Edvin Ramm går under vann

Endre Lund Eriksen

Illustrert av Bård Sletvold Torkildsen

© Fabelfjord AS, Tromsø 2024 www.fabelfjord.no © Tekst: Endre Lund Eriksen © Illustrasjon: Bård Sletvold Torkildsen Omslag: Bård Sletvold Torkildsen Grafisk design: Elisabeth Moseng Redaktør: Mari Retvedt Røed Papir: 120 gr Mondi IQ Print Satt med: Elena Basic Regular 12/16 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2024 ISBN: 978-82-693739-1-2 Utgitt i samarbeid med Epilepsiforbundet

Prosjektet er støttet av Stiftelsen Dam (prosjektnummer 2021/HE2-380612)

Det må ikke kopieres fra denne boka i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

Sangen «Hjernen er alene» (1989), som mamma er så glad i, er skrevet av Lars Lillo-Stenberg (deLillos).

Endre Lund Eriksen

Illustrert av Bård Sletvold Torkildsen

MAMMA ER DAU Jeg ser det med en gang jeg kommer opp trappa. Mamma er dau.

Hun ligger på kjøkkengolvet. Armer og bein er vridd i rare vinkler, og trynet er klint mot golvet.

Ved føttene ligger en død torsk og gaper. Det var den vi skulle ha til middag. Vi fikk den av Verstemor – jeg mener: Bestemor. Hun sier vi må spise fisk minst tre ganger i uka.

Grytene på komfyren har begynt å boble. I handa mi er grønnsaksposen iskald. Jeg har bare vært nede en snartur for å hente den i fryseren. Så kommer jeg opp trappa, og mamma ligger på golvet, dødsens stille.

– Oh my God, that was fantastic! sier mamma, men det er fra tv-en i stua hun snakker.

Mamma på golvet sier ingenting. Hun rører seg ikke.

Jeg klarer ikke se på henne, og snur meg mot stua.

Fjeset til mamma fyller hele skjermen. Hun har dykkermaska i panna. Sola glitrer i vanndråpene i fjeset hennes. Kamera virrer litt, og mamma begynner å le, vilt lykkelig.

4

Ikke så rart. Hun har nettopp dansa med en blekksprut.

Vi satt i sofaen for bare litt siden og så på tv-en der mamma svømte gjennom det turkisblå vannet. Videoen var fra da hun var ung og spinkel. Det lange håret hennes flagret som sjøgress i vannet.

Mamma satt i sofaen og nippet av en drink med et halvt jordbær i, mens jeg slurpet jordbærsmoothie fra et av de lange glassene.

– Der er han! sa mamma. Opp fra det grønne mørket kom den rødbrune blekkspruten glidende. To smale øyne myste fra det ballongaktige hodet. Blekkspruten bredte armene ut så kappa øverst på armene bremset farta. Den svevde i vannet foran mamma, og stirret på henne med bulende øyne.

– Hvem er det som filmer? spurte jeg.

– Carlos, sa mamma.

– Hvem er det?

– Dykkelæreren. Han var skikkelig flink.

– Er det han jeg skal gå på kurs hos i sommer?

– Det tviler jeg på, lo mamma. – Carlos er blitt bankmann i Madrid. Det må være noen andre som jobber på dykkeresorten nå.

– Og du er helt sikker på at det er lov for 11-åringer?

– Klabbert! sa mamma. – Men følg med nå, nå skjer det!

Jeg hadde sett det mange ganger. Mamma veivet med armene for å holde seg i ro i vannet, og blekkspruten gjorde det samme med sine armer. Som om den ville 5

signalisere noe til henne. Prøvde den å hilse? Eller var det bare tilfeldig?

Forsiktig strakte den to av armene mot henne og foldet dem rundt armen og halsen hennes. Som en omfavnelse. Det var nå dansen begynte.

6

– Det der glømmer jeg aldri ...

Mamma hvisket. Hun var helt yoga i stemmen.

– Det var som om jeg ble ett med havet og naturen, med selveste Moder Jord. Blekkspruten har en sånn urkraft.

Tenk, den har vært her på jorda i millioner av år ...

– 500 millioner år, sa jeg, for det er det som er rett.

– Men det er arten, ikke akkurat den blekkspruten der.

– Jeg vet da det, Einstein, sa mamma og flirte. – Men du skjønner hva jeg mener.

På tv-en svevde mamma i vannet med blekkspruten klistra inntil armen og ryggen.

– Han har deg på hjernen, sa jeg.

– Hæ? sa mamma.

– Sugekoppene i armene er fulle av nevroner, forklarte jeg. – Vi mennesker har dem i hjernen. Derfor mener forskerne at blekkspruten har ni hjerner, en i hodet og åtte i armene. Så nå har den klistra hjernen sin rundt deg.

– Snakk om klisterhjerne! sa mamma, og da fikk vi latterkrampe, begge to.

På tv-en fikk mamma hjelp av Carlos til å løsne sugekoppene fra kroppen.

Mamma tømte drinken og reiste seg.

– Få ræva i gir og stikk ned og hent grønnsaksmiksen i fryseren! sa hun. – Så får vi den hersens torskemiddagen overstått!

Det var det siste hun sa. Og nå ligger hun på kjøkkengolvet og er dau.

Ved siden av ligger torsken fra Bestemor og gaper.

Plutselig går det opp for meg: Nå må jeg bo hos 7

Bestemor. Hun røyker så mye at hun lukter svidd. Når jeg er hos henne, må jeg legge meg halv åtte. Og sitte to timer med leksene, enda vi har leksefri skole. Hun jager meg ut for å leke, enda jeg har slutta med det for lengst.

– Spill fotball, sånn som normale gutter! hveser hun.

Men det eneste jeg liker å spille, er Playstation. Og det er strengt forbudt hjemme hos henne.

– Hvis du fortsetter med den spillinga, blir du firkanta i øynene! Og terrorist! påstår hun.

Hun burde ærlig talt hett Verstemor. Aldri om jeg vil bo hos henne.

Jeg må få liv i mamma!

JEG RINGER AMBULANSEN Det freser til fra komfyren. Den lille gryta har begynt å fosskoke. Vann plopper ut og treffer plata så den freser.

Jeg skynder meg å slå av ovnen og dra grytene av.

Jeg kaster et blikk ned på golvet. Mamma ligger der, like urørlig.

– Mamma, våkne! sier jeg. Men hun svarer ikke.

Jeg må ringe ambulansen. Kanskje de kan få liv i henne hvis de kommer raskt?

Men hva er nummeret igjen? Er det 911 eller 113? 311?

Mobilen til mamma ligger på kjøkkenbenken.

Heldigvis kan jeg koden. Fingrene fomler vilt rundt på skjermen så det blir et sammensurium av tall.

Med mye fikkel får jeg endelig tasta inn 113.

– Medisinsk nødtelefon, vær så god? svarer en damestemme.

Heldigvis, nummeret er rett!

Men så kommer et knyst fra mamma, og ryggen hennes beveger seg.

Det er sikkert en sånn refleks som pleier å gå gjennom

9

en fisk etter at den har ligget dau i bøtta en stund. Et siste sprell før den stivner for godt.

– Hallo? sier stemmen i telefonen utålmodig. – Er det noen der?

Ryggen til mamma beveger seg igjen. Opp. Og ned.

Det er visst ikke refleks.

– Mamma puster! roper jeg inn i mobilen. – Hun er ikke dau likevel! Dere trenger ikke komme!

BÆBU BÆBU Ambulansen kommer likevel. Med blinkende blålys og bæbu bæbu.

Dama i telefonen sa at de måtte rykke ut, for sikkerhets skyld. Og det er bra, for selv om mamma puster, virker hun ikke helt frisk. Hun ligger jo bare der.

Med fjeset ned i golvet.

Vanligvis pleier mamma å være full av futt. Når jeg kommer hjem fra skolen, overøser hun meg med alt mulig rart som hun bare MÅ fortelle. Det kan være noe kjempemorsomt som skjedde mens hun hadde yogatime på nettet. At hun slapp en fjert midt i downward facing dog, for eksempel. Eller kanskje hun har hatt en coachetime i selvutvikling med ei veldig utbrent og deppa dame, som plutselig har fått energien og humøret tilbake og vil anbefale mamma til alle hun kjenner.

Eller hun vil vite hva jeg har gjort på skolen, og hva jeg har lært. Akkurat det er overstått på null komma niks, så lite man lærer på den norske skolen nå for tida. Men jeg har alltids sett noen spennende videoer på nettet, eller

11

lest en ny forskningsartikkel om blekksprut, som hun vil jeg skal fortelle alt om.

Mamma har aldri vært den tause typen, så når hun ligger sånn og er helt stille, er det veldig uvant.

Skremmende uvant.

Sykebilfolka har uniform og walkietalkie og plasthansker. De haler en slags bærestol opp trappa. Den ene av dem har hestehale og ser ut som ei storesøster som går på videregående. Den andre ligner en helt klassisk pappa, med bart, måne og tynt hår rundt ørene. Sånne pappaer er det alltid mange av på skoleavslutninger.

De to ambulansefolka lemper mamma oppi stolen.

De fester henne med et slags sikkerhetsbelte, og mamma rykker til. Hun smatter og glipper med øynene.

– Gurg, haffa, hupp, mumler hun.

– Du er ikke dau! sier jeg. Det er sikkert greit å vite, i tilfelle hun også trodde det.

Med mye stønning og pesing bærer de mamma ned trappa og ut i sykebilen. Jeg får sitte på. Framme, sammen med mannen med barten. Jenta setter seg bak for å passe på mamma.

– Vil du slå på sirena? spør ambulansemannen og gliser til meg. Nå ser jeg at han har en navnelapp på brystet. Roy, står det.

Jeg kjenner et rykk i brystet.

– Er det så alvorlig? spør jeg.

Roy bøyer seg nærmere.

– Egentlig ikke, hvisker han. – Men det trenger vi ikke si til noen.

12

Han peker på knappen, og jeg slår den på. En blå lysstråle pisker over panseret. Sirena tuter i vei mens vi råkjører til sykehuset. Bæbu bæbu.

DE VIL SNAKKE MED MEG Mamma var ...

Nei, nå ble det helt feil. Hun er jo ikke dau, jeg må begynne på nytt: Mamma er veldig opptatt av å være sunn. Derfor skjønner jeg ikke hvordan hun plutselig kan ha blitt så syk at hun ligger pal ut på golvet. Hun passer jo på å få i seg masse antioksidanter og vitaminer, og drikker urtete hele dagen lang. Hun holder seg langt unna sånne e-stoffer som brukes til å lage artige farger på godteriet.

Hun er imot oppdrettslaks og ferdigmat som inneholder tilsetningsstoffer. Egentlig vil hun lage all maten fra bunnen av, men det har hun ikke tid til, så hun sverger til lettlagd mat som pannekaker, pizza, fullkornspasta og ostesmørbrød.

– Jeg må jo passe på så jeg ikke blir utbrent! pleier hun å si.

Kanskje det er det som har skjedd? Hun har blitt akutt utbrent, og slokna og segna om på kjøkkengolvet?

14

På sykehuset står to sykepleiere klare med ei seng med hjul på. Sammen med Roy lemper de mamma fra båra og opp i senga. Sykepleierne ruller henne innover gangen.

Jeg forter meg etter, men Roy stopper meg.

– Nå skal ekspertene undersøke mammaen din, sier han med skikkelig gira stemme, som om det er utrolig gøy. Han smiler med verdens største glis, så barten ser ut som en brun banan.

Sykepleierne skyver mamma gjennom ei dør som glir igjen foran meg. Gjennom vinduet ser jeg senga forsvinne bortover gangen.

– Men, stotrer jeg. – Hva feiler det henne? Er hun utbrent?

– Det tviler jeg på, humrer Roy. – Men nå skal legene finne det ut.

– Er det noe farlig?

– Her er hun i de beste hender, sykepleierne og legene er veldig flinke.

– Men det hjelper jo ikke hvis hun dør!

Roys smil dovner, og barten blir til en vissen banan.

– Eh ..., sier han. – Kanskje du har noen vi kan ringe som kan komme og være sammen med deg? En nabo, eller foreldrene til en av vennene dine?

Jeg ser bare rart på han. Det der med venner er kraftig overvurdert.

Bare se på blekkspruten. Det er millioner av blekksprut i havet, likevel har den valgt å holde seg for seg selv.

Blekkspruten er et av de mest intelligente dyrene som finnes. Andre såkalt intelligente dyr er veldig sosiale.

Mennesker. Aper. Rotter. Griser. De skal på død og liv 15

klumpe seg sammen med andre, og vil absolutt leve i flokk. Men blekkspruten er alene hele livet, og er bare sammen med andre når den MÅ. (Når den er et egg som må passes på av mora, og når den skal pare.)

Fordi den vet bedre.

500 millioners års erfaring har lært den at det bare blir styr når man på død og liv skal ha masse venner. Du er ikke ensom hvis du har valgt det selv.

Jeg har visst stirra ganske lenge på Roy. – Eller ei tante? spør han. – Kanskje ... en bestefar?

Jeg tenker på Verstemor. Hun røyker så mye at jeg risikerer å få kreft hvis jeg må bo hos henne. Og hun blir helt rabiat hvis jeg spiller på telefonen eller ser på YouTube.

– Få av det forbaska bråket! hveser hun, mens hun kakker sigaretten med den ene handa og tar etter glasset med konjakk med den andre. Til middag er det alltid noe med fisk. Saltfisk, lever og rogn, langtrukken torsk, klippfisk, klappfisk, lettsalta uer, flatbanka steinbit. Hvis jeg prøver å si at jeg ikke vil ha, brøler hun: – Spis! Ellers får du anoreksi!

Aldri i livet om jeg vil til henne.

Men likevel sier jeg: – Jeg kan ringe Bestemor.

Jeg tar fram mobilen og later som jeg slår nummeret hennes. Men egentlig ringer jeg til mammas mobil. Den som ligger på kjøkkenbenken hjemme.

– Hei, Bestemor! sier jeg når svareren slår seg på.

Jeg snakker høyt så Roy skal høre: – Mamma er på

17

sykehuset, kan du komme og hente meg? ... Tar det litt tid, sier du? Det går fint. Jeg kan vente, jeg.

Til Roy sier jeg at Bestemor kommer «om litt». Han følger meg til en slags stue der jeg kan sitte og vente.

Heldigvis er det tv der, for jeg har ikke mer data igjen på mobilen. Uheldigvis sitter det ei kjempestor jente i sofaen og taster på mobilen sin. Hun har satt tv-en på «Paradise Hotel». Hun ser ut som damene på tv-en. Hun har veldig hvitt hår og kjempestore, glinsende lepper. Og veldig store pupper. Ikke det at jeg er opptatt av sånt. Men det er umulig å ikke se på dem, de er jo som ballonger!

Plutselig stirrer hun på meg.

– Var det noe? spør hun.

Jeg kan KJENNE at jeg blir rød i kinnene, varmen stritter. Jeg rister på hodet. Og stirrer stivt på tv-en. Gutter med veldig store muskler og veldig små badebukser hopper i et basseng fullt av jenter i bikini. Jentene spruter vann på guttene, og alle begynner å kysse med hverandre, og alt blir veldig ekkelt.

Jenta i sofaen tapper på mobilen, ser syrlig på meg og sukker irritert. Det er visst helt ufyselig at jeg sitter her i sofaen sammen med henne. Heldigvis kommer en sykepleier i hijab med klaprende crocs og spør om det er jeg som er Edvin. Og det er det jo.

– Kan du bli med meg? spør hun.

Jeg følger etter henne ut på gangen.

– Jeg er Basma, sier hun, og tar meg i handa og hilser høytidelig. – Og jeg er barneansvarlig.

Barneansvarlig? Hva betyr det? Er mamma død, og så skal hun her være ansvarlig for meg?

18

– Vi vil gjerne snakke litt med deg, sier hun.

Hjertet blir en hakkespett i brystet. I tv-serier er det alltid et veldig dårlig tegn når en sykepleier sier: – VI VIL GJERNE SNAKKE MED DEG. – Er mamma død? detter det ut av meg.

Sykepleieren snur seg mot meg. Hun skyver fram et sånt supersnilt smil som de sikkert lærer på sykepleierskolen når de skal fortelle veldig dårlige nyheter.

– Nei, langt ifra! sier hun. – Alt kommer til å gå bra med mora di. Hun kommer til å bli frisk som en fisk.

Men alt jeg tenker på, er den gapende fisken på kjøkkengolvet.

gleder seg til dykkerferie på Gran Canaria med mamma.

Men en dag ligger mamma livløs på kjøkkengolvet, og verden snus på hodet.

Gløm Gran Canaria og dykking etter blekksprut.

Gløm bading og moro med den rare, kule jenta som raper folk i trynet.

Heretter må Edvin passe på mamma 24/7, ellers havner han hos Verstemor!

Men man er ikke ensom hvis man har valgt det selv. Eller ...?

Forfatter Endre Lund Eriksen blander humor og alvor i kjent stil fra klassikeren «Pitbull-Terje går amok» i en historie som bobler av fortellerglede.

Og det spruter overskudd av Bård Sletvold Torkildsens herlige illustrasjoner!

ISBN 978-82-693739-1-2