgesen (1971) Nesøya Asker.

“Motherhood in paradise” acryl på lin canvas 200 x 200 cm fra utstillingen Blood, Milk & Honey - a tribute to the art of motherhood.

MIA GJERDRUM HELGESEN MAKES A GREAT THEME HER OWN Maternity and motherhood are complex subjects for woman artists, fraught with ambiguity, since giving birth and raising children is a defining experience for so many women yet is also often perceived as allconsuming impediment to artmaking –– a view that was particularly prevalent during the feminist era. Still, it remains something of a mystery that in the centuries since the obsession with the Virgin Birth among male painters of the Renaissance finally waned, relatively few female artists –– apart from Mary Cassatt, Kathe Kollwitz, and other isolated examples –– have taken up this great theme, which rightfully belongs to them. Thus it is heartening to encounter the newest paintings of the Norwegian artist, Mia Gjerdrum Helgesen, included in “Blood, Milk & Honey,” a three-woman exhibition presented in Oslo as “a Tribute to the Art of Mother–– Ed McCormack Managing Editor GALLERY&STUDIO New York

hood.” For Helgesen’s powerful Expressionist canvases provide a vital vision of the vicissitudes of motherhood in a secular age that is a welcome addition to the art of our time. Reviewing one of her previous exhibitions in New York, one commented on Helgesen’s ability to reveal what Willem de Kooning called “slippery glimpses” of subject matter amid the gestural animation of her active paint surfaces. Here, again, her brushwork is so energetic that everything appears in flux, although the figures are now somewhat more defined than in those semiabstract earlier paintings. Simply because Helgesen is dealing directly with motherhood in this series, however, don’t expect static icons or docile domestic scenes in the manner of Cassatt, with the patterns on the wallpaper providing most of the action. By contrast, a little more like those

of Kollwitz (albeit radiantly colorful rather than darkly charcoaled ), Helgesen’s postmodern madonnas appear beset by tumultuous forces outside of themselves, as they move amid blurs, streaks, skeins, and rivulets of liquified acrylic pigment often as brilliantly translucent as sorbet. And if, despite emitting luminous auras that could almost resemble nimbi or halos, they appear tremulous as they clutch infants to their breasts or keep a firm grasp on the hands of toddlers or a watchful eye on slightly older children walking nearby, one need look no further than the horrific recent headlines to realize what mothers have to fear in Norway, as in every other so-called civilized country of the modern world. Indeed, the phantom presences that haunt the perimeters of Helgesen’s compositions like sketchy pentimento or ghostly palimpsests

With his wife, Jeannie McCormack, Ed McCormack, one of the original contributing editors of Andy Warhol’s Interview and a former feature writer and columnist for Rolling Stone, co-publishesthe New York art journal Gallery & Studio.

could remind one of the sinisterly suggestive phase in that famous song by The Doors: “faces come out of the rain.” And in others, the clusters of huddled beings within variegated areas of rainbow hues could just as easily suggest either groups of mourners or the ethereal emissaries supposedly sent to guide one into the blinding light of the Afterlife. Given the provenance and period of these paintings, as well as the emotional climate that they evoke of motherhood, a theme fully as rich in anxiety for the present as it is in love and hope for the future, one can’t help making such associations. At the same time, one is dazzled, as always, by the sheer painterly panache displayed by this thoughtful, gifted artist, as well as the pure visual pleasure it invariably provides.

www.miamgh.no


Høstutstillingen 2011 Finart-prisen 2011, på 25 000 kroner, er gitt til Kari Steihaug for kunstverket Etter markedet.

Tekst Anne Marit Muri / Foto Anne Vesaas

Arbeider fra i alt 2221 kunstnere ble innsendt til Høstutstillingen 2011, og 116 kunstverk av 93 kunstnere ble antatt. I år er flere markante tekstilverk blitt fremhevet som noen av de mest interessante arbeidene som stilles ut. Et av disse er verket Etter markedet. Kunstneren har selv montert innstallasjonen i utstillingssalen i andre etasje. Bildet er strikket av tråder fra raknede, påbegynte og ferdige strikkede klesplagg, og nøster og hauger med garn. Tråder henger ned fra det strikkede bildet og utfolder seg videre utover gulvet. – Jeg viste verket for første gang på Bomuldsfabriken Kunsthall i Arendal i 2009, sier Kari Steihaug. Da var gulvet lyst og arbeidet montert åpnere. Noe av materialet har jeg strikket selv, det meste er funnet på loppemarkeder rundt om. Jeg entrer disse like før stengetid og redder restene som ligger igjen. – Bildet Aksplukkerskene er malt i 1857 av Francois Millet (1814-1875) og viser tre kvinner som står bøyd over en åker og plukker opp akset som ligger igjen etter innhøstningen. På dette tidspunktet var det revolusjonerende å male bønder som arbeidet på marken. Kvinnene begveger seg tungt og langsomt, de er alvorlig opptatt med et betyderlig arbeid, å høste inn aks på et jorde. – Motivet er strikket i halv størrelse i forhold til det opprinnelige maleriet. Alle valørene går i gylne fargetoner for å ta opp i seg fargen i jordens og høstens palett. Noe materiale er funnet i denne fargen, annet er farget inn. Jeg har villet få åkeren til å renne ut av bildet, og legge seg på gulvet. Alt som ligger strødd på gulvet og utgjør åkeren er små og store plagg, noen er nøstet tilbake, i andre har kunstneren fortsatt videre der ukjente hender slapp. Begrepet tid er synlig i et håndlaget plagg. Vi kjenner tiden det tar, for kunnskapen sitter i kroppen. Jeg har ønsket å lage et tekstilverk som er skulpturelt og sanselig, intimt og monumentalt.

104

5/2011

Fakta I 1959 delte Kunstklubben ut sin første pris på Høstutstillingen. I fjor ble prisen døpt om til Fineart prisen. Blant kriteriene er at verket skal være nyskapende, i tråd med tiden, reflektere spesielle hendelser eller utpeke seg på en særpreget måte. Juryen, som i år bestod av leder for den nasjonale jury Arne Revheim, Unni Askeland, galler ansvarlig Tonje Buer og Kristin Krugerud har valgt ut et verk som vi mener skiller seg ut blant årets bidrag. Årets vinnerverk er deilig overraskende. Juryen falt også for kunstnerens bruk av referanser, hennes teknisk dyktige utførelse, symbolikken og assosiasjonene og hvordan verket brer seg utover rommet. Vinnerverket er forankret i et kjent kunsthistorisk maleri, og kunstneren trekker bokstavelig talt trådene frem i nåtiden. Installasjonen refererer også til en kvinnelig hverdagslig håndarbeidstradisjon, ofte sett ned på som kunst, som inneholder uendelige historier om omsorg, samhold og kreativitet. I årets vinnerverk knyttes derfor de lange trådene sammen med enkelthistoriene, som hvert plagg på gulvet representerer. Hvem bar disse klærne? Hvem laget dem? Samtidig blir vi stående tvilende igjen: Er verket i ferd med å rekkes opp foran øynene våre, forsvinne for alltid og bli til mange glemte historier, eller holder kunstneren på å strikke det ferdig og skape en ny fremtid? Vi i juryen opplevde verket som både sårbart og voldsomt, og det rører noe inne i oss alle. Det er derfor en glede å tildele årets Fineartpris på 25 000 kroner til Kari Steihaug og verket verket Etter markedet.


Kjell Thorjussen


Alle dører er vakkert dekorert.

Storskolens bakvegg er dekket av Reidar Aulies maleri.

eventyrskolen Stein skole i Nes kommune på Romerike blir kalt for Eventyrskolen. Eventyrskolen blir den også kalt. Utsmykket av Reidar Aulie, og fargesatt av Henrik Sørensen og arkitekt Arnstein Arneberg.

Tekst Toril S. Kojan / Foto Øivind Møller Bakken

Stein skole var en helt vanlig grendeskole i Nes kommune og var i drift fra 1912 til 1972. I de harde trettiåra var den etter hvert blitt veldig nedslitt, og den engasjerte læreren Erling Elverhøi var bekymret for hvordan elevene skulle kunne lære seg å velge det vakre senere i livet, når de satt i slike kummerlige omgivelser, med tomme vegger og slitne, brune pulter. Forfatteren Ingeborg Refling Hagen var en god venninne, og han luftet sine bekymringer for henne. Og hva dette førte til, hadde han vel ikke i sin villeste fantasi kunnet forestille seg. Ingeborg hadde god kontakt med datidens unge kunstnere, som etter hvert bidro til oppussingen av skolen. I sin erindringsbok De unge skriver hun: Jeg så det hele for meg som i en visjon. Vakre, lyse farger overalt, små blomsterbuketter som Birgit skulle drysse ut over pultene, dører hun skulle dekorere, sitater fra H.C. Andersen, folkeeventyrene, Wergeland på dører og skap – med illustrasjoner av våre unge kunstnere. De unge kunstnerne på den tiden var Reidar Aulie, Dagfin Werenskiold, Per og Karl Teigen og Birgit Abrahamsen. I tillegg var det Henrik Sørensen og arkitekten Arnstein Arneberg som sto for fargevalget. 106

5/2011

Når man ankommer skolen langs Riksvei 2 mot Vormsund/ Kongsvinger, ser man raskt at her er det noe spesielt. En severdighet. Selve bygningen er en vanlig, hvit, toetasjes bygning med smårutete vinduer, men i hagen står store, utskårne høner og et digert gullegg. Jeg blir vennlig tatt imot av skolemuseets omviser: Lise Bjørneng. Hun formidler historien og eventyrene med varme og innlevelse. Daglig leder Anne Gunn Duenger viser meg etterpå rundt i resten av huset. Når man kommer inn i bygningen, blir man møtt av lysegule vegger, med blå sokkelmaling og trappeløp med vakre malerier. Blomstene er liksom drysset utover. Møblene er malt i lyse pastellfarger, alt vakkert avstemt. Dørene inn til klasserommene er dekorert av illustrasjoner fra eventyr og med sitater; på døren inne i Storskolen er et sitat fra H.C. Andersens eventyr Snødronningen, som handler om viljen og intellektet. På dørens andre side står: Vår Herre gir oss nøttene, men han knekker dem ikke for oss. Det er et sitat fra Goethe. Når vi går inn i klasserommet til Storskolen, det var bare to klasserom på skolen, ett til de store og ett til de små barna, møter vi et herlig vakkert rom i lyse pastellfarger. Pultene er


Den som bygger palasser for barn, river fengslene ned. Ingeborg Refling Hagen

lyse blå og veggene er lys rosa. Alt er som en romantisk drøm – tilpasset følelseslivet til tretten-/fjortenåringer. Kateteret er dekorert, vedkassen likeså, ja, til og med brannmuren har fått en illustrasjon fra eventyret Den stygge andungen av H.C. Andersen. Sitatet som er hentet ut: Det gjør ingenting om du er født i andegården, når du bare har ligget i et svaneegg, skal formidle at det er dine evner og deg selv det kommer an på om du skal lykkes i livet eller ikke. Hele veggen bakerst i klasserommet er dekket av et maleri av Reidar Aulie. Tittelen er I natt red’n Henrik forbi. Henrik Wergeland sitter på hesten, og fra hånden hans drysser det blomster og frø, som skal symbolisere kunnskap. Og bak rytteren gror det opp en fager blomstereng hvor barna går og plukker av kunnskapen.

Idealist og ildsjel Erling Elverhøi var en ildsjel av en lærer som brant for at elevene, fattige som rike, skulle få utdannelse og øynene opp for hvor viktig kunnskap er. Og om du arbeidet flittig, ville du lykkes i livet. Som i sitatet som står på en av dørene inn til klasserommene, sitat fra Goethe: Det Ole-mann forsømmer, tar Ole aldri att. Illustrasjonen viser en gutt som er sovnet fra arbeidet sitt. Bildet gjorde et sterkt inntrykk på elevene. Klasserommet til småskolen har fått en omvendt farge­ palett. Her er veggene blå og pultene rosa. Gardinene er friskt oransje. Dette skal stå for vital livskraft, sol og lys. Detaljene, som for eksempel blomstene som er malt på et hjørne av pulten, er finstemte til helheten, som stemmene i et orkester. Om dette rommet forteller Ingeborg Refling Hagen: Dette små­ skolerommet var akkurat så hyggelig som ei svart likkiste da vi begynte. Nye møbler og saker er ikke skaffet til veie. Vi har brukt det som det var, reparert og pusset. Det nye er de store kunstverk­ ene. Pultene måtte snekres i hop, bøtes, kittes og males før de ble overlatt til kunstnerne til videre behandling. Alt var medtatt og delvis skamfert. Ikke en ting er kastet. Alle blomsterdekorasjonene er utført av malerinnen Birgit Abrahamsen. Hun har drysset markblomster over alle pultene, forskjellig på alle. Hun er mester for de ørsmå detaljene som for eksempel humlen, gresshoppen og bien ved blekkhusene. Hun har skapt vasken om til et tjern med vannliljer og kateteret til en drøm om vår og hvitveis. I motsetning til pultene før de ble dekorert, var det ingen som skamferte pultene mer. Om noen barn måtte gå på gangen, var dette en stol plassert under et brett hvor Bibelen lå oppslått. Dermed kunne de få litt åndelig påfyll.

Omviser Lise Bjørneng og daglig leder Anne Gunn Duenger. Foto: Toril S. Kojan.

Inngangpartiet med skammekroken til venstre.

Småskolens klasserom er holdt i rosa.

Både Erling Elverhøi og Ingeborg Refling Hagen var opptatt av at barna skulle ta til seg alle de gode ordene fra eventyrene, men bare ord var ikke nok. De mente at de som ikke så lett opptok ord, fikk meningen ved at ordene ble illustrert. Ordensreglene var en gang en firkantet, liten lapp med bud og 5/2011

107


Utsmykningen og oppgraderingen av skolen foregikk i tidsrommet 1935–1938

Åndelig påfyll i skammekroken.

Fra lærernes værelse i 2. etasje.

bildet som skulle vært på Skaugum.

Alle pulter er koselig dekorert og inviterte ikke til hærverk.

forbud. Ingen gadd å lese den. Men Per Teigen løste problemet ved å lage en billedbok av alle forbudene. Et forbud må jo forutsette en lyst. Bildet forteller hvor denne lysten fører hen, og karikerer situasjonen. I dette klasserommet er bakveggen dekorert av Dagfin Werenskiold. Det er skåret i tre og malt. Barna kalte det Geitene i paradisets hage. Dette kunstverket har en spesiell historie. Opprinnelig var det tiltenkt barneværelset på Skaugum etter brannen, men da kronprins Olav hørte prisen, kroner 6000, en enorm sum den gangen (faktisk flere årslønner for en vanlig person), sa han at det var for dyrt. Senere fikk Erling Elverhøi prutet bildet ned til kroner 1500. Han solgte endatil livspolisen sin for å betale første avdraget. Elverhøi betalte på bildet frem til krigen. Han flyktet til Sverige i 1942. Der skrev han en bok som han tjente noen penger på, og i 1944, da han hadde nok, tok han kontakt med en kurer for å få han til å ta med seg siste avdraget på kr 1000. Det hadde kureren egentlig ikke lov til, men han gjorde det likevel. Også denne turen er en dramatisk historie, men etter mange strabaser i nattemørket på vinterstid kom tusenlappen omsider frem til kunstneren Werenskiold. Den ble til slutt personlig overlevert av Jørgine Langbakk, som var den andre læreren på Stein skole. Utsmykningen og oppgraderingen av skolen foregikk i tidsrommet 1935–1938. Dette var harde tider i landet, og kommunen hadde ikke midler til utsmykningen. Arbeidet ble derfor betalt ved at ivrige barn og foreldre holdt tombola, Refling Hagen og hennes kolleger hadde en rekke opplesningsaftener i Oslo og Akershus, og det var private donasjoner fra blant annet lærer Elverhøi. Kunstnerne gjorde det av idealisme, kun for kost og losji, eller et lite bidrag i ny og ne. Det var stor stas da skolen sto ferdig utsmykket, og en desto større sorg da den ble nedlagt i 1972. Men at den er blitt omgjort til museum og tatt godt vare på av kommunen, gleder mange store og små besøkende i dag.

Ingeborg Refling Hagen (1895–1989) • Forfatter • Født og oppvokst på Tangen i Hedmark. • Etter 2. verdenskrig sterkt engasjert i kulturell opp­ rustning blant barn, kalt Suttung-bevegelsen.

Erling elverhøi (1901–1989) • Lærer • Født og oppvokst på Tangen i Hedmark, der han var barndomsvenn med Ingeborg Refling Hagen. Han kom til Stein skole som ung lærer i 1930. Begge hadde Henrik Wergeland som et sterkt forbilde.

108

5/2011


THORBJĂ˜RNSEN www.ordogbilde.no Trykk og originaler


INSPIRASJON: KUNST & DESIGN

F j

e

s

f ø r Henrik Lund: Nikolai Astrup, 1900.

Facebook

Fra renessansens presteportretter til dagens Facebook. Høstens store utstilling på Bymuseet i Oslo tar i år for seg portrettets historie og utvikling. Her kan publikum oppleve deler av den faste samling bestående av over 600 malte portretter, deriblant Edvard Munchs første selvportrett. Foto Rune Aakvik, Oslo Museum

Gro Mukta Holter er utøvende kunstner og designer utdannet fra Statens kunstog håndverksskole, og vil i KUNST tipse leserne i en fast spalte om små prosjekter og opplevelser i kunstens verden. Hun bruker nettopp vår populærkultur som en viktig inspirasjon i sin egen kunst.

Portrettkunsten er en uvurderlig kilde til vår historie. Takket være portretter som er skapt gjennom tidene, får vi mer kunnskap om historien enn kun skriftlige kilder kan si. Portrettene levendegjør menneskene og historien, og de skaper en kontinuitet, hvor menneskene i dag kan se seg selv i et historisk perspektiv. Portrettkunsten avspeiler videre maktstrukturen i samfunnet, den gjenspeiler til en viss grad samfunnets verdier og tenkemåter, og den gir innsikt i mentalitet, moter, hårfrisyre og i noen tilfelle også om interiør gjennom de forskjellige epokene. Den vanligste oppfatningen av et portrett er at det er en gjengivelse av en persons utseende og personlighet. Det er likevel ikke entydig hva et portrett er. Må for eksempel den avbildete personen være navngitt? I hvor stor grad av gjenkjennelighet bør det være for at det er et portrett? Er en karikatur et portrett? Tidligere var den ytre likheten med objektet hovedsaken, senere ble det vel så viktig å få frem personens indre egenskaper.

Portrettets verdi som kunstart har variert gjennom tidene. Fra å ha rangert øverst i tidligere århundrer har portrettkunsten hatt minimal status utover siste halvdel av 1900-tallet. Fremstilling av portretter har likevel beskjeftiget kunstnere gjennom tidene, også de aller fremste innen profesjonen. Portrettene viser en stor variasjonsrikdom, og de vil variere etter kunstneriske intensjoner, tidsperiode og den portrettertes personlighet og posisjon. Portrettkunsten kan ikke løsrives fra sin historiske kontekst, og hvilke virkemidler man har brukt i iscenesettelsen innen portrettkunsten har variert med tiden og det åndelige klima. Med dagens personfokusering kan man si at portrettet har sin renessanse, noe også fenomenet Facebook viser. Gjennom sosiale medier kan alle offentliggjøre sitt portrett og iscenesette seg selv med skiftende identiteter. Portretter har vært et satsingsområde i Bymuseets over hundreårige historie, og det er fra samlingens ca. 600 malte portretter utvalget til utstillingen er gjort. Samlingen har et tidsspenn og variasjon i teknikk og form, fra 1500-tallets mørkladne presteportretter til dagens mer moderne formspråk. Utstillingen viser et utvalg fra de forskjellige periodene med vekt på en kunsthistorisk utvikling. Portrettene viser stort sett


Ukjent kunstner: Maren Jensdatter Roll. Gift med rådmann i Christiania Jacob Roll. Ca. 1680.

personer med tilknytning til byen og som til dels har gjort seg bemerket på forskjellig vis. I utstillingen vil publikum bli kjent med historiske personer som kong Christian 4 som grunnla Christiania, Carl Johan og kong Haakon 7, men også ukjente personer for oss i dag, men som har gitt navn til gater og steder i Oslo. Fotografiet har hatt stor betydning – både for det malte portrettets utvikling og som en egen kunstart innen portrettsjan-

geren. Derfor har også fotografiske portretter fått et eget hjørne i utstillingen. Samtidig vil utstillingen gi et innblikk i Facebooks mange varianter av profilportretter som viser hvordan én person kan endre personlighet med ytre virkemidler. Utstilling på Oslo Museum, Bymuseet, åpner 20. oktober 2011 og varer til juni 2012.

5/2011

111


KUNSTUTSTILLINGER: ANMELDELSER Lars Elton er fast kritiker i VG og en kjent stemme og skribent i norsk kunstliv. Han leverer også kunstanmeldelser og omtaler av aktuelle utstillinger til KUNST.

Elsk eller hat når Edvard eksploderer HVA: Markus Brendmoe: Munch etc. HVOR: Stenersenmuseet, Oslo NÅR: 25/8 – 16/10 2011

Edvard Munch tjener både som inspirasjonskilde og motstander når Markus Brendmoe går i nærkamp med kunstnerikonet i sin storslåtte utstilling på Stenersenmuseet i Oslo. Brendmoe snur opp ned og inn ut på kunstnerkjempens selvportretter. Edvard Munch (1863–1944) er selve ikonet i norsk kunst. Ingen kunstner etter ham kan unngå å forholde seg til ham og kunsten hans. Slik er det også med Markus Brendmoe (1961), som lenge har vist sin interesse. Men aldri før har han gått så grundig til verks som denne gangen. Han fyller en hel etasje i Stenersenmuseet med improvisasjoner over Munchs mange selvportrett. Utstillingen er blitt et festfyrverkeri som betar med sin fargeprakt og dekonstruerte eleganse. Samtidig kan bildene irritere med usedvanlig mye støy og grelle kontraster. Fargene kan like gjerne oppleves som skitne og upassende sammensatt, som kraftige og dristig kombinert. Det er en utstilling av den typen det er lett å elske, men for mange like lett å hate. Det er ikke skjønnheten i Munchs billedunivers Brendmoe er ute etter å bearbeide. Heller ikke det tekniske og stilmessige uttrykket. Kanskje ikke den psykologiske dybdeboringen heller. Det Brendmoe gjør, er å leke med og forske på uttrykksmulighetene som ligger i et begrenset utgangspunkt. Her er det usedvanlig mye kunstnerisk glede, og resultatet viser at han strutter av fantasi og variasjonsrikdom. Samtidig er det en forbausende konsekvens i disse arbeidene, tegninger så vel som malerier. Munchs selvportretter knas, strekkes og bøyes til det ugjenkjennelige og fremstilles i et stort antall variasjoner. For eksempel er røyken fra sigaretten i Selvportrett med sigarett et stadig tilbakevendende objekt for malerisk fascinasjon. Og selv om variasjonene kan synes ugjenkjennelige i forhold til utgangspunktet, er det alltid et karakteristisk element som gjør at den Munchske karakteren stikker frem. For Markus Brendmoe er det like mye snakk om å dekonstruere Munchs selvportretter og sin egen malemetode, som å dekonstruere myten om Munch. Etter denne utstillingen er størrelsen pidestallen Munch er satt på, sterkt redusert. Samtidig bygger Brendmoe sin egen. Alle foto/bilder: Aleksander Tufte / Markus Brendmoe

Markus Brendmoes kulltegninger ligger tett opptil de originale bildene.

I dette maleriet kan det se ut som kunstnerens hånd stikker inn i bildet og tar kvelertak på Munch.

Kneler Markus Brendmoe under Edvard Munchs blikk? – Spørsmålet ligger i bunnen for en engasjerende utstilling.


Høstutstillingen berører og bedrar

HVA: Høstutstillingen 2011 – Statens 124. kunstutstilling HVOR: Kunstnernes Hus, Oslo NÅR: 10/9 – 9/10/ 2011

Høstutstillingens jury har lært etter fjorårets nedtur. De har tatt noen grep som bedrer opplevelsen for publikum. Og så er kunsten bedre enn i fjor. Heller ikke Høstutstillingen slipper unna minnet om sommerens terrorudåd. Selv om innleveringsfristen var måneder før, er det flere verk som bidrar til refleksjon i en slik sammenheng: For eksempel i venstre overlyssal der en gruppe kunstverk gir en estetisk fortolkning av temaer knyttet til ulykker og katastrofer: På den ene veggen henger Ove Kvaviks fotografier av boksere på vei i gulvet. Mot motsatt vegg står Stefan Christiansens installasjon Trær som faller, en stor treboks med en vase av trepinner som er frosset i en eksplosjon ut av boksen, forårsaket av en tegning av et enormt vulkanutbrudd. Og for å gjøre påminnelsene om vår sårbarhet komplett kan vi føye til naboen, Randi Runde Saxegaards store sløyfe laget av slitte sikkerhetsbelter. Kunstverkene har varierende kvalitet, men de maner til ettertanke. Dette kunne jo vært ganske trist hadde det ikke vært for de to store verkene som fyller endeveggene: Aurora Passeros gigantiske vev sprer glede med sine syv meter lange frynser i rosa og hvitt. I motsatt ende har Bård Ask dekket veggen med bladgull der man så vidt kan lese relief i store bokstaver. Ordet betyr både relieff (slik det fremstår), men også lindring, befrielse og trøst – blant mye annet. Dermed skifter opplevelsen mellom tilværelsens ytterpunkter, akkurat slik vi har opplevd i de siste ukene etter 22. juli. Ellers er det gledelig mye grafikk og foto i år. Men få har forstått lysets betydning slik Jiri Havran demonstrerer i sitt beskjedne foto av en mursteinsvegg. Lyset gir bildet innhold og lader det med mening. Juryen har gitt hver sal sin karakter. Én er mørklagt for videovisning der de fleste er samlet i ett program. Få er like poengterte som Karl Erik Brøndbos 12 sekunder lange verk. Hadde alle vært like bra, kunne jeg anbefalt å bruke den drøye timen det tar å se programmet. Kari Steihaug og Gunvor Nervold Antonsens store installasjoner er blant Høstutstillingens markante bidrag, og sammen med en lang liste debutanter skaper de god variasjon – slik Høstutstillingen skal være.

Kari Steihaugs installasjon Etter markedet bruker opprekte klær på en meningsfull måte. Trådene samles i et strikket bilde etter maleriet Aksplukkerne (1857) av Jean-Francois Millet. Foto: Kunstneren/ Høstutstillingen

Stefan Christiansens installasjon Trær som faller har stor kraft samtidig som den skjuler en hemmelighet. Foto: Kunstneren/Høstutstillingen

Tekstilkunstneren Turid Holter ble drept i sitt hjem i Fredrikstad 14. mai i år. Før det skjedde, hadde hun levert Persefone til Høstutstillingen. Verket ble antatt på vanlig måte, og juryen ønsker å hedre hennes minne. Foto: Kunstneren/Høstutstillingen

Gunvor Nervold Antonsens malte skulpturer heter enkelt og greit Gudrun og Tølløf. Foto: Kunstneren/Høstutstillingen

5/2011

113


Kunsthåndverkets styrke

KUNSTUTSTILLINGER: OMTALER

Mens Høstutstillingen svinger opp og ned med hensyn til ­publikumsappell, er kunsthåndverkernes årlige mønstring en sikker vinner. Kunsthåndverk 2011 heter årets mønstring, som i likhet med Høstutstillingen er åpen for alle som ønsker å sende inn. I år medfører det at en kjent skulptør (Andrew Barton) og én klesdesigner – Ingunn Birkeland – deltar på lik linje med unge og mer etablerte kunsthåndverkere. Utstillingen er et visuelt overflødighetshorn som teller en rekke teknikker, inkludert utforsking av nye teknikker. Eksperimentviljen er stor. Hvis én spesiell gruppe skal trekkes frem, må det være smykkekunstnerne. Her skjer det veldig mye spennende for tiden, og unge utøvere som Anna Talbot og Elise Hatlø følger i fotsporene til veteran Sigurd Bronger. Det er også verdt å få med seg Kari Dyrdals digitale vev Valser som ble tildelt den prestisjetunge Kunsthåndverkprisen 2011. Utstillingen vises i Kunstindustrimuseet i Oslo til 11. desember.

Bjørlo brettes ut

Andrew Bartons skulptur i keramikk av Kenny, figuren som dør i hver episode av TV-serien South Park, er en god representant for utstillingen. Foto: Norske kunsthåndverkere

Du har kanskje lagt merke til de fine skulpturene på Gardermoen? Nå brettes Per Inge Bjørlos kunstnerskap ut i en stor utstilling. Per Inge Bjørlos (født 1952) innflytelse på den norske kunstscenen har vært stor, også for yngre kunstnergarder, samtidig som han har en spesiell tilknytning til Henie–Onstad Kunstsenter gjennom tidligere prosjekter. I en større, retrospektiv utstilling vil kunstsenteret i Bærum vise maleri, skulptur, tegning og grafikk, pluss dokumentasjonsmateriale blant annet fra Bjørlos mye omtalte installasjon Indre Rom I, som fant sted på Henie– Onstad Kunstsenter i 1984. Den er bedre kjent som Gummirommet, og er en uforglemmelig opplevelse for dem som opplevde den. Utstillingen vil turnere videre til Bergen Kunstmuseum, samt følges av en større, selvstendig bokutgivelse utgitt på Pax forlag. Utstillingen åpner 20. oktober.

Per Inge Bjørlos mest kjente arbeider møter du på Gardermoen. Foto: Henie–Onstad kunstsenter

Søppel er ikke bare søppel

Lars Elton er fast kritiker i VG og en kjent stemme og skribent i norsk kunstliv. Han leverer også kunstanmeldelser og omtaler av aktuelle utstillinger til KUNST.

Søppelkunstens inntog er ingen ny foreteelse. Men i Bergen ser de på kunst laget av søppel med friske øyne. Ting, tang, trash – oppvinning i samtidskeramikk er den noe pussige tittelen på en utstilling som ikke ligner på noe du har sett tidligere. Med utgangspunkt i et forskningsprosjekt om søppel og readymades, kunst og keramikk har Vestlandske kunstindustrimuseum sett på gjenbruk av søppelmaterialer med svært friske øyne. Ordet oppvinning er en kombinasjon av oppgradering og gjenvinning, og sier mye om tankene bak utstillingen. Utstillingen tar i bruk hele Permanenten, og den ærverdige utstillingsbygningen fremstår med et vell av ulike uttrykk og installasjoner egnet for utforsking. Utstillingen står til 8. januar.

Danske Susanne Hangaard bruker det tradisjonsrike porselensmønsteret på en ny og frisk måte i filmen Absentia. Foto: Permanenten/Kunstmuseene i Bergen


TOM MARTINSEN (1943-2007)

FOTOGRAFIER Storgaten 20 - 3126 Tønsberg - Telefon 48 17 97 06 - Email: post@galleriks.no Åpent alle dager 12-16. Torsdager 12-19. Mandager stengt.

Foto: Lars Eivind Bones

29. oktober - 20. november 2011


salgsutstilling for kunstnere på lillestrøm

Mangfold, kreativitet og inspirasjon er stikkord som kjennetegner kunstnerne som stiller ut på salgsutstillingen « Kunst & Håndverk», som arrangeres for 21 gang på Norges Varemesse, 18 – 20 november. En av våre haller er fylt med en blanding av bilder, skulpturer, smykker, glass og tekstiler. Her er noen smakebiter:

Galleri 40 fra Sverige, presenterer utstillingen; ”Fantasi uten grenser”, hvor to svenske kunstnere viser sin kunst som til en hvis grad har andre former enn det tradisjonelle. Kunst behøver nødvendigvis ikke bare henge på veggen eller stå på en pidestall; den kan også stå på gulvet… fantasien har ingen grenser.

Greta karine «mimmi» Braathen, norsk kunstner og representert i mange gallerier og på messer.

Petra shara stoor: Født i Finland, nå bosatt i Sverige. Jobber som SFX-makeup artist og Maskør, men mer og mer som kunstner. Hun utøver en helt unik kunstform. Hun maler og dekorerer på kranier fra dyr. Disse gjenoppstår som unike vesener som forteller sin historie. BILDE: Skulls And Bones av Petra Stoo

kunstfotograf mOrten HauG Etter flere års fravær fra utstillinger er nå Morten Haug tilbake i manesjen. For første gang vises billedserien ”OSLOBILDENE” for et stort publikum. En serie på i underkant av 30 enkelt verk. Arbeidene er nye fra våren 2011, og viser en ny utvikling i Morten Haugs kunstfotografiske billedverden. BILDE: Just did it

BILDE: Själagårdsgatan

daniel García andersson. Født på Kanariøyene, nå bosatt i Sverige. Hans karriere som kunstner startet tidlig på 80-tallet med blyant og blekktegninger. Senere gikk han over til olje og akvarell. Denne gangen er New Dimensions som gjelder. Hans kunst er nå inspirert av den verdensberømte spanske arkitekten og kunstneren Gaudí. BILDE: Den glömda trädgården av Daniel Garcia

James tunney er fra Irland og er utdannet advokat, men jobber nå fulltid som kunstner. Han jobber med olje i en ekspresjonistisk form.

Galleri Olaf tar med seg flere spennende kunstnere. En av dem er Artigasplanas. Han er kunstlærer fra Barcelona, en klassisk skulptør som arbeider med gresk inspirerte kvinnefigurer i bronse, ofte plassert på rå sokler i rustent jern. Han har Bachelor of fine Arts fra universitetet i Barcelona, separatutstillinger i Danmark, Nederland, Belgia og Spania. BILDE: Veggskulptur i serien “climber”

les mer om arrangementet på www.messe.no/kunst

rasa dzimidaviciute Olesen er utdannet lærkunstner og bokbinder fra Tallinn Kunst Akademi. Hun har en stor forkjærlighet til kalligrafi som var et av de obligatoriske fagene på akademiet. BILDE: “Jolene” by Dolly Parton” av Rasa Dzimidaviciute Olesen


Velkommen til kunst & Håndverk norges Varemesse, lillestrøm 18. – 20. november. mangfold, kreativitet og inspirasjon er stikkord som kjennetegner messen.

artdistrict for gallerier og billedkunstnere

les mer på: messe.no/kunst Bli venn med oss på Facebook: kunsthandverksmessen

Ønsker du å delta med en stand?

ta kontakt med Calle nordengen på telefon 66 93 91 46 eller på e-post: cn@messe.no

arrangeres samtidig med:


Dr. Holms Hotel – for opplevelsens skyld

Kvalitet og gode opplevelser

Elegante og smakfulle omgivelser har i over 100 år dannet rammen rundt selskapligheter på Dr. Holms Hotel. De stilfulle lokalene passer godt til årsdager, bryllup og jubileer. Mange velger Dr. Holms Hotel som ramme når noe spesielt skal feires. Vi bestreber oss hver dag for å gi våre gjester den omsorgen og personlige servicen de fortjener. Vår årelang og varierte erfaring gir både gjester og vertskap en god følelse av trygghet og at de er i gode hender. Velkommen til feiring i en elegant og klassisk ramme!

Utsmykning og kunst har alltid vært en vesentlig del av Dr. Holms Hotel. Med en så lang historie har smak og stil kommet og gått, og i dag er det et bredt utvalg av kunst og antikviteter fra de forskjellige tidsepoker. Hotellet har bl.a. Norges største private samling av Håkon Gullvåg sine malerier.

Velkommen til opplevelser på høyt nivå! - les mer på www.drholms.no Dr. Holms AS PBox 38, N-3581 Geilo Tlf.: +47 32 09 57 00 Fax: +47 32 09 16 20 E-mail: post@drholms.com

www.drholms.com

Fotograf: Terje Bjørnsen / Design: egsetviketrykk.no

Julebordsweekend inkl. fullpensjon fra kr 2690,-* i dobbeltrom.


DESIGNIKON: Bruno Mathsson Bruno Mathsson (1907–1988) var en svært engasjert møbeldesigner med mot nok til å si nei til store møbelfabrikanter og heller satse på egen produksjon. Han er verdenskjent for sine sittemøbler i formpresset tre og flettet salgjord, og han er regnet som en av de største svenske designerne gjennom tidene.

Tekst / Foto Christina G. Shultz

Han ble født inn i en snekkerfamilie i Värnamo i Sverige, og med fire generasjoner møbelsnekkere bak seg var det naturlig at også Bruno skulle føre familietradisjonen videre. Av sin far Karl Mathsson lærte han møbelsnekkeryrket fra grunnen av, og dette ga ham verdifull kunnskap om treverkets egenskaper. Treet som materiale fascinerte unge Bruno, og han fant etter hvert ut at snekkeryrket ikke var nok. Han ville utforske treverket videre og bruke kunnskapene til å tegne og utvikle møbler, og særlig de funksjonalistiske ideene lokket ham. Han fikk god støtte av faren, og det var på farens verksted Brunos møbler ble produsert i størsteparten av hans karriere.

Gjennombrudd På tampen av 1920-tallet begynte Mathsson å låne bøker og tidsskrifter på Rösshka Biblioteket i Gøteborg, og det var på denne måten han ble interessert i møbeldesign for alvor. Her ble han kjent med Rösshka Konstslöjdsmuseets direktør, Gustav Munthe, som hadde god tro på den unge møbelutvikleren, og dette vennskapet ledet til at han i 1936 fikk stille ut sine arbeider på museet. Det ble Mathssons gjennombrudd. Bare ett år etter ble han representert på verdensutstillingen i Paris, der han ble oppdaget av Edgar Kaufmann jr., sjefen for designavdelingen på Museum of Modern Art (MoMA) i New York. I 1939 bestilte MoMA stoler av ham, og samme år ble han også representert på verdensutstillingen i New York og Golden Gateutstillingen i San Francisco. Det gikk ikke lang tid før han var et kjent navn internasjonalt. Sammen med Svenska Slöjdföreningen deltok han på utstillinger i London, Warszawa, Praha og Oslo. I 1966 fikk Mathsson en retrospektiv utstilling på Rösshka Konstslöjdsmuseet, tretti år etter hans gjennombrudd på samme sted. Samme år ble et helt nummer av det prestisjefulle tidsskriftet Design Quarterly gitt ut av Walker Art Center i Minneapolis, viet til Bruno Mathsson. Det ble utsolgt på rekordtid. Enkel sittekomfort Mathsson fant raskt ut at han ville ta i bruk flettet salgjord, det vil si remmene som holder salen på plass på en hest, som en

hovedkomponent i stolene sine. Dette var et materiale som var billig, lett tilgjengelig, og som pustet. Ved hjelp av et flettet sete- og ryggparti spent rundt en ramme i formpresset tre kunne stolen forme seg etter den sittende. Han oppnådde slik å skape god sittekomfort uten å måtte ta i bruk polstring og fjærer som de mer tradisjonelle stolene hadde. Inspirasjonen kom fra hagestoler, hvor han hadde erfart at man kunne sitte behagelig på en enkel måte. Sittekurven var svært viktig for Mathsson, og gjennom hele sin karriere la han vekt på det han kalte sitteteknikk. En stol skulle gi god støtte og hvile til ryggen. Det sies at han, for å finne den riktige kurven til sine første stoler, satte seg ned i en snøfonn og tok utgangspunkt i sitt eget kroppsavtrykk. Han lagde de fleste stolene sine i tre varianter: arbeidsstol, hvilestol og lenestol. Den populære stolserien Eva fra 1941 fikk, i tillegg til de tre variantene, også en sofa. Dette var en slags modulsofa med utgangspunkt i arbeidsstolen i samme serie. Også stolserien Pernilla fra 1944 ble raskt populær, og det har den fortsatt å være frem til den dag i dag.

Sweedish Modern Mathsson skapte sitt eget uttrykk som var mykere enn mye funksjonalistisk møbeldesign i Norden på denne tiden. Møblene hans har likevel blitt plassert under uttrykket Sweedish Modern, som særlig assosieres med de svenske bidragene under verdensutstillingen i New York i 1939. Han sa selv at han aldri prøvde å gjøre ting mer komplisert enn det som var nødvendig. Alle møblene hans er helt enkle, og samtidig elegante. Fordi stolene ikke var polstret, men i stedet hadde flettede setepartier, var de usedvanlig lette og luftige i forhold til hva folk var vant til på den tiden. Mathsson skapte flere designikoner i løpet av sin levetid, og han mottok en rekke priser og utmerkelser for sin innsats. Likevel lente han seg aldri tilbake og sa seg fornøyd. Han fortsatte alltid å eksperimentere videre, søke nye veier og arbeide like hardt som før.


JAN BAKER post@janbaker.no


Butikker i Oslo Drammensveien Butikker i i Oslo Oslo131 Tlf.: 23 27 00 80 Butikker Kirkeveien 49 131 Tlf.:Tlf.:2323362775 0000 80 Drammensveien Drammensveien 131 Tlf.: 23 27 00 80 Butikker Nedre Vollgt 1i Oslo Tlf.: 48 88 43 53 Kirkeveien 4949 Tlf.: Kirkeveien Tlf.:232336 367575000000 80 Drammensveien Trondheimsveien 176 131Tlf.: 22Tlf.: 22 23 12 27 60 Nedre Vollgt 11 Tlf.: 4848888843435353 Nedre Vollgt Tlf.: Jessheim Kirkeveien 49 Tlf.: 23 36 75 00 Trondheimsveien 176 Tlf.: 2222222212126060 Trondheimsveien 176 Tlf.: GottaasalleÊn 3, 1 Tlf.: 63Tlf.: 98 48 48 88 11 43 53 Nedre Vollgt Jessheim Jessheim Sandvika Trondheimsveien Tlf.: 98 22 22 12 60 GottaasalleÊn 3,3, 24176Tlf.:Tlf.: GottaasalleÊn Tlf.: 63 60984810481111 Claude Monets allè 676354 Jessheim Sandvika Sandvika GottaasalleÊn 3, 2424 Tlf.: 6354609860104810 11 Claude Monets allè 676754 Verksted og administrasjon Claude Monets allè Tlf.:Tlf.:

100% fornøyd garanti

God service

100% fornøyd garanti God service 100% fornøyd garanti God service

Lang erfaring

Lang erfaring Lang erfaring

Rask levering

Rask levering Rask levering

Sandvika15 c, Oslo Tlf.: 23 23 00 90 Hasleveien Verksted Claude ogMonets allè 24 Tlf.: 67 54 60 10 Verksted ogadministrasjon administrasjon Hasleveien c,c,Oslo Tlf.: Spar penger 15 -15sjekk vüre priser. Hasleveien Oslo Tlf.:2323232300009090 OBOS RABATTog administrasjon Verksted Spar penger -15sjekk vüre priser. Hasleveien c, Oslo Tlf.: 23 23 00 90 Spar penger - sjekk vüre priser. OBOS RABATT

OBOS RABATT Spar penger - sjekk vüre priser. 100% fornøyd garanti Godgaranti service  Lang erfaring 100% fornøyd God service Rask  levering Lang erfaring  Rask levering OBOS RABATT 100% fornøyd garanti  God service  Lang erfaring  Rask levering 100% fornøyd garanti  God service  Lang erfaring  Rask levering • Henter og bringer • UV glass • Rammer • Speil

• Opphengsystemer

• Print

• • Henter og bringer • UV glass • Rammer Plexiglass • Laminering • Blindrammer • Henter og bringer • UV glass • Rammer Vi printer bildene Salg av Aukrustbilder • • Print Blindrammer og lerret • Speil Firmagaver • Utsmykking • dine Refleksfritt glass • Opphengsystemer • Opphengsystemer • Print • Speil • Plexiglass • Laminering • Blindrammer • Plexiglass • Laminering • Blindrammer • Firmagaver • Utsmykking • Refleksfritt glass • ViRammer • Reeksfritt glass • Laminering • Print printer bildene dine Salg av Aukrustbilder Blindrammer og lerret • Firmagaver • Utsmykking • Refleksfritt glass Jessheim Butikker i Oslo

  

• printer Speil 131 • UV glass GottaasallÊen • 48 Utsmykking • Plexiglass Vi bildene dine Salg av Aukrustbilder Blindrammer og lerret Drammensvn Tlf: 23 27 00 80 3 Tlf: 63 98 11 Verksted og administrasjon Kirkeveien 49 Tlf: 23 36 75 00 Sandvika Tlf: 23 23 00 90 • Blindrammer • Opphengssystemer • Henter og bringerHasleveien 15c,•Oslo Firmagaver NedreiVollgt Tlf: 48 88 43 53 Claude Monets allÊ 24 Tlf: 67 54 60 10 Spar penger - sjekk vüre priser. Butikker Oslo 1 Jessheim Trondheimsvn Lillestrøm Butikker i Oslo 176 Tlf: 22 22 12 60 Jessheim OBOS RABATT Drammensvn Tlf: 23 dine 27 00 80 GottaasallÊen 3 Aukrustbilder Tlf: 63 98 48 11 Vi printer131 bildene Salg 11 av Blindrammer og lerret Verksted og administrasjon Kirkegata Drammensvn 131 Tlf: 23 27 00 80 GottaasallÊen 3 Tlf: 63 81 98 77 48 00 11 Verksted og administrasjon Kirkeveien 49 Tlf: 23 36 75 00 Sandvika Hasleveien 15c, Oslo Tlf: 23 Kirkeveien 49 Tlf: 23 36 75 00 Sandvika Hasleveien 15c, Oslo Tlf:232300239000 90 Nedre Vollgt 1 Vi er Tlf: 48 88 43 53 største og mest Claude Monets allÊ 24 Tlf: 67 Stort 54 60 10 av lister pü lager. et moderne rammeverkstad. Vi kan sende landet. Spar penger -over sjekk vüre priser. Nedre Vollgt 1 Tlf:av48Skandinavias 88 43 53 Claude Monets allÊ 24 Tlf: 67 54 utvalg 60 10 Spar penger -hele sjekk vüre priser. Trondheimsvn 176 Tlf: 22 22 12 60 Lillestrøm OBOSOBOS RABATT Trondheimsvn 176 Tlf: 22 22 12 60 Lillestrøm RABATT Kirkegata 11 Tlf:Tlf: 6363 8181 7777 0000 Kirkegata 11

• Rammer • Reeksfritt glass • Laminering • Print • Rammer • Reeksfritt glass • Laminering Print • Speil • UV glass Utsmykking • •Plexiglass • Speil • •UV glass Utsmykking Plexiglass • Blindrammer Opphengssystemer • Henter og bringer • •Firmagaver • Blindrammer • Opphengssystemer • Henter og bringer • Firmagaver • Rammer • Reeksfritt glass • Laminering • Print • SpeilVi er VieteravetSkandinavias •største UV glass • utvalg Utsmykking • landet. Plexiglass av Skandinavias og mest moderne rammeverkstad. Stort listerpüpülager. lager.ViVikan kansende sendeover overhele hele landet. største og mest moderne rammeverkstad. Stort utvalg avav lister • Blindrammer • Opphengssystemer • Henter og bringer • Firmagaver

  

    

 

       

    

  

Vi er et av skandinavias største og mest moderne rammeverksted. Stort utvalg av lister på lager. Vi kan sende over hele landet.     

    

Vi er et av skandinavias største og mest moderne rammeverksted. Stort utvalg av lister pü lager. Vi kan sende over hele landet.

Vi er et av skandinavias største og mest moderne rammeverksted. Stort utvalg av lister på lager. Vi kan sende over hele landet.     

Vi er et av skandinavias største og mest moderne rammeverksted. Stort utvalg av lister pü lager. Vi kan sende over hele landet.


Høsten 2011

Her finner du kurstilbud for resten av høsten. Det er fortsatt flere å velge blant om du vil utfordre dine kreative sider. Påmelding skjer på våre nettsider eller på telefon.  www.fineart.no/kunstklubben/kurs  Vi tar også imot din bestilling på telefon 22 01 24 20 Se mer info om kursene på fineart.no og i Kurskatalogen som kom med KUNST /3. Der ikke annet er oppgitt, holdes kursene i KUNST sine kurslokaler i Ulvenveien 75, Økern/Ulven i Oslo. Som abonnent på KUNST og medlem av Kunstklubben får du 10 % rabatt på kurs. Dette gjelder også medlemmer i Palettklubben (Vi tar forbehold om trykkfeil i datoer og priser.) I KUNST 6 følger kurskatalog for våren 2012. Collography med Marianne Karlsen Kursene gir deg en introduksjon til den grafiske, vannbaserte teknikken collography. Teknikken skiller seg ut ved at man kan variere trykkplatene, og man kan derfor jobbe med collager, relieffer og strukturer på platene. Det ferdige bildet kan spenne fra det helt abstrakte med mye struktur til det figurative. Trinn 2 – Videregående Deltagere på dette kurset bør enten ha deltatt på trinn 1 eller ha arbeidet noe med grafikk og ha en forståelse for begrepene høytrykk og dyptrykk. Trinn 2: 18.–20. november. Helgekurs. OBS! Kursstart lørdag og søndag kl 11 Pris: Kr 3400,- (inkludert materialer) Antall plasser: 10

Kreativt tegnekurs med Esther Maria Bjørneboe Mange av våre lesere har etterlyst et kreativt tegnekurs. Fokuset for kurset vil ligge på det idérike og virksomme som ligger i oss, og møtet med tegningen som medium. Det er mange veier til utvikling i egne arbeider, og vi skal forsøke å finne nye holdepunkter. Tid: 4.–6. november Pris: kr 3100,- Antall plasser: 12

Mogens Henckel – Innføring i oljemaling Dette kurset gir en introduksjon til det å arbeide med oljemaleri. Det vil bli gjennomgang av ulike medier og malemåter. Og vi maler etter stilleben og levende modell. Tid: 25.–27. november. Helgekurs Pris: 2900,- Antall plasser: 12

Nytt nummer ute nå! Du finner den på ditt lokale galleri eller museum eller et annet sted i nærheten. Finner du den ikke så kontakt oss

www.listen.no


Vi er stolt importør og grossist av kvalitetsvarer til kunstnere på alle nivå

Finn din nærmeste forhandler på www.globalhobby.no E-post: global@globalhobby.no


Forhandler-

oversikt

: møre og romsdal Pigment Kunsthandel as

Kipervikgt. 17 / 6003 Ålesund / 70 12 23 40 www.pigment.no Profesjonelt utstyr for olje, akvarell, akryl, tegning, pastell og silkemaling. Kurs og innramming.

: nordland Arne Neeraas

: akershus KUNST OG HOBBY AS

Parkaksen 4 / 1400 Ski / 64 87 53 18 post@kunstoghobby.com / www.kunstoghobby.com Åpningstider: kl. 10–17, 10–18 (torsdag) og 10–15 (lørdag) Godt utvalg i kunst og formingsmateriell : Golden, Daler Rowney, Talens, Tria, lerret i lin og bomull, alt i papir og kartong, eget rammeverksted, kurs og galleri. God fagkunnskap.

Evas Ramme- og Tegnesenter

Storgata 16 / 2000 Lillestrøm / 63 81 82 12 www.evasart.no Stort utvalg i kunstnerartikler. Eget galleri og rammeverksted. Personale med stor fagkunnskap.

rammemann

Kirkevn. 7 / 2016 Frogner / 63 82 06 28 / Mobil: 926 96 021 rammemann@online.no / www.rammemann.no Vi rammer inn det du er glad i! 20 års erfaring med kreative løsninger. Vi henter og bringer.

: buskerud Bragernes Rammeservice

Øvre Torggt. 12 / 3017 Drammen / 32 83 01 60 / faks 32 83 47 47 Godt utvalg av kunstnermateriell. Forhandler av Winsor & Newton, Rembrandt, Van Gogh, Amsterdam og Derwent. Stort utvalg i papir. Oppspente lerreter etter mål.

Storgt. 56 / 8000 Bodø / 75 52 22 88 / arne@neeraas.no / www.neeraas.no Stort utvalg i kunst- og tegneartikler. Daler-Rowney, Winsor & Newton mfl. Innramming. Galleri.

: oslo Andvord City Cash, Binders AS

Tollbugt. 31 / 0157 Oslo / 22 41 54 98 / faks 22 41 54 97 Kunstnerbutikken i Sentrum

Kunstnerbutikken i Oslo Christ. Engebretsen & Søn A/S

Pilestredet 27 / 0164 Oslo / 22 20 20 15 / post@ceson.no www.christengebretsen.no Stor butikk sentralt i Oslo med svært godt utvalg i kunstnerartikler. Vi forhandler Rembrandt, Van Gogh, Cobra, Amsterdam, Schmincke, Talens, Liquitex, Winsor&Newton akvarell med mer. Vi spenner lerret etter mål. Velkommen til oss for en hyggelig handel! 

: rogaland Gaute Rostrup AS

Storgt. 44/46 / Sandnes / 51 66 13 75 Erling Skjalgsons gate 10 / 4307 Sandnes / 51 66 37 00 www.gauterostrup.com Alt innen kunstnermateriell og innramming. Medlem av Rammebransjeforbundet i Norge. 3 mesterbrev. Våre hovedforhandlere er Lukas, Habico, Golden, Sennelier, Winsor & Newton, Bob Ross, Derwent, Fabriano og Hahnemühle.

KREAKTIV – utstyr til kreative fag

Butikk: Tomtegata 29 / 3012 Drammen / 32 83 25 00 Nettbutikk: www.kreaktiv.no Norges største nettbutikk med kunstnermateriell og over 10.000 produkter! - Akryl, olje, akvarell, gouache, pigmenter - Stort lerretsverksted - Bøker, magasiner og DVDer - Kvalitet til lave priser

: hordaland Male Paletten

Kong Oscars gt. 15 / 5017 Bergen / 55 96 00 70 www.malepaletten.no. Vestlandets ledende forhandler av kunstnermateriell. Fører bl.a. merkene Old Holland, Daler-Rowney, Sennelier, Pantone og Contè. Bredt utvalg i oppspente lerret. Eget rammeverksted.

Nordbyes Kunst og Hobby AS

Strandgt. 7 / 5013 Bergen / 55 33 44 44 / faks 55 33 44 11 / www.nordbye.no / post@nordbye.no Vestlandets største kunst –og hobbyforrretning. Stort utvalg innen Royal Talens ( Rembrandt, Van Gogh, Cobra & Amsterdam ) Winsor & Newton og Schmincke. Vi har også et bredt utvalg i tegnepapir, skrivemateriell og lerreter.

rammeservice

Olav Kyrresgt. 43 / 5014 Bergen / 55 32 92 50 / www.rammeservice.com leif@rammeservice.com. Rabattavtale for bilder kjøpt hos Fineart.

: sør-trøndelag rammeverkstedet

post@rammeverkstedet.no / www.rammeverkstedet.no Din rammemaker for fineArt i Trondheim.

: telemark Hobbysenteret AS

Storgt. 125 / 3915 Porsgrunn / 35 55 53 96 Telemark desidert største forhandler av kunstnermateriell! Vi forhandler blant annet Old Holland Classic Colour i alle farger, både i olje og akvarell. I tillegg er vi den forhandleren i Telemark som har hele sortimentet av Daler-Rowney.

: troms Harstad Innrammingsforretning AS

Halvdans gate 14 / PB 821 / 9488 Harstad / 77 01 78 10 / faks 77 01 78 11 / mail@hifas.no / www.hifas.no Forhandler: Winsor & Newton, Talens, Rowney, Becker mfl. Stort utvalg av blindrammer og lerreter. Gode priser. Sender også per post.

Kunstmaleren

Strandgt. 35 / PB 1172 / 9262 Tromsø / 77 68 27 80 Kvalitetsprodukter fra blant annet Winsor & Newton, Arches, Canson samt maling, pensler, lerret, staffeli, papir, tegneutstyr.


: vest-agder HobbyHimmelen

Henrik Wergelands gate 26 /4612 Kristiansand / 917 72 057 / mail@hobbyhimmelen.no / www.hobbyhimmelen.no Som Sørlandets Torso-forhandler, har vi et godt utvalg av kunstnermateriell til profesjonelle og nybegynnere. Vi fører blant annet Golden Acrylics, Daler & Rowney, CretaColor, PanPastel og Letraset. Vi som jobber her er godt kjent med produktene, og gir deg gjerne råd og veiledning.

sans og samling

tore a. holms samling 24. september–30. desember

Besøk oss midt i Sørlandets hovedstad eller i vår nettbutikk!

: vestfold BAS Northern Art Equipment AS

Skinmo / 3270 Larvik / 33 11 15 40 / art@baskunst.no Spesialforretning i kunstmateriell. Alt i oppspente lerret, lerret på rull, papir, pigmenter, grafikkutstyr, printerpapir, maling/tegning og tilbehør. Sender også per post.

gråbrødregaten 17 3110 tønsberg 33 30 76 70 www.haugar.com åpent: tirsdag–fredag 11–16 lørdag–søndag 12–17 omvisning hver søndag kl. 13.00

: østfold Rammemesteren Kunst og Hobby AS

Gunnar Nilsens gt. 10 / 1601 Fredrikstad / 69 31 65 77 / faks 69 31 60 77 Åpningstider: kl. 10–16 (mandag, tirsdag og fredag), kl. 10–18 (torsdag), kl. 10–14 (lørdag) Alt i kunstnermateriell, innramming samt salg av billedkunst.

gerard garouste Shamir, 2005 Olje på lerret, 200 x 260 cm, detalj

Skjeberg Bilde og Ramme

Grimstadbakken 8 / 1746 Skjeberg / 69 16 89 73 / skjebergramme@tele2.no Åpningstider: kl. 10.30–13.30 og 20–21(tirsdag, onsdag og torsdag) Godt utvalg i kunstnermateriell: Old Holland olje, akryl og akvarell, Beckers, Golden open, Da Vinci pensler, blindrammer, lerret, staffelier. Rask og rimelig innramming (400 ulike lister). Faste kunder får rabattavtale. Vårt viktigste motto er: Hvis vi ikke har det du spør etter, prøver vi å skaffe det. Vi lagerfører ønskede produkter for faste kunder. Vårt lille firma setter enkeltkunder i høysetet.

X5 Design

Ivar Aasen vei 48A, 1511 Moss Steffen Svartberg Kristiansen / 90 99 95 00 / steffen@x5design.no X5 design er total leverandør av norsk produserte rammer, vi utfører leveranser til alt ifra privatpersoner, kontorbygg, offentlig sektor, gallerier og fotoforhandlere.

Forhandlere merket med palett tilbyr 10 % rabatt på kunstmateriell til medlemmer av Palettklubben.

Geir Kleppan

Ove Stokstad

13. – 27. oktober Festivalutstilling Døla Jazz Årets festivalkunstner Ove Stokstad. 29. oktober – 20. november Utstilling med Rolf Nerli, Ståle Blæsterdalen, Geir Kleppan og Vegard Stalsberg. 26. november – 15. januar Juleutstilling 2011 åpning lørdag 26. nov. kl 13.00.

www.gallerizink.no Sigrid Undsets Plass storgt. 49 2609 Lillehammer Tlf 481 92 303


malerier og grafikk

Lena Akopian Epost: atonoian@broadpark.no Mob 41 08 70 21

www.kunstner.be


ODDLEIV APNESETH JØLSTER 2008 HØSTENS KURS 2011 ODDLEIV APNESETH – JØLSTER 2008 ENESTÅENDE DOKUMENTARPROSJEKT SOM VISER MENNESKER OG DERES SÆREGENHETER PÅ EN PRESIS OG OFTE HUMORISTISK MÅTE. VISES TIL 15.1 2012 BILDET SOM FORTELLER – DOKUMENTARFOTOGRAFIER FRA SAMLINGEN. BL.A. LEWIS HINE, JACOB RIIS, MILTON ROGOVIN, JACK PIERSON, DAN YOUNG, LARS TUNBJØRK OG SEBASTIAO SALGADO. VISES TIL 15.1 2012 PREUS MUSEUM KARLJOHANSVERN HORTEN DET NASJONALE MUSEET FOR FOTOGRAFI TEL + 47 33031630 POST@PREUSMUSEUM.NO WWW.PREUSMUSEUM.NO

Dyptrykk I: 30 sept - 2 okt Dyptrykk II: 28 - 30 okt Dyptrykk III: 25 - 27 nov Mezzotint: 7 - 9 okt Kollografi: 11 - 13 nov Tresnitt: 14 - 16 okt Litografi I: 30 sept - 2 okt Litografi II: 21 - 23 okt Fotolito: 25 - 27 nov Fotopolymer: 4 - 6 nov, 18 - 20 nov Silketrykk: 7-9 okt, 28-30 okt,11-13 nov For mer informasjon:

www.norskegrafikeresverksted.no Jølster handbakklubb, Svindalsøyra, 2. november 2008 © Oddleiv Apneseth

eller ring oss på 22 68 14 57

Mørchs Kunsthandel Vi ønsker å hjelpe våre kunder med en rekke tjenester innen kunst: Bertil på Olahansen, Olahans-fjellet, 18. august 2008 © Oddleiv Apneseth

• salg • formidling • taksering

• valg av rammer • riktig belysning osv.

Etter ca. 30 år i bransjen er det derfor en god del vi kan hjelpe våre kunder med.

+47 76 07 84 05 www.galleri-espolin.no

Storvågan, 8310Kabelvåg / P.B. 179, 8309 Kabelvåg Tlf. 76 07 84 05 / post@galleri-espolin.no / www.galleri-espolin.no Åpningstider: 11–15 søn-fre (febr-mai) Fra.1.6–15.8: 10–16 daglig

Mørchs Kunsthandel Frognerveien 48B 0266 Oslo

Tlf 95 70 36 99 www.mkunst.no

A RED LINE BETWEEN NIGHT AND DAY, Jacob Brostrup:

Galleri A & Galleri A minor Vibes gate 13 & 12 / 0356 Oslo www.galleri-a.no Galleri A og Galleri A minor: 22. sept. – 16. okt.

Jacob Brostrup: A Different View

22. sept. – 16. okt.

Magnus Berntz Eriksen: Art Speaks Fluent French in Russian

Henrik Ibsens gate 26 / 22 12 35 50 www. ibsenmuseet.no Åpningstider: 15.09–14.05: Mandag, tirsdag, onsdag, fredag, lørdag, søndag: 11–16, Torsdag: 11–18 15.05–14.09: Mandag–søndag: 11–18 Besøk Henrik Ibsens leilighet, som nå er restaurert og fremstår slik den gjorde da dramatikeren flyttet inn i 1895. Se også utstillingen Henrik Ibsen – tvert imot.


Hazel Soan maler bilder til hver artikkel, spesielt for KUNST, og forteller om sine tanker rundt prosessen og valg av farger.

1

I den røde sone – og har det godt! Er du trist? Trenger du en oppmuntring? Gå og finn deg noe rødt! Farger har en enorm påvirkning på dine følelser, bare ved å se på noe rødt vil du føle deg mer offensiv, derfor betyr mal byen rød å gå ut og ha det gøy. Og å male med rødt løfter virkelig humøret. Tekst og maleri Hazel Soan / Oversatt av Toril S. Kojan.

128

5/2011


2

Alle farger har en effekt på oss; rød får oss til å tenke på kjærlighet, varme, hygge, kraft og opphisselse, alle positive opplevelser, men det kan også bety sinne og fiendskap. Forskere har funnet ut at rødt hever blodtrykket og pulsen, og det stimulerer folk til å ta raske beslutninger, de reagerer raskere og med mer kraft. Det tiltrekker – ord og gjenstander i rødt tiltrekker folks oppmerksomhet – og tilsynelatende er det til og med en sammenheng mellom fargen rød og biltyverier. Kunstnerisk er det lett å se den røde fargens tiltrekningskraft. Det er en farge i mellomsjiktet i sin reneste form, og den ligger godt imellom den lyse gule og den mørkere blå. Dette er uansett hvor intenst du maler rødt. Rent rødt kan ikke være mørk, ei heller lys. I fargetemperatur representerer den varme og er komplementær til grønn. Mens grønn er det masse av i naturen, er det veldig lite som er rødt, bortsett fra noen fugler og insekter, bær, og selvfølgelig mange blomster, men disse er små flekker i naturens verden, så det er sikkert en sjeldenhet i vår hjemlige makeup.

Velg et rødt motiv Røde blomster, geranium og valmuer, er så røde at de faktisk skaper problemer for et kamera – det blir flatt, og alt det røde bidrar til at de mister formen. De er så røde at en maler må bruke ren pigment. For å male rødt som er lyssatt eller ligger i skygge, må du bruke lyst mot mørkt, mørkt mot lyst og komplementære farger. En mørkere grønn ved siden av en lyssatt rød vil lysne den røde slik at den løfter seg ut av den komplementære grønne. Bruk de mørke rødfargene, crimson-fargene og magenta for å male de røde skyggene. Hvis du legger en ­turkis ved siden av rødt – vil de to fargene da vibrere, fordi øyet kan ikke kan se hvilken som er foran, siden valørene er like. Bilde 1: Essensen av rødt, (Valmuer). Jeg brukte alle de røde fargene jeg kunne finne for å utforske rødheten i valmuene, jeg brukte Pyrole rød, Naphtol rød, Cadmium rød og Cadmium Light rød. Deretter laserte jeg over med Permanent Rose og Quinacridone rød og brukte Alizarin Crimson i skyggene. Det grønne og turkise i bladverket bidrar til at det røde pulserer med energi.

Å se rødt På en nylig tur til Utah på det høye platået i Colorado i USAs midtvesten ble jeg fengslet av det røde sandstenslandskapet og den geologiske arkitekturen; buene, spindler, totempeler, fingre og knyttnever av stein skapte utrolige skulpturer over hele landskapet. Ved soloppgang og solnedgang var det røde forstørret til en enorm styrke, de mektige fjellveggene ble uvirkelig rosa, skarpt røde og oransje – og ved å male dem oppdaget jeg at de virkelig var ren farge fra tuben. Bilde 2: Djevelens hage og Tinder og buer, i Utah. Den lave solen ved soloppgang kaster purpurfargede skygger over skarpheten i de naturlige skulpturene. Jeg blandet rødt ut fra de transparente fargene Permanent Rose og Indian Yellow for å gi dem klarhet og brukte transparente blå og fiolette til skyggene.

Rosa elefanter Ting som er naturlig rødt, betinger at vi bruker rødt, men alt kan males rødt for å skape en ekstra oppmerksomhet. Ta et hvilket som helst motiv som absolutt ikke er rødt, og prøv å se hvordan følelsene endrer seg etter som du bruker rødt. Noen vil nok synes det er irriterende, men de fleste vil føle seg oppløftet, kanskje allerede når de blander inn rødt på paletten. Røde pigmenter oppfører seg forskjellig; Cadmium rød er en kraftig opak rød som er utvunnet av tungt metall, så intens at det holder med bare en liten prikk. Quinacridone rød 3 er en transparent rød laget av kull; delikat og fløyelsaktig, men trenger mye mer pigment for å bli intens. Bilde 3, 4 og 5: Grå, rosa og grønne elefanter. Bevis for deg selv at farger kan endre humøret ved å ta et ensfarget motiv, som en elefant, og først male den i sin naturlige farge, deretter med grønt og så til slutt med rødt for å sammenligne hvordan det påvirker følelsene dine. Resultatet burde også avstedkomme forskjellige reaksjoner, så fullfør eksperimentet ditt ved å spørre folk hvilket motiv de blir mest glad av, eller irritert over. Slik jeg ser det, har den røde unektelig en varme og sjarm som får meg til å føle meg glad!

4

5

5/2011

129


Bli abonnent på KUNST - kun 495,KUNST 5/2011 – NordeNS STørSTe og eldSTe KUNSTmagaSiN

E

5

I SALG FRA SLUTTEN AV NOVEMBER! NR 5 2011 ÅRGANG 58 KR 89,-

NoRdeNs støRste oG eldste KuNstmAGAsiN

Bli abonnent! send KuNsT til 2007

Tom sandberg

– aktuell med ny fotobok

Michael Kvium

kke ville seguide

– dansk suksesskunstner

med til ntastisk

NESTE NUMMER AV

teller vi

Markets.

Norsk kunsthistorie Odd Nerdrum

Knut rumohr Ludvig eikaas

- Mestermøte på Nasjonalmuseet

Få dette flotte bildet av Jan Baker ved tegning av abonnement! verdi 1200,-

Jan Groths - genistreker

Guttorm Guttormsgaard - aktuell med Artistbook

PushwaGNer

 Per Fronth  Vebjørn Sand  Henrik Placht  Jørleif Uthaug  Terje Risberg  Motedesigner: Gunhild Nygaard  Kunsthistorie: Theodor Kittelsen  Tema: Kunst – og kunstsamlinger

– en levende myte

DRIVe 2WD)

RETURUKE 49

D3 AWD man.)

VOLVOS LVO PÅ

INTERPRESS NORGE AS

&

Steinar Jakobsen • Frøydis Aarseth • Anna Törnquist • Arkitektur: Stein skole Tema: Edvard Munch • Kvinne fra kunsthistorien: Käthe Kollwitz • Kari Steihaug Smykkekunstner Ingeborg Riseng • Designikon; Bruno Mathsson • KUNSTdebatt.

2011-10-03 11.00

Alle abonnenter på KUNST får et medlemskap i KUNSTklubben som inneholder en rekke fordeler. Bl.a.: • 20 % rabatt på utvalgt kunst • 20 % rabatt på innramming • 20 % på frakt • 10 % rabatt på kurs Bli abonnent, send kodeord KUNST til 2007, eller send e-post til kunst@fineart.no

Løssalg av KUNST! KUNST 5/2011 – NordeNS STørSTe og eldSTe KUNSTmagaSiN

67°13’17’’N – 14°36’59’’E

N 35 DYKKING SALTSTRAUMEN

NR 4 2011 ÅRGANG 57 KR 89,-

NORDENS STØRSTE OG ELDSTE KUNSTMAGASIN

NR 5 2011 ÅRGANG 58 KR 89,-

NoRdeNs støRste oG eldste KuNstmAGAsiN

Bli abonnent! send KuNsT til 2007

Tom sandberg

– aktuell med ny fotobok

BILEN SOM TAR DEG TIL EVENTYRET

Michael Kvium

Våre XC (Cross Country) modeller tar deg til steder og eventyr du kanskje ikke ville ha kjørt med en vanlig bil. Derfor har vi lansert Cross Country Travels – en reiseguide til noen av de mest spektakulære reisemålene i Norden. La XC60 ta deg med til opplevelser utenom det vanlige, enten det er isklatring på Rjukan eller en fantastisk dykkeropplevelser i verdens største malstrøm. Gå inn på xctravels.com, så forteller vi mer. Volvo XC Travels finner du også til din mobil på App Store og Android Markets.

– dansk suksesskunstner

Norsk kunsthistorie Odd Nerdrum

Knut rumohr Ludvig eikaas

- Mestermøte på Nasjonalmuseet Møte med Per Kleiva - i Rosendal

Jan Groths

Ida Lorentzen - årets filmfestivalutstiller i Haugesund

Guttorm Guttormsgaard

- genistreker

- aktuell med Artistbook

Magne Furuholmen - i nytt galleri på Aker Brygge

RETURUKE 35

– en levende myte

2012 MODELL

VOLVO 60 – Jeg vil ikke være en NYE myte, jeg XC maler det alminnelige FRA KR

&

XCTRAVELS.COM

PushwaGNer

Frans Widerberg FRA KR

INTERPRESS NORGE AS

487 800,-* (DRIVe 2WD) 526 800,-* (D3 AWD man.)

RETURUKE 49

Kenneth Blom - suksess i New York

Vanessa Baird • Anne Senstad • Arkitektur i Rio • Victor Sparre • Tema: Kunst og provokasjon • Kvinne fra kunsthistorien: Ruth Orkin • Kunstanmeldelser av Lars Elton • Utstillingen jeg aldri glemmer • Designikon • Galleripresentasjon: Galleri Infill • Kunstkurs •

* VEIL. PRIS INKL. FRAKT-, LEVERINGS- OG ADM. KOSTNADER LEVERT OSLO. GJ.SN. FORBRUK XC60 5,7–10,7 L/100 KM. CO2-UTSLIPP 149–249 G/KM. VOLVOS DIESELMODELLER HAR PARTIKKELFILTER SOM STANDARD. VI TAR FORBEHOLD OM TRYKKFEIL. AVBILDET BIL KAN HA EKSTRAUTSTYR. TREFF VOLVO PÅ FACEBOOK.COM/VOLVOCARSNO OG WWW.VOLVOCARS.NO

VolvoXC60_Q3_KUNST_215x290_utf3_uke42.indd 1

INTERPRESS NORGE AS

&

Steinar Jakobsen • Frøydis Aarseth • Anna Törnquist • Arkitektur: Stein skole Tema: Edvard Munch • Kvinne fra kunsthistorien: Käthe Kollwitz • Kari Steihaug Smykkekunstner Ingeborg Riseng • Designikon; Bruno Mathsson • KUNSTdebatt.

2011-10-03 11.00

Har du et galleri, en kunstbutikk eller representerer et museum? NYHET! Vi lanserer nå muligheten for at alle som ønsker det, kan selge magasinet KUNST. Du bestiller enkeltpakker med 5, 10 eller 20 magasiner. For mer informasjon ta kontakt med kristin@fineart.no

Vebjørn Sand i atelieret i New York. Foto Anne Vesaas.

Bli abonnent i dag! Send KUNST til 2007


PÅ VEGGEN:

HANS-ERIK DYVIK HUSBY KUNSTs faste spalte På veggen gir ordet til kjente personer i Norge. Her vil de fortelle litt om sitt forhold til kunst. I denne utgaven presenterer vi Hans-Erik Dyvik Husby. Han er kjent som Hank von Helvete og som sanger i Jesus Christ Superstar og sist i rollen som Cornelis Vreeswijk.

1. Husker du din første kunstopplevelse? Hva var det? Jeg husker veldig godt en kopi av Brudeferd i Hardanger som min tante hadde på veggen i Lofoten. Det var kunst for meg lenge, helt til jeg fikk se Munchs Skrik som 8-åring. Da skjønte jeg at kunst var mer enn bare pynt; det kunne være dramatisk og sjelfullt også.  2. Hva er ditt beste kunstkjøp? Jeg kjøpte en gang en kunstbok med bilder av den sveitsiske kunstneren H.R. Giger Necronomicon 2 med tema Biomechanics mennesker som maskiner, og maskiner med menneskelige kroppsdeler. Dessverre gikk den tapt for meg. 3. Hva fikk deg til å velge å kjøpe det? Jeg oppdaget at selveste Salvador Dali hadde skrevet en hommage (håndskrevet personlig hyllest) til Giger i akkurat dette eksemplaret.  4. Hvorfor kjøper du kunst? Jeg er ingen stor kjøper av kunst. Jeg får veldig mye i gaver fra kunstnerne selv, som Ross Kolby og Bjørn Algrim som faktisk malte et Jesus-portrett av meg, inspirert av Jesus Christ Superstar. Kunstner og provenence betyr mye for meg.    5. Hvor på en skala fra 1 til 10 (uinteressert - lidenskapelig interessert) kan man plassere din kunstinteresse? 8    6. Mener du at man kan kategorisere en installasjon som f.eks. en plastbåt i et badekar fylt med vann, utstilt på Høstutstillingen som kunst? Absolutt. Kunst skal kommunisere kunstnerens observa­ sjoner og intensjoner. Klarer kunstneren å få kommunika­ sjonen over til mottageren og skaper en effekt, kan man si at kunst har funnet sted. Evnen til å kommunisere overgår tekniske ferdigheter og skolering i kunst, tror jeg.  7. Husker du kunst som har provosert deg, eller gjort deg opprørt på en eller annen måte? Jeg har nok aldri blitt provosert og opprørt av selve kunstneren, men ofte av kunstverkets kommunikasjon. Goya og Picasso har ofte hatt en evne til å rive meg med og vekke en stor vrede i meg mot undertrykkelse og vold.   8. Er det en spesiell kunstner du er spesielt opptatt av? Jeg er nok en litt av alt type, og følgelig mest opptatt av kunstnere jeg kjenner personlig på en eller annen måte. Vennskapet mitt, og de kreative, kunstneriske og åndelige samtalene mine med Bjørn Algrim, gjør at jeg naturligvis

er veldig opptatt av hans produksjon. Han kommer til å stå som en bauta i norsk kunsthistorie, håper jeg. Pushwagner er en annen norsk kunstner jeg setter veldig høyt.   9. Hvilket kunstverk skulle du ønske å få se, som du ennå ikke har sett? Jeg skulle nok veldig gjerne besøke de største museene og galleriene i London, og sett portrettene som ble laget av Tudor- og Stuart-monarkene på 1500- og 1600-tallet. 10. Hvilket kunstverk ser du som det største, norske ­kunstverket gjennom tidene? Et gigantisk spørsmål. Jeg blir med en gang fristet til å fremheve et maleri som ikke så mange tenker på, heller enn å dra frem selvfølgeligheter fra Nasjonalgalleriet og Munch-museet. Jeg har lyst til heller å dra frem Odd Nerdrums Mordet på Andreas Baader, der Trygve Hegnar er brukt som modell. Det står på Samtidsmuseet, og jeg blir alltid dratt rett inn i dramatikken Nerdrum skaper.   11. Har du en mening om hvem som er Norges viktigste kunstner i dag? Nei. Det er for meg umulig å identifisere hvilke kunstnere av i dag som vil stå igjen som store i historien. Jeg vet bare at historien er en streng dommer, mens samtiden er en politisk-nevrotisk narr. Salieri dominerte sin samtid, mens Mozart fikk historien på sin side.   12. Når og hvor besøkte du sist et galleri eller en utstilling? Akkurat nå har jeg et eget galleri i min egen stor-stue på slottet der jeg bor i Skåne. Der har den flotte kunstneren Bo Persson fått bruke veggene mine til å stille ut sine siste kreasjoner. Så svaret blir: Hjemme for litt siden.   13. Hvilken kunstner kunne du tenke deg å dele en flaske vin med i hans/hennes atelier? Salvador Dali er nok den personen jeg gjerne skulle ha hatt et lite symposium med, om han hadde levd. Å få pratet litt med ham på privaten tror jeg nok hadde utvidet min ­horisont betraktelig. 14. Hva hadde livet vært uten kunst? Et liv uten kunst er et liv uten sivilisasjon. Hele vår sivilisa­ sjon er skapt på drømmer og visjoner, og det er kunstnerne som har drømt og visjonert. Kunsten er det viktigste beviset på at vi mennesker er åndelige vesener og ikke dyr. Hadde du spurt en hund om hva livet ville vært uten kunst, ville den i beste fall bare sagt VOFF!


ANNETHE ØSTENSEN

SEPARATUTSTILLING 10.11 - 20.11

TINA TOBIASSEN

SEPARATUTSTILLING 24.11 - 04.12

Henrik Ibsens Gate 60, 0255 Oslo - Åpent alle dager - 22 44 72 32

Innramming inntil halv pris - rask levering! Gratis kunstrådgivning hos deg privat eller din bedrift! www.gallerinobel.com


67°13’17’’N – 14°36’59’’E

N 35 DYKKING SALTSTRAUMEN

BILEN SOM TAR DEG TIL EVENTYRET Våre XC (Cross Country) modeller tar deg til steder og eventyr du kanskje ikke ville ha kjørt med en vanlig bil. Derfor har vi lansert Cross Country Travels – en reiseguide til noen av de mest spektakulære reisemålene i Norden. La XC60 ta deg med til opplevelser utenom det vanlige, enten det er isklatring på Rjukan eller en fantastisk dykkeropplevelser i verdens største malstrøm. Gå inn på xctravels.com, så forteller vi mer. Volvo XC Travels finner du også til din mobil på App Store og Android Markets.

2012 MODELL

NYE VOLVO XC 60

487 800,-* (DRIVe 2WD) * FRA KR 526 800,- (D3 AWD man.)

FRA KR

XCTRAVELS.COM * VEIL. PRIS INKL. FRAKT-, LEVERINGS- OG ADM. KOSTNADER LEVERT OSLO. GJ.SN. FORBRUK XC60 5,7–10,7 L/100 KM. CO2-UTSLIPP 149–249 G/KM. VOLVOS DIESELMODELLER HAR PARTIKKELFILTER SOM STANDARD. VI TAR FORBEHOLD OM TRYKKFEIL. AVBILDET BIL KAN HA EKSTRAUTSTYR. TREFF VOLVO PÅ FACEBOOK.COM/VOLVOCARSNO OG WWW.VOLVOCARS.NO


KUNST 05/2011