perfeksjonisme er den positive og selvstyrte perfeksjonismen som handler personlige standarder, altså at du stiller krav til deg selv og din innsats, vilje og krav til deg selv og din utvikling. Den maladaptive perfeksjonismen kommer utenfra og er relatert til enten; trenerens forventninger eller foreldrenes forventninger om at spilleren skal være en perfeksjonist. Vår forskning har vist at juniorspillere i henholdsvis 3 eliteserieklubber og 3 obosliga klubber, hvor vi sammenlignet spillerne etter trenernes vurdering av deres ferdigheter, så rapporterte de spillerne som ble vurdert som i den beste gruppen at de hadde en høyere personlig standard (Klund & Sæther, 2017). Spillerne som ble vurdert som i den svakere gruppen rapporterte et signifikant høyere press fra foreldre og trenere. En studie av 3 fotballakademier i Eliteserieklubber viste at spillerne rapporterte høyest på personlige standarder og lavere på foreldrepress og trenerpress (Nerland et al 2016). HVORDAN HENGER FUNNENE SAMMEN? Så hvordan henger da disse funnene sammen? Vår forskning (uten å vise kausalitet) tyder på at toppklubbene (Eliteserieklubbene) tilbyr miljø med fokus på mestringsklima mer enn prestasjonsklima, og hvor spillerne er kjennetegnet av en sterkere oppgaveorientering enn egoorientering. Vi har også funn som viser at spillerne blir gitt positiv, reflekterende og individuell feedback, som gjør at de i større grad kan reflektere og bidrar til sin egen utvikling. På grunn av dette er spillerne mindre stresset med tanke på sine kortsiktige prestasjoner og utvikling. Som igjen gjør at spillerne kan ha en adaptiv form for perfeksjonisme, hvor de selv er arkitektene bak sin egen satsning på å nå så langt som mulig som fotballspiller. I sum gjør dette at trenerne og miljøene de representerer, i samarbeid med spillerne bidrar til et godt utviklingsmiljø, i lys av seneste forskning på feltet. Det er imidlertid verdt å merke seg at man skal være observant på de svakeste spillerne i enhver utviklingsgruppe, som i større grad er stresset nettopp på
54
FOTBALLTRENEREN NR 4 2019
grunn av sine manglende ferdigheter, sammenlignet med spillerne med gjennomsnittlige ferdigheter eller bedre (se resultatene fra studiene). Husk at dette vil gjelde uavhengig av nivå på laget, da de samme mekanismene vil være tilstede uansett om vi snakker om det beste eller dårligste f.eks. G14 laget i landet. Disse funnene kan videre tyde på at nivå 2 klubbene har noe å strekke seg etter med tanke på å legge til rette for et bedre utviklingsmiljø for spillerne. Så blir det åpenbare spørsmålet til den enkelte leser; hvilket utviklingsklima tilbyr trenerteamet/klubben du er en del av? SPILLERUTVIKLING; ET TALENTBEGREP TIL BESVÆR! Disse funnene må kobles/sees i sammenheng med forståelsen av talentbegrepet som i enkelthet kan deles inn i det dynamiske og det statiske talentbegrepet (Abbott & Collins, 2004). Mens det statiske talentbegrepet definerer spillerne som talentfulle eller ikke, og hvor man ikke kan gå fra å være ikke talent til å være et talent. Mens det dynamiske talentbegrepet er i større grad opptatt av prosessen, og hvor man på et gitt tidspunkt kan definere noen som mer talentfull enn andre, men at dette kan endre seg på basis av trening og utvikling. Utfordringen med det statiske perspektivet i et spillerutviklingsperspektiv er at egoorienterte spillere fort vil «miste» sin motivasjon for å satse om de opplever at andre spillere har bedre ferdigheter enn de selv, for dette kan de ikke gjøre noe med i lys av den statiske forståelsen som betyr at det er andre som er mer talentfulle enn dem selv, og sånn vil det være også for framtiden. Trenerne er på mange måter døråpnere eller dørlukkere i denne sammenhengen, ettersom de kan bygge opp under en av disse forståelsene ved måten de motiverer, gir feedback, gjør spillerne mer eller mindre stresset og hvilken type perfeksjonisme man bygger opp under. Trenere som legger vekt på et mestringsklima vil ta utgangspunkt i spillernes individuelle utvikling. I Norge er det vanlig med bruk av hospitering (opp i alderskull) (Sæther, 2017), mens
man i utenlandske klubber har flere eksempler på hospitering ned i alder på grunn av senere biologisk utvikling, hvor to eksempler som nevnes i en ny bok om sport science in football er Jesse Lingard og Marcus Rashford (Witts, 2019) (anbefales sterkt for alle som er interessert i hvordan europeiske toppfotballklubber benyttet forskning som del av sin utvikling i sin hverdag). Dette er et eksempel på at man ikke avskriver unge spillere, men gir de individuell tilpasning ut fra deres forutsetninger og utvikling. KONKLUSJON: TAKE HOME MESSAGE! Læringsklimaet trenere legger opp til gjenspeiler forståelsen av utviklingsmiljøet og faktorer som; stress, feedback og perfeksjonisme. I toppklubbene, og spesielt eliteserieklubbene, er konkurransepresset og forventningene så høye at man må hjelpe spillerne å håndtere situasjonen. Toppklubbene ønsker naturligvis at spillerne skal lykkes og da må de bidra til utviklingen av spillerne og det gjør de best ved å bidra med et mestringsklima, som gjenspeiles i måten de motiverer, gir feedback, reduserer stressnivået til spillerne og hvilken type perfeksjonisme spillerne utvikler. Deres forståelse av talentbegrepet legger sterke føringer for hvilket talentutviklingsmiljø de legger til rette for, med et optimistisk dynamisk perspektiv eller et mer pessimistisk statisk perspektiv. Ettersom få med stor grad av sikkerhet klarer å predikere hvilke spillere som klarer å ta steget blir det rasjonelt å hjelpe så mange som mulig ut ifra deres forutsetninger og evner, uten at det betyr at man skal stille noen snillere krav den den grunn (Abbott & Collins, 2004, Sæther, 2017, Witts, 2019). 1 av 200 (0,5 %) 8 årige spillere i engelske fotballakademier ender opp som profesjonelle spillere (Witts, 2019). Men jo mer vi definerer utviklingsprosessen som en prosess for vi og oss (trenere og spillere) jo bedre er sannsynligheten for at vi «lykkes», og om vi ikke «lykkes» i fotballen, så har vi man vært en større del av prosessen og lært mer underveis.