Hva med kompetansen til den enkelte hjelper eller tjeneste?

pasient kan føles belastende. Det kan oppleves som tungrodd og byråkratisk i forhold til et reelt behov for å være dynamisk og adaptiv i tråd med brukerens eller pårørendes behov. Enkelte kommunalt ansatte har opplevd nedlatende, undervurderende kommunikasjon fra enkelte enheter i spesialisthelsetjenesten. Som en tidligere kollega sa en gang etter å ha jobbet mange år i spesialisthelsetjenesten: «Det er rart hvor dum jeg plutselig ble over natta da jeg begynte å jobbe i kommunen.» Det kan også fra spesialisthelsetjenestens side være urimelige forventninger til eller manglende lokalkunnskap om hva kommunene skal bidra med uansett størrelse på kommunen, kapasitet, geografiske utfordringer og faktisk tilgjengelig tilbud. Slike lokale gnisninger har en tendens til å vedvare hvis ikke lederne i de ulike tjenestene legger merke til problemene, snakker sammen, og løser opp i det etter beste evne.

Hvis en tjeneste er økonomisk og driftsmessig presset, kan den bli opptatt av eget mandat, og da blir mulighetene for å jobbe flerfaglig og integrert på tvers av tjenestenivå ganske sårbare.

Men disse faktorene kan ikke få all skyld for manglede samhandling. Det er mulig å spille hverandre bedre gjennom å øke basiskompetansen om rus og psykiske lidelse hos enkeltpersoner og tjenester. Videre er det slik at de ansatte på forskjellige arbeidsplasser møter folk i ulike faser og situasjoner, med ulik varighet. Enkelte personer med dårlig funksjonsnivå vil kanskje ikke ha hjelp, selv om det fra hjelpeapparatets eller pårørendes perspektiv kan fremstå som et tidsspørsmål før vedkommende kommer i kontakt helsevesenet. Hvor går grensen for mengde tid som skal brukes på oppsøkende virksomhet til en person som ikke vil ha kontakt eller hjelp – men som du håper en dag sier ja til å ta imot tilbudet om oppfølging? Og hvordan skal samhandlingen rundt pasienter som ikke vil ha behandling, fungere?

Personer med ROP-lidelser er en gruppe med komplekse, sammenvevde tjenestebehov i samme tidsperiode, i forskjellige kombinasjoner av kropp, sinn og hverdag. Noen trenger mer robuste tjenester og personale enn de blir tilbudt eller som er tilgjengelig lokalt, som døgnbemanning på en institusjon eller bofellesskap, langtidsinnleggelse i spesialisthelsetjenesten, eller et flerfaglig oppsøkende team med personale som både tåler og konstruktivt kan møte folk med ulike intense problemområder. Det kan for eksempel handle om rusmiddelproblem kombinert med alvorlig personlighetspatologi, vold, selvskading, funksjonssvikt som følge av psykose, eller at personen oppfattes å ha tydelig nedsatt kognitivt evnenivå. I døgnenheter i psykisk helsevern ser man også denne tendensen med avvisning noen steder, spesielt hvis personen har rusmiddelproblemer, selv om psykisk helsevern er pålagt å skulle tilby behandling til personer med alvorlig ROP-lidelse (9).

En slik ukultur og organisering av helsetjenester kan true rettssikkerheten til en del av de mest sårbare pasientene, og de kan havne mellom flere stoler over mange år. De kan