43 minute read
Norge i verden: CO2-utslipp
from Fagbladet 2021 01
by Fagbladet
I samfunnet
RETTFERDIGHET | VELFERD | MEDBESTEMMELSE | LIKESTILLING
(Estimerte Co2-utslipp i millioner tonn 2019)
NORGE 47,99
TYSKLAND 702,60
USA 5107,26
KINA 11535,20
RUSSLAND 1805,77
INDIA 2597,36
INTERNASJONAL SHIPPING 730,26
NORGE I VERDEN CO2-utslipp
* Karbondioksid (CO2) er en livsnødvendig gass i atmosfæren som inngår i karbonkretsløpet. For mye av gassen forsterker drivhuseffekten og fører til klimaendringer. Verdens utslipp av drivhusgasser har økt siden begynnelsen av det 21. århundre sammenlignet med de tre foregående tiårene. Dette skyldes den økonomiske veksten hos verdens ledende industriland, med Kina i spissen. Gjennom
KILDE: JOINT RESEARCH CENTER
Paris-avtalen har alle land i verden forpliktet seg til å redusere CO2-utslipp (drivhusgasser) for å bremse den globale oppvarmingen. Målet er å stoppe oppvarmingen av kloden før den når 2 grader Celcius (helst stoppe på 1,5). USA og Donald Trump trakk seg fra Paris-avtalen i september 2019.
KILDE: WORLD BANK/CARBON DIOXIDE INFORMATION ANALYSIS CENTER, MILJØDIREKTORATET.NO
VISSTE DU AT ...
* Covid-19 påvirket CO2-utslippene verden over positivt som følge av mindre bruk av fly og bil og regjeringers dreining mot mer miljøvennlig energiproduksjon.
* Høsten 2016 ble det for første gang dokumentert en sammenheng mellom utslipp av CO2 og smelting av sommerisen i Arktis: «Et tonn CO2 = -3 km3 sommeris» var tittelen på studien som ble publisert i tidsskriftet «Science».
* Rundt 44 prosent av de menneskeskapte CO2-utslippene lagres i atmosfæren og bidrar til global oppvarming.
* Norge har forpliktet seg til å redusere sine klimagassutslipp med minst 50% innen 2030. (Jf. Paris-avtalen).
FOTO: NTB / NATALIE THOMAS
I DENNE SEKSJONEN:
S32 Skal vi leve av fisk eller olje? Møt ni unge mennesker som planlegger ei framtid i Lofoten.
S46 Råere klima gjør at kommunene må tenke nytt for å sikre byer og bygder for framtida.
S64 Kronikk: Vi må forholde oss til en virkelighet som defineres av planetens tålegrense.
S66 Fagforbundet Ung vil forene fagbevegelsen og dagens klimastreikende ungdom.
Et hav av muligheter
Lofoten har vært åsted for et gigantisk klima- og miljøpolitisk basketak i snart femti år. Kjernespørsmålet er det samme som hele verden nå stiller seg: Hva skal vi leve av? Vi har spurt ni unge som planlegger ei framtid i området.
TEKST: SIDSEL HJELME FOTO: ANITA ARNTZEN
VÅRT KLIMAREGNSKAP FOR REISEN TIL LOFOTEN
TOG: Oslo S- Gardermoen 50g FLY: Oslo – Bodø 90 kg FLY: Bodø-Røst 25 kg FERGE: Røst-Værøy 12 kg HELIKOPTER: Værøy-Bodø 25 kg FLY: Bodø-Leknes 26 kg BILKJØRING i Lofoten 386 km 50 kg FLY: Leknes-Bodø 26 kg FLY: Bodø-Oslo 90 kg FLYTOGET: Gardermoen-Oslo S 50g TOTALT: 344 kg CO2
KILDER TOG: FLYTOGETS ÅRSRAPPORT 2019 FLYREISER: ICAO, FNS LUFTFARTSORGANISASJON. FORSKJELLIGE CO2-KALKULATORER KAN GI SVÆRT ULIKE RESULTATER, AVHENGIG AV HVA SOM ER LAGT INN I MODELLENE. ICAO MÅLER KUN UTSLIPP FRA SELVE FLYREISEN, UTSLIPP FRA FLYPLASSENE, KØER, VENTING ETC. FERGE: FREMTIDEN.NO HELIKOPTER: ESTIMAT BASERT PÅ TILSVARENDE STREKNING MED FLY BIL: HERTZ BILUTLEIE
Lite visste steinaldermenneskene som for seks tusen år siden bosatte seg på øyene mot storhavet i Lofoten om at det langt der ute, dypt nede under havbunnen lå enorme verdier skjult. Jorda var flat, og for steinaldermennesket var havet fisk, og bare fisk, så langt øyet kunne se. Deretter kom kanten – og fortapelsen. Fortapelsen kom som kjent ikke. Fiskeriene fortsatte, teknologien utviklet seg, folketallet økte og kampen om ressursene i havet hardnet til. I Lofoten som i resten av verden.
50 ÅRS STRID
Spørsmålet om oljeutvinning i havområdene utenfor Lofoten har vært en omstridt politisk sak siden tidlig på 1970-tallet. Diskusjonen om disse områdene skal åpnes for oljeboring eller ikke, har nå bølget fram og tilbake i snart 50 år. Og den er langt fra over. Fra 1970-tallet gikk motsetningen først og fremst mellom fiskeri- og naturverninteresser på den ene siden og industriinteresser og et ønske om lokal næringsutvikling på den andre. Fra 2000-tallet ble motstanden mot fortsatt oljeekspansjon i økende grad også knyttet til klima.
PARTIENE
Regjeringen Solberg er per i dag, og foreløpig fram til 2021, bundet av Granavoll-erklæringen, der det ikke åpnes for oljevirksomhet eller såkalt konsekvensutredning i havområdene utenfor Lofoten. På Stortinget er det heller ikke flertall for oljevirksomhet i Lofoten, etter at Arbeiderpartiet, som tidligere har åpnet for dette, endret standpunkt i 2020. Også i Høyre er det splid, etter at Oslo Høyre, som foreløpig eneste fylkeslag i partiet, i februar 2020 sa nei til konsekvensutredning av områdene i Lofoten.
FAGBEVEGELSEN
Striden om olje i nord er også heftig innad i fagbevegelsen. LO vedtok på kongressen i 2017 å gå inn for konsekvensutredning. Neste LOkongress er i 2022. Men LOs medlemmer er langt fra samstemte, og de to største forbundene står på hver sin side. Fellesforbundet ønsker en konsekvensutredning, mens Fagforbundets siste landsmøte i 2017 vedtok – etter benkeforslag – å gå mot konsekvensutredning. Politisk er altså spørsmålet om oljeutvinning i Lofoten helt åpent. I mellomtida gleder fiskeri- og havbruksnæringen i Lofoten seg over flere gode sesonger. Turistnæringen har gått fra bare å leve i en intens sommersesong til helårsturisme, selv om pandemien i 2020 har gitt et kraftig tilbakeslag. Oljeutvinning i området kan få store konsekvenser for disse næringene. Bla om og les hva lofotværingene selv mener om framtida.
AURORA SOFIE KARLSEN, LÆRLING
«Mange tror ikke det er mulig å få ei framtid her på Røst. Men jeg satser på kommunen og føler meg ganske safe. Jeg tror jeg er første jente som tar fagbrev i driftsteknikk i hele Nordland. Det er mange arbeidsplasser her, både i kommunen og i fiskeriene. Mange unge velger å flytte herifra, og det blir færre og færre barn på skolen. Vi var åtte i min klasse, nå er det bare noen få på hvert klassetrinn, på noen årskull har det vært bare én elev. Av de åtte i min klasse er vi to som bor her nå, og i tillegg er det to som sier de har lyst til å flytte hjem når de er ferdige med studiene. Øya har en klang i seg, en god klang. Røstværinger tar godt vare på hverandre, og jeg føler meg hjemme her. Hittil har jeg bodd hos familien og i bilen min, men jeg vil gjerne kjøpe hus. Banken vil ikke gi meg lån fordi jeg som lærling bare har 30 prosent lønn. Jeg søkte startlån gjennom kommunen,
NAVN: Aurora Sofie Karlsen ALDER: 19 år JOBB: Lærling i driftsteknikk, Teknisk enhet Røst kommune FAMILIE: Har kjæreste BOR: Røst men fikk nei på det også. Jeg synes kommunen burde støttet mer opp om de unge som vil bo her på Røst. De fleste som bor her er imot oljeutbygging, og det er jeg også. Vi er redde for miljøet, spesielt om det skulle skje en ulykke. Om det blir en oljelekkasje i havet utenfor her, vil det ta knekken på både fugler og fiskebestand. Med andre ord vil det ta knekken på hele samfunnet vi har her. Om det hadde blitt arbeidsplasser i olje her, hadde de mest gått til fremmedfolk. De hadde blitt her så lenge det var olje, og så ville de reist et annet sted der det er olje, så jeg tror ikke det hadde endret så mye for Røst sin del. I tillegg er jeg redd olje kunne skapt splittelse blant folk. Med så mange oljemotstandere, ville mange sikkert skult litt på de som jobbet i olje. Jeg håper at politikerne lar oljen ligge der den er, at vi kan legge dette bak oss.»
NAVN: Ingrid Olsen ALDER: 21 år JOBB: SFO-leder Værøy skole FAMILIE: Samboer BOR: Værøy
«Jeg flyttet fra Værøy da jeg gikk på videregående, og lengtet hjem i tre år. Da jeg var ferdig på skolen var det ikke noe mer å lure på: Jeg flyttet hjem - og fikk jobb med en gang. Hele livet mitt er her ute. Vi er bare 700 mennesker som bor her, og folk tar så godt vare på hverandre, de ser andre og du blir selv sett. Om det skjer noe tragisk, berører det oss alle, og alle er der for deg. Planen min er å utdanne meg videre enten til barnehagelærer eller 1-7 lærer. Jeg tar det som desentralisert utdanning ved siden av jobb, og da kan jeg fortsette å bo her mens jeg studerer. Jeg har tro på ei framtid her, og jeg tror det heller blir mangel på folk enn det motsatte. Hvis du vil jobbe, så får du jobb her. Oljeutvinning i disse områdene er jeg helt imot. Særlig er det skummelt hvis det skulle bli utslipp. Værøy har to utrydningstruede fuglearter, lundefugl og krykkje, og de kan fort forsvinne hvis det lekker olje ut i havområdene her. I tillegg er jeg redd at oljeboring kan gå ut over fisken. Vi lever midt i matfatet, og det er fisken vi lever av. Du ser fisken som henger på hjellene her nesten året rundt, og mange her jobber i fiskeindustrien som også min samboer gjør. Men fisken har ikke bare betydning for oss som bor her. Når ferga kommer, kjører trailerne i land, fyller opp med fisk som skal videre ut i verden. Det er viktig at de som bestemmer tar seg en tur hit og ser verdien av det vi har. Hadde de kommet og sett ville de kanskje ombestemt seg, skjønt at vi ikke trenger å bore etter olje her. Det er kjempetrasig at de i det hele tatt tenker på det. Barnehagebarna og barna på skolen og SFO er også engasjert, særlig i det som handler om plast i havet. Det er trist med plasten som ligger på alle kanter av øya, men barna plukker og plukker. Når vi er på tur har vi alltid med søppelsekker. Før holdt det med et par. Nå finner vi så mye at vi ikke klarer å få det med oss. Om det blir nye aksjoner mot oljeutvinning, er jeg med. Jeg er villig til å gjøre det som må til. Jeg vil slåss for Værøy.»
NAVN: Sander Niklas Karlsen ALDER: 21 år JOBB: Fisker med egen båt FAMILIE: Foreldre og en søster BOR: Røst
«Hvis du er lei av å gå på skole, så er det jo fisk vi driver med her på Røst. Jeg har tatt fagbrev som fisker gjennom opplæringskontoret, og var lærling på to forskjellige typer fiskebåter. Etter at jeg tok fagbrevet har jeg bare fisket fra en åpen båt på sju meter. Nå har jeg kjøpt en større båt, en Tomma fra 1982 på 33 fot. I tillegg til selve båten følger det også med en del utstyr, og jeg har betalt 1,2 millioner. For å klare det fikk jeg lånt 750.000 i banken, håper på å låne 200.000 fra kommunen og resten har jeg som egenkapital. Jeg overtar den nye båten om en måned, så nå driver jeg og gjør klart utstyret. Jeg har hundre seigarn som skal brukes til vinteren, og i dag står jeg på bua og kveiler opp 300 tau. Hvert av tauene er 30 meter langt, så det tar sin tid. Det blir fint når jeg kan legge den nye båten til kai her på Røst og dra ut på fiske. Det er en fin båt å starte med, og om det går bra, satser jeg på å kjøpe en større om noen år. Oljeboring i havet utenfor her er absolutt ikke noe jeg vil stemme for. Det er snakk om bare 80-90 mil utenfor her, det er ikke langt. Tanken på at det kan skje en ulykke og bli store oljeutslipp i havet her, den tanken liker jeg ikke.»
«Hvis du er lei av å gå på skole, så er det jo fisk vi driver med her på Røst.» SANDER NIKLAS KARLSEN, FISKER
VICTORIA SLAYMARK, PROSJEKTLEDER «Jobben min er å koordinere arbeidet med å redusere marin forsøpling i Lofoten. Takket være stort engasjement i lokalbefolkningen og mange ryddeaksjoner, plukker vi mye mer søppel nå enn for ti år siden. I 2011 hadde vi 39 ryddeaksjoner. I 2020 har vi hatt 167. Men søppelmengden totalt har faktisk gått ned i den samme perioden. Der jeg bor står havet rett inn fra nord, og hver eneste dag slår bølgene innover land med plastsøppel som taukveiler, flasker og fiskekasser. Plast er et nyttig og billig produkt, og slik systemet vårt er organisert i dag, kan vi ikke klare oss uten – og dermed heller ikke uten olje. Norge har den reneste oljen, derfor er det bedre at vi borer her enn i andre land, er det noen som sier. Men «ren olje» er feil fokus. Norge bør være stolt av teknologien, kunnskapen, kompetansen og pengene vi har. Dette gir muligheter og ansvar for å endre dagens system og lede overgangen vekk fra olje. Mange som bor her er redd oljevirksomhet vil destabilisere de tradisjonelle næringene her, og for hva som da vil skje med samfunnet vi har i Lofoten. Derfor må alle risikoer, fordeler og ulemper vurderes og balanseres. Vi har nok forskning og kunnskap om hvordan og hvorfor skadene på naturen har skjedd, og fortsatt skjer. For å få til positive endringer på klima og miljø må vi gå til samfunnsvitenskapene, til politikk og psykologi. Det er der løsningene ligger.»
NAVN: Victoria Slaymark ALDER: 28 år JOBB: Prosjektleder i Clean Up Lofoten, eid av Lofoten Avfallsselskap FAMILIE: Singel BOR: Gimsøya i Vågan kommune
TOMMI BJØRNSEN, KJØKKENSJEF
NAVN: Tommi Bjørnsen ALDER: 30 år JOBB: Kjøkkensjef og medeier i restaurantene Maren Anna og Gadus FAMILIE: Samboer BOR: Sørvågen i Moskenes kommune «Her har du verdens beste råvarer. Du kan dykke etter kråkeboller, plukke bær, gå ned på kaia og peke ut det aller beste av det båtene kommer inn med. Foreldrene mine har drevet restaurant her i 18-19 år. Selv drømte jeg bare om å bli rockestjerne mens jeg skrellet poteter i restauranten i sommerferiene. Jeg gikk kokkelinja på videregående, men tok et avbrekk for å drive med musikk. Så ble det mat igjen. Jeg tok fagbrev og jobbet mange år på restauranter i Oslo. Jeg så aldri hvor fint det var her i Lofoten da jeg vokste opp. Da jeg kom opp igjen som voksen sa jeg til meg selv: Hvorfor så jeg ikke dette før? For tre år siden flyttet vi hjem til Lofoten, og både samboeren min og jeg gikk inn i familiebedriften her på heltid. De siste årene har vi hatt masse vinterturister som kom for å oppleve mørketid og nordlys, og det åpnet mulighet for helårsdrift på restaurantene. I januar 2020 lå det an til å bli et skikkelig kalasår, og vi nærmet oss åpning av restaurant nummer to. Men så kom koronaen. 12. mars var det bom stopp for både turister og lokale gjester. Vi åpnet vår nye restaurant 1. juni, og sommeren var helt spinnvill. Det var folk overalt. Så var det full stopp igjen i august, og vi måtte stenge ned alt. I stedet for vinterdrift er det nå øvingslokale for bandet mitt i restauranten nede på brygga. Selv om jeg lever av turisme, er jeg også bevisst på at turismen innebærer en enorm slitasje på naturen. Kommunene i Lofoten burde ta konsekvensen av dette og innføre en turistskatt. De som kommer hit, hadde gladelig betalt. Nå må vi som bor her, betale alt selv, og Moskenes er en av landets fattigste kommuner. Å bore etter olje er ikke løsningen. For det første er det ingen herfra som vil få jobbene i oljen. I tillegg må vi være forsiktige med naturen. Et lite feilskjær på en oljeplattform ute i havet her, så er spekkhoggere, hvaler og skrei borte for alltid. Jeg tror alle som bor her er enige om å si et blankt nei til olje.»
SIMON LEKNES, PERMITTERT OLJEARBEIDER
NAVN: Heidi Bohlin ALDER: 26 år JOBB: Helsefagarbeider Lekneshagen bofellesskap FAMILIE: Samboer, en bonussønn BOR: Leknes NAVN: Simon Leknes ALDER: 26 år JOBB: Permittert fra oljebransjen, jobber nå som tømrer hos Paulsen Bygg i Leknes. FAMILIE: Samboer (ikke med Heidi) BOR: Leknes
Simon: Det er et stort sprik mellom den angsten mange har for oljen og det som er realitetene. Derfor mener jeg at det bør gjøres en konsekvensutredning. Jeg har jobba to år på oljeplattform i Nordsjøen, og har aldri vært på en arbeidsplass som var så nøye med sortering som der. Nye plattformer er også mer energieffektive enn de gamle. Andre steder i verden er utslippet mangedoblet i forhold til utslippet på de nyere plattformene i Nordsjøen. Heidi: Jeg synes dette er vanskelig, og det er et forferdelig betent tema. Uten olje har vi ingen velferdsstat, og det vil i så fall også gå ut over min jobb. Men i Lofoten er fisk viktig, og da må vi se på både fordeler og ulemper med olje. Vi får flere arbeidsplasser her, men hva med fiskeindustrien som vi har levd av i så mange år? Jeg synes vi burde gjort en konsekvensutredning slik at vi fikk vite om det er høy risiko for at fisken vil forsvinne. Så får man da veie opp om det er verd det eller ikke. Noen ville tjene mer på olje enn på fisk, men det er ikke så lett om oljen får store konsekvenser for det samfunnet vi har i dag. Om konsekvensene er små, vil det ikke være et vanskelig valg. Simon: Om vi tenker miljø, er også turistene et problem. Folk kaster søppel og skrot i hagene til folk. Det er det samme problemet hvert eneste år, og kommunen gjør veldig lite. Vi har mange flotte strender her, men om vi drar dit etter jobb, er alle parkeringsplasser fulle. Bobilene kjører 40 i 80-sonen, og køene vestover kan være milelange. Jeg er ikke mot turister, men man må tilrettelegge for både turister og oss som bor her. Heidi: Turistene må gjerne komme til Lofoten og oppleve rå natur, sjø, fjell og midnattssol. Men vi må ha et sted å gjøre av dem. Veiene er smale, og plutselig står det en bil midt i en sving for å ta bilder.
«Noen ville tjene mer på olje enn på fisk.»
HEIDI BOHLIN, HELSEFAGARBEIDER
NAVN: Tor Inge Nilsen ALDER: 37 år JOBB: Fisker og skipper på egen båt M/S Ballstadværing FAMILIE: Gift, fire sønner BOR: Ballstad i Vestvågøy kommune
«Denne båten kjøpte vi for tre år siden, og den er Ballstadværing nr. 3. Min far fikk bygd den første i 1978, og han var mentor og støttespiller fram til jeg overtok hovedansvaret for rederiet for ti år siden. De siste sesongene har fisket vært veldig bra. Gode priser på fisken har gitt en god inntekt. Dermed har vi også kunnet investere i et godt kvotegrunnlag og kan gi folk som jobber om bord en skikkelig lønn. I tillegg til meg selv er vi fire mann om bord. Tidligere var det rovfiske, men med kvotene ble det rydda opp i dette. I dag har vi en god forvaltning, så jeg er ikke bekymra for fisken. Det som er bekymringen nå, er usikkerhet rundt kvotene. Gjennom Fiskarlaget har vi en stemme inn mot sentrale myndigheter. I mange saker blir vi lyttet til, men da kvotemeldingen ble lagt fram og banka gjennom i 2020, var det en maktdemonstrasjon som skapte skjevfordeling og usikkerhet. Når selve rammebetingelsene blir uforutsigbare, skaper det bekymring. Jeg har en kvote på 600 tonn torsk, men om det blir slik framover, er usikkert. Spørsmålet om oljeboring i disse områdene skaper også uro. Vi må være forsiktige og i så fall frede de store fiskebankene og sørge for at det ikke bores i disse områdene. Vi som har båt, er jo selv avhengige av olje for å drive båtene, og vi har en vei å gå for å gjøre fiskeflåten mer klimavennlig. Full elektrisk drift av fiskeflåten har jeg liten tro på, blant annet fordi batteriene er et miljøproblem, men en hybridløsning kan være bra. Jeg har tro på at det kan være andre alternativer som er bedre, som for eksempel hydrogen. Dieselmotorene er jo betydelig forbedret og bruker mindre drivstoff og slipper ut mindre klimagasser. Men samtidig gjør kvotesystemet at vi får korte, butte båter som er tilpasset politikernes rammer, ikke at de skal bruke lite drivstoff. Å fiske «utfor stuedøra» er en bra ting. Særlig når det gjelder en bærekraftig bestand slik som skreien. Det er det mest miljøvennlige fiskeriet man kan bedrive. Det gir også et veldig bra utgangspunkt for å levere førsteklasses kvalitet på fisken fordi vi da har kort vei til mottaket.»
NAVN: Martin Eggen ALDER: 43 år JOBB:Naturvernrådgiver i Norsk Ornitologisk Forening FAMILIE: Gift, ett barn BOR: Ramberg i Flakstad kommune
«Jeg bor i et rikt våtmarksområde like ved sjøen. Siden vi flytta hit for seks år siden, har jeg observert 230 fuglearter, flere av dem svært sjeldne i Norge. Men fuglelivet er truet, ikke bare her i Lofoten, men i hele verden. Jeg vil være naturen og fuglenes advokat. Bare i min levetid har 60-70 prosent av fuglelivet forsvunnet globalt, fordi stadig større arealer blir bygget ned eller mer intensivt utnyttet. I Norge er målet at vi innen 2025 skal ha restaurert 15 prosent av den ødelagte naturen. Men for å være realistisk: Jeg tror ikke vi er kommet veldig mye lengre om ti år, fordi vi mangler økonomiske insentiver til en arealgjerrig politikk. Nasjonalt er miljøpolitikken dårlig, det er store systemfeil, og mange naturfornektere i Norge. At vi har så mye natur å forbruke, er en floskel. Det ser litt bedre ut her lokalt. Flakstad har vedtatt at de skal være en arealnøytral kommune. Det betyr at hvis du skal bygge ut, må du gjøre det etter strenge kriterier og i størst mulig grad gjenbruke areal. Slik sett er jeg optimist for Flakstad, men pessimist for verden. Turismen som trekker folk fra hele verden, sliter på naturen med villcamping, løse hunder og vannscootere, men turistene lar seg i alle fall lede når vi lager klopper og stier. Det største problemet er politikerne som ikke tar ansvar for å innføre restriksjoner for turismen. Men uansett vil det aldri bli bærekraftig at folk kommer fra Hongkong for å ha en langhelg i Lofoten. Ikke i verden og ikke i Lofoten. Det er ikke noe politisk flertall i Norge for «å redde verden», dessverre heller ikke ved å bremse oljeutvinning. Det er fantastisk at folkeviljen har klart å stanse utvinning i Lofoten fram til nå, men det har vært et enormt press. Midlertidig vern av Lofoten har blitt brukt som en brekkstang for å bore nærmere land i Barentshavet. Slik tar politikkens vesen mer og mer. Men når det gjelder olje, jobber tida for oss, og jeg tror ikke det blir boring her.»
Insektenes PR-agent
Anne Sverdrup-Thygeson bobler over av entusiasme over alt det fascinerende og gøyale naturen har å by på. Men under den nerdete humoren ligger også miljø-fortvilelsen.
TEKST PER FLAKSTAD FOTO: KETIL BLOM HAUGSTULEN
I2019 var Anne Sverdrup-Thygeson hun fått mange til å heie på dem. i USA. På hotellrommet hadde klokke- Ikke minst fordi hun også får oss til å forstå radioen – i tillegg til utallige radio- hvor viktige de er for vårt eget liv. kanaler – også valg som «klukkende fjellbekk» og «fuglesang i skogen». Da – INSEKTENE HAR ET OMDØMMEPROBLEM, og det er slo det henne som et stort paradoks at høyst urettferdig. Uten dem kunne ikke vi vi mennesker blir så berørt av naturen rundt oss mennesker ha levd det livet vi lever i dag. Med at vi gjerne vil våkne opp til lyden av fjellbekker 19.000 kjente insektarter i Norge og et estimert og fuglesang – selv midt i en storby. Samtidig antall på 5,5 millioner arter i verden, jobber de virker vi ikke spesielt opptatt av å ta vare på daglig med alt fra pollinering og jordforbedring fuglene og bekkene ute i den ekte naturen. til å bidra i naturens eget apotek, sier hun. PROFESSOREN I BEVARINGSBIOLOGI har gjort det til oppmerksomhet fra Anne Sverdrup-Thygeson. en av sine viktigste oppgaver å få oss til å bli glad I den siste boka si har hun sett på livet dypt nede i alle krypene og insektene vi har rundt oss. Hun i havet, på det naturlige vannrensesystemet i har rett og slett påtatt seg oppgaven som New York, fortalt historien om mosen som PR-agent for millioner av arter som stikker, renser arsenikk og om hva bytrærne betyr for biter og suger, og ikke minst for alle som er så både økonomien og klimaet. Ikke minst har hun små at vi aldri ser dem. brukt mye plass på skogen og dens betydning for
Ikke akkurat en liten og lett oppgave, selv for både klimaet og miljøet. en som ser ut til å ha ustoppelig energi og Men det er ikke bare insektene som får pågangsmot. Men med bøkene «Insektenes – JEG ØNSKER Å SKRIVE om alt det forunderlige og planet» og «På naturens skuldre» har hun fascinerende som skjer ute i naturen, få opp kommet et godt stykke på vei. Gjennom fortell- øynene på folk, sier hun. inger om insektenes fascinerende liv og hvordan Men hun har ikke noen tro på å bruke en de på mange merkverdige og for oss utrolige moralsk pekefinger når hun forteller om hvorfor vi måter har klart å tilpasse seg ulike miljøer, har bør være mer opptatt av miljøet rundt oss.
VIKTIG: I bøkene sine vil Anne Sverdrup-Thygeson vise oss det viktige, men usynlige livet til insekter og biller.
– Da bruker jeg heller humor og forsøker å formidle gleden over å få være en del av alt dette fantastiske felleskapet som foregår rett under nesa vår. Der ligger noe av drivkraften i arbeidet mitt. Jeg ønsker å dele kunnskapen med mange. Det vi kan noe om og som vi blir glad i, er også lettere å ta vare på – spesielt når vi samtidig har kunnskap om hva som står på spill.
SELV OM hun ikke tror på frykt som motivasjon og ikke ønsker å være noen dommedagsprofet, er likevel den siste boka hennes annerledes enn den første.
Der «Insektenes planet» var ellevill og morsom, har «På naturens skuldre» en tydeligere alvorlig undertone. «Et kampskrift og en kjærlighetserklæring på én gang», skrev Aftenpostens kritiker. Avisen hadde for øvrig boka på 3. plass på sin liste over fjorårets beste bøker.
For nå skriver hun også om hvordan pleneierne i USA bruker 34.000 tonn sprøytemidler for å holde gresset fritt for biologisk mangfold, om flatehogst og om hvordan det biologiske mangfoldet reduseres når vi mennesker breier oss utover stadig større områder og fortrenger andre arter. – «På naturens skuldre» var en vanskelig bok å skrive, nettopp fordi jeg ønsket at den skulle være mer alvorlig og mer personlig.
I FJOR FIKK HUN Forskningsrådets formidlingspris, med begrunnelsen om at hun er en eksepsjonell formidler som har begeistret og opplyst folk flest i årevis.
Men det var på hengende håret at hun fikk mulighet til å formidle noe som helst ut over faglige artikler ment for forskermiljøet. Ballen begynte å rulle i 2014 da kommunikasjonsavdelingen på Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) sammen med Aftenposten arrangerte skrivekurs. Anne ville gjerne være med, men hadde akkurat rukket å bli for gammel. Kurset hadde aldersgrense på 48 år. – Jeg måtte «grine meg til» å få være med, men fikk OK.
Den første artikkelen sto på trykk samme året, og det var gjennom dette arbeidet at hun ble oppdaget av et forlag som tok kontakt.
Kunne hun tenke seg å skrive en bok om de fascinerende insektene?
Resten er formidlingshistorie.
FAREN VAR JAGERFLYGER og familien flyttet fra sted til sted uten at Anne festet særlig dype røtter noen av plassene hun bodde. I stedet ble koia i skogen, dypt inne i skogen i Aurskog-Høland i Indre Akershus, der familien tilbrakte feriene og helger, et fast og trygt anker i tilværelsen.
Selv da de bodde i Bodø, ble hun og tre større søsken plassert bak i volvoen uten baksete. Så bar det avgårde til den lille koia der de skulle feire jul. – Jeg så nylig gjennom gamle fotoalbum, og akkurat den jula skrev mor at hun var kjempefornøyd siden kjøreturen bare hadde tatt 24 timer.
Når familien ferierte i koia ble det mye utetid i selskap med det naturen rundt hadde å by på. – Det var ikke så mye å gjøre inne, så jeg lekte for det meste ute. På den tiden var jeg veldig opptatt av historien om Robinson Crusoe, og bygget opp små samfunn av kongler og pinner og annet jeg fant. Jeg forsøkte å ha igler som «husdyr» i en liten innhegning, men de stakk av ganske raskt.
ANNE VAR ET NYSGJERRIG BARN. Hun spurte og grov, og ga seg ikke før hun hadde fått ordentlige svar.
I minneboka hennes skrev den ene storebroren at hun må ha spurt om ting flere ganger enn «Googolplex». For den som lurer, er googolplex et helt enormt tall. Det er større enn antall atomer i universet. – Nysgjerrigheten gikk nok ut over både søsknene mine, foreldrene og ikke minst
morfaren min. Jeg kan ikke annet enn å være dem dypt takknemlig for at de hadde tålmodighet med den vesle jenta som ville vite om alt mellom himmel og jord, sier hun.
FØR VI GÅR VIDERE, må vi innom et opphold på folkehøyskole. Der hadde hun Jostein Gaarder som engasjert og entusiastisk lærer i filosofi. Gjennom undervisningen hans lærte hun mer enn ideene til Descartes og Kant. – Det var da jeg virkelig fikk øynene opp for at det går an å brenne for noe, sier hun.
Selv om hun skiftet fra mediekunnskap til friluftsliv på folkehøyskolen, var det historie som i utgangspunktet skulle bli hennes fag. Etter et opphold i USA, der hun skulle studere journalistikk, men ifølge henne selv forsynte seg grovt i utdanningstilbudets «godtebutikk» og plukket med seg undervisning i alt fra «scuba diving» til greske tragedier, kom hun tilbake til Norge og begynte på mattekurs.
Hun meldte seg også inn i DNTs ungdomsgruppe, der hun traff mannen i sitt liv. – Det var omtrent på den tiden det begynte å gå opp for meg at det faktisk gikk an å leve av å jobbe med biologi og natur, forteller hun.
Da var ikke veien lang til det som en gang var Norges landbrukshøgskole, og i dag NMBU i Ås. Når vi treffer henne på campus mange år etter, kommer hun rett fra å ha forelest i det samme faget hun begynte på som privatist på begynnelsen av 90-tallet.
OG NÅ, SOM VI HAR KOMMET OSS FRAM til biologien, må vi få la henne komme til orde om insektene, naturens mangfold, klimadebatten og alt det som hun synes det er mye viktigere å snakke om enn seg selv.
Og det er her notatene våre begynner å bli vanskelig å tyde. For nå går det unna. Entusiasmen Jostein Gaarder en gang plantet i henne, er helt tydelig tatt godt vare på.
Hun forteller om flatehogst, og hvordan den økte hogsten egentlig bidrar til større karbonutslipp: – 70 prosent av karbonet ligger lagret i jorda. Når vi flatehogger, frigjøres karbon fra trærne selv, og i tillegg fra skogsjorda. Det tar flere titalls år før nyplantede grantrær fanger så mye at dette regnskapet går i balanse.
Hun er også opptatt av mesteparten av skogen
INGEN ARTS-
NERD: NMBU har en stor samling insekter og biller. Anne Sverdrup-Thygeson er ifølge seg selv ingen typisk «artsnerd». Hun er mer opptatt av hvordan insekter og biller lever og påvirker hverandre og miljøet rundt.
6 kjappe
HVA ER DIN BESTE KVALITET PÅ JOBB?
Jeg er en entusiast av legning og synes mye av det jeg holder på med er gøy. Når jeg trives med arbeidet har jeg stor arbeidskapasitet.
HVA ER EN PERFEKT DAG PÅ JOBBEN?
Det er enten en dag ute på feltarbeid langt inne i en naturskog. Eller det kan være en dag på kontoret der vi stiller spørsmål, tenker ut nye ideer og kommer oss videre enten det er en vitenskapelig artikkel eller et prosjekt.
HVA VAR DIN FØRSTE LØNNEDE JOBB?
Jeg vasket trappene i blokka der vi bodde i Eiksmarka.
HVEM BØR SKJERPE SEG?
Alle som ikke vil oppdage hvor fascinerende naturen kan være og som ikke vil forstå hvor viktig naturens mangfold er for at vi kan leve det livet vi gjør.
HVA ER DITT BESTE RÅD TIL UNGDOMMEN?
Vær nysgjerrig. Still spørsmål og forlang ordentlige svar. Det å være nysgjerrig og undre seg er en sterkt undervurdert ressurs.
HVA ER TYPISK NORSK FOR DEG?
Det er å kunne gå ut i en forholdsvis uberørt natur. Jeg håper det kan bli sånn også i framtida.
ENGASJERT:
Jostein Gaarder lærte Anne Sverdrup-Thygeson at det går an å brenne for noe. Hun har tatt godt vare på engasjementet og entusiasmen han plantet i henne. vi har rundt oss i dag, ikke er skog slik den opprinnelig så ut. Gjennom flatehogst og nyplanting har mye av mangfoldet forsvunnet, og med det også alle artene som var avhengige av nettopp det mangfoldet som gjorde at de levde nettopp der. – Vi kaller det «endringsblindhet». De som går i skogen i dag, vet ikke hvordan en skog slik naturen skapte den ser ut. Derfor tror de at en planteskog er slik en skog ser ut fra naturens side. I Norge har to tredjedeler av skogen vært flatehogd og vi eter oss stadig innover i de siste restene av naturskog. Bare tre prosent av norsk skog er eldre enn 160 år. HUN HAR BRUKT MYE TID de siste årene på å reise rundt og holde foredrag. Men nå må hun si nei til mange. – Det ble rett og slett for mye. Jeg har måttet stålsette meg og lære å si nei. Men det gjør like vondt hver gang.
Fjoråret var hektisk, spesielt på vårparten da hun hadde innspurt på den siste boka. Da var det ikke alltid så lett for familien å få kontakt. Men hun sier selv at hun er blitt flinkere til å disponere tiden sin. – Og når du og mannen din skal slappe av og gjøre noe sammen bare dere? – Da drar vi på fjelltur.
Vi sparte 950 GWh energi i 2019
Gjenvinning av vrakbiler sparer energi tilsvarende strømforbruket til alle togene i Norge - to ganger!* Cirka 145 000 bilvrak ble material- og energigjenvunnet i Autoretur-nettverket i 2019. Gjenvinningen gjør oss til en av Norges største leverandører av nytt, gjenvunnet råmateriale inn i sirkulærøkonomien.
144 933 bilvrak kom inn til våre biloppstillingsplasser i 2019. 178 808 tonn kasserte biler ble altså til noe nytt. Over 7 000 tonn gikk direkte til ombruk og 157 019 tonn gikk til ren materialgjenvinning. Det vil si at gjenvinningsgraden for en hel bil var 97,4 prosent i 2019. Ganske utrolig at bare 2,6 prosent av bilen blir til overs!
En liten fraksjon av materialene fra norske vrakbiler går til energi-gjenvinning. Energigjenvinnings-prosessene sørger for å spare inn store mengder energi. I 2019 tilsvarte denne energibesparingen i Autoreturnettverket 950 GWh - dobbelt så mye energi som alle Norges elektriske tog bruker per år - på det omtrent 2 500 km lange elektrifi serte jernbanenettet!
Andre materialer fra de kasserte vrakbilene, går videre til å bli helt andre ting som kumlokk og annet støpegods, til husisolasjon, til hagemøbler i plast, til stekepanner og kokekar, til kleshengere, stoler og handlevogner, til sykkelstativ i Trondheim og Bergen. Når de nye produktene, laget av gjenvunnede bilvrak kasseres på nytt, går de nok en gang inn i kretsløpet og blir til nye ting - igjen - et nesten evig kretsløp. I 2019 ble 86,0 prosent av materialene i norske vrakbiler gjenvunnet (inkludert ombruk og material-gjenvinning). Autoretur er derfor en av de største leverandørene av resirkulerte råvarer i Norge og en viktig del av sirkulær-økonomien.
Gjenvinning av bil - bra for deg, bra for kloden og bra for alle som er opptatt av et bærekraftig samfunn.
*Norske togs strømforbruk per år er cirka 500 GWh. Autoreturs energibesparelse er henholdsvis elektrisitet og varme. Hvor mye av hver avhenger av energimiksen ved produksjonen av råvarene. Men for å beregne energi-besparelsen har det ikke noen betydning hvilken energiform som spares. Dette har imidlertid betydning for CO2-besparelsen, og er følgelig tatt hensyn til i beregningen av sparte CO2-utslipp. https://www.banenor.no
autoretur.no
Kilder: Autoretur Miljørapport 2019, Autoretur Årsrapport 2019, banenor.no, autoretur.no, Bilretur AS, Bilgjenvinning, Norsk Gjenvinning Metall.
AUTORETUR
Bilbransjens eget returselskap
- en av Norges største råvareleverandører
Fare for flom
– To, tre sekunder, så var det borte. Mens Knut Granheim var ute på oppdrag, så han sitt eget hus bli knust av vannmassene. Ingen veit når, men storflommen vil ramme igjen.
TEKST: OLA TØMMERÅS FOTO: WERNER JUVIK
FOTO: MARIT HOMMEDAL / NTB
KATASTROFEFLOM: Elva Opo dro med seg fem hus. Foran det gule huset stod familien Granheims hus.
REGN I FRAMTIDA
• NVE anbefaler minst 40 prosent påslag for dimensjonering til kraftig regn som varer i mindre enn tre timer. • I 2060 anslås nedbør på høsten å ha økt med rundt 30 prosent. • Årsgjennomsnittet i nedbør for hele landet øker mellom 8 og 18 prosent mot slutten av århundret, avhengig av hvor store utslippene blir i de kommende tiårene. 28. OKTOBER 2014: Knut Granheim nyter en kopp kaffe, kikker ut av kjøkkenvinduet. Kone og barn har allerede reist på jobb og skole.
Granheim er leder av Sivilforsvaret i området. Han er litt mer oppmerksom på farer enn folk flest. Det ser fortsatt greit ut på denne siden av elva, men ved kommunens lager på østsiden, derimot, ser han vannet stige faretruende.
Han ringer kommunen. Det settes kriseledelse. Granheim tar siste kaffeslurk. Han er en del av krisestaben.
INGEN VET HVA SOM ER PÅ VEI
Oddvøringer flest er vant med både steinras, jordras, snøras og flom. Det er sånt som skjer med jevne mellomrom i den lille byen som klamrer seg fast mellom bratte fjellsider langs breddene av elva Opo. Denne tirsdagen vet likevel ingen hva som er på vei, for ingen har opplevd det før. Elva skal slå sin egen rekord fra 1915.
I værmeldingen er det varslet flomfare på Vestlandet. En varm og fuktig luftstrøm fra sørvest har gitt 200 til 300 millimeter nedbør siste to dager, men anslagene for flomstyrke skal vise seg å ha vært beskjedne.
På NVEs målestasjon 48.1 Sandvenvatn, like overfor Odda, skal det passere 778 kubikkmeter vann i sekundet når flomtoppen nås klokka 18.00 tirsdag 28. oktober.
SISTE FROKOST: Her sto Knut Granheims hus. Her spiste han siste frokost 28. oktober 2014.
STORFLOM KOMMER IGJEN
Oddvøringene må altså tilbake til 1915 for å finne noe bortimot like kraftig som 2014-flommen, men det tar trolig ikke så lang tid før det skjer igjen. – Med et middels klimagassutslipp vil sannsynligheten for en 2014-flom i Odda øke fra hvert hundrede år – én prosent årlig sannsynlighet – til tre prosent. Det vil si en sannsynlighet for flom av denne styrken hvert 30. år, er det nøkterne anslaget fra direktør for hydrologisk avdeling ved NVE, Hege Hisdal.
Framskrives klimautviklingen med et fortsatt høyt klimagassutslipp, øker årlig sannsynlighet til seks prosent. Det tilsier en 2014-flom hvert 15. år på slutten av dette århundret.
KNUST PÅ SEKUNDER
Tilbake til tirsdag 28. oktober 2014: Sivil-
KNUT GRANHEIM,
SIVILFORSVARSSJEF forsvarssjef Knut Granheim er føre var og ber om evakuering av boligene nærmest elva.
På kvelden hjelper han noen eldre innbyggere på østsiden av elva, rett overfor hans eget hus.
Han legger merke til at huset er mørkt. Strømmen er gått. Sammen med en kollega løper han litt opp i lia for å se bedre. – Det ser ut til å ha gått bra!
Kollegaen roper de beroligende ordene gjennom støyen av buldrende vannmasser.
Så skjer det.
KNUST I SMÅBITER
Familiens hjem er et hus på fire etasjer med utleieleilighet. De har brukt 15 år på å pusse det opp. Så sent som forrige dag kjøpte han ny vaskemaskin.
Nå knuses alt i småbiter. Restene av familien Granheims hjem raser nedover mot fjorden.
NYE BRUER: Brua som hadde tålt det meste i et trekvart århundre, måtte gi tapt for 2014-flommen. VAKKER: Opo er like vakker som brutal. Promenadene oppå de nye sikringsmurene har blitt et populært turområde.
BRETTET ASFALTEN: - Da elva brøt inn her, brettet den opp asfalten som om det skulle vært papir, forteller kommuneingeniør Eirik Lia.
– Det verste var å få alt du eier og har, papirer, bilder, alle private ting spredd utover. Det var forferdelig. Det hadde vært bedre om det bare hadde brent og blitt borte, sier Granheim.
To av familiens bunader blir gjenfunnet på ei øy utafor Sørfjorden, 12 mil fra Odda. Flere år senere fant Granheim private bilder som elvevannet hadde kila fast oppunder brupilarene på den gamle brua.
LYDEN HUSKER ALLE
I hele sentrum rister bakken faretruende, men det er lyden av det buldrende vannet som brenner seg fast i folks minne. – Den lyden glemmer jeg aldri. Den kan ikke beskrives med ord, sier Granheim.
Natta igjennom, den neste dagen og natta etter, påfølgende dag og natta deretter, jobber han sammenhengende med å redde verdier.
KNUT GRANHEIM
Tre døgn i strekk. – De sa jeg måtte dra hjem og hvile meg, men til hvilket hjem?
I dag har familien skaffet seg et nytt hus i Odda. Granheim peker opp i lia mot en fjellrygg. Det er det tryggeste stedet man kan finne her mellom fjellsider, rassteder og Opo.
HUS VED ELVESTRYK
Det finnes ingen fornuftig grunn til å rydde land og bygge hus – i hvert fall ikke en by – langs breddene av Opo. Ikke annet enn at byen vokste opp under smelteverkets glansdager. Lett tilgjengelig kraft i enorme mengder lokket til seg kraftkrevende industri med arbeidsplasser, utvikling og oppgangstider.
I dag lever Odda først og fremst av turisme, med den verdenskjente Trolltunga og laksefiske i Opo som hovedtrekkplastre.
FLOMSIKRING
• Pris: 200 millioner kroner pluss flere småprosjekter. • Anleggsperiode: Fra flommen i 2014 til 2019. • Bemanning: 75 til 90 personer. • Gjennomført: Har lagt 20.000 kubikkmeter med plastring (legging av steinblokker) på til sammen 3,5 kilometer elvebredde, 150 tonn med brolegging av gangveier på toppen av sikringsmurene, 1,5 kilomter med turvei, 650 meter med betongmurer, en kilometer med gjerder og flere miljøkartlegginger. Gjenopprettet rasgroper. Største var på 23.500 kubikkmeter med løsmasse. • Kapasitet: Sikringene er dimensjonert for 1040 kubikkmeter vann i sekundet. Det er 40 prosent mer enn 2014-flommen.
Innbyggertallet er halvert siden glansdagene, men byen kjemper for en framtid.
VANVITTIGE KREFTER LØS
Elva vil stige igjen. For Odda er forberedelser til neste storflom et være eller ikke være. Nylig ferdigstilte byen et flomsikringsprosjekt til 200 millioner kroner. Fortsatt gjenstår mindre prosjekter. I tillegg er store deler av vann- og avløpsnettet lagt på nytt og nye bruer mellom øst og vest er reist etter at 2014-flommen gjorde sitt. – Det var vanvittige krefter, sier kommuneingeniør Eirik Lia. Den kvelden og natta jobbet han intenst med å redde verdier. I årene etter har han vært kommunens prosjektleder. Nå guider han Fagbladet gjennom området. De nye
ROLIG PÅ VENT: I dag renner Opo rolig gjennom byen Odda. I framtida vil en flom som i 2014 komme på nytt, og det vil skje hyppigere enn før. sikringene er dimensjonert for 40 prosent mer enn en 200-årsflom. De skal tåle 1040 kubikkmeter vann i sekundet.
TOMTA BLE STRANDPROMENADE
Granheim-familiens og naboenes hus ble aldri bygd opp igjen. Der det før var boligtomter, er det nå rasteplass med hvilebenk på strandpromenaden oppå sikringsmurene ved elvebredden. Neste rad med hus er reparert for vannskader, tomter er reetablert og støttemurer bygd opp. – Vi har plastret (steinlagt, red.anm.) med steinblokker langs begge sider av elva. Deretter er det støttemurer oppå plastringen, sier kommuneingeniør Eirik Lia og peker utover elvebredden. Utallige utredninger og beregnin-
ger ligger til grunn når sikringsarbeidet sluttføres, også for å reetablere fiskeplasser og naturlig liv i elva. – Selve elva ble endret voldsomt under flommen, sier Lia og peker på kampesteiner store som biler. – De lå ikke der før 2014.
INGEN DREPT – INGEN SKADET
Under den dramatiske natten i Odda for over seks år siden gikk ingen liv tapt og ikke en eneste person ble skadet. Det skyldtes ikke flaks, mener sivilforsvarssjef Granheim. – Det var takket være gode forberedelser. Alle gjorde det de skulle. Alle instanser fungerte optimalt denne natta. Det var det som reddet folket i Odda, sier han.
Liv og verdier går tapt
Klimaendringer svir allerede økonomisk i norske kommuner. Overvann koster alene mellom 1,6 og 3,6 milliarder kroner årlig, mens storflommer kan ta verdier for milliarder på sekunder, noen ganger tar de også liv.
NVEs framtidsmodeller er entydige: Det vil bli mer regn, mer intenst og hyppig og mer regnflom.
Hvordan er forberedelsene i norske kommuner? – Det varierer en god del, selv om vi generelt har inntrykk av et stadig økt fokus på behovet for klimatilpasning. Kommuner som har hatt alvorlige hendelser, er ofte bedre forberedt enn kommuner som til nå har hatt små utfordringer, svarer hydrolog og avdelingsdirektør Hege Hisdal i NVE.
Hun frykter det vil bli verre. – Sannsynligheten for en slik flom som i Odda i 2014, øker med klimaendringene. Hvor mye vil avhenge av klimagassutslippene, sier hun til Fagbladet.
Kampen mot havet
Stavanger installerte en vannstandsmåler under kaia allerede i 1919. Da dataene ble analysert 101 år senere, ble anslagene for framtidig havnivå økt med 22 viktige centimeter.
TEKST: OLA TØMMERÅS FOTO: WERNER JUVIK I skjul under kaia, ytterst på Stavangers strandpromenade med restauranter og puber, ligger vannstandsmåleren som ble installert omtrent på de tider da partene signerte Versaillestraktaten kroner. Byen har mye å spare på å bruke millioner til forberedelser. Sammen med Ålesund er Stavanger pilotkommune for å forebygge framtidig klimarisiko på kysten. etter første verdenskrig. Ingenting synes over kai. I et århundre har tusenvis av mennesker spasert der uten å vite noe om den, mens Vi har sett at nye havner ENORMT MYE VANN – MET og Norconsult gjorde en grundig analyse av datamaterialet fra den gamle havnivåmålemåleren har sanket viten om verden. oversvømmes, ren, sier Hugo Kind, som de siste sju årene har Nylig sørget disse dataene for viktig innsikt i framtida. havner som er anlagt slik at vært fagkoordinator for klimatilpasning i Stavanger kommune. Med 101 års statistikk i bakhånd regnet SPARER MILLIARDER I SKADER utbygger ekspertene seg fram til et anslag for havnivå i år Det er et hav av spørsmål. Hvor kan det bygges? Hvor må bygninger og infrastruktur sikres? burde visst at 2100 som er 22 centimeter høyere enn i veileder fra DSB (Direktoratet for samfunnssikkerhet og Havet vil stige, men hvor mye? Hvordan vil en det ville skje. beredskap). 22 centimeter utgjør enormt mye stormflo ramme i 2100? Hvor høye blir bølgene? Hvordan blir nedbøren? Hva når alt slår til samtidig? HUGO KIND, FAGKOORDINATOR FOR KLIMATILPASNING vann når det er havet som stiger over brygge kant og inn i kjellere. -
Stavanger har søkt å finne svar. Ikke uten I STAVANGER KOMMUNE KOMMUNER MÅ TILPASSE SEG grunn: For tre utsatte områder i Stavanger – Konsekvenser av framtidig klima er komalene, er skadekostnaden ved en stormflo ved plekst, og kommunene har i utgangspunktet havnivået i år 2100 beregnet til 10,9 milliarder liten eller ingen kompetanse, sier Kind. I dag
FORSMAK: Stormfloa forrige januar fikk navnet Didrik. Det var ikke første gangen at bebyggelsen i Vågen var truet, og langt fra siste.
HAVET KOMMER: Millioner er brukt på analyser og beregninger. Stavanger er en av to pilotkommuner for å forberede kystbyer mot framtidig havnivå.
MÅLER OG ANALYSERER: Fagkoordinator Hugo Kind med den nye havnivåmåleren innerst i Vågen. Havets utvikling registreres i detalj i Stavanger.
vet Stavanger mye mer. Det har munnet ut i retningslinjer for byutvikling, gjennomføringsområder, utnyttelsesgrader ved flomutsatte områder, byggehøyder og boligstørrelser og retningslinjer for etablering av framtidige virksomheter og mer. – Vi deler gjerne kunnskapen med andre kommuner, sier Kind.
For det er ingen bønn. Kommunene må tilpasse seg. – Det har vært arbeidet med å begrense utslipp i mange år, mens tilpasning til framtidas klima er et ungt arbeid. Det må tas tak i. Om vi så hadde klart å stoppe alle utslipp per i dag, ville det tatt mange tiår å snu utviklingen, konstaterer Hugo Kind.
SKIKKELIG FLOMANALYSE
Vi går langs den flomutsatte Vågen i Stavanger. Det har allerede vært mange nyhetsinnslag om fortvilte pub- og restauranteiere i de restaurerte bryggene, som kjemper mot vannmassene under nye stormflo-rekorder.
Hugo Kind peker mot andre siden, mot
STAVANGER OG FRAMTID
En 20-års stormflo med middels havnivåstigning (78 centimeter) i Stavanger i 2090: • 2429 bygninger oversvømt. • 32,7 kilometer veier oversvømt. • Et areal på 6,7 kvadratkilometer berørt.
(KILDE NORSK KLIMASERVICE OG STATENS KARTVERK) Holmen havn der en ny kommunedelplan for ny sjøfront nylig ble vedtatt. Det er første større område som er planlagt med skikkelig flomanalyse. Alle tiltak er vurdert opp mot framtidig havnivå og stormfloer. – Vi har sett at nye havner oversvømmes, havner som er anlagt slik at utbygger burde visst at det ville skje. Vi har en lang og komplisert vei å gå, fastslår Kind.
ANLEGGER SIKRINGER
Stavanger har – i likhet med mange andre kystbyer – gamle og bevaringsverdige bydeler som ikke lar seg flytte. Per i dag er det bygd opp sittebenker i stein langs Vågen, som er en foreløpig beskyttelse mot stormflo. Det planlegges omfattende sikringstiltak fram mot 2050, med murer og stålspunter mot den gamle bebyggelsen. – Vi vil i tillegg få mye mer regn og vann på innsiden av sikringene mot havet. Det vil bli behov for bassenger og pumpesystemer, og vi utreder å åpne gatene fra Breiavatnet framfor å lede overvann i rør, forteller Kind.
