En uselvisk pioner
Antony Rajendram (20.06.1932 – 12.09.1990) var den første tamilen i Norge.
Antony Rajendram og Edwin Chellaia med enn brukt «Red Indian» motorsykkel. Målet var London.
Den må tidlig krøkes…..
Antony Rajendram var ekte Jaffnagutt fra Gurunagar. Landsbyen Gurunagar var berømt for sitt fiskeri. Antony var en samfunnsengasjert og høyt respektert person i Gurunagar. Foreldrene hans het Maripillai og Emilyus Rajendram. Den gangen ante ingen at Antony ville bli den første fra Ceylon (dagens Sri Lanka) som skulle komme hit og knytte forbindelser mellom tamiler og Norge. Allerede som liten gutt var Antony snill mot andre uansett hvilken klasse de tilhørte, og stilte opp for mennesker i vanskelige livssituasjoner. På grunn av disse gode egenskapene tenkte foreldrene at han ville egne seg godt som pastor. Men Antony brukte mer av tiden sin til å hjelpe fattige barn enn til å studere. Da Antony var i skolealder, døde faren hans. Maripillai Rajendram forstod tankegangen til sønnen sin, og lot ham bestemme sin egen fremtid.
Antony ville så gjerne hjelpe sine venner og innbyggere i Gurunagar. Da han var 16 år gammel var han med på å starte en sportsklubb, Ponitha-wallam sportsklubb. Klubbmedlemmene nøyde seg ikke med trening og kamp, de deltok også i frivillige hjelpeaksjoner. Dette ble godt mottatt av vanskeligstilte. Selv på skolen ble fattige og barn fra lavere klasser behandlet urettferdig. Antony reagerte mot slike handlinger og ble derfor flere ganger midlertidig utvist fra skolen. På sine eldre dager uttalte seg slik angående disse episodene: «Jeg var en viktig spiller både i fotball og cricket. Nettopp på grunn av dette ble jeg ikke utvist fra skolen for alltid.» Å vinne en kamp – og den endelige seieren for et college, er uhyre viktig for skolene med hensyn t popularitet og anerkjennelse.
Antony Rajendram viste også stor interesse for historie og geografi. Han abonnerte på magasinene «Globetrotter» og «National Geographic»
Eventyrlyst og utferdstrang hører med til ungdomstiden. En ting Antony var helt bestemt på, var at hans reise ut i verden skulle gi ham en mulighet til å hjelpe folk i hjemlandet. England og engelsk språk var noe de aller fleste hadde nært kjentskap til ettersom de vokste opp under kolonitiden. De aller fleste fagene på skolen ble undervist på engelsk. Han valgte England som sitt reisemål først og fremst også på grunn av at landet var kjent for sin høyt utviklede teknologi. Han bestemte seg for å studere fiskeri og på den måten ville han hjelpe fattige til å øke levestandarden sin.
Motorsykkeltur
Selv om Antony hadde bestemt seg, måtte han vente nesten to år for å få den endelige tillatelsen fra moren sin til å reise. Sammen med sin venn Edwin Chelliah hadde han lagt planer og spart penger til en brukt «Red Indian» motorsykkel. Han fikk endelig klarsignal to uker før han fylte 23 år til å dra og 6. juni 1955 la de i vei med London som mål. Da de kom fram til Beirut i Libanon, fikk de problemer med motorsykkelen. Da hadde de allerede vært på reise i mange uker. Siden de ikke hadde nok penger til reparasjon, valgte Antony å være igjen i Libanon en liten stund i påvente av pengeforsendelse fra søsken i Jaffna. Vennen hans fortsatte reisen på egenhånd, men målet til Antony var ikke endret. Mens han var i Libanon, gikk det et jordras i Beirut-fjellene som førte til store ødeleggelser. Sammen med humanitære hjelpeorganisasjoner deltok Antony i å bygge opp området igjen. Freds- og brorskapstanken med kamerater fra hele verden fenget Antony, og kontakten med flere av vennene fra Libanon varte livet ut.
I september 1955 fortsatte han sin reise til England. Antony kom til London og bodde på YMCA «Young Men’s Christian Association». Etter hvert begynte han på fiskeristudier.
Antony og Edwin klar til avgang mot nord
Studentlivet i London var ikke så lett. Han måtte jobbe på kaféer og sykehus for å forsørge seg selv. I London møtte Antony en heller tøff hverdag. Han ble forskjellsbehandlet av medstudenter og en del av samfunnet på grunn av hudfargen. Dette gjorde han trist. Han ble imidlertid beroliget av romkamerater med ulike nasjonaliteter. Han møtte også nordmenn der. Da de fikk vite om Antonys mål, fortalte de at Norge var det beste landet for å lære om fiskeri.
Bryggen i Bergen
Hensikten med oppholdet i England var drømmen om å studere moderne fiskerier. Generasjoners avhengighet av båteiere og fiskeoppkjøpere skulle brytes. Jaffnafiskeren skulle få råderett over egen arbeidskraft, sikre inntekter og mulighet til å fø familien på en anstendig måte. Sårede følelser i London satte på ingen måter en stopp for Antonys pågangsmot. Året etter, i 1956, befant Antony seg
på Bryggen i Bergen, Norges nest største by. I London hadde han fått innprentet at Norge var landet for fiskeristudier.
De nye norske vennene hjalp han i gang og Anthony tok fatt på en lengre fagutdanning. Først var han i fiskerilære i Vardø, så gikk han på fiskefagskolen i Aukra, deretter reiste han på tokt med «Geo Sars» i Nordishavet, gikk på båtbyggerskole i Saltdal og på hermetikkfagskole i Stavanger. Trening i praktisk arbeid og inntekter fikk han på fiskebåter og i garnfabrikker, i båtbyggerier og fryserier fra Vardø til Kristiansand.
Den dagen han kom til Norge, er en historisk viktig dag for tamiler. Antony ble etter hvert godt kjent i det norske samfunnet. Han deltok i mange frivillige prosjekter og ble gjentatte ganger valgt som leder for slike frivillige grupper.
Denne gang på moped
I 1960 kjørte han tilbake til hjemlandet, denne gang alene på en moped som var sponset av et mopedfirma. Han kom helskinnet fram til Jaffna i Ceylon. Det skal mer enn en sterk vilje og ståpåegenskaper til for å gjennomføre en slik tur.
Antony ville gjerne samarbeide med Norge for å fremme fiskeindustrien på Ceylon. Han kontaktet næringsminister og fiskeindustriledere angående dette, men ingen av dem viste interesse, kanskje fordi han var tamil. Da bestemte han seg for å ta saken i egne hender.
Drømmen som går i ………
I 1962 reiste han igjen til Norge for å få prosjektet i gang. Nå handlet det om å lære fiskeforedling og produksjon av glassfiberbåter. Han skaffet også praksisplass til ungdommer hjemmefra. De lærte om båtbygging, om båtmotorer, om fiskehermetikk og fryseteknikk.
Sivert Rundhaug, en venn og fiskeriekspert, påtok seg jobben som mentor. Han snakket om et samarbeidsprosjekt mellom Norge og Kerala i India. Et lignende samarbeidsprosjekt ville Antony opprette mellom Norge og Ceylon ved hjelp av Sivert Rundhaug. I samarbeidet mellom de to tok idéen klarere form. De snakket om et prosjekt tuftet på lokale forhold, med kritisk bruk av vestlig kompetanse. Fiskerne skulle organiseres i et kooperativ. Med tiden skulle det utvides til et helhetlig foretak med produksjon og salg av båter. I tillegg også frysing og hermetisering av fangstoverskuddet i perioder med mer fisk enn markedet ville betale en anstendig pris for. Den ene idéen fødte den neste. Sivert Rundhaug brukte alle sine Kerala-erfaringer overfor Antony og introduserte han til Direktoratet for Utviklingshjelp i Oslo. Her var beskjeden klar: «Finn en norsk samarbeidspartner, så kan vi gå inn med delfinansiering etter en nærmere opptrukken modell»
Omtrent mens alt dette skjedde, etablerte Antony seg med familie. Han giftet seg i 1964 med en norsk kvinne, Sigrun. De fikk to barn, Rannveig og Siv. Samme år ble han intervjuet i norsk radio. Der fortalte han om sine erfaringer fra fiskeindustrien og om situasjonen på Ceylon. Dette intervjuet ga nordmenn et innblikk i tamilenes verden.
Han var stadig på jakt etter en samarbeidspartner til prosjektet sitt, men det var ikke lett å finne noen som ville satse penger på noe så alminnelig som fiske. Riktignok var Norge en fiskeri- og sjøfartsnasjon, men fiske i Det indiske hav var for langt borte for mange.
Antony planla prosjektet veldig nøye og fikk gode råd fra sin venn Sivert Rundhaug. Etter hardt arbeid ble hans ønske om å modernisere fiskerinæringen i Jaffnaområdet realisert.
Samarbeidsprosjektet het Malu-Meen Enterprise, som har navn etter det singalesiske «malu» og det tamilske «meen», som begge betyr fisk. I 1965 fikk både Antony og tamilske venner midler fra Norad for å kunne studere fiskerinæring i Norge. Samme år fikk Antony stipend fra NORAD og reiste til Kerala i India for å lære mer om fiskerinæringen. På vei tilbake til Norge tilbrakte han noen uke i Ceylon. Han vil finne et passende sted for prosjektet.
Han rekognoserte i Jaffnaområdet. Gledesstrålende kom han tilbake til Norge. Stedet han fant var ideelt, farvannet utenfor var dypt nok til at båter med kjøl kunne komme inn og ut av Jaffnalagunen. Transport av byggematerialer ville ikke by på problemer, for øya hadde moloforbindelse inn til byen og best av alt var at tomten var til salgs. Stedet lå i landsbyen Thoppukkadu på øya Karainager, midt i et tradisjonelt fiskedistrikt. Antony kontaktet Norad og fikk tillatelse til å sette i gang. Dette prosjektet ga optimisme og framtidshåp for mange fiskere i området. I august 1967 reiste Antony og vennene hans tilbake til Ceylon. Deretter reiste Sigrun med de to barna, båtbyggingsekspert Kjell Moi og kona Grete til Ceylon.
Drømmen som brast
NGU (Norges Godtemplar Ungdomsforbund) som støttet dette prosjektet, gjorde endringer som stred mot den hensikten Antony hadde hatt. På grunn av uenighet mellom Antony og NGU bestemte Antony seg for å gå ut av dette prosjektet midtveis i 1969.
Prosjektets navn ble endret til Cey-Nor Development Foundation. Freedom from Hunger Campaign ble de juridiske eierne av prosjektet.
Store og små båter så dagens lys.
Antony ble boende på Ceylon sammen med familien sin. Han hjalp til og ga råd til en venn med å bygge et sykehus i Kilinochchi. Dette var det første private sykehuset i området. Sigrun og Antony fikk sønnen Rune mens de bodde der. For å skaffe fiskere arbeid, etablerte han trevareverksted for møbelproduksjon og et båtbyggeri i Jaffnaområdet. Disse ble ledet av Antony inntil han flyttet tilbake til Norge i 1972. Senere grunnla han den første tamilskolen i Hordaland.
Samarbeidsprosjektet mellom Norge og Ceylon ble opprettet på grunn av Antony som hadde en idé om utvikling av lokalsamfunnet, som hadde mot, vilje og krefter til å gjennomføre og virkeliggjøre drømmen sin. Nesten
Uten Antony ville det tatt lang tid før mange tamiler har hatt mulighet til å lære om Norge. Hans pionerånd gjorde at mange tamilske ungdommer fikk interesse for å komme hit for å studere og jobbe her. På grunn av krig og uroligheter som fulgte, kom også mange tamiler til Norge som flyktninger og asylsøkere. Nå bor det ca. 16 000 tamiler her. Antonys liv og virke ga kunnskap om
fiskerivirksomhet som fortsatt mange i tamilske områder i Sri Lanka, landets navn siden 1972, nyter godt av. Rester av virksomheten eksisterer fortsatt, selv etter 30 år med krig.
Kilde: https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Antony_Rajendram?fbclid=IwAR1bp9tO6YC0SwDUcmGXWyU1FzrEMKpNwhJ7_WoNScA2fCvGeDt9Bhwoz0
Jørn-Kr.Jørgensen 2000 «Te med elefanter»
«Forut» 2006: Pionerer som gikk forut