Ammerevolusjonen 1968–1975 (9788245038941)

Sidsel Pape (red.)

Ammerevolusjonen 1968–1975

Takket være modige, unge norske kvinner ligger Norge på verdenstoppen i amming.

Slik hadde situasjonen neppe vært uten ammepionerer og deres innsats under ammerevolusjonen i årene 1968–1975.

Disse kvinnene protesterte mot strenge regimer for amming og dårlige erstatningsprodukter for morsmelk. Mødrene hjalp hverandre til å amme. De lærte seg alt om ammeteknikk og morsmelkens enestående egenskaper. De sloss for kvinner og barns grunnleggende psykososiale rettigheter.

Sammen bygget de den frivillige organisasjonen Ammehjelpen, og drev folkeopplysning og sosialaktivisme under fanen: Vis verden hva brystene er til for!

Sidsel Pape (red.)

Ammerevolusjonen 1968–1975

ISBN 978-82-450-3894-1

Fortalt av ammepionerer

Sidsel Pape (red.)

Ammerevolusjonen 1968–1975 Fortalt av ammepionerer

Copyright © 2022 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved 1. utgave 2022 / 1. opplag 2022 ISBN: 978-82-450-3894-1 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Grafisk design: ved forlaget Omslagsdesign ved forlaget Omslagsfoto: Morten Helsing Forsidebilde: Elisabet Helsing ammer sin sønn, Jon, i anledning dåpen.

Portrettfoto av forfattere: Odd Geir Sæther Illustrasjoner på alle kapittelstartsider er ved Ellen Wilhelmsen Følgende forfattere har mottatt støtte fra Det faglitterære fond i aktuell språkversjon: Sidsel Pape, Kari Paalgard Pape,Vibeke Sæther, Eva Fosse og Ingrid Eide.

Boka er for øvrig støttet av: Ammehjelpen, Stiftelsen Fritt Ord, Kari Paalgard Pape, Christine Fentz, Hans Christofer Børresen, Ingrid Eide, Eva Fosse og Vibeke Sæther.

Kapittel 3, 12 og 13 av Elisabet Helsing er tidligere publisert i Amming – til deg som vil amme Fagbokforlaget (2008) og gjengitt med tillatelse.

Takk til Statens filmsentral, Svein Kojan og Morten Krogvold for tillatelse til bruk av fotografier fra bildebåndserien Amming (1980). Takk til alle fotograferte for tillatelse til bruk av private fotografier. Takk til Fagbokforlaget ved redaktør Berit Gjendem, for tillit og tålmodighet.

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no Materialet er vernet etter åndsverkloven.

Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Forord

Min oppvekst knytter seg til Ammehjelpens tidlige historie på måter som har gjort det naturlig, nærmest nødvendig, å ta på meg ansvar for å virkeliggjøre denne boka. Som nyfødt og nyoperert kuvøsebarn på Rikshospitalet i Oslo i 1967 slapp jeg unna sukkervann da en framsynt kirurg befalte mating med morsmelk per pipette. Mens de fleste måtte nøye seg med tre måneder ved puppen, ble jeg fullammet i 14 måneder.

Mange med meg kom i skyggen av sine foreldres faner i 1970-årene. Jeg delte min mor med melkesprengte mødre og min far med krevende pasienter.

Trøsten er at hele familien bidro til å gi mange mennesker bedre kår. I «skolen» jeg gikk blant ildsjeler, lærte jeg å sette meg selv til side – denne gangen for å la ammepionerene fortelle sine historier. Å gå fra å være en velfødt jentunge som gikk i veien for hjelpemødrene, til å bli ammepionerenes prosjektleder og redaktør, har gitt meg nye innsikter. Jeg har erfart hvor gode ammehjelpere er til å samarbeide for saken – og til å stride for sine synspunkter. Stolt kan jeg si at jeg er blitt som dem.

Medvinden vi har hatt må skyldes at tidspunktet var riktig: I en tid da ammingens vilkår svekkes når føde- og barselavdelinger legges ned, og omsetning av morsmelkerstatning internasjonalt har doblet seg på 20 år, er det betimelig å minne om de revolusjonære ammepionerens innsats, nettopp i dette Frivillighetens år.

Oslo, mars 2022 Sidsel Pape

Innhold

1 Innledning Sidsel Pape.......................................................................................................

11

2 Villedende veiledning Anne Kveim Lie ................................................................................................

17

3 Oppgangen i 1970-årene: en motebølge med motgang?

Elisabet Helsing................................................................................................

Del 1

Ammehjelpen ble dannet og vokste seg raskt stor og relativt sterk ...

21

43

4 Ammehjelpens kolostrum Kari Paalgard Pape ...........................................................................................

45

5 Fra pupp til papir Vibeke Sæther..................................................................................................

61

Ammerevolusjonen

8 6 Hjemmesnekret medlemsblad Eva Fosse .........................................................................................................

75

7 Barndom på barrikadene Tine Bødtcher Pape .........................................................................................

Del 2

Den første visuelle ammeformidling ble utarbeidet .........................

87

95

8 «Pin-up» for en mesterfotograf Vibeke Sæther..................................................................................................

97

9 Folkeopplysning med publikumssuksess Sidsel Pape.......................................................................................................

105

Del 3

Brosjyren Hvordan du ammer ditt barn ble trykt, spredt og lest......... 109

10 Sterke støttespillere Sidsel Pape og Eva Fosse ..................................................................................

111

Del 4

Åse Gruda Skards «ammeutvalg» ble opprettet og avleverte sin rapport ........................................................................................ 121

11 Verdens første ammeutredning Ingrid Eide ........................................................................................................

123

Del 5

Fra industriell revolusjon til ammerevolusjon .................................. 133

12 Glimt fra ammingens historie Elisabet Helsing................................................................................................

135

9

Matingen moderniseres, og markedet melkes Elisabet Helsing................................................................................................

147

14 Til kamp mot Nestlé Kari Paalgard Pape ...........................................................................................

169

Del 6

Fremveksten av nyfeminismen ga kvinner større selvtillit ................ 177

15 Mødre, aktivister og feminister Anne Kveim Lie ................................................................................................

179

16 Morsmelk formet Børresen-blandingen Hans Christofer Børresen..................................................................................

197

Del 7

Veien videre ................................................................................. 203

17 Innholdsrike år Anne-Karin Paulsen og Anne Sigstad ................................................................

205

Bidragsytere.....................................................................................................

238

Vedlegg ............................................................................................................

Vedlegg 1: Styreledere i Ammehjelpen .....................................................................

Vedlegg 2: Ansatte i Ammehjelpen ...........................................................................

Vedlegg 3: Redaktører i Ammenytt ............................................................................

Vedlegg 4: Brosjyrer og undervisningsmateriell .......................................................

Vedlegg 5: Ledere i Ammefagrådet...........................................................................

Vedlegg 6: Æresmedlemmer i Ammehjelpen ...........................................................

Vedlegg 7: Vinnere av Ammehjelpens Begeistringspris ............................................

240 240 241 241 242 243 244 244

Innhold

13

1 Innledning

Sidsel Pape

Det var en uventet, utrolig og vidunderlig opplevelse, som det har tatt meg lang tid etterpå å forstå, og ennå opplever jeg øyeblikk av varm glede over at så mange har gjort så mye for å hedre en innsats som egentlig skyldes dem selv. For jeg er et utpreget flokkdyr som var så heldig å fi nne de gode gressgangene i et øyeblikk da flokken var i villrede og sultet, for å holde oss til drøvtyggerspråket. Men noen bevegelse hadde det ikke blitt av det hvis ikke alle dere, og også de andre som gikk foran, hadde vært villige til å gi tid og krefter for å hjelpe medsøstre. Dette ser jeg som den vakre baksiden på fortjenstmedaljen – den hedrer oss alle, dere har hver på sitt vis fortjent «gull i amming».

Fra Elisabet Helsings takketale for Kongens fortjenstmedalje i gull, 2003

Ammehjelpens store mor og grunnlegger, Elisabet Helsing (1940–2019), hadde en uvanlig velutviklet evne til å dele, delegere og dyrke dugnadsånd. Hennes tro på sine medsøstres mot til å sette seg opp mot det bestående, selv når selvtilliten ikke strakk til, var uten sidestykke. Innsatsen hun inspirerte til, og fellesskapet hun bygget, blant «hjelpemødrene» som de kalte hverandre, har vibrert i dem siden.

Kvinnene kom fra flere samfunnslag, mange av dem var oppdratt til å føde barn og tie i forsamlinger. Utdannelse hadde de først og fremst til å «falle tilbake på», skulle de bli enker. Da de møtte helsevesenets strenge ammeregimer og dårlige råd som nye mødre, ble de fratatt myndighet til å utføre oppdraget sitt – å fostre opp barna på det mange intuitivt visste måtte være det beste, med morsmelk.

Ammerevolusjonen

12 Mang en nybakt mor mislyktes og ga opp ammingen i møte med helsevesenets mistillit til morsinstinkt, sunn fornuft og melkeproduksjonsevne. I verste fall gikk det utover helsen og relasjonen til barnet. Sorgen vekket sinne og fikk kvinner til å reise seg. På skjelvende ben gikk de på barrikadene under det som Elisabet kalte den stille revolusjon, ammerevolusjonen 1968–1975 (Helsing & Häggkvist, 2008, s. 316).

Alt for saken Men så stille var de heller ikke. Mødrene samlet seg snart rundt tittelen «ammehjelpere» og tilbød ammehjelp til medmødre. De oppdaterte fortløpende sin kunnskap på ammemøter, relanserte gode og gamle råd i medlemsbladet Ammenytt og i utallige brosjyrer.

«Husk at det ikke gjelder deg, men saken», sa Elisabet når angsten bevet i ammehjelperne som talte på seminarer, forelesninger og på direkten, selv om de ikke turte. De lærte seg å slåss med penn og papir og hadde mye å kjempe for. De red frigjøringsbølgene som rullet over verden.

For å ta tilbake kommende generasjoners myndighet til morskapet ofret de mye av sin dyrebare tid og oppmerksomhet for ammesakens skyld. Av mangel på økonomi ble stort mot og vill fantasi deres redskaper i kjøkkenbordaktivismens tjeneste.

Flere satte familien i sving (og på spill) for å fristille tid til det umettelige behovet for å spre kunnskap og styrke selvtilliten hos sine medsøstre. I en tid da velferdssystemet ikke var bygget ut, bidro også enkelte ektemenn ved å ta mer ansvar for barn og hjem enn generasjoner før dem.

Slik drev ammehjelperne landets kanskje lengste dugnad og bygget møysommelig opp den partipolitisk uavhengige organisasjonen Ammehjelpen.

Flere videreutdannet seg da de forsto hvordan de best kunne bidra til ammesakens fremme, andre fortsatte som forsørgede mens de fikk arbeidserfaring gjennom frivillig, ulønnet organisasjonsarbeid.

Ammehjelpen hadde neppe eksistert i dag uten både dem som drev veldedighet og bygget organisasjonen, og dem som gikk inn i politikk og helsevesen.

Alle frigjorde seg fra kvinneundertrykkelse under ammesakens faner.

I et slikt fellesskap av livredde, fryktløse kvinner tatt (og tidvis besatt) av forventninger om selvrealisering, vokste jeg opp. Vårt hjem var Ammehjelpens samlende sted i minst ti år.

13

Flere fortellinger All samfunnsendring har sin pris. Utakk er verdens lønn. Det er lenge siden jeg forsto på min mor, Kari Paalgard Pape, at frustrasjonen var stor over hva de fleste tok for gitt og ikke visste om ammerevolusjonen. Hvordan kunne dette felttoget gå upåaktet ut av historien?

Uten Elisabet Helsing til å føre an strakk ikke motet til for å gjøre noe med forestillingene som florerte. Noen måtte ta initiativet til å utfordre, noen måtte motivere flere til å bidra til å fete opp den magre fortellingen som rådet om Ammehjelpens oppstart.

Dette hadde Ammehjelpens daglige leder, Anne Sigstad, forstått da hun inviterte Vibeke Sæther og Kari Paalgard Pape til å holde et foredrag om Ammehjelpens spede begynnelse på organisasjonens generalforsamling i Trondheim våren 2020.

Som kulturjournalist fikk jeg innskytelsen til å bli med og rapportere fra forelesningen. Kari bestilte tog og Anne bestilte hotell. Vibeke la dertil opp sitt foredrag med meg som ballettdemonstratør, jeg var jo tross alt gammel danser.

Så førte pandemien til at Norge stengte ned. Alt måtte avlyses. Det var da en viktig støttespiller sa: Hvorfor skriver dere ikke en bok isteden? Kari syntes det var en strålende ide, og vi gikk i gang.

Det var nettopp Kari, Vibeke og Anne som ble mine viktigste rådgivere som redaktør i prosessen som varte i to år, mens stadig mer av min motivasjon for oppdraget kom til syne: å romme og balansere motsetningen, den gode ammesakens suksess og dens pris.

Forfatterne Vibeke Sæther og jeg møtte opp på det første redaksjonsmøtet i Kari Paalgard Papes hage på Grefsen i juli 2020. Den harde kjernen ble utvidet med Anne Sigstad, Anne-Karin Paulsen og Ingrid Eide på et oppstartsmøte hos Vibeke

1: Innledning

Som lite barn lærte jeg å ikke bry mødrene som skulle hjelpe hverandre med å redde barna – usynlige barn som likevel var mye mer synlig enn mine søsken og meg. Store visjoner om en bedre verden overskygget de nære ting som barns behov for tryggheten av de voksnes nærvær.

Ammerevolusjonen

14 i Lallakroken to måneder senere, 16. september 2020. Eva Fosse kom med etter sin høstferie.

Ingen av disse ammepionerene mellom 78 og 87 år trodde at de ville motta forfatterstipend fra Det faglitterære fond, men der tok de feil.

På Ammehjelpens generalforsamling i 1998 meddelte Elisabet «sin vitenskapelige nyvinning, oppdagelsen av arten Galactosaurus suportiva regina, bedre kjent som laktosaur på folkemunne», står det i Ammenytt fra samme år.1 Hun viste til ammepionerene som sloss under ammerevolusjonen og bygget Ammehjelpen.

Heldigvis har vi fremdeles med oss de fleste av laktosaurene, og det er hovedsakelig de som har skrevet boka.2 Enkelte engasjerte leger og to politikere får også komme til orde, i tillegg til en som vokste opp på barrikadene.

Ved å la flere individuelle stemmer tale side om side vil vi forhåpentlig gi et sammensatt og nyansert bilde av ammerevolusjonen og tiden som fulgte, lik det som i feministisk teori kalles et mangefasettert blikk (Haraway, 1988).

Boka er altså ikke Ammehjelpens fullstendige historie, men historier fortalt av ammepionerer og flere som fulgte dem tett. Og for å sitere Elisabet Helsing: «Vi er ikke uhildede vitner og påberoper oss ikke upartiskhet. På den andre siden har vi som sagt selvopplevd historie å berette» (Helsing & Häggkvist, 2008, s. 316).

Selv om boka er omfangsrik, er det fortsatt hundrevis av ammehjelpere og -forkjempere som ikke er med på å skrive, ei heller nevnes med navn. Anbefalingen er da å gå til Ammehjelpen.no/laktosaurene der stadig flere vil komme til orde.

Gjenbruk I 2008 utga Fagbokforlaget boka Amming – til deg som vil amme av Elisabet Helsing og Anna-Pia Häggkvist. I tillegg til å være en grundig innføring i amming for nybakte foreldre inneholder boka tre kapitler som tar for seg ammingens historie, internasjonalt og nasjonalt, skrevet av Elisabet.

Gjennom arbeidet med oppdatering av boka Amming oppsto muligheten for å la deler av kapitlene få leve videre sammen med fortellinger om Ammehjelpens spede begynnelse. Det var ikke vanskelig å få Elisabets arvinger, Ingerid Helsing

1 2

Disse er avbildet i Ammenytt i 1998 og representert ved åtte laktosaurer fra Ammehjelpens oppstart.

Flere laktosaurer har fått sine historier publisert i den faste spalten «Månedens laktosaur» på Ammehjelpen.no.

15

· · · · ·

Brosjyren Hvordan du ammer ditt barn ble trykt og spredt og lest.

Ammehjelpen ble dannet og vokste seg raskt stor og relativt sterk.

Boken om amming kom ut og var en langvarig salgssuksess. Åse Gruda Skards «ammeutvalg» ble opprettet og avleverte sin rapport.

Framveksten av nyfeminismen ga kvinner større selvtillit.

At Ammehjelpen ble dannet og vokste seg stor og sterk, har Helsing skrevet oversiktlig om i kapittelet «Oppgangen i 1970-årene – en motebølge med motgang?» i Amming. Dette utdypes av Kari Paalgard Pape og Vibeke Sæther samt den yngste ammehjelperen vi kjenner til, Tine Bødtcher Pape. Hun forteller om sin erfaring som hjelper i det som var Ammehjelpens «sekretariat» der vi vokste opp.

Elisabet Helsing legger stor vekt på betydningen av det skriftlige materialet som ble utviklet i form av medlemsblader, brosjyrer, bøker og rapporter. Tekster om bærekraftige ammeråd og -kunnskap var vesentlig for å fordrive de dårlige rådene som siden før forrige århundreskifte var konstruert av leger, hovedsakelig mannlige. Formidlingen av den gjenvunne kunnskapen gjennom pressen var nok også avgjørende for ammerevolusjonen.

Eva Fosse forteller fra tiden som første redaktør for Ammenytt, medlemsbladet som forente frontkjemperne og problematiserte ammeforhold. Vi intervjuer Eli Heiberg og Gro Harlem Brundtland som bidro sterkt til at brosjyren Hvordan du ammer ditt barn ble skrevet, trykket og distribuert. At Boken om amming av Helsing kom ut og ble en langvarig salgssuksess, taler for seg selv; denne bestselgerens betydning kommer fram i mange kapitler.

Ingrid Eide tar for seg Åse Gruda Skards «ammeutvalg», den bedre kjente «ammearbeidsgruppa» som ble opprettet på Eides initiativ og avleverte sin rapport i 1977 på oppdrag fra Sosialdepartementet. Hvordan framveksten av nyfeminismen ga kvinner større selvtillit, gir Anne Kveim Lie et bilde på i sitt kapittel.

1: Innledning

Almaas og Jon Almaas, med på å la oss gjenbruke deres mors tekster og bygge videre på og utfylle enkelte tema.

I Amming formulerer Elisabet fem suksesskriterier for det hun der benevner som ammerevolusjonen, avgrenset til årene 1968–1975. Denne boka er et forsøk på å utdype de sammenvevde hendelsene som Elisabet har formulert i kapittelet «Oppgangen i 1970-årene – en motebølge med motgang?» og er derfor delt inn i bolker basert på punktene hun nevner:

Ammerevolusjonen

16 De visuelle formene for formidling som Helsing også engasjerte seg i, var også viktig. Vi vier derfor plass til bildebåndserien Amming der Vibeke Sæther stilte opp for den nyutdannede fotografen Morten Krogvold og hans kollega Svein Kojan.

Anne-Karin Paulsen og Anne Sigstad setter oss inn i årene som fulgte ammerevolusjonen gjennom kapittelet «Innholdsrike år, viktige saker 1978–2018».

Disse to daglige lederne har til sammen arbeidet for Ammehjelpen i 30 av de 40 årene de tar for seg i sitt kapittel.

«Stafettpenn» Tanken på hva som ville ha skjedd dersom kvinner helt hadde sluttet å amme, slik det lå an til før ammerevolusjonen, er en skrekkhistorie som jeg håper ingen noensinne vil måtte fortelle. I en tid da multinasjonale selskaper jager etter «verdensherredømme», trenger vi å se at det hjelper å kjempe for gode saker. Det er vel verdt å fortelle mange flere historier om hvordan kjøkkenbordaktivisme kan gjøre en stor forskjell for mange, både i samtiden og for ettertiden.

Jeg gir nå «stafettpennen» videre til yngre krefter som også kan skrive akademiske avhandlinger om dette særskilte kapittelet i norsk kvinnehistorisk og sosialmedisinsk historie. For denne boka om hjelpemødrene som kjempet for å ta tilbake morskapet, er på ingen måte utfyllende, og det er den heller ikke ment å være.

Referanser Haraway, D. (1988). Situated knowledges: The Science question in feminism and the privilege of partial perspective. Feminist Studies, 14(3), 575–599.

Helsing, E. & Häggkvist, A-P. (2008). Amming – til deg som vil amme. Fagbokforlaget.

2 Villedende veiledning

Anne Kveim Lie

Tenk deg at du akkurat har født. Du får en uke på barselavdelingen for å komme deg igjen. I løpet av den uka får du ha barnet hos deg omtrent fire timer per døgn. Resten av tida tar barselpleiere seg av babyen din, gir den nyfødte sukkervann og kanskje kumelk, hvis den lille gråter for mye. Dine egne pupper er melkesprengte og ømme, men du får ikke hjelp til å legge barnet til brystet. Du får beskjed om hvor viktig det er å ikke la barnet styre hvor ofte eller hvor lenge du skal amme. Du blir rådet til å amme seks ganger i døgnet, og helst ikke om natten, og ikke la barnet få mer enn ett bryst ved hver amming. Kanskje får du også høre at amming er vanskelig, og at mange ikke får det til.

Litt betuttet reiser du hjem med babyen og prøver å følge alle rådene du har fått. Bekymret for om den lille babyen din får i seg nok mat, begynner du å veie før og etter amming og tilpasser melkemengden etter det. Du har få du kan spørre til råds, og føler deg usikker. Ved første besøk på helsestasjonen blir barnet ditt veid og funnet for lett. Helsesøster mener det kanskje kan være lurt å hoppe over noen av ammerundene, for å spare på melken. Du får også beskjed om å bare amme på ett bryst om gangen. På helsestasjonen får du dessuten informasjon om morsmelkerstatning, om hvordan du kan sterilisere fl asker og lage riktige melkeblandinger. Etter hvert blir det mindre og mindre melk i brystene.

Dette var erfaringen for de fleste nybakte mødre i de tidlige etterkrigsårene, både her hjemme i Norge og i mange andre deler av den vestlige verden. Mens kvinnene tidligere bodde i nærheten av mødrene sine, slektninger og nabokoner

Ammerevolusjonen

18 som kunne veilede i amming og småbarnsstell, flyttet mange av dem til byene fra slutten av 1800-tallet og fremover.

Fra den tidligere normalen med hjemmefødsler fødte kvinnene nå i helseinstitusjoner og sykestuer. Disse var travle og hierarkisk oppbygget, med mannlige leger, jordmødre og barselpleiere, og der den rådende tanken var at mor skulle hvile ut etter fødselen.

Profesjonelle barnepleiere var ansatt for å pleie babyen. Opplæring av mødrene var ikke prioritert. Ammerådene de fikk, var utformet med tanke på sykehusets disiplin og biomedisinsk kunnskap, og det var lite rom for erfaringskunnskap som kvinnene tidligere overførte fra generasjon til generasjon.

Konsekvensen var at andelen kvinner som ammet sine barn, sank dramatisk i store deler av den vestlige verden. Aller verst var det i USA, der andelen kvinner som ammet, ble redusert fra 80 prosent i 1920-årene til 38 prosent i 1948, og så helt ned til 18 prosent i 1956 (Liestøl et al., 2008; Rima, 1987).

Fullt så ille var det ikke i Norge. Gjennom hele denne perioden ammet de fleste da de forlot fødeavdelingen, men stadig flere sluttet å amme før det hadde gått tre måneder. 1950-årene var husmorens gullalder, men stadig færre kvinner ammet barna sine. Kvinner som ønsket å amme, møtte helsepersonell som ikke forstod ammingens små og store praktiske utfordringer. Mange mødre byttet til morsmelkerstatning fordi de ikke fikk hjelp til å håndtere såre brystvorter eller lite melk. Så er det at en av mødrene våkner og spør seg: Hvorfor det? Elisabet Helsing skriver selv i sin personlige krønike fra 1993 (Helsing, 1993, s. 14): Da jeg i 1965 ammet mitt første barn, var det bare 28 % av mine med-mødre som «var så heldige å ha nok melk til sine barn i mer enn tre måneder». Heldigvis hadde ikke jeg lest denne setningen som sto i brosjyren til den ellers så utmerkede og snille barnelegen Dr. Riis, så jeg mistet ikke motet, men ammet Ingerid uten særlige vanskeligheter i de foreskrevne ni måneder. (…) Jeg møtte imidlertid mange av de «uheldige» andre to tredjedelene med-mødre, men så en dag støtte jeg på en venninne som fortalte meg at hun også hadde mistet melken, men hadde nektet å innrømme det. Hun hadde lagt ungen til det tomme brystet ustanselig og – under over alle undere – melken kom tilbake, denne historien gjorde meg nysgjerrig!

Disse hendelsene skaper grobunn for en rekke spørsmål hos Elisabet. Hvordan kan det ha seg at så få mødre får til å amme? Hvor kommer denne informasjonen fra, og stemmer den?

Hun søker informasjon, diskuterer amming med venninner og andre ammende kvinner og får høre historier om de som får melken tilbake og fortsetter å amme.

19

Referanser Helsing, E. (1993). Norske mødre gjenerobrer ammingen – de første årene 1967– 1971. En personlig krønike. Ammenytt 3(24), 14–17.

Liestøl, K., Rosenberg, M. & Walløe, L. (2008). Breast-feeding practice in Norway 1860–1984. Journal of Biosocial Science, 20(1), 45–58.

Rima, A. (1987). Mothers and medicine: A social history of infant feeding,1890–1950. University of Wisconsin Press.

2: Villedende veiledning

Hun blir så oppslukt av problematikken at hun sammen med en med-mor skriver en informasjonsbrosjyre om amming ved kjøkkenbenken. Den igjen er starten på et nettverk av kvinner som stifter Ammehjelpen – organisasjonen som i løpet av kort tid vokste seg til en stor og imponerende bevegelse.

Dette er et lite innblikk i Elisabets beveggrunn for alt arbeidet hun la ned for ammesaken i 50 år. I sitt kapittel, som følger, utreder hun ytterligere hvordan ammerevolusjonen tok form og utviklet seg. Kapittelet er tidligere publisert i boka Amming – til deg som vil amme, utgitt av Fagbokforlaget i 2008. Det er gjengitt i sin helhet med små justeringer og oppdateringer og med tillatelse fra Elisabets to barn, Ingerid Helsing Almaas og Jon Almaas.

Sidsel Pape (red.)

Ammerevolusjonen 1968–1975

Takket være modige, unge norske kvinner ligger Norge på verdenstoppen i amming.

Slik hadde situasjonen neppe vært uten ammepionerer og deres innsats under ammerevolusjonen i årene 1968–1975.

Disse kvinnene protesterte mot strenge regimer for amming og dårlige erstatningsprodukter for morsmelk. Mødrene hjalp hverandre til å amme. De lærte seg alt om ammeteknikk og morsmelkens enestående egenskaper. De sloss for kvinner og barns grunnleggende psykososiale rettigheter.

Sammen bygget de den frivillige organisasjonen Ammehjelpen, og drev folkeopplysning og sosialaktivisme under fanen: Vis verden hva brystene er til for!

Sidsel Pape (red.)

Ammerevolusjonen 1968–1975

ISBN 978-82-450-3894-1

Fortalt av ammepionerer