Hvor norsk skal husdyras diett være?

IKKE GRATIS: Einar Frogner (t.h.) og Karsten Thoner fastslår at en høyere norskandel i fôret ikke er gratis. Merkostnadene må hentes enten gjennom butikkprisen eller landbruksoverføringene. Her er de på toppen av Frogners plansilo.

HAMAR: – Vi er i samme båt, fastslår melk- og kjøttprodusent Einar Frogner og planteprodusent Karsten Thoner. De mener ambisjonen må være å produsere norsk mat på enda mer norske råvarer enn i dag og har god tro på at det er mulig.

Tekst og foto: Håvard Simonsen Debatten om norskandelen i fôret går høyt. Internt i landbruket trekker mange fram at norsk mat på norske ressurser er viktig for næringas omdømme og legitimitet. I tillegg har koronapandemien satt fokus på forsyning og beredskap. Samvirke fikk med korn og potetprodusent Karsten Thoner fra SørOdal til melk og kjøttprodusent Einar Frogner i Vang i Hamar for å belyse utfordringen fra ulike ståsteder.

Bondelagets ambisjoner

At vi spurte akkurat disse to, var ikke tilfeldig. Etter mange år i ledende posisjoner i Norges Bondelag, fikk Einar Frogner oppdraget med å lede en intern arbeidsgruppe som i våres la fram rapporten «Hvordan øke norskandelen i fôret?» – I rapporten peker vi på muligheter og hva som er realistisk. Den druknet i koronautbruddet da vi la den fram, men har jo vist seg å bare bli mer aktuell, sier han.

Bakgrunnen var at årsmøtet i 2015 vedtok at Norges Bondelag skulle arbeide for at norskandelen i fôret skal opp til minst 85 prosent innen 2025. Arbeidsgruppa ble nedsatt høsten 2016 og har primært sett på virkemidler for å nå dette målet. I Bondelagsvedtaket heter det også at ambisjonen på lengre sikt må være en norskandel opp mot hundre prosent. Arbeidsgruppen peker på at høy norskandel vil gjøre oss mer

GOD SESONG: Einar Frogner, som driver med både melk, kjøtt og korn, parkerte treskeren etter en god sesong da Karsten Thoner kom på besøk.

Einar Frogner

• Driver gården Dørum i Vang i

Hamar • Melkeproduksjon med 380 tonn kvote • Full framfôring av ungdyr • 500 daa gras medregnet innmarksbeiter • 700 daa korn • Har maskin- og driftssamarbeid med naboer

Karsten Thoner

• Driver Slåstad Gård i Sør-Odal • 220 daa poteter • 100 daa rødsvingel • 900-1000 daa såkorn • Driftssamarbeid med to naboer

selvforsynte, mindre sårbare og bidra til å styrke omdømmet til norsk landbruk.

Overordnet konkluderer arbeidsgruppen med at: • Det må settes inn virkemidler som både styrker mengde og kvalitet på grovfôrproduksjonen i grasområdene, fôrkornproduksjonen og produksjonen av proteinråvarer. • Agronomien må forbedres for å få større arealproduktivitet og økt kvalitet på både grovfôr og fôrkorn.

Arbeidsgruppen peker selv på dilemmaer som målet føre med seg: • Best mulig utnyttelse av norske fôrressurser versus høyst mulig effektivitet med rask tilvekst og høy avdrått. • Hva med lønnsomhet for bonden? • Hva med norske matvarers konkurransekraft mot utenlandsk import?

Arbeidsgruppen viste også til at norskandelen var høyere, ca. 90 prosent, ved årtusenskiftet. Siden har tendensen vært en nedgang på 0,65 prosent pr. år. Som forklaring pekes det på økt forbruk av kylling og svinekjøtt, samt egg, økt kraftfôrandel og økt etterspørsel etter høyenergirikt kraftfôr i melkeproduksjonen, og forbud mot kjøttbeinmjøl fra 2003.

Må takle variasjoner

Frogner mener det aller viktigste er bruken av jorda. Skal vi ha mer norske ressurser, må vi bruke jorda vår mest mulig fornuftig. Nøkkelen er å utnytte grasarealene maksimalt, samtidig som vi må øke kornarealet slik at vi kan øke norskandelen i kraftfôret, sier Frogner og minner om at kornarealet har gått ned med nesten én million dekar siden 1990tallet. Så må vi lage kraftfôrblandinger basert på det kornet vi klarer å produsere og som kan kombineres med grovfôret vi har. Enkelte år vil dårlig vær føre til lavere kornavling og svekket kvalitet, men sånn er det også med graset. Vi har alle opplevd dårlig silo på grunn av været, sier Frogner, og mener alle i næringa har et felles ansvar for å takle dyrkingsutfordringene i Norge. Husdyrbonden kan ikke forlange et bedre fôr enn det som dyrkes på jordet. Noen år får vi det til og noen år lykkes vi ikke. Kraftfôrindustrien og matmelmøllene må være forberedt på ikke å få innfridd sine optimale ønsker, men basere seg på de råvarene vi faktisk har tilgjengelig. I dag baserer de seg på utenlandsk vare, og det har gjort at norskandelen har gått ned, sier Frogner.

Mathvete må konkurrere

Karsten Thoner leder kornutvalget i Hedmark Bondelag og er med i ei prosjektgruppe i regi av Fylkesmannen i Innlandet, som har som mål å øke avlingene og bedre økonomien for kornbøndene i Innlandet.

– Det går på kompetanse. Det er arrangert fagdager og vi har etablert Kornskolen for å få mer fokus på dyrking og agronomi. Den har vært veldig vellykket med flere hundre deltakere, sier Thoner. Thoner forteller at noe av det en har vært mye opptatt av, er å dyrke mathvete på den beste jorda.

– Mathvetedyrking må konkurrere med bygg. Det er synd hvis ikke den beste jorda blir brukt til mathvete, men de siste åra har dekningsbidraget for bygg vært veldig bra, sier han.

Nye byggsorter med svært stort avlingspotensial har bidratt til dette, og Thoner og Frogner mener sortsutvikling i hvete derfor blir viktig framover.

Lavthengende frukt

Frogner mener at også husdyrbonden må bidra til høyest mulig norskandel. – Det beste vi kan gjøre for å få økt tilgang på norske råvarer, er å dyrke gras med mer protein. Det handler om sorter, gjødsling, høsting og hvor raskt du snur enga. Vi ser jo at ei ung eng leverer godt. Selvfølgelig er det store forskjeller i driftsforhold rundt om i landet. Jeg, som driver i kombinasjon med korn, snur enga ofte. Andre steder kan det være snakk om systematisk isåing. Det er uansett et stort potensial ved enten å snu eller fornye enga. Det er den

VILLIG: Karsten Thoner (t.v.) mener kornbøndene er mer enn villig til å tilpasse seg for å sikre tilgang på riktige norske fôrråvarer.

«For 40 år siden var det ikke stort omfang av mathvetedyrking, men det har vi fått til. Det samme kan vi få til med proteinvekster.»

Karsten Thoner Planteprodusent

desidert mest lavthengende frukten. – Hvor bevisst er grasdyrkere er på dette? – Det er som blant korndyrkere, mange har noe å gå på. Veldig mange som driver med ku, har økt produksjonen og kjører lengre for å hente fôr og få ut møkk. Da blir det mer utfordrende å rekke det en skal på den tida man har tilgjengelig. Her er det klare krysningspunkter. Stordrift kan lønne seg langt inn i fjøsdrifta, mens ulempene melder seg raskt ute på jordet. – Hva med høy ytelse som stiller større krav til fôret? – Stiller vi krav til fôret som gjør at vi ikke klarer å dekke dem med norske råvarer, så vil jo importandelen øke. Vi ser imidlertid at noen klarer å produsere veldig mye melk på norsk fôr, men forutsetningene med hensyn til vekstsesong og værforhold er ulike. Skal vi øke norskandelen mye, er det nok en grense for hvor høye krav til melkeytelse vi kan stille. Jeg mener imidlertid det er fullt mulig å opprettholde og også øke dagens gjennomsnittsytelse noe. I dårlige kornår kan prisen fort også være noe redusert veksthastighet for kylling og svin.

Rom for mer korn

Thoner er opptatt av at kornprodusentene og husdyrbøndene må spille på lag. – Vi kornprodusenter må produsere det markedet trenger og husdyrbonden er den dominerende kunden vår. Derfor må vi spille på lag. Foreløpig har vi ikke overproduksjon, så det er rom for å øke kornproduksjonen. Hvis det blir en sterkere trend mot redusert kjøttforbruk, vil det skalle av på alle hold. Jeg er imidlertid usikker på hvor rotfestet trenden om redusert kjøttforbruk egentlig er. Kanskje er det bare lettere enn før å spre budskapet i sosiale medier, sier Thoner.

Thoner viser til at det er gjort beregninger fra Felleskjøpet og Bondelaget som viser at det er rom for ytterligere 200 000 tonn mer korn hvis vi produserer og importerer de «riktige» råvarene som matcher hverandre. – Vi går ikke i taket for norsk korn i overskuelig framtid. Hvis vi importerer mindre, vil behovet snarere øke, mener Frogner.

Pris og kunnskap

Thoner tror de fleste kornprodusenter ønsker å tilpasse seg, men at man ikke kommer unna det faktum at bønder flest gjør det som er mest lønnsomt. – Målsettingen må være å produsere for det norske markedet. Hvis det er enighet om å basere norsk matproduksjon på mest mulig norske ressurser, må vi ha et samspill i næringa for å nå målet. Jeg tror kornbøndene i sterk grad vil tilpasse seg, men det handler noe om pris og noe om kunnskap. Det må også være muligheter til å få levert på en enkel måte. For å fylle opp mindre sortiment, er det viktig å ha noen gardsanlegg for å lagre mindre kvanta av spesialiteter som for eksempel mat og hestehavre, sier Thoner. Han mener næringa i fellesskap må ta et overordnet ansvar for å produsere de arter og sorter kraftfôrbransjen og matmelindustrien trenger. – Hvis jeg får beskjed når jeg bestiller såvarer, så tilpasser jeg meg de ønsker industrien har. Kornprodusentene har alltid snudd raskt om når de får signaler, sier Frogner, og har en utfordring til bransjen: – Det er de samme aktørene som driver sortsutvikling, selger såvarer, kjøper kornet og produserer kraftfôr, og de har et felles ansvar. Men jeg tror konkurransen mellom aktørene har hindret at vi sammen opptrer fornuftig for å øke tilgjengeligheten av norske råvarer, sier han.

Selvpining?

– Noen mener landbruket driver selvpining og at for strenge krav til «norskhet» vil føre til for høye kostnader? – Norsk jordbruk er basert på å bruke det vi kan dyrke på jorda vår enten direkte som menneskemat eller indirekte gjennom husdyra våre. Det er det som er norsk produksjon. Går vi bort fra den grunntanken, kan vi like gjerne importere ferdige produkter, sier Frogner, og får full støtte av Thoner. – Det kan fort ende med et spørsmål om vi skal drive med noe som helst her i Norge, hvor det meste er dyrt, legger Thoner til.

Må bare begynne

Frogner og Thoner mener begge det er viktig å få mer proteinvekster der klima og dyrkingsmuligheter tillater det. Frogner trekker fram proteinvekster som et kolombiegg som proteinkilde og vekstskifte, og mener det kan dyrkes med slike vekster både i Oslofjordområdet, på Hedmarken og i de beste områdene i Trøndelag. Thoner legger til at det ble dyrket mer oljevekster tidligere.

«Norsk jordbruk er basert på å bruke det vi kan dyrke på jorda. Går vi bort fra den grunntanken, kan vi like gjerne importere ferdige produkter.»

Einar Frogner Kjøttprodusent

– Hva skal til? – Det handler om kunnskap og økonomiske insitamenter. Hele bransjen må ville det og gå sammen om å løfte disse produksjonene. Det holder ikke at noen prøver her og der. Uten at det blir lagt tyngde i dette, blir det ikke noe av. Vi må bare begynne. For 40 år siden var det ikke noe stort omfang av mathvetedyrking, men det har vi fått til. Det samme kan vi få til med proteinvekster, sier Thoner.

Mer norsk er ikke gratis

Frogner sier det bør være enkelt å stimulere med pris og målrettede ordninger både i korn og grasproduksjon. – For korn er kanskje pris mest aktuelt, mens for gras kan en ha virkemidler knyttet til eksempelvis fornying av eng og tungdrevne arealer. Det vil kreve en del midler som enten må hentes gjennom pris i markedet eller økte overføringer. Økt norskandel er ikke gratis, men til syvende og sist er det et spørsmål om hva vi faktisk vil, sier han. – Tror dere forbrukerne forstår og vil betale? – Ingen vil betale mer enn før, men ingen priser kan heller stå stille. Enhver pris kan ikke slutte på 9,90 til evig tid. Når profilering og priser i butikk er som de er, blir forbrukernes valg deretter, sier Frogner. – Mange vil ha norsk, men de vet ikke hva de kjøper. Merking er viktig, og jeg mener vi bør samle oss om Nyt Norgemerket. Hvis forbrukeren ikke kjenner bakgrunnen, men tror produktene er like, vil de kunne velge et importert produkt selv om det er produsert med ti ganger så mye antibiotika som i Norge. Det blir nærmest som doping. Vi konkurrerer i samme klasse, men ut fra høyst forskjellige vilkår, poengterer Thoner.

God dyrehelse

De to mener norsk landbruk har vært flinke til å få fram vår gode dyrehelse, men er opptatt av at det er like god grunn til å profilere god plantehelse.

– Hva med bondens ansvar? – Den enkelte bonden tar de valgene som er riktig for seg. Når grasarealet i kornområdene har økt siden omlegging av landbrukspolitikken på 1990tallet, er det fordi bonden har tatt daglige valg ut fra rammebetingelsene. Å snu trenden vil kreve endrede rammebetingelser. Men det vil ta lang tid, kanskje 2030 år, fordi det er gjort tunge investeringer ute på den enkelte gård, sier Frogner.

NØKKELEN: Mer og bedre grovfôr er nøkkelen til økt norskandel i husdyrfôret.

– Vi har ingen ting å skamme oss over!

Samlet sett er rundt 80 prosent av fôret til norske husdyr produsert i Norge. – Vi har ingen ting å skamme oss over, sier adm. direktør Knut Røflo i Felleskjøpet Fôrutvikling, som ønsker en faktabasert debatt om «norskandelen».

Tekst og foto: Håvard Simonsen Gras Grønnfôr Norsk korn Soya Raps Mais Importert korn Annen import

82 PROSENT NORSK: Oversikten viser hvordan norske husdyrs diett var sammensatt fra 2014–2018. Soya utgjorde fire prosent av totalrasjonen.

FAKTA: – Vi må arbeide for å øke norskandelen, men alt henger sammen og vi må diskutere på grunnlag av fakta, sier adm. direktør Knut Røflo i Felleskjøpet Fôrutvikling.

–Norge er et grasland der drøvtyggerne utgjør en stor andel av husdyrholdet. Vi baserer oss på grovfôr og fôrkorn som vi kan produsere innenlands, og grovfôret utgjør godt over halvparten av den samlede fôrrasjonen til husdyra våre. Både grovfôr og korn må være med når vi snakker om norskandelen i fôret, sier Røflo.

82 prosent

På Felleskjøpets og Bondelagets Kornkonferanse i januar presenterte Røflo en samlet oversikt som viste at norske råvarer utgjorde 82 prosent av fôrgrunnlaget til norske husdyr i perioden 20142018.

– Dette er innholdet i gjennomsnittsresepten for alle dyreslag, og grunnen til at norskandel blir så høy er at grovfôret betyr mye i norsk husdyrhold. Det er krevende å fastslå et helt nøyaktig tall for grovfôr, blant annet fordi det er vanskelig å anslå beite og svinn, så vi skal være forsiktig med å sette to streker under en eksakt prosentandel. For noen år siden gjorde Landbruks og matdepartementet en tilsvarende beregning, hvor de anslo norskandelen til 7780 prosent. Jeg mener derfor vi har god dekning for å si at norskandelen i fôret til norsk husdyr ligger omkring 80 prosent, sier Røflo. – Grovfôr – både kvalitet, mengde og opptak. Grovfôret er alfa og omega som Her handler det om både agronomi og praksis i fjøset. Det nytter ikke mye med grovfôr hvis dyra ikke vil ha det på grunn av dårlig gjæring, og det må være fôringsrutiner så dyra får grovfor hele tida. Dernest vil jeg trekke fram at det er ønskelig med mer fôrhvete. De fleste år har vi minst 150 000 tonn for lite fôrhvete, mens vi er temmelig nær et overskudd av norsk bygg. Her kan vi oppnå mye med mer målrettet fôrhvetedyrking. Det er dessuten mulig å øke I den «samlede fôrrasjonen» som Røflo har beregnet, utgjør importert soya – som ofte trekkes fram i denne diskusjonen – fire prosent (se figur).

– Norskandelen varierer i de ulike kraftfôrblandingene, men ser vi blandingene til drøvtyggere, svin og fjørfe under ett, er i gjennomsnitt 5758 prosent norske råvarer, sier Røflo.

Like norsk som spansk

– Jeg ønsker å nyansere debatten. Mange uttaler seg som om det er krise og katastrofe og at vi fôrer husdyra våre med alt annet enn norske råvarer. Slik er det jo ikke! Diskusjonen må baseres på fakta, understreker Røflo, som også har sett på noen overordnede tall for råvarebruken i EUs matproduksjon.

– Litt spissformulert er norsk skinke minst like norsk som ibericoskinka er spansk, sier Røflo, og fortsetter:

– Ser vi på råvarestrømmen inn til Spania og EU, så mangler EUjordbruket i gjennomsnitt ca. 1/3 av proteinet de bruker i sin husdyrproduksjon. Dette må de importere. I forhold til dette, kommer norsk landbruk slett ikke ugunstig ut. Vi har ingen ting å skamme oss over.

Ikke under teppet

– Når dette er sagt, mener jeg slett ikke at vi skal koste utfordringene under det gjennomsnittlige proteininnholdet i fôrkorn gjennom delt gjødsling. Vi bør også ha en målrettet strategi for nye åkervekster, ikke minst åkerbønner. NIBIO har konkludert med at det er mulig å konvertere 120 000 dekar til fra korn til proteinvekster. Det ville være et veldig godt løft om vi hadde en plan om å øke dyrkingen av proteinvekster med 5 000 dekar pr. år i ti år, sier Røflo. – Vil kraftfôrindustrien betale for dette, for eksempel økt proteininnhold? – Jeg tror ikke det er gjort en god nok jobb for å finne effektive og fornuftige teppet. Vi må arbeide for å øke norskandelen. Men poenget er at alt henger sammen og at dette er et arbeid som tar tid. Vi kan ha ulike synspunkter, men må diskutere internt, ikke minst for å sikre grensevernet og norsk mats konkurransekraft, sier Røflo.

– Er det nok norske råvarer?

– Her er svaret både ja og nei. Vi har ikke areal eller klima til å bli hundre prosent selvforsynt med råvarer til husdyrfôr. Vi bør imidlertid øke andelen norske råvarer, men vil møte noen dilemmaer på veien. Tine har eksempelvis gjort beregninger som viser at 85 prosent av kraftfôret i melkeproduksjonen kan være norsk. Dette regnestykket forutsetter at absolutt all norsk kli går til melkekyr. Vi trenger imidlertid en del kli (fiber) også til verpehøner, slaktekylling og diende og drektige purker. Vi må se ting samlet. Norsk landbruk må ikke starte en dragkamp om å være mest norsk og sette ulike produksjoner opp mot hverandre, sier Røflo, og viser til andre sammenhenger.

– Uten slaktekylling har vi en dårlig kanal for nedklassifisert mathvete. Det betyr at uten slaktekyllingen vil vi ha et svekket grunnlag for norsk matkornproduksjon. Og grisen er en stor avtaker

Grovfôr, fôrhvete og proteinvekster

Her er de viktigste grepene Knut Røflo i Felleskjøpet Fôrutvikling trekker fram for å øke innslaget av norske råvarer.

vår største energi og proteinkilde.

av norsk bygg, sier han. måter å løse dette på. Poenget er å klare å øke gjennomsnittsnivået i store bulkproduksjoner. Samtidig må kornbonden få godtgjort merarbeid og økte kostnader, men disse kostnadene må ikke overstige den økte verdien høyere proteininnhold betyr i kraftfôret. Økt proteininnhold i norsk fôrkorn betyr også plass til mer norsk korn. Jeg tror kornprodusenten ønsker å gjøre en god jobb. De vil dyrke korn og oljevekster som matmel og kraftfôrindustrien vil ha. Det handler om å være relevant, sier Røflo.