Gamle dager...

Ved ferjeleiet i Follestad regjerte brødrene Bjarne og Kåre. Årer og pram ble avløst av båten «Bjarkå». Den fikk, utrolig nok, elektromotor. Turen gikk over elva fra Follestad til Union.

Aktiviteten på bryggene var stor med kraner som losset tømmer. Dette skulle brukes til papirmasse på Union.

Nærmere byen var store lager med kull og koks. Det var en spennende og betydelig båttrafikk på Skien havn da jeg vokste opp.

«Den gang dagene var lyse og naboene snakket sammen» er en beskrivelse av oppveksten i femti-tallets Skien og ikke minst: Om slekta

Jeg synes det er viktig at nye generasjoner kan få vite hvordan det var å vokse opp på 1950 - tallet. Derfor skriver jeg denne gjenfortellingen fra mine "oppvekstopplevelser". Det er sikkert mye som et glemt …

Dessuten tar jeg med en del om «slekta», både med nær og fjern fortid til slutt i denne historien Hovedkapitler:

Hvorfor skrive?

Dethelebegyntefornoenårsidenmedprogrammetmyheritage.

Detteslektsforskningsprogrammetgjordeatjegblenysgjerrigogønsketå «finnenoemer».

Dettetariogforsegaldrislutt,noesomgjøratslektstreeterunderkontinuerlig utvikling.

Samtidighaddejegbegyntåskrivenedhendelserfraoppveksten,«deharde femtiåra»,somjegnevnerinnledningsvis.

Dermed«balletdetpåseg».Atdetbleen«bok»varegentligikkeplanlagt.

Iårerjeg70ogdafikkjegen«villide»:Hvamedåsluttføredenneoggidenut tilaktuelleMoen’er?

Veldetgjøresherved.Denutgavenertrykketoppi15eksemplarerogjeghåper dusynesdettebidragetframegerlesverdig.Endelhartidligereblittlagtutpå enlukketfacebookgruppeunderMoenslekta(Skien),mendeterengoddelsom kommeritillegg.Segjernepåminehjemmesiderwww.moenskien.net.

Somleserenserharjegvalgtbortkronologien.Detteerbevisstslikatkorte historierkangjørebruddpåenslikrekkefølge.

Godlesning!HilsenEinar(detteerutgavenr.2,reviderti2018/19ogtrykketi femeksemplarer)

Sånn var det:

Oppvekst og skolegang skjedde den gang dagene var lyse og somrene varme med mange gode lukter. Naboer snakket sammen og de mest spennende opplevelsene var epleslang med tilhørende lav kryping gjennom hullet i gjerdet. Den største dramatikken oppsto da hullet var i et nettinggjerde og påkledningen var en flunkende ny jakke - med refleks. En jakke som satt fast i en ståltråd, med uheldige konsekvenser for jakke og eier. Mor tok utfordringen med en lapp "som ikke syntes".

Naboer var en ressurs, de stilte opp og hjalp hverandre. En stige ble lånt, muskler ble tatt i bruk for andre enn en selv. Når far tok på seg et knytt lommetørkle på hodet var store kraftanstrengelser nær forestående. Dette tøystykket hadde en knute i hvert hjørne og dermed satt det godt fast der oppe hvor det fra før ikke var spesielt mye hårvekst. Oppdragene kom, et gammelt tre hos en nabo skulle opp. Lommetørkleet kom på plass og det ble et slit, for rota på det gamle treet satt dypt. Ved hjelp av et tykt tau og rytmiske rop fra nabolagets mannfolk - i forskjellig høyde over bakken - seiret fellesskapet. "Kan jeg hjelpe til - så si ifra". Og folk sa ifra - tok i et tak for hverandre.

Det var bare sånn den gangen jeg gikk i knebukser med skrubbsår på knærne eller matrosdress til pent.

Gamle Aarak, for alle var veldig gamle den gangen, bodde tre hus lenger nede i veien og hadde lange bambusstenger. De hang på nordveggen, klar til bruk. Med disse fisket han flyndre med agn fra komposthaugen. Der satt han ved elva i sommerettermiddagene og ventet tålmodig. "Kloakkflyndre" kalte vi fangsten, men den ble fortært med stor vellyst - ingen hadde hørt om dioksiner og forurensning - bare vanlig dritt og den var da naturlig nok.

Rart å tenke på, jeg er gammel nok til å huske rasjoneringskort! I tider med begrenset tilgang på nødvendige ressurser, gjerne når det var krig eller dårlig økonomi, prøvde man å fordele viktige produkter ved hjelp av rasjoneringskort. Varer som alle har behov for som mel, brød, smør, kaffe og sukker ble fordelt ved hjelp av kort. Utdelte kuponger eller rasjoneringskort ga rett til å kjøpe en viss mengde av de ulike sortene. Under og etter 2. verdenskrig var det rasjonering på mange varer. Først i 1952 ble det slutt på rasjonering av mat i Norge.

17. mai og matrosdress – sånn skulle det være!

Da var det en fordel å jobbe på “mølla”. Det ga naturligvis muligheter til bl.a. mel, men også melposene av tøy som passet fint som kjøkkenhåndklær. I ettertid var ubrukte kort artige å klippe opp i sine små deler.

Rasjoneringen, spesielt under krigen, var også omfattet av varer fra Vinmonopolet. Disse var naturligvis etterspurt, ikke minst kom det mange forespørsler om å få overta kort til de som ikke brukte alkoholholdige varer, slik som folket på Bøleveien.

Det var også rasjonering på biler. Disse kom i solide trekasser, hvor plankene ble brukt til hytter og hus Denne rasjoneringen ble opphevet i 1961 og broder’n handlet etter hvert en solid, brukt russisk Volga. Rasjoneringskort fra 1952, sukker, mel osv.

Fisk var et omdiskutert tema blant kompisene. Veien hjem fra skolen på tirsdager var ekstra lang - den dagen var det fisk på middagsmenyen. Ikke føde som egnet seg for en ung kropp var oppfatningen. Mor mente noe annet og på tross av iherdige forsøk på innsigelser ble fisken fortært. "Sild og nypoteter", sa far "det er ekte herremåltid". Det fikk så være, men jeg mente den middagen for det meste besto av bein. Frionor frossenfisk løste en del av problemet, beina var praktisk talt eliminert"og finner du et får du erstatning" - sa mor. Desserten etter silda var rabarbragrøt - "rabarbra’n må tas før St.Hans!" sa mor - hun var familiens suverene kokk.

Hvalkjøtt var en del av kosten. Dette enorme dyret som ble harpunert under eventyrlige opplevelser i Sør-Ishavet. Hørte mye om alle de som tjente seg rike på hvalfangsten og bygde flotte hus for rikdommen. ”Hele Sandefjord består av rike hvalfangere” – sa far, han kjente noen der. Vi syntes at kjøttet var god og billig mat - "transmak", sa kameraten min " - gulper jo tran i 14 dager". Men ikke i vår hvalbiff, nei!

Sylting, safting, og hermetisering av pærer og bær var en sommer- og høstaktivitet. Et billig pålegg og god basis for vinterens søndagsdesserter. Desserter var alltid en del av middagen, også i uka. Det kunne for eksempel være rødgrøt, rabarbragrøt, semulepudding med rød saus eller bare kavring og melk. Slik skulle det være når mannen kom fra jobb. Mor brukte alltid noen dråper mandelessens i semulepuddingen.

En dag, under konsum av nevnte pudding utbrøt jeg: «Denne er jo…». Jeg kom ikke lenger, moder’n hysjet på meg. Sjefen i huset merket det ikke, men kokka hadde tatt feil av flaska med mandeldråper og flaska med gurglevann, så det ble en litt spesiell smak. Han skulle naturligvis ha kake til ettermiddagskaffen. Ikke så nøye, bare det var noe. Dette var ofte en kake som ble laget kjapt uten oppskrift, “hurlumheikake” kalte moder’n produktet.

Mor, hun sto for organiseringen i hjemmet. Gjøre innkjøp og lage mat var en viktig del av hverdagen. Mann og barn skulle få skikkelig hjemmelaget kost. Enten skjedde innkjøpene i nærmeste butikk, eller så gikk turen til byen for ferskt kjøtt eller fisk. Den gang var det ikke alle som hadde kjøleskap og enda færre fryseboks, slik at oppbevaring av mat var lite aktuelt. Hjemmebakt brød med oppskrift fra ”eget hode”, var vanlig. For oss barn var ”kjøpebrød” en sann nytelse, et høydepunkt i familiens kosthold.

Handleturen skjedde ofte pr. sykkel til byen med en forventningsfull pode i barnesetet, vel vitende om at det ventet en virkelig lekkerbisken; en kald vognpølse i slakterbutikken. Onkel Anders påsto at slike utflukter var farlige for helsa fordi moder'n syntes det var upraktisk å bruke bremser i utforbakkene.

Full fart var en selvfølge, "- og det gikk da godt" sa mor.

Mødrene var stort sett hjemme, men fra tid til annen kunne det by seg en og annen liten jobb. Det kunne være rengjøring eller opptak av gulerøtter og poteter.

Aktiviteten til de hjemmeværende, som hadde ansvaret for den oppvoksende slekt var preget av å skulle dekke husholdningens behov

Den hjemmeværende husmoren satte sin ære i å holde hjemmet rent og ryddig. Sånn etter hvert, ble det investert i en støvsuger som gjorde jobben lettere. ”Støv på hjernen” ble ofte et tema og lukten av grønnsåpe preget de tusen hjem.

”Alle” strikket. Klær var nok relativt dyrt og strikking hadde lange og gode tradisjoner. Ullgarn var tingen, det moderne garnet kom etter hvert. Om vinteren var klasserommet fullt av forskjellige strikkeplagg. Hos oss gutter gikk det mest i grått, hvitt og mørkeblått. Den som hadde rødt eller gult skilte seg unektelig ut fra den maskuline hop. Det var skikkelig stas den dagen moder’n hadde strikket en genser med rullekrave, god og varm. På fuktige dager kunne vi kjenne eimen av sau som tørket inne mellom pultradene.

Klær gikk ofte i arv, men størrelsen til siste mottaker av moteplagget var som oftest avvikende fra plaggets opprinnelige eier. Her var det viktig med mødrenes kreative evner slik at plagget kunne godtas uten for mange protester. I det hele tatt var symaskinen (en Singer naturligvis) ofte i bruk. Det ble kjøpt inn (og ofte kopiert) maler til kjoler og skjørt og nåler til Singer’n var forbruksvare da stoffet ofte kunne være tykt og nesten ugjennomtrengelig.

De kunne ikke kastes, klærne som var utslitt. Derfor ble disse klippet opp i strimler. Filleryer, datidens tepper på kalde gulv, var noe alle måtte ha. Når sekken med filler var stor nok, bar mor den til en dame med vev som vevde disse gulvvarmerne. Det var rart og merkelig å se en slik stor vev som krevde en langvarig innsats, ofte i dårlig lys, for å produsere de ønskede antall meter. Jeg likte ikke ryer, snublet bestandig i dem. Derfor var det et lyst hode i familien som kalte meg ”Einar Ryekrøller”. Syntes vel det var en unødvendig fysisk anstrengelse å flytte beina i nødvendig høyde over gulvet

Andre innkjøp enn matvarer tok far seg av - og han "handlet i stort". "Noe til å vokse i" var hans beskrivelse av konfeksjonsvarenes størrelser. Enkelte klesplagg ville aldri ha mulighet rent fysisk til å bli fylt opp av avkommet, med mindre en uheldig vask ga en kraftig reduksjon av omfanget.

Vi kjente noen som handlet i store partier – dette var rimeligere. Alt fra såpe til nyslaktede høns skulle hentes på sykkel. Det ble en spesiell hjemtur med tre hodeløse høns som bakset og slo i pappesken på bagasjebrettet. Hjemme ble de ribbet så fjæra føyk – mor hadde tak på den jobben.

Klær ble kokt i bryggepanna med solid varme under. Vaskestamp og vaskebrett var slitsomme, men nødvendige hjelpemidler. Mor syntes nok at livet ble mye lettere den dagen AEG’en overtok jobben. Tøyet ble tørket på snorer som gikk på kryss og tvers i haven, den mest avanserte var nok klessnoren som gikk på trinser oppe på veggen hvor dovinduet hadde en viktig funksjon som leverings- og mottakssentral.. Vinterens klestørk var snodig, der hang den lange hvite makko’n stiv som en tørrfisk – og tørket. Det var mest som den skulle knekke så frossen som den var i 20 kalde grader.

Onkel Anders hadde bikkjer. To svarte cockere, Lady og Duke, mor og sønn. Snille og godmodige var de med onkel på handletur til butikken. Der

kom de forbi gjerdet vårt og Duke med en pose kaker tålmodig og forsiktig i kjeften. Den slags dyr blir ikke høye, men for en fyr på 3 – 4 år var de jommen store nok. ”Kom her,” sa onkel Anders, ”still deg mellom Lady og Duke så skal jeg ta bilde av dere.” Hjertet kjentes på vei opp – tenk å stå der midt mellom de to dyra. En opplevelse som sitter – men bildet ble bra.

Det hendte far fortalte fra sitt omflakkende liv som sjømann (fartstiden var hele 6 måneder), om grufulle og spennende opplevelser som med årene bare ble enda skumlere. Den oppvoksende slektsom etter hvert økte i antall - fikk høre om den gangen han badet i Biscaya og nær var blitt tatt ned i dypet av en kjempestor blekksprut. Eller hva med historien som overlevert til interesserte etterkommere stadig vokste i omfang. Den om den lille gutten i London, var det ikke Jack han het, som far var blitt "gode busser" med nede i dokkene.

Som fyrbøter tok han «farge av omgivelsene». For ikke å sovne på vakt la de seg på brisken med et grytelokk i handa. Når det ramlet på dørken var det umulig å fortsette i drømmeland.

Han må ha vært svært opptatt av sin tilkommende Benny. Han sendte brev hjem, en gang med et silketørkle i en konvolutt.

Eller han fortalte om St. Helena, dette lille bygget ved brygga i Langesund, hvor han som liten gutt sto sammen med faren som var los og ventet på båt. Båten kom og far var med, en spent liten fyr som med bankende hjerte klatret opp leidere på bratte skipssider. En gutt som med stolthet sto på brua ved siden av losen på vei mot land.

På vei ned til brygga gikk de forbi vinduet til farmor Lovise – der satt hun og passet på at ingen ”snek” seg forbi. De måtte da komme innom kan du tro!

St. Helena i Langesund og huset i Smiebakken til venstre på bildet. Det står der fremdeles, men noe «innebygget»

Farfar og svenske farmor Elisabeth traff hverandre i Statene da han var sjømann og seilte på «leikane». Hun, den unge piken fra Värmland, hjalp til på et hospits. 21. april 1894 giftet de seg i den lille byen Escanaba i staten Michigan. En diger, typisk amerikansk vielsesattest som henger på veggen hjemme, bekrefter dette.

Litt om bakgrunnen til Elisabeth, en spesiell historie: Elisabeth Andersdotter, født 24 mars 1862 (1862-03-24) i skogen, Sillerud sogn, Värmland. Uekte etter en oppgave i fødselsboken

Far: Anders Andersson. Ifølge notatet i fødselboken fremgår det at drengen Anders Andersson i Røk, Sillerud menighet, skal være faren.

Mor: Lisa Johnannesdotter, født 30 mars 1837 (1837-0330) i Sillerud sogn, Värmland. Hushjelp. Død 1867-04-22 i Solberga, Sillerud sogn, Värmlands län.

Etter morens død i 1867 bor Elisabeth Anders tre år med sin bestemor i Sillerud menighet. I 1870 flyttet hun til Svanskogs sogn, Värmland. Det er hun blant annet registrert som fosterbarn hos en familie inntil 1880, da hun ble flyttet til Sillerud menighet. Hvor hun arbeidet som hushjelp på flere steder, før hun flytter til Svanskogs Menighet, 1880. 1890-04-15 emigrerer Elisabeth Andersdotter til Nord-Amerika. På det tidspunktet, jobber hun som hushjelp i Grönsjön, Svanskogs menighet.

Farfar hadde en tvillingbror, sa far, men det hadde han nok bare hørt fra andre. Farfar var året eldre og broren døde svært ung.

Elisabeth og Christen fikk 6 barn – 3 av hvert slag. Søstrene til far var Solveig (g.: Ekornrød), Hjørdis (g.: Berg), Ruth og brødrene het Kristian (Kekkan) og Anders.

Christen og Elisabeth Amerikansk vielsesattest

Bøleveien 15, den gang og nå

Da han var 12 år døde faren og ensomheten med farmor, fem søsken og en ørliten pensjon var ingen god oppvekst. Han følte ansvar for familien, et ansvar som var tyngende og ofte smertefullt, som den gang han hadde en kortvarig og tilfeldig jobb i all arbeidsledigheten. Tømmermålinga tok kontakt med farmor og sa at han kunne få fast arbeid. Nei, sa farmor, Harald er i jobb. Da han kom hjem den dagen og hørte denne grusomme misforståelsen, gråt far.

Elisabeth med sønnene Anders, Harald og Kristian (Kekkan)

I Bøleveien 15 bodde etter at Elisabeth døde, Hjørdis med familie i første etasje mens Anders, Gunda og tre sønner inntok annen etasje. Far og mor flyttet dit når de giftet seg, inntil de fikk leilighet i Bøleveien 23

Artig med gamle bilder! Fra venstre: Tante Solveig, Benny med Ivar, farmor Elisabeth, Bodil, datter til Solveig, tante Hjørdis, Karin, datter til Solveig, ukjent, Ingebjørg, datter til Hjørdis.

Når er bildet tatt? Ivar er født i 1938, Bodil i 1928 og Ingebjørg i 1930. Ivar kalte Elisabeth for "bestemor hoh" fordi hun ofte sa hoh, hoh, til barnebarna.

Til konfirmasjonen 7. desember 1918 fikk han en sølvskje. Ganske sikkert en storslått gave på den tiden. Øverst på skjeen står H.M. inngravert, på baksiden datoen. Rart å tenke på at konfirmasjonen var i desember, rett før jul. Det er en av svært få eiendeler etter far, men han tok vare på konfirmasjonsgaven i alle år og den ble brukt.

Sølvskjeen fra Haralds konfirmasjon 7. desember 1918. Konfirmanten

Far satt i tysk fangenskap under 2. verdenskrig. Dette høres nok skummelt og dramatisk ut, men det varte ikke lenger enn til 11. mai 1940, da kunne fader’n (Mühlerarbeiter) spasere fri og frank ut av Losjen i Oslo.

Det var nok en lettelse for Benny som satt hjemme i Bøleveien 23 med 2 år gamle Ivar når telegrammet kom.

Det var liksom ikke mulig å dramatisere dette så mye, men han snakket ofte om alle sine gamle ”fangekamerater” inkludert svoger Harry. Spesielt opptatt var han av en hilsen han fikk fra en han satt sammen med på Gamle Losjen.

Litt om fars søsken: Onkel "Kekkan" (Kristian). Han jobbet på Hydro, men sluttet i voksen alder på grunn av skader på lungene. Husker godt at han var den eneste som røykte da jeg var barn.

Sånt var spennende. I tillegg hadde jeg lært at det var "synd". Det hadde en liten kropp som vokste opp blant pinsevenner lært. Gud straffet jo syndere.

Vel, bedre var det ikke med tante Selma. I tillegg til å røyke spilte hun i Skiens Teaterselskap med revyer og "annen elendighet". En trivelig og munter dame.

Det var derfor med en viss forventning jeg var med mor og far på besøk til Selma og Kekkan i Hjellen, hvor de bodde i mine unge år.

Sønnen, Leif, ble kalt "det syngende postbud". Han var en hyggelig fyr med flott stemme. Leif hadde også en karriere i nevnte teaterselskap. Han var tre år eldre en Ivar, slik at fetterne kjente hverandre godt.

Bildet: Ivar og Leif

Elisabeth, "Bitten", var åtte å yngre enn Leif. Hennes liv endte tragisk. Hun var blant de første i Norge som gjennomførte en slankeoperasjon (avkortning av tarm), men overlevde ikke inngrepet.

Tante Ruth (gjenfortalt av Gunn Elisabeth, onkel Anders barnebarn): Ruth jobbet illegalt, ble tatt og satt i tysk fangenskap på Grini under krigen. Hun fortalte at hun pleide å hente beskjeder fra hjemmefronten på et bibliotek. Beskjedene hun skulle bringe videre lå i boka Sult av Hamsun. Det var fordi vi snakket om boka hun begynte å fortelle. Ruth ble tatt fordi guttene i huset hun jobbet var uforsiktige. De rømte ut et vindu og hun ble igjen.

Hun ble tatt med til Møllegata 19 og avhørt av en av de tyske "toppene" som var i Oslo. Ville ikke fortelle noe, strekte seg fram for å ta revolveren som lå på skrivebordet - hun ville skyte denne tyskeren. Da ble hun tatt og torturert. De trakk ut tenner, negler og slo henne. Hun havnet da på Grini.

I sin ungdom var mor og far på en omfattende biltur til Trøndelag og Aalesund. Dette var i trettiåra, slike turer var nok ikke vanlige og denne ble aldri glemt.

En rast på den lange bilturen.

Benny og Harald giftet seg i all enkelhet på kontoret til forstanderen i Tabernaklet, Skien

Vielsesattesten er datert 10.04.40, men de giftet seg 14.11.36. Forskjellen skyldtes sannsynligvis at Harald var innkalt til militære og attesten måtte fremlegges for å få økonomisk støtte til Benny.

Når de giftet seg var gavene krystall og sølv. Egentlig hadde de vel ikke råd til ordentlig sølv, men det ble en blanding som het «nysølv». Krystallet som de fikk og supplerte var Hadelands «Finn» - krystall. De hadde ølglass som kom fram når det var middager med gjester, jul og andre begivenheter. I mange år var det dårlig med plass. At spisestua sto for enden av dobbeltsenga i soverommet var det ingen som brydde seg om. Øl kom det aldri i disse glassene. Vørterøl og hjemmebrygg var nok det sterkeste

Et av ølglassene

Bestefar, Halvor Knutsen, var egentlig fra Gjerstad fra en (det er flere gårder med samme navn) gård som heter Vestøl. Det har vært vanskelig å finne opphavet, slik at det dette ikke er dokumentert. Jeg antar derfor at han var oppkalt etter sin far Knut (Halvorsen) Halvors sønn, onkel Knut, fikk ta navnet Vestøl, mens to fettere (sønnene til Magda og Olaf Olsen) fikk ta navnet Vestøyl.

Halvor jobbet på Bølesaga som sagmester og var nok en streng, myndig og gammeldags. Han var dessuten søndagsskolelærer på Bøle Bedehus. Benny forteller selv at hun var noe utsatt fordi det forekom en og annen rampestrek.

En historie var at en gang det var behov for en ball fant hun Halvors skinnlue som hun snørte sammen til formålet. Med til historien var at alle barna hadde soveplasser på loftet. Når Halvor, sannsynligvis noe opprømt, skulle avstraffe den kreative ungen ble det en ganske langvarig jakt mellom, under og

over senger der oppe på loftet hvor barna sov. Hun måtte til slutt gi tapt for overmakten.

Halvors søster Anne, bodde også på Bøle, så det var litt av en jobb Elise hadde.

Mormor, Elise, var født Svenungsen og sammen hadde de ni barn. Mormor var ei lita, snill, koselig og blid dame. Hun gikk på Bøle Misjonshus (missonshuset) og sånt sett gikk de ofte hver sin veg på søndager. Mormor hadde ni søsken, men jeg husker bare Simon og Jonas. Jonas var pianostemmer, en rund og jovial person. Disse var egentlig Elises halvsøsken. Fra Svenungs første ekteskap med Tomine Olava hadde Elise fire søsken. Fra ekteskapet med Tomine Olsdatter hadde Elise fire halvsøsken deriblant Jonas og Simon.

Elises slekt kom opprinnelig fra Hjartdal (eller Hittedal som det het fra gammel tid). Den var omfattende og kan følges langt tilbake. På farssiden «endte» jeg med Østen Sætre 1574 -1624

Da blir det omtrent slik:

Østen Sætre 1574-1624

Halvor Østensen Holla 160-1668

Johannes Østensen 1635-1695

Hans Johannessen Tinne 1660-1708

Thor Hansen 1692-1733

Ole Olsen Øvrehaave 1726-1793

Sveinung Olsen 1760- 1833

Peder Svennungsen 1820 -? Flyttet fra Hitterdal til Gjerpen/Bøle

Svenung Pedersen 1851-1914 Elises far

Tomine Olava Ellefsdatter og Svenung Pedersen, Elises foreldre.

Om folket på Bøle

Mors søsken (de som bare har fornavn) med bestefar Halvor og mormor Elise.

Elise og Halvor

.. og et tidlig bilde av ungeflokken. Der i midten foran (med lys pannelugg) er også min onkel Einar som døde av sykdom under krigen. Onkel Harry gikk på underoffisersskolen og Benny er ytterst til høyre.

Benny (med hvit ring) gikk naturligvis på Bøleskolen. Selve bygget står der ennå.

Til venstre er det en garasje. Denne var en gang bryggerhuset med vedfyrt komfyr, bryggepanne til kokvask osv. Ved siden av garasjen mot hekken var det utedo. Her var det forskjellige hull etter størrelse. Det minste hullet hadde en forhøyning, et trinn, slik at korte bein kunne nå opp (og ned).

I annen etasje var det et stort loft hvor ungeflokken bodde. Dette ble innredet til leilighet da Knut giftet seg med Emma (Bystrøm) i voksen alder. I den andre enden ble det laget et soverom for Rakel, Ruth eller andre besøkende.

I haven var det et utrolig flott morelltre, et tre med noen svært spesielle røde epler, busker med gule rips og en kjøkkenhage.

Magda og Olaf feiret bryllupet på Bøle og det var et stort antall gjester. Antar at Elise hadde nok å henge fingrene i den dagen. Her er også onkel Einar, fra venstre etter Benny og Knut.

Huset på Bøle som Halvor bygget:

Benny hadde en artig sans for humor, som nok har gått i arv til enkelte av oss.

Benny og Harald på hyttetur i unge år. Legg merke til slipset, et naturlig tilbehør til turantrekket. Minner meg forresten på en historie som moret mor: Benny var i en periode hushjelp hos møllemester fru von Riesen (ja, skikkelig tysk rase). Fruen sa en dag "De er jo ikke direkte pen, Benny" «De burde spise gulrøtter så blir De pen». Ikke særlig oppmuntrende til en ungdom, men hun tok det med godt humør. Hun svarte likegodt den fornemme fruen: «De har visst heller ikke spist mye gulrøtter, frue»

Lørdagene hjemme var gode. Familien hadde kaffe og moder'ns sjokoladekake som dagens høydepunkt. Bollen med resten av kakaoglasuren sto alltid og ventet på å bli skrapet av en lekkersulten pode.

Om ettermiddagen fikk onkel Laurtiz og Stompa en sentral plass i stua sammen med deilig eggedosis pisket med det nyinnkjøpte kjøkkenvidunderet - mixmasteren. Radio'n hadde broder'n kjøpt av oppsparte midler, vårt faderlige opphav var i sterk tvil om fornuften bak en så omfattende investering og det gikk nok en tid før han ville slå’n på..

Han var skeptisk sånn – til nymotens remedier. Saken var den at husets frue fikk seg en liten jobb på Skiens Kommunale Bad (med bademester Rugkåsa som hadde et glassøye og en sønn som ble prost i Skien), med basseng, badekar og badstu’. Inntektene ble investert i tekniske nyvinninger. Fra kjøleskapet kom inn på kjøkkenet til fader’n åpnet døra for første gang (når han trodde ingen merket det) gikk det nok noen måneder. Det var etter hans mening en unødvendig investering, eller kanskje det egentlig såret han stolthet at det var fruen som finansierte innkjøpet.

Slikkerier var forresten ikke så vanlig. De som dukket opp med jevne mellomrom var Smørbukk, Kongen av Danmark, fruktdrops, Freias Brystkarameller og kamferdrops, de siste var bare for gamle damer. Mer som «naturprodukt» må vi regne eggedosis og appelsiner med sukkerbiter.

Vårlørdagene var preget av de store guttas aktiviteter: "Pekke", eller "kaste på stikka" med femører. Etter hvert ble en involvert i dette utfordrende foretagende, tatt opp blant de større, forfremmet så og si. Den dagen femørene ble erstattet med enkroner sa den hjemlige bidragsyter stopp.

Alternativet var å "kappe land" med knivkast på jordbakken. Foreldre var mer vågale den gangenkniv var ikke noe stort problem, i alle fall ikke et våpen. Jentene hoppa paradis, dette var ikke noe for gutter. Interessen for den aktiviteten ble noe større blant det sterke kjønn når "flyver'n" ble importert et eller annet sted fra. Når jentene fant fram hoppetauet og guttene pumpet opp fotballen - da var det vår og varme i været.

Femører hadde en spesiell verdi - og så var de store i omkretsen. Vi sørget for å gjøre dem enda større og flatere ved å legge noen eksemplarer på jernbaneskinna. Toget gjorde resten. Helt lovlig var neppe aktiviteten. Advarslene hjemme syntes ofte å være viktigere enn selve bekymringene om hva vi virkelig foretok oss. En femøre ble også til en stor pose "kakesnabber" hos baker Fredriksen som hadde utsalget like ved Kleivskolen. Hos baker’n ble døra nesten utslitt av ivrige småfolk i skolens store friminutt.

Onsdagene hadde også sin sjarm. Da skjedde forberedelsene til alle millionene som helt sikkert skulle komme. På veien hjem fra jobb hadde fader’n vært innom butikken og hentet det kommende verdipapir: Tippekupongen. Med Wolverhampton, Leyton Orient, Aston Villa og andre sikre inntektskilder skulle jo lykken være gjort. Når det først var denne ukedagen syntes vel jeg at Sheffield Wednesday burde være et sikkert valgt. ”Nå skal vi se,” sa’n. Det var standarduttrykket for de store begivenheter. Han hadde også lest at små barn hadde tippet ”vilt” og vunnet store summer. Jeg fikk derfor min rekke, helt uten ansvar for ekspertenes råd og vink. Så var det å levere kupongen med 25øres rekker til kjøpmann Ulsrud og vente på lørdagen. Det gikk alltid helt gær’nt med de laga – og vi som egentlig hadde lyst på noen hundre tusen.

Stor gevinst på basaren til Skien KFUK var en fotball av ekte lær - en "fem-ball". Gleden var også stor den dagen gevinsten var min og avhentet. "Ikke spark ball ute på gata" sa mor "der kan bilene kjøre på den". Ganske fornuftig, men egentlig sjeldent å få forbud fra den kanten. Det var naturligvis bedre plass på fortauet og dessuten helt flatt. Og så måtte en jo gå langs fortauet for å komme til kompisen for nærmere utprøving av gevinsten. Så kom bussen - et fryktelig smell. Mor åpnet vinduet: "Det var jo det jeg sa!!". Fortvilelse - den stolte gevinsten ble ei flat pløse - som aldri ble erstattet.

Innskrivningen på skolen var en høytidelig affære. Det var mor som var med poden, hun iført en mørkegrønn kåpe med tilhørende hatt. Et antrekk som var felles for alle respektable mødre. Om sommeren ble riktignok hatten til tider byttet ut med et hodetørkle, i alle fall til fritidsbruk. Vi kom frem til kateteret og hilste på lærerinnen, Ingeborg Rødmyr. Det var særdeles høytid og spennende. Høsten 1954 begynte den nye dagen, skoledagen. Ingen tenkte spesielt på at veien var lang for små bein fra Bøleveien, via Follestad og Gampedalen til Kleiva og Bratsbergkleiva skole, men det ble lagt inn god margin slik at oppmøtet skjedde kl. 0830.

Første klasse med frøken Rødmyr

På den skolen hadde både far (første kull i 1911) og broder’n gått. Vi fikk alle oppleve lærer Andreas Ballestad, jeg i årene før han ble pensjonist som sløyd- og skjønnskriftlærer Det siste har ikke bidratt til annet enn et skriftlig kaos, fordi etter diverse omganger med sirlig skjønnskrift ble utsatt for den moderne “formskriften” med annerledes pennesplitter. Ja, penn og blekk var skriveredskapen med selvlagede pennesplittørkere, små tøystykker til den typen rengjøring.

I skolegården sto vi lydig oppstilt i tre rekker før vakthavende inspektør ga beskjed om at vi kunne marsjere inn. Om morgenen sto ved pultene når lærer’n kom inn døra for så å avsynge en salme. Salmer var viktige. De måtte pugges som lekser og vi ble hørt, stående, i vers som ofte hadde et språk som kunne være vrient å forstå.

Første året skjedde det et eksperiment på skolen. Det var en “blandingsklasse”, for første gang gikk både jenter og gutter i samme klasse. Vi andre gikk i “rene” gutte- og jenteklasser og forsto ikke den gang hvilken banebrytende utvikling i norsk skole vi var vitne til.

Vi sto i kø en vinter med hvert vårt eggeglass. Noen hadde i sin visdom funnet ut at alle skulle ha en dose med tran hver morgen. Dette varte en vinter og til de flestes glede ble ikke dette gjentatt. Siden lot jeg tranflaska stå, selv om dette helnorske produktet var aldri så sunt ble smaken vurdert som helt forferdelig.

Avslutningen av skoledagen på lørdager var preget av “kosetime” og friske guttestemmer som sang: “I morgen er det søndag den skinner over jord, den deiligste av dagene for liten og for stor. Med kirkegang og salmesang og tur i skog og hei. I morgen er det søndag og all verden gleder seg”.

Søndagene var lange - veldig lange - så sant det ikke var sommer, for da var primusen og familien på tur. Kokeanretningen var pusset opp tidlig på sommeren - apparatet skulle gjennomleve en ny sesong. Turen gikk ofte med tog til Brevik, hvoretter en anselig slange av mennesker snodde seg ned til Fjordbussene. Sandøya var fader'ns favorittsted.

Tiden der gikk med bading og flåtesnekring i vannkanten. Materialene var drivved og rustne spiker og farkosten truet som regel med å kantre - og gjorde det. På primusen putret middagen. Mor hadde med poteter og ferdig stekte kotelettersøndagsmiddagen var alvorlige saker, tur eller ikke tur.

Etter måltidet hadde fader’n sin sedvanlige middagslur i badebuksa under et tre. En gang glemte han at sola har en slem uvane - den flytter på seg med den følge at skyggen ikke hele tiden befinner seg på samme sted. Etter oppvåkningen kunne han konstatere at hans tidligere så hvite bein hadde fått en blåaktig farge. Fader'n husket den turen lenge - og det gjorde vi også.

- åsså

primusen da, rene vitenskapen

Ellers i året var søndagene preget av søndagsskole og andre passende søndagsaktiviteter, en vel forberedt middag og ikke minst - oppvasken. Denne var viktig fordi den bidro med kr. 1,- slik at ferden kunne gå mot byen for å overvære Chaplinske bravader på Frels'armeen. Det tok en tid før moder'n fant ut av denne iveren etter å delta i huslige sysler på en søndag, da fikk hun en god latter. For kino

var jo en alvorlig syndig sak så dette ble en kreativ omgåelse. Når kameratene skulle se Hoppalong Cassidy på det hvite lerretet leste jeg om helten mellom to permer. Det var i alle fall en betydelig mindre synd.

Søndagen var forresten veldig hellig – kunne ikke leke med gutta som ropte utenfor vinduet; ”Den skal holdes hellig” sa sjefen. Det kunne være veldig kjedelig for en ung kropp.

Klar til søndags formiddags møte … da ble det en spasertur til byen (med Norgesplaster over øyet)

Med foreldre som pinsevenner fikk jeg i unge år oppleve "broder" Aage Samuelsen. Det var stor aktivitet, med mye sang, tungetale, helbredelsesseanser, "halleluja" og friske jubelrop.

Etter hvert mistet denne rastløse "broderen" fotfestet i menigheten Tabernaklet og startet egen business med en gjeng tilhengere og "stille kollekt". Inntrykket preget sikkert en ung kropp, men samtidig ga det nok et grunnlag for en fremtidig "religiøs toleranse".

"Broder" Aage gir alt

Den gang hadde menigheten omsorg for de som lå under for syndige laster som tobakk og alkohol. Mang en røykpakke ble avlevert der og da under bønnemøtene. Hvor lenge oppholdet fra avhengigheten varte, ja, det fikk vi nok aldri vite.

En kveld kom far hjem med en kar, en sjømann fra Vestlandet, som hadde blitt omvendt på søndagsmøtet. Belastet som han var med nikotin, øl og sprit var det viktig å gi ham et godt måltid og godt kameratskap. De gangene han kom til byen i frakteskøyta, da var luften stinn av dufter fra maskinrommet, hender og ansikt var som oftest preget av et ikke alt for rent arbeidsmiljø. Han «falt nok fra» en gang i blant, spesielt når kontantene brant i lomma og de verdslige fristelser tok overhånd. Da innlosjerte han seg på Norønna hospits i Skien, som ofte ble bebodd av sjøfolk på gjennomreise.

Han var dessuten eier av noe jeg syntes var særlig spennende: En båndopptaker, en forunderlig sak som jeg alltid ivret etter å prøve. For noen år siden sto det en notis i Varden at han var druknet under fiske på Vestlandet. Historien om et slikt engasjement for enkeltmennesker var nok typisk for en «misjonerende» virksomhet som pinsevennene, ikke bare ute i verden, men også hjemme.

Søndagsskolens lære og barnetroen ble satt på prøve en sommer; "- be så skal dere få" hørtes svært fornuftig ut. Det høyeste ønske var en tråbil. Lørdag kveld etter sengetid gikk med til en iherdig bønn fra en liten gutt til Vår Herre. Ønsket ble fremført og så var det å legge seg til å sove. Gud ville ordne resten. Vi leide 2. etasje i Bøleveien 23. Fra alkoven, som jeg arvet etter broder,n, hadde jeg utsikt mot veien og gårdsplassen.

Sola varmet gjennom vinduet da jeg våknet en søndag morgen, overbevist om at nå var det skjedd et under. Et optimistisk guttehode lente seg ut av vinduet, se - der nede i gården sto den - tråbilen - rød og fin. Med rekordfart kom klærne på og vidunderet tatt i øyesyn. Etter å ha beundret gaven fra Det Høye måtte den prøvesittes.

Det kjentes flott, inntil døra i underetasjen gikk opp og naboens unge pode fremførte sin åpenbare eiendomsrett til den røde firhjulingen. Oppholdet i Paradis varte ikke lenge, men det var fint å ha vært så nær en fullbyrdelse av drømmen - selv om skuffelsen nok kunne føles et sted inne i guttekroppen. Eieren var forresten Iver Kleive, senere kjent organist og komponist.

Somrene var alltid lange og varme - og så luktet de godt. Ferie skulle vi ha, her var fader'n helt klar. Som regel hadde han fått leid et sted ved sjøen og med avtalt lastebilskyss forsvant alt fra nedpakket sengetøy til nødvendig husgeråd. Vårt husvære gjennomgikk en kaotisk forvandling to ganger i året; når vi skulle på ferie og når vi kom tilbake. Det var lurt å være godt utstyrt på 2 ukers fravær fra hjemlige bekvemmeligheter.

Oppholdsstedene var i aller yngste år Sandøya hos Eriksens med egen brygge. Han iført skyggelue med hvit pull og pipe med karva blad, hun blid og romslig i blomstret sommerkjole. Her var sluk-kast med vorm rundt en gammel hermetikkboks en viktig aktivitet. Fisken den lot vel vente på seg, da som nå. Å ta prammen for å ro til Brevik etter mat og pinne-is med sjokoladetrekk var en vanlig beskjeftigelse. Eriksen hadde hane – en skikkelig utfordring for en omtrentlig 3 årig pode som helst ville sove om morgenen. En dag gikk jeg lei av spetakkelet og ropte høyt og tydelig: ”Ti tille hane!!”. Det ble aldri glemt av gamle Eriksen.

På ”eldre” dager ferierte vi i Langesund, hos Eriksen ved Stoa. De var i familie med ”SandøyaEriksen”, hadde pram, tre gutter og et ledig rom i 2. etasje.

Per var yngst og bidro med mange gylne kommentarer så som til moder’n en dag på stranda: ”Når du er mutter så må vel han være skruen” med hentydning til mitt horisontale opphav iført sommersixpence og umiskjennelige etter-middags-lyder.

Her skulle jeg og den mellomste Eriksen overnatte i telt ute i hagen – for første gang for meg i alle fall. Det ble mørkt og han ved siden pustet – veldig – og så alene som jeg følte meg

Overraskelsen var nok stor når han våknet med sola lysende på teltduken og så Moen senior ved siden av seg.

Ferie – ved Steinvika i Langesund

Der ute i Langesund hadde far noen gamle tremenninger – to damer – som jeg, helt for meg selv kalte Tullutta og Makronelle, etter lørdagsbarntimens distré og godslige damer. Søstrene Østensen het egentlig Wilhelmina og Magdalena. Disse bodde sammen i et lite rødmalt hus med masse gamle ting, krimskrams og vannpost i gården.

De fortalte om familien med en hel masse bilder. Det var spennende for meg fordi far hadde aldri noe å fortelle om den delen av historien. Et besøk om sommeren til ”jentene,” som far kalte dem, medførte også et lite glass hjemmelaget rabarbravin til de voksne, saft til mindreårige og naturligvis småkaker alt dandert på fat med små kniplingsbrikker.

Det at “jentene” og far var (halv)tremenninger var litt spesielt. Sammenhengen var at fars oldemor, Magdalena Hansdatter (Høen) ble enke med en sønn, Christen, og giftet seg på nytt med Østen Andersen. Disse ble besteforeldre til Wilhelmina og Magdalena, dermed var de egentlig bare delvis i familie. Fars oldefar Christen Christensen Moen ble bare 29 år gammel og Magdalena var 25 år da han døde.

Hvor kommer egentlig navnet Moen fra? Christen Olsen Lølandsmoen (1765 – 1832) kom fra plassen Løland i Agder (Vigmostad, nå Lindesnes kommune). Den gang var det ikke noe som het «Sørlandet» (navnet «Sørlandet» ble først tatt i bruk av Vilhelm Krag i 1902), slik at innflytteren Christen ble kalt «Vestlendingen». Han giftet seg med Maria Halvorsdatter fra Solum. Slik kom han til Telemark og fjernet etter hvert «Løland» og dermed ble det Moen. Ekteparet ble for øvrig 5 barn: Gurine, Halvor, Karen, Ole og Christen som altså ble gift med Magdalena Hansdatter fra Høen

Før sommerferien var søndagsskoleturen obligatorisk. Det var utrolig hvor mye brus som kunne få plass i magen. Asina og champagnebrus var de lokale favoritter.

Konkurransene var viktige, sekkeløp, løp med egg på skje, brusdrikker- og pølse-spise-konkurranse.

Den siste var alltid like spennende og morsom for tilskuerne: Pølsene ble enkeltvis hengt opp på en snor som holdes alt for høyt over bakken av fiskehandler Jensen (denne årlige opplevelsen medførte at jeg senere trodde at han også var pølsemaker) og søndagskolebestyrer Hansen.

Deltakerne måtte få dinglende pølser inn i munnen og ned i magen uten bruk av hendene. Den raskeste hadde vunnet og premien kunne være en blyant, linjal eller annet som en vennligsinnet forretningsdrivende hadde sponset arrangementet med. Solbrent ble en også av søndagsskoleturer.

Per hadde alltid muntre kommentarer!

Vi bada i elva den gang - og overlevde på tross av den forurensning som vi ikke visste noe om. Kloakken fra enkelte hus gikk rett ut i elva, slik at det skal ikke mye fantasi til for å forstå hva som fløt rundt der. Riktignok var hadde de fleste husholdningene utedo, men enkelte steder var det vannklosett.

Når far kom var han iført en badedrakt innkjøpt ca. 1930. Den var heldekkende, slik med stropper over skuldrene. God kvalitet sa fader'n, selv om vi ante at møll hadde vært på ferde både her og hadde gjort denne kvaliteten noe tvilsom.

Jeg lot kameratene få inntrykk av at badedraktens innmat var en særdeles fjern slektning.

Der nede ved vannet bygget de snekkerkyndige kajakker som i alle fall holdt seg flytende så lenge at den modige padler kunne komme seg i land på motsatt bredd for tømming.

Her ble det utkjempet durabelige "slag" mot den lokale fiende. Pil og bue var sentrale våpen - ingen ble merkelig nok skadd og foreldrene bekymret seg ikke særlig om disse voldelige aktivitetene. Pilene forsvant naturligvis, men fader’n spikket nye i vedskjulet! Broren til kameraten min var eldre enn oss. Han og kompisene bygget en hytte som kommunen stadig truet med å rive ned. Den var flott med en gammel divan og tårn med skyteskår. Vi fikk lov til å være i hytta og fra tid til annen lå den midt i skuddlinjen for lokale "kriger". Tårnet hvor en godt beskyttet kunne sende piler mot "fienden", gjorde at denne lokale festningen aldri ble inntatt.

Nede vel elva på Tilja, eller “plassen” som vi kalte stedet, var det opplag av kogger og andre fartøyer om vinteren.

Om våren når båtpussen satte inn ble luften fylt av mange dufter, fra lakk, olje, tynner, pils, bayer, bokkøl og 60 % (eller mer). For med båtpussen fulgte en utrolig tørst og unge øyne så med undring på at pausene blant båteierne ble lenger og lenger - og til slutt måtte vi hjem.

Badedrakta da – her med broder’n i 1939 – den overlevde 2. verdenskrig og langt inn i 50 – åra! Med broder’n og sixpencen på plass, det var nok ferie i Bergsbygda

Vinteren var det liksom alltid mørk. Når leksene var unnagjort satte skumringen inn. Dette gjorde ikke noe for lommelykter ble montert på rattkjelken eller den hjemmesnekra "boben" med bilratt. Biler og busser kom ikke så ofte på veien, men når kjøretøyene først dukket opp hendte det nok at de ble svært nærgående for kjøregreier på meier.

«Lysløypa» i hagen var konstruert med lysstumper fra jul. Forbipasserende stanset ofte opp for å beundre en blafrende kjede av lys i vinterkvelden.

Skiturer ute i mer fjerntliggende terreng føltes som et tyngende pliktløp - følelsen av at de alltid besto av motbakker med bakglatte ski var overveldende.

Ski og skøyter har ikke vært min sterke side, men det ble et uteliv tross alt. Det hendte at Broder’n tok del i vinteraktiviteter og tok med sin svært yngre bror på skiturer (som bare hadde motbakker).

Det ble også noen turer til Mjøndalen. Der hadde mor og far noen venner: a’Lilly og n’Haddon (Wardenær).I begynnelsen bodde de i annen etasje på en kolonialbutikk hvor Lilly jobbet. Det luktet god nymalt kaffe fra underetasjen. I tillegg hadde de platespiller i kabinett og jeg måtte vente til alle hadde stått opp for å kunne høre på den spennende lyden.

Etter hvert bygde Lilly og Haddon hus. Det var trivelig fordi det var tv i huset og Haddon eide en bil, slik at det ble noen bilturer.

Naturligvis med fatter’n iført hatt, dress og slips i forsetet. TV hadde jeg forresten bare sett i vinduet til RadioTelevisjon. Dermed var både «pausefiskene» og «nedsnødde» bilder fra Jonsknuten en stor attraksjon.

Markedet i Skien var en vinterlig opplevelse.

I slutten av februar måtte vi til Handelstorget med noen få kroner i lomma. Honningkakene var ikke så spennende (bortsett fra lukta), men leker og strikkballer (små baller som var festet til strikk) var nok mer aktuelle varer for småfolk.

Vi forsto nok etter hvert at markedet var tynne greier og langt unna fortidens handels- og møteplass. Etter noen år ble det borte, men vi opplevde det som en årlig tilbakevendende begivenhet

Skøyteløp opptok oss på den tiden. Satt med blokk og blyant for å følge de store mesterskapene fra sekund til sekund gjennom radio’n. Når alder'n var på et anstendig nivå ble det kalde turer til skøytestevnene på Herkules. Da tok vi en tettpakket liten ferje fra Follestad til Union. Denne farkosten het Bjarkå etter mannskapet: Bjarne og Kåre.

Store saker: Fred Anton Maier setter verdensrekord på 5000 m (lavlandsbane) Hver lørdag foran de store mesterskapene var det tippekonkurranse på skolen – innsats ti øre. Tippe de 3 beste på 500/5000 /1500/10000 og sammenlagt!! Alvorlig øvelse. Opptelling på mandag – hvem hadde vunnet? Livlige diskusjoner: Var opptellingen korrekt. Den heldige samlet sammen ti-ørene til

kr. 2,50. ”Kuppern” var favoritt. Han het jo Knut Johannesen – sånn når han ikke gikk på skøyter altså. Det het lærer’n vår også. Han var veldig stilig på skøyter, hendene på ryggen i langsida, kasta en arm i svingen og alt det der.

På Skidarbanen gikk han runde etter runde og en imponert tilskuer spurte: ”Hvem er det der?”. Svaret var selvfølgelig: ”Knut Johannessen”. Da kom det store øyne i forbauset gutteansikt: ”Næh er’e sant?” ”Jada” svarte vi, men nevnte ikke at ”Kuppern” Johannesen – vel – det var nok en annen. Det var før alle kjendisansiktene tok plass i stuene via TV-skjermen.

Høstens begivenhet som “alle” måtte være med på var Handelsstevnet på Stevneplassen. I unge år tok opphavet og iførte seg et lurt smil, hatt og frakk og så bar det av sted. Kraftige sammenstøt med radiobiler, iherdig satsing av svette kronestykker på mislykkede spill og alltid et lodd eller to i blomsterboden. “Egentlig”, sa fader’n, “er det ikke noe nytt fra i fjor”.

Etter som sykkelen kom i hus ble jeg utstyrt med beskjedne midler for på egne hjul å komme meg til Stevneplassen. Den medbrakte kapital ble brukt til store opplevelser som å se motorsykler og racerbiler inne i en stålglobus der det ble kjørt opp til tak og ned til gulv. Fascinerende og livsfarlig (ble vi fortalt av en høyttaler). Så var det telt med tryllekunst og hypnose, jo, litt for enhver smak og så kunne jeg fortelle på skolen om gårsdagens opplevelser.

Det var også “Barnas dag” på en lørdag samtidig med Handelsstevnet. Opptoget var preget innsamling til et godt formål. Rent praktisk skjedde det ved at deltagerne satt på lastebiler og hadde stenger med små poser på enden. I disse kunne pengesterke ungdom og voksne legge en slant. Etter å ha spilt og sunget gjennom byen endte det hele på Stevneplassen med barnetime som kjente “radiotanter og –onkler” hadde ansvaret for. Som regel var det en tur med sykkelen til byen for å se på, men turen gikk sjelden til Stevneplassen, det var nok for “barnslig”.

Sykkelen var forresten en sak for seg. En dag kom fader’n med sykkelen. Det spesielle var at han hadde kjøpt den billig fordi den hadde brent inne. Lakken var svidd av og gummi’n på hjula hadde smelta, men det var gir-sykkel! Det var viktig og ga status, Med nye ballongdekk og 5 gir (det fantes et sjette sa kompisene, bare du dro hardt nok) ble det mange sykkelturer til langt opp i årene. Vi ble litt mindre når de store gutta kom med motorisert utstyr, Tempo eller Jawa var store greier. Noen hadde også “knallert”. Det kunne være en hjelpemotor montert på sykkelen, men det mest moderne var nok den typen som i dag er kjent som moped, men med pedaler for å bli tråkket i gang.

Lærer’n – den tålmodige – het Knut Johannessen, men ”Kuppern” var’n det ikke!

Selv har jeg faktisk aldri ønsket meg motorisert tohjuling, kanskje fordi jeg visste at det lå utenfor hjemmets økonomiske muligheter.

Jul, det var svære greier. Moder’n med ribbe, hjemmelaget surkål, sylte og hermetiserte medisterkaker. Det kom jommen mye godt ut av den halve grisen som ble slept inn i kjelleren i god tid før jul. Så var det parteringen da. ”Det må fagfolk til for å gjøre den jobben mest økonomisk” sa moder’n når hun så gubben komme med saga i håp om at han skulle ta et hint. Det forsto’n ikke bestandig, så mor minnet ham på at han hadde en kompis som jobbet i slakteri og kunne ta seg av slike utfordringer.

Den store attraksjonen i ukene før jul var juleutstillingene i by’n. Folk nærmest «valfartet» til bygatene hvor det var spente tilskuere flokket seg sammen utenfor de mest attraktive butikkene. Gonsholt het en sentral forretning som var finere kolonial og skipshandel hvor vinduene og gulvet var fullstendig dekket av «julematvarer» med nisser og pynt.

For ikke å snakke om Torvgatens Glassmagasin som hadde et elektrisk tog gående rundt og rundt innenfor butikkvinduet. Dette vinduet fikk nok mange merker etter flatklemte små neser i denne travle juletiden.

Far skulle alltid ha et tre til taket. Vi gikk til byen og fant langt om lenge en busk som holdt strenge kvalitetskrav. Dette ble båret hjem og pyntet med glitter, skjeve papirkurver og lenker produsert av ivrige guttehender fulle av hvetemelslim. Med en far som var ansatt på "mølla" manglet det ikke på råstoff. Vi hadde stearinlys på juletreet i tidlige år, og kunne lese i avisene 3. juledag om alle hjemmene som var ødelagt av brann på grunn av denne sesongbetonte omgang med ild.

1956 modell knallert

Broder'n var ni år eldre, en tidlig moden og fornuftig fyr. Da han begynte å sverme for det svake kjønn fikk julen en ny "innpakning". Den omsvermede var ansatt i en bokhandel med julepynt i alle fasonger. Den julen kom det elektrisk lys, nytt glitter og nye fargerike kuler på der grønne treet. Bøker ble en svært så aktuell julegave og de fant jeg i god tid før jul, forsøkt gjemt i broder’ns klesskap.

Julehefter hørte med, det ble ikke jul uten Stomperud og Knoll og Tott. Juleselskapene i tidlige barneår var en spennende opplevelse. Det var avmarsj til Bøleveien 15, fars barndomshjem. Et hus hvor en som befant seg i hoftehøyde fikk inntrykk av var fylt til randen av alt for digre fettere og kusiner, tanter og onkler. Gangen rundt juletreet fikk gulvet fra 1915 til å gynge faretruende. Leker og "halloi" - de selskapene satte spor - ingen kjedelige stillesittende familieselskaper der, nei. Broder’n var særlig utsatt for de eldre fetteres innfall – til skrekkblandet fryd for hans yngre bror.

Alle foreninger, menigheter og lag hadde juletrefester. Det var nærmest grenseløst populært. Barn og unger i alle aldre deltok med iver, glød og uendelig mye støy når det var pauser i festen. Antallet ringer rundt juletreet var mange og julesangene ble avsunget med glade julestemmer. Tekstene kunne vi, selv om de kom fram en gang i året. Etter noen runder rundt det grønne, glitrende, fikk alle barna poser. Som oftest var det frukt og muligens boller, men uansett, juletrefester var helt topp for de yngste.

I tillegg kom juleselskapet hos bestemor og bestefar på Bøle med enda flere fettere og kusiner, det er utrolig hvor mange som fikk plass i stuene den gangen. For søskenflokken til mor var alt i alt på 8, og det hele kunne bli en trangbodd affære.

Middag julaften 1963 med mor, far, bestemor Elise, Ivar, Bjørg og min første nevø: Atle

Lesestoff var både bøker og blader. Noe kom til jul og fødselsdager, mens Donald og Illustrerte Klassikere ble bevilget av de som hadde kontroll på økonomien. Andre blader ble lånt av kamerater og lest i smug, fordi de sikkert ikke var heldige for den oppvoksende slekt. Det var blad som Texas og Vill Vest med Texasrangeren løytnant Mickey. Det siste bladet var i «sjekkhefteformat».

Bøkene var nok først og fremst Hardyguttene og Biggles, den uredde flyhelten. Den siste var vel egentlig broder’n som fikk i hus, men ble lest av meg med stor iver.

Så ble det barnekor hvor fatter’n håndskrev sangboka. Spesielt spennende var den lørdagen vi skulle synge i Langesund. Det var ikke snakk om å bli kjørt med bil, nei, hele gjengen tok toget til Brevik. En togtur som ikke var spesielt «lydløs». Deretter ferje til Stathelle hvor vi ble hentet med biler til lokalet.

Hjemturen ble ikke mindre «aktiv» og vi kom hjem sent på kvelden. Egentlig syntes jeg vel at koropplegget ikke var spesielt spennende så etter kort tid ble karrieren avsluttet og sangboka gjenglemt.

Broder’n ja – han begynte altså tidlig å legge an på damene. ”Ei med gul kåpe” kunne jeg fortelle våre felles foreldre når fyren var sånn omtrent sytten (er det noen som sier). Observasjonen stemte og medførte at jeg med tid og stunder ble onkel til tre. At han ble så engasjert i unge år gjorde nok at jeg fikk mer oppmerksomhet fra vårt felles opphav enn tiltenkt.

Han var som nevnt en del år eldre, faktisk hele 9 1/2, og hadde ønsket så veldig en bror – og det fikk’n med lyse krøller. ”Se å få klippt’n” sa broder’n, ”kameratene mine erter og sier at jeg har en søster!”. Dermed: Av med krøllene – de kom aldri igjen, men før frisørstolen gikk turen til fotografen Han tok ansvaret for denne ungdommelige bror, trakk ham med på det meste og kjørte rally med sportsvogna –opplevelser som fremdeles sitter der bak i en eller annen hjernedel.

Og så brakk han beinet. Vi var på slutten av en gårdsferie i Lunde (før ”gårdsferie” ble et moteord) så måtte han fraktes til sykehus - den første i familien som brakk noe som helst. Det var barndommens mest dramatiske opplevelse. Artig ferie forresten, på gården var det både hest og kyr. Ikke minst hadde sønnen på gården motorsykkel hvor han plasserte meg på bensintanken for noen raske turer. En dag var vi ute å plukket villbringebær og moder’n sa fornuftig nok: ”Pass deg for kurukene” ”Hva er det???” kom det undrende fra en innbarket bygutt. Svaret var kort og godt en oppfordring om å se ned på undersåttene som sto solid plantet i en fuktig og illeluktende ansamling av kuas godt fordøyde etterlatenskaper.

Ferie på Valen før broder’n brakk beinet og jeg på motorsykkeltur til Lunde sentrum. Konfirmasjonen hans ble et selskap av betydelig størrelse, med tanter og onkler, fettere og kusiner (de yngste deltok ikke – det gikk da visse grenser) i bøtter og spann satte til livs moder’ns gode hjemmelagede stek.

Siste bilde med krøller..

Igjen var det hjerterom/husrom-varianten – det var rent utrolig at alle fikk plass til middag. Det gjorde de altså i vår ene stue og foreldrenes soverom. Masse styr med demontering av dobbeltseng, flytting av skap, lån av stoler helt fra Bøleveien 15, men selskap – det ble det!

Fyren skulle naturligvis behørig feires med sanger, taler, stolte foreldre, besteforeldre og en og annen tåre i øyekroken. Det var liksom litt høytidelig også .

Broder’ns konfirmasjon. Litt av en gjeng. Hans vesentlig yngre bror synes det er mer spennende med flyet der oppe! Et spesielt bilde med mange i slekta:

1. rekke: Fetter Carl Henrik (sønn til Magda og Olaf), mor, Ivar og bestemor Elise (Knutsen)

2. rekke: Onkel Olaf (Olsen) gift med Magda, Svein (Knutsen, sønn til onkel Harry), far, onkel Knut (Knutsen) Vestøl, bror til mor, tante Hjørdis (Berg), søster til far, nedenfor Hjørdis: Tante Ingrid, søster til mor

3. rekke: Onkel Kristian, "Kekkan", Moen, bestefar Halvor Knutsen, onkel Anders Moen

4. rekke: Tante Selma (gift med "Kekkan"), tante Solveig Ekornrød (søster til far), fru Westby (som vi leide hos - gift med Hans Westby), onkel Isak (Øvrum), gift med Dagmar

5. rekke: Hans Westby (skredder’n som vi leide hos), tante Magda, gift med Olaf, søster til mor, onkel Harry Knutsen, bror til mor, fetter Rolf (sønn til Magda og Olaf), Lovise Westby, datter i huset

6. rekke: Tante Dagmar, gift med Isak, søster til mor, skimtes: Tante Rakel, søster til mor, kusine Berit (datter til Magda og Olaf), kusine Ingebjørg (datter til Hjørdis)

Bærturer – det skal ikke mine unger få være med på. Etter selv å ha blitt slept rundt på av moder’n med søstre til blåbær og villbringebær, anser jeg kvaliteten på nærmeste supermarked for å være mer en god nok til vårt forbruk. Det er dessuten innmari hvordan slike bringebærbusker stikker når de står som en ugjennomtrengelig Amazonasjungel rett foran en bar overkropp med kortbukse og sandaler.

Fader’n var visstnok ubrukelig til blåbærpelling, han mente stadig det var mer bær lenger bort, de få her var det lite å bry seg med. Lurt – han fikk sjelden med seg bær, men konstruerte til gjengjeld en lang dings med porter – et brett eller hva det var – som skulle rense bærene. Det holdt med et forsøk.

Det var for øvrig med betydelig angst, basert på erfaring, at leker og ting og tang, ble overlevert husets herre for reparasjon. Han anså seg selv for å være svært teknisk og praktisk anlagt (hadde jo jobbet på sykkelfabrikk i unge år). Denne vurderingen var han alene om, avkommets opplevelser sa noe helt annet. Det avleverte ble liksom aldri hva det hadde vært etter reparasjonen.

Frisøryrket måtte prøves. Den ett år yngre Berit syntes tilbudet om en hårklipp under trappa hørtes forlokkende ut og jeg var utstyrt med saks. Uten noen forhåndskunnskap om utforming av frisyrer og tidens forskjellige moteretninger syntes jeg resultatet ble overraskende. Det syntes også Berits mor, men så på saken med noe andre øyne enn den unge frisørens fagblikk. Et stormende møte med moder'n for å understreke to forhold: En skamklippet datter og et forbud mot i fremtiden å omgås en så umulig unge. "Håret vokser da ut igjen " sa moder'n kaldt.

Modellfly var spennende greier, ikke slik å forstå at jeg eide et slikt vidunder, men på sommeren ble det mange sykkelturer til Banejordet, som fotballbanen til Skiens Ballklubb heter. Det var som regel lørdag eller søndag formiddag at lokale modellflyentusiaster var samlet. Et liv og betydelig spetakkel når de små motorene startet opp. Fjernstyring ved bruk av radio var ikke vanlig. Farkostene ble styrt ved hjelp av tråder, men det ble loopet og rollet av avanserte flyvere på bakken.

Notering av bilnummer var noe alle gutta gjorde om sommeren. I egen kladdebok med linjer ble forbipasserende biler registrert. Så ble de innførte notater gjennomgått for å se om det var noen som var spesielt interessante og sjeldne. Litt misunnelig kunne en nok være dersom noen hadde sett et veldig uvanlig utenlandsk motiv.

Bøker var et viktig tidsfordriv. De ble lest i mengder, egne og innlånte - gang etter gang - så det svimlet for øynene. Innholdet satte fantasien i sving - leken var preget av de "selvopplevde" eventyrene. De fleste kjente bokhyller ble besøkt og etter hvert ble nok utvalget preget av manglende «skjønn». Det vil si at alt ble lest, uansett om det var litteratur for voksne eller ungdom.

Leselysten økte skrivelysten. Som ”journalist” og senere ”redaktør” av klasseavisa ble det tilbrakt mange timer etter skoletid med avisproduksjon ved hjelp av en duftende spritduplikator. Disse timene oppsto ofte uten forutgående varsel til hjemmet og mange ganger dukket fader'n opp på veien hjem. I brysk engstelighet ga han uttrykk for irritasjon overfor den oppvoksende slekts mangel for respekt for tider og informasjonsplikt overfor hjemmet. Svært utfordrende ble denne avisproduksjonen da skolen kjøpte inn farget blåpapir slik at produktet kunne utstyres med flere farger. Timene etter skoletid gikk enda fortere enn før.

Ivar F. Andersen var et mysterium, han var operasanger, men jeg fikk aldri hørt’n. Derimot laget han halspastiller, vet ikke om han laget dem, men de var veldig populære. Først var de svarte, eskene, så ble de hvite fordi de inneholdt saltpastiller. Det var noe nytt og var en avveksling fra de gamle sorte.

Hva en skulle bli? Flyver kanskje, en luftens baron, en modig ny Biggles som steg i gradene med rekordfart, omsvermet og populær, klar til å ta raske beslutninger, løse kriser og å redde menneskeheten - eller i alle fall deler av den. Spørsmålet om fremtidig karriere dukket sjeldent opp - det var liksom ikke sånn. Alle fikk da jobb? Og det behøvde en heller ikke mange og lange skoler for å få.

En ting var sikkert; flybransjen var nok bare en guttedrøm - det måtte bli noe på kontor, var liksom ikke konstruert slik at "håndens arbeid" var aktuelt.

Interessert i alt, leste alt - fulgte med. "Dersom du kunne konsentrere deg om en ting og bare denne, vil du bli professor eller noe slikt" var det velmente råd. Tja, ikke lett å kunne mye om lite, det var nok mest gøy å kunne lite om mye - vite litt om mest mulig. "Denne gutten har svært gode evner - han må bruke dem". Lærer'n ga aldri opp. Meldingen kom i karakterboka hvert halvår. Hakk i plata var oppfatningen - han var svært påståelig.

Lærer’n var sabla påståelig!!

Krisa oppsto den jula oppførselskarakteren ble oppført med "Ng". Oj, veien hjem var lenger enn lang, muligheten for en dyster julehøytid preget aktivitetene bak en svett panne. Fatter'n tok det overraskende rolig: "Nå kan det bare bli bedre - du må nok ta skjeen i en annen hånd".

6. klasse med lærer Knut Johannessen

Bråmodningen var et faktum. Lekser ble lest - regnestykker med brøker og prosenter ble plutselig uproblematiske, fantasifulle stiler ga god uttelling - det hele skjedde i et hittil ukjent tempo.

Siste skoledag. Etter en deilig og duftende grønn vår, var den der. Over 100 syvendeklassinger var samlet, da skjedde det: Utropt til skolens mest fremgangsrike elev, overleveringen av en gravert sølvskje og diplom var en særdeles overraskende høytidsstund.

Fatter'n fikk seg et godt glis den dagen.

Etterskrift, noen tanker om fortid og fremtid

Som nevnt døde farfar da far var en ung gutt. Det ble fortalt at han ble funnet på sofaen i stua etter en ny runde med alkohol.

Oppveksten var preget av alle søsknene og en mor med en svært liten pensjon fra staten. Utfordringene var sikkert mange og det ble tidlig å ta stort ansvar for de unge menneskene.

Så kom årene uten arbeid, på stadig jakt etter jobb. Et liv i usikkerhet, men alle måtte naturligvis bidra til familiens økonomi og overlevelse på en eller annen måte. Et eksempel her var fetter Pauls kaninhold, da var det noe kjøtt på bordet fra tid til annen.

Farsrollen falmet og det kan være noe av årsaken til en senere usikkerhet når egen familie ble etablert.

Staheten hadde han sikkert med seg og strengheten var en måte å uttrykke den på samtidig som han var fremmed for sin nye rolle, som far.

Han var ikke spesielt sosial. Det var nok mor som også her var motpolen, men en viktig møteplass for begge ble pinsevennenes gudshus «Tabernaklet» i Skien. Her var det en forkynnelse som passet og livet ble forankret i en solid Gudstro.

Han var også den eneste av søsknene, for så vidt med unntak for tante Hjørdis, som engasjerte seg i en menighet.

Summen av det hele, bortfall av farfar, personligheten, vanskelige ungdomsår og en sterk kristen tro, gjorde nok at han fikk et snevert syn på barneoppdragelse.

I dette dominerte nok det som han (og pinsevennene) tolket som synd: Bøker, lek på søndager, kino, dans, alkohol, tobakk, kortspill, sex før ekteskapet og sikkert mange flere begrensinger.

Fotball var også synd, men han tippet hver onsdag og innerst inne tror jeg han godt kunne tenkt seg å se en kamp på Odds Stadion. Da ville det bli friske tak i menigheten etterpå.

Miljøet i menigheten var også strengt. Jeg kan huske en samtale jeg overhørte, som jeg siden har sett på som spesiell. Et ungt par i menigheten hadde kommet i «uløkka» uten å være gift. Skulle de fortsatt få være i menigheten eller skulle de utstøtes? Dette skulle opp i et menighetsmøte. Et slikt møte var kun for de som var medlemmer av menigheten og ble holdt med jevne mellomrom. Hva resultatet ble vet jeg ikke, men jeg husker den utrolige prosessen som måtte være nesten uutholdelig for paret. Paradokset var at på søndagsskolen var svært ofte nestekjærlighet tema og Jesu ord om tilgivelse og: «… gå og synd ikke mere».

Hvor ble det av læra når det virkelige livet var tema? Det er sikkert flere eksempler. Selv valgte jeg etter 12 års med søndagsskole, en tur innom barnemusikken, konfirmasjon og et utall pålagte, kjedelige søndagsmøter å forlate «Tabernaklet» for godt. Jeg var ikke spesielt sosialt anlagt, slik at jeg fikk ingen venner i miljøet. Dette angret jeg aldri på.

Ivar derimot kom tidlig inn i ungdomsmiljøet, var med i kor og gikk gradene i menigheten. Når han var 14 år skjedde «åndsdåpen», dvs. han talte i «tunger» og var derfor en ekte pinsevenn. For å understreke dette ble det tent opp i ovnen og etter pålegg fra far begynte brenningen av uskyldige guttebøker. Ivar var lei seg, men slik skulle det være, mente familiens overhode. Mor var ganske lur og tok unna noen bøker som jeg leste etterpå. Bøker var nok min viktigste flukt fra virkeligheten. Jeg leste alt jeg kom over til det svimlet. Derfor har det nok også blitt slik at bøker er omtrent det eneste materielle jeg bryr meg om.

Mor var den vi gikk til, hun fendret på en måte fars strenghet og satte alle kluter til for at vi skulle få ha gode dager. Lørdagskos var viktig med hennes sjokoladekake. Hun var bare snill og sjelden streng eller sint.

Ivar sa i voksen alder at fars strenghet gjorde at han bestemte seg for at han skulle bli en annerledes far overfor sine barn. Han døde så alt for tidlig bare 63 år gammel, men også han med en trygg tro på Gud. En skikkelig hedersmann, en god far og bror.

Uansett tenker jeg at alt har sin grunn, også denne strengheten. Det rare er at når han fikk barnebarn koste han seg med dem, til og med lekte en gang i blant. Da var oppveksten ikke hans ansvar og han kunne glede seg over den oppvoksende slekt. Slik opplevde jeg en del av omverdenen fra ung til voksen.

Hva gjorde dette med meg?

Det var nok en fordel å vokse opp i et område som hadde flest bedehus pr. km2 i Norge. I tillegg var de fleste av klassekameratene på folkeskolen fra arbeidermiljø, slik at status og snobberi var et ukjent tema. Dermed var det en viss forståelse både for religiøs tilhørighet og spesielle kjøreregler i hjemmet.

Fordi jeg selv innerst inne følte meg litt utenfor, kunne ikke snakke om filmer, deltok ikke på klassefester og lignende tilstelninger, utviklet jeg nok en til dels støyende og dominerende rolle i visse miljøer. En form for kompensering. Dette var nok en kortere periode, antageligvis 6. – 7. klasse.

«Uten undring, ingen utvikling»

Jeg har møtt mange mennesker som er totalt ufravikelige i sin tro, enten det er tro i religiøs forstand eller tro på en fotballklubb.

Muligens en salig blanding, men det hele har et slags preg av fanatisme. Det er bare en sannhet.

Per Fugelli, som selv ikke har noe forhold til Gud, men har Jesus som et stort forbilde, sa at han i voksen alder møtte den vedtatte sosialdemokratiske oppfatningen av livets ende: «Da er det slutt, det finnes ikke noe mer».

Dermed slutter enhver diskusjon, det er ikke rom for undring, noe annet er «vedtatt».

Uten selve undringen, å kunne utforske, se på muligheter, hadde vår sivilisasjon stagnert.

Jeg har nok alltid vært opptatt av å observere. Vi moderne mennesker er omgitt av rom, derfor er det krevende å tenke ut over tak og vegger, til den uendelighet som omgir oss. Kroppen, hjernen med mikroskopiske nervebanene, vår skaperevne, alt er med på å gi meg en følelse av et «det er noe mer». Noe som ikke bør forkastes, men bør gi livet innhold, en skapende kraft.

Det er mye som ikke kan forklares. Høsten 1966 kjørte jeg hjem fra militærtjeneste på Evjemoen (ved Kristiansand). Vi var fire i bilen, det var glatt og bilen skled ut for veien, gikk rund (ble totalvrak) og

vi klatret uskadde ut. En buss til Arendal plukket oss opp og vi kom hjem, mange timer senere enn normalt.

På den tid var det ikke mobiltelefoner, slik at vi ikke kunne gi beskjed om hva som hadde skjedd, Da jeg kom inn døra hjemme lå mor på sofaen og slappet av. Så sa hun: «Det gikk bra!» Litt overrasket spurte jeg «Hva?» «Jo,», fortsatte mor, «ved 2-tiden kjørte bilen av veien, den gikk rundt, jeg så det klart for meg. Ikke minst er jeg glad for at dere kom uskadd fra ulykken!» Må nok innrømme at jeg ble ganske kald den kvelden. Kan det finnes en logisk forklaring på noe slikt?

Jeg velger fortsatt å undres, er det mer enn det vi ser? Hvorfor ikke? Jeg kan ikke si at det finnes et klart svar, derfor er livet spennende. Vi tenker, noe som er selve grunnlaget for vår eksistens.

Dersom trangen til utvikling ikke fantes, ville vi fremdeles hatt steintavler. «Cogito, ergo sum»: Jeg tenker, altså er jeg til. René Descartes, fransk filosof og matematiker

Tro og mangel på å se annet enn seg selv og sitt kan være en begrensing for ens egen utvikling. Det å være nysgjerrig er selve basisen for å kunne finne en vei videre.

Jeg opplever ofte, litt for ofte synes jeg, via media, sosiale nettverk og andre fora, at det er mange personer med sterke meninger. Muligens litt for sterke fordi nyansene forsvinner. Jeg har vanskelig for å forstå en slik ensidighet hvor skylappene dominerer. Kanskje også manglende respekt for andres tanker og ideer.

Selvopptattheten kjenner ingen grenser. Den selvnytende, selvbeundrende kvaliteten gjenkjennes i narsissismebegrepet. Dermed vil også verden rundt bli lite interessant.

Du kan tusle så lenge rundt deg sjøl at du blir aleine til slutt. Hans Børli

Dersom en er overbevist om at en selv har sannheten har en proklamert sin egen intellektuelle begrensing og manglende utvikling.

Utforskertrangen er menneskets viktigste egenskap. Den driver mennesket videre i sin søk etter nye utfordringer, nye veier inn i fremtiden.

Så til slutt:

Troen på at noe er absolutt godt eller absolutt ondt - står i veien for enhver utvikling. Det gode og det onde er blandet - hele tiden. Dea Trier Mørch

Slekta (noen fakta, en god del spesielle mennesker og slektskapet kan være like usikkert som kildene)

Lenger tilbake enn ca. år 1500 krever historiske kilder og er derfor dårlig dokumentert og bærer preg av «eventyrfortellinger». Om ikke alt er like sant så er det morsom lesning.

Det er alltid litt spennende å se tilbake i tiden med spørsmål om når, hvor og hvem? Utgangspunktet er naturligvis Benny og Harald. Noe er nevnt tidligere i beskrivelsen av oppveksten, men det er mye mer

1. Bøydler, Beutler, var en dansk slekt og litt spesiell i vår sammenheng. For øvrig er alle som i dag heter Bøydler i slekt og befinner seg for stor del i Telemark. Så langt tilbake kommer jeg;

Johann Gottfied Beutler Dåp:30 mai 1783

Sted: Sankt Petri, Kobenhavn, Kobenhavn, Denmark

Far: Johann Gottfried Beutler. Mor: Christina Muller

Johan (Beydler) og frue Anne Kristine (født Dahl, gift i Vor Frues Kirke, København 23.06. 1802))

flyttet til Norge 1810. De var besteforeldre til fars farmor Lovise (Gundersen)

Johann Gottfried Beutler (Bøydler, Beutler, Beydler, Böjdler) kom til Fossum der han både var arkitekt og byggmester og oppførte Fossum Hovedgård, senere sies det også at han har bidratt på Ulefos Hovedgaard. Jeg har også blitt fortalt at han sto for en videre utbygging av Wrightegården og Victoria i Langesund, "Sentralen" på Sykehuset Telemark - somatisk og psykiatrisk side av Ulefossveien, Latinskolen i Rektor Ørnsgate. Har også hørt om han kanskje sto for Søndre Frogner Hovedgård. Alt dette, bortsett fra byggingen av Fossum Hovedgård, kan jeg per i dag ikke dokumentere.

Fra Wikipedia kan vi lese: Fossum hovedgård. Fossum Jernverk var hjemmet til Severin Løvenskiold (1777-1856), en av de sentrale eidsvollsmenn, tilhørende unionspartiet. Han overtar Fossum i 1799 og starter arbeidet med et nytt gårdsanlegg i 1804. Arkitekten blir Christian Collett. Han påbegynner hovedbygningen, men blir erstattet av Gottfred Böjdler i 1811.

Frogner Hovedgård er en herregård i utkanten av Skien. Dagens bebyggelse ble i 1825-30 og 1840 oppført av Christopher Hansen Blom (død 1879) som også eide Bratsberg gård. Han brukte først Frogner som landsted, men fikk senere gården utvidet og gjort til bolig.

2. Ser ut til at Meen'er, Åltvedt'er og Moen'er alle har en felles "stamfar": Mektige lensmann Dyre Tjøstelsen Meen (1550 - 1612)!

En ting var hva de puslet med i Gjerpensdalen, en annen er at den samme Dyre hadde store eiendommer i Bamble (Herre). Barnebarnet Marthe Simensdatter Meen giftet seg med Rasmus Olsen Linna (1605 - 1641) fra Bamble. Slik kommer Linnaslekta og senere via Høenslekta inn i bildet fordi min tippoldefar, Christen Christensen Moen (1806 - 1835) giftet seg med Magdalena Hansdatter (Høen).

At våre barn stammer i tre linjer fra gamle Dyre er ganske spesielt!

3. Dyre Tjøstelsen Meen (1560 – 1612 11 generasjoner tilbake) G.br., lensmann, trelasthandler, selveier.

Dyre Meen nevnes som kirkeverge i 1575, som lensmann i 1585 og 1596. Han var den desidert største trelasthandleren i Gjerpen i 1585.

Dyre var i 1582 eier av ”nedre sagen” på Herre i Bamble. I et utrykt diplom fra 1590-årene ble det dokumentert et makeskifte mellom Dyres gård Skavan og kongens gård Fossjordet. Etter dette byttet oppførte Dyre en sag på Fossjordets grunn. Det fulgte dessuten med en del skog som passet godt inn i Dyres trelastvirksomhet. Fossjordet lå like ved Meen og andre gård- og skogparter som Dyre fra før var eier av. Elven Leirkup lå like ved og det var nok en enkel sak og fløte trevarene til Porsgrunn for utskiping.

Dersom vi følger slekta til Dyres mor, Live Solvesdatter Lofts-Borge (det er fra Østre Borge) (15301588) kommer vi til en virkelig mektig historisk person:

4. Ridder Ogmund Sigurdsson Til Hesby (1235 - 1310)

Ogmund opptrer første gang i kildene 1295. Han var blant de norske garantene for våpenstillstanden mellom Norge og Danmark, Hindsgavlavtalen, som avsluttet en flere års krigstilstand mellom de to landene og ble fornyet inn i Håkon 5s regjeringstid. Ogmund førte riddertittel og var rangert som nr. 17 av de 20 verdslige norske garantene. Under riksdelingen mellom kong Eirik og hans yngre bror, hertug Håkon, opptrådte Ogmund som hertugens rådgiver i Stavanger. Han hadde i samme periode en sysle som omfattet Suldal, det vil nok si i det minste dagens Ryfylke, kanskje hele Rogaland.

Rundt 1300 skrev Ogmund seg til Hesby (Hestbø) på Finnøy i Ryfylke. Hesby var sannsynligvis hovedgården i et kongelig godskompleks som Ogmund fikk utlagt som veitsle- eller tjenestegods. Selv om det ikke er belagt at Ogmund skrev seg til Hesby etter 1302, må han ha fått beholde godset, for både sønnen Finn og dennes sønn Ogmund residerte der.

Ogmund ser ut til å ha blitt utnevnt til merkesmann senest da hertug Håkon tiltrådte som regjerende konge sommeren 1299. Han er første gang belagt med tittelen i et brev som sannsynligvis ble utstedt kort tid etter 1. desember samme år. Som merkesmann hadde Ogmund et av de høyeste embeter i Håkon 5s hird og ledet den indre domsvirksomheten der. Håkon gav dessuten merkesmannen oppgaver som kongens sakfører og som overvåker av rettspleien, men om dette skjedde i Ogmunds levetid er uvisst.

Også som kongelig rådgiver fikk merkesmannen styrket posisjon i denne perioden. Det kom blant annet til uttrykk i Håkon 5s bestemmelser 1302 om et mulig fremtidig formynderstyre for en umyndig

konge. Av i alt 12 medlemmer i formynderregjeringen, “rikets råd”, skulle kansleren, merkesmannen og to andre sitte permanent sammen og skjøtte det daglige riksstyret. At kongen 1308 utnevnte en merkesmann i tillegg til Ogmund, uttrykkelig uten å redusere sistnevntes stilling og rang, vitner om det samme. Utnevnelsen skyldtes trolig behovet for å ha én merkesmann i det nordafjelske og én i det sønnafjelske Norge. Ogmund er i hvert fall ikke belagt utenfor Vestlandet.

I 1309 og 1311 var Ogmund Sigurdsson medutsteder av vitnebrev i Bergen om biskop Arnes initiativ for å få de tyske vintersitterne der til å betale tiende. I det siste brevet, som er datert 12. januar 1311, titulerte han seg baron; kanskje var han den siste i Norge som fikk slik rang. Ogmund døde trolig kort tid etter dette.

Hesby/Hestbøætten kalles en av de fremste adelsslektene i Norge i senmiddelalderen.. Ute i denne greina vil en finne Dag Eilivson på Bratsberg i Gjerpen gift med Ragnhild Skoftedatter til Giske i Møre og Romsdal.

Oldeforeldre var sannsynligvis Olav Måk og Gyda Ivarsdatter Gjesling – dermed ytterligere 3 generasjoner tilbake.

Sønnen til Ogmund:

5. Ivar Ogmundsson Rova

Levetid - kommentarFødt senest 1290; nøyaktig fødselsår og fødested er ikke kjent; Antakelig død 1349 av pest (Svartedauen); begravet i Gimsøy kloster i nåværende Skien, Telemark

Ivar var sønn av baronen og merkesmannen Ogmund Sigurdsson fra Hesby (Hestbø) på Finnøy i Ryfylke, en av Håkon 5s mest betrodde menn, og yngre bror av ridderen og riksråden Finn Ogmundsson. Det mangler belegg for at Hestbøætten var beslektet eller besvogret med kongehuset, slik det har vært hevdet. Ogmund var trolig sønn av den Sigurd, sønn til Ivar Rova, som var blant det utvalgte mannskap på Håkon Håkonssons skip under vesterhavstoktet 1263. Det er ikke kjent at den yngre Ivar selv brukte tilnavnet “Rova”, men han omtales med tilnavnet i samtidige utenlandske kilder.

Datter (som er 17 generasjoner tilbake og ved giftemål inn i «Meengrenen»)

Kristin Bratsberg (født Toresdatter Biskopsætta født og død i Sauherad 1285 – 1360)

Foreldre: Tore "Biskopssonn^" Håkonsen og Ingeborg Erlingsdatter, Tandberg

Mann: Ivar Ogmundsson Rova

Datter: Cecilia (Sissel) Ivarsdatter Nes 1310-1350 gift med Torleiv Saksabjørnson Lindheim 12801340 se nedenfor ..

Ivar Ogmundsson Rova omtales første gang i forbindelse med avtalen om kongevalget i Oslo i juni 1319. Han opptrer allerede da blant de rikeste landmenn og riddere. Fra 1320 sitter han som medlem av Riksrådet, og i perioden 1321-29 innehar han stillingen som høvedsmann på Båhus. Av et dokument fra 24.08.1341 kan vi se at Ivar og Kristina hadde to døtre. Han var kjent som Hestebøridder og sysselmann i Skien.

Ivar opptrer i kildene første gang 1316, allerede da i kongens rådgiverkrets. Han fikk trolig ridderslaget samme år. Som riksråd deltok Ivar i nesten alle sentrale begivenheter i norsk politikk fra 1319 frem til 1349. At han var høvedsmann på Båhus festning i hele Magnus Erikssons umyndighetstid, viser hans sentrale posisjon. Ivar medbeseglet den norske ekteskaps- og alliansetraktaten med Mecklenburg 1321, som var rettet mot Danmark. Det kan indikere at han støttet

hertuginne Ingebjørgs aggressive norsk-svenske politikk overfor Danmark. At Ivar, i motseting til broren Finn, ikke deltok på kuppmøtet 1323, er imidlertid ikke entydig i den forbindelse. Han må likevel raskt ha sluttet seg til stormannsfronten mot Ingebjørg og hennes fremste støttespiller og senere ektemann, Knut Porse. Ivar lå i feide med Knut Porse så sent som 1329.

Ivars posisjon innen stormannskretsen ble ikke svekket av et godt forhold til kong Magnus. Ivar fulgte den pavelige innsamler Pierre Gervais da denne seilte fra Bergen til Båhuslen høsten 1333, og han var drottsete da kongen var i Flandern for å avtale ekteskap 1334. Han hadde Skiensysla 1336 og visstnok til sin død.

Ivar kan kobles til møter mellom norske stormenn 1338, der det bl.a. var tale om å sende menn til kongen på alles vegne, og sammen med Sigurd Havtoresson ledet han opprøret mot kongen 1338–39. Opprørsmennene hadde en sterk militær posisjon, og forholdet mellom kong Magnus og stormennene ble bedre etter opprøret, særlig da Håkon 6 Magnusson ble hyllet som norsk konge 1343–44.

Ivars rolle som opprører hindret ikke kong Magnus i å gi ham sentrale oppgaver. Han hadde muligens en forrang blant rådsherrene i deler av 1340-årene og synes å ha vært kong Magnus' favoritt blant norske stormenn. Ivar medbeseglet som eneste nordmann avtalen mellom Magnus Eriksson og Valdemar Atterdag 1343, og han var en av eksekutorene for kong Magnus' og dronning Blancas norske testament 1347. Han døde som nevnt sannsynligvis under Svartedauden i 1349 og ble gravlagt i Gimsøy kloster, Skien

Segl fra Gimsøy Kloster og messehakkel som muligens kommer derfra (nå i Kviteseid)

Gimsøy Kloster ca. 1150 - 1540. Det var et Bendiktinerkloster, grunnlagt av lendmannen Dag Eilivsson etter at han hadde vært med Sigurd Jorsalfare til Jerusalem og Konstantinopel i tiden 1108–1111 og kommet helskinnet hjem. Hvordan så det ut og hvor lå det? Legger ved noen skisser.

(Hestbøætten kalles en av de fremste adelsslektene i Norge i senmiddelalderen. Navnet kommer fra garden Hestbø på Finnøy i Ryfylke. Her kommer og muligens kongelig blod inn. Ute i denne greina vil en finne Dag Eilivson på Bratsberg i Gjerpen gift med Ragnhild Skoftedatter til Giske i Møre og Romsdal.)

6. Torleiv Breiskjegg Lindheim (1149-1190, 22 generasjoner tilbake – slektskapet er særdeles tvilsomt) utgav seg for å være sønn av kong Øystein 2 Haraldsson. Kong Øystein ble drept 1157 ved at han ble hugd i kors mellom akslene, og beviset på farskapet skulle være at Torleiv hadde et arr med utseende av et kors mellom sine skuldrer.

Torleiv var leder for en gruppe som omtales første gang 1190. Flokken hadde sitt utspring øst i Marker (grensetraktene i Østfold mellom Norge og Sverige). Kildene gir ikke grunnlag for å slutte at det var særlig kontakt mellom Torleiv og representanter for de ledende maktkonstellasjoner som i samtiden opponerte mot birkebeinerkongedømmet. Breiskjeggenes omfang, sammensetning og fremferd gjør samtidig en sammenligning med de store motstandsflokkene mot kong Sverre unaturlig. Breiskjeggene fór fredelig frem. Maten ble kjøpt og ransferd var forbudt. Men selv om Torleiv satte forbud mot å rane, medførte pengemangel likevel at det var noen i flokken som begynte å stjele. Selv om breiskjeggene hovedsakelig ikke utgjorde noen trussel mot liv og eiendom, kunne slike

omstreifende flokker representere et problem for de fastboende. Sommeren 1190 eller 1191 overfalt bøndene breiskjeggene en natt mens de lå og sov i en skog. Torleiv og nesten hele hans følge ble drept.

Torleiv Breiskjegg hadde tidligere vært munk, og selv ikke birkebeinertradisjonen kunne unngå å nevne at han blant flere hadde et godt rykte. “Det var mange som hadde hørt at Torleiv skulle være så klok en mann at ingenting kom uventet på ham, og at han var så skikkelig at han snarere levde som en munk enn som legmann. Folk sa også at han var så veltalende, og kunne ordlegge seg så godt, at ikke noe menneske kunne bli sint på ham som hørte ham tale.”

Etter drapet på Torleiv oppstod sågar rykter om at han var hellig. Slikt ble åpenbart ansett som farlig for birkebeinerkongedømmet, for det ble slått hardt ned på. I Sverres saga understrekes det at det gode som var blitt sagt om Torleiv “var bare løgn og bedrag”, og kongens islandske hirdskald Blakk fikk i oppdrag å dikte en arvedråpa om den angivelige kongssønnen. Stevet i Breiskjeggdråpa gikk slik:

“Lite av godt han gjorde, Breiskjegg, mens her han levde. Stor var hans falskhet, men nå er Fredsforstyrreren fallen.”

På den ene siden gir sagaen inntrykk av at birkebeinernes representanter ikke anså Torleiv og hans menn som noen utfordring. På den annen side brukte birkebeinerne mye mer energi på å sverte Torleivs ettermæle enn det opplysningene for øvrig rent maktpolitisk skulle tilsi.

I et brev fra pave Clemens 3 til Nikolas Arnesson, som på den tiden (1190) var nyvalgt biskop i Oslo, går det imidlertid frem at en H (H. = Heirico = Eirik, dvs. kong Sverres angivelige bror) hadde latt drepe en opprørsk prest som kalte seg kongssønn. Ser vi bort fra sagaens kronologi, som plasserer Eirik jarls død forut for Torleivs, er det ikke umulig at denne presten var nettopp Torleiv. I så fall kan den angivelige kongssønnen ha representert et større uromoment for Sverre enn hans saga gav uttrykk for, noe som igjen kan begrunnes i at også Torleiv hevdet å representere Hårfagreættens rene mannslinje.

Noen innflytelsesrik rolle kan likevel ikke tilkjennes den angivelige kongssønnen Torleiv Øysteinsson. Verken i kraft av egen person eller som leder av opposisjonelle krefter mot birkebeinerkongedømmet var Torleiv Breiskjegg noen sentral aktør i de norske innbyrdesstridene.

Det spesielle er at dersom Torleiv var kongssønn, fører dette til av grenen går direkte inn i den norske kongerekka med en sidegren til Harald Grenske som var far til Olav den Hellige (og sannsynligvis fra Grenland, derav Grenske) Igjen noe som ikke skal tas seriøst fordi kildene ikke kan bekreftes som sanne. Morsomt er det i alle fall.

.. OG fordi ridder Ogmund Sigurdssons barnebarn Cecilia Ivarsdatter Nes (1310 – 1350) giftet seg med Torleiv Saksabjørnson Lindheim (1280-1340 tipp-tipp oldefar til Dyre), som var tipp-tipp oldebarn etter gamle Breiskjegg, er vi dermed begge i slekt med ridderen!! Det er også mulig at navnet Cecilia ikke ble valgt tilfeldig. Det var også navnet på Håkon Håkonssons datter, denne Cecilias tippoldemor. Cecilie/Cecilia var et relativt sjeldent navn i Norge i middelalderen, men i enkelte slekter kan man følge det.

7. Litt mer om Moenslekta «Vestlendingen» Christen giftet seg altså med Maria Halvorsdatter fra Solum.

Moen slekta - hvorfra?

Ole Christensen Skjævesland, Lølandsmoen ble født i 1733 og giftet seg med Gurij Thoresdatter, født i 1732.

De bodde på gården Lølandsmoen i Vigmostad. Disse er dermed mine fire ganger tippoldeforeldre.

Hele slektstreet:

Vigmostad er en tidligere kommune i Vest-Agder. Fra 1837 var Vigmostad en del av Audnedal formannskapsdistrikt sammen med Konsmo, Spangereid og Valle. I 1844 ble distriktet delt i Sør- og Nord-Audnedal kommuner. I dag er dette deler av Lindesnes kommune.

Ole og Gurij fikk en sønn som Christen (født 1765), som ble døpt i Vigmostad kirke, 16. mars 1765 (se utdrag av kirkeboka til Vigmostad 1726-1783).

Vigmostad gamle kirke ble revet, men en øvre del av altertavlen finnes i den nye Vigmostad kirke.

Christen flyttet til Langesund og var tømmermann og husbyggmester. Han het Christen Olsen Lølandsmoen og ble kalt «Vestlendingen» fordi han kom fra et område langt vest. Bamble (1775-1814). Forlovede side 388-389. 08.05.1794: Ungkarl Christen Olsen Lølandsmoen fra Undahls præstegield med pigen Marie Halvorsdatter Aabye.

Kirkebok Bamble (1775-1814). Viede side 470-471. 12.06.1794: Ungkarl Christen Olsen fra Langesund med pigen Marie Halvorsdatter Aabye.

Marie ble født i 1772 og kom fra Solum, men hennes slekt er ukjent.

De ble viet i Langesund kirke. Denne ble det oppført kirke under navnet Betel og hadde 450 sitteplasser. Dette var tømret kirke som hadde tårn med våpenhus i tårnfoten, og den fikk etterhvert tilbygget et sakristi. Altertavlen skal ha vært på alder med kirken, men den fikk muligens nytt bilde (nevnt rundt 1820) i form av en kopi av Ernst H. Løfflers bilde (1752) i Larvik kirke. Det viste nedtagelsen fra korset. Prekestolen med baldakin var fra 1789. Døpefonten var fra 1755 og hadde et fat fra 1699. Klokkene var støpt av Berthold Holzmann (København) i 1753. Denne kirken brant ned natt til 27. november 1988.

Christen tok etter hvert og forkortet Lølandsmoen til Moen og derfor kan vi lese følgende: Kirkebok for Bamble / Langesund / 2 (1815-1834): Begravde side 375-376. Død 04.08.1832, begravet 10.08.1832: Chresten Olsen Moen, Tømmermand af Langesund, 67 aar.

Marie og Christen fikk 6 barn:

Gurine Christensdatter (født 1795)

Halvor Christensen (født 1797)

Karen Christensdatter (født 1799)

Ole Christensen (født 1803)

Christen Christensen (født 1806) og er min tipp, tipp oldefar. Pernille Christensdatter (født 1810)

Noe mer om Christen Christensen Moen: Født 1806 i Langesund (Kirkebok for 0814 Bamble Mini 2 (1775-1814). Døpte side 186-187. 05.01.1806: Christen, foreldre Christen Olsen i Langesund og kone Maria Halvorsdatter. Faddere: Christen Halvorsen Gieterøens kone Aase Pedersdatter, pigen Karen Maria Christensdatter, Peder Christensen begge fra Gieterøen, Knud Svendsen Giømble, Hans Sørensen i Langesund.)

Gift 17. oktober 1834 i Langesund med Malene Hansdatter Høen (datter av Hans Abrahamsen Høen og Pernille Simonsdatter Trosby / Høen)

På eiendommen Lølandsmoen, (Vigmostad) som er en del av Lindesnes kommune, bor i dag Per Oddvar Lølandsmo, som jeg har vært i kontakt med. Alle som heter "Lølandsmo" er i slekt.

Maria og Christen fikk altså blant andre en sønn Christen, som giftet seg med Magdalena Hansdatter (Høen).

Christen (Chresten) giftet seg 17. oktober 1834, fikk sønnen Christen 3. november 1834 og dør 21. oktober 1835, 29 år gammel (se nedenfor).

Fra kirkebøkene:

Vielsen: Året 1834, nr. 7: Sømand og Ungkarl Chresten Chrestensen af Langesund 28 aar gammmel og pigen Magdalene Hansdtr af Langesund 24 aar gammel. Forlovere: Hans Isachsen og Søren Hansen begge af Langesund. Ægteviet 17de October i Langesund kirke.

Året 1834, nr. 6. Født 3. November: Chresten. Døbt 23. November. Foreldre: Sømand Chresten Chrestensen og Hustruen Magdalene Hansdatter af Langesund. Faddere: Sømand Ole Chrestensen og kone Aase Marie Larsdatter pigen Maren Sophia Hansdatter, Sømand Halvor Chrestensen, Rorskarl Hans Isachsen og Søren? Hansen Høen, alle af Langesund.

Og her er dødsfallet: Året 1835, nr. 4: død 21. October, gravlagt 29. October: Chresten Chrestensen Moen. Sømand, 29 3/4 aar

Magdalene Hansdatter gifter seg på nytt: året 1840, nr. 5. Viet 21. August: Ungkarl og Arbeidsmand Østen Andersen og Enken Magdalene Hansdatter af Langesund. I den siste kolonnen ytterst til høyre, står følgende: brudens første mand døde af naturlig sygdom.

Christen Christensen Moen (1806 – 1835) fikk en sønn, Christen Christensen (1834 – 1893). Kona til Christen, Magdalena Hansdatter (Høen) giftet seg på nytt med Østen Andersen som bodde på Slottenæs Grund i Langesund. Slottenæs Gård var i middelalderen (fra 1646) eid av lensherre Ove Gedde og var betegnelsen på hele området som Langesund ligger på. I dag er nok dette mest kjent som Slåttnes, bl.a. med Slåttnes Stadion.

I folketellingen for 1865 var han registrert som styrmann og bosatt på Slottenæs. Så fikk han familie, var skipsfører, bosatte seg i Kirkebakken, hvor sønnene Christen (1871 – 1916), Haralds far, og Anders (1872) ble født. Anders døde tidlig, der har jeg ingen data.

Kirkebakken, i dag er Rådhuset på tomten til venstre

Så gikk tydeligvis Christen på land og ble «Bolagsbestyrer». Dette betyr at han var bestyrer for Langesunds «Brændevinsudsalg». Sikkert en populær virksomhet som sannsynligvis også drev handel med seilskutene osv.

Vel, han tok med seg familien og flyttet til et hus på det som i dag kalles Lilletorvet. Det er bakken (Smibakken) ned mot Kongshavn, verftet og ikke minst losenes sted: St Helena. Her var det at fru Lovise satt i vinduet og så på når sønnen og barnebarnet, Harald, passerte på vei ned til den vesle losstasjonen. De kom ikke unna et besøk hos den gamle damen.

Smibakken med Lilletorvet. I huset til venstre satt Lovise og passet på.

Sønnen, los Christen, bygde Bøleveien 15 og flyttet til Skien i 1906.

Oldefar Christen gikk for øvrig på Brevik Middelskole (opprettet 1846) og ble uteksaminert i et av de første kull derfra. Det var den gangen en svært god utdanning.

9. Søstrene Østensen

Lurer på: I det vesle huset til høyre bodde søstrene Wilhelmina og Magdalena Østensen, Haralds "halvtremenninger". Etterkommere etter Østen Andersen og Magdalena Hansdatter (Høen) som var gift med Haralds oldefar som døde ung. Dette må også ha vært en del av Slåttnæs Grund fordi Slåttenæs Gård lå mot Baneåsen som er "bak ryggen" til Google fotografen. Hva da med det røde huset i forgrunnen? Inngangen til søstrenes hus er ved vestveggen til dette røde huset. I tillegg ligger dette

ganske nær bebyggelsen i Kirkebakken og bare ca. 100 meter fra huset i Smibakken. Det er mulig at dette var huset på «Kirkebakken» hvor to x Christen bodde.

10. Om Langesund

Siden alle Christensen Moen'er er født i Langesund og var sjømenn, må jeg ta med litt om denne byen også: Bykommunen Langesund ble opprettet i 1837 etter at stedet hadde vært ladested fra 1765. I 1964 ble kommunene Langesund og Stathelle slått sammen med Bamble kommune.

Historisk sett er Langesund en by med lange maritime tradisjoner og var tidlig en av Norges viktigste byer innen skipsfart.

Langesund ble tollsted i 1570, og var på 1580-tallet den største utførselshavnen for trelast i Norge. Fra 1602 til omkring 1635 drev nederlendere et saltverk som kong Christian 4 bygde på Langøya for å rense innført salt.

På slutten av 1600-tallet startet et stort skipsbyggeri, og da trelasten opphørte, ble skipsbygging og sjøfart de viktigste næringene i byen.

Peter Wessel Tordenskiolds berømte skip «Løvendahls Galley» ble bygget i Langesund. I 1712 reiser kanskje Nordens mest kjente krigsskip ut Langesundsfjorden med Tordenskiold ombord. Den stolte skuta er bygd på skipsbyggeriet til Jørgen Pedersen her i Langesund.

Skuta gjorde nesten reint bord i Skagerak, og ble kalt ”Skageraks skrekk”. Denne skuta etterfulgte ”Ormen”. Skipsbyggeriet i Langesund var en stor leverandør til den dansk-norske flåten. Jørgen Pedersen bygde også ”Prinsens gallei”. I tillegg utførte de en rekke reparasjoner for kongens flåte.

Det skulle vise seg at kongen var en dårlig betaler og Jørgen Pedersen som var en holden mann, eide flere eiendommer i Telemark samt noen skip, men døde som en fattig mann. Skipsbyggeriet gikk konkurs på grunn av kongens manglende innbetalinger

Langesund gamle rådhus, også kjent som Cudriogården ligger midt i Langesund sentrum, med adresse Torget 20.

Bygningen ble reist av Jacob Cudrio som sin privatbolig i 1771. Han bodde her fram til sin død i 1815. I årene 1862 til 1990 fungerte bygningen som rådhus.

Tollstedet Langesund ble nedlagt i 1962.

Legger ved et kart fra 1914. På kartet er det markert et hus. Der bodde oldefar og oldemor Lovise. Med et strategisk plassert vindu ...

11. Noe mer om Elise og Halvor Knutsen

Tidligere er noe av slekta til Elise omtalt. Hennes far, Svennung Pedersen (fra Dalen i Tuddal, Hjartdal f. ca. 1851, s.a. Peder Svennungsen), jobbet på Bølesaga, som sin fremtidige svigersønn, Halvor.

Han giftet seg med Tomine Olava Ellefsdatter fra Solum. Slekta kan føres langt tilbake.

Elise Knutsen hadde barndomshjemmet i Haugsjordet 4, Bøle (egentlig Ilen, fradelt fra gården Ballestad). Han er oppført som huseier og bodde sammen med kone og 9 barn.

Noe som var ukjent: Elises far, Svennung Pedersen, giftet seg med en ny dame som faktisk også het Tomine (Olsdatter fra Bamble) født 1873 og ble mor til Jonas, Simon og Einar. Hennes "helsøsken" het Peder, Inga Marie, Karen og Olaf. Dette og disse har jeg aldri hørt om inntil slektstreet kom på plass.

Hvorfor bruddet med Tomine Olava skjedde er ukjent. Hun levde til 1946 (88 år gammel), Svennung til 1914 (63 år gammel). Tomine Olsdatter var for øvrig 22 år yngre enn Svennung.

I og for seg litt spesielt og uvanlig så lenge første ektefelle (Tomine Olava) levde. Det er også noe jeg gjerne skulle har mer kunnskap om.

Halvors slekt

I flere år har jeg «famlet» etter bestefar slekt. Så en dag ramlet alt på plass. Det som jeg tidligere hadde gjettet når det gjaldt hans foreldre STEMTE! Sånt er bare veldig artig.

Fra tidligere har jeg distribuert følgende: Halvors slekt er det noe mer vanskelig å finne ut av, ikke minst fordi det er mange gårder som har navnet Vestøl. Han hadde en eldre bror med odelsrett Lars, slik at Halvor flyttet fra gården til Bøle i Gjerpen hvor han fikk jobb på «Bølesaga» til Løvenskiold. Der ble han senere sagmester. Til Bøle flyttet også Halvors søster Anne som bodde der til hun døde i 1949

Han bodde på en gård som het (i likhet med flere) Vestøl. Dersom faren het Knud Larsen (gårdbruker og selveier), hadde gården under folketellingen i 1865 en hest, åtte kyr, tjue sauer og en gris Med søsken, dersom dette er riktig, blir Lars odelsgutten. Halvor ble født 10 år senere:

Så til slekta (fra Halvor 8 slektsledd bakover:

1. Gunvald Trydal (1586-1624)

2. Halvor Gunvaldsen (1626-1675)

3. Lars Halvorsen (1663-1736)

4. Halvor Larsen Trydal (1707-1767)

5. Lars Halvorsen (1749-1786)

6. Halvor Larsen (1777-1843)

7. Knud Halvorsen (1823-1908)

8. Halvor Knudsen (1870 – 1958)

Fra 1 – 7 bodde disse på (Trydal) Gjerstad

Søster til Halvor Anne Knudsdatter (1863-1949) – bodde på Bøle sammen med Elise og Halvor. Halvor og Anne:

Så en avstikker til Gjerstad, bygda Halvor ble født 21. juli 1870

Vel,

kirken ble bygd i 1848, slik at vesle Halvor nok ble døpt i denne kirken.

Noen korte historier publisert på Facebook/Moen slekta

(Enkelte historier kan i noen grad være en gjentagelse av tidligere notater)

Det grønne rommet og vannøsa

Noe som har slått meg: Jeg har aldri likt grønt. Kanskje fordi den eneste stua i leiligheten hvor jeg vokste opp hadde grønnmalt skyggepanel. Mørke grønn maling. I gamle hus var det også høyt under taket. Det var noe trykkende ved hele rommet og fargen ga et vesentlig bidrag til den opplevelsen. Rommet ble naturligvis ganske raskt mørkt ut på ettermiddagen og virket dystert.

En gammel stålampe i smijern med en særdeles vinglete stor skjerm var en viktig lyskilde. Under den hadde far plassert en lenestol hvor dagens avis ble grundig gjennomgått. Vi trodde etter hvert at han satset på å lære innholdet utenat etter timers studier. Der satt han også med den store Bibelen som han fikk i 50 års gave med tilhørende brunt skinnbind. Røde understrekninger fortalte om viktige vers og sitater.

Mor var enten i aktivitet på kjøkkenet, vasket klær, sydde på symaskinen, stoppet strømper (det var slik den gangen, bruk og kast var ukjent), strikke, brodere eller hadde andre huslige oppgaver.

Taklampa av tre med fem armer og gule skjermer ble slått på når det var behov for ekstra lys. Den kan ha vært en bryllupsgave og var ikke akkurat siste mote. På veggen hang det enda en bryllupsgave, et veggur med sort kasse av tre. Ikke nok med hørbare sekunders tikk, takk, men noen innmarie høye timeslag. Fikk liksom inntrykk av at urverket ikke ville gi seg når klokka ble tolv. Det var på en måte barndommens lyd.

Spisestuebordet med stoler lyste ikke akkurat opp, her var det mørk beiset eik. Skjenk og skap hadde samme utsmykning. Holdbart og i tiden.

Nei uansett, grønt er ikke min farge.

På kjøkkenet var det et bord med skuff. I den lå bestikk med treskaft på knivene. Det hendte at treet sprakk og da spikket far nytt skaft. Han knuste som regel potetene med flatsiden av kniven. Under et slikt trykk hendte det at stålet ga etter, bladet delte seg i to og vi konstaterte at sausen hadde en forunderlig evne til å spre seg i nærområdet.

Far fortalte en historie om et slikt kjøkkenbord med skuff. Da han var liten serverte farmor Elisabeth ofte ertesuppe til avkommet. Hun ble overrasket da Haralds tallerken ble så fort tom. Guttungen er sulten og liker visst ertesuppe, tenkte farmor og ny forsyning ankom. Etter noen dager skulle hun ta frem skuffen under bordet og oppdaget at den var full av størknet ertesuppe. Harald likte aldri ertesuppe.

Der var det også en utslagsvask. På den hang det ei vannøse av aluminium til felles bruk for tørsteslukking. Når øsa var tilstrekkelig bulket, ble det investert i ny. Vi tenkte vel ikke så mye på smittefare den gang.

Kom til å tenke på en gang som mor var syk og jeg skulle være noen dager hos tante Dagmar og onkel Isak på Riis. Oppholdet var i og for seg mislykket da hjemlengselen satt dypt i en ung kropp, slik at oppholdet ble kortvarig. Når jeg var der, skulle vi spise ertesuppe. Med fire kusiner, en fetter samt tante og onkel rundt bordet var det litt av en gjeng. Naturligvis ble vi tørste og skulle drikke vann, av vannøse. Denne hadde sin rundgang ved bordet, men jeg avstod når jeg storøyd så alle "erteubåtene" som hadde overflatestilling i øsa.

Tante Dagmar nektet stadig for at noe sånt hadde skjedd der, det kunne ikke være sant.

Sa hun.

I kjøkkenet vårt var det også en benk med dører og en hylle. På hylla hadde jeg lekene mine og under hadde mor samlet gryter og panner.

Kjøkkenskap var vanlig. Det var ei dør i kjøkkenveggen og bak denne diverse hyller for oppbevaring av tørrmat. På innsiden av døra, oppe under taket, var det ei hylle. Om sommeren var det plassert dype tallerkener med fars «melkeringer» der. Disse inneholdt datidens fyldige melk som skulle bli syrlig, for deretter å inntas med sukker, mye sukker.

En nytelse i varmen, forstod jeg.

Far brukte mange timer under smijernslampa sammen med den store Bibelen. Den ble etter hvert velbrukt i løpet av nesten 43 år. Det var enten den eller dagens avis som ble gjenstand for inngående studier.

Mor tok seg av huslige sysler som stopping av strømper, strikking og brodering. Hun var spesialist i bruk av restegarn til strikking av sokker med to striper.

Dette pågikk i mange år, men en dag leverte hun jommen strømper med tre striper. Vi ble overrasket over en sånn kreativitet og hun var fornøyd med resultatet.

Sjokoladekake og møkk

Ved siden av den grønne stua var soverommet med mors og fars dobbeltseng og en divan hvor jeg tilbrakte natten. Der hadde broder’n en alkove som var et rom med egen dør. Lørdager laget mor sjokoladekake og den var hans favoritt. Når han kom hjem på lørdagskveldene kunne jeg se i halvmørket at et stort kakestykke ble balansert på en tallerken med stor forsiktighet.

Det var kveldskos inne på alkoven.

Ute på gangen var det et rom for klær, et datidens «walkin closet». Lukten av møllkuler hang tung i luften. Egentlig var det nok ikke svermer av møll i begynnelsen av femtitallet, men sånn for sikkerhets skyld var disse hvite kulene viktige for bevaring av tekstiler. Sånt tok moder’n seg av.

Ved trappa var også sikringsskapet plassert med «vippe». Dette var en innretning som slo av strømmen dersom det ble for stor belastning på det elektriske anlegget. Mørket senket seg plutselig og enkelte strømførende gjenstander måtte slukkes.

I den ytre gangen var det trapper ned fra vår annen etasje, et vedskjul hvor koks, ved og diverse redskap var plassert. Ved siden av skjulet var «utedoen». Denne hadde et passelig hull for de fleste bakstusser.

Møkka vår og den tilsvarende til beboerne i underetasjen falt ned i et eget rom hvor innhold ble fjernet fra tid til annen av «dotømmere». Varme sommerdager bidro til at duften av menneskelige etterlatenskaper ble en parfyme for den gjengen. Et ganske spesielt yrke.

Lukta ble vi fort vant til.

Skinnpung og "rodedame"!

Hver fredag fikk far lønn fra «Mølla». Den ble på folkemunne kalt «den røde mølle» fordi mange av arbeiderne der var engasjert i fagbevegelsen og en del var noe til venstre for midten i det politiske landskap.

Så også far. I en periode var han engasjert i «røsla» eller nærmere bestemt LO forbundet NNN, Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund.

Demokratiske og inkluderende prosesser var ukjent i datidens Skiens Aktiemølle. Som faglig leder var møllemester von Riesens og styrets ord å anse som lov. Dette medførte nok livlige meningsytringer «på gølvet».

Med «Moensk» stahet deltok han gjerne i politiske diskusjoner. Det var helt uaktuelt å endre mening om saker og ting, slik var det bare.

Lønnsavregningen var håndskrevet på en konvolutt som inneholdt kontantene. Her var det også et merke som viste fagforeningskontingenten. Dette ble omhyggelig limt inn i medlemsboka for NNN.

Far hadde en skinnpung. Når den ble utslitt kjøpte han en som var akkurat maken. Her la han inn omhyggelig sammenbrettede sedler for oppbevaring, mens mor fikk «husholdningspenger». Det var hennes ansvar å holde seg innenfor «budsjettet».

Den siste skinnpungen ligger en skuff hjemme hos meg.

Det ble sykkelturer til by’n for å handle hos «Andelslakteriet», hvor ei kjærkommen pølse ble gitt til en kropp som nesten var i høyde med disken. Deretter ble et besøk til Gonsholt Kolonial og Skipshandel (se bildet) hvor varer ble bestilt for levering hjemme i Bøleveien 23. Melk ble hentet i spann de første åra. Den lokale butikken var eid av Ulsrud på Bøleveien. Ulsrud hadde også brød, kjøpebrød var sjelden, men særdeles kjærkommen kost. Ellers var det moderns hjemmebakte.

Fra butikken hos Ulsrud husker jeg onkel Anders kom med cocker'ne Lady og Duke. Da bar en av de to på en pose med kaker som onkel skulle kose seg med over en kopp kaffe i Bøleveien 15. Jeg lurte ofte på hvordan de firbeinte kunne være så flinke til å bære kakeposer i kjeften uten å bli fristet av innholdet.

Så kom melka på flasker. På helmelka (som hadde blank kork av aluminiumsfolie) stod fløten langt oppe på «halsen». Flaskene med ren fløte hadde gul kork, skummet delvis blå kork osv. Emballasjen hadde vært klart glass, men plutselig var flaskene blitt brune. Melka var visstnok mer holdbar på de flaskene.

Mor gjorde alltid innkjøpene etter en nøye gjennomtenkt plan. En gang i måneden kom det ei «sparedame» fra Bratsberg og Omegn Sparekasse. Tittelen var egentlig «rodedame» fordi hun hadde ansvaret for et avgrenset område. Hos oss var det fru Thommesen fra Follestad, gift med en fyr som fatter kjente fra ungdommen. Hun kom i kåpe og hatt inn på kjøkkenet og tok i mot pengene som mor skulle spare den måneden. Beløpet ble opptalt og notert i en bok. Dette var en måte å sette av penger på blant «vanlige folk» den gang. Oppsparte midler med renter ble tatt ut til jul som et ekstra, men viktig, tilskudd til juleinnkjøpene.

Mor var smart og flink med penger.

Platespiller og Barnatro

Når platespilleren kom i hus ble det naturligvis innkjøp av vinyl. I første omgang Ep’er deretter kom det LP’er.

Etter en tid kom det en ny platespiller/plateskifter. Her ble platene stablet oppe på hverandre og avspilt i tur og orden. Virkelig en nyvinning. En slik nyvinning var også reiseplatespilleren. Når lokket ble tatt av kunne EP’er spilles av. Dette vidunderet brukte både batterier og strøm, derfor var den ypperlig som turunderholdning.

Apropos underholdning, hvilke plater ble de første?

Ivars favoritt var Helmuth Zacharias und Seine Singende Geigen. Den tysk Helmuth med sine syngende fioliner ble anskaffet. Tre – fire EP’er dukket opp. Husker også en EP med Den Kongelige Nederlandske Marines Musikkorps. Frisk korpsmusikk.

Helmuth Zacharias

Selv smuglyttet jeg til Tommy Steele, Elvis og andre popartister på Radio Luxembourg, i Norge ofte bare kalt Radio Lux. Den var en internasjonal, engelsk- og franskspråklig radiostasjon med sendinger fra Luxembourg. Radiokanalen gjorde store deler av Europa kjent med mye populærmusikk.

Broder’n var interessert i musikk. Mandolin i ungdomsmusikken ble hans instrument. Forsøkte også gitar, men da «Fløy en liten blåfugl gjennom vindu’» dukket opp under øvingen ga han opp.

Annen type musikk måtte også i hus, ikke bare den verdslige. Einar Ekberg fikk innpass med sin flotte stemme på LP. Olav Werner som var en kjent sanger fra morgenandakteten ble innkjøp som «steinplater», dvs. laget i bakelitt og med en sang på hver side av plata.

Mor lyttet, far sa ikke så mye fra lenestolen, men jeg tror han syntes innkjøpene var forsvarlige.

Husets frue fikk en egen plate som gave et år. Det var svenske «Lapp-Lisa». En sang på plata var også en gjenganger i mandagenes «Ønskekonsert».

Favorittsangen var «Barnatro».

Nødsarbeid og hytteliv

Harald forsøkte å få et stabilt liv i 1930 – åra, men det var ikke lett. Derfor var det nok han måtte vente med å gifte seg med Benny til han var 32 år og i fast jobb på «Mølla».

Nødsarbeid er arbeid som er igangsatt av offentlige myndigheter i perioder med økonomisk nedgang og høy arbeidsløshet. Nødsarbeidet tar i første rekke sikte på å redusere arbeidsledigheten og å opprettholde kjøpekraft, slik at etterspørselen til en viss grad kan opprettholdes, og slik unngå å true nye arbeidsplasser. Slik kom utgiftene til nødsarbeid i stedet for arbeidsledighetstrygd og dette blir ansett for å være mer samfunnsøkonomisk og bedre for de arbeidsløse å bli sysselsatt enn å passivt motta trygd.

Sånn var det også med Harald. Han fortalte at i sammen med mange andre ble de tildelt arbeid med å fjerne stein og rydding på «Helges plass», dagens Skidarbane. Hvor lenge det varte vet jeg ikke, men antar at arbeidet i og for seg var ganske omfattende.

Da nåværende Møllas bygg på Broene ble bygget var oppdraget å fjerne spiker fra forskallingen. Disse måtte rettes ut for gjenbruk. Da satt det en gjeng nede på brygga time etter time med en ikke alt for inspirerende jobb.

I en periode jobbet han på sykkelfabrikken eller I.H. Beck A/S i Skien. Denne ble grunnlagt i 1880 av grosserer Jakob Hansen Beck. Firmaet begynte med salg av importerte sykler i 1895 , og startet egen sykkelfabrikk i 1908 med ca. 30 arbeidere. Fra 1895 hadde firmaet også agentur på tyske symaskiner fra Gritzner.

Firmaets sykler ble også markedsført under navnet Gritzner. Ifølge telefonkatalogen for 1919 drev firmaet på den tiden med manufaktur, sykler, symaskiner, skotøy og konfeksjon. Pr. 1943 produserte bedriften 3 000 sykler årlig.

Bygget til Mølla (Skiens Aktiemølle)

Fra sykkelfabrikken

Harald likte å jobbe med stein, lage steinmurer, få stein av forskjellige størrelser til å passe sammen, slik som han gjorde under hytta på Bjønnes.

Erfaringer fra magre år medførte blant annet at spiker og skruer var viktige, han rettet alltid ut spikerne og samlet alt i esker på skjulet.

Forsiktigheten preget ham i alle år. Han ville ikke stifte gjeld og på tross av Bennys ønsker, bygde han aldri et hus til seg selv. Hans største investering var nok kjøp av den tomta som Ivar bygde hus på i Skauenveien 12. Her deltok han med liv og lyst under byggingen. Krefter hadde han nok av.

Da ble hytta stedet hvor han virkelig kunne kose seg, fiske litt, felle trær, bade, starte opp påhengsmotoren for en tur på vannet og ikke minst var besøk av barnebarna noe han satte ekstra stor pris på.

Hytta på Bjønnes

Under byggingen holdt de til i ei lita bu oppe på en kolle. Her hadde onkel Isak lagret dynamitt med tilbehør under sengebriskene. Så en natt begynte ble det et skikkelig uvær med lyn og torden. Da sa moder'n takk for seg og fikk det travelt med å komme seg ut fra en potensiell bombe. Ute i uværet stod hun til tordenbygene ga seg, mens gubben tok det svært så kaldt.

Til hytta reiste mor og far så ofte de kunne. Da han ble pensjonist ble bussturene til Bjønnes en naturlig del av hverdagen og det hastet ikke med å komme hjem til Bøleveien.

Han ordnet og fikset, mens mor sto for blomstene. Mor var veldig stolt av steinbedet, selv om det det var mye jobb. Hun var nok litt irritert på all fotballsparkingen nede i hagen fordi ballen ofte havnet på feil sted. Luking og planting var en del av mors gjøremål, noe hun så frem til hver vår.

Det var naturligvis bare tull å kjøpe dregg til båten når både rør, sement og jern var til disposisjon. Far bar den selvlagete dreggen ned til båten og kastet den på sjøen. Problemet var at han hadde glemt å binde den til båten. Ingen nøling. En ny dregg ble laget og ned til båten igjen, ut i vannet og borte ble den. Tredje dreggen festet han til båten før den gikk i sjøen. Selv om hendelsen var irriterende, måtte han dra på smilebåndet når blikket gikk til krokbøyde tilskuere på brygga, mor og jeg.

Far elsket å ta i, «å slite». Steinmuren under hytta viser en solid innsats gjort av sterke never. Tidlig om morgenen var han ofte ute i skogen for å hogge busker og trær.

En gang hadde han hogd ned flere trær som var skåret i stokker og lagt i en ganske høy stabel. Ivar hadde lånt en lastebil som skulle frakte veden hjem. Jeg var med og vi ble litt overrasket at det som Harald hadde stablet i høyden måtte vi være to til å få på lasteplanet.

Han var alltid naturlig sterk og at denne styrken avtok med årene ble nok hans største nedtur.

Harald koste seg med barnebarna. Her er Vegard og Lene på Bjønnes

Benny var stolt av blomstene på hytte og mislikte sterkt at fotballer havnet midt i bedet.

Harald følger med fra hytteverandaen

Merkelige piler og strekkbukser for lange bein

Den gang var det virkelig fres over ting. «Krig» med folk fra Bøle, Follestad og «høgda». Til og med noen modige kropper fra Gjemsø deltok. De siste var avhengig av frakt over elva.

Naturligvis var det skytevåpen, pil og bue samt sprettert med kramper eller småstein. Det merkelige er at vi hørte aldri at noen ble skadet, eller at bekymrede foreldre dukket opp i kampens hete.

Gikk jeg tom for piler ruslet fatter til skjulet med aktuelle emner og en skarp kniv. Så ble det nye piler på poden.

Et forsøk på å rekonstruere pila

Disse pilene var en egen produksjon. Et design som nok var helt ukjent for siuoxer, moikanere, Bølerampen eller gjengen fra Follestad. De så klumpete ut og var ikke spesielt strømlinjeformet, men det fungerte overraskende godt! De traff målet og gikk fint gjennom lufta. I dag lurer jeg faktisk på om gubbens konstruksjon reduserte faren for ulykker ved gode «treff», fordi pilene var ikke akkurat spisse. Kanskje han var ganske smart i sin imøtekommenhet overfor avkommets krav om nye piler.

Skihoppere hadde strekkbukser og alle som gikk på ski «måtte ha» dette plagget. Etter hvert kom det i «stretch» slik at stoffet ble mer føyelig. Jeg fikk også et eksemplar. Den var brun, for øvrig en farge jeg ikke liker (sammen med grønt).

Fordi det ut fra betraktninger om holdbarhet og en nøysom innkjøper var buksa alt for lang i beina. Klær var til å vokse i, mente husets herre. Vel, moder’n måtte fram med nål og trå. Den brune saken ble «lagt opp» slik at den ble tilpasset korte bein. Resultatet ble o.k., men tykkelsen rundt anklene var nok påfallende.

Løp og kjøp! Strekkbukse var siste mote på 50-tallet.

Så tok det slutt med strekkbuksene og nikkersen overtok, heldigvis

Med kompis Per hjemme på Bøleveien. Lenge før strekkbuksene inntok garderoben.

«Meget» i sløyd og badet i Festiviteten

Helt plutselig, fremdeles i mine svært unge år, skjedde det mye i nærmiljøet. Huseieren fant ut at det var på tide med en oppussing.

Det tidligere soverommet ble stue med sofa og salongbord, taket ble senket, veggene fikk plater og deretter tapetsert. Det grønne rommet forsvant og ble soverom. Nyvinningen vannklosettet med håndvask, kom på plass i et eget rom som vi flott kalte «badet».

Etter en del viktige overveininger kom det også opp elektriske panelovner i stua. Støyen fra koksboksen var avtagende og vedfyring ble den mest aktuelle oppvarmingen. Veden kom forresten i «løs vekt» på en lastebil fra fars arbeidsplass, Mølla. Det var noen favner som måtte fraktes på trillebår og stables under huset.

Fremdeles var det ikke all verden med plass, slik at spisestuebordet ble plassert for enden av dobbeltsengen, noe som gjestene så ut til å ta som en selvfølge. Mors favorittmat til koldtbordet var karbonader med løk, aspik og «italiensk salat» med i overkant mange erter, raspet gulrot og krem blandet med majones. Italienerne hadde sikkert ikke kjent igjen produktet. Søndagsmiddagene kunne svinestek, lever og andre godsaker. Det jeg likte minst var nok høstens fårikålmiddager. I uka skulle det naturligvis også være poteter til middag og dessert. Alltid dessert. «Standarden» hos oss var ikke spesiell i sammenlignet med klassekameratenes boforhold. Alle var barn av arbeidere og syntes i grunnen at tilværelsen var helt grei. Krav og egne ønsker var tilpasset de muligheter og begrensninger som vi alle kjente til. Det var ingen snobber bak pultene i klasserommet på Kleivskolen den gangen.

Mor hadde enkelte småjobber blant annet på «Badet» som holdt til i Festiviteten, Skiens kommunale bad. Sjefen der var bademester Rugkåsa. Han hadde et glassøye, det var et sjeldent syn for en ung kropp. Assistenten hans, Gundersen, ble mange år senere sløydlærer’n min. Tror det var derfor jeg fikk en høyst ufortjent «Meget» i faget som jeg egentlig ikke var interessert i. Et slikt offentlig bad var vanlig i byene fordi det var ikke alle som hadde tilgang på en luksus som karbad i hjemmet. Det var særlig "furunålsbad" som var på moten, en slags furuessens som ble helt opp i badevannet. Badstu på spesielle dager var for de mer avanserte besøkende, hvor bademesteren eller assistenten sto for "pisking" av svette rygger. Der var det også et basseng, svært beskjedent i størrelse, men desto mer populært.

Oppsparte midler ble benyttet til vaskemaskin og ikke minst kjøleskap, noe som nok far følte som et nederlag. Han syntes det var unødvendig, mest sannsynlig fordi han kjente seg såret og overkjørt. Som husets herre mente han sikkert at det var hans ansvar å bidra til slike investeringer.

I senere år fikk mor og far fikk bygget om skjulet til soverom, dermed ble det to stuer uten én grønn vegg!

Jul i fjern fortid

Innkjøp av juletre ble gjort i byen. Kvalitetssikringen tok sjefen sjøl seg av. Den juletreselgeren som “gikk inn” i treet på sin side var sjanseløs. Alle greiner skulle måtte være intakt, grana skulle være perfekt.

Når juletreet var fraktet med håndmakt de fire kilometerne hjem skulle det ned i foten. Denne var et kors av tre og en øks måtte frem fra skjulet for å sikre at buska stod støtt. Den skulle være så høy at stjerna av glitter kom opp i taket.

Lysholdere av metall ble plassert på grenene og små hvite stearinlys ble presset ned i holderen. Det var viktig at de stod skikkelig fast slik at de ikke tippet når veka var tent.

Så kom diverse hjemmelaget pynt fram fra ekser og kasser. Den var laget med stor kunstferdighet og var satt sammen av hvetemelslim. Dette limet var ganske trassent fordi det satte seg fast i mengder på ikke alt for store barnehender. Kurver og lenker i alle fasonger kom på plass. Kuler i alle størrelser og ikke minst fargerike fugler med flott stjert inntok grønne grangreiner. Glitteret skulle henge fra stjerna som stråler og flagg måtte vi ikke glemme. De viste at vi var et fritt land, noe som skulle hedres i jula.

Det var den før-elektriske-lys-perioden, altså i ganske fjern fortid. Muligheten for husbrann var stor dersom et forholdsvis tørt tre la seg på gulvet med brennende lys. Slike hendelser var ikke ukjent på denne tiden av året.

Stearinlysa på juletreet var enten røde eller hvite. Ingen blanding. Stort sett var fargen hvit. De var aldeles ikke dryppfrie og stearinen kunne ta uanede veier. Lysa luktet jul.

Vatt ble spredd som snø, rundt stamme og på greiner. Her var det gjort et framskritt, fortalte far, vatten var impregnert og tok ikke fyr. En demonstrasjon måtte til for å overbevise skeptiske beboere. Vatten brant ikke, den smeltet.

Julaften ble innledet med en liten “morgenpresang”, ofte en julegave innlevert av tanter og onkler. Ikke store greiene, men et spill eller noe annet som medførte en viss aktivitet utover dagen.

Lukten av hjemmelaget surkål og stekt ribbe fylte hjemmet tidlig på dagen. Det var sånn jul skulle være. Noe helt nytt kom på bordet et år: “Potetløv” fra Polly fabrikker i Skien. Av en eller annen mystisk grunn var moder’n overbevist at dette var glimrende som fast følge til alle typer svinekjøtt.

Pakkene ble lagt under juletreet. Innholdet hadde jeg forlengst avklart, men det ante ikke giverne. Selv hadde jeg fått noen kroner slik at nyttige julegaver kunne kjøpes inn. Det kunne være eggeglass i plast,

et serveringsbrett i metall eller en barberkost til sjefen. Alt vakte stor beundring, ikke minst på grunn av all kreativiteten og en betydelig nytteverdi.

Fikk jeg en spennende bok når jeg var i “lesbar alder” gikk natten til første juledag med. På morgenen var boka lest til siste side.

Før pakkene ble åpnet var det julemiddag. Den var alltid klokka fem. Da ble julen ringt inn. Fra radioen hørte vi kirkeklokker fra de mest bortgjemte steder og det var julesanger mellom “slagene”. Til maten var det “Tomtebrygg” og desserten var alltid riskrem.

Sånn skulle jula feires hvert år.

En liten revolusjon skjedde det året som broder’n fikk følge. Bjørg jobbet i en bokhandel. Opp under jul bestod butikkens varebeholdning av julepynt og elektriske lys som “blunket”.

Da kom det nye kuler og annen pynt, mye pynt på granbuska, fordi butikken var særdeles populær den jula.

Stearinlysenes tid var forbi.

Moder’ns angst for brann i jula ble borte. Hun kastet nok allikevel et engstelig blikk opp på stuevinduet som ble opplyst av flimrende julebelysning når hun gikk ute på gata i den mørke vinterkvelden.

En ny tid hadde inntatt jula.

Johan Gottfried Beutler, tre x tipp

Johan Gottfried Beutler giftet seg 29. desember 1779 i Garnisonskirken, København med Christina Mueller. Han er derfor min tre ganger tippoldefar. Jeg vet ikke hvorfor han giftet seg i denne kirken, men det er vel å anta at han på en eller annen måte var tilknyttet det militære.

Garnisonskirken

En minnestatue over den falne soldat ved hovedinngangen

Den viktigste personen er min to ganger tippoldefar, sønnen, som også het Johan Gottfried Beutler. Han ble døpt i St. Petri Kirke, København (opprinnelig en tysk kirke) 30. mai 1783. I Vor Frue Kirke, København, giftet han seg med Anne Kristine Dahl, 23. juni 1802.

Han var byggmester/arkitekt og paret flyttet til Norge i 1811. Da ble han raskt engasjert i arbeidet med Fossum Hovedgård (Amtmann Løvenskiolds gods). Det er også sannsynlig at han hadde mange oppdrag i vårt område. Det antas at også Frogner hovedgård ble oppført av ham. Denne siste Johan Gottfrieds barnebarn, Lovise, var min oldemor.

En regner med at alle som i dag heter Bøydler kommer fra samme slekt. Disse er stort sett bosatt i nedre Telemark.

Garnisonskirken i nyere tid

Johan Gottfried ble døpt i St. Petri Kirke

Fra St. Petri Kirke

Vor Frue Kirke sett fra Rundetårn. Kirken hvor Johan Gottfried ble gift med Anne Kristine Dahl

Vor Frue Kirke interiør

Fossum Hovedgård og Jernverk

Hagen vår og bryggepanna

Nå, ja, den var egentlig ikke vår, men her tok vi ansvar. Når grasset ble for langt tok fader’n fram ljåen. Etter hvert kom et mekanisk vidunder, slåmaskinen. Her tok også moder’n et tak. Blomster var hennes ansvar og gubben konstruerte rask en søyle til formålet.

Det var et kloakkrør, stilt opp vertikalt. Dette ble fylt med sement, malt lyse grønn på røret og rødt på toppen. Kreativt, er vel ordet, men ingen spesiell vakker utsmykning.

Moder'n med den mekaniske nyvinningen

Klessnorer i metervis hvor plagg av forskjellige typer og størrelser hang til utstilling året rundt. Snor på en trinse fra gangvinduet i annen etasje med en til plommetreet nede hagen var smart. Dette ga naturligvis dobbelt lengde og moder'n kunne "fore" snorene fra vinduet.

Klesvasken skjedde i de første åra nede i kjelleren.

Adkomsten til undergrunnen skjedde via en kjellerlem i gården. Der nede var det en bryggepanne, klesrulle og et murt kar for skylling av ryer osv. Oppe i det tok forresten fader’n en (veldig) kald avrivning på varme sommerdager.

Bryggepanna var av smijern, vedfyrt og rommet atskillige liter vann for kokvasken. Først måtte klærne skrubbes på vaskebrettet og skylles i en sinkbalje for deretter å havne opp i bryggepanna. Duker og lakener måtte rulles med klesrulla mens de var fuktige.

Dette var før vaskemaskinen kom i hus.

Sinkbalja fungerte også utmerket som badekar for små kropper.

Klesrulle var det i et hvert hjem

I hagen vokste det pærer med det merkelige navnet "Grev Molkte". Denne sorten er oppkalt etter lensgreve A.V.Moltke til Bregentved.

Hver høst ble pærene plukket med en "frukthøster" for at de ikke skulle bli skadd. En slik høster bestod av en kurv med takkete metallkanter på en lang bambusstang. Den jobben tok far seg av, mens mor hermetiserte pærene på "Norgesglass". Innholdet, med krem, ble desserter til mange vinterlige søndagsmiddager. Det var også gule plommer, Victoria plommer, og et tre med sommerepler. De siste ble alt for fort modne og var til dels bebodd med uønskede innflyttere. Plommer, rips, solbær og stikkelsbær ble av den nevenyttige husfruen omformet til syltetøy og gele.

Nabo’ n hadde et stort tre med gråpærer. Mange falt ned på vår side av gjerdet og var nok hagens mest populære frukt.

Naturligvis hadde vi rabarbra. Alle hadde det. Disse stilkene var visst best før St. Hans og ble til syltetøy, grøt og suppe.

Vaskebrett og sinkbalje

Det var noen stoler og et bord i hagen hvor særlig kaffen ble servert i lune sommerettermiddager. Alltid med kake, et tilbehør som sjefen satte stor pris på. Fluktstolen var reservert på den tiden av dagen når fader’n skulle ha en middagshvil. En avis gjorde sitt til at sollyset ble steng ute.

Mitt bidrag var en benk, produsert på sløyden. Ved ankomst ble den gjenstand for beundring med tilhørende skryt.

Det var godt benken sto på plenen.

Andre steder hadde den veltet

Standard middagshvil, denne gang på ferie Besøk av Ivar og Atle)

Gul plate og visergutt

Så snart broder’n fikk inntekter gikk han til innkjøp av platespiller og radio. Platespilleren var plassert i stua bak døra til kjøkkenet. Etter hvert kom det på plass noen «steinplater», grammofonplater av bakelitt. Disse tålte ikke all verden og spesielt ikke fall fra bordhøyde ned på gulvet. Husker godt platemerket «His Masters Voice» med tegning av en hund som lyttet til det som kom ut av tuten på en gammel grammofon.

Selv fikk jeg to plater som ble flittig brukt: Tidlig en julaften lå det ei plate på senga, egentlig en julegave fra tante Ingerid. Det var Alf Prøysens «Anders og Brita». Prøysen var kjendis fra Barnetimen, men plata var vel egentlig en fortelling for voksne. Den neste, og viktigste plata, var alle sangene i «Folk og røvere i Kardemomme by». De var like populære som dagens «Kaptein Sabeltann» og ble naturligvis lært utenat.

En formiddag kom fetter Carl Henrik fra by’n med ei gul lita plate. «Denne», sa fetter’n, «er uknuselig, laget av plast». Så ble plata kastet i veggen mens moder’n og jeg måtte dukke. Forsøket ble gjentatt med stor iver til vi var overbevist, og vel så det.

Den gang var det vanlig å ringe eller reise til by’n for å bestille varer hos kjøpmannen. Da vi ikke hadde bil ble varene kjørt hjem med egen visergutt.

Så også denne dagen. Fetter’n og jeg hørte visergutten i trappa og dermed satte vi full styrke på platespilleren i det mor åpnet døra. Vi hadde gjemt oss så varebæreren så forvirret på kjøkkensjefen som så noe brydd tilbake fordi fra stua med all kraft lød:

Camptown ladies sing dis song, Doo-dah! doo-dah!

Camptown race-track five miles long, Oh, doo-dah day!

I come down dah wid my hat caved in, Doo-dah! doo-dah!

I go back home wid a pocket full of tin, Oh, doo-dah day!

Gwine to run all night!

Gwine to run all day!

I'll bet my money on de bob-tail nag, Somebody bet on de bay.

Alle fikk en god latter etterpå. Selv «offeret» på kjøkkenet syntes det var et festlig påfunn.

Vi glemte aldri den gule, uknuselige plata.

Godt «værke», sixpence og helsetrøye

Når jeg sitter og ser på gradestokken og snøvær i frisk bris får jeg lyst til å skrive litt om bekledningen, slik jeg opplevde den. Kanskje ikke spesielt interessant, men et bidrag til «sånn var det».

Den har godt «værke» sa far om den mørkeblå dressen som ble innkjøpt midt på trettitallet. Det betydde at stoffet hadde en særdeles god kvalitet. Prisen for den unike dressen var sikkert høy tatt i betraktning «de harde tredveåra».

Dressen hadde et "langt liv". Den deltok i diverse bryllup og etter hvert enda flere begravelser. Moder’n forsøkte stadig å påvirke til nytt innkjøp for utskifting av finstasen, men nei. Det gikk ikke.

Benny og Harald søndagspyntet tidlig på 1930-tallet

Et plagg var uunværlig for far, onkel Anders og andre i samme aldersgruppe. Det var sixpencen. På jobb og til fritid var den øverst på hodet, et slags arbeiderklassens hodeplagg her i landet, Hva var egentlig en sixpence? Det var en britisk mynt, 6 pence = ½ shilling, preget 1551–1971; opphørte å være lovlig betalingsmiddel 1980.

I England har de også et uttrykk som heter: ‘the car stops on a sixpence’, derav den norske «å snu på en femøring»

Sixpence-luene oppstod på 1500-tallet som en videreutvikling av vanlige flate baretter for menn, ofte kalt bonnets på engelsk. Luene har siden vært brukt i forskjellige sammenhenger og av forskjellige samfunnsgrupper.

På 1900-tallet ble de populære hodeplagg til sports-, fritids- og arbeidsbruk i Nord-Amerika og Europa, særlig i England, men også i form av for eksempel kinesiske «maoluer». Sixpencer er i dag blant annet moteplagg, og bæres med luepullen trukket bakover eller dyttet framover over lueskyggen. Kilde Wikipedia

Jeg har forresten gått til innkjøp av to stykk sixpence. Dermed har siste mote også inntatt meg og nå venter jeg på våren.

Sixpencen på plass. Fiskeutstyret klargjøres

Far brukte hatt til pent, en myk Stetsonhatt. Når den kom fram var det en spesiell anledning. Den markerte på en måte forskjellen på fritid med sixpence og mer serieøse hendelser. Om sommeren var det aktuelt med en grå stråhatt.

Armstrikk til skjorta var helt nødvendig. Det var elastisk og ble festet rundt armen over albuen. Den ga «kontroll» på mansjetten og lengden på skjorteermet. Armstrikket ble også brukt på fritidsskjorter, mens i dag er det mer eksklusivt og til finere klesplagg.

Strømpene hadde ikke strikk i overkant som i dag, dermed ble det også benyttet strømpestrikk som holdt strømpene på plass.

Armstrikk

Strømpestrikk

Helsetrøya, som egentlig er en norsk oppfinnelse fra 1920 åra, ble introdusert på Bøleveien som et betydelig fremskritt for folkehelsa. Det var «helse i hver hull» mente vi. Det var en underskjorte i bomull og var godt synlig under en annen nyervervelse: Nylonskjorta. Å sole seg i helsetrøya ga et snodig mønster på kroppen og den slags oppstod som regel ved et uhell. Alle hadde lommetørklær og i solsteiken laget fedrene knuter i hjørnene. Dermed satt det perfekt som et hodeplagg. Det var under arbeidsinnsats på varme dager dette kom på toppen.

Sånn kunne det være. Lekkert!

Det hadde vært krig

Det å være født to år etter krigen gjorde at denne var et naturlig samtaleemne. Ikke minst alle historiene om de som ble helter, datidens kjendiser som Max Manus, Kjakan, Gregers Gram og hva de nå het alle sammen.

Særlig ble jeg raskt opptatt av alle flygerne som hadde kjempet modig oppe blant skyene. Så snart leseferdighetene tillot det ble spennende historier «konsumert» i et høyt tempo. Tror nok jeg leste alt jeg kunne finne av krigslitteratur.

Vi visste at det bodde en gammel nazist i et hus nede i gata. Han gikk liksom forsakt og krokrygget de få glimtene vi fikk av ham. Det gikk også noen rykter blant oss guttunger. Vi hadde også hørt at en gjeng gubber samlet seg der en gang i blant, sikkert for å minnes «de gode dagene». Sånt var egentlig litt spennende og kompisen min var nærmeste nabo, så der i huset fulgte de med.

Ikke alle hadde det like bra. Noen ble «offer» for krigen som de selv ikke var skyld i. Vi kjente godt henne som hadde vært gift med en tysk soldat og bodde på ett rom med to sønner. Hun hadde noen småjobber, men uten mannen som hadde reist til Tyskland, og beskjeden inntekt, kan det ikke ha vært en enkel tilværelse.

Heldigvis var det noen som tilbød henne menneskelig varme uten forakt. Egentlig var det bare en historie om en kjærlighet mellom to mennesker. Tid og sted var feil.

Det syntes jeg var spesielt og sønnene ble vi godt kjent med. Noen brydde seg.

Påskeegg og påskemorgen

Mor sørget alltid for at jeg fikk et påskeegg. Det var naturligvis det samme «egget» i papp hvert år. Innholdet var også påfallende likt fra år til år. Påskemarsipan, var obligatorisk, «falsk marsipan» kalte mor produktet. Denne var uten mandler og nøtter og smaken kom fra mandeldråper. Konditorfarger ga kulene, for det måtte tydeligvis være kuler, påskefargene.

Det dukket opp noen påskekyllinger, lubne, med røde pappnebb og ståltrådben. Det siste gjorde at de kunne gripe rundt bjørkekvister, rosestilker og annet som pyntet opp i stua.

Lam var ukjent hjemme, tror ikke annet enn fårikål var eneste lammemiddag. God mat ble det allikevel, kanskje en god oksestek? Den var nok det ultimate og lå i en klasse over svinestek som var kosten på «vanlige» søndager. I glassene kom det ganske ofte hjemmebrygget øl til påske.

Den høytiden var stas. Mindre stas var det naturligvis med noen obligatoriske møter i pinsevennenes gudshus Tabernaklet. Igjen var de yngste på første rad utstyrt med pastillesker, helst med forskjellige farger og fruktsmak. Bak oss raslet det innimellom hos eldre damer som forsynte seg rikelig med kamferdrops.

«Påske morgen slukker sorgen». Helt siden jeg var liten har denne sangen vært selve påskebudskapet. Kanskje mest fordi teksten sier noe om sorgen som ble borte og vi ble gitt et godt liv. Denne undertone av god og lys fremtid preget nok et ungt sinn. Samtidig var det nok med en viss undring at dette håpet om et bedre liv hadde sin bakgrunn i at Jesus sto opp fra de døde og at graven var tom. På søndagsskolens flanellograf ble det vist at en stor stein hadde vært foran graven, men at den nå var tatt bort. Bare dette kunne bidra til selve underet, hvem i all verden hadde flyttet den tunge steinen?

Dramatikken knyttet til langfredag var på en måte glemt, selv om det var litt underlig å høre at en sønn ropte til sin far «hvorfor har du forlatt meg»? Kunne søndagsskolen bidra med verre bilder på fortvilelse? (I Matt 27, 46 og Mark 15, 34 roper Jesus ut disse ord: «Elí, Elí, lemá sabaktáni?» Det betyr: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»)

Tro eller ikke, det er innholdet i sangen som nesten er en terapi, et håp. Da jeg vokste opp på 50-tallet var nok håpet om en god fremtid, fra et ganske fattig Norge til et nytt liv viktig for det enkelte menneske.

Inne i hodet oppsto naturligvis også tanker av mer jordnær art knyttet til høytiden: Lyset var gult, påsken var gul, gode vår og sommerdager lå foran. Vinteren var nå endelig over og alt kunne derfor bare bli bedre, nytt liv oppsto, alt ble kledd i vårens farger. En tid fylt av optimisme og varme. Det ble lyst og jeg mente at alle påskemorgener var lyse.

Selv i voksen alder er jeg like forundret over at denne salmen gir gjenlyd i meg. Kanskje er det tanken om nettopp en lys og god fremtid som er så enormt stor og at bakgrunnen for det hele er en tom grav. Døden var overvunnet. Muligens hadde oppveksten som var preget av mine foreldres «begrensninger» gjort at jeg hadde en indre ensomhetsfølelse. «Den har oss givet lyset og livet» ga meg kanskje et spesielt håp om en annen og lysere dag.

Salmevers og "mobbing"

Et inderlig ønske om å bli usynlig bak pulten med panna full av svetteperler. Det var de dagene på Kleivskolen da vi skulle «høres» i salmevers.

Noen dager tidligere hadde beskjeden kommet fra øvrigheta bak kateteret: Til fredag skulle salme nr. 89 kunnes utenat, alle fem versene.

Torsdag ettermiddag og kveld var det innspurten. Fatter satt med brillene på nesa og fulgte med på teksten mens en engstelig pode sto midt på gulvet og gjorde diverse forsøk på å lære nr. 89.

Den skulle kunnes, det ble ikke møte med senga før alle fem versa satt.

På en sånn fredag ble veien til skolen ekstra lang fordi første time ville være preget av en litt spesiell stemning. Da skulle lærer’n peke ut de som hadde uflaks. Salme nr. 89, i likhet med andre salmer, skulle fremføres stående ved pulten. Fordi «ofrene» ble pekt ut etter lærens innfallsmetode var spenningen stor; hvem ble valgt ut.

Så ringte skoleklokka til friminutt og de som hadde sluppet unna «salmetorturen» kunne puste lettet ut, men de visste selvfølgelig at deres dag ville komme. En utsettelse var tross alt en pine og de som hadde stått oppreist i klasserommet og slitt seg gjennom nr. 89 hadde den fordelen at det var lenge til neste gang.

Veien til skolen fra Bøleveien 23 var ganske lang, men det var bare sånn det var. Inn til Follestad, opp den tunge Gampedalen bort Tomtegata og til målet, Kleivskolen.

Vi gikk ofte sammen, tre til fire kompiser fra Bøleveien og tilsvarende fra Follestad. Litt leven og tull på veien naturligvis, sånt hørte med. «Mobbing» var ikke funnet opp den gang vi kalte det erting.

Så skjedde det. I en ukes tid ble jeg utsatt for litt mye erting. I dag vet jeg ikke hvorfor, men fatter’n luktet lunta og spurte hva det var som plaget meg. Da jeg fortalte hva som skjedde på skoleveien sa han: «Du er større og sterkere enn de andre. Neste gang du blir ertet, gi den som erter deg juling så skal du se det stopper av seg selv»

Det ble slutt på ertingen.

Is til 25 øre og middag på «Dampen»

Benny og Harald hadde venner som bodde i Bagn i Valdres. Det var Judith og Magnus Kleven. Hun var søster til Lovise Westby som mor og far leide hos på Bøleveien 23. Hun likte å synge og var en feiende flott dame.

Lovise var egentlig forlovet med en bonde fra Brunlanes, men så måtte hun operere kneet som ble stivt.

Da sa bonden takk for seg.

Vel, egentlig handler dette om et besøk hos Lovises søster og svoger.

Judith sto i butikk og hadde moped. Det var lurt fordi bakkene fra Bagn sentrum til huset «Soltun» var både svingete og bratte. Hun var blid og hadde godt humør med en tilhørende trillende latter.

Magnus var emissær/sekretær i Indremisjonen og var stadig på reisefot. Vet ikke om navnet hans i møteannonsen samlet så mange sjeler, men han var uansett en svært spesiell person. Likte å fortelle historier som også ble nedskrevet. Tenkte på seg selv som en lovende forfatter uten annen distribusjon enn gjennom Indremisjonenes blad «For fattig og rik».

Han var ofte gjenstand for fruens humørfulle kommentarer, der Magnus satt makelig henslengt i godstolen.

De hadde ingen barn, men en katt som het «Posh». Et snedig navn som må forklares. Folket på «Soltun» hadde en polsk leietaker, muligens en «etterlevning» fra krigen. Hans kjennetegn var en noe redusert tanngard, beskjedne norskkunnskaper og en spesiell forkjærlighet for sopp. Hva så med katta? Poenget var at han ikke kunne si pus, vel, derfor ble det «Posh». Han serverte også mine første soppmåltider, det smakte godt.

Harald og Magnus

Magnus og Judith med "Posh"

Judith og mopeden

Judith og Magnus hadde også ei hytte oppe på heia. Den lånte Benny og Harald og senere en gang var vi også sammen med Bjørg, Ivar og Atle. Den lå ved et fiskevann og det kom nok noen forvirrede ørreter på sluken i sene kveldstimer.

Det er lov å håpe .. det ser ut til at Benny har tak i noe til middag

For å komme til Bagn var det tog og buss. Togbytte skjedde på Roa stasjon. Dermed ble det tid til overs og far spanderte is. Den kostet 25 øre, hadde en spesiell geometrisk fasong og var dekket av

sølvpapir. Hvorfor jeg husker denne isen aner jeg ikke i dag, men det er tydelig at den representerte et høydepunkt på turen. Så var det en ganske lang bussreise fra Hønefoss.

Sånn omtrent så'n ut - isen

Roa stasjon

På hjemturen ble det et stopp i hovedstaden. Da opplevde jeg neste høydepunkt: Far spanderte middag på Christiania Dampkjøkken, «Dampen». Det ble kjøttkaker, poteter, brun saus og ertestuing.

"Dampen"

Det er to grunner til at jeg husker det. Selve navnet på spisestedet og ikke minst, det var vel den eneste gangen som jeg kan huske vi var «ute» for å spise middag.

Harald syntes sånt var en unødvendig bruk av begrensede midler.

Nå er de her IGJEN!

Tante Magda (mors søster) og onkel Olaf hadde ei hytte oppe i skogen ved Eriksrød i Gjerpen. Et område som var preget av setteanlegg for fisk, Indremisjonen og … villbringebær!

Når tida var inne satte søstrene seg på den blå bussen til Eriksrød, utrustet med blanke metallspann, niste og godt humør. Jeg måtte bli med naturligvis. En fyr av den størrelsen kunne ikke være alene hjemme.

Vi gikk til krattet av villbringebærbusker. Søstrene med stort pågangsmot og jeg uten mot i det hele tatt. Spanna ble raskt fylt opp av de små bæra. Min høyde over bakken var ikke mye å skryte av. Jeg opplevde derfor en ugjennomtrengelig skog av stikkende busker og brennesler hvor himmelen så vidt kunne skimtes der oppe et sted. Et sant mareritt. Det er nok grunnen til at opplevelsen fremdeles er festet til hjernebarken (eller tilsvarende område over halsen).

Vel hjemme med de små bæra ble de syltet. "Villbringebær har en egen god smak", sa modern. Ja det er ganske sikkert, tenkte jeg. Selv etter iherdig rensing var det nok en del små marker i syltetøyet slik at det også ble noe "kjøttsmak".

Da var det bedre med geitost...

Skyller og begravelser

Med poteter til middag hver dag ble det naturlig nok en del potetskrell og annet matavfall.

Rester fra middagen skulle forresten ikke kastes, de kunne brukes dagen etterpå. I tillegg var ikke den «skumle» datomerkingen innført. Vi visste når maten skulle i skylledunken sammen med potetskrell, gammelt brød og andre rester fra matbordet.

Den gang var det ingen renovasjon, slik vi kjenner til denne virksomheten i dag. Avfallet ble samlet i skylledunker som lokale bønder hentet for å bruke innholdet til grisefor. De kom som regel med hest og kjerre hvor det sto noen store tønner. Det hendte nok at innholdet kunne skvalpe over når det ble trangt om plassen for godsakene. Særlig i varmt vær spredde det seg en lukt som var lett å kjenne igjen, lukten av skyller.

Vi spiste grisene og de smakte – gris.

Det første begravelsesfølger jeg husker var et selsomt syn. Ja, det var virkelig et følge som gikk til kirkegården. Kisten var drapert i sort på en hestekjerre som ble trukket av en hest med avklipt hale. Dette sannsynligvis fordi den ikke skulle slå bort i kisten. Kusken var kledd i sort og i enkelte begravelser var det to «marskalker». Det var sortkledde herrer som bar på hver sin stav med sort bånd og i kirken sto de på hver sin side av kisten.

Tror ikke jeg hadde mange slike opplevelser fordi skikken var særdeles gammel og under avvikling fordi nye transportmidler overtok.

Det ble begravelsesbilene som avløste hesteekvipasjen. Det var fremdeles vanlig å «følge» fra hjemmet til avdøde. Når et følge gikk, eller satt i bil, måtte biler møtende vike, slik vi i dag forholder oss til utrykningskjøretøy.

Jeg ser ennå for meg dette spesielle «opptoget».

Flytting

Mor og far forlovet seg på hennes fødselsdag 23.12.1930, så ble de gift 14.11.1936 Far hadde ikke fast jobb og mor tok diverse strøjobber som hushjelp hos "finere" familier. De ville ikke gifte seg før han fikk fast arbeid, noe han etter hvert fikk på Skiens Aktiemølle ("Mølla"). Sånn var det i 30-åra. Så kom jeg over et pussig dokument. Der står det at mor flyttet til Gjerpen/Bøle fra Gjerpen 3. januar 1935. Det var jo rart all den tid hun bodde i Gjerpen og på Bøle. Så oppdaget jeg at det var en flytting til del fiktive delen av Gjerpen som lovgivningen kalte "fattigkommune". Jeg mener at dette var datidens "fattigkasse" og som fungerte som et bidrag til de som ikke hadde arbeid (som dagens arbeidsledige). Litt spesielt og sikkert et vanskelig skritt å ta. Hun var godt voksen, 27 år gammel. De var de tidene. Når far og mor giftet seg flyttet de inn i Bøleveien 15 (fars barndomshjem). Der bodde fra tidligere onkel Anders med kone (Gunda) og tre sønner, i tillegg til tante Hjørdis med Ingebjørg. Etter hvert fikk de leid annen etasje i Bøleveien 23, hvor Ivar og jeg vokste opp.

Her er den endelige flytteattesten til mor. Bøleveien 15 ligger i Skien kommune. Bygrensa gikk litt lenger syd på Bøleveien, omtrent der som nedkjøringen til kornsiloen er (hvor far jobbet i mange år). Som nevnt var huset tett befolket. I tillegg til de tidligere nevnte bodde også fars mor, Elisabeth, der. Det ble totalt åtte personer, så kom det altså to til!

Haralds originale konfirmasjonsbilde

Konfirmasjonen var 2. desember 1918, for 100 år siden. Moren, Elisabeth, hadde vært enke i noen år svært beskjeden inntekt. Dette var nok krevende. I tillegg fikk Harald en sølvskje med inngravert H.M. Den ligger i skuffen hjemme hos oss.

Dette testamentet fikk han til konfirmasjonen. Den eldste sønnen har tydeligvis bidratt med noen røde streker.

Silhuetter

Å klippe silhuetter var en kunst fra middelalderen. Det har forresten en snodig forhistorie. Da Harald var ung satt det silhuettkunstnere på tivoli, for eksempel på Telemark Fylkes Handelsstevne. Harald hadde i et anfall av ungdommelig løssluppenhet latt en slik kunstner klippe silhuetten.

Bildet til Benny

Klart at dama måtte ha et bilde når forloveden var på tur. Dette lille bildet av Harald (6x9 cm) hadde han gitt til Benny. Ramma kostet kr. 1,50. Det stod forresten alltid på hennes nattbord, også når de var gift. Noe Harald tok vare på var nålen med perler. Denne gikk gjennom skjortekraven og slipset. Vet ikke om den kan ha vært en gave.

Ivar i unge år

Mang en sommer ble tilbrakt i ei lita hytte på Bergsbygda da Ivar var liten. Bildene er tatt der.

Flere familiebilder

Ivar med kusinene Bodil, Karin (døtrene til fars søster Solveig) og Ingebjørg (datter til fars søster Hjørdis). Så var det sandkasse under en ferie i Bergsbygda (se ovenfor). Det er litt rart å tenke på at av 12 søskenbarn i den generasjonen er bare Ingebjørg (87) og jeg tilbake (20. mars 2018)

På spasertur

Tante Magda, Olaf (gift med Magda), tante Ingrid, bestefar Halvor Knutsen og Benny. Halvor var en stram og myndig mann. Han var sagmester på Bølesaga og søndagsskolelærer på Bøle Bedehus.

«Guttetur»

Harald på "guttetur" som ung (nærmest). Det var tydelig at skytevåpen var populært den gang også

Musikk hørte med. Harald til venstre

Svenseid

Mor og Ivar med sykler på bru over Bandakkanalen. Her er de på vei til ferie i Lunde/Svenseid. På den samme gården ble det feriert en del somre og en betydelig yngre utgave av broder'n syntes det var stas med hest.

Var nok ganske «rød»

Harald var nok ganske "rød" i yngre dager i likhet med broren, Anders, som var stuer. 1. mai var på en måte "hellig". "Det er arbeidernes dag og da skal ingen jobbe" sa han. Med bakgrunn i de harde trettiåra og arbeidernes kamp for rettferdighet og arbeid, var det vanlig at markante og spissede politiske meninger så dagens lys. Det som irriterte han mest var at "bøndene absolutt må være på jordene den dagen." Nå har den yrkesgruppen etter hvert tilpasset seg og tar heller en tur i 1. mai toget enn å provosere. Velgere og politiske posisjoner må man ta hensyn til.

Jeg kan ikke huske at fatter deltok i demonstrasjonstog denne dagen. Han var tillitsvalgt på "mølla" og medlem av NNN (Norges Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund). Han kunne ofte nevne "tøffe" møter med arbeidsgiver og (mølle)mesteren van Riesen. Etter hvert avtok det politiske engasjementet. Bildet er fra et møte i Avd. 22 i NNN. Far finner du nummer to til høyre bak

Lekter’n

Harald jobbet i flere tiår på kornsiloen (Bøle). Svært ofte fikk han i oppdrag å stå til rors på lekteren til mølla i Skien. Da hadde han sykkelen på fordekket slik at hjemturen til Bøleveien gikk på to hjul. Noen ganger var jeg også med, en artig opplevelse

Lekterne er de samme nå som den gang. Det var ikke alltid fint vær. Vind og snøføyke gjorde nok turen opp "ælva" innmari sur fordi rormannen på lekteren måtte stå ute. Ofte var sykkelen om bord, slik at det var enkelt for far å komme seg hjem.

Poenget er at kornet losses fra båter ved kornsiloen fordi de ikke kommer opp til brygga i Skien. Siloene fylles og kornet fraktes med jevne mellomrom til bruene for viderebearbeiding.

(Bildet er fra Varden)

Jul (tillegg)

Sitter og hører på «Nordnorsk julesalme». Synes den er fantastisk, ikke bare melodien, men selve teksten som handler om harde kår for folket der nord.

Så kom jeg til å tenke på at 2. desember 2018 var det 100 år siden Haralds konfirmasjon. Sølvskje måtte han få, det var nok en vanlig, men sikkert en flott og dyr konfirmasjonsgave.

.

Min svenske farmor hadde da, to år tidligere, blitt enke 54 år gammel. Farfar Christen ble bare 46 år. Der satt hun igjen med 5 barn: Hjørdis, 20 år, Anders, 19 år, Solveig, 16 år, Harald 12 år, Ruth 11 år og Kristian 8 år. Hun hadde sikkert en liten pensjon fordi Christen var statslos.

De eldste var nok i arbeid, men hvordan klarte de seg? Hvordan ble julen feiret i Bøleveien 15 den gang? Hadde Elisabeth noen svenske juletradisjoner? Rart å tenke på hvilke utfordringer den vevre, lille damen må ha hatt for å få alt til å fungere med en såpass stor flokk i hjemmet. Nøkternheten som alltid preget barna, var nok noe de hadde med seg fra oppveksten.

Som «minstemann» i familien husker jeg de særdeles livlige julefestene hos tante Hjørdis i Bøleveien 15 hvor langbeinte fettere regjerte. 51 år gammel ble dessuten onkel Anders alene. Da var Asbjørn 28 år, Paul 26 år og Yngvar 20 år. Tante Gunda, onkel Anders og sønnene holdt til i annen etasje, men på den tiden hadde nok de fleste flyttet ut.. Sikkert også ganske trangbodd og tidvis utfordrende med sønner som nok hadde arvet noen doser av den «Moen’ske staheten»

Forsiktig pengebruk preget også Harald. Når ukelønna var utbetalt fikk mor sine husholdningspenger og de øvrige sedlene ble nøye brettet samen og lagt ned i pengepungen. Vi manglet aldri noe. Ikke minst til jul visste vi godt hva som var innenfor muligheten med hensyn til gaver Naturligvis ville et elektrisk tog, en ekte Märklin gjort susen, men det ble til at nesa stod trykket opp mot vinduet i leketøysbutikken hvor toget tøffet gjennom tuneller og lys som skiftet langs toglinja. Det gjorde ingen ting om det var andre pakker, både leker og bløte, under juletreet. Alt var kjærkomment. Vi sa heller aldri hva vi ønsket oss til jul fordi vi hadde det trivelig uansett.

Tror forresten ikke noen i klassen hadde slik luksus heller. Alle, unntatt to, hadde fedre som var arbeidere og jobbet på Union, Mølla eller tilsvarende bedriftet. Faren til den ene var lektor, det samme var moren til den andre. Tross det så vi ikke spor av at noen hadde mer enn andre.

Jula var fin og vi gledet oss alltid til den spennende julaften. Ikke minst var deltakelse i juleforberedelsene viktig. På skolen var det satt av tid til å lage julepynt, kurver og lenker. Limet var hvetemel blandet i vann, noe skikkelig griseri. Så kom det lim på plastflasker etter hvert. Hjemme kom alt opp på juletreet, fordi det var så flott, sa mor og far. Du verden så mange gode kakedeiger som kom på kjøkkenbordet. Kakene var greie, men deigen var nok best. Så var det marsipanen da. Konditorfargene kom frem, det samme gjorde kreativiteten.

Det var noe varmt over barndommens jul. Kanskje nettopp nøkternheten gjorde gleden så stor og minnene gode?

Den som graver (noen gjentakelser av innhold og bilder men)…

Kom over litt snodig etter hvert når det gjelder deler av Moenslekta.

Går tilbake til Christen Christensen Moen som ble født 1806 og døde 1835 (en naturlig død iflg. kirkebøkene). Han giftet seg i Langesund kirke 17. oktober 1834 med Magdalene Hansdatter (Høen) De fikk en sønn, Christen Christensen, født 1834. Enken, Magdalene giftet seg på nytt med Østen Andersen og bosatte seg på «Slåttnæs Grund». Det var høyst sannsynlig i det lille røde huset inn fra krysset ved nedkjøringen til Langesund. Her bodde også etterkommerne til Magdalene og Østen og til slutt de ugifte barnebarna Wilhelmina (født 1887) og Magdalena (født 1887). Når vi besøkte damene på 50-tallet var de pensjonister og hadde overtatt barndomshjemmet. Far mente at han og «jentene» var

søskenbarn, men i virkeligheten var de «halvtremenninger» til hans far (min farfar). «Jentene»s farmor var fars oldemor. De hadde bl.a. en søster, Dina, som jeg husker far nevnte.

Vel det var så langt.

Vi er nå kommet til Christen Christensen (1834). Han giftet seg med Lovise Christensdatter (Gundersen, Kjølnes f. 1835 – litt usikker) i 1866. Da hadde Christen vært sjømann og senere skipsfører. Han gikk på land og ble bolagsbestyrer, dvs. bestyrer for brennevinsutsalget i Langesund. De bygget hus nede i Smiebakken, Torvet krets og det står enda.

De fikk to sønner, Christen (1870) og Anders (1872). Anders døde tidlig.

Endelig, det er nå historien begynner. Christen reiste til sjøs og 16 1/2 år gammel (1.1.1887) meldte han utflytting til Gladstone, Michigan, USA, ikke så langt fra Chicago. Der var han sjømann på «leikane».

1893 dør faren, mens den unge Christen bor i Gladstone. Der traff han Elisabeth Andersson (f. 1862) og de giftet seg i nabobyen Escabana 21. april 1894. Av vielsesattesten ser vi at vitnene het Emma og Andreas Kronborg. Presten var svensk og godt kjent, pastor John A. Eckstrøm.

1. januar 1896 står Elisabeth og Christen oppført som innflyttet til Langesund (hjemvendt norskamerikaner i folketellingen, ni år etter at han meldte utflytting), hvor han ble kystlos. Hjørdis ble født 14.01.1896 og Anders ble født 27.05.1897, begge i Langesund. Det er naturlig å anta at de bodde i huset sammen med Lovise i Smiebakken.

Så skjedde det noe: Solveig ble født 28.02.1900 i Skien. Det betyr naturligvis at Bøleveien 15 ble bygget mellom 1897 og 1900. Min oldemor Lovise flyttet ikke med til Skien og døde i 1912. Farfar døde 28. november 1916.

Tror forresten at byggeåret er skåret inn i en bjelke i kjelleren. Den siste i søskenflokken Kristian, "Kekkan", ble født i 1908. Da var Elisabeth 46 år! Hun levde til 1948

Bildene som legges ved er «det røde huset», huset i Smiebakken, tidligere og nå, Kart som viser Gladstone og Escabana, kirken i Escabana, utdrag av vielsesattesten og bilde av pastor Eckstrøm.

Pastor John A.

Hvem var han? I staten Michigan var innvandring av svensker spesielt stor. Det ble holdt gudstjenester på svensk, som i Bethany Lutheran Church. Denne ligger i byen Escanaba hvor nettopp John A. Eckstrøm var pastor. Den er en havneby ved Lake Michigan og har i dag ca.12.000 innbyggere, men i 1890 var det ca. 7.000 bosatt i byen.

Pastor John A. Eckstrøm. Samme år, 3. november 1894, ble Eckstrøm kallet til den svenske kirken Zion Lutheran Church i Rockford, Illinois, hvor lønn var USD 1.000,- i året. Denne kirken var nybygd fordi menigheten i området hadde vokst. Byggkostnaden var over USD 13.000,-. Stor arbeidsløshet i

Eckstrøm/Eckstrom

området hadde satt kirken i en vanskelig økonomisk situasjon. Gjelden etter byggingen av kirken var stor og Eckstrøms største utfordring var å få redusert denne. Noe han også klarte.

Myrgullrøtter

Det var (og er) et kvalitetsprodukt fra Gjerpensdalen. Da jeg hadde en høyde over havet som tilsvarer omtrent dagens knehøyde, var mor og jeg på gullrotopptagning. Dette skjedde på gården Stormyr og vi var utstyrt med niste da vi forlot Bøleveien 23. Turen gikk opp Klamra via Askedokka til gården som lå nede i dalen.

Han som forpaktet gården (frem til 1955) het Paul Jensen og var svoger til onkel Anders. Høstjorda var både kald og våt. Hanskeløse fingre og hender bar preg av det, men mor fikk noen kroner for jobben. Disse ble spart til større investeringer i hjemmet.

Jeg syntes det var mest spennende å sitte på kjerra som ble trukket av en fjording gjennom alleen for å hente melkespann på rampa borte ved vegen. Husker nok best at det var fint høstvær, men kaldt. Derfor fikk jeg sitte litt på kjøkkenet til Paul og Minda.

Litt pussig er det at i forhold til slekta het kona til onkel Anders Gunda Marie Pettersen, hvor faren het Jens Pettersen, mens hennes brødre het Jensen til etternavn. Muligens het hun egentlig Jensdatter, men endret etternavn når ny navnelov ble innført i 1923. Uansett hadde hun et betydelig antall søsken

Gården ble i sin tid solgt til Hans Halvorsen Holta på Lagmannsgården i 1899 av et konkursbo for kr.

5 735,-. Det er å anta at Holta (som døde i 1941) benyttet gården som «jakthus». Han solgte den til Skien kommune i 1916. Den ble solgt videre til Gjerpen kommune i 1941.

Området var egentlig lite egnet for jordbruk. Husker det ble sagt at flomvannet om våren kom inn i kjelleren og la jordene under vann. Det syntes jeg var spennende.

Etter hvert ble gården revet, men alleen står der ennå mot Stormyrveien i Gjerpensdalen. Ikke langt unna er det laget en flott gapahuk til almen benyttelse.

Helena Ehrencrona

Tja, det var et helt ukjent navn for meg. Magnell, et etternavn som Erna (kona til fetter Yngvar) forbandt med min farmor Elisabeth, men jeg fant det ikke når jeg fikk informasjon fra Sverige om henne. Her sto faren, en "tilfeldig bekjent" oppført som Anders Andersson.

… inntil nå. Etter at min DNA-profil ble kjent dukket det om en del matcher. Det skjedde også med den ukjente, svenske Helena. I hennes slektstre sto det Anders Andersson Magnell!.Hennes tippoldefar! e-post:

Hei! På grunn av DNA-testen ser det ut til at vi er i slekt, fordi Anders Andersson Magnell er min oldefar. Han fikk barn med Lisa Johannesdotter (1937 - 1867). Da var Anders dreng på en gård (i Sillerud). Etter de opplysninger jeg har, giftet de seg ikke, men min farmor het Elisabeth Andersdotter (1862 - 1948). Hun ble tidlig satt i fosterhjem og reiste som ung til Amerika hvor hun traff og giftet seg med min farfar, Christen Christensen Moen. Etter noen år flyttet de hjem til Norge hvor de bosatte seg, etter hver i Skien (Telemark fylke). Hans slekt kom fra Langesund, opprinnelig enda lenger syd i Norge (Vest-Agder). Spennende!

Hilsen, Einar Moen, Skien, Norge, epost: einmoe@gmail.com

Kontakten fortsatte og ble for så vidt bekreftet av Helena som ønsket å sjekke dette nærmere.

Anerekke på farssiden:

1. Olav Ånundsson Haddeland (1390 -?) Haddeland er et sted i Hægebostad kommune i Agder fylke Dette ligger omtrent 7 kilometer nordvest for tettstedet Eiken. Haddeland ligger langs bredden av elven Storåni, en nordlig gren av elven Lygna, som renner fra Fjotland til Lyngdal og ut i Lyngdalsfjorden ved tettstedet Alleen i Lyngdal kommune

2. Gyrd (Gjurd) Olavsson Haddeland (1425-1492)

3. Gunnar Gurdson Haddeland (1450-1520)

4. Gjurd Gunnarson Sodeland (1505 – 1565) – Område: Mandal

5. Peder Gjurdson (1530 – 1590)

6. Gjurd Pedersson/Gjurd Pedersen Han nevnes også som Stoveland. Dette er et sted ved elven Marna nord for Mandal (Vestre Midthus) (ca.1570 – ca. 1646)

7. Kristen Gjurdsen (1608-1665)

8. Ola Kristensen Skjævesland (1640-1710) Skjævesland ligger ved Mandalselva nordvest for Øyslebø i Lindesnes kommune i Vest-Agder. Litt spesielt er at stedet i dag er kjent for Skjævesland bru som er ei 58 meter lang jernfagverksbru over Mandalselva. Brua ble bygget i 1895 og er en del av fylkesvei 302. Brua har tredekke.

9. Ole Olsen Skjævesland (- 1750)

10.Kristen Olsen Skjævesland (1701-1783)

11.Ole Christensen Skjævesland - Lølandsmo (1733-1801)

12.Christen Olsen Lølandsmoen (1765 – 4. aug. 1832) Kom til Langesund fra nåværende Lista kommune. Ble kalt «Vestlendingen» fordi begrepet «Sørlandet» var ikke kjent på våre kanter. I 1902 lanserte Vilhelm Krag ideen om at navnet Sørlandet skulle tas i bruk om Agder som egen landsdel. Fram til da hadde Agder blitt omtalt som en del av Vestlandet.

13.Christen Christensen Moen (5. jan. 1806 – 21. okt. 1835) Han sløyfet «Løland» og etterkommernes etternavn ble dermed Moen

14.Christen Christensen (3. nov. 1834 – 16. mai 1893)

15.Christen Christensen Moen (15. juli 1871 - 28. nov. 1916) Et par segl dukket også opp...

En liten sommerhistorie som også kan være til nytte:

Den gang jeg var barnsben (og vel så det) ble jeg plassert på sykkelen til mor eller far og turen i sommervarmen gikk til Nordre Gravlund i Skien.

Blomstene på farmor og farfars grav skulle vannes, noe jeg ser tilbake på som skjedde ganske ofte. Det var viktig å holde graver i orden (der fikk jeg dårlig samvittighet kjenner jeg).

Plassen rundt gravene var helt annerledes enn i dag. Der var det en ganske stor kvadrat, markert med lave steiner eller en liten, men velholdt hekk. Innenfor var det ofte fylt opp med lys grus. Foran gravstøtta var det naturligvis et markert blomsterbed. På denne gravplassen var alt nøye målt opp med stier mellom gravene. Slike graver kan vi fremdeles se i Danmark (se bildet).

«Finere familier» hadde høye støtter eller plater på bakken, ofte med et gjerde rundt. Hvorfor dette bidraget i sommervarmen? For oss som forsøker å finne ut av slekt og forfedre er nettopp kirkegårder og gravstøtter noe å søke etter.

Gravminnebasen er et unikt verktøy du kan bruke for å finne ut mer om dine forfedre. Tilgangen til offentlige, søkbare arkiver, som kirkebøker og folketellinger, er ofte begrenset om vi ønsker å finne opplysninger som er nyere enn 100 år gamle. Vår database kan derfor være et godt verktøy om du leter etter informasjon om noen som har levd i nyere tid. Gravminnebasen inneholder over 2,8 millioner registrerte navn og over 2 millioner bilder av gravsteiner og gravminner.

Se lenken nedenfor. https://slektogdata.no/.../slekt-og-datas-gravminnebase

Jeg søkte og fant: Elisabeths og Christens gravstøtte på Nordre Gravlund. Bildet er fra 2008 og i dag er gravstøtte tatt vekk.

Feltet er angitt her: Navn

Elisabeth Moen Født dato 2403 1864 Død dato 0701 1948 Begravet dato 0901 1948 Felt F Rad 10

Gravnr 014 Nordre Gravlund

Mor fortalte ganske ofte om noen i familien (onkel, tante eller lignende) som bodde på en av øyene utenfor Kragerø. De skulle ta hest og slede til Kragerø lille julaften, men så gikk alle gjennom isen og druknet. Har forsøkt flere steder i Kragerø, men ingen kjente til historien. Har du hørt noe lignende? I så fall kan du noe om detaljene knyttet til ulykken?

En dramatisk begivenhet (Svein H. Knutsen – fetter)

Halvor Aslaksen var mors onkel

Einar Moen Enggravhøgda 12 a 3711 Skien 906 588 24 einmoe@gmail.com

29. august 2017

En del rettelser og den er derfor revidert 2018/19/21/23

Den opprinnelige utgaven ble trykket i 15 eksemplarer (2017) i denne var det noen feil som nå er rettet opp (14.01.2023)