KLIMAUTFORDRINGEN KAN MESTRES

Scroll for more

Page 1

klimautfordringen kan mestres Unge Høyres Landsforbund

2008

Klimautfordringen kan mestres 1


Ansvarlig redaktør: Sunniva Flakstad Ihle Redaktør: Eirik Løkke Redaksjon: Eivind Saga, Fredrik Gierløff, Kenneth Austrått og Rolf Erik Tveten

Redaktøren vil rette en spesiell takk til: ■ UHL for å ha gitt meg muligheten til å være redaktør for denne bok ■ Artikkelforfatterne som har bidratt gratis på sin egen fritid ■ Aleksander Leet for gjennomlesing og korrektur ■ Politisk sekretær i UHL; Ida Berg-Johnsen for faktabidrag til boken En helt spesiell takk til Kenneth Austrått for design og utforming.

Opplag: 3.000 Trykk: Nr1 trykk Design: Kenneth Austrått | Austrått media Font: Garamond og Franklin Gothic Forsidefoto: Vicnt | dreamstime.com

2 Klimautfordringen kan mestres

2008


Klimautfordringen kan mestres Utgitt av Unge Høyres Landsforbund 2008

2008

Klimautfordringen kan mestres 3


Verden trenger løsninger – ikke svartmaling! Erkjennelsen av at verden står overfor betydelige klimautfordringer synes å ha nådd store deler av befolkningen ikke bare i Norge, men verden forøvrig. Det synes også å herske stor vitenskapelig konsensus om at årsakene er menneskeskapte, ihvertfall hvis vi skal tro FNs klimapanel, IPCC. I Unge Høyre har vi valgt å forholde oss til den vitenskapelig konsensusen som beskriver seriøse miljøproblemer. Leder av UHLs miljøkomitè, Eivind Saga, beskriver i sin artikkel hvorfor. Samtidig har vi ønsket å ta med alternative stemmer som f. eks Bjørn Lomborg, hvis tilnærming ikke er å benekte global oppvarming – men å diskutere måten vi prioriterer ressursbruken på. Fredrik Gierløff viser i sin artikkel at det slett ikke er noen motsetning mellom politisk handling og vitenskaplig debatt. Debatten om global oppvarming er altfor viktig til å utelate alternative stemmer av konformitetshensyn. Dersom vi iverksetter tiltak for å begrense klimagassutslippene og det senere skulle vise seg at mindretallet som hevder at klimaforandringene ikke er skapt av mennesker får rett, har vi unødvendig spart energi fra fossile brennkilder. Skulle vi derimot høre på mindretallet og ikke iverksette tiltak, for så å finne ut at flertallet får rett, vil eksistensgrunnlaget til store deler av jordens befolkning kunne være truet. Det første kan vi leve med, det andre bør ikke være et alternativ. Tiden er derfor overmoden for å handle i tråd med (det store flertall) vitenskapens anbefalinger. I denne debattboken kan du lese om mange av disse anbefalingene. Vi har tatt sikte på å finne skribenter som ikke bare ønsker å beskrive problemene, men som også har gode forslag til løsninger. Som bidragsyter Lars Peder Nordbakken skriver; Miljøutfordringen kan løses, og det er nettopp den type konstruktive tilnærminger miljødebatten behøver, og som vi ønsker å bidra med gjennom å utgi denne debattboken. foto: Kenneth austrått

Eirik Løkke Redaktør

4 Klimautfordringen kan mestres

2008


Innhold «To utfordringer» av Torbjørn Røe Isaksen

side 6

-Leder i Unge Høyre

«Vi må legge FNs klimarapport til grunn» av Eivind Saga

side 14

-Nestleder i Unge Høyre

«Opphetet vitenskapsdebatt» av Fredrik Gierløff

side 18

-Sentralstyremedlem i Unge Høyre

«Chill Out» av Bjørn Lomborg

side 30

-Forfatter og adjunkt ved Copenhagen Business School

«Klimautfordringen kan mestres» av Lars Peder Nordbakken

side 38

-Siviløkonom fra NHH

«Kyoto vadis?» av Paal Frisvold

side 54

-Styreleder i Bellona, Europa

«Kjernekraft - fremtidens energikilde» av Rolf Erik Tveten

side 66

-Leder i Sør-Trøndelag Unge Høyre

«Brann i livets bibliotek» av Lars Haltbrekken

side 78

-Leder i Norges Naturvernforbund

«Marked, populisme og miljø» av Kåre Willoch

side 90

-Tidligere statsminister og leder av Høyre

«Klimadebatten trenger fremdeles dissens» av Jan Arild Snoen

side 100

-Samfunnsdebattant og skribent

«Miljøforskning blir stadig viktigere» av Arvid Hallén

side 110

-Direktør Norges Forskningsråd

2008

Klimautfordringen kan mestres 5


To utfordringer Av: Torbjørn Røe Isaksen, Leder Unge Høyre

6 Klimautfordringen kan mestres

2008

FOTO: Dmitry Pichugin | dreamstime.com


Vi står ikke overfor en stor utfordring, men to: Vi skal løfte millioner av mennesker ut av fattigdom samtidig som vi hindrer menneskeskapte klimaendringer. I løpet av dette århundret vil jordens temperatur kunne øke med mellom 1,1 til 6,4 grader. Havnivået vil stige med mellom 18 og 59 cm. Temperaturen i Arktis har allerede økt nesten dobbelt så raskt som det globale gjennomsnittet de siste 100 år. Det er også meget sannsynlig at gjennomsnittstemperaturen på den nordlige halvkule var høyere i perioden 1950 - 2000 enn i noen annen femtiårsperiode de siste 500 år. Det er sannsynlig at denne perioden var den varmeste de siste 1300 årene. (Kilde: http://www.cicero.uio.no/abc/klimaendringer.asp) Det betyr at jorden blir varmere, polene mindre og at havene stiger. Ørkenene vokser, og vi kan få mer ekstremt vær som tornadoer og stormer. «Springflo vert det normale», var en av hovedsakene fra NRKs distriktskontor for en stund siden. Det kan bli veldig vått i mange kjellere i årene fremover. Men våte kjellere er det minste av våre problemer. Menneskeskapte klimaendringer kan få dramatiske konsekvenser både for oss og for mennesker i utviklingsland. La meg bare bruk et tall som eksempel: FN har spådd at om de verste scenariene for menneskeskapte klimaendringer slår til så vil antallet klimaflyktninger øke til 150 - 250 millioner mennesker (kilde: http://www.changemaker.no/article/articleview/5440/1/422/)

?

Torbjørn Røe Isaksen har vært leder i Unge Høyre siden 2004 og er politisk redaktør i minerva

FOTO: Unge høyres landsforbund

Human Development Report 2007/2008 har fått tittelen «Fighting climate change: Human solidarity in a divided world». Rapporten understreker at kampen for miljøet er en kamp for menneskeheten. For å unngå at den menneskelige utviklingen stopper opp eller reverserer må vi fokusere mer på klimatilpasning i de fattige landene. Klimaendringene vil være en avgjørende faktor for fortsatt utvikling, hvilket betyr at miljøutfordringene rammer dem som er mest utsatt. De rike landene har penger å investere i klimatilpasningstiltak, mens de fattige og mest sårbare landene har svært knappe ressurser å bruke på beskyttelse og tilpasning. Fattige land i sør rammes først og hardest av klimaendringene.

2008

Klimautfordringen kan mestres 7


Samtidig som advarslene blir klarere og klarere så hører vi også flere som advarer mot «klimahysteri». De har et godt poeng. Utfordringen mot miljøet vårt truer ikke selve livsgrunnlaget på kloden. Vi snakker ikke om slutten på menneskeheten eller dommedag. Vi må skille mellom det forskerne mener er de verste tenkelige scenariene og det som er den mest sannsynlige utviklingen. Vi må heller ikke glemme at klimautfordringen er enorm. Selv med moderate scenarier så snakker vi om sterke drivkrefter, som sammen med fattigdom og nød kan forverre livene til millioner av mennesker på kloden. En av de viktigste grunnene til å holde hodet kaldt og hjertet varmt er at kampen for et bedre miljø også må veies mot andre verdier. For en stund tilbake hørte jeg en norsk professor på radioen som mente at demokratiet hadde spilt fallitt i møtet med klimaproblemene. Den eneste løsningen, hevdet han, var en form for miljødiktatur som kunne presse gjennom alle de upopulære endringene som folk ikke ville ha. Da er det verdt å minne om at det er noen verdier som vi ikke kan kompromisse på, selv ikke i kampen for et bedre miljø. Fortsatt hevder en del også at de menneskeskapte klimaendringene er juks og fanteri, et slags påfunn fra miljøvernere og sosialister for å avskaffe privat næringsliv, og plage vanlige folk med høyere avgifter. De peker på at temperaturen på kloden alltid har variert uten at mennesker har hatt noe med det å gjøre. Ja, bare spør dinosaurene. Disse kritikerne har rett på et punkt: Menneskeskapte klimaendringer er en vitenskapelig teori, og vi kan aldri være helt sikre på nøyaktig hvilke endringer vi står overfor. Vi kan rett og slett ikke spå i fremtiden. Vitenskapelige teorier kan ofte ikke bevises, men bevismaterialet kan styrke eller svekke deres forklaringskraft, og skal vi tro det store flertallet av forskere så har teorien om menneskeskapte klimaendringer styrket seg kraftig de siste 15 årene. At det «bare» er en teori blir kanskje satt i rett perspektiv hvis vi ser på andre teorier som viktige fremskritt har blitt bygget rundt: Einstens relativitetsteori, Darwins evolusjonsteori eller kvantemekanikken. Ingen av disse teoriene er bevist, men et flertall av forskere holder dem allikevel for å være de beste tilgjengelige forklaringene

8 Klimautfordringen kan mestres

2008


på det som skjer rundt oss, slik er det også med de menneskeskapte klimaendringene. Forskerne i FNs klimapanel er ikke enige om alle detaljer, men de er i overveiende grad enige om at klimaet høyst sannsynlig allerede har begynt å endre seg. Videre er de enig i at tempoet vil eskalere i årene som kommer – og de mener at menneskeskapte utslipp har vært tungen på vektskålen.

For en konservativ er det to prinsipper som ligger til grunn for miljøengasjementet Det første er «føre var»-prinsippet som rett og slett betyr at man må forberede seg på mulige utfordringer i fremtiden, selv om man ikke vet helt sikkert at de vil komme. Selv om vi ikke vet alt om hvordan klimaendringene vil slå ut er det ingen unnskyldning for å ikke gjøre noe, og som den britiske Stern- rapporten viser så er de økonomiske kostnadene ved å handle nå langt mindre enn om vi venter til endringene allerede er over oss. Det andre er ideen om generasjonsregnskapet. Edmund Burke hevdet at enkeltmennesker i en generasjon var bundet av et større ansvar enn bare hensynet til seg selv. Han mente at samfunnet kunne sees som en pakt og et fellesskap av «de levende, de døde og de ennå ufødte». Først i en slik sammenheng kunne den enkeltes liv gi mening, som en del av denne lange, ubrutte lenken som er slekter som følger slekters gang. Dette generasjonsfellesskapet har også en moralsk dimensjon som begrenser denne generasjonens handlefrihet. Hvis samfunnet ikke er vårt til odel og eie, men vi har det til låns fra fremtidige generasjoner, er det vår moralske plikt å gjøre byggverket sterkere. Vi har ingen rett til å skalte og valte med samfunnet som vi vil. Det konservative synet har, med en viss nostalgi, ofte blitt beskrevet som bondens etikk. Hans ansvar ligger i å overlevere gården han arvet fra sin far videre til neste generasjon i minst like god stand som han selv fikk den. Det er altså ikke for å glede våre døde forfedre vi skal behandle samfunnet med varsomhet, men av hensyn til kommende generasjoner.

2008

Klimautfordringen kan mestres 9


!

I perioden 1995-2004 ble CO2-utslippene per kilometer for personbiler redusert med 10 prosent. Likevel økte CO2-utslippene fra personbiltrafikken som helhet med 12 prosent i samme periode.

Selvfølgelig kan vi som politikere la være å gjøre noe. Vi kan ture videre på første klasse og ignorere alle advarsler. Vi kan sitte stille med en selvtilfreds, skeptisk mine og se på at murveggen nærmer seg. Miljøutfordringene kan ikke diskuteres i et vakuum. De må sees i sammenheng med andre store utfordringer som verden står overfor. Hvis vi skal forenkle kan vi si at vår generasjon står overfor (minst) to gedigne utfordringer, og problemet vårt er at løsningene på hver av dem tildels står i motsetning til hverandre. La meg bruke det Afrikanske landet Mali som et eksempel. Land som Singapore, Sør Korea og Taiwan har de siste 30 årene løftet millioner av mennesker ut av fattigdom takket være kapitalisme og friere handel. I den tidligere planøkonomien India er det samme i ferd med å skje. Hver ny bygning i Indias IT – hovedstad Bangalore bærer vitne om at flere mennesker får muligheter de tidligere bare har drømt om. I Kina har de beholdt det undertrykkende kommunistiske regimet, men sluppet til kapitalismens frigjørende kraft i økonomien, og derfor løftes millioner av mennesker ut av fattigdom. (kilde til globaliseringstall: http://www. globalpolicy.org/globaliz/charts/index.htm) I Mali finnes det ingen kystlinje med et næringsliv i vekst som i Kina, ingen IT– hovedstad som i India. Ingen friere handel som har frigjort menneskene som i Sør – Korea. Det eneste som finnes er et håp om en bedre morgendag som skinner lyst, selv om befolkningen har blitt stående igjen på perrongen så uendelig mange ganger før når toget til fremtiden har gått. Mali ligger vest i Afrika, og store deler av landet er dekket av den enorme Saharaørkenen. For nå noen få år siden reiste landet seg fra en ødeleggende borgerkrig. Den største fienden i dag er ikke våpnene, men sulten og den enorme fattigdommen. Jeg besøkte Mali for noen år siden og møtte mennesker som fortalte at de hadde kuttet ned til et måltid ris om dagen, hvis de var heldige. Etter noen timers kjøretur i utkanten av Sahara kom

10 Klimautfordringen kan mestres

2008


�

Vi har muligheten, men vi mangler kanskje viljen bak tollmurer og proteksjonismen

2008

FOTO: FOLYFLEX | dreamstime.com

Klimautfordringen kan mestres 11


jeg for første gang i kontakt med en verden jeg bare hadde sett på fjernsyn – underernærte barn med store, oppblåste mager. Radmagre, men med enorme smil – og all verdens forventning i øynene. I Mali utkonkurreres bomullsindustrien av subsidiert amerikansk bomull. Landet taper arbeidsplasser og fattigdommen er enorm, selv om det også for de afrikanske landene har vært lyspunkter de siste ti årene. Fattigdommen og alt den fører med seg rammer ikke bare Mali, men store deler av Afrika sør for Sahara. Enten det skyldes korrupsjon, sosialisme, proteksjonisme, borgerkrig eller manglende investeringer i utdanning og helsevesen, så er dette land som foreløpig ikke har fått ta del i globaliseringens muligheter. Vår generasjon har en mulighet til å utrydde den verste fattigdommen. Vi må fortsette å løfte millioner av mennesker ut av fattigdom i Asia, men også få landene i Afrika – som Mali – med på utviklingen. Vi har muligheten, men vi mangler kanskje viljen her vi sitter bak tollmurer og proteksjonisme, og krangler over hvor mange promille vi kan avse i bistand til verdens fattigste. Men, og dette er vår generasjons store men, utvikling krever energi. Dersom flere mennesker skal få større muligheter, så betyr det også at de kommer til å forbruke mer av klodens ressurser. Vi skal altså løfte millioner av mennesker ut av fattigdom samtidig som vi ikke ødelegger klodens miljø. Å dømme mennesker til å leve i nød er ikke et holdbart moralsk alternativ. Derfor tror jeg ikke på de i miljøbevegelsen som mener at løsningen på miljøproblemene er å skru av bryterne, oljeutvinningen, den økonomiske utviklingen, teknologien og markedet. Det vil gjøre oss fattigere, det vil gjøre verden fattigere, og det vil gjøre de fattigste enda fattigere. De som hevder slike standpunkter er ikke slemme, de har bare glemt at miljøutfordringene på et vis også representerer fremgangens skyggeside, og at denne fremgangen ikke bare har skapt miljøproblemer, men også helsestell, utdanning, vekst og bedre liv for millioner av mennesker. Med disse to utfordringene i bakhodet har Unge Høyre kommet frem til sin løsning: Vi har ikke noe annet alternativ enn å forsøke å forene utvikling og

12 Klimautfordringen kan mestres

2008


et bedre miljø. Vi må fortsatt ha vekst, men den må være bærekraftig. Vi må fortsatt ha en sterk markedsøkonomi, men den må brukes til å utvikle ren teknologi i stedet for å være drevet av fossile brensler. Gjennom teknologi, innovasjon og kreativitet har vi vist at vi både kan få mer velstand og et bedre miljø. Norsk oljeindustri driver i dag med nullutslipp som både visjon og mål. Vestlige fabrikker er de reneste i verden. Vi bruker mindre energi på å produsere ethvert produkt i dag enn vi gjorde for 30 år siden, noe som gir mindre utslipp til luft og vann. Vi har klart å løse utfordringer før: På 1990-tallet var ødeleggelsen av ozonlaget et av de mest alvorlige miljøproblemene. Gassen fra spraybokser og kjøleskap brøt ned det beskyttende laget i atmosfæren. Politikere innså at for å forhindre videre nedbryting av ozonlaget måtte det handles. Industrien på sin side forsto at den ville bli regulert om den ikke selv påtok seg rollen som pådriver i teknologiutviklingen. Etter kort tid var erstatningsstoffer for de mest ozonnedbrytende stoffer oppfunnet. Dagens utfordringer kan også løses, men det kommer til å kreve noen tøffe prioriteringer. La meg nevne noen:

!

I 2006 førte forbruket av fossile oljefyringsprodukter til oppvarming og energiformål i industrien til utslipp av 2,7 millioner tonn CO2.

■ Å tenke grønt betyr at bedrifter må ta kostnaden med å forurense, selv om det er vanskelig på kort sikt. ■ Å tenke grønt betyr at energiforbruket vårt må legges om, selv om det kan være ubehagelig. ■ Å tenke grønt betyr å gå fra røde skatter til grønne avgifter for å få folk til å endre forbruksmønsteret sitt, selv om det betyr at noen skatter og avgifter må øke. ■ Å tenke grønt betyr å satse på grønne sertifikater for å få mer miljøvennlig energi, og holde fast på det, selv om strømprisene går opp og ned. ■ Å tenke grønt betyr at forurensende industri enten må legge om eller legge ned. Det blir ikke enkelt, men i bunn og grunn har vi ikke noe valg.

2008

Klimautfordringen kan mestres 13


Vi må legge FNs klimarapport til grunn Av: Eivind Saga, leder av Unge Høyres miljøprogramkomité

14 Klimautfordringen kan mestres

2008

FOTO: Mark Yuill | dreamstime.com


FNs klimapanel, bestående av ca 2 500 fagfolk fra hele verden, slår i sin siste rapport fast at det med over 90 % sannsynlighet er vi mennesker som har sørget for at drivhuseffekten forsterkes – at temperaturøkningene vi er vitne til ikke skyldes naturlige svingninger, men menneskers utslipp av klimagasser. Det finnes gode innsigelser mot klimapanelets rapporter. Som det påpekes i Fredrik Gierløffs artikkel har sosiale og politiske forhold vært viktige i klimapanelets arbeid og prosessen med vitenskaplig og offentlig bygging av konsensus om klimaendringene. Likevel vil jeg i denne artikkelen skissere noen linjer i FNs klimarapport og Sir Nicholas Sterns «Economics of Climate Change», og argumentere for hvorfor jeg mener disse rapportene bør legges til grunn for vår politikk. Hvis vi fortsetter som før, uten å redusere klimagassutslippene, vil konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren i forhold til naturlig nivå dobles innen 2035, noe som i følge FNs klimapanel vil medføre minst 2 grader temperaturøkning på jordkloden. På lengre sikt vil temperaturen med stor sannsynlighet stige med mer enn 5 grader, noe som tilsvarer temperaturforskjellen fra forrige istid til i dag. Risikoen er altså enorm.

?

Eivind Saga er sivilingeniørstudent ved NTNU innenfor Industriell økonomi, med fordypning i Energi og Miljø, og leder for Unge Høyres miljøprogramkomitè

foto: privat

Global oppvarming vil øke risikoen for flom og tørke. Det vil si mer regn her i nord og enda mindre nedbør i områdene rundt ekvator. I verste fall kan andelen av verdens areal som er rammet av ekstrem tørke, for eksempel ørken, stige fra 1 % til 30 % i løpet av århundret. I andre regioner vil varmere luft og hav føre til mer intense stormer, spesielt orkaner og tyfoner. Isbreer som smelter vil bidra til høyere havnivå og økt risiko for flom, og deretter en kraftig reduksjon av verdens ferskvannsreserver med tørke som konsekvens, noe som vil ramme en sjettedel av verdens befolkning, særlig i områder som Kina og Andesfjellene.

2008

Klimautfordringen kan mestres 15


Hvem er det alt dette vil ramme aller hardest? Svaret er enkelt; verdens aller fattigste. Hele landområder vil forsvinne, og så mye som 200 millioner mennesker vil bli drevet på flukt på grunn av tørke og oversvømmelse, spesielt i sårbare land som India, Bangladesh og Egypt. Dårligere vekstforhold vil føre til at nye hundrevis millioner mennesker, spesielt i Afrika, ikke vil kunne dyrke nok mat. Parallelt med alt dette står verden foran en enorm energitørst. En energitørst som er helt nødvendig å slukke for å bringe millioner av mennesker ut av fattigdom, men som dessverre kommer til å øke klimagassutslippene enda mer. Sir Nicholas Stern, tidligere sjeføkonom i Verdensbanken, står bak den første seriøse klimarapporten foretatt av en ikke-vitenskapsmann, «The Economics of Climate Change». Her viser han hvordan verden kan redusere de negative skadevirkningene på klimaet betraktelig ved å stabilisere klimagassene i atmosfæren på et nivå litt høyere enn det er i dag. Det unike ved hans forskning er at han har regnet på kostnadene ved å gjøre noe – og ved å ikke gjøre noe. Det han kommer frem til er at hvis vi fortsetter som før, uten å gjøre noe, vil det koste så mye som 50 trillioner kroner, tilsvarende over 5 % av globalt bruttoprodukt. Han mener klimaendringene vil sette oss tilbake økonomisk mer enn 1. og 2. verdenskrig og depresjonen i 30-årene gjorde til sammen. Hvis vi reduserer klimagassutslippene våre nå mener Stern vil det koste oss under 1 % av verdens bruttoprodukt – altså betydelig mindre enn de 5 % det vil koste å ikke gjøre noe. Å handle nå for å stoppe klimautslippene våre vil altså være en svært lønnsom investering. Det finnes mange innsigelser mot klimapanelets rapport og konklusjoner. Flere av dem er veldig gode, relevante og bør lyttes til. Samtidig er jeg helt uenig med dem som mener innsigelsene er god nok grunn til ikke å handle

16 Klimautfordringen kan mestres

2008


nå. Uansett hvilken argumentasjon man følger for å motbevise klimapanelets påstand om at klimaendringene er skapt av mennesker, kommer vi ikke bort fra at risikoen ved å ikke handle er enorm. Konsekvensene av klimaendringer kan være katastrofale, og sannsynligheten for at klimaendringene delvis er skapt av mennesker er stor. Å si nei til å gjøre noe med klimaendringene i dag kan sammenlignes med å ikke tyveriforsikre bilen din selv om du bor og parkerer i et område der det i det siste har vært stor tyveritetthet. Det er ikke helt sikkert at akkurat din bil også blir stjålet, men du vil definitivt stå uten bil hvis den skulle bli det. I stedet for å betale en lav forsikringsavgift, må du nå punge ut for en helt ny bil. Klimapanelets rapport advarer oss mot alvorlige konsekvenser av klimaendringer påvirket av menneskeheten, og krever øyeblikkelig handling. Stern-rapporten viser at dette kan bli lønnsomt. Selv om det kan betviles om klimapanelets og Sterns konklusjoner er 100 % korrekte, vil det være uansvarlig å ikke handle for å redusere risikoen. Derfor må vi legge klimapanelets rapport til grunn for vår politikk og utforme løsninger med utgangspunkt i deres anbefalinger.

2008

Klimautfordringen kan mestres 17


Opphetet vitenskapsdebatt Av: Fredrik Gierløff, sentralstyremedlem i Unge Høyre

18 Klimautfordringen kan mestres

2008

FOTO: Paul Prescott | dreamstime.com


Klimadebatten kom for alvor på agendaen i 2007. Temaet var overhodet ikke nytt; oppmerksomheten som temaet fikk dette året var derimot noe helt nytt. I 2008 er det mulig å si at debatten er preget av konsensus. Ikke i absolutt forstand, men i det minste slik at det er vanskelig å argumentere for at klimaforskning ikke har vunnet innpass på de institusjonaliserte politiske arenaer og skapt en bred folkelig bevissthet om problemstillingen. 2007 var et merkeår. IPCC sin fjerde tilstandsrapport var også sikrere i ordbruken enn tidligere. UNFCCC arrangerte sitt klimatoppmøte på Bali. Også USA signerte veikartet for ny klimaavtale etter Kyoto-avtalens utløp i 2012. Ifølge miljøvernminister Erik Solheim er forklaringen ganske enkelt at det «fundamentalt nye det siste året er at det nå er bred vitenskapelig enighet om klimautfordringene.»2 Den forklaringen holder ikke mål på to viktige punkter. Det har lenge vært tilstrekkelig vitenskapelig enighet til å sette klima på dagsorden, men eksterne forhold i samfunnet har ikke ligget til rette for å sette det på agendaen. Ei heller er det grunn til å si at debatten virkelig er over. Det er grunn til å rette et svært kritisk lys på hvordan det tette samspillet mellom politikk og vitenskap foregår både i produksjonen av vitenskapelig kunnskap og den offentlige kontroversen rundt den.

?

Fredrik Gierløff er sentralstyremedlem i Unge Høyre. Han har en bachelorgrad i statsvitenskap og tar nå en mastergrad hos Senter for Teknologi, Innovasjon og Kultur(TIK) ved Universitetet i Oslo.

foto: iDA BERG-JOHNSEN

Vitenskapen som politisk aktør En ting som preger politiske debatter, og miljø- og klimadebatten spesielt, er den fremskutte rollen som vitenskapelig kunnskap gis. Vitenskapelig kunnskap er makt. Kunnskap legitimerer bestemte typer politiske handlinger. Politiske virkemidler knyttet til regulering av forbruk kan ha en rekke begrunnelser, men vitenskapelig belegg for at overforbruk ødelegger kloden gir en helt egen legitimitet for slike tiltak. Slik blir kunnskap et verktøy for bestemte politiske og økonomiske interesser, så vel som ideologiske bevegelser. Disse og lignende gruppers evne til å desperat absorbere all kunnskap som underbygger deres utgangsposisjon og avvise den som ikke gjør det er et interessant studieobjekt i seg selv. Rundt 80-tallet ble det en 1 Nations Framework Convention on Climate Change 2 Intervju med Erik Solheim i Bistandsaktuelt, okt.2007, spesialnummer om Klima.

2008

Klimautfordringen kan mestres 19


klar trend at organisasjoner gikk utenom universiteter for selv å finansiere forskning som svarte til deres ideologier og meninger3. Verdt å ta høyde for er at dette ofte like gjerne kan bunne i mistro mot sine politiske motstandere og deres motiver, snarere enn mindre hellige motiver fra egen side. Klimadebatten er spesielt følsom for vitenskapsdebatt. Forskjellige vitenskapelige funn kan ha enorme politiske og økonomiske konsekvenser. Det kan ha dramatisk effekt på energipriser og beskatning av forurensning, noe som mobiliserer tunge økonomiske interesser. Det mobiliserer også tradisjonelle antikapitalistiske og grønne bevegelser; klimaendringene kan gi legitimitet til deres tradisjonelle påstander om at den kapitaliske verdensøkonomien driver rovdrift på verdens natur og naturressurser, og ikke er bærekraftig. Derifra er inngangsporten for å selge behovet for en ny verdensorden på gløtt. At firmaer, tenketanker, interesseorganisasjoner og andre aktører gir ut egne rapporter og leter etter forkning som underbygger deres politiske agenda er derfor en effektiv og strategi.

Vitenskapskritikken Vitenskapen er så effektiv fordi den anses som politisk nøytral, som objektiv og fri for ideologier. Dette er også det synet som oftest forfektes av vitenskapelige miljøer selv, fordi det er med på å gi deres kunnskap intellektuell autoritet. Det er dette synet på vitenskapelig kunnskap som ligger til grunn for hele IPCC sitt arbeid. Som IPCC sin første leder Bert Bolin beskrev, er panelets formål å sørge for at politikere kan ta avgjørelser «based on a combination of factual scientific information as provided by the IPCC and [their own] value judgements»4. Særlig siden 60-tallet er denne posisjonen blitt utsatt for mer kritikk, og vitenskapelige kontroverser i det offentlige ordskifte er en god illustrasjon på dette. Kontroversene skjer både eksperter seg i mellom og mellom sosiale bevegelser og eksperter. Til grunn ligger ofte en kritikk av ekspertkunnskapens autoritet over demokratisk medvirkning. Siden andre verdenskrig har det vært en rekke akademiske prosjekter for å demaskere 3 Brown og Malone 2004:119. 4 Bolin 1994:27, sitert i Demeritt 2001:308

20 Klimautfordringen kan mestres

2008


det politiske innholdet i vitenskapen, ved å se på hvordan vitenskapelige sannheter formes og vitenskapelige kontroverser avgjøres i tett samspill med sosiale, kulturelle og politiske forhold. Skillet mellom politikk og vitenskap viste seg å være langt kunstigere enn først antatt. Et eksempel på et slikt innflytelsesrikt akademisk prosjekt ble kalt the Sociology of Scientific Knowledge, og hadde som formål å se på hvordan vitenskap virkelig fungerte i praksis. Målet var å finne forklaringer på «the genesis, acceptance, and rejection of knowledge claims […] in the domain of the social world rather than the natural world».5 Et helt sentralt prinsipp her var kravet om symmetrisk analyse av kunnskap; samme forklaringsmåter skulle anvendes på alle kunnskapspåstander. Dette var en reaksjon på at vellykket vitenskap ble forklart med epistemiske og ikke-sosiale årsaker, mens mislykket vitenskap ble forklart med sosiale og eksterne årsaker. I klimadebatten ser vi dette tydelig: Tror man på global oppvarming er man intellektuelt redelig, gjør man det ikke ligger det enten økonomiske interesser til grunn eller man har en skjult ideologisk agenda. En rekke studier viste at empiriske resultater og tolkningene av disse ofte var produkter av maktkamp, forhandlinger og konsensusbygging.7 Poenget var ikke å vise at all kunnskap er sosialt konstruert i den forstand at den ikke er i samsvar med noen objektiv virkelighet, men at sosiale forhold må med for å forklare hvordan vi forstår verden. I hvilken grad kunnskapen har sosialt påvirket kunnskapspåstander vil likevel variere. Hovedlinjen var at det var tydelige eksempler på at samfunnets aksepterte kunnskap var sterkt preget av forhold som lå utenfor de rent vitenskapelige prosessene.

IPCC som politisk produkt Politikere er generalister, ikke spesialister. De vil nødvendigvis ha behov for ekspertkunnskap for å veilede seg. Politikere og folk flest har likevel en sterk tendens til å tillegge vitenskapen større sikkerhet enn forskere selv mener det er grunnlag for.6 Det endrer ikke behovet for vitenskapen, men det gir grunn til å stille spørsmål ved både dens innhold og hvordan dette blir brukt og fremstilt. 5 Bijker med flere 1987:18 6 Asdal med fler, 2007:14-15; Bijker med flere 1987:18-19. 7 Shackley og Wynne 1996: 277-278.

2008

Klimautfordringen kan mestres 21


IPCC er politisk ikke bare i sitt mandat, men også i deres arbeidsform, deres måte å samle forskning og deres konklusjoner. IPCC samler og evaluerer den forskningen vi har om global oppvarming, gir konklusjoner som hele panelet stiller seg bak og gir ut en egen oppsummering til politiske aktører. Hele den komplekse prosessen vil være preget av målet om konsensus om rapportene deres8, og det medhørende Summary for Policymakers. IPCC sin rolle som bindeledd mellom vitenskap og politikk gir dem også et ansvar for å gjøre vitenskapen forståelig og anvendelig for politisk oppfølgning. GCMene (se forklaring under) som IPCC bruker gir resultater som er lette å videreformidle, men resultatene deres tolkes ofte mer absolutistisk av media og politikere enn av forskerne, som kjenner deres svakheter bedre9 Klimamodellene IPCC baserer seg på, General Circular Models (GCM) er av mange oppfattet å være det beste verktøyet til å vurdere og å spå om klimaendringer. Men modellene er ikke perfekte – og må stadig korrigeres. Selv om IPCC er klare i sine konklusjoner, og representerer den mest autoritative kilden til kunnskap om klimaendringer – så er deres arbeid på ingen måte representativ for konsensus i hele det vitenskapelige miljøet. I en survey fra 2003 responderte kun 35,1 prosent seg enige i at klimamodellene ga et nøyaktig bilde.10 Bruken av dem er ikke rent vitenskapelig fundert. De er også effektive fordi de gir. fordi de gir konkrete resultater som politikere kan bruke som basis. De egner seg godt for akkurat det IPCC skal gjøre: Gi konkrete scenarier til politikere, som de kan vurdere hvordan de skal håndtere. Et eksempel på denne tilpasningen er hvordan Sluijs med flere (1998) viste hvordan anslaget om en 1,5-4,5 graders temperaturendring har vært stående siden 197911, til tross for at modellene er blitt mer avanserte. I blant har GCM gitt større bredde i anslaget, men i oppsummeringene har det etablerte anslaget blitt stående. Dette skjedde også med IPCC sin første rapport, i 199012. Det at GCMene stadig blir forbedret gir dem økt legitimitet, men da sammenlignet kun med seg selv; spillereglene er allerede satt og kunnskapen blir «sikrere» fordi nye modeller er bedre enn de foregående. Stabiliteten 8 Sluijs med flere 1998:292; se også www.ipcc.ch for oversikt over arbeidsmetode. 9 Se Demeritt 2001a. 10 Se Bast og Taylor, 2007:6 11 I den fjerde Assesment Report fra 2007 er det kun endret til 2,0-4,5 grader. 12 Sluijs med flere 1998:299,301

22 Klimautfordringen kan mestres

2008


«Når politikere som Erik Solheim prøver å si at vitenskapelig enighet oppstod først i 2007 gir det et politisk motivert og grovt fortegnet bilde av både vitenskaplig status i dag, og den for ti år siden» - Fredrik Gierløff

FOTO: Stig Weston

2008

Klimautfordringen kan mestres 23


i dette anslaget har fungert instrumentelt i å både gi politikere stabil kunnskap, og også i å gi forskerne troverdighet gjennom at deres funn har tålt tidens tann. Selv i den objektive vitenskapens høyborg, IPCC, har sosiale og politiske prosesser vært sterkt medvirkende i arbeidsprosessen13. Alt dette betyr ikke at IPCC tar feil eller at de ikke selv jobber for størst mulig objektivitet, men det bør bety noe for måten man forholder seg til deres konklusjoner og debatten rundt disse.

Kunstig konsensus? Klimadebatten styres og lukkes av politiske krefter, uansett hvor nærværende vitenskapen ligger. Hadde ikke forhold som lå langt utenfor forskerne selv ligget til rette for det, så hadde ikke klima kommet på dagsorden i den grad det er gjort nå. Det betyr ikke at det er politikere som har funnet på at det i stor grad er konsensus i det vitenskapelige miljøet. Tvert imot, den vitenskapelige konsensusen var ganske godt etablert allerede før klima kom på den politiske dagsorden.14 En artikkel i det amerikanske tidsskriftet Science presenterte IPCC sin første rapport i 1990 under overskriften «New Greenhouse Report Puts Down Dissenters», og mente klimaskeptikere nå hadde fått et alvorlig slag for baugen15. En av de mest respekterte klimaskeptikere16, Richard Lindzen, meteorologiprofessor ved MIT, har gått så langt som å si at konsensusen var nådd «before the research had even begun» 17 og selv velger å ta til seg de konklusjonene som best passer deres politiske agenda. Det politikerne derimot har gjort, er å forsøke å lukke den høyst reelle vitenskapelige debatten. I en surveyundersøkelse blant 530 klimaforskere fra 27 land i 2003 mente 3 av 4 av de spurte at IPCC ga et pålitelig bilde av den vitenskapelige konsensus. Selv om IPCC regnes som mest autoritativ, er bildet om enighet noe som behøver nyansering. 2 av 3 av de spurte klimaforskere mente også at vi ikke hadde tilstrekkelig vitenskapelig kunnskap til å vite nok om effektene av drivhusgasser. Under halvparten mente at vi hadde nok kunnskap om klimaet til å si at den vitenskapelige debatten var over18. 13 Mer om dette i Sluijs med flere sin artikkel Anchoring Devices in Science for Policy: The Case of Consensus Around Climate Sensitivity fra tidsskriftet Social Studies of Science, nr.28, vol.2, 1998. 14 Se for eksempel Sluijs med flere 1998:294 – at den politiske konsensusen først nå virkelig gir seg utslag i brede internasjonale avtaler støtter opp om dette, og gjør kilden sterkere selv om den ble skrevet for ti år siden. 15 S. 481-482 i Science 249:4968. 16 I følge forskning.no, http://www.forskning.no/Artikler/2006/mai/1147331306.97 17 Sitert i Ball 2007.

24 Klimautfordringen kan mestres

2008


Dette perspektivet formidles sjelden av politikere, og ofte angripes det direkte. Et eksempel på det siste kom tydelig fra Gro Harlem Brundtland, som 1. mai ble utpekt som FNs spesialutsending på klimaendringer. I en tale for over 80 av verdens energi- og miljøministre 9. mai omtalte hun det som «uansvarlig, uforsvarlig og høyst umoralsk å stille spørsmål ved dagens situasjon»19. Dette må sees i lys av politikeres behov for å alltid fremstille kunnskapen de besitter som sikker og definitiv. Gro, som vi er blitt vant med å kalle henne, er ikke alene. Erik Solheim ga på TV2 Tabloid 18.2.2008 uttrykk for noe lignende. Representanten fra Fremskrittspartiet hevdet at klimadebatten ikke er over, mens Solheim på sin side hardnakket påsto at det var den20. Akkurat i den saken hadde FrP helt rett, og Solheim tok feil. Samtidig er det en bakside her, når FrP forsøkere å diskreditere IPCC, for heller å velge å tro på andre forskere. Akkurat det er et bevisst politisk valg. FrP har grunnlag for å være skeptiske til IPCC, men å tro at de på rent vitenskapelig grunnlag velger å tro på andre forskere er naivt. Felles for begge sider er at aktører uten vitenskapelig bakgrunn gir et politisk motivert bilde av den vitenskapelige debatten. Det skremmende bak dette bildet av politikere som tar styringen og forsøker å gi inntrykk av at det var i 2007 vitenskapen ble sikker, er at de dermed fritar seg selv for ansvaret for den fullstendig manglende evnen deres til å nå målene om utslippskutt og miljøforbedringer siden Kyoto-protokollen først ble signert. Politikernes gale bilde gir dermed ikke bare en grunn til å støtte handling nå, men også en forklaring og unnskyldning for å ikke ha villet gjøre noe før.

Vitenskapskritikk som politisk prosjekt En viktig begivenhet i den sosiologiske vitenskapskritikken var den refleksive vendingen, der prinsippene om å se på sosiale årsaker til posisjoner i harde vitenskaper også ble overført til de humanistiske og samfunnsvitenskapelige fagene. I klimadebatten er dette spesielt interessant. Den sosiologiske 18 Se survey i Bast og Taylor 2007:13; hele rapporten finnes på http://www.heartland.org/Article.cfm?artId=20861 19 Sitat og kontekst kan sees på Regjeringen.no: http://www.regjeringen.no/nb/dep/ud/aktuelt/nyheter/2007/Gro---Umoralsk-a-stillesporsmal-ved-kli.html?id=465908 20 Debatt på TV2s Tabloid, 18.2.2008.

2008

Klimautfordringen kan mestres 25


!

165 millioner kroner er satt av til forprosjektering, planlegging og forberedelse av funnskala CO2- fangst på Kårstø.

vitenskapskritikken er ikke en vitenskapskritikk i den forstand at den er kritisk til vitenskapelig kunnskap per definisjon, og diskrediterer enhver kunnskapspåstand. Det at all kunnskap er sosialt formet, betyr ikke at all kunnskap er sosialt formet i samme grad. Denne misforståelsen leder til at programmer for symmetrisk analyse ofte har en tendens til å gi intellektuell favorisering til de kunnskapspåstander som har minst vitenskapelig belegg. Dette gjør at den kan brukes instrumentelt av de parter som føler sin posisjon angrepet av dominerende kunnskapsmessige oppfatninger, og derfor må også de som bruker disse teoriene i debatten vurderes inn i sin sosiale kontekst.

Demokrati og ekspertstyret Konflikter kan ofte stamme fra at de naturlige implikasjonene av vitenskap kan ramme interessene til grupper i samfunnet; ofte i kraft av at en problembeskrivelse automatisk krever en løsning. Disse konfliktene kan sees på som et direkte produkt av synet på vitenskap som en autoritativ kilde til kunnskap og «sannhet» – kanskje hadde mindre kamp om vitenskapen og mer diskusjon rundt hvilke ideologiske retninger som mener hva, og hvordan ulike interesser påvirkes, vært en mer interessant tilnærming. Konflikten mellom ekspertkunnskap og massenes interesser handler i bunn og grunn om verdimessige vurderinger, som bør frikoples fra debatten om vitenskapelige fakta. Et banalt eksempel: IPCC predikerer dramatiske konsekvenser av klimaendringene, og CO2 utslipp fra drivstoff er et bidrag til klimaendringene. Både fra fagøkonomisk hold og blant politiske miljøer kan dette høres ut som en klar legitimering av høyere drivstoffsavgifter. Samtidig er det mulig at folket gjennom demokratiet vil si nei til dette. Her tydeliggjøres konflikten mellom ekspertkunnskapens anbefalinger – som ikke er uten verdimessig innhold – og folks interesser. Det er kanskje irrasjonelt (og i et generasjonsperspektiv også umoralsk), men fra et rent demokratisk standpunkt er det ikke urimelig av folk å si nei når de rammes økonomisk for å bøte på et problem. Kanskje er det ikke

26 Klimautfordringen kan mestres

2008


irrasjonelt en gang: Bjørn Lomborgs argumentasjon kan gi et rasjonale for å si nei til slike miljøavgifter, uten å bestride virkeligheten av antropogenisk global oppvarming; han godtar den vitenskapelige konsensus om problembeskrivelsen i stor grad og stiller i stedet spørsmål om håndtering, prising og lignende. Kanskje tar han feil, og hans mangfoldige kritikere er korrekte i sin fordømmelse. Hans ideer er likevel eksempler som viser at ekspertkunnskapen ikke alltid representerer den objektive og endelige sannhet. Samtidig er demoniseringen av «klimaskeptikeren» også instrumentelt effektiv. Det gir en usympatisk profil til motstandere av bestemte miljøtiltak. Ved å holde fast ved bildet av klimaskeptikeren som enten uvitende, moralsk korrupt og intellektuelt uredelig blir dette en passende gruppe å plassere dem som argumenterer mot bestemte politiske tiltak.

Målet er bedre kunnskap om kunnskap Målet er ikke å diskreditere tilhengere av teorien om antropogenisk global oppvarming - enda mindre å så tvil om det. Snarere er mitt ønske å tydeliggjøre at forståelse av klimadebatten krever mer komplekse og nyanserte syn på hva vitenskapelig kunnskap er, hvordan den produseres og hvordan politikere bruker den. Det er også en oppfordring til politikere å begrense politiseringen av vitenskapen, og være bevisst hvordan de bruker og forholder seg til vitenskapelig kunnskap; og, da med en holdning som er mindre preget av troen på vitenskapen som objektiv og nøytral. De virkelige ideologiske, politiske og økonomiske debattene bør handle om hvordan verdens utfordringer skal møtes, ikke hva de er. Det er kanskje vanskelig, men et mer komplekst bilde av egen og andres kunnskap ville dempe polariseringen vi særlig har sett i klimadebatten. Det at vitenskapen er en så viktig ressurs gjør at man mister ideologiske debatter, til fordel for forutinntatte ideologiske posisjoner og jobber for å få en vitenskapelig basis for å ikke utfordre seg selv og sine interesser.

2008

Klimautfordringen kan mestres 27


Det er ikke veldig mange som betviler menneskeskapte klimaendringer i dag. Hadde de som representerer konsensussynet vært mindre dogmatiske i sin fordømmelse av disse, så ville behovet for skyttergravskrig også blitt mindre. Da kunne flertallet av politikere snarere enn å desperat forsvare IPCC sine konklusjoner som den endelig sannhet vært åpne for at prosessen inneholder svakheter. Slik kunne også de kritiske røstene i politikk, media og samfunn begynt å diskutere hvordan den mest aksepterte problembeskrivelsen best kan håndteres, i stedet for å desperat klamre seg til retten til å forfekte et minoritetsstandpunkt. Den retten burde vært selvsagt, og der har alle aktørene i både vitenskap, politikk og resten av samfunnet et ansvar fremover. For når den retten er sikret, vil behovet forsvinne for å samtidig adoptere den kritiske minoritetens standpunkter i samme slengen. Spørsmålet som gjenstår er følgende: Hvorfor ble det en så klar konsensus og så mye oppmerksomhet i 2007? IPCC sin rapport var et window of oppurtunity, men konklusjonene der var ikke så dramatisk annerledes enn tidligere rapporter. Spørsmålet kan ikke besvares her, men det bør være klart at å begrense forklaringen til utelukkende å omfatte vitenskapen er fåfengt. Erik Solheim tjener en bestemt politisk agenda snarere enn å gi en fullstendig forklaring når han sier at «det fundamentalt nye det siste året er at det nå er bred vitenskapelig enighet om klimautfordringene.»21 Fundamentalt nytt er det ikke; og uansett hvor bred den vitenskapelige enigheten er nå, gjør vi dumt i å avfeie dissidenter og avslutte debatten.

Åpenhet øverst på agendaen Et steg i riktig retning er å legge vekk ideen om at åpen debatt hindrer oss i å handle. Før man enes om at debatten om klimaendringenes omfang og utspring må fortsette og at vi likevel må handle på bakgrunn av den beste kunnskapen vi har, vil skyttergravskrigen om hva sannheten er fortsette. Det gjør oss dårligere skikket til å bekjempe klimaendringene, og derfor tar Gro Harlem Brundtland feil. Skal vi takle klimaendringene må vi gjennom åpen dialog sikre at flest mulig får bidra til å gjøre oss sikrere på at de er reelle. 21 Intervju med Erik Solheim i Bistandsaktuelt, okt.2007, spesialnummer om Klima.

28 Klimautfordringen kan mestres

2008


Skal man forstå vitenskapens rolle i politikken må man innse at ikke bare det vi mener er galt, men også det vi mener er riktig, alltid må prøves å tolke kontekstuelt og som et resultat av sosiale prosesser. Å stille spørsmål ved etablerte sannheter er aldri uansvarlig, det er aldri uforsvarlig og det er aldri umoralsk. Den beskrivelsen passer bedre for dem som nekter å svare på utfordringene. Oppfordringen er klar: Kjøler vi ned debatten om vi trenger debatt, så vil vi komme langt nærmere å respektere det politiske elementet, spillereglene blir tydeligere og effektiv handling blir enklere å få til. Litteratur

Bast, Joseph og James M. Taylor (2007): Scientific Consensus on Global Warming – Results of an international survey of cliamte scientists. The Heartland Institute: Illinois. Bijker, Wiebe E. og Trevor J. Pinch (1987): «The Social Construction of Facts and Artifacts: Or How the Sociology of Science and the Sociology of Technology Might Benefit Each Other», s.17-50 i Bijker, Wiebe E., Thomas P. Hughes og Trevor Pinch (red.) The Social Construction of Technological Systems. New Directions in the Sociology and History of Technology. MIT Press. Brown, Richard Harvey og Elizabeth L. Malone (2004): «Reason, Politics, and the Politics of Truth: How Science is Both Autonomous and Dependent», s.107-122 i Sociological Theory, 22:1. Demeritt, David (2001): «The Construction of global Warming and the Politics of Science», s.307-337 i Annals of the Association of American Geographers, 91:2. Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC) (2007): «Climate Change 2007: Synthesis Report – Summary for Policymakers», tilgjengelig på http://www.ipcc.ch/pdf/assessment-report/ar4/syr/ar4_syr_spm.pdf (Sist sjekket 20.12.2007) Jasanoff, Sheila (1996): «Beyond Epistemology: Relativism and Engagement in the Politics of Science», s.393-418 i Social Studies of Science, 26:2. Kerr, Richard A. (1990): «New Greenhouse Report Puts Down Dissenters», s.481-482 i Science, 249:4968. Kristiansen, Nina (2007): «Rom for klimadebatt», publisert 15.12.2007 på http://www.forskning.no/Artikler/2007/ desember/1197650646.34 (Sist sjekket 20.12.2007) Regjeringen.no (2007): «Gro: - Umoralsk å stille spørsmål ved klimaendringene», publisert på http://www.regjeringen.no/nb/dep/ud/ aktuelt/nyheter/2007/Gro---Umoralsk-a-stille-sporsmal-ved-kli.html?id=465908 og datert 9.5.2007. (Sist sjekket 20.12.2007) Sarewitz, Daniel (2004): «How science makes environmental controversies worse», s.385-403 i Environmental Science & Policy, 7 (2004). Sluijs, Jeroen van der, Josée van Eijndhoven, Simon Shackely og Brian Wynne (1998): «Anchoring Devices in Science for Policy: The Case of Consensus around Climate Sensitivity», s.291-323 i Social Studies of Science, 28:2. UNFCCC (2007): Essential Background fra United Nations Framework Convention on Climate Change, hentet fra http://unfccc.int/ essential_background/items/2877.php (Sist sjekket 20.12.2007) UNFCC (2007b): «Welcome to the United Nations Climate Change Conference in Bali» hentet fra http://unfccc.int/meetings/cop_13/ items/4049.php (Sist sjekket 20.12.2007)

2008

Klimautfordringen kan mestres 29


Chill Out

Stopp kranglingen om global oppvarming – Her er Av: Bjørn Lomborg

30 Klimautfordringen kan mestres

2008


r den smarte m책te 책 takle det p책

FOTO: matt fowler | dreamstime.com

2008

Klimautfordringen kan mestres 31


?

Bjørn Lomborg er forfatter av bøkene The Skeptical Environmentalist og Cool It, og jobber for tiden som adjunkt ved Copenhagen Business School. Han ble i 2004 kåret av Time Magazine til en av verdens 100 mest innflytelsesrike personer, og i 2008 plasserte The Guardian ham blant ”50 people who could save the planet”. I 2004 stiftet han The Copenhagen Consensus, et forum der noen av verdens fremste økonomer ble samlet for å sette prioriteringer for hvilke av klodens utfordringer som var viktigst å takle først.

Alle øyne ser nå på Grønlands smeltende is som en alarmerende melding om spredningen av global oppvarming. I år har delegasjoner av amerikanske og europeiske politikere dratt på pilgrimsferder til den raskest bevegende isbreen på Ilulissat, hvor de proklamerer at de nå ser med sine egne øyne at klimaet endrer seg. Pussig nok nevnes det sjelden at temperaturen på Grønland var høyere i 1941 enn den er i dag. Eller at smelteraten rund Ilulissat var høyere i den tidlige delen av forrige århundre, ifølge en ny studie. Og mens delegasjonen først flyr til Kangerlussuaq, omtrent 160 km sørover, bytter alle fly der og går umiddelbart videre til Ilulissat; kanskje fordi Kangerlussuaq breen upassende nok vokser. Jeg påpeker ikke dette for å utfordre sannheten i global oppvarming eller at det i stor grad skyldes mennesker, men fordi diskusjonen om klimaendringer har blitt til en ekkel suppe, der en side mener vi går mot en katastrofe og den andre mener det bare er en bløff. Jeg vil si at ingen av dem har rett. Det er galt å nekte for det åpenbare: Jorden blir varmere, og det er vi som forårsaker det. Men, det er ikke hele historien, og prediksjonene av en kommende katastrofe henger ikke i hop. Vi må gjenoppdage mellomposisjonen der vi kan ha en fornuftig dialog. Vi bør ikke ignorere klimaendringene eller de politiske tiltakene som kan bekjempe dem. Men, vi bør være ærlige om begrensningene og kostnadene knyttet til disse tiltakene, så vel som gevinstene.

FOTO: EMIL JUPIN

Miljøorganisasjoner sier at den eneste måten å takle effektene av global oppvarming er å gjøre drastiske kutt i CO2 utslipp – et prosjekt som vil koste verden trillioner (Kyoto-avtalen alene ville koste verden 180 milliarder dollar årlig). Forskningen jeg har gjort over det siste tiåret, som begynte med min første bok «The Skeptical Environmentalist», har overbevist meg om at denne tilnærmingen er ufornuftig; det betyr å bruke uhyrlig mye penger på å oppnå veldig lite. I stedet burde vi tenke kreativt og pragmatisk omkring hvordan vi kan bekjempe de mye større ufordringene verden står overfor.

32 Klimautfordringen kan mestres

2008


Ingen vet sikkert hvordan klimaendringene vil utspille seg. Men, vi bør forholde oss til de mest aksepterte estimatene. Ifølge FNs Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC) vil havnivået stige mellom en halv fot og to fot, der den beste antakelsen er rundt en fot, i løpet av dette århundret, hovedsakelig fordi vann utvider seg når det varmes. Det er likt det verden har opplevd de siste 150 årene. Noen enkeltpersoner og miljøorganisasjoner mener IPCC har grovt underestimert smeltingen av isbreer, spesielt på Grønland. Faktisk, IPCC har tatt høyde for den sannsynlige smeltingen fra Grønland (som bidrar med litt over en tomme til havnivået i dette århundret) og Antarktis (som, fordi global oppvarming også leder til økt nedbør, faktisk vil akkumulere is snarere enn miste det, gjør havnivået to tommer lavere innen 2100). For øyeblikket er folk skremt av en dramatisk økning i smeltingen på Grønland. Dette høye nivået virker som om det vil gå over, men hvis det fortsetter vil det bety en økning på tre tommer, i stedet for en, for havnivået innen århundret er omme. En en-fots økning i havnivået er ingen katastrofe, men det vil by på problemer, spesielt for små øysamfunn. Men, la oss huske at veldig lite land gikk tapt da havnivået økte det forrige århundret. Det koster relativt lite å beskytte landområder fra det stigende havet: Vi kan tørke vått land, vi kan bygge demninger eller avlede vannstrømmer. Etter hvert som stater blir rikere og land blir en knappere vare vil denne prosessen gi stadig mer mening. Som våre foreldre og besteforeldre vil vår generasjon også sikre at vannet ikke gjør beslag på verdifullt land. IPCC forteller oss to ting: Hvis vi fokuserer på økonomisk utvikling og ignorerer global oppvarming vil vi sannsynligvis se en 13-tommers heving av havnivået innen 2100. Hvis vi i stedet fokuserer på miljøutfordringer og, for eksempel, setter de samme store målene for kutt i karbonutslipp som mange miljøorganisasjoner foreslår, kan dette redusere økningen med omtrent

2008

Klimautfordringen kan mestres 33


fem tommer. Men, å kutte utslippene kommer med en kostnad: Alle vil være fattigere i 2100. Med mindre penger tilgjengelig for å beskytte landet mot havet vil utslippskutt bety at mer tørt land vil gå tapt, spesielt i sårbare regioner som Mikronesia, Tuvalu, Vietnam, Bangladesh og Maldivene. Etter hvert som havnivået stiger, så vil også temperaturene øke. Det virker logisk å forvente flere hetebølger og derfor flere dødsfall. Men selv om denne fakta får betydelig mindre oppmerksomhet, så vil økte temperaturer også redusere antall dødsfall fra kulde. Dette er viktig fordi forskning viser at kulde tar livet av mange flere enn hete. Ifølge den første komplette fagfellevurderte survey om klimaendringenes helseeffekter vil global oppvarming faktisk redde liv. Det er estimert at innen 2050 vil global oppvarming forårsake nesten 400,000 flere heterelaterte dødsfall per år. Men, samtidig vil 1,800,000 færre dø av kulde. Kyoto-avtalen, med sine drastiske utslippskutt, er ikke en fornuftig måte å stoppe mennesker i å dø i fremtidige hetebølger. For en mye lavere kostnad, urbane designere og politikere ville kunne senke temperaturer mer effektivt ved å plante trær, opprette vannbasseng og redusere mengden asfalt i utsatte byer. Estimater viser at dette vil kunne redusere de høyeste temperaturene med over 20 grader Fahrenheit. Global oppvarming vil ta liv på en annen måte: Ved å øke antallet mennesker som risikerer å få malaria med omtrent tre prosent dette århundet. Ifølge vitenskapelige modeller, å implementere Kyoto-avtalen for resten av århundret ville redusert malariarisikoen med bare 0,2 prosent. Om vi på den annen side hadde brukt tre milliarder amerikanske dollar årlig – 2 prosent av Kyoto-avtalens kostnad - på myggnett og medisin, kunne vi kuttet malariaforekomsten med nesten halvparten i løpet av ti år. Tallet på malariadødsfall øker i Afrika sør for Sahara, men dette har ingenting med klimaendringer å gjøre og alt med fattigdom å gjøre: Fattige og korrupte regimer har vanskelig for å implementere og finansiere spraying og utdeling av myggnett, som ville hjulpet med å fjerne sykdommen. For alle dollarene vi bruker på å redde én person gjennom Kyoto-avtalen kunne vi ha spart 36,000 gjennom direkte intervensjon. Selvfølgelig, det er ikke bare menneskeliv vi

34 Klimautfordringen kan mestres

2008


bryr oss om. Miljøvernere peker ofte på flotte dyr som isbjørner vil dø som følge av global oppvarming etter hvert som deres isfulle naturlige habitat smelter. Kyoto vil redde omtrent én bjørn i året. Samtidig, hvert år dreper jegere mellom 300 og 500 isbjørner, i følge World Conservation Union. Å forby denne slaktingen hadde vært lett og billig – og mye mer effektivt enn en verdensbred pakt for karbonutslipp. Hvor enn du ser er den uomtvistelige konklusjonen det samme: Reduksjon av karbonutslipp er ikke den beste måten å hjelpe verden på. Jeg påpeker ikke dette bare for å være kontrær. Vi trenger å fikse global oppvarming i det lange løpet. Men, jeg er frustrert over vårt snevre fokus på tiltak som ikke vil klare dette. I 1992 lovte de rike landene å kutte utslippene til 1990-nivå innen 2000. I stedet økte utslippene med 12 prosent. I 1997 lovte de å kutte utslippene til omtrent 5 prosent under 1990-nivå innen 2010. Sannsynligvis vil nivået være 25 prosent høyere enn det som var håpet for. Kyoto-avtalen utløper i 2010. FNs medlemmer vil da innen 2009, i København, forhandle frem en erstatter. Politikere insisterer på at den «neste Kyoto» bør være enda tøffere. Etter to storartede fiaskoer bør vi spørre oss om «la oss prøve en gang til, med enda større reduksjoner» er den riktige tilnærmingen. Selv om politikernes tidligere løfter hadde blitt møtt ville de gjort så å si ingen nytte, men hadde kostet en liten formue. Klimamodellene viser at Kyoto ville ha utsatt effektene av global oppvarming med syv dager ved slutten av århundret. Selv om USA og Australia hadde undertegnet avtalen, og alle hadde stått fast ved Kyoto for resten av århundret, så ville vi bare utsette effektene av global oppvarming med fem år. Forkjempere av avtaler som Kyoto vil at vi skal bruke enorme pengesummer på å gjøre noe som om hundre år vil ha svært liten effekt på planeten vår. Vi må finne en smartere måte. Det første steget er å starte å fokusere våre ressurser rundt å gjøre kutt i karbonutslipp mye billigere.

2008

Klimautfordringen kan mestres 35


Den typiske kostnaden i å kutte et tonn CO2 er omtrent 20 dollar. Men, ifølge en stor menge vitenskapelig litteratur, er skaden fra ett tonn karbon i atmosfæren omtrent to dollar. Å bruke 20 dollar for et gode verdt 2 dollar er ikke smart politikk. Det får deg kanskje til å føle deg bra, men det vil ikke stoppe global oppvarming. Vi trenger å redusere kostnadene av å kutte i utslipp fra 20 dollar per tonn til, tja, 2 dollar. Det vil bety at å virkelig hjelpe miljøet ikke bare vil være noe forbeholdt de rike, men kan åpnes opp for alle andre – inkludert Kina og India, som er forventet å bli de største kildene til utslipp i det 21. århundre, men har langt mer presserende utfordringer å takle først. Måten å oppnå dette er å drastisk øke utgiftene til forskning og utvikling av lav-karbon energi. Ideelt sett burde hvert eneste land forplikte seg til å bruke 0,05 prosent av sitt brutto nasjonalprodukt på å utforske karbonfrie energiteknologier, enten det er vind-, bølge- eller sol energi, eller å fange CO2 ‒ utslipp fra kraftverk. Disse utgiftene vil kunne summere seg til 25,000,000,000 dollar per år, men vil likevel være syv ganger så billig som Kyoto-avtalen og vil tidoble global FoU-aktivitet. Alle stater ville være involvert, men de rikeste ville betale den største andelen. Vi må akseptere at klimaendringene er ekte og at vi har hjulpet til å forårsake dem. Det er ingen bløff. Likevel, ei heller står vi foran noen smygende apokalypse. For noen mennesker er svaret å kutte i karbonutslippene, uansett hva spørsmålet er. Å kutte utslipp blir sagt å være «vår generasjons oppgave». Men, vil vi ikke implementere den mest effektive politikken først? Å bekjempe de høyst reelle klimarelaterte utfordringene som planeten står over for – malaria, flere hetedødsfall, minkende isbjørnpopulusjoner – krever ofte enklere og mindre glamorøse politiske tiltak enn utslippskutt. Vi behøver også å huske at det 21. århundre vil by på mange andre utfordringer som trenger holdbare løsninger med lave kostnader.

36 Klimautfordringen kan mestres

2008


Jeg etablerte The Copenhagen Consensus i 2004 slik at noen av verdens fremste økonomer kunne komme sammen og spørre ikke bare hvilke gode ting vi kan gjøre, men også til hvilken kostnad og for å rangere de beste tingene for verden å gjøre først. Topprioritetene de kom opp med var å møte utfordringene med smittsomme sykdommer, underernæring, landbruksforskning og tilgang for den første verden til den tredje verdens landbruk. For mindre enn en femtedel av Kyotos prislapp kunne vi takle alle disse utfordringene. Åpenbart bør vi også jobbe for en langtidsmessig løsning på klimaendringene. Å løse dem vil ta størstedelen av et århundre og vil kreve politisk vilje på tvers av partier, kontinenter og generasjoner. Hvis vi investerer i FoU kommer vi til å gjøre noe virkelig bra i det lange løp, snarere enn å bare få oss til å føle oss bra i dag. Men, å omfavne den beste måten å takle global oppvarming på er vanskelig midt i et bittert slagsmål som stenger ute fornuftige samtaler. Så først og fremst trenger vi virkelig å kjøle ned debatten vår. Hentet fra Copenhagen Consensus Center, www.copenhagenconsensus.com Oversatt fra engelsk av Fredrik Gierløff Trykket her med tillatelse fra Bjørn Lomborg

2008

Klimautfordringen kan mestres 37


Klimautfordringen kan mestres Av: Lars Peder Nordbakken 38 Klimautfordringen kan mestres

2008

FOTO: VINT | DREAMSIME.COM


Verdensborgeren og humanisten Goethe sa en gang for lenge siden: «Vi har profeter til høyre. Vi har profeter til venstre. Men, menneskeheten befinner seg i midten.» Når det gjelder menneskehetens klimautfordringer tilsier både fornuften og vår ansvarsfølelse for kommende generasjoners livsgrunnlag at markedsøkonomiske løsninger plasseres i midten – sammen med menneskeheten. Like sikkert er det at veien videre i klimapolitikken krever noe langt mer enn billige retoriske konkurranser om hvem som kan love de største reduksjonene i CO2 utslipp innen 2050. Dette kappløpet ledes foreløpig av den konservative utfordreren til Tony Blair, David Cameron: Han lover nå 80 % . Noen bedre? Vel, det kan nå se ut som om statsminister Jens Stoltenberg i talen til Aps landsmøte 19. april faktisk nevnte 100 %! Vår tilgjengelige kunnskap og viten om klimaproblemets eksistens, omfang, årsaker og risikomomenter antyder at vi nå heller burde bruke mer tid på å utvikle fornuftige og effektive mottiltak mot tiltagende global oppvarming. Nærmere bestemt; institusjonelle forbedringer og fornuftige politiske handlinger, basert på markedsøkonomiske virkemidler – globalt, regionalt og lokalt.

Pessimisme er selvpålagt umyndiggjøring

?

Lars Peder Nordbakken (f. 1957) er siviløkonom fra NHH og driver egen konsulentvirksomhet, med spesialområde strategisk ledelse, markedsføring og innovasjon. Forfatter av boken «Muligheter for alle - dynamisk vekst i en liberal markedsøkonomi» (Civita 2006).

foto: privat

Det er mange paradokser å spore i samfunnsspørsmål omkring temaer som befolkningsutvikling, naturressurser, miljøvern og klimautfordringer i et historisk perspektiv. Den kanskje viktigste lærdommen av historien er at pessimistene stort sett alltid har vist seg å ta feil. Thomas Malthus hevdet på 1700-tallet at verden ikke ville klare å brødfø en raskt økende befolkning på grunn av fallende marginal produktivitet i landbruket. Han undervurderte utvilsomt markedets evne til å tilfredsstille skiftende menneskelige behov gjennom å skape produktive insitamenter basert på dynamisk prisdannelse, og derigjennom balanse mellom tilbud og etterspørsel. Men han undervurderte kanskje aller mest menneskets evne og motivasjon til å løse nye problemer og gjennomføre produktive innovasjoner. At den

2008

Klimautfordringen kan mestres 39


såkalte Roma-klubbens rapport Limits to Growth i 1972 skulle begå den sammen feilen med hensyn til ikke-fornybare naturressurser var både langt mer oppsiktsvekkende, og langt mindre tilgivelig. En dommedagsprofeti som ikke bare avslørte et fravær av de mest grunnleggende former for forståelse av økonomiske sammenhenger, men som i tillegg legitimerte omfattende tvangsinngrep i markedsøkonomiens funksjonsmåte. Såkalt nullvekst ble til og med betraktet som et fornuftig samfunnsmål. Det hviler et skjær av tragikomedie over det faktum at «nullveksten» faktisk også ble en bitter erfaring for mange, selv om årsakene var helt andre enn påståtte naturbestemte grenser for vekst. Men den store majoriteten av menneskeheten vendte rimeligvis ryggen til de «progressive» røde og grønne pessimistene. Den største feilen som mange i miljøbevegelsen har begått – og fortsatt begår – har utvilsomt vært å betrakte kampen for et bærekraftig miljø og klima som en kamp mot markedsøkonomi, fri handel og globalisering. Denne tendensen til å se på markedsøkonomien som det store problemet, og ikke som en nøkkel til gode løsninger, har mer enn noe annet bidratt til å skade miljøsaken i mange land. Det har ikke manglet på engasjement, men moralisering og overformyndersk kritikk av vanlige menneskers livsførsel har ikke overraskende falt på stengrunn. Og hvem kan vel ikke i sitt stille sinn ha undret seg over hvor radikalt det egentlig er å ikke klare å komme opp med ansvarlige løsninger som virker i praksis? Men miljøbevegelsen har heller ikke fått mye hjelp til selvhjelp av den andre ytterligheten: De som enten benekter eller tviler på at problemene er reelle, driver ensidig lobbyvirksomhet for egne næringsbaserte særinteresser, eller som misbruker markedsøkonomisk retorikk til å gå i mot anvendelse av markedsøkonomiske prinsipper i miljøog klimapolitikken. Og, om ikke det er nok, så kan man jo også innta den holdningen at «hva lille Norge gjør eller ikke gjør betyr uansett ikke så mye i den store sammenhengen. Dessuten er det jo ikke Norge som er verstingen på klimaområdet».1 Den mest komplette kombinasjonen av denne motsatte formen for uansvarlighet er i Norge godt representert ved Frp – et parti [1] Dette er omtrent ordrett sitert fra et intervju med Siv Jensen i NRK Dagsrevyen for et par måneder siden. Et illustrerende utsagn på hvor langt noen er villige til slå populistisk mynt på vegne av sin egen uansvarlig omgang med en at vår tid største globale utfordringer.

40 Klimautfordringen kan mestres

2008


som utrolig nok har bevist at de er fullt i stand til å benytte seg av hele dette registret. Denne mer reaksjonære formen for pessimisme har noe til felles med den mer aktivistiske formen. De innebærer begge en form for selvpålagt umyndiggjøring i møte med fremtidens utfordringer.

Global oppvarming En fornuftig tilnærming må starte med å erkjenne noen sannsynliggjorte fakta. Den tilgjengelige kunnskap og viten om klimautfordringens eksistens, omfang, årsaker og risikomomenter har økt betydelig i løpet av de senere årene. Selv ikke «miljøskeptikeren» Bjørn Lomborg vil betvile det2. Det er også signifikant at både forskerne i FNs klimapanel (IPCC)3, utrederne bak Stern-rapporten4 og det norske lavutslippsutvalget5 synes å tegne et stadig mer omforent konsensusbilde av hva klimautfordringen egentlig består i. Selv om det ikke kan påstås med absolutt sikkerhet at jordens klima blir varmere, og at oppvarmingen primært er menneskeskapt, så tyder svært mye på at nettopp det er tilfellet. Det vi med stor grad av sikkerhet vet, basert på forskning, er at det finnes en «drivhuseffekt» som skyldes oppsamling av drivhusgasser (som CO2) i atmosfæren rundt jorden, som kapsler inn solens energi som i et drivhus, og som gjør klimaet på jorden rundt 30 grader varmere enn det ellers ville vært. Menneskets tilværelse på jorden ville knapt vært tenkelig uten denne drivhuseffekten. Med nesten like stor grad av sikkerhet vet vi at konsentrasjonen av drivhusgasser, uttrykt i CO2 ekvivalenter, har økt over tid – fra rundt 280 ppmv for 200 år siden (tiden før den industrielle revolusjon) til rundt 430 ppmv i dag. Hvis nåværende trend i utslipp av drivhusgasser fortsetter, hevder forskerne at beholdningen av drivhusgasser i atmosfæren kan bli tredoblet innen utgangen av dette århundre. Siden nye utslipp av drivhusgasser ikke oppveies av tilsvarende avganger, skjer det en akkumulerende oppsamling av stadig større konsentrasjoner av drivhusgasser i jordens atmosfære. Derfor antas det også at det er vanskelig å unngå en [2] Se Bjørn Lomborg, Perspective on Climate Change, basert på hans presentasjon og høringsmøte i den amerikanske kongressen 21. mars 2007. Finnes tilgjengelig på http://democrats.science.house.gov/Media/File/Commdocs/hearings/2007/energy/21mar/lomborg_testimony.pdf, eller gjennomwww.civita.no. [3] Dokumentene fra FNs klimapanel, inklusive den siste om Climate Change 2007: Climate Change Impacts, Adaptation and Vulnerability, er tilgjengelig på www.ipcc.ch. [4] Stern-rapporten STERN REVIEW:The Economics of Climate Change, er tilgjengelig på www.hm-treasury.gov.uk. [5] NOU 2006:18, Et klimavennlig Norge, er tilgjengelig på www.lavutslipp.no.

2008

Klimautfordringen kan mestres 41


fortsatt økning til et nivå på rundt 450 - 550 ppmv, selv om vi gjennomfører omfattende utslippsreduksjoner nå.6 Den globale oppvarmingen som følge av økte konsentrasjoner av drivhusgasser i atmosfæren er beregnet til rundt 0,7 grader fra 1900 til i dag. Problemet består i at dersom nåværende utslippstrender fortsetter kan jordens temperatur komme til å øke med mellom 1,1 og 6,4 grader (omkring 3 grader basert på det mest sannsynlige scenariet) innen 2100, eller med rundt halve innen 2050, i følge IPCCs siste beregninger. Siden jorden i dag er bare rundt 5 grader varmere enn under siste istid, så er det lett å forstå at endringer i en slik størrelsesorden kan få enorme konsekvenser for vårt livsgrunnlag. De mest alvorlige endringene ventes dessuten å ramme befolkningen i de fattige landene i sør. Det er naturlig nok vanskelig å si noe sikkert om konsekvensene av global oppvarming langt frem i tid. At de negative konsekvensene sannsynligvis langt overgår de positive er det bred enighet om. At risikoen vi står overfor er reell synes på nytt å bli både bekreftet og styrket i FNs klimapanels siste og nylig publiserte rapport. Det er nettopp denne risikoen som utgjør kjernen i klimautfordringen – og ikke noen påstått visshet om bestemte negative konsekvenser. Og det er først og fremst erkjennelsen av denne risikoen, samt å forstå den bedre, som påkaller fornuftig handling.7 Spørsmålet er hva det er fornuftig og ansvarlig å gjøre for å mestre denne risikoen i takt med vår stadig økte forståelse av den samme risikoen. Og, motsatt. Det er omtrent like utopisk og uansvarlig å gi inntrykk av at spørsmålet står mellom å bli kvitt et skadelig fenomen som det er å neglisjere risikoen for skadelige konsekvenser av global oppvarming som sådan. Det grunnleggende valget vi står overfor kan belyses gjennom fire spørsmål: 1.Bør vi gjøre noe mer enn vi allerede gjør for å begrense den globale oppvarmingen, med hvilke ambisjoner, og når bør vi starte? 2.Hvordan kan vi mest fornuftig og effektivt mestre klimautfordringen – hva [6] Ref. Stern Review. s. vii. [7] En av Stern-rapportens styrker er at den nettopp er fokusert på å mestre en fremtidsrisiko, og følgelig søker å belyse og forstå denne risikoen i et samfunnsøkonomisk perspektiv over flere generasjoner. Også metoden og modellene som ligger til grunn for Stern-rapportens har innebygd dette balanserte synet på at det essensielt er tale om å mestre risikoen og redusere risikoen for skadelige utslipp på sikt som er kjernen i klimautfordringen. Stern-rapporten er fri for apokalyptiske spådommer om fremtiden. Med rette.

42 Klimautfordringen kan mestres

2008


slags virkemidler bør vi fokusere på? 3.Hvor stor vekt bør vi legge på hensynet til kommende generasjoner i våre klimapolitiske valg – og hvordan bør det hensynet gi seg til kjenne? 4.Hvordan bør vi håndtere spørsmålet om en rimelig fordeling av gevinster og kostnader forbundet med å redusere klimagassutslippene, tatt i betraktning det historiske faktum at den rike del av verden har stått for den klart største delen av utslippene til nå, og dessuten antas å bli rammet minst av skadelige konsekvenser i fremtiden? Den økte kunnskapen vi nå besitter om klimautfordringen bør i det minste gjøre det enklere å foreta fornuftige valg basert på slike spørsmål. Sternrapporten har i så måte gitt et meget verdifullt bidrag til ikke bare å skissere en fornuftig vei fremover, men også ved å bringe samfunnsøkonomisk forståelse og analyse i fokus, samt ved å besvare alle de fire spørsmålene innenfor et godt underbygget helhetssyn.

!

60 millioner kroner går til Gassnova som er et relativt nyopprettet statsforetak som skal forvalte statens interesser i forbindelse med arbeidene på Mongstad og Kårstø

Stern-rapporten The Economics of Climate Change

Stern-rapporten bygger både på anerkjente klimaforskningsresultater og en avansert økonomisk modellering. Sentrale antakelser i modellen er antatte, risikoavveide kostnader som ulike grader av global oppvarming kan forårsake, samt en tilsvarende vurdering av kostnadene ved å redusere klimagassutslippene og derigjennom stabilisere, og etter hvert redusere forekomstene av klimagasser i atmosfæren – over tid. En styrke ved det arbeidet Sir Nicholas Stern har ledet (på oppdrag fra den britiske regjeringen) er at den økonomiske modelleringen tar høyde for viktige antakelser som de fleste vil betrakte som rimelige og basert på sunn fornuft, slike som disse: ■ Desto rikere vi blir desto høyere verdsetter vi miljøet og en bærekraftig klimautvikling ■ Teknologisk utvikling og innovasjoner bidrar kontinuerlig til å fremme overgang til mer klimavennlige energiproduksjon og fortsatt

2008

Klimautfordringen kan mestres 43


økt energieffektivitet i all produksjon og forbruk – spesielt dersom de økonomiske insitamentene er sterke. ■ Fokus er rettet mot å mestre risikoen for alvorlige klimaeffekter, snarere enn noe utopisk mål om å minimalisere utslipp av klimagasser. ■ Hensynet til kommende generasjoner er ivaretatt gjennom å sette modellens kalkulasjonsrente til 0,1 prosent, som i praksis betyr at verdiopplevelsen av kostnads- og gevinstbalansen for kommende generasjoner teller like mye som våre egne i dag. ■ At alle land i verden må bidra, men at de rike landene må bidra langt mer enn fattige, spesielt i de nærmeste tiårene, for å ivareta et legitimt rettferdighetssyn. Sterns hovedkonklusjon er at de årlige estimerte kostnadene ved å oppnå en stabilisering av klimagasskonsentrasjonen i atmosfæren på mellom 500 og 550 ppmv er på rundt 1 % av verdens BNP – hvis vi tar tydelige utslippsreduserende grep nå. Dette ambisjonsnivået er konsistent med at de rike landene reduserer sine utslipp med 60-80 % av 1990-nivået innen 2050. Dette nivået antas videre å være tilstrekkelig for å unngå signifikante og skadelige klimaendringer. Sterns resonnement er videre at lavere ambisjoner er for risikable, og tilsvarende at høyere ambisjoner vil vise seg å bli for kostbare. Et annet viktig funn som ligger til grunn for Sterns konklusjoner er at det vil koste mer å mestre risikoen for skadelige klimaendringer desto lenger vi venter med å iverksette effektive mottiltak. Stern er blitt kritisert av blant andre den anerkjente økonomen William Nordhaus8 for å legge til grunn en ekstremt lav kalkulasjonsrente (sosial tidspreferanserate), som bidrar til å overvurdere kostnadene ved å redusere klimagassutslippene betydelig. Selv om jeg deler synspunktet til Nordhaus på dette punktet, så gjenstår Sterns optimistiske fremtidsbilde – bare med enda sterkere positivt fortegn: «Verden trenger ikke å velge mellom å avverge klimaendring og fremme økonomisk vekst og utvikling. Forbedringer innen energiteknologi og [8] Se William Nordhaus, The Stern Review on the Economics of Climate Change, 17. November, 2006, tilgjengelig på www.econ.yale. edu under Nordhaus’ hjemmeside.

44 Klimautfordringen kan mestres

2008


i vår økonomiske struktur har skapt muligheter for å frakoble vekst fra utslipp av drivhusgasser. Faktisk er det tvert i mot slik at vi står i fare for å hindre fremtidig økonomisk vekst hvis vi ignorerer klimaendringene.» Og, for å sitere Stern videre: «Å takle klimaendringene er i realiteten en langsiktig vekststrategi, og det kan gjøres på en måte som verken hemmer vekstambisjonene i rike eller fattige land.»9 Stern har dermed også gitt svar på tiltale fra Danmarks «miljøvernskeptiker» Bjørn Lomborg, som mener at klimautfordringen (på grunn av høye kostnader på kort sikt og usikre gevinster på lengre sikt) bør prioriteres langt lavere i forhold til andre globale utfordringer knyttet til helse, fattigdom og vekst. Men spørsmålet tilbake er jo hvorfor vi trenger å sette det ene opp mot det andre?10 Hvis sannsynligheten heller peker i retning av en vinn-vinn situasjon blir dette spørsmålet desto mer aktuelt. Lomborgs skeptiske nedprioritering av klimautfordringen forekommer meg derfor som alt annet enn opplagt og fornuftig. Men, det skal sies at han har oppnådd en betydelig tilhørerskare i den amerikanske kongressen og i den amerikanske regjeringens administrasjon – hvilket vel knapt kan sies å være et tegn på kvalitet og kompetanse i våre dager.

Markedsøkonomiske virkemidler er nøkkelen til fremgang Så hvordan er det realistisk å skape en ny vinn-vinn situasjon, slik Stern hevder er mulig? Det enkle svaret er gjennom en kombinasjon av prissetting av klimagassutslipp, investeringer i ny teknologi og sterkere regulering av krav til produkter og tjenester med hensyn til energieffektivitet. Stern anbefaler også bevisst handling for å hindre ytterligere reduksjoner i verdens skogsareal (en viktig kilde til reduserte utslipp av klimagasser til atmosfæren) samt hjelp til fattige land for å gjøre deres tilpasninger til klimaendringer lettere å håndtere.11 Samtidig som jeg finner Sterns anbefaling både balansert, fornuftig og overbevisende, er det ett spørsmål som etter min mening er helt avgjørende: Hvilken vekt bør vi legge på de mer markedsøkonomiske virkemidlene kontra de mer detaljregulerende og politisk overstyrte [9] Sitatet er hentet fra Stern, op. Cit. s. viii. [10] Martin Wolf har argumentert overbevisende i samme retning i Financial Times 15. november 2006, After the arguments, the figures still justify swift climate action. [11] Sterns konklusjoner og grunnleggende tenkning er i stor grad de samme som Adair Turner fremførte første gang for 6 år siden i Just Capital – The LiberalEconomy, Pan Books, London, 2002 s. 278-300.

2008

Klimautfordringen kan mestres 45


«løsningene»? For å besvare det spørsmålet, må vi først forsøke å forstå hva slags utfordring vi egentlig står overfor. Dernest kan vi se nærmere på hva slags tiltak vi bør prioritere. Det første som bør sies om selve klimautfordringen, utover det som er sagt tidligere, er at utfordringen er polysentrisk, og ikke monosentrisk. Med det mener jeg å understreke at det er en myte å tro at det finnes et fiks ferdig sett av gitte løsninger på klimautfordringen basert på gitt kunnskap, og hvor utfordringen hovedsakelig betraktes som et spørsmål om å vedta og gjennomføre rene politiske handlinger. Snarere tvert i mot. Utslippene av klimagasser skjer spredt og desentralisert, fra et utall av kilder basert på millioner av menneskers daglige handlinger i smått og stort. Derfor er utfordringen essensielt polysentrisk. Men, det er bare forbokstaven. Ikke bare må vi basere oss på at en realistisk politikk for å redusere klimagassutslippene må skje gjennom å påvirke markedsinsitamentene i et utall av markedsprosesser i klimavennlig retning. Vi har like god grunn til å verdsette en annen polysentrisk antakelse: Sannsynligvis vil de viktigste bidragene til å mestre klimautfordringen over tid skapes av ny kunnskap, ny teknologi, nye teknologianvendelser og et mangfold av produktive innovasjoner innen produksjon, distribusjon, kommunikasjon og forbruksmønster – fra et mangfold av ukjente entreprenører og enkeltmennesker – som vi i dag ikke vet særlig mye om! Fellesnevneren er likevel klar: Det er kun gjennom endringer i markedsinsitamentene, gjennom prissetting av klimagassutslipp, at vi har en realistisk mulighet til å spre de nødvendige signalene og dreie motivasjonskreftene, på en slik måte at de treffer våre mangfold av valg, beslutninger og nyskapingsinitiativ – slik at alle kilder til utslipp av drivhusgasser kan påvirkes på en motiverende og effektiv måte. Det skulle kanskje være unødvendig å tillegge at vi har å gjøre med et økende antall markedsprosesser som foregår på tvers av landegrenser – globalisering. Det er det tredje svaret som understreker klimautfordringens polysentriske natur. Men det finnes også et fjerde svar som understreker dette poenget. Fremtiden vil også by på overraskelser, ny kunnskap og endringer i vår forståelse av den

46 Klimautfordringen kan mestres

2008


�

En stor fordel med klimaskatter er at de pĂĽvirker markedsmekanismen direkte

2008

FOTO: KAYCONE Klimautfordringen kan| DREAMSTIME.COM mestres 47


risikoen vi står overfor. Bare av den grunn alene er det viktig at vi fokuserer våre tiltak på lett korrigerbare virkemidler, virkemidler som med stor fleksibilitet kan justeres i tråd med utviklingen i vår kunnskap12. Derfor bør vi også være ytterst varsomme med å ty til direkte subsidiering av klimavennlige løsninger, for ikke å snakke om å gamble skattebetalernes penger på gigantiske prestisjeprosjekter basert på vår nåværende kunnskap. Hvilket også understreker poenget med å prioritere virkemidler som angriper den reelle utfordringen direkte og på en korrigerbar måte, og ikke på en indirekte og vanskelig korrigerbar måte – basert på en sentralistisk kunnskapsillusjon. I samfunnsøkonomisk forstand er klimautfordringen klar og tydelig. Det dreier seg om å få alle som skaper utslipp av klimagasser til å innkalkulere de sannsynlige kostnadene for fellesskapet og fremtidige generasjoner i sine beslutninger til enhver tid. Det dreier seg videre om å gjøre dette på en treffsikker og effektiv måte slik at markedet blir tilført riktigere og sterkere insitamenter til å systematisk påvirke vår økonomiske utvikling i mer klimavennlig retning.13 Fullt så enkelt er ikke valget mellom de to alternative virkemidlene som peker seg ut: en beregnet klimaskatt på utslipp og omsettelige klimakvoter basert på markedspris per kvoteenhet.

Et kritisk blikk på kvotehandel Klimakvoter fungerer på den måten at man på basis av et globalt (eller regionalt) mål for reduksjon i de samlede drivhusgassene tildeler kvoter per land. Siden kvotene reduseres over tid må man kjøpe kvoter av andre land hvis man ikke klarer å holde seg innenfor de gradvis krympende kvotene. Følgelig dannes det et marked for omsetning av kvoter, basert på tilbud og etterspørsel. Jo lavere måloppnåelse for reduksjoner i utslippene for verden som helhet, desto høyere pris per kvote, og desto sterkere insitamenter for å iverksette tiltak som reduserer utslippene. En svakhet ved kvotesystemet er at det nødvendigvis ikke finnes noen direkte kobling mellom et lands kjøp av kvoter og overføring av tilsvarende prissignaler til de aktørene som forårsaker utslippene. Dermed får ikke markedsmekanismen virke desentralt i tråd [13] En god introduksjon og oversikt over den samfunnsøkonomiske forståelsesrammen omkring miljø- og klimapolitikk finnes blant annet i Joseph E. Stiglitz og Carl E. Walsh, Principles of Microeconomics, 3rd ed., Norton & Company, New York, 2002, s. 420-432. [12] Argumentet for fleksibel korrigerbarhet er på samme måte som understrekningen av klimautfordringens polysentriske karakter tilsynelatende fraværende i klimapolitikken. Det er bemerkelsesverdig, kanskje nettopp fordi det avslører en oppsiktsvekkende mangel på dynamisk markedsøkonomisk forståelse og dannelse. Imidlertid finner vi denne forståelsen som et helt sentral element hos tenkere som Hayek, Popper og Polanyi, for å gi et interdisiplinært eksempel.

48 Klimautfordringen kan mestres

2008


med utfordringens polysentriske natur. Man kan derfor oppleve at nasjonale regjeringer tar betalt av skattebetalerne på generell basis, slik at befolkningen generelt i virkeligheten subsidierer de som forårsaker utslippene. Men regjeringene får dermed også lett et problem i forhold til velgerne, som kan bidra til å tvinge frem en mer direkte og transparent skattlegging av utslippskildene. Fordelen med kvotesystemet (à la Kyoto) er at det er lettere å inngå forpliktende internasjonale avtaler om kvoter, sammenlignet med direkte klimaskatt på utslippskildene, blant annet fordi det stiller mindre krav til det enkelte lands politisk-økonomiske regime. Dessuten er kvotesystemet tilsynelatende godt egnet til å ivareta fordelingshensynet mellom rike og fattige land. Men kvotesystemet har flere svakheter, som allerede er påvist gjennom den kvotehandelen som allerede er en realitet. Essensielt bygger kvotehandel på en overordnet beslutning om å redusere klimagassutslippene med et visst omfang, snarere enn å fastsette en pris på en gitt mengde utslipp. Siden kvotene i utgangspunktet ikke auksjoneres bort, men gis ut gratis har man ikke overraskende opplevd en betydelig interesse blant energiprodusenter om å delta i kvotehandelssystemer. Potensielt kan disse kvotene skjule ikke ubetydelige subsidier til de aktørene som blir tildelt gratis kvoter. Slik Financial Times nylig har påvist, kan dette få mange merkverdige konsekvenser.14 Hvis man gjennomfører effektive reduksjonstiltak eller nedlegger virksomhet kan man sitte igjen med «overskuddskvoter» med en markedsverdi. Slike overskuddskvoter kan selges videre til andre som enten må ha tilgang til dem i egen eksisterende eller ny oppstartet virksomhet, eller til aktører som vil markere at de er «klimanøytrale». Tilbudet på kvoter kan også stamme fra aktører som gjennomfører skogbeplantning (som reduserer utslippet av klimagasser i atmosfæren) eller fra aktører som på annen måte garanterer for gitte utslippsreduksjoner andre steder (for eksempel investeringer i klimavennlige oppvarmingssystemer i u-land). Ikke overraskende er det også mange aktører som har meldt seg på markedet for salg av slike carbon credits. Som Fiona Harvey har påvist i sin rapport i [14] Se Fiona Harveys rapport i Financial Times 26. april 2007, side 4, samt lederartikkel i samme utgave.

2008

Klimautfordringen kan mestres 49


!

I nasjonal sammenheng står petroleumsvirksomheten for 28 prosent CO2-utslippene og 25 prosent av NOxutslippene.

Financial Times 26. mars kan det se ut som om en hel rekke problemer kan oppstå i kjølvannet av kvotehandel, alt fra regelrett svindel gjennom salg av en og samme kvote eller carbon credit flere ganger gjennom mellommenn, vanskelig kontrollerbar og etterprøvbar informasjon om at kjøpte kvoter eller carbon credits virkelig har som konsekvens at utslippene reduseres tilsvarende andre steder. Det kan heller ikke tolkes som annet enn et foruroligende tegn når det påvises at kvoter tilsvarende ett tonn CO2 for tiden kan omsettes fra alt mellom 5,50 euro til rundt 20 euro!15 Dessuten er det et helt grunnleggende problem med et kvotesystem at dersom en aktør holder seg innenfor kvotesystemets reduksjonsmål, så står man i fare for å automatisk svekke insentivene til å gå videre – det vil si å redusere utslippene med mer enn reduksjonsmålet tilsier. Dessuten vil prisen på kvotene kunne variere svært mye over tid – i tillegg til den nevnte prisvariasjonen i nåtid. Det innebærer at rammebetingelsene for fremtidige klimavennlige investeringer blir lite forutsigbare, og langt mindre forutsigbare enn et system basert på en direkte klimaskatt på utslippskildene. Det finnes derfor mange grunner til å være meget kritisk til et kvotebasert system for reduserte klimagassutslipp. Sannsynligvis har vi bare sett toppen av et større isfjell av problemer.

Klimaskattesystem: enkelt, effektivt, transparent og forutsigbart Det er flere grunner til at direkte skattlegging av utslippskildene er et bedre alternativ. En klimaskatt henfører kostnadene som påføres fellesskapet gjennom skadelige utslipp mer direkte på den enkelte markedsaktør – uansett hvem de er og hvor de befinner seg. Mulighetene for å sikre likebehandling og unngå indirekte subsidiering av enkeltaktører er også langt større. En stor fordel med klimaskatter er at de påvirker markedsmekanismen direkte, på en desentralisert måte. Den største utfordringen med en klimaskatt (som kildeskatt) er fastsettelse av skattens størrelse («prisen» på klimautslipp), herunder gradering etter utslippsart. Av den grunn kan [15] Eksemplet bygger på informasjoner Fiona Harvey har innhentet i Europa og USA, gjengitt i Financial Times 26. april 2007, side 4.

50 Klimautfordringen kan mestres

2008


det også tilsynelatende være vanskeligere å bli enige om en internasjonalt bindende klimaskatt. Men det lar seg opplagt gjøre å etablere fornuftige priser hvis man verdsetter de samlede fordelene med et klimaskattesystem. Fordelingshensynet mellom rike og fattige land kan enten ivaretas gjennom bistandsoverføringer basert på skatteprovenyet i rike land, eller gjennom å gradere skattenivået etter grupper av land, basert på dette hensynet. Problemet med sistnevnte variant er naturlig nok at det sendes ut et sterkt signal om at det billigere å slippe ut klimagasser i fattige land. I realiteten er imidlertid det samme også tilfellet ved kvotesystemet. Et klimaskattesystem er nærmest garantert å fungere enklere, mer etterrettelig og med langt færre gråsoner enn et kvotesystem. Det lider heller ikke av den svakhet at insitamentene til ytterligere utslippsreduksjoner svekkes ved passeringen av en vilkårlig grenseverdi. Insitamentene blir like sterke per utslippsenhet ved den første prosenten i reduksjoner som ved den femtiende prosenten. Dessuten gir det langt mer forutsigbare remmebetingelser for investeringer. Av disse grunner er det all mulig grunn til å rette langt mer oppmerksomhet på etableringen av et klimaskattesystem. Det er å håpe at vi om ikke lenge kan komme så langt at vi oppnår internasjonal enighet om et klimaskattesystem. Vil de toneangivende lederne i verdenssamfunnet i dag vil satse på det? Jeg tviler på det, men det er jo tillat å håpe. Uansett kvotesystem eller klimaskatt, eller en kombinasjon av internasjonale kvoter og nasjonale eller regionale klimaskatter, så tar disse virkemidlene markedet i bruk som en viktig nøkkel til å mestre den polysentriske klimautfordringen. Uansett bør alle som tar klimautfordringene på alvor merke seg følgende om klimaskatt som et markedsbasert virkemiddel: De gir bedrifter og personer sterke insitamenter til å redusere utslippene så mye som mulig, og til hele tiden å finne nye, kostnadseffektive måter å redusere utslippene på – uten å gi bedriftene noe signal om at man allerede har gjort jobben ved å komme under et eller annet lovregulert nivå! Moralen er derfor klar. Nå trenger verden mer engasjement, nytenkning og mot til å [16] Jeg vil på ingen måte bli forstått som å hevde at Sterns rapport er det viktigste bidraget til økonomisk belysning av klimautfordringen. Til det er blant annet den relevante kritikken fra William Nordhaus, som på flere punkter er meget kritisk til Sterns arbeid, for tungtveiende. Sterns hovedkonklusjoner kan likevel ha stor gyldighet, men fremfor alt har Stern vist hvor viktig det er å legge samfunnsøkonomisk forståelse og metodikk til grunn for et edruelig og fornuftig syn på tiltak for å motvirke skadelig global oppvarming. Jeg er derfor også grunnleggende sett enig med Nordhaus’ konklusjon når han i den siterte artikkelen skriver: «So the central questions about global-warming policy – how much, how fast, and how costly – remain open. The Review informs but does not answer these fundamental questions». Men, det bør jo tillegges at Nicholas Stern selv også er temmelig klar på at materialet i første rekke bidrar til å forstå risikobildet bedre.

2008

Klimautfordringen kan mestres 51


utvikle og forbedre de markedsøkonomiske virkemidlene i klimapolitikken – globalt, regionalt, nasjonalt og lokalt. Samfunnsøkonomer bør føle seg kallet, og Nicholas Sterns arbeid kan i så måte tjene som inspirasjonskilde.16 Dessverre er det vanskelig å si det samme om vårt eget lavutslippsutvalg. Det er preget av et gjennomgående samfunnsingeniørperspektiv, og gir svært få (hvis noen i det hele tatt) innovative bidrag til markedsbaserte virkemidler i klimapolitikken.17

Liberal optimisme og økonomisk fornuft En liberal klimapolitikk bør ikke slå seg til ro med å prissette skadelige utslipp av drivhusgasser gjennom klimaskatter, uansett hvor godt tiltakene er tilpasset markedsøkonomiens potensial til å drive frem og skape klimaforbedringer. En liberal klimapolitikk bør i tillegg bevilge mer offentlige penger til fri grunnforskning omkring energiformer og klimaspørsmål, finansiert av klimaskattene. I tillegg bør en stor del av provenyet fra en klimaskatt benyttes til å redusere skatten på arbeid, og dermed stimulere til økt dynamisk vekst med et klimavennlig fortegn. En slik skattevridning, fra skatt på arbeid til skatt på skadelige klimagassutslipp, er en stor mulighet til å bevise for flere at en liberal klimapolitikk har flere attraktive sider.18 Kan det ikke til og med tenkes at dette er veien å gå for å motivere flere til å verdsette en offensiv klimapolitikk, som innebærer at vi allerede nå tar klimautfordringen på alvor? Det er liten tvil om at menneskeheten står overfor en formidabel klimautfordring. Utfordringen er global fordi den handler om et fellesgode for hele menneskeheten. Like fullt er den lokal fordi den kun kan mestres gjennom et mangfold av både kjente og hittil ukjente tiltak og handlinger – gjennomført av et like stort mangfold av bedrifter og enkeltmennesker i sitt lokale dagligliv. Men, det er ingen grunn til å la seg friste til å kalle på mer sentralistisk detaljregulering og overstyring som løsningen, som om det på en eller annen merkelig måte skulle være helt opplagt for alle og enhver, og [17] Utvalget legger stor vekt på å prioritere teknologiske tiltak basert på kjent teknologi, og har utarbeidet en eget «teknologipakke» som et helt sentralt politisk verktøy, og det innleder til en rekke avsporende diskusjoner som om hvor mange sydenturer vi bør ta i året – i den grad det kan ha noen opplysende effekt. Utvalgets rapport inneholder riktignok økonomiske betraktninger på et makroøkonomisk plan, men den mikroøkonomiske virkeligheten, og dens markedsprosesser, prisdannelse, insitamentstruktur og alternative markedsbaserte virkemidler er i svært liten grad berørt! I så måte følger utredningen er tradisjonelt norsk utredningsmønster. Om det også sier noe om behovet for mer engasjement fra samfunnsøkonomer kan jo være et åpent spørsmål. [18] Igjen vil jeg vise til Adair Turners overbevisende argumentasjon i op. cit., spesielt s. 309-310.

52 Klimautfordringen kan mestres

2008


ikke trenge noen nærmere begrunnelse. Derfor ligger det også en formidabel pedagogisk utfordring, som også kaller på mer oppmerksomhet blant økonomer, men sikkert også på mer intelligent og mer kritisk journalistikk. Mitt hovedpoeng er at klimautfordringen har mye til felles med det grunnleggende økonomiske problemet: Hvordan bør vi innrette økonomien for å tilfredsstille menneskelige behov på en mest mulig effektiv måte? Klimautfordringen dreier seg også om menneskelige behov, selv om de er mer kollektive enn mange andre behov. Faktisk kan klimapolitikken komme til å bli et nytt utstillingsvindu som beviser hvorfor den liberale markedsøkonomiens åpne og insitamentstyrte oppdagelsesprosesser utklasser de ulike formene for sentralistisk detaljstyring i konkurransen om å tilfredsstille våre menneskelige behov – selv om det her er tale om et kollektivt gode som favner hele menneskeheten. Uansett har vi god grunn til å innta en kritisk holdning overfor pessimistiske profeter til både høyre og venstre, og kanskje spesielt i forhold til klimapolitiske «virkemiddelradikalere»19 som hever seg over all økonomisk innsikt og forståelse i klimapolitikken, og tilsynelatende opptrer som om hensikten helliger et hvilket som helst virkemiddel, bare det er radikalt nok og har tilstrekkelig dramaturgisk medieeffekt. For egen del har jeg også vanskelig for å forstå hvordan man kan bevege seg fremover i klimapolitikken gjennom moraliserende kritikk av måten vanlige mennesker har valgt å leve sine liv på. Man gjør sannsynligvis menneskeheten en langt større tjeneste gjennom å «ydmyke seg» til å erkjenne at det grunnleggende spørsmålet i all miljøøkonomi er både viktig og legitimt på veien fremover: Hvor mye verdsetter vi miljø- og klimaforbedringer, og hvor mye koster forbedringene i forhold til andre (målbare) forsakelser i opplevd velferd? Og det bør jo ikke legges noen demper på motivasjonen for en slik ydmykhet hvis Nicholas Stern skulle få rett i at det faktisk er tale om et vinn-vinn forhold mellom klimaforbedring og velferd.

[19] Begrepet er lånt fra Kalle Moenes betimelige og tankevekkende artikkel i Dagens Næringsliv 24. mars 2007, Virkemiddelradikalerne Teksten er også publisert på Minerva.as

2008

Klimautfordringen kan mestres 53


Kyoto vadis? Av: Paal Frisvold, Styreleder i Bellona, Europa 54 Klimautfordringen kan mestres

2008

sZYMON | SXC.HU


Vår generasjon står i dag overfor en av historiens største trusler: en temperaturøkning som kan få katastrofale konsekvenser for naturen og store deler av verdens befolkning. Denne artikkelen retter søkelyset på hvordan en slik global problemstilling kan takles.

Utfordringen: I henhold til FNs klimapanel må vi redusere verdens samlede utslipp av drivhusgasser med 50-85 prosent i forhold til nivået i 1990 for å unngå mer enn to grader økning av temperaturen. Øker temperaturen videre, risikerer vi en ond sirkel der nye drivhusgasser slippes ut fra en tinende tundra eller fra havbunnen, og dermed bidrar til ytterligere oppvarming.

?

Paal Frisvold har i mange år arbeidet med internasjonal politikk og er en av Norges største eksperter på EU og EØS. Har tidligere erfaring fra UD, Rederiforbundet og OECD, og er utdannet ved The Johns Hopkins University School of Advanced International Studies (SAIS). Paal Frisvold bor og arbeider til daglig i Brussel.

Behovet for ambisiøse utslippsreduksjoner stiller oss foran to problemstillinger. For det første: Hvordan kan vi i den industrialiserte delen av verden redusere våre utslipp? Dernest: Hvordan kan vi sikre tilstrekkelig adgang til elektrisitet for de to tredjedelene av verdens befolkning som i dag er foruten, uten samtidig å mangedoble utslippene av CO2? Tar vi denne siste kategorien i betraktning, er utfordringen med å stabilisere klimaet langt større enn vi vanligvis antar.

Kyoto-protokollen: Kyoto-protokollen, som trådte i kraft 1. januar 2008 og varer ut 2012, er et særdeles viktig, men likevel kun et første, steg på veien. Avtalen forplikter store deler av den rike verden (først og fremst OECD-landene, unntatt USA, Mexico, Sør-Korea og, inntil desember 2007, Australia) til å innføre konkrete økonomiske insentiver for å redusere CO2-utslipp. Slik skal de rike landene ifølge avtalen redusere sine samlede drivhusgassutslipp med åtte prosent i forhold til utslippsnivået i 1990. For å nå denne målsetningen er det opprettet et system for handel med utslippskvoter. Ideen er at de som slipper ut mindre CO2 enn antallet utslippskvoter de er tildelt, kan selge de overflødige kvotene og således tjene penger på å redusere utslippene sine.

2008

foto: bellona

Klimautfordringen kan mestres 55


Slik handel kan både stater (for å nå sine Kyoto-forpliktelser) og bedrifter (dersom deres myndigheter har pålagt dem utslippsgrenser) benytte seg av. Stater eller bedrifter som ikke klarer å holde seg innenfor tildelte kvoter, vil kunne kjøpe ekstra kvoter på markedet. CO2-kvotenes pris blir bestemt av tilbud og etterspørsel. I tiden frem til årsskiftet har denne prisen ligget veldig lavt – helt ned i én euro per tonn. Det er mange årsaker til den lave prisen. Med betaling for CO2-utslipp i sikte har industrien helt sikkert allerede satt i gang effektiviseringstiltak. I tillegg har myndighetene vært for sjenerøse i tildelingen av utslippskvoter, slik at tilbudet av kvoter har overgått etterspørselen. Dette har Europakommisjonen forstått, og den har nå forlangt at de fleste EU-landene må redusere antall kvoter de deler ut til industri og kraftproduksjon. Polen måtte for eksempel redusere utdelingen med 25 prosent i forhold til polakkenes eget forslag, mens Sverige måtte kutte 10 prosent. Jo færre kvoter som deles ut, desto høyere blir prisen per kvote. Etter de kraftige innstramningene i kvoteutdelingen i EU-landene ved inngangen til 2008 er prisen forventet å stige til et sted mellom 30 og 45 euro per tonn CO2 i løpet av kort tid. Kyoto-protokollen forutsetter også at rike land kan investere i prosjekter som reduserer klimautslipp i fattige land. Investerer en norsk bedrift i et vindenergiprosjekt i Kina, kan bedriften få tildelt utslippskvoter som tilsvarer reduksjonen i CO2-utslipp som vindenergiprosjektet står for. Dette kalles den grønne utviklingsmekanismen – eller Clean Development Mechanism på engelsk. Rike industriland kan også investere i utslippsreduksjoner i tidligere østblokkland, selv om disse i motsetning til u-landene er pålagt egne utslippstak. Så lenge de tidligere østblokklandene respekterer disse utslipsbegrensningene, kan de selge kvoter fra ytterligere utslippskutt til vestlige land. På denne måten kan en norsk bedrift finansiere et prosjekt for fornybar energi i Romania ved å kjøpe utslippskvotene som blir «til overs». Slik handel «mellom øst og vest» kalles gjerne felles implementering, eller joint implementation på engelsk.

56 Klimautfordringen kan mestres

2008


Hovedsaken med Kyoto-protokollen er at den sørger for å redusere den totale mengden av drivhusgasser som slippes ut på verdensbasis og åpner for at det gjøres der det kan gjøres billigst mulig. Vi kan si det slik at Kyoto setter en pris på CO2 og andre drivhusgasser – noe som kanskje er det aller viktigste redskapet i kampen mot klimaendringer. Den tidligere sjefen for det britiske energiselskapet BP, Lord Browne, skrev for noen år siden i tidsskriftet Foreign Affairs at denne avtalen vil kunne få like stor betydning for verdensøkonomien som hele Bretton Woods-arkitekturen (GATT, Verdensbanken og IMF) som ble etablert etter krigen. Det er fordi en karbonbegrenset verden vil fremtvinge helt nye økonomiske løsninger – både gjennom teknologiutvikling og investeringsstrøm til utviklingsland.

USAs rolle: Den store utfordringen med Kyoto-protokollen er først og fremst at USA ikke har ratifisert den – selv om de sågar signerte protokollen under Clinton-regimet. USA står som kjent for 25 prosent av verdens CO2-utslipp. Bush-administrasjonen – i harmoni med det da republikanske flertallet i Kongressen – gikk imot å implementere avtalen i amerikansk lov da den mente – og fortsatt mener – at avtalen vil virke som en bremsekloss på den amerikanske økonomien. De mener det finnes andre, billigere måter å redusere CO2-utslipp på enn et kvotehandelssystem som vil ramme hele økonomien. Dersom demokratenes presidentkandidat vinner presidentvalget i november 2008, er det mye som tyder på at USA vil gjøre som Australia nettopp gjorde, nemlig å ratifisere avtalen. Hillary Clinton har allerede signalisert at hun vil legge den frem for kongressen, skulle hun vinne valget. Blir det derimot en republikansk president, eller den mer liberale demokraten John Edwards, er det slett ikke sikkert at USA vil endre kurs hva Kyoto-protokollen angår. Demokraten John Kerry, Bushs motkandidat ved forrige valg, gikk heller ikke inn for å ratifisere den.

2008

Klimautfordringen kan mestres 57


Men det er tre interessante utviklingstrekk i USA som er verdt å se nærmere på. For det første ser vi at flere og flere enkeltstater har laget et eget kvotehandelssystem for CO2 og ønsker å knytte seg sammen med EUs. I USA finnes det et eget kvotehandelssystem for SO2, svoveldioksid, som har fungert særdeles tilfredsstillende og ført til store utslippsreduksjoner. I California har man gått enda lengre og diskuterer et forbud mot at staten importerer elektrisitet produsert i kullkraftverk med gammel teknologi og dertil høye utslipp. For det andre har en dom fra USAs høyesterett i fjor vår gjort det klart at CO2 er en forurensende gass. Dermed har det føderale miljøvernbyrået (Environmental Protection Agency) fått adgang til å foreslå og håndheve regelverk som begrenser CO2-utslipp. Allerede før jul ble det lagt frem et lovforslag for kongressen som vil tvinge amerikanske bilprodusenter til å redusere CO2-utslipp – til et langt lavere nivå enn det som er foreslått i EU og i Norge. For det tredje har USA igangsatt en omfattende satsing på utvikling av fangst og lagring av CO2 fra kraftproduksjon basert på kull. Myndighetene har bevilget en milliard dollar til prosjektet FutureGen som har til hensikt å bygge verdens første kullkraftverk med fangst og lagring av CO2 – med andre ord et amerikansk Mongstad-prosjekt, basert på kull i stedet for gass. Utviklingen på disse tre områdene er synlig bevis på at USAs klimapolitikk er i sterk endring. At Bush-administrasjonens delegasjon på Bali måtte bøye seg for det overveldende flertallet og akseptere forhandlinger om en bindende global avtale kan vise seg å være et forvarsel om USAs fremtidige holdning til klimaspørsmålet. Men som sagt, veldig mye står på hvem som går seirende ut av valget den 4. november.

EUs rolle: EU har gjort Kyoto-forpliktelsene om reduksjon av klimagassutslipp juridisk

58 Klimautfordringen kan mestres

2008


bindende for alle medlemslandene i form av et kvotehandelsdirektiv. Det er helt vesentlig fordi det gir Kommisjonen myndighet til å trekke EUlandene for EF-domstolen i Luxemburg dersom de ikke oppfyller kravene til utslippsreduksjoner de har bundet seg til under Kyoto-protokollen. Dersom et land ikke innfører tilstrekkelige tiltak for å redusere utslippene, vil EF-domstolen kunne ilegge landet dagbøter helt til kravene er nådd. Det gjør EU hver eneste dag på andre områder som mattrygghet, sjøsikkerhet og liberalisering av energimarkedet, bare for å nevne noen eksempler. Canada og Japan, derimot, som også har ratifisert Kyoto-protokollen, har ingen mekanismer som tvinger dem til å overholde kravene. Begge land vil etter all sannsynlighet måtte kaste inn håndkleet om kort tid og innse at de ikke vil nå de utslippsreduksjonene de har lovet. Og ingen i verden kan gjøre noe med det. Her ligger den store forskjellen på EU og FN. Mens EU har tenner – i form av sanksjonsmuligheter som bøtelegging av medlemsland land – er FN-samarbeidet bygd på Folkerettens prinsipper om uinnskrenket nasjonal suverenitet, som ikke gir adgang til å innføre tiltak som griper inn i et enkeltlands anliggender. Etter at to norske regjeringer prøvde å holde EUs kvotehandelsdirektiv utenfor EØS-avtalen i de siste sju årene, gikk Stoltenberg II-regjeringen endelig med på at Norge skulle slutte seg til direktivet og dermed gi Europakommisjonen og EFTAs overvåkningsorgan ESA myndighet til påse norsk oppfyllelse av kravene i Kyoto-protokollen. I forhandlingene med Kommisjonen om hvordan kvotehandelsdirektivet skulle innlemmes i EØS-avtalen og integreres i norsk lov, ble Regjeringen tvunget til å øke utslippsreduksjonene hjemme og redusere norske bedrifters adgang til å kjøpe kvoter på verdensmarkedet via den grønne utviklingsmekanismen. Resultatet ble langt fra planen som statsminister Stoltenberg presenterte på APs landsstyremøte i april 2007. I januar i år la Europakommisjonen frem en omfattende pakke med lovforslag som skal gjøre EU-landene (og Norge) i stand til å redusere

2008

Klimautfordringen kan mestres 59


utslippene av klimagasser langt mer aggressivt enn det FN-systemet hittil har lagt opp til. Ved å øke produksjonen av fornybare energikilder til tjue prosent av totalt energiforbruk, øke andelen biobrensel i bilflåtens forbruk til 10 prosent og redusere energiforbruket med 20 prosent, skal EUlandene nå en total reduksjon av klimagassutslipp med tjue prosent innen 2020. Får EU med de andre OECD-landene på en internasjonal avtale vil utslippsreduksjonen økes til 30 prosent. Dette er ambisiøse målsetninger. Men det mest oppsiktsvekkende ved dem er at Det europeiske råd, EUs statsledere, har bestemt at disse kravene skal gjøres juridisk bindende. Det vil igjen si at Kommisjonen kan stille land som ikke oppfyller kravene for EF-domstolen og ilegge bøter til dem som ikke leverer. Tilsvarende vil det være for Norge, hvor EFTA-domstolen vil ha den samme funksjonen. Det er på dette grunnlaget man kan si at EU spiller en helt sentral rolle – og at vi antakelig ikke kunne oppnå de ambisiøse målsetningene om reduksjon i CO2-utslipp om det ikke var for EUs handlekraft og overnasjonale virkemidler. Alle Kommisjonens forslag skal imidlertid forhandles om og vedtas av EUs beslutningsorganer; Ministerrådet og Parlamentet – en prosess som er forventet avsluttet før sommeren 2009. I januarpakken fra Kommisjonen ligger det også en hvitebok om hvordan fangst og lagring av CO2 fra kraftproduksjon skal gjøres kommersielt lønnsomt innen 2020. Da må det koste mindre å fange og lagre CO2 enn å slippe den ut i atmosfæren. For å nå denne målsetningen ønsker EU å bygge ti til tolv demonstrasjonsprosjekter. Disse prosjektene skal gi industrien erfaringer med både forskjellige fangstteknologier og lagringsmuligheter. Demonstrasjonsprosjektene vil også føre til nødvendige kostnadsreduksjoner. Målet er at kvoteprisen på CO2 skal opp mot 40 euro – og prisen på CO2håndtering kommer ned mot 20 euro. Da er det ingen tvil om at CO2håndtering er lønnsomt for industri og kraftproduksjon. Men om vi på denne måten kan la det være opp til markedet å skape de nødvendige insentiver for CO2-håndtering er langt fra sikkert. Europakommisjonen har regnet ut at det både er billigst for industrien og mest effektivt med en lov som

60 Klimautfordringen kan mestres

2008


pålegger CO2-håndtering innen, for eksempel, 2020. Det kan vise seg at en slik lov også blir løsningen, dog først en gang etter 2010. Innføring av CO2håndtering vil spille en helt sentral rolle for Europas – samt USAs, Canadas og Japans, og ikke minst Kinas og Indias, muligheter for å gjennomføre store utslippsreduksjoner.

Bali-forhandlingene: Men tilbake til Kyoto-protokollen. For mens FNs klimapanel har fastslått at verden må redusere drivhusgassutslippene med mellom 50 og 85 prosent innen 2050 for å stabilisere klimaet, vil Kyoto-protokollen kun redusere utslippet med åtte prosent for perioden 2008–2012, og ingenting er bestemt for perioden etter 2012. Det er her Bali-toppmøtet i desember 2007 kommer inn i bildet. Forhandlingene på Bali var første store forsøk på å videreføre og forsterke Kyoto-protokollen. Resultatet var særdeles oppløftende, da landene kom til enighet om at en ny internasjonal klimaavtale skal forhandles frem i løpet av to år. Alle land, både USA og land med raskt voksende økonomi som Kina, India, Brasil, Sør-Afrika og Sør-Korea, skal være med på å innføre «målbare, rapporterbare og verifiserbare» tiltak for å begrense utslippene. Verdens ledere ble også enige om en liste over områder som man skal forhandle om. Den store utfordringen er hva den nye avtalen konkret skal inneholde – og i særdeleshet hvor mye hvert land skal begrense eller redusere sine utslipp. Dette skal forhandles om i arbeidsgrupper frem mot neste store konferanse som holdes i Poznan i Polen i desember 2008. Målet er at endelig avtale skal være klar til å signeres i København i desember 2009. Deretter vil minst halvparten av alle landene som har undertegnet avtalen måtte ratifisere den, altså integrere den i nasjonal lovgivning, før den kan tre i kraft. Her må vi ikke glemme at det var i lang tid usikkerhet om hvorvidt Kyotoavtalen i det hele tatt ville tre i kraft, etter at det ble klart at både USA og Australia nektet å ratifisere den. Til slutt stod det hele på Russland. Mens Bush-administrasjonen lovet store økonomiske bidrag for at Russland ikke

2008

Klimautfordringen kan mestres 61


skulle ratifisere avtalen, presset EU hardt på for det motsatte. EU måtte blant annet love å støtte Russlands kandidatur til Verdens handelsorganisasjon (WTO) for å overtale president Putin til å legge frem avtalen for den russiske nasjonalforsamlingen, Dumaen. For Putin var dette en viktig byttehandel. Medlemskap i WTO vil ha vidtrekkende positive følger for russisk økonomi, mens Kyoto-protokollen ikke får nevneverdige konsekvenser for Russland, siden landets folkerettslige forgjenger Sovjetunionen hadde svært høye utslipp i 1990.

København-avtalen: Det er to viktige prinsipper en ny klimaavtale må respektere. For det første må den unngå at det oppstår konkurransevridning mellom de industrialiserte landene. Man må unngå en situasjon hvor industrien kan flytte til andre industrialiserte land uten utslippsbegrensninger for å unngå kostnaden ved å redusere CO2-utslipp. EU legger nå opp til en ordning hvor produkter fra land uten klimatiltak kan ilegges en form for straffetoll ved import til EU. Ordningen skal gjelde fra 2014 og er først og fremst myntet på de landene som ikke har til hensikt å innføre tiltak – for å presse dem til forhandlingsbordet. For det andre må avtalen ikke legge begrensninger på utviklingslandenes evne og mulighet til å fortsette å vokse økonomisk. Det må med andre ord ikke være en avtale hvor de rike landene forlanger at andre land hindres i å nå opp til vår egen levestandard, når det er vi – de rike landene – som er årsaken til dagens klimautfordring. Dette gjelder særlig land som Kina, India og Sør-Afrika, men også alle andre utviklingsland. Selv om Kina i dag produserer mer CO2 enn USA, kan vi ikke pålegge Kina de samme krav til utslippsreduksjoner som USA og Norge. Det vil rett og slett ikke være rettferdig så lenge hver kineser slipper ut en brøkdel av hva en amerikaner eller nordmann gjør. Om vi skal driste oss til å se på hvordan en København-avtale vil se ut må vi ta utgangspunkt i en målsetning om, la oss si, 40 prosent reduksjon av

62 Klimautfordringen kan mestres

2008


klimagasser frem mot 2016. En byrdefordeling av denne reduksjonen må ta utgangspunkt i hvert lands tilbud om utslippsreduksjon. Skal avtalen få noen som helst virkning, må alle land forplikte seg til konkrete reduksjoner. Ingen land kan diktere andre land til å binde seg til reduksjoner eller begrensninger. Det man derimot kan gjøre, er å bryte ned utslippsreduksjonene i sektorer – og så se på hvilke muligheter hvert land har til å redusere utslipp innenfor hver sektor. Dette kan være avskoging, økt produksjon av fornybar energi, og fangst og lagring av CO2. Hvert land kan plassere sine utslippsreduksjoner innenfor disse tre kategoriene (de vil i praksis være mange flere). En annen tilnærming er å definere utslippsnivåer innenfor kraftproduksjon, tungindustri, transport osv. Denne fremgangsmåten vil kunne hjelpe oss til å definere behovet og kostnadene for forskjellige tiltak, særlig innen utvikling og implementering av lavkarbonteknologi. Klarer vi å definere behovet for utslippsreduksjon per sektor i alle land, kan vi lettere komme frem til kostnadene slike reduksjoner vil medføre. Mange har tatt til orde for et eget klimafond, hvor rike land betaler inn på et fond som kan gå til å finansiere utvikling av lavkarbonteknologi – både til rike og fattige land. G8-landene vil kunne gå i bresjen for denne fremgangsmåten. Fondet for å forhindre skogavvikling er allerede lansert. Likeledes er det ventet at statslederne til de åtte rikeste landene vil annonsere et fond for CO2håndtering på sitt møte i Hokkaido i juli 2008. Bellonas Aage Stangeland har regnet ut at en bred anvendelse av CO2-håndtering kan bidra til å redusere CO2-utslipp med 54 prosent i Europa, og 33 prosent på verdensbasis, innen 2050 i forhold til utslippene i 2007. Stangelands beregninger er nå publisert i Det internasjonal energibyråets (IEAs) drivhusgasspublikasjoner. Forøvrig har IEA regnet ut at verden trenger å bygge 135 kullkraftverk med CO2renseanlegg innen 2030 om CO2-håndtering skal kunne fjerne all CO2 fra kraftproduksjon basert på fossilt brensel innen 2050. Dersom G8-landene går inn for å møte IEAs utfordring kan dette bli et sentralt bidrag for å nå målsetningene i en København-avtale. For om de rike landene legger pengene

2008

Klimautfordringen kan mestres 63


på bordet og forplikter seg til å betale for utvikling av lavkarbonteknologi som CO2-håndtering, kan det åpne for at utviklingslandene kan forplikte seg til å stoppe veksten i CO2-utslipp. Vet Kina at rike land, via for eksempel et karbonfond i Verdensbanken, vil finansiere de ekstra kostnadene som fangst og lagringsanlegg for CO2 for tusen kullkraftverk vil innebære, vil kinesiske myndigheter til gjengjeld kunne gå med på en forpliktende utslippsgrense – og på lengre sikt en reell reduksjon. Det vil være et svært viktig skritt i riktig retning. Finansiering av ny teknologi og utslippsreduksjoner hos utviklingsland går hånd i hånd. Det må verden innse. Vi i den rike delen av verden – og særlig Norge, som tross alt har tjent vår velferd på at andre land har kjøpt olje og gass som har gitt store utslipp av klimagasser – må derfor stå for en stor del av innsatsen. Ved å utvikle fullskala teknologi for fangst og lagring av CO2, kan vi bringe kostnadene ved teknologien ned på et nivå som gjør det lønnsomt for andre land og selskaper å ta den i bruk. Slik kan vi bidra til å gi utviklingslandene redskapet de trenger for å redusere CO2-utslippene sine mens de vokser ut av fattigdommen. Samtidig vil vi kunne nyte godt av de inntektene eksport av lavkarbonteknologi vil generere. På denne måten vil vi kunne ta steget fra en situasjon der klimaløsningene er kostnadsdrivende og konkurransevridende til en ny hverdag der klimateknologi bringer inntekter og gjør oss mer konkurransedyktige.

Carpe diem: Sjelden har menneskeheten stått overfor en større utfordring enn de globale klimaendringene. Men aldri har verden vært bedre stilt for å takle dem. Vi er bedre organisert, med fora som FN for å forhandle frem avtalene og EU til å sørge for at de trår i kraft. Vi har teknologi som kan sørge for konkrete utslippsreduksjoner – og vi har ressurser i haugevis, selv om de er dårlig fordelt. Det eneste vi mangler er politisk vilje til å sette alle bitene sammen. Det vil ta tid. Men vi er på god vei til å lykkes.

64 Klimautfordringen kan mestres

2008


Litt fakta FNs klimapanel - Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC) - ble grunnlagt av FNs miljøprogram og World Meteorological Organization i 1988. Målet med IPCC er å komme fram med best mulig faglige kunnskaper om klimaendringer - og IPCCs rapporter er et viktig grunnlag for internasjonale samtaler om klimapolitikk og klimatiltak. FNs klimapanel (IPCC) ble etablert av Verdens meteorologiorganisasjon (WMO) og FNs miljøprogram (UNEP) i 1988. I 2007 kom FNs klimapanel med sin fjerde hovedrapport. FNs klimapanel (IPCC) har opplyst at totalt 800 bidragsytende forfattere og 450 hovedforfattere fra til sammen 130 land deltar i utarbeidelsen av den fjerde hovedrapporten. 2500 vitenskapelige eksperter deltar i høringene av rapporten. I sin oppfølgningsrapport til Tusenårsmålene fra 2005, anslo UNDP at andelen av befolkningen som drakk sikkert vann hadde økt fra 71 % i 1990 til 79 % i 2002 Globale temperaturøkninger på 3-4 grader kan resultere i at 330 millioner mennesker må flytte permanent eller midlertidig på grunn av oversvømmelser. Over 70 millioner mennesker i Bangladesh, 6 millioner i Nedre Egypt og 22 millioner i Vietnam kan bli rammet. En økning i temperaturen på 3 grader kan føre til at 20-30 prosent av artene på land blir utryddet. I dag produserer verdens rundt 440 atomreaktorer til sammen 463 000 MW eller nærmere 16 % av verdens elektrisitet.

2008

Klimautfordringen kan mestres 65


Kjernekraft - fremtidens energikilde? Av: Rolf Erik Tveten, medlem i miljøprogramkomiteen 66 Klimautfordringen kan mestres

2008

FOTO: WENER STOFFBERG | DREAMSTIME.COM


Kjernekraft er en av de største energikildene som finnes i verden. Svært mange land benytter seg av kjernekraft som energikilde, og kjernekraft står for 17 % av verdens energiproduksjon fordelt på 441 kjernekraftverk i 31 land. I Frankrike står den for hele 75 %, og i USA for 20 %. Fordelen med kjernekraft er høy effektivitet og lave klimagassutslipp. Den mengden energi et menneske bruker i løpet av et liv tilsvarer energien produsert fra Uran på størrelse med en tennisball, og fra energiproduksjonen kommer det ingen klimagassutslipp. Stor ressurstilgang gir i tillegg lav pris, men det finnes også ulemper med kjernekraft. Spesielt ved bruk av Uran etterlater man seg radioaktivt avfall som er svært helsefarlig for mennesker i flere hundre tusen år. I tillegg kan avfallet og teknologien benyttes til produksjon av kjernefysiske våpen, og en nedsmelting i atomreaktoren kan gi utslipp av radioaktivt avfall som kan true omkringliggende sivilisasjon. Teknologien rundt kjernekraft er i fremskritt, og det utvikles stadig nye løsninger for å forhindre at spredning av avfall skjer.

?

Rolf Erik Tveten er medlem i miljøprograkomiteen og sivilingeniørstudent ved NTNU.

foto: Vegard Bjørdal

Det finnes mange teknologiske fordeler og ulemper ved kjernekraft. På den ene siden gir kjernekraft ren, billig og sikker energi, og på den andre siden skaper det et avfallsproblem for fremtidige generasjoner og skaper et internasjonalt trusselbilde med tanke på kjernefysiske våpen. Når politikere skal ta et valg om de skal gå for eller i mot satsing på kjernekraft, så må de foreta både teknologiske og etiske vurderinger. Jeg har intervjuet to av Norges fremste eksperter på kjernekraft om både teknologi, etikk og eventuelle konsekvenser. ‒ Har vi rett til å etterlate oss radioaktivt avfall i flere hundretusen år? NB: Spørsmålet om langlivet radioaktivt avfall er kanskje den største utfordringen som kjernekraftindustrien står ovenfor i dag. Selv etter mer enn 50 år med kommersiell utnyttelse av kjernekraft er det ingen land som har en god løsning på plass. Sverige og Finland har kommet lengst med sine planer om et deponi for brukt atombrensel 500 meter ned i det stabile grunnfjellet. Men selv med en slik løsning vil fremtidig generasjoner i lang tid bli nødt til å forholde seg til det radioaktive avfallet.

2008

Klimautfordringen kan mestres 67


?

Nils Bøhmer er utdannet atomfysiker ved UiO. Han jobber som ekspert på kjernekraft i Bellona.

FOTO: BELLONA

?

Jon Samseth er en av Norges fremste eksperter på kjernekraft. Han er professor II ved institutt for kjemisk prosessteknologi på NTNU, og sitter i det internasjonale rådet for utredning av kjernekraft.

FOTO: HIAK

JS: Veldig mye av energiproduksjonen vår gir avfall. Fossile brensel er kjent for CO2, men det ikke alle vet er at det også er radioaktivt avfall knyttet til olje- og gassutvinning og ikke minst i kullkraftproduksjon. Dette er naturlig nok lite sammenlignet med det man har fra kjernekraft. Det som krever lang lagringstid og som kan representere en fare på lang sikt er isotoper som har halveringstid fra noen tusen år til 100 000 år. De som har lengre halveringstid vil normalt sett ikke representere noen strålefare. I et bærekraftperspektiv er det ikke riktig å overlate store mengder avfall til, i praksis, alle framtidige generasjonar. Dette gjelder uansett om det er radioaktivt avfall eller kjemisk avfall som CO2. I løpet av en slik periode vil ganske sikkert historien slette alle spor om dette avfallet. Om 100 generasjonar kan alt vere glemt. Det vil da ikke representere noen akutt strålebelastning, men heller et problem dersom det skulle diffundere ut og inn i biosfæren. ‒ Er ulykkesrisikoen og faren for spredning lav nok? NB: Selv om moderne reaktorer i dag er relativt trygge, har vi sett en rekke eksempler på at menneskelig feil og slurv har ført til flere alvorlige uhell og ulykker, blant annet i Sverige og Sellafield. Sommerens jordskjelv i Japan, som førte til et uhell ved verdens største atomanlegg, har vist at anlegg man trodde var sikre, ikke var sikre nok likevel. JS: Med ikke-spredning mener vi alt materiale som vi ikke har oversikt over eller har kontroll med og som kan tenkes å bli brukt med tanke på å skade mennesker og miljø. Sivil kjernekraft vil ikke produsere materiale som på en lett måte kan brukes i kjernevåpen. Sammen med kjernekraft er det tre emner som må vurderes; utvikling av kjernevåpen, skitne bomber og «forgifting» ved hjelp av radioaktive stoffer. Utvikling av kjernevåpen er relativt komplisert og kostbart slik at bare nasjonalstater kan tenkes å gjøre det. Det er ulike fremgangsmåter litt avhengig av hva slags bombe man ønsker å utvikle. Den enkleste bomben å lage er uranbomben. En skal merke seg det at man ikke trenger reaktor for å

68 Klimautfordringen kan mestres

2008


lage en uranbombe. Det man trenger, og det vanskelige steget, er et stort og kostbart anlegg for å opprike naturlig uran til den riktige konsentrasjonen av isotopen uran-235. I framtiden vil dette kunne bli enklere siden man har utviklet laserteknologi som vil gi mindre anlegg og dermed anlegg som er vanskeligere å oppdage. Skal man lage bomber basert på plutonium vil man lage en spesiell type reaktor for det formål å produsere plutonium med det riktige innholdet av plutonium-239. Det er altså i dag ikke nødvendig med kjernekraft for å utvikle kjernevåpen. En nasjon som ønsker det vil utvikle kjernevåpen uavhengig av om de har kommersielle reaktorar eller ikke, men dersom man har kommersiell kjernekraft så har man også kunnskapen som trengs for å lage bombemateriale. Skitne bomber er bomber med konvensjonelt sprengstoff som sprer radioaktivt materiale utover et område. Avhengig av hva slags materiale det gjelder vil det føre til at området blir utilgjengeleg og forgiftet i lengre tid. I motsetning til kjemiske gifter er stråling lett å måle slik at man ganske umiddelbart kan iverksette tiltak. I prinsippet kan alt radioaktivt materiale brukes til skitne bomber, men det er helst isotoper med relativ kort halveringstid (100 år) som er av interesse. Spaltingsstoffet fra en reaktor er godt egnet til dette formålet. En som ønsker å lage en skitten bombe tar det som en måtte få tak i uten større kravspesifikasjoner. Grupper som kan tenkes å gjøre det har neppe tilgang på avansert utstyr slik at de vil utnytte det de får tak i. Der det er tilgang på materiale er mellomlagringsperioden, altså etter at brenselet har kommet ut av reaktoren, men før det blir sluttlagret.

!

Uran: Uran er et grunnstoff som er utgangspunktet for produksjon av all kjernekraft i Vesten. Avfallet fra slik kjernekraft er radioaktivt i flere hundretusener av år, og det stilles derfor svært store krav til sikker lagring. Det mest moderne urankraftverket som til nå er bygd ligger i Finland og heter Olkiluohti 2. Dette kjernekraftverket kan tåle en flystyrt med et Boeing 747 uten fare for nedsmelting eller kjernefysiske utslipp. Den største ulempen knyttet til Urankraftverk er at teknologien rundt selve anrikingen av stoffet, slik at det blir radioaktivt og kan forbrennes inne i reaktoren, også kan brukes til å lage kjernefysiske våpen. Derfor er man svært restriktiv med utbredelsen av Urankraft, og dette kan gi store politiske konflikter som kan føre til krig, i verste fall krig med atomvåpen.

I normale samfunn vil det være nesten umulig å få tak i brukt reaktorbrensel. Det er når den indre strukturen i et samfunn bryter sammen at godt organiserte grupper utenfor kontroll kan komme inn å få tak i avfall. Det er

2008

Klimautfordringen kan mestres 69


!

Thorium: Thorium er et grunnstoff som til nå nesten ikke er brukt i kjernekraft. Det finnes eksempler på bruk i India, men ikke i en slik form at teknologien kan kommersialiseres. Thorium kan tas i bruk med tilsvarende teknologi som Uran fordi man kan kombinere produksjon av isotoper fra Thorium og Uran slik at forbrenningen forblir den samme, mens avfallet blir mindre radioaktivt.

ikke slik at det bare er å gå inn å ta radioaktivt materiale. Man må ha ganske kompliserte skjermingstiltak for å kunne gjennomføre ein slik operasjon, både når det gjelder uttak, transport og ikke minst for å lage bomben. Man regner med at når avfall er sluttlagret vil det bli for vanskelig tilgjengelig for uønsket bruk. Mengden materiale i en skitten bombe kan være ganske lite; noen få gram vil være nok til å forurense et stort område. Derfor er det andre kilder som er lettere å få tak i enn brukt reaktorbrensel som vil være mer attraktivt som bombemateriale, for eksempel der radioaktivt materiale er brukt til medisinske formål. Det siste problemet, som ikke har fått så mye oppmerksomhet, er forgifting ved hjelp av radioaktivt materiale. Her ønsker man å bruke kortlivede isotoper med halveringstider opp til noen 10-talls dager. Effekten blir at den som blir forgiftet ikke merker noe med det samme, men strålingen vil gradvis ødelegge cellene i kroppen og vedkommende vil miste livet i løpet av dager eller opp til en måned. De stoffene som her er aktuelle er ikke de samme som man vil bruke til skitne bomber. Den letteste måten å skaffe denne typen materiale er å lage det enten i en reaktor eller i moderne anlegg som lagar radioaktive legemiddel. Men problematikken blir etter hvert mindre og mindre knyttet til kjernekraft og reaktorer siden det ofte er veldig små mengder (mikrogram) som altså kan lages uten reaktor. Kostnaden for disse nye maskinene er ganske stor og det vil kreves et visst nivå av organisering og kunnskap for å få dette til. ‒ Er skadeomfanget ved ulykker redusert tilstrekkelig? NB: Nei, ikke etter min mening, siden erfaring har vist at menneskelig feil og slurv har vist seg umulig å forsikre seg mot.

70 Klimautfordringen kan mestres

2008


JS: Det er mange typer ulykker som kan oppstå i kjernekraft. Det som er problemet er ulykker der radioaktivt materiale kommer ut av kontroll. Når det gjelder reaktorer så kan det oppstå ulykker som er katastrofale. Derfor er det omfattende krav til design av systemet for å unngå at ulykker skal skje. Nye reaktorer regner man med er mange ganger tryggere enn de gamle som er i dagens reaktorar. Sannsynligheten for er en ulykke er derfor ekstremt liten i framtidens kjernekraft. I enkelte reaktordesign er enkelte typer ulykker fysisk umulig. Dette blir ofte omtalt som idiotsikre rektorer. Men her må man ikke bli lurt. At en hendelse ikke kan skje betyr ikke at en annen hendelse ikke kan skje. Man skal alltid ta høyde for at en ulykke kan skje. Her har man lært av de to ulykkene vi har hatt. I Tsjernobyl fikk man store utslipp av radioaktivt materiale. Fra Three mile island kom det så godt som ingenting ut (bare fisjonsgasser) og det er ikke påvist skade på mennesker eller miljø rundt reaktoren. Derfor tar man høyde for verst tenkelige ulykker ved design av nye reaktorer. Målet er at ingenting skal slippe ut for eksempel ved en fullstendig nedsmelting av kjernen. Det er derfor trygt å si at for alle praktiske formål er ny, vestlig reaktorteknologi trygg. Alvorlige ulykker vil skje ekstremt sjelden og dersom det skulle skje så vil konsekvensen for mennesker og miljø være minimal.

Den svakeste siden ved moderne kjernekraft er reprosesseringsteget. Her er det store mengder væsker involvert. Vi har hatt ulykker der væske med oppløst radioaktivt materiale har rent ut (Sellafield). Men siden en lekkasje ikke har den samme spontanitet som en reaktorulykke så har det ikke fått samme fokus. Her trengs en god del forsking internasjonalt.

2008

!

Mer om Thorium: Det mest interessante rundt Thorium er derimot det man kaller Rubbia-reaktoren. Denne ble utviklet av Carlo Rubbia, som fikk Nobelprisen i fysikk i 1986. Her bruker man isotoper av Thorium i kjernekraftverket. For å få til nedsmelting og energiproduksjon sender man hurtige nøytroner inn i Thoriumkjernen som gjør isotopene tilstrekkelig radioaktiv. Dette gir store fordeler fordi man får en lagringstid på atomavfallet som begrenses til 5-700 år. Samtidig reduserer, og tilnærmet eliminerer, man faren for nedsmelting og bruk i kjernefysiske våpen. På toppen av det hele er det mulig å reinjisere Uranavfall eller avfall fra produksjonen direkte. Dette er en teknologi som ligger anslagsvis 30 år frem i tid, men som krever forskningsmidler og satsing i dag for å kunne bli kommersiell. Reservene av Thorium anslås til å være tre ganger større en de samlede Uranforekomstene. 15 % av verdens Thoriumreserver finnes i Norge, nærmere bestemt i Telemark.

Klimautfordringen kan mestres 71


!

Et grunnstoff består av et eller flere atomer av samme type. Et atom består av en positiv kjerne, med negativt ladde elektroner som svever rundt og danner et skall. En atomkjerne består i hovedsak av nøytroner, som ikke har noen ladning, og protoner som er positivt ladd. Akkurat som en magnet fester seg til kjøleskapet holder atomene seg sammen på grunn av motsatte ladninger i kjernen og skallet. En isotop er en variant av et atom hvor man legger til eller fjerner nøytroner. Dette gjør man for å anrike Uran og Thorium, fordi ulike isotoper har ulik radioaktivitet som avgjør hvor nyttig det er i for eksempel kjernekraftverk.

‒ Er IAEAs kontrollregime godt nok? NB: Nei, land som Israel, India og Pakistan er bevis på at kontrollregimet ikke har vært sterkt nok. I det siste har vi sett at Nord-Korea har gjennomført en kjernefysisk prøvesprengning, samt at det internasjonale regimet så langt ikke har stoppet Iran sitt atomprogram som kan ha militære hensikter. JS: Alle som har underskrevet ikke-spredningsavtalen har godtatt IAEA som kontrollorgan. Det betyr at man må kunne gjøre greie for alt radioaktivt materiale knyttet til kjernekraft. Men IAEA er bare et overvåkings- og kontrollorgan. De kan ikke gå inn for å ta kontroll over reaktoranlegg eller radioaktivt materiale. En nasjon som ønsker å trekke seg fra ikkespredningsavtalen kan fritt gjøre det. Men i så fall vil det bli sett under sterkt internasjonalt press for at de ikke skal gjøre det. I praksis kan små land derfor neppe klare å stikke seg unna over lang tid. Større nasjoner derimot kan klare å utvikle våpen dersom ikke andre nasjoner griper fysisk inn for å hindre det. Men det er ikke bare i kjernekraftsammenheng det er radioaktivt materiale i omløp. IAEA har for eksempel ikke oversikt over radioaktivt materiale i ulike strålingskilder. Dette materialet kan brukes i skitne bomber. IAEA bør derfor få større overnasjonal makt og man bør legge en del områder som i dag ikke er innenfor IAEAs regime under IAEA-kontroll. ‒ Skal alle land få lov til å ta i bruk kjernekraft? NB: Dagens kontrollregime er ikke i stand til å håndtere at flere land tar i bruk kjernekraft. Utfordringen i dag er å utvikle mekanismer som hindrer eksisterende land med kjernekraft i å utvikle kjernevåpen, samt å hindre at det kjernefysiske materialet som finnes i verden i dag, ikke faller i gale hender. JS: Det er mange nye land som ønsker å bli kjernekraftnasjoner, både for å produsere elektrisitet og for å produsere ferskvann til matvareproduksjon. Mange av disse landene ligger i Afrika og i Midtøsten. Flere av disse er

72 Klimautfordringen kan mestres

2008


folkerike nasjoner med lavt utdanningsnivå og høyt korrupsjonsnivå. Disse landene har sitt rettmessige krav på å bygge opp kjernekraft på lik linje med utviklede nasjonar. Det som gjør det hele problematisk er kravet til kunnskapsnivået man må ha for å kunne operere en trygg kjernekraftindustri og ikke-spredningsproblematikken spesielt knyttet til avfallet. Mange innser det etiske dilemmaet her. Derfor har man utviklet reaktorer som ikke trenger omfattende menneskelig inngripen i levetiden til reaktoren (IRIS). For større kraftverk kan det være aktuelt å la større internasjonale selskap stå for driften av anlegg på samme måte som det er internasjonale oljeselskap som står for olje- og gassproduksjonen i de samme landene. Avfallet bør ikke lagres, men flyttes til områder som er bedre egnet fysisk og med stabile politisk system. ‒ Skal vi sette krav til de landene som vil ta i bruk kjernekraft? NB: For å sette krav må det finnes et kontrollregime som kan håndheve kravene. Et slikt regime finnes ikke i dag, og det vil derfor være meningsløst å fremsette flere krav enn det som finnes i dag. JS: Det er viktig å la alle land bli behandlet likt. For å ha trygg kjernekraft må det derfor stilles de samme generelle kravene til alle land. Land som bare delvis kan oppfylle kravene må derfor bli avgrenset til visse løsninger. For eksempel kan drift av reaktorene skje ved hjelp av internasjonale selskap og det kan kreves at avfallet ikke lagres i landet. Store internasjonale kjernekraftselskap tenker i retning av at man ikke kjøper brenselet, men leier det i en viss tid. Brenselet kan få stor økonomisk verdi dersom det blir resirkulert. Det er derfor interessant økonomisk å utvikle et leiemarked for brensel. ‒ Skal man sette krav til teknologi med tanke på lagringstid av atomavfallet? NB: Jeg synes det er viktigere at man utvikler og tar i bruk løsninger for det

2008

Klimautfordringen kan mestres 73


langlivede avfallet man har i dag. For å redusere lagringstiden for atomavfall, vil man måtte benytte seg av reprosessering av det brukte brenselet. Så langt har erfaringen med reprosessering vist at det skaper flere problemer enn det løser. JS: De fleste land i dag kjører brenselet bare en gang gjennom reaktoren for deretter å lagre avfallet uten reprosessering. Dette er relativt enkelt teknologisk. Men sidan vi i dag har nok kunnskap til å kunne resirkulere og brenne en stor del av avfallet bør man kommersialisere denne teknologien. Det er to viktige komponenter for å få dette til; ny reaktorteknologi og ny reprosesseringsteknologi. Den nye reaktorteknologien det er snakk om er både 3. og 4. generasjonsreaktorer. Dette skjer internasjonalt og India er først ute med sine natriumkjølte reaktorer. Når det gjelder ny reprosesseringsteknologi så ønsker man å komme bort fra væskeprosesser. Aktuell teknologi er pyrokjemisk reprosessering. Her er det i dag mindre internasjonal innsats enn på reaktorsiden. Innenfor bilindustrien har polikerne i mange land stilt krav til utslipp. Politikerne og miljøorganisasjonene bør gjøre tilsvarende for kjernekraftindustrien. For eksempel bør sluttlagring av avfall ikke inneholde mer enn x deler fertilt og fissilt materiale. Det vil tvinge fram ny kommersiell reprosesseringsteknologi. ‒ Er det riktig å holde oppe bruken av fossile og «fornybare» brensel der utslippsvolumet er så stort at man aldri kan håndtere det? NB: Det er i hvert fall feil å ikke utvikle rense- og deponeringsteknologi for utslippene fra fossile brensel, som uansett kommer til å være den viktigste energikilden i uoverskuelig fremtid. JS: Alle er enige i at man ønsker å redusere utslipp ved forbrenning av både fossilt og «fornybart» organisk materiale. I tillegg til CO2 er det mange mer eller mindre skadelige stoffer som blir produsert. Det er nå et stort press på å lagre CO2 i stedet for å la det gå ut i atmosfæren. Men vi må huske på at CO2

74 Klimautfordringen kan mestres

2008


består av C fra brenslet og O2 fra lufta. Det betyr at vi må lagre ca 3 ganger så mye som vi tar ut. I en kullkraftnasjon som Danmark er utslippet av CO2 i overkant av 10 tonn pr person pr år. Som et tankeeksperiment kan vi tenke oss at i dag så er utslippene ett tonn CO2 pr person pr år. Det vil gi 6 000 000 000 tonn CO2 pr år globalt. La oss regne med at vi på en eller annen måte i et lager klarer å lagre 1 tonn pr kubikk. Det betyr at vi hvert år må lagre 6 000 000 000 m3 CO2. Det tilsvarar 6 kubikkilometer. Dette er enormt og vi må finne og sette i drift dette hvert år. Disse overslagene er i tillegg veldig konservative.

!

Staten har direkte deltakerandeler i 113 utvinningstillatelser og 12 interessentskap for rørledninger og landanlegg.

I dag snakker vi lite om kravene til et lager for CO2. Noen snakker om at det må holde i 1 000 år, og at akviferer på sokkelen er gode deponi. Vi vet at dersom CO2 skulle lekke ut så vil en konsentrasjon på rundt 10 % være en dødelig dose. Det betyr at man ikke kan ha lager nær folkerike områder. Videre er det mange land som ikke har egnede geologiske formasjoner. Et av de landa som mange hevder kommer i denne kategorien er Kina. Skal det i det hele tatt være noen vits i å lagre så må man stille like strenge krav til et CO2-lager som til et lager for dagens kjernekraftavfall. Det vil si at vi må kunne garantere det i 100 000 år. ‒ Er det riktig å la være å ta i bruk den energikilden som historisk sett har krevd færrest menneskeliv? NB: Her er det alt for mange usikkerhetsfaktorer knyttet til faktiske dødsfall til at dette er en relevant problemstilling. Når det gjelder Tsjernobyl vil man for eksempel aldri få vite hvor mange som faktisk døde eller fikk betydelig nedsatt livskvalitet. Blant annet har man ingen fornuftig helsestatistikk for de nær 1 million menneskene som ble brukt i slukkings- og oppryddingsarbeidet etter Tsjernobylulykken. Dette er den gruppen som fikk størst stålingsbelastning som følge av ulykken, og som etter ulykken ble spredt over hele det gamle Sovjetunionen.

2008

Klimautfordringen kan mestres 75


JS: Etikk går blant annet ut på å ha respekt for menneskeliv. Bruk av fossilt og «fornybart» brensel krever mange menneskeliv. Det skyldes at for å ta disse ut så er det store volum som må produseres. Det krever stor menneskelig innsats. I media hører vi bare om de største ulykkene. Det er mange små ulykker som bringer tallet opp. Det andre aspektet er at for å nyttiggjøre seg energien i fossilt og «fornybart» brensel så utnytter man ofte forbrenning i en eller annen form. I tillegg til CO2 er det mange skadelige utslipp fra denne prosessen, det kan blant annet være NOx og partikler. Riktignok kan mye av dette renses under optimale forhold, men slik er det ikke alltid. Det er disse utslippene som gjør at man får veldig høye dødstall for fossilt og fornybart brensel. Dette er grunnen til at på mange plassar i USA er vedfyring forbudt. Av de store energikildene er det derfor bare kjernekraft som ikke involverer forbrenning i noe større omfang. Hadde man lagt vekt på å redusere tallet på tapte menneskeliv og gi folk renere luft, så ville man seriøst vurdert kjernekraft til fordel for andre energikilder. ‒ Er det riktig å presse fram energiineffektive løsninger som bioenergi, fjernvarme og hydrogen når vi har kjernekraft tilgjengelig? NB: Det er riktig å satse på de energiløsningene som gir ren og fornybar energi i størst mulig grad. På grunn av problemene med det radioaktive avfallet og risikoen for spredning av atomvåpenteknologi er det ikke riktig å presse frem kjernekraft. JS: Satsingen på disse alternativene skyldes at det i dag er politisk korrekt og at man ikke ønsker å bygge ut kjernekraft. Men i en verden som mangler energi så er det viktig å produsere, transportere og utnytte energi på en effektiv måte. Energiineffektiv bruk vil gå ut over de som har minst fra før ved at energien blir unødigvendig dyr. I stedet for å ønske elektrisitetsprisene

76 Klimautfordringen kan mestres

2008


til et høyere nivå, burde det politiske målet være å få ned prisen på energi og sette strenge krav til energieffektiv bruk. Epilog Kjernekraft er uten tvil en del av fremtidens energikilder. Samtidig må vi huske at utfordringene i forhold til ikke-spredning av avfall og kontrollregimer er formidable. Derfor bør vi satse på utvikling av moderne kjernekraft slik at vi kan finne løsninger som gjør det svært vanskelig å utnytte teknologien med onde hensikter. Vi må også sørge for at IAEA får nok overnasjonal makt til at de kan gripe inn ovenfor nasjonalstater som bryter med ikke-spredningsavtalen. Klarer vi dette, så vil kjernekraft kunne være med på å berge klimaet i fremtiden!

2008

Klimautfordringen kan mestres 77


Brann i livets bibliotek Av: Lars Haltbrekken, leder i Norges Naturvernforbund 78 Klimautfordringen kan mestres

2008

FOTO: ANTHONY HATHAWAY | DREAMSTIME.COM


De siste 50 årene har vi mennesker ødelagt mer av naturrikdommen enn det som ble ødelagt fra tidenes morgen og frem til for 50 år siden. Dette var en av konklusjonene i en FN-studie fra 2005. Vi står rett og slett ovenfor den største utryddelsen av plante- og dyrearter siden dinosaurene forsvant for 65 millioner år siden. Livets bibliotek står i brann. Og det verste er at vi ikke vet hvilke konsekvenser dette kan ha for oss. Utryddelse av arter kan føre til problemer for matproduksjon, vannkvalitet og klimaet. Det biologiske mangfoldet er essensielt og ingenting er overflødig, hevder forskerne. De oppdager at jo flere av naturens prosesser som studeres, jo flere arter viser det seg at prosessene er avhengige av. Dette funnet må få stor betydning for politikken, fordi menneskeheten er avhengig av mange avgjørende tjenester fra økosystemene. Hvis ikke dette får konsekvenser for politikken, kan vi stå ovenfor en utryddelse som blir skjebnesvanger. I 2002, på det tredje verdenstoppmøtet om miljø, forpliktet Norge og en rekke andre land seg til å stanse tapet av naturrikdommen innen 2010. Fem år etter er det lite som gir grunn til optimisme.

?

Lars Haltbrekken har vært leder i Norges Naturvernforbund siden 2005 og har tidligere vært leder i Natur og Ungdom.

FOTO: AUDUN GARBERG

Selv om to regjeringer og et Storting her i Norge har sluttet seg til målet finnes det ingen plan for hvordan vi skal stanse tapet. Takket være Naturvernforbundet i Halden ble det satt fokus på den siste gjenlevende populasjonen av sommerfuglen Klippeblåvinge, da de klaget på reguleringsplanen som berørte artens leveområde. Hadde ikke Naturvernforbundet reagert er det ikke sikkert sommerfuglen ville blitt berget. Er det virkelig så dårlig stilt med artsvernet i Norge at artene er avhengig av frivillig innsats for å overleve? Ting kan dessverre tyde på det.

Inngrep skaper barrierer og ødelegger arters livsmiljø Tradisjonelt har det vært inngrep i naturen som har bidratt sterkest til truslene mot det biologiske mangfoldet. Utbygging av byer, veier, kraftlinjer, vannkraft, jernbane, hyttefelt og andre tekniske inngrep i naturen har splittet

2008

Klimautfordringen kan mestres 79


opp arters leveområder, forhindret dem i å spre seg og i enkelte tilfeller sikre en levedyktig bestand. Riksvei 7 og jernbanen over Hardangervidda er for eksempel en barriere mot villreinen. Rundt hundreårsskiftet kunne om lag halvparten av Norges areal regnes som villmarkspreget; det vil si at det var mer enn fem km til tunge tekniske inngrep. I dag har vi bare i underkant av 12 prosent igjen av slike naturområder. Siden inngrep har vært den største trusselen mot naturrikdommen er også vern gjennom for eksempel opprettelse av Nasjonalparker et viktig virkemiddel for å forhindre inngrep. Norge har i dag vernet i overkant av 14 prosent av fastlandsarealet. Det meste av dette befinner seg over tregrensa; i fjellet. Kartene på siden viser tapet av villmark i Norge i løpet av forrige århundre.

Vassdrag Ni av verdens 20 høyeste fossefall i verden befinner seg i Norge. Syv av disse er påvirket av kraftutbygging. Over 70 prosent av de største vassdragene våre er regulert. Likevel har Norge et bredt og mangfoldig spekter av forholdsvis urørt vassdragsnatur sammenlignet med andre land i Europa. Norske elver er særegne. Få steder i verden er det så bratt og så vått som her. Mye nedbør og store høydeforskjeller gjør vassdragsnaturen rik og variert. Samtidig vet vi at mye av vassdragsnaturen har gått tapt til fordel for kraftutbygging. Mange arter er avhengige av livsmiljøet langs elvene. Enkelte arter er for eksempel helt avhengige av en vedvarende liten dusj fra fossen for å overleve. Det sier seg selv at disse forsvinner dersom vi tørrlegger fossen. Å ta vare på vassdragsnaturen er viktig for å stanse tapet av naturmangfoldet. Noen av de sterkeste naturvernkonfliktene i Norge har vært knyttet til neddemming av vassdrag. Vi har idag vernet 387 vassdrag eller deler av vassdrag mot kraftutbygging. Dessverre er ikke regelverket strengt nok til å forhindre andre inngrep i vassdragene, slik som for eksempel veibygging. I dag er det bred enighet om at de store vannkraftutbyggingenes tid er forbi. Det betyr ikke at truslene mot den gjenværende norske vassdragsnaturen er

illustrasjoner: nve

80 Klimautfordringen kan mestres

2008


forbi. I dag planlegges det et høyt antall småkraftverk rundt om i landet som i verste fall kan bety slutten for enkelte arter. Det store problemet med disse utbyggingene er summen av dem. Hver for seg trenger de ikke å ha veldige negative følger, men samlet sett er de en trussel. Derfor er det viktig å få et lovverk som kan se disse utbyggingene i sammenheng, noe som finnes i dag. Kartet under er hentet fra Norges Vassdrags- og Energidirektorat og viser potensialet for småkraftutbygginger i Hordaland. illustrasjon: nve

Skog Omlag halvparten av artene vi tror befinner seg i Norge og halvparten av de såkalt rødlistede artene, det vil si arter som i større eller mindre grad er truet, finner vi i skogen. Det meste av skogen er påvirket av menneskelig aktivitet og under en prosent er urskog. Derfor er bevaring av skog noe av det viktigste vi gjør iforhold til å ta vare på naturrikdommen. Skogforskere mener vi må verne omlag 4,6 prosent av skogen vår de nærmeste årene for å ta vare på artene. I dag har Norge vernet 1,4 prosent. Svenskene og finnene har til sammenligning vernet 4-5 prosent av sin skog. Med regjeringens tempo vil det ta oss over 40 år å få vernet de skogområdene som forskerne mener er helt nødvendig for å ta vare på de truede artene i skogen.

2008

Klimautfordringen kan mestres 81


Stortinget har bestemt at skogvernet skal følge de faglige anbefalingene fra Skogforsk og NINA. Disse institusjonene påpeker at de virkelig store, sammenhengende områdene med verdifull skog utgjør den betydeligste mangelen i norsk skogvern, at det er svært få slike områder igjen, og at de må vernes der de finnes. Store områder vil blant annet tåle omfattende skogbranner eller stormfellinger uten at hele området går med. I noen store skogområder vi har igjen finner vi en uvanlig høy artsrikdom og mange funn av hver art. Dette gir oss en ekstra god mulighet til å sikre disse artene og gi dem gode levevilkår. Fragmentering og reduksjon av leveområder utgjør den største trusselen mot artsmangfoldet.

Nytt lovverk er nødvendig Naturmangfoldet er livsviktig og uerstattelig. Vi mennesker er ikke bare avhengig av naturmangfoldet; vi er en del av det. Når alt kommer til alt er det mangfoldet i naturen som gir oss muligheter til å spise oss mette, leke og tjene penger. En fattig natur er ikke bare kjedelig – den slutter også å beskytte menneskene. Ødelagt natur vil få problemer med å reparere skader som følge av ny forurensing, ekstremt vær og andre påkjenninger. I dag forsvinner arter mellom 100 og 1000 ganger raskere enn det som er naturlig. Selv om vi fremdeles vet alt for lite om hvilke arter vi har i Norge så er det klart at 3800 (Norsk Rødliste 2006) arter i norsk natur trenger beskyttelse dersom de ikke skal forsvinne. Kunnskapen om artsmangfoldet er mangelfull. Vi kjenner tilstanden til omtrent halvparten av de kjente artene i norsk natur, og bare en tredjedel av de artene vi antar at finnes i norsk natur. Om vi ikke får dekket de enorme kunnskapshullene vi har blir vi heller ikke i stand til å stanse tapet av artsmangfoldet. Hvis vi ikke vet hva som er truet vet vi heller ikke hva vi skal ta spesielle hensyn til, eller hvordan vi skal gjøre det. 1000 av de arter som er kartlagt statusen til er kritisk eller sterkt truet. Disse

82 Klimautfordringen kan mestres

2008


trenger umiddelbare vernetiltak. 84 kjente arter er allerede utryddet. For godt. Vi har ikke råd til å miste flere. Stortinget vedtok i 2003 at vi skal stanse tapet av arter i norsk natur innen 2010. En god naturmangfoldlov kan bli avgjørende for arbeidet med å stoppe tapet av biologisk mangfold. For å kunne bli et slikt effektivt verktøy må loven slå fast at: ■ Naturhensyn overordnes andre hensyn (på linje med menneskerettighetene) ■ Alle kommuner skal ha miljøkompetanse ■ Verdifulle og sjeldne naturtyper får status som utvalgte naturtyper ■ Naturverdiene i vernede områder aktivt ivaretas og brukes ■ Introduksjon av aggressive fremmede arter forbys Dagens naturvernlov ble vedtatt i 1970. Samfunnet har endret seg dramatisk siden den gang. Nordmenns forbruk er syv ganger høyere i dag. Samfunnstrender som byspredning, veibygging og intensivering av landbruket undergraver livsgrunnlaget for arter i Norge. Summen av disse endringsprosessene gjør situasjonen enda mer dramatisk. Invasjon av fremmede arter og globale klimaendringer vil gjøre problemene enda større i fremtiden. Naturvernloven er ikke laget for å hamle opp med dagens utfordringer. For å nå Stortingets mål om å stoppe utryddelsen av arter trenger vi en ny og slagkraftig Naturmangfoldlov. I 2004 leverte et offentlig nedsatt utvalg sitt forslag til ny Naturmangfoldlov, i Norsk Offentlig Utredning nr. 28, 200. Utvalget foreslo å modernisere naturvernarbeidet i tråd med prinsipper utviklet i internasjonale avtaler de siste tiårene. Dette innebærer at kunnskap om naturens prosesser skal vektlegges når viktige beslutninger fattes og at både vern og mer bærekraftig bruk må til for å redde artsmangfoldet. Mange av detaljene i den nye loven vil bli viktige i kampen for å ivareta naturmangfoldet. Dersom den nye loven skal bli et effektivt verktøy for å hindre utarming av naturmangfoldet er likevel de fem følgende punktene viktigst.

2008

Klimautfordringen kan mestres 83


Fem hovedkrav til ny Naturmangfoldlov 1.Hensynet til naturmangfold må overordnes alle andre hensyn! Naturen tar ikke skade av at vi bruker den; den ødelegges når inngrepene er så omfattende eller alvorlige at økosystemene slutter å fungere. Hver enkelt person og bedrift kan ikke forutse hvordan deres samlede handlinger kan skade naturmangfoldet. Alle offentlige organer; Storting, regjering og kommunestyrer må få ansvar for å legge mest vekt på naturhensyn når beslutninger med konsekvenser for naturmangfoldet skal tas. Norge er forpliktet av internasjonale miljøavtaler som sier at all myndighetsutøvelse skal bygge på naturkunnskap, prinsippene om å være føre var, la den som skader miljøet betale for det og ta hensyn til samlet belastning for de enkelte arter og naturtyper. For å sikre at disse prinsippene overholdes i praksis må Naturmangfoldloven gis overordnet juridisk status i forhold til annet lovverk. I tillegg til EØS-avtalen er det bare menneskerettighetene som i dag er juridisk overordnet andre norske lover. Menneskerettighetene er livsviktige for oss som lever i dag. Det samme er naturmangfoldet. Både ivaretakelse av naturmangfoldet og overholdelse av menneskerettighetene er avgjørende for livskvaliteten til alle som kommer etter oss. Utvalget foreslo at loven skal gjelde på alle samfunnsområder, men ikke å gi den en overordnet juridisk stilling. De mente heller at andre lover måtte revideres for å ta opp i seg hovedpunktene fra Naturmangfoldloven. *

2.Verdifulle og sjeldne naturtyper må gis status som utvalgte naturtyper! Utvalget som laget forslaget til ny Naturmangfoldlov foreslo at regjeringen skal kunne gi bestemte naturtyper status som utvalgte naturtyper. Dersom forekomsten av en naturtype minker, dens økologisk tilstand er skadet, den er av vesentlig verdi for det biologiske mangfoldet, har en vesentlig andel av sin utbredelse i Norge, eller er omfattet av internasjonale forpliktelser skal den kunne gis status som utvalgt. Elveoser, våtmarker og kulturlandskap formet

84 Klimautfordringen kan mestres

2008


av beite er blant naturtypene som kan tjene på å bli utvalgte. Denne ordningen skal sikre at menneskelig aktivitet som truer naturtypen begrenses, og fremme menneskelig aktivitet som ivaretar den. Utvalgte naturtyper er ikke vernet, men sikrer at enkelte områder gis ekstra oppmerksomhet og oppfølging. Det er regjeringen som til slutt skal definere de utvalgte naturtypene, men kommunene må få en avgjørende rolle både når det gjelder å velge ut og ta vare på disse naturtypene.

3.Alle kommuner må ha miljøkompetanse! I dag er endret arealbruk den viktigste trusselen mot biologisk mangfold. Det er i stor grad kommunene som styrer hvordan områdene innenfor deres grenser skal brukes. Likevel er det få krav til hvordan naturhensyn skal vektlegges i forhold til andre hensyn. De siste årene har kommunene blitt flinkere til å kartlegge naturverdiene sine, men få har en god og fullstendig oversikt over naturmangfoldet de forvalter. Mindre enn 10 prosent av kommunene har en egen ansatt med miljøansvar, og de som har delte stillinger jobber stadig mindre med miljø. Kommunene må kartfeste forekomstene av utvalgte naturtyper og gi disse områdene den beskyttelse som trengs for å unngå forringelse av deres utbredelse og økologiske tilstand. Alle kommuner må basere sine beslutninger både på vitenskapelig kunnskap og erfaringsbasert kjennskap til lokal natur og naturprosesser. Dette vil bare bli mulig dersom kommunene har egne ansatte med miljøkompetanse og -ansvar. På samme måte som alle kommuner er pålagt å ha en lege må de også pålegges å ha ansatte med miljøkompetanse. Dersom kommunenes naturkunnskap økes vil de også kunne gis større ansvar for å forvalte sin egen natur. Kommunen bør ha en nøkkelrolle i prosessene når enkelte naturtyper skal gis status som utvalgte og ved utforming av tiltakene for å ta vare på disse. Utvalget er dessverre lite konkrete når det gjelder kommunenes rolle for gjennomføring av loven. Ettersom kommunene har stor makt

2008

Klimautfordringen kan mestres 85


over arealpolitikken i Norge er det avgjørende at de får en klar rolle i gjennomføringen av loven. I tillegg til at kommunenes kunnskap om naturmangfold bør økes er det også viktig å tillegge dem mulighet til å være med å påvirke hvilke naturtyper som skal få status som utvalgte. 4. Naturverdiene i vernede områder skal aktivt ivaretas og brukes! Ifølge Riksrevisjonen er 30 prosent av verneområdene som er opprettet i Norge truet. Unike naturområder er altså i ferd med å bli ødelagt til tross for at de er vernet. Artsmangfoldet i de forskjellige verneområdene har ulike behov; mens noen typer menneskelig virksomhet må unngås må andre aktiviteter oppfordres. Et hovedproblem er at det sjelden har blitt laget gode planer for hva som skal gjøres for å ivareta naturmangfoldet når verneområder opprettes. Naturvernforbundet krever at det skal utarbeides skjøtselsplaner for alle eksisterende verneområder og at slike planer skal vedtas parallelt med vedtak om nytt vern. Disse planene må både inneholde tiltak for å ta vare på artsmangfoldet i områdene og strategier for å sikre at de brukes i en grad og på en måte som er til gagn for lokalsamfunnene. Lokale aktører må på et tidlig tidspunkt dras med i prosessen med å utforme planen og myndighetene må sørge for langsiktige finansieringsplaner for skjøtselsarbeidet. 5. Aggressive fremmede arter må forbys! Det er naturlig at arter beveger seg og slår rot i geografiske områder der de ikke befant seg tidligere. Problemet er at menneskelig aktivitet fører til at arter sprer seg i rekordfart. Invasjonen av Iberiaskogsneglen – som nå er svært aggressiv og utbredt i sørnorske hager og jordbruk – er ett eksempel på hvilke problemer introduksjon av nye arter kan føre til. Kongekrabbens raske utbredelse langs norskekysten og de ødeleggelsene dette har medført for annet liv i havet er et annet. Introduserte arter som brer seg raskt eller som ikke har naturlige fiender kan føre til stor og ubotelig skade for naturmangfoldet.

86 Klimautfordringen kan mestres

2008


Økt skipstrafikk til og fra Norge vil også bringe med seg stadig flere fremmede arter eller organismer via ballastvannet. Dette er et problem vi kan forebygge ved å kreve rensing av ballastvannet før det slippes ut i sjøen. Utvalget som laget forslaget til ny lov foreslo at ingen skal kunne innføre eller utsette nye arter som ikke finnes naturlig i Norge uten å ha fått tillatelse. Av praktiske grunner er det vanskelig å pålegge dette når det gjelder alle landlevende planter. Derfor er det nødvendig at Naturmangfoldloven gjør det mulig for regjeringen å lage «negativ-lister»; det vil si lister over arter som det ikke er lov å innføre, sette ut eller så fordi de har potensial til å spre seg og dermed negativt påvirke det biologiske mangfoldet. Klimaendringene vil forsterke utryddelsen FNs klimapanel anslår at så mye som 20–30 prosent av jordens kjente arter kan bli utryddet som en følge av små økninger i den globale middeltemperaturen. Den globale oppvarmingen fører til at klimasonene beveger seg mot polområdene, og dette tvinger mange arter til å vandre for å «finne igjenS sitt klima. Slike prosesser er allerede i gang. Et eksempel på dette er sommerfuglartene som har begynt å forflytte seg nordover i Europa. I forbindelse med vernebestemmelsene i den nye naturmangfoldloven settes det av områder hvor artene kan etablere seg på nytt i en ny klimavirkelighet. Artene må også ha tilgjengelige vandringsruter for å nå disse nye områdene – biologiske krabbefelt. Arter kan også bevege seg oppover i høyden for å finne nye steder å overleve. Dette kan være en snarvei til overlevelse siden det i bratt terreng er lettere å forflytte seg noen hundre høydemeter oppover, enn flere titalls mil mot nord. I Norge kan mange klimatruede arter redde seg ved å klatre oppover. Dette gjelder spesielt den store artsrikdommen i lavere strøk. De som allerede finnes på toppene, som mange fjellplanter, vil dessverre ofte ikke ha mer fjell å klatre på. Mange arter vil lett bli stoppet av barrierer skapt av mennesker; veier, hogstflater, kulturlandskap, bebyggelse og lignende. For å sikre at artene

2008

Klimautfordringen kan mestres 87


kan klatre oppover må det være noenlunde inngrepsfrie striper med natur fra lavlandet til fjellet; med andre ord trenger de biologiske krabbefelt. Direktoratet for naturforvaltning har allerede pekt på behovet for å lage slike felt. Naturvernforbundet vil særlig peke på betydningen av slike områder fra lavlandet og opp mot fjellet. Naturvernforbundet krever derfor at slike områder settes av i forbindelse med vernebestemmelsene i den nye naturmangfoldloven. Vi trenger de biologiske krabbefeltene for å begrense skadene av klimaendringene vi vet kommer. Kan utviklingen reverseres? I framtiden kan vi bli nødt til å reversere noen av de inngrepene vi har gjort i naturen. Villreinens leveområder i Sør-Norge er sterkt begrenset av veier, hytter og lignende, og vi kan av hensyn til den bli nødt til å tilbakeføre utbyggingsområder til naturen. I dag er det et storstilt prosjekt pågang på Dovrefjell i forbindelse med nedleggelsen av Hjerkinn skytefelt. Der skal området tilbakeføres til naturen i løpet av en lengre periode. Noen av de største konfliktene knyttet til naturvern og ivaretakelse av naturrikdommen er knyttet til vassdragsutbygging i Norge. En storslått gave til naturen ville derfor være å tilbakeføre Alta/ Kautokeino-elva og den storslåtte fossen i elva Mardøla til naturen.

88 Klimautfordringen kan mestres

2008


Litt fakta om internasjonale avtaler Kyoto-protokollen ble vedtatt i 1997 og trådte i kraft i 2005. Avtalen fastsetter tallfestede og tidsbestemte utslippsforpliktelser for de fleste industriland. Den omfatter CO2-utslipp i perioden 2008-2012. Per oktober 2007er protokollen ratifisert av 175 stater og EU. USA og Australia har ikke ratifisert Kyoto-protokollen. Av disse får 37 industriland, herunder Norge, en nasjonal utslippstildeling for perioden 2008-2012. Hvis landenes utslipp overstiger tildelingen, må de skaffe seg ytterligere utslippsrettigheter ved å benytte de såkalte Kyoto-mekanismene. Dette innebærer blant annet kjøp av utslippsrettigheter fra andre industriland med en nasjonal kvote eller finansiering av godkjente prosjekter for utslippsreduksjoner i utviklingsland. I 2006 var Norges samlede klimagassutslipp på 53,7 millioner tonn CO2 -ekvivalenter. Regjeringens framskrivning tyder på at Norges utslipp vil vokse fra 53,7 millioner tonn CO2 -ekvivalenter i 2006 til 59,2 millioner tonn i 2010. Hvis utslippene holder seg på 2010-nivået i hele Kyoto-perioden, får Norge et behov for kvotekjøp i størrelsesordenen 45 millioner tonn for hele perioden 2008-2012. Klimakonvensjonen ble vedtatt i 1992 og satt i kraft i 1994. Denne har som hovedmålsetning å stabilisere konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren på et nivå som vil forhindre skadelige, menneskeskapte inngrep i klimasystemet, men inneholder ingen tallfestede og tidsbestemte utslippsreduksjoner. Per august 2007 er konvensjonen ratifisert av 191 stater og EU.

Kilder: Minerva, Cicero, Bellona, Zero, Regjeringen.no

2008

Klimautfordringen kan mestres 89


Marked, populisme og miljø Av: Küre Willoch 90 Klimautfordringen kan mestres

2008


2008

FOTO: CRYSSFOTOS | DREAMSTIME.COM

Klimautfordringen kan mestres 91


?

Kåre Willoch er tidligere leder av Høyre og mangeårig Statsminister i Norge.

FOTO: HØYRES HOVEDORGANISASJON

Tildelingen av Nobels fredspris 2007 til FNs klimapanel og Al Gore kan og bør få stor betydning for arbeidet for å berge kloden fra en klimakatastrofe. En løsning av denne oppgaven krever jo både vitenskapelig innsikt i problemet – som klimapanelet har bidradd avgjørende til – og at mange nok mennesker ser alvoret så klart at de blir villige til å godta tiltak mot utslipp av klimagasser, selv om de kan føles byrdefulle for dem selv. Man kan trygt hevde at mange politikere burde ha bidratt mer til å skape bredere forståelse for klimaproblemet. Men det er tross alt mange som har prøvd. Et problem har vært at effektiv klimapolitikk kunne ha ført makten over til dem som hevdet at det ikke finnes noen fare for menneskeskapt klimakatastrofe. Det er fremdeles en krevende oppgave å hindre at styringen kommer i hendene på noen som, selv om de nå omsider erkjenner klimaproblemene, egentlig ikke vil gjøre nevneverdig for å motvirke dem. Selv om tidligere motstandere av klimapolitikk nå sier at de vil delta i kampen mot utslipp av klimagasser, gjør de jo det motsatte når de krever at folk flest ikke kan påføres noen byrder for å løse denne oppgaven. Her står Al Gore som en stor leder for arbeidet for å få flere til å erkjenne at redning av kloden kan være viktigere enn å hindre justeringer av det tilvante levevis. Roses for tilsvarende innsats må også rikdommen av miljøvernorganisasjoner, som med sitt idealistiske arbeid bidrar meget til å berede grunnen for at nødvendige tiltak kan gjennomføres. De som inntil nylig har høstet store politiske fordeler på standpunkter som ville ha forverret klimaproblemene, vil nå prøve å utnytte den populære vrangforestilling at politisk debatt ikke må bruke tid til «sneen som falt i fjor». Men feilgrep i fortiden må belyses for å hindre at de som viser særlig evne til å ta feil, eller som setter langsiktige hensyn til side for å høste politisk gevinst på kort sikt, får makt til gjøre nye feil av samme art. Derfor må man ikke unnlate å minne om hvem som helt frem til begynnelsen av 2007 hevdet at man rolig kunne se bort fra vitenskapelige advarsler

92 Klimautfordringen kan mestres

2008


om at utslipp av CO2 kunne ødelegge jordens klima. Når vitenskapen ikke stemmer med det lettfattelige, kan politikken se bort fra den, var deres bekvemme holdning. Og så gikk de inn for at populært forbruk måtte bli billigere, og dermed vokse raskere, selv om det øker utslippene av klimagasser. Det var mange stemmer å vinne på slikt. Men så skiftet folkemeningen likevel. Og etter at andre har tatt byrdene ved å snu stemningen, vil Fremskrittspartiet selvfølgelig følge den. Nå sier de at de også vil bekjempe de klimaendringene som det nylig vant stemmer på å se bort fra, men – vel å merke – uten tiltak som kan være upopulære. De som lengst ikke ville gjøre noe som helst som kunne være upopulært for å redde klimaet, hadde en begrunnelse i tillegg til at det var for fantasifullt å tro på at menneskene kunne påvirke det. Også denne andre grunnen var så beundringsverdig lettfattelig: Man burde i hvert fall vente med kostbare tiltak mot utslippene til man fikk se om det virkelig blir noe klimaproblem. Og så får man heller treffe tiltak senere hvis det blir bevist at utslippene er skadelige, la de til. Derved snakket de seg enkelt og greit bort fra sakens mest alvorlige side. Bevis finner man jo aldri i slike saker. Men at det er høy risiko for at men-neskers utslipp av klimagasser fører til katastrofe, har vært klart i et par årtier. Og når det er risiko for fryktelig skade må man gjøre noe for å begrense den – i tide. Men i denne saken har utsettelser gjort problemet dramatisk meget større. Det er jo de oppsamlede utslipp av klimagasser i atmosfæren som teller. De oppsamlede utslipp fortsetter å vokse til de årlige utslipp er redusert med 70-80 %. Derfor vil problemet fortsette å vokse i mange år etter at man har truffet kraftige tiltak mot det. Og hvis oppvarmningen kommer langt, vil den sette i gang prosesser på vår klode som fører til at den går videre av seg selv, selv om de menneskeskapte utslippene da blir redusert til 0. Da vil ikke lenger noen tiltak kunne forhindre katastrofe. Det er forhåpentligvis ikke for sent å hindre en slik utvikling, men skal man hindre den, må man i hvert fall reagere raskt og kraftig nå.

2008

Klimautfordringen kan mestres 93


Kanskje kan det bidra til raskere og sterkere handling nå at man minner om feilene fra før, og derved gjør det mer pinlig å fortsette med å la ord komme i stedet for handlinger. Selv om Norge er altfor lite til å spille noen nevneverdig direkte rolle i denne sammenheng, kan hvert lands eksempel spille en rolle for andre. Derfor må også vi vie fortidens feiltakelser oppmerksomhet, som utgangspunkt for å hindre nye feil i politikken for fremtiden. Blant Norges handlinger som har skadet miljøet er oljepolitikken den viktigste. Den ble riktignok tidlig miljøbevisst: I 1970-årene bestemte Stortinget at man skulle begrense tømmingen av våre oljekilder til 90 millioner tonn oljeekvivalenter i året. Det var for at de ikke-fornybare ressursene skulle vare lenge, til beste for kommende generasjoner. Men da produksjonen av olje og gass i siste del av 1980-årene nådde dette taket, foretrakk de som da hadde ansvaret å «glemme» denne begrensningen. Norge var da verdensleder i taler om klimaproblemene, men lot samtidig produksjonen av den største forurenser av atmosfæren, nemlig olje, vokse temmelig uhemmet. Denne holdningsendringen ble i 1994 begrunnet slik av den daværende nærmest ansvarlige statsråd Jens Stoltenberg: «Jo større frykt du har for risiko, desto raskere pumper du ut oljen. Har du pumpet opp oljen, kan du plassere pengene i mindre risikofylte plasseringer enn olje.» (DN 28.05) Med denne unnskyldningen ble petroleumsproduksjonen økt til flere ganger det tidligere omforente «moderate tempo». Dermed gjorde Norge det vi kunne for å holde oljeprisen nede og forbruket og forurensningene oppe. Dette til tross for at ikke bare hensynet til klodens miljø, men også hensynet til Norges egen økonomi, talte for å la mer av oljen og gassen ligge lenger under havbunnen, og bli mer verd. Det var kortsiktigheten som seiret. Nå må vi se i øynene virkningene av at Norge tømte sine oljekilder så fort som mulig da prisene svingte ned mot 15 dollar per fat, mens man nå må regne med fallende produksjon mens prisene er 4-5

94 Klimautfordringen kan mestres

2008


ganger så høye eller mer. Og likevel ser det ut til at mange har lært lite av dette: Presset for høyest mulig tempo i letingen efter olje og gass i vår del av nordområdene er formidabelt. Og blir det funnet betydelige resurser vil mektige særinteresser gjøre alt de kan for at de kan bli tømt så fort som mulig. Men nå har man kanskje passert det stadium der man behøver å debattere om noe bør gjøres for å begrense utslippene av klimagasser, slik at man kan konsentrere seg om hvorledes man kan utforme effektive tiltak for å få det til. Selvfølgelig er ny teknologi viktig for å nå målene. Men det er en dårlig unnskyldning for ikke å bruke bedre den teknologien som allerede finnes, og som for lengst har gjort det mulig å redusere utslippene betydelig. Når man likevel ikke har gjort mer av det, er det fordi det har vært mer lønnsomt for bedrifter og forbrukere å sløse enn å bruke mulighetene for reduserte utslipp. Politiske flertall har ikke våget å gjøre sløseriet tilstrekkelig meget dyrere, av frykt for velgernes eller pressgruppers reaksjoner. Man kan mislike at økonomisk egeninteresse spiller så stor rolle for menneskers handlinger, inklusive slikt som påvirker utslipp av klimagasser. Men når menneskene er slik, må det være bedre å utnytte dette til gode formål, enn bare å satse ensidig på kamp for å få næringsliv og folk flest til å handle på måter som svekker deres egen økonomi. Markedsøkonomien gir myndighetene effektive midler til å påvirke bedriftenes og forbrukernes disposisjoner, ved å påvirke hva som blir lønnsomt for dem. Det kan man gjøre ved målretting av skatter og avgifter. Direkte statsstyring gir ikke tilsvarende muligheter utover begrensede områder, fordi myndigheter umulig kan få tilstrekkelig oversikt til å treffe rasjonelle vedtak om hva som bør produseres og selges, og hvorledes det bør gjøres. Men tross de styringsmuligheter markedsøkonomien gir, er miljøpolitikken forblitt altfor svak, fordi man ikke i tilstrekkelig grad har våget å bruke de markedsøkonomiske redskapene man har.

2008

Klimautfordringen kan mestres 95


I jakten på tiltak som skal løse miljøproblemene uten å skremme velgerne, vil illusjonene blomstre. Politisk er det fristende å satse bare på bevilgninger over statsbudsjettet til rensing og annet som begrenser utslipp, og avgiftslettelser som belønner reduserte forurensninger. Da ser det ut som velgerne slipper regningen, men det gjør de jo slett ikke. De får den bare ved økning av andre skatter enn de som direkte begrenser forurensningene. Det er neppe det mest effektive. Økte avgifter på skadelig forbruk må også til.

FOTO: jGROUP | dreamstime.com

Dessuten vil politiske innfall føre til satsing også på tiltak som slett ikke gir den største reduksjon av utslippene. Et eksempel er noen deler av satsningen på omgjøring av mat til drivstoff for biler, såkalt biodrivstoff. Produksjonen av noen slike drivstoffer forurenser meget, og prisen på de fattiges daglige brød i Mexico er allerede steget kraftig fordi så meget mais havner på bensintankene i USA. Heller mat på tanken, enn en mindre bil! Det er riktignok sannsynlig at utvikling av nye typer biodrivstoff kan bli viktige i arbeidet for å redusere utslipp av klimagasser, men det må ikke baseres på omgjøring av mat for mennesker til energi for maskiner. Risiko for matmangel er jo en side av klimaproblematikken. Derfor kan løsningen ikke ligge i noe som ytterligere øker denne risikoen. Biodrivstoff må skaffes ved utnyttelse av organisk materiale som ikke kan brukes som ernæring under en mulig kommende matkrise. I Kyoto landet man på et system for kvotehandel. Man får tillatelse til en viss mengde utslipp, og må betale hvis man vil slippe ut mer. Det er en form for utnyttelse av markedskrefter: Man gjør det mer lønnsomt å begrense utslipp for å slippe å betale for kvoter. Dersom man kunne få alle land av betydning til å innføre utslippskvoter for kraftproduksjon, ville man samtidig få sterke stimulanser til så vel utslippsbegrensende tiltak hos produsentene som energiøkonomisering hos forbrukerne, og utvikling av ny teknologi uten at staten behøver å betale for den.

96 Klimautfordringen kan mestres

2008


Men på områder der kvoter blir innført, har næringslivet selvfølgelig sikret seg store gratis utslippstillatelser. De får fordel av at de har sluppet ut meget før, av gasser som svever over oss og skader klimaet nå. Bare nye konkurrenter skal få svi for alt de slipper ut. Dessuten rammer systemet bare en begrenset del av alle ulike typer utslipp. Som supplement til Kyotoavtalen trenger man derfor en verdensomfattende overgang til avgifter på utslipp av klimagasser, som kan kombineres med lavere skatter på arbeid og høyere pensjoner. En slik grønn – eller økologisk - skattereform kan bli en avgjørende del av en virkningsfull miljøpolitikk. Det er nok litt komplisert, men fullt mulig å sørge for at høyere avgifter, kompensert med motytelser gjennom skattesystemet og trygdeordningene, ikke blir til netto belastning for de dårligst stilte, men til fordel for dem. Man blir ikke fattigere av å betale noen tusen kroner mer for bensin, fyringsolje og reiser, hvis man til gjengjeld får like mange tusen kroner mindre skatt på inntekten eller som høyere pensjon. Og fordi lavere skatter på arbeid kan føre til høyere effektivitet i økonomien, kan staten antagelig gi mer tilbake i form av lavere skatt enn den tar inn ved miljøavgifter. Men en slik overgang til «grønne skatter» vil likevel påvirke forbruket i riktig retning, og gjøre det mer lønnsomt å utvikle og bruke bedre teknologi som begrenser utslippene. Forventninger om lønnsomhet er også en viktig drivkraft bak utvikling av ny teknologi. Markedsøkonomisk tankegang i bedrifter kan føre til forskning og utvikling som gir mer virkningsfulle resultater enn slike prestisjeprosjekter som politisk debatt kan lede frem til. Når staten betaler bedrifter for å utvikle mer miljøvennlige produksjonsmetoder, vil det være stor risiko for at man satser midlene der subsidiene er størst, selv om det ikke er de metoder eller områder der ny teknologi kan gi de største reduksjoner i utslippene. Men når staten gjør det dyrere å slippe ut klimagasser, vil bedriftenes eks-perter bidra effektivt til å lete frem teknologi som kan redusere utslippene.

2008

Klimautfordringen kan mestres 97


Dette er å bruke markedskreftene for å løse miljøproblemene. Men økologisk skattepolitikk er samtidig politikk for å gjøre verdensøkonomien mer rasjonell – og bringe den i bedre samsvar med de grunnleggende ideer hos markedsøkonomiens teoretiske og ideologiske grunnlegger, Adam Smith. En avgjørende forutsetning for at konkurransen skal gi optimale resultater er jo at de som har noe å selge må betale alle kostnader ved frembringelsen av sitt produkt. Hvis produsenten slipper å dekke en del av kostnadene, oppstår muligheten for at produsenten oppnår overskudd ved en prosess der summen av kostnader er større enn produktverdien. Men i virkelighetens verden må produsentene sjelden dekke alle kostnader. At transportørene i mange tilfelle slipper å betale for de miljøskadene som de forvolder, først og fremst ved utslipp av gasser som kan skade klimaet, er ikke bare et miljøproblem, men motvirker effektivitet i verdensøkonomien som helhet. Ved å frita transportsektoren for å betale for de miljøskadene som utlippene forårsaker, skaper man en kunstig fordel for fjerne produsenter fremfor de nærmere. Den forstyrrende virkning på verdensøkonomien blir forsterket ved statsstøtte til bygging av skip og skatteprivilegier for skipsfarten. Begge deler er brudd på markedsøkonomiens prinsipper. Summen av privilegier for transport over store avstander fremmer ytter-ligere utviklingen i retning av stordrift, utover det som er samfunnsøkonomisk rasjonelt. Dette gir samtidig de multinasjonale storkon-sernene en skadelig fordel i konkurransen med mindre konkurrenter som opererer nærmere forbrukerne. Det ligger altså delvis irrasjonelle grunner bak det høye tempo i globaliseringen, både når det gjelder plasseringen av produksjonen langt borte fra forbrukerne, og ved konsentrasjonen i gigaforetak. Hvis man kunne få samme avgiftsbelastning for drivstoff til alle transport-midler, helst på linje med europeiske bilavgifter, ville man komme nærmere en rekke ulike mål, blant dem både mindre utslipp av klimagasser, og mindre fordeler for stordrift fremfor drift i mindre skala

98 Klimautfordringen kan mestres

2008


nærmere forbrukerne. Hvis inntektene fra slike avgifter ble brukt til lavere skatt på arbeid, ville man gi en ekstra stimulans til å få flere inn i arbeidslivet. Økonomien og velferden ville bli bedre. Bedre miljøpolitikk behøver ikke bli en belastning, men kan bli et middel til høyere velstand. Men det vil bli en velstand med et annet forbruksmønster enn det som dagens brudd med markedsøkonomiske prinsipper leder frem til. Dette er ikke enkelt, i et politisk perspektiv. Hittil har man i Norge ikke engang klart å avskaffe subsidier og andre privilegier til det forbruket som skaper mest utslipp av klimagasser. Utenlandsreiser belønnes med kvoter for billigere alkohol, dog ikke hvis man benytter miljøvennlige tog. Flytende hoteller – som spyr ut klimagasser fra sine enorme maskiner – belønnes med fritak for en rekke skatter og avgifter som hoteller og restauranter på land må betale. Enn om man delte disse skattelettelsene likt mellom alle?

2008

Klimautfordringen kan mestres 99


Klimadebatten trenger fremdeles dissens Av: Jan Arild Snoen

100 Klimautfordringen kan mestres

2008

FOTO:Alicia Solario | aliciasolario.com og fotomanipulasjon av JayLopez | sxc.hu


I løpet av 2007 har klimadebatten tatt en viktig, de fleste ville vel si en avgjørende, vending. De aller fleste, ikke minst politikerne, aksepterer nå at vi opplever en menneskeskapt global oppvarming, og at det er riktig å sette inn politiske virkemidler for å gjøre noe med det. Her hjemme har Fremskrittspartiet holdt ut lenge, men også dette partiet, med et viktig unntak for Carl I. Hagen, aksepterer nå dette som en sannhet. Da Republikanerne holdt sin siste debatt foran primærvalget i Iowa, sa alle de ledende kandidatene seg enig i at menneskene bidrar til global oppvarming. Blant de mange hendelsene som har bidratt til dette skiftet er orkanen Katrina i USA høsten 2005, Stern-rapporten om kostnadene ved oppvarmingen og tiltak for å hindre den på slutten av 2006, IPCCrapportene i 2007 og fredsprisen til IPCC og Al Gore. Hendelsene gjenspeiles i, og forsterkes av mediedekningen.

?

Jan Arild Snoen er frittstående konsulent og fast kommentator i Minerva, der han blant annet har spalten mediekritikk.

foto:privat

Helt siden global oppvarming kom på den politiske dagsorden på begynnelsen av 1990-tallet har mediene viet temaet stor oppmerksomhet. Naturvitenskapelige beskrivelser har vært kombinert med alarmisme, gjerne med opphav i miljøbevegelsen, men det har også vært rom for skeptikere, både når det gjelder om oppvarmingen faktisk er skapt av mennesker, hvor alvorlig den er, og hva vi eventuelt skal gjøre med dette. Mediedekningen er så omfattende at jeg ikke kan påberope meg å ha gjort noen kvalitativ eller kvantitativ undersøkelse. Etter å ha fulgt denne debatten i snart to tiår, er det likevel mitt klare inntrykk at det er blitt betydelig mer alarmisme i det siste, og at skeptikerne kommer sjeldnere til orde. I de tilfellene der det skjer, har journalisten gjerne også innhentet kritiske merknader til skeptikerne. Det skjer betydelig sjeldnere når noen advarer om at situasjonen er betydelig verre enn det hovedstrømningene i naturvitenskapen, representert ved IPCC, har kommet til.

2008

Klimautfordringen kan mestres 101


Jeg mener altså at det er en relativt systematisk skjevhet i dekningen i retning av å forsterke problemene. Dette betyr ikke at all mediadekning er skjev. Dagens Næringsliv hadde for eksempel en artikkelserie høsten 2007 av høy kvalitet. Det er heller ikke riktig at skeptikere overhodet ikke slipper til. Media liker å slippe til avvikende meninger – delvis av prinsipielle grunner, delvis fordi uenighet skaper bedre debatter enn enighet, men «avvikere» som stikker hodet frem nå, må regne med temmelig røff behandling. For mange vitenskapsfolk, som ikke er vant til denne type debatt, er dette vanskelig, og flere har brent seg. Denne debatten har dermed gått i motsatt retning av innvandringsdebatten, der det var vanskeligere å være innvandringsskeptisk tidligere, mens dette nå er mer mainstream. Jeg kommer senere tilbake til eksempler på mediedekningen i Norge, hovedsakelig hentet fra arbeid jeg tidligere har publisert gjennom Minervas mediekritikk-spalte, og hvordan dette samsvarer med hva vitenskapen faktisk sier. Først vil jeg gjerne si noe generelt om handling under usikkerhet.

Tvil er ikke umoralsk Dersom Gro Harlem Brundtland hadde sagt at vi nå vet nok til å handle, hadde det vært i sin skjønneste orden. De fleste beslutninger vi fatter, både som politikere og enkeltmennesker, skjer under usikkerhet. Derimot er det uttrykk for en uvitenskapelig holdning å ville avskaffe tvilen. Det er aldri umoralsk å tvile. Tvert imot er det denne tvilen som driver vitenskaplige fremskritt. Gros diktat hører hjemme i religionen, og i totalitære systemer. Den rammer faktisk også IPCC. I motsetning til det som ofte sies av politikere og gjentas i pressen, sier ikke IPCC at de er helt sikre. Tvert imot er IPCC helt eksplisitte på at det er 5-10 prosent sjanse for at de tar feil i at vi opplever en menneskeskapt oppvarming. Skal vi ta vår tidligere statsminister bokstavelig, sier hun at IPPC-forskerne og IPPC som institusjon er umoralske.

Hitling og annen mistenkeliggjøring I den senere tid har debattklimaet blitt kraftig forsuret. IPCCs egen

102 Klimautfordringen kan mestres

2008


generalsekretær Pachauri har gått foran, ved å bemerke at den ledende danske klimaskeptikeren Bjørn Lomborg tenker som Hitler. (Lomborg tviler forøvrig ikke på den menneskeskapte oppvarmingen, men mener at det er mange andre problemer vi heller burde prioritere å bruke pengene på). Lignende karakteristikker er utbredt, særlig i den ubehøvlede debattfloraen som vokser frem i nettmedienes kommentarspalter, noe jeg selv fikk merke da jeg kritiserte Al Gores film for å forvrenge vitenskapen. Det er bare to debatter som engasjerer så mye for tiden at drapstruslene florerer – den ene er innvandrings- og islamismedebatten, den andre klimadebatten. Vitenskapsfolk som avviker fra IPCC-konsensus på «feil» side anklages regelmessig for å være flatjordstilhengere. Det er for eksempel essensen i artikkelen Sven Egil Omdal, sjefredaktør i Aftenbladets Multimedia skrev i Bergens Tidende 15. desember 2007, som et svar på at Aftenpostens journalist Per Kristian Bjørkeng noen dager før hadde uttrykt bekymring for at klimaskeptikere ikke lenger slipper til. Paralleller til Holocaustfornektelse trekkes også. En mer alvorlig kritikk er at alle som stiller spørsmålstegn ved IPCC anses som kjøpt og betalt av karbonlobbyen – olje- og kullselskaper. Ja, det er riktig at en del av disse forskerne får penger fra slike kilder. Det er også riktig at man skal være skeptisk når interessene til den som betaler forskningen og forskningsresultatene sammenfaller, men et slikt sammenfall falsifiserer ikke i seg selv forskningen. 2+2 blir ikke noen annet enn 4, selv om det er folk vi ikke liker eller folk med egeninteresse som påstår det. Dessuten nevnes det aldri at også den omfattende offentlige forskningen har bindinger. Så sterkt normativ som klimaforskningen er blitt, er det vanskelig for forskere som ikke jatter med å få offentlig finansiering. I midten av desember 2007 ble det avslørt i Berlingske Tidende at ingeniøren Per Laut hadde blitt timesbetalt av danske energimyndigheter for å gå i rette med

2008

Klimautfordringen kan mestres 103


klimaskeptikere som Bjørn Lomborg og solforskeren Henrik Svensmark, samtidig som han fremsto som uavhengig forsker. Og er det i det hele tatt tenkelig med en leder for det statlige norske klimaforskningssenteret Cicero som ikke maser på at regjeringen skal sette i verk mer omfattende klimatiltak?

«Føre var» og Stern-rapporten Vi handler altså under usikkerhet. Enfoldige tolkninger av «føre-varprinsippet» synes å bety at dersom det foreligger en fare, skal vi gjøre alt vi kan, uten tanke på kostnadene, uansett hvor stor risikoen er, og uten hensyn til at våre handlinger kan ha uoversiktlige sidevirkninger. Med fare for å virke banal er det faktisk nødvendig å gjenta dette: Vi må foreta en avveining av sjansen for at noe negativt skal skje, hvor negativt dette vil være, og kostnadene ved å forsøke å hindre det. Å gjenta «føre-var» som en mantra er til liten praktisk hjelp. Frem til høsten 2006 var det svært delte meninger blant samfunnsøkonomer om hvor kostnadseffektivt det var å sette i gang raske og store tiltak, fremfor å ta tiden mer til hjelp i utviklingen av ny teknologi, og å satse på tilpasninger til en varmere klode fremfor å gjøre mye for å stoppe oppvarmingen. Men i oktober 2006 kom en rapport som den fremtredende økonomen Nicholas Stern hadde utarbeidet for den britiske regjeringen. Selv om Stern ikke er miljøøkonom, og hans arbeid ble sterkt imøtegått av meget sentrale eksperter som William Nordhaus, kastet presse og politikere som Tony Blair og Børge Brende seg på i kjølvannet av Stern-rapporten for å kreve raskere tiltak. Noen ganger ble det eksplisitt fremstilt slik at dette var første gangen det var gjort en slik økonomisk analyse, andre ganger lå dette mer implisitt. Feil var det uansett. En rekke slike analyser er gjort gjennom årene, men dette var første gang at en analyse så entydig viste at det ville lønne seg å sette i verk svært store tiltak veldig raskt. Stern-rapporten lå altså helt i ytterkanten av de beregningene

104 Klimautfordringen kan mestres

2008


som var gjort - et avvik fra konsensus. Men dette var et budskap som passet tidsånden, og da eksisterte plutselig ikke andre vitenskapsfolk. De forsvant ned i minnehullet. Dette på tross av at Sterns konklusjoner hviler på et meget omstridt prinsipp, nemlig at man praktisk talt ikke skal diskontere verdien av fordeler og ulemper – altså at en krone brukt i dag skal tillegges omtrent samme verdi som en krone brukt om tusen år, mens normal diskontering gjør fremtidige kroner mye mindre verdt. Nordhaus har vist hvor absurd dette prinsippet er. Ved å bruke Sterns forutsetninger kom han til at det ville være fornuftig å betale 56 prosent av verdens samlede produksjon i år for å hindre en årlig nedgang i netto forbruk på 0,1% fra og med året 2200 og alle år fremover i alle evighet. Og det på tross av at BNP pr. innbygger ville være 13 ganger høyere i 2200 enn i dag. Stern-logikken går altså ut på at vi bør bære veldig store ofre i dag for å hindre enn minimal ulempe for våre langt rikere etterkommere.

"

Men det er feil å si at nå følger alle Al Gore. Her er det Al Gore som har funnet det fornuftig å følge journalistene. Dette er et eksempel på at journalistikk kan drive synspunkter i en retning, og også drive politikere i en retning. (...) Vi mener det nå er bevist at mennesket har vært med og skapt disse problemene. Ola Bernhus, nyhetsredaktør Aftenposten til NrK, desember 2007

Likevel, i norsk presse eksisterer ikke denne debatten – bare Sterns konklusjon. Sesams nyhetssøk gir nøyaktig ett treff på Nordhaus og Stern i norsk mainstream-presse, og det er et debattinnlegg fra klimaskeptikeren Rögnvaldur Hannesson hos E24. Det er også verdt å nevne risikoen for utilsiktede bivirkninger dersom vi handler for tidlig. Disse er av to typer. Den ene typen risiko går ut på at tiltakene ikke slår ut slik vi forventer, og er mest relevant for de mer spenstige forslagene som florerer, som for eksempel å plassere store speil i verdensrommet, skyte opp raketter med støv eller gjødsle havet med jern. På den annen side finnes det en rekke tiltak som svært sannsynlig har andre positive virkninger, slik at vi burde gjennomføre dem uansett om de har virkning på oppvarmingen eller ikke. Den andre typen risiko er knyttet til at vi kan ta grunnleggende feil om selve problemet – de 5-10% som IPCC snakker om. Stephen Schneider, som er

2008

Klimautfordringen kan mestres 105


"

It is irresponsible, it is reckless and it is deeply immoral to even question the seriousness of the situation. (...) All doubt is eliminated. Gro Harlem Brundtland til FNs hovedforsamling, mai 2007.

sitert innledningsvis, advarte i en artikkel i 1971 mot at luftforurensning kunne utløse en ny istid. Det hadde åpenbart vært et dårlig «føre-vartiltak» å forsere utslippene av CO2 fra 1970-tallet. De som nå klager over at klimatiltak ikke for lengst er satt i gang, må ha dette i mente. I den forrige IPCC-rapporten var sikkerheten omkring menneskeskapt klimaendring anslått til 66-90%. IPCC er altså sikrere nå. Derfor er jeg enig i at det nå er riktig å handle. Men denne faren for å gjøre noe som kan gjøre vondt verre er enda en grunn til at forskningen selv å dette området må fortsette og skeptikerne oppmuntres, ikke demoniseres. Selv om det er riktig å sette i verk tiltak mot oppvarming, er det ikke dermed sagt at dette hensynet og denne prioriteringen bør overskygge alle andre. Bjørn Lomborg har fått en del dekning også i norsk presse for sitt Copenhagen Consensus-prosjekt, der han har ledet et omfattende arbeid med deltakelse fra flere nobelprisvinnere for å kartlegge hvilke tiltak som på mest kostnadseffektiv måte vil bedre klodens tilstand og ikke minst de fattiges kår. Reduksjoner i utslippene av klimagasser kommer langt ned på listen.

Alt blir bare verre, og det går fortere og fortere Den vanligste historien i norsk presse nå er at IPCC er altfor moderate, og at temperaturøkningen, havstigningen, issmeltingen, artsutryddelsen osv. går fortere enn antatt. Det var flere aviser som hevdet at IPCCs siste rapport også hadde et slikt budskap, på tross av at både anslaget for temperaturøkning og havstigning var omtrent på samme nivå som rapporten fra 2001. IPCC ble sikrere i sin sak, men økte ikke anslagene. Påstander om at IPCC er for moderate er gjerne basert enten på ny forskning, på å vektlegge tidligere forskning som IPCC har tatt mindre hensyn til, eller på spekulative fremskrivninger av kortsiktige observasjoner. Det er for eksempel riktig at de globale CO2-utslippene de siste årene har steget mer enn IPCC har lagt til grunn. Fortsetter denne utviklingen i

106 Klimautfordringen kan mestres

2008


mange år fremover, vil oppvarmingen komme raskere. Men vi vet også at økt energiforbruk særlig er knyttet til en relativt kortvarig industrialiserende fase i økonomisk omforming, nettopp den fasen som bl.a. Kina og India nå er inne i. Vi vet også at utslippene i USA ikke økte i det hele tatt fra 2000 til 2006, selv om landet ikke er med i Kyoto-avtalen eller har nasjonale utslippsmål, og selv med god økonomisk vekst og en befolkningsvekst på 6% i perioden. Ny forskning er verdifull, men den vitenskapelige prosessen fører ikke sjelden til at den falsifiseres eller modereres. Det er nettopp et slikt arbeid som skal fanges opp av IPCC, både når det gjelder alarmistiske påstander og klimaskeptikernes innvendinger. Det er også en tendens til å trekke sterke konklusjoner basert på bare ett eller to års observasjoner, slik det nå gjøres med en økt avsmeltning fra Grønlandsisen eller mindre istykkelse i Arktis. Det som meget vel kan være naturlige variasjoner, tolkes som uttrykk for en forsterket trend når det går i «riktig retning», som da isbreene på Grønland begynte å bevege seg raskere mot havet i 2004 og 2005. Men da de i 2006 var tilbake til det normale, var det tyst. Og selv med den observerte akselerasjonen i nedsmeltningen fra Grønlandsisen vil det med den nye raten fremdeles ta mange tusen år før den er borte. Variasjoner som går i «feil» retning, som at 2006 og 2007 har vært kaldere enn de fire foregående årene, og mer enn 0,1 grader kaldere enn rekordåret 1998, nevnes sjelden. I begynnelsen av 2007 var for øvrig storyen at dette kom til å bli det varmeste året noen gang. Det finnes forklaringer på at det ikke ble slik. Mitt poeng er at historier om at alt blir mye verre er garantert store oppslag, mens det som peker i en annen retning enten ikke nevnes eller gjemmes bort i en liten notis i margen. Dette med at alt går til helvete på første klasse er for øvrig et underliggende budskap i mesteparten av miljødekningen. NTB sendte for eksempel ut

2008

Klimautfordringen kan mestres 107


"

So we have to offer up scary scenarios, make simplified, dramatic statements, and make little mention of any doubts we might have.…. Each of us has to decide what the right balance is between being effective and being honest. Stephen Schneider, ledende klimaforsker, oktober 1989

en melding 25. oktober 2007 under overskriften «alle miljøproblemer akselererer», basert på UNEPs ferske rapport, på tross av at rapporten faktisk ga et langt mer nyansert bilde og pekte på fremgang på flere områder. I juni 2007 kommenterte Dagsrevyens Gry Blekastad sitt eget nyhetsinnslag med at «det blir jo verre og verre for hver rapport som blir lagt frem», om en fersk UNEP-rapport om klima. I virkeligheten inneholdt den fint lite nytt i forhold til IPCCs rapport. Dagbladet og presumptivt edruelige Teknisk Ukeblad laget store overskrifter på at UNEP i samme rapport hadde lagt frem «scenarier» der havet steg 64 meter. Det var bare tull. UNEP hadde bare beskrevet hvor mye vann all fastlandsisen inneholder, og som en ren illustrasjon regnet om dette til havnivåstigning.

Usikkerheten retusjeres bort Orkanen Katrina i 2005 ble av norsk presse ganske entydig tilskrevet den globale oppvarmingen, selv om svært få forskere vil trekke en slik konklusjon. Likevel har dette blitt stående, og ofte sitert som en grunn til at opinionen har snudd. Det er mulig det siste er riktig. Som Bernhus påpeker leder media opinionen, og dersom de gjentar en løgn lenge nok, kan folk la seg lure. Det er riktig at IPCC mener at det er stor sjanse for at antall tilfeller ekstremvær vil øke dersom atmosfæren blir varmere, men IPCC sier ikke at dette er noe vi allerede har observert. Både våren 2006 og 2007 spådde amerikanske eksperter, behørig gjengitt i norsk presse, at det ville bli rekordartet mange orkaner i disse årene. Når dette ikke har slått til, og orkanaktiviteten har vært normal, skrives det lite eller ingenting om dette når fasiten foreligger på høsten. Når UNEP skriver at det er mulig at havisen kan bli borte fra Arktis om sommeren innen 50 år, får både Nettavisen, TV2 og Teknisk Ukeblad dette til at isen blir borte om 50 år dersom ikke noe gjøres, og nevner ikke at UNEP videre skriver at de fleste klimamodeller ikke spår dette.

108 Klimautfordringen kan mestres

2008


Denne systematiske skjevheten går igjen. Ett varmt år er et bevis på global oppvarming, et kaldt år en naturlig variasjon.

Enkle feil Det som har forundret meg mest i norsk klimadekning er imidlertid ikke skjevhet, men direkte kunnskapsløshet. Har man «hjertet på rett plass» og skriver det politisk korrekte, gjerne ukritisk etter misforstått input fra miljøaktivisert, synes det ikke å være nødvendig å kunne noe om det man skriver om. Det siste eksemplet jeg har skrevet om hos Minerva er Dagbladets Per Ellingsen som 11. desember 2007 klarte å påstå at temperaturen i Antarktisk øker fem ganger mer enn gjennomsnittet på kloden og tegnet skremmebildene om økt havnivå, mens IPCC påpeker at temperaturen der ikke stiger i det hele tatt. Da IPCC la frem den viktige rapporten om det vitenskapelige grunnlaget i februar 2007 var det praktisk talt ingen i norsk presse som klarte å gjengi de mest grunnleggende fakta riktig – selv om dette ifølge de samme medier var den viktigste rapporten i manns minne. En vanlig feil, gjentatt av NTB, Aftenposten, VG og andre, var å tidfeste den temperaturøkningen som IPCC mener vi vil oppleve i år 2100 til 50-60 år frem i tid. Aftenpostens erfarne miljøjournalist Ole Mathismoen, som attpåtil har skrevet bok om emnet, gjentok denne feiltolkningen i flere måneder deretter.

Dissens er sunt Vi blir ikke mer kunnskapsrike av å bannlyse tvilen, slik Gro Harlem Brundtland vil. Vitenskapen blir ikke sikrere eller bedre av at vitenskapsmennene skifter rolle til aktivister, slik Stephen Schneider vil. Vårt grunnlag for kloke handlinger, både som privatpersoner og politikere blir ikke bedre dersom pressen slutter å presentere fakta, og inntar en aktivistisk og oppdragende rolle, slik Ola Bernhus vil.

2008

Klimautfordringen kan mestres 109


Miljøforskning blir stadig viktigere Av: Arvid Hallén, Administrerende direktør i Norges Forskningsråd

110 Klimautfordringen kan mestres

2008

FOTO: millan | dreamstime.com


De siste årene er erkjennelsen av menneskenes påvirkning av miljøet blitt allment akseptert. På flere områder ser vi behovet for å iverksette tiltak for å begrense, delvis også rette opp, skadevirkningene av våre egne aktiviteter. Samtidig er det et stort behov for å frambringe mer kunnskap, både om sammenhenger i naturen, om teknologier og adferd som kan endres til det bedre. Flere kraftige miljøpåvirkninger er i gang samtidig: klimaendringer, spredning av miljøgifter, nedbygging av økosystemer, utryddelse av arter. Hver for seg er dette temaer med store forskningsbehov. De har også betydelige samvirkninger. De samlede konsekvensene for miljøet, og gjennom det også for menneskelig velferd er sannsynligvis store og ukjente. En fellesnevner for miljøforskningen er derfor multistress – hva er totalsummen av påvirkningene. I år har verden virkelig fått øynene opp for hvilken trussel de pågående klimaendringene representerer. I september brakte mediene satelittbilder av Nordpolen som viste at nesten halvparten av sommerisen i Arktis er blitt borte i løpet av de siste 25 årene.På global skala kan vi med høy grad av sikkerhet forutsi at klimaendringene vil bringe med seg temperaturøkninger, havnivåstigning og endringer i værmønstrene. Utslagene på mindre skala og de samfunnsmessige konsekvensene av dette, ser vi ennå ikke rekkevidden av. Vi vet at klimaendringene vi nå ser, med stor sannsynlighet skyldes menneskeskapte utslipp av klimagasser, først og fremst karbondioksid (CO2). Situasjonen krever rask og samordnet handling fra ansvarlige politikere over hele verden, og en rask overgang fra fossile energikilder til ny fornybar energi. FNs klimapanel anslår at det globalt er nødvendig å redusere utslippene med minst 60 prosent for å sikre at den globale oppvarmingen ikke overstiger 2 ºC, et mål blant annet Norge har sluttet seg til. Grensen på 2 ºC er fastsatt utifra ønsket om å unngå farlige klimaendringer. Forskning viser at ved global temperaturøkning på 3-4 ºC vil blant annet verdens matvareproduksjon og vannforsyning være truet, med tilhørende alvorlige samfunnsmessige konsekvenser.

2008

?

Arvid Hallén har bred bakgrunn fra det norske forskningssystemet. I årene 1987 til 1995 var han instituttsjef for Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) og deretter områdedirektør for kultur- og samfunnsforskning i Norges forskningsråd. Hallén er utdannet sosiolog og har bekledd en rekke styreverv i norsk og nordisk forskningssammenheng. Siden 2004 har Hallén vært adm.direktør i Norges Forskningsråd.

foto: Bård Gudim

Klimautfordringen kan mestres 111


Vi kan ikke klare å begrense global oppvarming til 2 ºC uten en sterk satsing på forskning og utvikling. Klimautfordringene krever en langsiktig og kraftfull forskningssatsing for å gjøre omlegging til et klimavennlig samfunn mulig og verdiskapende, i Norge og globalt. Dette framheves blant annet av det såkalte Lavutslippsutvalget, som la fram sin offentlige utredning i fjor. Utvalget anbefaler en massiv satsing på forskning og teknologiutvikling, særlig på fornybar energi, CO2-håndtering, hydrogenteknologier, lavutslippsfartøy og varmepumper. I tillegg påpeker utvalget behovet for forskning som gir økt innsikt i beslutningsprosesser og rammebetingelser i klimapolitikken. Kravet om mer forskning har sterk støtte blant eksperter i inn- og utland, og bred politisk oppslutning i Norge.

Mer kunnskap om klimaendringene FNs klimapanel er gjennom sin sammensetning og arbeidsmåte den ledende autoritet i verden på klimaendringer. Her får verdens fremste forskere brynt sine synspunkter på hverandre. Konklusjonene bygger på materiale som er publisert i de mest prestisjetunge vitenskapelige tidsskriftene, og forskningsfunnene har vært vurdert og diskutert av kompetente fagfeller før de blir brakt inn i IPCCs rapporter. Konsensusmodellen som IPCC bygger på, er en styrke i den forstand at konklusjonene er bredt forankret i et samlet forskermiljø, og at de ikke kan avfeies som enkeltstående resultater som bare noen få, eventuelt kontroversielle, forskere står bak. Konklusjonene blir dermed «mainstream», og har stor og berettiget tyngde som kunnskapsgrunnlag for politiske beslutninger. En annen side ved denne prosessen er at de mest forsiktige og de mest alarmerende resultatene blir mindre profilert. IPCC har gitt ut fire store rapporter siden 1990. For hver ny rapport som har vært publisert, har det vitenskapelige grunnlaget for å hevde at vi går mot en global oppvarming og at menneskeskapte utslipp av klimagasser er en avgjørende årsak, blitt styrket. Dette har skjedd i en periode med svært stort press på kvalitetssikring av forskningsresultatene, ettersom klimaforskningen frambringer ubehagelig kunnskap for mange.

112 Klimautfordringen kan mestres

2008


Konklusjonene har vært alvorlige. Desto mer alvorlig er situasjonen når vi etter hvert kan sammenholde de tidlige IPCC-modellene med den utviklingen vi faktisk observerer. Nye resultater viser at issmeltingen i Arktis går fortere enn stipulert, og at temperaturen øker raskere enn antatt. Samtidig er det koblinger mellom disse prosessene: Smelting av havvis vil forsterke oppvarmingen fordi et mørkt hav vil magasinere varme, mens en islagt overflate vil reflektere den. Denne utviklingen er alvorlig, og synliggjør et sterkt behov for videre forskning. Vi må vite mer om hvilke prosesser som gjør at endringene skjer så raskt, og hvordan de henger sammen. Dersom den globale oppvarmingen faktisk følger de mest ekstreme utviklingsbanene, må vi raskt vite mer om hvordan klimaendringene vil arte seg regionalt og nasjonalt, hvilke fysiske, kjemiske og biologiske konsekvenser de vil få, og hvilke kostnader dette vil medføre. Det er stor forskjell på å forholde seg til store endringer i nedbørsmønstre, ekstremvær og havnivåstigning om 10-20 år, sammenlignet med en tidshorisont på kanskje 70 år. Dagens beslutninger om investeringer i infrastruktur, bygg, energiforsyning og annen næringsvirksomhet må baseres på helt andre forutsetninger om hvilken rolle klimaet vil spille. Vi må altså vite enda mer om klimasystemet - hav, atmosfære og landjord for å kunne gi bedre prediksjoner. Her er noen av de perspektivene vi må forske mer på: Hvordan ulike prosesser i de forskjellige delene henger sammen, og hvilke tilbakekoblingsmekanismer som finnes. Et eksempel er hvordan hele klimasystemet påvirkes av mindre havis i nord. Dette er en av de viktigste usikkerhetene i dagens klimamodeller. Tilsvarende vet vi for lite om koblingene mellom atmosfæren og terrestriske økosystemer – hvordan påvirker skog, tundra og permafrost klimasystemet og hvordan blir de

2008

Klimautfordringen kan mestres 113


påvirket. Det er «fjernkoblinger» i klimasystemet som vi også vet for lite om. Forskning som kan avdekke om det kommer store «klimaoverraskelser» – brå og irreversible endringer. Forskning på hvordan klimaendringene vil bli regionalt, nasjonalt og lokalt, også når de globale klimaendringene går raskere og blir kraftigere enn tidligere antatt. Hvilke konsekvenser klimaendringer har for økosystemer, endringer i biodiversitet, stoffomsetning og grunnleggende produktivitet i hav, ferskvann, skog og landområder. Disse prosessene er viktige premisser for produksjon og ressurstilgang, og de har betydning for andre miljøspørsmål, særlig biologisk mangfold. Hvilke kostnader klimaendringene vil påføre oss, både direkte og indirekte. Det er store utfordringer med å identifisere hvordan klimaendringer vil påvirke næringsvirksomhet og samfunnsplanlegging, samtidig som det er klart at svært mange sektorer blir berørt. Vi trenger også kunnskap om klimautviklingen og konsekvenser av klimaendringer i andre deler av verden, og særlig i Afrika, Asia og LatinAmerika. Det er helt nødvendig å få etablert et forpliktende internasjonalt klimapolitisk samarbeid som også inkluderer utviklingsland i større grad. Økt kunnskap om klimaendringer og konsekvenser kan bidra til dette. Klimaendringene forventes å ramme utviklingsland hardest. Dette kan gi opphav til nye typer ressurskonflikter. I en stadig mer globalisert verden er dette nødvendig kunnskap også nasjonalt, i forhold til politikk, bistandsarbeid og næringsliv.

Mer kunnskap om kostnader Dersom de regionale modellene slår til, vil middelvannstanden langs den norske vestkysten stige med 50-80 centimeter i løpet av de neste 90 årene.

114 Klimautfordringen kan mestres

2008


Det er et problem som lar seg håndtere. Verre er det med framtidige stormfloer, altså når vinden bidrar til å presse vannet inn mot land, gjerne inn i fjordarmer, kombinert med en regulær springflo. Da vil vannet kunne stå 2,30 meter over det nivået vi er vant med for tilsvarende situasjoner i dag. For dem som er kjent i Bergen, kan vi illustrere dette med at vannet ikke bare vil stå et godt stykke oppover veggen på Bryggen, men at det også vil flyte vann i området rundt Lille Lungegårdsvann og inn i resepsjonen på Hotell Norge. Det sier seg selv at kostnadene ved tiltak mot slike effekter vil bli store. I Bergen lar problemet seg faktisk løse ved å lukke de to fjordarmene inn til sentrum med sluser. Det er løst anslått at dette vil beløpe seg til cirka en milliard kroner - hva det vil koste å sikre havneanlegg over hele kysten, forebygge rasfare og sikre bygningsmasse – eller hva som vil bli de økonomiske konsekvensene av en eventuell hyppigere nedstenging av installasjonene i Nordsjøen, vet vi for lite om. Vi må skaffe oss mer kunnskap om hvilke kostnader det norske samfunnet vil bli påført i årene framover, og vi må skaffe bedre verktøy for en samfunnsplanlegging som må foregå på andre premisser en det vi har vært vant til. Andre områder hvor vi mangler kunnskap er hva det vil koste norsk skogbruk dersom granbarkbillen får hyppigere utbrudd, og det er oftere tørkeepisoder, hva det vil koste norsk landbruk dersom sopp og skadeinsekter får bedre overlevelse i et framtidig klima, og hva det vil koste bedrifter, privatpersoner og forsikringsselskaper dersom skader som følge av ekstreme nedbørshendelser og kraftig vind øker. Et stort forskningsprosjekt i regi av Norges forskningsråd, RegClim, forutsier at dette vil bli en del av det framtidige klimaet i Norge. Det er påfallende at ikke flere samfunnssektorer har tatt fatt i kunnskapsutfordringene dette gir med henhold til samfunnsplanlegging.

Mer kunnskap om tiltak Norge har gode forutsetninger for å delta i utviklingen av ny teknologi. Vi

2008

Klimautfordringen kan mestres 115


har gode fagmiljøer, og muligheten til å prioritere ressurser til slike aktiviteter. Selv om ikke alle nye teknologiløsninger vil være lønnsomme eller aktuelle for norske forhold, vil Norge likevel kunne gi vesentlige bidrag til globale utslippsreduksjoner gjennom teknologiutvikling. Dette vil dessuten kunne legge grunnlaget for et lønnsomt næringsliv. Eksempelvis har vi gjennom de siste årene sett hvordan solcelleleverandøren REC har bygget seg opp som en av verdens største bedrifter i bransjen, stikk i strid med naturgitte forhold i Norge. Bedriftens suksess skyldes en unik kombinasjon av gründervilje, offentlig støttet FoU og privat risikokapital. Flere slike bedrifter kan bli resultatet dersom offentlige myndigheter legger forholdene til rette for gode forskermiljøer. Uansett hva Norge gjør, vil mange andre sammenlignbare land ta syvmilsskritt i retning en klimavennlig samfunnsutvikling. Dette vil bety nye måter å arbeide på, nytt næringsliv og nye forbruksmønstre. Bedrifter som evner å omstille seg, vil ha størst mulighet til å overleve i et slikt marked. Det er avgjørende for Norge at vårt eget næringsliv får de nødvendige impulser fra offentlige myndigheter til å delta i denne globale omstillingen, ikke minst når det gjelder evnen til å utvkle og til å ta i bruk ny teknologi. For myndigheter og næringsliv vil det være en klar utfordring om både å stimulere til forskning og utvikling, og dessuten implementere ny teknologi etter hvert som den foreligger. Her ligger det åpenbart en viktig probemstilling. Altfor ofte ser vi at ny teknologi foreligger, uten at den blir tatt i bruk. Det kan være flere årsaker til dette, blant annet at myndighetene ikke bidrar nok i den viktige overgangsfasen fra pilotprosjekt til ferdig produkt, for eksempel når det gjelder energiteknologi. Det er imidlertid en viktig erkjennelse at det bør være god balanse mellom forskning og implementering. Det er en forutsetning for en positiv utviklingsbane at gode teknologiløsninger tas i bruk fortløpende etter hvert som de utvikles. Det er flere årsaker til at dette ikke skjer, og problemstillingen er i seg selv gjenstand for pågående forskningsprosjekter.

116 Klimautfordringen kan mestres

2008


I tillegg til tiltak mot klimaendringer, må vi også frambringe mer kunnskap om hvordan vi skal tilpasse oss de endringer vi vet kommer (ref. forrige avsnitt). Her trengs både teknologier og strategier.

Miljøforskning mer enn klima Selv om klimaendringene synes å være det mest presserende problemet vi står overfor, trenger vi annen form for miljøforskning også. Flere kraftige miljøpåvirkninger er i gang samtidig: klimaendringer, spredning av miljøgifter, nedbygging av økosystemer, utryddelse av arter. Hver for seg er dette temaer med store forskningsbehov. De har også betydelige samvirkninger. De samlede konsekvensene for miljøet og påfølgende for menneskelig velferd er sannsynligvis store og ukjente. En fellesnevner for miljøforskningen er derfor multistress – hva er totalsummen av påvirkningene. Biologisk mangfold reduseres i stor fart, mye raskere enn noen gang observert i evolusjonær tid. Det er med andre ord varige tap av arter, hvor vi ikke kjenner til deres funksjon i økosystemene, og dermed heller ikke konsekvensene i større skala. En videre følge vil være tap av genetisk materiale, som ellers ville kunne være en buffer mot miljøendringer. og som kan gi grunnlag for blant annet nye medisiner. Vi trenger mer kunnskap om økosystemenes struktur og funksjon, så vi kan vite mer hva konsekvensene av tap av artsmangfold vil kunne bli. Særlig skogsområder og havområder er viktige. Her er mye av det biologiske mangfoldet, hvor det også foregår sentrale biogeokjemiske prosesser av global betydning, som selvfølgelig også har klare koblinger til klimaforskningen. Vi trenger også kunnskap om organismers biologiske egenskaper, som grunnlag for utnyttelse i medisin eller næring. Mange forurensingsproblemer er blitt løst eller forbedret de siste par tiårene. Likevel trenger vi forskning på kilder til og spredning av miljøgifter og kjemikalier. Det er en stor vekst i kjemikaliemarkedet, det er et globalt

2008

Klimautfordringen kan mestres 117


marked hvor spredning og bruk foregår i lite kontrollerte former. Vi må også vite mer om effekter av persistente og bioakkumulerende stoffer; hvordan vil bildet av miljøgiftbelastningen være om noen år.

Tålmodighet er nødvendig Noe av det viktigste norske miljøforskere har bidratt med opp gjennom årene, er en nitidig innsamling av data som er systematisert og registrert over en årrekke. Disse lange tidsseriene er grunnleggende viktige både for klimaforskning og annen miljøforskning, og gir en helt nødvendig forutsetning for å kunne observere avvik i utviklingen. Dette arbeidet er kanskje ikke det som gir mest oppmerksomhet og anerkjennelse i offentligheten, men det er viktig at Norge opprettholder og forsterker denne virksomheten i tiden framover. Dette er selve grunnmuren for mer spektakulære forskningsresultater. I internasjonal sammenheng har Norge unike skatter i disse dataseriene, og det er også et felt hvor norske forskere har vakt internasjonal oppsikt med analyse av observasjoner som er gjort over lang tid.

118 Klimautfordringen kan mestres

2008


Notater:

2008

Klimautfordringen kan mestres 119


Utgitt av: Unge Høyres Landsforbund | 2008 120 Klimautfordringen kan mestres

2008