Eurojuris Informerer nr. 1 2014

EUROJURIS

INFORMERER Tema Erstatning ved

personskade og sykdom

Nr. 1/2014 - 20. 책rgang

Eurojuris Informerer Eurojuris Norge AS er en sammenslutning av 15 norske advokatkontorer. Kontorenes hovedfokus er leveranse av advokattjenester av høy kvalitet. Gjennom tilslutning til det internasjonale nettverket i Eurojuris International sikres de norske kontorene tilgang til det største advokatnettverket i Europa samt til advokater i utvalgte byer og regioner i resten av verden.

Gjennom utgivelsene av Eurojuris Informerer ønsker vi å gi våre kunder og forbindelser innsikt i relevante og praktiske temaer på ulike rettsområder.

Eurojuris Informerer omhandler denne gang aktuelle juridiske emner knyttet til personskadeerstatning.

Mennesker er sårbare, og en hverdagslig hendelse kan få alvorlige og varige konsekvenser for helse, livsutfoldelse og fremtidsplaner. Foruten de personlige belastninger, vil en personskade skape usikkerhet og utfordringer knyttet til økonomi. Ulike erstatningsordninger kan avhjelpe de økonomiske sidene, men rettighetene kan være vanskelig tilgjengelige. Å fremme og sikre sine rettmessige krav, kan oppleves som en tilleggsbelastning i en ellers vanskelig situasjon.

Mange av advokatene i Eurojuris rådgir og bistår skadelidte med å avklare og sikre deres rettigheter etter personskader. Gjennom dette arbeidet høstes erfaringer som deles i nettverket, og som benyttes til ytterligere å øke kvaliteten på våre tjenester. Tekstene i dette heftet er skrevet av advokater med særlig kompetanse på området, og fremstillingene gir en dypere innføring i noen få relevante temaer.

Vi håper tekstene skaper forståelse og kommer til nytte. Ved spørsmål til artiklene eller annet, kan advokatene i Eurojuris kontaktes for ytterligere og utdypende informasjon.

God lesing!

Bjarte Røyrvik Styreleder i Eurojuris Norge AS

Eurojuris Norge AS, Nedre Storgate 15/17, 3015 Drammen Postadresse: Postboks 294 Bragernes, 3001 Drammen E-post: terje.gundersen@eurojuris.no. Telefon: 32 25 55 00. Faks: 32 25 55 01 Besøk vår hjemmeside

www.eurojuris.no Utgivelsesdato: Mars 2014 2 Eurojuris Informerer

Innhold Forord 4 Av advokat Carl Gunnar Sandvold Grunnelementer ved personskade og sykdom 5-13 Av advokatfullmektig Agnete Velde Jansson Yrkesskade og -sykdom 14-19 Av advokat Carl Gunnar Sandvold Erstatning ved feilbehandling og personskade. Hvem, hva, hvor?

Av advokat Odd Gunnar Kallevik

20-27

Oppreisningserstatning etter trafikkulykker Av advokat Trine Vøien

28-33

Voldsoffererstatning Av advokat Carl Gunnar Sandvold

34-38

Svensson Nøkleby Advokatfirma ANS

39

Innhold 3

Forord Innledning av advokat Carl Gunnar Sandvold - ProJure Advokatfirma DA cgs@projure.no

Disse artiklene er myntet på skadelidte, pårørende, etterlatte, helsepersonell, arbeidsgivere, fagforeninger og alle som kan bidra til at de som rammes av en skade eller sykdom, får den økonomiske støtten de har krav på.

Helsevesenet skal ta seg av behandlingen av skade og sykdom, mens advokater kan ta seg av det økonomiske. Vi arbeider imidlertid for samme sak, og det er at belastningen som de skadelidte har blitt utsatt for, blir minst mulig.

Vi mener i den forbindelse at utsiktene for at behandling kan hjelpe i stor grad vil bli bedre, dersom skadelidtes økonomi blir minst mulig påvirket.

Det er dokumentert at bare 1 av 4 skadelidte fremmet krav om yrkesskadeerstatning. De tre andre lot være fordi de ikke kjente til sine rettigheter. Dette tjener de ansvarlige mye på hvert år, på bekostning av de skadelidte, som ofte får både en anstrengt økonomi og en utfordrende skade eller sykdom å forholde seg til.

Hensikten er ikke å gå dypt inn i juridiske problemstillinger eller gjengi mange paragrafer,

4 Forord

men å gi en oversikt som vil vise at svært mange skader og sykdommer gir et grunnlag for økonomiske ytelser. Da kan man bedre vurdere om man har en «sak» eller ei.

Når det skjer alvorlige skader i arbeid eller i trafikken, vil de fleste vite at de har krav på erstatning fra et forsikringsselskap. Det er imidlertid ikke like kjent at det også kan være grunnlag for ménerstatning og høyere uførepensjon fra NAV ved yrkesskader. Etterlattepensjon kan også være aktuelt, selv om man var skilt fra avdøde på dødstidspunktet.

Forsikring er utbredt, men det er f.eks. lite kjent at det kan være dekning for personskader via kredittkort, og at fraskilte kan få pensjon via avdødes arbeidsgiver.

Mange poster reguleres av folketrygdens grunnbeløp (G), som endres av Stortinget med virkning fra 1. mai hvert år. Før 1. mai 2014 er G kr 85 245.

Vi svarer også på spørsmålet: Hvordan kan det ha seg at en røyker som får lungekreft, likevel kan få full erstatning i henhold til yrkesskadeforsikringsloven?

På denne bakgrunn håper vi at artiklene kan komme til nytte. Dersom leserne har spørsmål, kan det stilles til artikkelforfatterne på e-post, og vi vil forsøke å svare på dette så godt som mulig.

Vi tilbyr også en gratis halvtime til å få vurdert om skadelidte har en «sak».

Grunnelementer ved personskade og sykdom Av advokatfullmektig Agnete Velde Jansson avj@projure.no

Agnete Velde Jansson er advokatfullmektig i ProJure Advokatfirma DA i Stavanger. Hun er medlem av ProJures personskadegruppe, som utelukkende arbeider med personskade og sykdom. Fra tidligere har hun bred arbeidserfaring blant annet fra NAV, hvor hun også arbeidet med yrkesskader.

1. INNLEDNING Når det oppstår personskade eller sykdom, kan det være grunnlag for et økonomisk oppgjør.

Denne artikkelen er ment som en generell introduksjon til noen av de mest praktiske spørsmål ved personskader.

For å få erstatning, må det foreligge tre vilkår: ansvarsgrunnlag, årsakssammenheng og et økonomisk tap. I tillegg kan man få erstatning for tapt livsutfoldelse (ménerstatning) og oppreisning for tort og smerte. Kravet må ikke være foreldet.

For å få forsikring, må det foreligge en gyldig polise i et forsikringsselskap. Mange poliser er opprettet frivillig, mens andre er lovbestemte.

Foreldelsesfristen avbrytes når kravet meldes.

2. SYKDOM I forbindelse med en helt ordinær sykdom kan det bli tale om erstatning selv om ingen har skyld i sykdommen og uansett årsak, enten

gjennom private eller arbeidsgivers forsikringer.

Det kan være tale om livs- eller uføreforsikringer, gjeldsforsikringer eller ulykkesforsikringer. For eksempel kan uførhet og død gi grunnlag for sletting av gjeld i Statens lånekasse for utdanning.

Det første året man er syk, kan man ha krav på sykepenger fra arbeidsgiver/NAV. Arbeidsgiver dekker vanligvis full lønn de første 16 dagene av sykemeldingsperioden.

I tillegg dekker mange arbeidsgivere sykepengene som overstiger den maksimale sykepengeutbetalingen fra folketrygden på 6 ganger folketrygdens grunnbeløp (G). G er i februar 2014 kr 85 245.

Sykepenger utbetales i inntil ett år, og er man fortsatt ute av stand til å jobbe, vil man som regel oppleve en inntektsreduksjon i forbindelse med overgang til arbeidsavklaringspenger (AAP) fra NAV. AAP utgjør 66 % av inntektsgrunnlaget, og utgjør maksimalt 4 G.

For å få erstatning, må det foreligge tre vilkår: ansvarsgrunnlag, årsakssammenheng og et økonomisk tap.

Grunnelementer ved personskade og sykdom 5

Dersom sykdommen resulterer i dødsfall, kan etterlatte ha krav på pensjoner fra NAV eller forsikringsselskaper. Dette kan også gjelde fraskilte ektefeller, selv om avdøde hadde giftet seg på ny. Gjennom forsikring kan både engangsbeløp eller sletting av gjeld være aktuelt.

kommer bare til anvendelse ved ulykke, enten ved ervervsmessig uførhet eller medisinsk invaliditet. Men i tillegg til dette kan det bli tale om utbetaling av rene ulykkesforsikringer basert på graden av medisinsk invaliditet fra 0 til 100 %.

3. ULYKKER

Det vanligste ansvarsgrunnlaget er uaktsomhet, dvs. at man ikke har utvist den nødvendige aktsomhet. Man kan sies å ha opptrådt på en uforsiktig/forsømmelig måte. Gjennom det såkalte arbeidsgiveransvaret har arbeidsgiver ansvar for ansattes uaktsomme væremåte på arbeidsplassen. Det tas hensyn til om de krav skadelidte med rimelighet kan stille til tjenesten, er tilsidesatt.

Dersom skaden skyldes et ulykkestilfelle, som vanligvis er en plutselig eller uventet ytre hendelse, må både egne, fagforeningens og arbeidsgivers forsikringsvilkår undersøkes.

Ved trafikkskader vil ofte fører- eller passasjer-/ ulykkesforsikring være aktuelt i tillegg til lovbestemt bilansvar. Reiseforsikringer er gjerne mer omfattende enn navnet tilsier. Enkelte kredittkort inneholder også forsikringsdekninger som skadelidte ofte glemmer å sjekke.

Det er ikke alle som er klar over at bilens ansvarsforsikring gjelder selv om ingen har skyld.

Førers eller passasjerers personskade blir dekket selv om man kjører på en elg eller kjører utfor veien. Alle ulykker i arbeid er også dekket uten at det kreves skyld. Enkelte gjeldsforsikringer 6 Grunnelementer ved personskade og sykdom

4. ANSVARSGRUNNLAG

Arbeidsgiver kan ikke pålegges å utbetale oppreisning for tort og smerte på vegne av en ansatts grove uaktsomhet. Foreligger det imidlertid en såkalt systemsvikt, kan det bli betydelig ansvar for en bedrift, for eksempel hvis en heis faller ned på grunn av manglende vedlikehold.

Også fritidsulykker kan være dekket. Det finnes dommer med erstatningsansvar for skader

i skianlegg og for nakkeskader med radiobil.

Ansvaret basert på skyld/uaktsomhet, kaller vi subjektivt ansvar.

Man kan imidlertid få erstatning etter alminnelige regler selv om det ikke foreligger uaktsomhet.

Gesimsdommen fra 1939 gjaldt en gesims som falt ned fra et hotell og drepte en mann. De etterlatte fikk erstatning på objektivt grunnlag, dvs. selv om det ikke forelå skyld, fordi en gesims representerer et særpreget og ekstraordinært faremoment ved bygningen. En avveining av risiko tilsa at eieren var nærmere til å bære tapet enn en tilfeldig forbipasserende.

Det finnes flere lovbestemte ansvarsforsikringer.

Bilansvar og yrkesskade er mest kjent og har

til felles at det ikke kreves skyld. I tillegg er såkalte feilbehandlinger og voldsskader dekket.

Produktansvaret kan også nevnes, som blant annet kan dekke skader påført av legemidler.

P-pillesaken og Disprilsaken er eksempler.

Ved personskader av mer alvorlig karakter vil man ofte først gå gjennom en medisinsk rehabiliteringsfase. Dersom man ikke kan gjenoppta sitt tidligere arbeid, må man som regel gjennom et attføringsopplegg via NAV. Det er viktig i forhold til å konstatere tap i fremtidig ervervsevne, å få avklart hvilken arbeids-/inntektsevne man har etter skaden.

Skadelidte har plikt til å gjøre det som er mulig for å begrense tapet. Dette kan for eksempel

Skadelidte har plikt til å gjøre det som er mulig for å begrense tapet. Dette kan for eksempel innebære at man må ta mer utdannelse for å kunne kvalifisere seg for en mer helsetilpasset jobb.

Grunnelementer ved personskade og sykdom 7

innebære at man må ta mer utdannelse for å kunne kvalifisere seg for en mer helsetilpasset jobb.

samordning, og det er derfor nødvendig å se på alle virkningene av skaden eller sykdommen.

Dersom attføringsopplegget drar ut i tid, har forsikringsselskapet en selvstendig plikt til å dekke løpende utgifter. Ved en eventuell uenighet om dette, kan man ta ut søksmål for å få en deldom hvor man bare krever erstatning for lidt tap.

I utgangspunktet er det skadelidte som må bevise at det foreligger tilstrekkelig nær og påregnelig årsakssammenheng mellom skaden og det økonomiske tapet. Det kan bli hevdet fra skadevolder at det er en annen mer sannsynlig årsak til det økonomiske tapet enn det skadevolder er ansvarlig for (A i stedet for B). Men det er ikke alltid snakk om A eller B. Ofte er det A+B som er årsak til skaden. Hvis C får 2 gram gift fra A

Erstatningsbeløpet kommer som regel i tillegg til forsikringer man har. Noen ganger skjer det en

5. ÅRSAKSSAMMENHENG

Legenes vurderinger vil ofte tillegges avgjørende vekt. Det er derfor viktig at man i forhold til legen på akuttmottaket, fastlegen og spesialister er åpen om sine plager i etterkant av en ulykke.

8 Grunnelementer ved personskade og sykdom

og 3 gram gift fra B, får begge et felles ansvar for dødsfallet dersom 5 gram gift er dødelig. Vi skiller derfor mellom atskilte/konkurrerende årsaker (A eller B) og samvirkende årsaker (A+B). Uansett er spørsmålet om skaden ville oppstått hvis man tenker seg (betinger) det ansvarlige forholdet borte. Dette kaller vi for betingelseslæren.

Hvis det i utgangspunktet foreligger et ansvar, men forsikringsselskapet hevder at skadelidte enten allerede var syk på skadetidspunktet, eller ville blitt syk uavhengig av skaden, er det selskapet som må bevise det.

Legenes vurderinger vil ofte tillegges avgjørende vekt. Det er derfor viktig at man i forhold til legen på akuttmottaket, fastlegen og spesialister er åpen om sine plager i etterkant av en ulykke.

Det kan være lett å tenke at plagene vil gå over, og at det derfor ikke er nødvendig å belemre legen med dem. Likevel kan det i ettertid vise seg at plagene ikke gikk over. Bevisverdien svekkes dersom opplysningene kommer lenge etter at ulykken skjedde. Hvis man er usikker på om opplysningene som er notert i journalen, stemmer med de symptomer/plager man har, kan man be om å få en utskrift av journalen. Dette gir en mulighet til å få rettet opp feil og mangler som kan få avgjørende betydning i forbindelse med erstatningsoppgjøret.

6. ØKONOMISK TAP I et nøtteskall er hensikten å gi skadelidte full erstatning, dvs. at han/hun økonomisk sett skal stilles i samme posisjon som om ulykken ikke hadde hendt. Det er nettotapet etter skatt som erstattes.

Aktuelle erstatningsposter for økonomisk tap vil kunne være erstatning for inntektstap og utgifter.

I tillegg har vi ménerstatning og oppreisning som dekker skadelidtes ikke-økonomiske tap.

Erstatning for påført og fremtidig inntektstap beregnes fra skadetidspunktet og frem til antatt pensjonsalder. Deretter kan det bli tale om pensjonstap. Det gjøres fradrag for trygdeytelser, sparte utgifter (for eksempel reiseutgifter) og endrede skattemessige forhold som følge av skaden. Etter 2003 har forsikringsbransjen, i motsetning til staten, gitt avkall på å kreve fradrag for forsikringsytelser.

Noen skader resulterer i hel eller delvis ervervsmessig uførhet, som er en ren sammenligning av inntekter med og uten skaden. Dette begrepet blir ofte misforstått. Dersom skadelidte ville tjent kr 600 000 i året uten skaden, og kr 300 000 etter skaden, er den ervervsmessige uførheten 50 %. Vedkommende fyller da vilkårene for 50 % uførepensjon fra folketrygden. Ved yrkesskader har man rett til uførepensjon ved en uføregrad på 30 %. Det er altså mulig å tjene 70 % av det man tjente før skaden, og likevel ha rett til uførepensjon.

Mange skader og sykdommer fører med seg utgifter. Dersom for eksempel en bonde blir påkjørt og havner på sykehus, må forsikringsselGrunnelementer ved personskade og sykdom 9

skapet dekke utgifter til avløser. Dersom skaden gjør det nødvendig å bruke rullestol, kan det bli nødvedig å bygge om boligen og kreve dette dekket sammen med utgifter til nødvendig pleie og omsorg ut over det som kommer fra NAV. Arbeid i hus og hage må kanskje også overtas av andre, som fører til utgifter. Det er derfor viktig at skadelidte tar vare på kvitteringer på alt som blir betalt, og som kan være dekningsmessig på grunn av en ansvarsskade. Det vil igjen kunne danne grunnlag for beregning av utgifter i fremtiden.

Fremtidig inntektstap og utgift neddiskonteres til dagens verdi, til 5 % rente. Dette betyr i praksis at skadevolder får et mye større fradrag enn markedet tilsier. Renten har stått stilt i over 20 år, og reguleres av Høyesterett.

7. MÉNERSTATNING Ménerstatning fastsettes på bakgrunn av kjønn, alder, G og størrelsen på varig medisinsk invaliditet (VMI), som må være minst 15 %. Det er en høy terskel. For eksempel er blindhet på et øye 20 %. Utgangspunktet er at alle som har samme skade, skal ha lik erstatning. Det skal imidlertid 10 Grunnelementer ved personskade og sykdom

også tas hensyn til hvilken betydning skaden har for den personlige livsutfoldelse. Dermed er det en åpning for et individuelt tillegg, og erstatningen kan avrundes og utbetales vanligvis som et engangsbeløp.

En VMI på 50 % for en 25 år gammel skadelidt kan i februar 2014 gi kr 600 000 i erstatning.

Ved yrkesskade får man også ménerstatning fra NAV, og da kan man velge terminvise ytelser, som bør velges med mindre skadelidte har en terminal sykdom. Ved neddiskontering bevilger staten seg hele 6 % rente, og G på skadetidspunktet legges til grunn, slik at engangsbeløpene blir små, sammenlignet med eksempelet ovenfor.

8. OPPREISNING Oppreisning skal gi en kompensasjon for tort og smerte for skader som ofte går over, men som kan være smertefulle mens det står på, for eksempel et lengre sykehusopphold. Som nevnt under Ansvarsgrunnlag ovenfor, kan grov uaktsomhet/systemsvikt gi grunnlag for oppreisning for tort og smerte. Nivået er standardisert for enkelte skadetyper, for eksempel er voldtekt

kr 150 000 i 2014, mens det ellers er mange individuelle vurderinger av flere elementer.

En rik bedrift vil kunne få et mye større ansvar enn en privatperson uten penger. I det nevnte heiseksempelet ble det for snart 20 år siden utmålt til sammen kr 550 000 til enken og to barn.

Ofte kan det bli uenighet om selve erstatningsutmålingen. For de som har is i magen, viser det seg at domstolsbeløpene ofte blir høyere enn det selskapene tilbyr på forhånd. De fleste sakene blir likevel løst utenfor domstolene.

Skadelidtes tålmodighet kan være av stor betydning for erstatningsoppgjøret. Enkelte ganger er skadelidte villig til å redusere kravet sitt for å bli ferdig med saken. Det kan være en stor påkjenning med en sak som varer i årevis.

9.TREDJEMANNSSKADER Andre enn den som er direkte skadelidt, kan også kreve erstatning. En arbeidsgiver kan utenom yrkesskadetilfellene få dekket utgifter til sykelønn i arbeidsgiverperioden, og pårørende kan ha rett på erstatning av sine tap. Det er også eksempler på at pårørende i spesielle tilfeller kan få erstatning for psykisk skade etter en ulykke.

Ved dødsfall har de som ble forsørget, krav på erstatning for tap av forsørger.

10. BESLAGSFRIHET OG SKIFTE Erstatningsutbetalinger er etter ekteskapsloven unntatt fra deling ved et eventuelt skifte.

Skadelidte bør derfor være påpasselig med å holde orden på hva erstatningen brukes til. Denne såkalte forloddsregelen gjelder også surrogater, dvs. gjenstander som er kjøpt for erstatningspengene. Hvis pengene er brukt opp, får man ikke noe forloddskrav.

Etter nærmere regler i dekningsloven kan erstatning unntas for kreditorbeslag.

11. AVKORTING/LEMPING Dersom det foreligger medvirkning fra skadelidte selv, kan det bli aktuelt med en avkorting.

Promillekjøring og deltakelse i slagsmål er praktiske eksempler. Kjøring uten bilbelte gir ikke alltid avkorting.

Terskelen for å avkorte i forhold til etterlatte er høyere enn i forhold til skadelidte selv. Det må derfor vurderes nøye om forsikringsselskapet har hjemmel til å foreta avkorting.

Ved yrkesskade skal det foreligge grov uaktsomhet før avkorting er aktuelt. Det avkortes ikke mot barn.

I trygden er det ingen regler om avkorting. Den som blir ufør på grunn av et mislykket selvmordsforsøk, har samme krav på uførepensjon som andre.

For private skadevoldere kan såkalt lemping bli aktuelt, dvs. plikten til å betale erstatning blir redusert fordi man bl.a. ikke har økonomisk mulighet til å betale fullt beløp.

Grunnelementer ved personskade og sykdom 11

12. SKATT De utbetalinger som skal erstatte påført inntektsskatt, blir naturligvis beskattet som inntekt. Dette betyr at selskapene må betale både nettotapet og skatten, slik at skadelidte sitter igjen med det reelle tapet. Dersom erstatningen gjelder flere år tilbake i tid, kan skadelidte be ligningskontoret foreta en omligning av hensyn til marginalskatten.

For øvrig er erstatningen skattefri, både forsikringer, ménerstatning, tap av forsørger, tap i fremtidig erverv og dekning av utgifter som følge av skaden.

Forsinkelsesrenter beskattes som kapitalinntekt med 28 %.

13. FORELDELSE Det er en forutsetning for erstatning at kravet ikke er foreldet. Hovedregelen er at foreldelse inntrer 3 år etter at skadelidte burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige. Det kan i praksis bety 3 år etter at en spesialisterklæring fra lege beskriver årsakssammenheng og medisinsk invaliditet, slik at skadelidte har en ”sak”. Det gjelder vanligvis en ytre frist på 20 år fra skadedato, bortsett fra ved yrkesskader.

Hvis kravet er meldt forsikringsselskapet innen fristen, foreldes ikke kravet før man har fått skriftlig varsel med 6 måneders frist til å ta ut søksmål. Varselet kan ikke brukes til å redusere 3-årsfristen.

Ved yrkesskader kan melding til arbeidsgiver være identisk med melding til forsikringsselskapet.

Arbeidsgiver har plikt til å melde slike skader til NAV, og dersom det er gjort, kan det også anses som en melding til selskapet. Det kan bl.a. få betydning for renteberegningen.

12 Grunnelementer ved personskade og sykdom

Et krav kan imidlertid foreldes hvis man bare fremmer krav mot trygden, men ikke gjør noe i forhold til det ansvarlige selskapet.

14. TRYGDEYTELSER Sykdom og skade vil som regel også medføre at man har rett på trygdeytelser. Disse ytelsene ligger i bunnen, slik at andre bare blir ansvarlige for resten.

Ved yrkesskade gjelder såkalte yrkesskadefordeler både med hensyn til beregningen av aktuelle trygdeytelser, samt i forhold til utgiftsdekning av medisiner og legehjelp.

15. UTGIFTER TIL JURIDISK BISTAND En viktig post under alle ansvarssaker er at skadelidte har krav på at skadevolder sitt forsikringsselskap dekker nødvendige utgifter til juridisk bistand. Det er ikke knyttet egenandel til dette.

Dersom bistanden gjelder rene forsikringer, er utgangspunktet at skadelidte selv må dekke dette.

Men i tilfelle tvist om forsikringen, vil de aller

fleste ha rett på rettshjelp, fortrinnsvis gjennom kollektive forsikringsordninger på arbeidsplassen eller gjennom forsikringsvilkårene på villa eller innbo. Rettshjelpsforsikring kan også gjelde for forsikringstakerens andre husstandsmedlemmer.

Som regel er egenandelen kr 3 000 + 20 % av overskytende, innenfor en ramme på kr 100 000.

Det gjelder imidlertid et viktig unntak for yrkesskader i rettshjelpsforsikringen, slik at skadelidte i disse sakene ofte må betale for dette selv, eller inngå en avtale med advokaten om «no cure – no pay». I så fall kan det avtales en bonus, dersom kravet når frem.

Medlemskap i fagforening gir ofte en mulighet for rettshjelp. Det vanlige er at en advokat vurderer saken, og dersom den blir akseptert, dekker foreningen utgiftene, eventuelt med fradrag for det skadevolder betaler.

Dersom det ikke foreligger rettshjelpsforsikring, kan det være en mulighet å søke subsidiært rettshjelp gjennom det offentlige, som er behovsprøvd. For tiden er de økonomiske vilkårene en formue på maksimalt kr 100 000 og en bruttoinntekt på kr 246 000 for enslige og kr 369 000 for par.

16. TAUSHETSPLIKT For å kunne behandle en erstatningssak er vi avhengige av å innhente taushetsbelagt informasjon. Vi ber derfor om skriftlig fullmakt. De skadelidte vet sjelden hva som står i de papirene vi mottar. Helsevesenet er forpliktet til bare å gi oss det vi trenger, dvs. det som kan ha noe med skaden/sykdommen å gjøre, uansett om det er til skadelidtes fordel eller ulempe. Hvis journalene inneholder sensitive opplysninger som ikke har relevans for erstatningssaken, kan det bli aktuelt å skjerme dette av personvernhensyn.

17. AVSLUTNING Hovedpoenget med denne artikkelen er å vise at den som av en eller annen grunn blir syk eller blir utsatt for en skade, bør tenke nøye gjennom sine rettigheter, og foreta sine undersøkelser med henblikk på erstatning/forsikring. I mange tilfeller må de pårørende gjøre arbeidet på vegne av de skadelidte.

Det er ikke tvil om at forsikringsselskapene hvert år sparer store beløp på at svært mange som har krav på forsikring og erstatning, ikke gjør dette gjeldende, fordi de selv ikke er klar over sine rettigheter.

Personskadeerstatning er ofte så komplisert at det er vanskelig for den enkelte selv å finne ut av sine rettigheter. Det er derfor viktig å få avklart hvilke muligheter man har til å få gratis juridisk bistand, og i hvilke situasjoner man må betale for dette selv. Selv om man i utgangspunktet må betale av egen lomme, vil det ofte være en god investering i form av en øket forsikrings-/ erstatningsutbetaling. Uten advokat kan det lett bli ingenting. Skade og sykdom kan i mange tilfeller aktualisere behovet for juridisk bistand i forbindelse med generasjonsskifte, ektepakt eller testament, slik at man kan forebygge at det på et senere tidspunkt blir unødige tvister om slike forhold.

Grunnelementer ved personskade og sykdom 13

Yrkesskade og -sykdom Av advokat Carl Gunnar Sandvold cgs@projure.no

Carl Gunnar Sandvold er par tner i ProJure Advokatfirma DA i Stavanger. Han er medlem i ProJures personskadegruppe, som utelukkende arbeider med personskade og sykdom.

Det vanligste er yrkesskader og sykdom, trafikkskader og feilbehandling i helsevesenet. Sandvold har siden 2004 vær t medlem av Erstatningsnemnda for voldsofre, som er klageinstansen i voldssaker.

1. GENERELT OM YRKESSKADEFORSIKRINGSLOVEN Yrkesskadeforsikring er en obligatorisk dekning som alle arbeidsgivere plikter å tegne til fordel for sine ansatte. Som motytelse er arbeidsgiver immunisert mot krav fra de ansatte. Dersom det ikke foreligger gyldig forsikring, hefter Yrkesskadeforsikringsforeningen, på tilsvarende måte som Trafikkforsikringsforeningen gjør ved trafikkskader, slik at den skadelidte likevel er sikret dekning. Loven gjelder uansett om noen har skyld i det som har skjedd, et såkalt objektivt ansvar. Dersom du får en meteor i hodet på jobb, kommer loven til anvendelse.

Formålet er å gi kompensasjon for den særlige risiko som arbeidsforholdet representerer. Loven gjelder således skader og sykdommer som påføres i arbeid, på arbeidsstedet og i arbeidstiden, såkalt listesykdom og såkalte skadelige arbeidsprosesser.

Videre dekker loven skade eller sykdom som konstateres etter at loven trådte i kraft i 1990, selv om årsaken ligger før 1990, og terskelen for avkorting på grunn av medvirkning er at skadelidte har vært grovt uaktsom, noe vi sjelden møter som et problem.

Det ansvarlige selskapet er som regel det arbeidsgiver hadde da skadelidte oppsøkte lege 14 Yrkesskade og -sykdom

for skaden eller sykdommen. Skadelidte slipper altså å lete etter det selskapet som hadde polisen da eksponeringen eller ulykken skjedde, noe som er en stor fordel for sykdommer som oppstår lenge etterpå, f.eks. lungekreft på grunn av asbest.

Det er et generelt problem at altfor få kjenner til hvilke rettigheter de ansatte har i henhold til loven. Den dekker for eksempel menige i militæret 24 timer i døgnet, og dersom den skadelidte ikke lenger er i arbeid når sykdommen konstateres, hefter forsikringsselskapet til den arbeidsgiveren den skadelidte sist var ansatt hos.

Loven gir også de etterlatte krav på erstatning for tap av forsørger.

Arbeidsmedisinsk avdeling ved Regionsykehuset i Trondheim utførte i 1994 en spørreundersøkelse blant nærmere 7000 personer med yrkesskade/ yrkessykdom for å få avklart hvilke krav som ble fremsatt. Man kom da til den meget begredelige konklusjon at bare 1 av 4 som hadde krav på erstatning, fremmet dette. De resterende 3 kjente ikke til ordningen. Denne manglende kjennskap gjelder både ansatte, arbeidsgivere og helsepersonell.

Det er viktig å understreke at et krav mot arbeidsgiverens forsikringsselskap ikke innebærer noen økonomisk ekstrabelastning for arbeids-

giver. Premien er betalt, og vår erfaring er at arbeidsgiver som regel bistår den skadelidte ansatte så godt de kan.

Endelig vil det ofte være ytterligere dekning gjennom forsikring og tariffavtaler.

I tillegg til dette vil man ved yrkesskade ha rett på ytelser fra NAV, først og fremst dekning av utgifter til behandling og medisiner. Uførepensjon med såkalte yrkesskadefordeler kan gi høyere enn vanlig uførepensjon. Ved varig medisinsk invaliditet på minst 15 % har man også krav på ménerstatning både fra NAV og yrkesskadeforsikringsselskapet.

De typiske tilfellene vil være dersom det skjer en plutselig uforutsett ytre påvirkning, for eksempel en gruve raser sammen, en eksplosjon, fall fra stillas, klem- og kuttskader med redskaper eller maskiner. Men en arbeidsulykke kan være langt mer udramatisk enn som så, for eksempel fall bakover på kontorstolen, fall på vått og glatt gulv.

Fysiske og psykiske skader er likestilt.

2. ARBEIDSULYKKE

Belastningslidelser er derimot unntatt fra dekning,

Det er viktig å understreke at et krav mot arbeidsgiverens forsikringsselskap ikke innebærer noen økonomisk ekstrabelastning for arbeidsgiver.

Yrkesskade og -sykdom 15

for eksempel en utslitt rygg, utbrenthet eller musesyke. Dersom arbeidstakeren har vært utsatt for en påkjenning eller belastning som er usedvanlig i forhold til det som er normalt i vedkommende arbeid, er det likevel dekning, for eksempel en redningsmann som tar så mye i at bicepsen revner. Her blir ulykkesbegrepet gjort relativt i forhold til hvilke gjøremål som ligger til yrket. Det kan være vanskelig å se begrunnelsen for denne forskjellsbehandlingen når både arbeidsulykken og belastningslidelsen er yrkesbetinget, men unntaket for belastningslidelser er økonomisk motivert. Det forventes imidlertid snart en lovendring på dette.

Skadelidte har bevisbyrden eller den såkalte tvilsrisikoen for at helseplagene skyldes en arbeidsulykke, og vil derfor tape saken dersom retten er i tvil.

Ved trafikkskader, hvor den skadelidte samtidig er i arbeid, kan skadelidte velge å fremme krav om erstatning etter bilansvarsloven eller etter yrkesskadeforsikringsloven. Reglene for utmåling av erstatning er litt forskjellige, og det er ikke lett for den skadelidte å finne ut hva som gir høyest erstatning.

16 Yrkesskade og -sykdom

3. LISTESYKDOM Hvordan kan det ha seg at en røyker som får lungekreft. likevel kan få erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven?

Utgangspunktet er som nevnt at belastningslidelser ikke dekkes. Det er imidlertid noen viktige unntak fra dette, og det er listesykdommer. Det er en egen forskrift om dette med en liste over diverse eksponeringer og sykdommer som følge av det, derav navnet. Det gjelder forgiftning eller annen kjemisk påvirkning, allergiske hud- og lungesykdommer, strålingsenergi, nedsatt hørsel som skyldes larm, lungesykdommer som skyldes finfordelte stoffer, sykdommer i armer og hender som skyldes vibrasjoner fra forskjellige former for verktøy, sykdommer som skyldes trykkendringer (dykkere, flygere), sykdommer som skyldes smitte, og sykdommer som skyldes vaksinasjon i forbindelse med yrke.

Ved listesykdommer er bevisbyrden snudd og terskelen for bevis er høynet. Det er forsikringsselskapet som må bevise at sykdommen åpenbart ikke skyldes yrket. Dette kan illustreres gjennom Cobra-sakene jeg hadde i Høyesterett i år 2000 og 2005.

I 1992 fikk en barsjef ved nattklubben Cobra i Stavanger konstatert lungekreft i venstre lunge.

Hun fikk umiddelbart operert bort lungen og litt av en hjerteklaff, og ble deretter kreftfrisk. Da lungekreften ble oppdaget, var hun bare 40 år, og hun hadde røykt 10-15 sigaretter daglig fra hun var 21 år. Dette tilsvarte gjennomsnittet på landsbasis.

Lungekreften ble oppdaget 15 år etter at hun begynte å arbeide i nattklubben, og de 10 første årene var ventilasjonssystemet langt fra godt nok. Det var lavt under taket og som regel svært

mange røykende gjester, slik at de ansatte som oppholdt seg der en hel kveld, ofte fikk problemer med hoste, rennende øyne og nikotindråper på hvite skjorter fra kondenserte vannavkjølingsrør i taket.

Dersom man hypotetisk ser bort fra den passive røykingen, er det liten grunn til å anta at lungekreften ville oppstått da skadelidte var 40 år. På samme måte er det ikke grunn til å tro at lungekreften ville oppstått dersom hun ikke hadde røykt selv. Det er med andre ord tale om to såkalte samvirkende faktorer, aktiv og passiv

Ved listesykdommer er bevisbyrden snudd og terskelen for bevis er høynet. Det er forsikringsselskapet som må bevise at sykdommen åpenbart ikke skyldes yrket.

Yrkesskade og -sykdom 17

røyking, som begge ble ansett som nødvendige betingelser for utviklingen av lungekreften.

Det ble oppnevnt to sakkyndige, og de kom til at bidraget fra passiv røyking var minst 40 %, mens skadelidtes egenrøyking hadde bidratt med maksimum 60 %. Det var da nærmest en umulig oppgave for forsikringsselskapet Vesta å skulle overbevise lagmannsretten om at lungekreften åpenbart ikke stammet fra passiv røyking på arbeidsstedet. De tapte derfor saken, og anførselen ble ikke opprettholdt for Høyesterett, som for øvrig slo fast at egenrøyking ikke ble ansett som grovt uaktsomt, slik at kravet om avkorting ble avslått. Selskapet hevdet i tillegg at skadelidte ville fått kreft i 2002 pga. egenrøyking, og at man derfor ikke skulle ha ansvar utover 2002. Heller ikke det fant Høyesterett åpenbart, og vi vant saken i år 2000.

I 2005 hadde vi samme sak i Høyesterett, men da mot trygden. Høyesterett la da ganske overraskende til grunn at 45 % av sykdommen skyldtes yrket, og 55 % egenrøyking, og tilkjente deretter bare 45 % i erstatning. Årsaken til at resultatet ble annerledes enn mot Vesta, er at Høyesterett la til grunn et annet årsakskrav, den såkalte hoved18 Yrkesskade og -sykdom

årsakslæren, mens det i erstatningsretten gjelder en såkalt betingelseslære. Det ble ikke skilt mellom risiko og årsak, og dommen har blitt mye kritisert fra medisinsk side. Det er vanskelig å forstå hvordan man kan skille to samvirkende faktorer i en sak, men ikke i en annen. Det blir som å skille whisky fra selters etter at det er blandet.

Et interessant eksempel på smitte som listesykdom er da Høyesterett i 2009 aksepterte reaktiv artritt som følge av matforgiftning på en restaurant under en tjenestereise i Damman.

Det er ellers flere dommer om hørselsskader og tinnitus/øresus, astma og KOLS, løsemiddelskader, endringer i barometertrykk og vibrasjonsskader.

I 2013 kom dykkerdommen fra menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, som satte til side Høyesteretts frifinnelse av statens ansvar for ikke å ha orientert dykkerne bedre om risikoen ved dykking, og for manglende kontroll av dykketabeller. Det dykkeselskapet som hadde kortest dekomprimeringstid,

hvor forskjellen kunne være en hel uke, vant ofte anbudene, og dermed ble dykkerne påført en urimelig stor risiko for langtidsskader.

I 2013 vant en tannlegeassistent i en sak mot staten hvor Høyesterett la til grunn at det var årsakssammenheng mellom eksponering for kvikksølv og helseplager. Høyesterett satte til side en prinsippsak vi tapte i Trygderetten, som baserte seg på en for streng fortolkning av årsaksvilkårene for at tannlegeassistenter kan få erstatning fra NAV. Dommen har allerede ført til at NAV har omgjort flere saker, bl.a. den saken vi tapte i Trygderetten. Dette kan få betydning også for erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven.

I 2013 ga Høyesterett oss medhold i en sak hvor skadelidte hadde fått håndeksem før loven kom i 1990. Hun var deretter i arbeid i minst 10 år før hun ble ufør på grunn av forverret eksponering og eksem. Spørsmålet var om skaden var konstatert før 1990. I så fall ville hun ikke ha krav på erstatning.

Høyesterett har en egen evne til å formulere seg prinsipielt og klart, og det avgjørende var: Skader som påføres som følge av eksponering i arbeidsforhold etter at loven trådte i kraft, vil ikke kunne være konstatert før lovens ikrafttredelse, og er dermed ikke avskåret av overgangsregelen i § 21.

Dermed ble forverring på grunn av eksponering etter 1990 akseptert. Selskapet tapte da saken, og måtte betale over kr 335 000 i omkostninger.

Mange arbeidstakere bruker vibrasjonsverktøy, som kan gi skader i armer og hender. Mange behandlere ser på dette som en belastningslidelse som ikke er dekningsmessig, men det er altså helt feil.

Vi har også hatt flere saker om strålingsenergi, som regel radioaktiv stråling, men også annen stråling kan medføre skader.

4. UTMÅLING AV ERSTATNING Utgangspunktet er at utmålingen skjer som nevnt i artikkelen Grunnelementer ved personskade og sykdom. Det er imidlertid enkelte poster som er standardiserte, og det gjelder først og fremst tap i fremtidig erverv og forsørgertap.

For kommunalt ansatte gjelder Hovedtariffavtalen (HTA) slik at forsikringsselskapet er bundet av trygdens vedtak om uførepensjon med yrkesskadefordeler om ménerstatning. Ved 100 % uførhet har skadelidte f.eks. krav på 15 G uavhengig av alder.

Yrkesskade og -sykdom 19

Erstatning ved feilbehandling og pasientskade Hvem, hva, hvor?

Av advokat Odd Gunnar Kallevik ogkallevik@eurojuris.no

Advokat Odd Gunnar Kallevik er par tner i Advokatfirmaet Eurojuris Haugesund AS. Han jobber hovedsakelig med saker innenfor fast eiendom og erstatnings- og forsikringsrett.

Han har tidligere arbeidet som kommuneadvokat og som advokatfullmektig i et skadebehandlingsselskap hvor de store forsikringsselskapene var klienter.

1. INNLEDNING Et stort antall mennesker blir skadet som følge av behandling av helsepersonell. Det er dessverre slik at mange av de behandlingene som gis til pasienter, har en del uønskede og alvorlige følger, men som ikke er til å unngå. Det er kjent at f.eks. cellegift, og/eller stråling som ledd i behandlingen av kreft, påfører pasienten skader. Men da dette er påregnelige og kjente skader, vil ikke dette kunne betegnes som feilbehandling og vil derfor i utgangspunktet ikke være erstatningsrettslig vernet. Tanken er at «målet helliger middelet».

I retts- og nemndspraksis stilles spørsmålet om hvorvidt helsepersonellet/institusjonen har fulgt forsvarlige og adekvate retningslinjer. Svares det bekreftende på at forsvarlig og adekvate retningslinjer er fulgt, er hovedregelen at det ikke er grunnlag for erstatning.

I denne artikkelen vil jeg gi en kort redegjørelse for hva som betegnes som feilbehandling. Jeg vil også si noe om hvem kravet kan rettes mot.

2. FEILBEHANDLING = «SVIKT» I pasientskadeloven er ikke begrepet «feilbehandling» benyttet. Da forslaget til pasientskadeloven skulle behandles, ble ordet «feil» fjernet av Sosialkomiteen.

Grunnen til at «feil» ble fjernet, var at pasientska-

deansvaret skulle være et objektivt ansvar, og at det ikke skulle være nødvendig for en pasient å bevise at helsepersonellet hadde opptrådt «uaktsomt» eller «forsettlig» eller peke på en konkret skadevolder. De uttalte: «Komiteen vil understreke at det er skaden og skaderesultatet som skal være avgjørende for om pasienten får erstatning, ikke om det kan påvises at enkeltpersoner har gjort feil eller utvist uaktsomhet...»

3. PASIENTSKADEERSTATNING – SVIKT VED YTELSEN AV HELSEHJELP Det følger av passkl. § 2 første ledd bokstav a at det må foreligge en svikt ved ytelsen av helsehjelp for å få en erstatning. Hva som betegnes som «helsehjelp», følger av passkl. § 1 annet ledd.

Her fremgår det at helsehjelp er: «…behandling, undersøkelse, diagnostisering, veiledning, ekspedisjon av legemidler fra apotek, pleie, vaksinasjon, prøvetaking, analyse av prøver, røntgen, forebygging av helseskader, medisinsk forsøksvirksomhet og donasjon av organer, blod og vev.»

Som er ser av denne bestemmelsen, er det helsehjelpen som skal vurderes, og ikke om hvorvidt skadevolder har opptrådt uaktsomt, ei heller vurdering av om det er ansvar i kraft av arbeidsgiveransvaret.

20 Erstatning ved feilbehandling og pasientskade. Hvem, hva, hvor?

Hvorvidt det foreligger svikt ved ytelsen av helsehjelp, er vurderingstemaet nedfelt i passkl. § 2 annet ledd. Her fremgår det: «Det skal tas hensyn til om de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten på skadetidspunktet, er tilsidesatt. Utilstrekkelige ressurser skal ikke medføre ansvar dersom ressursfordelingen har vært forsvarlig og virksomheten i alminnelighet holder en forsvarlig standard.»

4. HVILKE MOMENTER BRUKES I VURDERING AV «SVIKT»?

For at erstatningsansvar skal bli ilagt, må det ha skjedd noe irregulært. Hvorvidt det har skjedd noe «irregulært», vurderes opp mot hva som er «vanlig god praksis».

Vanlig god praksis er praksis som er i tråd med gjeldende medisinskfaglige retningslinjer og prinsipper på behandlingstidspunktet.

For at erstatningsansvar skal bli ilagt, må det ha skjedd noe irregulært. Hvorvidt det har skjedd noe «irregulært», vurderes opp mot hva som er «vanlig god praksis».

Erstatning ved feilbehandling og pasientskade. Hvem, hva, hvor? 21

I PSN-2012-1767 var saksforholdet at en kvinne ble operert i en alder av 47 år. Hun ble skrevet ut uten at det ble tatt røntgenbilde, begrunnet i fare for allergisk reaksjon. En uke senere ble hun akutt dårlig, og det ble påvist lekkasje i buken. Hun ble reoperert, fikk dren i magen og antibiotika. Etter noen dager ble det lagt ned et indre rør (stent) i spiserøret/magesekken. Den ble forsøkt fjernet uten at dette lykkes. Det ble gjort et nytt forsøk to måneder etterpå, og stenten ble fjernet i narkose. 9 måneder etterpå

ble pasienten lagt inn på ny da det hadde utviklet seg en fistel (kanal) mellom hovedpulsåren og magesekkstumpen som sprakk, og pasienten kastet opp blod. Hun døde.

Nemnda kom til at det ikke forelå noen svikt ved behandlingen av pasienten. Det var god indikasjon for operasjonen. Pasienten var plaget av betydelig overvekt og hadde en BMI på 40 ved operasjonen. En kjent operasjonsmetode ble valgt, og inngrepet ble utført i henhold til alminnelige prinsipper og god kirurgisk praksis.

Dersom det foreligger alternative og mindre risikofylte behandlingsmåter, vil dette tale for et erstatningsansvar.

22 Erstatning ved feilbehandling og pasientskade. Hvem, hva, hvor?

I vurderingen av «vanlig god praksis» vil man bl.a. se hen til normer som er gitt ved lov eller forskrift. Det finnes en lang rekke lover med tilknyttede forskrifter som er relevante i den sammenheng: spesialisthelsetjenesteloven, kommunehelsetjenesteloven, pasientrettighetsloven og helsepersonelloven. Også etiske retningslinjer for helsepersonell vil være med i en slik vurdering.

Fare for skade skjerper kravet til aktsomhet.

Dersom en lege har feiltolket en infeksjon som influensa, som har fått dødelig utgang, vil dette kunne danne grunnlag for erstatning.

En vil også se på om hvorvidt skaden er vanlig eller ikke (prevalens). Dette innebærer at en ser på hvor stor sannsynlighet for at skade vil oppstå og skadens størrelse. I praksis ser vi på statistikker og erfaringstall. Dersom skaden er sjelden og omfanget er stort, taler dette for at erstatning tilkjennes.

Dette henger sammen med et annet moment: hvorvidt skaden er påregnelig eller ikke. Dersom det er påregnelig at en type skade(er) oppstår som følge av ytelsen av helsehjelp, vil dette tale mot et erstatningsansvar.

er dette ikke tilstrekkelig til at behandlingen ikke kan anses adekvat...»

Dette illustrerer at behandlingsalternativ er relevant, men ikke alltid tilstrekkelig for at det kan anses som svikt.

Manglende informasjon om en behandlingsfare for skader/komplikasjoner kan også betegnes som svikt. Det er et krav at informasjonen formidles på en slik måte at pasienten kan foreta et bevisst valg. Det er imidlertid også et krav at informasjonssvikten er årsak til skaden. Retten vurderer da om pasienten/skadelidte uansett hadde latt seg behandle om informasjonen ble gitt.

Dersom det foreligger alternative og mindre risikofylte behandlingsmåter, vil dette tale for et erstatningsansvar. Et eksempel fra rettspraksis som illustrerer dette, er en dom fra Borgarting lagmannsrett. Det ble gjort gjeldende at skadelidtes lave natriumnivå var korrigert for raskt, og at dette ikke var en adekvat behandling i samsvar med kjente anbefalinger. Retten uttalte imidlertid at:

Et eksempel til illustrasjon har vi i en dom fra Borgarting lagmannsrett fra 2006. Saken gjaldt en kvinne som fikk utført en prolapsoperasjon.

Dette resulterte i en nerveskade, og at hun fikk en såkalt «dropfot» (foten bøyes oppover i ankelleddet, men blir hengende ned). Skadelidte hevdet at dersom hun hadde fått informasjon om faren med «dropfot», ville hun ikke latt seg operere. Lagmannsretten fulgte henne ikke på dette og uttalte:

«… selv om en mer langsom korreksjonstakt i ettertid kunne tenkes å ha ført til et annet resultat,

«Lagmannsretten finner det, som tingretten, klart mest sannsynlig at A ville ønsket operasjonen

Erstatning ved feilbehandling og pasientskade. Hvem, hva, hvor? 23

gjennomført selv om han hadde blitt informert om risikoen for nerveskade før operasjonen. I følge seksjonsoverlege Grundnes velger et meget stort flertall av dem som får utfyllende informasjon om risikoen for nerveskader, å la seg operere. Ut fra de foreliggende journalopplysningene, hadde A før operasjonen betydelige smerter og plager fra ryggen, og medisinske undersøkelser, bl.a. strekktesten, viste en klar indikasjon for operasjon.»

Dette innebærer at dess mer plaget/hemmet en pasient er i dagliglivet av smerter, dess lettere vil domstolen komme til at pasienten uansett hadde ville latt seg operere. På den annen side vil en pasient som har få smerteanfall per år, og som fungerer forholdsvis bra i lengre perioder, kunne ha et godt erstatningsgrunnlag i informasjonssvikt.

I de tilfeller der det er teknisk svikt, sykehussmitte eller infeksjon på grunn av vaksiner, kan det gi grunnlag for erstatning, selv om ingen har gjort en personlig feil.

Det som har vært særlig aktuelt i den siste tiden, er erstatningskrav for bivirkninger som følge av vaksine (Pandemrix) mot svineinfluensa. Per 1. januar 2013 hadde NPE mottatt 284 klager/ saker. NPE ga medhold i 47 av sakene, avslag i 105 saker, 8 saker henlagt og 124 fortsatt under behandling. I sakene som har fått medhold, gjelder 39 av dem barn t.o.m. 18 år som har fått narkolepsi etter vaksineringen. De øvrige sakene er voksne personer, der tre gjelder skader etter stikket (smerter og infeksjon), én som har fått en forverring av en nevrologisk tilstand, én som har utviklet Guillain-Barrès-syndrom, én som har utviklet en tretthetstilstand, og én som har fått ME etter vaksineringen.

Per 17.02.2014 har Pasientsskadenemnda avsagt vedtak i 6 saker som omhandler Pandemrix.

Ingen har fått medhold, da nemnda er kommet til at det ikke foreligger noen årsakssammenheng.

Det vil si at det er mer sannsynlig at skadene som anføres som ansvarsbetingende, skyldes andre forhold.

24 Erstatning ved feilbehandling og pasientskade. Hvem, hva, hvor?

5. ERSTATNING SELV OM DET ER UTVIST «VANLIG GOD PRAKSIS» Det kan i unntakstilfeller tilkjennes erstatning for skader som ikke betegnes som «pasientskade».

Denne sikkerhetsventilen er nedfelt i passkl. § 2 tredje ledd. Denne bestemmelsen lyder som følger: «Selv om det ikke foreligger grunnlag for erstatningsansvar etter første og annet ledd, kan det unntaksvis ytes erstatning når det har skjedd en pasientskade som er særlig stor eller særlig uventet, og som ikke kan anses som utslag av en risiko som pasienten må akseptere. Det skal legges vekt på om det er gitt tilstrekkelig informasjon på forhånd.»

Som det fremgår av ordlyden, er terskelen for at det konstateres et erstatningsansvar høy.

Bestemmelsen fastsetter at det «unntaksvis» kan gis erstatning dersom skaden er «særlig stor eller særlig uventet», og skaden ikke er «utslag av risiko som pasienten må akseptere».

Rt. 2013/653 gjaldt en kvinne som hadde fått konstatert kreft i endetarmen uten spredning.

Det var sannsynlig at ved behandling var hennes sjanse for å overleve 80-85 %. Uten behandling ville hun med sikkerhet dødd. Hun fikk en

adekvat behandling med cellegift. På grunn av kuren ble hennes immunforsvar svekket, noe som medførte at hun fikk en infeksjon med hjernesvinn. Hun døde. Partene var enige om at dødsårsaken var «særlig stor eller særlig uventet».

Spørsmålet Høyesterett behandlet, var om skaden var «utslag av en risiko som pasienten må akseptere». Høyesterett viste til at § 2 tredje ledd er en sikkerhetsventil som skal brukes med forsiktighet. Der behandlingen er adekvat og nødvendig for å redde pasientens liv, vil skade som følge av behandlingen normalt anses som «utslag av en risiko som pasienten må akseptere». Også svært store og uventede skader, inkludert dødsfall, kan anses som akseptabel risiko ved livstruende sykdom, og de etterlatte tapte.

6. ADVOKATBISTAND Norsk pasientskadeerstatning (NPE) i Oslo behandler klager på helsepersonell i hele Norge, dvs. både offentlige og private virksomheter.

NPE dekker bare unntaksvis utgifter til juridisk bistand før det er fattet vedtak om ansvar. Tanken er at NPE besitter den faglige kompetansen til

Der behandlingen er adekvat og nødvendig for å redde pasientens liv, vil skade som følge av behandlingen normalt anses som «utslag av en risiko som pasienten må akseptere».

Erstatning ved feilbehandling og pasientskade. Hvem, hva, hvor? 25

å ivareta skadelidtes interesser på en objektiv måte. Innvendingen er om det er en slik bistand pasienten trenger, i stedet for en advokat som ivaretar pasientens interesser med et helseforetak som motpart.

Dersom NPE erkjenner ansvar, betaler de for juridisk bistand ved utmåling av erstatning. I 2009 ble det imidlertid bestemt av staten som skadevolder at skadelidtes advokat bare skal få statens timesats (benefisert), som ofte ligger på halvdelen av vanlig sats. Dermed vil skadelidte ikke alltid få en spesialist i erstatningsrett til å ta saken.

Et avslag fra NPE kan klages inn for Pasientskadenemnda (PSN). Dersom også PSN avslår, utløses som regel skadelidtes eventuelle rettshjelpsforsikring, og skadelidte kan ta ut stevning for tingretten med mindre risiko.

gjøres gjeldende. I passkl. § 2 står det bl.a.: «Pasienten og andre som har lidt tap på grunn av pasientskade, har krav på erstatning når skaden skyldes... forhold som medfører ansvar for helsetjenesten eller helsepersonell etter alminnelige erstatningsregler.»

Alminnelig erstatningsrettslige regler vil være «bærebjelken» for bl.a. skader som er forårsaket før pasientskadelovens ikrafttredelse. Aktuelle alminnelige erstatningsrettslige regler er uaktsomhet, arbeidsgiveransvar, objektivt ansvar samt kontraktsansvar.

Krav om oppreisning for tort og smerte forutsetter grov uaktsomhet, og dekkes uansett ikke av NPE.

7. DE ANSVARLIGE FOR PASIENTSKADEN

Det følger imidlertid av passkl. § 4 at krav ikke kan fremmes direkte mot det offentlige. Det er NPE som ivaretar det offentliges ansvar.

Selv om NPE er ansvarlig for skade, er det ikke til hinder for at erstatning etter andre regler kan

Unntaket for direkte krav mot det offentlige utenom NPE gjelder ikke krav direkte mot

26 Erstatning ved feilbehandling og pasientskade. Hvem, hva, hvor?

helsepersonell eller privat virksomhet. Dersom det for eksempel foreligger grunnlag for erstatning mot en lege på grunn av grov uaktsomhet, vil det naturligvis også være tilstrekkelig grunnlag for andre krav, hvor det bare kreves uaktsomhet.

Det er da mer praktisk å fremme alle kravene direkte mot legen i en og samme sak enn å dele det opp i krav om oppreisning mot legen og resten mot NPE. Et erstatningskrav direkte mot helsepersonell og/eller privat virksomhet kan imidlertid ikke fremmes med grunnlag i pasientskadelovens

regler. Det må bygges på alminnelige erstatningsrettslige regler. I praksis blir det ofte et spørsmål om sviktbegrepet i pasientskadeloven har en lavere terskel for ansvar enn uaktsomhetsbegrepet i erstatningsretten. Det er lite som tyder på et en eventuell forskjell er stor. Direkte krav kan gi en raskere saksgang, da saksbehandlingstiden i NPE/PSN er svært lang.

Ved klar svikt i behandlingen har også fylkeslegen en plikt til å vurdere helsepersonellets arbeid.

Dersom de får en advarsel eller lignende, kan det lette arbeidet med erstatningssaken.

Erstatning ved feilbehandling og pasientskade. Hvem, hva, hvor? 27

Oppreisningserstatning etter trafikkulykker Av advokat Trine Vøien tvoien@eurojuris.no

Trine Vøien er advokat i Svensson Nøkleby Advokatfirma ANS i Drammen. Hun arbeider hovedsakelig med forsikringsog erstatningsrett, og har bred erfaring på området fra sin tidligere stilling hos Finansklagenemnda og fra flere av Norges største forsikringsselskap.

1. INNLEDNING Bilansvarsloven av 1961 gir utstrakte rettigheter for de som blir skadet i trafikken. Både fører og passasjer i de involverte kjøretøyer har krav på erstatning – uavhengig av hvilken fører som har skyld i ulykken. Bilansvarsloven bygger således på et objektivt ansvar for alle skader motorvogn gjør.

En bilfører som er uheldig og kjører utfor veien og forvolder skade på seg selv eller eiendom, har krav på erstatning på lik linje med andre.

Eier av motorvogn er forpliktet til å tegne ansvarsforsikring. Dette innebærer at erstatningskrav etter trafikkulykke kan fremmes direkte overfor forsikringsselskapet. Skadelidte trenger derfor ikke å fremme sine krav overfor skadevolder.

Skadelidtes anledning til å fremme oppreisningskrav for tort og smerte mot forsikringsselskapet er imidlertid en nyvinning i norsk rett. Tidligere måtte et slikt krav fremmes mot sjåføren personlig, og man var da avhengig av at vedkommende var søkegod.

Bakgrunnen for endringen var at en skadelidt av en slik grunn ikke fikk utbetalt en tilkjent oppreisning.

Den skadelidte saksøkte staten og anførte at det var i strid med EUs motorvognforsikringsdirektiv å unnta oppreisning fra bilansvarsloven. Oslo tingrett besluttet å innhente en rådgivende uttalelse fra EFTA-domstolen, som ga skadelidte medhold.

28 Oppreisningserstatning etter trafikkulykker

Bruddet på EØS-retten var tilstrekkelig kvalifisert til å kunne utløse erstatningsansvar for den norske stat.

På bakgrunn av dette ble bilansvarsloven endret med virkning fra 1. juli 2009 og lyder nå: «Gjer ei motorvogn skade, har skadelidaren krav på skadebot hjå det trygdelaget som vogna er trygda i etter kapitel IV, endå om ingen er skuld i skaden.

Oppreisnad for ikkje økonomisk skade fell likevel berre inn under trygdelaget sitt ansvar når skadevaldaren fyller vilkåra for ansvar etter lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning § 3-5.»

Høyesterett slo fast i 2012 at staten er erstatningsansvarlig for oppreisningskrav etter trafikkulykker i perioden 1. januar 1997 til 31. desember 2000 grunnet manglende gjennomføring av EØS-avtalens motorvognforsikringsdirektiver.

Forut for Høyesteretts dom hadde staten erkjent ansvar for perioden etter 1. januar 2001.

Dette innebærer at skadelidte som i perioden 01.01.97 til 01.07.09 mener å være berettiget til oppreisningserstatning etter trafikkulykke, må henvende seg til Statens sivilrettsforvaltning med krav om erstatning innen 8. august 2014: http://www.sivilrett.no/

Staten vil ikke påberope seg foreldelse når kravskjema er sendt innen fristen, og vilkårene for oppreisningserstatning er oppfylt.

er til sammenligning en avsnøring av blodforsyningen til en arm ved hjelp av en pinne og et tau som vris rundt til blødningen stanser.

2. NÆRMERE OM VILKÅRENE FOR OPPREISNINGSERSTATNING

Oppreisningens funksjon og formål er noe sammensatt. Den har et klart pønalt anstrøk i den forstand at den skal virke som en straff og gi skadelidte et plaster på såret eller en kompensasjon for den krenkelsen vedkommende har vært utsatt for. I tillegg må det antas at oppreisningen har en preventiv funksjon i noen tilfeller.

2.1 Innledning Reglene om oppreisning har lange tradisjoner i norsk rett. Ordet tort er latin, og kommer av torquere, som betyr å dreie eller pine. Tourniquet

Skadelidtes anledning til å fremme oppreisningskrav for tort og smerte mot forsikringsselskapet er en nyvinning i norsk rett. Tidligere måtte et slikt krav fremmes mot sjåføren personlig, og man var da avhengig av at vedkommende var søkegod.

Oppreisningserstatning etter trafikkulykker 29

Bestemmelsen om oppreisningserstatning finner man i skadeserstatningsloven § 3-5, som har følgende ordlyd: «Den som forsettlig eller grovt aktløst har a) voldt skade på person eller b) tilføyd krenking eller utvist mislig atferd som nevnt i § 3-3 kan – uansett om det ytes menerstatning etter § 3-2 eller standardisert erstatning etter § 3-2a – pålegges å betale den fornærmede en slik engangssum som retten finner rimelig til erstatning (oppreisning) for den voldte tort og smerte og for annen krenking eller skade av ikke-økonomisk art...

Den som forsettlig eller grovt aktløst har voldt en annens død, kan pålegges å betale avdødes ektefelle, samboer, barn eller foreldre slik oppreisning som nevnt i første ledd.»

Det er viktig å merke seg at det ikke gjelder et objektivt ansvar for oppreisningserstatning. Det grunnleggende vilkår er at skaden er forvoldt forsettlig eller grovt uaktsomt, nærmere om dette i punkt 2.2. Forsettlig skadeforvoldelse vil i det følgende ikke bli behandlet. Det samme gjelder alternativ b) i § 3-5.

Det må videre foreligge en personskade, men det er ikke et krav at denne skal være varig eller betydelig, som er vilkårene for rett til ménerstatning i skadeserstatningsloven § 3-2. Dette innebærer at oppreisning kan tilkjennes selv om betingelsene for ménerstatning ikke er til stede. Særlig aktuelt kan det være å gi oppreisning for de plager av forbigående karakter skaden har medført, for eksempel smertefulle operasjoner. Videre kan oppreisningserstatning gis i tillegg til ménerstatning og, i motsetning til ménerstatning, kan oppreisning 30 Oppreisningserstatning etter trafikkulykker

gis til «avdødes ektefelle, samboer, barn eller foreldre».

Skadelidte har bevisbyrden for at det foreligger grov uaktsomhet. Utgangspunktet er at det kreves alminnelig sannsynlighetsovervekt, men rettspraksis viser at det gjøres unntak ved sterkt belastende faktum, jf. Høyesteretts dom (Rt. 2005 s.1322): «Det er altså hvor det sivilrettslige kravet må baseres på et særlig belastende faktum, at beviskravet skjerpes. Men rettspraksis kan ikke forstås slik at ethvert straffbart forhold innebærer et slikt belastende eller klanderverdig faktum at det skjerpede beviskrav kommer inn… Spørsmålet må avgjøres ut fra en konkret vurdering av det aktuelle forholdet. Hvor sterkt beviskravet skal skjerpes, kan også variere.»

Ved sterkt belastende faktum kreves det således klar sannsynlighetsovervekt for at skadevolder har begått handlingen.

2.2 Hva ligger i kravet til grovt uaktsomt?

For at en handling skal anses grovt uaktsom, må den være kvalifisert klanderverdig og gi grunnlag for sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet, dvs. et markert avvik fra det forsvarlige. Dette henger nært sammen med risikoen for skade, dvs. om den er stor, om den er nærliggende, og om den gjelder skade på person. Det stilles derfor forholdsvis strenge krav til en fører av motorvogn.

Det foreligger en rekke rettsavgjørelser knyttet til oppreisningserstatning etter trafikkulykker, men kun et fåtall avgjørelser fra Høyesterett. De to sentrale dommer er inntatt i Rt. 2008 s. 1360 og Rt. 2009 s. 6.

I Rt. 2008 s. 1360 kolliderte bilfører med en gruppe biler som hadde stanset i veien på grunn av en trafikkulykke. Dette medførte blant annet at flere personer ble påkjørt og påført personskader.

Det ble av Høyesterett lagt vekt på at bilføreren fortsatte kjøringen i samme hastighet til tross for at det lenger fremme i veien sto en bil med blinkende nødlys, og at føreren først 40 meter fra bilen startet oppbremsingen. Det var vanskelige kjøreforhold hvilket medførte at bilen hadde betydelig fart da den kjørte inn i første kjøretøy. Høyesterett antok at bilfører på en graverende måte unnlot å innrette sin kjøring etter forholdene, til tross for at han hadde rikelig tid. Skadelidte, som ble påført brudd samt ledd- og korsbåndskader i venstre kne som nødvendiggjorde to operasjoner, fysioterapi og 10 måneders sykmelding, ble tilkjent kr 30 000 i oppreisningserstatning.

I Rt. 2009 s. 6 ble skadevolder dømt til å betale kr 75 000 i oppreisningserstatning etter å ha skadet en annen alvorlig ved å kjøre på vedkommende som hadde stilt seg opp ved en parkeringslomme de begge hevdet å ha krav på. Skadelidte ble 100 % arbeidsufør og 58 % varig medisinsk invalid etter ulykken. Ved vurderingen av grov uaktsomhet ble det lagt vekt på at når ikke skadevolder stanset for skadelidte, til tross for at det ikke var noe i

situasjonen som hindret det, og valgte å fokusere på den parkerte bilen til høyre istedenfor å forsikre seg om at skadelidte ikke ble påkjørt, så representerte dette en grov feilvurdering. Øvrig rettspraksis viser også at når handlemåte er funnet grovt uaktsomt, og oppreisning er blitt gitt, er det vist til særskilte klanderverdige forhold. Det er således ingen generell og skjønnsmessig helhetsvurdering som danner grunnlaget for domstolens konklusjon omkring uaktsomhetsvurderingen. Et gjennomgående trekk ved domstolspraksis der oppreisningskravet er tatt til følge, er at føreren har tatt en bevisst risiko, for eksempel: • forbikjøring under forhold som ikke tillater det, jf.

LF-2009-2953 • bilførerens uoppmerksomhet/uaktsomhet har vært vedvarende, jf. LB-2001-2320 • påkjørsel under påvirkning av alkohol/narkotika Årsaken til oppmerksomhetssvikten eller feilfordelingen av oppmerksomhet vil være av betydning: Trafikal årsak godtas oftere enn en ren uoppmerkOppreisningserstatning etter trafikkulykker 31

somhet eller det forhold at bilføreren holder på med andre ting mens han/hun kjører. Hvorvidt trafikkbildet er oversiktlig eller komplisert, vil også være styrende for rettens vurdering av bilførerens uaktsomhet.

Det er på det rene at hastigheten spiller en vesentlig rolle, men det er ikke gitt at høy hastighet i forhold til fartsgrensen automatisk medfører at forholdet er grovt uaktsomt. Derimot vil lav hastighet kunne tilsi frifinnelse for oppreisningskravet, jf. dog LB-2013-65264 hvor lagmannsrettenla avgjørende vekt på bilførerens totale mangel på oppmerksomhet.

2.3 Utmåling Etter § 3-5 har skadelidte krav på ”engangssum som retten finner rimelig”. Lovgiver har således gitt domstolene det fulle ansvaret for erstatningsnivået.

Ved vurderingen skal det legges vekt på følgende momenter, jf. bl.a. Rt.2009.6: • handlingens objektive grovhet • skadevolders skyld • graden av tort og smerte (omfanget av skadevirkningene) • fornærmedes subjektive opplevelse av krenkingen • skadevolders økonomi • skadelidtes forhold (medvirkning) Departementet uttalte følgende om erstatningsutmålingen i relasjon til lovendringen: «Departementet finner ikke grunn til å innføre et særlig standardisert system for utmåling av oppreisningserstatning på dette området.

Trafikkforsikringstilfellene vil omfatte et vidt spekter av skadesituasjoner hvor forholdene i den enkelte sak vil kunne variere. Den fleksibiliteten som ligger i 32 Oppreisningserstatning etter trafikkulykker

oppreisningsbestemmelsen i skadeserstatningsloven § 3-5 bygger på tanken om at erstatningsutmålingen skal tilpasses det som anses rimelig etter en samlet vurdering av forholdene i den enkelte sak. Det nevnes imidlertid at rettspraksis på enkelte områder har foretatt en viss normering av utmålingen, men også en slik normering kan fravikes på bakgrunn av de konkrete forholdene i saken. Ved vurderingen av oppreisningskravene vil forsikringsselskapene kunne se hen til retningslinjene trukket opp i rettspraksis for sammenlignbare tilfeller.»

Departementet uttalte også at det ikke kunne se at lovforslaget «skulle få noen innvirkning på oppreisningsnivået i den enkelte sak» da forslaget ikke gikk lenger enn å oppfylle Norges EØS-rettslige forpliktelse til å innlemme det oppreisningsansvaret skadevolderen har etter alminnelige regler, i den obligatoriske forsikringsdekningen. Det vil nok kunne settes spørsmålstegn ved om hensynet til skadevolders økonomi fortsatt vil være relevant all den tid skadelidte kan fremme sitt oppreisningskrav direkte overfor forsikringsselskapet. I den forbindelse bør det pekes på at departementet særskilt fremhevet forsikringsselskapenes adgang til å rette regresskrav mot skadevolderen, noe som kan bety at skadevolders økonomi fortsatt vil være relevant.

Alternativet er at skadevolder kan få redusert regressansvaret, dersom vedkommende har dårlig økonomi.

Som nevnt i forarbeidene, har rettspraksis på enkelte områder foretatt en viss normering av utmålingen av oppreisningserstatning. Dette gjelder imidlertid utelukkende i saker som gjelder dødsfall.

I 2006 kom Høyesterett til at normen ved oppreisning til avdødes foreldre kunne settes til kr 75 000 (avdøde var 12 år gammel). Denne normen har underrettspraksis videreført for krav fra barn for tap av foreldre som følge av uaktsomt

drap, jf. LB-2013-65264 hvor erstatningen dog ble satt til kr 40 000 under henvisning til at avdøde var 71 år og barna var godt voksne og etablerte.

Erstatning til foreldre for tap av voksne barn som er etablert i egne boliger, har Høyesterett satt til kr 60 000, jf. Rt. 2007/1777.

Ut over de normerte tilfellene skal altså oppreisningserstatningen fastsettes skjønnsmessig.

Nedenfor gis en summarisk oversikt over noen relevante avgjørelser, som indikerer erstatningsspennet i slike saker: • LB-2005-110173: kr 25 000 akseptert under ankeforhandling (brudd i kne, sykehusopphold og varige plager) • LG-2007-181893: kr 25 000 (hukommelsestap, kraftig hjernerystelse, ankelbrudd, brist i rygg, ribbensbrudd, sårskade på legg og skade i kne) • LB-2008-130861: kr 50 000 fastsatt av tingretten (bruddskader i ben, ufør i mer enn 4 måneder) • LB-2008-162608: kr 40 000 til passasjer/barn (alvorlig skadet), kr 25 000 til hver av barnets foreldre (bekymringer for sønnens helse samt egne fysiske og psykiske ettervirkninger etter ulykken) • LF-2009-15612: kr 15 000 og kr 20 000 (bruddskader) • Rt. 2006 s. 535: kr 75 000 (sårskader/arr på lår) • Rt. 2008 s. 1360: kr 30 000 (brudd og korsbåndskader i kne) • Rt. 2009 s. 6: kr 75 000 (betydelig skade)

3. AVSLUTNING For skadelidte har lovendringen medført en betydelig bedring av rettslig posisjon i og med at forsikringsselskapet blir ansvarlig for utbetaling av erstatningen i de tilfeller vilkårene for oppreisningserstatning er til stede. Tidligere var som nevnt skadelidte henvist til å søke sin erstatning direkte hos skadevolder i form av søksmål og betydelig risiko for manglende økonomisk evne til å gjøre opp for seg.

Til tross for bedret rettslig posisjon skal det imidlertid bemerkes at terskelen for søksmål mot forsikringsselskapene utelukkende på basis av oppreisningserstatning vil være høy. Det er derfor min antagelse at skadelidte og deres representanter i større utstrekning enn i andre utmålingstvister, vil søke tvisteløsning hos Finansklagenemnda.

Nemndsbehandling er et mye rimeligere tilbud enn domstolsbehandling, og for det tilfelle at skadelidte vinner frem ved behandling i nemnda, vil vedkommende enten være sikret utbetaling ved at selskapet aksepterer nemndas uttalelse, eller garantert sakskostnadene for domstolsbehandling i første instans.

Oppreisningserstatning etter trafikkulykker 33

Voldsoffererstatning Av advokat Carl Gunnar Sandvold cgs@projure.no

Carl Gunnar Sandvold er par tner i ProJure Advokatfirma DA i Stavanger. Han er medlem i ProJures personskadegruppe, som utelukkende arbeider med personskade og sykdom.

Det vanligste er yrkesskader og sykdom, trafikkskader og feilbehandling i helsevesenet. Sandvold har siden 2004 vær t medlem av Erstatningsnemnda for voldsofre, som er klageinstansen i voldssaker.

Siden 1975 har vi hatt forskjellige ordninger hvor den norske stat betaler erstatning til voldsofre, slik at skadelidte slipper å forholde seg til skadevolder direkte. Det har vært en stor utvikling av retten til erstatning i de snart 40 årene som har gått.

De viktigste trekkene ved dagens lov er at skadelidte har krav på erstatning fra staten når vilkårene i loven er til stede, og at grensen for samlet erstatning er 60 G, med muligheter for å gå høyere.

Det er ikke bare det vi vanligvis forbinder med vold, som dekkes. Dagens ordlyd er: «Den som har lidd personskade som følge av en straffbar handling som krenker livet, helsen eller friheten, eller dennes etterlatte, har rett til voldsoffererstatning fra staten etter reglene i loven her.»

I utgangspunktet gjelder loven den som er strafferettslig fornærmet, men også etterlatte og pårørende kan ha krav, samt barn som er vitne til vold, og de som hjelper politi og ofre.

Kravet til personskade innebærer i praksis at det er en stor fordel for skadelidte å få dette dokumentert, f.eks. i form av bilder eller legejournaler så nært opp til hendelsen som mulig. I enkelte tilfeller foreligger det en presumpsjon for 34 Voldsoffererstatning

personskade, f.eks. ved voldtekt, og da er det ikke nødvendig å bevise personskade.

Kravet til straffbar handling er i aller høyeste grad en realitet. I dette ligger det et krav om at skadevolder har handlet forsettlig eller grovt uaktsomt.

En nyttårsrakett på avveier faller følgelig utenfor, da dette er å anse som et uhell og ikke en straffbar handling.

I strafferetten er prinsippet at all rimelig tvil skal komme tiltalte til gode. I voldsofferloven modifiseres imidlertid dette til at det må foreligge klar sannsynlighetsovervekt for at skadelidte har vært utsatt for et straffbart forhold. Dette betyr at vi befinner oss et sted mellom kravet i vanlig erstatningsrett om sannsynlighetsovervekt (mer enn 50 %) og strafferettens prinsipp, som er tilnærmet 100 %. I praksis vil følgelig søker få avslag, selv om det straffbare forholdet er sannsynlig, dersom det ikke er klart. Det mest kjente eksempelet på dette er Birgitte-saken, hvor fetteren til Birgitte ble frifunnet for straff, men dømt til å betale erstatning.

Det er naturlig at loven omfatter både dødsfall og personskader. I tillegg til dette omfatter den imidlertid også en krenkelse av friheten, f.eks. bortføring og grove tilfeller av trusler. Også såkalt trafficking (menneskehandel) kan komme i kategorien frihetskrenkelse.

I Norge er det forbudt å slå barn. Ved mistanke om barnemishandling koples som regel barnevernet inn, noe som kan bidra til at bevis blir sikret. Skadelidte ved verge vil da kunne kreve erstatning. En jevnt over kritikkverdig oppvekst gir imidlertid ikke krav om erstatning, selv om det er personskade. Det må foreligge noe straffbart.

Hovedregelen er at loven bare omfatter skadevoldende handlinger i Norge. I særlige tilfeller

dekker imidlertid loven også skader i utlandet, dersom skadelidte har fast bopel i Norge. Det vanligste som dekkes, er overgrep på ferie i utlandet.

Det er et viktig element i loven at den er subsidiær i forhold til annen dekning. Dersom skaden skjer i et utland som har en voldsofferordning, som er vanlig i Europa, må skadelidte forholde seg til det i forhold til de poster som dekkes.

Som regel er slike ordninger dårligere enn våre,

I utgangspunktet gjelder loven den som er strafferettslig fornærmet, men også etterlatte og pårørende kan ha krav, samt barn som er vitne til vold, og de som hjelper politi og ofre.

Voldsoffererstatning 35

men skadelidte kan ikke kreve dekket differansen her, med mindre det gjelder poster som ikke dekkes i utlandet, f.eks. oppreisning for tort og smerte.

Dersom skaden skjer i et utland uten voldsofferordning, som er vanlig utenfor Europa, kan norsk ordning bli akseptert fullt ut. Det underlige er følgelig at de som blir skadet i Europa, som regel kommer dårligere ut enn de som skades i resten av verden.

Et svært viktig vilkår for erstatning er at den straffbare hendelsen er meldt til politiet, og at skadelidte krever at erstatningskravet tas med i en eventuell straffesak. Bare i særlige tilfeller gjøres det unntak fra dette, f.eks. når skadevolder er død.

Også dette understreker ordningens subsidiære karakter. Politiet vil etterforske anmeldte saker og fortrinnsvis få avgjort straffesaken gjennom avtale i Konfliktrådet, et vedtatt forelegg eller en fellende dom i en straffesak. Ved forelegg og dom får staten rett til å kreve regress for sine utgifter iht. voldsofferloven.

De aller fleste sakene blir imidlertid henlagt, som regel på grunn av bevisets stilling, men det betyr ikke at man også automatisk får avslag på voldsoffererstatning. I vurderingen av om det er klart sannsynlig at det har skjedd et straffbart forhold, legges det vekt på flere elementer. De tre viktigste er å sikre medisinsk bevis så tett opp til overgrepet om mulig, at anmeldelse til politiet skjer så snart som mulig, og at annet bevismateriale i form av ødelagte klær og eventuelle vitner sikres. Jo nærmere alt dette gjøres opp til hendelsen, jo lettere er det å få erstatning.

36 Voldsoffererstatning

Når det gjelder utmåling av erstatning, vises det til artikkelen Grunnelementer ved personskade og sykdom.

Det som særlig preger voldssaker, er oppreisning for tort og smerte, selv om det i mange saker også utmåles andre poster. Ved oppreisning er det enkelte standardbeløp, f.eks. kr 150 000 for voldtekt og kr 200 000 for forsettlig drap, noe som bare fravikes i særlige tilfeller. Som regel utmåles erstatningen skjønnsmessig, og utviklingen de senere år har vært høyere beløp.

I kjølvannet av terroranslaget den 22.07.2011 ble det utmålt mye høyere oppreisning enn før, fordi det var et helt ekstremt tilfelle som rammet svært mange mennesker, og som på Utøya gikk over lang tid med ren forfølgelse. Av den grunn ble nivået på Utøya kr 100 000 høyere en tilsvarende skader i Regjeringskvartalet.

Også ved utmåling av erstatning kommer voldsofferlovens subsidiære element inn ved at absolutt alle andre ytelser går til fradrag krone for krone. I erstatningsretten ellers får skadelidte beholde egne forsikringer i tillegg til erstatning fra skadevolder, men ikke i voldssaker, hvor staten er motpart.

Det betales heller ikke renter, slik det gjøres i erstatningsretten.

Også erstatning for ting er mer begrenset enn i erstatningsretten. Det som dekkes, er begrenset til skade på vanlige klær, proteser og andre personlige bruksting som den skadelidte hadde på seg da skaden ble voldt. Tapte penger som følge av ran dekkes følgelig ikke.

De tre viktigste tiltakene for å sansynliggjøre at et overgrep har funnet sted, er å sikre medisinsk bevis så tett opp til overgrepet om mulig, at anmeldelse til politiet skjer så snart som mulig, og at annet bevismateriale i form av ødelagte klær og eventuelle vitner sikres. Jo nærmere alt dette gjøres opp til hendelsen, jo lettere er det å få erstatning.

Voldsoffererstatning 37

Alle søknader om erstatning behandles av Kontoret for voldsoffererstatning i Vardø http://voldsoffererstatning.no/. I alle større byer er det også et Rådgivningskontor for kriminalitetsofre http://kriminalitetsofre.no/, som er underlagt Vardø. Her kan skadelidte få lokal gratis bistand til å søke om erstatning, og eventuell hjelp til å vitne i en straffesak.

De som er misfornøyde med vedtakene fra Vardø, kan klage til Erstatningsnemnda for voldsofre. Nemnda består av tre medlemmer og har sekretariat i Oslo, som iht. delegert fullmakt fatter vedtak i de klareste sakene. Klagen sendes imidlertid til Vardø.

38 Voldsoffererstatning

Jeg har vært medlem av Erstatningsnemnda siden 2004.

De som er misfornøyd med nemndas vedtak, kan klage til Sivilombudsmannen eller prøve saken rettslig. Retten kan da utmåle oppreisningsbeløp, men tar for alle andre poster bare stilling til om nemndas vedtak er gyldig eller ei. Dersom skadelidte får medhold i ugyldighet, tas saken opp igjen i nemnda.

Ved alvorlige overgrep har skadelidte krav på bistandsadvokat. Da vil advokaten bistå gratis også med krav om voldsoffererstatning. Dersom skadelidte ikke har rett på bistandsadvokat, dekkes utgiftene til advokat i de tilfellene skadelidte får medhold i at det er en straffbar handling.

Trine Vøien Advokat tvoien@eurojuris.no

Bygget på erfaring,

Hovedarbeidsområder: • Forsikrings- og erstatningsrett kunnskap og tillit siden 1878 • Arbeidsrett

“ Erstatningsoppgjør etter personskade kan være komplisert.

Tør du overlate alle vurderinger til forsikringsselskapet?”

Advokat Trine Vøien har spisskompetanse og erfaring innen forsikrings- og erstatningsrett fra sin tidligere stilling hos Finansklagenemnda og fra flere av Norges største forsikringsselskap. Hun kan ivareta dine interesser dersom du er blitt rammet av skade eller sykdom.

Send henne gjerne en e-post. Det kan vise seg å bli lønnsomt!

Svensson Nøkleby er Buskeruds største advokatfirma med 40 ansatte. Vi har ekspertise innen de fleste juridiske fagområder, og bistår bedrifter, private og det offentlige.

www.svenssonnokleby.no

Erfaring. Kompetanse. Løsning.

39

Advokatfirma Tofte DA Vestre Strandgt. 27-29 Postboks 759 4666 Kristiansand Telefon 38 17 70 00 Faks 38 17 70 01 E-post: post@advtofte.no

Advokatfirmaet Eurojuris Harstad AS Asbjørn Selsbanesgate 2, 2. etasje Postboks 866 9488 Harstad Telefon 77 00 21 00 Faks 77 00 21 11 E-post: harstad@eurojuris.no Advokatfirma Storø AS Dronningensgt. 43 Postboks 712 8509 Narvik Telefon 75 80 34 00 Faks 75 80 34 01 E-post: narvik@eurojuris.no Advokatfirmaet Holm og Benson ANS Sjøgaten 27 Postboks 223 8001 Bodø Telefon 75 50 62 00 Faks 75 52 38 20 E-post: bodo@eurojuris.no ADNOR Advokat Dronningens gate 9 Postboks 281 Sentrum 7402 Trondheim Telefon 73 99 09 00 Faks 73 99 09 01 E-post: advokat@adnor.no

Larhammer Aarseth Advokatfirma AS Torget 2 Postboks 248 6401 Molde Telefon 71 19 16 00 Faks 71 19 16 01 E-post: molde@eurojuris.no Advokatfirmaet Tollefsen Parkveien 5 Postboks 25 6851 Sogndal Telefon 57 62 88 50 Faks 57 62 88 51 E-post: post@advokat-tollefsen.no Advokatfirmaet Stiegler ANS Chr. Michelsensgate 2a Postboks 1124 Sentrum 5809 Bergen Telefon 55 21 54 00 Faks 55 21 54 25 E-post: bergen@eurojuris.no Advokatfirmaet Eurojuris Haugesund AS Haraldsgata 90 Postboks 548 5501 Haugesund Telefon 52 70 10 30 Faks 52 70 10 31 E-post: haugesund@eurojuris.no ProJure Advokatfirma DA N. Holmegt. 30 Postboks 127 4001 Stavanger Telefon 51 85 84 00 Faks 51 85 84 01 E-post: stavanger@projure.no

Advokatfirmaet Nordia DA Olav V’s gate 6 Postboks 1807 Vika 0123 Oslo Telefon 23 10 30 00 Faks 23 10 30 01 E-post: oslo@nordialaw.com Svensson Nøkleby Advokatfirma ANS Nedre Storgate 15/17 Postboks 294 Bragernes 3001 Drammen Telefon 32 25 55 00 Faks 32 25 55 01 E-post: drammen@eurojuris.no Advokatfirmaet Frøstrup Løitegaard DA Storgata 136 Postboks 73 3901 Porsgrunn Telefon 35 93 19 00 Faks 35 93 19 01 E-post: firmapost@lov.as Advokatfirmaet Ytterbøl & Co as Sarpsborg: Sandesundsveien 3 Postboks 404, 1703 Sarpsborg Telefon 69 16 18 00 Faks 69 16 18 01 E-post: sarpsborg@ytterbol.com Fredrikstad: Nygaardsgt. 55, Postboks 273, 1601 Fredrikstad Telefon 69 36 60 00 Faks 69 36 60 01 E-post: fredrikstad@ytterbol.com

Returadresse: Eurojuris Norge AS Postboks 294 Bragernes, 3001 Drammen

Foto: Dreamstime - Produksjon: kveldsskiftet

Deltakende firmaer

Advokatfirmaet Alver AS Storgt. 106 Postboks 10 2601 Lillehammer Telefon 61 26 87 00 Faks 61 26 87 01 E-post: firmapost@alver.as