Issuu

Nr. 3 2025 I 60. årgang

Norwegian Journal of Water

VANNBEHANDLING

• Service

• Pilotkjøring Tlf.

Samarbeidspartnere:

VANN

Norwegian Journal of Water

NORSK VANNFORENING

www.vannforeningen.no

Ansvarlig og faglig redaktør: Morten Kraabøl morten.kraabol@multiconsult.no

LEDER

Overvannsgebyr – en god idé, men hvordan få det til i praksis?

Besøksadresse: Dronning Maudsgt. 15, Oslo

Postadresse:

Postboks 2312 Solli, 0201 Oslo

Telefon: 22 94 75 00 post@vannforeningen.no

Nummer 3, 2025 – 60. årgang ISSN 3084-1119

FAGFELLEVURDERTE ARTIKLER

From inspection to maintenance: A visual guide for assessing green roof conditions Louise Horn Buøen, Mahdi Bahrami, Bardia Roghani, Franz Tscheikner-Gratl and Marius Møller Rokstad

Naturbaserte løsninger i nedbørfeltbasert forvaltning i Norge: Hvilken kunnskap trengs?

Line Johanne Barkved, Caroline Gundersen Enge, Eva Skarbøvik, Idun Rognerud, Berit Junker-Köhler, Åsa Renman, Lars Kristian Selbekk og Anne-Grete Buseth Blankenberg

Vann – kysten, havet og miljøet; forskningsseminar for masterstudenter, fremtidens lærere Bjørg Oddrun Hallås, Karl Løtveit, Ronny Riise, Ove Olsen Sæle og Eli Kristin Aadland .............

ØVRIGE ARTIKLER

Kan IoT-sensorer bidra til bedre drift og forvaltning av private avløpsanlegg?

Willy Røstum Thelin, Niels Aakvaag, Bård Myhre, Jan Ole Brenna, Marius Brenden, Øystein Solevåg og

KRONIKK

EUs reviderte avløpsdirektiv – dråpen som får begeret til å renne over?

STYRET

Kemira Chemicals AS produserer og leverer produkter for behandling av drikkevann, avløpsvann og industrielt prosessvann samt luktreduksjon og slambehandling.

Våre kjerneprodukter:

Kemira Chemicals AS produserer og leverer produkter for behandling av drikkevann, avløpsvann og industrielt prosessvann samt luktreduksjon og slambehandling.

Våre kjerneprodukter:

Jernbaserte fellingsmidler:

Våre kjerneprodukter:

Kemira PIX - Jern(III)klorid løsning

Jernbaserte fellingsmidler:

Aluminiumbaserte fellingsmidler:

Kemira PIX - Jern(III)klorid løsning

Kemira ALG - Aluminiumsulfat granulat

Aluminiumbaserte fellingsmidler:

Kemira ALS - Aluminiumsulfat løsning

Aluminiumbaserte fellingsmidler:

Kemira AVR - Aluminiumsulfat granulat

Kemira ALG - Aluminiumsulfat granulat

Kemira ALS - Aluminiumsulfat løsning

Kemira PAX - Polyaluminiumklorid løsning

Kemira ALS - Aluminiumsulfat løsning

Kemira PAX-XL - Polyaluminiumsalter løsning

Kemira AVR - Aluminiumsulfat granulat

Kemira PAX - Polyaluminiumklorid løsning

Organiske polymerer:

Kemira PAX-XL - Polyaluminiumsalter løsning

Superfloc - Organiske flokkulanter og koagulanter

Organiske polymerer:

Superfloc - Organiske flokkulanter og koagulanter

Vi er en tverrfaglig sammensatt organisasjon med høy internasjonal kompetanse.

Vi tilbyr teknisk service og utveksler gjerne våre erfaringer fra hele verden, for sammen å skape et enda bedre miljø.

Vi er en tverrfaglig sammensatt organisasjon med høy internasjonal kompetanse. Vi tilbyr teknisk service og utveksler gjerne våre erfaringer fra hele verden, for sammen å skape et enda bedre miljø.

Vårt kvalitetssystem og miljøstyringssystem er sertifisert etter standardene ISO 9001 og ISO 14001 Kontakt oss gjerne for mer informasjon!

Vårt kvalitetssystem og miljøstyringssystem er sertifisert etter standardene ISO 9001 og ISO 14001

Kontakt oss gjerne for mer informasjon!

Øraveien 14, 1630 Gamle Fredrikstad – Tlf 69 35 85 85 – Faks 69 35 85 95 Epost: kemira.no@kemira.com

Øraveien 14, 1630 Gamle Fredrikstad – Tlf 69 35 85 85 – Faks 69 35 85 95

Øraveien 14, 1630 Gamle Fredrikstad – Tlf 69 35 85 85 – Faks 69 35 85 95 Epost: kemira.no@kemira.com

Epost: kemira.no@kemira.com

SAMFUNNSLØSNINGER FOR VANN OG MILJØ

Det er Swecos jobb å utnytte den beste fagkompetansen og være din flerfaglige rådgiver innen:

• Konsekvensutredninger

• VA-planer og utredninger

• Vannressursplaner

• Hydrologiske undersøkelser

• VA-modellering

• Avløpsrenseanlegg

• Vannbehandlingsanlegg

• VA-transportsystemer i åpne grøfter

• VA-transportsystemer med grøftefrie løsninger

• Overvannshåndtering

• Miljøundersøkelser

• Miljøøkonomi og -ledelse

www.sweco.no

Påvirket av kompliser te miljøkrav?

Mivanor vil gjøre vannrensing enklere for din bedr ift

Våre renseløsninger gir solide resultater på tvers av bransjer og bidrar til å oppfylle både nasjonale og EU-pålagte krav.

Undersøk hvordan vi kan hjelpe deg på Mivanor.no

Overvannsgebyr – en god idé, men hvordan få det til i praksis?

Norske kommuner og deres innbyggere står overfor store utfordringer med overvannshåndtering. Et endret klima med mer intense nedbørhendelser gir store skader på infrastruktur og eiendommer, og øker derfor behovet for tryggere bortledning av overvann. Løsningene finnes først og fremst på overflaten, men tiltakene må også gjøres på de eksisterende ledningene. I dag er det imidlertid et tydelig skille i finansieringen: Tiltak på ledningsnettet dekkes gjennom VA-gebyret, mens tiltak på overflaten må konkurrere med alle andre kommunale tjenester om midler fra de frie inntektene. I forlengelsen av NOU-en om overvann fra 2015, samt stortingsmeldingene om klimatilpasning (Meld. St. 26, 2022-2023) og flom og skred (Meld. St. 27, 2023-2024), foreslår Miljødirektoratet nå å gi kommunene hjemmel til å innføre et eget overvannsgebyr. Forslaget er også basert på erfaringer fra andre land som har innført liknende gebyrer, og dette er beskrevet i høringsnotatet.

Intensjonen bak et slikt gebyr er god. Det vil ikke bare gi en mer rettferdig finansiering av overvannstiltak – i tråd med prinsippet om at forurenser betaler – men også legge til rette for at tiltak på overflaten og i avløpsnettet kan vurderes i sammenheng (og konkurrere på kost–nytte). Samtidig reiser forslaget flere spørsmål som forhåpentligvis vil skape debatt.

Kommuner som ønsker å innføre gebyret må blant annet utarbeide en plan for lønnsom og kostnadseffektiv håndtering av overvann (forslag §16A-3 Plan for overvannshåndtering). Selv om denne lederen ikke er et formelt høringsinnspill, er det grunn til å peke på kunnskapsgapet mellom dagens kompetanse og forventninger om innholdet i en slik plan. Høringsnotatet legger til grunn at kommunene skal identifisere risikoaksept, kost–nytte og tilleggsverdier ved overvannsanlegg. Ambisjonsnivået er høyt, og basert på både politiske beslutninger og kunnskap vi i dag ikke har fullt ut. Det vil derfor være behov for god og konkret veiledning med anbefalt metodikk for å hjelpe kommunene med å lage overvannsplaner for lønnsom og kostnadseffektiv overvannshåndtering. I dag har kommuner (i varierende grad) kartlagt områder som potensielt kan være sårbare for flom ved ekstremnedbør, og veien frem til vurderinger av kost–nytte og tilleggsverdier virker å ligge et godt stykke frem i tid. Selv om det ikke er antydet i høringsforslaget, må vi derfor håpe på at dette følges opp av solid veiledningsmateriale, slik at dette ikke ender som en meningsløs lek med tall.

Redaksjonskomiteen

Vann- og miljøteknikk

Vann er verdens viktigste næringsmiddel.

Vann handler om trygg og energiøkonomisk vannforsyning og rent vann i krana; om kostnadseffektive og driftsvennlige anlegg.

Vann er også noe mer, det er en ressurs for estetiske opplevelser, for lek og rekreasjon. Dessuten skal det temmes.

Våre tjenester:

Vannbehandling / Vannmiljø / Grunnvarme / VA-modellering / Overvannshåndtering / No Dig / Forurenset grunn / Skred / VA-transportsystemer / Hydrologi og vassdragsteknikk / Avløpsrensing / Avfall og renovasjon / VA-planer og forvaltning / Grunnvann og hydrogeologi / Ingeniørgeologi

asplanviak.no

Former samfunnet – ser mennesket

Norges største

Norges største rådgivermiljø innen vann

rådgivermiljø innen vann

Vi jobber tverrfaglig i prosjektene med spesialister fra mange fag. Teamene skreddersys og våre leveranser har god bredde fra VAteknikk og vann i byer til overvåking og tilstandsvurderinger av ferskvann og marint miljø.

Våre medarbeidere har solid kompetanse innen alle relevante fag, så som VAteknikk, miljøkjemi, fisk og ferskvannsøkologi, hydrogeologi, hydraulikk, hydrologi, vassdragsteknikk, teknisk infrastruktur og prosessteknikk.

Slik gir vi råd som tar vare på miljøet og sikrer gode tekniske løsninger.

norconsult.no/vann

Redaksjonskomiteen for Tidsskriftet Vann / Norwegian Journal of Water

Susanne Hyllestad (komiteens leder) har doktorgrad fra UiO med vannbårne utbrudd som tema, og er sivilingeniør i vann- og miljøteknikk fra NTNU. I tillegg har hun en mastergrad i vannforvaltning ved Senter for Utvikling og Miljø ved UiO. Hun leder seksjon for zoonoser og vann ved Folkehelseinstituttet, og har erfaring som rådgivende ingeniør og humanitærarbeider både nasjonalt og internasjonalt. Hun er Folkehelseinstituttets representant i nasjonalt utvalg for vannforsyningsberedskap.

Arne Harr er sivilagronom fra NMBU og har 22 års erfaring fra VEAS med varierte oppgaver innen drift og forvaltning, tilførsel til anlegget, utnyttelse av ressursene i avløp og resipientovervåkning. Fra 2012 har han jobbet som rådgiver hos Norsk Vann, der arbeidsområdene er avløpshåndtering, utnyttelse av ressurser i avløp og slam, miljøgifter og bærekraft. Medlem av nasjonal referansegruppe for gjennomføring av Vannforskriften. Leder av Wastewater Resources Working Group i Eur Eau og sekretær for nasjonalkomiteen for IWA.

Hege Hisdal har doktorgrad i hydrologi fra UiO og har jobbet med varsling av flom og konsekvenser av tørke. Jobber i dag som direktør ved Hydrologisk avdeling hos Norges Vassdrags- og Energidirektorat. I tillegg sitter hun i styret for Norsk klimaservice-

senter og International Centre for Hydropower Faglige interesser er klimaendringer og hydrologi, herunder flom og tørke, forebygging av skade fra naturfarer, og klimatilpasninger.

Ingvild Tandberg er sivilingeniør i prosesskjemi og miljøkjemi fra NTNU. Har jobbet med avfallsbransjen og offentlig forvaltning med vann, natur og forurensning som tematikk. Jobber nå som vannområdekoordinator/ -leder i vannområde Indre Oslofjord vest.

Isabel Seifert-Dähnn har doktorgrad i økonomi fra Tyskland og bakgrunn innen miljøvitenskap. Jobbet tidligere i GFZ Helmholtz Centre for Geosciences før hun ble forsker/seniorforsker i NIVA i 2009. Har forsket på økonomiske, politiske og samfunnsrelevante aspekter ved klimatilpasning, overvannshåndtering, naturbaserte løsninger og vannforvaltningen, både i Norge- og i utlandet. Fra 2024 er hun forskningsleder til seksjon «Vann- og samfunn» i NIVA.

Kim Haukeland Paus har doktorgrad fra Norges Teknisk-Vitenskapelige universitet innen vann- og avløpsteknikk. Har jobbet 10 år som konsulent i COWI AS og Asplan Viak. Fra 2020 jobber han som førsteamanuensis innen vann og miljøteknikk ved NMBU. Innehar bred erfaring og kunnskap om overvannshåndtering, klimatilpasning, og naturbaserte løsninger.

NIBIO Miljø og naturressurser arbeider med anvendt miljøforskning, rådgivning og utredning. Vårt mål er å bidra til en god forvaltning av jord, avfall, vann og landskap. En stor del av vår virksomhet er rettet mot kommuner og private.

NIBIO Miljø og naturressurser

• Integrert vannressursforvaltning

• Behandling av avløp fra hus og hytter, VA-planer

• Modellering av mindre avløp og avrenning i nedbørfelt, tiltaksanalyser

• Behandling av avrenning fra landbruk, deponier, veier og urbane områder

• Multifunksjonelle grøntanlegg for overvannshåndtering, økosystemtjenester

• Miljøovervåkning av grunnvann og overflatevann, sensorteknologi

• Behandling av organisk avfall

• Forurenset jord og sedimenter

• Prøvetaking og miljøanalyser

• Informasjon, veiledning, kurs og foredrag

www.nibio.no

Informasjon om mindre avløp: www.avlop.no

Tlf. sentralbord: 03 246 / +47 406 04 100

E-post: post@nibio.no

De største forurenserne krever det reneste vannet for å vaske hendene.

- Hugo Olaerts, belgisk forfatter og politiker

Design, Petter Wang

Redaktøren har ordet

Morten Kraabøl har doktorgrad i ferskvannsbiologi fra NTNU, med fiskevandringer og klimaendringer i regulerte vassdrag som tema. Tidligere jobbet han som felt- og prosjektleder ved NTNU Vitenskapsmuseet, seniorforsker i økologi ved Norsk institutt for naturforskning (NINA), og på engasjement som førsteamanuensis i bærekraft-fag ved Universitetet Innlandet, studiested Lillehammer. I de siste 9 årene har han vært fagleder og senior ekspertrådgiver i akvatisk biologi hos Multiconsult. Siden 2017 har han vært ansvarlig og faglig redaktør for tidsskriftet VANN.

I denne utgaven av VANN presenterer vi igjen et bredt spekter av fagstoff som viser hvordan vann og vannforvaltning berører oss på mange plan, fra de konkrete tekniske løsningene og naturbaserte tiltakene, til undervisning, formidling og læring.

Særlig vil jeg trekke fram artikkelen til Hallås m.fl., «Vann – kysten, havet og miljøet; forskningsseminar for masterstudenter, fremtidens lærere». Forfatterne gir et viktig bidrag til forskningen på transformativ læring ved å vise hvordan arbeid med vann, kyst og hav kan bli en kraftfull arena for refleksjon, erkjennelse og personlig utvikling. Gjennom empiriske erfaringer fra lærerutdanningen dokumenterer de både potensialet og, ikke minst, utfordringene ved å vekke et ikke-antroposentrisk miljøengasjement hos kommende lærere. Dette arbeidet er særlig relevant fordi det setter søkelys på hvordan utdanning kan bidra til at fremtidens lærere, og dermed også fremtidens elever, utvikler relevant kunnskap og engasjement for miljø og bærekraft som favner bredere enn bare egen nytelse og velvære. I en tid der vannressurser globalt er under økende press, er det avgjørende

at pedagogiske praksiser ikke bare formidler fakta, men også stimulerer til kritisk og realitetsorientert refleksjon og personlig ansvar. Forfatterne viser med stor åpenhet og tydelighet at dette ikke er en enkel oppgave, men at bevisst bruk av transformativ læringsteori og økokritiske perspektiver vil kunne gjøre en forskjell. Artikkelens regnes som et viktig nybrottsarbeid i norsk sammenheng, og den ble derfor valgt som jubileumsartikkelen for VANN nr 3-2025.

Et sentralt bidrag er også artikkelen «From inspection to maintenance: A visual guide for assessing green roof conditions» av Buøen m.fl. Her utvikles en systematisk sjekkliste for tilstandsvurdering av grønne tak, basert på fire casestudier i Trondheim. Grønne tak fremheves ofte som løsninger med mange økosystemtjenester, fra flomdemping og kjøling av bymiljø, til estetikk og biologisk mangfold. Artikkelen viser også at den langsiktige ytelsen er helt avhengig av planlagt vedlikehold og gode rutiner. Forfatterne dokumenterer hvordan design, konstruksjon og drift henger tett sammen, og hvordan svikt i ett ledd kan få konsekvenser senere i livsløpet. Arbeidet resulterer i en visuell

veiledning for inspektører og driftsansvarlige, der alt fra vegetasjonsdekke og filterlag til avløpsutløp vurderes i en enkel firetrinns skala (fra «poor» til «excellent»). Artikkelen er et viktig og nyttig steg for å gjøre grønn infrastruktur mer pålitelig i praksis, og peker samtidig på behovet for standardisering, kvantitative metoder og videre kunnskapsdeling

Barkved m.fl. bidrar med viktig innsikt når det gjelder «Naturbaserte løsninger i norsk nedbørfeltforvaltning: Hva slags kunnskap trengs?»

Gjennom omfattende intervjuer og workshops i nedbørfelt som Gausa- og Haldenvassdraget, har forfatterne undersøkt hva aktører i kommuner, fylker og statlige etater faktisk trenger av kunnskap for å kunne realisere naturbaserte løsninger (NBL). Studien viser at etterspørselen spenner fra tekniske detaljer om effekter og drift, til juridiske rammer og modeller for tverrfaglig samarbeid. Et gjennomgående funn er at vi ikke bare trenger mer forskning, men også bedre deling og tilgjengeliggjøring av kunnskap på tvers av sektorer. Artikkelen setter søkelys på hvordan naturbaserte løsninger kan bli et reelt supplement eller alternativ til tradisjonelle tiltak, men også hvorfor slike løsninger fortsatt er underrepresentert i norsk planlegging. Artikkelen er en faglig og forvaltningsmessig brobygger, som kan bidra til at naturbaserte løsninger får en sterkere rolle i klimatilpasning og vannforvaltning i Norge.

Et annet høydepunkt er artikkelen «Kan Internet of Things (IoT)-sensorer bidra til bedre drift og forvaltning av private avløpsanlegg? Gjennom et innovasjonsprosjekt i Ålesund er ny teknologi testet ut for å overvåke nivå i tette tanker ved hjelp av sensorer, med mål om å sikre drikkevannskilder mot forurensning Artikkelen viser hvordan teknologiske løsninger kan redusere risikoen for utslipp, effektivisere driften og samtidig krever gode avklaringer

om standardisering, eierskap og forvaltningsmodeller. Dette er et eksempel på hvordan digitalisering og vannforvaltning kan gå hånd i hånd.

Den utilsiktede spredningen av elvemusling via infisert settefisk fra Oslomarka Fiskeadministrasjon er en fascinerende og tankevekkende del av vår vann- og naturhistorie, og reiser viktige spørsmål om verneverdi, genetisk variasjon og forvaltning av arter som både er truet og fredet. Gjennom historiske data og moderne genetiske analyser dokumenterer forfatterne hvordan flere bestander av elvemusling i Oslo og Akershus ikke er stedegne, men har sitt opphav i Sørkedalen.

Nyhetssaken om pukkellaksen, en fremmed art med økende innslag i norske lakse- og sjøørretelver, minner oss om at kampen mot fremmede arter må bygge på kunnskap, innovasjon av metoder for overvåkning og god koordinering mellom forskning og forvaltning. Med helikopter og droner utvikler forskere nå metoder for å kartlegge hvor pukkellaksen gyter, og hvordan den overlapper med villaks og sjøørret. Prosjektet i Altaelva, ledet av NINA, viser både alvorlige trusler og muligheter for tidlig innsats i denne viktige kampen. Tidsskriftet VANN ønsker å følge opp kampen mot pukkellaksen.

Samlet viser denne utgaven av VANN at vi lykkes med en bred dekning av vannrelaterte problemstillinger: Fra banebrytende utdanningsforskning til ny teknologi og akutte utfordringer med fremmede fiskearter. Felles for alle bidragene er at de peker på behovet for helhetlig kunnskap, perspektiver, samarbeid og evne til å tenke nytt. Alt sammen til beste for vannmiljøet, vannforvaltningen og samfunnets kompliserte avhengighet av vann.

Morten Kraabøl

From Inspection to Maintenance: A Visual Guide for Assessing Green Roof Conditions

By Louise Horn Buøen, Mahdi Bahrami, Bardia Roghani, Franz Tscheikner-Gratl and Marius Møller Rokstad

Louise Horn Buøen (M.Sc.) is a consultant at Norconsult AS, Sandvika. Mahdi Bahrami (M.Sc.) is a Ph.D-candidate at NTNU, Trondheim. Bardia Roghani (Ph.D.) is a postdoctoral fellow at NMBU, Ås.

Franz Tscheikner-Gratl (Ph.D.) is an associate professor at NTNU, Trondheim. Marius Møller Rokstad (Ph.D.) is an associate professor at NTNU, Trondheim.

Sammendrag

Fra inspeksjon til vedlikehold: En visuell guide for tilstandsvurdering av grønne tak. Grønne tak gir miljømessige, økonomiske og sosiale fordeler og kan beskrives som takets funksjonelle tjenester. Deres langsiktige ytelse er imidlertid avhengig av vedlikehold. Begrenset forståelse av tekniske krav og vedlikeholdskostnader bremser utbredelsen av grønne tak, inkludert i Norge. Denne studien hadde som mål å utvikle en sjekkliste for inspeksjon av grønne tak i Trondheim og å identifisere visuelle indikatorer for defekter. Forskningen avdekket flere faktorer som bør inkluderes i sjekklisten for å sikre konsistente vurderinger. Det ble også utarbeidet en visuell veiledning for å vurdere tilstandsgrader, og dermed redusere subjektivitet. Fire grønne tak i Trondheim ble evaluert ved hjelp av sjekklistene. Resultatene avdekket defekter relatert til design og vedlikehold, selv om ett av takene viste bedre tilstand enn de andre. Retningslinjene som ble utviklet basert på inspeksjonene, bør oppdateres i takt med at flere grønne tak inspiseres. Dette vil redusere usikkerhet og forbedre påliteligheten i tilstandsvurderingene.

Summary

Green roofs (GRs) offer various environmental, economic, and social benefits, known as service functions. However, their long-term performance depends on appropriate maintenance. Limited understanding of technical requirements and maintenance costs hinders the global implementation of GRs, including in Norway. This study aimed to develop a visual inspection checklist for GRs in Trondheim and investigate visual indicators of potential failures. The research identified several factors for different GR components to be included in the checklist, promoting thorough and consistent evaluations. Additionally, a visual guide for assessing condition grades was proposed to limit subjective opinions. Four GRs in Trondheim were evaluated using the checklists, revealing various design and maintenance issues, although one GR was in better condition than the others. The proposed guideline, based on visual inspections of the four GRs, should be updated as more GRs undergo inspections, reducing uncertainties and improving condition assessment reliability.

Introduction

Green infrastructures (GIs) have over the decades become increasingly more relevant for managing stormwater in urban areas, as part of a sustainable adaptation strategy when facing climate change and increasing levels of urbanisation.

Climate change is exerting a severe impact on cities, increasing surface runoff due to more frequent and intense rainstorms, as well as coastal and river flooding. By 2050, over two-thirds of the world’s population is expected to reside in urban areas (UN, 2019). As a result, cities must take considerable steps to mitigate the adverse effects of climate change. Urban planning will play a crucial role in the development and implementation of integrated strategies for both climate change mitigation and adaptation. GIs can play a key role in helping cities adapt to climate change by managing stormwater runoff and providing other essential ecosystem services (Pauleit et al., 2020).

Green roofs (GRs) are frequently asserted to offer various environmental, economic, and social advantages, referred to as service functions (Roghani et al., 2024). The reported advantages encompass a decrease in the urban heat island effect, urban air pollution, building energy consumption, stormwater runoff, and noise pollution, alongside an extension of roof material lifespan, enhanced conditions for urban ecology, augmented aesthetic and amenity value, and the provision of space for food cultivation (Berardi et al., 2014; Francis and Jensen, 2017; Kolokotsa et al., 2013; Nguyen et al., 2021).

The long-term performance of GRs, and other GIs alike, is contingent upon high-quality maintenance. However, the limited understanding of the technical requirements and associated maintenance costs presents a significant barrier to the widespread implementation of GRs on a global scale, including in Norway (Silva et al., 2015; Buøen, 2024). Recent surveying show that Norwegian municipalities often lack an overview of the costs associated with the GI maintenance and operation, and that GI maintenance vary a lot according to which

department is responsible for the GI operation (Kolsnes et al., 2024).

Norway has established national standards for GRs, to ensure the product quality (NS 4417, Standard Norge, 2015a) and best practices of implementation (NS 3840, Standard Norge, 2015b). However, these standards do not include requirements for long-term operational data logging. As such, there is currently no standard approach for collecting data about the longterm condition and performance of GRs.

This study addresses this gap by identifying factors for inclusion in a visual inspection checklist for GRs. Four GRs in Trondheim were examined to develop a practical approach for inspectors to identify visual indicators of GR performance and potential failures.

Method

The factors necessary for creating a visual inspection checklist for GRs were built on the findings of Bahrami et al. (2024), who identified that GRs could fail at different stages of their lifecycle–design (D), construction (C), and user/maintenance (M). The design and construction phases are particularly important in preventing failures, as studies indicate that customizing GR designs to align with specific environmental conditions can enhance their ecological impact and hydrological performance (Fioretti et al., 2010; Penkova et al., 2020). Moreover, local climatic factors such as temperature, humidity, wind, and solar radiation significantly influence processes like evapotranspiration (Johannessen et al., 2018).

Building on this understanding, Buøen (2024) evaluated international maintenance guidelines from countries with comparable climate conditions to Trondheim, including Germany, the UK, Sweden, and Canada, as classified by the Köppen-Geiger climate classification (Mamen, 2023). Table 3 in Buøen (2024) summarizes maintenance guidelines for GR components across different standards, including the FLL (Forschungsgesellschaft Landschaftsentwicklung Landschaftbau; Landscape Research, Development, and Construction Society), GRO Code (UK), Grönatakhandboken,

STEP, and Norwegian standards. Key recommendations include maintaining a vegetation free perimeter around openings, achieving over 85% plant coverage with minimal invasive species. Drainage layers should distribute rainwater evenly, and protective layers should overlap. Inspection and debris removal should occur bi-annually for most components and irrigation systems should be frost-protected.

These guidelines align with practices observed in cities like Vancouver and Seattle, which have developed manuals for monitoring the conditions of GI systems. The City of Vancouver utilizes data from GI monitoring to refine design and maintenance activities, adapting postconstruction designs based on monitoring results to improve performance (Spraakman et al., 2024). Similarly, City of Seattle (2021) has developed a manual featuring images of GI components with varying condition grades, allowing maintenance personnel to schedule and perform maintenance tasks.

These practices, along with the findings from analysing cold climate maintenance guidelines, form the foundation for the proposed checklist presented here. This checklist aims to assist inspectors in identifying the condition state of GR components. The checklist categorizes condition grades, taking inspiration from existing condition classifications used in urban drainage asset management, for GR components into four distinct levels: (1) Poor, (2) Fair, (3) Good, and (4) Excellent. Each level corresponds to specific actions that maintenance personnel should take, ranging from “replacement needed” for those rated as Poor to “routine maintenance” for those classified as Excellent. This qualitative method relies on visual inspections, requiring minimal time from operators to conduct periodic assessments. It is not limited to GRs and can be expanded to include other types of GI, such as swales. The outcomes of the visual inspections can then be used to determine if more precise investigations are necessary, such as incorporating quantitative measurements (e.g., infiltration tests) or analysing sensor data.

Results and discussion

Constructing a visual condition assessment guide

To create a visual guide for assessing GR condition grades, four GRs in the city of Trondheim were inspected, and photographs of their components were taken. In the next step, the authors attempted to match each photograph with the corresponding condition grade to compile Table 1. It should be noted that, whenever appropriate photographs were unavailable, figures from other official resources were included. For example, images from the website of the STEP initiative (LID SWM, 2022) are incorporated in the first row of Table 1. It should be emphasized that this initial guide establishes a starting point for a more extensive and detailed documentation process. The focus in the guideline is currently on visual cues that can be seen when observing the GR, and the condition of the GR itself. Effects of GR condition on the building it is installed on (e.g. internal water damages) is not of scope for this study, but the inspection guidelines could be complemented by technical guidelines suited for this purpose (Andenæs, 2021). The checklist should be continually updated as more GRs undergo regular inspections, including those in different climates. This iterative approach will help reduce uncertainties and improve the reliability of condition assessments. In the future, inspections will expand the dataset, encompass a wider range of conditions and strengthening the overall objectivity of the guide.

Inspection of green roofs in Trondheim, Norway

Four GRs at different locations within the city of Trondheim were inspected. Details on each of them can be found in Buøen (2024). The GRs in each case study were evaluated individually using the developed visual guide presented in Table 1. Table 2 is color-coded to reveal the condition grades of different components in the studied GRs in Trondheim.

The inspection revealed several issues related to design and maintenance of the visited GRs.

Table 1. Suggested visual guide to aid in the assessment of GR condition grades. The pictures in red frames are sourced from LID SWM (2022) contributors, and not from Trondheim (as examples of these conditions were not observed during any of the four inspections). Condition

Perimeter

Vegetation-free zone around outlets (Photo: Vegetal ID from LID SWM (2022)).

Vegetation-free zones along roof edges, lacking inspection paths in central roof area (Photo: Daniel Filippi from LID SWM (2022)).

Vegetation

Growing medium

Vegetation coverage is dense and uniform indicating growing medium with ideal drainage and nutrient content.

Texture is fairly consistent, and no major signs of erosion

Sedum not attached to growing medium, possibly due to inadequate properties.

medium completely eroded in this part of the roof.

Vegetation within the vegetationfree zone.

Vegetation damaged from foot traffic to the ladder

Sedum is thriving and looking healthy. Weeds present on large areas of the roof.

Areas of roof not covered in vegetation. Vegetation not attached to the substrate.

Growing

Protective layers

Filter layer runs well up on the edge.

Filter layer with insufficient overlap can be critical around roof penetrations

Filter layer with not enough overlap.

Filter layer not overlapping, exposing drainage layer.

Overflow outlets

Inspection chamber with cover, no flow obstruction.

Inspection chamber with cover, dead vegetation obstructing flow.

Inspection chamber without cover, trash and vegetation obstructing flow.

No inspection chamber, outlet clogged by vegetation.

Component Visual

indicators

Perimeter Vegetation free zone around roof penetrations

Inspection path

Vegetation Vegetation coverage

Invasive species present

Growing medium

Signes of bare soil

Signs of uplift

Protective layers Enough overlapping

Run up all edges

Outflow outlets Debris and trash in outlets

Debris and trash in gutters

Damage and corrosion on components

Irrigation system Protected against frost

Damage and corrosion

④ Excellent, ③ Good, ② Fair, ① Poor, ∅ Not applicable

Vegetation free zones were available only in GR2 and GR3, where invasive vegetation had grown inside them. Invasive species were present inside vegetation areas as well, with the problem increasing in shaded areas of the rooftops. These species could impact vegetation health and clog drainage layers of GRs. The growing medium and protective layers in GR1 and GR2 lacked sufficient overlap in some areas of the roof, exposing the roof structure to weather conditions. GR2’s location near fjord exposed it to extreme winds which had contributed to the uplift and separation of its layers, and wind erosion of soil particles. The windy conditions had also damaged the outlet structures on GR2, blowing the inspection chambers away. Uncovered outlets were often clogged by moss or vegetation accumulation, affecting the outflow rates from the roof. In comparison, outlets with chambers in place were in satisfactory conditions where moss accumulation was least observed. Irrigation systems were only available for GR1, while the other GRs relied solely on precipitation for watering the vegetation. The

Case studies

irrigation system was in good condition however, the water hose had been kept on the GR vegetation throughout the year, exposing it to freezing temperatures. While visual inspections can identify many surface-level defects, such as invasive species, bare soil, uplifted areas, and trash blocking the outlets, the method has limitations. Not all failures may be identified through visual inspection alone. For example, failure to improve runoff quality and reduce noise reduction requires more invasive techniques or specialized equipment to detect.

In the next step, an attempt was made to link the occurrence of defects in various components at different stages of the life cycle of GR (Table 3). As inferred from this table, the maintenance stage plays a significant role in keeping a GR in shape to deliver its designed purposes, and the majority of defects can occur during this stage. Accordingly, having a well-developed inspection procedure, along with a comprehensive maintenance program, is essential.

While practical and useful for identifying immediate issues, this approach lacks a quanti-

Table 2. Condition states observed in four case studies in Trondheim, Norway

Table 3. Visual indicators of potential green roof failure and possible stage of occurrence (and identification)

Component

Perimeter

Vegetation

Growing medium

Protective layers

Outflow outlets

Irrigation system

Visual indicators Stages*

Vegetation free zone around roof penetrations

Inspection path

Vegetation coverage

Invasive species present

Signs of bare soil

Signs of uplift

Enough overlapping

Run up all edges

Debris and trash in outlets

Debris and trash in gutters

Damage and corrosion on components

Protected against frost

Damage and corrosion

* D – Design stage, C – Construction stage, M – User/Maintenance stage

tative dimension. The grading system used in the checklist is inherently subjective; different inspectors may interpret the same condition differently. Incorporating more objective, measurable data–such as moisture levels and loadbearing calculations–could enhance the analysis and provide more precise insights into the condition of the GRs. Quantitative assessments would also help mitigate some of the subjectivity that comes with visual inspections. For instance, a well-documented method exists for counting vegetation coverage as a percentage within a 10x10 cm grid over a 1 m² area, which could provide a standardized metric to complement visual evaluations (Hanslin and Johannessen, 2016). A possible way forward towards quantification could be either the usage of camera footage to enable automatization of the condition assessment process, similar to the pipe inspection automation (e.g., Haurum and Moeslund, 2020), or the direct measurement of plant health using infrared cameras (e.g., Zhang and Zhang, 2022).

Conclusion

This study aimed to develop a visual inspection and condition assessment guide for GRs and to investigate how visual indicators of defects can be identified and addressed at various stages of the GR lifecycle. Several factors were suggested to be included in the checklist to promote thorough and consistent evaluations of the GR’s condition. These elements include maintaining vegetation-free zones around roof penetrations, providing inspection paths, ensuring adequate vegetation coverage, and monitoring for invasive species. Additionally, signs of bare soil and uplift, overlapping protective layers, debris and trash in outlets, and damage to components are indicators of GR deterioration that can be identified during visual inspections.

An additional objective was to develop a visual guide, using a repository of photographs, for evaluating condition grades of GR components alongside the inspection sheets to limit the impact of subjective opinions during inspection. The guideline is based on inspections performed on the four GRs in Trondheim and

should be updated as more GRs undergo inspections, including those in different climates. This iterative approach will help reduce uncertainties and improve the reliability and consistency of condition assessments.

Moreover, the study presented herein highlights the importance of considering issues and problems at various stages of the GR lifecycle, and the relation between design, construction and operational phase of GRs. For example, while blocked drainage systems can be identified and addressed during inspection and maintenance, design considerations should include factors such as sunlight exposure, inspection paths, wind preventive measures and adequate overlapping of protective layers, which may be traced back to the construction stage of the GR. Early identification of defects and potential failures can help prevent further deterioration or worsening of emerging issues.

Suggested further work includes developing a database that contains detailed condition states for each component and accessible information on available GRs and other GI installations to reduce the subjectivity of the proposed condition assessment guide. Establishing clear lines of communication with and between designated personnel responsible for the design, construction operation and maintenance of these systems is also suggested. These steps would greatly facilitate research, management, and expansion of GR initiatives, ultimately contributing to the achievement of the sustainability goals of the utility.

Acknowledgements

The authors would like to extend their sincerest gratitude to the janitors who aided in accessing the green infrastructures inspected.

References

Andenæs, Er. 2021. Risk Assessment of Blue-Green Roofs. Doctoral thesis, NTNU. https://ntnuopen.ntnu. no/ntnu-xmlui/handle/11250/2825004.

Bahrami, M., Roghani, B., Tscheikner-Gratl, F., & Rokstad, M. M. (2024). A deep dive into green infrastructure failures using fault tree analysis. Water Research, 257, 121676. https://doi.org/10.1016/j.watres.2024.121676

Berardi, U., GhaffarianHoseini, A., & GhaffarianHoseini, A. (2014). State-of-the-art analysis of the environmental benefits of green roofs. Applied energy, 115, 411-428. https://doi.org/10.1016/j.apenergy.2013.10.047

Buøen, L. H. (2024). Evaluating the Condition of Green Roofs: Development and Application of Inspection Checklist, Master’s thesis in Civil and Environmental Engineering, Norwegian University of Science and Technology (NTNU), Trondheim, Norway. https://ntnuopen.ntnu.no/ntnu-xmlui/bitstream/ handle/11250/3155891/no.ntnu%3ainspera%3a178460902 %3a47752436.pdf?sequence=1&isAllowed=y

City of Seattle (2021). Stormwater Manual. Department of Construction & Inspections, Seattle Public Utilities, Seattle, USA. https://www.seattle.gov/documents/ Departments/SDCI/Codes/StormwaterCode/2021SWFullManualFinalClean.pdf

Fioretti, R., Palla, A., Lanza, L.G., Principi, P., (2010). Green roof energy and water related performance in the Mediterranean climate. Building and Environment 45, 1890–1904. https://doi.org/10.1016/j.buildenv.2010.03.001

Francis, L. F. M., & Jensen, M. B. (2017). Benefits of green roofs: A systematic review of the evidence for three ecosystem services. Urban forestry & urban greening, 28, 167-176. https://doi.org/10.1016/j.ufug.2017.10.015

Haurum, J.B. & Moeslund, T.B. (2020). A Survey on Image-Based Automation of CCTV and SSET Sewer Inspections. Automation in Construction 111, 103061. https://doi.org/10.1016/j.autcon.2019.103061

Hanslin H. M. and Johannessen B. G. (2016). Oppfølging grønne tak fra Fremtidens byer (NIBIO Rapport No. 2/140/2016). Miljødirektoratet, Ås, Norway

Johannessen, B. G., Muthanna, T. M., & Braskerud, B. C. (2018). Detention and Retention Behavior of Four Extensive Green Roofs in Three Nordic Climate Zones [Number: 6 Publisher: Multidisciplinary Digital Publishing Institute]. Water, 10 (6), 671. https://doi.org/10.3390/w10060671

Kolokotsa, D., Santamouris, M., & Zerefos, S. C. (2013). Green and cool roofs’ urban heat island mitigation potential in European climates for office buildings under free floating conditions. Solar Energy, 95, 118-130. https://doi.org/10.1016/j.solener.2013.06.001

Kolsnes, T., Helland, M., Berge, M., 2024. Drift av naturbaserte løsninger, erfaringstall i Rogaland. COWI, Stavanger. URL: https://vannfakta.no/wp-content/ uploads/2024/10/Drift-av-naturbaserte-losningererfaringstall-i-Rogaland-kopi.pdf

LID SWM, (2022). Inspection and Maintenance: Green Roofs – LID SWM Planning and Design Guide. Retrieved March 1, 2024, from https://wiki.sustainabletechnologies. ca/wiki/Inspection_and_Maintenance:_Green_Roofs#Construction_Inspection_Tasks

Nguyen, C. N., Muttil, N., Tariq, M. A. U. R., & Ng, A. W. (2021). Quantifying the benefits and ecosystem services provided by green roofs—A review. Water, 14(1), 68. https://doi.org/10.3390/w14010068

Pauleit, S., Fryd, O., Backhaus, A., & Jensen, M. B. (2020). Green infrastructures to face climate change in an urbanizing world. Sustainable Built Environments, 207234. https://doi.org/10.1007/978-1-0716-0684-1_212

Penkova, I.F.G.-, Zimmerman, J.K., González, G., (2020). Green roofs in the tropics: design considerations and vegetation dynamics. Heliyon 6. https://doi.org/10.1016/j.heliyon.2020.e04712

Roghani, B., Bahrami, M., Tscheikner-Gratl, F., Cherqui, F., Muthanna, T.M., Rokstad, M.M. (2024). A comparative analysis of international guidelines for green infrastructure performance assessment. Blue-Green Systems 6, 133–152. https://doi.org/10.2166/bgs.2024.049

Silva, C. M., Flores-Colen, I., & Coelho, A. (2015). Green roofs in Mediterranean areas–Survey and maintenance planning. Building and Environment, 94, 131-143. https://doi.org/10.1016/j.buildenv.2015.07.029

Standard Norge, (2015a). Nursery stock - Sedum matsRequirements to quality, grading, packaging and marking, NS 4417:2015 Standard Norge.

URL: https://online.standard.no/en/ns-4417-2015

Standard Norge, (2015b). Grønne tak - Planlegging, prosjektering, utførelse, skjøtsel og drift - Ekstensive tak, NS 3840:2015 Standard Norge.

URL: https://online.standard.no/en/ns-3840-2015

Spraakman, S., Humes, C., & Lukes, R. (2024). Vancouver Green Infrastructure Performance Monitoring Report 2021-2023 City of Vancouver, Engineering Department, Green Infrastructure Implementation Branch. https://vancouver.ca/files/cov/green-infrastructureperformance-monitoring-report.pdf

United Nations (2019) World urbanization prospects: the 2018 revision. United Nations Department of Economic and Social Affairs/Population Division, New York. https://population.un.org/wup/assets/WUP2018-Report.pdf

Zhang, S. & Zhang, L. (2022). Using an IR camera to improve leaf area and temperature measurements: A new method for increasing the accuracy of photosynthesisrelated parameters. Agricultural and Forest Meteorology, 322 , 109005.

https://doi.org/10.1016/j.agrformet.2022.109005

Naturbaserte løsninger i nedbørfeltbasert forvaltning

i Norge: Hvilken kunnskap trengs?

Av Line Johanne Barkved, Caroline Gundersen Enge, Eva Skarbøvik, Idun Rognerud, Berit Junker-Köhler, Åsa Renman, Lars Kristian Selbekk, Anne-Grete Buseth Blankenberg

Line Johanne Barkved (M.Sc) er seniorforsker ved Norsk institutt for vannforskning (NIVA), seksjon vann og samfunn.

Caroline Gundersen Enge (M.Sc) er forsker ved Norsk institutt for vannforskning (NIVA), seksjon vann og samfunn.

Eva Skarbøvik (Ph.D) er seniorforsker ved NIBIO, divisjon for miljø og naturressurser, avdeling hydrologi og vannmiljø.

Idun Rognerud (M.Sc.) er tidligere forsker ved Norsk institutt for vannforskning (NIVA), seksjon vann og samfunn.

Berit Junker-Köhler (Ph.D) er forsker ved Norsk institutt for naturforskning (NINA), seksjon natur, areal og samfunn.

Åsa Renman (M. Sc) er vannkoordinator for Sabima, Norsk Friluftsliv, Norges Jeger- og Fiskerforbund, WWF Verdens naturfond, Den Norske Turistforening og Naturvernforbundet.

Lars Kristian Selbekk (M.Sc) er vannområdeleder i Haldenvassdraget vannområde.

Anne-Grete Buseth Blankenberg (M.Sc) er seniorforsker ved NIBIO, divisjon for miljø og naturressurser, avdeling hydrologi og vannmiljø.

Summary

Nature-based solutions in catchment-based management in Norway: What knowledge is needed? In Norway, national policy increasingly emphasizes the use of nature-based solutions (NBS) in spatial planning and climate adaptation. This also applies to water management, which, according to the EU Water Framework Directive, must be knowledge-based, holistic, and ecosystem-based. Motivated by the fact that various actors consistently stated the need for more knowledge to implement NBS, we investigated what this knowledge gap entails. During the period 2021-2025, workshops and interviews with stakeholders in the catchments of the Gausa and Halden Rivers, as well as with informants from local, regional and national authorities, provided insight into the types of know-

ledge required. The findings highlight demand for various kinds of expertise, such as legal and technical knowledge for implementing NBS, and knowledge about interdisciplinary collaboration to achieve holistic solutions. There is a need to generate new knowledge - such as understanding the effects of NBS under local climate conditions - while there is also a strong need to make existing knowledge more accessible and to share it across different types of actors and sectors.

Sammendrag

I Norge er det en nasjonal føring å benytte naturbaserte løsninger (NBL) i klimatilpasning og samfunnsplanlegging. Dette gjelder også i vannforvaltningen, som ifølge vannforskriften

skal være kunnskapsbasert, helhetlig og økosystembasert. Motivert av at ulike aktører gjennomgående oppgir at de trenger mer kunnskap for å ta i bruk NBL, har vi undersøkt hva dette kunnskapsbehovet består i. Arbeidsmøter og intervjuer med interessenter i nedbørfeltene til Gausa og Haldenvassdraget, og informanter fra lokal, regional og nasjonal forvaltning i perioden 2021-25, har gitt innsikt i hvilken type kunnskap som trengs. Resultatene viser at det etterspørres ulik fagkunnskap, eksempelvis både juridisk og teknisk kunnskap for gjennomføring av NBL, og kunnskap om tverrfaglig samarbeid for helhetlige løsninger. Funnene viser at det er behov for å utvikle ny kunnskap, for eksempel om effekter av NBL under lokale klimaforhold, samtidig som det er stort behov for å tilgjengeliggjøre og dele kunnskap som allerede finnes på tvers av ulike aktører og sektorer.

Introduksjon

Økt bruk av naturbaserte løsninger (NBL)1 blir i stadig større grad fremhevet som en sentral del av en helhetlig tilnærming til klimatilpasning og ivaretagelse av naturmangfold. Eksempler på dette er blant annet Statlige planretningslinjer for klima- og energi (SPR Klima, 2024)2 , Regjeringens plan for klimatilpasning (Meld. St. 26 (2022-2023)); Stortingsmeldingen om forebygging av flom og skred (Meld. St. 27 (2023–2024)); Norges handlingsplan for naturmangfold (Meld. St. 35 (2023-2024)) og Klimautvalget 2050 (NOU 2023). Det er et grunnleggende prinsipp i norsk miljøforvaltning at den skal være kunnskapsbasert, noe som understrekes blant annet i St.meld. nr. 42 (2000–2001) om biologisk mangfold og i Naturmangfoldloven (jf. § 8). Vi har fått økt kunnskap de siste 10–15 årene, men det er fortsatt kunnskapsmangler knyttet til naturbaserte løsninger (NBL)3 .

1 NBL omtales også som «NBS» i Norge fra den internasjonale forkortelsen for «nature-based solutions». I noen av sitatene fra våre funn brukes derfor NBS synonymt med NBL.

2 Denne erstatter Statlige planretningslinjer for klima- og energiplanlegging og klimatilpasning fra 2018.

3 Leder Vann 1-2024.

«Naturbaserte løsninger er tiltak for å beskytte, bevare og restaurere, og på en bærekraftig måte bruke og forvalte, naturlige eller modifiserte økosystemer på land, i ferskvann, langs kysten og i havet, som på en effektiv og tilpasset måte håndterer sosiale, økonomiske og miljømessige utfordringer og samtidig er til beste for menneskers livskvalitet, økosystemtjenester, økosystemenes motstandsdyktighet og naturmangfoldet»

Kilde: FNs miljøforsamling (UNEA, 2022).

Naturbaserte løsninger

NBL handler i hovedsak om å benytte seg av naturens egne funksjoner for å løse store samfunnsutfordringer, som for eksempel klimatilpasning, og samtidig ta vare på natur og mennesker (Sandin mfl., 2022).

Arbeidet med NBL er mange steder fortsatt i startgropen, og mye tyder på at slike løsninger ennå ikke velges i utstrakt grad (Sarabi mfl., 2022; Furuseth mfl., 2024). Årsakene til det er sammensatte, og studier har identifisert en rekke hindre og utfordringer for å ta i bruk NBL, med mangel på kunnskap som en gjennomgående barriere i alle faser (Martin mfl., 2024; Sandin mfl., 2022; Enge mfl., 2024; Barkved mfl., 2024a; Barkved mfl., 2024b). Kunnskapsbehovene spenner bredt, fra behov for teknisk kunnskap i den praktiske gjennomføringen, til kunnskap om hvilke goder NBL kan bidra med (Solheim mfl., 2021; Viti mfl., 2022). Tidligere utredninger om hva som skal til for at NBL tas i bruk i Norge har avdekket at flere veiledere ikke er nok, det trengs støtte gjennom kunnskapsheving, dokumentasjon på at NBL lønner seg og bedre rutiner for tverrfaglig samarbeid og forvaltning (Furuseth mfl., 2024, Barkved mfl., 2024b; Asplan Viak, 2021).

Kabisch mfl. (2016) og Grace mfl. (2021) peker på at det er et behov for mer kunnskap om hvordan tilpasse NBL til lokale forhold, hvordan sikre langsiktig finansiering og innlemme NBL i eksisterende politiske og institusjonelle rammer, samt kunnskap om hvordan NBL faktisk påvirker økosystemtjenester og samfunnsutvikling. Studier om NBL har i stor grad omhandlet

urbane strøk, mens NBL i rurale områder har blitt viet mindre oppmerksomhet (Solheim mfl., 2021; Lupp mfl., 2021). Schausson mfl. (2020) fant i sin litteraturgjennomgang at NBL ofte viste seg å være like effektive eller mer effektive enn konvensjonelle løsninger for klimatilpasning, men at det fortsatt er mangler i kunnskapsgrunnlaget. Det gjelder særlig med hensyn til effekten på andre faktorer enn klima, som artsmangfold, rekreasjonsverdi og andre goder. Det er også behov for mer kunnskap om hvordan NBL kan planlegges og iverksettes på landskapsnivå (Albert, 2021). Mabon mfl. (2022) påpeker at ulike aktørers kunnskap spiller en viktig rolle i utviklingen og implementeringen av NBL. Til tross for at behovet for økt kunnskap knyttet til NBL er anerkjent, er det ofte uklart nøyaktig hvilken kunnskap som trengs i ulike sammenhenger, og om problemet er at kunnskapen ikke finnes, eller om den ikke er tilgjengelig og tilrettelagt for de som trenger den.

Kunnskapsbasert og nedbørfeltbasert vannforvaltning

Vannforskriften fra 2007 fastlegger et mål om at vannforvaltningen skal være kunnskapsbasert, helhetlig og økosystembasert. Vannforvaltningen skal videre være nedbørfeltorientert, på tvers av geografiske og administrative grenser og arbeidet skal være tverrfaglig (VF, kap. 4)4. Dette innebærer i praktisk at vannforvaltningen også i stor grad er arealplanlegging og -forvaltning innen nedbørfeltene (se figur 1).

Klimaendringer, gjennom endringer i nedbør og temperatur, påvirker både de fysiske forholdene i nedbørfeltene og utsetter mennesker og infrastruktur for økt risiko for blant annet oversvømmelser, flom og skred. Formålet til Statligplanretningslinjer for klima og energi (SPR Klima, 2024), og forgjengeren fra 2018, er blant annet å sikre at klimatilpasning hensyntas i planlegging etter plan- og bygningsloven. Dette er derfor også gjeldende retningslinjer for klimatilpasning i arbeidet med regionale vann-

4 Vannforskriften: https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2006-12-15-1446

Naturbaserte løsninger (NBL)

Arealplanlegging

Klimatilpasning

Vannforvaltning

Kunnskapsbasert forvaltning

Figur 1. Naturbaserte løsninger (NBL) i nedbørfeltbasert forvaltning relaterer seg til flere områder.

forvaltningsplaner.5 De regionale vannforvaltningsplanene skal være helhetlige og det er ønskelig å finne fram til flerformålstiltak som både bidrar til forbedret naturmiljø, redusert forurensing, flomdemping og klimatilpasning. SPR Klima peker på at naturbaserte løsninger (NBL) bør vurderes og velges der man kan. Velges de bort skal man begrunne hvorfor (SPR Klima, 2024).

Klimatilpasning og utfordringer med tap av naturmangfold henger sammen og må forvaltes i sammenheng. Premisset er at bærekraftig bruk av landarealer, vern og restaurering av økosystemer kan dempe effekter av klimaendringer, og samtidig styrke biodiversitet og levere økosystemtjenester. Naturbaserte løsninger, som f.eks. å ivareta og anlegge kantvegetasjon i jordbrukslandskap eller restaurering av flomsletter, kan ha betydning gjennom å beskytte, styrke og gjenopprette naturens evne til å håndtere endringer i klima (Blankenberg og Skarbøvik, 2020; Skarbøvik mfl., 2018; Pulg mfl., 2023) og dermed også hvordan disse påvirker oss mennesker. NBL skal ivareta både miljømessige, sosiale og økonomiske behov gjennom å ta i bruk naturens egne prosesser og i så måte være flerfunksjonelle ved å bidra med flere goder. Det

5 https://www.vannportalen.no/regelverk-og-foringer/statlige-retningslinjer-og-forventninger/ vann-i-statlige-planretningslinjer-for-klima--ogenergiplanlegging-og-klimatilpasning-2018/

vil si at man på samme areal gjennom NBL kan løse flere utfordringer (jf. figur 1). Samtidig kan NBL, som f.eks. vern av naturområder, konkurrere med andre arealformål som utbygging eller matproduksjon. Flerfunksjonelle løsninger som NBL for klimatilpasning krever tverrfaglige tilnærminger, hvor flere sentrale kunnskapsområder virker sammen. Dette kan også føre til komplekse beslutningsprosesser, og blant andre Klimautvalget 20506 har pekt på kommunenes behov for bedre verktøy og kunnskapsgrunnlag for å kunne håndtere klimatilpasning på lokalt nivå.

Perspektiver på kunnskap

Ved å nyansere ulike aktørers kunnskapsbehov, kan vi bedre forstå hva som må til av handlingsrettet kunnskap, altså kunnskap som kan bidra til at NBL tas i bruk. Ifølge Wennes og Irgens (2011) vil hvilket kunnskapsperspektiv man har, påvirke hvor man søker etter kunnskap og hvordan det legges til rette for kunnskapsutvikling og -deling. Baets (2006) fremhever at kunnskap også må representere handling og utvikling - hvis ikke er det kun informasjon. Baets understreker også viktigheten av kontinuerlig læring for å kunne navigere komplekse utfordringer.

I kunnskapsteorien skiller man gjerne mellom to hovedperspektiver: at kunnskap er noe man har (strukturell kunnskap), eller at kunnskap er noe man gjør (prosessuell kunnskap) (Newell mfl., 2009; Irgens, 2007). Det strukturelle perspektivet anser kunnskap som noe objektivt og konkret som kan måles og identifiseres. Det prosessuelle perspektivet ser, på den andre siden, kunnskap som en dynamisk, kontinuerlig prosess snarere enn en statisk ressurs. Her anses kunnskap som noe som skapes og utvikles i samspill mellom mennesker eller organisasjoner, gjennom relasjoner, praksis og handling (Irgens, 2007). Videre kan kunnskap både ha en taus og en eksplisitt dimensjon (Nonaka og Takeuchi, 1995). Disse dimensjonene forutsetter ulike måter å dele og lære på.

6 https://klimautvalget2050.no/

Eksplisitt kunnskap er uttrykt gjennom ord og tall, skrevet ned i manualer, databaser og rapporter, standarder og tekniske spesifikasjoner. Det gjør den enklere å formalisere, dele og arkivere, noe som gjør den mer tilknyttet det strukturelle perspektivet. Taus kunnskap (tacit knowledge) består av ferdigheter opparbeidet gjennom personlige erfaringer og er ofte knyttet til en spesifikk kontekst. Den ligger ofte implisitt i handlinger eller beslutninger, noe som gjør den vanskeligere å overføre og formalisere (Nonaka og Takeuchi, 1995). Den passer særlig inn i det prosessuelle perspektivet på kunnskap, da den ofte skapes og deles gjennom praksis og samspill i sosiale arenaer. Samtidig vil ulike former for kunnskap ofte virke sammen og ikke alltid kunne skilles tydelig i praksis. Å være bevisst på disse perspektivene er likevel nyttig, særlig når målet er å utvikle og tilrettelegge for handlingsrettet kunnskap som kan bidra til at NBL tas i bruk i den nedbørfeltbaserte forvaltningen.

Artikkelens formål er å utdype hvilke typer kunnskap som trengs for planlegging og gjennomføring av naturbaserte løsninger (NBL) i forvaltningen av norske nedbørfelt. I artikkelen undersøker vi derfor: Hvilke typer kunnskap trenger ulike aktører, som vannforvaltere, kommuner, statsforvaltere og andre, innen nedbørfeltbasert forvaltning for å kunne ta i bruk NBL?

Materiale og metode

Vi gir her en oversikt over metodene som ble brukt til å samle data og identifisere kunnskapsbehov. Med kunnskapsbehov mener vi det aktørene selv opplever som kunnskapsmangler, eller noe det er behov for økt kunnskap om.

Datagrunnlag og avgrensninger

I artikkelen analyserer vi empiriske data innsamlet i perioden 2021-25 i forsknings- og samarbeidsprosjektet SABICAS7 om naturbaserte løsninger langs vassdrag i nedbørfelt under press fra blant annet landbruk. Dette betyr at innsikten er overveiende fra aktører innen nedbørfeltforvaltning. SABICAS jobber særlig med

7 www.sabicas.no

Tabell 1. Oversikt over empiriske data benyttet i studien og innsamlet i løpet av SABICAS-prosjektet, 2021-25.

Aktivitet

Deltakere

SABICAS nasjonalt arbeidsverksted 19-20.5.2022, Oslo 38 deltakere. Flertallet fra regional og lokal forvaltning på Østlandet innen vassdragsforvaltning, skog- og jordbruk og arealplanlegging.

Arbeidsverksted på nasjonal vannområdesamling 15.9.2022, Fredrikstad

Brukerhistorier (8) for NBL verktøykasse

Under nasjonal vannområdesamling 2022 og via nettskjema sabicas.no/brukerhistorier

Markvandringer i Haldenvassdraget

Sommer 2022

Ca. 60 deltakere. Flest fra regional og lokal vannforvaltning fra hele landet, samt interesse/frivillige organisasjoner.

61 registrerte brukerhistorier

8.6.2022, Aurskog-Høland: 25 deltakere

13.6.2022, Aremark: 22 deltakere

15.6.2022, Marker: 28 deltakere

Hovedsakelig grunneiere og bønder

Nettverkstreff om Gausavassdraget 7.2.2022, Jørstadmoen 20 deltakere fra frivillige organisasjoner, lokale og regionale forvaltere

Arbeidsverksteder om Gausavassdraget og Haldenvassdraget 2021 og 2023

Befaringer og arbeidsmøter, Kjelle-engene våtmarksområde, Haldenvassdraget, 2022-25

SABICAS Referansegruppemøter i Gausa og -Haldenvassdraget, 2022

Intervjuer med aktører i Akershus og Østfold. Desember 2023 - juni 2024, online

Fagdag om bekkekanter Østfold, 20.5.2025

Arbeidsmøter om arealbruk og muligheter for NBL:

16.11.2021 (Haldenvassdraget, Ørje): 17 deltakere

24.11.2021 (Gausa, Lillehammer): 16 deltakere

Arbeidsmøter om skog og myr:

28.4.2023 (Haldenvassdraget, Ørje): 17 deltakere

12.6.2023 (Gausa, Lillehammer):15 deltakere

Deltakere fra forvaltning og interesse/frivillige organisasjoner. I tillegg var det forsknings- og prosjektpartnere fra SABICAS.

Prosjekt- og ressursgruppe med en fast mindre arbeidsgruppe og eksterne medlemmer fra ulike fagmiljøer. Flere møter i perioden.

29.3.2022 og 17.3.2022: Haldenvassdraget (landbruksgruppa)

3.5.2022: Gausa. 28.11.2022 (digitalt): Kombinert Gausa og Haldenvassdraget. Deltakere fra forvaltning og interesseorganisasjoner.

12 dybdeintervjuer (regional vannforvalter, lokal vannforvalter, statsforvalter, kommunale forvaltere og saksbehandlere, konsulenter)

29 deltakere fra landbruksrådgiving, bondelag, forskning og nasjonal og regional forvaltning.

to nedbørfelt: Haldenvassdraget i Østfold/ Akershus og Gausa i Innlandet. Utover forvaltningen har prosjektet også involvert ulike interessenter i nedbørfeltene, som grunneiere og interesseorganisasjoner fra landbruk, miljø- og friluftslivssektoren og næringslivet. Det er også gjort intervjuer og samlinger med aktører fra andre deler av landet. Prosjektet bygger på involvering av interessenter og samproduksjon av kunnskap ved at forskere, forvaltning og aktører fra sivilsamfunn og næringsinteresser sammen undersøker ulike problemstillinger knyttet til naturbaserte løsninger.

Metodene som er brukt for denne studien inkluderer arbeidsverksteder og møter, mark-

vandringer og intervjuer (se tabell 1). Dataene består i hovedsak av notater og dokumentasjon fra gruppediskusjoner, deltakende observasjon, samt spørreskjemaer og semistrukturerte intervjuer. Vi har også benyttet ulike digitale verktøy både som del av arbeidsverkstedene og i for- og etterkant av disse, blant annet for å samle inn «brukerhistorier»8for en digital verktøykasse for NBL.

8 Brukerhistorier er korte, enkle beskrivelser i et forhåndsdefinert format om ønskede funksjoner til et program eller en tjeneste (i denne sammenhengen en digital verktøykasse for NBL). sabicas.no/brukerhistorier

Analyse og kategorisering av kunnskapsbehov

Vi analyserte datamaterialet ved å ta utgangspunkt i kategoriene brukt av Kabisch mfl. (2016) om blant annet kunnskapsbehov knyttet til NBL. Vi gjorde noen mindre tilpasninger i kategoriene og grupperte resultatene under følgende kategorier (figur 2):

• Planlegging og design av NBL

• Praktisk utførelse og oppfølging av NBL

• Nytte og effekter av NBL

• Samfunnsrelasjoner og kommunikasjon knyttet til NBL

Disse kategoriene reflekterer viktige komponenter av NBL-prosjekter. De er ikke gjensidig utelukkende, det vil som et eksempel være sentralt med kunnskap om nytte og effekter i planlegging og design av NBL. I analysen var vi også åpne for eventuelle kunnskapsbehov som ikke passet inn i noen av kategoriene.

Vi analyserte deretter materialet i lys av kunnskapsperspektivene presentert tidligere og hva som utgjør handlingsrettet kunnskap for at NBL tas i bruk i nedbørfeltforvaltningen. Vi så også på hvorfor kunnskapsbehovene finnes. Er

det mangel på eksisterende kunnskap, utilgjengelighet eller behov for videreutvikling? Og for hvem gjelder dette?

Bakgrunn: «Hva trenger du for å gjennomføre naturbaserte løsninger?»

Å gå fra intensjoner til praktisk gjennomføring og ferdigstilte NBL-prosjekter er fortsatt utfordrende, ifølge flere av aktørene. En kommunal naturforvalter uttrykte det slik: «Vi sier at vi vil ha naturbaserte løsninger (…) og så viser det seg at det er vanskelig å få til».

På to ulike samlinger ga til sammen 74 respondenter som hovedsakelig jobber innen lokal og regional vannforvaltning åpne svar på hva de trenger for å gjennomføre NBL. Vi kodet deretter disse svarene i bredere kategorier. Ulike former for økonomisk støtte (finansiering) er samlekategorien som ble nevnt av flest deltakere, fulgt av kunnskap (figur 3). Generell «kunnskap» ble nevnt ordrett hele 43 ganger, mens de andre kategoriene består av ulike begreper knyttet til samme tema. Figuren viser at mange av de andre svarene også er relatert til behov for handlingsrettet kunnskap og kunnskapsdeling (som kartlegging, eksempler, erfaring, veiledning og verktøy).

Resultater

Samfunnsrelasjoner og kommunikasjon

Nytte og effekter av NBL knyttet til NBL

Planlegging og design av NBL

Praktisk utførelse og oppfølging av NBL

Figur 2. Kunnskapsbehov for å ta i bruk NBL kan kategoriseres i fire ulike komponenter. Tilpasset fra Kabisch mfl. (2016).

I de neste avsnittene beskriver vi funn innenfor hver kategori av kunnskapsbehov og oppsummerer de viktigste behovene med eksempler i tabell 2-5.

Planlegging og design av naturbaserte løsninger

Planlegging og design av NBL krever bred og tilgjengelig kunnskap – både om selve løsningene, hvor og hvordan de kan brukes, og hvilke juridiske og praktiske rammer som gjelder (tabell 2).

Bevissthet og kunnskap om hva NBL er, er grunnleggende for å kunne ta dem i bruk. Selv om bevisstheten har økt, ble det påpekt at det fortsatt ikke er god nok kunnskap blant forvaltere og rådgivere om hvilke NBL som finnes, eller hvor og når de kan brukes. Det ble også påpekt at det er store forskjeller mellom kom-

Hva trenger du for å ta i bruk naturbaserte løsninger?

Finansiering

Kunnskap

Veiledning, opplæring

Engasjement, forankring

Juridiske virkemidler

Eksempler

Samarbeid, medvirkning

Informasjon, kartlegging

Verktøy

Kompetanse, erfaring

Tid Annet

Tillatelse

Kost-nytteberegninger

Antall stemmer

Nasjonal SABICAS-workshop (n = 30) Nasjonal vannområdesamling (n = 44)

Figur 3. Svar på spørsmålet «Hva trenger du for å ta i bruk naturbaserte løsninger?», gitt via Mentimeter under det nasjonale arbeidsverkstedet i SABICAS-prosjektet 19.5.2022 (venstre) n = 30, og under et SABICAS-verksted i forbindelse med den nasjonale vannområdesamlingen 15.9.2022 (høyre), n = 44. Hver deltaker kunne gi flere svar.

Tabell 2. Spesifisering av kunnskapsbehov identifisert innen planlegging og design av NBL.

Kunnskapsbehov For hvilke aktører Eksempler fra datamaterialet

Hva er NBL og hvilke NBL finnes for ulike utfordringer Forvaltning, planleggere, rådgivere

«Som en rådgiver i vannforvaltningen ønsker jeg en NBS-eksempelsamling for å få bedre oversikt over hvilke muligheter som finnes og lettere kunne utarbeide planer for (restaurering)/bevaring i vassdrag»

Lokal tilpasning av NBL Forvaltning, planleggere «tiltakseksempler som er relevant for Vestlandet» «Som en vannområdekoordinator ønsker jeg å få tilgang til eksempler / faktaark på naturbaserte løsninger som er relevante for akkurat den typen vassdragsnatur vi har i mitt område»

Bestillerkompetanse

Forvaltning, planleggere

Kunnskap om søknadsprosesser Prosjektledere, ansvarlig søker

Kartlegging av utfordringer og naturtyper

Tydeliggjøring og oversikt over gjeldende lover og regler, samt hvem som har myndighet

Regionale forvaltere, vannområde-ledere

Bønder og grunneiere

Forvaltere, Tiltakshavere/ gjennomfører

«Mye handler om kunnskap – vi kan alle bli flinkere til å dele kunnskap. Også det med bestillerkompetanse er viktig på alle plan»

«Som en vannområdekoordinator ønsker jeg en ”oppskrift” eller veiledning på hvordan sette i gang prosesser for å få i gang restaureringsprosjekt» «en oversikt over hvor søknader skal sendes og hvordan man skal søke»

«få oversikt over mulige flomsletter for å kunne gjenopprette flomsletter»

«Som en vannområdekoordinator ønsker jeg oversikt (over) våtmarksområder / verdier / myr / kvalitet og status på disse for å prioritere tiltak»

«Som en naturforvalter ønsker jeg veiledning i hvilke lovverk / krav som knyttes til restaureringstiltak i bekker / elv»

(Hva er det viktigste som må til for å få til NBS i ditt arbeid?)

«Avklaring på hvordan man må gå frem/ saksbehandling og myndigheter»

muner, og at det derfor handler like mye om mangel på kunnskapsdeling og formidling. Vi har også observert at forvaltere og rådgivere gjerne ønsker løsninger som de vet vil ha effekt «her og nå», mens NBL ofte oppfattes mer som forebyggende og langsiktige løsninger. Dette kan også skyldes manglende kunnskap om ulike typer NBL. Mange etterlyser bedre veiledning og eksempelsamlinger for å se – og kunne vise – hvilke typer løsninger som finnes for ulike utfordringer, klimatiske forhold og hvordan andre har gjort det. Kurs og formidling for offentlig forvaltning ble også ofte nevnt i denne sammenhengen.

I planleggingsfasen trengs også kunnskap om behovet for NBL og egnet plassering av løsningen. For eksempel ved restaurering av myr, trengs kunnskap om hvor man finner forringede myrer, slik at man kan planlegge og prioritere disse. Ulike typer kart og oversikter over naturforhold, vannføring, rør, tidligere inngrep og naturverdier etterlyses ofte av de ulike aktørene i nedbørfeltene. Ifølge informantene varierer det hvor langt kommunene har kommet i ulike typer kartlegginger. Lokal kunnskap er viktig for NBL, for eksempel kan historisk kunnskap om hvor elveløp har gått tidligere eller stedegne arter i området, ha betydning i restaureringsprosjekter.

Bestillerkompetanse er avgjørende i planleggingsfasen, og flere peker på behovet for å styrke denne. Hvis forvaltningen har lite kunnskap om hvordan de naturbaserte løsningene fungerer i praksis og hva man må etterspørre av kunnskapsgrunnlag, kompetanse og ressurser, kan det påvirke kvaliteten på gjennomføringen av prosjektet. Det kan påvirke kostnader underveis og også eventuelt gi økt behov for vedlikehold i etterkant. Bestillerkompetanse omfatter også kunnskap om hva som bør gjøres av forarbeid i det gitte tiltaksprosjektet, som for eksempel kartlegging i forkant av selve gjennomføringen, for å kunne følge utviklingen og vurdere effektene på biomangfold, som er en viktig del av NBL.

Noen informanter understreket også at kunnskapsmangler ikke må føre til mangel på

handling, slik denne forvalteren uttrykker det: «Vil særlig nevne kunnskapsmangel i alle ledd, ikke bare utførelse og forskning, men alle ledd. Likevel samtidig viktig å påpeke at vi har nok kunnskap til å kunne handle. Typisk forskere at man vil ha mer kunnskap, men på samme måte som med klimaet, vet vi nok til å gjøre noe allerede».

Forståelse av tillatelser og lovverk ble nevnt av flere, som sa at søknadsprosesser og regelverk kan fremstå tidkrevende og komplisert å forstå. Kunnskap om «hva som er lov og ikke» trekkes ofte frem når private grunneiere skal gjennomføre tiltak, som skjøtsel i kantsoner. Flere mente at selve lovverket må tydeliggjøres og forenkles, og særlig ble regelverket for kantsoner langs vassdrag fremhevet som uklart. Veiledere for kantsoner fra blant andre NVE og NIBIO9 finnes, men likevel fremhevet flere behovet for tydelig og enkel oversikt over hvilke retningslinjer som gjelder og hva som må prioriteres. Også forvaltningen må forholde seg til regler og søknadsprosesser på ulike nivåer, og behov for «kunnskap om regelverk» og oversikt over «hvem som har myndighet» ble nevnt av flere forvaltere. De etterspør både oversikt over gjeldende regelverk og hvor og hvordan man søker om nødvendige tillatelser for ulike typer NBL. Det ble også bemerket at det oppleves som motstridende at det er mulig å ekspropriere for veibygging og lignende, men ikke for naturbaserte løsninger eller tiltak for å ta vare på natur.

Praktisk utførelse og oppfølging av naturbaserte løsninger

En viktig del av kunnskapsbasert nedbørfeltforvaltning er å gjennomføre nødvendige miljøog klimatilpasningstiltak. Mens det i planleggingsfasen blant annet handler om hvorvidt NBL velges som tiltak, er det i den praktiske gjennomføringen viktig å sikre hensiktsmessig og effektiv utførelse slik at den naturbaserte

9 NIBIOs Tiltaksveileder: https://www.nibio.no/tiltak

NVEs veiledning for kantsoner:: https://veiledere.nve.no/ skjotsel-av-kantvegetasjon-langs-vassdrag/

Tabell 3. Spesifisering av kunnskapsbehov identifisert innen praktisk utførelse av NBL Kunnskapsbehov For hvilke aktører Eksempler fra datamaterialet

Tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag for gjennomføring av NBL-en

Forståelse av økologisk kunnskap og egenskaper ved NBL

Erfaringsbasert kunnskap fra praktisk utprøving

Erfaringsdeling og læring av andre

Kunnskap om oppfølging av tiltak

Ansvarlig søker for tiltak, tiltakshaver og vannområdeledere

Saksbehandlere og entreprenører

Forvaltere, prosjektledere, tiltakshaver og entreprenør

Saksbehandlere, entreprenører og tiltakshavere

Grunneier, tiltakshavere og prosjektleder

løsningen får tiltenkt effekt og bidrar til å løse det aktuelle problemet.

Forståelse for formålet med den naturbaserte løsningen, og for konkrete måter å gjøre tiltaket på (som f.eks. ikke lage snorrette bekkekanter, men gjøre bekken mer naturlik og gjerne meandrerende), er noen ganger mangefull forståelse blant de som skal utføre tiltaket i felt.

Flere som har vært oppdragsgiver eller tiltakshaver i prosjekter oppgav at utførselen i felt ofte ikke er i tråd med NBL eller at det må gjøres korrigeringer for å rette opp feil. Entreprenører og utførende som jobber konkret i etterkant med gjennomføring av NBL i felt, er aktører som må tilpasse arbeidsmetodene sine til både design og utførelse som i større grad samspiller med levende økosystemer og natur.

Flere nevnte viktigheten av tverrfaglighet, inkludert å få med økologisk kunnskap i kunnskapsgrunnlaget og i den praktiske gjennomføringen av NBL. Der NBL oppleves vanskelig å få til eller er lite aktuelt, kan hybride løsninger være relevant, men det ble også sagt av flere at det ofte tenkes enten grønt eller grått, for eksempel enten treplanting eller steinsetting - at man går «fra en ekstrem til den andre». En regional forvalter mente at denne måten å tenke på er «et

«Som kommunal miljøansatt ønsker jeg å vite at fagbiologiske vurderinger er gjennomført»

«Som vannområdekoordinator ønsker jeg et verktøy for å velge ut strekninger der etablering / forbedring av kantsoner vil ha best effekt, med konkrete råd om hvilke vekster, skjøtsel osv.»

«Verktøykasse som viser entreprenører hva som er formålet med ulike tiltak»

«Som en rådgiver i kommune ønsker jeg et opplegg/ kunnskapsformidling mht. til prosjektledelse, fallgruver og viktige milepæler i restaureringsprosjekt for å lære av andre og unngå ”feil” bruk og etablering av NBS»

«Erfaring og erfaringsutveksling er viktig, i alle ledd fra plan- til saksbehandlere og entreprenører»

«Eksempler som har fungert andre plasser for å kunne unngå dårlige løsninger i fremtiden»

«Hvilke vekster som fungerer best og skjøtsel»

kunnskapshull både hos forvaltning og rådgivning» og at alternativene og mangfoldet av muligheter ikke tas i bruk.

Det er fortsatt relativt få større NBL-prosjekter som er gjennomført, og flere sa at de ønsker konkrete eksempler og piloter å lære fra og erfaringsutveksling med de som har gjennomført tiltak. Det er ønske om eksempler som gir mening for norske forhold og norsk klima og ikke bare fra større byer men også for mindre steder og i landbruksområder. Det er store forskjeller mellom vannområdene i hvor mye og hva slags erfaring man har med NBL. Å legge til rette for gjennomføring av NBL, handler også om å få omsatt teoretisk og vitenskapelig kunnskap i praksis, samt å samle inn, lære av og bygge videre på erfaringene som gjøres. En lokal vannforvalter oppsummerte det slik:

«Vi ser at mye av teorien allerede er på plass eller kan hentes utenfra. Men vi mangler erfaringsbiten – hente gode erfaringer fra caser, lage eksempelsamlinger. Trenger å samle kunnskapen om hvordan iverksette og gjennomføre NBL. Det handler om å samle og dele erfaringer i alle ledd, for å sikre at ikke bare arealplanlegging, men også ‘de som sitter i gravemaskina’ vet hva de gjør.»

Behov for kunnskap om oppfølging av de

naturbaserte løsningene etter at de er utført/ anlagt ble også nevnt, og er noe som også understrekes i forskningen; Hvordan best følge opp utviklingen av tiltaket over tid og undersøke om det har ønsket effekt, inkludert hva som bør måles og hvor ofte. Dette er viktig også som en del av den erfaringsdelingen som flere etterspør, og å lære av hverandre for kunnskapsbasert forvaltning. Det handler også om hvordan sette av ressurser til og å ta inn vurderinger av drift og vedlikehold allerede i planlegging og design av løsningen.

Nytte og effekter av naturbaserte løsninger

Behovet for kunnskap om nytte og effekt av NBL ble tydelig i både intervjuer og arbeidsveksteder, det handler om både forståelse for NBL, hvordan argumentere for NBL og konkrete stedegne hensyn, tilpasninger og effekter (tabell 4).

Behov for kunnskap om fordeler og ulemper av NBL henger tett sammen med planlegging av NBL. Flere ønsker konkrete argumenter for at oppdragsgivere skal velge NBL når det er hensiktsmessig. Gjennom arbeidsverkstedene kom det fram at kunnskap om nytte og effekter kan bidra til å sikre politisk vilje og støtte til å gjennomføre tiltak. Kunnskap om effekter kan også motivere gårdbrukere og andre private grunneiere. Det ble eksempelvis under en av

markvandringene etterspurt «dokumentasjon om renseeffekt av fangdammer, og hva god restaurering tilsvarer». Flere uttrykte også bekymring for uønskede effekter og ønsker garantier om at NBL-tiltaket ikke skal føre til at man skaper andre problemer eller får mer vedlikeholdsbehov. Et eksempel som ble nevnt var hvis trerøtter tetter drenering og skaper «plunder og heft».

I intervjuene kom det fram at det også er behov for kunnskap om detaljberegning av effekter av NBL for å kunne vurdere disse opp mot andre typer tiltak. For NBL som sikringstiltak mot flom og skred, var f.eks. en utfordring som ble nevnt at effekten av «harde» løsninger kan være enklere å beregne enn av NBL. Eier av tiltaket står ansvarlig for at tiltaket er forsvarlig, at det skal kunne håndtere flom av en viss størrelse. Det ble sagt at dette kan være lettere å beregne for betongkonstruksjoner enn for en skog langs elvekanten.

Det ble pekt på at det er viktig at både klimatiske og andre lokale forhold tas med i vurderingene. Det kom opp flere ganger at det mangler kunnskap om effekter av NBL tilpasset lokalt klima, noe som kan føre til oppfatninger om at NBL er noe man kun bruker i byer eller på Østlandet. Det etterspørres tilpasset veiledning og konkrete eksempler relevant for ulike typer geografi og klima. Det ble det også trukket frem

Tabell 4. Spesifisering av kunnskapsbehov identifisert innen nytte og effekt av NBL.

Kunnskapsbehov For hvilke aktører Eksempler fra datamaterialet

Oversikt over generelle fordeler og ulemper av NBL

Detaljberegning av effekter av NBL

Klimatiske og stedegne forskjeller og tilpasninger av NBL

Verdsetting og lønnsomhet av NBL

Konsulenter, rådgivere «Som en rådgiver i konsulentbransjen ønsker jeg en faktabasert oversikt over økonomiske, samfunnsmessige/ sosiale og miljømessige effekter av ulike NBS for å kunne vise kundene hvorfor de skal velge NBS, og til hvilke formål»

Konsulenter, rådgivere, forvalter

Forskning og forvaltning

Prosjekteiere, konsulenter, rådgivere, beslutningstakere, forvaltere

«Som en bruker ønsker jeg et modelleringsverktøy som konsulenter vil bruke, der en ser effekten av et tiltak»

«Potensiale for tiltak – og hvor stor er effekten?»

«Det er store forskjeller og man må ta hensyn til alle områder i Norge, ikke bare ‘østlandstiltak’»

«Økonomi – hvordan regner vi lønnsomhet og hvor lang tid er det snakk om, f.eks. neste valgperiode eller lengre fram i tid? Hvordan regne med også andre verdier?»

«Ønsker en oversikt over kostnad/innsats ved ulike typer naturbaserte løsninger kunne sammenligne driftskostnadene mot tradisjonelle løsninger (rør, kummer mv.)»

i flere i intervjuene at det er behov for kunnskap om effekter av NBL i fremtidens klima.

For å sammenlikne NBL med andre mer konvensjonelle eller «grå» løsninger, etterspørres også samfunnsøkonomiske analyser, som kost-nytteberegninger og verdsetting av økosystemtjenester. Det ble for eksempel sagt at: «samfunnsøkonomene innrømmer at det er veldig stor usikkerhet. Vi må ha gode regnestykker for hvor lønnsomt det vil være å restaurere eller la være å ødelegge. Vi må ikke bare vite hva det vil koste generelt, men vite mer om hva det betyr for oss ‘i vårt dalføre’. Troverdige regnestykker vil bety mye».

Her kommer også kunnskap og kompetanse knyttet til det å håndtere eventuelle målkonflikter inn, som for eksempel økt matproduksjon i motsetning til brede buffersoner i jordbruket. Her fremhevet flere at det ikke alltid handler om mangel på kunnskap, men at man må gjøre noen avveininger og ta informerte valg. Spørsmål knyttet til betalingsvillighet og verdsetting av

økosystemtjenester ble ikke eksplisitt tatt opp av informantene i denne sammenheng, men kan være relevante å ta opp relatert til samfunnsøkonomiske analyser og målkonflikter.

Samfunnsrelasjoner og kommunikasjon knyttet til naturbaserte løsninger Flere etterspør kunnskap som kan styrke samarbeid, forankring og formidling knyttet til NBL. Det ble trukke frem at på mange områder finnes allerede mye kunnskap, men den må formidles, tilpasses og deles i større grad (tabell 5).

Tverrfaglig forståelse og tilrettelegging handler om å styrke samarbeid på tvers av fag, aktører og avdelinger internt i forvaltningen. Flere aktører etterlyste konkrete grep for å motvirke silotenking i arbeid med NBL. Det ble også trukket frem av deltakerne på arbeidsverkstedene at samarbeid, medvirkning, veiledning og forankring forutsetter en felles forståelse og god kunnskapsdeling. Flere understreket at kunnskapsutveksling ikke bare handler om å

Tabell 5. Spesifisering av kunnskapsbehov identifisert innen samfunnsrelasjoner og kommunikasjon knyttet til NBL.

Kunnskapsbehov For hvilke aktører

Tverrfaglig forståelse og tilrettelegging

Kunnskap om involvering av interessenter i NBL-prosjekter

Hvordan formidle og tilpasse relevant kunnskap som bidrar til handling til ulike målgrupper

Lokal og regional forvaltning

Prosjektleder, tiltakshaver, prosjektgruppe

Vannområdeledere og forvaltere

Eksempler fra datamaterialet

«Få med flere avdelinger i kommunene (bedre samarbeid, hindre siloeffekt)»

«Det er viktig å få planavdelinger og fagetater i kommunen som jobber med dette med seg (…). Konkret forslag til hvordan komme videre er å ha en egen arbeidsgruppe i kommunen»

«Som vannområdekoordinator ønsker jeg verktøy for medvirkning med befolkningen / innbyggerne der tiltaket skal gjennomføres for å sikre at NBS blir utført mest mulig hensiktsmessige og med innbyggernes velsignelse»

«verktøykasse på naturbaserte løsninger som kan brukes av entreprenører, politikere, ledere, grunneiere og andre for å sikre at kunnskap er tilgjengelig for utøvere og de som bestemmer, ikke bare forvaltere»

«Pedagogikk for bønder»

«Grunneiere og bønder er de viktigste målgruppene, f.eks. ift. kantsone. De har fått veiledere før ift. forvaltning, men det gjelder å koble informasjonen og gjøre en forenkling – hva er den viktigste informasjonen, gjøre det så konkret som mulig. Tidligere veiledere er litt tunge og blir ikke brukt – vurdere å gjøre en revisjon.»

Kunnskap om forankring og politiske prosesser

Vannområdeledere, forvaltere og prosjektledere

«Som en vannområdekoordinator ønsker jeg veiledning for formidling til kommunene for å øke engasjement»

«Infopakke på naturbaserte løsninger som vi kan bruke i folkevalgtopplæring»

«NBS og natur er viktig, forankre arbeidet i organisasjon og ledelse, alle her har møtt «en vrang kommunalsjef». Sikre at hele organisasjonen legger vekt på det.»

presentere forskningsresultater, men om å møtes for å diskutere problemstillinger og dele erfaringer.

Kunnskap om involvering av interessenter i de konkrete NBL-prosjektene er viktig for å sikre lokal støtte og hensiktsmessig gjennomføring og flere nevnte at de ønsker verktøy for medvirkning som kan tilpasses ulike forhold og situasjoner. På arbeidsvekstedene ble det også diskutert hvordan holdninger, kommunikasjon og formidling påvirker om, og hvordan, kunnskapsgrunnlaget tas i bruk, og dermed også gjennomføringen av NBL.

Formidling og tilpasning av kunnskap til ulike målgrupper ble trukket frem som avgjørende. Flere pekte på betydningen av å styrke kunnskapen om NBL på tvers av forvaltningsnivåer, fra grunneiere til nasjonale myndigheter, og å formidle gode eksempler på en tilgjengelig måte. En regional forvalter foreslo konkret at regioner med lignende utfordringer bør løftes frem, slik at forskning og forvaltning sammen kan utvikle løsninger. Flere nevnte at det er behov for enkle, målrettede veiledere og verktøy som gjør kunnskapen tilgjengelig for både beslutningstakere og utførere, som grunneiere og entreprenører. Det ble nevnt at noen veiledninger er for «tunge» og blir derfor ikke brukt, og at det er behov for tilpasning av kunnskap og informasjon til ulike målgrupper. Som en forvalter sa: «Det må være nok kunnskap om NBS blant politikere, kommuneadministrasjon og vanlige folk».

Forankring og politiske prosesser krever kunnskap om hvordan NBL kan integreres i organisasjoner og politiske strukturer. Flere informanter etterspurte konkrete verktøy og støtte, som f.eks. infopakker og opplæringsmateriell for folkevalgte og ledere, for å styrke dette arbeidet og sikre støtte og eierskap. Bred støtte og eierskap til løsningene ble fremhevet som avgjørende for at NBL skal prioriteres og gjennomføres. Enkelte beskrev utfordringer med manglende forankring i ledelsen, og pekte på betydningen av at hele kommunen, fra administrasjon til politisk nivå, har tilstrekkelig kunnskap og forståelse for natur og NBL, slik at temaet blir prioritert i beslutningsprosesser.

Diskusjon og oppsummering

Våre funn viser at ulike aktører etterspør flere kunnskapsformer i arbeidet med naturbaserte løsninger (NBL). Dette omfatter strukturell, prosessuell, eksplisitt og taus kunnskap. Studien viser ikke minst et tydelig behov for bedre oversikt og systematisering av eksisterende kunnskap om NBL i nedbørfeltforvaltningen.

For å kunne velge NBL i større grad ønsker informantene eksempler på beste praksis for ulike utfordringer, både for planfasen og den praktiske gjennomføringen. De ønsker også at eksemplene omfatter dokumenterte effekter av NBL. Dette er også koblet til lønnsomhetsberegningene, der NBL vil veies mot mer «grå løsninger», som mange har mer erfaring med. Generelt etterspørres konkret kunnskap om hvilke tiltak som er relevante hvor, og informantene pekte på manglende dokumentasjon av effekter under norske forhold. Dette handler både om liten kjennskap til NBL blant aktørene og begrenset tilgjengelig kunnskap om hvordan løsningene kan tilpasses ulike forhold. For å kunne evaluere prosjekter og sammenstille kunnskap om NBL i norske forhold ser vi også at det blant annet er behov for kunnskap og sammenstillinger om hvilke indikatorer som egner seg for evaluering av NBL. Dette kan gjerne bygge på IUCNs globale standard for hva som kjennetegner gode naturbaserte løsninger (denne skal nå også i 2026 oversettes til norsk).

I lys av funnene, ser vi også at det samtidig må skapes forståelse for at naturbaserte løsninger handler om levende økosystemer, og at et prosjekt sjelden vil være direkte overførbare til et annet vassdrag. Hvordan NBL konkret bør utformes for å fungere i ulike sammenhenger vil avhenge av en rekke forhold. For å bygge slik erfaringsbasert kunnskap, er det viktig å dokumentere NBL-prosjekter ved å gjøre undersøkelser før, under og etter gjennomføring av tiltakene. I tillegg til kunnskap om ulike NBL og effektene av dem, viser også funnene en etterspørsel av prosessuell kunnskap og at det trengs eksempler som viser hvordan behovet for tverrsektorielt samarbeid ivaretas gjennom bruk av ulike arenaer og prosesser, enten det er internt i

forvaltningen eller med eksterne aktører involvert. Her mener vi at særlig vannforvaltningen, med sine vannregionutvalg og tverrsektorielle fora, der sektorene, i trå med de nasjonale føringene, plikter å delta, bør kunne bidra til å fylle store deler av disse behovene.

Alle aktører må ikke besitte samme kunnskap, men det er avgjørende å skape relevante arenaer og prosesser for tverrfaglig erfaringsutveksling og kommunikasjon. Våre funn viser at tverrfaglige ressursgrupper, fagdager, markvandringer og studieturer der ulike aktører møtes er viktige for å bygge kompetanse og styrke samspillet mellom ulike perspektiver og kunnskapstyper. For at NBL skal tas i bruk i flere prosjekter må det i tillegg tydeliggjøres hvordan rent formelt og i praksis legge til rette for tverrsektorielt samarbeid (jf. Furuseth mfl. 2024). Vår studie viser at kunnskapsprodukter må tilpasses ulike aktørers behov, fra planleggere og beslutningstakere til de som utfører tiltak i felt.

Funnene peker også på at samarbeid mellom forskning og forvaltning kan bidra til kontinuerlig læring og handlingsrettet kunnskap. For å styrke den kunnskapsbaserte forvaltningen og å fremme NBL må mange aktører involveres, inkludert de med lokal kunnskap og praktisk erfaring. I tråd med kunnskapsteori og tidligere studier er det viktig å inkludere også erfaringsbasert kunnskap i utarbeiding av planer for å sikre bredere forankring i beslutningsprosesser og for å utvikle løsninger som er stedstilpassede. Tidligere studier har også for eksempel vist at økologisk kunnskap ofte tillegges mindre vekt enn hydrologiske og økonomiske vurderinger i arbeidet med naturbasert klimatilpasning (jf. Mabon mfl., 2022), noe som kan føre til at viktige egenskaper og funksjoner ved NBL blir nedprioritert. Mange av forvaltningsaktørene fortalte at de opplever de juridiske rammene som lite tilpasset NBL, og det er behov for videre utredning og utvikling av juridisk og institusjonell støtte. I arbeidet med NBL, som for andre tiltak, kan det oppstå målkonflikter når flere funksjoner er ønsket for samme areal, som flomdemping, rekreasjon, naturmangfold og landbruk. Dette krever kunnskap om hvordan tiltak kan utfor-

mes flerfunksjonelt, og hvordan ulike interesser kan balanseres. Det ble samtidig påpekt at kunnskap alene ikke er tilstrekkelig. For eksempel kan grasrotinitiativer basert på lokal kunnskap være viktige drivere, men må støttes av politisk vilje og institusjonell fleksibilitet. En viktig del av dette er også å være bevisst på rollene til “brobyggere” og “portvoktere” i slike prosesser, samt å legge til rette for åpenhet og dialog som fremmer inkludering av nye perspektiver og kunnskapstyper.

I perioden vi har jobbet med tematikken, har vi sett en utvikling som delvis besvarer noen av kunnskapsbehovene for NBL, blant annet gjennom nye veiledere og verktøy, som for eksempel NVEs kantsoneveileder og Miljødirektoratets ‘Vurdere naturbaserte løsninger’ – veileder10 . Videre studier bør undersøke hvordan disse faktisk brukes og i hvilken grad de bidrar til økt bruk av NBL der dette er aktuelt. Lemos og Morehouse (2005) fremhever at kunnskap har størst verdi når den tas i bruk. Det forutsetter både systemer og holdninger som fremmer nytenkning og fleksibilitet med tilpasning av eksisterende praksis (Lemos mfl., 2010).

Funnene i denne studien viser at det er viktig å fortsette arbeidet med å legge til rette for kunnskapsbasert nedbørfeltforvaltning og bruk av NBL. Å styrke kunnskapsgrunnlaget for NBL handler om å forstå hvilke kunnskapsformer som etterspørres, hvem som trenger dem og hvordan kunnskapen kan gjøres handlingsrettet. Kunnskapsgrunnlaget vil være i utvikling og ofte ufullstendig, så kunnskapsbasert forvaltning innebærer også vurderinger av hva som er tilstrekkelig kunnskap for beslutninger som skal tas. Mangel på kunnskap bør ikke være en gjentakende begrunnelse for å velge bort NBL der slike løsninger kan være aktuelle, men heller en drivkraft for videre utvikling og læring.

10 https://veiledere.nve.no/skjotsel-av-kant vegetasjonlangs-vassdrag/ https://www.miljodirektoratet.no/ansvarsomrader/ klima/for-myndigheter/klimatilpasning/veiledningtil-statlige-planretningslinjer-for-klimatilpasning/ vurdere-naturbaserte-losninger/

Takk

Vi ønsker å rette en stor takk til alle som har bidratt med sine synspunkter og informasjon, besvart våre henvendelser og deltatt i forskningsaktivitetene. Arbeidet er en del av prosjektet SABICAS (prosjektnummer 320176) finansiert av Norges forskningsråd. En takk rettes også til prosjektkollegaer i SABICAS for nyttige diskusjoner underveis.

Referanser

Albert, C., Brillinger, M., Guerrero, P., Gottwald, S., Henze, J., Schmidt, S., Ott, E. and Schröter, B. (2021). ‘Planning nature-based solutions: Principles, steps, and insights’, Ambio, 50(8), pp. 1445–1461.

Asplan Viak (2021). Løsningen er naturbasert: En kartlegging av forvaltningens behov for brukerstøtte innen naturbaserte løsninger for klimatilpasning. Rapport M-1897. Miljødirektoratet. https://www.miljodirektoratet.no/publikasjoner/2021/ januar-2021/losningen-er-naturbasert/

Barkved, L.J., Enge, C., Furuseth, I.S. & Sandin, L. (2024a). Practical experiences with nature-based solutions in the Nordics: Summarising insights from eight pilot projects (2022–23). Copenhagen: Nordic Council of Ministers. https://doi.org/10.6027/temanord2024-519

Barkved, L.J., Enge, C.G., Furuseth, I.S., Köhler, B. and Skarbøvik, E. (2024b). Sjekkliste for planlegging av større naturbaserte løsninger – basert på planleggingsprosesser for Kjelle-engene våtmark og gjenåpning av Kalnesbekken. NIVA-rapport 8039-2024. Norsk institutt for vannforsk ning (NIVA). https://hdl.handle.net/11250/3170479

Baets, W.R.J. (2006). Complexity, Learning and Organizations. London: Routledge. https://doi.org/10.4324/9780203946350-12

Blankenberg, A.-G.B. & Skarbøvik, E. (2020). ‘Phosphorus retention, erosion protection and farmers’ perceptions of riparian buffer zones with grass and natural vegetation: Case studies from South-Eastern Norway’, Ambio, 49(11), pp. 1838–1849. https://doi.org/10.1007/s13280-020-01361-5

Chausson, A., Turner, B., Seddon, D., Chabaneix, N., Girardin, C.A., Kapos, V., Key, I., Roe, D., Smith, A., Woroniecki, S. & Seddon, N. (2020). Mapping the effectiveness of nature-based solutions for climate change adaptation. Global change biology, 26(11), pp.6134-6155. https://doi.org/10.1111/gcb.15310

Enge, C.G.; Furuseth, I.S.; Borgman, E.; Dubovik, M.; Gunnarsdóttir, Á.B.; Pehrsson, V.; Barkved, L.J.; Hlynsdóttir, L.H.; Ægisdóttir, H.H.; Valinia, S.; Egebæk, S.L.; Hansen, A.E., Jørgensen, K.; Rozado, C.A.; Warsta, L. and Seifert-Dähnn, I. (2024). Teaming up with nature: Policy advice for more nature-based solutions in the Nordics. Nordic Council of Ministers. Denmark: Copenhagen. https://doi.org/10.6027/temanord2024-559

Furuseth I.S; Di Marino M., Enge C., Barkved L., Storbekkrønning Solli G. (2024). Naturbaserte løsninger i kommunale planer. NIVA-rapport 230178 https://www.miljodirektoratet.no/publikasjoner/ 2024/mars-2024/naturbaserte-losninger-i-kommunaleplaner/

Grace, M., Balzan, M., Collier, M., Geneletti, D., Tomaskinova, J., Abela, R., Borg, D., Buhagiar, G., Camilleri, L., Cardona, M. and Cassar, N., (2021). Priority knowledge needs for implementing naturebased solutions in the Mediterranean islands. Environ. Sci. Policy, 116, pp.56-68. https://doi.org/10.1016/j.envsci.2020.10.003

Irgens, E. J. (2007). Profesjon og organisasjon (4. utg.). Bergen: Fagbokforlaget.

Irgens, E. J., & Wennes, G. (Red.). (2011). Kunnskapsarbeid: om kunnskap, læring og ledelse i organisasjoner. Bergen: Fagbokforlaget.

Kabisch, N., N. Frantzeskaki, S. Pauleit, S. Naumann, M. Davis, M. Artmann, D. Haase, S. Knapp, H. Korn, J. Stadler, K. Zaunberger & A. Bonn (2016). Nature-based solutions to climate change mitigation and adaptation in urban areas: perspectives on indicators, knowledge gaps, barriers, and opportunities for action. Ecology and Society 21(2):39. http://dx.doi.org/10.5751/ES-08373-210239

Lemos, M.C., Bell, A.R., Engle, N.L., Formiga-Johnsson, R.M. & Nelson, D.R. (2010). Technical knowledge and water resources management: A comparative study of river basin councils, Brazil. Environ. Sci. Policy, 13(2), pp.172–181. https://doi.org/10.1016/j.envsci.2009.12.005

Lemos, M.C. & Morehouse, B.J.(2005). The co-production of science and policy in integrated climate assessments. Glob. Environ. Change, 15(1), pp.57–68. https://doi.org/10.1016/j.gloenvcha.2004.09.004

Lupp, G., Zingraff-Hamed, A., Huang, J.J., Oen, A. and Pauleit, S. (2020). Living labs—a concept for codesigning nature-based solutions. Sustainability, 13(1), p.188. https://doi.org/10.3390/su13010188

Mabon, L., Barkved, L., de Bruin, K. & Shih, W.-Y. (2022). Whose knowledge counts in nature-based solutions? Understanding epistemic justice for nature-based solutions through a multi-city comparison across Europe and Asia. Environ. Sci. Policy, 136, pp. 652–664. https://doi.org/10.1016/j.envsci.2022.07.025

Martin, J.G.C., Scolobig, A., Linnerooth-Bayer, J., Irshaid, J., Aguilera Rodriguez, J.J., Fresolone-Caparrós, A. & Oen, A. (2025). The nature-based solution implementation gap: A review of nature-based solution governance barriers and enablers. J. Environ. Manage., 388, 126007. https://doi.org/10.1016/j.jenvman.2025.126007

Meld. St. 14. (2015-2016). Natur for livet – Norsk handlingsplan for naturmangfold. Klima- og Miljødepartementet.

Meld. St. 26. (2022-2023). Klima i endring – sammen for et klimarobust samfunn. Klima- og Miljødepartementet.

Newell, S., Robertson, M., Scarbrough, H. og Swan, J. (2009). Managing Knowledge Work and Innovation. 2. utg. Basingstoke: Palgrave Macmillan.

Nonaka, I. og Takeuchi, H. (1995). The KnowledgeCreating Company. Oxford: Oxford University Press.

Pulg, U., Alfredsen, K., Barlaup, B.T., Fjeldstad, H.-P., Heggenes, J., Jensås, J.G., Saltveit, S.J. & Stickler, M. (2023). Tiltakshåndbok for bedre fysisk vannmiljø: God praksis ved miljøforbedrende tiltak i elver og bekker. NORCE LFI. Tilgjengelig fra: https://hdl.handle.net/11250/3099894

Sandin, L., Seifert-Dähnn, I., Furuseth, I.S., BaattrupPedersen, A., Zak, D., Alkan Olsson, J., Hanson, H., Sadat Nickayin, S., Wilke, M., Koivula, M., Rastas, M., Enge, C., Øie Kvile, K., Lorentzi Wall, L., Hoffmann, C.C. and Þrastardóttir, R. (2022). Working with NatureBased Solutions. Synthesis and mapping of status in the Nordics. Nordic Council of Ministers. Denmark: Copenhagen. https://doi.org/10.6027/temanord2022-562

Sarabi, S., Han, Q., Romme, A.G.L., De Vries, B., Valkenburg, R. and Den Ouden, E., (2020). Uptake and implementation of nature-based solutions: an analysis of barriers using interpretive structural modeling. J. Environ. Manage ., 270, p.110749 https://doi.org/10.1016/j.jenvman.2020.110749

Skarbøvik, E., Martinsen, S., Blankenberg, A.-G.B. og Isdahl, C.R. (2018). Treplanting langs vann i jordbruksområde. Overlevelse av trær og grunneiers erfaringer. Våler kommune i Østfold (Vannområde Morsa). NIBIO Rapport 4(30), 30 s.

Solheim, A., Capobianco, V., Oen, A., Kalsnes, B., Wullf-Knutsen, T., Olsen, M., Del Seppia, N., Arauzo, I., Garcia Balaguer, E. and Strout, J.M., (2021). Implementing nature-based solutions in rural landscapes: barriers experienced in the PHUSICOS project. Sustainability, 13(3), p.1461. https://doi.org/10.3390/su13031461

SPR Klima - Statlige planretningslinjer 28. sep. 2018 nr. 1469 for klima- og energiplanlegging og klimatilpasning. Ny versjon vedtatt i 2024. https://doi.org/10.1016/j.scitotenv.2022.156636

Viti, M., Löwe, R., Sørup, H.J., Rasmussen, M., Arnbjerg-Nielsen, K. and McKnight, U.S. (2022). Knowledge gaps and future research needs for assessing the non-market benefits of Nature-Based Solutions and Nature-Based Solution-like strategies. Sci. Total Environ ., 841, p.156636. https://doi.org/10.3390/su13010188

Annonser

i Tidsskriftet VANN og få gratis profilering på Norsk vannforenings nettsider!

Tidsskriftet VANN og få gratis Norsk vannforenings nettsider!

– Alle annonsører lenkes opp til egne nettsider

Priser:

opp til egne nettsider

En halvsides annonse pr. nr. kr 1 800170 x 120 mm + 3 mm utfallende alle kanter

En helsides annonse pr. nr. kr 3 000170 x 240 mm + 3 mm utfallende alle kanter

nr. kr 1 800170 x 120 mm + 3 mm utfallende alle kanter kr 3 000170 x 240 mm + 3 mm utfallende alle kanter

Fire halvsides annonser, fire nr. kr 6 600

Fire helsides annonser, fire nr. kr 11 500

fire nr. kr 6 600

nr. kr 11 000

post@vannforeningen.no

Kontakt: post@vannforeningen.no

FORSKNING

Vannrensing fra Rentdrikkevann med Aquablu

Virus

Bakterier

Mikroplast

Hormoner

Antibiotika

Beggeenhetenerenserferskvannved omvendtosmose,og gir deg

Enheteneerapp-styrtog leverer kunvannnårvanneter rent. Avherding avdrikkevann Soft Shield-serien behandler hardtvann uten behovforstrømtilkoblingellernoen

tilsetningsstoffer (eks. salt). Seriens 3modeller har kapasitetfra

l/t Avherding skjerved enkrystalliseringsteknikksombeholder alle mineraler. Ikke spillvann. Konstant effektivitet på99%. Aquablu produseres Nederland

Aquateam COWI AS er et forskningsselskap innen vann- og miljøsektoren. Vi driver uavhengig anvendt forskning med støtte fra COWIfonden i tillegg til oppdragsforskning og utviklingsarbeid, og samarbeider med ledende universitetsmiljøer og andre forskningsinstitusjoner.

Daglig leder

Hanne Bonge-Hansen

Karvesvingen 2, 0579 Oslo

+47 977 32 342 htbo@aquateam.no aquateamcowi.no

Vann – kysten, havet og miljøet; forskningsseminar for masterstudenter, fremtidens lærere

Av Bjørg Oddrun Hallås, Karl Løtveit, Ronny Riise, Ove Olsen Sæle og Eli Kristin Aadland

Bjørg Oddrun Hallås (Cand.polit.) er dosent i kroppsøving/professor i physical education, og ansatt ved Høgskulen på Vestlandet, fakultet for lærarutdanning, kultur og idrett.

Karl Løtveit (M.Sc.) har mastergrad i kroppsøving, og ansatt som lektor i friluftsliv ved Stend Videregående skole i Vestland.

Ronny Riise (lærer m/ PPU) underviser i friluftsliv og landbruk, og ansatt ved Stend Videregående skole i Vestland, og eier firmaet God Tur.

Ove Olsen Sæle (Cand.philol.) er dosent i idrett/professor i sports, og ansatt ved Høgskulen på Vestlandet, fakultet for lærarutdanning, kultur og idrett.

Eli Kristin Aadland (Ph.D.) er professor i mat og helse, og ansatt ved Høgskulen på Vestlandet, fakultet for lærarutdanning, kultur og idrett.

Summary

Water – the coast, the sea and the environment; research seminar for master’s students, the teachers of the future. In the western sea gap, water is a resource for sensory experiences, play, learning, and teaching. The article presents and discusses experiences related to the environmental dimension of sustainability after five years of research seminars for master’s students, located by the coast, the sea, and an abandoned island. Kayaks were used as both transportation and learning tools, and the sea and local environment were explored through research presentations indoors and outdoor activities. The environmental dimension of sustainability was emphasized, specifically how humans use the coast and the sea, and how nature is portrayed in education. The empirical data consists of written reflection notes from master’s students and field notes from teacher educators. The article discusses the

collective development of teaching and collaboration within the professional community. Based on transformative learning theory and an ecocritical horizon of understanding, the results show that it is challenging to awaken students’ environmental engagement. Human activities along the coast have a significant impact on the aquatic environment, and as the coastal zone faces increasing pressure from human activity, there is a need for more knowledge on how future teachers can be engaged in environmental issues.

Sammendrag

Vest i havgapet er vann en ressurs for også sanselige opplevelser, lek, læring og undervisning. Artikkelen presenterer og drøfter erfaringer om miljødimensjonen av bærekraft, etter fem år med forskningsseminar for master-

studenter, lokalisert til kysten, havet og en fraflyttet øy. Kajakker var transport- og læremiddel, og naturen, havet og nærmiljøet ble tematisert gjennom presentasjoner av forskning innendørs, og handlingskomponenter utendørs. Miljødimensjonen av bærekraft var vektlagt, spesifikt hvordan vi mennesker benytter kysten og havet, og hvordan vi fremstiller naturen i undervisning. Empirien er skriftlige refleksjonsnotater fra masterstudenter og feltnotater fra lærerutdannere. Vi drøfter vår kollektive utvikling av undervisningen og samarbeidet i profesjonsfellesskapet. Med utgangspunkt i transformativ læringsteori og en økokritisk forståelseshorisont viser resultatene at det er utfordrende å vekke studentenes miljøengasjement. Menneskelige aktiviteter langs kysten har stor påvirkning på vannmiljøet, og når kystsonen er under økende press, også fra menneskelig aktivitet, er det behov for mer kunnskap om hvordan fremtidens lærere kan engasjeres for miljøet.

Innledning

Vann er helt grunnleggende for at vi i 2030 skal ha nådd bærekraftsmålene. Det handler i stor grad om vannforvaltning der rent vann og sanitærforhold er viktig, og om det å beskytte vannøkosystemene, oppnå god økologisk tilstand og rent hav (UN, 2024). I Norsk Vannforening sitt tidsskrift VANN, trekker Kraabøl frem at «Vannforvaltningen står overfor store og komplekse oppgaver i nær fremtid (Kraabøl, 2025, nr. 1. s. 5). Thaulow stiller, i tidsskriftet, spørsmål ved status i Norge, og hvordan utsikten er til å nå disse målene her i landet (2025, nr. 1, s. 49). Våren 2025, kom den norske regjeringen med nye føringer som skal sikre god tilstand for vannet i elvene, innsjøene og kystvannet. «Miljøet i innsjøene, elvene og kystvannet påvirkes blant annet av utslipp fra kloakk, jordbruk, industri, akvakultur og forurenset nedbør» (Eriksen, 2025). Klima- og miljøministeren skriver at det kreves økt innsats på tvers av sektorer for å nå miljømålene (Eriksen, 2025). Internasjonalt har EU’s oppdrag Restore our Ocean and Waters by 2030 (Ocean and Waters) (EU, 2015) som mål å beskytte og

gjenopprette helsen til havet og vannene våre gjennom forskning og innovasjon, borgerengasjement og blå investeringer.

Kystsonen er under økende press både fra menneskelig aktivitet og fra andre arter i naturen. Menneskelige aktiviteter langs kysten har stor påvirkning på vannmiljøet, også gjennom ulike fritidsaktiviteter. For utdanningssektoren, spesifikt lærerutdanningene, benyttes kysten, havet, elver og vann i undervisning med studenter, fremtidens lærere. Hvordan undervisning for lærerstudenter tematiserer kystsonen, og eventuelt gir studenter kompetanse om, i, ved og på vann er viktig kunnskap for å kunne svare på hvordan utsikten er til å nå miljømålene. Denne artikkelen er et bidrag.

Vann – et tema for lærerstudenter Vann er først og fremst et livsviktig næringsmiddel, men vann er også en ressurs for sanselige opplevelser, lek, læring og undervisning. Fremtidens lærere vil møte temaet vann på ulike måter. I norsk lærerutdanning er det i flere lærerutdanningsfag og emner en lang tradisjon for at didaktiske praksiser gjennomføres ute i ulike naturområder, svært ofte i naturmiljø knyttet til elv og ferskvann, innsjø og/eller hav (Christensen, 2022). Lærerstudenter tas med ut til kysten og havet for å få erfaringer med friluftsliv, ferdsel til fots eller ulike vannaktiviteter som fisking, svømming og ferdsel i kano, kajakk eller båt. Samtidig er det en klar forventning at lærerstudenter skal tilegne seg kompetanse om bærekraft, og hjelpe barn og unge til miljøbevissthet (OECD, 2018). Utdanningene skal gi studentene forskningsbasert kunnskap om klima og miljø, og kompetanse i å støtte elevenes læring om, holdning til og handling for en bærekraftig utvikling (Lovdata, 2025). I høyere utdanning, innenfor studier som kvalifiserer til lærer i fagene kroppsøving og mat og helse, har forskning vist at studentene kommer inn med en svært feirende naturforståelse, skapt gjennom oppvekst, skole og fritid (Sæle et al., 2019). Begrunnelsene for å ta studenter med utendørs til for eksempel et kystlandskap, er basert på utdannerenes metodefrihet (Walseth &

Khan, 2022), kjennskap til det stedsbaserte (Barane et al., 2015) og nasjonale og lokale styringsdokumenter og planverk, selv uten at ordet vann er nevnt i gjeldende nasjonale forskrifter om rammeplan for grunnskolelærerutdanningene, 1-7 og 5-10 trinn (Lovdata, 2025). Måten natur presenteres på for studentene i undervisningsøkter ute, kan påvirke hvordan studentene forstår og håndterer miljødiskursen, og hvordan de senere kommer til å arbeide med skoleelever om de samme temaene. Lærerutdannere har derfor et ansvar for å planlegge didaktiske praksiser som problematiserer miljødiskursen. Wold med kollegaer (2025) etterlyser studier som undersøker praksiser i høyere utdanning (UH), og studier som graver dypere i UH-friluftslivets økofilosofiske arv. Slike bidrag vil kunne inngå i det internasjonale ordskiftet om de filosofiske og danningsmessige mulighetene som ligger i utviklingen av en mer natur- og menneskevennlig UH-praksis, og alternative diskurser til den maskuline, romantiske fjell-diskursen (Wold et al., 2025).

For lærerutdanningsfagene kroppsøving og mat og helse trenger vi kunnskap om hvordan bærekraft blir forstått og operasjonalisert i lærerutdanningene, og det er behov for konkrete eksempler på didaktiske praksiser hvor bærekraft er en sentral del av innholdet i undervisningen (Lundvall et al., 2024; Hallås et al., 2019). Svært mange av de 17 bærekraftsmålene er vannrelaterte (UN, 2024), og som lærerutdannere for fremtidens lærere arbeider vi med bærekraft i vår undervisning i fagene kroppsøving og mat og helse, og noen av temaene vi tar opp sammen med studentene er av vannfaglig karakter. Forskningen viser imidlertid at det noe barske og kalde (fjell) friluftslivet er sterkest representert når det gjelder forskningslandskapet og empiri (Wold et al., 2025). Vi mangler kritisk forskning som undersøker mer varierte undervisningspraksiser, samt lærerutdanneres og studenters erfaringer med utdanningene fra et miljøperspektiv, nærmere bestemt et bærekraftig og naturvennlig friluftsliv (Hallås et al., 2019; Wold, et al., 2025).

Friluftsliv i lærerutdanningene –hva var tanken?

Introduksjonen av friluftsliv i høyere utdanning startet allerede på 1960- og 70 tallet, og praksisene skulle blant annet bidra til en økofilosofisk tilnærming til undervisning i friluftsliv (Faarlund, 2015), men Wold og kollegaer (2025) hevder at vi har manglende forskningsbasert kunnskap om dette. Studier som har utforsket/ tematisert aktivitetsformen friluftsliv og naturopplevelser i lærerutdanningene, viser at det å oppholde seg i natur gjør noe med studentene rent personlig, har en danningseffekt på subjektet (se f.eks Faarlund, 2015; Gurholt, 2010; Høyem, 2016; Sæle et al., 2016; Vikene et al., 2016). Praksisene som lærerstudenter deltar i utendørs, kan ha varierende innhold og foregå både i natur- og kulturlandskap. I slike praksiser er ofte vann en ressurs for sanselige opplevelser, og for å lære om, i og av natur. Naturen fremstilles imidlertid svært feirende og idyllisk, både i litterære tekster og i ulike kulturelle settinger (Goga et al., 2018; Hallås et al., 2019). Også grunnskolelærere, med en utdanningsbakgrunn i friluftsliv, ser ut til å fremstille naturen svært feirende og antroposentrisk når de som lærere, etter endt utdanning, tar elever med utendørs i variert natur (Hallås et al., 2017; Stokkedal, 2023).

Undervisning i, med, og om natur – vekkes et miljøengasjement?

Etter at FNs tiår for utdanning for bærekraftig utvikling ble introdusert, Education for Sustainable Development 2005 – 2014, heretter ESD (Nordisk Ministerråd, 2021), har viktige argument for miljøundervisning vært knyttet til at det å ivareta natur og miljø må handle om mer kunnskap, kjennskap til landskap og steder (Scheie & Korsager, 2014), samt et ønske om at det å bli glad i naturen er forutsetning for senere å ivareta natur og kulturlandskap (Cheng & Monroe, 2012).

Innenfor skole og utdanningsfelt er bruk av nærmiljø og lokalsamfunn blitt sett på som viktige virkemidler for å skape relevans og motivasjon for ESD, samt legge til rette for en nær

tilknytning til naturen (se bl.a. Gabrielsen & Korsager, 2018, Jordet, 2007, 2010; Scheie & Korsager, 2014; Morgensen & Schnack, 2010; UNESCO, 2016).

Undervisningstilnærmingene krever da ofte større aktivitet fra de lærende, og at den som underviser opptrer i større grad i en rolle som veileder fremfor formidler, hevder Sundstrøm (2016). Nicol (2014) har benyttet utendørsundervisning (Outdoor Education) i høyere utdanning på studietilbud der miljøspørsmål har vært en sentral del av innholdet. Han argumenterer for at verdien med å flytte undervisningen ut av forelesningssaler og til områder med variert natur, er for at studenter i høyere utdanning, skal få utvikle en nærhet til naturen og stedene.

Det har lenge vært hevdet at erfaringer i og med natur har vært helt nødvendig for å utvikle både et engasjement for å ivareta miljøet (Carson, 1956, 1965; Marion & Strømme, 2008) og for å ta ansvar for naturen (Cheng & Monroe, 2012). Det er imidlertid ikke like lett å påvise en sammenheng mellom det å være mye i natur og det å utvikle holdninger og handlinger for miljøvern, blant annet fordi miljøengasjement avhenger av svært mange faktorer og sammenhenger (Hungerford & Volk, 1990; Kollmuss & Agyeman, 2002; Sandell & Öhman, 2010; Öhman, 2003). Kunnskap og holdninger fører ikke automatisk til endret atferd, hevder Kollmuss og Agyeman (2002). Like viktig som at bærekraftig utvikling skal fokusere på å gi studenter økt kunnskap om miljøspørsmål, er kritisk tenkning og refleksjon, (UNESCO, 2016). Mogensen & Schnack (2010), samt Crompton (2010) nevner også at det er avgjørende for studentenes læring at verdier og målsettinger er avklart, at det legges vekt på handlingskomponenter og at det finner sted en kombinasjon av både teori og praksis for dem i undervisningen.

Det å ha klare mål, legge til rette for kritisk tenkning, refleksjon og kombinere teori og praksis er sentralt for all undervisning og læring. Nicol (2014) presiserer at når det gjelder utendørsundervisning i høyere utdanning, som har fokus på bærekraft og miljøspørsmål, er det

spesielt viktig at det i tillegg legges til rette for handlingsmuligheter for studenter, og at agency også handler om hvordan studenter arbeider med egen læring, både i form av internalisert og eksternalisert kunnskap.

Transformativ læring –for miljø og bærekraft

Sterling (2011) trekker frem transformativ læring som et mål i høyere utdanning, når det er snakk om miljø og bærekraft. Transformativ læring er «…learning which touches our deeper levels of knowing and meaning» (Sterling, 2011 s. 22), altså å bli vekket til miljøengasjement. Sterling (2011) tar opp utfordringene for enkeltindividet, men også for utdanningsinstitusjoner når han problematiserer politikk, praksiser, studenters modenhet og motivasjon for en type transformativ læring. Han spør også om utdanningsinstitusjoner er klar for å legge til rette for en undervisning som kan gi studenter denne typen erfaringer. Sterling (2011) bruker eksempler fra bærekraftsproblematikken, og de utfordringer vi som samfunn står overfor, og hevder at man i høyere utdanning må legge til rette for læring som fører til et større sosialt engasjement, samt undervisning som kan dyrke frem en personlig og sosial utvikling mot et engasjement for miljøet. Han er tydelig på at vi i høyere utdanning har en plikt til å drive undervisning slik at kunnskapen også fører til transformativ læring. Nicol (2014) er enig i at de som arbeider med outdoor learning didactic practices i høyere utdanning har et ansvar til å legge til rett for læring som kan gi transformative erfaringer og han legger til at det er hvordan noe oppleves/ erfares som er avgjørende, ikke nødvendigvis hvordan undervisningsmaterialet om miljøspørsmål blir undervist (s.15).

Problemstilling

Hensikten med denne artikkelen er å gi et bidrag, fra utdanningssektoren, om hvordan vi som lærerutdannere har arbeidet med våre lærerstudenter om vann, kysten, havet og miljøet. Her reflekterer vi over egen undervisning, hvor vi som kjenner lærerutdanningen også

forsker på den, nettopp for å gjøre forskningsresultatene profesjonsrelevant (Gulliksen & Hjardemaal, 2011). Vi er interessert i kritiske diskusjoner rundt didaktiske praksiser forankret i utendørspedagogikk, og der ulike naturtyper benyttes, her spesifikt kysten og havet, og der miljødimensjonen av bærekraft er tema. Forskningsspørsmålet er: Hvilke erfaringer om miljødimensjonen trekker lærerstudenter og -utdannere frem etter å ha gjennomført et masterseminar med nærhet til vann, kysten og havet i undervisningen?

Vårt case - forskningsseminar i havgapet, for masterstudenter

Ved en høgskole i Norge som tilbyr masterstudium for lærerstudenter innenfor fagfeltet kroppsøving og mat og helse har det i en femårsperiode vært gjennomført et tre-dagers forskningsseminar. Som lærerutdannere har vi forankret den didaktiske praksisen i en utendørspedagogisk forståelseshorisont med nærhet til naturen, havet og vann som mangfoldig ressurs, og med inspirasjon fra et økofilosofisk friluftsliv (Haukeland & Sæterhaug, 2020; Faarlund, 2015; Næss, 1976). I tråd med Nicol (2014) har vi argumentert for verdien av å flytte undervisning vekk fra campus og forelesningssal og tilby lærerstudenter nærhet til naturen, kysten og havet. Studenter, fire lærerutdannere og en kajakkinstruktør har forflyttet seg ved å padle kajakk langs kysten. Vi har overnattet i et hus på en fraflyttet øy, og sammen har vi utforsket landskapet ved kysten, i fjæra og på havet. Vi har sanket fra naturens spiskammers og tilberedt fisk fra en lokal fisker, og samarbeidet med aktører fra frivillig og privat sektor, Friluftsrådet, en journalist og en pensjonert los med tilknytning til øya. Målet for seminaret har vært å legge til rette for at lærerstudentene skal tilegne seg inngående kunnskap om hvordan ressurser i skolens nærmiljø kan være relevant for undervisning i fagene. Arbeidsformene har bestått av en kombinasjon av undervisning inne og ute med bl.a. presentasjoner av forskningsartikler, felles refleksjoner, padleteknikk, artskunnskap og navigering. Alt

innholdet og alle handlingskomponenter har vært konsentrert rundt kystmiljøet og havet som «læremester» og arena, og etter hvert bærekraft, miljø og natursyn. I tråd med Lave og Wenger (1991) har den sosiale interaksjonen og profesjonsfellesskapet vært viktig for oss, og vi har gjennom årene arbeidet med å utvikle vår undervisningspraksis. Det å fokusere mer på miljødiskursen i alle aktiviteter har blitt gjort gjennom å prøve ut The Nature in Culture Matrix (Goga et al., 2018) som planleggingsverktøy, en modell vi kommer tilbake til. Da har det blitt viktig å bevisstgjøre oss selv som utdannere, og våre studenter, på at vi mennesker er en art som kun er gjester i naturen, med respekt for stedene, andre arter, og samspillet med alt liv, som uttrykk for en økosentrisk, helhetlig naturtilnærming. Vi har ønsket å utfordre tankesett om at vi mennesker i alt for lang tid har forestilt oss naturen som en ressurs vi kan utnytte til menneskelige formål (Braidotti, 2013; Vetlesen, 2015). Et slikt antroposentrisk natursyn innebærer at menneskers behov settes over resten av naturen (Hverven, 2023; Vetlesen, 2015; Vetlesen & Henriksen, 2022).

Materiale og metode

Det empiriske materialet består av lærerstudenters erfaringer fra årene 2016, 2017 og 2018, publisert i to vitenskapelige artikler, samt deres skriftlige erfaringer fra seminaret i 2019. I tillegg benytter vi planer, feltnotater og refleksjoner fra oss lærerutdannere. Vi har valgt en teoridrevet innholdsanalyse, i tråd med Hsieh og Shannon (2005), der teorier og modeller gir føringer for hvordan vi kan forstå våre funn. De to artiklene, samt refleksjonsnotater fra 2019 og våre feltnotater, ble lest med utgangspunkt i transformativ læringsteori (Illeris, 2016; Sterling, 2011), og en økokritisk forståelseshorisont (Furuseth og Hennig, 2023; Garrard, 2012). Vi søkte etter ord, begreper og tema om miljødimensjonen av bærekraft, og formuleringer om hvordan naturen var fremstilt. I et retroperspektiv ønsket vi å få frem om, og eventuelt hvordan, miljødimensjonen var synlig, og om vi kunne finne antroposentriske, menneskesentrerte, eller mer

økosentriske, helhetlige tanker om alt liv, og om vi fant feirende eller problematiserende fremstillinger av naturen, kysten og havet (Goga et al, 2018).

Resultat og drøfting

Utendørsundervisning handler om mer enn kun å iscenesette undervisning ute, det handler om å bruke kunnskapen som er en del av stedet, og det handler om samarbeid med instanser i lokalsamfunnet (Barane et al., 2015; Jordet, 2010). Som lærerutdannere har vi derfor etterstrebet felles refleksjoner i planlegging, gjennomføring og evaluering, og inspirert av Cochran-Smith & Lytle, (1993), har vi hatt en spørrende tilnærming til egen didaktiske praksis. Allerede fra 2016 la vi inn handlingskomponenter for studentene, som å sanke fra naturens spiskammers, og vi samlet mindre mengder plastsøppel som vi fant, noe vi knyttet til miljødiskursen.

I studentenes refleksjoner over undervisningsinnholdet fra 2016-kurset, ba vi om deres «autentiske opplevelser og refleksjoner rundt turopplegget». Et hovedfunn var at studentene nevnte egen danning, personlig og profesjonsfaglig, og de beskrev egne kroppslige erfaringer som menneske i møte med natur (Sæle et al., 2016). De skrev grundig om nærhet til natur, storslåtte øyeblikk i møte med havet og nærkontakt med elementene, fugler og landskap. De fokuserte på selve kajakkpadlingen, teknikk og egne mestringsopplevelser og trakk frem kajakkinstruktørens gode lederstil, ikke hans økosentriske tilnærming til natur. Studentene nevnte heller ingenting som handlet om miljødiskursen, det at vi fant søppel i havet eller at vi hadde problematisert for dem at kajakker og tørrdrakter er dyrt utstyr å produsere og kjøpe inn. Og de skrev ikke ned noe fra de tema som det ble forelest om på seminaret eller fra pensum som berørte miljødiskursen eller bærekraftsproblematikken.

Som lærerutdannere ønsket vi med seminaret å få et større engasjement om miljøspørsmålene hos studentene, spesielt handlingskomponentene utendørs. Illeris (2016) snakker om at noen

kjerneelementer i transformativ læring kan handle om individuelle erfaringer, kritisk refleksjon, dialog og autentiske relasjoner. Han trekker videre frem at de som underviser og leder undervisning har en modellfunksjon, men at det selvsagt er krevende å bringe det inn i et fruktbart samspill (Illeris, 2016). Som team ønsket vi å forsterke kritisk refleksjon, nedtone kajakk-tekniske detaljer og få studentene oppmerksom på miljødiskursen.

The Nature in Culture-matrix som planleggingsverktøy

Vi startet planlegging av 2017 kurset på bakgrunn av det vi hadde analysert fra studentenes refleksjoner i 2016. Vi satt oss mål om mer fokus på bærekraft, pensumlitteratur om miljødiskursen og nedtoning av padleteknikk. Vi benyttet The Nature in Culture Matrix (fig.1) i planlegging av nytt seminar. Matrisen bevisstgjorde oss på at vår begrepsbruk, våre beskrivelser, valg av aktiviteter og steder, samt utstyr, former studentene. På selve forskningsseminaret i 2017 presentere vi også matrisen The Nature in Culture Matrix for studentene, nettopp for å gi dem økt kunnskap om kulturperspektivet på miljødiskursen. Vi reflekterte rundt begrepene antroposentrisk, menneskesentrert, at det handler om å dekke menneskets behov for å utfolde seg i natur, leke og utforske. Vi utdypet hva et økosentrisk perspektiv er, altså et helhetlig syn på at alt liv er avhengig av hverandre og at det handler om å ta hensyn til planter og dyr, ikke forstyrre, kanskje holde seg unna noen steder fordi menneskets aktiviteter fortrenger annet liv (Næss, 1973, 1976; Hverven, 2023). Vi ga eksempler på at et feirende natursyn kan handle om å snakke om det storslåtte landskapet, fint vær, hvor kjekt man har det og at det er gøy å padle og bruke naturen som «playground», finne overnattingssteder, slå leir og forsterke harmoni mellom menneske og natur. Et problematiserende natursyn ble forklart som at man tematiserer miljø- og klimautfordringer, forsøpling og overforbruk, samt at en del litteratur og dystopiske filmer fremstiller naturen og landskapene som ødelagte.

Figur 1. The Nature in Culture Matrix (The NatCul Matrix, Goga et al., 2018).

Studentenes erfaringer

Datamaterialet fra 2017 viser et større trykk på miljødiskursen fra oss lærerutdannere. Vi ga loggbøker til studentene hvor vi hadde satt inn The NatCul Matrix, og vi ba studentene om å skrive om eget forhold til natur, ba dem reflektere rundt nærhet til natur i sitt utdanningsløp (1-13), også i høyere utdanning, og vi ba dem skrive om det pedagogiske opplegget på forskningsseminaret ved kysten og på havet. Studentene beskriver at de har fått nye erfaringer og mer kunnskap. En student nevner «kunnskap om naturen, som spiselige ting og dyr», en faktaopplysning som kan sies å ligge mellom en antroposentrisk og en økosentrisk horisont. De nevner kajakkinstruktørenes tilnærming og lederstil som behagelig, tilpasset den enkelte og skriver «veileder lot de erfarne prøve seg litt i bølger - han observerte alle og viste at han var en støtte for oss». En annen student skriver «instruktøren viste seg å være en fantastisk leder og type, allerede fra første møte – han gjorde at jeg følte meg trygg og sett». Illeris (2016) snakker om viktige forbilder når han diskuterer transformativ læring. Vi lærerutdannere hadde forventet at veilederens/instruktørens fokus på økologi skulle vært trukket frem, men det var helt fraværende i studentenes refleksjoner. Flere studenter skriver om kajakkene og det fine og trygge med tørrdrakter og at opplevelsen og trivselen økte – «ettersom leking i vannet og kameratredning ble morsom og ikke kald». Dette er en menneskesentrert tilnærming hvor lek, trivsel og egne behov er i sentrum. En annen student skriver at «utstyret vi har brukt har fungert veldig bra. Selv om samtlige studenter har

havnet i sjøen, blir man ikke våt i tørrdraktene. Vi er derfor privilegerte som får benytte oss av dette utstyret, og det har gitt meg en fin opplevelse». Som lærerutdannere hadde vi problematisert det kostbare utstyret og diskuterte dette også da vi diskuterte øyens kulturhistorie og hvordan tidligere generasjoner kun brukte åpne båter med helt annen bekledning og i all slags vær. Dette nevnes ikke av studentene. Vetlesen (2015) og Vetlesen og Willig (2018) snakker om at det er viktig å få erfaringer i og med natur, men samtidig er de tydelig på at vi alle må endre vårt begjær etter tingene. Vi lærerutdannere ser at vi kan møte oss selv i døren når vi fortsatt benytter dette kostbare utstyret som tross alt tørrdrakter og kajakker er. Lignende utstyr tas imidlertid i bruk ved enkelte skoler der det undervises i svømmeopplæring utendørs. Vi foreleste om temaet klær og utstyr med studentene, med referanse til blant annet Faarlund (2015), som står for et nøkternt syn når det gjelder klær og utstyr, men ingen studenter har tatt med dette i egne refleksjoner.

Studentene skriver mye om at undervisningen handlet om å «lære å kjenne seg selv», dette er helt i tråd med danningsdimensjonen vi fant fra studiet året før (Sæle et al., 2016). Mestringsopplevelser, relasjoner og samhold er stikkord som går igjen hos studentene, og dette er i tråd med det andre forskere har funnet at studenter forteller når de formidler egne opplevelser med friluftsliv (Gurholt, 2010; Sæle et al., 2016; Høyem, 2016; Vikene et al., 2016).

Et funn som går igjen hos studentene er en feirende fremstilling av naturen, stedet og øyen. Studentene beskriver øyen som idyllisk, nærmest nostalgisk og idealisert. Idyll, kan ses på som det Gifford (2014) benevner som pastoral, en harmoni og balanse. «Plassen er eineståande flott» kan sies å representere studentens feirende natursyn, spesielt når hun/han fortsetter «… og ein kan kjenne ein slappar av når ein får komme seg litt ut frå byens hektiske kvardag».

Profesjonsfellesskap og kritiske perspektiver

For forskningsseminaret i 2018 brukte vi nok en gang samme tilnærming i vår planlegging og forbedringer av egen undervisningspraksis, og forflyttet undervisningen til samme sted ved kysten. Vi la da enda større vekt på miljødiskursen ved at studentene i større grad fikk stille spørsmål og reflektere sammen med både lærerutdannere og veiledere om temaet natursyn. Et nytt element ble tatt i bruk, nemlig omvendt undervisning (Bergman & Sams, 2012). Vi ba studentene se en film om sanking fra havet (Aadland & Duinker, 2017) og vi ba dem også reflektere om filmen i egne kollokviegrupper de selv skulle styre i forkant av seminaret. I den praktiske delen av selve seminaret bestemte vi oss for igjen å tone ned kajakktekniske detaljer og kun ta opp kameratredning hvis det ble nødvendig. Vi brukte mer tid på å se på arter i fjæra, sjøen og på land. Vi sanket skjell, snegler, tang og tare og kråkeboller, og vi tilberedte snegler og tare ute på stormkjøkken og smakte på dette. Vi diskuterte hvordan man i tidligere tider benyttet ulike ressurser fra naturen (Jacobsen, 2015). På 2018-seminaret inviterte vi også inn flere ressurspersoner: en eldre mann som i sin ungdom hadde bodd på øyen og som tok oss med på rundtur ute og fortalte om kulturen på øyen for 50 til 60 år siden. Vi hadde også besøk fra Friluftsrådet som fortalte hvordan de arbeider med å bevare kulturminner og vi hadde besøk av en journalist som kunne vise gamle filmopptak fra fiskernes liv nær øyen for snart en generasjon siden. Noen av disse gamle filmklippene viste utfordrende vær, med både regn, vind og bølger. Basert på Nicol (2014) hadde vi, for den praktiske delen av seminaret, lagt inn flere handlingselementer, spesielt rydding av en strand. Vi brukte flere timer på å rydde søppel, tok med oss søppelet og plasserte søppelet slik at det kunne hentes og fraktes til miljøstasjon. Denne aktiviteten var en bevist endring på årets seminar for om mulig å vekke studentenes miljøbevissthet.

Igjen ba vi studentene skrive egne refleksjoner. Fem studenter ga samtykke til at vi kunne

få bruke deres erfaringer i vår forskning. Basert på våre praksisutviklende refleksjoner valgte vi å styre studentene enda mer i håp om å kunne se miljødiskursen igjen i studentenes språkliggjøring av egne erfaringer. I loggboken studentene skulle skrive i, var The NatCul Matrix lagt inn, og vi ba også studentene plassere seg selv, utdanning og egne erfaringer med nærhet i natur inn i matrisen. Vi håpet også på at studentene ville bruke ord og begreper om den didaktiske praksisen som vi kunne tolke som en noe transformativ læring (Sterling, 2011; Illeris, 2016).

Funnene fra seminaret i 2018 er publisert i Sæle et al. (2019) og hovedfunnene viser at studentene igjen har et svært antroposentrisk natursyn. Ingen studenter forteller noe som vi kan tolke som økosentriske erfaringer fra seminaret. Studentene bruker riktignok fagbegrep i sine refleksjoner, men ingenting knyttet til kysten, havet og vann som ressurs. Studentene forteller at de i oppvekst og skolegang, også på høyskole, har blitt presentert for et svært feirende og menneskesentret, antroposentrisk, friluftsliv og nærhet til natur.

Handlingskomponentene, aktivitetene utendørs i havgapet med rydding av en strand, bidro ikke til studentenes miljøbevissthet i refleksjonene de skrev. Vi lærerutdannere har diskutert om årsaken kan skyldes at været var fint, tidvis sol, men også at vi tok for gitt at det å delta i strandrydding i seg selv skulle gi innsikt. Det kan ha manglet en grundig refleksjon fra oss lærerutdannere i etterkant, enten samme dag eller dagen etter, for «å vekke» studentene. Nicol (2014) trekker frem at klare mål er sentralt, noe vi mener at vi hadde, men som likevel kan ha vært for svakt formidlet til studentene. Illeris (2016) snakker om at læring handler om en individuell kognitiv endring som finner sted og hvor det skjer en tilegnelsesprosess mellom et innhold, kunnskap, forståelse og ferdigheter, og en drivkraft, vilje, følelser og motivasjon. I tillegg er det en samspillsprosess hvor samspill, kommunikasjon og samarbeid er sentralt.

Det er behov for forskning som nettopp studerer samspill, kommunikasjon og samarbeid

knyttet til utendørsundervisning. Vi lærerutdannere har også reflektert rundt hvordan det å lese, presentere og reflektere rundt forskning om miljødimensjonen påvirker studentene, «gjør det noe» med dem, og inspirert av Hopmann (2007) stiller vi oss spørsmål om hvordan vi fra utdanningssektoren kan tilby et innhold som har relevans og betydning for lærerstudenter.

Oppsummerende avslutning

Det er vanskelig å studere effekten av hva lærerstudenter sitter igjen med fra undervisning. Nicol (2014) trekker frem at det ikke er mulig å si noe om årsak og effekt. Studenters læring er en kombinasjon av prosesser som skjer gjennom hele utdanningen, også utenfor utdanningsinstitusjonen. Kropp og psyke erfarer sosiale situasjoner og innholdet omformes kognitivt, følelsesmessig eller praktisk og blir en del av studenten som individ, som lærerstudent, og senere som lærer. Utdanning resulterer i en stadig forandring av personen.

Vi har presentert og drøftet om, og eventuelt hvordan miljødimensjonen av bærekraft kom til syne i undervisningsinnholdet på et forskningsseminar for lærerstudenter lagt til kysten og havet. Vi har også drøftet hva studentene skrev ned av refleksjoner om seminaret i etterkant. Vi har benyttet et økokritisk teoretisk bakteppe, og knyttet studentenes refleksjoner til transformativ læring (Sterling, 2011). Våre funn viser at masterstudentene i all hovedsak beskrev kun enkelthendelser fra den praktiske delen av forskningsseminaret, kajakkpadling, og ingenting fra innendørsaktivitetene med forelesninger og muntlige presentasjoner av forskning om bærekraft og miljødimensjonen. Ingen studenter nevner dialoger med ressurspersoner fra nærmiljøet som vi trakk inn i undervisningen. Studentene beskriver i sine refleksjoner hvordan seminaret i havgapet har gitt dem personlige mestringsopplevelser med kajakkpadling, nærhet til natur og fantastiske naturopplevelser. Vi har analysert studentenes egne opplevelser som svært menneskesentrerte, antroposentriske, og dette illustrerer et veldig feirende natursyn.

Ingen av studentene redegjør for de handlingspregete innholdskomponentene som rydding av søppel i fjæra og samtaler, kunnskap og erfaring med ulike arter, såkalte actions, som Nicol (2014) hevder kan bidra til personlig og sosial utvikling mot et engasjement for miljøet. Vi har funnet at miljødimensjonen er totalt fraværende når vi ber studenter om å reflektere åpent om seminaret de deltok på.

Vetlesen (2015) påpeker at vårt moderne samfunns rovdrift på naturen gjennom ressursutnyttelse, har ført til en krise mellom menneske og natur, og dette skyldes i stor grad de økonomiske og kulturelle strukturer. Vetlesen og Willig (2018) mener at utdannelse i å tenke kritisk og yte motstand er viktigere nå enn noensinne, og kunnskap gir ansvar – et ansvar for så raskt som mulig å forandre kursen for å ivareta miljøet. Denne artikkelen drøfter våre perspektiver på egen didaktiske praksis, utformet gjennom et økofilosofisk motivert forskningsseminar. Fremstillingen er et forskningsbasert kunnskapsbidrag som både springer ut av, og retter seg mot en forskningsbasert lærerutdanning. Lærerutdanning skal utdanne kritisk, reflekterende studenter til fremtidens skole. Klima- og miljøministeren (Eriksen, 2025) etterlyser økt innsats på tvers av sektorer for å nå miljømålene, men nevner ikke Kunnskapsdepartementet som mottaker av de nye føringene for å ta vare på godt vannmiljø. Vi vil bringe frem at utdanningssektoren må utfordres på å konkretisere om, og hvordan, ulike studietilbud for fremtidens lærere, kan gi transformative erfaringer (Sterling, 2011), og reelt vekke et miljøengasjement hos studentene (Wold et al., 2025). Et borgerengasjement (The EU Mission, 2025) vil kreve engasjement fra lærerutdannere og studenter, og lærere som møter alle barn og unge i skolen. Vi trenger flere dialoger, med ulike fagmiljøer og ulike sektorer, om det er slik at det å oppholde seg i naturen, og utvikle nærhet til naturen, nødvendigvis er en forutsetning for å ivareta natur- og kulturlandskapet, og slik nå bærekraftsmålene.

Det er behov for mer forskning som undersøker vannrelaterte praksiser lagt til kystsoner

på og i havet, som del av høyere utdanning (UH), og vi støtter Wold et al. (2025) som etterlyser forskning som graver dypere i UH-friluftslivets økofilosofiske arv.

Referanser

Barane, J., Hugo, A. & Clementsen, M. (2015). Kunnskap for ei felles framtid. Lokal forankring av læreplanen Fagbokforlaget.

Bergmann, J., & Sams, A. (2012). Flip Your Classroom: Reach Every Student in Every Class Every Day. International Society for Technology in Education.

Braidotti, R. (2013). The posthuman. Polity Press.

Carson, R. (1965). The sense of wonder. Harper Row.

Carson, R. (1956). Help your child to wonder. Released by Council of Liberal Churches (Universalist-Unitarian) Incorporated, Division of Education.

Cheng, J.C-H. & Monroe, M.C. (2012). Connection to Nature: Children’s Affective Attitude Toward Nature. Environment and Behavior, 44(1), pp. 31-49.

Christensen, A. A. (2022). Friluftslivsfagets retninger ved Norges Idrætshøjskole. En historisk og fortolkende gennemgang af friluftslivsfagets udvikling på 70-tallet med perspektiver fra nøglepersoner [Masteroppgave]. Norges idrettshøgskole

Cochrane-Smith, M., & Lytle, S. (2009). Teacher Research as Stance. In S. E. Noffke and B. Somekh (Ed.) The Sage Handbook of Educational Action Research, 39–49. Sage.

Crompton, T. (2010). Common Cause: The Case for Working with Our Cultural Values. Woking: WWF-UK.

Eriksen, A. B. (2025). Nasjonale føringer for arbeidet med å oppdatere de regionale vannforvaltningsplanen. (Nye føringer for å ta vare på godt vannmiljø - regjeringen.no)

Forskrift om rammeplan for grunnskolelærerutdanning for trinn 1-7. (2025). Forskrift om rammeplan for grunnskolelærerutdanning for trinn 1-7. (FOR-2025-07-041442). Lovdata. https://lovdata.no/dokument/SF/ forskrift/2025-07-04-1442

Forskrift om rammeplan for grunnskolelærerutdanning for trinn 5 - 10. (2025). Forskrift om rammeplan for grunnskolelærerutdanning for trinn 1-7. (FOR-2025-0704-1442). Lovdata. https://lovdata.no/dokument/SF/ forskrift/2025-07-04-1444

Furuseth, S. & Hennig, R. (2023). Økokritisk håndbok. Universitetsforlaget.

Faarlund, N. (2015). Friluftsliv En dannelsesreise. Ljå forlag.

Gabrielsen, A. & Korsager, M. (2018). Nærmiljø som læringsarena i undervisning for bærekraftig utvikling. En analyse av læreres erfaringer og refleksjoner. NorDiNa, 14(4)

Garrard, G. (2012). Ecocriticism. Routledge.

Gifford, T. (2014). Pastoral, Anti-pastoral, and Postpastoral. In: L. Westling (Ed.) The Cambridge Companion to Literature and the Environment, pp 17-33. Cambridge University press

Goga, N., Guanio-Uluru, L., Hallås, B.O. & Nyrnes, A. (2018). Introduction. I N. Goga, L. Guanio-Uluru, B.O. Hallås & A. Nyrnes (Red.), Ecocritical perspectives on children’s texts and cultures: Nordic dialogues (s. 1–23). Palgrave Macmillan UK.

Gulliksen & Hjardemaal, F. (2011). Fokusgruppeintervju, et hjelpemiddel til å videreutvikle kunnskap om undervisningen i lærerutdanningen? https://journals.hioa.no/ index.php/techneA/article/view/39/166

Gurholt, K.P. (2010). Eventyrlig pedagogikk: Friluftsliv som dannelsesferd. I K. Steinsholt & K.P. Gurholt (Red.), Aktive liv. Idrettspedagogiske perspektiv på kropp, bevegelse og dannelse (s. 175-205). Tapir akademisk forlag.

Hallås, B.O., Løtveit, K. & Sæle, O.O. (2017). Natursyn en undervisningsdag på ungdomstrinnet – ved, på og i sjø. Vann, 52(3), 307–317. https://vannforeningen.no/dokumentarkiv/natursynen-undervisningsdag-paungdomstrinnet-ved-pa-og-i-sjo

Hallås, B.O., Aadland, E.K. & Lund, T. (2019). Oppfatninger av natur i planverkene for kroppsøving og mat og helse i femårige grunnskolelærerutdanninger. Acta Didactica Norge, 13(1), s. 1–22.

Haukeland, P.I. & Sæterhaug, S. (2020). Crafting Nature, Crafting Self An ecophilosophy of friluftsliv, craftmaking and sustainability. Techne Series A, 27(2), 49–63

Hopmann, S.T. (2007). Restrained Teaching: the common core of Didaktik. European Educational Research Journal, 6(2), 109–124.

Hsieh, H-F. & Shannon, S.E. (2005). Three approaches to qualitative content analysis. I Qualitative Health Research, 15 (9), s. 1277-1288.

Hungerford, H. R., & Volk, T. L. (1990). Changing Learner Behavior Through Environmental Education. The Journal of Environmental Education, 21(3), 8-21. doi: 10.1080/00958964.1990.10753743

Hverven, S. (2023). Ville verdier. Naturfilosofi i menneskets tidsalder. Dreyers Forlag.

Høyem, J. (2016). Å grave kantgrop med Aristoteles. En beskrivelse av praktisk kunnskap i friluftslivsfag. I A. Horgen, M. Fasting, Lund, T. Lundhaug, L. I. Magnussen, & K. Østrem (red.), Ute! : friluftsliv : pedagogiske, historiske og sosiologiske perspektiver (27-45). Fagbokforlaget.

Illeris, K. (2016). How we learn. Routledge. https://doi.org/10.4324/9781315537382

Jacobsen, R. (2015). Brenner og bøkene, i NRK. Oslo: Marienlyst

Jordet, A.N. (2007). Nærmiljøet som klasserom. En undersøkelse om uteskolens didaktikk i et danningsteoretisk og erfaringsteoretisk perspektiv [Doktoravhandling, Universitetet i Oslo].

Jordet, A.N. (2010). Klasserommet utenfor: Tilpasset opplæring i et utvidet læringsrom. Cappelen Akademisk forlag.

Kollmuss, A. & Agyeman, J. (2002). Mind the Gap: Why do people act environmentally and what are the barriers to pro-environmental behavior? Environmental Education Research, 8(3), 239-260, DOI: 10.1080/135046202201454

Kraabøl, M. (2025). Redaktøren har ordet. VANN, 1 Tidsskriftet VANN - Vannforeningen

Lave, J. & Wenger, E. (1991) Situated Learning: legitimate peripheral participation. Cambridge University Press.

Lundvall, S., Svärd, M. & Schantz, P. (2023). Närfriluftsliv, hållbarhet och hälsa – en alternativ didaktisk praktik. I G. Engelsrud, B. O. Hallås, S. Lundvall, A. Nyrnes, O. O. Sæle & T. Werler (Red.), Didaktiske praksiser i lærerutdanning – steder i et landskap (s. 182–200). Universitetsforlaget.

Marion, V.P. & Strømme, A. (2008). Biologididaktikk. Høyskoleforlaget

Mogensen, F. & Schnack, K. (2010). The Action Competence Approach and the ‘New’ Discourses of Education for Sustainable Development, Competence and Quality Criteria. Environmental Education Research 16(1), 59-74 10.1080/13504620903504032

Nicol, R. (2014). Fostering environmental action through outdoor education. Educational Action Research 22(1), 39-56, DOI: 10.1080/09650792.2013.854174

Nordisk Ministerråd (2021). Education for Sustainable Development 2005 – 2014

Nordisk Ministerråd - TemaNord2021-511

Næss, A. (1973). The Shallow and the Deep, Long-range Ecology Movement. Inquiry, 16, 95-100.

Næss, A. (1976). Økologi, samfunn og livsstil. Universitetsforlaget

OECD (2018). The Future of Education and Skills. Education 2030 https://www.oecd.org/education/2030/E2030%20 Position%20Paper%20(05.04.2018).pdf

Sandell, K. & Öhman, J. (2010). Educational potentials of encounters with nature: reflections from a Swedish outdoor perspective. Environmental Education Research, 16(1), 113-132.

Scheie, E., & Korsager, M. (2014). Utdanning og undervisning for bærekraftig utvikling. Naturfag (2), 18-21.

Sterling, S. (2011). Transformative Learning and Sustainability: sketching the conceptual ground. Learning and Teaching in Higher Education, 5, 17-33

Stokkedal, H. (2023). Det er vel noe med det at du begynner å tenke mer og mer, men vi er vel ikke helt der enda»; En kvalitativ studie om et utvalg læreres erfaringer og refleksjoner rundt natur, miljøspørsmål og bærekraft i deres didaktiske praksis i kroppsøvingsfaget [Masteroppgave, Høgskulen på Vestlandet].

Sundstrøm, E.M. (2016). Utdanning for bærekraftig utvikling (UBU) fra et lærerperspektiv. En studie av naturfagslæreres perspektiv og undervisningspraksis av UBU. [Masteroppgave, Norges Arktiske Universitet].

Sæle, O. O., Hallås, B. O. & Aadland, E. K. (2019). Et retroperspektiv på lærerstudenters friluftsliv og naturopphold i skole og fritid - et antroposentrisk fremfor et økosentrisk natursyn. Tidsskriftet Utmark, 1, 1–13 https://brage.nina.no/nina-xmlui/handle/11250/2592740

Sæle. O.O., Hallås, B.O., Løtveit, K. & Riise, R. (2016). Lærerstudenters kajakkpadling – en aristotelisk danningsreise? Tidsskrift for utmarksforskning – 1 https://brage.bibsys.no/xmlui/handle/11250/2425662

Thaulow, H. (2025). Norske vannressurser i forhold til FN’s bærekraftsmål og avtalene om klima og natur. –Klarer vi å nå målene? VANN, 1, s. 49-56.

The EU Mission (2025). “Restore our Ocean and Waters by 2030”. Monitoring of the EU Mission “Restore our Ocean and Waters by 2030” | WISE Marine

UN (2024). The sustainable Developments Goals Report 2024 (https://unstats.un.org/sdgs/report/2024/TheSustainable-Development-Goals-Report-2024.pdf )

United Nations Educational, Scientific and Cultural Organization (UNESCO). (2016). Roadmap for implementing the global action programme on education for sustainable development http://unesdoc.unesco.org/images/0023/002305/230514e. pdf

Vetlesen, A. J. (2015). The Denial of Nature: Environmental Philosophy in the Era of Global Capitalism. Routledge.

Vetlesen, A.J. & Willig, R. (2018). Hva skal vi svare våre barn? Dreyers Forlag

Vetlesen, A. J. & Henriksen, J-O. (2022). Etikk i klimakrisens tid. RES PUBLICA

Vikene, O.L., Vereide, V. & Hallandvik, L. (2016). Ledelse og læring i friluftsliv I A. Horgen, M.L. Fasting, T. Lundhaug, L.I. Magnussen & K. Østrem (red.) Ute! Friluftsliv - pedagogiske, historiske og sosiologiske perspektiver (s. 107-128) Fagbokforlaget

Walseth, K. & Khan, H. (2023). Minoritetsstudenters møte med friluftsliv i kroppsøvingslærerutdanningen. Journal for Research in Arts and Sports Education, 7(2), 86–101. http://doi.org/10.23865/jased.v7.5435

Wold, D. E., Sandell, M. B., Backman, E., Jensen, R. M., & Walseth, K. (2025). I bevegelse bort fra friluftslivsutdanningens opprinnelige danningsideal? En scoping review om forskning på friluftslivsutdanning i UH-sektoren. Journal for Research in Arts and Sports Education, 9(2), 81–108. https://doi.org/10.23865/jased.v9.6469

Öhman, J. (2003). Miljödidaktisk forskning och selektiva traditioner i skolans miljöundervisning - en jämförelse. I L. Östman (Red.), Nationell och internationell miljödidaktisk forskning: En for-skningsöversikt (s. 97-109). Pedagogiska institutionen, Uppsala University.

Aadland, E.K. & Duinker, A. (2017). Mat i fjære https://www.youtube.com/watch?v=Oo9ixh2F2TU

COWI har lang erfaring fra prosjekter innen fagområdene vann, avløp og kommunale veger. Dette omfatter hovedplaner og strategisk rådgiving, vannforsyning, transportsystemer, avløpsbehandling, overvannshåndtering og ﬂomsikring.

ingeniørselskap med kompetanse i verdensklasse innenfor komplekse funksjonsbygg, klimatilpasning, bærekraftig byutvikling og effektive transportløsninger.

RETNINGSLINJER FOR ARTIKLER SOM SKAL FAGFELLEVURDERES FOR PUBLISERING I VANN

For innsendte artikler som skal fagfellevurderes, gjelder følgende:

1. Artikler som skal fagfellevurderes, skal være av vitenskapelig kvalitet. Dette innebærer at artikkelen må presentere ny innsikt i en form som gjør resultatene etterprøvbare og anvendelige i ny forskning. Artikkelen må ha språk og fremstillingsform som gjør den tilgjengelig for forskere som kan ha interesse av den. Artikler som tidligere er publiserte i andre tidsskrifter vil normalt ikke bli akseptert.

2. Artikler skal starte med tittel og enkel biografi slik:

Forsuring av havet

Av Einar G. Hansen

Einar G. Hansen er cand.real. i oseanografi og forsker ved NIVA.

3. Artikkellengde og sammendrag/summary skal ikke være mer enn 25 000 tegn med mellomrom eller 4000 ord ved ordtelling. Artikler skal ha sammendrag av lengde høyst 150 ord, som skal gjengi hovedbudskapet i artikkelen. Artikler på norsk skal ha kort engelsk ”summary” først, i tillegg til norsk sammendrag.

Tittelen på artikkelen skal gjentas på engelsk i starten av summary. Artikler på engelsk skal ha kort norsk ”sammendrag” først, i tillegg til engelsk ”summary”. Tittelen på artikkelen skal gjentas på norsk i starten av sammendrag.

4. Artikler skal leveres redaksjonen som Word-filer. I tekstfilen skal det markeres hvor figurer skal plasseres med figurnummer og figurtekst. Figurer, illustrasjoner, bilder må være av høy kvalitet og leveres som egne filer. Diagrammer, grafer, illustrasjoner produsert i Excel og PowerPoint leveres i originalformat. Illustrasjoner generert som vektorgrafikk (i eps, adobe illustrator e.l), leveres i originalformat, alternativt i høyoppløselig jpeg-format. Fotografier bør ha høyest mulig oppløsning i jpeg-format, fortrinnsvis originalfiler fra kamera. Skanner du inn illustrasjoner bør originalen være av god kvalitet og skannerinnstillingen minst 300 DPI (punkter per tomme) og med farger.

5. Alle påstander og referater av fakta skal ha referanser i egen referanseliste. Det samme gjelder for referert faglitteratur. Referansene skal være ordnet alfabetisk etter forfatternavn. Anerkjennelse av bidragsytere (acknowledgements) til arbeidet plasseres sist i artikkelen før referansene.

6. Det gjelder særskilte frister for artikler som skal fagfellevurderes. Disse er hhv. 1. januar, 1. april, 1. juli og 15. september av hensyn til fagfellevurderingen.

7. Innsendte artikler vil bli fagfellevurdert av minst to eksterne fagfeller innenfor det aktuelle fagfelt. Forfatteren(e) oppfordres til å foreslå kvalifiserte fagfeller, men redaksjonskomiteen står fritt i valget av fagfeller.

Kontakt: Franzefoss Minerals AS Sven Fürstenberg, 48 14 25 57 sven.furstenberg@kalk.no www.kalk.no

Godkjenner du faktura i blinde?

Problemer med fakturamatch, feilbetalinger og uoversiktlige bestillinger? Cillco Bestilling henter fakturaer fra økonomisystemet ditt og sammenligner dem med bestillingene – slik at du betaler sikkert, effektivt og uten ubehagelige overraskelser.

Les mer og ta kontakt pả

Kan IoT-sensorer bidra til bedre drift og forvaltning av private

avløpsanlegg?

Av Willy Røstum Thelin, Niels Aakvaag, Bård Myhre, Jan Ole Brenna, Marius Brenden, Øystein Solevåg og Andreas Amundsen

Willy Røstum Thelin (Dr. ing) er seniorforsker i SINTEF.

Niels Aakvaag (PhD ) er seniorforsker i SINTEF.

Bård Myhre (Siv. ing) er seniorforsker i SINTEF.

Jan Ole Brenna (B.Sc) er produktleder VA i Norkart AS.

Marius Brenden (B.Sc ) er salgssjef i Scanmatic AS. Øystein Solevåg (Cand. mag) er daglig leder i Attvin.

Andreas Amundsen (M.Sc ) er seniorrådgiver i Ålesund kommune.

Summary

Can IoT contribute to improved operations and management of private sewage systems? Municipalities are responsible for supplying clean and safe drinking water to their residents. An important aspect is to secure drinking water sources against pollution. This includes avoiding runoff from private sewage systems. An innovation project for the public sector led by Attvin AS has developed and tested a solution for desludging on demand based on IoT sensors that measure liquid levels in closed containment tanks. The project aimed to investigate whether IoT-based sensors can provide reliable real-time information about liquid levels in closed containment tanks, and how such data can be utilized by the municipalities’ IT-solutions for management of decentralised wastewater plants to optimize transport routes and reduce pollution from overflowing tanks. The tests were carried out in selected tanks around Brusdalsvatnet, which is the drinking water source for 70,000 residents in the Ålesund region. The results show that

reliable level measurements can be achieved over time. At the same time, sporadic measurement errors occur. However, error measurements can be handled by filtering the raw data. The project has also focused on relevant non-technical aspects such as ownership of sensors, the need for standardization, and contracting models to ensure that the necessary value chain is maintained, both in the procurement phase and the operational phase.

Sammendrag

Kommunene har ansvar for å levere rent og trygt drikkevann til innbyggerne. Et viktig aspekt er å sikre drikkevannskilder mot forurensning. Herunder er det viktig å unngå avrenning fra private avløpsanlegg. Et innovasjonsprosjekt for offentlig sektor ledet av Attvin AS har utviklet og testet en løsning for behovsstyrt tømming basert på IoT-sensorer som måler væskenivå i tette tanker. Prosjektet hadde som mål å undersøke om IoT-baserte sensorer kan gi

pålitelig sanntidsinformasjon om væskenivå i tette tanker, og hvordan slike data kan utnyttes i kommunenes fagsystem for spredt avløp til å optimalisere tømmeruter og redusere utilsiktet forurensning fra overfylte anlegg. Testene ble utført i utvalgte tette tanker rundt Brusdalsvatnet, som er drikkevannskilde til 70 000 innbyggere i Ålesundregionen. Resultatene viser at det kan oppnås pålitelige nivåmålinger over tid. Samtidig forekommer sporadiske feilmålinger som kan håndteres ved filtrering av rådata. Prosjektet har også rettet søkelys mot relevante ikke-tekniske aspekter som eierskap til sensorer, behov for standardisering, og entreprisemodeller for å sikre at den nødvendige verdikjeden ivaretas, både i anskaffelsesfasen og driftsfasen.

Bakgrunn

Kommunene har et overordnet ansvar for å levere drikkevann til innbyggerne, og har som vannverkseier ansvar for å levere trygt drikkevann til sine abonnenter i henhold til drikkevannsforskriftens krav.

Bebyggelse og aktivitet i nedbørsfeltet til drikkevannskilder kan ha stor betydning for råvannskvaliteten, og vil med det påvirke behovet for vannbehandling, herunder nødvendige hygieniske barrierer i vannbehandlingen. Svikt i vannbehandlingen kan medføre vannbårne sykdomsutbrudd, og resultere i alvorlige helsemessige konsekvenser. For å beskytte drikkevannskilder er det viktig at kommunene stiller nødvendige krav ved bosetting/utbygging og andre aktiviteter i nedbørsfeltet.

En typisk utfordring som må håndteres er husholdningsavløp fra spredt bebyggelse der det mangler mulighet for påkobling på kommunalt avløpsnett. Private avløpsløsninger i nærhet til drikkevannskilde utgjør akutt fare for mikrobiell forurensing av drikkevannskilden. En vanlig strategi for å unngå utslipp av renset avløpsvann til grunn eller resipient innenfor nedbørsfeltet til drikkevannskilder er å samle alt utslipp fra boligen i en tett tank.

For at etablering av tette tanker rundt drikkevannskilder skal ha den forventede effekten, slik at en unngår utslipp av sanitært avløpsvann fra

tilknyttede bebyggelse, så er det helt avgjørende at tanken alltid tømmes før den er full. Hvor ofte, avhenger av bruken av tilknyttede boliger og størrelsen på tanken. Typisk tømmestrategi baserer seg på intervallbasert tømming, og at anleggseier varsler slamtømmer ved hyppigere tømmebehov. Intervallbasert tømmestrategi er utfordrende ved ujevnt bruksmønster, og kan resultere i ukontrollert forurensing fordi tankene ikke tømmes tidsnok. I tillegg har ikke nødvendigvis anleggseier tilstrekkelig oversikt over nivået i tanken til enhver tid, slik at denne selv kan rekvirere tømming tidsnok. For å redusere risikoen for utilsiktede utslipp fra tette tanker vil det være hensiktsmessig om kommunen, eller interkommunale selskaper som administrerer tømmetjenester på vegne av kommunen, har sanntids informasjon om nivået i tankene, og at tømming rekvireres basert på faktisk behov.

Rundt Brusdalsvatnet som er drikkevannskilde til 70 000 innbyggere i Ålesund og Sula, i tillegg til å være reservevannkilde for Giske kommune, er det etablert om lag 150 tette tanker. Attvin AS1 har ansvaret for tømming av disse tankene, og har i senere år sett på muligheten for å benytte IoT (Internet of Things)sensorer for å overvåke nivåene i disse i sanntid, som beslutningsgrunnlag for å rekvirere tømming. Dette har vært tematikken i et nylig avsluttet innovasjonsprosjekt for offentlig sektor hvor Attvin har vært prosjekteier. Øvrige prosjektpartnere har vært Scanmatic (IoT-sensorleverandør), Norkart (leverandør av fagsystemer for forvaltning av avløpsanlegg i spredt bebyggelse), Ålesund kommune (forurensningsmyndighet) og SINTEF (FoU-partner). Prosjektet har hatt en budsjettramme på 4 MNOK, hvorav Regionale forskningsfond Møre og Romsdal har finansiert halvparten. Denne artikkelen diskuterer teknologistatus etter endt prosjekt, samt hvilke forutsetninger som må på plass for å realisere innovasjonspotensialet i den demonstrerte sensorløsningen.

1 Attvin AS er et kommunalt eid selskap som blant annet har ansvar for innsamling av slam fra private avløpsanlegg i Ålesundregionen

Figur 1. Overordnet skisse som viser hovedkomponenter i en forvaltningsløsning for behovsstyrt slamtømming basert på IoT-sensor for nivåmåling.

Forvaltningsløsning for behovsstyrt tømming av tette tanker

Figur 1 viser hovedkomponentene som inngår i forvaltningsløsningen som er utviklet og demonstrert i prosjektet. Løsningen består av 1) sensoren som måler væskenivået i tanken, 2) kommunikasjonsløsning for overføring av sensordata til sky, 3) Datamottak for analyse og strukturering av data og 4) fagsystemet der sensordata blir utnyttet til å tømme anleggene før de blir overfylte. I tillegg inngår et programmeringsgrensesnitt (API) for å overføre sensordata fra datamottak til fagsystemet. Utviklingsarbeidet av de enkelt komponenter er omtalt i det påfølgende. Avslutningsvis diskuteres barrierer mot realisering av innovasjonspotensialet for den demonstrerte løsningen.

Valg av sensor

Væskenivået må måles i tankene og kommuniseres inn til fagsystemet for analyse. For å få et funksjonelt system var vi derfor avhengige av å ha både en robust sensor- og kommunikasjonsløsning. Vi var videre avhengige av at den valgte løsningen var kommersielt tilgjengelig og at kommunikasjonsmodul og nivåmåler var montert i den samme fysiske innpakningen. Et overordnet krav var at den samlede løsningen skulle være batteridrevet, med levetid på minst ti år. Det finnes ulike sensormodaliteter som kan måle avstand til en væskeoverflate. Vi evaluerte tre forskjellige sensorer som var sertifisert for IP65: en ultralyd fra Decentlab, en Radar og en Lidar, begge fra Dragino. IP-sertifisering, en forkortelse for ‘ingress protection’, angir hvor vanntett utstyr er. En høyere klassifisering indikerer økt beskyttelse. Første fase av evalueringsarbeidet besto av ytelsestest i lab på SINTEF/NTNU. Alle tre sensorene oppførte seg i henhold til spesifikasjonen, og det ble bestemt å flytte testingen til felt.

Sensorene fra lab-testen ble installert i samme tank lokalisert ved Brusdalsvatnet nær Ålesund. Sensorene samlet data over en periode på fire uker i reelle forhold, og resultatene var nedslående. Ultralydsensoren viste seg å være ustabil med mange uforklarlige feilmålinger. Radarsensoren hadde for stor varians til at den kunne brukes. Lidarsensoren var derfor den av de tre som fremstod som best egnet, selv om den også hadde enkelte åpenbare feilmålinger. Det ble derfor bestemt å kjøre langtidstest med fem Lidarsensorer i fem forskjellige tanker.

Sensorene sluttet etter hvert å virke, en etter en. Inspeksjon viste at de hadde vært utsatt for vanninntrenging, til tross for at de i henhold til IP65 skulle tåle spyling. IP65 var derfor åpenbart ikke tilstrekkelig.

I prosjektets siste fase evaluerte vi en ny sensor, EM410-RDL fra Milesight. Dette er en radarsensor som er utviklet spesifikt for måling av avstand til væske. I tillegg er den spesifisert til IP68, noe som har vist seg kritisk for denne applikasjonen. IP68 spesifiserer at utstyr skal overleve nedsenket i vann på 1,5m i minst 30 minutter. Igjen foretok vi en langtidstest av fem sensorer, hvorav tre ble plassert i samme tank.

Det var nå ingen vanninntrenging og sensorene leverte forholdsvis stabile data over tid.

Figur 2. EM410-RDL (fra Milesight datablad)

Men, også disse sensorene rapporterer feil data fra tid til annen.

Målingene startet i januar 2025 og driften av sensorene er overtatt av Attvin etter at innovasjonsprosjektet ble avsluttet i juni 2025. Figur 3 under viser to dager med typiske måledata for de fem sensorene. Målingene er stabile med noen få centimeter variasjon. Den brå endringen i måleverdi skyldes at tanken med de tre sensorene ble tømt.

Det kommer tidvis feilmålinger. Figur 3 under viser et typisk eksempel. Over en periode på to dager leverer to av sensorene åpenbare feildata over kortere tidsrom, før de går tilbake til antatt korrekt verdi. Det har ikke lyktes oss å finne årsaken til feilmålingene. Importøren av sensorene har antydet at det kan skyldes at installasjonen ikke er optimal. Uansett – selv om feildata kan filtreres bort er det problematisk at den underliggende årsaken er ukjent.

Kommunikasjonsløsning

Utgangspunktet for prosjektet var først og fremst å vurdere selve sensorteknologien, mens kommunikasjonsløsningen ble håndtert som et virkemiddel for å få samlet inn sensordataene.

De tre kommunikasjonsløsningene som ble vurdert som aktuelle for prosjektgjennomføringen var Bluetooth Low Energy (BLE), LoRaWAN (Long Range Wide Area Network) og NB-IoT. Følgende overordnede vurderinger ble gjort:

BLE har lavt strømtrekk og det finnes forholdsvis godt med kommersielt tilgjengelige sensorer, men rekkevidden er begrenset til noen titalls meter. I områder med lav sensortetthet vil en derfor trenge mange gatewayer som er ‘broen’ fra BLE inn til skyen, noe som gjør dette til en lite hensiktsmessig kommunikasjonsteknologi for spredt avløp.

LoRaWAN er en kommunikasjonsløsning designet spesielt for lav effekt og lange avstander. Batterilevetid er derfor ikke et problem, og infrastrukturproblematikken er betydelig redusert ettersom mange sensorer kan dele på en enkelt gateway i et stort område. Tilfanget av sensorer som støtter LoRaWAN er også stort, noe som blant annet antas å være knyttet til at teknologien har vært tilgjengelig i lengre tid.

NB-IoT-sensorer trekker tradisjonelt noe mer strøm enn LoRaWAN, men det forventes at nødvendig batterilevetid likevel kan oppnås ved

Figur 3. Typiske måledata fra 5 sensorer installert i tre tanker. Sensor 1,2 og 3 er installert i samme tank.

å tilpasse måle- og sende-intervall. Fordelen med NB-IoT er at denne teknologien benytter de eksisterende mobilnettene, og derfor ikke krever en egen infrastruktur. Som for LoRaWAN er det et stadig økende utvalg av sensorer som støtter NB-IoT.

For dette prosjektet ble det valgt å benytte LoRaWAN, siden dette både ga et bredt utvalg av sensorer, samt mulighet til å sette opp et eget LoRaWAN-nettverk på lab og rundt Brusdalsvatnet. Det finnes imidlertid flere relevante sensorer for både LoRaWAN og NB-IoT, og mange sensorleverandører tilbyr produkter hvor man kan velge mellom disse to kommunikasjonsløsningene.

Datamottak og databehandling

Når man skal samle inn målinger fra et stort antall sensorer, er det hensiktsmessig å samle inn og kontrollere målingene fra alle sensorene før de sendes videre til andre IT-systemer. Et slikt felles innsamlingspunkt er også et egnet sted for å overvåke sensorene, slik at man kan avdekke sensorfeil, se om sensorer trenger batteribytte, og identifisere eventuelle feil i kommunikasjonsnettverket. I tillegg vil et felles datamottak med påfølgende databehandling

gjøre at fagsystemer og andre brukere av sensordataene kan betrakte målingene som «bearbeidede data», uten å måtte forholde seg til hvordan målingene er utført eller samlet inn.

API mot fagsystem

Et API – en forkortelse for Application Programming Interface – beskriver hvordan data skal utveksles mellom ett eller flere datasystemer. Gode APIer definerer både hvordan dataene skal utveksles rent IT-teknisk, samt hva som er betydningen av de ulike dataene. For eksempel er det viktig å vite om en avstandsmåling oppgis i cm eller mm, og om den angir avstanden mellom bunnen av tanken og væskeflaten, eller mellom væskeflaten og en toppmontert sensor. Et veldefinert API vil også gjøre det enkelt for nye aktører å koble seg til, noe som i vår sammenheng åpner for at man relativt lett kan få flere målinger fra flere aktører inn i ett fagsystem.

Per i dag finnes det ikke noe standardisert API for mottak av nivåmålinger i norsk VA-bransje, og prosjektet har hatt som ambisjon å utvikle et fleksibelt API som også kan brukes av andre aktører. APIet er utviklet i samarbeid mellom sensorleverandøren Scanmatic og fagsystemleverandøren Norkart, og det ble besluttet

Figur 4. Eksempel på feilmåling

at det er Norkart som skal eie APIet og Scanmatic som skal sende data til Norkart. Dette betyr i praksis at det er sensorleverandøren som tar initiativ til å sende over sensordata, mens fagsystemet på sin side venter på at data skal komme fra én eller flere sensorleverandører.

APIet som ble utviklet i prosjektet tar i første omgang høyde for å sende over rene sensormålinger, væskenivåberegninger, batterinivå og målt signalstyrke for kommunikasjonslinken.

APIet er imidlertid definert slik at det er enkelt å utvide med nye datafelter, slik at man ikke må lage nytt API fra bunnen av hver gang man ønsker å ta i bruk andre tilgjengelige måledata.

Utnyttelse av data i fagsystemet

Når sensormålingene er kommet over til i fagsystemet, vil det først være hensiktsmessig å beregne fyllingsgrad i prosent. Dette vil gjøre at alle tette tanker kan betraktes på samme måte i fagsystemet, og forutsetter at systemet har informasjon om tankenes størrelse og geometri. Figur 5 viser en illustrasjon av hvordan fyllingsgraden til én spesifikk tank varierer over tid,

hvor stigningen avhenger av bruken av tilknyttet bygningsmasse. Her blir også tidspunkter for tømming av tanken godt synlig. Man kan alternativt se for seg at fyllingsgrad vises i en liste over alle anlegg innfor et geografisk område, som illustrert i Figur 6. Dette vil gjøre det mulig å se hvilke anlegg som snart trenger å tømmes. Siden sensormålingene i praksis også gir informasjon om forrige tømmedato, vil man videre kunne gi et estimat på fyllingshastighet, samt gi et anslag om når anlegget vil gå fullt. Informasjon om når anlegget anslås å gå fullt kan eventuelt også formidles digitalt til slamtømmer, og benyttes i planleggingen av tømmeruter.

Forutsetninger for realisering av innovasjonspotensialet Mye av fokuset i det omtalte prosjektet har vært rettet mot tekniske aspekter, inklusive å dokumentere IoT-sensorer for registrering av nivå i tette tanker, overføring av nivådata til kommunens fagsystem for forvaltning av avløpsanlegg i spredt bebyggelse, og utnyttelse av dataene til å tømme anleggene etter behov. For at implemen-

Figur 5. Skisse av brukergrensesnitt som viser fyllingsgrad for én tett tank over en gitt tidsperiode. (Kilde: Norkart)

teringen av løsningen skal fungere i praksis og over tid, samtidig som sensorløsningen kan skaleres slik at den kan tas i bruk i andre kommuner med tilsvarende behov som Ålesund, er det imidlertid viktig å avklare en del ikketekniske aspekter. Standardisering av grensesnitt for datautveksling, eierskap til sensorer, og entreprise-modeller for anskaffelse og drift av sensorløsninger, må ivaretas på en hensiktsmessig måte for at innovasjonspotensialet som er demonstrert i prosjektet med Attvin kan realiseres fullt ut.

Hva bør standardiseres?

Selv om det vil være mulig å standardisere både kommunikasjonsløsninger, APIer/programmeringsgrensesnitt og brukergrensesnitt, har prosjektet valgt å rette fokus på API-standardisering av sensordata. Dette er fordi et standardisert sensor-API legger til rette for effektiv datautveksling av måledata, og samtidig gjør det mulig å jobbe med effektivisering og forbedring av arbeidsprosesser og funksjonalitet på begge sider av APIet uavhengig av andre aktører. Prosjektet har imidlertid også sett på behovet for standardisering av funksjonalitet i fagsystemet, blant annet for beregning av fyllingshastighet for anlegg hvor bruksmønsteret varie-

rer over året. Det vil videre være hensiktsmessig med et standardisert API mot slamtømmer, for å formidle fyllingsgrad og eventuelt et estimat for når anlegget vil være fullt.

Hvem skal eie sensorene?

Det er den som søker om utslippstillatelse i henhold til kapittel 12 i forurensingsforskriften er formelt ansvarlig for at den omsøkte avløpsløsningen dokumenteres, etableres og driftes i henhold til det aktuelle lovverket. Anleggseier benytter typisk profesjonelle aktører til å hjelpe seg med dette både i etableringsfasen og driftsfasen. Dersom forurensningsmyndigheten, dvs. kommunen, stiller vilkår om at det skal installeres IoT-sensor for å sikre at tette tanker tømmes før de blir overfylte, er det i utgangspunktet anleggseier som må anskaffe sensorene. Per i dag er det ingen tankprodusenter som leverer tette tanker med integrerte sensorer, men på sikt kan en ikke utelukke at markedsaktører vil kunne tilby dette. Fordelen med integrerte sensorløsninger er at en vil unngå behov for ettermontering av sensorer og eventuelle utfordringer relatert til dette, blant annet knyttet til innfesting og signaloverføring.

Imidlertid er det flere aspekter som taler mot å ilegge anleggseiere denne oppgaven. Som

Figur 6. Skisse av brukergrensesnitt som viser anlegg i et område og deres respektive fyllingsgrad. (Kilde: Norkart)

allerede diskutert er det viktig at sensorer kan levere data til fagsystemet gjennom et standardisert API, for å sikre at fagsystemet både kan ta imot og utnytte nivådataene uten at det er behov for skreddersøm for hvert enkelt anlegg. For å sikre dette er det antakelig en forutsetning at innkjøpet gjøres av kommunen (alternativt et IKS) for å sikre at IoT-sensoren spesifiseres korrekt.

Det vil også være en fordel om kommunen er ansvarlig for driften av både sensor og datamottak, enten i egenregi eller som innkjøper av nødvendige tjenester. Skulle dette settes bort til anleggseier vil denne ha utfordringer med å vurdere både kvalifikasjoner og kapasitet til eventuelle tilbydere. Med tanke på sikre at både montering og service i driftsfasen skal være så effektiv som mulig vil det også være hensiktsmessig å unngå forskjellig sensorprodukter fra anlegg til anlegg. Ved at kommune foretar innkjøpet kan en sikre at samme type sensor installeres i et større antall anlegg. Finansieringen av anskaffelse og drift kan skaffes til veie gjennom gebyrer i henhold til selvkostprinsippet.

Entreprise- og kontraktsmodeller

Selv om det vurderes som en forutsetning at det er kommunene (eller IKS’er på vegne av eierkommunene) som skal anskaffe og drifte IoT-sensorer for nivåmåling av avløpsanlegg i spredt bebyggelse, er det ikke trivielt hvordan anskaffelsen mest hensiktsmessig skal utformes med tanke på delentrepriser og kontraktsmodeller. Dette skyldes til en viss grad at det ikke finnes etablerte verdikjeder som omfatter alle nødvendige delentrepriser innenfor dette markedssegmentet av IoT-sensorer. Dette gjelder spesielt den løpende driften av den fysiske sensorinstallasjonen, der det vil være viktig at driftsaktøren er etablert i rimelig nærhet til området der sensorene er installert. Videre kan det være store forskjeller i bestillerkompetansen mellom ulike kommuner. Det samme gjelder i hvilken grad kommunene har kompetanse til å håndtere flere underentrepriser i driftsfasen, samt grensesnittet mellom disse. Eksempelvis kan enkelte større kommuner ha et etablert kommunikasjonsnettverk som de drifter og eier. I så tilfelle vil kommunikasjonsstandard for

en underleverandør og IKS/ kommune.

Figur 7. Én mulig entreprisemodell, hvor ansvaret for sensorene er delt mellom

IoT-sensorene være gitt. Samtidig vil en slik variant antakelig utelukke bruk av totalentrepriser i form av «IoT as a service» hvor samme leverandør tilbyr både sensor, kommunikasjonsløsning og datamottak som en samlet tjeneste. På den annen side vil mindre kommuner med begrensede ressurser antakelig være mer fortrolig med å inngå en totalentreprise med en enkelt leverandør. Uansett entrepriseog kontraktsmodell er det viktig at kommune/ IKS sørger for at alle ledd i verdikjeden for etablering- og driftsfase ivaretas i den samlede anskaffelsen. Figur 7 illustrerer en mulig entreprisemodell med prosjektets aktører, hvor Scanmatic leverer en delentreprise som omfatter anskaffelse av sensorer, et kommunikasjonsnettverk som tjeneste (dvs. anskaffelse, montering og driftsoppfølging) samt drift av datamottak, mens Attvin tar ansvaret for montering og driftsoppfølging av sensorer. Dette er imidlertid bare én av mange alternative entreprisemodeller, og det å velge entrepriseog kontraktsmodell vil følgelig være en viktig beslutning ved anskaffelse av en IoT-løsning.

Konklusjon

Innovasjonsprosjektet med Attvin som prosjekteier har demonstrert en forvaltningsløsning for behovsstyrt tømming med bruk av IoT-sensorer

for måling av væskenivå i utvalgte tette tanker rundt Brusdalsvatnet i Ålesund. Den demonstrerte løsningen består av en radar-sensor for måling av væskenivå, en kommunikasjonsløsning basert på LoRaWAN, datamottak for analyse og strukturering av sensordata, og funksjonalitet i fagsystemet som blant annet viser sanntidsnivå i tanker, og genererer varsel ved behov for tømming. Prosjektet har demonstrert at man kan oppnå pålitelige nivåmålinger over tid, men at sporadiske feilmålinger forekommer. Selv om disse enkelt kan filtreres ut, anbefales det å undersøke videre hva som er årsaken til feilmålingene.

For å kunne realisere innovasjonspotensialet for den demonstrerte løsningen er det viktig å også ha fokus på relevante ikke-tekniske aspekter. Standardisering av grensesnitt for datautveksling er her helt sentralt. I prosjektet er det utviklet et API med tanke på bruk som fremtidig bransjestandard for denne sensorapplikasjonen. Det anbefales også å utrede videre hvem som bør eie sensorene, og hvilke entreprisemodeller for anskaffelse og drift som vil bidra til at innovasjonspotensialet kan realiseres fullt ut ved at løsningen tas i bruk i øvrige kommuner i Norge med tilsvarende behov for sikring av drikkevannskilder som Ålesund.

Bli med i fagnettverket Tekna Klima

Er du Tekna-medlem og engasjert i klima og fornybar energi er Tekna Klima nettverket for deg. Bli med på faglige arrangementer og møt likesinnede fra ulike sektorer som jobber med klimaspørsmål både nasjonalt og internasjonalt.

Bli med i nettverket på tekna.no/teknaklima eller send Teknaklima til 2007

Elvemusling spredt med infisert settefisk

Av Kjell Sandaas og Jørn Enerud

Kjell Sandaas (siviløkonom) har opparbeidet realkompetanse som biolog og driver konsulentselskapet Naturfaglige Konsulenttjenester

Jørn Enerud er utmarkstekniker fra Universitetet i Innlandet, Campus Evenstad og har siden drevet firmaet Fisk og Miljøundersøkelser

Summary

Freshwater Pearl Mussel (Margaritifera margaritifera) spread with infected fish. In 1960, Oslomarka Fish Administration (OFA) moved its facility for production of juvenile trout Salmo trutta to Zinober in Sørkedalen, with Sørkedalselva as water source. Unknown at the time the river housed a large and viable population of Freshwater Pearl Mussels (Margaritifera margaritifera). The mussel larvae, called glochidia, attach to and are encapsulated on the gills of the young trout, where they feed on the host fish’s tissue fluids for about 10 months, before they break out and fall to the bottom. For a period of 34 years (1960-1994), until an effective filter was installed on the water intake in 1993-94, OFA delivered hatchery fish that were carriers of glochidia, for stocking in Nordmarka, Østmarka and even further afield. Our evolving hypothesis predicted that infected trout from OFA’s facilities in Sørkedalen could be the source of several of today’s populations of freshwater mussels in watercourses in Oslo and Akershus. Magerøy and Wacker (2023) investigated genetic affiliation and found that the freshwater mussel populations in Akerselva, Gørjabekken, Mosjøbekken, Raudsjøbekken and Tunnsjøbekken are the result of the release of trout from OFA. The analyses also indicate that one of the mussels

found in the Rabillen is the result of stocking. On the other hand, the analyses show that the populations in Lomma, Movannsbekken, Skarselva, Skjærsjøelva and Sognsvannsbekken are native populations. This means that 23.8 % (5) of 21 known living populations in Oslo and Akershus are not unique, but genetically Sørkedal mussels. If we take into account that the two uncertain stocks (Rabillen and Mjerma) are also Sørkedal mussels, the percentage is 33.3%. Hopefully these populations can be used in long-term studies of genetic adaptation to a new environment.

Sammendrag

I 1960 flyttet Oslomarka Fiskeadministrasjon (OFA) sitt anlegg for produksjon av settefisk Salmo trutta til Zinober i Sørkedalen, med Sørkedalselva som vannkilde. Det ingen tenkte på, eller visste noe om, var at elva huset en stor og livskraftig bestand av elvemusling (Margaritifera margaritifera). Muslingens larvestadium gjennomføres som parasitt på gjellene til ørreten (Salmo trutta) i elva. Larvene, som kalles glochidier, fester seg til og kapsles inn på gjellene, der de livnærer seg av vertsfiskens vevsvæsker i ca. 10 måneder, før de bryter seg ut og faller til bunns. Slik har fisk og musling levd sammen i

8.000-9.000 år. I en periode på 34 år (19601994), frem til et effektivt filter ble installert på vanninntaket i 1993-94, leverte OFA settefisk som var bærer av glochidier, til utsetting i Nordmarka, Østmarka og enda lenger av sted. Vår hypotese ble etter hvert, at infisert ørret fra OFAs anlegg i Sørkedalen, kunne være opphav til flere av dagens bestander av elvemusling i vassdrag i Oslo og Akershus. Magerøy og Wacker (2023) undersøkte genetisk tilhørighet og fant at elvemuslingbestandene i Akerselva, Gørjabekken, Mosjøbekken, Raudsjøbekken og Tunnsjøbekken er et resultat av utsetting av ørret fra OFA. Analysene tyder også på at den ene muslingen som ble funnet i Rabillfløyta er et resultat av utsetting. Derimot viser analysene at bestandene i Lomma, Movannsbekken, Skarselva, Skjærsjøelva og Sognsvannsbekken ikke er et resultat av utsetting, men er stedegne bestander. Dette betyr at 23,8 % (5) av 21 kjente lokaliteter i Oslo og Akershus ikke er unike, men genetisk sett Sørkedalsmusling. Tar vi høyde for at de to usikre bestandene (Rabillen og Mjerma) også er Sørkedalsmusling, blir prosentandelen 33,3 %. Kanskje kan disse bestandene brukes i langtidsstudier av genetisk tilpasning til et nytt miljø.

Innledning

I perioden fra 1940 til 1960 lå fiskeanlegget i Holmendammen, med Holmenbekken (Skådalsbekken) som vannkilde. Utover på 1950-tallet ble bekken så forurenset med spillvann fra ny

boligbebyggelse, at anlegget måtte flyttes til Zinober i Sørkedalen, med Sørkedalselva som vannkilde. Siden har anlegget ligger her. Det aller meste av fisken fra OFAs anlegg har, siden starten i 1960, blitt satt ut i forskjellige vann i Oslo-Marka, og den har åpenbart vært en til dels betydelig bærer av muslinglarver, såkalte glochidier (larver). Noe fisk er også solgt for utsetting forskjellige andre steder i Østlandsområdet. OFA ble tidlig klar over problemene med muslinglarver som parasitterer på settefiskens gjeller (Rimstad 1986, Poppe 1990), og installerte filter i 1987 (Liltved og Hansen 1990). Filteret fungerte imidlertid nesten ikke, og nytt filter ble installert ca. 1993-94. Dette var 100 % effektivt mot muslinglarvene.

Elvemuslingens larver, som er 0,04 mm store når de pumpes ut av mordyret, driver passivt med vannstrømmen og fester seg til sekundærlamellene (gjellene, vår tilføyelse) hos vertsfisken. Dette medfører en meget kraftig betennelsesreaksjon og hyperplasi (hevelse) av det respiratoriske epitelet som omgir larvene. Sammenvoksing mellom de enkelte sekundærlamellene oppstår ofte som en konsekvens av “angrepet” (Poppe 1990). Slik anlegget fungerte, med fisk i kar og vanninntak direkte nedstrøms høye tettheter av elvemuslinger, kunne fisken (1+) neppe slippe unna larvene. En enkelt fisk kan ha hundrevis av larver på gjellene (Figur 1). En del larver faller av under vinteren, men de mest levedyktige slipper seg løs tidlig på sommeren. Larvene må bunnfelle på rent

Figur 1. Ett-årig ørret med modne glochidier i gjellene (til venstre). Voksen elvemusling til høyre (Foto: K. Sandaas).

substrat av sand og grus hvor de graver seg ned for å overleve.

Den fysiologiske effekten av infeksjoner ble betydelig forsterket fordi ungfisken i oppdrettsanlegget allerede levde med sterkt stress. Infeksjon med store antall larver, også under naturlige forhold, kan trolig lede til dødelighet hos angrepet fisk når larvene forlater fisken sommeren året etter. Larvene bryter seg aktivt ut av cysten de er kapslet inn i og etterlater et sår i ytterhuden på gjellene og gjør vertsfisken mer sårbare en periode. Trolig vil hardt angrepet fisk også være mer utsatt for predasjon enn ikke infisert fisk på grunn av redusert kondisjon som følge av redusert oksygenopptak fra gjellene (Tor A. Moe, pers. medd. 1997). Effekten av infeksjon på ørret er senere undersøkt av flere (Gethin 2011, Filipsson m. fl. 2016), og konklusjonen er at totalt sett er påvirkningen liten og kortvarig og fører kanskje til økt overlevelse hos infisert fisk som holder seg mer skjult og unngår predasjon.

Anlegget har i store deler av driftstiden (1960-92) vært plaget av betydelige infeksjoner med glochidielarver og dødelighet (såkalt glochidiose) på fisken (Sandaas 1997). I en artikkel i Norsk Veterinærtidsskrift (Rimstad 1986) belyses problemene ved OFAs anlegg i Sørkedalen.

Undersøkte lokaliteter

Basert på aldersanalyse (Meret og Sandaas 2020) av muslinger, visuelt vurdert som gamle individer fra de aktuelle lokalitetene, var samtlige, med ett unntak, født flere år etter at OFA anlegget åpnet i 1960. Den eldste muslingen som skyldes utsetting, ble født i 1961, jf. Tabell 1. Unntaket gjelder en av fire muslinger fra Raudsjøbekken som ble aldersbestemt til 68 år. Raudsjøbekken drenerer via Børtervannene og elva Igna, til Øyeren. Laks og anadrom ørret har sannsynligvis gått opp i Øyeren før kraftanleggene ble bygget (Sandaas 2024), og slik kan elvemusling også ha etablert seg naturlig i Raudsjøbekken lenge før utsettingene.

En rekke andre lokaliteter i Oslo og Akershus ble også undersøkt, men kunnskap om historisk forekomst, kombinert med vurdert alder og aldersstruktur i bestandene, ga ikke grunnlag for mistanke om at utsetting av ørret fra OFA var årsak til eksistensen av elvemuslinger i vassdraget. Disse var Movannsbekken, Skarselva, Dausjøelva og Skjærsjøelva i Oslo (Maridalen); Askerelva i Asker; Lomma og Sandvikselva i Bærum; Nitelva i Nittedal, Leira i Nannestad og Kampåa i Nes kommuner.

Diskusjon

Denne antropogene og høyst utilsiktede spredningen har hatt stor betydning for utbredelsen

Tabell 1. Analyserte bestander av elvemusling vist som lokalitet, vertsfisk, høyde over havet, bestemt alder med lengde i mm, år født, anslått antall muslinger i bestanden, kommune og rekruttering. Lokalitet

Gørjabekken ørret 375 50/109,7 1964 500-1.000 Oslo Ja

Akerselva ørret 140 18/95,5** 1999 Oslo Ja

Lysakerelva anadrom ørret 10 - - < 1.000 Oslo/Bærum Ja

Lysakerelva oppstrøms ørret 140 43/132 1970 < 1.000 Oslo/Bærum Ja

Raudsjøbekken ørret 200 68 /114,5 1971 < 500 Enebakk Ja

Mosjøbekken ørret 230 - - < 25 Enebakk Nei

Tunnsjøbekken ørret 195 25/94,7 1994 50.000 -100.000 Aurskog-Høland Ja *Meret og Sandaas (2020), **Sandaas og Enerud (2017).

til elvemuslingen i områdene rundt Oslo i dag. Kjente, naturlige bestander innen samme geografisk område, som nå er utdødde, er Ljanselva, Makrellbekken, Breisjøbekken, Alna og Akerselva. Levende og naturlig etablerte bestander av elvemusling finnes fremdeles i Sognsvannsbekken, Movannsbekken, Skarselva, Dausjøelva, Skjærsjøelva, Lomma, Burudelva og Askerelva. Men elvemuslingens fulle naturlige utbredelse i Oslo og Akershus kjenner vi ikke godt nok i dag.

Raudsjøbekken og Mosjøbekken

Ifølge Bjørn R. Hansen (pers. medd. 2005) som var bestyrer av Oslomarka Fiskeadminsistrasjons (OFA) settefiskanlegg i Sørkedalen, ble det i perioden 1987-96 satt ut ørret i Mosjøen og Raudsjø i Østmarka (Enebakk kommune) øst for Oslo. Fisken ble satt ut enkeltvis fra båt langs land med 1 til 8 meter imellom. Fisken var ved utsettingstidspunktet i juni (1+) og sannsynligvis bærere av muslinglarver som festet seg på gjellene i august året før (0+). Årlig kvantum av fisk var 500-1.000 fisk i Mosjøen og 300-500 i Raudsjø. Ifølge Trond Burud (pers. medd. 2005) som ledet arbeidet i felt, ble det årlig også satt ut ca. 50 fisk i Stuttjern og 100 fisk i Forfoten som kom fra settefiskanlegget i Sørkedalen. Sannsynligvis ble fisk også satt ut i bekkene (Nilssen 2017).

Akerselva

Ørret fra OFA ble satt ut i Akerselva fra Nydalsdammen og opp til Oset i perioden 1989 til 1996

(B.R. Hansen pers. medd. 2011). Fisken som ble satt ut i Akerselva, var ved utsettingstidspunktet i midten av september, sannsynligvis full av muslinglarver fordi elvemuslingen i Sørkedalselva normalt gyter i siste halvdel av august. Denne fisken gikk i utendørs kar og fikk primært vann direkte fra Sørkedalselva. Årlig kvantum av utsatt fisk varierte fra 50-200 fisk på 200 til 400 g. Dette er fisk på 25 til 35 cm som vil ha en fysisk betydelig større gjelleoverflate enn yngel og derved plass til betydelig høyere antall larver. Slik anlegget fungerte, med fisk i utendørs kar og vanninntak direkte nedstrøms høye tettheter av elvemuslinger, kunne fisken neppe unngå muslinglarvene i vannstrømmen. Selv yngel kan ha hundrevis av larver på gjellene og større fisk flere tusen. En del larver faller av i løpet av vinteren, men de mest levedyktige overlever vinteren og slipper seg løs tidlig på sommeren.

Lysakerelva

Dagens bestand av elvemusling i Lysakerelva er sannsynligvis en rest av en større og mer sammenhengende utbredelse i tidligere tider, og da kanskje som en delt bestand med laksemusling på anadrom strekning og ørretmuslinger ovenfor. Bestanden ser i dag ut til å ha ørret, kanskje både stasjonær og anadrom, som vertsfisk, og opphavet synes å være utsatt eller naturlig rømt fisk fra OFAs anlegg i Sørkedalen lenger oppe i vassdraget.

Figur 2. I Gørjabekken (t.v.) er rekrutteringen av elvemusling god, noe forekomsten av små muslinger (t.h.) viser (Foto: K. Sandaas).

Gørjabekken

To aldersbestemt muslinger fra Gørjabekken var 47 og 50 år gamle i 2016; disse ble født i hhv 1964 og 1967. OFA-laget med ansvar for Gørjabekken var kjent for å svært aktive og sannsynligvis har muslingen kommet med infisert ørret overført fra OFAs fiskeanlegg i Sørkedalselva. I så fall betyr det at OFA overførte fisk allerede i 1963. Bestanden har i dag vokst betydelig og har meget god rekruttering (Sandaas og Enerud 2022) (Figur 2).

En hypotese

Ettersom tilfanget av informasjon økte, ble tanken på at mange av muslingbestandene skyldtes utsetting av infisert fisk fra OFAs anlegg, stadig sterkere. Ulike kilder, og selvsyn, pekte i retning av at praksis omkring utsetting av fisk hadde vært uryddig over lang tid. Lars Nilssen skriver ganske friskt i sin bok Ørret (2017) om hva han selv var med på. Hvor mange steder det kunne ha blitt bestander på samme måte, vet vi ikke, men uegnet substrat i myrtjern og små bekker som tørker inn, samt forsuring, synes opplagt å være begrensende faktorer. Men så var heller ikke hensikten å spre elvemusling. Alternativt kunne dagens bestander av elvemusling være et resultat av en bevisst handling av mennesker som ønsket å spre arten. Imidlertid ble elvemuslingen i sportsfiskerkretser lenge sett

på som en uønsket parasitt på ørreten, og enkelte steder har bekjempning blitt seriøst diskutert.

Genetikken avslører

For å avklare nærmere muslingene opphav, og derved også vertsfisk, kan flere metoder anvendes Nøyaktige alders- og vekstanalyse kan gi presise svar på spørsmålet om alder. Genetisk slektskap er en nyere og mer presis metode. På grunnlag av hypotesen, og etter konkrete diskusjoner, bevilget Statsforvalteren i Oslo og Viken nødvendige midler. Magerøy og Wacker (2023) undersøkte genetisk tilhørighet og har klare konklusjoner. De genetiske analysene viser at elvemuslingbestandene i Akerselva, Gørjabekken, Mosjøbekken, Raudsjøbekken og Tunnsjøbekken er et resultat av utsetting av ørret fra OFA (Tabell 2; Figur 3). Analysene tyder også på at den ene muslingen som ble funnet i Rabillfløyta er et resultat av utsetting. Derimot viser analysene at bestandene i Lomma, Movannsbekken, Skarselva, Skjærsjøelva og Sognsvannsbekken ikke er et resultat av utsetting, men er stedegne bestander.

Magerøy og Wacker (2023) skriver videre at det er stor genetisk differensiering mellom de fleste stedegne elvemuslingbestandene. I hovedsak er differensieringen på nivå med det som er observert mellom ørretmuslingbestander i resten av Norge. Unntakene er at det er små genetiske

Tabell 2. Oversikt over undersøkte bestander vist som lokalitet, kommune og eventuelt slektskap med elvemuslingene i Sørkedalselva.

Lokalitet Kommune

Genetisk slektskap med sørkedalsmusling

Akerselva Oslo ja Gørjabekken Oslo ja Mosjøbekken Enebakk ja Rausjøbekken Enebakk ja Tunnsjøbekken Aurskog-Høland ja Movannsbekken Oslo nei

Skarselva Oslo nei

Skjærsjøelva Oslo nei

Sognsvannsbekken Oslo nei

Rabillen Nes Uavklart

Mjerma Aurskog-Høland Sannsynligvis (pers. med. Jon Magerøy).

Figur 3. Lokaliteter hvor genetisk undersøkelse viser at bestanden av elvemusling stammer fra utsatt ørret infisert med muslinglarver fra Sørkedalselva er vist som blå punkter. Røde punkter viser bestander som også kan skyldes utsetting av ørret fra Sørkedalen.

forskjeller mellom muslinger ovenfor og nedfor anadrom strekning i Lomma, og også mellom muslinger i Movannsbekken og Skarselva. Funnene viser at alle muslingene i Lomma utgjør én bestand og muslingene i Movannsbekken og Skarselva utgjør én bestand (og trolig Dausjøelva vår tilføyelse).

De genetiske analysene viser at flere av elvemuslingbestandene i Oslo og Akershus fylker er et resultat av utsetting av ørret fra OFAs anlegg ved Sørkedalselva. Disse bestandene har dermed lavere verneverdi enn stedegne bestander. Analysene viser også at det er store forskjeller i genetisk variasjon og innavl mellom bestandene. De stedegne bestandene med stor genetisk

variasjon og, spesielt, liten innavl, har størst levedyktighet. Informasjon om genetikk, rekruttering og bestandsstørrelse bør vurderes for å forstå den overordnete verneverdien og levedyktigheten til muslingbestander. Tiltak bør prioriteres ved de lokalitetene som har størst overordnet verneverdi og levedyktighet (Magerøy og Wacker 2023).

Resultatene innebærer at 23,8 % (5) av 21 kjente lokaliteter med levende bestander i Oslo og Akershus ikke er unike, men genetisk sett Sørkedalsmusling. Tar vi høyde for at de to usikre (Rabillen og Mjerma) også er Sørkedalsmusling, blir prosentandelen 33,3 %. Antall opprinnelige bestander er ikke full ut kjent i dag.

Sannsynligheten taler for at alle vassdrag med naturlige forutsetninger har hatt elvemusling. Med fakta på bordet kan kanskje dagens bestander med «OFA-musling» brukes i langtidsstudier av genetisk tilpasning til et nytt miljø.

Takk

I første rekke takkes Bjørn Reidar Hansen for mange gode samtaler og stor kunnskap om alle hendelser i OFA. Trond Burud takkes for god informasjon om utsetting av settefisk i Rausjø og Movann i Østmarka. En stor takk går selvsagt til Jon Magerøy som tok tak i vår hypotese og gjennomførte en genetisk analyse, samt til Terje Wivestad hos Stasforvalteren som bidro til finansiering av arbeidene.

Referanser

Filipsson, K., Petersson, T., Höljesjö, J., Piccolo, J.J., Näslund, J., Wengström, N. og Österling, E.M. 2016. Heavy loads of parasitic freshwater pearl mussel (Margaritifera margaritifera L.) larvae impair foraging, activity and dominance performance in juvenile brown trout (Salmo trutta L.). Ecology of Freshwater Fish 20126:1-8.

Liltved, H. og Hansen, B.R. 1990. Screening as a Method for Removal of Parasites from Inlet Water to Fish Farms. - Aquacultural Engineering nr 9-1990.

Magerøy, J.H. & Wacker, S. 2023. Har utsetting av ørret infestert med muslinglarver bidratt til etablering av nye elvemuslingbestander? Genetiske undersøkelser. NINA Rapport 2134. Norsk institutt for naturforskning.

Meret A.E. og Sandaas, K. 2020. Shell growth rate in freshwater pearl mussels, Margaritifera margaritifera, from Oslo and Akershus region, Norway. Bivalvia Report No: 18/2020, 25 s.

Nilssen, L. 2017. Ørret. Vega Forlag AS. ISBN 978-828211-519-3. 303 sider.

Poppe, T.T. 1990. Fiskehelse. Sykdommer, behandling, forebygging. John Grieg Forlag A/S.

Rimstad, E. 1986. Dødelighet hos ørretyngel etter infeksjon med glochidier. Norsk Veterinærtidsskrift 1986 98, 11.

Sandaas, K. 1997. Glochidier i Sørkedalselva - OFAs anlegg, veterinærjournaler og muntlige opplysninger fra bestyrer Bjørn Reidar Hansen. Notat 4 sider.

Sandaas, K. og Enerud, J. 2012. Elvemusling i Børtervassdraget 2009. Fylkesmannen i Oslo og Akershus, rapport.

Sandaas, K. og Enerud, J. 2014. Elvemusling i Lysakerelva. Oslo og Bærum kommuner, Akershus 2014. 16 sider.

Sandaas, K. og Enerud, J. 2016. Utbredelse og bestandsstatus for elvemusling Margaritifera margaritifera i Mosjøbekken 2005 - 2016. Enebakk kommune, Oslo og Akershus fylker. 13 sider.

Sandaas, K., Enerud, J. og Spikkeland, I. 2016. Utbredelse og bestandsstatus. Elvemusling Margaritifera margaritifera i Tunnsjøbekken. Aurskog-Høland kommune, Akershus fylke 2016.

Sandaas, K. og Enerud, J. 2017. Utbredelse og bestandsstatus for elvemusling Margaritifera margaritifera i Akerselva 2017. Oslo kommune, Oslo og Akershus. Rapport 17 sider.

Sandaas, K. og Enerud, J. 2019. Elvemusling i nedre del av Lysakerelva. Oslo og Bærum kommuner, Oslo og Viken 2019. 9 sider.

Sandaas, K. og Enerud, J. 2022. Elvemusling i Gørjabekken. Tiltak og overvåking 1997-2021. Oslo kommune. Rapport, 19 sider.

Sandaas, K. og Enerud, J. 2023. Kartlegging av elvemusling Margaritifera margaritifera i Mjerma 2022-23. Aurskog-Høland kommune, Viken fylke. Rapport 13 sider.

Sandaas, K. 2024. Gikk Laks (Salmo salar) og sjøørret (S. trutta) opp til Øyeren i Glomma før vassdragsreguleringene? Vann 3/2024 (59), 221-228.

Thomas, Gethin Rhys (2011) Conservation ecology of the endangered freshwater pearl mussel, Margaritifera margaritifera, thesis, Swansea University. http://cronfa.swan.ac.uk/Record/cronfa43091

VANN på nett

Søkbare og nedlastbare artikler fra Tidsskriftet VANN

Norsk vannforening har en nettbasert tjeneste for søk etter artikler i Tidsskriftet VANN. Alle artikler fra og med første nummer i 1966 er tilgjengelige.

Søkemuligheter

Tittel – Tema – Forfatter(e)

Tlf: 22 94 75 00 | post@vannforeningen.no www.vannforeningen.no

EUs reviderte avløpsdirektiv –dråpen som får begeret til å renne over?

Av Anders Nohre-Walldén, Direktør Marstrand AS og Morten Aagaard, Partner Marstrand AS

1. januar 2025 trådte EUs reviderte avløpsdirektiv i kraft. For mange en ubetydelig hendelse som knapt nok får oppmerksomhet noe annet sted enn i VAV-miljøene. Men denne hendelsen kan utløse noe voldsomt. Så voldsomt at reaksjonene fra samfunnet kan bli store og lite hyggelige for kommunen. Er kommunene beredt, og hva gjør de for å hindre en mulig krise?

Norge har et betydelig etterslep i vann- og avløpssektoren (Norges tilstand). Omtrent to tredjedeler av avløpsrenseanleggene som omfattes av dagens direktiv, oppfyller ikke gjeldende rensekrav.

Mange kommuner har spart store summer på å la være å investere i ny infrastruktur. Dette endres nå! Budskapet fra Miljødirektoratet og Statsforvalter er tydelig: Kommunal planlegging for framtida må ta hensyn til krav vi vet kommer. Men ikke nok med det, fremtidens renseanlegg må også ta høyde for at ytterligere krav kan komme.

En annen joker er tid. Statsforvaltere i hele landet har foretatt tilsyn av dagens anlegg og mange har fått pålegg om planer med frist for å lukke avvik. Innfasingen av nytt direktiv er satt med tydelige frister. Det nye er at man ikke kan regne med fristutsettelser – Miljødirektoratet

kjører en mye hardere linje enn tidligere. Alvoret har begynt å synke inn hos både administrasjon og politikere i mange kommuner. De har en stor oppgave foran seg – og de har dårlig tid!

Kravene gjør mange prosjekter store, faktisk så store at de blir det største prosjektet kommunen har gjennomført noen gang. Store anlegg har høye kostnader. Mens man tidligere har hatt god tid til planlegging, vil planlegging og utvikling nå måtte skje i parallell. Prosjektene kommer til å bli tidsstyrte, og det øker kompleksiteten. Den tiden man bruker i dag uten å komme i gang, er en tid man ikke får tilbake. Det kan bli dyrt – store og komplekse prosjekter som er tidsstyrte, opplever svært ofte tids- og kostnadssprekk.

Mange prosjekter skal ut i markedet på samme tid, og kapasiteten i markedet er begrenset. Det blir kamp om ressursene

Alvorlig effekt for innbyggere og lokal utvikling

Innbyggerne merker allerede økte kommunale avgifter grunnet investeringer og vedlikehold av infrastrukturen. Disse kostnadene vil fortsette å stige fremover. Glasset fylles opp til randen. Hvor mye kan innbyggerne tåle? Når er nok, nok? Dette bekymrer selvfølgelig kommunepolitikerne. Men å sitte på gjerdet, skyve prosjektene foran seg med nye utredninger er ikke en opsjon lenger.

Kommuner med vekstplaner risikerer stans i utviklingen! Begeret er i ferd med å renne over for mange. Statsforvalteren, som håndhever kravene, har allerede satt kjepper i hjulene for kommuner gjennom innsigelser i planforslag. Nye tilknytninger av boliger og næring tillates ikke. I Fredrikstad kommune har eksempelvis Statsforvalteren stoppet flere boligprosjekter inntil nye utslippskrav oppfylles. Det hjelper ikke at kommunen er i ferd med å bygge et nytt renseanlegg til 2,4 milliarder kroner som vil stå ferdig i 2026. Byens utvikling settes på vent. Tilsvarende situasjon gjelder for Lier og Kongsberg. Store industrielle aktører bremses i utvikling, kanskje blir investeringer lagt bort.

Vi hører om flere kommuner som planlegger for nye renseanlegg ferdigstilt i 2032. Selv om de i dag oppfyller kravene til rensing, er det ikke sikkert at de gjør det i 2030, og da kan Statsforvalterne sette en stopper for nye prosjekter. Det kan komme til å koste dyrt.

Er kommunene klare?

Et av de store spørsmålene er hvor godt kommune-Norge er forberedt på å få bygget renseanlegg kostnadseffektivt og raskt nok. En kommune med store utfordringer knyttet til kapasitetsmangel og overløpsutslipp i dagens anlegg, planlegger et nytt renseanlegg til mer enn 4 milliarder kroner med ferdigstillelse i 2032. Kommunen utreder nå muligheten for ferdigstillelse innen 2030. Med kun et fåtall ansatte på området, hvorav totredeler er fullt opptatt med å drifte dagens anlegg, er det ikke å ta for hardt i å si at dette vil bli utfordrende. Dette illustrerer utfordringene mange kommu-

ner står overfor. Men hva og hvordan kan kommunene sikre at de forvalter samfunnets verdier og sikrer trygg og god renseinfrastruktur for fremtiden?

Tenk langsomt, men handle raskt og riktig

Et anlegg med litt størrelse, høy kompleksitet, mange grensesnitt, tekniske løsninger, miljøkrav, krevende interessenter og dårlig tid har et høyt kostnadsbilde. Prosessanlegget setter premissene for bygg- og anleggsdelen, og ulike leverandører må samarbeide tett. Manglende erfaring fra slike prosjekter eller begrenset forståelse av sterk eierstyring i tidsstyrte prosjekter, kan føre til store kostnadsoverskridelser og forsinkelser. Godt samspill, styring og ledelse er en suksessfaktor. Mange kommuner har driftskompetanse, men mangler prosjekterfaring med store prosjekter. Bent Flyvbjerg, professor ved Oxford og Universitetet i København, har forsket på store prosjekter og funnet at kun 0,5 % av dem ferdigstilles innenfor kostnadsramme, tidsplan og planlagte gevinster. Han anbefaler tilnærmingen

“Think slow, act fast”: Bruk tid på å lage en god plan, og gjennomfør raskt når den er på plass. Kommuner som starter gjennomføringen før de har en gjennomarbeidet plan, risikerer ineffektivitet, kostnadsøkninger og forsinkelser.

Mange markedsaktører uttrykker frustrasjon over svak eierstyring og uerfarne byggherreorganisasjoner. Løsningene blir ofte dårlige og kostnadene unødvendig høye. Historien som fortelles er at kommunen bruker gamle oppskrifter. Driftsorganisasjonen gis ansvaret for planlegging av nye renseanlegg. Erfaring med prosjektledelse er begrenset, og parallelt skal man påse at driften går som normalt. Kapasitet må til og korteste og raskeste vei er gjennom eksisterende rammeavtaler med tekniske rådgivere. De har gjerne sin styrke på regulering og teknisk prosjektering.

Rett kompetanse og ressurser til rett tid

Det kommunen første og fremst har behov for er en byggherreorganisasjon som kan lage gode

strategier, legge planer fra start til slutt, og lede prosjektet med forutsigbarhet frem til gevinst (stabil drift). Kommunen må skaffe seg byggherrerådgivere som kan hjelpe med styring og ledelse av store og komplekse prosjekter. Man kommer sjelden utenom eksterne ressurser og veien til en konkurranse bør være kort. Mange kommuner har mer enn nok med å styre interne prosesser, avklare premisser, grensesnitt, behov og sikre finansiering. Prosjektet kan bli bedre av at kommunen fokuserer på det man må, og som man kan. Overlat til profesjonelle aktører innen prosjektledelsesfaget å drive prosjektet. De kan samspill, og det trengs dersom man skal ha gode og effektive løsninger. Vi ser en trend mot at offentlige virksomheter engasjerer leverandører av komplett prosjektledelse av byggherrefunksjonen. Det har vi tro på, særlig hvis man skal komme raskt i gang, og sikre seg kompetanse og kapasitet på styring og ledelse. For mange kan det være veien utenom en krise!

Erfaringer viser at det beste og billigste renseanlegget oppnås gjennom god styring og ledelse, hvor teknisk prosjektering, prosessforståelse, bygg- og anleggskompetanse og driftsperspektivet samspiller. Vi fraråder at man låser seg til tekniske løsninger før alle relevante aktører er samlet i en prosjektutviklingsprosess. Et godt eksempel er en kommune som nylig har bygget et renseanlegg for 30 000 PE til 300 millioner kroner ved bruk av en samspillmodell. Her ble leverandørkompetanse inkludert tidlig og løsninger utviklet sammen. Til sammenligning koster et annet anlegg for 40 000 PE i en annen kommune over en milliard kroner. Kostnads-

forskjellen har mange årsaker, men viktigheten av å ha riktig kompetanse tidlig i prosessen som kan treffe på første forsøk er vesentlig.

Rådene fra Statsforvalteren er klare; Etterslepet skal tas igjen nå! Vårt råd er å planlegge helhetlig og langsiktig. Ikke undervurder kompleksitet og omfang - sanering av eldre anlegg, bygging av nye anlegg, planer for ny arealbruk, fra mange små renseanlegg og separate ledningsstrekk til større enheter osv.

Større prosjekter bør fra konseptfasen organiseres som selvstendige prosjekter, særlig hvis de er tidsstyrte. Byggherreorganisasjonen må ha kapasitet og riktig kompetanse med tydelig organisering og beslutningsansvar. Disse prosjektene krever tidlig involvering av markedsaktørene for sikre løsninger som reduserer forsinkelser, usikkerhet og kostnader. For å komme godt og raskt i gang bør kommunen engasjere byggherrerådgivere med stor R – rådgivere som fungerer som en strategisk partner og setter prosjektet på rett kurs fra start. Dette innebærer tilgang på et komplett team med fageksperter innen utredning, styring og ledelse. Totalleverandører av prosjektledelse kan levere både kapasitet og metodikk. Kommunen skal ha fokus på god eierstyring – etablere premisser, stille krav, ta beslutninger og følge opp. Sørg for at driftskompetansen brukes aktivt i prosjektutviklingen, mens selve prosjektledelsen ivaretas av en leverandør med erfaring og kapasitet. Kommunene står overfor valg og handlinger i 2025 som vil være avgjørende for om det brister eller bærer for fremtidens renseanlegg.

Styret har ordet

Verden har ikke blitt tryggere i løpet av de siste årene. Ifølge rapporten The Copenhagen Peace Report 2025 må man se helt tilbake til andre verdenskrig for å finne så mye krig og konflikter i verden som i vår tid.

En vedvarende krevende sikkerhetspolitisk situasjon medfører en større risiko i samfunnet. I våre naboland Danmark, Sverige og Finland har det allerede skjedd flere digitale og fysiske angrep mot vannforsyningssystemer.

Vannforsyningen er kritisk infrastruktur og en del av Norges grunnleggende nasjonale funksjoner. Svikt i vannforsyningen kan lede til svikt i avløpssystemet. Dersom det vedvarer over tid, kan det ha enorme ringvirkninger for samfunnet.

Nasjonal Sikkerhetsmyndighet (NSM) har sett aktivitet rettet mot digital infrastruktur knyttet til norsk vannforsyning, samt tilfeller av uønsket aktivitet i det fysiske domenet. NSM har en klar oppfordring til norske virksomheter om å ha tydelige beredskapsplaner og øve på disse, igangsette nødvendige tiltak for å sikre

virksomheten og etablere gode reserveløsninger. Formålet er å gjøre samfunnet mer motstandsdyktig, i tråd med nasjonal sikkerhetsstrategi.

Behovet er altså stort for å ivareta sikkerhet og beredskap i norsk vannforsyning, og slik være rustet til å møte trusler av ulik art, inkludert sammensatte trusler. Men dette må ikke gjøre at man mister oppmerksomhet rundt det å sikre trygt og godt drikkevann i normaltid. Ved å ha et velfungerende og robust vann- og avløpssystem er man bedre i stand til å møte både små forstyrrelser og større kriser.

Nå er sommeren over og jobbhverdagen tilbake, med muligheter for å starte med ny giv på det viktige arbeidet med beredskap i vannforsyningen. I november arrangerer Vannforeningen fagtreff om sikkerhet i vannbransjen, med fokus på hvordan norske vannverk kan styrke både fysisk og digital sikring.

Styret i Vannforeningen ønsker alle lesere en god høst!

NYTT fra Designveileder for flomveier i vei og gate

Fire nye faktaark er laget og kan lasts ned fra Veiledere, normer og skjemaer - Oslo kommune

To omhandler regnbed i henholdsvis skolegård og lags saltet gate, og to «bekkeåpninger» i parker.

Voldsløkka skole har fått en skolegård med mange regnbed. Lekeområdene deles opp av urban natur med busker og trær dit vannet kan renne. Regnbedene er gjerdet inn til vegetasjonen har fått utvikle seg til å tåle barns lek. Dette er blitt en spennende uteplass som samtidig

håndterer store vannmengder ved styrtregn. Faktaarket er skrevet av Marit Reisegg Myklestad (Østenegen og Bergo landskapsarkitekter).

Regnbed er et populært LOD-tiltak i byer og tettsteder. I tillegg til å håndtere mye overvann, kan forurenset vann renses. Regnbed er vegetasjonsdekkede, og vegetasjonen er med på å holde filtermediet åpent og hindre gjentetting. Det er imidlertid en stor utfordring at mange veier saltes. Salt er som gift for de fleste planter. Dette faktaarket som er skrevet av Kristine

Laukli (Statens veivesen) oppsummerer noen av funnene i hennes PhD om hva som skal til for å lage funksjonelle regnbed langs trafikkerte gater.

Oslo kommune har åpnet Hovinbekken bit for bit. Der bekken passerer Oslo kretsfengsel har den fått et spennende kunstnerisk uttrykk. Mange av Bård Breiviks skulpturer er vannsatte fontener. Sjekk Amfiet, Slipset, Grotten og Spiralen. Oslo Øst har fått er en kunstsamling der vann er en viktig ingrediens. I tillegg dempes styrtregn på overflater som kan oversvømmes midlertidig mm. Torbjørn Skaara, Vivien Grannec og Tharan Fergus (alle Vann- og avløpsetaten), har vært involvert i prosjektet og er faktaarkets forfattere.

Iladalen er en litt bortgjemt bydelspark i Oslo. Opprinnelig var parken store plenflater i hellende terreng. Nå har det kommet en «grønn vannvei» eller en vadi langs en av gangveiene. Nedbør fra arealene rundt, samt en del bygårder er samlet og ledes igjennom en vegetert forsenking. Frakobling av taknedløp er viktig, fordi det er unødvendig å fylle avløpsrøra med rent takvann som skal og pumpes til renseanleggene. Nå har parken fått ny og spennende vegetasjon. Terskler som hindrer vannet i å flomme nedover, er blitt fine klopp folk kan passere over anlegget på. Vivien Grannec, Torbjørn Skaara og Tharan Fergus (alle Vann- og avløpsetaten), har vært involvert i prosjektet og er faktaarkets forfattere.

NYTT fra

Flyfoto inn i kampen mot pukkellaksen

Helikopter og droner er forskernes nye verktøy for å bekjempe pukkellaksen. Målet er å få et bilde av hvor i elva pukkellaks gyter, for å kunne ta bedre vare på villaks og ørret.

Foto tatt fra helikopter og droner brukes allerede for å kartlegge hvor villaksen gyter. NINAforskere har videreutviklet metoden for å få bedre oversikt over hvor i elva den uønskede pukkellaksen formerer seg. Nå skal de teste ut metoden i Altaelva.

Frykter at pukkellaksen påvirker laksen

– Pukkellaksen gyter i Altaelva fra tidlig i august, og det er sett levende pukkellaks i elva gjennom hele måneden, sier tidligere seniorforsker og initiativtaker til prosjektet, Tor Heggberget.

Så langt har forskerne registrert at den gyter i hele den lakseførende strekningen. Undersøkelsene tyder også på at pukkellaksen gyter på de samme stedene som villaks, sjøørret og ørret som står permanent i elva.

Flyfoto skal fortelle hvor i Altaelva pukkellaksen gyter. Foto: Svein Tore Nilsen

– Frykten er at de store mengdene av pukkellaks påvirker gytingen til villaksen og ørreten negativt, men foreløpig vet vi lite om effekten. Ved å registrere pukkellaksens gyteaktivitet håper vi å få verdifull informasjon om dette, forteller prosjektleder og seniorforsker Line Sundt-Hansen i NINA.

Hovedmålet med undersøkelsen er å analysere mulig overlapp av områder hvor pukkellaks, villaks og sjøørret gyter. Ved hjelp av fotografier tatt fra lufta kan forskerne registrere gytegroper, gytefelt og levende og død pukkellaks.

Metoden er aktuell for flere elver

De foreløpige resultatene tyder på at den gytende pukkellaksen blander seg med ørret i større grad enn med villaks. Forskning gjort i Russland tidligere viser at pukkellaksen kan bli en konkurrent også for villaksen, hvis mengden pukkellaks øker. Forskerne vil vite mer om hvor mye sammenblanding det er mellom de tre artene i Altaelva når gyteperioden for laks er ferdig i slutten av oktober.

Håpet er at metoden for å registrere pukkellaks også kan brukes i andre elver hvor den fremmede og uønskete arten gyter.

Prosjektet i Altaelva finansieres av Miljødirektoratet.

En invaderende art med høy risiko

Fangstene av pukkellaks i Norge har økt kraftig de senere årene, og arten ser også ut til å utvide kjerneområdet sørover i landet. Hva som er den eksakte grunnen til denne økningen vet vi ikke, men analyser viser at økte havtemperaturer i nordområdene trolig spiller en viktig rolle. NINA overvåker utbredelsen av pukkellaks i Norge.

Pukkellaks hører naturlig hjemme i nordlige deler av Stillehavet. På 1960-tallet begynte pukkellaks å spre seg til nord-norske elver etter utsetting på Kolahalvøya i Russland. I dag fanges pukkellaks i hele Norge, helt fra grensen til Russland i nord-øst til svenskegrensa i sør-øst. Pukkellaks er en art med høy risiko, ifølge Artsdatabankens liste over fremmede arter. Hvis den etablerer seg i elver over større områder, øker sjansen for at vi regelmessig får tallrike invasjoner av pukkellaks i norske elver.

Pukkellaksen kan være en trussel mot den atlantiske laksen. Foto: Eva Thorstad, NINA

Toårig livssyklus

Pukkellaksen har en toårig livs syklus, og både hanner og hunner dør etter gyting. Etter klekking påfølgende vår vandrer yngelen relativt raskt ut i havet. Der tilbringer pukkellaksen det neste året med å beite på krepsdyr og fisk, og i løpet av sin andre sommer returnerer den til ferskvann for å gyte og full føre syklusen.

Fisk som gyter i odde tallsår får dermed avkom som også gyter i oddetallsår, og gyter dermed ikke sammen med fisk som gyter i partallsår. Her i Norge gyter pukkellaksen august. I Norge er oddetallsbestanden mest tallrik, men det finnes også en mindre partallsbestand.

Pukkellaksens livssyklus. Illustrasjon: Sigrid Skoglund.

Hva er problemene med pukkellaks?

– Noen få pukkellaks i ei elv er neppe noe stort problem, men hvis det kommer opp tusener, som vi nå ser i noen elver, så er det stor fare for negative effekter på lokal laks, sjøørret og sjørøye. Dette kan også påvirke fisket etter disse artene, sier Sundt-Hansen.

Her er noen av truslene pukkelaksen utsetter norske elver for:

• Pukkellaks kan ha med seg sykdomsorganismer som smitter laks, ørret og sjørøye.

• Pukkellaks i store stimer kan fortrenge lokal laks, sjøørret og sjørøye, og endre og forstyrre disse artenes atferd i ukene og månedene de skal stå i ro i elva fram mot gyting.

• Hvis pukkellaks blir tallrik og dør i elvene i store antall, kan dette medføre at det er et stort antall fisk med sopp på og i forråtnelse i elvene utover høsten.

• Blir tilførselen av næring for stor, kan det ende opp som et forurensingsproblem.

Det har til nå vært lite forskning på effektene av pukkellaks i Norge, så vi har lite spesifikk kunnskap om disse effektene.

Kjennetegn på pukkellaks

Pukkellaksen kan enkelt kjennes igjen på de svarte flekkene på halefinnen.

Kjønnsmoden hannfisk har en pukkelliknende fasong på ryggen, derav navnet pukkellaks. I tillegg har hannen en markert krok på overkjeven og forlengede kjever når gytinga nærmer seg.

Både hunnen og hannen har hvit underside, grå-grønlige sider og relativt store, svarte ovale flekker på rygg, sider og hale. Små skjell er karakteristisk for pukkellaks.

RETNINGSLINJER FOR ARTIKLER

TIL TIDSSKRIFTET VANN

For artikler som ikke skal fagfellevurderes og annet fagstoff som ønskes tatt inn i VANN, gjelder følgende:

1. Artikler og annet fagstoff skal leveres redaksjonen som Word-filer.

2. Artikler skal starte med tittel på artikkel og enkel biografi (utdanning, nåværende yrkestittel og arbeidssted).

3. Artikkellengde skal ikke være mer enn 25 000 tegn med mellomrom eller 4000 ord ved ordtelling. Lange artikler skal ha sammendrag. Sammendraget skal inneholde høyst 150 ord, og skal gjengi hovedbudskapet i artikkelen. Artikler som inneholder referanser skal ha referanseliste der referansene er ordnet alfabetisk etter forfatternavn. Figurer og bilder bør så langt mulig leveres som originalfiler, i Excel, PowerPoint eller høyoppløselig jpeg-format.

Artikler basert på innlegg fra foreningens fagtreff/seminarer kan presenteres i «kortform» (600 til 1000 ord). Artikkelen bør da fokusere på formidling av erfaringer/vurderinger. Artikkelen bør innledningsvis kort beskrive bakgrunn for innlegget og deretter i et antall avsnitt oppsummere de erfaringene/vurderingene som er formidlet i innlegget. Illustrasjoner hentet fra innlegget holdt under fagtreff/ seminar kan/bør brukes som illustrasjoner i artikkelen også ved slik publisering. Artikler og annen innsendt tekst som ikke er fagfellevurdert står for forfatternes/ innsendernes egen regning.

4. Fotografier og andre illustrasjoner skal ha referanse til rettighetshavere når dette ikke er forfatteren selv.

5. Det forutsettes at forfatteren selv har kvalitetskontrollert språket ved å la f.eks. en kollega lese gjennom artikkelen eller ved minst å kjøre stavekontroll. Artikler sendes normalt ikke til forfatterne for korrektur

6. Frister for slikt fagstoff til VANN er hhv. 15. februar, 15. mai, 1. september og 1. november. Redaktøren vil i sin kontakt med aktuelle bidragsytere kunne sette andre frister for å sikre utgivelse til rett tid.

For innsendte artikler som skal fagfellevurderes gjelder egne frister og krav. Se RETNINGSLINJER FOR ARTIKLER SOM SKAL FAGFELLEVURDERES FOR PUBLISERING I TIDSSKRIFTET VANN.

Beskyttelse mot oversvømmelser og forurensning

MFTlevererprodukterforregnvannshåndtering -frakildetilutslipp.Vitilbyrsmarte,driftssikre

ogdokumenterteløsningersomgirhydraulisk kontrollogredusererrisikoforoversvømmelser ogforurensning.Sortimentinkluderer standardiserteprodukterogskreddersydde løsninger.Viprodusererenstorandelavvåre produkteriNorge.Etomfattendelagerutvalgav ferdigeprodukterogkomponenterpåeget verkstedsørgerforrasklevering-selvav tilpassedeløsninger.Lesmerpå mft.no

Miljø-og Fluidteknikk AS

Miljø-og Fluidteknikk AS Mengderegulatorer

Mengderegulatorer

Tilbakeslagsventiler

Nivåregulatorer

Stengeventiler

Partikkelavskillere

Miljø-ogFluidteknikkAS

Partikkelavskillere

Avløpsrenner

AxFlow tilbyr en bred portefølje av pumper, munchere, instrumentering, målere og ventiler for blant annet renseanlegg, vannverk, drikkevannsdistribusjon og kommunale pumpestasjoner.

VANN Nr. 3, 2025

Norwegian Journal of Water

VANNBEHANDLING

VANN

Norwegian Journal of Water

Våre kjerneprodukter:

SAMFUNNSLØSNINGER FOR VANN OG MILJØ

Vann- og miljøteknikk

Norges største

Norges største rådgivermiljø innen vann

Redaksjonskomiteen for Tidsskriftet Vann / Norwegian Journal of Water

NIBIO Miljø og naturressurser

Redaktøren har ordet

From Inspection to Maintenance: A Visual Guide for Assessing Green Roof Conditions

Sammendrag

Summary

Introduction

Method

Results and discussion

Constructing a visual condition assessment guide

Inspection of green roofs in Trondheim, Norway

indicators

Case studies

Conclusion

Acknowledgements

References

Naturbaserte løsninger i nedbørfeltbasert forvaltning

i Norge: Hvilken kunnskap trengs?

Sammendrag

Naturbaserte løsninger

Materiale og metode

Datagrunnlag og avgrensninger

Resultater

Diskusjon og oppsummering

Takk

Referanser

Annonser

FORSKNING

Vann – kysten, havet og miljøet; forskningsseminar for masterstudenter, fremtidens lærere

Sammendrag

Innledning

Problemstilling

Materiale og metode

Resultat og drøfting

Studentenes erfaringer

Profesjonsfellesskap og kritiske perspektiver

Oppsummerende avslutning

Referanser

RETNINGSLINJER FOR ARTIKLER SOM SKAL FAGFELLEVURDERES FOR PUBLISERING I VANN

Kan IoT-sensorer bidra til bedre drift og forvaltning av private

avløpsanlegg?

Summary

Sammendrag

Bakgrunn

Valg av sensor

Kommunikasjonsløsning

Datamottak og databehandling

API mot fagsystem

Entreprise- og kontraktsmodeller

Konklusjon

Bli med i fagnettverket Tekna Klima

Elvemusling spredt med infisert settefisk

Summary

Sammendrag

Innledning

Undersøkte lokaliteter

Diskusjon

Lysakerelva

Gørjabekken

En hypotese

Genetikken avslører

VANN på nett

Søkbare og nedlastbare artikler fra Tidsskriftet VANN

EUs reviderte avløpsdirektiv –dråpen som får begeret til å renne over?

Styret har ordet

NYTT fra Designveileder for flomveier i vei og gate

NYTT fra

Flyfoto inn i kampen mot pukkellaksen

Toårig livssyklus

Hva er problemene med pukkellaks?