FORSVARSFAGLIG TIDSSKRIFT UTGITT AV FORSVARETS FORSKNINGSINSTITUTT
Det russiske forsvaret i en ny periode med Putin
Nr. 01
Mars 2012
01/2012
— Det russiske forsvaret i en ny periode med Putin av Tor Bukkvoll og Una Hakvåg, Forsvarets forskningsinstitutt (FFI)
Russland har de siste årene økt satsingen på forsvaret kraftig. Denne satsingen vil trolig vedvare med Vladimir Putin som president. Men klarer ikke Putin å sikre rask økonomisk vekst og modernisering av forsvarsindustrien, kan Russland likevel ende opp med et lite imponerende forsvar.
I dette FFI-FOKUS vil vi se nærmere på hva en fortsettelse av Putin-regimet vil ha å si for russisk forsvarsutvikling. Hvordan vil en ny periode med Putin påvirke den russiske viljen til å prioritere forsvaret? Vil Putin evne å fjerne hindringer som korrupsjon og ineffektivitet, som gjør at Russland i dag sliter med å omsette penger i forsvarsevne? Putins politiske prosjekt
Siden han inntok Kremls korridorer i 1999, har et av Putins viktigste politiske prosjekter vært å gjenreise Russland som politisk og økonomisk stormakt. Den realistiske tilnærmingen til internasjonal politikk er dominerende i Russland, og Putins retorikk vitner om at han i stor grad ser den mellomstatlige arena som et nullsumspill der økonomisk og militær styrke er nødvendig for å hevde seg. I løpet av Putins tid ved makten har forsvarsbevilgningene økt kraftig, og i 2008 ble det iverksatt en radikal forsvarsreform. Foran årets presidentvalg slo Putin fast at militær styrke er den viktigste nasjonale sikkerhetsgarantien Russland har. Av den grunn må den pågående moderniseringen av forsvaret videreføres i den nye presidentperioden. Putin understreket videre at innkjøp av nytt forsvarsmateriell vil bli prioritert høyt, slik at det russiske forsvaret, som i dag har mellom 70 og 80 prosent foreldet utstyr, kan gjenvinne sin slagkraft.
2
Det russiske forsvaret i en ny periode med Putin
Mer penger til forsvaret
De reelle forsvarsbevilgningene ble godt og vel doblet i løpet av Putins to første presidentperioder (2000–2008). Den økonomiske prioriteringen av forsvaret, målt som andel av bruttonasjonalproduktet (BNP), var imidlertid nokså konstant fram til 2007. Derimot økte andelen av BNP som gikk til de øvrige sikkerhetstyrkene kraftig i denne perioden som følge av Putins krigføring i Tsjetsjenia og den påfølgende kampen mot terrorisme. Etter 2007 har Russland imidlertid vist økt vilje til å prioritere forsvaret på bekostning av andre sektorer. Under finanskrisen i 2008–2009, som rammet russisk økonomi hardt, var kuttene langt mindre i forsvarsbudsjettet enn i mange andre deler av offentlig virksomhet. Når vi sammenligner med andel av BNP, ser vi at forsvarets andel lå rundt 2,6 prosent i Putins to første presidentperioder. I den kommende perioden skal forsvarets andel av BNP øke fra 2,9 prosent i 2011 til 3,7 prosent i 2014. Økningen i forsvarssatsingen må ses i sammenheng med de omfattende planene om å skifte ut store deler av det militære materiellet . Forsvarets andel av BNP må trolig økes ytterligere fram mot 2020 dersom innkjøpsplanene skal realiseres. Forsvaret kan med andre ord komme til å legge beslag på en stor del av Russlands inntekter de neste seks årene.
Hvis vi sammenligner det russiske forsvarets andel av BNP med forsvarsbevilgningene i andre land, ser vi at den russiske viljen til å prioritere forsvaret er høy. I følge tall fra Stockholm International Peace Research Institute (SIPRI)* brukte Russland i 2009 en nesten like høy andel av BNP på forsvarsrelaterte utgifter som USA, og mer enn dobbelt så mye som Norge og Nato-gjennomsnittet. Mens USA og de fleste europeiske land har varslet kutt framover, er Russlands andel ventet å øke kraftig. Russlands BNP er imidlertid relativt lavt. Selv om forsvarsandelen, og dermed viljen til å bruke penger på forsvar, er høy, vil selve summen som går til forsvaret i Russland fortsatt være lav sammenliknet med eksempelvis USA, der BNP er mye høyere. De russiske forsvarsutgiftene er i dag fortsatt ikke på nivå med hva de var i 1992. Til sammenlikning er dagens amerikanske forsvarsutgifter om lag 50 prosent høyere enn 1992-nivået. Det russiske materiellet ble også i mye mindre grad vedlikeholdt og skiftet ut enn materiellet i den vestlige verden på 1990-tallet. Dette har gjort at det russiske forsvaret i dag ligger langt bak i forsvarsevne i forhold til for eksempel USA, og vil fortsette å gjøre det i mange år framover, selv med en høyere prioritering av forsvaret.
01/2012
Med videre Putin-styre er det sannsynlig at gjennomføringsviljen i reformen vil opprettholdes, men det er ikke sannsynlig at den vil få noen klarere politisk styring enn den har hatt til nå. En reform som fortsatt durer fram, men ofte i skiftende retninger, er derfor mest sannsynlig. Økonomien utfordrer Putin
En prioritert oppgave for Putin i den kommende perioden er å sikre fortsatt rask økonomisk vekst og velferdsutvikling. Hvor godt han lykkes med dette er trolig avgjørende både for hvor mye penger Russland kan bruke på forsvaret og for Putins popularitet.
3
Det russiske forsvaret i en ny periode med Putin
Rosstat/MinFin SIPRI
300 250 200 150 100 50
2014
2012
2010
2008
2006
2004
2002
2000
1998
1996
0 1994
Den sterke politiske støtten til forsvarsreformen åpnet for innflytelse fra sentrale militære beslutningstakere med egne meninger om hvordan forsvaret burde endres. En grov inndeling gir tre hovedretninger i den russiske forsvarsdebatten. Tradisjonalistene ønsker en modell lik den sovjetiske, med masseforsvar og verneplikt. Modernistene ønsker å lære av vestlige militærreformer, der teknologi gis større prioritet på bekostning av masse, gjerne med profesjonelle soldater. Tilhengere av Revolution in Military Affairs (RMA) ønsker et forsvar der beskyttelse mot, og egen utvikling av, langdistanse konvensjonelle presisjonsvåpen har prioritet. Så langt utgjør forsvarsreformen en delvis seier for modernistene, der innrømmelser er gjort også overfor tradisjonalistene (fortsatt verneplikt) og RMA-tilhengerne (opp til 20 prosent av forsvarsordren til luftvern).
350
1992
Den politiske ledelsen har stort sett holdt seg borte fra den fagmilitære debatten, og de har heller ikke gitt særlig klare retningslinjer for hvordan prioriteringen skal være mellom de forskjellige truslene Russland kan se for seg. For eksempel: Er forsvar mot Nato viktigere enn å kunne håndtere politisk kaos i Sentral-Asia? Hvor stor vekt skal de legge på Kinas militære vekst?
2000 = 100
Liten politisk styring
Endringer i forsvarsbudsjettet i forhold til år 2000. Figuren viser indeksert utvikling i russiske forsvarsutgifter 1992–2014, målt i faste priser. Putins første år som president (2000) er basisår. Utgiftene fram til 2009 er hentet fra SIPRIs ”military expenditure”-database (lilla kurve). Deretter er utgiftene basert på de russiske forsvarsbudsjettene (lyseblå kurve).
*SIPRI benytter en mer omfattende definisjon av forsvarsutgifter enn russiske myndigheter. SIPRIs anslag over forsvarsutgifter målt som andelen av BNP er derfor høyere enn dersom vi bare ser på forsvarsbudsjettet.
Fakta FORSVARSREFORMEN Serdjukov-reformen Igangsatt av forsvarsminister Anatolij Serdjukov rett etter krigen mot Georgia i august 2008, men den var planlagt en tid før dette. Hovedformål Overgangen fra et vernepliktsbasert mobiliseringsforsvar til et innsatsforsvar med stående styrker på høy beredskap. Ved full krigsoppsetning skal likevel forsvaret bestå av 1 million menn i stående avdelinger og inntil 700 000 mobiliserte. Den gamle modellen la opp til flere millioner mobiliserte.
Hæren Landstyrkene er den forsvarsgrenen som har blitt mest radikalt omformet, først og fremst ved at brigaden (ca. 4500 menn) er blitt den laveste operative enhet i stedet for divisjonen (ca. 10 000 til 12 000 menn). Formålet er å gjøre strukturen mer fleksibel og anvendelig for geografisk begrensede operasjoner, slik som den i Georgia. Luftforsvaret og marinen Luftforsvaret har opplevd en omfattende nedlegging av baser. Marinen har måttet avgi deler av sin luftkapasitet til luftforsvaret.
01/2012
Atomubåt. Den atomdrevne ubåten Jurij Dolgorukij lå i vannet utenfor Severodvinsk i juli 2009. Den ble designet for å ha med Bulava interkontinentale missiler, som kan bære kjernefysiske ladninger. Foto: Scanpix / Alexander Zemlianitsjenko
Russisk jagerfly. Sukhoi PAK FA jet fighter, også kjent som Sukhoi T-50, blir designet og laget i Russland. Bildet ble tatt ved Sukhoi-fabrikken i Moskva i 2010. Da ble det utført tester på jagerflyet, men det er ikke ment å være klart for tjeneste før 2015. Foto: Scanpix / Science Photo Library
4
Det russiske forsvaret i en ny periode med Putin
Viser kraft. Et nytt russisk kampfly T-50 suser over Zhukovsky flystasjon utenfor Moskva under en oppvisning i august 2011. Foto: Scanpix / Misha Japaridze
01/2012
Den folkelige støtten til Putin er basert på høy velferdsvekst og forventinger om at denne veksten vil fortsette. Mens 1990-tallet var preget av varemangel og dyrtid, har folk flest fått mer å rutte med etter at Putin kom til makten: Den gjennomsnittlige reallønnen (lønn justert for inflasjon) er tredoblet og andelen som lever under fattigdomsgrensen halvert. Veksten skyldes imidlertid ikke hovedsakelig Putins politikk, men økt petroleumsproduksjon og høye oljepriser. Fortsatt velferdsvekst er trolig nødvendig for at Putin skal beholde folks tillitt. I årets valgkamp lovet Putin blant annet at offentlige lønninger og pensjoner skal dobles, barnehage- og boligkøen skal fjernes, og universitetene skal bringes opp på internasjonalt toppnivå. Den internasjonale finanskrisen i 2008– 2009 synes å ha lagt en permanent demper på den russiske veksten. Mens BNP vokste i snitt med 7 prosent årlig på starten
Russland ligger brukbart an for eksempel med kampfly og luftvern, men er teknologisk helt i bakleksa med eksempelvis kommandoog kontrollsystemer og droner. av 2000-tallet, er vekstforventningene framover halvert. Russland står også foran store økonomiske utfordringer når eldrebølgen de neste årene setter inn for fullt og tvinger pensjonsutgiftene i været. Å sikre tilstrekkelig vekst til å realisere både økt velferd og økt forsvarssatsning, i tillegg til kostbare prestisjeprosjekter som OL i Sotsji i 2014 og fotball-VM i 2018, vil trolig bli Putins største utfordring i den kommende perioden. Moderniseringsdebatten
De reduserte vekstforventningene etter finanskrisen har vekket til live en gammel debatt i Russland om behovet for å modernisere landets økonomi. Særlig ved å gjøre den nasjonale industrien mer effektiv og høyteknologisk. I dag ligger den russiske industrien langt bak USA, Kina og de fleste OECD-land både i produktivitet og utviklingen av ny teknologi og nye materialer. Ettersom Russland av politiske og økonomiske grunner ikke kan importere alt det militære materiellet de ønsker fra utlandet, er tilstanden innen den hjemlige forsvarsindustrien av avgjørende betydning for forsvarsevnen. Russland ligger brukbart
5
Det russiske forsvaret i en ny periode med Putin
an for eksempel med kampfly og luftvern, men er teknologisk helt i bakleksa med eksempelvis kommando- og kontrollsystemer og droner. Hva er så utsiktene til at Putin-regimet vil klare å modernisere den russiske økonomien generelt og forsvarsindustrien spesielt? Innen faglitteraturen i politisk økonomi er det stor grad av enighet om at sikkerhet for eiendom er en nødvendig forutsetning for privat investering. Det er igjen et grunnlag for økt økonomisk vekst og modernisering. Risikerer en gründer å bli frastjålet alt rundt neste sving, legger det en klar demper på viljen til å satse. Eiendomsrett kan sikres enten gjennom lovgivning og et uavhengig rettsvesen eller langsiktige avtaler mellom den politiske ledelsen og utvalgte økonomiske aktører. I dagens Russland har ikke regimet klart å sørge for langsiktig sikkerhet for eiendom verken gjennom personlige avtaler eller et uavhengig rettsvesen. Putin har heller ikke varslet noen institusjonelle endringer i den kommende perioden. Tvert om synes han å mene at institusjonelle endringer nå bare vil føre til usikkerhet, som igjen kan svekke den økonomiske veksten. En annen avgjørende faktor for høy teknologisk nyvinningstakt, er “kreativ destruksjon”. Det betyr at tidligere vellykkede økonomiske aktører jevnlig byttes ut med nye aktører med bedre ideer og teknologiske løsninger. Denne prosessen krever et system av likhet for loven og økonomiske institusjoner, og er derfor vanskelig å få til utenfor rammen av et demokratisk regime. Putins motforestillinger mot en vestlig samfunnsmodell i Russland kan derfor bidra til å hindre den moderniseringen han selv innser er nødvendig for å gjenreise landet militært og på andre måter. Russisk våpenproduksjon
Tre tiltak er så langt satt i gang for å få skikk på våpenindustrien. For det første har staten nasjonalisert mye av industrien som kom på private hender på 1990-tallet for å sikre at de faktisk produserer for militære formål. Det hevdes fra offisielt hold at bedriftene trenger å være under statlig eierskap en tid for å komme økonomisk på fote igjen, men at noen av dem kan bli reprivatisert med tiden. For det andre er mesteparten av industrien blitt reorganisert inn i bransjevise storforetak. I følge myndighetene utnytter og koordinerer slike konsern forsknings- og pro-
01/2012
duksjonskapasitetene bedre, og er således mer internasjonalt konkurransedyktige. For det tredje ble det i 2008 åpnet for en begrenset våpenimport. Dette ble gjort både for å skremme egen våpenindustri til bedre ytelse, og fordi det var håp om at våpenimport kunne føre med seg import av ny teknologi. Så langt har tiltakene hatt begrenset effekt. Nasjonaliseringen har imidlertid gitt maktpersoner i Putins nære krets kontroll over store pengestrømmer, hevder kritiske røster. I de bransjevise storforetakene har de forskjellige bedriftene ofte vært mer opptatt av å kjempe om makten innad enn å bidra til en felles front utad. Etter at det ble åpnet for våpenimport, har bedriftene ofte heller doblet sin lobbyvirksomhet enn å produsere mer konkurransedyktig materiell. En ny reform av våpenindustrien er under oppseiling, men suksess er lite sannsynlig uten en mer generell modernisering og teknologisering av hele den russiske økonomien. I flere tiår etter den andre verdenskrig var forsvarsindustrien både i øst og vest en teknologisk pioner som jevnlig tilførte den sivile økonomien nye løsninger. Etter den kalde krigen har imidlertid denne tendensen i stor grad snudd. Nå lager den sivile økonomien løsninger som forsvarsindustrien tar over. Den fremste fienden?
Det kanskje største hinderet for modernisering av industrien og en effektiv forsvarsreform, er den omfattende korrupsjonen i Russland. I følge den årlige oversikten fra Transparency International,
som måler korrupsjon i offentlig sektor, er Russland et av verdens mest korrupte land. Statsadvokaten for militære saker har dokumentert at en femdel av forsvarets investeringsmidler forsvant i lommene på utro tjenere i 2010. I tillegg til det direkte økonomiske tapet, har den omfattende korrupsjonen også andre negative konsekvenser for forsvaret. Kvaliteten på forsvarsmateriellet svekkes når nødvendige reparasjoner og kontroller i praksis ikke blir gjennomført, brukte deler blir satt inn i stedet for nye, og løsningene som velges i praksis er av dårligere kvalitet enn det forsvaret har bestilt og betalt for. Soldatenes kunnskap og ferdigheter rammes også når deres arbeidstid og arbeidskapasitet i utstrakt grad anvendes til ikke-forsvarsrelaterte formål, for eksempel privat oppussing eller hyttebygging for offiserer. Mens andre framvoksende økonomier som Kina, Brasil og India har hatt en positiv utvikling de siste årene, har korrupsjonsnivået i Russland holdt seg jevnt høyt under hele Putins tid i Kreml. Enkelte av Putins kritikere hevder sågar at Putin, ved å redusere pressefriheten, konkurransen og det offentlige innsynet i en rekke beslutningsprosesser, har gitt korrupsjonen bedre levevilkår. Selv om Putin skulle legge mer handling bak ordene i den kommende perioden, tilsier dagens omfang at korrupsjonen trolig vil svekke utbyttet av forsvarssatsingen betraktelig også de kommende seks årene.
Fakta VÅPENPROGRAMMET Størrelse Russland planlegger i årene 2011–2020 å bruke 23 000 milliarder rubler (4300 milliarder NOK) på anskaffelse, oppgradering og utvikling av militært materiell, hvorav 19 000 milliarder rubler (ca. 3500 milliarder NOK) vil tilfalle forsvaret. Dette er ti ganger mer enn det russiske forsvaret brukte på militært materiell i årene 2000–2010. Resten av midlene vil blant annet gå til de russiske innenriksstyrkene, de føderale sikkerhetsmyndighetene FSB, grensevakten, og krisehåndteringsstyrken.
6
Det russiske forsvaret i en ny periode med Putin
Anskaffelsesplaner Oppgradering av de strategiske atomvåpnene har førsteprioritet. Forsvaret skal også kjøpe inn blant annet store mengder ubåter, overflatefartøy, fly, helikoptre, luftvern og romrelatert utstyr som satellitter, satellittnavigasjon og kommando- og kontrollsystemer. Mesteparten av det nye materiellet lokaliseres i de sørlige og østlige delen av Russland, ifølge dagens planer.
Norge og nordområdene
Nordområdene og Arktis har tradisjonelt spilt en sentral rolle i russisk sikkerhetspolitikk og forsvarsplanlegging. Putin gjentok betydningen av disse områdene for russisk sikkerhet i en lengre avisartikkel i Rossijskaja gazata i februar 2012. I følge Putin krever den økte interessen for Arktis hos andre store internasjonale aktører at Russland forbedrer sine kapabiliteter for å forsvare egne interesser i området. Spesielt blir Russlands fortsatte behov for en betydelig havgående marine tydelig. I Russlands Arktis-strategi, som ble vedtatt i 2008 og publisert i 2009, framholdes det at nordområdene skal gjøres til landets “strategiske ressursbase” innen 2020. Visestatsminister Sergej Ivanov annonserte i juli 2011 at Russland i nær framtid, muligens allerede i 2012, vil fremme krav overfor FNs kontinentalsokkelkommisjon på et 1,2 millioner kvadratkilometer stort sokkelområde mellom Sibir og Nordpolen, utenfor landets 200-mils økonomiske sone. Russlands sokkelkrav i Polhavet vil trolig være delvis overlappende med framtidige krav fra Danmark/Grønland og Canada, som i likhet med Russland betrakter den såkalte Lomonosov-ryggen som en naturlig forlengelse av sine nordlige kontinentalsokler. Samtidig trenger på ingen måte fortsatt Putin-styre å føre til økt konflikt i nord. Tvert i mot har inntrykket under Putins perioder både som president og statsminister vært at Russland gjør betydelige anstrengelser for å unngå dette. Russland har ikke bruk for enda et utfordrende strategisk område i tillegg til områdene i sør og øst. Likevel har landet bestemt seg for å opprette to “arktiske brigader”, sannsynligvis med utgangspunkt i allerede eksisterende avdelinger. Dette trenger ikke nødvendigvis stå i motsetning til målet om fred og regulerte forhold i Arktis. Det kan heller uttrykke et ønske om å sikre seg i fall fredsstrategien skulle slå feil. Faktisk kan modernisering av de russiske militære kapasitetene også innebære noen fordeler for Russlands naboer i nord. Mye av det landet seiler og flyr med i denne regionen begynner sterkt å nærme seg slutten av sin levetid. Flyvningene med strategiske bombefly, som Russland gjenopptok i 2009, er trolig skumlest. Hvis de ikke blir utskiftet eller modernisert, er det fare for ulykker.
01/2012
Likevel vil en ny periode med Putin mest sannsynlig innebære et fortsatt anstrengt forhold mellom Russland og Vesten. I den nevnte avisartikkelen tegner Putin et bilde av et Russland som andre land umiddelbart står klare til å utnytte om landet skulle vise seg svakt. Selv om Norges forhold til Russland stort sett bare er blitt bedre de siste årene, vil også dette forholdet påvirkes hvis det generelle forholdet mellom Vesten og Russland forblir anstrengt. 6 eller 12 nye år med Putin
Putin gikk til valg med stabilitet som slagord, og slik vil det nok bli også innenfor det militære domenet. Viljen til å satse på forsvaret vil vise seg gjennom vedvarende høye forsvarsbevilgninger, særlig for å underbygge ambisjonen om at Russland fortsatt skal bli sett på som stormakt. Akilleshælen er økonomien. Hvis Putin ikke klarer å kombinere semiautoritært styre med raskere økonomisk vekst og modernisering av forsvarsindustrien, kan han ende opp med en forsvarsmakt som imponerer lite til tross for at den prioriteres høyere enn hos de fleste. For Russlands naboer - Norge inkludert - kunne kanskje dette være gode nyheter isolert sett. Men sannsynligvis vil et Russland som gjennom vekst og modernisering er trygt på seg selv, og som kan tillate seg et mer avslappet forhold til omverdenen, være å foretrekke framfor et land som stadig faller akterut og fristes til å finne skyldige for dette utenfor landets grenser.
Soldater. Russiske marinesoldater i Svartehavsflåten øver med kniver i Sevastopol-bukta i juli 2011. Foto: Scanpix / Vasiliy Batanov
Fakta DET RUSSISKE FORSVARET Mannskaper Formelt består det russiske forsvaret i dag av stående styrker på ca. 1 million menn. Reelt er det nok ikke mer enn ca. 800 000. I følge plantallene skal forsvaret i framtida bestå av ca. 220 000 offiserer, 425 000 vervede soldater og ca. 355 000 vernepliktige. Forsvarsgrener Styrkene er inndelt i seks forskjellige forsvarsgrener: hær, marine, luftforsvar, luftlandestyrker, luft- og romstyrker og strategiske rakettatomstyrker. Våpen Ca. 70-80 prosent av utstyr og våpen er foreldet og må skiftes ut så snart som mulig, ifølge russiske forsvarsmyndigheter.
7
Det russiske forsvaret i en ny periode med Putin
Kommandoforhold Forsvaret er geografisk delt inn i fire kommandoer: øst, vest, sør og sentrum. Forsvarsgrenene i de ulike delene av landet er underlagt de regionale kommandoene, med unntak av de strategiske atomstyrkene og luftlandstyrkene, som er direkte underlagt Generalstaben i Moskva. Atomvåpen Russland har i dag ca. 1560 strategiske atomstridshoder pluss et ukjent antall taktiske atomvåpen. I henhold til den nye START-avtalen, undertegnet i april 2010, skal verken USA eller Russland i 2017 ha flere enn 1550 strategiske stridshoder utplassert.
ARTIKKELFORFATTERE TOR BUKKVOLL er forsker og har vært tilknyttet FFI siden 1999. Han er dr.polit. i statsvitenskap. Bukkvoll har tidligere arbeidet ved Forskningsstiftelsen FAFO, Institutt for fredsforskning (PRIO) og Krigsskolen. Han var gjesteforsker ved Changing Character of Warprogrammet ved University of Oxford i 2008. Nå leder han FFIs russlandsforskning
UNA HAKVÅG har vært tilknyttet FFIs russlandsprosjekt siden 2011. Hun har en mastergrad i europeiske og amerikanske studier fra Universitetet i Oslo, med spesialisering innen russisk områdekunnskap.
anbefalt videre lesing FFI KJELLER Postboks 25 2027 Kjeller Besøksadresse: Instituttveien 20 2007 Kjeller FFI HORTEN Postboks 115 3191 Horten Besøksadresse: Karljohansvern 3190 Horten Telefon: 63 80 70 00 Telefaks: 63 80 71 15 Militær telefon: 505 70 00 www.ffi.no
Rolf-Inge Vogt Andresen og Tor Bukkvoll: ”Russisk våpenutvikling fram mot 2020”, FFI-rapport 2008/01957(2009). Tor Bukkvoll, “Iron cannot fight – The Role of Technology in Current Russian Military Theory”, The Journal of Strategic Studies 34, 5 (2011), s. 681–706.
våpenprogrammet GPV-2020”, FFI-rapport 2012/00356 (kommer vår 2012). Maria Lipman and Nikolay Petrov (red.), Russia in 2020 – Scenarios for the Future, Washington, Carnegie Endowment for International Peace (2011).
Una Hakvåg, Tor Bukkvoll og Kristian Åtland: “Russisk forsvarsutvikling frem mot 2020 – sluttrapport”, FFI-rapport 2011/01370 (2011).
Kristian Åtland, “Russia’s Armed Forces and the Arctic: All Quiet on the Northern Front?”, Contemporary Security Policy, 32 (2) 2011, s. 267–285.
Una Hakvåg og Cecilie Sendstad: “Skremmende tall? – Realismen i det russiske
Se www.ffi.no for flere publikasjoner om Russland av FFIs forskere.
‒ Forsidefoto: Scanpix Trykk: 07 Gruppen Opplag: 2000 Tekst, foto og design: FFI ISSN 1503-4399 FFI er medlem av Grønn stat. FFI-FOKUS er trykket på resirkulert papir.
FFI-FOKUS er FFIs tidsskrift for forsvarsfaglige emner. Tidsskriftet presenterer temaer fra hele bredden av FFIs forskning ‒ alt fra forsvarsplanlegging til militærteknologiske forhold. Kontakt fokus@ffi.no for mer informasjon