Hva kan gjøres for å bedre felles faglig og samhandlende plattform?

da ende opp som en stor utfordring for kommunene, som blir sittende med hoved- og eneansvaret, uten et reelt og godt samordnet tilbud på tvers av tjenestenivå som personen egentlig burde fått og har rett på. Legg til at kommunene kan mangle aktuell kompetanse og ønsket støtte fra spesialisthelsetjenesten, den enkelte ansatte har for mange på lista si som de skal følge opp, og de er presset på drift og bemanning. Da kan det være en utakknemlig oppgave for koordinator å forsøke å invitere til ansvarsgruppemøter hvor flest mulig ideelt sett burde møte opp til samme tid og sted for å samkjøres. I tillegg kan det for brukeren være vanskelig å få tak i Nav med tanke på presserende økonomi og boligbehov, slik Helsetilsynets rapport (10) viste når kontakt foregår via Nav kontaktsenter. Noen av funnene derfra viste at henvendelser som settes videre til Nav-kontoret, ofte ikke blir besvart og man blir satt i ny ventekø.

· Det er viktig at ledere og ansatte jobber for å få til, og holde på, en god lokalkultur internt og eksternt, hvor tjenesteapparat har samarbeidsmøter rundt personer som

«ingen» vil ha. · Unngå å bidra i skyvespill eller benytte ulike anledninger for ansvarsfraskrivelse. · Lær hverandres tjenester å kjenne både blant ansatte internt og eksternt med tanke på begrensninger, sårbarheter og muligheter – og spill hverandre gode. · De ansatte trenger arenaer hvor de kan samsnakke om lokale forhold uten å måtte ha en konkret brukerrelatert agenda.

Det er et samfunnsansvar fortløpende å vurdere nytten av de tjenestene som tilbys. Noen personer trenger mye tid og vedvarende oppfølging knyttet til stabilisering, og faste, forutsigbare rammer har god effekt. Tålmodighet og utholdenhet er noe av det viktigste i hjelpeapparatet. Det å unngå og avvise personer med et destruktivt preg i samspillet med andre mennesker, spesielt hvis man føler seg truet, krever mer robusthet og møtekompetanse av helse- og sosialarbeideren og av tjenestetilbyderne, inkludert et godt samarbeid med politi og ambulansetjenesten ved behov. Et annet aspekt ved samhandling er den kulturelle konteksten. Det handler ikke bare om personer med innvandrerbakgrunn, men det kan være store ulikheter i kultur mellom helse- og sosialarbeidere og tjenestemottaker uansett bakgrunn og som kan sette samarbeid på tvers på strekk. Kultur utfordrer forståelsesbilde av hvordan oppfølging og avvisning forstås, og hva som er ønsket, kulturtilpasset behandling.

Det er viktig at alle aktørene, både tjenestenivåene og utøverne, har felles holdning til og bevissthet om at det er viktig å tråkke i hverandres bed uten å tråkke på blomstene. Det er størst potensial for god nytte ved å ha en delt ansvarsfølelse, være løsningsorientert og