klimaskeptikere som Bjørn Lomborg og solforskeren Henrik Svensmark, samtidig som han fremsto som uavhengig forsker. Og er det i det hele tatt tenkelig med en leder for det statlige norske klimaforskningssenteret Cicero som ikke maser på at regjeringen skal sette i verk mer omfattende klimatiltak?
«Føre var» og Stern-rapporten Vi handler altså under usikkerhet. Enfoldige tolkninger av «føre-varprinsippet» synes å bety at dersom det foreligger en fare, skal vi gjøre alt vi kan, uten tanke på kostnadene, uansett hvor stor risikoen er, og uten hensyn til at våre handlinger kan ha uoversiktlige sidevirkninger. Med fare for å virke banal er det faktisk nødvendig å gjenta dette: Vi må foreta en avveining av sjansen for at noe negativt skal skje, hvor negativt dette vil være, og kostnadene ved å forsøke å hindre det. Å gjenta «føre-var» som en mantra er til liten praktisk hjelp. Frem til høsten 2006 var det svært delte meninger blant samfunnsøkonomer om hvor kostnadseffektivt det var å sette i gang raske og store tiltak, fremfor å ta tiden mer til hjelp i utviklingen av ny teknologi, og å satse på tilpasninger til en varmere klode fremfor å gjøre mye for å stoppe oppvarmingen. Men i oktober 2006 kom en rapport som den fremtredende økonomen Nicholas Stern hadde utarbeidet for den britiske regjeringen. Selv om Stern ikke er miljøøkonom, og hans arbeid ble sterkt imøtegått av meget sentrale eksperter som William Nordhaus, kastet presse og politikere som Tony Blair og Børge Brende seg på i kjølvannet av Stern-rapporten for å kreve raskere tiltak. Noen ganger ble det eksplisitt fremstilt slik at dette var første gangen det var gjort en slik økonomisk analyse, andre ganger lå dette mer implisitt. Feil var det uansett. En rekke slike analyser er gjort gjennom årene, men dette var første gang at en analyse så entydig viste at det ville lønne seg å sette i verk svært store tiltak veldig raskt. Stern-rapporten lå altså helt i ytterkanten av de beregningene
104 Klimautfordringen kan mestres
2008