Backwords - Demotivatesd

Demotivert

DEMOTIVERT

1

LEDER BAKLENGS er et inspirasjonsmagasin som inspirerer på en litt annen måte enn det vanlige. Vi ønsker ikke kun å vise deg inspirasjon i form av norske designeres verk. Vi vil heller fortelle om baksidene.

Vi vil fortelle om det å være demotivert og uinspirert til det å finne sin prosess. BAKLENGS vil fortelle en historie om veien tilbake igjennom 3 magasiner.

Det henter sitt utrykk i en demotivert periode, det andre i en prosessorientert og det tredje i et resultat av erfaringene som er gjort igjennom ”nedetiden” og prosessen. I de første 3 magasinene vi gir ut kommer

vi til å følge tre norske designstudenter på veien mot å finne igjen gleden rundt faget sitt. Det er en ærlig og ekte historie basert på deres beretninger og prosess. Disse tre studentene valgte å legge fra seg et månedslangt prosjekt for å følge en idé som skulle utrykke frustrasjonen rundt det å være fastlåst.

De ønsket å gjennomgå en prosess der de skulle finne ut av hva som motiverte og demotiverte. I tillegg ville de finne ut hva som begrenset og skapte mistillit i idéprosessen. Resultatene forandret alle tre.

Denne delen har fått navnet DEMOTIVASJON.

Tekst, foto og layout av Morten Nordsveen, Magnus Eggerdink Wittersø & Petter Kjøs utengen Ansvarlig utgiver er Nordsveen, Wittersøe & Utengen BAKLENGS tar ansvar for at materiell, tekster og bilder ikke er bestilt.

Vi har nemmelig gjort alt selv.

Kopiering av artikler, bilder og illustrasjoner uten skriftlig godkjennig er forbudt. post@baklengs.no www.baklengs.no Trykket hos Copycat avd. Helsfyr.

INNHOLD

DEMOTIVERT

4

TOMME FLATER

10

MACSLAVER

12

BEGRENSET

18

TRE OM DEMOTIVASJON

22

DEADLINE

24

4

Demotivert

Demotivert

“

“

Am fugitas volupta doluptaque cus doloria escientotam in comnit maiorror aut volorerumet fugita dolesto tatium, que esciende porro eati blaccaectes dolor sim necusdae con pratum rerepudis diciend icieniminci blaccusaes etur?

Borem earum fugiame sequatis re, tem qui ut eos aut vendebit alit aliquam nemolo beatur reratist, num nisque inventibus aut libus aute quo ipsumquam ne laborpo repudam que qui offici rem volesequas que voloriorem et ium ressinveliti consequos accab iunt.

Ficiet aut voluptas qui totataq uaecabo. Nament, sunturitis sum arcillis re eum vel eiunt qui ulpa doluptatis ulparibus, enimintur sitissimus, velendis nost vera dis aut plis sincto vellupt assitatem faci a consenimus nimus re pos que et, coneste sa duciis sectae illa coribea rchiliatemo tem nobis vit facilib usciatis audi idi to dolorec epudam quae et as dolum veles aspersp iciminc tibust, et aliam eostibus evenihic tessequi re offication cus que parchic iandam faceror eperchil ipid ut velita qui corro voluptatus ipsundiones dolores quatem fugia doluptat dem quaepe pro et ipietur aut ut pa dipsant, con reptati orporrum volestrum faccuptatem quiatis doluptis nis re velest qui acessim invero duciis mo in nossequ atetur? Qui re volorer chillore doloris quae volorunt alibusdae cum aperestione sima que e vo-

Demotivert

Demotivert

lupta spellatiis es sequam re num ullabor si doluptur adicien ditatur molor sitium qui in et et ra cumque conecus, comnima ximossimus as et rempore mperor am quia estrum, temquias pelest, auditeni tes rem quas ea num molum quos vellabore cores doluptatem fuga. Nequi ute cumquistiis inis latem endamet volenis magnis dolectusanis dolupta sinvelita culparu quatia pellectus vernam qui antions mquaspe re ressit incillore volupidel eceatia alibus, aut aped molupta ilicient acitem simi, tem ellesequam facepe parchic tem re veria voloriscone officipic temoloria sa quis dunum quos et listrumquae nimusa-cimus sim harciantem quat.

Henti con peribus debit es ant piet dolenditat etur, omnihilicias es acearciis doloratectia asperepudi ut molupta voloreribus dolluptus sed comnima gnimusam ut labo. Nam eum quis ium eati cum et pore, omnimpore, volum recestorro beaquiniae eatia quossi voloritati officiasit, cuscimi, aut idit mintin reprae odisquibus quid et la volupta tatur? volore velles maxim licilic ienecae Ullanisquia doluptur simillo omnimodi sinveni hitasinti voloruntemvolupta nes essi core ducimolum conserum ime sam nonseri nitat. dolor sa quia de iur, eati conserepro Igenimus rest omnihictur rest, qui ma volorep tatur, sequi omnitem que dolupta tistium volorro odicitia porerat ibearunt et quiassi quis evenivelendae pro doluptatur, id et esci aspid que repe net, voloriam inci adiorepe estrum ne velit quaectem res ria ducient fuga. Ad moluptas endest, magnatis nulpa et et et, experat. aut que non nonserit, sunt iliquo con Id el magnate archillab id quia vore, simus ut atectest, sernatus, ut velluptat volor aut landaepelit dis atem esequidus magnihit, numquam, aceseas repudit, od mintiatum res evel qui con nis et volum eturis se occatios molores ciatendandi volor sum veut et plignim inveror iorat. lenim incilla borporuptas ex eum a parchiciatur reptasp erumquis sus, Gia voluptis si odis alitem haribeatur, odigendipsa quae doluptia nobit, quam dolum facepra imil mod quamet comnim que lit apictiatenis evevenis mi, omnia doluptatest restemp rum explabo. Ciendus nationserum elictotatur. facitat exceprepel inisit od modicaTem rerspe nonet ate nonsequi blauerum idem dolore volupta tinvent tem estemperita sim ium quae nonsent que nim sundenem si test volluptat fugit apernatur solorio. Rita velignis faccus que landand itassinverum et aci net aut ius ute cuptati aut mo sitis enitatio te eostiberror acea ipsaeprorem qui tet volum repta cori vellaboratum facerum, siminvenbla quid es comnitis dolla porerum ut ture pra inullab is volorem dolupta hillantiur reratur?

Xerchilla cus rent volupta tibeat. quatur acearch ictur?

Adiae re laciandit ullaut molupta Natem re, voloreperia delique nonsend ellora verum fuga. Ur, sim que quistem es illigen dandiam que nobis et prationsequi quia derias excepelautaspi enihil maximax impossum, omnimagnam sapelen derrovid icienditia que ne sum et aut porepertemosto tatqui aut alirum latiist, eaquia plab ipicipiene moloreperro sit, quatem facimint estrumqui ipienet quo con cumquaerum ilistioreri voles pore, sequi dolest, nientis as et aut velecestiate sequiat ut dolorum rehente ate ilitat quatur? Quis idit ulla di tem qui omnis aut quis es nobit que quae. Ehenimusae et ersperovit,

5

DEMO RT

OTIVE33,3% PETTER UTENGEN 33,3% MAGNUS WITTERSØ 33,3% MORTEN NORDSVEEN

8

Demotivert

Å

Demotivert

møte veggen kan føre til sykdom, noe vi har sett gang pga overarbeidelese, stress og følelsene av å ikke fortjene, men hva er konsekvensene etter en slik periode.. Hvorfor mister vi oss selv og går inn i et skall der man på ingen måte ligner på den man var og kanskje fortsatt føler at man burde være? ”Demotivasjon handler ikke om å være deprimert, men følelsen av å stå fast i egen fortid” var det noen som engang sa til meg.

Det er nok mye sannhet i den setningen for jeg tror ikke allitd man mister motivasjonen av å være deprimert, jeg tror det er omvendt. I mange yrker, jeg tenker spesiellt på yrker der tankene og evnen til å skape er nøkkelen til suksess, kan det å sette seg fast og miste seg selv vare katastrofalt. Slike prossesser handler ofte om å ha tillit til seg selv og den delen man er av et større prosjekt.

Dette er så grunnleggende tanke i en kreativ prossess at balansen mellom å ikke strekke til suksess er ekstrem liten. Så demotivasjon vil i mange tilfeller verken komme av depresjon eller det å faktisk ikke være god nok, men i det at man har låst seg fast i en grunntanke om at det er sånn.

Desperasjon kommer ofte som en konsekvens av demotivasjon og med desperasjon velger man som regel to veier. Den ene er å glemme det, bevege seg inn i en transe der man nedprioriterer. Ikke bare når det gjelder tid, men også viktigheten av å komme seg tilbake. Man har gang på gang sett at demotivasjon fører til apati.

Tenk selv på ganger hvor du noe har gått galt, det er en menneskelig refleks at man prøver å finne på grunner til at det som skjedde kanskje ikke var så viktig like vel. At det f,eks ikke er så viktig å få ferdig arbeidet fordi man uansett ikke lenger er så interessert i faget. ” jeg er så lei” er den vanlige frasen. Så hva er vi egentlig lei? Av arbeidet, eller at vi setter oss fast gang på gang og at din

menneskelige reaksjon er å gi opp. Er vi lei av å ikke kunne gjøre noe med det. At man hver gang sier at man er motivert for neste oppgave og at dette aldri skal skje igjen, men bare etter noen uker er tilbake i en negativ, demotivert periode igjen.

Prossess Det å føle seg demotivert bringer oss ofte inn i en ond sirkel som vi som regel ikke legger merke til. Tenk at du jobber med en oppgave i jobb eller studier der du har gått på en smell, er lei og gått inn i en demotivert og apatisk periode. Alikevel prøver du. Du sitter forann arbeidspulten og prøver å komme tilbake. Prøver å finne den innspirasjonen som skyter deg mot himmelen. Har du noen gang funnet den? Svaret er nok for de aller fleste nei og blindhet er som regel svaret. Det eneste som motiverer i en sørpe av demotivasjon er å finne igjen motivasjonen, men problemet er at man mister fokuset på alt annet og glemmer at det er alt det andre som faktisk motiverer.

Man blir blind for alt annet en den destruktive frustrasjonen over å ikke nå frem.

Det er litt som å lete etter nøkklene sine da man samtidig er sent ute.

Man blir så fokusert på finne nøklene at man i stressets desperasjon glemmer å tenke. Hvis man hadde stoppet opp i 1 minutt for å bytte fokus ville man kanskje husket at man dro på butikken i går kveld i treningsjakken og at nøklene selvfølgelig ligger i den.

Det er nemmilg fokus alt handler om. Demotivasjon handler om at man ikke klarer å finne riktig fokus. #Ant volut quo iliquam, sum dolupta tquati corpor as volor arum ex era saperch icillaborepe quam quunt.

Evel ima vendit rehende ntorporro debitis quis autempelecto quidici assequis aut eum iliquiat pliquia tibusam uscidelentis ent, sin restium quia dollese volorum re, eium nostis dolo tecatur a quis di corios eribus etur sam aliquia sinumque optae porpore verum quia qui officimi, officia vero tem quaturi temodit liqui core nus ullitas sequatis que con rem enim re, num aut aut es sinulparciis mos volupta tureperum quas magnimilitio opti reiuntus suntium, nessinciam idem liquo et doluptate volorunt quia natem quam volores ius volor sequam, quis ipsaecus earum harum arum volo blabori tinvent occaborio ipsam as volo cus ex entem harciur, to demquodiciae dolores cieniscias que dolutatur sollacea di aut dolupta velecup tatur?

Erchic tem et evelit inus moluptaqui sus diti cumet eicae doluptibus esernat ecabore pedissintia sintio digenienis mossequ isciaes quas eostibu sdaest asped essusa ped mi, omnis dolluptist vel moloreperrum quuntem volut et vendic to eatet fugit evenis si rem et re, omnis voluptatquam voluptaturi commos dolo volor sa veria quis dolore ne sequi am id que dus rem auda dolluptas qui con rent faccate mporero quo voluptas eiur? Da eaque volorerum lam ut aut estem ullupti amendunt.

Tora volum eaquodi gnimolorrum fugiat laccum doluptati comniti iscium sum seque deriat aliquis eossi

Demotivert

I

dagens samfunn er det relativt vanlig å ”møte veggen” i arbeidslivet og studietilværelse.

Det kommer som regel av overarbeidelse, stress eller skyhøye forventninger til seg selv. Å møte veggen kan i noen tilfeller føre til langvarig sykdom, noe man ofte leser om. Men hva med de som bare mister motivasjonen? De som egentlig brenner for sitt eget fag, men som mister gleden over å drive med det. Spørsmålet er da som følgende: Hvorfor blir vi fullstendig utladet og uinspirert av det man egentlig elsker å jobbe med og hva er konsekvensene av en slik periode? Hvorfor mister vi oss selv og går inn i et skall der man på ingen måte ligner på den man var og den man kanskje fortsatt føler at man burde være? ”Demotivasjon handler ikke om å være deprimert, men følelsen av å stå fast i egen fortid” var det noen som engang sa til meg.

Det er nok mye sannhet i den setningen fordi jeg ikke alltid tror at man mister motivasjonen av å være deprimert, jeg tror det er omvendt. I mange yrker, og da tenker jeg spesielt på yrker der tankene og evnen til å skape er nøkkelen til suksess og progresjon, kan det å sette seg fast og ikke minst miste seg selv være katastrofalt. Slike prosesser handler ofte om å ha tillit til seg selv og den delen man er av et større prosjekt. Man må ha troen på at den delen man tilfører en prosess er nødvendig og at den betyr noe. I slike tilfeller kan også det å ikke få tilbakemeldinger på arbeidet sitt være med på å ødelegge tilliten.

Dette er en så grunnleggende tanke i en kreativ prosess at balansen mellom det å ikke strekke til og suksess er ekstrem liten. Så demotivasjon vil i

mange tilfeller verken komme av depresjon eller det å faktisk ikke være god nok, men i det at man har låst seg fast i en grunntanke om at det er sånn.

Derfor er det så ekstremt viktig å ikke glemme hvem man er og hva man er god for.

Desperasjon kommer ofte som en konsekvens av demotivasjon og med desperasjon velger man som regel to veier. Den ene er å ”glemme” eller ”gjemme bort” arbeidet som puster deg i nakken, bevege seg inn i en transe der man nedprioriterer.

Ikke bare når det gjelder tid, men også viktigheten av å komme seg tilbake. Man har gang på gang sett at demotivasjon fører til en apatisk tankegang.

Tenk selv på ganger hvor du har alt for mye å gjøre og føler at det du gjør er feil. I slike tilfeller er det en menneskelig refleks at man prøver å finne på grunner til at det man hadde å gjøre ikke var så viktig likevel. At det f.eks. ikke er så viktig å få ferdig arbeidet fordi man uansett ikke lenger er så interessert i faget . ”Jeg er så lei” er den vanlige frasen. Så hva er vi egentlig lei? Av arbeidet, eller det at vi setter oss fast gang på gang og at din menneskelige reaksjon er å gi opp. Er vi lei av å ikke kunne gjøre noe med det? At man hver gang sier at man er motivert for neste oppgave og at dette aldri skal skje igjen, men bare etter noen uker er tilbake i en negativ, demotivert periode igjen.

D

et å føle seg demotivert bringer oss ofte inn i en ond sirkel som vi som regel ikke legger merke til. Tenk at du jobber med en oppgave i jobb eller studier der du har gått på en smell, er lei og gått inn i en demotivert og apatisk periode.

Demotivert

Allikevel prøver du. Du sitter foran arbeidspulten og prøver å komme tilbake. Prøver å finne den inspirasjonen som skyter deg mot himmelen.

Har du noen gang funnet den? Svaret er nok for de aller fleste nei og blindhet er som regel svaret. Det eneste som motiverer i en sørpe av demotivasjon er å finne igjen motivasjonen, men problemet er at man mister fokuset på alt annet og glemmer at det faktisk er alt det andre som motiverer oss.

Man blir blind for alt annet enn den destruktive frustrasjonen over å ikke nå frem. Det er litt som å lete etter nøklene sine da man samtidig er sent ute. Man blir så fokusert på finne nøklene at man i stressets desperasjon glemmer å tenke. Hvis man hadde stoppet opp i ett minutt for å bytte fokus ville man kanskje husket at man dro på butikken i går kveld i treningsjakken og at nøklene selvfølgelig ligger i den.

D

et er nemlig fokus alt handler om.

Mangelen på motivasjon handler om at man ikke klarer å finne riktig fokus. Desperate stunder krever desperate virkemidler heter det, men løser det problemet med motivasjon. Jeg mener det er det motsatte. For å motiveres må man seire og en seier oppnås ved å klare og nå et mål man har trodd på, men da kommer dette med fokus inn igjen.

Det med at man ikke klarer å fokusere på en konstruktiv løsning. Man begynner med det vi kaller ”Bullshit bingo”, en orgie av tilfeldigheter og budskap uten meninger. Prosess blir ikke tilstedeværende og det arbeidet man faktisk får gjort gjøres ved å legge lite eller ingen som helst sjel i det.

9

33,3% PETTER UTENGEN 33,3% MAGNUS WITTERSØ 33,3% MORTEN NORDSVEEN

Tomme Flater Demotivert

SÅ MANGE FLATER, MEN INGENTING Å FYLLE DE MED. Motivasjonen blokerer ideene dine og lar ingenting slippe forbi. Kanvaset forblir tomt og du demotivert, men hva hvis du hadde et utgangspunkt?

Verden er full av kanvas, kanvas vi alltid har sagt vi skal fylle. Så hvorfor har vi ingenting å fylle dem med? For ordet ingenting, dekker faktisk det meste når det gjelder det. Vi har ingenting å komme med.

Veggen, arket, de er alle tomme og stirrer dumt på oss. Skal du ikke skrive noe? Er det ikke på tide å begynne snart? Jo, det er akkurat det det er, men vi kan ikke. Jeg klarer ikke sette så mye som en liten strek på den brede flaten. De fleste kan kjenne seg igjen i disse tankene. Det å være tom for ideer kommer ofte i en eller annen form når man er demotivert.

Jeg tror alle ideene ligger der, men demotivasjonen ligger som en brannmur og hindrer deg i å nå dem.

Og det er akkurat det disse magasinene handler om.

Det å slokke den brannmuren, finne igjen ideene i seg selv. Potensialet vil alltid ligge der. Man må bare finne igjen motivasjonen til å hente det. Se for deg at veggen eller arket ikke var tomt slik det er nå. La oss si at det inneholdt en sirkel eller en strek. Hadde det vært lettere da? Hvis oppgaven hadde et utgangspunkt.

Noe å gå ut i fra. Det hadde nok det, men streken hadde ikke trengt å stå der. Du hadde bare trengt å forestille deg det. Det er akkurat det det handler om.

Det er akkurat der ideen kommer inn i bildet og det er akkurat der demotivasjon begrenser deg.

BAKLENGS sin forside uttrykker akkurat dette. Vi har kun med det vi er pliktig å ha på forsiden, alt annet er opp til deg. Vi har gitt deg utgangspunktet og vi stoler på at du klarer å fylle ut. Vi ønsker å gi deg muligheten til å forme selv. Hente ut potensialet og lage ditt eget vindu på hvordan demotivasjon ser ut.

Så sett deg ned å lek litt. Legg bort arbeidet for en liten stund, ta en titt på den lille strekkoden og forestill deg hvordan den ville passet inn i en eller annen setting. Se den for deg som en del av noe. La strekene leke rundt den og gi den en identitet. Vi vet hvordan det er å være demotivert, men vi vet også at det man ikke MÅ gjøre er det letteste og ikke minst mest underholdene.

Så lek litt, ha det gøy og vis hvem du er. Det er ikke for å motivere deg, men for at du kanskje skal se at potensialet fortsatt ligger der.

Vi har gitt deg det du trenger. En tusj og et utgangspunkt. Det finnes en verden av muligheter, men de aller beste vil alltid ligge inne i oss selv.

11

12

Demotivert

Nordsveen

XIII

U

lykkestallet har alltid vært min lykkeamulett.

Og det å følge regnet har alltid vært en god inspirasjonskilde. Fordi å se i mørket skjerper sansene.

Jeg har alltid vært søkende person, nysgjerrig på løsninger, på personligheter og muligheter. Men jeg blir også fort rastløs, og vil som oftest videre for å slokke apatien i meg som vekkes ved alt for trygge forhold. Øde, eller nye steder har alltid tiltrukket meg, og det er i omgivelser der alle inntrykk blir nullstilt at evnene mine blir gjenopplivet.

Når jeg får begrave alle mine tanker, relasjoner og innspill kan jeg reise flagget, og føle meg fri til å utrykke meg på nytt. Og ikke minst nyte det jeg har gjort tidligere og endelig sette pris på det gamle.

Det er utrolig lett å bli blindet av sitt eget arbeide, når man har sittet timevis med et arbeide, kan det plutselig bli til det en tung bør. Når man får tatt ett steg tilbake og glemt det en stund, kan man igjen ta det opp og oppdage de nye mulighetene og feilene i det man har laget. Noe man dessverre ikke alltid har tid til i en nokså travel hverdag.

D

et er ikke bare én gang jeg har følt at jeg har vært frosset inne i min egen havn, og at hele tankebesetningen er lagt øde. Det er da frykten for ikke å komme videre sniker seg over meg, og hånden er som frosset til bordet. Følelsen av å ha mistet seg selv i tåka overmanner evnen til å tenke konstruktivt for å komme seg videre. Man har mistet seg selv, og ikke minst troen på seg selv.

Tvilende om mitt særpreg, min stil og mine idéer noensinne vil ha mulighet til å ta steget opp i en verden av dyktige folk. Og i min egenrådige trasshet om at jeg skal gjøre opp alt på mine egne to ben, blir vippepunktet mellom himmel og helvete.

Det er ofte i perioder at dette tar fullstendig overhånd, hvor jeg har gravd min egen grav så mange fot ned i bakken, med nysgjerrighet om hvordan det vil ende, at jeg har gjort meg blind på hvor langt ned jeg er kommet. Det er da alt faller i grus og all viljestyrke og mot er fullstendig gruslagt.

Rastløsheten, og hungeren i meg har alltid vært til stede, og jeg har en grunnleggende trang til å sette meg selv situasjoner med vann over hodet.

Men hvis jeg ikke hadde hatt et mål i skyene, ville jeg kanskje heller ikke utsatt meg for å synke dypt.

Og om veien dit er aldri så lang, og uansett om jeg aldri kommer dit, vil det alltid være verdt det.

33.,3% MORTEN NORDSVEEN 33,3% MAGNUS WITTERSØ 33,3% PETTER UTENGEN

33.,3% MORTEN NORDSVEEN 33,3% MAGNUS WITTERSØ 33,3% PETTER UTENGEN

Utengen

Demotivert

Hvor har det blitt av historiene J

eg er en grunnlegger, en idealist. En som bygger hele sin identitet rundt ideen om å skape. Uten dette ville jeg vært en skygge.

For øyeblikket er jeg akkurat det. Jeg er utenfor min egen rekkevidde og følelsen av å være ubrukelig treffer meg som et slag. Uten å tenke fortsetter jeg. I samme retning, samme tankegang, men hvor jeg skal vet jeg ikke og for første gang noensinne føler jeg meg helt alene, blind for utveier.

Ideene er borte og det eneste som står igjen er en historieforteller uten en eneste historie å fortelle.

For første gang i mitt liv føler jeg meg sårbar.

Jeg har alltid ville skape noe som skriver historie, noe jeg kan se tilbake på med stolthet og ære. Noe jeg kan stå bak. Så hva kan jeg gjøre. Jeg må fortelle, jeg må bevise for meg selv at jeg er den personen jeg føler meg som. Jeg må bruke ordene for å fortelle deg og slippe deg inn i min verden.

F

ortelle deg min historie og det vil for første gang være den ekte historien. Ikke fasaden som skapes, men den som står bak. Et menneske full av feil, full av arr, et menneske med troen om å lykkes, men større frykt for å feile. For det er frykten som en dag kommer til å bli min bane. Redselen for å stå igjen til sist er det som bryter meg ned. For hvert steg blir oppgaven større fordi jeg vet at det er resultatet som kan komme til å knekke meg. Jeg må slutte å sette meg selv på topp, for akkurat nå er det ikke der jeg hører hjemme. Jeg må lage en ny historie, en beretning om vennskap, kjærlighet og tillit. Jeg må bygge en ny horisont og sette fokus mot det som virkelig betyr noe.

Jeg må fokusere på de som alltid er der, de som står ved min side for det er sammen med dem at jeg virkelig kan bygge mesterverk, det er sammen med dem at min verdi virkelig betyr noe. det er nemlig ikke min historie som er verdt å fortelle. Det er vår.

15

16

Demotivert

Wittersø

Sult F

or meg kan det ikke det å være demotivert sammenliknes med det å ikke være sulten.

Sulten etter å gjøre noe nytt vil alltid være tilstede.

Jakten etter å skape noe magisk og banebrytende er en sult som aldri kan mettes for meg, men det forekommer likevel perioder hvor motivasjonen er brutt ned. Følelsen av aldri å komme fram til mål og sitte med utfordringer som ikke pirrer, blir for meg en evig lang vei. En vei med utallige utfordringer, motganger og blanke ark som må fylles. Blanke ark.

Deadline. Innlevering. Press. Alle er ord som jobber imot deg og gjør at motivasjonen er vanskelig å finne.

Demotivasjonen kan komme i perioder andre tanker tar for mye plass. I perioder hvor andre ting kanskje vil bety mer for sin egen hverdag og ikke minst følelsesliv.

Mye kan skyldes trangen etter kjærlighet, vennskap og andre utfordringer. Sulten vil likevel alltid ligge i bakgrunnen og dytte meg gjennom krevende tider.

Den minner meg på at det er noe der ute som ikke er gjort. Der jeg vet at jeg har noe jeg kan komme med.

Vite at min kompetanse behøves og er uvurderlig.

Demotivasjonen er en tung barriere å bryte, men når man først er på den andre siden vil gamle motgangstider virke ubetydelige. Det er likevel kun én ting som står i veien. Meg.

33.,3% MORTEN NORDSVEEN 33,3% MAGNUS WITTERSØ 33,3% PETTER UTENGEN

BEGRENSET AV OG TIL KAN MAN BLI BEGRENSET AV FOR MYE INSPIRASJON FRA DESIGNBLOGGER OG GOOGLE. MAN MISTER TILLITEN TIL SINE EGNE IDEER VED Å LA ANDRE FARGE DEG I EN STARTSFASE.

33,3% PETTER UTENGEN 33,3% MAGNUS WITTERSØ 33,3% MORTEN NORDSVEEN

En kreatørs jobb dreier seg om å inspireres og inspirere. Vi lever i en verden av blogger, nettsteder og magasiner som eneste formål er å inspirere, men blir vi i det hele tatt inspirert, og er det nødvendigvis positivt? Kan det hende at vi begrenses av for mye inspirasjon i en kreativ prosess?

En kreativ prosess handler om å flytte grenser å finne opp nye virkemidler.

Det å finne på noe ingen har sett krever at man begynner med blanke ark og et åpent sinn. Man må fjerne takhøyden og ha full tillit til sine egne ideer og tankegang. Og ikke minst, man må være motivert for å gjøre noe nytt og annerledes.

Men hva hvis man ikke er fullt så motivert og virkelig trenger inspirasjon for å skape. Da henvender vi oss ofte til eksterne inspirasjonskilder i form av det jeg kaller et ”linkkaos”. Et hav av inspirasjon og andres arbeid gjennom sider som Fubiz og Behance.

Vi ser igjennom side etter side med andres arbeid og ting som har samme utrykk som det man ønsker å skape. Er det det man kaller inspirasjon til å skape noe nytt? Jeg tror vi av og til bygger vår egen takhøyde og bygger usynlige grenser i vår egen kreative prosess.

Vi blokkerer vår egen evne til å skape fordi vi alltid har andres arbeid i underbevisstheten.

V

i starter enhver prosess med å sette oss mål om å levere like bra om idolene vi inspireres av.

Slikt skapes det ikke noe nytt av. Vi klarer ikke se over den veggen av inspirasjon som vi selv bygger i starten av enhver kreativ prosess. Vi lar andre ta valgene for oss. Det å begynne med et åpent sinn blir utrolige mye vanskeligere når vi farges på forhånd. ”Jeg føler av og til at jeg mister min egen stil og den personen jeg er”sa en designer til meg en gang. Da var han midt i en stor jobb med en deadline som nærmet seg. Han stod fast og prøvde å finne inspirasjonen i diverse designblogger og andres verk. Problemet var bare at han låste seg fast i det han så i stedet for å gå inn i seg selv og hente inspirasjonen derfra. Veggen med inspirasjon ble høyere og høyere og det ble etter hvert umulig å se sin egen horisont i alt kaoset. Det er da man må stoppe opp, snu seg og gå en annen retning, rundt muren og

kaoset. For inspirasjonen til å skape noe nytt ligger som regel nærmere enn man tror. Den ligger i deg selv og de som står deg nærmest, den ligger i drømmer, natur og hun som jobber i nærbutikken. Skal man finne på noe nytt på man fokusere på noe ingen andre fokuserer på. Jeg sier ikke at det er feil å finne inspirasjon i andre designere og kreatører, men jeg tror det er viktig å gjøre det på et senere tidspunkt.

Man må bygge en grunnmur som er høy nok slik at uansett hvor mye inspirasjon man henter senere i prosjektet så vil alltid grunntanken og DIN idé være i fokus.

Det er nok ikke noe fasitsvar på om vi blir begrenset av for mye inspirasjon, men for vår del er jeg helt sikker på at vi alt for ofte kommer til kort for å se vår egen horisont. Vi mister vår egen idé underveis og jeg tror det er akkurat det det vil si å ”føle at man mister sin egen stil og den personen man er”.

22

Demotivert

33,3% PETTER UTENGEN 33,3% MAGNUS WITTERSØ 33,3% MORTEN NORDSVEEN

Macslaver

Demotivert

MACSLAVER

VI TILBRINGER FLER OG FLER TIMER AV LIVENE VÅRE FORAN

EN SKJERM OG MACEN HAR ALLEREDE TATT OVER EN STOR DEL AV SOSIALISERINGEN VÅR. BURDE VI VÆRE FORNØYDE MED AT VI HAR FÅTT ET VERKTØY SOM GJØR LIVENE VÅRE ENKLERE, ELLER ER VI ALLE RETT OG SLETT BLITT SLAVER FOR MACEN?

D

u ser den overalt i Norges landstrakte land.

Macen har kommet for å bli og er ikke lenger kun et redskap i de kreative yrker. Den har blitt en del av en livstil som handler om trender og status.

Overalt ser man unge og voksne i dyp konsentrasjon foran det karakteristiske eplet. Det er ingen tvil om at macen er et fantastisk verktøy og da tenker jeg spesielt på bruken innenfor kreative yrker som design, produksjon og tekst, men det er noe med at jo bedre et verktøy blir jo lettere er det å glemme at det finnes en verden utenfor. Som designer kan jeg ærlig si at jeg er en slave for macen. Det blir en naturlig prosess å starte et hvert arbeid foran eplet. Min verden forløper seg mellom rundt 20 ikoner på en svevende dock og jeg begynner å venne meg til at alle feil kan rettes opp med epletasten. Jeg prøver å se for meg hvordan de gamle typografene satt tekst før Adam tok en bit av kunnskapseplet. Da typografi ble gjort av fagfolk.

Og da mener jeg virkelige fagfolk, ikke slike som meg som justerer det meste av typografi ved bruk av ”paragraph styles” igjennom Indesign og slurver med illustrasjonene fordi jeg vet at jeg bare kan scanne det inn på macen for å rette opp.

Jeg kan bare tenke meg hvordan verden var før Eple-Z. Vi har virkelig blitt bortskjemte der vi ruller igjennom fontboken for å finne en font som ”funker”. Jeg har muligens øye for detaljer, men jeg er lenket til en automatisk rettemaskin og lever etter det. Jeg begynner enkelt å greit å bli litt lei av å se livet mitt i RGB. Men hva er jeg da, uten kunnskapseplet? Jeg lurer ofte

på hvor mange mennesker i kreative yrker som har noe å komme med uten Steve Jobs´ vidunder.

Og jeg er virkelig usikker på hvor avhengig jeg selv er.

Så tilbake til Norges landstrakte land. Kafé-slitende moccagjester med aluminiumshjerte og epletast som depressivt moteblogger om ting en økende del av Norges befolkning utrolig nok bryr seg om.

Hvordan skal dette ende? Kommer vi alle til å kommunisere igjennom Twitter og Facebook i fremtiden? Kommer alle til å kalle seg designere fordi de kan litt photoshop og er en stolt eier av en dock og en fantastisk touchpad? I så fall kommer jeg kanskje til å bli en av mengden. En avdanket designer som trodde mac var for de som virkelig hadde bruk for det og at Adobe var for spesielt interesserte. Kanskje svaret ligger i de gamle typografene. I kunsten å sette tekst og hente inspirasjonen langt utenfor en lysende skjerm i full HD. Jeg føler meg dum bare av å tenke på det, her jeg søker opp inspirasjon i Google og de spør meg om jeg mente noe helt annet. ”Mente du at du kanskje burde ta en tur på biblioteket og lese litt?” Vi skriver i Word, vi tegner i Illustrator, vi leser på Wikipedia, vi sosialiserer på Facbook, vi har sterke meninger i form av ”tweets”og trenger vi underholdning så er ikke Youtube langt unna. Vi tenker nok ikke så ofte på det, men vi lever faktisk mer og mer av livene våre foran en skjerm. Håndskriften er byttet ut med ”smileys” og små forkortelser, og jeg kan si jeg har gjort grundig research fordi jeg har vært ute å reist på ”the world wide web”. Så kjære medmennesker. Vi trenger virkelig en frigjøring og jeg skulle gjerne ledet an frigjøringen av macslavene, men jeg er dessverre også lenket til Jobs´ eple og her kommer jeg til bli i 7.20 timer til.

I hvert fall i følge batterisymbolet på docken min.

23

33,3% PETTER UTENGEN 33,3% MAGNUS WITTERSØ 33,3% MORTEN NORDSVEEN

Demotivert

25

DEAD LINE FØLELSEN AV Å BUKKE UNDER

FOR PRESSET PÅ ARBEIDSPLASSEN ELLER I STUDIENE KAN BÅDE VÆRE FRUSTRERENDE OG SLITSOMT. DEN SOM FINNER KUREN FOR NEDERLAGET VIL FÅ NOBELS FREDSPRIS. PÅ DAGEN!

Å

føle seg tvunget opp i et hjørne uten fluktruter.

Føle veggene presse seg inn mot deg der du sitter ved arbeidsbordet. kjenne rovdyrene puste deg i nakken der du kanskje hadde trodd det var en utvei, og det eneste ønske du har lyst til er å være et helt annet sted i verden. Hvor som helst! Bare ikke akkurat der du sitter, midt i det. Er dette en kjent følelse? Det er utrolig mange som bukker under for presset om å måtte levere, enten det er forfatteren som sitter i sin egen vrede med skrivesperre, vaktmesteren som alle maser hull i hodet på om radiatorer og strømbrudd, eller kjente politiker-kjendiser som føler seg innestengt med oppgaver utenfor deres egen tid og evne. Med nesten 100% sikkerhet tør jeg påstå at alle dere som leser dette har kjent på denne følelsen.

For vi vil levere, vi vil vise at vi duger, og helst mer enn det. Hadde vi ikke hatt denne egenskapen gjennom hele evolusjonen hadde vi heller ikke vært der vi er i dag, enten det er konkurranseinstinktet, eller av ren nysgjerrighet, er dette en egenskap vi rett og slett ikke kommer unna.

Hvordan skal vi takle denne tankegangen, og hvorfor får ikke alle et kurs i dette på grunnskolen?

Eller er det rett å slett noe som ikke kan kureres på den lettvinte måten vi søker etter?

En ting er i hvertfall sikkert, at når man føler presset om å måtte levere, når allting står bom stille, er det veldig ofte på grunn av at man er overarbeidet og stresset. Kanskje ikke har tatt seg tid til å få distansert seg fra det man holder på med, og glemt at ved å gjøre noe helt annet i bare tjue minutter, har fått tenke på andre ting og muligens tjent inn igjen flere timer på den tiden du kunne ha sittet umotivert og knekt blyantspisser i dyp frustrasjon.

Svarene kan ofte ligge i å få noen andres øyne inn i en prosess, som ser annerledes enn deg selv, og åpner for flere muligheter. Også det å distansere seg i en prosess der du er blendet av dine egne inntrykk og tanker, uavhengig om det skal leveres dagen etter, eller innen et halvår. Selv om det kan føles som en sykdom, kommer det beklagelig nok antakeligvis aldri til å komme en kur for angsten og frustrasjonen du føler i slike situasjoner.

Er det en medfødt skyggeside av vår egen viljestyrke?

“

“