19 KApITTEL 1: URFOLK OG NASJONALE MINORITETER I SKOLEN
indirekte vold deler av urfolks eller minoriteters verden for å bygge og øke rikdommen til kolonistene. Intern kolonisering innebærer å kontrollere og forvalte folk og deres ressurser innenfor grensene til en stat. I praksis vil disse variantene av kolonisering gå over i hverandre, slik det kan ses blant annet i Nord-Amerika og Oceania, der de respektive urfolkenes land er overtatt, men der koloniseringen fortsetter (Tuck & Yang, 2012). Skole og utdanning har vært en del av både den ytre og den indre koloniseringen. Skolebygg har – sammen med kirkebygg – kunnet være fysiske uttrykk for landovertakelse. Videre har skolen kunnet bidra til å fjerne eller svekke språk til fordel for majoritetsspråk, samt til å formidle en kunnskap, et kunnskapssystem og en måte å tilegne seg kunnskap på som er akseptabel for kolonimakta. Her knyttes en ytre og en indre kolonisering sammen. Den indre koloniseringen handler om tenkemåte, språk og emosjoner. I norsk skolehistorie kan vi se alt dette, som vil bli behandlet i de andre delene av boka. Skolebygg i samiske områder ble uttrykk for norsk tilstedeværelse. Læreplan og lærebøker ble strategiske redskaper for usynliggjøring og forvrengende framstillinger av både samer og de ulike minoritetsgruppene. Og skolen ble en arena for at norsk språk kunne utvikles på bekostning av både samisk, kvensk, finsk, romanes og romani. Dekolonisering er ikke en metafor, skriver Eve Tuck og Wayne Yang (2012) i en ofte sitert artikkel. Dekolonisering kan dermed ses som noe konkret: Dekolonisering kan være tilbakeføring av land og ressurser, samt et system av reell selvbestemmelse for folk og minoriteter. Inn mot skole og utdanning er dekolonisering både konkret og et sammensatt spørsmål. Dekolonisering kan handle om at samiske barn kan bruke og lære samiske språk i den norske skolen, om at alle elevene i skolen lærer om overgrepene mot rom (sigøynere) og romanifolk/tatere. Der grensene mellom urfolk, minoritets- og majoritetsbefolkning er flytende og/eller uklare, slik det mange steder er, er det likevel sammensatt. Dekolonisering krever et endret utdanningssystem som virker til beste for urfolk og minoriteter, der verken praksis eller ideologi er utviklet ut fra en majoritetstankegang. Dekolonisering innebærer et kritisk perspektiv og en kritisk undersøkelse av hvordan skole og utdanning bærer med seg kolonihistorien. Kanskje er det fortsatt noen føringer til stede? Til dekoloniseringen hører dermed også den kritiske refleksjonen over hvordan dagens og framtidens skole og lærerutdanning kan arbeide på en måte som heller støtter opp under og er basert på samiske og minoritetsbaserte språk og kulturelle