Fagbladet-2026-01

1 I 2026

HVA ER DET MED DAMENE?

FORSKERE VET IKKE HVORFOR KVINNER HAR STØRRE RISIKO FOR UFØRHET. HELSEFAGARBEIDER MAREN EMILIE (26) SIKTER MOT ET LANGT YRKESLIV.

SIDE 34

«Jeg ønsket å ta livet mitt» 44

Victor Graf Dahl (26) har personlig erfaring med selvmordstanker. Nestlederen i Fagforbundet Ung vil sørge for at forbundet jobber mer med mental helse.

Telefon: 23 06 40 00

Møllergata 10 0179 OSLO

Send tips til: tips@fagbladet.no

FORSIDEFOTO: ALF RAGNAR OLSEN

Adresseendring: medlem.fagforbundet.no eller send e-post til hjelp@fagforbundet.no

Fagbladet redigeres etter Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Den som likevel føler seg urettmessig rammet, oppfordres til å ta kontakt med redaksjonen. Pressens Faglige Utvalg (PFU) behandler klager mot pressen.

DYRTID

Les dette hvis du planlegger å skaffe deg et kjæledyr!

MILJØVENNLIG DØD

I Vestfold finner vi Norges første og eneste elektriske kremasjonsovn.

EN LEKEN ORDFØRER

Barndommen gikk opp i røyk 170 kilometer sør for Sarajevo, men

Sadmira Buljubasic (38) har aldri slutta å leke.

Nyhetsbrev:

Sosiale medier: Abonnér på vårt nyhetsbrev!

Facebook: facebook.com/fagbladet.no

Instagram: instagram.com/fagbladet

Nettside: fagbladet.no

EVA LER NILSEN ANSVARLIG REDAKTØR

BARE ET KVINNEPROBLEM?

Hva er det med damene, spør vi på forsida av årets første utgave av Fagbladet. Vi vil ha din oppmerksomhet mot temasaken i dette nummeret, om kvinner og uførhet. Vi har snakket med forskerne, og truffet tre kvinner fra yrker med høy uførerisiko. Hvordan skal vi forholde oss til at nesten 60 prosent av landets uføre er kvinner?

Noen tall og trender: Ifølge Nav er 375.000 nordmenn uføretrygdet. Over 220.000 av dem er altså kvinner. KLPs nyeste arbeidslivrapport for offentlig sektor viser at 11,4 prosent av kvinnene er uføre. Tallet for menn er 4,5 prosent, og mens stadig flere kvinner blir uføre, ser vi ikke samme trenden blant menn. Ansatte innenfor helse- og oppvekstsektoren er særlig utsatt for sykdom og uførhet.

Dette er kvinnedominerte yrker med stor belastning både fysisk og psykisk. De fleste blir uføre når de er mellom 50 og 56 år. Forskning fra Fafo og Stami underbygger trendene, og det samme kan vi lese i rapporten fra det regjeringsoppnevnte Kvinnearbeidshelseutvalget som kom i fjor.

Spørsmålet er hva vi skal gjøre for å få uføretallene ned. Vi vet at uførhet starter med sykmelding. Likevel er ikke løsningen å gjøre noe med retten til sykepenger, slik enkelte politikere tar til orde for. Ingen blir friskere av det. Det forskningen så langt slår fast, er at vi trenger enda mer forskning på kvinnehelse og årsakene til at sykdom ender i uførhet. Det er nødvendig for å kunne tilrettelegge for at vi alle kan jobbe til pensjonsalder. For det er ingen som ønsker å bli uføre. Som renholder Eva sier til Fagbladet i vår reportasje: «Det sitter langt inne å si at man kaster inn håndkleet. Så jeg vil prøve litt til.»

Vi vil at kvinner skal delta i arbeidslivet på lik linje som menn, men vi kan ikke godta at de typiske «kvinneyrkene» har så høy arbeidsbelastning at det gir en betydelig helserisiko. At dette er samfunnskritiske yrker, gir grunn til økt bekymring. Vi kan ikke lenger isolere det til et kvinneproblem. At så mange kvinner jobber seg syke, er et gedigent samfunnsproblem.

Posten-kutt kan true

Regjeringen foreslår post i postkassa bare en dag i uka. Fastlege

Marte Kvittum Tangen mener det kan sette pasientsikkerheten i fare.

Regjeringens forslag til ny postlov har vært ute på høring. Høringsfristen gikk ut 20. januar. Da hadde det kommet over 120 høringssvar. Mange av landets postbud følger saken ekstra tett. Flere av dem vil stå uten jobb om posttjenestene kuttes i tråd med regjeringens forslag.

– SVEKKER PASIENTSIKKERHETEN

Flere av høringssvarene setter lys på interessante utfordringer, og ett av dem berører de av

TEKST OG FOTO: ALF RAGNAR OLSEN

oss som bruker landets fastlegekontorer og laboratorietjenester derfra. Altså svært mange. Marte Kvittum Tangen er en av mange fastleger som er svært bekymret for konsekvensene av regjeringens forslag om kutt i postleveransene. Hun tok opp temaet under Lokalsamfunnskonferansen i midten av januar: – Vi kvalitetssikrer alle blodprøvene som tas på landets legekontorer hver eneste dag, sier Tangen.

REDD FOR AT PRØVER IKKE KOMMER FRAM I TIDE Med «vi» mener hun Noklus, hvor Tangen er

POST OG PASIENTSIKKERHET: Noklus frykter at kutt i posttjenestene kan skape alvorlige følger for laboratorietjenestene ved mange fastlegekontorer i Norge.

«For at prøvene skal gi riktig svar, er man avhengig av at kontrollmateriale blir sendt fra Noklus til alle legekontorene, og det må skje på en bestemt dag.»

MARTE KVITTUM TANGEN

pasientsikkerheten

styreleder – i tillegg til jobben som fastlege på Tynset.

Stiftelsen Noklus er en ideell, landsdekkende organisasjon, etablert av helse-og omsorgsdepartementet, KS og Legeforeningen. De har et samfunnskritisk ansvar for kvalitetssikring av medisinsk laboratorievirksomhet både i primær- og spesialisttjenesten. Stiftelsen dekker nær 100 prosent av laboratorievirksomheten i Norge.

– For at prøvene skal gi riktig svar, er man avhengig av at kontrollmateriale blir sendt fra Noklus til alle legekontorene, og det må skje på en bestemt dag. Vi må være helt sikre på at leveransen når fram til korrekt tid, forklarer hun. Ifølge Marte Kvittum Tangen har Posten vært en utmerket leverandør av denne tjenesten hele veien.

POSTLOVEN

• Postloven skal legge til rette for at brukere over hele landet får tilgang til posttjenester.

• I november la regjeringen fram forslag til ny postlov. Høringsfristen var 20. januar.

• Forslaget til ny lov innebærer blant annet postombæring kun en dag i uka.

– Vi er nå veldig bekymret for hvordan vi skal klare å kvalitetssikre blodprøvene som tas på legekontorene, sier Tangen.

– Som fastlege er jeg i tillegg svært bekymret for hvordan jeg skal komme i kontakt med innbyggere og pasienter. Jeg vet at man fra regjeringa sier at det skal være kompenserende tjenester, men jeg har mange pasienter på min liste som ikke er digitale, og som ikke bruker Helsenorges digitale tjenester. Av og til har jeg behov for å være sikker på at beskjeder fra meg til pasientene når fram, sier Tangen.

I høringssvaret til Noklus påpeker de at postombæring en gang i uka særlig vil ramme små enheter og distriktskommuner, der laboratorier, sykehus og andre helsetilbud er langt unna. *

DYRTID

Det sies at man ikke kan kjøpe seg venner, men menneskets beste venn er til salgs. Før du åpner døra for fremmede fugler, bør du likevel tenke deg om. For det kan bli kjæledyrt å eie.

TEKST OG ILLUSTRASJON: ANDRÉ MARTINSEN

Se for deg et liv der klokka ringer før den stolte hanen galer. Du starter dagen med en kattevask for å komme deg raskest mulig til hamsterhjulet, som kontorrotte i et åpent landskap, hvor du klikker loddrett i vinkel på en logitech-mus og kikker i vidvinkel rundt deg, på de undulate og slappfiske arbeidskollegaene, og lurer på hvordan du musestille skal komme deg ut av dette hundelivet. Ut av rottereiret og opp fra kaninhullet hvor verdensvevens allgoritmer fôrer deg. Se for deg at du kan bevege deg bort fra betongjungelens grå kattepine og erstatte det med et fargerikt zoologisk murrende univers.

Til et liv der ingen sjæfer bjeffer til deg, ingen dress-sure kollegaer kakler rundt i domenene som nervøse høns, med rykninger og leamus i hver spente nerve, og reptilhjernene fokusert mot ukemål og bonusutbetalinger. Høye på kaffein, tein og kanin og kanin og kanin.

Se for deg et liv der samtalepartne ren din, av gull i en glassbolle, aldri motsier deg, men kommer tilbake og vil høre den samme historien om igjen og om igjen, som om hver gang var den første. Eller livet hvor du maler veggen grønn, mens en lodott

maler for seg selv i et hjørne. Lytt for deg livet der den nebbete kvitreren gjentar alt det positive du sier og er ekko-terapi for sinnet. Og se for deg hvordan du tusler hånd i bånd med en firbeint turkamerat – en matmor som går i potefar.

Tror du at dette kan være livet for deg? Da bør du ta denne lakmustesten og deretter tygge litt på det. For når du har hundevakt må du ut og lufte dyret selv når det er bikkjekaldt. Og når hybelkaninene formerer seg må du vurdere om du har plass nok. Du vet aldri om det vil gå dit høna sparker eller om du vil stå igjen med nebbet i postkassa.

NB!

Før du skaffer kjæledyr bør du vurdere om du har tid, råd og plass. Og ikke minst hvilket husdyr som passer for deg? Det er stor forskjell på kjæledyr, og hvor mye det koster av tid og penger. Kostnaden ved anskaffelse er én ting. I tilegg kommer utgifter til utstyr, mat, veterinær, forsikring og dyrepass når du selv ikke har mulighet til å ta deg av dyret. Om du har familie – er det enighet i flokken? PS! Barn under 16 år har ikke lov til å ha ansvar for dyr alene. Dette gjelder også for dyrepass i ferier. Jo større dyr, jo større er investeringene. Sjekk Norges Zoohandleres Bransjeforenings (NZB) bransjestandard når det gjelder burstørrelse for de ulike dyrene.

GNAGERE

Hamster, rotte og mus er nattaktive og kan lage støy med gnaging, romstering og løping i møllehjul om natta. De er flokkdyr og bør helst være flere. De sover mye om dagen, og forstyrrelse av dagsøvnen kan føre til stress og mistrivsel. De er relativt billige. Utgifter til kjøp av dyr, bur og mat. Beste matkilden er pellets. Marsvin (betydelig større enn en hamster). Et dagaktivt dyr som trenger flere timer hver dag utenfor buret for å holde seg i form. De liker kos og sosial kontakt, men er ikke et utpreget flokkdyr. De er skjøre og bør unngå for hard kosing (og fall). Riktig fôr til marsvin er lisviktig. Feilærnering er en av hovedgrunnene til sykdom og død. Høy er viktigste matkilde som de alltid bør ha tilgang til, sammen med rent vann. I tillegg må de få tilskudd av C-vitaminer, da de ikke produserer dette selv. (PS! Marsvin kan leve opp til ti år.)

REPTILER

Reptiler krever mye kunnskap, tid, utstyr og riktige omgivelser. Bare 19 arter er lov å ha i Norge. Ni slanger, tre typer skilpadder og sju øgler. (PS! En skilpadde kan leve fra 50 og opptil 100 år.) Sjekk Mattilsynet for retningslinjer.

FUGL ELLER FISK

Småfugl flyr nok høyt opp på ønskelisten for mange barn. De er søte, sosiale og relativt billige i drift med utgifter til bur, utstyr og mat. Bør ha variert kost, ikke bare frø. Papegøyer er morsomme. De kan etterligne ord, lyder og melodier. De er fargerike og pene å se på. Fugler bråker mer enn man tror, og bør helst få fly fritt om det er rom for det. Luft under vingene. Viktig med riktig burstørrelse. For mange er det fisk som gjelder. Et akvarium er fascinerede, fint og beroligende å se på. Som et fargerikt kunstverk i bevegelse. Et akvarium trenger ikke daglig oppfølging, men jevnlig og enkelt vedlikehold. Sørg for god vannkvalitet. En akvariepumpe skaper sirkulasjon og tilfører oksygen til vannet. Før du går til anskaffelse av et akvarium, hør med kjennere om hvilken størrelse og hvilke arter det er best å starte med. Billig å drifte, men har en oppstartskostnad ved innkjøp.

HUND OG KATT

Katter er selvstendige, renslige og kan tilbringe en kort periode hjemme alene. Utover én dag må katten ha daglig tilsyn, mat og reint vann. Óg ren kattedo. Prisen for en katt varierer mye avhengig om du kjøper en rasekatt eller «huskatt», om det er en «innekatt» som kan tilbringe livet innenfor husets vegger eller om det er en «utekatt» som fritt kan bevege seg innenfor sitt domene i nærmiljøet. Utover det koster veterinær, mat (stor forskjell på pris) og utstyr.

Hunder er ålreite dyr, men krever mye av deg som eier. Hunder er avhengige av aktivitet, rutiner og daglig oppfølging. Er som oftest det dyreste kjæledyret å kjøpe og eie. Du må beregne utgifter ved innkjøp av utstyr, mat, årlige utgifter til forsikring og veterinær. Kan ikke være aleine og må derfor ha et sted å være når du selv er bortreist. Spesielle raser kan være bundet av avl og rettigheter. Både hunder og katter kan leve lenge og bli et integrert «familiemedlem» som det knyttes sterke føleser til.

ANBEFALTE DYRELYDER

LOKKEORD FOR LESEHESTER

John Steinbeck - Om mus og menn

Kjell Askildsen - Hundene i Tessaloniki

Jack London - Når villdyret våkner

Gir ikke pille for

for alt som er ille

OMSORG: Beboer Astrid Skotnes (95) sier hun er takknemlig for mye i livet, og liker godt en stund med helsefagarbeider Monica Johnsen.

Mange beboere på sykehjem får ikke en legemiddelsjekk i tråd med lovverket. Helsefagarbeider Monica Johnsen er viktig i arbeidet med å regulere medisineringen på sin arbeidsplass.

Fiskesuppa og kyllingbollene er straks klare til dagens middag på Ravnanger sykehjem på Askøy. Vintersola presser seg gjennom vinduene så lysstriper kan leke seg i rommet.

Helsefagarbeider Monica Johnsen (31) har hatt en prat med beboer Astrid Skotnes (95) i sittegruppa.

– Det er så fint at du tar deg tid til å sitte her, sier Skotnes, smiler og klemmer hånda hennes.

Det er også medisintid for noen nå, selv om de fleste har fått sine om morgenen.

Helsefagarbeider Johnsen går litt lenger inn i stua til en kvinnelig beboer som var tydelig plaget av smerter for en halv time siden. Nå ser det ut til at behovsmedisinen, en smertestillende hun ikke bruker fast, har hatt god effekt.

DOKUMENTERER GRUNDIG

I medisinpermen på medisintralla på kjøkkenet noterer Johnsen ned klokkeslett for når medikamentet ble gitt, og virkningen hun har observert. Etterpå skriver hun det inn i elektronisk journal.

Dette er rapportering lege og sykepleier følger med på.

– Behovsmedisin dokumenteres og utprøves for å registrere virkning og bivirkning. Hvis beboeren får plagsomme bivirkninger, så gis det tilbakemelding til lege, som tar ny vurdering på om legemiddelet skal byttes ut, sier helsefagarbeideren.

TEKST: VIGDIS ALVER FOTO: ALF RAGNAR OLSEN

MEDISINKONTROLL PÅ SYKEHJEM

• I 2024 hadde 62,2 prosent av beboerne (67 år og eldre) på langtidsopphold på sykehjem hatt legemiddelgjennomgang de siste tolv månedene, ifølge Helsedirektoratet. I 2023 var andelen på 61,7 i 2023.

• Det er store variasjoner mellom fylkene. I 2024 hadde Oslo høyest andel beboere med legemiddelgjennomgang (92,4 prosent). Lavest hadde Vestland med 42,9 prosent.

• I forskriften om legemiddelhåndtering står det at virksomheten skal sørge for systematisk legemid-

I hverdagen på sykehjemmet er det viktigste den omsorgen og stellet de ansatte gir. Det handler om en helhet der medisiner ses i sammenheng med appetitt, søvn, bevegelser og trivsel.

TAR BORT MEDISINER

Litt tidligere på dagen siver sang fra den andre siden av veggen inn på vaktrommet. Sykehjemslege Christine Gulla er klar foran PC-en, hun skal gjennom de siste dagenes rapport om de 20 beboerne. Observasjonene fra fagarbeiderne er helt sentrale.

– Jeg jobber mye med å redusere medikamenter her, sier Gulla.

Det er ikke et mål i seg selv å ikke gi medisiner: – Legemiddel-listene skal være korrekte, og jeg jobber derfor kontinuerlig med en behandlingsavklaring i samarbeid med sykepleier og fagarbeidere, sier Gulla.

Da hun jobbet med doktorgraden sin ved Universitetet i Bergen fant Gulla ut at sykehjemspasienter i snitt får åtte medisiner daglig. Hennes funn, tidligere omtalt i Sykepleien, viser at medisineringen kan gjøre pasientene utsatt for alvorlige bivirkninger som fall, lårhalsbrudd eller død.

Undersøkelsene viste også at mange av medisinene kunne kuttes ut eller reduseres uten at det går ut over pasientene.

På det meste har Gulla opplevd at pasienter har stått på 15 medisiner ved innskrivning.

– Da har vi ofte fått medisineringen mer enn halvert etter at de har flyttet inn på sykehjemmet. Forebyggende medisin er ikke så viktig her

delgjennomgang for pasient med langtidsopphold i sykehjem ved innkomst og minst en gang årlig.

• Målet er å sikre god effekt av legemidlene og minimere risiko for uheldige virkninger.

• Ulikheter mellom fylker og kommuner kan skyldes flere ting, som at det er reelle forskjeller mellom kommunene eller en høy grad av underrapportering. Ulikhetene kan blant annet også skyldes at opplysningene ikke dokumenteres i journal, ikke rapporteres til registret, eller tekniske feil.

Kilde: Helsedirektoratet.no/Lovdata

hvor vi ser livet i et kortere perspektiv, sier Gulla.

TRIVSEL ER VIKTIG

Livskvalitet er et stikkord:

– Dagen i dag skal være best mulig, og det handler mindre om å forberede for livet ett år fram i tid. Det handler også om å forberede en naturlig død, understreker legen.

De ansattes tid teller inn:

– De ansatte bruker veldig mye tid, både å gjøre i stand og gi, dersom alle beboere skal ha i seg en hel mengde med medisiner til måltidene.

Gruppeansvarlig sykepleier Renate Aasebø setter seg ned ved siden av Gulla. Sammen starter de pre-visitten der alle beboernes rapport gås gjennom.

Hvordan har de hatt det? Appetitten? Søvn? Smerte? Bivirkninger?

– Det hun får den medisinen for, rimer ikke med symptomene, fastslår Gulla og bestemmer seg for å sette ned dosen for en beboer.

Om en annen sier sykepleieren:

– Jeg tror dette har gitt mer ro, hun har vært mer positiv nå.

– FAGARBEIDERNES MAKT

Inn i pre-visittene er fagarbeidernes kontinuerlige observasjoner av beboerne avgjørende.

– De har en stor makt. Det er utrolig viktig det de observerer og ser hos beboerne. Min oppgave som lege er å gi konkrete beskjeder om hva de skal se etter når det gjelder både virkninger og bivirkninger, sier Gulla.

Smertestillende, antidepressiva, blodtrykks-

TOK DOKTORGRADEN: Sykehjemslege Christine Gulla.

LEGEVISITT: Sykehjemslege Christine Gulla med beboer Ruth Fjellbakk (84) og elev Thriana Lavik som er i praksis fra helse- og oppvekstfag på videregående.

medisin, medisin mot beinskjørhet er eksempler på medisiner Gulla ofte mener kan kuttes eller reduseres.

– Her på sykehjemmet kan god omsorg brukes, miljøterapi som vi kaller det, til eksempelvis å redusere angst og depressive symptomer. Her er det trygge rammer og personale. Hjemme er det vanskeligere, forklarer Gulla.

Beboere som får redusert sin medisinmengde får ofte positive effekter. Legen har sett noen bli så bra etterpå at de kan reise hjem, men det er ekstremt sjelden.

Noen ganger får beboerne symptomer tilbake når medisiner kuttes. Da starter behandlingen igjen.

For de aller fleste er det ingen endring i det hele tatt, sier sykehjemslegen. *

CHRISTINE GULLAS FORSKNINGSPROSJEKT

• 71 prosent brukte medisiner mot psykisk sykdom, og 41 prosent brukte minst to slike samtidig. Midler mot depresjon og søvnløshet er de vanligste i denne gruppa.

• Over sju av ti (73 prosent) av sykehjemspasientene fikk psykofarmaka (mot blant annet angst og depresjon).

• Fire av ti (41 prosent) fikk to eller flere typer psykofarmaka samtidig.

• Vanligst er antidepressiva og sovemedisiner, ifølge funnene. Det ble også brukt for mye blodtrykksmedisin.

• Kvinner, de yngste, de som greide seg best selv og de med en demensdiagnose fikk mest psykofarmaka.

• 67 sykehjemsavdelinger, med 723 pasienter fra 65 år og oppover, i Bergen, Askøy, Sund, Øygarden, Kvam, Bærum og Sarpsborg deltar i studien hennes der sykepleiere har kartlagt pasientenes symptomer og gjort legemiddelgjennomganger.

• Cirka halvparten fikk endring i medisineringen, resten fikk ingen endring.

Kilde: uib.no/sykepleien.no

Ønsker seg enda mer fagkunnskap

Flere sykehus mangler fagbarnepleiere med ansvar for å holde staben faglig oppdatert. Stian Lerberg Torjussen og kollegene på Rikshospitalet skulle gjerne hatt mer påfyll.

TEKST: KARIN E. SVENDSEN FOTO: ØYSTEIN WINDSTAD

Barnepleierne på sykehusene i Oslo etterlyser en fagbarnepleier. For Stian Lerberg Torjussen (43) har dette vært en drøm siden han begynte på barsel ved Rikshospitalet for ti år siden. – En fagbarnepleier vil styrke faget ved å organisere opplæring for barnepleiere, sier han.

Stian arbeider mest med barnet og familien etter fødsel. Blant kjerneoppgavene er ammeveiledning og observasjon av familien. Det hender også at han møter en familie i sorg.

PASIENTER FRA HELE LANDET

På flere sykehus med føde- og barselavdeling har de en egen stilling som fagbarnepleier. Men ikke

på OUS (Oslo universitetssykehus). De fleste fødslene på Rikshospitalet er uten spesielle komplikasjoner. Men jordmødrene og barnepleierne her tar hvert år imot om lag 100 gravide med hjertefeil. Også gravide med andre grunnlidelser samt gravide etter kunstig befruktning kommer til Rikshospitalet. På fødestua møter foreldrene jordmødrene og

barnepleiere som har spesialisert seg på mor før, under og etter fødsel. Når familien flytter inn på barselposten, blir de tatt hånd om av barnepleiere og andre som har utvikla ekspertise på tida etter fødselen.

Nå som de fleste sykehus mangler jordmødre, må de sette sykepleiere inn i jordmors rolle. Ifølge Stian er Rikshospitalet også i manko på barnepleiere, altså helsefagarbeidere med videreutdanning i barsel og barnepleie.

– Arbeidsbelastninga er stor og tempoet høyt. Mye skulle vært gjort samtidig. Derfor er det så viktig at vi har trygge kolleger, sier han.

«Simulering av ulike akutte situasjoner er viktig for oss og for pasientene. Her kan en fagbarnepleier bidra.»

Stian, som er tillitsvalgt for de om lag 25 barnepleierne på Rikshospitalet, mener en fagbarnepleier best kan sørge for at barnepleierne er kontinuerlig oppdatert og dermed trygge også i krevende situasjoner.

OVERVELDENDE

Den erfarne barnepleieren skjønner at det er skummelt for en nyutdanna sykepleier, barnepleier eller helsefagarbeider å begynne på ei avdeling med mange kompliserte fødsler. Det kan også virke overveldende for erfarne pleiere som kommer fra et lite sykehus.

– Da er det viktig at de blir fulgt av en barnepleier som kan veilede og rettlede dem, sier han. Etter hans mening kan en fagbarnepleier gi den tryggheten som skal til for å fylle en slik rolle.

PLUTSELIG SKJER DET

KLINISK BLIKK: – Vi observerer den nyfødte og familien kontinuerlig, sier barnepleier Stian Lerberg Torjussen.

Hvis mor eller barn blir akutt syke, må pleierne handle kjapt for å redde liv og hindre at pasienten får varig mén.

– I slike situasjoner må du vite hvordan du skal få tak i de ressursene du trenger, som for eksempel stansteamet, sier han.

På Rikshospitalet har barnepleierne obligatoriske drilldager for å kunne handle effektivt når det brått oppstår en kritisk situasjon. Men de ønsker mer drilling på akuttsituasjoner.

STIAN LERBERG TORJUSSEN, BARNEPLEIER

– Simulering av ulike akutte situasjoner er viktig for oss og for pasientene. Her kan en fagbarnepleier bidra, sier han.

IKKE BARE GLEDE

I løpet av sine ti år på barsel har Stian erfaring fra kritiske situasjoner. Han vet hvor han finner akutt-tralla og hvordan den skal brukes. Han er også i stand til å bruke og veilede nye pleiere i bruk av spesialutstyr og arbeidsmetoder. Ett eksempel er overvåking og stimulering av nyfødte som er slappe, eller som får pusteproblemer.

Stian og andre erfarne pleiere har et godt utvikla klinisk blikk. De ser når pasientens tilstand forverres, de tolker signaler og vet når de skal slå alarm. For å være trygg når det koker, tror Stian at pleierne må ha både erfaring og god opplæring. Men også på rolige dager kommer kompetanse og trygghet godt med.

– En fagbarnepleier vil styrke faget ved å organisere kurs, tverrfaglig samarbeid, seminar og fagdager tilpassa vår yrkesgruppe, sier Stian.

Og det skorter ikke på viktige tema. I tillegg til drilling og møte med familie i sorg ønsker han jevnlig oppdatering i ammeveiledning, blodprøvetaking, observasjon av mor og barn og en rekke andre prosedyrer.

ATTRAKTIV ARBEIDSPLASS

– Alle trenger trygge kolleger. En trygg kollega kan være en rutinert og godt skolert barnepleier, sier Stian.

Han tror en fagbarnepleier vil gjøre føde- og barselavdelinga på sykehuset til en bedre og mer attraktiv arbeidsplass.

– Derfor vil en fagbarnepleier øke sjansen for å rekruttere og beholde personale, sier han.

Brit Sollie Fure, hovedtillitsvalgt på føde- og barselposter på Rikshospitalet og Ullevål, opplyser at Fagforbundet i ti har jobba for å få oppretta en fagbarnepleierstilling.

– VI TRENGER ENGASJERTE LEDERE

Marie Dillerud, fagbarnepleier på Sykehuset Østfold, stusser når hun hører at OUS ikke har en eneste stilling som fagbarnepleier.

– Når barnepleierne og de tillitsvalgte i lang tid har prøvd å synliggjøre behovet for en fagbarnepleier, synes jeg det er på tide at ledelsen ved OUS evaluerer prosessen, sier hun.

Hennes sykehus var det første som fikk en stilling som fagbarnepleier i 2018. Dillerud er

Fagbarnepleier

Fagbarnepleier

Fagbarnepleier

Fagjordmor

årsverk

for barnepleiere, jordmødre og fagstillinger på alle landets sykehus og fødestuer.

Kilder: Kommunikasjonsavdelingene ved helseforetakene.

NB: Tallgrunnlaget er ikke helt fullstendig på grunn av enkelte upresise eller manglende svar fra noen få sykehus/fødestuer, men disse gir ikke store utslag på grafene. OUS er ikke med.

Fagjordmor

TYDELIG ØNSKE: Brit Fure sier at Fagforbundet på OUS lenge har hatt fagbarnepleier på ønskelista.

glad for at jordmødrene og ledelsen anerkjenner barnepleiernes kunnskap. Hun mener alle kvinneklinikker er tjent med engasjerte fagutviklere og ledere.

– Vi trenger ledere som brenner for barselomsorg. Da kan vi sammen høyne det faglige nivået, sier hun.

På Rikshospitalet håper Stian og kollegene hans at ledelsen er enig med Dillerud, og at de vil oppfylle drømmen om en fagbarnepleier på OUS. *

Kollegastøtte RITS® etter sterke opplevelser (traumer) hos voksne

Aktuelt etter ulykker, plutselig dødsfall, overgrep, trusler, sterke inntrykk, påkjenninger o.l. For kriseteam, bedriftstjenester, offentlige etater, sykehus, sosialarbeidere, miljøarbeidere, skoler, NAV og lignende. Grunnkurs i psykotraumtologi - modul 1 & 2 gir innføring i feltet og bruk av bearbeidende samtaler. Etter grunnkurset kan interesserte fordype seg videre i arbeid med bearbeidende samtaler gjennom modulene 3-4-5-6. Alle moduler varer en uke og ledes av Dr. med. Are Holen, som både er psykiater og klinisk psykolog.

RITS kollegastøtte 16-19/3 Tønsberg.

RITS 1 psykotraumatolog grunnmodell 13-17/4 Oslo.

RITS 6 psykotraumatolog 31/8-4/9 Spitsbergseter.

Ta kontakt for interne kurs.

Truet med kniv og jernstang

Tanita Yasmin Brakstad (19) skulle bare be en besøkende slutte å kaste metallavfall i restavfallet. Det endte med politianmeldelse, avhør og krisepsykolog.

TEKST OG FOTO: OLA TØMMERÅS

VOND OPPLEVELSE: – Det føltes som om den jernstanga skulle treffe hodet mitt, sier Tanita Yasmin Brakstad.

Tanita Yasmin Brakstad var skjelven da hun gikk hjem fra jobben som kundeveileder ved ØyVAR gjenbruksstasjon i Øygarden utenfor Bergen, en tirsdag tidligere i vinter. Ansatte ved gjenbruksstasjonene opplever ofte ufin oppførsel, stressede kunder som ikke tåler å bli veiledet og folk med nedlatende holdninger.

Hun forteller til Fagbladet at hun har opplevd lignende situasjoner flere ganger i løpet av sine to år i avfallsbransjen, men skynder seg å understreke:

– De aller fleste er hyggelige kunder som setter pris på å bli veiledet.

Men så er det altså dem som ikke tåler å høre det når skrotet ikke er korrekt sortert eller blir kastet på feil plass.

De aller fleste er hyggelige kunder som setter pris på å bli veiledet.

TANITA YASMIN BRAKSTAD, RENOVATØR

KASTER I FEIL KONTEINER

I november opplevde Tanita sistnevnte til fulle. Det endte med politianmeldelse, avhør og krisepsykolog.

Hun forteller at det var en rolig dag. Det var ingen kø og få kunder til stede. Det var ingen egentlig grunn til at ekteparet som kom kjørende for å tømme skrot, skulle være stressa.

Ekteparet parkerte utenfor konteineren for restavfall.

– De begynte å kaste metall i restavfallet. Jeg sa ifra at det måtte i enten konteiner 1 eller 10.

Da begynte det å bli ampert, forteller hun.

Like etter begynte paret å hive klær i restavfall, og ble korrigert igjen. Ifølge Tanita ga hun beskjed om at de bare kunne legge klærne i konteineren ved el-avfall.

– Jeg forklarte at vi samler det der for å veie klærne før det kastes, forteller hun.

Da kokte det over.

TRAKK KNIV

En kort disputt fulgte mellom ekteparet og veilederen.

– De spurte: Hvorfor kaster du ikke for oss? Jeg forklarte at jobben min er å veilede, ikke å bære avfall for dem.

Da drar mannen fram en kjøkkenkniv fra skrotet og sier «denne skulle du hatt i ryggen».

Kollega Kåre Schei bevitnet episoden. Han kom nærmere. Mannen roet seg og fortsatte å kaste avfallet sitt. Tilsynelatende var situasjonen avverget.

Det var den ikke.

Så snart Tanita er alene på sin post igjen, drar mannen opp en jernstang og hever den som til et slag eller kast.

– Jeg ble helt stiv. Det var kort avstand mellom oss. Jeg følte at jeg skulle få den stanga i hodet, sier Tanita.

Hun fjernet seg og sa ifra til kollega Kåre. Han ga ekteparet klar beskjed om at det ikke er greit, mottok en skyllebøtte av skjellsord, og så kjørte ekteparet av gårde.

– Jeg ble på jobb ut arbeidsdagen, men var litt fjern, gikk og surret. Jeg var redd for at ekteparet skulle komme tilbake, men mannet meg opp til å gå ut og møte nye kunder. Det er jeg glad for, for resten av dagen var det bare hyggelige kunder her, sier hun.

UAKSEPTABELT: – Ansatte skal verken finne seg i trusler eller dårlig atferd, sier verneombud Lars Vassenden (t.v.). Likevel opplever både han, stasjonsleder Richard Saure og Tanita Yasmin Brakstad at en liten andel av kundene har dårlig atferd.

Da hun skulle fortelle historien til blant annet politiet, kom skjelven. Arbeidsgiver sørget for time hos krisepsykolog. Men hun er ikke skremt vekk fra jobben.

– Det er fint å være med på gjenvinningsprosessen og få se at søppel blir til nye ressurser. Og så er det godt miljø og fine kolleger, sier hun.

– SKAL IKKE AKSEPTERES

Verneombud Lars Vassenden beskriver ufin oppførsel som en del av hverdagen på gjenbruksstasjonen, men er tydelig:

– Ansatte skal ikke trenge å ta imot verken trusler eller dårlig atferd.

Han sier at kundeveilederne står i en skvis.

– Vi har som oppgave å veilede og få kundene til å sortere og hive avfall i riktig konteiner, men vi har ingen sanksjoner å bruke dersom de ikke vil rette seg etter veiledningen. Det er mulig det burde vært sett på lovverket med tanke på mulig utestengelse av enkelte, sier han.

Det har ikke vært gjort noen større undersøkelse i Norge om trusler mot ansatte i renovasjon og gjenvinning. Avfall Sverige har derimot kartlagt problemer på gjenbruksstasjoner. Det ble avdekket at 41 prosent av de ansatte har

Vi har ingen sanksjoner å bruke dersom kunden ikke vil rette seg etter veiledningen.

LARS VASSENDEN, VERNEOMBUD

opplevd trusler eller vold. 80 prosent av gjenbruksstasjonene har opplevd lovbrudd som tyveri og levering av næringsavfall fordekt som privat avfall. Nettopp avdekking av lovbrudd er ofte grunnen til trusler.

I likhet med Brakstad understreker Vassenden at de aller fleste er både hyggelige og samarbeidsvillige.

– Vi har 200 til 300 kunder innom i løpet av en dag. Det er kanskje 2 til 3 prosent av dem som ikke oppfører seg, sier Vassenden.

Han mener det ofte skyldes at folk er utenfor komfortsonen.

– De er stresset og har kanskje allerede dårlig samvittighet fordi de vet at de ikke rakk å sortere som de skulle. Når veileder forsøker å hjelpe dem til å få avfall på riktig plass, så går de i forsvarsposisjon, forklarer han.

Det bekrefter også stasjonsleder Richard Saure.

– Det er sjelden at vi opplever trusler slik Tanita opplevde, og det skal aldri aksepteres. Vi opplever derimot ofte å bli tatt for gitt, men dersom renovasjonen ikke fungerer, ropes det jo høyt. Vi trenger et kontinuerlig holdningsarbeid om avfall og gjenvinning, sier han. *

Sjekk ut vårt brede tilbud innen sosialfag

Videreutdanninger:

• Konfliktarbeid og mekling

• Minoritetskompetanse i barnevernet

• Relasjonskompetanse i barnevernet

• Rus- og avhengighetsproblematikk

• Ledelse i helse- og omsorgstjenestene

• Verdibasert ledelse

Masterstudier:

• Sosialt arbeid

• Barnevern og barnevernsarbeid

• Medborgerskap, helse og velferd

• Familieterapi og systemisk praksis

• Interkulturelt arbeid

Finn ditt studium her

Ved VID får du fleksible studier, praksisnær undervisning og tett oppfølging.

Campus i Oslo, Bergen og Stavanger

Søk innen 15. april

TEKST: RØNNAUG JARLSBO FOTO: SIV DOLMEN JOBBEN MIN

En trill og en trall

Hvis du hører sangen om Skipper’n i korridorene på sykehuset, er sjansen stor for at du snart vil møte portør Siyyam Nabil Ahmad.

Hallo, hører du meg?

Den eldre kvinnen i senga utenfor røntgenavdelingen glipper med øynene. Joda, hun har hørt den lave, men tydelige stemmen til mannen i hvit uniform.

– Jeg heter Siyyam og er portør, fortsetter han.

– Nå skal jeg trille deg tilbake til sengeposten.

Ligger du godt?

Etter en bekreftende lyd fra hodeputa løsner

Siyyam hjullåsen på senga og ruller rolig av gårde over sykehusets skjeve linoleumsgolv.

– Si ifra hvis du blir kvalm eller synes jeg kjører for fort. Da stopper jeg med en gang.

PASIENTSTØTTE

Siyyam Nabil Ahmad er en av 47 portører på Ullevål sykehus i Oslo.

Han og kollegene fra den såkalte portørstallen i kjelleren kan sammenlignes med de usynlige, men helt nødvendige, leddene i et maskineri som aldri kan stoppe.

Nøyaktig hvor mange pasienter denne avdelingen av Oslo universitetssykehus tar imot hvert døgn, vet ingen. Men til sammen er 7000 mennesker ansatt her for å holde Oslo-folk friske og i live.

Portørenes oppgave er å frakte pasienter til og fra undersøkelser og operasjoner, og sørge for at helsepersonell har utstyret og medisinene de trenger for å ivareta liv og helse.

DET BESTE

MED JOBBEN:

Menneskemøtene

UTFORDRENDE

VED JOBBEN: Å trille døde og amputat

Det har hendt at Siyyam har hørt kolleger i andre stillinger si til pasienter at det er bare portøren når han kommer inn i et rom. Når han blir spurt om portørens plass i sykehushierarkiet, smiler han bare.

Firebarnsfaren kan når som helst holde et fyldig foredrag om hvordan en god portør bidrar til pasientsikkerhet, økonomiske pasientforløp og sykehusets helt nødvendige gode omdømme.

– Rundt om på et sykehus ligger og sitter det til enhver tid mange mennesker som lurer på hva som skal skje. At vi sørger for at de kommer seg til riktig sted, til riktig tid, kan få dem til å føle seg litt tryggere.

Hva det er som gjør at akkurat han passer i denne jobben?

– Jeg hørte en gang at hvis du smiler til pasienten, så blir han eller hun fortere frisk. Det tror jeg på.

Det gjelder like mye pårørende og kolleger, som pasienter.

Humor er også viktig. Siyyam har noen faste vitser og triks.

– Når jeg sjekker id-båndet hos mannfolka, sier noen jaså, du forsikrer deg om at du har rett pasient? Da svarer jeg at ja, det hadde vært kjedelig for deg om du havna på fødestua. Ikke at du har så mye å bidra med der... Da ler de godt.

Av og til akkompagnerer han trilleturen med en sang.

– Som regel går det i sangen om Skipper´n som skal ha seg mat og bare spiser spinat. Når

NAVN: Siyyam Nabil Ahmad

STILLING: Portør

BOR: Oslo

MÅLBEVISST PORTØR: Pasientene skal ikke bare fraktes trygt fra A til B, men helst føle seg litt bedre ved reisens slutt, mener portør Siyyam Nabil Ahmad på Ullevål Sykehus.

jeg er ferdig å synge, så ler de alltid. Bankers. Men jeg ser an situasjonen først, altså!

DOBBELT FAGBREV

Det er tre år siden den erfarne sikkerhetsvakta

skjønte at hvis han skulle gi ungene sine den oppveksten han ønsket, måtte inntektene spes på.

Kona jobbet som medisinsk sekretær på Ullevål sykehus. Hun foreslo at han skulle prøve seg som portør. Det var et yrke Siyyam aldri hadde hørt om, men han sjekket det ut, søkte, ble innkalt til intervju – og fikk jobb.

Tre år seinere jobber han fortsatt 50 prosent som sikkerhetsvakt på Munchmuseet og Skatteetaten, ved siden av full stilling som portør.

– Det er dyrt å leve, slår han fast.

Fra før har han fagbrev i sikkerhetsfaget. Nå tar han fagbrev som portør.

OMSORG VED REISENS SLUTT

Vel ti minutter etter avgang fra røntgenavdelingen, manøvrerer Siyyam senga til den eldre pasienten inn på et dobbeltrom, låser hjulene, sørger for strøm til nødvendige kontakter og får

LØNN

• Med fagbrev starter du på 452.000 kroner, mens du etter 16 år tjener 544.000 kroner, pluss tillegg.

• Startlønn for en portør uten fagbrev er 410.000 kroner. Lønn etter 16 år er 500.400 kroner, pluss tillegg.

KILDE: FAGFORBUNDET YRKESSEKSJON HELSE OG SOSIAL OG UTDANNING.NO

på plass et skjermbrett mellom rommets to beboere.

– Sånn. Har du det bra?

Igjen et lite nikk til svar.

– Nå trekker jeg i snora sånn at sykepleieren får beskjed om at du er på plass. Tusen takk for turen og god bedring!

Før han forlater rommet, tar Siyyam en tur bortom den andre pasienten for å høre om det er noe han kan bistå med.

TRYGT TEMPO

Ullevål sykehus består av flere titalls bygninger, spredt ut over et areal på 300 mål. Byggene er forbundet med innglasserte gangbruer over bakken og et nettverk av korridorer under bakken.

Et ukjent antall heiser løfter senger, utstyr og mennesker fra underverden til loft og helikopterdekk – og ned igjen.

Å skygge Siyyam gjennom arbeidsdagen er en vekker for orienteringsevnen.

Tatt i betraktning at han er en mann med 150 prosent jobb og fire barn fra 1,5 til 11 år, er det overraskende lett å holde følge med ham.

Turene går i et tempo som er trygt og

DRØMMEJOBB: Som barn var det dans og fotball som gjaldt. Aller helst ville han bli skuespiller eller fotballstjerne. Nå håper Siyyam at fagbrevet skal gi ham en lang karriere i helsevesenet.

behagelig for den som ligger i senga eller sitter i rullestolen.

Siyyam har også et annet argument for å holde moderat fart.

– Foreldrene mine kom til Norge som arbeidsinnvandrere i 1977. De har lært meg betydningen av å møte opp til rett tid og utføre jobben ordentlig. Samtidig har de advart mot å la jobben slite ut kroppen. «Husk, kroppen er ditt viktigste verktøy», pleide faren min å si.

ØKONOMISK FLYT

Alle portører er utstyrt med en liten grå dings med skjerm og pipelyd. Den aktiviseres med en firesifret personlig kode og minner om oldtidas personsøkere.

Alle portørbehov meldes inn til portørkoordinatoren i kjelleren. Vedkommende har full oversikt over hvor i sykehuset portørene befinner seg, slik at oppdrag og ansatt kan kobles sammen på mest hensiktsmessig måte.

Hovedregelen er at en portør aldri skal bevege seg fra en avdeling til en annen, uten å ha med seg noe.

Når et oppdrag er utført, logges det i den grå dingsen. Så er det bare å vente. Det går sjelden mange øyeblikk før det piper i lomma.

Noen ganger er pasienten som skal hentes, borte når portøren kommer. Når Siyyam ankommer hjerteavdelingen denne ettermiddagen, blir han møtt av en litt stressa sykepleier.

– Vi finner ham rett og slett ikke, men vi driver og leter. Kan du vente litt? spør hun.

SNART DOBBELT FAGLÆRT: Fra før har Siyyam fagbrev i sikkerhet. Snart kan han forhåpentligvis kalle seg faglært portør. Fagutdanning er viktig på mange måter, mener han: – Det gir bedre betalt, større profesjonalitet og høyere yrkesstatus.

HVORDAN BLI PORTØR

• Vg1 helse- og oppvekstfag og vg2 helsefagarbeider, helseservice eller ambulansefag. Deretter to år som lærling, før du går opp til fagprøve.

• Voksne med relevant arbeidserfaring kan ta fagprøven som praksiskandidat. Du må ha praksis tilsvarende fem år i yrket, før du avlegger en teoretisk og en praktisk prøve.

• Fagbrev på jobb: Krever at du har fast jobb og minst et års praksis i faget. Arbeidsplassen forplikter seg til å gi opplæring og veiledning. Du må bestå skriftlig eksamen før du kan melde deg opp til fagprøven.

KILDE: FAGFORBUNDET

YRKESSEKSJON

HELSE OG SOSIAL

OG UTDANNING.NO

Noen minutter senere er pasienten funnet. Han skal visst ingen steder med det første. Siyyam logger turen som «bom» og er klar for nye oppgaver.

DE GULE BOKSENE

Som barn ville Siyyam bli rik og berømt. Fotballspiller eller skuespiller. I hvert fall ikke jobbe på sykehus.

– Det var noe med lukta. Dessuten har jeg aldri vært så god til å forholde meg til sykdom og døde mennesker.

I islam sies det at hvis man vasker fem lik i løpet av livet, øker sjansen for å komme til himmelen. Da onkelen døde for 13 år siden, tenkte Siyyam at det var på tide å starte.

– Det ble veldig vondt og vanskelig for meg. Jeg fikk en slags angst etterpå.

Han er fortsatt ikke så glad i å trille døde mennesker eller de gule boksene med amputat, det vil si avkuttede kroppsdeler. Men han gjør det.

– Jeg leser en sure (et vers i Koranen, red. anm.), så går det greit. Etter at jeg begynte i helsevesenet, er jeg blitt mer moden. Hver dag blir jeg minnet om hvor heldig jeg er, for eksempel som kan gå rundt på egne bein. Ikke alle her kan det.

Han er glad i jobben.

– Det eneste som kunne vært bedre med denne jobben, er lønna. Jeg skulle ønske at jeg tjente så godt som portør at jeg kunne jobbe bare her. *

Små barn, store spørsmål

Barna på Lilleslottet barnehage lærer om forskjellige religioner. De ansatte mener tidlig kunnskap om religion kan skape tryggere barn og mindre konflikt.

TEKST: IDA TROSTERUD OG INGEBORG V RANGUL FOTO: KATHRINE GEARD

Ryddemusikken stilner på Ibsen-avdelingen, og de ni barna samler seg stille rundt Lena Svartkjønnli, pedagogisk leder for avdelingen. I dag skal samlingsstunden handle om jul – og om religion.

– Vet dere hva religion er? Spør hun. – Er det f-ordet, prøver en av barna.

– Nei, det er noe litt annet, svarer Svartkjønnli med et smil.

I et livsynsåpent samfunn skal offentlige institusjoner kunne håndtere tro og livssyn innenfor rammene av sin virksomhet.

Rammeplanen for barnehager sier at barna skal få kjennskap til grunnleggende verdier i kristen og humanistisk arv og tradisjon, og bli kjent med religioner og livssyn som er representert i barnehagen.

Hvordan praktiseres dette i hverdagen? Fagbladet har besøkt flere barnehager, med ulik religiøs formålparagraf, for å få svar.

En av dem er Lilleslottet. En vanlig barnehage på toppen av bydel Grorud i Oslo, som har barn med mange ulike bakgrunner og trosretninger.

TIDLIG INNFØRING I MANGFOLD

Forskning viser at mange ansatte opplever

arbeid med religion som krevende, ofte fordi de føler at de mangler kunnskap.

I Lilleslottet barnehage har de valgt å jobbe aktivt med religion. Cathrine Solgaard, fagleder i barnehagen, forteller at de mener det er viktig å introdusere barna for ulike trosretninger når de ennå er åpne og nysgjerrige.

– Ved å lære barna om religion i barnehagen, ruster vi dem for det samfunnet som møter dem senere. De lærer at det er helt greit at de tror på én ting, mens vennen deres tror på noe annet. Hvis vi lar være å snakke om religion, kan det virke ekstraordinært når de møter det på skolen, sier Solgaard.

– Vi ønsker at barna skal få et likeverdig syn på alle religioner og forstå at alle er like mye verdt, legger Nanna Hjelle, pedagogisk leder for avdeling Marie Curie, til.

Solgaard understreker at det er viktig at barna kjenner seg igjen i barnehagen, også religiøst. Det er særlig betydningsfullt i et system der rammeplanen i stor grad bygger på norske verdier, sier hun. Flertallet av barna i Lilleslottet barnehage er muslimer.

Når spørsmålene blir vanskelige, tyr de ansatte, som i likhet med barna har ulik religiøs bakgrunn, til felles undring framfor bastante svar.

TRYGGHET: Kunnskapen de ansatte har opparbeidet seg over tid, gjør at de føler seg tryggere i kunnskapsformidlingen. Pedagogisk leder Lena Svartkjønnli leder samlingen med trygg autoritet.

– Hvis vi ikke vet svaret, finner vi det sammen. Vi bruker Google, vi utforsker, og vi nærmer oss gjerne temaer med et filosofisk blikk. Barna blir flinke til å lytte til hverandres tanker, og spørsmål om alt fra rettferdighet til liv og død dukker opp, sier Solgaard.

DUPLO, EDDERKOPPER OG PROFETER

Tilbake på avdelingen får barna høre om både Jesu fødsel og historien som Muhammed og edderkoppen, hvor en edderkopp reddet Muhammed og vennen hans fra den skumle Quraysh-stammen.

Leder for den andre avdelingen i barnehagen

LIVSSYNSÅPENT SAMFUNN

Regjeringen lanserte i juni sin strategi for et livssynsåpent samfunn, der alle trygt skal kunne leve med sin tro eller sitt livssyn. Det betyr at offentlige institusjoner, som skole, barnehage, Nav eller sykehus må kunne håndtere tro og livssyn innenfor rammene av sin virksomhet.

bruker duplofigurer og andre leker for å gjøre fortellingene levende og visuelle. De ansatte liker best å jobbe med religion når de kan sammenligne høytider og historier.

– ÆÆÆ, roper barna i kor når mennene fra Quraysh-stammen går forbi spindelvevet.

– Pass deg, roper en annen engasjert.

Når andre religioner er representert, jobber de med det også.

– Vi har markert lysfesten divali når det har vært indiske barn her (ca. 80 prosent av befolkningen i India følger religionen hinduisme, red.anm.). Med tiden synes jeg kristendom og andre religioner har blitt mer likestilt i

barnehagen. Vi pleier å se på likheter og forskjeller mellom religionene, forteller Svartkjønnli.

SIDE OM SIDE

Selv om flertallet av barna er muslimer, tror Solgaard at de i Lilleslottet feirer jul på samme måte som mange andre barnehager.

– Vi har Lucia og nissefest, men vi markerer også ramadan. I tillegg til julekalender har vi «ramalender», der vi teller ned til id-feiringen, forteller hun.

For de ansatte er det viktig å løfte fram høytider som barna feirer hjemme.

– Før et barn begynner hos oss, kartlegger vi religion og eventuelle ønsker knyttet til det. Vi har for eksempel et katolsk barn, og foreldrene lurte på om det tredje adventslyset kunne være rosa, så det ordnet vi, forteller Hjelle.

MER ÅPENHET, MINDRE KONFLIKT

De ansatte opplever at barna i dag snakker om religion med større ro og større forståelse enn tidligere barnegrupper.

– Før kunne vi høre at barna brukte begrepet haram mye, for eksempel hvis noen trodde på julenissen. Slik opplever vi det ikke med barnegruppene vi har nå. Det kan virke som at det er større aksept for ulikheter, sier Solgaard. Også foreldre viser større respekt for hverandres religioner.

– Jeg tror foreldrene skjønner at vi driver med

TRO PÅ ARBEIDSPLASSEN

• I et livssynsåpent samfunn skal offentlige institusjoner håndtere tro og livssyn innenfor rammene av sin virksomhet.

• Fagbladet ser på hvordan ansatte på sykehus og i barnehager gjør dette i praksis.

Skann QR-koden og les mer om tro på arbeidsplassen!

kunnskapsformidling og ikke forkynnelse. Vi prøver jo ikke å gjøre muslimske barn kristne, eller omvendt. Det virker som at foreldrene opplever at vi tar alle religioner på alvor, siden vi markerer id og ramadan også, sier Hjelle.

Likevel merker de at noen foreldre velger å holde barna hjemme når enkelte temaer skal jobbes med. *

LOV OM BARNEHAGER

• Barnehagen skal bygge på grunnleggende verdier i kristen og humanistisk arv og tradisjon, verdier som kommer til uttrykk i ulike religioner og livssyn og som er forankret i menneskerettighetene.

• Private barnehager og barnehager eid eller drevet av menigheter innen Den norske kirke kan i vedtektene fastsette særlige bestemmelser om tros- eller livssynsformål.

• Utvidet formålsparagraf betyr at barnehagen formidler verdier, tradisjoner og historie fra sin tro og livssyn. Men barnehagen skal fortsatt ivareta barnehagelovens grunnleggende verdier.

• Rammeplan for barnehagen slår fast at barna skal få kjennskap til grunnleggende verdier i kristen og humanistisk arv og tradisjon, og blir kjent med religioner og livssyn som er representert i barnehagen.

• Barnehagen skal la barna få kjennskap til fortellinger, tradisjoner, verdier og høytider i ulike religioner og livssyn, og erfaringer med at kulturelle uttrykk har egenverdi.

SUNT OG GODT: Nirmi, Selma og de andre barna skal spise ris og laks til lunsj i dag. I barnehagen serverer de sjelden kjøtt.

MORGENKOS: Jeremiah, Damien og Louis leker med biler før samlingsstunden.

Med over 1 million medlemmer får vi bedre avtaler på ferie- og fritidstilbud.

Les mer på lofavor.no

Sekretærane kviskra. Då sa legen stopp

Det nye opne kontorlandskapet på sjukehuset

gjorde at tilsette kviskra. – Legen kom inn og fortalte at kviskring er skadeleg for stemmebandet, seier tillitsvalde Christine Myrvang.

TEKST OG FOTO: ØYSTEIN WINDSTAD

Landskapet er utfordrande. Vi er så mange som sit med telefonar og støy rundt oss. Det blir forstyrringar av legar og sjukepleiarar som skal inn og spørje oss om noko. På det gamle sjukehuset hadde vi eigne kontor der to eller tre sat og jobba stille og roleg. No slit fleire med veldig mykje hovudpine. Det er sjukdom grunna mykje støy, dårleg og tung luft, seier helsesekretær Sidra Choudhry.

Ho er ein av fleire tilsette ved Drammen sjukehus som meiner noko må bli betre ved sjukehuset, sjølv om helseminister Jan Christian Vestre (Ap) beskreiv det som i europeisk toppklasse ved opninga hausten 2025.

– Det er så mange som kjem inn og mykje forstyrring og bråk. Det er mange som går forbi heile tida. Du klarer ikkje så enkelt å jobbe og konsentrere deg, seier kollega Fakhra Mustafa.

– LEGE REAGERTE

Christine Myrvang er hovudtillitsvald for Fagforbundet ved sjukehuset.

Ho fortel om ein øyre-nase-hals-lege som reagerte på at mange kviskra til kvarandre i det opne landskapet:

– Legen sa då at kviskring har dårleg effekt på stemmebandet ditt når du kviskrar mykje. Det kan gje skadar på stemmebandet å kviskre mykje over lang tid. Dei det gjaldt, har fått beskjed om at dei må slutte med det og snakke med vanleg stemme, seier Myrvang.

Fagbladet har snakka med legen, som stadfestar at rådet vart gjeve, men ikkje vil gå inn ein offentleg debatt om kontorutforming.

MANGE YRKESGRUPPER SIT SAMAN

Myrvang likar elles at helsesekretærar sit saman med andre yrkesgrupper:

– Her sit legar, sjukepleiarar og helsesekretærar saman, seier ho og peikar ut over ei øy med opne kontorlandskap.

Myrvang likar tanken godt: Dei ulike yrkesgruppene skal sitje nær kvarandre, bli godt kjent og raskt skal kunne løyse oppgåver i lag.

Problemet, seier ho, er at måten kontora er løyst på, verkar mot si eiga hensikt. Dei tilsette vert mindre sosiale og snakkar mindre saman.

NYTT: Dei heilt nye kontora ved Drammen sjukehus er laga i form av øyer, og tanken er at det skal vere kort veg mellom yrkesgrupper som sit saman.

INNESTEMME: Fakhra Mustafa (t.v) diskuterar situasjonen for helsesekretærane saman med hovudtilltsvalde Christine Myrvang og Sidra Choudhry inne ved ei av kontor-øyene på Drammen sjukehus.

Og det har vore ein del hysjing på kontoret i Drammen, ifølgje Myrvang.

– I praksis fungerer kontorløysinga suboptimalt fordi ein er redd for å forstyrre kollegaene eller ei anna yrkesgruppe. Ein dempar seg, kviskrar eller kanskje vel å ikkje spørje. Du spør berre når det verkeleg er viktig. Og det går utover det sosiale. Du får ikkje det gode arbeidsmiljøet der nokon snur seg og spør korleis helga var, seier ho.

SKAL EVALUERE LANDSKAPET

Gro Vik Knutsen er fagsjef medisin ved Drammen sjukehus.

På e-post svarar ho at dei skal gå igjennom erfaringane med ope kontorlandskap: «Både tilsette og leiinga ved Drammen sjukehus ser at det er behov for å justere dei

opphavlege planane, slik at ein i større grad kan ta omsyn til individuelle behov.»

Ho skriv at dei etter innflyttinga 5. oktober har fått erfaringar med korleis kontorløysinga vert opplevd av dei tilsette. For kontortilsette som sit mykje i telefonen, og som òg handterer konfidensielle samtalar, ser leiinga at det kan vere særleg krevjande å sitje i landskap.

«Nokre av dei tilsette er tilbydde å sitje i cellekontor når dei har arbeidsoppgåver som tilseier dette. Bruk av støydempande hovudtelefonar/ordinære hovudtelefonar kan òg bidra noko til betre», skriv Knutsen. Ho opplyser om at det er planlagt ei evaluering av bruken av kontorlandskapet med tanke på å gjere justeringar. Den økonomiske situasjonen og «frys» i bygningsmessige tilhøve gjer det likevel ikkje mogleg å gjennomføre store ombygginga. *

Miljøvennlig død

I Vestfold sørger kommunene for å ta vare på miljøet helt inn i det siste. Her finner vi Norges første og eneste elektriske kremasjonsovn.

TEKST:

INGEBORG V RANGUL

FOTO: PER FLAKSTAD

Det er stille i det store rommet hvor den elektriske kremasjonsovnen dominerer.

Fagarbeider Kurt Kretzschmar raker asken ned i en metallboks og tar den med til arbeidsbordet. Her sorterer han ut metallbiter som skal videre til gjenvinning.

Etter hver person som kremeres, blir det tre til seks kilo aske. Dette siles med rolige bevegelser ned i urnen av komprimert mais- og trevirke, før Kretzschmar forsegler den. Urnen merkes med kremasjonsnummer og personalia og settes inn i et eget urneskap.

I urneskapet er det egne plasser for urner som skal hentes av pårørende, de som skal til askespredning, og de som skal sendes til de ulike kommunene. Bak dette ligger mye logistikk.

– Det er viktig å ha stålkontroll her. Feil skal ikke skje, sier daglig leder Monika Holm Svinsholt. Alt av metall resirkuleres og gjenvinnes. Inntektene fra dette går tilbake til krematoriet.

STRENGERE UTSLIPPSKRAV

På 2000-tallet ble det innført strengere utslippskrav for krematorier, og oppgradering ble nødvendig. Det er dyrt. Derfor slo Horten, Tønsberg, Sandefjord og Larvik kommune

i Vestfold seg sammen og bygde et nytt og moderne krematorium.

Dette ble åpnet i 2010. I juli 2024 ble to gamle ovner erstattet med én elektrisk ovn. Den første og hittil eneste i Norge.

Den nye elektriske ovnen har samme kapasitet som de to gamle. Bedre kapasitet skyldes at murverket er mer solid, og at ovnen ikke må kjøles ned slik som gassovnene måtte.

I perioder med høyere antall dødsfall kan den ta flere kister.

FORNYBAR ENERGI OG REDUSERT FORBRUK

I kjelleren står ovnens hjerne. Her måles CO2

NESTEN HALVPARTEN

VELGER KREMASJON: Fagarbeider Kurt Kretzschmar raker aske og beinrester ut av kremasjonsovnen. Dette skal kjøres i en kvern til det blir fint støv som legges i en urne.

og støv, og her samles utslippet fra blant annet amalgam som finnes i tennene. Helt til slutt, når det som kan renses, er renset, slippes resten ut gjennom pipa. Det meste av det er vanndamp.

Utslippsmålingene viser reduksjon av energiforbruk og CO2. Det totale energiforbruket er redusert med rundt halvparten. Overskuddsvarmen brukes til å varme opp bygget og til snøsmelting om vinteren.

Prosessen med å møte de strengere utslippskravene startet med å kartlegge krematoriets miljøavtrykk. Deretter så de på fordeler og ulemper med å oppgradere de eksisterende ovnene.

FOREGANGSKREMATORIUM: Fagarbeider Beathe Olafsen og daglig leder Monika Holm Svinsholt ved Vestfold krematorium forteller at det er mulig å bestemme og gjøre mye selv når en nær er død.

– Siden vi endte med å bytte ut ovnene, var det helt klart at det skulle være fornybar energi, og i konkurransen sto det mellom biogass og elektrisk. Det var den elektriske ovnen som kom best ut i konkurransen, sier Holm Svinsholt.

Hun forklarer at fordelene med den elektriske ovnen er mange.

– Nå har vi en solid ovn av god kvalitet som også krever mindre vedlikehold enn de gamle.

FLERE VELGER KREMASJON

I dag velger nesten halvparten av Norges befolkning kremasjon. Mot 2050 forventes antallet døde å øke fra dagens 44.000 til over 60.000 årlig, kremasjonsandelen kan stige til 75 prosent, viser en rapport fra Hovedorganisasjonen KA. Kremasjonskapasiteten i dag er på rundt 30.000 kremasjoner årlig.

– I Vestfold er det faktisk enda flere som velger kremasjon, og i fjor var kremasjonsprosenten 64 prosent i fylket vårt. Det har nok sammenheng med at mange vestfoldinger bor i byer, sier Holm Svinsholt.

FRA HEMMELIG TIL ÅPENT

Varmen og røyken omfavner kisten når den løftes opp og føres automatisk inn i kremasjonsovnen som holder 700-800 grader.

Dette er den eneste kremasjonsovnen i Norge hvor blomstene er med inn i ovnen.

Vestfold krematorium har vært gjennom flere

VESTFOLD KREMATORIUM

• Drives gjennom et samarbeid mellom kommunene Horten, Tønsberg, Sandefjord og Larvik.

• I tillegg kjøper kommuner utenfor eierkommunene, som Kristiansand og Stavanger, tjenester fra krematoriet. De sender for eksempel ekstra store kister hit.

• Hver kremasjon tar mellom én til to timer og gjennomsnittlig er det seks kremasjoner daglig, årlig rundt 1350. Antall årlige kremasjoner har økt fra 1019 i 2011.

oppgraderinger de siste årene.

– Vi åpnet nylig en ny fløy, som inneholder et helt nytt seremonirom, forteller fagarbeider Beathe Olafsen.

Krematoriet ligger på ei elleve mål stor tomt med epletrær og stor plen. Gjennom de store vinduene kan de fire ansatte se rådyr og fugler og en dronninggrav, hvor det er funnet spor etter likbrenning.

– Tidligere lå gjerne krematorieovnene i kjelleren. Det hele var litt hemmelig. Her kan pårørende få være med inn og se når kisten settes inn, eller de kan sitte i et eget rom med vindu mot ovnen, sier Olafsen.

Betong, tegl og lyst treverk går igjen i materialvalget.

De to seremonirommene er livssynsnøytrale, og de som ønsker, kan holde minneseremonien her. Rundt 1 prosent velger også å være til stede når kisten føres inn i ovnen.

Olafsen sier at hun synes det er fint å tilby ulike tjenester og være imøtekommende. Slik blir jobben mer meningsfylt.

– Tradisjoner er viktig, men vi kan ikke pålegge noen hvordan dette skal gjøres. Kan vi gjøre noe, tilpasser vi oss. Dette er et sted ikke bare for det tekniske, men også for ritene og de etterlatte.

– Vi vil være foregangskrematorium, fastslår hun. *

Det skal lønne seg å jobbe for fellesskapet!

DU SOM JOBBER I DET OFFENTLIGE, har en av landets beste pensjonsordninger. Den skaper sikkerhet for deg og dine den dagen du skal ta ut pensjon, men også om noe skulle skje med deg.

Men, livet skal også leves nå!

Derfor får du som har pensjon i KLP hele 20 % lavere pris på forsikringer, og ekstra god boliglånsrente - fra 4,68%.

Finn ut hvor mye du kan spare på å flytte boliglånet eller forsikringene dine til osspå klp.no

Helena er en del av uføre-gåten

En ny rapport viser forskjeller mellom yrker og kjønn når det gjelder uføretrygd. Ekspertene har mange ubesvarte spørsmål.

TEKST: VIGDIS ALVER OG BERIT BAUMBERGER FOTO: ALF RAGNAR OLSEN

Det var helt katastrofe, og samtidig en lettelse. Det lå mye identitet i jobben, som jeg følte at jeg mestra bra, sier Helena Wiksaas Føreland (45).

Fra huset øverst i boligfeltet i Voiebyen i Kristiansand har familien panoramautsikt.

– Jeg var faktisk på trilletur med et av barna i barnehagen da vi bestemte oss for å legge inn bud, minnes hun.

Tiden da hun trillet rundt på barnehagebarn, er for lengst over. Stadig flere kvinner, som Helena, blir uføre. Blant menn ser man ikke den samme trenden, viser KLPs arbeidslivsrapport. De som jobber i barnehage, slik Helena gjorde, er blant de særlig utsatte.

For Helenas del ble et tungt løft på jobb og en prolaps starten på veien ut av arbeidslivet, selv om hun også har andre helseplager.

To operasjoner og flere runder i Navsystemet senere, endte hun opp som hundre prosent ufør. Det var tungt. Et nederlag.

– Men det er også en lettelse at vi bor i et

land som har et system som fanger oss opp, sier 45-åringen.

ULIKE YRKER – ULIK RISIKO

Barnehagelærere, pedagoger og fagarbeidere ligger på topp når det gjelder yrker med høy grad av uføre, ifølge KLPs tall. Hjelpepleiere er også langt oppe på lista (se faktaboks).

Rapporten baserer seg på innsikt om rundt én million yrkesaktive med rettigheter fra KLP, altså først og fremst ansatte i kommuneog helsesektoren.

Fagbladet har møtt tre kvinner fra tre av yrkene som står høyt på den dystre lista:

• Barne- og ungdomsarbeider Helena (45), som er helt ufør

• Renholder Eva (58), som er 50 prosent ufør – og sykmeldt.

• Helsefagarbeider Maren Emilie (26), som håper på et langt arbeidsliv.

Hunden Vilma, familiens gledesspreder og vaktbikkje, har tatt plass på Helenas fang.

– Jeg satt alene og gråt og lo om hverandre, forteller Helena, om dagen da Nav-vedtaket kom.

Hun er ikke overrasket over funnene i KLP-rapporten.

– I barnehagen kan du ha 20 barn som springer rundt – og tilsvarende mangel på kontroll over ergonomi. Høyt støynivå, uheldige og repeterende arbeidsstillinger med bøying, løfting og vridning. Smitte, lite mulighet for fleksibilitet, tilrettelegging eller hensyn.

– Man må bare bite tennene sammen, oppsummerer hun.

SAMMEN: Hunden Vilma, familiens gledesspreder og vaktbikkje, har tatt plass på Helenas fang.

KVINNER UTSATT

Mens 11,4 prosent av kvinner er uføre, er tallet for menn 4,5 prosent. Og mens uførhet øker blant kvinnene, står det stille for menn, ifølge KLPs tall.

Helena tror det kan handle om at kvinner drar en større del av lasset hjemme:

– Vi jobber mye utenom den jobben vi har, vil jeg si, altså på hjemmebane. Men jeg tror også vi kvinner går og tenker og kverner på saker. Det gjør oss mer slitne og sårbare, og da går vi også lettere i dørken.

ULØST GÅTE

Forsker Tove Midtsundstad ved Fafo har lenge fulgt forskning rundt uførhet. I kommunal sektor har det i mange år vært slik at kvinner blir mer uføre enn menn, ifølge forskeren.

Derfor er heller ikke hun overrasket over KLPs rapport: Både fysisk og psykisk tungt arbeid sliter på de ansatte i mange av de kvinnedominerte yrkene, sier hun.

– Kvinner har ofte også høyere fravær når de er i samme type yrke som menn, og det er mye vi ikke vet om årsakene rundt dette, sier Midtsundstad.

tema | kvinner og uførhet

«Kvinner har ofte også høyere fravær når de er i samme type yrke som menn.»

TOVE MIDTSUNDSTAD, FORSKER

– Men sykefravær er inngangen til uførhet, det henger sammen. Derfor er det også mange ubesvarte spørsmål rundt hvorfor kvinner blir mer uføre enn menn, sier Midtsundstad.

Hun mener det på sikt kan bli ekstra interessant å se om uføretallene vil øke mer.

– Pensjonssystemet i offentlig sektor er endret, slik at tidligpensjon ikke er så tilgjengelig som før. Det er derfor rimelig å tro at andelen sykefravær og uførhet nå vil øke etter 62 år, sier forskeren.

Hun forklarer det med at flere trolig ikke vil klare å «holde ut», uten tidligpensjon som en «mulighet».

HØNA ELLER EGGET?

I sin ferske doktorgrad har Karina Undem ved Statens arbeidsmiljøinstitutt (Stami) undersøkt sammenhengen mellom yrke og hvor lenge folk mellom 30 og 65 år jobber i nordiske land.

– Yrket har mye å si for hvor lenge folk er i arbeid, sier Undem.

Nå skal hun og forskergruppa studere konkrete yrker for å finne årsaker til at noen har kortere tid i yrket, mens andre har lenger.

– Vi tror en årsak er selve yrket og belastningene i det, sier Undem.

Det kan også skyldes forskjeller mellom folk som jobber i de ulike yrkesgruppene, og at dette påvirker hvor lenge de jobber i yrket, sier hun:

– Det kan være livsstil og helseulikheter, som egentlig ikke har noe med selve yrket å gjøre, men som er felles for folk i samme yrkesgruppe, sier Undem.

I den nye undersøkelsen er det brukt norske data fra Statistisk sentralbyrå (SSB), og tilsvarende data fra Finland og Danmark, noe som betyr at cirka fem millioner mennesker er inkludert. Ni yrkesgrupper sammenlignes.

tema | kvinner og uførhet

– I alle land er det samme tendens: Ledere og politikere og de med lengst utdanning har flest år i arbeid. De har også mindre tid med sykefravær, arbeidsledighet og uføretrygd enn andre, sier Undem.

Funnene viser samme land-likhet når det gjelder å jobbe kortest. Her dreier det seg om yrkesgrupperingen «Salg og service, og omsorgsyrker» og såkalte manuelle yrker, særlig de uten krav til utdanning.

Den største forskjellen er årsaken til at enkelte yrkesgrupper har færre år i jobb: I Norge var det sykefravær og uføretrygd, i Finland arbeidsledighet og i Danmark uførepensjon og frivillig tidligpensjonering.

– En del av forskjellene kan trolig forklares med hvordan velferdstjenestene er utformet i de ulike landene, som at Norge har en lengre sykmeldingsperiode, sier Undem.

TIL Å KJENNE IGJEN

Renholder Eva Ørndal Bjønnes (58) er svært godt kjent med de «velferdstjenestene» som

«Vi tror en årsak er selve yrket og belastningene i det.»

KARINA UNDEM, FORSKER

Stami-forskeren snakker om. Nav, fastlegen og fysioterapeuten har samarbeidet med henne i mange år allerede, med ett mål: å holde henne delvis i jobb så lenge som mulig.

Først ble hun 25 prosent ufør, så 50 prosent. Nå har hun vært sykmeldt siden februar i fjor, etter en ryggoperasjon. Hun er akkurat ferdig hos fysioterapeuten og trasker den korte distansen bort til gamle Klæbu rådhus, arbeidsplassen hennes gjennom snart 30 år som renholder.

– Arbeidsplassen min har vært som en medisin for at jeg har klart å stå i jobb så lenge som jeg faktisk har. Folka her! Derfor sitter det også langt inne å si at man kaster inn håndkleet. Så jeg vil prøve litt til, sier Eva.

Yrket fikk hun i «arv» fra moren, som jobbet som renholder i 40 år. Hun kjøper ikke umiddelbart at det er selve yrket som har slitt henne ut. Det er jo lettere nå enn før.

– Men legen mener det er jobben, forteller hun.

Hun har vondt i korsrygg og håndledd. Hun

har droppfot i venstre ankel og artrose i venstre hofte. Hun er operert i en albue, i venstre skulder og i ryggen.

– Er det riktig å presse seg sånn at man må ta smertestillende for å komme seg på jobb og smertestillende når man kommer hjem?

Tårene kommer, kollegaen ved siden av tar over praten, med trøstende ord: – Jeg skjønner hva du mener, man vil jo så gjerne, man er vant til å mestre og bidra. Det sitter langt inne å akseptere hvordan ting er, sier Anita Persson.

Eva, Anita og de andre på Klæbu rådhus snakker åpent sammen om det meste, også om egen helse. Hver torsdag er Eva her, selv om hun er sykmeldt, for å spille kort med de eldre på dagsenteret.

Så vil de nærmeste månedene vise om hun prøver seg én gang til i arbeidslivet – eller om uføregraden skrus opp igjen, nå til 100 prosent.

MYE UBESVART

Det har lenge vært store politiske diskusjoner rundt uføre-veksten, og hva som kan gjøres. Kvinnearbeidshelseutvalget ble nedsatt av regjeringen for å kartlegge kvinners arbeidshelse og foreslå tiltak for å få ned fravær og frafall.

«Så lenge kvinnene håndterte jobb, ignorerte de plagene.»

MARIANNE GJELLESTAD, FOLKEHELSERÅDGIVER I AGDER

Nylig var det høringsfrist på rapporten som kom i fjor.

Kvinner i Norge har høy arbeidsdeltakelse. Samtidig jobber de mye deltid og er overrepresentert i yrker med høy arbeidsbelastning og betydelige helserisikoer.

En viktig årsak til kvinners helseproblemer er kombinasjonen av psykososiale belastninger som emosjonelle krav i jobben, lav selvbestemmelse og fysisk tungt arbeid, er en av konklusjonene.

Men det er likevel mange ubesvarte spørsmål, og ett av flere foreslåtte tiltak er mer forskning.

Det er førsteamanuensis Marianne Gjellestad enig i. I 2024 tok hun doktorgrad ved Universitetet i Agder på hvordan biologiske kjønnsforskjeller kan påvirker arbeidsdeltakelse.

Forskningen handler ikke direkte om uførhet, men kan forklare noe om frafall fra arbeidslivet.

– Det er mange hypoteser, det sier noe om kompleksiteten. Det snakkes mye om kvinners høye fravær, men kvinnehelse og det tilknyttet reproduksjon er ofte usynlig og lite anerkjent i arbeidslivet. Det gjør at vi ofte ser på det som individuelle problemer, sier Gjellestad.

– De ulike hypotesene rundt kvinners fravær bør ses på i sammenheng i ny forskning. Ulike

VENNSKAP: Samholdet på jobben betyr mye for Eva. Her omfavnes hun av kollega Anita Persson. FOTO: BERIT BAUMBERGER

tema | kvinner og uførhet

forhold kan påvirke samtidig, sier Gjellestad.

Hun lister opp forskjellige hypoteser:

• dobbeltarbeid-hypotesen – at kvinner har flere roller,

• arbeidsmiljøhypotesen – at det er ulike belastninger i arbeidsmiljøet der kvinner og menn dominerer,

• den sosiokulturelle hypotesen – at kjønn har ulik atferd som påvirker arbeidsdeltakelsen.

Den biologiske hypotesen, om at kjønnsforskjeller i biologi kan forklare hva som gjør kvinner mer syke, har Gjellestad forsket ut fra.

Hun intervjuet blant annet lærere og sykepleiere. Begge yrker har mange kvinner, og kjønnsforskjeller i sykefraværet.

Flere av dem hadde plager som kunne knyttes til kvinnehelse, uten at de hadde tenkt på det som relevant i sammenhengen.

– Så lenge kvinnene håndterte jobb, ignorerte de plagene. Men en usynliggjøring av normale helsetilstander kan føre til at kvinner må finne individuelle løsninger. Ved å normalisere det som er vanlige plager, kan vi løfte det opp på et synlig nivå med livsfasepolitikk og HMS-tiltak, mener Gjellestad.

SER POSITIVT PÅ YRKET

Mens renholder Eva snart er på vei ut av arbeidslivet, er Maren Emilie Granstad (26) nyutdannet helsefagarbeider.

Hun trives godt på en korttidsavdeling på Mariehaven helsehus i Bærum. Samtidig vet hun at yrket kan slite på kropp og helse.

– Det gjelder å bruke riktige arbeidsstillinger og løfteteknikker for å skåne kroppen, sier hun. Hun startet som pleieassistent her i 2017 og tok fagbrevet i fjor høst.

– Jeg er takknemlig for å være frisk og kunne jobbe. Jeg prøver å passe på, så jeg kan stå i yrket til pensjonsalder.

Det renner blek vintersol inn av vinduene når Maren Emilie viser vei i avdelingen. Fra et rom høres kraftig hosting, på et annet sitter en pasient i en lenestol.

For Maren Emilie dreier hverdagen seg i stor grad om å finne balanse mellom fysisk krevende og mindre belastende oppgaver.

Det kan bli mange tunge løft, og vakta gir utallige skritt på harde gulv. Senger skal res, mange må ha hjelp til stell og annen oppfølging. Hun tar også blant annet blodtrykk, måler tempen og respirasjonsfrekvens.

Mange arbeidsstillinger er krevende.

Opp en trapp står hjelpemidler på rekke og rad: ståheiser, rullestoler og dostoler blant mye annet.

– Jeg prøver å ta meg tid til å gjøre ting ordentlig og bruke utstyret riktig, men i akutte situasjoner må det handles raskt.

Når det er mange sykmeldte, blir vakta tøffere. Ofte dropper hun pause for å få jobben gjort. Det er turnus med kveldsvakter og helgejobbing.

– Etter jobb samler jeg krefter hjemme, så jeg får overskudd til neste vakt.

Yrket kan ha mange følelsesmessige påkjen-

PASSER PÅ: For Maren Emilie Granstad (26) var yrkesvalget innen helse inspirert av familien, med en far som er ambulansearbeider.

UFØRHET BLANT KVINNER ØKER I ALLE ALDERSGRUPPER FRAM TIL 60-ÅRENE. HOS MENN SER MAN IKKE

SAMME TREND

• Fagarbeidere, barnehagelærere, pedagoger og hjelpepleiere er yrker med høyest antall nye uføre fra 2021 til 2024.

• Det er 6,1 prosent nye uføre kvinner i gruppa barnehagelærere og pedagoger, mens tallet for menn er 2,8 prosent.

• Likende forskjeller mellom kjønn har også fagarbeidere og hjelpepleiere.

• Kjønnsforskjellene er størst i alderen 30-39 år.

• Rapporten sier ikke noe direkte om årsaken til uførhet i de ulike yrkene og kjønnsforskjellene.

KILDE: KLP s ARBEIDSLIVSRAPPORT 2025. TALLENE ER KORRIGERT FOR STILLINGSGRAD OG UFØREGRAD

«Vi står ved et veiskille. For å kunne ha et godt velferdssamfunn i framtida må vi tenke nytt.»

ULF ANDERSEN, NAV

ninger. Forskning har vist at det som kalles emosjonelle krav, også kan forklare økt risiko for sykefravær. I fjor ble slike krav og belastninger en ny risikofaktor for arbeidsmiljø i arbeidsmiljøloven.

– Å prate om triste situasjoner er viktig å gjøre med kolleger. Dessverre har vi ofte ikke nok tid, sier Maren Emilie.

For henne dreier det seg mye om å skille godt mellom jobb og fritid.

– TAP FOR SAMFUNNET

Ifølge nye Nav-tall mottar nærmere 375.000 nordmenn uføretrygd, av dem over 220.000 kvinner. Tallene øker.

– Ja, vi er bekymret, sier statistikksjef Ulf Andersen i Nav.

– Det er mest fordi det for mange uføretrygdede innebærer at de ikke deltar i arbeidslivet. Det er et tap for den enkelte og for samfunnet, sier Andersen.

Han er tydelig på hva som er den største bekymringen:

– Vi står ved et veiskille. For å kunne ha et godt velferdssamfunn i framtida, må vi tenke nytt. Vi kommer ikke til å ha nok folk. Vi må ta vare på de som blir syke og sørge for at de kommer tilbake i jobb.

Samtidig som pila for uføretrygd peker oppover, har også sykefraværet vært en politisk verkebyll. Ifølge SSB har Norge i flere år hatt høyere fravær enn våre naboland.

I desember 2025 kom regjeringen med nye forslag for å få ned fraværet, blant annet krav om tydeligere plikter til den sykmeldte.

De foreslår også at sykmeldte midlertidig skal kunne jobbe med annet enn det som står i arbeidsavtalen, og at arbeidsgiveren skal ha tidligere krav om tilrettelegging.

Navs Andersen sier det er avgjørende å få ned

OTOF

sykefraværet for å få ned antall uføre.

– Det er veldig komplisert. Men uansett tror jeg det er helt feil å gjøre noe med retten til sykepenger. Det er å starte i feil ende.

Nav tror heller på tidligere og spissere innsats mot de som trenger det mest, systematisk samarbeid på tvers av sektorer, og at arbeidsgiverne involveres mer, sier Andersen.

– Det hjelper heller ikke med lange køer i helsevesenet, legger han til.

Nav har ingen oversikt over yrker og uførhet. Ofte er det lenge siden den uføre var i jobb, og veien fra sykmelding via arbeidsavklaringspenger (AAP) og kanskje arbeidstrening, er lang.

Det viser også Helenas historie.

SJU LANGE ÅR

Det gikk sju år fra Helena først ble sykmeldt til hun ble ufør. I den perioden var hun blant annet delvis tilbake i jobb og på arbeidsutprøving som sekretær i resepsjonen i barnevernet.

Målet var å unngå å bli helt ufør. Det klarte hun ikke, men hun skryter likevel av Nav.

– Veilederen min var helt fantastisk. Det var godt å føle at denne personen virkelig kjempet for meg.

SNITTALDER FOR UFØRETRYGD

På spørsmål fra Fagbladet har KLP beregnet snittalder for overgang til uføretrygd for ulike yrkesgrupper.

• Barnehagelærere: 50,7 år

• Andre fagarbeidere: 53,8 år

• Hjelpepleiere: 55,1 år

• Assistenter: 55,5 år

• Renholdere: 55,9 år

• Ledere: 56,6 år

KILDE: KLP. SNITT-TALLENE GJELDER PERIODEN 2016-2024

Hva nå?

Jo, livet er fortsatt langt for en kvinne på bare 45 år. Hun har tre barn hjemme, på 16, 19 og 19. – Jeg har mange positive ting i livet: Jeg går tur, leser bøker, hører på musikk, og jeg har en god vennegjeng. Jeg er veldig glad i å være i eget selskap, men det kan også bli litt overdose, sier hun.

Turen går langs skjærgården. Det er et vinddrag i lufta, men sjøen ligger rolig. Den verste biten med å bli ufør, er nettopp at man er mye alene.

– Det er hardest: Man mister det sosiale. Men jeg har engasjert meg i frivilligheten, som områdeleder for TV-aksjonen. Jeg har lyst til å bidra mer, men for tida er ryggen så ustabil at det ikke går.

Helena har ikke trukket noe gullkort rent helsemessig, og hun sliter også med andre ting enn bare ryggen. Som hun sier selv: «Jeg ville ikke akkurat spilt poker med de kortene jeg fikk på hånda.»

– Men når jeg leser i sosiale medier om AAP-mottakere i årelange Nav-karuseller, så føler jeg meg veldig heldig, tross alt. For meg har systemet fungert, sier hun. *

MYE UTE: Helena føler seg heldig, tross alt.

TETT PÅ FAG. RETT PÅ JOBB.

Klar for nye muligheter?

Bygg videre på kompetansen du allerede har

Arbeidslivet trenger deg! Få spisskompetanse gjennom korte og lengre studier som kan kombineres med full jobb. Vi har studier innen en rekke fagområder. Våre studier er gratis, og gir deg kompetanse du kan ta i bruk fra dag én.

Søknadsfrist Samordna opptak 15. april

Scan QR-koden og se alle våre studier.

www.fagskolen-viken.no

«Det

er bare flaks at jeg står her»

Da Victor Graf Dahl gikk opp på talerstolen under Fagforbundets landsmøte, visste han ennå ikke hvor personlig han skulle bli.

TEKST: RØNNAUG JARLSBO FOTO: MARIE VON KROGH

«Kjære landsmøte ... »

Det var blitt onsdag. Klokka nærmet seg ti om kvelden. Innlegget til delegat 152 på Fagforbundets landsmøte begynte på samme måte som så godt som alle andre.

Men det skulle ta en uventet retning.

26-åringen på talerstolen dundret tunge tall i bordet for å begrunne avdeling Rogalands støtte til forslag 5072: Behovet for å få ordet selvmord inn i Fagforbundets prinsipp- og handlingsprogram.

– Over 20.000 av Fagforbundets medlemmer har eller har hatt selvmordstanker, hevdet den nyvalgte nestlederen i Fagforbundet Ung.

Victor Graf Dahl ble personlig:

– Jeg har ønsket å dø. Jeg har ønsket å ta livet mitt. Og det er bare flaks at jeg står her den dag i dag.

Da kom applausen.

Dahl måtte ta en pause før han fortsatte:

– Det starter med å få ordet selvmord inn i handlingsplanen. La oss tørre å gjøre det på dette landsmøtet, slik jeg ønsket at noen turte å spørre meg om jeg hadde selvmordstanker.

FÅ VISSTE

Den ferske nestlederen i Fagforbundet Ung delte noe av det mest sårbare i sin egen bagasje med en fullsatt sal på Folkets Hus i Oslo.

«Jeg tenkte at hvis jeg ønsker at det skal skje handling rundt selvmord, så må jeg tørre å vise handling selv.»

Nå vil han dele hele historien med Fagbladets lesere.

– Jeg tenkte at hvis jeg ønsker at det skal skje handling rundt selvmord, så må jeg tørre å vise handling selv. Men jeg måtte gjennom en prosess før jeg bestemte meg.

Jeg er en privat person, veldig få av de som kjenner meg vet at jeg har hatt selvmordstanker.

DROPPA UT

Victor Graf Dahl vokste opp på Rjukan med to yngre brødre, en far som var lidenskapelig opptatt av ekstremsport og en mor som ventet med kakao på varmestua i bunnen av skibakken. De første tolv åra i livet sitt beskriver han som deilig bekymringsløse. Han forteller om 3000 innbyggere som aldri låser døra, lange kvelder med boksen går og natur i alle himmelretninger.

Det året Victor skulle begynne på ungdomsskolen, flyttet familien til Stavanger. Delvis fordi de hadde familie der, delvis fordi foreldrene mente at litt større forhold ville være bra for sønnene.

Victor blir litt ordknapp når han skal fortelle om flyttingen.

– Det er vanskelig å forlate oppvekststed og nettverk, og det har sine utfordringer å bli kjent i et nytt miljø. Det har alltid vært viktig for meg å være meg sjøl, det kan by på vanskeligheter

i skolegården. Men jeg fant etter hvert min klikk med venner.

Han begynte på videregående, men droppa ut.

Han begynte igjen. Og droppa ut på nytt.

– Jeg slutta en del ganger.

– En del ganger, hvor mange?

– Det husker jeg ikke.

INN I MØRKET

Victor kan heller ikke huske nøyaktig når han begynte å bevege seg inn i mørket, men han tror det var i 18-årsalderen.

I perioder isolerte han seg fra omverdenen.

– For ikke å bekymre foreldrene mine, lot jeg som jeg dro ut for å møte venner. I stedet gikk jeg til en park, la meg på en benk og sov. Da jeg kom hjem sa jeg at jeg hadde kost meg, så gikk jeg inn på rommet mitt.

HJERTESAK: Victor Graf

Dahl vil at samfunnet generelt og Fagforbundet spesielt skal gjøre mer enn bare å snakke om selvmord: – Vi må handle, det betyr blant annet å tørre å spørre direkte og tydelig.

Det var ingen god tid.

– Når jeg tenker tilbake på noen episoder, så er jeg veldig glad for at jeg lever i dag.

– Forsøkte du å ta livet ditt?

– Nei, men jeg endte opp i situasjoner hvor flaks gjorde at jeg overlevde. Jeg forsøkte aldri å ta livet mitt, men jeg hadde planer. Det var noe veldig betryggende i å vite at jeg kunne få alt til å ta slutt.

– Skjønner du i ettertid hva som førte deg inn i mørket?

– Jeg tror vi lever i en tid med meningskrise. Mange sliter med å finne sin plass og mening. Det kan være veldig destruktivt hvis du ikke har rom for å utforske det i gode rammer.

I ettertid har han skjønt hvor vanlige selvmordstanker er, og at noen år av livet hans antagelig hadde vært enklere om han hadde fått

mulighet til å utforske tankene sine sammen med noen.

MANGLET ORD – BLE AVVIST

Han mener livet må ha vært på sitt aller mørkeste da han oppsøkte et kommunalt ungdomstilbud i Stavanger.

– Jeg ønsket ikke å leve, så ikke poenget med å fortsette. Tilværelsen var veldig mørk og skummel. Hva som koblet meg på livet og fikk meg til å ta turen til Metropolis for å snakke med en helsesykepleier, aner jeg ikke. I ettertid har jeg tenkt mye på det som skjedde der.

«Sånn skal det absolutt ikke være», sier kommunen til Victor i dag. Victor understreker at han ikke klandrer helsesykepleieren, før han forteller videre.

– Jeg prøvde å si at jeg trengte hjelp, men

«Jeg ønsket ikke å leve, så ikke poenget med å fortsette.»

hadde ikke ord for å formidle at jeg ikke ønsket å leve, at jeg ønsket å ta mitt eget liv. I stedet sa jeg at jeg hadde mista meg selv, at det føltes som om jeg ikke var ekte og egentlig ikke eksisterte.

Han ble møtt med et par armer i kors og en stemme som sa «men hallo, du eksisterer jo, du er jo her!»

– Jeg prøvde så godt jeg kunne, men ble ikke forstått. Det var som å møte en vegg. Samtalen varte kanskje fem minutter til, før jeg gikk.

– Hvordan følte du deg da du gikk?

– Håpløs. Sjansen min var liksom brukt opp. I ettertid ser jeg episoden som et typisk eksempel på mangelen på kompetanse når det kommer til å oppdage selvmordsfare. Men der og da var det møtet et bunnpunkt for meg.

FRAKOBLET

Victor hadde vært flink til å skjule for omgivelsene hva som foregikk inni ham. Nå ble han om mulig enda flinkere.

Alle snev av bekymring for om han hadde det bra, ble avfeid med svar som «jeg, herregud, hva snakker du om, det går helt fint med meg.»

– Det var ei surrealistisk tid. Jeg følte ikke at jeg levde mitt eget liv, men var en slags observatør og så meg selv i tredje person.

Det meste av tida var denne personen på fest.

En kveld kom han og en kompis til en leilighet hvor det skulle være fest. De ble møtt av en fortvila, rusa person.

– Han hadde kniv og begynte å true oss. På et tidspunkt holdt han kniven mot strupen min. Jeg ga jo faen på den tida, så min respons var å yppe. En del av meg skulle nok til og med ønske at han drepte meg, der og da.

Victors mangel på frykt fikk fram noe helt annet.

– Paradoksalt nok ga det tydeligvis respekt og han stoppet opp.

– Hva med deg, endret noe seg i deg etter denne hendelsen?

– Ikke i det hele tatt. Jeg var helt frakoblet på den tida.

SKIFTET

Det var en av de vakreste vårdagene i pandemiåret 2020. Skyfri himmel, skarp sol.

I Victors hukommelse er været en nesten ufattelig kontrast til hva dagen skulle vise seg å by på.

Det tok en stund før Victor og moren forsto hvorfor en prest kom på døra deres.

– Pappa har vært fallskjermjeger, hans høyeste prioritet var alltid sikkerhet. Vi følte at han var udødelig. Men det er klart, når det kommer til ekstremsport, er det ingen garantier. Presten fortalte at pappa var død i en paragliderulykke.

Beskjeden var vond og forvirrende.

Samtidig utløste den noe Victor beskriver som det nærmeste han har vært en spirituell opplevelse.

– Jeg kjente et ekstremt behov for å ta på meg en ny rolle, for å ta vare på familien min. Det tok et par dager før jeg så konkrete retninger for hvordan jeg skulle gjøre det, men oppgaven sto veldig klart for meg. Selv om vi hadde en stor sorg, og det var vanskelig å navigere, ga det meg en trygghet.

De yngre brødrene ble hans hovedprioritet fra første øyeblikk. For at minstemann skulle slippe å ta alt innover seg med en gang, dro Victor ham med ut og spilte basketball.

– Da natta kom og han ikke ville være alene, lå vi i sofasenga i stua og spilte American Ninja Warrior til han sovnet ved tretida.

Da huset var blitt stille, dukket det opp et spørsmål:

UVENTET VENDEPUNKT:

Da faren døde brått, forsvant Victors eget ønske om å dø. Alt han tenkte på var å være til stede for moren og de yngre brødrene.

– «Hva i helvete skal jeg gjøre nå?» Bare et par dager i forveien hadde jeg jo vært en pøbelunge. Victor gjorde noe han aldri hadde forestilt seg.

– Jeg snek meg ut og ringte Kirkens SOS, selv om jeg var sjukt skeptisk. Jeg er ikke troende og orket ikke å høre noen si at jeg måtte finne Jesus eller noe sånt. Jeg ville bare vite hva jeg måtte gjøre for å ta vare på familien min.

DET VIKTIGSTE SPØRSMÅLET

Telefonsamtalen ble et nytt vendepunkt.

– Jeg trodde at jeg trengte konkrete råd, men det jeg trengte, var at noen lyttet. På slutten av samtalen spurte personen om jeg hadde selvmordstanker. Det hadde jeg ikke da. Likevel var det en enorm lettelse å bli spurt. Det var jo det jeg hadde lengta etter så lenge.

Samtalen ga retning og trygghet. Det neste året skulle likevel bli tungt.

– Jeg gjorde det jeg kunne for å være et forbilde for brødrene mine og en støtte for moren min, en slags mellomting mellom storebror og pappa.

Et panikkanfall under en familiesamling for å hedre faren ett år senere, fikk Victor til å skjønne at han trengte samme støtte selv. Han er takknemlig for folk han hadde rundt seg.

«Jeg trodde at jeg trengte konkrete råd, men det jeg trengte, var at noen lyttet.»

– Heldigvis skjønte storfamilien hvor viktig det er med fellesskap. De tok grep og var veldig til stede.

SELVMORDSFOREBYGGER

Da faren døde, og Victors fokus ble å hjelpe familien gjennom sorgen, la han alle planer om å forlate livet i en skuff.

Det var som om han aldri hadde hatt dem.

Samtalen med Kirkens SOS natta etter dødsfallet, lå likevel og murret.

Han tror den førte til at han selv om lag et år senere ønsket å bli frivillig. Etter grundig opplæring ble Victor en av dem som svarte folk som var der han selv hadde vært.

Han mener at på samme måte som alle bør kunne hjerte- og lungeredning, bør alle kunne gripe inn og forebygge selvmord.

– Eller i hvert fall tørre å spørre åpent og direkte om selvmord og så kunne hjelpe personen å finne noen med kompetanse på selvmordsintervensjon.

FRA KULEPUNKT TIL KAPITTEL

Da delegasjonen fra Rogaland ble enig om å støtte ungdomsutvalgets forslag om et kapittel om psykisk helse i handlingsplanen, sa Victor noe vagt om at han kanskje kom til å bli personlig.

Hvor mye han skulle dele, visste han ikke før han gikk opp.

– Ja, det var et usikkerhetsmoment, fordi dette er veldig sårbart for meg. Men jeg merket kjapt at jeg var omgitt av kjærlighet og var på en arena hvor folk lever etter prinsippene sine. Responsen fra landsmøtet bekreftet noe han allerede visste: Selvmordstanker er både utbredt og vanlig.

– Folk kom bort og fortalte at de var glade for at jeg snakket om selvmord, at de hadde mistet noen til selvmord, eller at de hadde hatt selvmordstanker selv. For meg er det en bekreftelse på hvor mange medlemmer som berøres, og at det er naturlig for oss som

IKKE ALENE: Victor har for lengst skjønt at selvmordstanker ikke er uvanlig. Da han delte egne erfaringer på landsmøtet, fikk han nok en gang bekreftet hvor viktig det er å snakke om dem.

arbeidstakerorganisasjon å ha selvmord i handlingsprogrammet vårt.

Under avstemminga på landsmøtets siste dag var det klart: Psykisk helse får et eget delkapittel.

I desember var det ferdig skrevet.

Victor fikk fullt gjennomslag: Det nye kapittelet slår fast at Fagforbundet skal jobbe for at kommunene legger særlig vekt på selvmordsforebygging, og for at ansatte får kompetanse til å møte mennesker i selvmordsfare. *

TRENGER DU NOEN Å SNAKKE MED?

Mental helses døgnåpne hjelpetelefon: 116 123

Kirkens SOS: 22 40 00 40

Hemmeligheten bak hans suksess

Sebastian Gornitzka (26) fryktet et liv i kjedsomhet utenfor arbeidslivet. For Lilleborg helsehus ble han en uvurderlig ressurs.

TEKST: IDA TROSTERUD FOTO: HENNIKA LILLO - STENBERG

Sebastian Gornitzka hadde ingen tanker om hvordan livet etter videregående kom til å se ut. Som mange andre unge med utviklingshemming eller lignende bistandsbehov, gikk Sebastian to år ekstra på videregående skole.

– Hvis jeg ikke hadde hatt jobb, hadde jeg ikke hatt noe som helst å gjøre i hverdagen, forteller Sebastian.

Tilfeldigvis fant søsteren hans en jobbannonse fra «Helt med» på Lilleborg helsehus i Oslo. Stillingen var skreddersydd for de som mottar uføretrygd ved siden av.

– Det har betydd veldig mye for meg å få denne jobben. Det er fint å være til nytte for noen, sier Sebastian.

Han fikk jobben rett etter videregående og jobber i tillegg til grunnbemanningen. Fem og et halvt år senere har han blitt en uvurderlig ressurs for helsehuset.

«Det er fint å være til nytte for noen.»

SEBASTIAN GORNITZKA, EKSTRABEMANNING PÅ HELSEHUS

DYSTERT: I Norge er det omtrent 100.000 som ufrivillig er utenfor arbeidslivet. «Helt med» er grunnen til at Sebastian ikke er en del av denne statistikken.

HELT MED

• Sebastians stilling er et samarbeid mellom den ideelle stiftelsen «Helt med» og Oslo kommune.

• Alle i målgruppa «utviklingshemming, autisme og lærevansker» som har uføretrygd, kan søke på stillingene som lyses ut på «Helt med» sine nettsider.

• Søkerne er gjennom to intervjuprosesser, der de blant annet kartlegger tilretteleggingsbehov.

Deretter er de i praksis i fire uker.

Siden 2017 har stiftelsen «Helt med» gitt flere hundre mennesker med bistandsbehov en betydningsfull hverdag. Sebastian er en av 394.

FLERE MULIGHETER

I Norge er omtrent 100.000 funksjonsnedsatte ufrivillig utenfor arbeidslivet.

Mange mennesker med nedsatt funksjonsevne går mange år på skole uten å få muligheten

• Helt med-modellen bygger på at de inngår avtaler med både kjeder, kommuner og større og mindre bedrifter om å etablere tilrettelagte arbeidsplasser for målgruppa.

• Arbeidstakerne beholder sin uføretrygd, og mottar i tillegg lønn på 40–45 kroner timen eller høyere.

Kilde: Helt med

til å bruke det de har lært. 394 personer har fått hjelp til å komme i fast jobb gjennom stiftelsen «Helt med». I 2017 inngikk de et samarbeid med Oslo kommune.

Overgangen fra skole til arbeid/aktivitet har vært utfordrende, og det har vært få muligheter til å utvikle karrieren, sier Siri Johanne Koch-Larsen, i Program for inkluderende rekruttering (PIR) i Oslo kommune. Hun er med på å koordinere samarbeidet med «Helt med» fra kommunens side.

– HELT URIMELIG

Oslo kommune har som mål at personer med utviklingshemming og lignende bistandsbehov får økt sine muligheter for deltakelse i arbeid og karriereutvikling.

På Lilleborg helsehus har de lagt godt til rette for at Sebastian skal kunne utvikle seg.

– Da jeg startet å jobbe på helsehuset, vasket jeg blant annet dørhåndtak, men det ble litt lite utfordrende etter hvert, forteller han.

Etter samtaler med helsehuset fant de oppgaver som krever mer og passer bedre for Sebastian.

– Jeg gjør for det meste alt selv, men hvis jeg spør om hjelp, får jeg det, forteller han.

Nå vil Oslo kommune at flere skal gjøre som Lilleborg helsehus – ansette flere med uføretrygd i deltidsstillinger som er tilrettelagt.

– Det er helt urimelig at de skal gå så mange år på skolen uten å være i arbeid etter endt skolegang, sier Koch-Larsen.

På helsehuset har de ansatt flere gjennom «Helt med». Dette skaper et fellesskap for Sebastian.

NYTT FORSLAG: Byrådet for helse i Oslo kommune har nylig lagt fram et nytt forslag for at personer med funksjonsnedsettelse skal kunne leve et mest mulig selvstendig og aktivt liv.

«Det er helt urimelig at de skal gå så mange år på skolen uten å være i arbeid etter endt skolegang.»

SIRI JOHANNE KOCH-LARSEN, PROGRAM FOR INKLUDERENDE REKRUTTERING I OSLO KOMMUNE

– Det er veldig hyggelig å ha noen å snakke med og dele erfaringer med, sier Sebastian.

JO FLERE, JO BEDRE

For å gi unge flere valgmuligheter, har noen bydeler i Oslo kommune ansatt egne jobbspesialister og opprettet egne stillinger.

Helt med er ikke den eneste organisasjonen som jobber med å få funksjonsnedsatte ut i arbeid. I Oslo og andre kommuner er det i tillegg tilbud om varig tilrettelagt arbeid (VTA). Men det er ofte ventetid for å få en VTA-plass, forteller Koch-Larsen. *

STARTHJELP FRA FAGBEVEGELSEN

• «Helt med» får midler over statsbudsjettet, men ikke nok til å utvide tilbudet ytterligere.

• «Helt med» har fått hjelp av Fagforbundet, Fellesforbundet, Handel og Kontor og Fellesorganisasjon siden start.

• I 2018 fikk stiftelsen midler over statsbudsjettet som gjorde at utvidelse i Oslo og Bergen ble mulig, og etter hvert har de fått midler til å bre seg ut i rundt 50 kommuner. Senest i 2023 sørget SV for en økning i bevilgningen.

EN AV MANGE: Sebastian er nummer 90 som har fått jobb gjennom «Helt med».

Portrettet

Sadmira roper høyest

Barndommen gikk opp i røyk 170 kilometer sør for Sarajevo. Nå er helsefagarbeideren blitt historisk i Røros.

TEKST: BERIT BAUMBERGER FOTO: OLE MARTIN WOLD

Det finnes få spor fra de første leveårene til Sadmira Buljubasic (38).

Til gjengjeld har hun satt solide avtrykk senere.

Sadmira har gått fra å være ufaglært assistent i 13,6 prosent stilling – til avdelingsleder på samme sykehjem, med personalansvar for 70 personer.

Nå har hun nådd en nye milepæl:

Hun er Norges andre ordfører med bakgrunn som flyktning, og Røros’ andre kvinnelige ordfører.

Fra kontoret kan hun se ut av vinduet, på verdensarven og den hvite kirka.

Reisen som formet henne, startet forrige gang krigen herjet i Europa.

Våren før Sadmira fylte fem år, kom kampene dit de bodde, i det som da het Jugoslavia.

– Jeg har vage minner, som kommer i ny og ne. Jeg husker huset vårt. Jeg husker at faren min var borte. Han satt fengslet i straffeleir i 32 måneder.

Sadmira la på flukt sammen med lillesøster og mamma. Fra denne tiden, underveis på Balkan, finnes noen få bilder. Sadmiras minner blander seg med blasse fotografier, limt på svart papp, merket «Kroatia» og «Slovenia».

Resten av barnebildene er borte. Gått opp i røyk, da hjemmet brant ned, ble jevnet med jorda.

– Det er vanskelig for folk som ikke har opplevd krig, å forstå hva krig er.

Da faren kom ut av straffeleir, hadde han skuddskader og andre traumer. FN og Røde Kors ville sørge for helsehjelp, i Norge.

Fornebu, januar 1995. Et fly treffer rullebanen. Sadmira husker bare at det er kaldt, og at det bærer videre, til asylmottaket i Sandnessjøen –og rett inn i det norske skolevesenet.

– Det var litt dramatisk for meg, jeg ble kastet inn, uten tolk. Mamma fikk ikke være med inn en gang.

– Et hardt møte?

– Ja, men også en fordel. Jeg lærte meg norsk på tre måneder, sier hun.

Hun er pragmatisk, sånn sett. Det var tøft, men det kom noe bra ut av det. Noen vil nok si at hun er en som setter fakta og «få det gjort»-holdningen foran følelser.

Det kommer også fram når Røros snart må ta stilling til om en grendeskole, der hun selv gikk som barn, skal legges ned.

– Jeg har ikke vært redd for å si hva jeg mener. Nedleggelse er godt begrunnet, i det psykososiale miljøet for ungene og i faglig forsvarlighet. Det er ti unger på hele skolen.

Men det er delte meninger i hennes eget parti, og i fjor ble saken tema på Debatten på NRK, i et program om trang kommuneøkonomi.

– Jeg ser på tall og fakta, og det tilsier nedleggelse. Dessverre.

Røros er på Robek, lista over kommuner som

NAVN: Sadmira Buljubasic

ALDER: 38

YRKE: Helsefagarbeider, permisjon fra jobb som avdelingsleder på sykehjem.

AKTUELL MED: Ny ordfører i Røros –første Ap-ordfører med flyktningbakgrunn.

FAMILIE: Mann Edin, sønn Irfan (16) og datter Almedina (15) – og en sammensveisa storfamilie med hennes foreldre og søster med mann og to barn.

Portrettet

sliter stort økonomisk. Én av flere årsaker til det, er helsesektoren, arbeidsplassen som Sadmira nå har permisjon fra.

FAMILIEGLAD: Mamma

Sabina, pappa Sadmir, Sadmira selv, sønnen Irfan og søsteren Emira.

Sadmira tråkker over terskelen til Gjøsvika sykehjem og omfavnes straks av en kollega og god venninne.

Inn hit kommer man lett. Det er vanskeligere å ta seg ut. Dette er en skjermet enhet med 30 plasser for personer med en demensdiagnose.

– Jeg har alltid jobbet, helt siden jeg var 13 år. Hvilke jobber, har ikke betydd så mye for meg, sier Sadmira.

På bakeri, som servitør, som vaskedame, på fabrikk, med spa og hudpleie...

I én periode var målet ekstra klart: Å tjene nok for å oppfylle kravene til inntekt fra UDI, for å hente ektemannen Edin fra Bosnia.

Da mannen kom seg i arbeid, kunne hun senke skuldrene. Hun tok seg god tid hjemme med de to barna, som kom som perler på en snor, i løpet av 13 måneder.

Hun er effektiv i det meste av det hun gjør, også med barnefødsler.

Sadmira var tobarnsmor og 23 år da hun for aller første gang gikk inn her, på Gjøsvika. Ufaglært, i en liten helgestilling.

Og her er hun fortsatt, men nå som avdelingsleder i permisjon.

– Jeg er første leder med fagbrev som helsefagarbeider. Det er jeg litt stolt over. Det pleier å være sykepleiere i de jobbene.

Vi passerer noen av hennes kolleger. De håper hun ikke blir gjenvalgt som ordfører i 2027. De vil ha henne tilbake.

– Hun har frontet våre saker på en god måte, sier en av de vi snakker med.

Plasstillitsvalgt har Sadmira også vært. Alle i hennes familie er fagorganiserte, bortsett fra søsteren, som er selvstendig næringsdrivende frisør.

– Men hennes ansatte er selvsagt organiserte! Ei dyne henger til tørk i gangen. På hålka utenfor står sparken til en av beboerne. Å feste julelysene rundt stolpene var det aller siste Sadmira gjorde før hun gikk ut i permisjon.

Å være avdelingsleder, hvorfor vil man egentlig det? Var det bare fordi hun fikk en skulderskade og slet med å fortsette «på gølvet»?

– Nei, altså, det er en krevende jobb.

30 pasienter, kanskje det dobbelte antallet pårørende og 70 ansatte i smått og stort. Hun tar ofte papirjobben på kvelden, for å være mest mulig med folk på dagtid. Men det tærer på psyken.

Følelsen av at «det blir aldri bra nok uansett» gnager på Sadmira.

– Du får ikke roen. Du vet ikke hva som møter deg, utagerende pasienter, stort sykefravær...

Noen ansatte er for snare til å ringe, mens de som kanskje burde ha ringt, ringer ikke.

Sånn sett kan noen år i ordførerstolen sammenlignes med et aldri så lite spa-opphold?

– Altså…

Her er det tydelig at Sadmira er enig, men at hun kvier seg litt for å si det rett ut.

– …det er jo ikke det samme trøkket, sier hun diplomatisk.

– Men nå har jeg jo bare vært ordfører i 16 dager.

NORDLAND 1995: På asylmottaket med lillesøster.

Ja, hun ble kasta inn i ordførerstolen da Isak Veierud Busch (Ap) ble valgt inn på Stortinget i fjor høst. Sadmira hadde vært varaordførerkandidat, men ordfører? Hun tenkte: – Ordførerkjedet kler meg nok veldig godt, men er jeg ellers egna? Men jeg sa ja. Og nå sitter jeg her!

Her, på kontoret, mener hun det var en del «skit og rot i skuffer og skap» da hun tok over.

– Det første jeg gjorde, var å vaske. Jeg åpna skuffen og tenkte: Herregud! Det merkes at det har vært karer her siden 90-tallet. Jeg liker orden.

Sist en kvinne var ordfører i Røros, var det også fordi en mann måtte gi seg midt i perioden.

På veggen bak den brede pulten er det rekke på rekke av menn, alle gammelordførerne.

Kommer Sadmira til å henge der?

I alle fall hvis hun vinner valget i 2027, noe hun er klar for – hvis de vil ha henne.

– Det er mannsdominert her, ja. Uten tvil! sier Sadmira.

En av «gammelkaillan» på veggen, er Hans Vintervold, som satt i tolv år som ordfører. Han er familievennen som rekrutterte mora til Sadmira inn i Ap, noe som gjorde at Sadmira også ble med, etter hvert.

– De har mye klokt å komme med de gamle gubbene, men... De er menn!

På kommunestyremøtene får hun råd fra selverklærte «gamle ringrever» om «slik gjorde vi det i gamledager». Det lever hun godt med. Men hun har to klare mål for ordførergjerningen: Å få Røros ut av Robek. Og å få flere yngre og flere kvinner i politikken.

– Noe mer?

– Jeg tror det holder.

Ordfører: Helsefagarbeider. Avdelingsleder. Tillitsvalgt. Norsk-bosnisk.

Familiekvinne!

– Det er den største delen av meg. Familie betyr mer enn alt.

Storfamilien som teller ti – kjernefamilien, hennes foreldre og hennes søster med mann fra Rendalen og to barn – spiser middag sammen tre til fire ganger i uka. Alle hjelper alle. Hele familien stiller opp når det er dugnad eller cup. Hver sommer bor de hos den enda større storfamilien i Bosnia.

– Jeg roper høyest av alle! Det gjelder både på sidelinja på håndballen og andre steder. «Tantis», «Best mom 4-ever». Masse kjærlig-

BLANT MENN: Det første den ferske ordføreren gjorde da hun flytta inn på sitt nye kontor, var å vaske. – Jeg åpna skuffen og tenkte: Herregud! Det merkes at det har vært karer her siden 90-tallet. Jeg liker orden.

Portrettet

LEKEN: Hjemme bygger hun Lego, og av og til går hun rundt med Darth Vader-hjelm.

Sadmira elsker Star Wars og Marvel.

het, som også innebærer å være «en sånn der mobbe»-familie. Kommentarene fyker tett gjennom lufta.

Irfan på 16 år har akkurat kommet hjem fra treningssenter. Han blunker ikke når han sier at han er stolt over mammaen.

– Men jeg går mer sulten. Maten er ikke på bordet som den skal.

– Du klarer da å finne fram mat selv, smeller det tilbake fra Sadmira.

Faren blander seg inn, vil fortelle mer om datteren:

– Hun er bestemt på ting og tang, litt firkanta, noen ganger litt for skarp, prøver han seg.

– Ikke skarp, men direkte, korrigerer Sadmira.

– Jaja, hun går rett på sak, da, sier faren.

– Saklig, parerer ordførerdatteren igjen.

– Hun gir seg ikke. Sånn var min far også. Jeg vet hun klarer seg bra, uansett, sier faren.

– Selv om hjertet er varmt, må man holde «huggu» kaldt, sier Sadmira.

Mora nikker. Etter noen år som Ap-politiker selv, vet hun hva det betyr. For eksempel når man skal ta upopulære valg.

– Hvordan er du som person, Sadmira?

– Jeg kan være litt mye for noen, det er det ingen tvil om. Jeg er glad i å prate og kan være høymælt. Noen vil mene at jeg roper litt for høyt.

– Har du fått tilbakemelding på det?

– Ja, men jeg tar meg ikke nær av det.

6 kjappe

HVA DRØMTE DU OM Å BLI DA DU VAR BARN?

– Tannlege. Men så ble jeg livredd tannleger.

HVA ER EN PERFEKT DAG PÅ JOBBEN?

– En rolig dag der jeg får prata med folk og uten møter.

HVA VAR DIN FØRSTE LØNNEDE JOBB?

– Jeg vaska brødkasser på det lokale bakeriet for 1600 kroner i måneden.

HVEM BØR SKJERPE SEG?

– Oss voksne! I barneidretten er det de voksne som skaper dårlig stemning, ikke barna.

HVA ER DITT BESTE RÅD TIL UNGDOMMEN?

– Tør å være deg selv! Stikk deg ut! Alt er så «cringe» for tida.

HVA ER TYPISK NORSK?

– Kvikklunsj.

– Tenker du da at du må dempe deg litt, eller?

– Nei, jeg har ingen intensjoner om det. Personligheten min er sånn. Men jeg prøver jo å tilpasse litt…

Kanskje oppfattes hun litt skarp i kantene, men leken er til gjengjeld en helt sentral del i livet til Sadmira. Hjemme bygger hun Lego. Masse Lego! Av og til går hun rundt med Darth Vader-hjelm.

Hun elsker Star Wars og Marvel. Og drar til Disney-land utenfor Paris, ikke fordi barna vil, men fordi hun vil.

– Hvor er du om ti år?

– Der barna er. Flytter de, så flytter jeg. Jeg aner ikke hvor, men jeg håper det er sørover. For vinteren her… Og så tror jeg at jeg fortsatt jobber innen helse.

Krigen som hun rømte fra, tar hun med seg over alt. Uansett om hun er tillitsvalgt, ordfører, helsefagarbeider, avdelingsleder eller mor.

Barnebildene fra Jugoslavia får hun aldri tilbake. Bildene av barna Irfan (16) og Almedina (15) ligger lagret i en ekstern harddisk i en brannsikker boks i andre etasje i det blåfarga tofamiliehuset på Røros. *

Det er mange veier til fremtidens yrker

Som student ved våre helse- og sosialfagsutdanninger kan du forvente høy kvalitet, både i teori- og praksisundervisning, med tett oppfølging og gode praksisplasser.

Bachelorstudium innen helse- og sosialfag:

•Paramedisin

•Sykepleie

• Vernepleie

MOLDE - KRISTIANSUND - NETT

• Nettbasert med fysiske samlinger

Praksis • Ferdighetstrening

• Paramedisin

• Vernepleie

• Sykepleie

Tenker du på videreutdanning?

Vi har flere aktuelle utdanningsløp innen eldrehelse.

Opptaket starter 1.02.2026

Søknadsfrist 15.04.2026 www.samordnaopptak.no

Les mer om Fagskolen Aldring og helse

• Nettbasert uten fysiske samlinger

Les mer om våre studier her: www.aldringoghelse.no/kompetanseheving/fagskolen

Demens og psykisk helse hos eldre

• MasUtviklingshemning, miljøarbeid og aldring

Den tøffe tvilsmeldingen

tvilsmeldingen

Ikke alle sykepleierstudenter egner seg til å jobbe i helsevesenet. Praksisveiledere synes det er tøft å melde fra til utdanningene.

TEKST: MARTE BJERKE FOTO: IDA CHRISTIN FOSS

Lina Sendi (29) og Thea Høiden (29) hadde knapt rukket å få seg jobb da de selv ble kasta ut i rollen som veiledere. Tross sin unge alder har sykepleierne mange års erfaring med å vurdere praksisstudenter.

Her i Indre Østfold tar de imot rundt 400 av dem hvert år.

MENTAL BELASTNING

Å veilede en student kan oppleves som en mental belastning hvis du blir usikker på om studenten er egna til et yrkesliv i helsevesenet. Det viser forskningen til Cathrine Selsvold Natterøy.

I juni disputerte hun med en doktorgrad om vurderinger av skikkethet i sykepleierutdanningene.

Hun har sett på temaet fra et nasjonalt og et internasjonalt perspektiv, fra lærernes og praksisveiledernes ståsted.

– Funnene viser hvor sammensatt og komplekst det er å vurdere skikkethet. Regelverket er én ting, men så er det masse skjønn. Samtidig er skikkethetsvurderinger så nært, sier hun.

Det nære ligger i at skikkethet ofte har med menneskers personlige egenskaper å gjøre, måten du handler og oppfører deg på.

ERFARNE VEILEDERE: Sykepleierne Lina Sendi (29) og Thea Høiden (29) er tross sin unge alder, erfarne praksisveiledere. De har ikke selv opplevd å veilede studenter som ikke er egna til yrket, men kjenner til kollegaer som har det.

VIKTIG UTDANNING: Kommunehelsetjenesten er en viktig arena for å utdanne framtidas helsearbeidere. Her får sykepleierstudent Kaja Kristiansen trening i sårstell.

– Det er lettere å vurdere noe faglig. Å si noe om folks personlige egenskaper er vanskelig, sier Natterøy.

FIKK TROA PÅ YRKET I PRAKSIS

Repriser av NRK-serien «Våre beste år» ligger som en lavmælt 80-tallskulisse i det sparsomt innredede rommet på Edwin Ruuds omsorgs senter i Mysen.

Mannen i senga ser skjør ut. Tynn hud omkranser de små sårene på armene. Ved vinduet en rullestol og ved døra en rullator, et trillebord, en seng. Det er alt.

Lyden fra TV-en får verden til å virke hverdagslig, selv om oppgavene er nye for førsteårsstudent Kaja Kristiansen (20).

I dag er det sårstell, puls- og blodtrykksmåling som står på agendaen for den kommende sykepleieren.

Tida i praksis har gjort studenten mer sikker på at hun har valgt rett utdanning.

Når hun ser sykepleierne på vaktrommet, vil hun være som dem. Hun opplever veiledningen

«Funnene viser hvor sammensatt og komplekst det er å vurdere skikkethet.»

CATHRINE SELSVOLD NATTERØY, FORSKER

fra Thea Høiden og Lina Sendi som «veldig bra». – Selv om det er skummelt å gjøre ting, er det ikke veilederne jeg er redd for, sier hun.

OPPLEVER Å STÅ ALEINE

Praksisveilederne hennes har ikke opplevd å veilede studenter som ikke er skikka til jobben, men kjenner til kollegaer som har det.

Når praksisveilederne melder fra til utdanningene, opplever mange av dem å stå ganske aleine, forteller Johnny Olsen. Han er fagrådgiver i staben til avdelinga Helse og mestring i Indre Østfold kommune.

– Selv om et apparat settes i gang for å håndtere saken, tar slike saker ofte lang tid. Og ofte blir veilederens og studentens forhold dårlig i mellomtida, sier Olsen, som likevel er tydelig på én ting:

– Det viktigste er å gjøre en ærlig vurdering av studenten.

– BØR KUNNE AVDEKKES I STUDIETIDA

I en serie artikler har Fagbladet over flere

måneder retta søkelyset mot helsearbeidere som har mista autorisasjonen.

Kunne de vært oppdaga før?

Iren Luther er leder for yrkesseksjonen helse og sosial i Fagforbundet og har autorisasjon som sykepleier og helsefagarbeider. Som sykepleier opplevde hun å veilede studen ter i siste praksisperiode som fikk henne til å tenke:

– Hvorfor kom de seg gjennom? Jeg så at de egentlig ikke var egna for yrket. Det er trist når man har kommet så langt i studieløpet, sier hun.

– De fleste har gjort et valg om å gå inn i disse yrkene, men på alle helse- og sosialutdannin gene er det mennesker som aldri skulle kommet ut i tjenestene. Det handler gjerne om relasjonelle ferdigheter, kanskje sånt man ikke ser med en gang, men man bør kunne avdekke det under studietida, sier Luther.

– Gå i dialog om hva som er forventa, utfordre studenten. Ikke gå for fort til vurderingen, men veiled først, sier Natterøy.

Hennes forskning konkluderer også med at det er lettere å vurdere studenter hvis du har støtte fra kollegaer.

IREN LUTHER, LEDER FOR YRKESSEKSJONEN HELSE OG SOSIAL I FAGFORBUNDET

– ARBEIDSPLASSEN ER OGSÅ OPPE TIL VURDERING Én viktig forutsetning må være på plass før det meldes tvil om en students skikkethet, ifølge Cathrine Selsvold Natterøy: Du må faktisk ha veiledet studenten.

– En kultur på arbeidsplassen om at dette er vi sammen om, du står ikke aleine. Og ikke minst å etablere en holdning om at det er positivt med studenter, sier forskeren.

Det er nemlig ikke bare studenten som er oppe til vurdering.

– Hvis studenten har et positivt inntrykk av arbeidsplassen, blir det også mye enklere å rekruttere ansatte etterpå.

Johnny Olsen i Indre Østfold ser også veiledningens betydning utover den enkelte student:

– Jo bedre veiledning du gir studenten, jo bedre kollegaer møter du rundt neste sving, sier han som ikke tar lett på oppgaven: – Jeg vil si at mye av utdanningsansvaret er flytta over på oss i kommunene, sier Olsen. *

«Jo bedre veiledning du gir studenten, jo bedre kollegaer møter du rundt neste sving.»

JOHNNY OLSEN, INDRE ØSTFOLD

SKIKKETHET

• Skikkethetsvurderinger er nedfelt i «Forskrift om skikkethetsvurdering i høyere utdanning (skikkethetsforskriften)».

• I 2024 og 2025 ble fem studenter per år utestengt fra helse- og sosialfaglige utdanninger i Norge, ifølge Register for utestengte studenter (RUST).

LES MER!

Utvidede versjoner av denne saken ligger på vår temaside om tap av autorisasjon:

ALLTID MED: Vurdering av skikkethet er med praksisveilederne Thea Høiden (f.v.) og Lina Sendi i alt de gjør. Kaja Kristiansen synes det er fint å ha to veiledere. Det gjør praksisperioden forutsigbar.

«Pappa, jeg venter på deg»

For mange soldater ender kampen for et fritt Ukraina på Vasyl Grygoriychuks bord. Der begynner ofte et detektivarbeid: Hvem var de, og hvem savner dem?

TEKST OG FOTO: OLA

TØMMERÅS

Brevene, svarer Vasyl Grygo riychuk når vi spør om hva som gjør mest inntrykk. – Brev som de falne soldatene bærer på seg, brev hjemmefra, fra barna deres. Brev der de skriver «pappa, jeg venter på deg».

Mest av alt tenker han på den tomme pakningen med babymat en soldat bar med seg, som minne om sin nyfødte hjemme.

Grygoriychuk er patolog og har jobbet med døde i 25 år. Han har sett det meste av traumer og skader fra ulykker.

Vi møter ham i Lviv-regionens likhus og rettsmedisinsk patologiske senter. Her tar han imot falne soldater, opptil 40 per dag.

– Noen ganger har vi bare rester å levere. Det er umulig å være forberedt på dette, sier den erfarne patologen.

FYLLER GRAVPLASSENE

På militærkirkegården Lychakiv, noen få kvartaler fra Lviv likhus og rettsmedisinsk patologiske senter, fylles nye felter med falne.

I høst fylles feltene raskere enn før.

Her, blant de ferskeste gravene, der jorda fortsatt ligger oppspadd i hauger etter

å finne ordene. For det finnes ikke noe riktig å si.»

VASYL GRYGORIYCHUK, PATOLOG

kirkegårdsgraveren, møter vi Oksana Zelena. Sønnen hennes Markyian ble gravlagt forrige

– Vi forstår det ikke, sier hun.

POSER INN – KISTER UT

Frysebiler merket «evakuering av de falne», kjører skytteltrafikk gjennom porten til likhuset. Dypfryste poser inn. Kister ut.

Seks falne soldater skal stedes til hvile denne

De som var bosatt i Lviv by begraves i den hurtigvoksende gravplassen Lychakiv, som før var en stor åpen gresslette ved den gamle minnelunden. Falne som kommer fra regionen, begraves i sin hjemby.

MOTTOK TOGLASTER MED FALNE

23. september ble staben til Grygoriychuk presset til det ytterste og litt til. Da ankom hele toglaster med døde etter avtalen med Russland om utveksling av falne soldater.

På to uker tok senteret i Lviv imot 1000 falne soldater.

Senteret er dimensjonert for 100 døde i måneden.

– De dagene glemmer jeg ikke. Vi satte opp

VENTER: Seks falne skal stedes til hvile i dag. Vasyl Grygoriychuk har ansvaret for at det går som det skal.

store telt på togstasjonen. Vi jobbet der og sov der, sier Grygoriychuk.

Midt oppe i det hele skal verdigheten til hver og en ivaretas.

LANGT OVER KAPASITETEN

Grygoriychuk blir avbrutt gjentatte ganger under intervjuet.

Noen ringer. Noen er ved døra. Patologen haster med raske skritt gjennom korridorene.

De døde skal identifiseres, dødsårsak skal

UFORSTÅELIG: Markyian var Oksana og Juriys eneste sønn. Han hadde selv en sønn på sju år. Forrige onsdag ble Markyian stedt til hvile.

fastslås, sår skal sys sammen, likene skal pyntes, personlige gjenstander registreres, og pårørende skal tas imot.

Dagen vi besøker Grygoriychuk og hans stab, har de mottatt 2688 døde hittil i år. Det er godt over dobbelt av et vanlig år.

– Røde dager fjernet vi fra kalenderen i 2022. Falne ankommer natt og dag, på helg og helligdag. Det er viktig for oss at de mottas med verdighet. Da må vi være til stede, sier Grygoriychuk.

Han prater fort og har mye på hjertet.

– Det er nettopp takket være disse soldatene at vi kan stå opp på morgenen i frihet i våre hjem. Vi kan drikke vår kaffe og nyte livet i en del av Ukraina som ikke er okkupert mens disse soldatene, de ga alt.

KUN RESTER IGJEN

Det er to forskjellige typer lik, forklarer Grygoriychuk.

– Det er de som nylig har falt, som kommer rett fra fronten. De kan vi stelle og gjøre klare. Så er det de som blir utlevert etter lang tid. De

TEAMET: Obduksjonsteknikerne Andriy Shulz (t.v.), Petro Druziuk og patolog og nestleder på senteret, Vasyl Grygoriychuk.

«Det er nettopp takket være disse soldatene at vi kan stå opp på morgenen i frihet i våre hjem.»

VASYL GRYGORIYCHUK, PATOLOG

er ofte forurenset og vanskelig å få tatt sikre DNA-prøver av. Dårlig oppbevaring har ødelagt kroppene. De er råtne eller inntørket. Noen ganger er det bare rester igjen til gravferden, sier han.

Likevel, både identitet og dødsårsak skal fastslås. Grygoriychuk forsikrer at de aldri går på akkord med det – uansett utfordringer.

– Alle har rett til en dødsårsak. Det er viktig å avklare hvordan de døde, hvor og av hva. Dette av respekt for den falne og for de pårørende. Derfor setter vi i gang et stort apparat for hver eneste en, og vi finner det alltid ut.

Når pårørende må identifisere, er det Grygoriychuk som møter dem.

– Det er tungt. Det kommer foreldre og det kommer barn. Det er vanskelig å finne ordene. For det finnes jo ikke noe riktig å si, sier han.

– VÅR ENESTE

På militærkirkegården Lychakiv går pårørende stille langs endeløse rader med graver dekt av berg med blomster og flagg.

Oksana Zelena løfter på bildet av sønnen Markyian. Ingen plassering i berget av blomster er perfekt nok. Markyians far, Juriy, ser på stille og sier:

– Han var vår eneste.

Ved siden av Markyians grav klargjøres et nytt felt. *

Fagbladets journalist Ola Tømmerås er aktiv med nødhjelp til Ukraina på fritida. Denne reportasjen er gjort på oppdrag for Fagbladet og ikke i forbindelse med hans solidaritetsarbeid.

Hjertet på huset

Bak kassa i Leas kafe på Labo bo- og servicesenter på Toten smitter smilet og latteren til kokk Tord Hoff. Alle som er innom, rives med og smiler og ler tilbake.

TEKST: INGEBORG V RANGUL FOTO: WERNER JUVIK

Summingen ved bordene høres ut i det åpne og lyse resepsjonsområdet. Kjøkkenet er med på å trekke lokalsamfunnet inn på sykehjemmet. En søndag hadde de nesten 100 stykker innom.

Mange av dem er faste.

Ved disken har en lokal møbelsnekker laget brødhylle slik at kantina kan selge nybakte brød, rundstykker og focaccia som blir til overs. Et stort vindu viser kokkene i aktivitet på kjøkkenet. I taket henger fargerike glasslamper fra Hadeland Glassverk.

Kjøkkenet på Labo bo- og servicesenter i Østre Toten kommune har nettopp vunnet

VARMEPRISEN

• Prisen deles ut av Fagforbundet hvert fjerde år.

• I kriteriene står det at den skal gis til en person, organisasjon eller arbeidsplass som har utmerket seg på en uegennyttig måte, og med spesiell omtanke og medmenneskelighet, ved å skape varme og omsorg i helse- og/eller sosialsektoren.

• Kandidater kan nomineres fra hele landet, via yrkesseksjonslederne. Det er styret i yrkesseksjonen helse og sosial som til slutt kårer vinneren.

• I nominasjonen til Labo var det satt søkelys på at kjøkkenet gjør en kjempejobb for pasienter, de ansatte og hele bygda med sin fantastiske mat, glede og gode opplevelser for alle som kommer innom.

«Vi blir veldig stolte av å få en sånn pris. Det er ikke så ofte kjøkken trekkes fram, og vi er glade for at jobben vi gjør kan inspirere andre.»

TORD HOFF

Varmeprisen. Prisen deles ut hvert fjerde år når yrkesseksjonene i Fagforbundet samles på Gardermoen for å stake ut kursen for de neste åra.

– Vi blir veldig stolte av å få en sånn pris. Det er ikke så ofte kjøkken trekkes fram, og vi er glade for at jobben vi gjør, kan inspirere andre. Det varmer, ler kokken Tord Hoff.

REDUSERT MATSVINN OG RESTEMAT

Kjøkkenet på Toten ble etablert i 2019 da fem kjøkken ble slått sammen til ett.

Fagleder Torunn Solhaug var fagleder på et av dem. Da hun overtok ansvaret for kjøkkentjenesten, skulle hun ta vare på det beste fra alle de fem ulike stedene og skape noe nytt.

– De ansatte snur seg rundt. Skal vi ha pizza, er det en ansatt som setter deigen dagen før. De tenker på alt og planlegger godt. Da klarer vi det meste.

Matsvinnet er redusert med 20 prosent. Mye takket være gode råvarer og et kjøkken som er flinke til å benytte rester. Gårsdagens potetsalat og rømmegrøt står i disken til reduserte priser.

Dagsenteret som får brunsj når de kommer, får rester som er omgjort til gode retter. Og de får middag før de reiser hjem.

– Det høres negativt ut med rester. Det burde egentlig hett noe annet, mener Hoff.

Han forsikrer om at maten kjøles ned og at nye, gode retter oppstår.

PÅ KJØKKENET: Kjøkkenassistent Oddvar

og Jens Inge

(som jobber på kjøkkenet på onsdager) i full sving med å kutte grønnsaker. Dette skal i lapskausen som står på menyen.

HUMOR

Jakobsen Pedersen (innerst)

Malm Holm

«Vi har en yrkesstolthet rundt matlagingen vår som dem som spiser maten vår opplever.»

TORUNN SOLHAUG

Hoff og Solhaug forteller at mange av dem som kommer på Leas kafe, bor alene. Her møter de venner og spiser sammen. Mange eldre spiser mindre. Derfor er god og riktig ernæring viktig. Kjøkkenet bruker fine produkter som smør, seterrømme og fløte for at maten skal bli næringstett.

– Næringsrik og lokalt laget mat er det mye god folkehelse i. Så er det ekstra fint for oss å virkelig få til alt det ulike vi driver med, sier Solhaug.

De kjøper så mye lokal mat fra Toten som mulig – poteter, løk og gulrot. Blomkål ble forvellet og fryst ned på høsten da de fikk den. Den blir blomkålsuppe en kald vinterdag.

Fiskefarsen lager de selv også. De krydrer heller ikke maten med krydder fra bokser, men bruker fersk chili og ingefær, og ingredienser fra bunn som basis for smak.

KOMMUNEN PÅ LAGET

I tillegg til å lage maten til dem som er innom Labo, har kjøkkenet også ansvaret for å lage møtemat til kommunen. De er spesielt kjent for sjokoladekaken.

– Vi er heldige som har kommunen med oss, mener Solhaug.

Flesk og duppe og ferskt kjøtt og suppe er mest populært. Afternoon tea ble servert til lunsj i jula. Til jul ble det også laget nellikflesk, sylte og lammerull var på menyen i tillegg til hjemmebrygget øl. Hver høst kjøper de en elg som fagleder og lærling deler opp i stykningsdeler. De koker også kraft.

– Det er slikt som gjør det morsomt å jobbe her, sier Hoff.

Han forteller at de har så mange planer og ideer at de får det litt travelt til tider.

GLADE VINNERE: Virksomhetsleder Torunn Solhaug, fagleder Ronny Dalen, onsdagsvakt Jens Inge Malm Holm, kjøkkenassistent Anja Merete Larsen, kjøkkenassistent Oddvar Jakobsen, kokk Jurgita Mamonite, lærling Mays Mahmoud Ghourli og foran kokk Tord Hoff.

DET SKAL VÆRE FINT: Pent dandert mat på tallerkenene gir også bedre matlyst. Fagleder Ronny Dalen er nøye.

NÆRINGSTETT MAT: Gode ingredisenser gir god mat og lite svinn. Kokk Tord Hoff bruker seterrømme og fløte i maten.

IKKE MED RÅVARENE: For å lage god lapskaus må råvarene være gode. På Labo bo- og servicesenter er de nøye på hva som puttes i

– Vi er skyld i det selv. Det handler om fagstoltheten vår, ler han.

Som leder har det vært viktig for Solhaug at de ansattes mange ideer og initiativ lyttes til. Men det hender hun må bremse dem litt, eller be dem gå en runde til og tenke seg om.

Nå er målet å prøve tallerken-servering på de ulike avdelingene i huset. De skal legge opp og dandere maten slik at de ansatte kan bruke tiden til å sitte sammen med pasientene og spise, ikke servere den.

– 110 tallerkener krever litt planlegging, men dette skal vi klare, sier Solhaug.

AKEDAGER OG YRKESSTOLTHET

Hver eneste dag har de ansatte på kjøkkenet forbedringsmøte. Da går de gjennom ulike

«Næringsrik og lokalt laget mat er det mye god folkehelse i.»

TORUNN SOLHAUG

dietter for langtidsboende og korttidspasienter og diskuterer hva som fungerer og ikke. Alt som alle må være med på og oppdatert på, diskuteres. – Kjøkkenet er åpent alle dagene i året. Alle må få lik informasjon. De som har ansvaret for matlagingen, er de som leder møtet, sier Solhaug.

Arbeidsmiljøet på Labo er bra med lite sykefravær. I tillegg tar de inn ansatte gjennom Nav med lønnstilskudd. De har også ansatte inne på arbeidstrening eller norskopplæring.

Det gode arbeidsmiljøet gjenspeiles også i at de gjør mange aktiviteter sammen. De har akedag, julebord og hyttetur.

– Vi har en yrkesstolthet rundt matlagingen vår som dem som spiser maten vår opplever. Pasientene er avhengige av maten vår. Det er en meningsfull jobb vi har, sier Solhaug. *

MORSOMT STUNT: I jula serverte kjøkkengjengen Afternoon Tea til gjester og beboere. Å prøve nye retter og muligheter gir yrkesstolthet og godt miljø.

TULLER

gryta.

GRØNT ER GODT: Ferske grønnsaker i maten er viktig. I sesong kjøpes det inn kortreist fra Toten.

Dette er hovedkravene i lønnsoppgjøret

De

med lav lønn skal løftes, og alle skal få økt kjøpekraft – dette er Fagforbundets viktigste krav i årets lønnsoppgjør.

TEKST: PER FLAKSTAD OG BERIT BAUMBERGER

Rett før jul vedtok landsstyret i Fagforbundet de overordnede kravene i vårens lønnsoppgjør.

Samtidig ble de viktigste kravene i lønnsoppgjøret for ansatte i kommunene vedtatt.

– Økt lønn for hele laget er det overordnede slagordet. Vi skal sikre medlemmene våre økt kjøpekraft, oppsummerer nestleder Line Tollefsen i forkant av årets oppgjør.

Tollefsen har ansvar for tariff i den politiske ledelsen i Fagforbundet.

Årets lønnsoppgjør er et hovedoppgjør. Det betyr at det skal forhandles om hele tariffavtalen, ikke bare penger.

Derfor er også andre krav enn rene kroner og øre en viktig del av forhandlingene.

Se alle krav i faktaboksene.

VIL LØFTE DE LAVEST LØNTE

– At økt kjøpekraft og lavlønnsprofil er blant forbundets viktigste krav, kommer neppe som noen overraskelse, sier Magnus Langstrand i Fagforbundets forhandlingsavdeling.

Dette er nemlig krav som alltid har vært sentrale for Fagforbundet.

Prisstigningen de siste åra gjør det særlig viktig å prioritere dem med lav lønn.

– Det er de som tjener minst, som merker dyrtiden mest, sier Langstrand.

Å løfte de lavest lønte er viktig for hele LO i årets lønnsoppgjør.

– Vårt viktigste verktøy for dette nå er generelle kronetillegg, men også arbeidet rundt ubekvem arbeidstid og nattevakt spiller inn, sier Line Tollefsen.

Derfor vil Fagforbundet i år, som i tidligere oppgjør, kreve et generelt kronetillegg til alle. Det gjør at lønnsforskjellene mellom dem som tjener lite og dem som tjener mye, ikke øker.

Det er også dem som i utgangspunktet tjener minst, som vil merke kronetillegget mest.

Lønnstilleggene må også være høyere enn det man tror blir prisstigningen i 2026. Slik kan kjøpekraften øke.

HØYERE STARTLØNN OG VEILEDERTILLEGG

Mange av Fagforbundets medlemmer jobber

VIL SIKRE KJØPEKRAFT: Line Tollefsen, nestleder i Fagforbundet. OTOF : LA F R A G NAR OLSEN

i bransjer med lang ansiennitetsstige. Det vil si at du må jobbe lenge før du når topplønn i bransjen. Samtidig betyr dette at begynnerlønna er lav. Det er derfor et krav i år at ansatte skal få høyere lønn tidlig i yrkeskarrieren.

– Hvis vi får gjennomslag for dette, håper vi at det skal bidra til at det blir lettere å rekruttere nye medarbeidere i bransjer med disse lange ansiennitetsstigene, sier Langstrand.

– I tillegg ønsker vi å få inn et veiledertillegg til ansatte som veileder lærlinger. Mange har det i dag, men ifølge tilbakemeldingene vi har fått, er det også noen som ikke har, og størrelsen

FAGFORBUNDETS OVERORDNEDE KRAV:

• Økt kjøpekraft.

• Generelle tillegg skal gis som kronetillegg, og lønnsoppgjøret skal ha en lavlønnsprofil.

• Arbeide for at ansatte i virksomheter med lange ansiennitetsstiger skal oppnå høyere lønn tidligere i sitt yrkesløp.

• Tillegg for ubekvem arbeidstid må økes/sikres. Tilleggene bør være like for alle arbeidstakere i samme virksomhet.

• Styrke tariffavtalene for å sikre lønnsutvikling for kompetanseheving.

• Ansatte som veileder lærlinger, skal gis et veiledertillegg.

Dette er Fagforbundets krav for de kommuneansatte:

• Økt kjøpekraft.

• Generelle tillegg skal gis som kronetillegg, og lønnsoppgjøret skal ha en lavlønnsprofil.

• Starte et arbeid for å korte ned ansiennitetsstigene.

• Jobbe for en styrket livsfasepolitikk i kommunal sektor, for å ivareta ansattes mulighet til å stå i hel stilling i ulike livsfaser og gjennom hele arbeidslivet. Det kan for eksempel gjøres gjennom redusert arbeidstid i ulike sektorer.

• Tillegg for ubekvem arbeidstid må økes/sikres. Tilleggene bør være like for alle arbeidstakere.

• Nattillegg skal gjelde ut nattevaktas varighet.

• Styrke tariffavtalens bestemmelser om lønnsutvikling for kompetanseheving.

• Ansatte som veileder lærlinger, skal gis et veiledertillegg.

• Arbeide for å redusere de negative konsekvensene av bestemmelsen om vakt på vaktrom.

• Ansiennitet skal beregnes fra 16 år.

SLIK GJENNOMFØRES TARIFFOPPGJØRET:

Mai 2025 Høst 2025

Fagforbundet sender ut tariffundersøkelse og debatthefte for å få innspill fra medlemmer og starte diskusjonen i klubber og foreninger.

Fylkesvise konferanser, der tillitsvalgte og andre kommer med sine innspill til krav.

Bransjekonferanser der tillitsvalgte i følgende avtaleområder kan komme med innspill og krav:

Teknisk beregningsutvalg legger fram sin foreløpige rapport om tallgrunnlaget for tariffoppgjøret. Dette inneholder blant annet forventet prisstigning.

på tilleggene varierer sterkt. Vi mener derfor det vil bidra til å rydde opp ved å få inn et tillegg i de sentrale avtalene, sier han.

Et velkjent krav i hovedoppgjør er økte ulempetillegg. Mange av Fagforbundets medlemmer jobber på tidspunkter da andre har fri. Kompensasjonen for dette har alltid vært viktige i lønnsoppgjørene. Et krav i år er at tilleggene bør være like for alle arbeidstakere. I tillegg krever forbundet at nattillegget skal gjelde hele vakta.

ANSIENNITET FRA DU ER 16

For de kommuneansatte er det et nytt krav i år at du kan opparbeide deg ansiennitet på lønnsstigen fra du er 16 år. I dag får du ansiennitet fra du er 18.

I kommunesektoren ønsker også forbundet å styrke det som kalles livsfasepolitikk. Det vil si å ha ordninger som gjør at ansatte skal orke å stå i full stilling gjennom hele karrieren. Ifølge kravet, kan dette for eksempel gjøres ved å redusere arbeidstiden i enkelte sektorer.

Forbundet vil også følge landsmøtets formulering om å arbeide for å redusere de negative konsekvensene av vakt på vaktrom. I praksis betyr dette å jobbe for at de som har slike vakter, skal ha full timelønn også når de hviler på vaktrommet.

November 2025

Sentral tariffkonferanse, der krav og innspill samles, diskuteres og utarbeides til konkrete forslag for de ulike tariffområdene.

Månedsskiftet januar–februar 2026

Desember 2025

Landsstyret vedtar sine hovedprioriteringer, overordnede krav og krav i kommunesektoren.

NHO/Virke private virksomheter, Samfunnsbedriftene, private barnehager, Staten, KA (kirkelige ansatte), bussbransjen, Spekter helse, Spekter, kulturvirksomheter, Spekter Posten, øvrige Spekter-områder.

Representantskapet i LO vedtar sine samlede prioriteringer foran vårens lønnsoppgjør. Fagforbundet er en del av dette.

Oppgjøret i kommunesektoren starter.

Oppgjøret i Oslo kommune starter.

Frist for enighet i oppgjøret i kommunesektoren og i Oslo. Hvis de ikke blir enige, går det til mekling. Hvis meklingen ikke lykkes, kan det bli streik.

LAVLØNTE BLIR VIKTIG: Magnus Langstrand, Fagforbundets forhandlingsavdeling.

LANG PROSESS

Lønnsoppgjør innenfor private bransjer, Spekter, Virke, NHO osv. pågår.

Tariffoppgjørene er en lang prosess som starter om våren et drøyt år før selve lønnsforhandlingene. Da sendes et debatthefte ut til medlemmene og så følger medlemsundersøkelse, tariffkonferanser og politisk behandling av innspill og foreslåtte krav.

Fagforbundet er involvert i rundt 90 ulike tariffavtaler. Tidligere har mange tillitsvalgte i mindre tariffområder følt seg overkjørt og lite sett.

De siste årene har Fagforbundet hatt egne bransjevise tariffkonferanser.

– Dette opplegget har vi fått gode tilbakemeldinger på, og vår erfaring er at det fører til bedre og mer treffsikre krav i oppgjørene, sier Magnus Langstrand.

De siste åra har også forbundet gjennomført tariffundersøkelser på medlemsnivå.

– Dette ser også ut til å bli et viktig verktøy, siden svarprosenten har vært stigende hvert år og nå er på et nivå der vi kan føle oss sikre på at svarene vi får, er representative for medlemsmassen, sier Langstrand. *

– Kommunene må få større handlingsrom

Fagforbundets leder Helene Harsvik Skeibrok mener lokal styring over ressursene er den beste måten å gi innbyggerne et helhetlig tilbud på.

TEKST0G FOTO: PER FLAKSTAD

Kommunekommisjonen la i januar fram sin første rapport. Lederen av Fagforbundet mener kommisjonen har mange gode forslag.

– Kommisjonen foreslår å fjerne noen normer og krav til kommunene. Er ikke dette en måte fra statens side å fraskrive seg ansvaret på og overlate det til kommunene?

– Nei, jeg synes ikke det. Den statlige styringen har ført til at det nesten ikke er handlingsrom igjen for lokale tilpasninger basert på lokale behov. Ingen kommuner er like, og nettopp derfor er det viktig at kommunene kan styre ressursene der de trengs mest. Vi må ha tillit til at de lokale folkevalgte og ansatte har den kunnskapen som trengs for å styre dette til beste for sin kommune, sier Skeibrok.

LEDERINTERVJUET

Vi intervjuer Helene Skeibrok om et aktuelt tema.

– Høyre har foreslått en ny kommunekommisjon for å se på kommunegrenser. Er det en god idé?

– Lokale forhold bør avgjøres lokalt. Derfor synes jeg ikke Høyres idé er særlig god. Erfaringen fra åtte år med Solberg-regjeringa, og hvordan den tredde kommunesammenslåinger ned over kommunene, viser tydelig at dette ikke var måten å skape mer effektive kommuner på.

Dessuten har vi en kommunekommisjon i arbeid. Jeg tenker det klarer seg med én om gangen.

– Kommunekommisjonen skriver at mindre kommuner har de største utfordringene, og at omstilling krever større fagmiljøer. Er ikke det også å legge opp til å slå sammen kommuner?

– Jeg ser ikke bort fra at det enkelte steder kanskje kan ha en effekt å se på kommunegrenser. Men da må initiativet komme fra kommunene selv og

ikke som et pålegg ovenfra.

– Hvorfor er det så viktig å flytte lærernormen fra de enkelte skolene og opp på kommunenivå?

– Ingen kommuner er like. Og innenfor hver kommune er det også forskjeller som krever ulike tiltak og prioriteringer.

Vi mener kommunene må få det handlingsrommet som trengs for å bruke ressursene der de trengs mest. Vi tror at lokal styring over ressursene er den beste måten å gi innbyggerne et helhetlig tilbud som er best tilpasset innbyggernes behov.

Det er også viktig å presisere at vi er

uenig med flertallet i kommisjonen som vil fjerne lærernormen helt.

– Er du bekymret for at det kan svekke kvaliteten på tilbudet til befolkningen hvis kompetansekravene i helse- og omsorgssektoren fjernes?

– Den frykten mener jeg er ubegrunnet. Helselovgivningen sier tydelig at tilbudet til innbyggerne skal være forsvarlig.

Samtidig er det ikke sånn at det bare er enkelte yrkesgrupper som skal sikre et forsvarlig tilbud. Her må kommunene tenke helhetlig og sørge for at den har rett kompetanse på riktig sted.

– Den ferske rapporten var første del

av kommunekommisjonens arbeid. Hvilke forventninger har du til høstens del to?

– Jeg forventer at den fortsetter å se på rapporteringsrutiner og på alle normene og forskriftene som kommunene i dag må forholde seg til. Dette er veldig massivt. Lettelser her kan ta ned mye av styringstrykket fra staten.

Og så forventer jeg at kommisjonen klarer å se helheten i kommunens oppgaver og foreslår tiltak som sikrer at hver kommune kan bruke ressursene sine mest mulig effektivt ut fra lokale behov. *

MER LOKAL STYRING: Kommunekommisjonen la fram sin første rapport i januar. F.v.: kommunalminister Bjørnar Skjæran, kommisjonsmedlem Signy Irene Vabo og finansminister Jens Stoltenberg.

Bare spør

FAGBLADETS EKSPERTPANEL

Send inn spørsmål av allmenn interesse om blant annet tariffavtaler, juridiske arbeidslivssaker og -lover, videreutdanning og spørsmål angående LOfavør og Sparebank 1. Ekspertpanelet svarer.

Vi har dessverre ikke anledning til å svare på henvendelser som vi ikke finner plass til i bladet. Hvis du får problemer på arbeidsplassen, ta først kontakt med lokal tillitsvalgt.

Hjemmekontor og arbeidsmiljø?

?Hjemmekontor er blitt mer utbredt og akseptert etter pandemien. Hvilken innvirkning kan dette ha på arbeidsmiljøet. Jeg oppfatter at skepsisen er likt fordelt i ledelsen og blant de ansatte. Hva kan og bør verneombudet gjøre i en slik situasjon?

J.G.

SVAR: Hjemmekontor eller ikke – det er et spørsmål som mange virksomheter står i. Som verneombud er din rolle å løfte arbeidstakernes stemme, gi råd til ledelsen om hvordan ulike løsninger påvirker arbeidsmiljøet, og bidra til at de ansattes erfaringer og behov faktisk blir tatt med i vurderingen. Her er det viktig å være tydelig: Bruk av hjemmekontor ligger innenfor arbeidsgivers styringsrett, og det er arbeidsgiver som bestemmer om og i hvilken grad hjemmekontor skal tillates. Samtidig finnes det regler å forholde seg til. Hvis det skal være en fast ordning, krever forskriften at det inngås en skriftlig avtale mellom arbeidsgiver og arbeidstaker.

Selv om arbeidsgiver har siste ord, bør dette ikke avgjøres tilfeldig. En sterk anbefaling er at virksomheten har en klar personalpolitikk for hjemmekontor, utarbeidet i samarbeid med de ansatte og deres representanter. På den måten sikrer man både forutsigbarhet og rettferdighet, spesielt på arbeidsplasser der ikke alle har mulighet til å ta med seg jobben hjem. Som verneombud kan du også løfte fram fordeler de ansatte opplever. For noen handler hjem-

mekontor om fleksibilitet og bedre balanse mellom jobb og privatliv. Andre får økt konsentrasjon og færre avbrytelser. I enkelte tilfeller kan hjemmekontor også hindre unødvendige sykefravær ved at en ansatt kan jobbe hjemme i en periode i stedet for å være helt borte. Men det er også viktig å sette ord på det som kan gå tapt. Arbeidsplassen er en sosial arena hvor felleskap, samarbeid og kultur bygges. Mange opplever mer tilhørighet og trivsel når de møtes fysisk, og mye uformell læring skjer nettopp gjennom hverdagslige møte med kolleger. For mye hjemmekontor kan svekke dette.

Mitt råd er derfor at du som verneombud bidrar til at virksomheten ser både fordelene og utfordringene, og etterspør en tydelig politikk på området. Da hjelper du arbeidsgiver til å ta en beslutning på et godt grunnlag, og du bidrar til at de ansattes stemme blir hørt.

Ingvild Laila Vatnelid, fagansvarlig for arbeidsmiljøskolering i LO

Redigering: Per Flakstad

Illustrasjoner: Lars Fiske

Adresse: Fagbladet, Møllergata 10, 0179 Oslo

E-post: barespor@fagforbundet.no

Magne Gundersen

Forsikring og økonomi

Spørsmål om LOfavør og Sparebank 1.

Ingvild Laila Vatnelid

Arbeidsmiljø

Spørsmål om helse, miljø og sikkerhet.

Elsykkel i vinteropplag

?Min mann og jeg kjøpte elsykkel i fjor høst. I vintermånedene tenker vi å lagre dem i garasjen. Er syklene dekket av innboforsikringen om de skulle bli stjålet?

T.M.

SVAR: Ja, det er trygt, men syklene må være godt sikret. Det betyr at garasjen må være både lukket og låst. I tillegg må selvfølgelig syklene være sikret med lås.

Pass også på å følge jevnlig med på garasjen og syklene gjennom vinteren. Da har dere gjort det som kan forventes. Skulle syklene likevel bli stjålet, er de dekket av innboforsikringen dere har fra LOfavør.

Magne Gundersen, forbrukerøkonom

Stekeovnen sluttet å virke

?

Stekeovnen i komfyren har plutselig sluttet å virke. Siden komfyren er seks år gammel, gjelder ikke garantien. Kan jeg få noe igjen på forsikringen?

I.H.

SVAR: Det er utrolig irriterende når en hvitevare slutter å virke rett etter at garantien går ut. Det anses som en feil ved komfyren hvis den slutter å virke uten at det er en ytre, plutselig og tilfeldig skade som forårsaker svikten. Årsaken er

da enten slitasje etter langvarig bruk, eller svakheter eller feil med komfyren. Svikt som følge av komfyrens alder, produktfeil, mangler eller lignende er ikke dekket av innboforsikringen. En mulighet kan være å få sjekket ut om det er mulig å reparere komfyren. Dessverre kan det bli kostbart først å betale for en sjekk og så for selve reparasjonen. Da kan kostnadene dine fort nærme seg prisen for å kjøpe nytt.

Magne Gundersen, forbrukerøkonom

| NR. 1

KOMPROMISSLØSNING RAK OG HØYREIST GRUSOMHET CIRKA INDRE ORGAN

HOLDE PÅ MED

ØSTERSJØSTAT ANNERLEDES ENERGIKILDE

VÆRE I TVIL SMYKKE

LYSTBETONT AKTIVITET HEI PÅ DEG! LITE SJØDYR NES OMRINGE

OPPSLAGSVERK

SHIPPINGAKTØR BANNING NOEN I TILFELLE

GI TILLATELSE TIL DYKTIG SKAPNING

VERKEN FAST ELLER HARD

NY FORSYNING VELSTÅENDE

ERFAREN PERSON NORDLYSDESTINASJON

VERDENSDEL TRAMPE OG TRÅ

LANGT MORSESIGNAL KJENNE TIL ARBEIDSMØBEL

EPIDEMISK SYKDOM ÅRSTID

FORMUENDE PERSON VÆRE KRANGLETE KRYDDERPLANTE

DUNST MUSIKALSK TEGN

I HUI OG HAST TYSK FERGEBY

MOTERIKTIG STORE MENGDER

HAGEUTSTYR

FREMMEDARTET SKIFTE

BLANDE SJØRØVER MIDTØSTENSTAT FIFFIG PÅFUNN SKILØP

MILITÆR REPETISJONSØVELSE VÆPNET GRUPPERING

HYGIENISK GAPE

TORTUR MALEUTSTYR FÅR TIL SI NEI TIL KOMPASSRETNING POSE FRITIDSEIENDOM

ISFISKEUTSTYR

EKSISTERER FINVÆR

METALLISK GRUNNSTOFF KOSTHOLD PENT KLEDD PASSE VARM KJOLEFARGE FUGLEKVITTER

BÆRBASERT DRIKK

UNIVERSITETSENHET HALVT SNES SAMMENFØYNING

TILHENGER ELTE NÆRLIGGENDE Å TRO

SEND INN DITT SVAR

Løsningen på kryssord nr. 1 må være hos oss innen 15. april! Merk konvolutten med «kryssord nr. 1» og send den til: Fagbladet, Møllergata 10, 0179 Oslo

Løsningsordet kan også sendes til kryssord@fagbladet.no

NAVN

ADRESSE

POSTNR/STED

NÅR MOTTOK DU BLADET?

VINNERE AV KRYSSORD NR. 5 (2025)

Vi har trukket tre vinnere som hver får 10 flaxlodd.

ELISABETH PAULSEN Drag

SINDRE SVENKERUD Oslo

SILJE REPPE Leknes

Fagbladet

ANSVARLIG REDAKTØR

Eva Ler Nilsen

eva.ler.nilsen@fagbladet.no

Telefon 90 58 24 68

REDAKSJONSSJEF

Michael Brøndbo michael.brondbo@fagbladet.no

Telefon 911 98 972

NETTREDAKTØR

Knut Andreas Nygaard knut.nygaard@fagbladet.no

Telefon 91 15 82 22

UTVIKLINGSREDAKTØR

Vidar Eriksen vidar.eriksen@fagbladet.no

Telefon 957 94 693

JOURNALISTER

Vigdis Alver vigdis.alver@fagbladet.no

Telefon 91 57 26 01

Berit Baumberger berit.baumberger@fagbladet.no

Telefon 97 60 02 77

Marte Bjerke marte.bjerke@fagbladet.no

Telefon 99 53 22 24

Per Flakstad per.flakstad@fagbladet.no

Telefon 90 77 83 97

Kathrine Geard kathrine.geard@fagbladet.no

Telefon 90 61 77 86

Rønnaug Jarlsbo ronnaug.jarlsbo@fagbladet.no

Telefon 41 5 56 23

Hennika Lillo-Stenberg hennika.lillo-stenberg@fagbladet.no

Telefon 46 42 86 42

Alf Ragnar Olsen alf.ragnar.olsen@fagbladet.no

Telefon 94 83 94 64

Ingeborg Vigerust Rangul ingeborg.rangul@fagbladet.no

Telefon 97 78 74 74

Karin E. Svendsen karin.svendsen@fagbladet.no

Telefon 99 15 43 14

Ola Tømmerås ola.tommeras@fagbladet.no

Telefon 90 92 03 02

Øystein Windstad oystein.windstad@fagbladet.no

Telefon 99 69 78 30

TYPOGRAF

André Martinsen andre.martinsen@fagbladet.no

Telefon 48 00 35 41

KONSULENT

Ellen Angell Moan ellen.angell.moan@fagforbundet.no

Telefon 41 54 98 46

ANNONSER

Salgsfabrikken v/Markus Andresen markus@salgsfabrikken.no

Telefon 91 90 32 89

TRYKKERI

Ålgård Offset AS

MILJØMERKET

2041 0652 Trykksak

KONTROLLERT OPPLAG 1. HALVÅR 2025: 380.487 NO 4660

Han hvis navn må være unevnt

«Oldemor!?»

«Jaa. Er du våken?»

TEKST: PER FLAKSTAD OG OLDEMOR

«Nei! Du finnes ikke, altså må du ha dukket opp i en drøm.»

«Hehe, Drømmeland er et fint land å være i. Men du, vi må snakke sammen.»

«Oldemor! Jeg skal tidlig opp. Jeg trenger tung dyp søvn. Det er faktisk viktig.»

«Ikke så viktig som det jeg har tenkt å snakke med deg om.»

«Nå ble jeg nysgjerrig. Når du har noe viktig på hjertet, pleier det å være verdt å lytte. Kjør på.»

«Verden er i ferd med å gå av hengslene. «Han hvis navn må være unevnt» er i ferd med å demontere demokratiet i sitt eget land og ødelegge hele den regulerte verdensordenen.»

«Hæ, han hvis navn – har du lest Harry Potter-bøkene nå?»

«Det er lenge siden. Jeg har også lest hvordan historikere sammenlikner det som skjer nå med hva som skjedde i Europa på

«Joda, men å sammenlikne med den onde despoten i Potter-universet er litt vel drøyt.»

1920- og 30-tallet. Det er sånt du kan bli mørkredd av på en høylys dag.»

«Joda, men å sammenlikne med den onde despoten i Potter-universet er litt vel drøyt.»

«Drøyt!? Han vi snakker om vil ha eneveldig makt og en renraset befolkning, han bruker bevæpnede agenter mot folket,

BLINKSKUDD: Plutselig dukket han opp på stranda, formet av is og småstein, mannen som i framtida blir han hvis navn må være unevnt.

og skaper frykt og usikkerhet som hersketeknikk både mot sine egne og verden for øvrig. Selv hans støttespillere kan ikke være trygge hvis de sier eller gjør noe han ikke liker.»

«Jojo. Men hva mener du at du kan gjøre med det?»

«Jeg ville tatt både han og han uforskammede assistenten hans i ørene og leid dem inn på rommet sitt og bedt dem bli der en stund til de fikk tenkt seg om.»

«Oldemor! Det ville du aldri greid.»

«Neei, kanskje ikke … Men jeg ville prøvd!»

«Og det synes du andre skulle gjøre også, er det det du mener?»

«Nettopp!»

«Greit. Og hva mener du jeg skal gjøre?»

«Du kan i alle fall skrive en liten petit, om ikke annet.»

«Tja, jeg har jo et slags bilde av han.»

«Har du??»

«Ja, ikke av han på ordentlig, men jeg fant ansiktet hans – formet av is og småstein – på en strand i Nordre Follo.»

«Is og stein. Da tror jeg jammen du fant hjertet hans også.»

FOTO: PER FLAKSTAD

Svartmetallens supermann

Når Idar Burheim tar heisen ned fra posthusets 16. etasje, slår han bokstavelig talt ut håret. Postens Clark Kent blir til svartmetallens Supermann.

TEKST:

MARTE BJERKE FOTO: ALF RAGNAR OLSEN

Idar Burheim forlater de lyse lokalene i Postens hovedkontor i Oslo og trår ut i en blytung ettermiddag – det perfekte sceneskiftet for å entre den mørkeste delen av metallsjangeren.

Kontrasten mellom altmuligmann-jobben og den spesialiserte nisjehobbyen kunne ikke vært større. Men Idar ser flere likheter ved stillingen som rådgiver i Postens Fullservice-avdeling og karrieren som gitarist og låtskriver i svartmetallbandet 1349.

– Å jobbe med band er mye bedre enn å sitte aleine og spille. Sånn er det i Posten òg, fellesskapet er viktigere enn enkeltmenneskene. Samholdet og interaksjonen er en styrke i seg selv. Det bidrar til inspirasjon, utvikling og læring, sier Idar.

Han ble del av 1349 nærmest ved en tilfeldighet. En kompis hadde meldt ham på prøvespilling uten at han visste det. Det er over 26 år siden nå.

Idar tok artistnavnet «Archaon» – en karakter fra spillet «Warhammer». Det betyr «den utvalgte av kaoset».

– Så det passer meg egentlig sånn personlighetsmessig, særlig på den tida, sier han.

Livet som småbarnsfar er muligens kaotisk på en litt annen måte enn det var i 1349s spede begynnelse. Siden da har bandet turnert over hele verden, spilt inn åtte album og blitt Spellemann-nominert.

Bandlivet har gitt Idar et arsenal av gode historier og absurde opplevelser han aldri ville vært foruten, som den gangen de fikk komme inn i regissør Peter Jacksons studio på New

NAVN: Idar «Archaon» Burheim

ALDER: 46 år

STILLING: Rådgiver i Postens Fullserviceavdeling

FAMILIE: Gift, ett barn og katten Mocca

BOSTED: Grefsen i Oslo

HOBBY: Gitarist og låtskriver i svartmetallbandet 1349 (året da svartedauden kom til Norge, journ.anm.). De andre medlemmene er Olav Bergene, Tor Stavenes og Kjetil Haraldstad.

Zealand eller da de endte opp på besøk hos den nå avdøde eksentrikeren og samleren William Jamieson i en toppleilighet i Toronto. Jamieson eide verdens største samling av «shrunken heads» (menneskehoder som er preparert og bevart, brukt som trofeer og i ritualer av stammer i Sør-Amerika, journ.anm.)

Mulig blir det ikke like mye spektakulært å fortelle fra neste stopp – Norrköping.

Finpussen skjer i det 20 kvadratmeter store øvingslokalet lokalisert ved utestedet Blå i Oslo. Her okkuperer trommesettet til Kjetil «Frost» Haraldstad halve rommet, oppetter veggene står stabler med forsterkere og instrumentkasser, esker med Rugsprø og Pukka-te. En vifte blåser konstant mot Frost, som har den mest fysiske jobben i bandet.

Archaon har fått av seg skjorta og frigjort hestehalen. Lite blir sagt, musikken taler for seg. De to bandkollegene er ikke bare «feinschmeckere» når det kommer til musikk, de er også opptatt av god mat, vin og øl. Interessen har resultert i tre egne brygg, med en alkoholprosent på 6,66 – selvfølgelig.

Posten-Idar blander seg ikke inn i Archaons verden eller omvendt, men det hender han får en låt-idé på vei gjennom posthusets øvre gemakker. Da mumler han den stille inn på telefonen.

Heldigvis har han en sjef som ser verdien av dobbeltlivet og legger til rette for at han kan spille konserter og dra på turné.

– Det betyr mer for meg enn å få 150.000 i lønnsøkning, sier han. *

EVA JOLY:

Send SMS ABO 5180 til 1960

– Jeg leser Klassekapmen fordi de viktige spørsmålene om felles goder blir tatt opp der: kampen mot beskyttelse av varslere og kampen for at jorda skal forbli en levelig plass. Foto:

Tilbud til deg som leser Fagbladet:

NÅ FÅR DU KLASSEKAMPEN

HELT GRATIS I TRE UKER.

Stopper automatisk.

MÍMIR KRISTJÁNSSON:

– Når du ikke har lest Klassekampen føler du at du ikke har hengt med i verden.

Foto: Fartein Rudjord