SPEIL SPEIL…
Eva Rem Hansen
prosess, materiale og sted avgjørende, ettersom den seige oljen ville renne utover galleriet dersom parabolen ikke var i jevn rotasjon. I Ebba Bohlins verk Här ble den flytende, sterkt sanselige massen, i dette tilfellet leire, ikke holdt i sjakk på samme måte, men fikk lov til å bre seg tilsynelatende ukontrollert utover galleriet – og ut av det. Begge verkene har på overflaten åpenbare likheter med Anish Kapoors arbeider, som oftest er å finne på den mer etablerte og kommersielle siden av kunstverden, men som likevel er kjent for å bruke gallerirommet og materialenes stofflighet aktivt. Bevegelsen over i det utflytende og omsluttende, bruken av naturlige materialer, og Bohlins videreføring av sitt verk i gatemiljøet på utsiden av Entrée, vekker imidlertid også assosiasjoner til Land Art, som nettopp søkte seg ut av den hvite kuben og det etablerte kunstsynet denne forfektet. Man kan derfor si at Entrée, når stedet som et ledd i sin selvdefinering har utforsket ulike modeller for det å være et visningsrom gjennom ulike forhold mellom verk og rom, også har gjenlevd historiens oppgjør med den hvite kube på et “personlig” plan .
omtalt over. I tillegg har Entrée initiert et utvalg utstillinger som har undersøkt og speilet nettopp dette ene gallerirommets spesifikke egenskaper. Som boksene til Twohig og Carey har Entrées arkitektur hatt en direkte innvirkning på flere utstillingsprosjekter, og vært en definerende ramme for utformingen av utstillingenes innhold. Et eksempel på verk som er utført som en respons på gallerirommet finnes i Mattias Arvastssons utstilling Presence No. 5, vist i februar 2010. Arvastssons utstilling besto av enkle, stramme former som dels gjentok, dels forstyrret galleriets like stramme, hvitmalte overflater. Gjennom skyggene de kastet spilte skulpturene i seg selv med det naturlige lyset som faller inn i galleriet gjennom store vindusflater, men de var i tillegg lyssatt med projiserte mønstre laget av variasjoner over geometriske figurer. Resultatet av det minimale formale inngrepet i rommet ble dermed en kompleks runddans av formdannelse og romoppløsning, der de skulpturelle formene brøt ned rommet, projeksjonene brøt ned formene, og det naturlige lyset i sin tur brøt ned projeksjonene. Som publikum var man dermed henvist til famlende å lete etter grensene mellom verk, visningsrom og omgivelser. Et verk som speilet Entrées arkitektur på en mer bekreftende måte var Ethan Hayes-Chutes Make/shifted Cabin, vist sommeren 2011. Ved hjelp av materialer samlet under et tomåneders gjesteopphold på Nordisk Kunstnersenter Dale bygget Hayes-Chute et primitivt skur av en hytte inni gallerirommet, fylt til randen med alle tenkelige symboler på det enkle livet til en einstøing på den norske landsbygda. Hestesko, skismøring, klokkestreng, krabbeskall, radioapparat, skrivemaskin og daterte pin up-blader ble samlet i en romlig assemblage som vekket assosiasjoner til Ilya Kabakovs altomfattende arkivrom. Ved å kombinere hundrevis av gjenstander i den lille hytta videreførte Make/Shifted Cabin byggeklossprinsippet som var tilstede i både Johanssons kube og Twohig og Careys utbrettbare kasser. Som sistnevnte verk tematiserte Hayes-Chutes hytte også tanken om det selvforsynte, både fordi galleriet selv kan sies å ha forsynt verket med form, og fordi hytta ble bygget på drømmen om en enklere livsførsel, der både instinktive og kreative behov dekkes på få kvadratmeter. Denne drømmen om å
Et formgivende rom I august 2010 ble utstillingen On the InBetween vist på Entrée. Til utstillingen hadde de irske kunstnerne Ivan Twohig og Alison Carey laget verker med utgangspunkt i de maksimale bagasjemålene som tillates på fly. Fire fraktkasser i kryssfiner som på ulike måter oppfylte kravet L+B+H=158 cm og vektgrensen på 40 kg, dannet rammen for fire verker som var integrert i hver enkelt fraktkasse. Kunstnerne hadde laget fullstendig selvtilstrekkelige verk som kunne sendes, monteres og stilles ut uten at noe ble tilført eller fjernet. Når kassene ankom galleriet ble de åpnet opp brettet ut på gulvet til ferdige, geometrisk formede skulpturer, før de ganske enkelt ble brettet sammen igjen og returnert etter utstillingsperioden. Forholdet mellom kasse og skulptur i Twohig og Careys strukturer kan stå som et bilde på forholdet mellom visningssted og verk i flere av Entrées andre utstillinger. Visningsrommets utforskning av sine egne muligheter har nemlig ikke bare vært et generelt studie av ulike variasjoner over forholdet verk/rom, som