Hvem er de evnerike barna?

Det kan ta sin tid når de skal fortelle om noe de er opptatt av, fordi de kan ha stort behov for å vise hele bildet. Slik kan en liten prat om morgenens gåtur til barnehagen ende i en langstrakt redegjørelse om trafi kkregler og veinett. Dette kan virke utmattende på den som hører på, og det kan passe dårlig i situasjonen. Det kan føre til at tilhøreren ikke får alt med seg, og spør om noe barnet allerede har fortalt, som igjen fører til at historien blir enda lengre og inneholder enda fl ere detaljer.

De er gjerne nysgjerrige og åpne for nye idéer eller erfaringer. De vil vite noe om mange forskjellige temaer, og interessene deres kan være svært allsidige. Noen kan ha en ekstraordinær konsentrasjonsevne og bli helt oppslukt av et tema. En slik evne til konsentrasjon kan også vise seg som sterk uro dersom utfordringene ikke er store nok. Mange har en indre opplevelse av kontroll, er villige til å ta utfordringer og tolererer tvetydighet. Det at de kan tenke lenger og se for seg følger og konsekvenser, kan også hindre dem fra å delta i en del utfordringer. De kan se for seg ulykker som kan skje, og derfor la være å prøve. Man kan noen ganger se at de bruker tid på å observere hva andre gjør, før de selv ønsker å prøve. Kanskje driver de med risikoanalyse, men for voksne ser det ut som et engstelig barn som har vanskelig for å bli med i leken.

sender ut sprikende signaler om hvilke behov de har, er det en risiko for at de i enkelte situasjoner møtes på en måte som ikke oppleves riktig for dem.

Det kan for eksempel være at pedagogen i samlingsstunden spør hvor melka kommer fra, og forventer at svaret blir «kua», og at de raskt kan gå videre. Om da et av barna tar ordet og begynner å fortelle den lange historien om kuas fi re mager, drøvtygging, promping og melkas vei gjennom pasteuriseringsmaskinen og ut til butikkhyllene, vil det kanskje oppfattes som forstyrrende. Kanskje noen ansatte tenker at dette barnet alltid skal ta så mye plass, og at det snakker for vanskelig og ekskluderer de andre barna. Kanskje tenker de ansatte at de skal snakke med foreldrene om at de må slutte å fylle barnet sitt med kunnskap som det skal få når det begynner på skolen, eller at det er slitsomt med barn som er så opptatt av faktakunnskap. Barnet vil da kunne fornemme denne negative holdningen og ta det opp i sin egen selvforståelse. Dersom det blir gjentatte situasjoner med slike erfaringer, vil det kunne gi barnet en negativ selvoppfatning. Barnet vil kunne føle at det er for mye, at andre mener at det ikke tar hensyn og tilpasser seg og at dets bidrag ikke er ønsket.

Det er gjerne en enorm lærelyst som styrer de evnerike barnas oppmerksomhet. Det kan oppleves som helt avgjørende at de fi nner ut av alt som er viktig for å forstå et tema. Om da voksne, ansatte eller foreldre, forsøker å begrense mulighetene til å fi nne kunnskap, vil det kunne være svært uheldig. Det kan føre til at barnet blir mer urolig, fordi det ikke får tilstrekkelig intellektuell stimulans, men det kan også føre til en passivitet og dalende motivasjon. En del voksne kan bli usikre i møte med barn som har et slikt omfattende lærebehov. De kan tenke at barna vet mer enn de har modenhet til å forstå, og bli bekymret for hvordan de skal kunne bearbeide alt dette følelsesmessig. Kanskje de også tenker at de må begrense tilgangen på kunnskap for at barna ikke skal kunne det de skal lære på skolen, før de begynner der. Antakelig vil det i svært mange tilfeller være mer skadelig å begrense tilgangen til kunnskap enn å la barna få vite mer om det de er interessert i. Her blir oppgaven for de voksne heller å tilrettelegge for samtaler og bearbeiding.

Fordi en del evnerike barn tidlig forstår følger og sammenhenger på en svært avansert måte og også ofte er sensitive, vil de være sårbare. For eksempel kan de ha satt seg inn i forskjellige sider ved kretsløpet i naturen og funnet ut at mange isbjørner dør fordi det er blitt varmere i boområdene

deres. Hjemme kan de ha opplevd at familien slurver med søppelsorteringen i kjøkkenbenken, at plast har havnet i restavfallet, eller at ikke hver eneste boks med makrell i tomat har endt i riktig container. Dette kan føre til at barnet overmannes av en frykt for at det selv og familien er skyldige i isbjørnenes elendighet og tar inn over seg et altfor stort og urealistisk ansvar. Om de voksne ikke oppfatter dybden i slike følelser, vil barnet risikere å utvikle angst.

Selv i de beste barnehager er det vanskelig å rekke over alt man burde fi nne tid til. Selv der hvor personalet har kunnskaper og sørger for å tilrettelegge for at evnerike barn skal få imøtekommet sitt store læringspotensial, vil det være umulig å lykkes i alle situasjoner. Dersom personalet likevel anerkjenner barna og viser forståelse for de ønskene og behovene de har, og viser i praksis at det skal være plass til å være slik man er, vil det beskytte barna mot å få negative følelser for seg selv. For øvrig vil det være gunstig for alle barna i gruppen at den preges av et raust og omsorgsfullt klima (Bae, 2011).

Evnerike barn som møter for små utfordringer og forventninger, kan oppleves svært krevende for omgivelsene og se ut som de strever med selvreguleringen. Noen sier fra på en slik måte at det blir utmattende for de som er rundt barnet. Noen evnerike barn kan tidlig selv justere oppførselen sin slik at de tilsynelatende passer bedre inn og fi nner seg til rette. Dette vil igjen

De fl este barn passer godt inn i sin egen familie og får omsorg og støtte der. Likevel er det ikke sikkert at alle evnerike barn møter forståelse for evnene sine hjemme. Selv om evner i stor grad er arvelige, trenger det ikke være slik at foreldrene har kunnskap og forståelse om hva dette handler om. Det kan komme av fl ere forhold. Om foreldrene presterer på et jevnt høyt nivå, vil de kanskje aldri ha oppfattet seg som spesielt evnerike. Om barnet har tydelige evner innen et gitt område, vil det dermed kunne skille seg ut i familien og bli lagt merke til. Eller det kan være slik at foreldre med et tydelig talent kan få barn som presterer mer jevnt. Det kan også være slik at kunstneriske foreldre får barn med akademiske evner, og ikke innser at barna har stort læringspotensial.

Hvordan foreldre forholder seg, og hvordan de legger til rette for barnas utvikling, kan få følger for hvilke muligheter barna fi nner. Det kan også være vanskelig å forstå at alle barna i samme familie kan være evnerike, hvis interessene deres er svært ulike. Noen barn kan stille tydelige krav om å få tilfredsstilt lærebehovet sitt, mens andre i samme familie ikke gjør det. Foreldre er underlagt de samme forståelsene og oppfatningene som fi nnes i samfunnet ellers. Det at så lite oppmerksomhet er rettet mot evner, påvirker muligheten foreldre har til å tilegne seg kunnskap, men også muligheten foreldre har til å danne seg en oppfatning av sine egne evner og prestasjoner. Barnehageansatte har utdanning innen feltet, har møtt mange forskjellige barn og har erfaring med å jobbe med inkludering. Barnehagen har et særlig ansvar for å sørge for god tilrettelegging, også for evnerike barn.

En del evnerike barn kan være svært intense og krevende. De spør mye, de løper rundt og holder på med mange ting på en gang, eller de holder på med sitt og forholder seg ikke til gruppen. Denne intensiteten, og tilsynelatende passiviteten, kan være et av fl ere uttrykk for stort læringspotensial. For å bedre situasjonen kreves det gjerne ansatte som tilfører utfordringer. Om de ansatte velger å sette tydelige grenser og stille krav til barnas oppførsel, kan det gjøre vondt verre. Det er ikke dermed sagt at evnerike barn ikke skal behandles på lik linje med andre barn, men det kan være at andre virkemidler må til for å oppnå ønsket effekt.

Kvalitet i leke- og læringsmiljøet

Dersom barnehagen skal lykkes med å tilrettelegge godt for de evnerike barna, bør de ansatte tenke på variasjon, tilgjengelighet og engasjement. Det kan sies så enkelt som at leke- og læringsmiljøet må holde høy kvalitet. De ansatte må ha og bruke oppdatert kunnskap og være villig til å lytte og lære. For å avdekke om et miljø har høy kvalitet, kan man blant annet bruke kriterier fra CLASS-observasjoner (Classroom Assessment Scoring System). Her legges det vekt på at de ansatte må sørge for et støttende, trygt, omsorgsfullt, kjærlig, raust og positivt miljø på avdelingen. Dersom det er på plass, vil barnas relasjonelle trygghet øke, og de vil kunne fi nne rom til å være seg selv. I tillegg er det helt sentralt at barnas muligheter for læring og utvikling ivaretas, slik at de fi nner støtte til undring, utprøving og ny kunnskapsutvikling. Derfor må leke- og læringsmiljøet berikes og få mer varierte erfaringsmuligheter. I tillegg må det ha akselerasjonsmuligheter samt tilgang på materiell og erfaringer som vanligvis forbindes med eldre alderstrinn. Flere av barna får mulighet til fordypning og konsentrasjon når de ansatte undrer seg, stiller åpne spørsmål og fi losoferer med barna, når de tilrettelegger lekemiljøet slik at det skaper fl ere spørsmål enn svar, og når de undersøker temaer som barna er opptatt av, og skaffer utstyr og fakta som stimulerer til å fi nne ny kunnskap.

Utfordringer kan også komme av at barnet har en tilleggsutfordring, at det er såkalt dobbelteksepsjonelt, eller 2e-barn. Evnerike barn kan også ha ADHD, autisme og ulike lærevansker som dysleksi. Uro og virketrang kan være tegn på ADHD. For å fi nne ut hva barnets uro kommer av, må det observeres i mange ulike situasjoner. Det må sjekkes ut om barnet blir roligere med større utfordringer og mer å gjøre, eller om dette har en annen virkning. Passivitet og innesluttethet kan være tegn på at barnet har en variant av autisme. Dette må også undersøkes og observeres, for å kartlegge hvilke tegn som viser seg i forskjellige sammenhenger. Om et evnerikt barn har dysleksi vil begge deler være vanskelig å oppdage. Barnet kan ha evne til å huske godt, gjenfortelle og forklare, slik at det ikke blir synlig at det ikke leser. På grunn av dysleksien vil barna få problemer med å tilegne seg kunnskap og dermed ikke lære så mye som det har kapasitet til. Det kan være vanskelig å oppdage de evnerike barna bak dysleksien. Dermed kan det bli satt inn gode tiltak for å avhjelpe utfordringene, men ikke for å utvikle det store potensialet. Det er antakelig slik fordi det er lettere å få øye på problemene enn å stimulere til utvikling av barns styrker (Liljedal, 2018).

Noen ganger kan det se ut som foreldrene ikke ivaretar barnet på en god nok måte, slik at barnehagepersonalet blir bekymret for hjemmeforholdene og melder fra til barnevernet. I noen tilfeller er det slik at foreldrene virkelig gjør sitt beste og forsøker å imøtekomme barnet, men at de likevel ikke strekker til. Noen evnerike barn hindres i å utfolde seg i barnehagen. De sitter for mye i ro, de har for dårlig variasjon og lite innhold i aktiviteter. De mangler læringsmuligheter tilpasset sitt nivå, for å oppleve utfordring og mestring. Om de da også er lydige og tilpasser seg når de er i barnehagen, kan det hende at denne problematikken ikke blir synlig for barnehagepersonalet. Når barnet kommer hjem og er i trygge omgivelser, kan frustrasjonen komme til syne som en enorm energi. Dersom foreldrene og barnehagepersonalet klarer å dykke inn i dette og virkelig lytte til hverandre, vil de kunne komme frem til metoder for å avhjelpe situasjonen. I sjeldne situasjoner kan det være slik at barnet ikke får den omsorgen det trenger hjemme, slik at det blir behov for hjelp fra barnevernet.

Hvis barn har handikap som sterkt nedsatt syn eller hørsel eller behov for rullestol, er det en risiko for at de ikke blir tatt alvorlig, ikke får nok utfordringer, og ikke blir stilt krav til. Det kan være på grunn av fordommer som fi nnes i samfunnet. Når evnerike barn har en tilleggsutfordring, kan forventningene