Ulike former for avtaler om arv som virkemiddel ved generasjonsskifter

Ulike former for avtaler om arv som virkemiddel ved generasjonsskifter Av advokat Guri Haarr guri.haarr@projure.no

Guri Haarr er par tner og advokat i Projure Advokatfirma DA i Stavanger. Hun arbeider med generasjonsskifter og ar veplanlegging og ellers hovedsakelig med arbeidsrettslige spørsmål.

1. INNLEDNING Utgangspunktet i norsk rett er at vi har frihet til å inngå avtaler med hvem vi vil og sammen bestemme innholdet. Prinsippet gjelder også innen arveretten, men her setter loven grenser for hva som gyldig kan forhåndsavtales om arv.

Dødsdisposisjoner krever testaments form, og bestemmelser om det man etterlater seg når man dør, begrenses i tillegg av regler om bl.a. pliktdelsarv og ektefellearv. Ellers er salg og pantsettelse av ventende arv forbudt, både av hensyn til arvelater som kan oppleve det støtende at arven nærmest diskonteres på forhånd, og av hensyn til arvingene, som beskyttes mot å reise penger på et så usikkert grunnlag som en ventende arv.

Dette betyr likevel ikke at alle spørsmål som gjelder arv, må utstå til arvelaters død. Behovet for å planlegge et arveoppgjør har økt i takt med samfunnsendringene, der flere lever i samboerskap, og der familier gjerne består av både «mine», «dine» og «våre» barn.

Arveloven forbyr heller ikke planlegging av framtidige arveoppgjør så lenge man går klar av begrensningene nevnt innledningsvis.

Planleggingen kan skje ved for eksempel forhåndsskifteavtaler, avtaler om pliktdelskrenkende testament og avtaler om samtykke til

uskifte. Nedenfor vil jeg se nærmere på adgangen til å inngå slike avtaler og hvilke begrensninger som gjelder.

2. ARVEPAKTER En arvepakt er en form for testament, hvor testator i tillegg til de vanlige testamentariske disposisjonene har forpliktet seg til ikke å endre eller tilbakekalle testamentet. Denne forpliktelsen kan framgå av selve testamentet eller være nedfelt i et tilleggsdokument. Tilleggsdokumentet må i så fall oppfylle formkravene for testamenter.

Adgangen til å inngå slike arvepakter følger uttrykkelig av arveloven § 56.

Arvepakten innebærer dermed et løfte fra arvelater til adressaten om ikke å endre et testament.

Adressaten er normalt én eller flere arvinger, men det kan også være en utenforstående dersom arvepakten for eksempel går ut på ikke å opprette testament. Og på samme måte som for andre løfter, er arvepaktens løfte bindende etter avtalerettslige regler når det er kommet til mottakerens kunnskap. Det gjelder ingen formkrav for denne avtalerettslige bindingen slik at det vil være tilstrekkelig å sannsynliggjøre at løftet er kommet til mottakers kunnskap. For bevisformål er det likevel hensiktsmessig at adressaten skriftlig bekrefter sin kunnskap om løftet, for eksempel ved signatur på selve arvepakten.

Ulike former for avtaler om arv som virkemiddel ved generasjonsskifter

1

En problemstilling som kan oppstå i tilknytning til arvepakter, er om det er rom for å innfortolke en tilsvarende forpliktelse, når dette ikke uttrykkelig framgår av ordlyden i testamentet.

Spørsmålet er særlig aktuelt ved gjensidige testamenter, hvor partene testamenterer til fordel for hverandre og hvor gjensidighet kan være en forutsetning for de testamentariske disposisjoner.

Arvelovens utgangspunkt i § 58 er likevel at gjenlevende som har tatt over arven etter et gjensidig testament, kan endre eller tilbakekalle

sine bestemmelser. Rettspraksis har også vært restriktiv til å innfortolke ugjenkallelighet i gjensidige testamenter der dette ikke klart framgår av ordlyden.

Arvepakter må som utgangspunkt forholde seg til arvelovens begrensninger med hensyn til testasjonsadgangen på samme måte som andre testamenter, blant annet til reglene om pliktdelsarv og ektefellearv. Spørsmålet er likevel om arvepakten bare fastsetter hva som skal skje med det man

Planleggingen kan skje ved for eksempel forhåndsskifteavtaler, avtaler om pliktdelskren­kende testament og avtaler om samtykke til uskifte.

2 Ulike former for avtaler om arv som virkemiddel ved generasjonsskifter

etterlater seg når man dør, jf. arvelovens definisjon på bestemmelser som krever testaments form.

Ved den binding som oppstår i forhold til arvingene eller andre, er arvepakter særlig egnet til å planlegge arveoppgjør og generasjonsskifte. Da kan det være hensiktsmessig å ta med også andre bestemmelser enn de som gjelder det man etterlater seg når man dør.

Når arvepakten på denne måten inngår i et mer omfattende oppgjør mellom partene, vil det forhold at det ikke senere kan gjøres endringer i dokumentet, ha betydning for arvelater i live.

Dess større likevekt mellom ytelsene i en slik avtale, dess større grunnlag vil det være for å anse bestemmelsene i dokumentet som livsdisposisjoner, som på sin side ikke er underlagt de arverettslige begrensninger om pliktdel mv. som gjelder for dødsdisposisjonene. Slike sammensatte avtaler/arvepakter bør uansett gjennomgås nøye for å sikre at de ikke senere underkjennes som følge av brudd på reglene som gjelder for testamenter.

3. FORHÅNDSSKIFTEAVTALER En annen type avtaler som kan være aktuelle ved

generasjonsskifter, er forhåndsskifteavtaler. Dette er avtaler mellom arvingene om fordelingen av arvelaters eiendeler på et senere skifte, dvs. før arvelaters bortgang.

Det synes å være enighet i juridisk teori om at slike avtaler ikke rammes av forbudet mot salg og pantsettelse av ventende arv. Avtalene anses heller ikke som avkall på arv. Forutsetningen er at slike avtaler bare omhandler fordelingen av gjenstander, og ikke verdier, som arvelater etterlater seg.

Dersom arvingene inngår en forhåndsskifteavtale i form av en liste som fordeler gjenstander hos arvelater mellom arvingene, og som arvingene forplikter seg til å respektere på et senere skifte, kan det sammenlignes med en avtale som inngås mellom arvingene om retten til de enkelte eiendeler på selve skiftet. Arvingene står dermed fritt til å inngå en forhåndsavtale om skifterettighetene, på samme måte som de står fritt til å fordele eiendelene på selve skiftet etter arvelaters død.

Forutsetningen er likevel at avtalen ikke strider mot et gyldig testament eller rokker ved den verdimessige fordelingen av arven etter lov eller testament.

Arvingene står dermed fritt til å inngå en forhåndsavtale om skifterettighetene, på samme måte som de står fritt til å fordele eiendelene på selve skiftet etter arvelaters død.

Ulike former for avtaler om arv som virkemiddel ved generasjonsskifter 3

I forslaget til ny arvelov som ble presentert i NOU 2014:1: Ny arvelov, foreslår Arvelovutvalget at forhåndsskifteavtaler tillates når arvelater har samtykket til avtalen. Forslaget framgår av utkastets paragraf 65 annet ledd: Utk. § 65 Arvingens råderett over fremtidig og falt arv (2) Før arvefallet kan ikke arvingene uten arvelaterens samtykke avtale hvordan gjenstander skal fordeles mellom dem i det fremtidige skifteoppgjøret.

Forslaget ivaretar hensynet til arvelater samtidig som det innbyr til at også arvelater kan forplikte seg til ikke å disponere over de gjenstander som omfattes av forhåndsskifteavtalen.

Forhåndsskifteavtaler inngår også i dag som ledd i mer sammensatte avtaler for å planlegge et generasjonsskifte, hvor det er naturlig at arvelater deltar. Forslaget innebærer at man også i dag bør innhente arvelaters samtykke i alle forhåndsskifteavtaler, uansett omfang, slik at avtalen ikke kommer i konflikt med en eventuell framtidig lovendring.

Forhåndsskifteavtaler kan være egnet til å lette det endelige arveoppgjøret, og de skaper større forutsigbarhet for arvingene. Avtalene har likevel den viktige begrensning at de ikke beskytter mot nye arvinger og deres rettigheter.

Forhåndsskifteavtaler som ikke forplikter arvelater, vil heller ikke beskytte mot arvelaters disposisjoner fra avtaleinngåelsen og fram til arvefallet. Det skyldes at en forhåndsskifteavtale bare kan gjelde rettighetene på skiftet, og ikke selve arveretten. Dersom avtalen også skal ha virkning for retten til arv, må den inngås i form av et gyldig testament, hvor det blant annet også må tas hensyn til livsarvingenes pliktdelsarv.

Også her finnes det likevel muligheter for mer omfattende arveplanlegging ved at det innhentes forhåndssamtykker fra arvingene, som setter pliktdelsreglene til side, jf. punkt 4 nedenfor.

4. FORHÅNDSSAMTYKKE TIL PLIKT- DELSKRENKENDE TESTAMENT Pliktdelsreglene innebærer et forbud mot å bestemme over deler av det man etterlater seg, i strid med det arveloven fastsetter om fordelingen til livsarvinger. Etter dødsfallet

4 Ulike former for avtaler om arv som virkemiddel ved generasjonsskifter

har arvingene som utgangspunkt en frist på 6 måneder til å gjøre gjeldende rett etter et testament eller protestere på et testament som strider mot pliktdelsreglene, forutsatt at både testamentet og dødsfallet er kjent for arvingene.

Dersom disse unnlater å protestere, vil det innebære en godkjennelse av det pliktdelskrenkende testamentet.

Selv om det ikke framgår direkte av dagens arvelov, er det i juridisk teori antatt at samtykke til pliktdelskrenkende testament også kan gis før arvefallet. I forslaget til ny arvelov foreslår Arvelovutvalget å lovfeste denne adgangen til å forhåndsgodkjenne et testament som krenker pliktdelsreglene. Dette framgår av utkastets paragraf 49 annet ledd: Utk. § 49. Livsarvingenes pliktdel (2) Arvelateren kan bare råde over pliktdelsarv hvis det er særskilt hjemlet i lov eller i samtykke fra livsarvingene.

Pliktdelskrenkende testamenter er særlig aktuelt i situasjoner med «mine», «dine» og «våre»

barn, når ektefellene eller samboerne ønsker å sikre hverandre på bekostning av livsarvingenes pliktdelsrett.

Forhåndssamtykke fra livsarvingene har den fordel at det skaper forutberegnelighet for gjenlevende ektefelle eller samboer. Samtykket kan dessuten kombineres med forskudd på arv, gaver til livsarvingene eller sekundærdisposisjoner i testamentet, eller det kan inngå som ledd i mer sammensatte arvepakter og avtaler om arv, med den virkning at livsarvingene alt i alt ikke stilles dårligere enn uten det pliktdelskrenkende testamentet.

På samme måte som for arvepakter og forhåndsavtaler om arv og skifte generelt, må forutberegneligheten ved forhåndssamtykker alltid avveies mot risikoen for at forholdene endrer seg. Det kan særlig være tilfellet når dødsfallet inntrer mange år etter at avtalene er inngått eller samtykket gitt. Da kan i tillegg spørsmålet oppstå om endringene i seg selv er så store at livsarvingene ikke lenger er bundet av forhåndssamtykket etter læren om bristende forutsetninger.

Ulike former for avtaler om arv som virkemiddel ved generasjonsskifter 5

5. FORHÅNDSSAMTYKKE TIL USKIFTE Endelig kan også retten til uskifte forhåndsavtales.

Lengstlevendes rett til å overta boet etter førstavdøde uskiftet gjelder som kjent bare overfor felles livsarvinger. Overfor avdødes særkullsbarn skal det som utgangspunkt skiftes med en gang, med mindre særkullsbarna samtykker til uskiftet.

I den forbindelse vil særkullsbarna også kunne sette vilkår for samtykket overfor gjenlevende.

Arveloven inneholder ingen uttrykkelig bestemmelse om adgangen for særkullsbarna til å gi forhåndssamtykke til uskifte. Både rettspraksis og juridisk teori legger imidlertid til grunn at særkullsbarna også vil være bundet av et forhåndssamtykke. Når slikt forhåndssamtykke inngår som ledd i arveplanlegging og generasjonsskifte, vil det normalt stilles vilkår for uskiftet, som kommer i tillegg til arvelovens øvrige begrensninger for gjenlevendes råderett over uskifteboet. Slike vilkår må ses i sammenheng med bakgrunnen for ønsket om uskifte.

Dersom formålet for eksempel er å sikre at lengstlevende kan bli boende i den felles bolig, kan det være naturlig å sette som vilkår at uskiftet skal opphøre når lengstlevende ikke

lenger har samme behov for boligen, for eksempel ved at han eller hun gifter seg på ny eller blir samboer, havner på sykehjem eller bare ønsker å flytte. Forhåndssamtykket kan også innebære at uskiftet skal opphøre etter et visst antall år eller når en annen betingelse inntreffer.

Når erklæringen også ledsages av rådighetsbegrensninger, som også kan tinglyses, minsker risikoen for særkullsbarna ved uskiftet, samtidig som gjenlevende sikres i nødvendig grad.

6. AVSLUTTENDE BEMERKNINGER Arveplanlegging ved testamenter, arvepakter og forhåndsavtaler befinner seg i grenselandet mellom livs- og dødsdisposisjoner. Selv om mulighetene til planlegging kan være store, innebærer det faktum at man her befinner seg i skjæringspunktet mellom livs- og dødsdisposisjoner og avtale- og arveretten, også økt risiko for at resultatet på arvefallet ikke blir som forutsatt på avtaletidspunktet. Grundig forberedelse og informasjonsinnhenting samt avveining av de ulike hensyn før inngåelse av arvepakter, testamenter og avtaler vil bidra til å minimere denne risikoen.

Forhåndssamtykke fra livsarvingene har den fordel at det skaper forutberegnelighet for gjenlevende ektefelle eller samboer.

6

Ulike former for avtaler om arv som virkemiddel ved generasjonsskifter