nf2-22

Ny kurs i fiskeripolitikken Side 54

Bærekraftige løsninger for kjøling, ising, frysing og oppvarming.

Med et ledende kuldeteknisk kompetansemiljø, produksjon i Norge, og et omfattende service-nettverk ivaretar vi våre kunders behov for perfekt temperatur.

Vi leverer blant annet til sjømatindustrien, skip og andre industrielle formål.

SeaCO2ol® FrioNordica®

Varmepumper – RSW-systemer Kompakte og komplette systemer for effektiv oppvarming og nedkjøling. Varmepumper og energianlegg til landbasert oppdrett, for oppvarming av store vannmengder - med sikte på lavest mulig strømforbruk.

Komplette RSW-systemer for effektiv nedkjøling av fisk om bord i brønnbåter, fiskefartøy, og i mottakstanker på land.

Finsam®

SuperFreeze™

Is er det perfekte kjølemediet for fisk og annen sjømat.

Våre is-systemer er anerkjent innen den internasjonale

SuperFreeze sørger for 25 % mer effektiv innfrysing av fisk og andre næringsmidler. SuperFreeze

sjømatnæringen med produkter som containerbaserte is-anlegg, ismaskiner, og is-slurry-produksjon.

bevarer fiskens opprinnelige kvalitet fra den hales om bord i båten, til den ligger på fatet til forbrukeren.

Is-systemer

Tidligere Kuldeteknisk og FrioNordica er blitt en del av PTG, og heter i dag PTG Kuldeteknisk og PTG FrioNordica. I tillegg er PTG Helgeland, PTG Vest og PTG Multi Kulde en del av PTG.

Fryseanlegg

ANNONSE FRA FORMUE

Slik får du et vellykket generasjonsskifte Generasjonsskifte er et aktuelt tema for mange. Aldri før har så mange stått foran eller midt oppi et. Slik hjelper Formues rådgivere dyktige gründere innenfor fiskeri og havbruk med å få til et vellykket generasjonsskifte.

Flere undersøkelser viser at hele to av tre formuer ødelegges når de kommer til gen­ erasjon tre. Men det finnes også mange ek­ sempler på at tredje generasjon er dem som virkelig får fart på virksomheten. Fellesnev­ neren for disse ser ut til å være evnen til fort­ satt å skape.

– Det å skape store verdier åpner opp mange muligheter, men reiser også nye spørsmål. Et av temaene som vi ofte bistår kundene med, er hvordan verdiene skal for­ deles og forvaltes videre av neste genera­ sjon, sier rådgiver Hugo Bardo ved Formues kontor i Tromsø. Han har lang erfaring med å gi råd rundt generasjonsskifter til dyktige gründere innenfor fiskeri og havbruk.

– Hvis man tenker for mye på hva som kan gå galt i en generasjonsoverføring blir man fort redd og opptatt av å lage strukturer som skal hindre feil. Man bør heller sette søkelys på å skape og på å involvere neste genera­ sjon i hvordan vi kan bruke dagens verdier best mulig og samtidig skape nye verdier, sier Bardo. Ønsker ikke å gi seg Bardo forteller at mange av kundene han møter vegrer seg for å gjennomføre et skifte fordi de tror det vil innebære at de må pen­ sjonere seg.

– Et generasjonsskifte kan handle om å pensjonere seg, men det handler aldri bare

om det. Det er viktig å spørre seg hva man ønsker å oppnå med et generasjonsskifte og legge en god plan, sier han.

– På et tidspunkt vil kontrollen gå over til noen andre. Om ikke før, så den dagen du dør. Men det trenger ikke å skje over natten, og normalt bør det heller ikke skje over natten. Det handler ofte om å overføre kunn­ skap og posisjoner gradvis og finne løsninger som er gode for alle involverte.

Få kontroll Formue er Norges ledende, privateide råd­ givningsfirma for formuende privatpersoner og familier. Selskapet har 17 kontorer spredt over hele Norge. − Mange er vant til å ha en forretningsplan for selskapet, men mangler en god plan for hva de skal gjøre med formuene de skaper.

Vi hjelper kundene med å sette mål for hva formuen skal oppnå og legger en plan for hvordan man skal komme dit. Da får man bedre styring på hvordan man skal bygge opp investeringsporteføljen og hvilken risiko man bør ta. I tillegg hjelper planen kundene med å se formuen i et generasjonsperspektiv.

Rettferdig eller likt Bardo peker på at det å ha en formue hand­ ler om mer enn bare avkastning.

– De fleste jeg møter ønsker å behandle barna likt for å unngå konflikter. Har man en

pose penger er det fullt mulig å dele denne i to eller tre. Det er ikke like lett å dele en bedrift, eller en sommerhytte for den saks skyld. Ofte er det nyttig å spørre; hva er best for virksomheten? Hva er best for det enkelte familiemedlem? Og hva er best for familien som sådan? Man må avklare hvor det eventuelt finnes interessekonflikter og finne løsninger på disse.

– Mange setter likhetstegn mellom like­ behandling og rettferdighet. De fleste ak­ septerer likevel forskjellsbehandling dersom denne oppleves som «fair». Dette krever at det ligger gode vurderinger bak og at de in­ volverte ser at dette totalt sett er den beste løsningen. Det har jeg og mine kolleger langs kysten lang erfaring med å gi rådgivning rundt og vi hjelper gjerne flere, sier Bardo.

Kontakt ditt lokale kontor: Tromsø, Hugo Bardo +47 941 35 506 Trondheim, Jørgen Nygård +47 941 66 733 Ålesund, Hans Jørgen Tranvåg +47 905 15 393 Bergen, Monica Salthella +47 952 65 950 Stavanger/Haugesund, Normann Oftedal +47 995 87 106

4

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

Velkommen til

LOFOTEN

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

5

• innhold •

15

«Robin Hood»-partiet Rødt Rødt scorer over 10 prosent på meningsmålingene. nf’s blå mener det er på tide å gå partiet nærmere etter i kortene. Det er mange merkelige kort.

26

Spredt eierskap er bra Meningspanelet er ikke i tvil. Sjømatnæringen trenger et spredt eierskap — både geografisk og i størrelse.

31 54

Lurøyværing til topps Han er gårdbruker i Lurøy på Helgeland. Han har klatret nesten til topps i Arbeiderpartiet og helt til topps i fiskeripolitik­ken.

Bjørnar Selnes Skjæran lover en ny fiskeripolitisk kurs — og en ny kvotemelding. Men han lover ikke at ressursfordelingen skal ligge fast.

«Omkom paa Søen og gjenfandtes ei» 2022 kom med et sørgebånd. Inge Halstensen minnes Reidar Nilsen og alle de fiskerne som opp gjennom årene har forsvunnet på havet. Det er altfor mange.

41

Dommen måtte ankes Tingretten ga Sildelaget medhold. Hensynet til fiskeindustrien var av underordnet betydning. Derfor måtte dommen ankes, skriver Geir Ove Ystmark.

85

Stumme eller døve?

Johán H. Williams har tatt for seg samtlige budsjettproposisjoner siden slutten av 1990-tallet. I dag å hevde at Stortinget ikke har vært orientert om strukturpolitikken overfor flåten er bare tull.

101 75

Lerøy Havfisk topper De er størst — og forblir størst. Lerøy Havfisk eier og driver Norges største fiskebåtrederi etter omsetning. Det er ingen over og ingen ved siden.

Kvoteverdier til himmels Kvoteverdiene i autolineflåten har gått rett til himmels. Vi har tabellen som viser hva de ulike båtene i dag har av rettigheter og verdier.

120

Ellingsen 75 år Ellingsen Seafood på Skrova kan feire 75-års jubileum. Det har vært en nesten sammenhengende solskinnshistorie.

133

Ny grønn fiskesekk Bewi har lansert sin nye resirkulerbare sekk for frossen HGfisk, som torsketråleren «Atlantic Viking» har testet i Barentshavet.

153

Ferdigsnakka med Bengt Are Korneliussen¨ Han har det med å havne i hardt vær. Vi har møtt Bengt Are Korne­liussen, en av pionerene innen snøkrabbe-fisket i Norge.

140

NCE Aquatech Cluster Sist skrev vi om NCE Blue Legasea. I serien om norske sjømatk­lynger er turen kommet til NCE Aquatech Cluster i Trondheim.

6

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

Les også månedens gullfisk, lederartikkelen, nf’s blå og smånytt fra sjømatnæringen, som du finner fra side 171. Vi har også mye annet godt stoff. Sjekk dessuten annonseregisteret på side 186. Annons­er er alltid nyttig lektyre.

”MÅNEDENS GULLFISK”

Gullfisken går til en torsk som møter mye motgang på ferden, men holder retningen.

Vi er spent på den nye torskebølgen.

Lenge trodde vi knapt det var mulig.

Til det var mageplasket forrige gang for sviende. Men avlsselskapene i Florø og Tromsø holdt oppdrettstorsken flytende og gjorde fremgang i det stille. Viljen til å prøve og få til noe nytt, noe annet enn laks, druknet altså ikke for ti år siden.

Gadus Group på Nordvestlandet er et eksempel på dette pågangsmo­tet;

en seig ukuelighet paret med forståelse av at dette må gjøres på rett måte. Historien vitner samtidig om at det slett ikke er lett å hoppe etter laksen. Motstanden de har møtt i forsøkene på å få konsesjon og komme ordentlig i gang, har ulike årsaker, men ikke så rent lite kommer fra folk som mener vi har nok oppdrett alt i alt.

Uansett har folk rundt Voldsfjorden vært skeptiske, befolkningen rundt Alvestadbukta vært kritiske og de i Indre Ålvundfjord bekymrede. Over alt hvor Gadus Group har sett seg ut et stykke Norge for å bygge sitt nye torskerike, har de fått høre det. De har svart med argumenter, prøvd å ta hensyn, ønsket å gjøre ting ansvarlig og holdt på optimismen. Før jul ble det kjent at de har gått sammen med selskapet Inseanergy om et system der overflødige flyteringer fra oppdrettsanlegg blir gjort om til flytende sol­cellekraftverk — et steg mot nullutslipp.

Torskeoppdrett er ikke uproblema-

tisk. Det tar tid før vi har utviklet løsninger som er fullgode miljømessig. Alle vekstambis­joner kan ikke realiseres.

Vi har likevel tro på at det er mulig å nå frem og på at kunnskapen i dag gjør at det bør gå bedre enn sist. Ved årsskiftet fikk Gadus Group sin første torskoppdret­tskonsesjon i Møre og Romsdal, ved Alida i Voldsfjorden.

Gullfis­ken til Gadus, representert ved daglig leder og medgründer Olav Kvalheim, er aller mest for at de ser ut til å klare og kombinere stå på-vilje, samfunnsbevissthet, kunnskap og tålmodighet.

DAGLIG LEDER/ JOURNALIST Therese M. Tande Mobil: 95825609

ANNONSER Elisabeth Sjøberg Yri Tlf. direkte: 97003197

REDAKTØR Cand. oecon.

Thorvald Tande Mobil: 48100966

SALG/MARKED Ask Sivsønn Gulden Tlf.: 46948984 E-mail: Kontakt@norskfisk.no

ANNONSER Kristin A. Tande Mobil: 91512506 Tlf. direkte: 63959097

JOURNALIST Hans Morten Sundnes Tlf.: 70 05 20 32 E-mail: hansmortensundnes @hotmail.com

LAY OUT Torbjørn Rasmussen Tlf. direkte: 63959095

orsk fiskerinæri

Utgitt av: Norsk Fiskerinæring AS Boks 244, 2071 Råholt, Tlf: 63959090 E-mail: post@norskfisk.no Utkommer med 12 nummer pr. år Årsabonnement kr. 2.300,-

Bjørnar Skjæran til topps i fiskeripolitikken. (Foto: Arbeiderpartiet)

”Norsk Fiskerinæring” nr. 2 - 2022

7

Vi hjelper norske havbruk- og fiskeribedrifter til økt eksport Stadig flere bedrifter innenfor havbruk og fiskeri har styrket sin internasjonale konkurransekraft med statlige lån og garantier fra Eksfin.

Vi har lang erfaring med maritime næringer. Ta kontakt for en uforpliktende prat!

Les mer på eksfin.no/bransjer/fiskeri-havbruk Vi er på Nor-Shipping 4.-7. april, besøk oss på stand C05-23.

• leder •

Ondskapens imperium VI VET IKKE HVOR GODT VI HAR DET. Født i Norge har vi ikke bare en gullskje i munnen. Vi har en bulldoser av gull.

Norge er verdens beste land å leve i. Vi har et stabilt og velfungerende demokrati og enorme naturressurser i forhold til folketallet. Vi velter oss i rikdom. Vi har 12.000 milliarder kroner på bok, og pengene fortsetter å strømme inn. Mange i Norge klager over høye strømregninger. Faktum er at ingen tjener mer på de høye energi­prisene enn nettopp oss. Det siste halve året, altså fra septem­ber i fjor til og med februar i år, var eksportinntektene fra gass og olje ca. 350 milliarder kroner høyere enn i samme periode ett år før. Det er to milliarder kroner mer per dag eller 1,4 millioner per minutt. De skyhøye prisene på olje og gass gir enorme inntekter for landet. Likevel klager vi.

Det vi oppfatter som problemer i Norge, vil få resten av verden til å riste oppgitt på hodet. Ja vel, det er forskjeller. Noen tjener mer enn andre. Noen endog mye mer. Men ingen sulter, fryser eller mangler tak over hodet. Alle kan si og skrive hva de vil. Velferdsnettet er stramt og henger høyt. Selv de som har minst i Norge lever i luksus i forhold til alle de som virkelig har det ille i verden. Er det mulig å klage i et land der «Ex on the Beach», «Fangene på fortet», «Paradise Hotel», «71 grader Nord», «Farmen kjendis» og «Naked Attraction» ruller over TV-skjermene? Vi vil si nei. Likevel vil Bjørnar Moxnes og partiet Rødt snu opp ned på alt. Og de har i dag en oppslutning på over ti prosent!?

I disse tider med klimakrise og krig i Europa kan det være på sin plass å minne om hvor ekstremt heldige og privilegerte vi er i Norge. Det er nemlig lett å miste av syne. Når statskanalen NRK problematiserer at krigen i Ukraina kan føre til enda høyere strømregninger i Norge, har man kort og godt mistet bakkekontak­ten. Det som skjer midt i Europa utspiller seg nærmest som en reality-serie her hjemme. Vi rister sjokkert på hodene, kaller Putin en rabiat galing og svitsjer kanal til langrenn i Holmen­kollen og paraolympics i Beijing.

TIL NÅ HAR VI FULGT DRAMAET i Ukraina som et skuespill som knapt angår oss. Det gjelder også for norsk sjømatnæring.

Nye sanksjon­er mot Russland spiller ingen rolle. Russland forsvant som kjøper av norsk sjømat i 2014, og var i fjor så vidt inne blant våre 50 største markeder. Landet sto for 2 promille av eksportverdien og 1 promille av eksportkvantumet. Om også Hviterussland forsvinner er effekten litt større, men fortsatt helt ubetydelig. I fjor eksporterte vi sjømat til Hviterussland for ca.

1,1 milliarder kroner, hvorav over 700 millioner var ørret. Det tilsvarte 17,5 prosent av den totale eksportverdien av ørret.

Skulle Hviteruss­land forsvinne kan det altså skape litt problemer for ørretprodu­sentene i Norge. Men det vil de takle lett.

Det som utspiller seg i Ukraina i dag har altså svært liten betydning for sjømatnæringen. I alle fall på kort sikt. Fiske og produksjon fortsetter i Norge som om ingen ting har skjedd.

Redaktør Thorvald Tande

Sjømatindeksen på Oslo Børs har lagt kraftig på seg siden 1. januar. Optimismen er stor. Onsdag 23. januar — noen timer før Russland invaderte Ukraina — endte sjømatindeksen på 703,85. Mandag 27. februar, etter fem dager med krig, avsluttet indeksen på 704,86. Aksjekursene på våre to største sjømatselskaper — Mowi og Lerøy Seafood Group — steg gjennom fem blodige krigsdøgn i Ukraina. Det forteller alt.

DET INTERESSANTE SPØRSMÅLET, også for norsk sjømatnæring — og som det ikke er gitt noen å svare på i dag, er hva som vil bli de langsiktige økonomiske og handelsmessige konsekvensene av krigen i Ukraina. Uansett utfall av kamphandlingene vil de knallharde sanksjonene mot Russland og Hviterussland også ramme Europa, og etter hvert resten av verden.

Det vi mest sannsynlig vil oppleve er fortsatt høye og kanskje enda høyere energipriser. Det vil svekke kjøpekraften og ramme forbruket. Det vil også gi økte kostnader for næringslivet. Nå viste corona-pandemien at ekspor­ten av sjømat fra Norge står seg usedvanlig sterkt selv mot kraftige rystelser i verdensøkonomien. Folk må ha mat — enten de spiser hjemme eller ute, enten det er krig eller fred og enten energiprisene går opp eller ned. Vi holder fast ved at 2022 blir et nytt fantastisk eksportår for norsk sjømatnæring. Året har startet nesten hysterisk bra, med laksepriser som vi for fem år siden ville kalt science fiction.

Men nå skal ikke redaktøren gå i samme felle som NRK, og gjøre den fryktelige krigen i Ukraina til et spørsmål om vi setter eksportrekord eller ikke i Norge. Det vi først og fremst må være opptatt av i dag er å få en slutt på krigen. Der er det dessverre ikke så mye sjømatnæringens aktører kan gjøre, annet enn å slutte hundre prosent opp om fordømmelsen av Russland og de sanksjonene verden har innført mot det landet Ronald Reagan i sin tid kalte «ondskapens imperium».

Utviklingen de siste ukene rettferdiggjør dessverre denne karak­teristikken.

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

9

Lukket

LAKSEOPPDRETT i sjø og på land

Oslo torsdag 19. mai 2022 Kl. 10:00 : Kl. 10:10 :

Kl. 10:30 : Kl. 10:50 : Kl. 11:10 : Kl. 11:30 : Kl. 11:50 : Kl. 12:10 :

Kl. 12:40 :

Kl. 13:00 :

Åpning v/ Therese Tande, Norsk Fiskerinæring AS, møteleder Seafood Talks Regjeringens strategi for videre vekst i norsk lakseoppdrett – matfiskoppdrett i lukkede anlegg En samtale med fiskeri- og havminister Bjørnar Skjæran v/ Thorvald Tande, redaktør Norsk Fiskerinæring Ved et paradigmeskifte: Fra åpen til lukket produksjon? v/ Jim Roger Nordly, adm. direktør STIM AS Fiskevelferd og miljøutfordringer ved produksjon i lukkede systemer v/ Dr. Åsa Espmark, seniorforsker Nofima, senterleder CtrlAQUA Taksonomi og fiskeoppdrett: Enda et dyrt taxameter? v/ Louise Haahjem, sjømatsjef Nordea Kaffepause Lukket i sjø: Status og veien videre? v/ Ragnar Tveterås, professor, Handelshøyskolen ved UiS Anleggsinvesteringer og produksjonskostnader i lukkede sjøanlegg v/ Thomas Myrholt, daglig leder Akvafuture AS v/ Alf Reidar Sandstad, CEO Aquatraz AS/ Seafarming Systems AS v/ Tor Hellestøl, daglig leder FishGLOBE AS Hvilke valg bør vi ta i et klima og miljøperspektiv? v/ Geir Lasse Taranger, Forskningsdirektør Akvakultur, miljø og teknologi, Havforskningsinstituttet Lunsj

Kl. 14:00 : Kl. 14:20 :

Kl. 14:50: Kl. 15:00 :

Kl. 15:52 : Kl. 15:40 : Kl. 16:00 :

Kl. 17:00 : Kl. 18:30 : Kl. 19:00 :

Laks på land: Status og veien videre? v/ Thorvald Tande, redaktør Norsk Fiskerinæring Laks på land: Tre prosjekter, ulike utfordringer v/ Håkon André Berg, daglig leder Salmon Evolution ASA v/ Oddgeir Igland, daglig leder Havlandet Havbruk AS v/ Trond-Inge Kvernevik, daglig leder OFS Måløy AS Slik legger vi til rette for laks på land. v/ ordfører Petter Sortland, Høyanger kommune Atlantic Sapphire: Bjelleku med (dyrekjøpte) erfaringer En samtale med Johan Emil Andreassen og Karl Øyehaug v/Therese Tande, Norsk Fiskerinæring Kaffe Oppsamling og bruk av fiskeslam: Nullutslipp fra oppdrett i sikte? v/ Rune Sandvik, daglig leder Erko Settefisk AS Debatt: Norsk lakseoppdrett mot 2030 v/ Anne Hvistendahl, Global head Seafood DNB v/ Geir Ove Ystmark, adm. direktør Sjømat Norge v/ Aino Olaisen, styreleder i Nova Sea AS v/ Trond Williksen, CEO Benchmark Holdings plc v/ Kolbjørn Giskeødegård, CFO Columbi Salmon Avslutning v/ Jørgen Borthen Fordrink og mingling Festmiddag

For ytterlige informasjon og påmelding gå til norskfisk.no/seafoodtalks

• leder •

Et hav av kriser DENNE GANGEN SKULLE sideblikket hvile på bruken av kobber på nøter i oppdrettsnæringen, og om mangelen på data om bruken og konsekvensene for miljøet rundt. Det vi vet, er at kobber i for høye konsentrasjoner er skadelig. Vi vet også at bruken av kobber i oppdrett er økende, de siste årene med ca. 9 prosent årlig. Det betyr at oppdrettsnæringen i år vil slippe ut rundt 2.000 tonn med kobber i norske fjorder uten at vi kjenner til alle effektene verken den ene eller andre veien. Det virker oppsiktsvekkende uforsvarlig. HI risikovurderer kobber-situasjonen samlet sett som «moderat», men vurderer sin egen kunnskapsmangel samt situasjonen i op­pdrettsregionene 3 og 4 til «rødt». Det burde næringen leve svært dårlig med!

Om vi løfter blikket er likevel kobberbruken i norsk oppdret­tsnæring en dråpe i havet. Kobber er et av de første metallene mennesker tok i bruk for rundt ca. 10.000 år siden. Siden anven­ delsen er stor, for ikke å glemme sentral i det «grønne skiftet», er også bruken økende, selv med en sterkt økt resirkuleringsgrad. Årlig utvinnes rundt 15 millioner tonn kobber på verdensbasis av et reservoar som anslås å være et sted mellom 350 og 800 million­er tonn. Norsk oppdrettsnæring er slik sett en relativt ubetyde­lig bruker — og synder.

I det februar ble til mars i 2022 var det særlig tre saker som preget overskriftene, og som gjorde det krevende å holde side­blikket på «kobber-i-oppdrettdråpen». Først og fremst er covidpandemien blitt hverdag, munnbindene er for det meste kastet og reise- og møtevirksomheten tar seg opp igjen. Tiden for å vurdere — og ta innover seg ettervirkningene — har begynt. En av dem er de rekordhøye lakseprisene, som i

slutten av februar bikker 90 kroner per kilo!

Videre varsler FNs klimapanel at klimakrisen blir stadig vanskeligere å håndtere for hvert Daglig leder Therese Tande år som går, og at det haster med tiltak. Tiden er kort sagt i ferd med å renne ut. Konsekvenvi solgte til Russland. Den norske sjøsene av de begynnende miljøtiltakene mateksport til dette enorme nabolandet merkes særlig på høye energipriser, i øst var 248 millioner kroner, eller ca. og EUs taksonomi vil endre en rekke 2 promille av den samlende eksport­ spillere­gler i årene som kommer. verdien. Motsatt importerte vi sjømat Men i skrivende stund — mandag for 345 millioner fra Russland, noe som 28. februar — handler nesten alt om at utgjorde ca. 3 prosent av den totale Russland har gått til angrep på Ukrainorske importverdien. Til Hviterussland na. Verden holder pusten. På begge eksporterte vi sjømat for ca. 1,1 milliarsider varsles det en potensiell tredje der kroner i 2021, eller rundt 1 prosent verdensk­rig. La oss håpe at det aldri av totalen, mens det til Ukraina ble solgt kommer så langt. sjømat for 2,2 milliarder, dvs. i underDet har blitt skrevet mye om covidkant av to prosent av totaleksporten. pandemi og miljøkrisens påvirkning på Hva så med fiskerisamarbeidsklimaet norsk næringsliv. Ikke fullt så mye om i nord? Også her vil man strekke seg hvilke konsekvenser krigen i Øst-Europa langt, tror vi. Ingen av partene har noen vil ha å si for norsk sjømatnæring. Kaninteresse av at samar­beidet — som skje er det også litt tidlig å avgi en dom. har tålt mange tidligere kriser — skal I første omgang har vesten innført havarere. økonomiske sanksjoner som stenger Når vi drukner i kriser som endrer Russland ute av verdenshandelen. I det verden slik vi kjenner den, blir det meste store bildet vil betalingsviljen for sjømat annet ubetydelig. Men kanskje er det både her hjemme og ute antagelig bli nettopp det vi skal vokte oss vel for. mindre; Olje- og energiprisene vil øke — Kanskje burde vi fokusere på de små noe som er positivt for Norge som land, dråpene for å holde oss flytende? Sette men negativt for norsk industri og flåte. oss mål som tidligere, holde på rutiner Hva gjelder sjømatsalget vil det antageog struktur, møte andre mennesker slik lig ikke bli så store endring­er. Produkvi ønsker å bli møtt selv; med respekt og sjonen av oppdrettslaks pågår ganske omsorg – og troen på at alt blir bra – til som normalt, og vi fisker de kvotene slutt! havforskerne har anbefalt. Tilbudet av sjømat fra Norge vil ikke bli påvirket av krigshandlingene i Ukraina, i alle fall ikke på lenge.

I 2021 importerte vi mer sjømat enn

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

11

FOTO: EIVIND SENNESET, NOFIMA

Felles innsats for mer norsk fôr til laksen

I fjor ble Aquafeed Technology Centre åpnet. Hilde Njøsen og Rolf Egil Myrmel er to av de ansatte ved senteret som tester ut nye fôrsammensetninger.

Norsk laksenæring ønsker mer bærekraftig fôr. I dag består laksens fôr av cirka 90 prosent importerte råvarer.

En offensiv næring og topp motiverte forskere vil endre på dette.

Med åpningen av Aquafeed Technology Centre (ATC) i Bergen intensiveres arbeidet.

Nofima, UiB og Norce er partnere i senteret som sammen med næringen skal teste ut norske ingredienser i fôret.

Øyvind FyllingJensen Adm. direktør

Mari Moren Forskningssjef

Bente Torstensen Divisjonsdirektør

Åge Oterhals Seniorforsker

Ved vår avdeling i Bergen er fôrteknologi og bioprosessering vår spisskompetanse.

Forskningspartnere:

Tor A. Samuelsen Seniorforsker

Odd Helge Romarheim Leder fôrteknologi

• nf's blå •

Festen fortsetter!

Hun gir seg på topp. Nylig kom meldingen om at Renate Larsen, adm. direktør i Norges sjømatråd, gir seg etter seks år i sjefs­stolen. Hun har vært med på en eventyrlig reise. (Foto: Norges sjømatråd)

Tallene for januar er knapt til å tro. Skjønt etter den strålende eksportrekorden i fjor og de skyhøye lakseprisene så langt i år, bør vi slutte å la oss overraske. I januar eksporterte Norge sjømat for 10,3 milliarder kroner, opp fra 8,2 milliarder i samme måned i fjor. Det er første gang vi passerer 10 milliarder i januar, og økningen var 26,2 prosent. Holder vi dette tempoet ut året passerer sjømateksporten 150 milliarder i 2022.

Ved inngangen til året ville nf’s blå ha sagt at det er umulig. Nå tør vi ikke spå noe som helst. I januar var

eksportprisen for fersk laks med hode 70,89 kroner per kilo. Det var opp 22 kroner fra januar 2021. I februar fortsatte prisen å stige. Holder vi oss til ukene 5, 6 og 7 var snittprisen for den ferske laksen mellom 3 og 6 kilo smått utrolige 82,47 kroner per kilo, opp 72 prosent fra de samme tre ukene i 2021. I uke 7 var prisen 92,56 kroner! På disse tre korte ukene eksporterte vi i år fersk laks i størrelsen 3-6 kilo for nesten 4,4 milliarder kroner, mot 2,8 milliarder i fjor.

Hvor skal det ende?

”Norsk Fiskerinæring” nr. 2 - 2022 - 2021

13

• nf's blå •

Mer til kyst Så fra fest til noe som slett ikke er festlig.

Siden midten av 1990-tallet, da Norges Fiskarlag fattet sine vedtak om ressursfordelingen mellom de ulike fartøygruppene, har samtlige fiskeriministre — og uten forbehold, forsikret at re­ssursfordelingen skal ligge fast. Samtlige! Fiskerne ønsker forutsigbarhet, og det har de også fått. Fiskarlagets ressursved­tak har nærmest blitt oppfattet som norsk lov.

Men nå er det slutt. I månedens intervju med Bjørnar Selnes Skjæran i dette nummeret av bladet, spurte vi som vi alltid har gjort siden Karl Eirik Schjøtt-Pedersen ble fiskeriminister i 1996: Kan den nye fiskeriministeren garantere at ressursfordelin­ gen mellom kyst og hav for alle praktiske formål og i det alt vesentlige vil ligge fast?

Hver gang har svaret vært et kontant ja! Skjæran svarte slik: «Mitt utgangspunkt er at fordelingen mellom fartøygruppene skal være forutsigbar. Jeg ønsker stabilitet

Til stor forskrekkelse for enkelte stemte Fylkestinget i Innlan­det i mot å splitte fylket i to. Høyre var — ikke uventet — et av partiene som ønsket å beholde fylket som det er.

og forutsigbarhet, samt en kvotepolitikk som er godt forankret i næringen og som står seg over valg. Det blir ingen revolusjon, men jeg ønsker å markere en ny retning i fiskeripolitikken som er mer rettferdig og gir flere arbeidsplasser på land. I arbeidet med den nye kvotemeldingen vil jeg likevel ha en åpen inngang til spørsmålet om hvordan bredden og mangfoldet i kystflåten kan trygges. Dette må blant annet skje basert på et tilstrekkelig

kvotegrunnlag. Strukturgevinstene skal bidra til å sikre en ønsket ressursfordeling mellom de ulike lengdegruppene i kystflåten.»

Veldig mange ord, og nf’s blå vil tro at alarmklokkene allerede hyler i Fiskebåt.

Dette er ikke et festbudskap. Leser nf’s blå mellom linjene sier jo ministeren rett ut at han vil endre re­ ssursfordelingen. Man må ikke være rakettforsker for å skjønne i favør av hvem.

Demokratisk skandale?

Mye tyder på at dagens regjering ønsker å bruke tilbakefallet av strukturkvoter til å endre ressursfordelingen i flåten i favør kyst.

Bjørnar Skjæran kommer med en lang utredning når vi spør om ressursfordelingen skal ligge fast i årene som kommer. Han svarer ikke ja.

14

”Norsk Fiskerinæring” nr. 2 - 2022

Fylkesstrukturen i Norge er et tema om ligger godt på utsiden av det nf’s blå normalt er opptatt av. Men ingen regler uten unntak. Selv bor vi i et fylke som nå skal splittes opp, uten av det på noen måte opptar eller bekymrer oss. Akershus eller Viken kan være hipp som happ.

Slik er det åpenbart ikke for alle, og i hvert fall ikke i Innlan­det fylke. Der har fylkestinget nettopp besluttet å videreføre sammenslåingen av Hedmark og Oppland, rett nok med et veldig knapt flertall. I forkant ble

det besluttet å avholde en rådgi­vende folkeavstemning.

Fylkespolitikerne ønsket å høre hva de vel 312.000 stemmeberettigede i de to tidligere fylkene mente om en eventuell splittelse. Avstemningen viste at 50,7 prosent av de som stemte ønsket seg Hedmark og Oppland tilbake.

Likevel landet fylkestinget på å beholde Innlandet.

Det fikk fylkestingsrepresentant og formann i Senterungdommen, Torleik Svelle fra Lillehammer, til å eksplodere. Han kommenterte beslutningen slik: «Dette blir den historiske dagen da fylkestinget overkjører en folkeavstemning, Det er en demokratisk skandale at vi skal kaste resultatet av en folkeavstemning i grøfta. Et flertall i fylkes­tinget overkjører et flertall i folket».

Torleik Svelle må ha drukket noe som er mye sterkere enn Møllers Tran. For det første; folkeavstemningen var rådgivende. Fylkespo­ litikerne ønsket et råd, ikke et diktat. Råd kan man som kjent velge å følge, eller ikke å følge. Svelle argumenterer som om avstemningen var bindende. Det var den altså ikke. Så kan man hevde, at

Torleik Svelle er leder for Senterungdommen, og har åpenbart ikke forstått hvorfor det heter rådgivende. 23,7 prosent er heller ikke et flertall. (Foto: Senterpartiet)

når Fylkestinget først ber folket om et råd, så må man også følge det. I så fall må man også mene at rådgivende folkeavstemninger bare er tull. Da kan man like gjerne gjøre dem bindende fra start. nf’s blå tar det for gitt at Svelle var en av dem som stemte for å gjennomføre en rådgivende folkeavstemning. Da kan han ikke etterpå forlange at den skal være bindende.

Så kaller Torleik Svelle det en «demokratisk skandale» at fylkes­tinget overkjører et flertall i folket. Det siste er i alle fall bare tøv. Av 312.433 stemmeberettigede — altså «folket» — var det 73.974 som ønsket splittelse, altså 23,7 prosent av «folket».

76,3 prosent ønsket med andre ord å beholde Innlandet eller ga blaffen. Hvordan dette kan kalles et flertall må man sannsynlig­vis hete noe så merkelig som Torleik Svelle for å mene. Han vil sikkert hevde at de som satt hjemme bare kan ha det så godt. Det er de som stemmer

som teller. Men hvorfor det?

Avstemningen var jo som alt nevnt bare rådgivende.

«Robin Hood» -partiet Rødt Denne spalten heter nf’s blå og skal i utgangspunktet dreie seg om viktige og mindre viktige saker og hendelser i norsk sjømat­næring. Av og til gjør vi unntak, slik som i denne utgaven. Til slutt skal det utelukkende handle om Rødt. Og ganske riktig; par­ tiet Rødt med stor R. For oss som vokste opp på 1960- og 1970-tallet er det nesten uvirkelig å registrere at partiet Rødt får over 10 prosent op­pslutning på enkelte meningsmålinger.

Nå skal det rett nok sies at partiet ikke lenger jobber for væpna revolusjon eller utar­ beider lister over folk som umiddelbart skal likvideres når «folket» tar makta. Pol Pot og Mao er heller ikke partiets leder­stjerner. Mye har altså endret seg siden ”Norsk Fiskerinæring” nr. 2 - 2022

15

• nf's blå •

Sigurd Allern og Pål Steigan skremte vettet av gode høyrevelgere, og drømte om at folket skulle gjøre opprør.

Da var ikke engang dagens partileder, Bjørnar Moxnes, født.

Partiet Rødt ble stiftet i 2007 etter en fusjon mellom Arbei­dernes Kommunistparti (AKP) og Rød Valgallianse.

Siden har man gjort mye for å løsrive seg fra forhistorien.

I dag er Rødt et demokratisk sosialistisk parti et godt stykke til venstre for SV. Partiet er overhodet ikke en vits, slik AKP-ml i sin tid var. Alt revolusjonstøvet er historie. Partiet har åtte representanter på Stortinget, og er absolutt blitt en faktor å regne med i norsk politikk.

En meningsmåling i midten av februar ga Rødt 10,2 prosent oppslutning. Det var mer enn både Fremskrittspartiet og Senterpartiet, og

ville ha gitt 18 representanter på Tinget. Det er altså på tide å kikke partiet litt nærmere i kortene.

For Rødt er kampen mot klasseskillene i Norge det aller vik­tigste. Hele partiprogrammet har som målsetting å bekjempe for­skjells-Norge: å redusere forskjeller i makt, inntekt, rikdom, muligheter og friheter. I våre øyne er Rødt helt enkelt blitt et «Robin Hood»-parti. Man skal ta fra de rike og gi til de fattige. Folket, dvs. arbeiderne, skal bestemme det meste. Staten skal overta alle viktige virksomheter og samfunnsoppgaver, og ingen skal lenger kunne utnytte «vanlige folks» arbeidsinnsats til egen vinning.

Kapitalisme er et skjellsord.

Kollektivt eierskap løftes frem som det saliggjørende.

Rødt jobber for et samfunn som er mer demokratisk enn dagens, et samfunn hvor de store beslutningene blir tatt i fellesskap. Dette kaller Rødt et sosialistisk sam­funn, der man sier nei til eiere

Bjørnar Eide Moxnes, født 19. desember 1981 i Oslo, har vært leder for Rødt siden 2012. Han ble partiets første stortingsrep­ resentant i 2017. Moxnes er utdannet sosiolog ved Universitetet i Oslo. Masteroppgaven «Med makt i bagasjen. En analyse av politi­ kerelitens yrkesmobilitet» handlet om politikere som går over til PR-bransjen, et tema Moxnes er svært opptatt av. I 2007 kåret VG Moxnes til landets 8. største politiske talent. (Foto: Rødt)

16

”Norsk Fiskerinæring” nr. 2 - 2022

Folket skal ta makta. Folket skal bestemme. Ingen skal være likere enn andre. Men hvem gidder å ofre alt for å bygge opp en bedrift der de ansatte skal bestemme alt — også hvem som skal være sjefen?

(Foto: Rødt) og sjefer som vil utnytte ar­ beidsfolk.

Selv om man kan smile litt av alt det Rødt skal gjøre gratis, og alt det partiet skal bevilge til gode formål, er det i våre øyne én stor feil ved det samfunnet Rødt ønsker å skape. Hvem gidder å stå på ekstra, risikere alt man eier, pantsette familie og hus, jobbe 18 timer i døgnet og skape arbeidsplasser og lønnsomme bedrifter, dersom overskuddet skal deles mest mulig likt på alle?

Hvem ønsker å bygge opp en bedrift der de ansatte — ikke eierne — til slutt kan bestemme hvem som skal lede selskapet? Rødt vil ha et skattesystem som utjevner alle forskjeller. Man vil ha dynasti-skatt som hindrer at formuer går i arv, formuesskatt for å hindre at formuer oppstår, sterkt progressiv inntektskatt for å hindre at noen tjener mer enn andre og et avgiftsnivå på luksus­ varer som gjør at ingen kan kjøpe. Nå er ikke det siste så far­lig. I det samfunnet Rødt ønsker seg vil jo ingen ha råd til å kjøpe luksusvarer; det vil si ingen «vanlige folk», bare de som innehar statlige og politiske toppverv. Historien har mange grelle eksempler på hvordan det går med land som ligner det Rødt

ønsker å skape. Økonomien stopper opp. Kreativiteten og ståpå-viljen forsvinner, demokratiet forvitrer. Hvorfor yte mer enn andre, når det likevel ikke blir mer på meg?

Rødts samfunnsmodell ser kanskje fin ut på papiret med mange gratisgoder finansiert av knallharde skatter på de rikeste. Men når det ikke lenger er rike å beskatte, stopper det meste opp. Det er jo ingen som gidder å bidra ekstra. nf’s blå har tatt seg tid til å lese Rødts stortingsprogram for perioden 2021-25.

Og for å si det slik; vi skjønner at unge, lavtlønnede og folk på trygd stemmer Rødt. Det er jo nesten ingen grenser for hvor mye penger partiet skal bruke på alle gode formål. Ikke uventet står det fint lite om hvordan alt dette skal finansieres, bortsett fra å skattlegge de rike. Hadde nå Rødt endog ønsket å satse knallhardt på olje og gassproduksjon, utvik­le oppdrettsnæringen, effektivisere landbruket og stimulere til utvikling av ny og lønnsom industri, skulle vi til nød ha trodd det var mulig.

Men Rødt vil det motsatte.

All leteboring og utnyttelse av nye olje- og gassfunn skal stanses umiddelbart, veksten i oppdrettsnæringen skal

6. Ansatte skal ha rett til å overta virksomheter ved konkurs og ha førsterett ved ny oppstart.

7. Ansattes styrerepresentanter må få vetorett i spørsmål om utflagging av arbeidsplasser.

8. Sikre at fagbevegelsen får makt til å legge premissene for arbeidslivspolitikken, gi reell makt til ansattvalgte styreme­dlemmer og sette en stopper for at store avgjørelser tas av eiere i lukkede fora.

9. Kutte i flate avgifter og differensiere flere avgifter etter inntekt og forbruk.

10. Øke skatten på aksjeutbytte og selskapsover-

Ved sist Stortingsvalg fikk Rødt 4,72 prosent oppslutning, og var landets sjette største parti. 140.931 personer stemte Rødt.

Meningsmålinger i år har gitt partiet over 10 prosent. Her Moxnes på talerstolen under en 1. mai feiring i Drammen. (Foto: Ihne Pedersen/Rødt) stoppe opp og jordbruket skal legges om til småskaladrift. Bruttonasjonalproduktet kommer til å stupe dramatisk den dagen Rødt får det som partiet vil.

Nåvel. Vi anbefaler alle å lese Rødts partiprogram. nf’s blå ristet mer og mer oppgitt på hodet. For moro skyld skal vi i det følgende gjengi et 70-talls punkter fra programmet. Helt til slutt har vi hentet noen punkter som forteller hvordan Rødt ønsker å utvikle sjømatnæringen.

Rødt vil: 1. Opprette en helt ny selskapsform i Norge, som

gjør det lett å etablere, starte og drive arbeiderstyrte virksomheter. Rødt ønsker flere medarbeidereide og kooperative virksomheter.

2. Opprette en registreringsordning for medarbeiderstyrte, koop­erative og ideelle virksomheter som kan gi mulighet for å favori­sere disse f.eks. ved offentlige anbud.

3. Legge forholdene til rette for at bedrifter ved generasjonss­kifter kan selges kollektivt til de ansatte.

4. Sikre bedre adgang til kapital for demokratiske virksomheter, dvs. virksomheter

Satt litt på spissen; dette er omtrent slik Rødt ser på «the establishment» i Norge. Mye skal bli veldig mye annerledes om Rødt kommer til makta. (Foto: Rødt) der de ansatte har eierskap og styring.

5. Arbeide for en demokratisering av arbeidslivet ved å utvikle og legge grunnlag for selskapsformer som er mer demokratiske enn de aksjeselskapene og stiftelsene vi har i dag. Hovedvekten skal legges på utvikling av arbeiderstyrte bedrifter.

Gratis tannpleie er selvfølgelig noe av alt det Rødt skal gjøre gratis. Hvor milliardene skal komme fra, bortsett fra å skatte alle rike mer, sier partiet lite om.

skudd. Innføre skatt på finanstransaksjoner som valuta-, aksje- og derivathan­del.

11. Innføre dynastiskatt får å hindre økende konsentrasjon av makt og rikdom gjennom generasjoner med progressiv skattlegging av dem som arver svært store beløp.

12. Innføre fullt skattefradrag for betalt fagforenings-kontin­gent.

13. Gi kommunene en utvidet mulighet til å øke sine direkte skat­teinntekter gjennom innføringen av lokale avgifter som f.eks. cruiseavgift eller turistskatt.

”Norsk Fiskerinæring” nr. 2 - 2022

17

• nf's blå •

14. Opprette en samfunnsbank som ikke driver spekulasjon i fi­nansmarkedene, og som tilbyr lån til personer på forsvarlige vilkår.

15. Statens egne låneorganer, som Lånekassen og Husbanken, skal tilpasse betingelsene sine slik at de til enhver tid er bedre enn dem som tilbys i markedet.

16. Den såkalte «solidariske lønnspolitikken» må avvises. Moder­asjon i tariffoppgjørene fører bare til passivisering av medlem­ mene, og at kapitalistklassen får større makt.

17. Sikre ansatte full medbestemmelse når det gjelder utvikling og bruk av ny teknologi.

18. Forby den massive overvåkingen og detaljkontrollen av de ansatte, som mye av den nye teknologien muliggjør.

19. Samlebåndsmodeller og tidsstudier resulterer i degradering av arbeidets innhold og svekket innflytelse over arbeidsprosessene. Denne avhumaniseringa av arbeidet må stanses til fordel for de ansattes fulle deltakelse og medbestemmelse i arbeidsprosessene.

20. Styrke streikeretten og avvikle retten til å benytte tvungen lønnsnemnd ved streik.

21. EØS-avtalen sies opp og erstattes med en handelsavtale.

22. Fjerne retten til søndagsåpne butikker.

23. Kommersielle aktører skal ikke ha adgang til å drive velferd­stjenester. Tjenester som allerede er overtatt av kommersielle interesser må tas tilbake under offentlig eierskap og drift.

24. Innrette avtaleverket slik at det ikke gir mulighet for privat profitt fra helse- og velferdstjenester.

25. Barnehager skal være gratis.

Rødt vil at alle nye boligprosjekter skal ha universell utform­ing.

Nøyaktig hva partiet mener med denne formuleringen er litt uklart for oss. Skal alt som bygges se likt ut?

26. Avskaffe au pair-ordningen for å hindre at den utnyttes til sosial dumping.

27. Innføre offentlig finansiering og drift av tannhelsetje­nester. Tannpleie skal være gratis.

28. Stanse rangering av elever og skoler. Elevers læring kan ikke vurderes gjennom måling og rangering.

29. Karakterbasert opptak skal ikke være regelen for opptak til videregående skoler. Rødt ønsker opptakssystemer som bidrar til en mangfoldig elevsammensetning på skolene.

30. Norge skal kutte klimagassutslippene med 70 prosent innen 2030 sammenlignet med 1990-nivå. Innen 2050 skal Norge være et nullutslippssamfunn.

31. Minst 30 prosent av Norges maritime økosystemer skal være vernet innen 2030.

32. Etablere et stort statlig fond som gjør det mulig for kommu­nene å kjøpe opp langt flere strandeiendommer til fordel for allmennheten.

33. Innføre et forbud mot unødvendig engangsplast og

17. mai er greit, og kan feires.

Men Kongehuset skal bort. Rødt har programfestet å avvikle monarkiet i Norge. (Foto: Brage Aronesen/Rødt)

18

”Norsk Fiskerinæring” nr. 2 - 2022

sørge for at Norge oppnår 70 prosents materialgjenvinning innen 2025.

34. Doble garantitider og reklamasjonsfrister på varene vi kjøper slik at produsentene presses til å lage varer som har økt levetid og kvalitet, og som kan repareres.

35. Ikke bygge kapasitetsøkende motorveier.

36. Innføre gratis fergetransport for alle.

37. Avvikle taxfree-ordningen.

38. Umiddelbart innføre gratis månedskort til ungdom, studenter, minstepensjonister og uføre. Alle disse skal ha rett til et ubegrenset antall reiser med all kollektivtransport.

39. Antall sovevogner skal økes betraktelig, og det skal skaffes flere togsett for langdistanse-trafikken slik at det blir avgang­er hver annen time mellom Oslo og Stavanger, Bergen og Trondheim.

40. Skifte navn på Vy til NSB. 41. Innføre forbud mot ville dyr i sirkus.

42. Øke fastlandsindustriens andel av bruttonasjonalproduktet til ti prosent og skape minst 100.000 nye industriarbeidsplasser i klimavennlige næringer innen 2025.

43. Nedlegge Innovasjon Norge.

Alle fiskere skal komme trygt hjem

Fiskeren Samir Knutsen fikk besøk av Sjøfartsdirektoratet under årets “Sjekk sjarken”-kampanje. Han hadde sørget for gode sikkerhetstiltak om bord i sjarken POLARLYS før lofotfiske. Foto: Sjøfartsdirektoratet

Er du fisker?

Da har du Norges farligste yrke. Næringen har 15 ganger flere dødsulykker per arbeidstaker enn gjennomsnittet for sammenlignbare landindustrier. Ett liv tapt på sjøen, er ett for mye.

Nå starter Sjøfartsdirektoratet arbeidet med å etablere en nullvisjon. Målet er å unngå dødsulykker og alvorlige personskader til sjøs. Arbeidet vil skje i tett samarbeid med fiskeflåten.

Sammen skal vi jobbe for at alle kommer trygt hjem.

Tlf.: 52 74 50 00

post@sdir.no

www.sdir.no

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

19

• nf's blå •

44. Alle arbeidere ved en bedrift som skal flagges ut eller som går konkurs, kan få utbetalt inntil tre års trygdeutbetalinger hvis de ønsker å kjøpe bedriften og tilhørende produksjonsmidler for å drive videre.

45. Ingen nye letetillatelser innvilges på norsk sokkel.

Kun igangsatte og vedtatte utbygginger skal gjennomføres. Alle andre uoppdagede ressurser og funn i felt skal forbli urørte.

46. Kreve full åpenhet om innkjøpsbetingelser og priser mellom industri og handel.

47. Staten og kommunene skal overta store privatkapitalistiske skogseiendommer for å sikre at allmennheten har tilgang til friluftsliv, jakt og fiske.

48. Gradvis innføre seks timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon.

49. Gi alle tilgang på gratis prevensjon.

50. Ha gratis bind, tamponger, tøybind og menskopper.

51. Dokumentavgiften på omsetning av boliger skal gjøres progres­siv.

52. Bygge ut en ikke-kommersiell boligsektor som kan gi alle mulighet for å skaffe seg bolig til en overkommelig pris. Den viktigste finansierings-kilden skal være overføring av mye av verdiene som i dag tilfaller grunneiere, utbyggere og spekulanter i boligmarkedet.

54. Alle nye boligprosjekter skal ha universell utforming.

54. Store, kommersielle utleieforetak skal overtas av det offen­tlige eller omdannes til ideelle foretak.

55. Gjøre det straffbart for selskaper å ikke la leieboere få forkjøpsrett før videresalg.

56. Innføre husleieregulering i de store byene. Det settes en maksimalt tillatt leiepris for boliger per kvadratmeter utleieareal. Hvis utleier bryter reglene skal leieforholdet opprettholdes, og den som leier leiligheten skal automatisk ha rett til tre år uten husleieøkning.

57. Erstatte statlige arbeidsplasser som har blitt nedlagt i distriktene siden 2000 med minst like mange

statlige arbeids­plasser innen 2025.

58. Legge til rette for kollektivt eierskap og samvirkeorganiser­ing.

59. Ansatte skal ha rett til tale- og forslagsrett i folkevalgte organer som kommune- og fylkesting.

60. Avvikle monarkiet og innføre republikk.

61. Avholde flere rådgivende folkeavstemninger.

62. Beholde kontanter som pliktig betalingsmiddel.

63. Sikre retten til morsmålsopplæring og til at nasjonale minor­iteter i barnehage og skole får opplæring i og på eget språk 64. Innføre allmenn stemmerett for 16-åringer.

65. Gi barn og ungdom fri tilgang til kunst og kultur. Offentlig eide kultur-institusjoner skal være gratis for alle.

66. At grunnleggende digitale tjenester som er nødvendig for å leve et normalt og fullverdig liv, skal leveres som en del av det offentlige tjenestetilbudet.

67. Tilgang til internett er en menneskerett og skal gjøres gratis for alle.

68. Melde Norge ut av Nato.

Rødt vil ha Norge ut av Nato. Akkurat i dag, med krig i Ukraina, vil vi tro at denne programposten ikke akkurat er en velgermag­net.

20

”Norsk Fiskerinæring” nr. 2 - 2022

69. Motarbeide norske investeringer i utenlandet som har til formål å trekke profitt ut av fattige.

70. Sikre retten til militærnekting og politisk arbeid i militær­et samt sikre retten til å få opplæring i sivile motstandsformer.

71. Slette gjelden til utviklingsland.

72. Trekke Norge ut av Schengen-avtalen.

73. Gi arbeidstillatelse for alle asylsøkere fra første dag, også for papirløse og ureturnerbare.

74. Gi rett til norsk statsborgerskap etter fem års botid og uten krav om botid for alle som er født i Norge.

75. Lovfeste fri rettshjelp stil alle med inntekt eller trygd under 5,5 G, dvs. ca.

550.000 kroner.

76. Fjerne kravet til lønnsom drift av kulturinstitusjoner.

77. Jobbe for like vilkår og rettigheter for kvinner og menn, som f.eks. at kvinner skal få lov til å takle i ishockey og konkur­rere i skiflygningsbakker.

Fiskeri: 1. Omsettingen av fiskekvoter skal stoppes. Staten fordeler kvotene gratis, og kvotene går tilbake til staten når fiskeren slutter som fisker.

2. Arbeide for at torsketrålskonsesjonene avvikles og de tilhørende torsk- og hysekvotene omfordeles til kystflåten.

3. Hindre sammenslåing av kvoter, også for båter under 15 meter.

4. Innføre periodisering av kvoter for å muliggjøre helårsdrift på fiskemottakene langs kysten.

5. Arbeide for at staten om nødvendig skal bidra til å oppret­tholde mottaks- og foredlingsanlegg for kystflåten.

6. Kreve revisjonsplikt for fanget og levert fangst målt opp mot bearbeidet produkt.

7. Bygge og sikre fiskemottak og gi støtte til fored-

Rødt ønsker grunnrentebeskatning i havbruksnæringen. Det kan næringens utøvere ta helt med ro. Med alle de andre strenge kra­vene Rødt stiller til fiskeoppdrett kommer det ikke til å bli store overskuddene å beskatte — om overskudd i det hele tatt.

ling, kombi­nasjonsnæringer og småskaladrift.

8. Sikre nasjonalt eierskap til viktige aktører innen viderefore­dling av sjømat.

Havbruk: 1. Tillatelser til fiskeoppdrett skal bare gis dersom merdene er rømningssikre, forurensningsfrie, gir full sykdomskontroll og høy fiskevelferd, samt at fisken er lusefri.

2. Det ikke skal være mer enn 200.000 fisk i hver merd.

3. Avvikle den private om-

setningen av oppdrettstillatelser med overgangsordninger.

4. Trafikklyssystemet skal stille krav til dødelighet i tillegg til lusetall. Grønn status gis bare til tillatelser som kan dokumentere mindre enn 5 prosent dødelighet fra utsett

til slakt­ing. Ved mer enn 20 prosent dødelighet skal produksjonen re­duseres betydelig.

5. Forby bruk av leppefisk/ rensefisk.

6. Staten bør etablere nye statseide industrilokomotiver innen oppdrett.

7. Arbeide for en rettferdig grunnrentebeskatning på havbruk som sørger for at verdier som skapes basert på fellesskapet ressurser ikke hentes ut av private eiere, men tilfaller fellesskapet lokalt og nasjonalt.

ISOLERTE PLASTKAR 1000 liter Produsert i Norge Konkurransedyktige priser Sterke og solide kar med lang levetid

Designet for oppbevaring og frakting av fisk Med utmerket isolasjonsevne som opprettholder jevn temperatur Enkelt renhold – god hygiene Kan stables Fåes i flere farger Resirkulerbare Materiale: Polyetylen (HDPE) USDA/FDA/EU godkjent UV - stabilisert Isolert kar og lokk. Polyuretan (PUR)

Kontakt oss for tilbud: 70 30 06 90 / salg@froystad.no

”Norsk Fiskerinæring” nr. 2 - 2022

21

Muliggjør økt vekst, bedrer nøkkeltall og styrker din bedrift Uansett hvilken fase bedriften din befinner seg i, kan Collector skape løsninger som muliggjør økt vekst, bedre nøkkeltall og sterkere likviditet.

Ved å kombinere trendanalyser med datastyrt innsikt, kan vi bidra med råd som er tilpasset etter din virksomhet.

Kontakt oss for en hyggelig prat om finansiering eller for din bedrift: Vishu Kumar +47 93 03 74 01 vishu.kumar@collectorbank.no

Finansielle tjenester som gjør ideer mulige:

• Fakturakjøp og eksportfactoring • Varelagerfinansiering • Bedriftslån

www.collectorbank.no

Samarbeid og innovasjon for å øke verdien av marint råstoff

Sjomat_NO_210602.indd 1

2021-06-02 09:30

MARIN OG MARITIM KOBLING

KUNNSKAP FOR HØYERE VERDI

Sjekk medlemsfordeler på NCE Blue Legaseas nettsider www.legasea.no

22

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

Herr redaktør:

Misvisende og feil om Riksrevisjonens kvoterapport Av Annette Gohn-Hellum ekspedisjonssjef i Riksrevisjonen I DE SISTE UTGAVENE av «Norsk Fiskerinæring» har Johan H. Wil­liams servert en rekke påstander om vår undersøkelse av kvotesys­temet i kyst- og havfisket. Dette kan ikke stå uimotsagt. Vi vil konsentrere oss om å svare på det viktigste.

Williams mener at vi tolker formålsparagrafen i havressursloven feil, at vi har brukt en enøyd analysemodell hvor vi legger alt ansvar for endringer i kystsamfunnet på kvote- og strukturpolitikken og at utvalget informanter vi har brukt er ubalansert.

Det første er feil, det neste er direkte misvisende.

Havressurslovens formålsparagraf Et av Williams’ hovedanliggender er at vi i undersøkelsen ikke er opptatt av at fiskeflåten skal drive lønnsomt. Dette er ikke riktig. I rapporten står det tydelig at en lønnsom fiskeflåte er en forutsetning for samfunnsøkonomisk lønnsomhet og for at nærin­gen kan bidra til sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene.

Williams skriver at vi har tolket formålet med Havressursloven feil. Han viser til at statsråd Odd Emil Ingebrigtsen pekte på dette i sitt svar til undersøkelsen vår. Det er ikke fiskerimin­ isteren og regjeringen som utarbeider Norges lover. Det er det Stortinget som gjør. Da våre folkevalgte behandlet rapporten, var de uenige med statsråden på dette punktet. De presiserte at Stortinget hadde fastsatt tre overordnede målsettinger i Havres­sursloven. Dette står i komiteens innstilling: «Komiteen påpeker at statsrådens svar til Riksrevisjonen om at havressurslovens formål «må tolkes som at fiskeripolitikken samlet sett skal gi et bidrag til fiskerienes ringvirkninger i distriktene som er større enn hva som ville ha skjedd uten en slik fiskeripolitikk», ikke er i tråd med Stortingets intensjoner med loven, jf. Innst. O. nr. 45 (2007-2008). Havressurslovens tre overordnede målsettinger om bærekraftig utnyttelse av marine ressurser, samfunnsøkonomisk lønnsomhet og distriktspolitiske hensyn må vektes i utforming og forvaltning av kvotesystemet.»

Sysselsetting og bosetting Williams mener at Riksrevisjonen gir kvote- og strukturpolitikken ansvaret for alt som er feil i kystsamfunnene. Vi er usikre på hvordan han kan tolke rapporten vår slik når vi skriver at fis­keripolitikken har innvirkning på sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene, men at det også er mange andre forhold

Annette Gohn-Hellum var revisjonsrådgiver og senere avdelingsdir­ ektør i Riksrevisjonen fra 1997 til 2007. Så var hun i seks år kommunerevisor i Oslo kommune. Siden august 2019 har hun vært ekspedisjonssjef i Riksrevisjonen. (Foto: Riksrevisjonen)

som påvirker om folk vil bo der — og om det finnes arbeidsplasser til dem som vil det.

Vi redegjør for dette i kapittel 8.4. Der står det, at det er vanskelig å påvise en direkte årsakssammenheng mellom fiskeripo­litikken og sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene. Vi viser blant annet til at Nærings- og fiskeridepartementet har uttalt at fiskeripolitikken til en viss grad kan bidra til sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene, men at den ikke nødvendigvis kan oppnå dette alene.

Riksrevisjonens informanter Williams er misfornøyd med hvem Riksrevisjonen har hatt møter med i arbeidet med rapporten. Til det er å si at vi har hentet inn et bredt spekter av synspunkter på fiskeripolitikken fra mange aktører. Det gjør vi ofte i våre undersøkelser.

Funnene og konklusjonene våre er imidlertid basert på egne ana­lyser av et stort datamateriale. Vi inviterer alle som er inter­essert til å sette seg inn i vår metodiske tilnærming i rappor­tens kapittel 8.

”Norsk Fiskerinæring” nr. 2 - 2022

23

GISKE HAVFISKE AS Lerstadv. 517 - 6018 Ålesund Telefon: 70 10 18 00 Mobil: 90 13 47 21 bg@atlantic.no «Atlantic Viking»

24

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

Guldens lupe

Begroing av nøter er et kjent fenomen for oppdrettere som benyt­ter åpne merder. Ectopleura larynx er en av artene som trives på oppdrettstau. I noen tilfeller kan tetthetene komme oppimot 126.000 polypper per kvadratmeter. (Foto: Sintef)

Fjæreblomst — Ectopleura larynx (Illustrasjon: Ask Sivsønn Gulden)

FJÆREBLOMST ER EN kolonidannende hydroide — en orden innen nesledyr, som blir inntil 170 mm lang. Hydroidens langstrakte og strågule stammer ender i noe som kan minne om et blomsterhode.

I stedet for kronblader som hos blomster, har fjæreblomstens hode tentakler som benyttes til å bedøve byttedyr som f.eks. hoppek­reps. Fjæreblomst opptrer i store antall på oppdrettsnøter grun­net tilgjengelig substrat. Det er talt tettheter oppimot 126.000 polypper per kvadratmeter på nøter i Norge og Irland.

Begroingen hindrer vanngjennomstrømning, og fiskens gjeller kan bli skadet av hydroidens tilstedeværelse. Tross sitt vakre utseende er det derfor få i næringen som setter pris på fjæreblomsten.

I naturen vokser arten fastsittende på diverse hardt substrat som stein, alger eller på andre dyr. Som regel er arten å finne på dyp mellom én og 30 meter, men er også funnet hele 3000 meter ned fra overflaten. Nakensnegl er en av predatorene, men også leppefisk liker smaken av fjæreblomst.

Utbredelse: Fjæreblomst finnes over store deler av verden; østkysten av USA og Canada, store deler av Europas vestkyst, de britiske øyer, hele norskekysten, Østersjøen, Island, Middelhavet og New Zealand.

Menneskemat? Nei, ikke ennå. Men stormaneter, et slags søskenbarn av hydroidene, har vært på den kinesiske menyen i mer enn tusen år.

Den globale manetfangsten i perioden 2004-2013 lå i snitt på 756.189 tonn per år.

Navneopprinnelse: Navnet fjæreblomst kommer av at arten er vanlig i fjæra og at den ligner en blomst.

De første zoologene klassifi­serte fjæreblomsten som en plante grunnet dens blomsterlignende utseende. Det latinske artsnavnet larynx betyr «strupehodet», hvilket trolig skyldes hydroidens lange «hals».

Fjæreblomstens tentakler inneholder nesleceller (nematocyster) som bedøver byttedyr. (Foto: A. S. Gulden)

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

25

MENINGSPANELET:

Spørsmål 1: Mange mener at det tas for lite hensyn til fiskens velferd

sjømatnæringen. Hva mener du?

i

Spørsmål 2: Det nærmer seg 150 dager siden Bjørnar Skjæran ble fiskeri- og havminister. Hva vil du si om den jobben han har gjort til nå?

Spørsmål 3: Er eierskapet til rettighetene i fiskeflåten og fiskeoppdrett for konsentrert? Trenger vi et mer spredt eierskap?

Spørsmål 1: Mange mener at det tas for lite hensyn til fiskens velferd i sjømatnæringen. Hva mener du?

Einar Helge Meløysund: Når det gjelder fiskeriene tror jeg Norge ligger veldig godt an, men det kan helt sikkert bli enda bedre. Den største utfordringen med hensyn til fiskens velferd ligger nok i oppdrettsnæringen. Her kan mye gjøres mye bedre!

Carl Aamodt: Jeg oppfatter at dyrevelferd generelt er prioritert i sjømatnæringen, og at produksjonen skjer i forsvarlige former. Dette temaet kan være bredt, men det første som slår

meg er bruken av rensefisk og dens velferd. Kanskje er dette et område hvor næringen har en vei å gå? Samtidig skal vi ikke glemme; Hva er alternativet? Vi har naturligvis et forbedringspotensial, men det er ikke rett å hevde at det i dag tas for lite hensyn.

det er vel med dette temaet som med alt annet; det er alltid rom for forbedringer.

Når det gjelder de ville fiskeriene, kan jeg ikke se at man kan drive dem på noe annen måte enn man har gjort siden menneskene en gang begynte å høste av naturen.

Ingvild Dahlen: Jeg har ikke inngående kjennskap til statusen på dette feltet, men regner med at myndighetene har utarbeidet et rammeverk som tar hensyn til fiskens velferd og følger opp dette.

Så antar jeg at aktører som har fisk som «husdyr» legger til rette for god fiskevelferd. Det betyr jo stort sett også god økonomi i form av gode produkter. Men

Ole Olsen: Dette har jeg ikke noen forutsetning for å uttale meg om. Men jeg har vanskelig for å se at det er så mye som kan gjøres med dette, i hvert fall på kort sikt.

Aino Olaisen: Jeg er til dels enig. Det dør for mange laks i norske merder, og av flere årsaker. En av de viktigste er luse­håndteringen av laks. Denne utsetter fisken for svært stor påk­jenning, og skaper dødelighet og senskader. Vi bør nå gjennomgå luseforskriftene på nytt, og vurdere om det er rett å utsette havbrukslaksen for slike store påkjenninger, spesielt på tider av året når det ikke utvandrer villsmolt. Jeg har inntrykk av at de fleste oppdretterne er opptatt av fiskevelferd. Men jeg vil også understreke at hver havbruker kan gå seg selv litt i sømmene. Velferden til laksen er summen av hver bidige dag vi har ansvaret for den. Vi kan helt sikkert gjøre tiltak som løfter fiskevelfer­den høyere på listen. Kan vi f.eks. gjøre overgangen fra smoltan­legg til sjø lettere og bedre?

Meningspanelet er samstemt. Fiskehelse er viktig og et tema norske oppdrettere er svært opptatt av. Mye gjøres allerede, og mye kan gjøres enda bedre for å gi fisken et godt liv.

26

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

Carl Aamodt

Ingvild Dahlen

Kan vi gjøre håndteringen litt mer skånsom, litt roligere og mer omsorgsfull?

Kan vi bli enda flin­kere til å bidra til god vaksineutvikling og være mer i forkant når nye sykdommer oppstår? Om alle gjør litt og deler på sine erfaringer vil totalen blir bedre.

Ole Troland

Einar Helge Meløysund

er en lyttende og stødig kar i dialogen med næringen. Det er svært viktig. Så er jeg spent på den bebudete Kvotemelding 2.0, og håper på noe langt mindre omfattende enn det som sto i den første meldingen. Vi trenger fortsatt ingen revolu­sjon. Og så forventer jeg selvsagt

Ole Olsen

Aino Olaisen

at den nye meldingen vil bli utformet i tett dialog med fiskernes organisasjoner.

Ingvild Dahlen: Det er tidlig å evaluere statsrådens arbeid. Jeg regner med at han har brukt de første 150 dagene til å sette seg godt inn i de mulighetene

Ole Troland: Det har aldri vært større fokus på fiskevelferd enn i dag. Det gjelder for hele sjømatnæringen. Slik jeg ser det, blir fiskevelferden ivaretatt så godt som mulig med den kunnska­pen næringen har. Dersom det fremkommer ny kunnskap eller for­skning om dette, tror jeg sjømatnæringen raskt vil endre praksis. Det finnes i dag flere gode velferdsindikatorer hos fisk som blir benyttet av næringen for å ivareta fisken.

Spørsmål 2: Det nærmer seg 150 dager siden Bjørnar Skjæran ble fiskeriog havminister. Hva vil du si om den jobben han har gjort til nå?

Einar Helge Meløysund: Jeg synes han har fått en god start. Det virker som om han er interessert i å ha en god dialog med oss fiskere. Så har han ikke blitt satt på de helt store prøvene heller.

Det som blir viktig fremover, er at han står opp for oss fiskere i arealkampen mot havvind og andre sterke krefter som vil bruke norskekysten. 2022 blir et viktig fiskeripolitisk år med mange store saker, ikke minst «Kvotemelding 2.0» og utbyggingen av havvind.

Carl Aamodt: Jeg har et godt inntrykk av vår nye fiskeri- og havminister. Han

Bjørnar Skjæran har fått en grei start. Men det er fortsatt for tidlig til å gi en meningsfylt karakter. Mange baller henger i lufta. (Foto: Therese Tande)

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

27

PANELET Einar Helge Meløysund (f.1965) fra Meløy på Helgeland er medeier og skipper på kystnotbåten «Einar Erlend». Han er tidli­gere styreleder i Nordland Fylkes Fiskarlag, og sitter i dag i Landsstyret i Norges Fiskarlag.

Carl Aamodt (f.1989) er fra Søgne ved Kristiansand. Han er utdannet fiskeskipper, og er arbeidende styreleder og medeier i flere fiskeriselskaper, herunder den pelagiske tråleren «Sille Marie». Aamodt leder Kristiansand Fiskerlag.

Ole Olsen (f.1993) er daglig leder i familieselskapet Sufi AS i Sund i Lofoten. Han har en bachelorgrad i eksportmarkedsføring og en master i ledelse. Sufi driver primært konvensjonell produksjon, og er en stor produsent av tørrfisk.

Ingvild Dahlen (f.1981) er leder for forretningsutvikling i Lerøy Norway Seafoods. Hun er fiskeriøkonom fra UiN, har en MBA fra NHH og er nestleder i bransjegruppe Industri i Sjømat Norge.

Aino Kristin Lindal Olaisen (f.1974) er adm. direktør i Vigner Olaisen AS på Lovund, største aksjonær i oppdrettsselskapet Nova Sea AS. Hun er styremedlem i Nova Sea og har vært varaordfører for Arbeiderpartiet i Lurøy kommune.

Hun ble kåret til «Årets navn 2011» i norsk sjømatnæring.

Ole Troland (f.1993) er fra Austevoll der familien har oppdret­tsanlegg, og er fiskerikandidat fra UiT. Han er styremedlem i Troland Lakseoppdrett AS og jobber i dag i Sjømat Norge.

28

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

Myndighetene ønsker et spredt eierskap både i den tradisjonelle delen av næringen og i havbruk. Det gjør også deltakerne i me­ningspanelet. Ikke bare geografisk, men også i størrelse. Det vil være bra for begge bransjer.

og utfordringene som finnes i verdikje­ dene for villfisk og havbruk. Så håper jeg at alle som ønsker å bidra til mer verdiskaping og arbeidsplasser blir lyttet til. Det er en kompleks næring, mange ulike aktører og dermed også mye å sette seg inn i. Samtidig er det åpenbart felles utfordringer som konkurransevridende aktiviteter i villfiskeriene, næringsarealut­fordringer på sjøen, helårlige industriarbeidsplasser, marked­ sadgang og enhetlig myndighetskontroll.

Dette er saker som må prioriteres. Vi trenger dertil en statsråd som kan være en engas­jert ambassadør for næringen utad. Sjømatkonsumet i Norge synker, og Oslo kommune presterer å velge vegetarmat som «standardvalg på kommunale arrangement» fordi det «reduserer klimagassutslippene». De fantastiske sjømatproduktene vi har tilgjengelig kortreist i Norge, er ikke nevnt i det hele tatt. Ikke vet jeg om avokadoen er unntatt dette vegetarutvalget, men det virker ikke som et særlig godt gjennomtenkt valg. Det er utrolig skuffende at poli­tikerne er så lite bevisst rundt den næringen som skal ta Norge inn i fremtiden. Her kan Havministeren være proaktiv og fremme næringen utad.

Til slutt tenker jeg at næringen er lite interessert i flere utvalg som skal vurdere hva de tre foregående utvalgene har gjort. Nå må konklusjonene i disse utvalgene følges opp i form av handling.

Ole Olsen: Skjæran har gjort en grei jobb, uten for mye frem og tilbake verken den ene eller andre veien. Han fikk mye tyn for «høstingsforskriften», men denne var jo ikke hans påfunn. Det er slik sett fascinerende å registrere hvor mange som mener at dette har oppstått som følge av hans fartstid som bonde.

Jeg håper imidlertid at Skjæran kan trekke andre paralleller fra landbruket når det kommer til subsidier. Myndighetene må komme på banen med virkemidler for å øke sjømatkonsumet i Norge!

Aino Olaisen: Bjørnar Skjæran har hatt en grei start. Han har tatt tak i og videreført en del prosesser som var på gang, og jeg synes det er bra at høringen om havbruk til havs kommer nå. Her er det viktig å være fremme i skoene. Imidler-

tid savner jeg at fiskeriministeren tar et standpunkt i forhold til skjerpede skattekrav som rammer lokale og nasjonale eiere av havbrukskon­sesjoner. Hurdalsplattformen er tydelig på at man ønsker en eier­sammensetning i næringen som er spredt og består av både store og små. Jeg frykter at bebudete formuesskatteregler kommer til å medføre en enda større konsentrasjon av eierskapet i næringen. Da blir det litt for lettvint å sende ballen over til finansdeparte­ mentet, slik Skjæran gjør.

Ole Troland: 150 dager som minister med et så stort ansvarsområde som hav, fisk og havbruk er ikke lang tid for å gjøre seg opp mange meninger. Skjæran har startet friskt, og forhåpentligvis vil gjenåpningen av samfunnet legge til rette for flere møter mellom politikere og næring. Det vil være en fordel for begge parter, kanskje særlig for en ny fiskeriog havminister. Det er jo havet vi skal leve av i fremtiden, og det er mange hensyn å ta. Jeg oppfatter at ministe-

av politisk ideologi. Summen av dette skaper sjelden robuste verdikjeder. Etter min mening er det ingen menneskerett å kunne etablere seg innenfor noen som helst bransje. Fiskeridirektoratet ser ingen utfordringer med konsentrert eierskap av fiskeret­tigheter. Likevel kunne det kanskje vært en tanke å definere hva som skal være grensen for konsentrert eierskap før vi havner i den situasjonen. Det vil være betydelig mer krevende å få private aktører til å selge seg ned i etterkant, enn å være tydelig i forkant på hva som er grensen for eierskap. Akkurat nå er det en skjev maktfordeling i verdikjeden for villfisk. Denne er hovedsa­kelig relatert til deltakerloven som gir aktørene på sjøen mu­lighet til å etablere seg på land, mens aktørene på land kan ikke etablere seg på sjøen.

Så kan man resonnere over om det hadde vært like attraktivt å etablere seg på land hvis man ikke dispo­nerte et råstoffkvantum av en viss størrelse.

For min del anser jeg eierskapene som balanserte hvis verdikjedene er velfungerende og leddene har gjensidig avhengighet. Hvis et ledd i en verdik­jede kan diktere et annet, oppfatter jeg det som en utfordring.

ren har stor tro på næringen og dens vekstmuligheter, og regner derfor med at regjeringen vil bruke sjømatnæringen aktivt i arbeidet med å videreutvikle Norge.

Spørsmål 3: Er eierskapet til rettighetene i fiskeflåten og fiskeoppdrett for konsentrert? Trenger vi et mer spredt eierskap?

Einar Helge Meløysund: Vi trenger i hvert fall ikke mer konsen­trert eierskap, verken i flåteleddet eller havbruksnæringen. Økt produksjonskapasitet i havbruk bør gå til nye og små selskaper — ikke til de store gigantene. Spredt eierskap er veldig viktig i hele sjømatnæringen!

Carl Aamodt: Det er et mål i seg selv å hindre for stor konsen­trasjon av eierskap. Samtidig er vi langt fra en faresone i dag. I deler av oppdrettsnæringen er kanskje forholdene noe anner­ledes, men i villfisknæringen har alle segmen-

ter et svært spredt eierskap som vi kan være stolte av langs hele kysten. Vi har også regler som legger til rette for at det skal forbli slik.

Ingvild Dahlen: Hva er for konsentrert?

Jeg antar at konkurranse­myndighetene griper inn hvis eierskapene blir for konsentrert. Vi trenger robust eierskap, med kunnskap, kapital, omtanke for kystsamfunnene og evne til å bygge en livskraftig verdikjede som sikrer lønnsomhet og arbeidsplasser på sjø og på land. Hvis dette er noe vi kan ha som felles mål, bør vi snarest begynne å disku­tere hvordan vi skal få det til. Kanskje trenger vi en kombinas­jon av store konsern med spredt eierskap — f.eks. børsnoterte hvor alle kan være medeiere, og mindre selskaper av ulik størrelse der eierskapet er konsentrert rundt én eller få eiere? I dagens fiskeridebatt får jeg tidvis inntrykk av at den enkelte aktør er mest opptatt av egen posisjon ved å foreslå innretninger som i all hovedsak gagner dem selv, mens politikerne er opptatt

Ole Olsen: Et meget interessant spørsmål. Etter min mening ser vi nå tendenser til at eierstrukturen kan bli et problem, men så lenge eierskapet ikke konsentreres vesentlig mer enn i dag går det greit. Vi behøver en viss konsentrasjon for å sikre god lønnsom­het i næringen. Men denne må samtidig ikke bli så stor at det får negative konsekvenser for de øvrige leddene i verdikjeden.

Aino Olaisen: Fiskeri- og havbruksnæring bør ha en spredt eier­struktur, først og fremst fordi det er viktig for lokalsamfun­nene. Lokale eiere gjør ofte mer for de lokalsamfunnene de lever i.

Samtidig ser vi at flere av de små aktørene har bedre økono­miske marginer enn de store, og en variasjon i størrelse vil være bra for næringen samlet sett.

Ole Troland: Jeg tror Norge har gode systemer for å sikre en diversifisert eierskapsstruktur i næringslivet, og ser ikke dette som et problem. Markedskreftene styrer mye, og disse må ikke kontrolleres i for stor grad av staten. Selskapene som eksisterer i dag har bygd seg opp på egenhånd; både store som små.

Jeg tror heller myndighetene bør ha økt fokus på norsk eierskap, og til­rettelegge for dette ved å gi norske aktører minst like gode rammebetingelser som konkurrentene i andre land.

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

29

Strand Rederi

Dyktige fiskere - bærekraftig forvaltning

Strand Rederi er et familieid fiskebåtrederi som i hovedsak driver fiskeri innenfor hvitfisk og pelagisk. Rederiet har i dag 2 fabrikktrålere og 2 ringnotbåter. Produktene som produseres og leveres er av høy kvalitet og selges på markeder over hele verden.

www.strand-rederi.no

INGEs hjørne

«OMKOM PAA SØEN OG GJENFANDTES EI» Inge Halstensen fra Austevoll fortsetter som fast kommentator i «Norsk Fiskerinæring» i 2022.

Rev håret av seg

Her ligger Reidar Nilsens oljegule sjark «Peik» på 38 fot, i sin tid beskrevet som «kystens raskeste sjark».

Den havarerte utenfor Gamvik søndag 9. januar i år, og fortsatt er ikke Nilsen funnet. Sønnen Remi Andre ble funnet samme dag. (Foto: 330-skvadronen)

DET NYE ÅRET kom med sørgebånd til fiskerne. 9. januar mottok vi meldingen om to savnede fiskere; to bortkomne og sannsynligvis omkomne. Dette ble registrert med et hjertesukk, det vanlige «nå-igjen»-sukket.

Men dagen etter ble det stille i stuene til fis­kerne langs vår lange strand. For de to var Reidar Nilsen og sønnen Remi Andre.

Han Reidar, vår Reidar; mannen som samlet fiskerne gjennom 12 år som styreleder i Norges Fiskarlag, som talte når vi andre tidde, som våget når vi andre krøp i

skjul under presenningen.

Han utfordret regulerings- og kontrollregimet uten å bli useriøs, han opplevde oljevirksomheten som et tilbud til kysten, mer enn en trussel.

Han innså at fiskerne, også kystfiskerne, måtte struk­ turere flåten av hensyn til kravet fra et moderne norsk samfunn om lønnsomhet og sikkerhet. Han var genuint engstelig for at de norske kystsamfunnene og hans egen fiskerinæring skulle bli liggende stille med flaue segl, mens fedrelandet seilte videre med foss om baugen.

Selvfølgelig fikk han sine an-

tagonister. Men i dag skriver disse dypfølte nekrologer som røper at Reidar har nådd frem også til dem.

Også fiskerhøvdingen Oddmund Bye — styreleder i Fiskarlaget fra 1984 til 2001 — møtte døden alene i sjarken, med en kniv i en blodåre. I tillegg falt broren Arne over bord og druknet, også han alene i sjarken.

Det er en skjebnens ironiske tilskikkelse at fiskernes fremste talsmenn sender en siste hilsen til sine yrkesbrødre gjennom sin død — en påminnelse om at sikkerheten i fiskebåten ikke er god nok.

Tragediene har rammet oss gjennom historien, uten at vi har tatt tilstrekkelig lærdom.

Et kjapt dykk i fiskersamfunnet Austevolls historie røper at over 300 menn og kvinner omkom i fiskebåten fra 1770 til i dag, altså i løpet av 250 år. I Austevoll bodde det gjennomsnittlig 1400 mennesker i samme periode.

På 1700 tallet får vi kun sparsomme opplysninger, f.eks. i Oster­vold kirkebog i 1785 om Simen Johannesen i Nedre Waage f. 1763: «Den ved ulykkelig hendelse paa Fiskerie paa Havet den 26. sep­tember omkomne ungkarl og selveyer.»

Den store merkedagen 11. mars 1822 er fortsatt en minnedag blant en håndfull striler nær Bergen. Det var blankt hav om morgenen, og mange båter drev torskefiske ved de ytterste øyene. Ved mid­dagsleite kom stormen, brått og uventet. Det sies at 60 fiskere omkom i løpet av få timer. Uværet overfalt også noen ungjenter som rodde rundt og skar lyng til buskapen på de ytre holmene. De rodde bort til en annen båt og klamret seg til esingen, med bønn om assistanse. Mennene i den

”Norsk Fiskerinæring” nr. 2 - 2022

31

Så fort kan uværet komme. På Vestlandet ble mandag 11. mars 1822 kalt «Den galne måndagen». I løpet av noen få timer ble en al­deles nydelig vinterdag med blikkstille vær og blå himmel, for­vandlet til et frådende inferno som tok livet av rundt 300 men­nesker. På den forholdsvis korte strekningen fra Bømlo til Bergen forliste 30 båter. De fleste druknet i den frådende sjøen, mange frøs også i hjel.

andre båten handlet trolig i panikk; begge båtene kunne bli knust hvis de lå sammen.

Derfor begynte en av karene å slå jentene over fingrene med et øsekar. De måtte slippe, drev av og forsvant for godt.

Mange fiskere opererte også som loser når seglskutene stevnet inn Korsfjorden mot Bergen. I Ostervold kirkebog leser vi, datert 1839: «En hædret Fader med sine tre voksne Sønner omkom på Havet, hvor de havde 2 Miile fra land ligget en Stund og fisket. Da et Skib stævnede mod Kysten forlodes Fiskerhavet for at Lodsfunctionen kunne overtages; men ikke langt fra Skibet forulykkedes de ved en Braadsøe (brottsjø), og

Anstrængelserne fra Skibet til deres Redning vare omsonse (forgjeves).»

Lærer og lokalhistoriker Johan Tufteland har hentet frem kirke-historiene, også denne, og han tilføyer:

Den danske maleren Michael Ancher fikk idéen til dette bildet etter en tragisk hendelse i 1894, hvor to fiskere druknet. «Den druknede» er hans siste, store figurkomposisjon med fiskere i hovedrollen. Fiskeryrket er — og har alltid vært — risikabelt.

32

”Norsk Fiskerinæring” nr. 2 - 2022

«Ulukka hende 24. desem­ ber, og då kona til losen, Synneva, høyrde kor gale det hadde gått med tapt mann og tre sønner, reiv ho håret av seg i fortvil­ing. Slik kom julehelga til den familien.»

Sogneprest Johan Fritzner Greve (1850) har fortjenstfullt notert detaljer fra noen av ulykkene. Hans lakoniske kommentarer gir oss små, verdifulle glimt inn i en strevsom tid med mange dramatiske tildragelser, lidelser og sorg.

Jeg siterer igjen fra Ostervold kirkebog, nå datert 1842: «Endre Knudsen Dybevaag, Torkild Knudsen Dybevaag, Hans Larsen Stenevig, disse værende sig den 17de November i forening med Torsten Eriksen Dybevaag, i en sexaaret Baad ude paa Havet for at fiske. Men Stormen øgede snart saaledes paa, at saavel denne som de faa andre Baade, der var komne ud til Fiskegrunden, maatte, inden de endnu havde kastet Snøret udi for at forsøge at fiske, under truende Snebyger vende om for at naa land. Dette lykkedes samtlige undtagen ovennævnte Baad med de fire raske Unglinger.

Denne fyldtes af en Bræksøe (brottsjø) og kastedes om.

Endre Knudsen blev strax

underretning, gå til unnsetning eller finne de forulykkede. Fartøyene blir bare borte, med mann og mus.

I 1903 begynte drivgarnfisket etter islandssild ute på havet. Mange av skutene var små segl-slupper, uten radioforbindelse; en 4-tommers skuteside skilte mellom liv og død. Når de hadde fylt alle tønnene, sendte de telegram fra Den indre sjømannsmisjonens velferdshus i Siglufjord:

«Avgår Island, full last, alt vel.» Hjemme talte mor 13 døgn før familien gikk i haugene på Stolmen, Bømlo eller Karmøy og speidet etter segl. Når ingen segl viste seg der ute, begynte hjertene å banke. Når kalenderen passerte høstjevndøger og høststormene kom på løpende bånd, svant håpet. Da måtte mor tørke tårene og berge gården og hjemmet, ofte med 10-12 farløse. Offentlig

Presten Johan Fritzner Greve ble født 1. oktober 1799 på Åstveit gård i Åsane og døde 18. november 1883. Han noterte mange detalj­er i kirkebøkene fra skipsforlis på midten av 1800-tallet. borte, med de tre andre kom paa Kjølen, hvor­fra de dog snart af en anden Braadsøe skylledes bort, og ingen af dem gjensaaes mere, undtagen Torsten, der fik gribe i en aare og saaledes holdt sig en Stund ved Baaden, indtil han bevidsløs sloges og reves hen af Bølgerne, men just som han begyndte at synke, blev greben af Lars Eriksen Lille Kalsøen, der tillige med sin Fader og Broder havde paa en liden sexaaret Baad været ude paa Havet, og var undflyvede Døden, hvormed Storm og Søgang truede, just kommen henimod Land, da de saa Seilet paa den oven­ nevnte Baad omtrent 1/8 Miil længere ude forsvinde og skjøndt gruende for atter at tage ud paa Havet, ilede for at bringe de forulykkede Hjelp. Først da de kom tilbage henimod Land, gjener­ holdt den reddede Bevidstheden og restitueredes siden.»

Borte med mann og mus I årene før og etter 1900 drar fiskerne ut på det åpne havet og etter hvert til Island, Bjørnøya, Grønland, Vestisen og Flemish Cap. Nå blir det enda vanskeligere å få

De står langs hele kysten — fiskerkvinnene som vinker adjø eller skuer spent etter en kjent båt på vei inn. Det over fire meter høye monumentet «Fiskerkona» i innløpet til Svolvær havn, er en heder til fiskernes koner og familier. Det er laget av billedhug­geren Per Ung, og ble avduket lørdag 3. juli i 1999.

Inge Halstensen

understøttelse var enda ikke oppfunnet. Kystkvinnene var heroiske.

I 1915 forlater segl-kutteren «Gry» av Åkrehavn på Karmøy silde­feltet ved Island, lastet med saltsild. Kutteren måler 65 fots lengde (ca. 22 m), ny og vakker. To staute brødre eier og driver fartøyet med et mannskap på åtte.

Gamlefar Simon Sjøen er gått i land og venter i spenning på hjemkomsten. «Gry» går østover sammen med andre motordrevne fartøyer, det er tryggest slik. Været under overfarten er urolig og «Gry» er liten med full last.

Motor-snurperen «Camellia», også av Åkrehavn, ankommer Karmøy først, og Simon Sjøen spør skipperen på «Camellia» (min morfar) om han har hatt følge med «Gry»?

— Vi var sammen, så ble det urolig vær og mye sjø en natt og siden har vi ikke sett dem, lyder svaret.

Gamlefar må leve videre med en gnagende uvisshet.

Datteren kommer hjem; de er urolige for den gamle.

Påskedag, fem år etter at «Gry» forsvant, våkner datteren med et rykk — faren er borte. Hun følger fotsporene hans i den nye påskesnøen nedover mot havnen, like til kaikanten!

6. juli 1930 avgår fiskedamperen «Brisling» Haugesund med kurs for sildefeltene ved Island. Båten er 106 fot lang (ca. 32 m). De skal fylle 900 tønner med saltsild.

Akterut på brodekket (galge­ dekket) er det stablet tomtønner i en 4-5 m høy tønnegalge. Dette er trolig medvirkende til at fartøyet har dårlig

”Norsk Fiskerinæring” nr. 2 - 2022

33

stabilitet. Skipper Helge Økland fra Auklandshavn ved Haugesund har rappor­ tert dette til rederiet, som svarer at det var mange som gjerne ville føre «Brisling» på islandsturen. Tidene var trange og arbeidsledigheten høy. Dessuten kunne man bli svartelistet. «Brisling» kom aldri frem til Island. Fartøyet forsvant sporløst på overfarten med 12 mann om bord.

Ruth Økland Jacobsen, som fyller 102 i år, ble farløs 11 år gammel, sammen med syv søsken. Faren var skipperen som fikk valget mellom å gå i land eller gå i døden. Ruths mor, enken Ruth Økland fra Stavanger, forteller: «Den store forandringen i livet mitt kom i 1930. Mannen min var sjømann, på veg til Island. I begynnelsen av juli forliste skipet utenfor Færøyene. Alle omkom.

Men det fikk jeg ikke vite før det sto i avisen i slutten av måneden. Det var ferietid og ingen prest eller klokker til å gi beskjed. Der satt jeg igjen

etter 16 års ekteskap med åtte barn, den eldste nettopp konfirmert og de yngste, et tvillingpar, 18 mnd. gamle.

Høsten like etter ulykken fikk jeg arbeid som rengjøringshjelp på Nylund skole. Det ga 75 kroner i måneden. Så snart barna var voksne nok, måtte de også ut i arbeid.

Alle vokste opp og har skikket seg bra. Tre av dem er kristne, de andre folder jeg hendene for.»

Eldstedatteren måtte til stor fortvilelse slutte på middelskolen for å ta seg av småsøsknene når mor måtte forsørge familien, som rengjøringshjelp og hermetikkarbeiderske.

Satt igjen med ni barn Her har vi en typisk representant for kystkvinnene som bet ten­nene sammen og ofret seg fullt og helt for barna — og som hentet styrke fra tilliten til Gud. Gudsrelasjonen ble ofte den

Dette bildet av sildesnurperen «Brenning» ble tatt under vårsild­ fisket i 1953. Tre år senere, om morgenen torsdag 1. mars 1956, forliste «Brenning» på Stadhavet. Den hørte hjemme i Røsvåg i Salten og var på veg hjem etter vintersildefisket. Nitten fiskere av mannskapet på 20 miste livet.

mentale redningen. Det kom etter hvert mange bedehus på Vestlandet, ikke minst på grunn av engstelsen hjemme i stuene når vinden rusket i hustaket mens fiskerne kjempet der ute og kvinnene ba der hjemme. Publikasjonene

For mange sildetønner på dekk var sannsynligvis årsaken til at fiskedamperen «Brisling» gikk ned og forsvant på overfarten fra Haugesund til Færøyene i juli 1930. Men vi vet ikke. Båten ble bare borte. Det gjorde 12 mann også. Her M/S «Hustad 1» på vei fra sildefiske ved Jan Mayen til Færøyene for bunkring sommeren 1953. Den turen gikk fint.

34

”Norsk Fiskerinæring” nr. 2 - 2022

i Akersgata har ofte raljert over vestlandspietis­men. De mangler kunnskap og empati i sitt overmot. Seierssangen for mor var å konstatere at «Alle har skikket seg bra.»

De måtte ut i arbeid så snart de var konfirmert. Videre skolegang var som regel utelukket.

Hvordan opplevde så barna budskapet om at far aldri ville komme hjem igjen?

Da snurpebåten «Brenning» av Røsvik i Sørfold kantret i løpet av sekunder på Stadhavet, satt yngste datteren til skip­per og reder Jacob Normann i skolestuen i Røsvik.

14-år gamle Marit Normann gledet seg for pappa var på veg hjem etter endt vintersildfiske på Vestlandet.

«Dagen begynte fint den, med en godprat med mamma ved frokostbor­det om at pappa var ventende heim fra vintersildfiske med snur­peren «Brenning». Det var jeg som brukte å ta imot «Brenning» og fiskerne når de hadde avslutta sesongen. Det var jeg som var med pappa når båten skulle på verksted med motoren, eller på slipp hos Nielsen Mek. i Harstad. Da var det jeg som var med og laga pannekake til karene, og

Skolesjef Olav Drivenes i Austevoll er en av mange som har mistet kjære på havet. Han var bare seks år da faren falt over bord fra kutteren «Solveig» og druknet i 1932.

fikk til og med skryt. Men så, plutse­lig, banka det på døra.

Det var presten som kom.

Sogneprest Jens Johannessen ville snakke med læreren. Etter en stund i uvisshet kom lærer Tverbak inn igjen, helt forandra i ansiktet: «Det har hendt en ulykke, dere kan ta fri og gå heim». Halvt lamslått fikk jeg pakka ned bøkene, samla sammen sakene mine, sprang på dør og ut på vegen. Hjertet hamra i brystet, og jeg var nummen i munnen. Vårt livs alvorligste budskap tildelt som et sverdslag mot oss uskyldige, uforberedte stakkere i et klasserom på nyskolen ved elva. Mamma satt ved vinduet da jeg kom løpende opp bakken mot huset. «Det er vel ikke noe med pappa?»

Da såg vi læreren og presten gå rastløs fram og tilbake

ved nabohuset. Mamma tok meg i handa, og sammen gikk vi opp til de to voksne mannfolkene som stod og stridgråt. Vi forstod hva som hadde hendt, før de sa det.

Mamma tok meg i handa og gikk heim uten et ord, uten en tåre, uten panikk, uten noe som helst, bare med en varm favn og et mykt kinn å krype inn til.»

Sjelden har jeg lest en mer kjenslevar historie, fortalt av Marie Normann og formidlet av Leo Oterhals, om det sorgløse barnet som sitter på skolebenken og gleder seg til pappa skal komme hjem.

Mer brutalt kan livet neppe oppleves, når presten og læreren må smadre lykken og sende barnet ned i et bunnløst mørke i løpet av minutter. Og fortsettelsen er enda verre: Radioen forteller om bankelyder der inne i båthvelvet; men alt håp er ute.

Skolesjef Olav Drivenes i Austevoll opplevde det samme som liten 6-åring, da faren falt over bord fra kutteren «Solveig» og druk­ net i 1932. Hans sorg 80 år senere er dempet, men dirrende: «Det sat tre alvorlige menn i stova ein dag. Lensmann, prest og ordførar, og mor i sår gråt. Sorga over denne hendinga var uverkeleg vond og tung for henne og oss syskena. Liten som eg var, hugsar eg far som «papen» og alt det gode ein far står for hos ein smågut, og det er ikkje så radt lite.

Mor mi — Olina — sat att med ni born, sju var ukonfirmerte. Fire døtre og tre

Inge Halstensen

søner var skule- og førskuleborn. Yngstemann var berre to månader gammal.»

117 selfangsskuter Perioden da vi drev sildefiske ved Island, fra 1868 til 1968, var en krevende tid. Fiskerne fikk større fartøyer med dekk og damp­maskin, senere dieselmotor — Bolinder, Alpha, Rubb og Wichmann. Faststående redskaper ble byttet med drivgarn og snurpenot.

Sildefiskerne ble de første havfiskerne. Men de ble fanget i et kappløp for å følge med i tiden; det gikk nok ofte over stokk og stein med sikkerheten.

Islandsfiskerne deler toppen av ulykkesstatistikken med selfan­gerne. De drev både i Østisen i Barentshavet og Kvitsjøen, og i Vestisen

Sildefisket ved Island var risikosport. De som dro enda lenger nordover for å fangste sel satte også liv og helse på spill.

Værforholdene var lunefulle, og heftige polare lavtrykk kunne overfalle selfangerne uten forvarsel.

”Norsk Fiskerinæring” nr. 2 - 2022

35

på Øst-Grønland og Jan Mayen om våren når isen åpnet seg og fangstskutene kunne nå inn til selfeltene.

Der var tusenvis av sel samlet når de skulle yngle, eller når de skulle «kaste», som det het blant selfangerne.

Særlig fangsten av selunger, altså kvitunger og blue backs var lukrativ. Men ekspedisjonen inn i isen kunne være livsfarlig. Værforholdene var lunefulle med hastige polare lavtrykk som overfalt selfangerne uten forvarsel. De kunne bli «fanget» av isen, når denne kom i bevegelse.

Da kom de seg ikke ut i isfritt farvann og kunne bli knust eller skrudd ned av ismassene. Det kunne gå så fort at de ikke rakk å gi beskjed over radiotelefonen, som ble installert etter krigen.

Våren 1917 forsvant seks skuter med til sammen 74 mann sporløst, de fleste av dem fra Møre eller Troms.

Kun en fangstbåt ble funnet.

De hadde ikke radiotelefon på den tiden; alle forsvant sporløst. Teoriene om årsaken var mange; tyske ubåter hadde senket selfangsskuter i Østisen; kunne de ha vært på ferde der vest også?

Eller hadde skutene gått seg opp i et minefelt? Var de blitt presset inn mot Jan Mayen og knust? Den mest sannsynlige forklaringen ligger i et voldsomt uvær som rammet skutene 8. og 9. april med svære ismasser i heftig bevegelse og temperatur ned mot minus 40 kuldegrader.

D/S «Admiralen» av Bergen, D/S «Ceres I» av Tønsberg og ålesundsskutene D/S

«Arctic», D/S «Aslak», D/S «Heim» og D/S «Lunheim» ble trolig offer for vanvittige naturk­refter. De skulle få følge av mange: I perioden 1924-39 forliste hele 117 selfangstskuter!

Historien om «Kvitis» Min farfar Andreas Halstensen kjøpte to selfangstskuter i 1924. «Stormfuglen» ble solgt videre til Møre og ble skrudd ned i Østisen på selfangst i april 1930.

Alle ble reddet. Den andre, «Halsten», ble også solgt til Møre, og omdøpt til «Kvitis».

Den ble hastig knust av isen og sank palmesøndag 1930 i Vestisen. En stormvind jaget fangstskutene ut av isen, men «Kvitis» hadde for liten motor og ble fanget.

Hele mannskapet på 14 kom seg opp på et isflak; der sto

Listen over tragiske forlis med fiske- og fangstbåter er nesten uten ende. Selskuta «Kvitis» forliste nord for Jan Mayen palmesøndag 1930 ca. kl. 12.00.

Hele mannskapet ble tatt opp av en annen selfangstskute — «Skansen». Det var heldigvis også forlis med lykkelig utfall.

36

”Norsk Fiskerinæring” nr. 2 - 2022

de og kunne bare vente på slutten.

Under sjøforklaringen i Ålesund byrett 23. april 1930 gir «Kvi­tis»-skipper Peder Brandal en ramsalt beskrivelse av forholdene for selfangerne i ishavet: «Efterhvert gikk stormen over til ONO og lørdag gav isen ikke lenger skuten livd.

Man besluttet da å søke ut av isen idet der blev satt seil.

«Kvitis» manøvrerte gjennom drivisen, men det var ikke til å undgå at skuten fikk støt av drivisen i den tunge sjø. Idet skuten skulde kjøre gjennom et isbelte, kjørte pludselig et skarpt isflak inn i siden og slog øieblikkelig hull. Sjø begyndte straks at trenge inn, og maskinisten meldte at det kom vann inn i maskinrummet. Pumpene blev straks sat i gang og skuten lagt over idet man søkte innover mot isen igjen. Dessuten blev folk sendt i riggen for

å holde utkik og signalisere efter hjelp. Imidlertid stoppet maskinen og fokkeskjøtet gikk, med den følge at skuten begyndte å drive av. Herunder fikk fartøiet uavladelig støt av isen, og der var intet å gjøre enn å forlate fartøiet hurtigst mulig. To båter blev låret og mannskapet og jeg gikk i båtene uten at der var anledning for nogen å ta noget med sig. Båtene drev inn på isen og blev trukket op på isflakene. Idet den siste av båtene forlot «Kvitis», fikk man gjennem en lysning i snekaven øie på «Skansen».

Fra «Skansen» var man blitt opmerksom på «Kvitis» stilling, og de søkte gjennem drivisen ned til båtene fra «Kvitis». Med risiko for å bli ødelagt i isen lykkedes det «Skansen» at komme op under båtene, og mannskapet og jeg kom om bord i «Skansen». Klokken var omkring 12 middag, og 1/2 times tid efter så man fra «Skansen» at «Kvitis» gikk rundt og sank med kjølen i veiret.»

Første uken i april 1952 kommer den neste knyttneven mot self­angstnæringen i Norge. Møreskutene «Pels», «Buskøy» og Troms-skutene «Vårglimt», «Brattind» og «Ringsel» er savnet. En impo­nerende leteaksjon ble organisert. Fangstskuter, islandske og amerikanske fly lette i dagevis, men alt var forgjeves. De så en påle i isen og håpte det var en mast, men det stemte ikke.

De var sporløst forsvunnet; knust og senket av ismassene på få minutter en gang i løpet av den første uken av april 1952.

Berget ni av ti De siste 10-årene har vi sett en markert bedring av sikkerheten i fiskeflåten, blant annet fordi mange nye fartøyer er blitt bygget etter 1960. I tillegg har norske myndigheter iverksatt strenge krav til

Forsvant med mann og mus. Tidlig i april 1952 forsvant fire selfangstskuter, og ble aldri sett igjen. En av dem var «Pels» fra Møre med 14 mann om bord. Gjennomsnittsalderen var bare 30 år.

egenkontroll med dokumentasjon som påligger rederi og mannskap.

Dog har vi noen dramatiske totalhavari med tap av menneskeliv også på 1960- og 1970-tallet. Under det heftige loddefisket uten­for Finnmark i 1974 gikk selfangst- og ringnotskuten «Lance II» fra Gratangen opp i brenningene ved fuglefjellet Syltfjordstauran i Øst-Finnmark og sank. 11 mann av en besetning på 13 omkom.

18. februar 1973 kjempet ringnotsnurperen «Håkon Hatløy» seg over Austhavet mot seilingsleden innenfor Magerøy, fullastet med lodde. Da de var kommet inn i smult farvann gjennom Magerøy-sundet, måtte mannskapet rydde og spyle under bakkdekket fremme i baugen. Sjøvann hadde rent inn i en dunk med karbid, og karbid-gassen sivet ut av dunken. En av karene tente seg en røyk. Eks­plosjonen som fulgte, blåste hele baugen av fartøyet, som sank umiddelbart, søkklastet med lodde. Seks mann omkom.

Fem ble berget ut av den iskalde sjøen i aller siste liten. De måtte slutte på sjøen etter påkjenningen.

Et lignende drama utspant seg i Nordsjøen 14. august

1966. Ring­notsnurperen «Skomvær» er på veg til Norge med nordsjøsild fra feltet ved Shetland. Plutselig krenger fartøyet og får sterk slagside mot styrbord. De skjønner at sildeskottene i lasterommet har gitt etter når fartøyet slingrer i dårlig vær.

Fartøyet har mistet stabiliteten. Alt skjer på få minutter.

Livbåten på babord side lar seg ikke låre på grunn av krengningen mot styrbord.

Ingen har fått på seg livbelte.

«Skomvær» krenger videre, og mannskapet kravler etter, til de sitter på kjølen. Det blåser stiv kuling med friske bølger.

Inge Fagerbakke, sønn av den ene eieren, er endelig kommet seg ut av lugaren i fri luft. Han kravler seg opp på styrehustaket like før fartøyet kantrer, løser redningsflåten som rutsjer i havet. Utløserlinen var ikke festet. Flåten var deres eneste sjanse. Nå drev den sammenrullet (ikke oppblåst) fra havaristen. Situasjonen er kritisk. Karene på kjølen ser drukningsdøden i kvitøyet.

Men Inge Fagerbakke er ung, sprek og uforferdet.

Da han fikk heders­medaljen for edel dåd av Kong Olav, måtte han skrive ned hva han opplevde der ute i denne

vanvittige situasjonen: «Det bles kraftig med mykje tungsjø, og eg skalv av kulde. Eg var full av frykt og redsle fordi det var fare for at me alle ville omkomma.

Ingen hadde fått på seg redningsvestar. For å få tak i flåten måtte eg forbi nota som låg rundt havaristen.

Eg tok rennefart bortover skutesida og sprang akterover og gjorde eit tigersprang for å komma meg forbi nota før flåten dreiv for langt vekk.

Eg kom meg forbi nota, og flærne strauk meg langs magen då eg forserte den.

No galdt det å få fat i flåten.

Eg var god til å symja og hadde god tru på at eg skulle

Inge Halstensen

klara det. Ein augneblink eg var oppe på ein bylgjetopp, såg eg flåten, og eg sumde det eg orka mot den. Eg fekk fat i flåten og følte ein stor siger. Ufatteleg nok hugsa eg ein demonstrasjon i hamna i Bekkjarvik, med same type flåte. Det skulle hjelpa meg.

Eg leitte etter utløysarlina og fann to; den eine truleg

Vinteren 1974 gikk ringnotsnurperen «Lance II» fra Gratangen ned utenfor Finnmark. 11 av besetningen på 13 omkom. De er hedret med en flott minnestein ved Gratangen kirke. Her et bildet fra 2012.

Ordfører Ronny Grindstein holder tale.

”Norsk Fiskerinæring” nr. 2 - 2022

37

14. august 1966 gikk ringnotnsuperen «Skomvær» plutselig rundt. Ni av ti mann ble berget etter en uhyre dristig inngripen fra Inge Fagerbakke. Han kastet seg på sjøen og fikk hentet rednings­flåten.

Skipper Otto Drivenes forsvant i havet.

ARCOS - KURS OG RÅDGIVNING INNEN SIKKERHET OG BEREDSKAP Arcos, Tromsø – er landsdelens største leverandør av kurs og rådgivning innen sikkerhet og beredskap.

For maritime kunder leveres de fleste kurs for offiserer og mannskap i henhold til STCW konvensjonen.

Arcos leverer også kurs i fallsikring og tankredning.

Vi tilbyr således kurs til fiskeri og havbruksnæringen, offshorebasert maritim virksomhet, kystflåten, passasjer/cruiserederi og Sjøforsvaret.

For kunder fra offshorebransjen leveres praktiske kurs og lederkurs innen sikkerhet og beredskap – alle godkjent av Norsk Olje & Gass.

I tillegg leverer Arcos kurs for landbasert virksomhet – fallsikring, industrivern, brannvern, førstehjelp, kjemikaliedykking, røykdykking, varmt arbeider etc.

Arcos har konkurransedyktig hotellavtale i Tromsø sentrum som kursdeltakere kan benytte seg av.

Hotellavtalen inkluderer daglig transport T/R Arcos kurssenter.

fortøyningslina, den andre utløysarlina. Eg lurte på kva for ei eg skulle dra i, og begynte å dra i den eine. Eg drog i lina medan sjøane slo over meg. Eg drog og drog og lurte på om eg drog i rett line.

Eg drog så lenge at eg fekk tvil over meg. Så plutseleg, som eit børses­kot, begynte flåten å blåsa seg opp. Eg følte ei voldsom glede, merka ikkje kulden, det kjendest nesten varmt. Det hadde no gått 5-10 minuttar sidan me krenga over. Medan eg heldt på med dette, ser eg glimt av ting bak meg, det er «Skomvær» som går ned. Flåten har blese seg opp på rett kjøl.

Eg tek lina til flåten med meg og sym mot nokre hovud som

Arcos leverer kurs og rådgivning for offshorebransjen, maritim virksomhet og landmarkedet.

Bedriften er godkjent av Forsvaret, Sjøfartsdirektoratet og Norsk Olje & Gass som opplæringsinstitusjon og Sikkerhetssenter.

I tillegg til øvelser i sjø tilbys realistisk overlevelsestrening i vårt fullskala maritime treningsbasseng med vind, nedbør og bølgemodul. Vi leverer også helikopterevakuering(HUET).

Arcos er sertifisert av DNV i hht.

ISO 9001. I tillegg er bedriften sertifisert leverandør av sikkerhetskurs til vindenergiselskaper i henhold til GWO (Global Wind Organisation) standard.

Arcos er også godkjent leverandør av ROC kurs, Fritidsbåtskipper D5L, Fiskeskipper klasse C, D6 navigasjonskurs samt kurs og rådgivning innen polarkoden.

www.arcos.no Spørsmål og bestilling av kurs og rådgivning: Gå inn på www.arcos.no eller kontakt oss på tlf. 459 58 880.

38

”Norsk Fiskerinæring” nr. 2 - 2022

Inge Fagerbakke fikk Kongens hedersmedalje for edel dåd for sin innsats under forliset til «Skomvær». Her sammen med foreldrene.

duppar i sjøen. Salomon i grøn oljehyre ser ut som han flyt på ei luftlomme i oljekleda.

Egil har brillene på seg framleis. Mister han dei, er han ille ute, tenkjer eg. Etter kvart ser eg at folk klatrar inn i flåten.

Eg klatrar om bord. Eg roper: «Er alle her?» Det går nokre sekundar og så svarer nokon: «Nei, me manglar ein mann».

Men Inge Fagerbakke hadde berget ni av ti mann.

Skipper Otto Drivenes ble aldri funnet.

Enken, Kristi Augestad Drivenes, nå 96 år, går sin faste tur i Bekkjarvik park. I dag deler vi en kanne kaffi på kontoret mitt. 14. august 1966, sent om kvelden for 55 år siden, snudde livet for Kristi: «Då meldinga kom om at mannskapet på «Skomvær» var berga, men ikkje mannen min, Otto, hugsar eg at eg tenkte på ungane mine, Margun (11), Olaug (8) og Jakob Andreas (5). Korleis skulle eg greia dette? Korleis skulle eg berga borna mine gjennom katastro­fen? Den neste tanken var denne: Dei skal i alle fall ikkje ha ei mor som går med hovudet under armen resten av livet. Eg hadde trening frå amatørteatret i Strandebarm. Det kom godt med. For eg greidde å

spela ei rolle om dagen. Då var eg til for ungane. Men natta var mi.»

«Alt hva fedrene har kjempet, mødrene har gredt» Et ulykkes-scenario gjennom 400 år av norsk fiskerihistorie kan bare bli en håndfull sammenraskede fortellinger.

Men de sier meg noe som vi aldri må glemme: Den første historien, om fiskarlagshøvdingen Reidar Nilsen, skal minne oss om det livsvik­tige fellesskapet, som har gitt fiskerne styrke til å holde ut. Den siste historien, om «Skomvær» og Inge Fagerbakke, forteller oss at vi også trenger individualistene, de som nekter å gi opp og alltid leter etter løsninger. De åpner dører og finner utgan­ gene. De skaper fiskerinæring. I går var det kolmule, i dag er det snøkrabbe. Uten individualistene ute på havet blir fellesska­pet fattig. Men de fleste fortellingene har bare ett tema og ett budskap: Ingen andre næringer i vårt land har en slik lidelses­beretning om savn, sorg og tårer. Det skal gjøre oss ydmyke, vi som får lov å bygge videre på det som fedrene har kjempet frem.

Men mange andre; politikerne, forvalterne og ikke minst mediene (redaktørene) skal også leve av, mene noe om og sette kursen videre for norsk fiskerinæring. Måtte også de være besjelet med samme ydmykhet.

Inge Halstensen

Kilder: 1. Johan Tufteland: Austevoll kultursoge (1986).

2. Karl Sjøen: Seilkutteren «Gry»s havari (Vestante 2017).

3. Willy Mjånes: Fiskedampar «Brisling» forliser på veg til Island. Årsskrift for Sveio kystlag 2018.

4. Leo Oterhals: Skipperens datter (Havsølv 1996).

5. Webjørn Landmark: Påskemysteriet i Vesterisen 1917.

6. Ålesund byrett: Sjøforklaring frå «Kvitis» sitt forlis i Vestisen.

7. Arnold Farstad: Mysteriet i Vestisen, Samlaget (2001).

8. Morten Fagerbakke: Forliset på «Skomvær».

9. Olav Drivenes: Eit folkeferd på land og sjø.

«Blia» gjekk ut frå Øklandsvågen om kvelden 11. november 1941 med flyktninger på vei til Shetland.

Båten kom ut for en fryktelig storm som varte i flere døgn. Det ble meldt vindstyrke på over 160 km i timen, og folk mente det var den verste orkanen på 40 år. «Blia» kom aldri frem og ingen vet hva som skjedde. Trolig ble båten brutt ned ikke langt frå norskekysten. 42 mennesker omkom.

”Norsk Fiskerinæring” nr. 2 - 2022

39

program

ment

Hele fiskerinæringen møtes – kommer du?

Trondheim & online

23.–26. august 2022

Nor-Fishing er tilbake med næringens mest innovative selskaper som utstillere og et program sprekket med godbiter!

Få med deg årets viktigste møteplass for fiskerinæringen – i Trondheim og digitalt!

Spennende fagprogram | 400 + utstillere | Sosiale arrangement nor-fishing.no

40

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

Geir Ove Ystmark

tar ordet!

Underordnet betydning?

Er fiskeindustrien av underordnet betydning? Eller skal fiske­salgslagsloven ta hensyn til hele verdikjeden i Norge?

Det er de helt sentrale spørsmålene som skal avgjøres av lagmannsretten denne våren.

Spørsmålene er av så stor betydning at vi som represen­terer fiskeindustrien åpenbart måtte ta saken videre.

Sjømat Norge og Norges Sildesalgslag har vært uenige om hvordan prisinformasjon fra omsetningen gjennom laget

Uksnøy

Blakstad

Dreyer

Eriksson

skal håndteres. Sildelaget har forfektet at det skal være full åpenhet. Alle som byr eller har bydd tidligere, skal til en hver tid ha fullt innsyn i alt. Alle aktører i utlandet skal altså kunne følge med på og se alt som skjer over kaikanten i Norge; alltid!

Ettersom fiskesalgslagsloven kun gjelder i Norge, fører det i praksis til at norske kjøpere må gi fra seg konkurransesensitiv prisinformasjon til både kunder og konkurrenter. Utenlandsk industri slipper å gi fra seg tilsvarende informasjon når de en særnorsk regulering. I praksis spiller kjøper råstoff fra andre enn norske fartøy, derfor den norske pelagiske industrien ettersom salgslag og fiskesalgslagslov er med åpne kort mot spillere som kan holde sine tett til brystet. Den norske industrien mener at det må være et klart skille mellom de som kan handle gjennom Sildelaget når de vil — de utenlandske aktørene, og vi som må handle gjennom laget.

Den internasjonale konkurransen er beinhard, og bedrifter som får et slikt handicap har dårlige betingelser for å vinne. Det er derfor oppsiktsvekkende at Norges Sildesalgslag ikke selv ser at de pålegger de norske bedriftene dårligere vilkår enn konkurren­tene ute. Hvis laget hadde ment at de har et ansvar ut over

Av Geir Ove Ystmark, adm. direktør i Sjømat Norge

Sjømat Norge mener at omsetningen av pelagisk fisk i Norge fore­går på en måte som gir kunder og konkurrenter i utlandet alt for stor innsikt. Det er ikke Norges Sildesalgslag enig i, og nå braker partene sammen i lagmannsretten. Her fra salgsavdelingen i Bergen. (Foto: Sildelaget)

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

41

Tveteråsutvalget ble oppnevnt av Lisbeth Berg-Hansen i 2014 og avga sin innstilling til Elisabeth Aspaker i desember 2014. (Foto: Therese Tande)

å maksimere prisen til egne eiere ville de åpenbart kunne justert sine posisjoner og kommet industrien mer i møte.

Fiskeindustrien av underordnet betydning?

Uenigheten kunne selvsagt blitt avklart i samtaler mellom Silde­laget og Sjømat Norge, men dit nådde vi aldri. Laget har lovbes­kyttet rett til å diktere alle spørsmål knyttet til minstepriser og omsetningsformer, og mener åpenbart at det også gjelder i dette spørsmålet. Sjømat Norge mener derimot at det er noen grenser for hvor langt loven kan anvendes. Dermed endte saken i tingretten.

Retten konkluderte med å gi Norges Sildesalgslag medhold. Årsaken er at tingretten mener at hensynet til fiskeindustrien er av underordnet betydning.

Fiskesalgslagsloven skal ifølge tingretten sikre fiskernes interesser, ikke verdikjeden som sådan. Dette domspremisset var selvsagt så vilt at Sjømat Norge anket. Blir det stående, har vi et lovverk som fullstendig tilsidesetter hensynet til fiskeindustrien. Det vil forverre en allerede vans­kelig hverdag for den norske industrien.

«Vestviking» var et av de første fartøyene som i år satte kursen mot Island for å fiske lodde. I Sjømat Norge er man svært opptatt av at også industrien i Norge skal få by på disse loddefangstene. (Foto: Geir Vinnes)

42

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

Strid om vitner Ankesaken er berammet til juni 2022.

Ettersom tingretten landet på at hensynet til fiskeindustrien er underordnet, har vi ønsket å få belyst hvordan den politiske diskusjonen var den gangen råfiskloven ble til fiskesalgslagsloven.

I 2014 avleverte Ragnar Tveterås NOU 2014:16 «Sjømatindustrien — Utredning av sjømatindustrien rammevilkår». Et viktig moment i diskusjonen var hvordan rammevilkårene kunne bedres slik at Norge kunne bearbeide

mer av fisken. Ettersom domspremisset til tin­gretten er at fiskeindustrien er av underordnet betydning, ønsket vi vitner som kunne belyse den politiske diskusjonen fra den gangen. Det var slettes ikke unaturlig at vi landet på å innkalle Ragnar Tveterås som utvalgsleder, Frank Bakke Jensen som sak­sordfører for fiskesalgslagsloven i Stortinget og de to statsrådene som hadde hånden på sakskomplekset: Elisabeth Vik Aspaker og Lisbeth Berg-Hansen.

Vårt valg av vitner falt åpenbart Norges Sildesalgslag tungt for brystet.

De forsøkte å avskjære vitnene og ba Høyesterett om å nekte oss å føre de tre tidligere politikerne som vitner. Høyesterett konkluderte enstemmig med at Sjømat Norge skal få bruke sine vitner og at laget må betale saksomkostningene.

Når maktutøvelsen er skjev Men er ikke alt dette ordkløyveri? Kunne ikke Sjømat Norge bare akseptere domspremisset, og satse på at fiskesalgslagene håndter­er makten sin klokt?

Det kunne selvsagt vært en mulighet hvis salgslagene til daglig hensyntok

Dommen fra tingretten innbærer at fiskeindustrien i Norge er av underordnet betydning, skriver Geir Ove Ystmark. Derfor var det helt nødvendig for Sjømat Norge å anke. Her Pelagia Egersund Seafood i Egersund, en del av Pelagia-konsernet.

fiskeindustrien og forsøkte å balansere mellom hensynet til flåten og industrien.

Men akkurat det har ikke stått høyt på agendaen til Norges Sildesalgslag. Tvert om opplever vi gang på gang at Sildelaget strekker strikken lengre og lengre.

Det er åpenbart ett hensyn som trumfer alle andre: Målet om maksimal avkastning til eierne. Lenger ser det ikke ut til at lagets forståelse av sitt «samfunnsoppdrag» strek­ker seg.

Lodde til Island For tiden fisker Norge etter lodde utenfor Island. Dette er en fiskeressurs Norge har byttet til seg i bytte mot torsk — torsk i kystnære områder som ville gitt råvarer til den norske indus­trien.

Fisken er en nasjonal ressurs som vi ønsker at skal gi mest mulig verdiskaping hjemme. Det er derfor viktig at lodde fisket på norske kvoter også må tilbys norsk industri.

Sett ut fra den enkelte fiskers ståsted er det selvsagt mer bekvemt å levere

fisken nært fangstfeltet. Da sparer man tid og også kostnader til bunkers. Derfor har Sjømat Norge vært svært opptatt av at den norske industrien må ha anledning til å legge inn bud på disse fangstene. Vi krever ikke lavere pris eller bedre vilkår, men rett og slett at vi får delta i budrunden. Det er neppe et urimelig krav all den tid fisken som fiskes er fel­ lesskapets.

Derfor har Sjømat Norge avvist forslag fra Norges Sildesalgslag om å lage sjablonger for unntak for å la norsk industri få by. Det skal være særegne forhold for å unnlate å la norsk industri konkurrere om de norske fangstene.

På tross av vår innvending endret Norges Sildesalgslag reglene, og dette uten å drøfte plasseringen av ett eneste komma med Sjømat Norge. Forbehold om vær ble med ett et sjablongmessig unntak, og var ikke lenger et forhold den enkelte reder måtte vurdere opp mot Force Majeure. Umiddelbart dro fire fartøy til Island uten å legge fangstene tilgjengelig for norsk fiskeindustri. Blant disse var lagets fremste tillitsvalgte. Re-

aksjonene fra så vel industri som andre redere lot ikke vente på seg. De økonomiske konsekven­sene for norsk industri er også åpenbar. Derfor har Sjømat Norge på vegne av sine medlemmer også fremmet et erstatningskrav oven­for Sildelaget.

I etterkant av rabalderet har Sildelaget foretatt en taktisk retrett, men rederiene har nå fått en ny og innarbeidet praksis for at også været kan gi rett til Force Majeure. Dermed oppnår de akkurat det de hadde siktet mot, men nå uten å gi sjablonger.

Reguleringer ut fra prishensyn Fiskesalgslagene har hjemler til å regulere hvordan fisket skal gjennomføres når det er maktpåliggende for å sikre kapasiteten ved mottaksanleggene. Dette kan skje under helt ekstraordinære betingelser.

Også denne hjemmelen har Norges Sildesalgslag forsøkt å strekke så langt det lar seg gjøre. Selv uten at det var

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

43

avsetningspro­blem stanset Norges Sildesalgslag tobisfisket i 2017. Dette skjedde midt under en forhandling om pris, og ble kynisk brukt av laget for å påvirke prisnivået. Sjømat Norge krevde lovlighets­kontroll, og saken endte i retten. Riktignok med staten som motpart, men bakgrunnen var Sildelagets manglende forståelse for sitt samfunnsoppdrag.

Høyesterett konkluderte i november 2021 med at Sildelaget her opptrådte utenfor rammene til fiskesalgslagsloven.

Den har altså noen begrensninger. Når vi er ferdige med neste runde i retten håper jeg at det også er gjort tydelig at salgslagene har et samfunnsoppdrag som strekker seg lengre enn eiernes interesser. Fiskeressursene tilhører fellesskapet, og må forvaltes slik at vi bygger mest mulig aktivitet i Norge. Da må også fiskeindustrien telle med!

Forholdet mellom Sjømat Norge og Norges Sildesalgslag må sies å være ganske anstrengt.

Foreløpig leder Geir Ove Ystmark 1-0 over Paul Oma, men Oma og Sildelaget ligger an til å utligne. Det vet vi mer om når lagmannsretten i sommer kommer med sin dom om Sildelagets praksis med full åpenhet om alle priser. (Foto: Sjømat Norge)

Eimskip fosser frem Eimskip er et ledende transportselskap i Nord-Atlanteren. Vi knytter sammen kontinenter med ukentlige anløp mellom Europa og Nord-Amerika.

Eimskip Norway tilbyr transport langs norskekysten og videretransport over store deler av verden.

Vi har spesielt fokus på fryse- og kjøletransport sørgående, samt tørr- og industrilast nordgående: • Rutegående fartøy fra Murmansk, langs norskekysten til og fra Europa • Fryse- og tørrvarelager i Kirkenes, Tromsø, Sortland og Ålesund • Verdensomspennende fryse- og tørrlasttjenester

• Dokumentasjon • Agent • Dør til dør-tjenester

Eimskip Norway AS | +47 97 99 15 50 | eimskip.no

Vil du annonsere på NorskFisk.no?

Ta kontakt for priser og informasjon.

63959090 63959090 63959090 63959090 63959090 63959090 63959090 63959090 63959090 63959090 63959090

44

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

Siden 2012 har Norge eksportert 26 milloner tonn sjømat om vi regner i produktvekt. Av dette er litt over 20 milloner tonn de artene som inngår i figuren over. Figuren viser hvordan eksporten av hver enkelt art har fordelt seg månedsvis i de siste ti årene, regnet i prosent.

EKSPORTEN AV SJØMAT:

Jevnt fordelt over året De siste 10 årene har vi eksportert sjømat fra Norge for 875 mil­liarder kroner. Av dette ble 413 milliarder, eller 47,3 prosent bokført i første halvår — 52,7 prosent i andre. Det må altså være lov til å si at eksportverdien fordeler seg ganske jevnt over året. Dette endrer seg ikke om vi ser på eksporten i tonn. 48 prosent ble skipet ut i årets første seks måneder — 52 pros­ent fra juli til desember.

Vi liker å fokusere på eksportverdien av sjømat. Det er ikke så rart. De siste ti årene har det vært en fantastisk utvikling.

I 2012 eksporterte vi fisk og sjømat fra Norge for 51,6 milliarder kroner. I fjor var dette økt til 120,8 milliarder — opp 234 prosent! Og ingen ting tyder på at kurven er i ferd med å snu.

I januar i år økte eksportverdien med over 26 prosent i forhold til samme måned i fjor. Dette på tross av at eksportkvantumet falt med 17,4 prosent! Selv om det er veldig tidlig på året, tyder mye på at vi går et nytt fantastisk år i møte. Det skal ikke forundre oss det minste om vi passerer 130 milliarder.

Eksportverdien er mye knyttet opp mot prisene på laks, og så langt i 2022 har de vært aldeles strålende. I fem uker på rad har snittprisen for fersk norsk laks vært over 70 kroner per kilo.

Vi snakker ikke så mye om kvantum. Til syvende og sist

er det jo pengene vi lever av, og da spiller kvantumet mindre rolle. Ser vi de siste ti årene under ett har vi eksportert til sammen 26 millioner tonn fisk og sjømat fra Norge, regnet i produktvekt. Her er alt inkludert — villfisk, oppdrettsfisk, skalldyr og bløtdyr, krill, tang og tare. Kvantumet holdt seg nesten overras­kende stabilt fra 2012 til 2020, med en vekst på ca. 15 prosent. Så økte det med ytterligere 15 prosent fra 2020 til 2021. I 2012 sendte vi knapt 2,4 millioner tonn sjømat ut av landet, i fjor nesten 3,1 millioner tonn. Volumveksten var altså vesentlig lavere enn veksten i verdi, hvilket forteller om en kraftig prisøkning. I 2012 var snittprisen per eksportert kilo 21,85 kroner. I fjor var den hele 39,06 kroner — en økning på nesten 80 prosent. Nå må vi med en gang understreke at dette er regnet per kilo produktvekt. Noe av den sterke prisveksten kan altså skyldes økt bearbeidingsgrad og at billige fiskeslag som sild og makrell har utgjort en stadig mindre andel av eksportvolumet. I 2012 sto disse to artene for 27 prosent av eksportkvantumet, i fjor bare 24 prosent.

Oppdrettslaksen dominerer Om vi splitter det totale eksportkvantumet de siste ti årene opp etter arter, dominerer oppdrettslaksen fullstendig. Fra 2012 til 2021 eksporterte vi tett på 10,6 millioner tonn laks regnet i produktvekt, dvs. litt over 41 prosent av totalen. Makrellen

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

45

fulgte på andre plass med knappe 3,1 millioner tonn foran sild med 2,9 millioner og torsk med 2,1 millioner tonn. Deretter kom sei med 890.000 tonn, hyse med 680.000 tonn og ørret med 575.000 tonn.

Figur 1 er interessant. Den viser hvordan eksportkvantumet av de ulike artene har fordelt seg prosentvis per måned de siste ti årene. Med unntak av to arter — makrell og sild, er eksporten relativt stabil gjennom året, med pluss/minus 8-9 prosent per måned. Det er ikke så enkelt å se av figuren, men av de ca. 2,1 millioner tonn torsk og torskeprodukter som er eksportert siden 2012, er 60 prosent eksportert i første halvår, 40 prosent i andre. Sammenlignet med de norske landingene av torsk i samme periode, er dette vesentlig mindre sesongpreget. De siste ti årene er 70 prosent av torsken landet i første halvår, mot 30 prosent i andre. Regner vi i verdi blir sesongpreget ytterligere utjevnet. De siste ti årene har 56 prosent av eksportverdien av torsk kommet i første halvår, 44 prosent i andre. Mens industrien må betale fiskerne for 70 prosent av torskekvantumet i første halvår, får de selv bare inn 56 prosent av eksportverdien. Pro­duksjon, lagerhold og salg tar altså sin tid, og innebærer et betydelig kapitalbehov for produsentene.

I resten av denne artikkelen skal vi se nærmere på hver enkelt av de viktigste artene. Vi starter med laksen.

Mest laks i andre halvår

nere. I første halvår har vi de siste ti årene eksportert laks for 272 milliarder kroner — i andre for 307 milliarder, altså 47 prosent mot 53 prosent. Det betyr at snittprisen har vært litt høyere i første halvår.

Ørreten som laksen

Eksportkvantumet av ørret fordeler seg nøyaktig på samme måte som laks. Siden 2012 har vi eksportert 575.000 tonn ørret regnet i produktvekt, hvorav 45,5 prosent i første halvår, 54,5 prosent i andre. Figur 2 viser hvordan dette kvantumet har fordelt seg per måned. Også her er de tre beste månedene september, oktober og november med 28,9 prosent av totalen. Som for laksen er februar den dårligste med en andel på 6,9 prosent.

Første halvår dominerer for torsken

Fra 2012 til 2021 eksporterte vi som alt nevnt tett på 10,6 millioner tonn laks. Figur 2 viser hvordan dette kvantumet har fordelt seg per måned. 45,5 prosent har vært eksportert i første halvår, 54,5 prosent i andre. De tre beste eksportmånedene er september, oktober og november, som de siste ti årene har stått for nesten 30 prosent av eksportkvantumet. Den måneden som kommer dårligst ut er februar, med en andel på bare 7,1 prosent. Sammen­lignet med mange andre arter vil vi likevel si at eksporten av laks fordeler seg ganske jevnt over året. I verdi er det enda jev-

46

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

Så til torsken, der vi finner et mye tydeligere sesongpreg enn for laks og ørret. Her er det som alt nevnt første halvår som dominerer. De siste ti årene har vi i alt eksportert tett på 2,1 mil-

Hvor mange laks Norge har sendt ut i verden vet ingen. Men om vi tar utgangspunkt i et eksportkvantum rund vekt de siste ti årene på 12,1 millioner tonn og regner ca. 4 kilo i snittvekt per fisk, snakker vi om rundt tre milliarder laks bare de siste ti årene. Vi skal ikke påsta at verden drukner i laks fra Norge, men den som har lyst på «norwegian salmon» finner den nesten over alt!

lioner tonn torsk og torskeprodukter, hvorav 60 prosent i første halvår. Tabell 4 viser i prinsippet det samme som tabel­lene 2 og 3, nemlig hvordan dette totalkvantumet har fordelt seg månedsvis. Februar, mars og april skiller seg klart ut som de viktigste eksportmånedene. 35,3 prosent av eksportkvantumet av torsk forlater Norge i disse tre månedene. Juli og august skille seg ut i bunn med en andel på henholdsvis 5,4 og 5,3 prosent.

Hysa ligner torsken

Seien helt jevnt

Eksporten av hyse har det samme sesongpreget som torsken, bare ikke like mye. Siden 2012 har Norge eksportert 680.000 tonn hyse, hvorav 55 prosent i første halvår, 45 prosent i andre. Figur 6 viser hvordan totalkvantumet har fordelt seg månedsvis. Mars, april og mai er de tre månedene med største eksport, med andeler på henholdsvis 10,3 prosent, 10,3 prosent og 10,8 prosent. Til sammen eksporterer vi nesten 1/3-del av hysekvantumet i denne perioden. Resten av året er det veldig jevnt.

De siste ti årene har vi i alt eksportert 889.000 tonn sei regnet i produktvekt — 50,7 prosent i første halvår, 49,3 prosent i andre. Stort jevnere kan det ikke bli. Se figur 5. Januar er den beste måneden med en andel på 10,3 prosent. Også september og oktober er viktige måneder for denne arten, med eksportandeler på 9,7 prosent. Sammenlignet med landingsmønsteret for sei, bidrar produksjonen og eksporten til å jevne ut sesongpreget. De siste ti årene har 58,4 prosent av seien kommet på land i første hal­vår. Mye av denne seien har altså blitt eksportert i andre hal­vår. Mottak, produksjon og eksport av sei er følgelig ganske kapitalkrevende.

Mest sild i november Så til de to viktigste pelagiske artene. Vi starter med silda.

Siden 2012 har vi i alt eksportert 2,9 millioner tonn sild, regnet i produktvekt. Som vi ser av figur 7 skiller november seg klart ut, med en andel på hele 17,9 prosent. Men også januar og februar er gode eksportmåneder for sild med en andel på 11,8 prosent hver, slik at vi kommer ganske jevnt ut i første og andre halvår. Ser vi de siste ti årene under ett har 47,2 prosent av silda blitt eksportert i første halvår, 52,8 prosent i

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

47

millioner tonn makrell siden 2012. Som vi ser av figur 8 skiller tre måneder seg klart ut — september, oktober og november.

58,1 prosent av eksportkvantumet av makrell forlater landet i løpet av disse tre månedene, og aller mest i oktober med en andel på 30,8 prosent. Fra mars til august eksporterer vi nesten ikke makrell i det hele tatt. Så lenge det meste av makrellen eksporteres enten fersk eller rundfryst, er det nøye sammenheng mellom fangst- og eks­portmønsteret.

Mest reker i andre halvår

andre. Dette harmonerer svært godt med landingsmønsteret.

I snitt lander norske fiskere 46 prosent av silda i første halvår, 54 prosent i andre.

Oktober den store makrellmåneden

Av våre åtte viktigste eksportarter er makrellen den med desidert mest sesongpreg. I alt har vi eksportert nesten 3,1

48

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

De åtte artene vi har fokus på i denne artikkelen har de siste ti årene stått for vel 80 prosent av det totale eksportkvantumet.

Reker er en av de artene vi eksporterer minst av; siden 2012 i alt 109.000 tonn. Figur 9 viser hvordan dette kvantumet har fordelt seg månedsvis. Som vi ser av figuren øker eksporten utover året. De siste ti årene har eksportandelen i første halvår vært 47 prosent, i andre 53 prosent. September og desember er de to månedene vi eksporterer mest reker med andeler på henholdsvis 11,3 og 11,1 prosent. Juli er den dårligste måneden, med en eksportandel på bare 6,1 prosent om vi ser årene etter 2012 under ett.

Knut Arne Høyvik

Nullvisjon for dødsfall i fiskeflåten JEG BLE INSPIRERT til å skrive denne artikkelen av stortingsrep­ resentant Olve Grotle fra Høyre.

Han vil etablere en nullvisjon for dødsulykker i fiskeflåten, slik vi har i trafikken. Forslaget ble publisert i et leserinnlegg i «Fiskeribladet» 19. januar. Jeg støtter Olve Grotle fullt ut.

Men først noen tanker om sikkerhet om bord og om hvordan man kan hindre tragiske ulykker i fiskeflåten. Jeg bygger på egne erfar­inger som skipper og mannskap på fiskebåter. I dag kan jeg innrømme at jeg ikke alltid var flink nok med sikkerhetsarbeidet.

Jeg tar også selvkritikk fordi vi øvde for lite på nødsituasjon­er.

Derfor skal jeg ikke være «besserwisser». Men det er faktisk slik, at når man får ting på avstand ser man klarere enn når man står midt oppe i det. Som skipper må man alltid tenke gjennom ulike situasjoner man kan komme i. Det er ikke bare pålegg, lover og forskrifter fra sjøfartsmyndighetene som gjelder. Svært mye handler egentlig om sunn fornuft og «føre var»-prinsippet. Mitt inntrykk er at dagens skippere og fiskere er flinkere til å ivareta sikkerheten enn min generasjon var.

Tema på Stortinget Olve Grotle skriver blant annet i «Fiskeribladet»: «Det er på tide å legge vekk den gamle tankegangen gjennom hun­drer av år, at folk dør på sjøen. Havet gir og havet tar.

Vi må komme oss videre. Seks dødsfall i året i fiskeriene er alt for høyt».

Grotle har sendt et representantforslag til Stortingets presi­ dentskap der han foreslår følgende: «Stortinget ber regjeringa

Det skjer gjerne når man minst venter det. Og det skjer fort. I løpet av noen få sekunder er katastrofen et faktum og liv står på spill. Alt for mange fiskere går tapt på havet, og det kan vi ikke godta, mener Knut Arne Høyvik. (Foto: Redningsselskapet)

seinast innan utgangen av 2022 kome tilbake med eit framlegg til handlingsplan for styrka tryggleik i fiskaryrket, bygd på ein visjon om ingen omkomne fiskarar (nullvisjon)».

Dette er en klok manns tale.

Jeg vil slutte meg til alt Grotle skriver, og støtter han fullt ut. Like etter støttet også fis­keri- og havminister Bjørnar Skjæran utspillet.

Det er svært gledelig.

Jeg kjenner ikke Olve Grotle, men jeg visste godt hvem faren var. Oddmar Grotle eide banklinebåten «Grotle», og Olve skriver i leserinnlegget at han hadde angst for å miste faren. Jeg var også mange ganger redd for min far.

Han var stort sett på sjøen hele året.

Om morgenen 10. desember

1969 grunnstøtte banklinebåten «Ulstein II» på et skjær i Rundesundet i Herøy på Sunnmøre. De var nesten hjemme i Ulsteinvik, da ulykken skjedde. Seks mann omkom. Tre mann ble aldri funnet, fire mann overlevde. Blant de omkomne var en slektning av oss på 20 år. En annen var fars beste venn. Det var den eneste gangen jeg så far gråte, noe som gjorde et sterkt inntrykk på en 13-åring. Da far reiste på sjøen vinteren 1970, var jeg redd for han.

Slik sett var det kanskje ikke logisk at jeg tre år senere skulle reise på sjøen, og med den samme skipperen som var skipper på «Ulstein II» da den forliste. For øvrig en kjernekar jeg hadde stor respekt for, og som jeg lærte mye

”Norsk Fiskerinæring” nr. 2 - 2022

49

Olve Grotle (58) fra Bremanger er jurist og politiker for Høyre. Han ble ordfører i Førde i 2011, og i nye Sunnfjord kommune i 2020. Sist høst ble han valgt inn på Stortinget fra Sogn og Fjordane valgdistrikt, og havnet i Næringskomitéen som Høyres fiskeripolitiske talsperson.

(Foto: Høyre)

av. Men først da jeg ble eldre forsto jeg bedre hvorfor mor prøvde med alle midler å nekte meg å reise. Hun var selvsagt redd for meg.

Etter ulykken med «Ulstein II» var det ingen voksne som snakket om den. Forliset var et ikke-tema. Det har dessverre sittet i ryggmargen til kystfolket alt for lenge at vi skal slå oss til ro med at havet tar. Det er som Olve Grotle sier: «Vi må komme oss videre».

Moderne båter har mye teknisk utstyr som kan være potensielt farlig for mannskapet.

Sklisikre matter og sklisikre dekk der folk arbeider er viktig.

Et godt system med nødstoppbrytere som kan betjenes både fra styrehus og dekk, kan hindre ulykker.

Mange har omkommet etter å ha satt seg fast i fiskeredskaper som går ut. Derfor understreket jeg tre regler da jeg var skipper: 1) Ha alltid tauverk, bøyer og dregger foran deg.

2) Ha alltid en skarp kniv lett tilgjengelig.

3) Mister man kontrollen over redskaper på vei ut, spring ut av veien.

I senere år har jeg sett fiskere på dekk med flytemedium rundt halsen eller oljeklær med flyteevne. Det er en billig livsfor­sikring.

For skippere på litt større båter er det viktig å ha gode kamera som viser arbeidsposisjonene og ikke minst en god intercom-løsning, slik at man kan følge godt med.

Enmannsbåter Risikoen er ofte størst på fiskebåter med bare én mann om bord.

Er man alene er man mer sårbar både for å falle overbord eller bli fast i utstyr. En trådløs nødstopp

i lommen kan hindre mange ulykker. Nødstoppen kan også virke slik at motoren stopper, og at en nødmelding blir sendt automatisk til Hovedredningssentralen.

Utvikling av ny teknologi må være en del av prosessen i sikker­ hetsarbeidet.

Sikkerhetsliner festet til fiskerne kan hindre mange dødsulykker ved fall over bord.

Mange bruker det heldigvis. Alt for mange gjør det ikke. De som bruker slikt utstyr forteller at det er en vanesak, og at de kjenner seg tryggere. En leider som går ned i sjøen er også en billig forsikring.

Det er nærmest umulig for selv den sprekeste fisker å komme seg om bord igjen dersom det ikke er montert leider. En kombinasjon av sikkehetsline og leider kan forhindre mange dødsfall i sjarkflåten.

For en del år siden snakket jeg med en tidligere helikopterpilot i 330-skvadronen. Han fortalte, at når de fant omkomne etter fall over bord fra enmanns-båter, var det påfallende mange som åpen­ bart hadde stått ved rekka og pisset da de falt. Piloten hevdet at når man står slik er det mye lettere å miste balansen og falle over bord. Det hadde jeg ikke tenkt på før han fortalte det, men han underbygget påstanden med egne erfaringer.

Urolig dekk Vi har en moderne fiskeflåte i Norge, og båtene er i utgangspunk­tet trygge arbeidsplasser. Jeg vil likevel nevne en del risiko­faktorer som kan føre til tap av liv. Å arbeide på et urolig dekk er en utfordring i seg selv. Og jo dårligere været er, jo større krav må stilles til de som arbeider på dekk. Man kan miste balansen og bli fast i transportband, linespill, vinsjer og annet bevegelig utstyr.

50

”Norsk Fiskerinæring” nr. 2 - 2022

«Mann over bord» er en av de hyppigste dødsårsakene i fiskeflåten. Det er selvsagt spesielt farlig om det skjer fra enman­nssjarker. Når man først ligger i vannet er det ofte for sent. Da hjelper det lite å tenke på den sikkerhetslina man burde ha brukt!

Grunnstøting Grunnstøtinger kan man grovt sett dele i to kategorier. Enten som følge av feilnavigering, eller som følge av at fartøyet mister motorkraft og driver i land. Det har aldri vært enklere å navi­gere i trange farvann enn i dag. GPSmottakeren er presis nesten på

bord. Dette er det ingen fasit på.

Men en grunnstøting på grunn av tapt maskinkraft i dårlig vær kan raskt utvikle seg til en dramatisk situasjon.

De fleste med bakgrunn fra fiskeflåten husker hendelsen med båten «Kim Roger» i januar 2016. Båten fikk fiskeredskapene i propellen og drev mot land ved

De store hanskene gjør det ikke alltid enkelt, og dette må det øves oftere på.

Stabilitet Stabiliteten beskriver fartøyets evne til å rette seg opp igjen etter en krenging. Dårlig stabilitet kan

Knut Arne Høyvik

meteren, og i kombinasjon med kartplotteren har navigatøren full oversikt. Feilnavigering skjer likevel, og mange grunnstøtinger skyldes menneskelig svikt. En navigatør kan også feilberegne avdriften som følge av strøm og vind. Dersom man er i tvil skal man alltid slakke på farten og orientere seg. I hard strøm og mye vind må man likevel passe på at man ikke slakker så mye at man mister styrefart.

En grunnstøting i smult farvann trenger ikke å være dramatisk.

Likevel må man raskt avklare om båten tar inn vann og kan synke, eller om den står godt på grunn.

Det vil alltid være et dilemma for skipperen om mannskapet skal forlate båten eller være igjen om

Ånstad i Lofoten. Dramatikken kan følges på en video som ligger tilgjengelig på nettet, og jeg har sett den mange ganger. Det er det nærmeste man kommer en lærebok i sjøredning. Alle fem om bord ble reddet, mye takket være skipper­en som beholdt roen og operatøren på Bodø Radio som raskt mobili­serte helikopter og redningsskøyte. Jeg har av og til kalt heli­kopterne «engler med rotor». De er uslåelige når det gjelder å plukke opp folk fra skjær eller båter.

I mange kritiske situasjoner kan livet avhenge av at man raskt får på seg overlevingsdrakten. Det kan synes enkelt, men mange sliter med å få glidelåsen helt opp slik at drakten blir tett.

Når ulykken er ute er redningstjenesten god å ha. Knut Arne Høyvik kaller redningshelikopterne «engler med rotor». En god beskrivelse. (Foto: 330 skvadronen)

i verste fall medføre kantring og forlis. Noe av fartøystabiliteten er innebygget i fartøyets konstruksjon, men den er til enhver tid påvirket av variable faktorer som lastmengde og bunkersmengde om bord, dek­kslast, ising, bruk av rulledempingstanker m.m.

Sjøfartsdirektor­atet krever at fartøy har godkjente stabilitetsberegninger om bord for en rekke forskjellige lastekondisjoner.

Stabiliteten endrer seg og kan

”Norsk Fiskerinæring” nr. 2 - 2022

51

holder den i begge hender og går over gulvet, kjenner man hvilke krefter som er i sving. Dersom det er 10 tonn vann på et dekk, er det veldig mye verre enn 10 tonn stål.

Uten sammenligning; den store fergen «Estonia» hadde kun 15 cm sjø på dekket da den kantret.

På sjarker og mindre kystbåter er det viktig med åpne porter i rekka slik at vannet kan renne ut.

Slike porter må ikke blokkeres av fisk eller bruk. På større båter med drageluke og luker på hekken, er det nødlukking som må ha fokus. I havarirapporten etter forliset av «Fay» 28. desember 2019 kan man lese og lære mye om akkurat det.

Hustadvika er et av de mest beryktede havstykkene langs kysten. Her gikk «Ramnfjord» på grunn 13. april 2012. Hele mannskapet på syv ble reddet, men alle forsøk på å berge fiskebåten var mislyk­ ket. Til slutt ga eierene opp. (Foto: Kystverket)

bli dårlig av ytre påvirkninger. Når sjøskvett legger seg som is på master, rekkverk og styrehus, kan stabiliteten bli så dårlig at fartøyet kantrer. Det er ikke så mye annet å gjøre for å hindre dette enn å banke is.

En februardag i 1995 lå vi i fiske nord av Shetland. Det var siste dagen på turen og båten var lastet. Været var ikke så dår­lig; stiv kuling. Men vi ble liggende å dra med vind og sjø inn på styrbord. Plutselig toppet en sjø seg, slo inn gjennom drager­luken og strømmet inn på arbeidsdekket.

Jeg forsto umiddelbart at vi var i trøbbel og trykket på knappen som skulle stenge alle luker. Den virket, og dragerluken lukket seg.

Vi hadde så mye vann på dekk at båtens stabilitet var dårlig. Heldigvis fungerte pumpene. Vi fikk etter hvert vannet ut og kontroll

Samtalen Bodø radio hadde med fiskebåten «Kim Roger» en januardag i begynnelsen av 2016 ga bud om at en alvorlig situasjon var i ferd med å utfolde seg. Båten hadde fått bruket i propellen, mistet all fremdrift og drev inn i et farlig skjær. Heldigvis gikk det bra med mannskapet på fem. Båten gikk det ikke så bra med.

52

”Norsk Fiskerinæring” nr. 2 - 2022

på situasjo­nen. Uten nødlukking av dragerluken hadde vi ganske sikkert forlist. Nødlukkingen skal virke selv om både strøm og hydraulikk ikke fungerer. Dette kan ikke sjekkes ofte nok. Mye vann på dekk kan fort utvikle seg til en dramatisk situasjon.

Effekten av «fri væskeoverflate» er læren om hvordan frittfly­tende væske kan påvirke stabiliteten til et fartøy. Det er en formel for å regne ut hvor mye tyngdepunktet flytter seg oppover med fri væskeoverflate på dekk eller i tanker. Dersom man fyller en langpanne halvt med vann,

«Sjekk Sjarken» I begynnelsen av februar i år satte Sjøfartsdirektoratet i gang en holdningskampanje med fokus på sikkerheten på mindre fiske­fartøy.

På direktoratets hjemmeside kan vi lese: «I år gjennomføres holdningskampanjen «Sjekk Sjarken» i februar måned, og igjen vil våre inspektører legge bort påleggsblokka under den to uker lange kampanjen.

Fokuset er rettet mot å dele gode tips og råd når det kommer til sikkerhetstiltak om bord i den delen av fiskeflåten som er utsatt for størst risiko, nemlig fartøy under 15 meter. Sjøfartsdirek­toratet ønsker at fiskerne blir mer bevisste på sikkerhetstiltak og praksis

krangelen bringer ikke fiskeflåten videre når det gjelder sikkerhet.

Derfor er kampanjer som «Sjekk Sjarken» et godt svar på mange spørsmål om sikkerheten.

Regjeringen bør snarest legge frem en handlingsplan for å redu­sere antall dødsulykker i fiskeflåten. En slik plan vil bli aller best dersom de ulike aktørene i næringen kan sette seg rundt et bord og snakke med hverandre.

Det er mange flinke fiskere både på store og små båter med nyttig kunnskap, og det er mange flinke fagfolk i Sjøfartsdirektoratet og i klasseselskapene.

Sett i gang!

Knut Arne Høyvik

Vann på dekk kan være livsfarlig for fartøyets stabilitet. Og det skal ikke så mye til. Da fergen «Estonia» kantret var det bare ca. 15 cm. vann på dekket.

om bord for å ivareta sikkerheten til mannskap og fartøy».

Dette er faktisk en god begynnelse. Alt for ofte har vi opplevd at Sjøfartsdirektoratet kommer med rigide krav og pålegg som fiskerne ikke ser poenget med, og som koster mye penger. Det mangler jo ikke på oppslag i fiskeripressen, der fiskerne og Sjøfartsdirektoratet er rykende uenige. Denne

21. desember 2019 forliste kystfiskebåten «Fay» nord for Hon­ningsvåg under linefiske. Alle om bord ble berget, men forliset kunne vært unngått, mente Havarikommisjonen. Årsaken var van­nfylling gjennom setteluka, og fylling videre inn i fartøyet, akkurat det samme som Knut Arne Høyvik opplevde i 1995.

”Norsk Fiskerinæring” nr. 2 - 2022

53

NORGES SILDESALGSLAG

NORSK FISKERI:

EN TRADISJONSRIK OG FREMTIDSRETTET BRUK AV HAVET

Foto: Eivind Sævik/EMSPhoto

Fremtiden for sjømatnæringen handler om bærekraft, digitalisering og innovativ produksjonsteknologi.

Men også nye risikovurderinger, omstillinger og forbedringer.

KPMG har i en årrekke arbeidet tett med noen av næringens fremste aktører. Vi kjenner hele verdikjeden og utfordringene i bransjen. Vi vet hva som skal til for å bringe næringen videre.

Anfinn Fardal Partner/Leder KPMG Region Vest T. +47 406 39 769 anfinn.fardal@kpmg.no Mette Remø Bransjeansvarlig Sjømat T +47 41 33 11 16 mette.remo@kpmg.no

56

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

Månedens intervjuobjekt er gift og har tre barn på 28, 19 og 17 år. Kona bor hjemme på gården i Selnes i Lurøy kommune i Helge­land, og jobber som bussjåfør. Selv er han ukependler til Oslo. Bjørnar Selnes Skjæran ble utnevnt som Fiskeri- og havminister 14. oktober i fjor, som den femte mannen i rekken. Før det hadde vi fire kvinnelige fiskeriministre på rad, så det jevner seg ut.

Men går vi tilbake til starten i 1946 hadde vi 15 mannlige fis­keriministre før vi fikk den første kvinnelige i oktober 1991 — Oddrunn Pettersen.

(Foto: Therese Tande)

Bjørnar Selnes

SKJÆRAN Månedens intervju

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

57

BAADER 581 Pro

Ny fileteringsmaskin

FØRST TOK MONS RØISELAND gull i Big Air. Så klinte de norske gutta til med gull på skiskytter-stafetten etter en total kollaps av Russlands ankermann på siste stå. En halvtime senere gruste også Norge det russiske laget i lagtempo på skøyter for menn, og kopierte OL-gullet fra Pyeongchan i Sør-Korea i 2018. Og som om ikke det var nok; i det vi måtte fly av gårde for å rekke toget til Oslo, gikk Jørgen Graabak og Jens Luraas Oftebro inn til dobbelt norsk i kombinert.

Tre gull og to sølv — fem OLmedaljer på noen få timer — var nesten for mye Møllers Tran. Men for en sportsidiot som redaktøren kunne ikke opptakten bli bedre. Og vel heller ikke for norsk sjømatnæring, som virkelig fikk markert seg i Kina denne formiddagen — verdens nest mest folkerike land etter India, og et marked norske sjømateksportører jobber iherdig for å erobre.

Norge herjer i vinter-OL. Men vi gjør det bra på mange andre fronter også. De fleste

vet at Norge har verdens beste sjak­kspiller — Magnus Carlsen. Svært få at vi sannsynligvis også har verdens beste bridgespiller, Geir Helgemo fra Trondheim. Begge tjener millioner av kroner på sine ferdigheter.

Vi vet ikke så mye om sjakkspillere i sjømatnæringen. Men vi har rimelig god oversikt over sjømataktører som har hevdet seg ved bridgebordet. Jan Trollvik, tidligere medarbeider i Norges sjømatråd, er en glimrende bridgespiller. Sjømat Norges Berit Anna Hanssen er også dyktig ved bordet. Hagbart Nilsen og Rolf Peter Vetvik kan nevnes, likeledes Bjarne Erlandsen som i sin tid eide og drev Keco AS og Fiskcentralen i Oslo. Vi må heller ikke glemme Fiskarlagets juridiske medarbeider Bjørn Kvello, og i all beskjedenhet vår redaktør. Begge har spilt aktiv bridge i snart 50 år.

Nå er det sikkert mange som lurer på om det har rablet helt for redaktøren.

OL og bridge? Skal ikke dette dreie seg om vår

/ Best utbytte / Best ytelse / Best lønnsomhet

BAADER NORGE AS Telefon: +47 70 16 98 20 | Epost: baaderno@baader.com | www.baader.com

58

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

Hva har vinter-OL, sjakk og bridge med månedens intervjuobjekt å gjøre. Egentlig ingen ting. Men innledningen det gir oss anledn­ing til å bruke et fint bilde av verdens beste sjakkspiller. Redaktøren er nemlig sjakkentusiast, og ganske sikker på at Magnus Carlsen er den nordmannen flest mennesker i verden vet navnet på.

En trivelig kar fra Bodø gir fra seg kontornøklene til en trive­lig kar fra Lurøy. Begge har voldsom kommunalpolitisk erfaring, og begge kommer altså fra Nordland. Politisk står Odd Emil Inge­brigtsen (t.h) og Bjørnar Skjæran neppe så langt fra hverandre, selv om den ene tilhører Arbeiderpartiet og den andre Høyre. (Foto: NFD)

nye fiskeri- og havminister Bjørnar Selnes Skjæran, som så smått har blitt varm i statsrådstolen? Jo, det skal det. Men når vi først tar en omvei innom bridgen, er det helt enkelt for at storebroren til månedens intervjuobjekt, Harald Skjæran, er fagsjef i Norges Bridgeforbund, og en av Norges beste spillere.

Han kan fortelle at Bjørnar var en lovende juniorspiller, men at han prioriterte politikken foran kortstokken. Vår nye fiskeri- og havminister kunne ha blitt en god bridgespiller, men valgte i stedet en karriere som har sendt han nesten til topps i Arbeiderpartiet og helt til topps i Nærings- og fiskeridepartementet. Og før vi helt forlater bridgen; tidligere politisk rådgiver for Helga Pedersen — Kari-Anne Opsal, har vært president i Norges Bridgefor-

bund siden 2016. Hun er også en svært habil bridgespiller.

Men det får være nok om bridge. Nå til saken!

FOR Å TA HOVEDBUDSKAPET først. Vi kom minst ett år for tidlig! Det er nemlig en grense for hva en fiskeriminister kan utrette på tre måneder.

Bjørnar Selnes Skjæran ble utnevnt til fiskeri- og havminister 14. oktober 2021.

Med det var han den 29. i rekken, om vi ser bort fra vikarer og midlertidige stand-in’s som Gunhild Øyangen, Sylvia Brustad og Torbjørn Røe Isaksen.

Alle — også «reservene» — henger det for øvrig bilder av på veggen utenfor fiskeri- og havministerens kontor i fjerde etasje i Kongens gate 8 i

Oslo. Skjæran gikk til jobben med Hurdalsplattformen som fiskeripoli­tisk «bibel», og her lanserer Arbeiderpartiet og Senterpartiet en rekke fiskeripolitiske saker som den nye statsråden skulle gå løs på. Alle vet at Roma ikke ble bygget på en dag, og slik er det i politikken også. Å troppe opp hos fiskeri- og havministeren knappe tre måneder etter at han tiltrådte, og forvente klare svar på alt det regjeringen har varslet at den vil utrede, er nesten uhøflig. Når det først er sagt, tror vi likevel at mange vil ha god nytte av å lese dette intervjuet. Om ikke annet kan det være greit å vite hva slags kar som nå sitter ved Kongens bord for å ivareta sjømatnæringens interesser, og som etter alt å dømme vil sitte der i alle fall frem til neste valg.

For å ta det elementære først. Bjørnar Selnes Skjæran — Selnes etter navnet til besteforeldrene og bygda han bor i — ble født på sykehuset i Sandnessjøen 28. mai 1966. Det var, så vidt vi vet, en heller begivenhetsløs dag både i Norge og resten av verden. Her hjemme hadde vi så vidt gjort oss ferdige med å feire Gjermund Eggens tre VM-gull i Holmenkollen, «Sound of Music» herjet på kinoene og The Beatles gjorde stor suksess med «Yellow Submarin».

28. mai 1966 ble for øvrig også senere storskytter og ordfører i Nordre Land siden 2015, Senterpartiets Ola Tore Dokken, født. Han har sekken full av NM-gull og har sittet i «Kongelaget» hele 19 ganger.

Skjønt det var enda en digresjon. Månedens inter-

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

59

Han kjenner seg sikkert igjen.

Midt på 1980-tallet gikk nemlig månedens intervjuobjekt ett år på Vefsn landbruksskole i Vefsn. Planen var å fortsette på Landbrukshøgskolen på Ås, men det ble med tanken.

vjuobjekt vokste opp i Lurøy kommune på Helgeland, nærmere bestemt i den lille bygda Konsvikosen lengst nordøst i kommunen. Der bodde det ca. 400 mennesker og faren var lærer på Konsvik barne- og ungdomss­kole. Han var opprinnelig fra Hemnesberget litt sør for Mo i Rana og flyttet til Konsvikosen som lærer

bare 23 år gammel. Med tre unger født i 1965, 1966 og 1968 hadde moren mer enn nok å stelle med hjemme.

Hun begynte som lærervikar da barna ble litt eldre, og i perioder hadde Bjørnar både moren og faren som lærere.

Etter ungdomsskolen flyttet månedens intervjuobjekt til Mo i Rana for å ta naturfaglinjen ved Moheia videre-

Han er kanskje gårdbruker av profesjon, men månedens intervjuob­ jekt har drevet med mye forskjellig, ikke minst brøyting av veier.

Fortsatt kan han savne å sitte bak rattet. Bilder som dette gir sikkert mange gode minner.

60

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

gående skole — den gangen en reise på fem timer. I dag, med ny vei i 1989, tar turen en time.

— Etter videregående søkte jeg om studieplass både på Veteri­nærhøgskolen i Oslo og Landbrukshøyskolen på Ås. Jeg har alltid hatt interesse for landbruk. Barna i vår familie har vært heldige og hadde lett for det på skolen, og jeg kom inn begge steder. Men å flytte til Oslo?

Nei, det kom aldri til å gå bra.

Landlige Ås var imi­dlertid et alternativ, og det første studieåret kunne jeg dessu­ten ta på Vefsn landbruksskole i Mosjøen. Studiet i Vefsn var interessant, men etter eksamen i slutten av april var det nesten et halvt år til studiet skulle fortsette på Ås.

Jeg reiste derfor til Selnes i Lurøy, som ligger like ved Stokkvågen der ferga går ut til Lovund og Træna. Det var også hjemplassen til bestemor og bestefar, og jeg fikk leie en liten kårstue av tante og onkel. På Selnes var den lokale avløserringen i beit for avløsere, og jeg fikk tilbud om et vikariat. 20. april 1986 startet jeg i jobben, og jeg trivdes svært godt. Da høsten kom bestemte jeg meg for å ta ett ekstra år som avløser. Kort etter, i slutten av oktober, kom bonden

på nabogården og lurte på om jeg var interessert i å overta bruket. Han skulle ha 500.000 kroner. Banksjefen i Lurøy Sparebank ristet på hodet. Jeg var jo bare 20 år.

Men jeg fikk lånet jeg trengte.

1. desember overtok jeg gården med noen redskaper, seks kyr og to kalver, og startet oppbyggingen av en besetning melkekyr. Ved siden av gårdsdriften hadde

— Jeg meldte meg inn i AUF da jeg var 17. Det var aldri noe spørsmål om hvor jeg hørte hjemme politisk, forteller Skjæran. Han er sosialdemokrat tvers igjennom. (Foto: Arbeiderpartiet)

jeg ulike deltidsjobber, og fikk prøvd meg på litt av hvert i arbeidslivet. Jeg var lærervikar, vikar på melkebilen, og var i perioder på anlegg.

Høsten 2000 kjøpte jeg en buss og startet transportfirma. I 2007 kjøpte jeg like godt to lastebiler og en hjullaster for å kunne drive med snøbrøyting på vinteren og transportoppdrag resten av året. Det å arbeide og bidra til samfunnet har alltid vært viktig for meg, forteller han.

I 1983 MELDTE BJØRNAR SKJÆRAN seg inn i Rana AUF. Valget var enkelt.

— Jeg er sosialdemokrat tvers igjennom. Lik rett til utdanning og arbeid har alltid

stått sentralt. Da jeg flyttet til Selnes i 1986 ble jeg spurt om å engasjere meg i lokalpolitikken. Det hadde jeg egentlig ikke tid til, men dro likevel på nominas­jonsmøtet foran kommunevalget i Lurøy i januar 1987. Der ble jeg nominert som Arbeiderpartiets ungdomskandidat. Det startet en lokalpolitisk reise som varte helt frem til 2015.

Jeg var gruppe­leder for Arbeiderpartiet i alle år etter valget i 1991 og ordfører fra 2011 til 2015. Som varaordfører hadde jeg forresten Aino Olaisen i Nova Sea. Jeg involverte meg også på fylkesplan, og ble valgt som leder i Nordland Arbeiderparti i 2011, et verv jeg hadde frem til 2019. Fra 2015 til 2019 var jeg dessuten gruppeleder for

Arbeiderpartiet i fylkestinget, forteller han, og fortsetter: — I 2013 ble jeg medlem av sentralstyret i Arbeiderpartiet og i 2019 ble jeg valgt som nestleder sammen med Hadia Tajik. I det valget skjønte jeg at det også lå en forventning om at jeg måtte inn på Stortinget, og foran stor­tingsvalget i fjor høst toppet jeg Arbeiderpartiets liste i Nordland. Vi gjorde et godt valg med 28,8 prosent av stemmene, og økte fra 2 til 3 mandater. Jeg ble valgt inn som 1. representant fra Nordland. Som nestleder i Arbeiderpartiet var det mange som forventet at jeg ville få plass i den nye regjeringen. Spekulasjonene florerte og jeg ble lansert som kandidat til mange

departementer — fiskeri, næring, samferdsel, kommunal, olje- og energi. Men det brukte jeg ikke mye tid på i valgkampen. En stund etter valget ville Jonas Gahr Støre gjerne vite hvilket departement jeg kunne tenke meg. Det valget overlot jeg til Jonas, og i dag er jeg strålende fornøyd med å være fiskeri- og havminister.

Jeg har fått ansvaret for Norges nest største eksportnæring, kystforvaltningen med havner- og farleder, sjøtransportpolitikken samt skipsfart og maritim næring.

Jeg er ikke «bare» fiskeriminister, jeg er også havmin­ ister. Det har vært viktig for statsministeren å legge til rette for en helhetlig havpolitikk, og jeg kjenner meg

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

61

Bjørnar Selnes Skjæran oppriktig talt — Dine beste venner får beskrive deg.

Hva ville de si?

— At jeg har for dårlig tid til dem. Det stemmer nok dessverre.

— Hva er din beste egenskap?

— At jeg går veldig mye opp i det jeg jobber med.

— Og din dårligste?

— Det samme!

— Hva gjør deg skikkelig forbannet?

— Urettferdighet, og særlig om den utøves av folk som har mye penger og makt.

— Hva liker du å gjøre i fritiden?

— Praktisk arbeid. Jeg liker å jobbe med kroppen og godt teknisk utstyr.

— Hva ser du helst på TV? — Jeg ser nesten ikke TV. Det må være «gullrekka» på fredag.

— Hvilken bok leste du sist?

— «Det beste i livet», skrevet av tidligere finansminister Sigbjørn Johnsen. Den kan sterkt anbefales. Han er en fantastisk kar.

— Favorittmusikk?

— Jeg hører mest på radio, og alt fra Bruce Springsteen til Adele.

— Kan du anbefale én bok, én film/TVserie og én plate?

— Boka må bli de fire bøkene til Roy Jakobsen om livet på Helge­landskysten — «De usynlige», «Hvitt hav», «Rigels øyne» og «Bare en mor». Filmen er «Kampen om Narvik», som kommer snart. Visste du at det ble senket mer tonnasje på Narvik havn 10. og 13. april 1940 enn i Pearl Harbor 7. desember 1941? Plata er «Brothers in Arms» av Dire Straits.

— Hva mener du om fiskeripressen?

— Grei nok. Men kanskje litt for innadskuende. Fiskeripolitikken bør nå flere enn «menigheten».

— Hva er favorittmaten?

— Hverdagsmat, gjerne med dessert i helgene.

— Har du et livsmotto?

— Sei vi det, så gjær vi det!

— Hvem var din ungdoms ideal?

— Gro Harlem Brundtland sto høyt i kurs.

— Hvilken person ville du helst ha byt­ tet arbeidsdag med for en dag?

— Noen som driver praktisk arbeid. Jeg hadde brøytebil i 7 år, og setter meg gjerne bak et ratt igjen!

62

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

— Hva er det smarteste du har gjort?

— Ikke smartest, men mest vellykket; at jeg etablerte et trans­portfirma. Jeg arbeidet sykt mye, men det gikk skikkelig bra.

— Hva er din største tabbe?

— At jeg viklet foten inn i bensinslangen til påhengsmotoren og ble revet over bord da motoren løsnet og forsvant i havet.

Jeg svømte rundt i nærmere en time i 5,8 graders vann og 12 sekundmeter vind. Jeg skjønner ennå ikke at jeg overlevde, og det hadde aldri gått bra i dag.

— Har du vaner du ikke klarer deg uten?

— Å sjekke nyhetene.

— Hva får du mest kjeft for hjemme?

— Jeg får ikke kjeft, men trivelige hint om ikke å jobbe når jeg først er hjemme.

— Hva kan du gå i demonstrasjonstog imot?

— Jeg går ikke mye i tog. Dog alltid 1. mai, en dag som er hellig for meg.

— Hva ville du gjort om vi ga deg 1 mil­ liard kroner som du kunne investere i norsk fiskeri- og havbruksnæring?

— Satset på havbruk til havs!

Snart kommer storfilmen «Kampen om Narvik». Den skal i alle fall Bjørnar Skjæran se.

beæret over å ha fått dette ansvaret. Alle vet hva havet betyr for Norge.

— Var du overhodet i tvil om å påta deg jobben?

— Nei, ikke et sekund.

— Hva med Stortinget?

— Både i 2013 og 2017 ble jeg spurt om å stå på listen, men takket nei. Som nestleder var det derimot naturlig å sitte på Stortinget, men det må vente så lenge jeg er i regjeringen.

— Rødt fosser frem på meningsmålingene. Hvor­ for kan du aldri stemme dette partiet?

— For det første er jeg helt overbevist om at årsaken til at Norge er verdens beste land å leve i, er at vi er et sosialdemok­ratisk samfunn.

Vi har en blandingsøkonomi der enkeltindividers rettigheter ikke bare er sikret gjennom Grunnloven, men også ved privat eiendomsrett. Vi har sterke og ansvarlige fagforeninger og et solid samarbeid mellom myndighetene og alle parter i arbeidsli­vet.

Ytterliggående krefter kan gjerne ha noe å vinne på en polarisert debatt, men som samfunnsmodell er begge ytterkanter like katastrofale — enten ren markedsliberalisme eller kommunis­me. Det er bare å se seg rundt i verden.

Vanlige arbeidsfolk lider like mye der markedskreftene styrer alt som der kommunismen råder og staten har all makt. Gjennom hele mitt voksne liv har jeg erfart at de på ytterste venstre fløy som hevder å være en del av arbeiderbe­vegelsen alltid har gjort sosialdemokratiet og Arbeiderpartiet til sin hovedmotstander. Det er det motsatte av å stå opp for arbeidsfolk. Så Rødt? Nei takk!

— Gjelder det også SV? — Nei. SV og Rødt kan overhodet ikke sammenlignes, selv om begge partier er mer opptatt av å få utgiftene til å strekke til enn av å skape verdier gjennom en

Det var aldri tvil om at Bjørnar Skjæran skulle med i regjerin­gen. Mange departementer var aktuelle. Han er strålende fornøyd med at han ble Fiskeri- og havminister. Her fra den første re­gjeringskonferansen med Jonas Gahr Støre øverst ved bordet. (Foto: Regjeringen)

helhetlig nærings- og industripolitikk.

— Hva oppfatter du selv som dine sterkeste sider som politiker?

— Et vanskelig spørsmål.

I mitt politiske virke har jeg alltid etterstrebet samarbeid og omforente løsninger. Som gruppeleder for Arbeiderpartiet i Lurøy gjennom 16 år, og ofte med rent flertall i kommunestyret, kunne vi ha vedtatt våre egne budsjetter. I 13 av disse 16 årene forhandlet vi frem budsjetter som ble enstemmig vedtatt. Jeg kan være skarp i replikken om jeg blir utfordret, men jeg liker best å finne samlende løsninger.

— Hvor i Arbeiderpartiet befinner du deg?

— I ledelsen.

— Med andre ord ganske i midten?

— La meg si det slik; jeg tilhører ingen fløy, og jeg opplever at det er lite fløydannelse i partiet for tiden.

— Hva har vært dine vik­ tigste politikkområder?

— Jeg har alltid vært opptatt av næringspolitikken. Her ligger nemlig styrken til distriktsNorge. Enkelte, for eksempel Trygve Hegnar, ønsker å fremstille kysten og landsbygda som subsidiesluk, men det er her svært mye av verdiskapingen i Norge foregår.

Det er også i distriktene vi finner naturressursene. Den

som er opptatt av næringspolitikk burde følgelig også være opptatt av distriktspolitikk og rettferdighet. I en nasjon som bygger så mye av sin velstand og velferd på naturres­surser er det åpenbart at vi ikke klarer å høste disse bærekraf­tig uten sterke lokalsamfunn der ressursene befinner seg. Det finnes

Man får nesten en klump i halsen av bilder som dette.

Norge er et utrolig vakkert land.

Bjørnar Skjæran komme fra Lurøy på Helge­land, og kjenner seg selvsagt igjen. Han var med i kommunestyret i 28 år, de siste fire som ordfører.

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

63

Dagens politiske ledelse i fiskeridepartementet. Fra venstre sjefen selv, Bjørnar Skjæran, statssekretær Kristina Sigurdsdot­tir Hansen fra Honningsvåg i Nordkapp kommune, politisk rådgiver Peter Eide Valseth fra Mo i Rana i Rana kommune og Vidar Ulriksen fra Batalden i Kinn kommune. Ingen har vært statssekretær i fiskeridepartementet lenger enn Vidar, og forspranget øker nå for hver dag. Holder han i fire år kan han bli uslåelig! (Foto: NFD)

mange dyktige mennesker både i Oslo, Trondheim og Bergen. Men det er ikke der vi finner fisken i havet, mineralene, vannkraften, skogene og matjorda i Norge.

— Fiskeriministeren har ikke tradisjon for å ha to statssekretærer. Det har du. Hvorfor?

— Primært fordi min portefølje er utvidet og at departementet derfor er tilført en rekke nye oppgaver.

Departementet er blitt enda viktigere enn det var før Solberg-regjeringen strippet det kraftig ned etter valget i 2013. I dag har jeg som nevnt ansvaret for fiskeri, havbruk, havner og farleder, hele den maritime næringen, marin og maritim forskning og det strategisk internasjonale arbeidet med havpolitikk. Jeg er glad for å ha fått

med meg to meget dyktige statssekretærer i Vidar Ulriksen og Kristina Sigurdsdottir Han­sen. Ingen har for øvrig vært statssekretær i Fiskeridepartementet lenger enn Vidar. Så hører det selvsagt med at jeg er nestleder i Arbeiderpartiet, hvilket også tar en del tid.

NOE AV DET FØRSTE DEN NYE REGJERINGEN varslet, og som var kjent allerede i god tid før valget, var at man ønsket å utarbeide og

fremme en ny Kvotemelding.

Uansett hvordan man snur og vender på det — og uten å fordele skyld, må vi nemlig konstatere at den forrige regjeringen ikke klarte å lande denne meldingen på en god måte. Mange spørsmålstegn henger fortsatt i lufta, og der kommer de til å henge en god stund. På vårt spørsmål om hva Bjørnar Skjæran i dag han kan si om innholdet i den nye meldingen, er han som forventet ordknapp.

— Veldig lite. Ikke for å

Denne forsamlingen, Landsmøtet i Norges Fiskarlag i 2019, avsa en knusende dom over den nye Kvotemeldingen. Vedtaket konkluderte slik: «Stikk i strid med intensjonen, mener Landsmøtet at forsla­gene i meldingen vil øke kostnadene og redusere effektiviteten og lønnsomheten i næringen.» Det lå nærmest i kortene at det måtte komme en ny melding. (Foto: Thv Tande)

64

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

være vrang, men på grunn av at denne prosessen bare så vidt er kommet i gang.

— Får vi et tilsvarende løp som med den forrige Kvotemeldingen?

— Nei. Det tok jo seks år, uten at de klarte å lande flere viktige spørsmål, og slik kan vi ikke holde på. Så lenge har verken jeg eller næringen tid til å vente. Jeg kan ikke garantere, men min klare ambisjon er å oversende en ny kvotemelding i løpet av 2022. Mye av forarbeidene i departementet er jo allerede gjort. I så fall bør den kunne behandles av Stortinget i løpet av vårsesjonen 2023.

Og jeg har en veldig klar ambisjon om at Stortinget skal slippe å fatte vedtak som må konsekvensutredes i etterkant. Det var et mørkt øyeblikk for nasjonen da det borgerlige flertallet måtte ty til et slikt vedtak på sin egen stortingsmelding i 2020. Jeg kan også forsikre at vi skal samarbeide tett og konstruktivt med næringens organisasjoner, og jeg akter å etablere en referansegruppe med svært dyktige folk. Det blir ikke samme prosess som sist. Den var alt for lukket og manglet legitimitet i næringen. Resultatet var f.eks. en enstemmig uttalelse fra landsstyret i Norges Fiskarlag om at regjeringen hadde «skapt en helt umulig situasjon». Den tabben akter ikke

Stor jubel under Landsmøtet til Arbeiderpartiet i 2019. Her ble Bjørnar Skjæran valgt inn som nestleder sammen med Hadia Tajik. Det banet også veien for at han ble innvalgt på Stortinget i fjor høst. (Foto: Arbeiderpartiet)

jeg å gjøre. Og bare så det er sagt; Solberg-regjeringen gikk faktisk inn for å etablere en statlig kvotebank, tvert i mot alle råd fra næringen.

Det stemte heldigvis også et samlet Stort­ing, inkludert regjeringspartienes representanter, imot. Det er mye jeg ikke kan garantere, men jeg garanterer at det ikke kommer noe slikt forslag fra min hånd.

— Et forhold som ikke ble avklart da Stortinget behandlet kvote­meldingen er hvordan tilbakefallet av strukturkvoter skal skje.

Når kan fiskerne vente

en avklaring, og hva kan du i dag si om hvordan regjeringen ser for seg at tilbakefallet skal skje?

— Her må jeg arrestere deg litt. Under behandlingen av den forrige kvotemeldingen vedtok et knapt flertall på Stortinget i prinsippet hva som skal skje med strukturgevinstene. I respekt for det Stortinget besluttet, nemlig at strukturgevinstene skal fordeles til den gruppen fartøyet tilhører ved strukturkvotens utløp, har Fiskeri­direktoratet konsekvensutredet hvordan en slik

fordeling vil slå ut. Det ligger nå en rapport på direktoratets nettsider hvor fartøyeiere kan sjekke hvordan de kommer ut ved en slik fordel­ ing. Stortingets beslutning møtte imidlertid stor motbør i nærin­gen, og av den grunn er det behov for å se på dette igjen. Jeg kan love en avklaring i den nye kvotemeldingen, og vil legge stor vekt på å finne løsninger med legitimitet i næringen, som jo ønsker seg bred politisk forankring i Stortin­get. Næringen trenger — og fortjener

— størst mulig stabilitet i rammevilkårene.

— Kan du allerede nå forsikre at strukturkvoter som utløper på tid uavkor­ tet skal falle tilbake til den fartøygruppen de opprin­ nelig kommer fra?

— Det var forutsetningen da det ble åpnet for strukturering, og det vil være mitt utgangspunkt. Men jeg kan ikke i dag forskuttere det eksakte utfallet.

— Og hva kan du si om hvordan strukturgevin­ stene skal fordeles i de enkelte gruppene?

— Foreløpig ingen ting.

Dette må vi komme tilbake til når vi har fått jobbet mer med det.

MANGE HAR BITT SEG MERKE I følgende formulering i Hurdalsplat­tformen: «Regjeringen vil utarbeide

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

65

For folk som leser mellom linjene er det ganske nærliggende å anta at den nye regjeringen ønsker å flytte noe fisk fra hav til kyst, og primært fra trålerflåten til den minste kystflåten. «Folk får lese som de vil», er den korte kommentaren fra månedens intervjuobjekt. Her er vi om bord i stortrålen «Hermes». (Foto: Hermes)

en ny kvotemelding som skal sikre at kvotene fordeles på en forutsigbar og mer rettferdig måte». Vi spurte Bjørnar Skjæran om dette skal forstås slik at regjeringen mener at fiskekvotene ikke fordeles rettferdig i dag?

— Etter at Kvotemeldingen ble behandlet i Stortinget sa Norges Fiskarlag at det var skapt en helt uholdbar situasjon. Landsstyr­et konstaterte at Stortingets behandling skapte større usikkerhet om de fremtidige rammebetingelsene enn noen gang, og at det var satt en dramatisk stopp for en påkrevd fornying og utvikling i flåten.

Situasjonen for mange av næringens aktører var kort sagt blitt mer uklar og usikker etter at Kvotemeldingen ble behandlet. Riksrevisjonen

66

har også pekt på at flere av de sentrale målset­tingene i fiskeripolitikken ikke er nådd.

Dette er bakteppet for den fiskeripolitikken som varsles i Hurdalsplattformen.

Jeg skal ikke påstå at fiskeressursene er urettferdig fordelt, og vil heller ikke forskuttere hvor vi vil lande i dette spørsmålet.

Men det vedtaket Stortinget har fattet om håndteringen av strukturgevinsten vil slå svært urettferdig ut, og det jeg kan forsikre, er at den minste flåten skal få rammevilkår som gir grunnlag for en lønnsom utvikling, forutsig­ barhet, fornying og gode inntektsmuligheter — også for et man­nskap på to. Så ligger det i Hurdalsplattformen, og som du helt riktig påpeker, en formulering om at fiske-

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

ressursene ikke er fordelt rettferdig nok. Det akter jeg å gjøre noe med.

— Hvilke flåtegrupper får for mye, og hvem bør få mer?

— Det kan jeg ikke svare på i dag. Min målsetting er imidlertid at strukturgevinstene skal bidra til å sikre en fremtidsrettet fordeling mellom de ulike lengdegruppene i kystflåten.

— Lederen i Norges Fiskarlag forstår formule­ ringen om en mer rettferdig ressursfordeling slik, at regjeringen ønsker å gje­ ninnføre trålstigen og nvgstigen. Er det en korrekt forståelse?

— Det kommer vi tilbake til når helheten er på plass.

Dette vil jo være et av de spørsmålene vi skal vurdere

i det videre arbeidet med meldingen. Så må fiskarlagslederen selvsagt få lov til å spekulere som han vil, og han vet jo hva partiene som nå sitter i regjering hadde som utgangspunkt da Kvotemeldingen ble behandlet.

— Kan du i det minste garantere at ressursforde­ lingen mellom kyst og hav for alle praktiske formål og i det alt vesentlige vil ligge fast så lenge du er fiskeriog havminister?

— Mitt utgangspunkt er at fordelingen mellom fartøygruppene skal være forutsigbar. Jeg ønsker stabilitet og forutsigbarhet, samt en kvotepolitikk som er godt forankret i næringen og som står seg over valg. Det blir ingen revolusjon, men jeg ønsker å markere en ny retning i fiskeripo-

Bjørnar Skjæran understreker at regjeringen ønsker å gi den minste kystflåten et ressursgrunnlag som kan sikre fornying og lønnsom drift — også for sjarker med to mann om bord. Om det innebærer at denne flåtegruppen må få økt kvotegrunnlag, er han foreløpig veldig vag på hvor disse kvotene i så fall skal komme fra.

litikken som er mer rettferdig og gir flere arbeidsplasser på land. I arbeidet med den nye kvotemeldingen vil jeg likevel ha en åpen inngang til spørsmålet om hvordan bredden og mangfoldet i kystflåten kan trygges. Dette må blant annet skje basert på et tilstrekkelig kvotegrunnlag. Strukturgevinstene skal bidra til å sikre en ønsket ressursfordeling mellom de ulike lengdegruppene i kystflåten.

— Leser man mellom linjene kan det høres ut som om det blir litt mer til kystflåten?

— Folk får lese som de vil.

Jeg har nå sagt mitt om dette i denne omgang.

RIKSREVISJONEN HAR PÅPEKT at strukturutviklingen i fiskeflåten har rammet mange fiskerisamfunn hardt, og fått uheldige følger for bo-

Men igjen, jeg kan ikke forskuttere hvordan vi konkluderer. Vi ønsker å legge fram en helhet når vi er klare for det.

— Akter regjeringen å gjøre noe konkret for å hindre at det struktureres mer i flåteleddet?

— Fangstkapasiteten i flåteleddet var for høy, og måtte tas ned for å sikre effektiv drift og god økonomi. Det erkjenner også Riksrevisjonen.

Hva vi helt konkret skal gjøre med strukturordninger og strukturtak blir en svært viktig del av det arbeidet som nå pågår med den nye Kvotemeldingen. Både redaktøren i «Norsk Fiskerinæring» og bladets lesere må smøre seg med litt tålmodighet. Men før den nye meldingen blir behandlet i Stortinget, vil det ikke skje endringer.

— Kan det bli aktuelt for dagens regjering å innføre skatt på ressursrenten i fiskeriene?

settingen og sysselsettingen.

Vi spurte den nye ministeren om det er aktuell politikk for regjeringen å senke dagens kvote­tak som jo fortsatt gir rikelig anledning til å strukturere mer i alle flåtegrupper, eventuelt å avvikle noen av dagens struktur­ordninger?

— Jeg har selvfølgelig merket meg Riksrevisjonens kritikk, noe jeg vil ta med meg i det videre arbeidet.

Månedens intervjuobjekt har ingen konkrete planer verken om å senke kvotetak eller avvikle strukturordninger.

Ringnotflåten kan altså fortsette å strukturere. Med dagens kvotetak er det plass til maks 50 båter om alle strukturerer fullt ut, altså ca. 20 færre enn i dag. Her fra «Rav», som har 723 basistonn for ring­not, og mangler 127 tonn på å være fullstrukturert. (Foto: Peder Hepsø Rederi)

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

67

Store sesongsvingninger i råstofftilførslene ender ofte slik; maskiner står uvirksomme og blir til slutt stuet unna. (Foto: Therese Tande)

— Nei, dette er ikke en prioritert sak for meg. Både AP og SP har lagt til grunn at ressursrenten skal tas ut gjennom syssel­setting og verdiskaping i kystsamfunnene. Jeg har ingen planer om å ta til ordet for å innføre en slik skatt, og det er heller ikke noe som kommer i kvotemeldingen.

— Hvordan kan regjerin­ gen helt konkret bidra til å øke tilgangen på restråstoff som grunnlag for utvikling av ny norsk industri? Dette er jo et av punktene i Hur­ dalsplattformen.

— Jeg har nettopp mottatt «Bearbeidingsutvalgets» rapport. Her forventer jeg mange gode forslag om hvordan vi kan tilrettelegge for grønn omstilling og økt bearbeiding i sjømatindustrien. Denne rapporten vil være et springbrett for diskusjonen om og

oppfølgingen av våre ambisjoner knyttet til Hurdalsplattformen. Konkrete tiltak, også tilknyttet Hurdalsplattformens ambisjon om å øke tilgangen på restråstoff, er noe vi skal vurdere i denne sammenheng.

Det er ikke mye fred å få som fiskeri- og havminister; heller ikke lang tid til å bli varm i trøya. Allerede tidlig i november i fjor holdt den nye ministeren foredrag på Verftskonferansen i Ålesund. (Foto: NFD)

68

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

— Til noe helt annet. Vil du kreve at det monteres kamera om bord i norske fiskefartøyer for å bekjem­ pe fiskerikri­minalitet?

— Nei, det har vi ingen planer om. Dette var ett av forslagene fiskerikontrol-

lutvalget vurderte, men ikke anbefalte å gå videre med.

Kameraovervåkning reiser personvernspørsmål og har store kostnader både for næringsaktørene og forvaltningen. Det stiller krav til stor satellittkapasitet for dataoverføring, og til myndighetenes systemer for å analysere dataene. Kameraovervåkning vil heller ikke uten vesentlig tilleggsrapportering gi myndighe­tene økt sikkerhet for at fangstrapportering og senere kvoteav­regning blir korrekt. Vi har mange andre og langt bedre tiltak for å styrke ressurskontrollen.

— Mener du at Norge bidrar til det betyde­ lige overfisket av de store pelagiske bestandene i Nordøst-Atlanteren?

— Ja, det kan vi ikke unnslå oss. Også Norge har fastsatt nasjonale kvoter som er høyere enn sist avtalte fordeling. De norske kvotefastsettelsene har imidlertid vært utløst av andre parters handlinger. Med fare for å falle i den fellen som heter «å skylde på andre», var det

Selv ikke en fiskeri- og havminister kan underslå at Norge bidrar aktivt til overfisket på de store pelagiske bestandene i Nordøst-Atlantern.

Dessverre har heller ikke Bjørnar Skjæran noen «quick fix». Her er vi med «Kransvik Jr.» på sildefiske. (Foto: Krans­ vik)

altså Færøyene som brøt ut av den avtalte fordelingen av norsk vårgytende sild, det var EU som brøt ut av kolmulefordelingen og nå sist var det Storbritannia som slo beina vekk under makrellavtalen.

Britene ville ikke stå ved den soneadgangen som tidligere var avtalt på deres vegne mens de var en del av EU. — Har vi like mye ansvar som de andre?

— Jeg liker ikke å lage brøker som fordeler skyld. Vi løser heller ikke problemet på den måten.

— Så lenge alle skylder på alle de andre kommer vi ikke videre. Hvilken vei ser du ut av dette uføret?

— Den samme som gjelder i alle slike sammenhenger. Det nytter ikke å snakke om de andre. Vi må snakke sammen. Med hverandre. Nå har alle parter allerede møttes og startet opp nye runder om fordelingen av de tre bestandene, altså sild, makrell og kolmule. Dette vil pågå i tiden fremover. Hvis problemene skal løses, må alle parter ha reell løsningsvilje og evne til å se de mulighetene som måtte være.

— Med andre ord; same procedure as always! Bør du ikke erkjenne at dette ikke går; kaste kortene og overlate til FN eller dom­ stolen i Haag å ordne opp?

— Nei, nei, nei! Demokratiske stater rundt et havområde i Europa må klare å bli enige. Jeg nekter å gi opp troen på at dette kan løses.

— Det løser seg med et pennestrøk om du tar ansvar og tilpasser Norges kvoter til de andres slik at TAC-ene ikke blir overfis­ ket.

— Det er ikke aktuelt. Ett enkelt land kan ikke påta seg alt ansvar. Jeg er optimist, og mener at det påligger statene rundt Nord-Atlanteren og Nordsjøen å lykkes.

— Det sier alle.

— Hvilket i så fall er positivt!

I DAG STYRER «TRAFIKKLYSMODELLEN» veksten i norsk fiskeoppdrett. Her er lakselusa den eneste miljøindikatoren. Politikerne har lenge varslet at modellen bør forbedres.

— Dette er komplisert.

Eventuelt nye indikatorer må fungere i modellen, og vi skal nå foreta en skikkelig og faglig grundig vurdering av hvilke andre indikatorer

som kan egne seg. En internasjonal undersøkelse av «trafikklysmo­dellen» peker på seks områder med i alt femten forbedringspunkt­er.

Dette skjer samtidig som staten er saksøkt av oppdretterne i PO4, og viser hvor utfordrende denne problemstillingen er.

— Næringen har ikke hastverk. Oppdretterne kan gjerne vente lenge på nye miljøindikatorer.

— Det kan de sikkert. Men jeg er ikke fiskeri- og havminister kun for å gjøre det næringen vil. Jeg er selvsagt opptatt av næringsutvikling, men det er ikke alltid slik at

Arbeidet med å få på plass nye miljøindikatorer i «trafikklysmo­ dellen» er komplisert og vil ta tid, understreker Bjørnar Skjær­an.

Om noen måtte lure; han har en laaaang, men kanskje ikke spesielt ærerik fotballkarriere i Lurøy FK — i femte divisjon. Han var 52 da han spilte sin siste obligatoriske seriekamp. (Foto: Therese Tande)

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

69

Det er nedsatt et utvalg for å vurdere de ulike ordningene for havbrukstillatelser. Før dette utvalget leverer sin innstilling i mars 2023 vil det ikke komme endringer. En av de mange ordningene gjelder for visningstillatelser. På bildet visningsanlegget til Engesund Fiskeoppdrett AS, som ligger like nord for Engesund i Fitjar kommune. (Foto: Engesund)

det som er bra for samfunnet og næringen nødvendigvis kommer fra næringen selv. Vi har forskjellige roller.

— Men er ikke du sjø­ matnæringens mann ved Kongens bord?

— Jeg er nestleder i Arbeiderpartiet og fiskeri- og havminister i regjeringen til Jonas Gahr Støre. Når målsettingen er en fornu­ftig og bærekraftig utnyttelse av fellesskapets naturressurser er det ikke mulig å lykkes dersom vi overlater til en rekke ulike aktører delvis i konkurranse med hverandre å bestemme. Mange av reguleringene i havbruksnæringen har næringen hilst velkommen, og det er lukrativt å drive oppdrett i Norge. Mitt mål at det skal fortsette slik.

— Har du en tidsplan?

— Nei. Jeg liker å ha det travelt, men det å innføre nye miljøindikatorer er så komplisert at vi må ta den tiden som trengs. Nye indikatorer må være målbare og ha tilstrekkelig nær sammenheng med produksjonsvolumet i det produksjonsområdet man måler i.

70

— Sier du nå at det i alle fall ikke kommer noen nye indikatorer i 2022?

— Jeg sier at vi skal ta den tiden vi trenger, og at fargeleggingen i 2022 fortsatt kun vil skje på grunnlag av lakselusindikatoren.

— Hva sier du så til eierne av privateide opp­ drettsselskaper som nå må verdsette matfisktillatelser anskaffet før 1998 til nær­ mere 200 millioner kroner per stykk, og betale 1,1 prosent i formuess­katt?

— Den forrige regjeringen ryddet opp i et system med forskjells­behandling, der fiskeri- og oppdrettstillatelser ervervet før 1998 ikke var gjenstand for formuesskatt.

Disse skal nå inngå i bereg-

Det blir ingen tidsbegrensning av nye oppdrettstillatelser i år. Det vil tidligst skje etter at Nøstbakken-utvalget har avgitt sin rapport neste vår.

I utgangspunktet er det kun snakk om å tidsbe­grense nye tillatelser. (Foto: Nordlaks)

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

ningen av formue på samme måte som nyere tillatelser.

Dette sluttet Arbeiderpar­tiet og Senterpartiet seg til, og det har ikke vært noe stormløp i Stortinget mot dette.

Endringen har med andre ord bred politisk forankring.

— Ingen trøst eller fagre løfter?

— Nei. Dette må næringen lære seg å leve med.

— Kan det bli aktuelt med ytterligere økning av formuesskatten?

— Spørsmål om skattesatser må du rette til finansministeren.

— Hurdalsplattformen fastslår at nye oppdrettstil­ latelser skal tidsbegrenses.

Det er ikke et forslag, men en konstatering. Siden har hele oppdrettsnæringen ravet rundt i sjokk.

— Nei, det har den ikke.

Men oppdretterne er selvsagt spente på hva som kommer.

Flere aktører i leverandørindustrien synes faktisk at tidsbegrensning er et spennende utspill.

— I høst skal regjerin­ gen legge ut mer MTB for salg. Vil disse tillatelsene være tidsbegrenset?

— Hurdalsplattformen sier at fremtidige tillatelser skal være begren­set på tid. Men noe av det siste min forgjenger gjorde var å opprette et utvalg for å foreta en helhetlig gjennomgang av havbrukstillatelsene. Det er ledet av Linda Nøstbakken.

Utvalget skal etter planen avgi sin rapport i mars 2023, og jeg vil av­vente utvalgets vurderinger før jeg beslutter om og eventuelt hvordan tillatelsessystemet skal endres.

Utvalget har fått et bredt mandat og skal blant annet vurdere tidsbegrensning av ulike tillatelsestyper, også settefisktillatelser.

— Det skjer med andre ord ingen endringer før til neste år?

— Nei, ikke i det regelver-

ket som omfatter tildeling av oppdret­tstillatelser.

— Her får vi altså ingen avklaring før tidligst om et år?

— Det er korrekt.

— Og den MTB-en som skal selges i høst får ikke tidsbegrensning?

— Også korrekt.

— Er det bestemt når den neste auksjonsrunden skal skje?

— Nei. Prosessen med kapasitetsjusteringen har startet internt i departementet. Aller først må vi foreta fargeleggingen av de 13 produksjonsområdene, og så vil vi komme tilbake med tidsplan og format. Men jeg kan forsikre at det blir salg av MTB i 2022 i hen­hold til de kriteriene «trafikklysmodellen» har nedfelt.

— Kan du si noe som helst om hvilken tidsbegrensning du ser for deg?

— Nei. — Kan det bli fem eller ti år?

— Ikke prøv deg. Det eneste jeg kan forsikre er at også denne regjeringen er opptatt av å sikre næringslivet forutsigbare rammebetingelser.

— Og så er vel også staten interessert i penger.

Det gjelder i alle fall Finans­ departementet. En tidsbe­ grensning som fører til et dramatisk fall i salgsverdi­ en av oppdrettstillatelser er neppe i statens interesse.

— Jeg er ikke sikker på om jeg er enig i premisset for spørsmålet ditt. La meg svare slik; mange forhold vil bli

Senterpartiet har tro på hele landet. Det har helt sikkert de andre partiene også. Hvilke utslag det gir seg. f.eks. når det gjelder størrelsen på produksjonsavgiften i oppdrettsnæringen, er foreløpig vanskelig å si. Fiskeri- og havministeren skyver dette spørsmålet over til finansministeren. (Foto: Senterpartiet)

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

71

grundig vurdert før vi bestemmer oss for det fremtidige systemet.

— Har du noen tanker om at også eksisterende tillatelser skal gjøres tids­ begrenset?

— Nei. Hurdalsplattformen er svært tydelig på at dette kun gjelder fremtidige.

Men det utvalget som nå er i arbeid står helt fritt, også når det gjelder spørsmålet om tidsbegrensning.

— Forventer du at sta­ tens inntekter ved salg av MTB vil gå ned som følge av tidsbegrensning?

— Dette kan jeg ikke svare ja eller nei på. Svært mange faktorer bestemmer prisene på tillatelser. Men jeg har merket meg eksper­ tuttalelser om at man kan etablere tidshorisonter som neppe vil påvirke prisnivået nevneverdig.

— Og da snakker vi om minst 20-30 år?

— Nå prøver du deg igjen!

I HURDALSPLATTFORMEN STÅR DET at regjeringen vil gjennomgå forde­lingen av

midlene fra Havbruksfondet og øke kommunenes andel.

En litt merkelig formulering i og med at alle pengene i fondet allerede går til kommunene.

— Det stemmer, og dette var en litt klønete setning.

Havbruks­fondet går i dag i sin helhet til kommunesektoren — 1/8 til fylkeskommunene og 7/8 til oppdrettskommunene. Meningen bak dette punktet er at regjeringen vil gjennomgå fordelingen av inntektene fra havbruksnæringen. I dag går 40 prosent av inntektene fra salg av ny kapasitet inn i havbruksfondet, i tillegg til produksjon­ savgiften. Denne fordelingen kan det bli aktuelt å endre.

— Har du tanker om å øke produksjonsavgiften?

— Ikke i dag. Men igjen; avgiftssatser er bordet til Trygve Slagsvold Vedum og Finansdepartementet.

— Regjeringen har varslet en ordning med utleie av matfisktilla­telser til sjømatindustrien. Hvilke tanker har du gjort deg om hvordan denne ordningen skal se ut?

— Vi må vurdere alle tiltak

som kan sikre fiskeindustrien stabil tilgang på råstoff gjennom året. Fiskens vandringer i havet kan vi gjøre lite med.

Sesongpreget i villfisknæringen vil alltid være der. En andel av produksjonen av oppdrettsfisk kan derimot styres for å sikre industrien mer råstoff utenom sesongfiskeriene, og dermed gi flere helårs arbeidsplasser. Jeg håper derfor at vi kan sende et forslag om en slik prøveordning ut på høring i løpet av våren. Jeg har veldig lyst til å teste ut en slik ordning, men vil selvsagt avvente høringsuttalelsene.

— Hvor langt har dere kommet i arbeidet med å fastsette et regelverk for eierbegrensninger i opp­ drettsnæringen?

— Vi har akkurat startet.

Solberg-regjeringen opphevet eierbe­grensningene, hvilket er mye lettere enn å stramme dem til. Det er viktig med en variert eierstruktur og et tungt innslag av lokalt eierskap.

— Kan du love at ingen må selge seg ned?

— Det var nok utgangspunktet da denne formu-

leringen kom på plass i Hurdalsplattformen. Uansett vil jeg ikke kommentere hva de børsnoterte selskapene foretar seg på dette området.

Dagens regelverk er som det er.

— Men du kan jo f.eks. si at du misliker den struk­ turutviklingen som foregår i oppdrettsnæringen?

— Jeg orker ikke å late som om jeg har verktøy jeg

Regjeringen vil innføre eierbegrensninger i oppdrettsnæringen. Også det er en komplisert oppgave, som vil ta tid, forteller Skjæran.

I utgangspunktet er det ikke tanken at slike begrens­ninger skal tvinge noen til å selge seg ned, men heller sørge for mer foredling i Norge. (Foto: SinkabergHansen)

72

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

Fra den høytidelige åpningen av det 166. storting. Her er deputa­sjonen, som i 2021 var fra Nordland, på vei ut etter gjennomført åpningsseremoni. En høytidspreget førstekandidat fra Nordland, Bjørnar Selnes Skjæran, leder an. Apropos deputasjonen; når de kongelige ankommer Stortinget, blir de ønsket velkommen av syv stortingsrepresentanter. Disse utgjør den såkalt deputasjonen. Medlemmene utpekes av Stortinget, og består av representanter fra samme valgdistrikt — i år Nordland. Det er de syv representan­tene som er valgt inn med flest stemmer fra sitt valgdistrikt ved sist stortingsvalg som utgjør deputasjonen. (Foto: Morten Brakes­tad/Stortinget)

ikke har. Hva jeg liker eller misliker er irrelevant så lenge næringens aktører forholder seg til dagens regelverk.

Som sagt; dette arbeidet har departementet så vidt startet med, og jeg tror det er viktig

med eierbegrensninger og klare krav til de største.

— Når kan vi forvente at et nytt regelverk kommer på plass?

— Det kommer an på hvor komplisert det er. Jeg må

ta høyde for at dette kan bli krevende og ta noe tid.

— Det jobbes nå med en ny ordning for tildeling av miljøteknolo­gitillatelser.

Hvor langt er dette arbei­ det kommet og når kan vi

forvente at ordningen er på plass?

— Du innledet selv intervjuet med å påpeke at du kom et år for tidlig. Forslaget om miljøteknologitillatelser har nettopp vært på høring, og svarene ligger nå til vurdering i departemen­tet. Det er viktig at vi har ordninger som kan bidra til innovas­jon og utvikling i næringen. Men mine erfaringer knyttet til ordningen med utviklingstillatelser, er at departementet må bruke alt for mye av sine ressurser og utviklingskraft på snøen som falt i fjor, i 2017 og 2018. Klagesakene er uhyre tids- og ressurskrevende, men vi lever i et demokrati og alle har krav på en ordentlig, ryddig og profesjonell behandling. I sum er ressursbruken ganske skremmende. Vi skal legge til rette for innovasjon både på land og til havs, men jeg vet ikke om nye særordninger er den viktigste veien å gå. Jeg tenker at «trafikklysmodellen» bør være hovedsporet for oppdrett i kystsonen.

— Sier du nå indirekte at det ikke blir en ny miljøtek­ nologi-ordning?

— Nei, det sier jeg ikke.

Men vi må tenke oss grundig om. Dessuten minner jeg igjen om det utvalget som allerede er i sving for å vurdere hele sys­temet med tillatelser.

Det forslaget til overordnet regelverk for havbruk til havs som jeg akkurat sendte ut, er et annet eksempel på at vi utvikler gode rammevilkår for fremtidens havbruksnæring, avslutter Bjørnar Selnes Skjæran.

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

73

HERØYHAV AS 6095 Bølandet Telf.: 70 08 72 37 E-mail: rolfjervik@gmail.com E-mail: bro@heroyhav.no

Et uidentifisert fartøy er på vei mot en plattform Åtte – ti nautiske mil der framme kan alarmen alt ha gått...

• • • •

60 minutter før en mulig kollisjon blir fartøyet forsøkt kalt opp 50 minutter før går alarmen 33 minutter før går manskapet i stuplivbåtene 7 minutter før stenges produksjonen og livbåtene slippes på vannet

Det er dette som kan skje hvis vi ikke kan identifisere ditt fartøy. Vi vet ikke hvem du er. Det kan være sykdom på broen. Vi er nødt til å gå ut fra at det er et fartøy ute av kontroll. Kanskje synes du vi overreagerer, men konsekvensene av en kollisjon mellom et fartøy og en offshore-installasjon er rett og slett så store at vi ikke kan ta noen sjanser. Og det tar tid å stenge ned en plattform.

Derfor begynner beredskapstiltakene såpass lenge før.

Vi ønsker ikke å skape unødige problemer for deg.

Gi oss beskjed og hold deg klar av sikkerhetssonen, så kan du fiske i fred og slippe stadige oppkallinger på kanal 16.

Olje- og gassvirksomhet og fiske er Norges viktigste næringer. Vi håper vi kan ha god dialog, slik at begge næringer får best mulige arbeidsvilkår.

Har du kurs mot sikkerhetssonen til en oljeinstallasjon?

Ring Equinor Marin 60 minutter før.

Telefon +47 55 14 32 78 eller feltkanalene:

Goliat ......................................................................................69 Aasta Hansteen.......................................................... 06 Norne .................................................................................... 06 Heidrun ................................................................................ 06 Åsgard/Kristin ............................................................... 06 Draugen/Njord..............................................................68 Statfjord/Gullfaks/Kvitebjørn ......................... 09 Visund/Snorre .............................................................. 09 Veslefrikk ..............................................................................10 Osebergfeltet .................................................................10 Trollfeltet ..............................................................................10 Grane/Heimdal ..............................................................14 Sleipner/Draupner ......................................................14 Gudrun/Gina Krog ......................................................14 Johan Sverdrup.............................................................14 Ula............................................................................................... 74 Valhall .......................................................................................14

74

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

Vi eier og disponerer ringnotsnurperen/tråleren M/S “Herøyhav” M-250-HØ

Lerøy Havfisk AS størstsom alltid:

Ingen foran, ingen ved siden!

Det er mange kjente fiskerinavn på listen over de 35 største fiskebåtrederiene i Norge. Få av dem ledes av aktive fiskere ute på havet. Å drive rederi med havgående fartøy lar seg ikke lenger gjøre fra en skipperstol. Slik innledet vi i fjor, og slik kan vi trygt innlede også i år.

Målt mot Lerøy Havfisk AS blir de fleste små. I fjor omsatte de ti aktive trålerne til dette rederiet for 1.689 millioner kroner. Dermed befestet Norges nest største oppdrettsselskap posisjonen som det desidert største fiskebåtrederiet. Høsten 2016 ble som kjent både Havfisk og Norway Seafoods overtatt av Lerøy Seafood Group. Et lite Barentshav bak fulgte i fjor de fire trålerne til Holmøy-konsernet, med en brutto fangstverdi på 751 millioner, foran Nergård-Gruppen i Tromsø, med en fangstverdi på 699 mil­lioner kroner.

Lerøy Havfisk fisket faktisk for vesentlig mer alene enn summen av de to andre på pallene.

Ingen fisket mer i kvantum i Norge enn ringnotsnurperen «Gerda Marie» i 2021. Til slutt kunne rederiet Gerda Marie AS notere et fangstkvantum på hele 32.373 tonn og en fangstverdi på nesten 214 millioner kroner. (Foto: Gerda Marie AS)

Listen for 2021, som du finner lenger ut i denne artikkelen, viser at de store holder stillingen, og vel så det. Til sammen fisket de 35 største rederiene for litt over 9,7 milliarder kroner i 2021, eller 41,9 prosent av den samlede fangstverdien for norske fiskebåter. I 2020 var andelen 41,1 prosent, i 2019 40,3 prosent og i 2018 41,1 prosent. Det må altså være lov å skrive at de største nå står for en veldig stabil andel av den totale fangstverdien — en fangstverdi som i 2021 var rekordstor. I alt tok norske fiskebåter på land fisk og skalldyr for nesten 23,2 milliarder kroner i året som ligger bak oss — 240 millioner mer enn året før.

Regnet både i faste og løpende kroner var det «verdensrekord».

Lerøy Havfisk AS har organisert sine trålere i rederiene Nordland Havfiske AS, Finnmark Havfiske AS og Hammerfest Industrifiske AS. I alt økte disse sin fangstverdi med 183 millioner kroner fra 2020 til 2021, eller med 12,2 prosent.

Lerøy-konsernet har Auste­voll Seafood som hovedaksjonær, altså Møgster-

familien i Auste­voll med Helge Møgster i spissen. Om vi også tar høyde for at Br. Birkeland Fiskebåtrederi AS har Austevoll-konsernet som største aksjonær, kan vi konstatere at Møgster-familien kontrollerer fiskebåter som i 2021 fisket for nesten to milliarder kroner.

Den sterke ekspansjonen til Holmøykonsernet på Sortland, gjorde Prestfjord AS og de fire hvitfisktrålerne i dette rederiet til Norges nest største fiskebåtrederi i 2019 regnet etter fangstver­di.

I 2020 falt Prestfjord tilbake til tredjeplassen på listen, men i fjor var det altså én plass opp igjen.

DE 35 STØRSTE fiskebåtrederiene hadde en brutto fangstverdi på 9.711 millioner kroner i 2021, dvs. 503 millioner mer enn i 2020, eller en økning på 5,5 prosent. 9 av de 34 rederiene som var med på listen både i 2020 og 2021 hadde likevel nedgang i omsetnin­ gen. Mens bare 3 av de 30 største "Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

75

Norges 35 største Lerøy Havfisk AS er Norges desidert største fiskebåtrederi med en fangstverdi i fjor på nesten 1,7 milliarder kroner. Av dette sto «Vesttind» for knappe 167 millioner. (Foto: Lerøy Havfiske)

fiskeribedriftene har hovedkon­tor i Nord-Norge, har 9 av de 35 største rederiene Nord-Norge som base. Da har vi regnet Bergen/Ålesund som det reelle hovedkontor­et for trålerne til Lerøy Havfisk AS. Det er ingen tvil om hvem som dominerer i fiskeflåten. Torsketrålere og

76

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

ringnotsnurpere med kolmulekonsesjon sto enda en gang i kø for å komme med.

18 de 35 største rederiene er involvert i fiske etter pelagiske arter, i første rekke sild, makrell, lodde og kolmule. Men de tre største rederiene driver kun trålfiske etter hvitfisk og reker.

Før man setter opp en liste over

de største fiskebåtrederiene, må man definere hvilke kriterier som skal legges til grunn. Vårt hovedkrav er at rederiene må ha en betydelig eierinteresse i de fartøyene som danner grunnlaget for omsetningen, og at båtene må fiske under norsk flagg. Vi har heller ikke med driftsselskaper uten eller med marginale eierandeler i fartøyene.

I familieeide fiskebåtrederier er eierforholdene ofte innfløkte. Det behøver ikke engang være slik at driftsselskapet har eierin­teresser i båtene. Men så lenge de eies og kontrolleres av samme familie, mener vi at de bør komme i betraktning. Det gjelder flere av rederiene i tabell 1.

Vi har snakket med en rekke redere i forbindelse med listen, og tror den er på det nærmeste komplett. Her følger en kort oversikt over hvert enkelt rederi i tabell 1 og de fartøyene som dis­poneres.

Holmøy-familien på Sortland eier og driver fire store torsketrålere. Av disse fisket «Sunderøy» for mest i 2021, med nesten 197 millioner kroner. (Foto: Prestfjord AS)

Om noen er uteglemt ber vi om å bli kontaktet.

1. Lerøy Havfisk AS med hovedkontor i Ålesund, omfattet i 2021 ti aktive trålere tilhørende rederiene Nordland Havfiske AS, Finnmark Havfiske AS og Hammerfest Industrifiske AS. Alt i alt fisket Lerøy Havfisk-trålerne for 1.689,4 millioner kroner i 2021.

Det var 183,4 millioner mer enn året før.

Nordland Havfiske AS omfattet i 2021 «Vesttind» (166,9 mill. kr), «Havtind» (154,8 mill. kr), «Gadus Njord» (157,5 mill. kr) og «Nordtind» (233,7 mill. kr).

Finnmark Havfiske AS omfattet «Båtsfjord» (137,9 mill. kr), «Gadus Poseidon» (200,6 mill. kr), «Gadus Neptun» (182,5 mill. kr) og «Kongsfjord» (194,3 mill. kr). Hammerfest Industrifiske AS omfattet «Doggi» (134,3 mill. kr) og «Rypefjord» (127 mill. kr).

Helge Singelstad er styreleder i Lerøy Havfisk AS. Daglig leder er Eldar Farstad. Lerøy Havfisk AS eies 100 prosent av Lerøy Seafood Group ASA, hvor

igjen Austevoll Seafood ASA v/Møgsterfamilien er hovedaksjonærer.

2. Prestfjord AS på Sortland driver de fire hvitfisktrålerne «Prestfjord» (196,4 mill. kr), «Holmøy» (191,3 mill. kr), «Langøy» (166,7 mill. kr) og nybygget «Sunderøy» (196,9 mill. kr). Totalt fisket rederiet for 751,3 millioner kroner i 2021, opp ca. 219 millioner fra året før.

Knut Roald Holmøy er daglig leder.

Han er også styreleder i morselskapet Holmøy Holding AS. Konsernet er

eid av familien Holmøy ved Ola Helge Holmøy (36,7%) og hans to barn Knut Roald Holmøy (28,9%) og Heidi Holmøy (28,9%).

3. Nergård Havfiske AS i Tromsø, eier og driver trålerne «J. Bergvoll» (157,7 mill. kr), «Senja» (211,4 mill. kr.), «Kågtind II» (170,1 mill. kr) og nybygget «Breidtind», som ble overlevert 27. januar 2022. «Tønsnes» fisket for 159,9 millioner kroner før fartøyet ble solgt til Russland i desember 2021, der det har fått navnet «Tsefei».

Torsketråleren «Breidtind» er helt ny. Den ble overlevert Nergård Havfiske 27. januar i år. Båten måler 80,4 meter og kan i 2022 fiske 3.562 tonn torsk, 1.084 tonn hyse og tett på 2.800 tonn sei. (Foto: Nergård Havfiske AS)

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

77

Norges 35 største 5. K. Halstensen AS i Bekkjarvik i Austevoll drev i 2021 tre ringnotfartøyer — «Manon» (87,5 mill. kr), «Slaatterøy» (75,1 mill. kr) og «Gardar» (82 mill. kr), samt fabrikktråleren «Granit» (218,2 mill. kr). Samlet bruttofangst for fartøyene i 2021 var 462,8 millioner kroner, opp ca. 18,2 millioner fra året før.

Rederiet eies og drives av familien Halstensen.

6. Eros AS i Fosnavåg på Sunnmøre eier ringnotsnurperen «Eros», og er major­ itetseier i den pelagiske tråleren «Herøyfjord» og fabrikktråler­en «Ramoen».

Til sammen fisket disse tre fartøyene for 380 millioner kroner i 2021.

Per Magne Eggesbø er både daglig leder og styreleder. Han er også største aksjonær med en eierandel på 50,5 prosent gjennom selska­pet PME AS.

«Gardar» er ett av fire havfiskefartøy i eiet til K. Halstensen AS i Bekkjarvik. I fjor fisket «Gardar» for 82 millioner kroner. (Foto: Sigmund Olsen)

Total fangstverdi for de fem trålerne i 2021 ble 699,1 millioner kroner, dvs. en økning på 131 millioner fra 2020.

I 2021 ble det kontrahert en ny hekktråler med Vard 802-design som er ventet overlevert i slutten av 2023. Foruten trålerne som drives av Nergård Havfiske AS, er Nergård-konsernet medeier i kystfiskefartøy. Kenneth Holmøy er daglig leder i Nergård Havfis­ke AS og Tommy Torvanger styreleder. Selskapet eies hundre pros­ent av Nergård-konsernet.

4. Strand Sea Service AS er driftsselskap for fire fartøyer i Strandfamiliens eie; fabrikkskipene «Havstrand» (184,7 mill. kr) og «Havbryn» (192,2 mill. kr), samt ringnotsnurperne «Strand Senior» (95,2 mill. kr) og «Fiskeskjer» (95,5 mill. kr). I 2021 fisket disse båtene for 567,6 millioner kroner, opp ca. 30 millioner fra 2020.

Brødrene Olav og Ole Strand startet i sin tid rederiet, som i dag drives av nes-

Nordic wildfish AS er på åttende plass på listen over våre største fiskebåtrederier rangert etter fangstverdi. Her tråleren «Molnes», som i fjor fisket for 160,5 millioner koner. (Foto: Frode Adolfsen)

78

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

te generasjon. Bak Strand Sea Service AS finner vi Strand Fiskeriselskap AS og Strand Havfiske AS. Ole Reinhart Notø er styreleder og Solveig Strand daglig leder i førstnevnte rederi. Hans Aasnæs er styreleder og Janne-Grethe Strand Aasnæs daglig leder i Strand Havfiske AS. Solveig Strand er styreleder i Strand Sea Service AS, mens Elisabeth Strand er daglig leder.

7. Ervik Havfiske AS på Stadlandet hadde i 2021 følgende autolinere i drift på norske kvoter: «Vestliner», «Rolf Asbjørn», «Delfin», «Vestkapp» og «Frøyanes Junior». Til sammen fisket disse fem båtene for 292 millioner kroner. Robert Ervik er daglig leder og Kåre Furnes styreleder. St Ervik Invest AS og Kme Invest AS eier 50 prosent hver av rederiet.

8. Nordic wildfish AS er lokalisert på Valderøya rett vest av Ålesund. I 2021 drev Nordic wildfish AS tre fartøy; «Roaldnes» (19 mill. kr) fisket på konvensjonelle kvoter — «Synes» (87 mill. kr) og Molnes (160,5 mill. kr) på trålkvoter. Totalt hadde disse fartøyene

en brutto fangstverdi på 266,4 millioner kroner i 2021.

Daglig leder i Nordic wildfish er Anders Bjørnerem. Aksjonærer i selskapet er Jan Harald Roaldsnes, Anja K. Løvik Roaldsnes, Jon Hallvard Roaldsnes, Solveig Anne Roaldsnes, Helen Palma Roaldsnes og Harald Roaldsnes.

9. Br. Birkeland Fiskebåtrederi AS på Storebø i Austevoll eier gjennom datterselskaper de to kombi­nerte pelagiske ringnot- og trålfartøyene «Birkeland» (101 mill. kr) og «Talbor» (96,2 mill. kr).

I selskapet Opilio AS eier rederiet også snøkrabbefartøyet «Northeastern», som fisket for 66,3 millioner kroner i fjor.

Totalt fisket disse tre båtene for 263 millioner kroner i 2021.

Br. Birkeland har Austevoll Seafood ASA som største eier med knapt 43 prosent. Helge Møgster er styreleder og adm. direktør. Br. Birkeland er med andre ord i samme selskapsstruktur som Lerøy Havfisk AS, som via Lerøy Seafood Group ASA også har Auste­voll Seafood ASA som største aksjonær.

10. Hardhaus AS i Bekkjarvik i Austevoll kommune eide i 2021 ringnotsnurperne «Hardhaus» (115 mill. kr), «Harvest» (125 mill. kr) og «Sydvest» (21 mill. kr). Totalt fisket rederiet for 261 millioner kroner. Inge Møgster er korresponderende reder.

Rederiet eies av Møgster-familien.

11. Liegruppen Fiskeri AS på Straume i Øygarden kommune eide og drev ringnotfartøyet/trålerne «Ligrunn» og «Libas» i 2021, som fisket for henholdsvis 126 og 128,7 millioner kroner. Total brutto fangstverdi ble dermed 254,7 millioner kroner. «Libas» ble levert i mars 2021. Rederiet har solgt «Liafjord» som skal erstattes av nybygg som forventes levert våren 2023.

Peder O. Lie og hans tre barn Gunhild, Ole Christer og Per Wil­liam har 83 prosent eierandel i Liegruppen. Per William Lie er styreleder og Ole Christer Lie daglig leder i Liegruppen Fiskeri AS, som er et datterselskap av Liegruppen AS.

Tabell 1: Norges 35 største fiskebåtrederier i 2021.

Rangert etter brutto fangstverdi i millioner kroner.

Nr. 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35

Rederi Lerøy Havfisk AS Prestfjord AS Nergård Havfiske AS Strand Sea Service AS K. Halstensen AS Eros AS Ervik Havfiske AS Nordic wildfish AS Br. Birkeland Fiskebåtrederi AS Hardhaus AS Liegruppen Fiskeri AS Veibust Fiskeriselskap AS Bluewild AS Rosund-konsernet Remøy Havfiske Holding AS Gerda Marie AS Østerbris Invest AS Dahl Fiskeri AS Kransvik AS Nye Giske Havfiske AS Eidesvik Havfiske AS Sørheim Holding AS Ytterstad Fiskeriselskap AS Hermes AS Arvesen AS, tidl engenes Cetus AS Nordnes AS Arctic Swan AS Ivan Ulsund Rederi AS Atlantic Seafish AS Kings-bay AS H.P. Holmeset AS Loran AS Teige Rederi AS Peter Hepsø Rederi AS

2019 1.546,0 669,0 627,0 506,1 404,8 355,0 418,0 252,3 193,0 191,7 193,0 175,0 * 264,0 183,0 90,0 188,0 119,8 * 206,8 168,0 131,0 107,7 181,0 122,3 130,0 125,8 150,3 110,5 108,4 95,6 99,0 135,2 97,0 74,5

2020 1.506,0 532,0 568,1 538,9 444,6 389,0 318,0 232,0 240,0 244,0 240,7 219,0 * 206,8 225,0 188,5 202,0 214,6 161,8 193,4 248,0 170,6 161,0 169,5 157,7 219,4 118,6 155,0 141,8 111,2 107,2 53,0 132,9 120,0 87,5

2021 1.689,4 751,3 699,1 567,6 462,8 380,0 292,0 266,4 263,5 261,6 254,7 248,8 236,0 229,7 216,4 214,0 210,5 206,5 205,5 201,4 200,8 188,4 188,3 183,4 178,8 177,0 172,2 169,0 138,4 131,3 126,0 123,0 120,0 109,0 108,6

12. Veibust Fiskeriselskap AS i Ålesund eier Havskjer AS, Havstål AS og Havfisk AS med ringnotsnurperne/

Ringnotsnurperen «Hardhaus» tilhører rederiet Hardhaus AS i Austevoll. I fjor fisket båten for 115 millioner kroner. (Foto: Jan Erik Simonsen)

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

79

Norges 35 største

Bluewild AS i Ålesund eier og driver to trålere. Her «Ishavet», som i fjor fisket for vel 140 millioner kroner. I alt tok båten på land nesten 7.400 tonn hvitfisk. (Foto: Geir Vinnes)

trålerne «Havskjer», «Havstål» og «Havfisk». Til sammen hadde selskapene i Veibust Fiskeriselskap en brutto fang­stverdi i 2021 på 248,8 millioner kroner.

Veibust Fiskeriselskap AS eies av daglig leder og styreleder Henning Veibust.

13. Bluewild AS i Ålesund omfattet i 2021 trålerne «Langenes» og «Ishavet», som fisket for henholdsvis 95,7 og 140,2 millioner kroner. Den totale fangstverdien i 2021 landet dermed på 236 millioner kroner.

Tore Harald Roaldsnes er daglig leder og Helge Kittelsen er styreleder. Bluewild eies 100 prosent av Tore Harald Roaldsnes.

«Nordsjøbas» gjennom datterbedriften Fosnavaag Havfiske AS. I fjor fisket «Nordsjøbas» for vel 72,8 millioner kroner. Videre eier selskapet den kombi­ nerte torske- og reketråleren «Remøy» gjennom Remøy Havfiske AS. Denne båten fisket i 2021 for 143,5 millioner kroner. Totalt hadde Remøy Havfiske Holding AS dermed en fangstverdi på ca. 216,4 millioner kroner i 2021.

Geir Johan Bakke er styreleder og Olav Remøy daglig leder. Fosna­vaag Holding AS eies av søsknene Olav Remøy (40%), Kristin Remøy (40%) og Beate Remøy Eggesbø (20%).

16. Gerda Marie AS i Torangsvåg i Austevoll eide og drev i fjor ringnotsnurperen «Gerda Marie», som fisket for 214 millioner kroner. Lars Johan Mælingen er daglig leder og Håkon Skorpen styreleder.

Gerda Marie AS eies av Gerda Marie Holding AS, som igjen har Lars Johan Mælingen, Karstein Melingen og Ingunn Aud M. Austevoll som største aksjonærer med 22,32 prosent eierandel hver.

17. Østerbris Invest AS i Torangsvåg i Austevoll kommune eier via Østerbris AS ring­not/tråleren «Øster-

14. Rosund-konsernet på Valderøy eide og drev i 2021 fartøyet «Atlantic Star» med en brutto fangstverdi på 162 millioner kroner i Rosund Drift AS. I tillegg ble fartøyet «Nokasa» kjøpt til Nordfjord Havfiske AS i april 2021.

Fangstinntekter i Nordfjord Havfiske AS i 2021 var NOK 67,7 mill. Til sammen fisket altså båtene for 229,7 million­er.

Daglig leder, styreleder og hovedaksjonær er Dag Arne Gjøsund gjennom Rosund Holding AS. 15. Remøy Havfiske Holding AS i Fosnavåg eier den pelagiske tråleren

80

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

Remøy Havfiske er et av selskapene som både driver innen hvitfisk og pelagisk fisk.

Ringnotfartøyet «Nordsjøbas» fisket for 72,8 millioner kroner og landet 15.500 tonn pelagisk fisk. (Foto: Magnar Lyngstad)

i mai 2021, med båten «Straumberg» som fisket for 39 mill. kr. Rederiet hadde en samlet brutto fangstverdi på ca.

205,5 millioner kroner i 2021. Rederiet bygger for øyeblikket en ny båt i Danmark, som skal leveres ved årsskiftet 2022/23 og får navnet «Bernt Oskar».

Daglig leder er Kristian Kransvik og styreleder er Tor-Gunnar Kransvik.

Kransvik Kystfiske AS eies av T.G.K. Holding AS (55,9%), K.K. Holding AS (36,9%) og T.O.K. Holding AS (7,2%).

«Østerfjord» ble overlevert eierselskapet Østerbris Invest helt på tampen av fjoråret. Båten er utrustet for å fiske med autoline og snurrevad, og er et av flaggskipene i autolineflåten i Norge. (Foto: Marius Vestvik Hagen)

bris», som i 2021 fisket for ca. 136,5 mil­ lioner kroner. I desember 2020 overtok rederiet fartøyet «Stat­tegg» med kvoter, som skiftet navn til «Østerhav». Denne fisket for 25 millioner i fjor. I tillegg ble det fisket for 49 million­er kroner med nybyggingsordningen på «Østerfjord».

Nye «Østerf­jord» ankom på nyttårsaften i fjor. Total fangstinntekt i 2021 ble 210,5 millioner kroner for rederiet.

Daglig leder og styreleder er Olav H. Østervold, som sammen med sine fem barn Jon Harald, Olav O., Trond og Kristian Østervold samt Marlen Østervold Haugland, står som eiere av selskapet.

19. Kransvik Kystfiske AS Kystfartøyene «Knut Olav» fisket for 94,2 mill. kr og «Kransvik Jr.» for 17,4 mill. kr via Kransvik AS. Via Ballstad AS fisket «Ballstadøy» for 54,9 mill. kr.

Selskapet Straumberg Drift AS ble kjøpt

20. Nye Giske Havfiske AS på Giske eide og drev tråleren «Atlantic Viking» i 2021, som fisket for 201,4 millioner kroner. Hovedaksjonærer i selskapet er Rolf Kjell og Bjørn Ståle Giske med 24 prosent hver, og Karl Otto Risbakk med 21,6 prosent. Daglig leder er Bjørn Giske. Henrik Grung er styreleder.

21. Eidesvik Havfiske AS på Bømlo driver ringnotsnurperen «Elisabeth» og de to pelagiske trålerne «Bømmelbas» og «Bømmelfjord». Totalt hadde rederiets tre båter i 2021 en brutto fangstinntekt på 200,8 millioner kroner. Rederiet eies av Lars Magne, Mathias, Celius og Einar Eidesvik med 25 prosent hver. Lars Magne er daglig leder og styreleder.

18. Dahl Fiskeri AS i Bodø eide i 2021 to ringnotsnurpere — «Senior» (89,7 mill.) og «Kvannøy» (116,8 mill.), som etter oppkjøpet av Dønna Havfiske AS begge er fullstrukturert samt innehar to kolmulekonsesjoner. Totalt hadde de to fartøyene 206,5 millioner kroner i brutto fangstverdi.

Richard Larsen er daglig leder og Birger H. Dahl styreleder. Rederiet Dahl Fiskeri AS er heleid av familieselskapet Biro Holding AS (konsern) med Birger Dahl jr., Roger Dahl og Birger H. Dahl som eiere.

«Knut Olav» tilhører fartøygruppen «stor kyst» og fisket i fjor for 94,2 millioner kroner. Det må være Norgesrekord for et norsk kystfartøy. Båten landet tett på 10.000 tonn hvitfisk. (Foto: Frode Adolfsen)

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

81

Norges 35 største 22. Sørheim Holding AS på Halsa i Nordland eier Arhaugfjord AS som igjen eier ringnotsnurperen «Selvåg Senior», som i fjor fisket for 123,5 mill. kroner. Rederiet eier også Meløyfjord Fiskeriselskap AS, som har kystbåten «Meløyfjord» (64,9 mill. kr). Til sammen fisket de to båtene for 188,4 millioner kroner i 2021.

Hovedaksjonær og styreleder i Sørheim Holding AS er Egil Sørheim.

De resterende aksjene er fordelt på medlemmer av familien Sørheim. Ny Selvåg Senior er nå under bygging ved Cemre Shipyard i Tyrkia og skal leveres til Selvåg Senior AS tidlig i 2023.

23. Ytterstad Fiskeriselskap AS i Lødingen eier rederiene Rødholmen AS med ringnotfartøyet «Rødholmen» og M. Ytterstad AS med ringnotfartøyet «M. Ytterstad». Til sammen hadde de to båtene en fangstinntekt på 188,3 millioner kroner i 2021.

Stine Ytterstad er daglig leder og korresponderende reder. Marius Ytterstad er styreleder. Søskenparet Stine og Marius Ytterstad har aksjemajoriteten i selskapet.

24. Hermes AS i Sør-Tverrfjord i Loppa kommune eier og driver tråleren «Hermes», som hadde en brutto fangstverdi i 2021 på 183,4 millioner kroner.

Daglig leder i rederiet er Jan Roger Lerbukt. Ørjan Nilsen er styreleder. Rederiet eies 100 prosent av Hermes Holding AS, hvor Jan Roger Lerbukt (55%) og Jan Arne Bergeton Lerbukt gjennom BM-, GM- og JA Lerbukt Holding (45%) er eiere.

25. Arvesen AS holder til på Engenes i Ibestad kommune i Troms og Finnmark, og eier via

Stortråleren «Hermes» eies av selskapet med samme navn — Hermes AS. I fjor hadde båten en brutto fangstverdi på 183,4 millioner kroner, og var med det nr. 14 på listen over fiskebåtene med størst fangstverdi i 2021. (Foto: Hermes AS)

ACT Logimark AS – merking, sporing og kontroll satt i system!

Etikettprintere

Print & Apply

Blekkstråleskrivere

Emballasjemerking

Detektorer/Vekter

Etiketter

Systemløsninger Se live fiskekassemerking på

Stand nr.:

63 94 61 00 • kontakt@act-gruppen.com • www.act-gruppen.com Hovedkontor: ACT Logimark AS, Industrivegen 9, 2069 Jessheim • Avd. Trondheim: Ingvald Ystgaardsvei 15, 7047 Trondheim

82

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

A2-003 Trondheim Spektrum 23. - 26. august 2022

Ringnotsnurperen «Trønderbas» tilhører Ivan Ulsund Rederi AS i Rørvik og fisket i fjor for noe over 97 millioner kroner. I alt landet båten vel 13.200 tonn pelagisk fisk. (Foto: Magnar Lyng­stad)

Nordhavet AS og Engenes Fiskeriselskap kystnotbåten «Nordhavet» (56,3 mill. kr) og tråleren «Magne Arvesen» (122,6 mill. kr). Til sammen fisket de to båtene for ca. 178,8 millioner kroner.

Nye «Magne Arvesen» ble satt i fiske 29. april 2021.

Børge Arvesen er styreleder og broren Johannes Arvesen daglig leder.

Arvesen AS eies av Magne Arvesen & Sønner AS, som igjen eies av Arvesen familien.

26. Cetus AS i Kopervik på Karmøy eier og driver den pelagiske tråleren «Cetus» (91 mill. kr),

som ble levert høsten 2019. Rederiet hadde også den pelagiske tråleren «Vikingbank» (86 mill. kr) i drift. Til sammen fisket de to båtene for 177 millioner kroner i 2021.

Helge Olav Vikshåland er daglig leder og Aleksander Vedø styre­leder.

Trollhaugen Holding AS ved Helge Olav Vikshåland og hans familie, Jovik AS og Hardhaus AS, er de tre største aksjonærene.

27. Nordnesgruppen på Valderøy utenfor Ålesund eier og driver fiskefartøyene «Nord­star», «Nordbas» og «Vollerosa». I 2021 fisket

fartøyene for 172,2 millioner. I år regner rederiet med å få i drift enda et fartøy: «Nordørn». Med denne på plass forventer rederiet at de skal kunne øke omsetningen med 15-20 prosent. Nordnes AS eies av Tormund Grimstad og Geir Asle Aarseth. Førstnevnte er daglig leder.

28. Arctic Swan AS er registrert i Alta og eier og driver tråleren «Arctic Swan», som i 2021 hadde en brutto fangstverdi på ca. 169 millioner kroner. Daglig leder og styreleder er Einar Jan Remøy. Arctic Swan AS eies av Ejr Holding AS med 74,94 prosent og Eros AS og Eggesbø Eiendom AS med 12,53 prosent hver. Ejr Holding AS eies av Einar Jan Remøy (75%) og Ruben Joakim Berge Remøy (25%).

29. Ivan Ulsund Rederi AS i Rørvik står bak rederiene Trønderbas AS, med ringnotsnurperen «Trønderbas» (97,3 mill. kr) og Brusøyskjær AS med kystfartøyet «Brusøyskjær» (41,1 mill. kr). Totalt hadde rederiet en brutto fangstverdi i 2021 på 138,4 millioner kroner.

Ivan Ulsund Rederi AS eies av Ulsund-familien. Eirik Ulsund er daglig leder og Trond Williksen styreleder.

«Cetus» er en pelagisk tråler, og landet i fjor tett på 22.000 tonn pelagisk fisk til en verdi av 91 millioner kroner. Båten er hjemmehørende i Kopervik på Karmøy.

(Foto: Frode Adolfsen)

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

83

Norges 35 største Linebåten «Geir» var ny i 2020, og er også et flaggskip i autoli­neflåten. Båten fisket i fjor for 123 millioner kroner. Fang­stkvantumet var vel 5.100 tonn hvitfisk.

32. H.P. Holmeset AS på Grytestranda på Sunnmøre driver linebåten «Geir» som ble ferdigstilt i 2020. I 2021 fisket denne for 123 millioner kroner. Hallgeir Holmeset er daglig leder og Kjetil Holmeset styreformann i H.P. Holmeset AS. Rederiet eies med en tredjedel hver av Kje­til, Hallgeir og Arild Holmeset.

33. Loran AS på Godøya i Møre og Romsdal driver linebåten «Loran», som i 2021 fisket for 120 millioner kroner. Staale Otto Dyb er daglig leder og styreleder i rederiet hvor han også er hovedaksjonær.

30. Atlantic Seafish AS i Ålesund eier Atlantic Longline AS som har «Atlantic» samt Polarbris AS med kvoterettigheter. «Atlantic» er en kombinert line- og snurrevadbåt og kom i fiske fra februar 2020. I 2021 hadde konsernet en brutto fangstverdi på 131,3 millioner. Polar­bris AS signerte i august i fjor kontrakt hos Karstensen Skips­verft i Danmark for bygging av en ny «Polarbris».

Atlantic Seafish AS eies av Kjell-Gun-

nar Hoddevik og Jonny Terje Årvik med 45,7 prosent hver, samt av Jan Ove Langeland med en eierandel på 8,6 prosent. Per-Magne Eggesbø er styreleder og Kjell-Gunnar Hoddevik daglig leder.

31. Kings-Bay AS på Leinøy i Herøy eier tråleren «Kings Bay», som i 2021 fisket for 126 millioner kroner. Rederiet eies av Kings Bay Holding AS. Bjørn Sævik er daglig leder og Petter Sævik er styreleder.

34. Teige Rederi AS i Herøy kommune eier ringnotsnurperen «Sjøbris», og har nybygget «Sunny Lady» under bygging i Tyrkia. Nybygget forventes levert i fjerde kvartal i år.

Managementselskapet er Kaston AS. I 2021 hadde rederiet en total fangstverdi på ca. 109 millioner kroner, hvorav «Sjøbris» sto for 98 millioner kroner. Korresponderende reder er Sigurd Teige.

35. Peter Hepsø Rederi AS med hovedkontor på Sandviksberget i Osen kommune driftet i 2021 ringnotbåten «Rav», som fisket for 108,6 millioner kroner. Reder­iet eies av familien Hepsø.

Daglig leder er Audhild Hepsø og styreleder er Frode Blakstad.

I påvente av nybåten «Sunny Lady», fisket Teige Rederi AS i fjor kun med ringnotsnurperen «Sjøbris». Båten landet tett på 15.000 tonn pelagisk fisk. (Foto: Frode Adolfsen)

84

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

Er denne forsamlingen blitt holdt godt nok informert om konsek­vensene av strukturpolitikken i flåteleddet? I hvilken grad har Stortingets intensjoner blitt fulgt, og er det grunn til å hevde at struktureringen har gått lenger enn Stortinget har ønsket? Dette er tema for denne artikkelen til Johán H. Williams. Her fra den høytidelige åpningen av det 166. Stortinget 11. oktober i fjor. (Foto: Stortinget)

Kvotemelding og strukturpolitikk:

Depar tement og Stor ting — stumme eller døve?

MIN ARTIKKEL OM Riksrevisjonens undersøkelse av kvotesystemet i kyst- og havfisket i forrige nummer av «Norsk Fiskerinæring», reiser spørsmålet om Stortinget har vært godt nok orientert om strukturordningene i flåteleddet. Har våre fremste folkevalgte vært nok involvert i den strukturpolitikken regjeringen har ført?

Riksrevisjonen synes å mene at svaret er nei. Kvotesystemet og det tilhørende regelverket er komplekst og basert på fullmakter. Dette innebærer at det i stor grad

er opp til regjeringen om regelendringer skal legges frem for Stortinget eller ikke.

Hevin­gen av kvotetaket i kystflåten i 2017 ble f.eks. ikke lagt frem for Stortinget.

Heller ikke endringene i størrelsesbegrensningene i kystflåten ble presentert for våre fremste folkevalgte.

Når Riksrevisjonen skriver, at summen av endringene i kvotesyste­met har gitt til dels utilsiktede og negative konsekvenser langs kysten, må Riksrevisjonen være av den oppfatning at de skiftende regjeringer og

av Johán H. Williams Willfish Ocean Management Co.

fiskeristatsråder ikke har holdt Stortinget til­strekkelig orientert om strukturordningene. Stortinget har

følgelig mistet både innsyn og påvirkningsmulighet på strukturpo­litikken. Det er i så fall meget alvorlig.

Betyr det at Stortinget har vært ført bak lyset? At Eivind Bolle, Thor Listau, Svein Munkejord, Jan Henry T. Olsen, Peter Angelsen, Otto Gregussen, Svein Ludvigsen, Helga Pedersen, Lisbeth Berg-Hansen, Elisabeth Aspaker og Per Sandberg alle har iverksatt samfunnsendrende politikk uten at Stortinget er orientert? Har departementet strukket fullmaktslovene vel langt?

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

85

Utenfor fiskeriministerens kontor henger samtlige forgjengere i glass og ramme. Vi føler oss ganske trygge på at ingen av dem vil være enige i en påstand om at de ikke har informert Stortinget godt nok om den politikken de har ført, og langt mindre at de har drevet en politikk i strid med Stortingets intensjoner. (Foto: Therese Tande)

Tro gir trøst.

Søken etter sannhet gir løsningen Riksrevisjonen har benyttet et stort, omfattende og variert bakgrunnsmateriale for å skaffe seg det nødvendige faktagrunnla­get for å trekke sine konklusjoner. I de årlige budsjettproposis­ jonene melder Regjeringen og de enkelte departementer til Stor­tinget hva som er gjort det siste året, samt hva man ønsker å gjøre og hvor stort budsjett man trenger for å få dette gjort. Jeg forundres over at Riksrevisjonen, blant den store mengden dokumenter som er brukt som kunnskapsbase for rapporten og den sterke kritikken mot departementet, ikke også har brukt de årlige budsjettproposisjonene som informasjonskilde.

For å belyse om eller i hvilken grad vekslende regjeringer og fiskeriministre har

86

informert og involvert Stortinget, har jeg derfor gått gjennom de siste 24 årenes budsjettproposisjoner. Hvordan er flåtestrukturen behandlet og omtalt i Fiskerideparte­ mentets budsjettproposisjoner? Jeg har brukt ordsøk på «struktur» i proposisjonene, og alle tekstbolker som har omtalt struktur i fiskeflåten er referert fra.

Når jeg velger å starte i 1998-99, er forklaringen enkel. Det var med Peter Angelsens «Perspektivmelding» i 1998 at den moderne norske fiskeriforvaltningen startet. Støtteavtalen var under avvikling, næringens lønnsomhet ble satt i høysetet, invester­ingsrammene ble fjernet og en friere fartøyutforming ble man­traet. Jeg vil påstå at fiskeridepartementet ble tankefornyet.

Ordet struktur er populært i den departementale sjargongen. Som eksempel kan jeg nevne at det ble benyttet

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

hele 180 ganger i Fiskeridepartementets budsjettforslag for 2003-2004, og med stor kreativitet og variasjon.

Sentralt i utformingen av strukturpolitikken for fiskeflåten sto altså den nevnte «Perspektivmeldingen», nærmere bestemt St. meld. nr. 51 (1997-98) «Perspektiver på utvikling av norsk fiskerinær­ing». Meldingen ble fremmet 18. juni 1998 av regjeringen Bondevik I og fiskeriminister Peter Angelsen.

I meldingen ble grunnleggende premisser for utformingen av struk­turpolitikken lagt. Premisser som fortsatt er styrende for hvor­dan struktureringen av fiskeflåten kan videreføres. Meldingen fra 1998 ble kort sagt basis for utformingen av de første elementene i den strukturpolitikken næringen tilbys i dag. Et viktig budskap i meldingen, som også er blitt plattformen for utformingen av forvaltnings- og struktur-

regelverket, er at lønnsomhet er en forutsetning for at flåteleddet skal bidra til sysselsetting og bosetting. Meldingen konstaterer også at fiskeriene genererer en grunnrente som tilfaller fiskebåteierne.

Den peker videre på de uheldige konsekvensene av å bruke fysisk lengde som regulerings­parameter, og behovet for å åpne for friere fartøyutforming.

Her følger en kort gjennomgang av fiskeridepartementets budsjet­ tproposisjoner siden 1999.

St.prp. nr. 1 (1998-1999): Fiskeridepartementet Budsjettproposisjonen for 1999, fremlagt av Peter Angelsen, var ganske generell med hensyn til flåtestruktur.

Men det er verdt å merke seg, at det i proposisjonen pekes på nødvendigheten av å redusere fangstkapasiteten og at dette vil medføre bedret lønnsomhet for de gjenvæ-

fartøy. Slik sett innebar statsrådskiftet svært lite endring i arbeidet med flåtes­trukturen.

Gregussen la Angelsens «Perspektivmelding» til sitt bryst som var den hans ektefødte. Regjeringsskiftet fra Bondevik I til Stoltenberg I medførte altså ingen endringer i perspek­tivene for den fremtidige flåtestrukturen.

Med «Perspektivmeldingen» i 1998 ble de grunnleggende premissene for strukturpolitikken festet på papiret. Den skulle først og fremst fjerne kostbar overkapasitet. Meldingen ble lagt frem av Senterpartiets Peter Angelsen, her avbildet mange år senere. (Foto: Torbjørn Ramsussen)

rende. Med andre ord signaliserer regjer­ingen at antall fiskefartøy må reduseres.

St.prp. nr. 1 (1999-2000): Fiskeridepartementet I budsjettproposisjonen for 2000 ble flåtestruktur viet noe mer plass enn året før. I budsjettet videreføres tilskuddsordningene for kondemnering og fornying av fiskefartøy. Igjen løftes det frem at lønnsomhet er en viktig forutsetning for bosetting og sysselsetting i de

fiskeriavhengige distriktene, og for nasjonens økonomi.

Dette var første gang en fiskeriminister i budsjettpro­ posisjonen løftet frem sektoren som betydningsfull for hele nasjonen.

St.prp. nr. 1 (2000-2001): Fiskeridepartementet I budsjettproposisjonen for 2001, fremlagt av Otto Gregussen, ble teksten fra året før i all hovedsak gjentatt.

Det var bred op­pslutning om behovet for å redusere antall

St.prp. nr. 1 (2001-2002): Fiskeridepartementet: Budsjettproposisjonen for 2002 ble lagt frem av Otto Gregussen og Stoltenberg I og revidert av Svein Ludvigsen og Bondevik II. Den inneholdt for første gang en spesialomtale av flåtestruktur i en egen tekstboks. Politikken fra Angelsen og Gregussen ble i all hovedsak videreført og videreutviklet, dvs. til å omfatte flere flåtegrupper og til å lempe på struktureringsbegrensingene.

I proposisjonen for 2002 trekkes det frem, at et viktig formål med de fremtidige strukturordningene er å legge til rette for helårsdrift for alle deler av fiskeflåten. Ut over dette legges det opp til å avvente Norges Fiskarlags behandling av ressursfor­ delingen.

St.prp. nr. 1 (2002-2003): Fiskeri- og kystdepartementet I budsjettproposisjonen for 2003, fremlagt av Svein Ludvigsen, var det også en egen tekstboks om strukturtiltak i fiskeflåten. Samtidig ble en rekke forhold gitt ny og bredere omtale. I den første proposisjonen fremmet av Ludvigsen og Bondevik II, ble reduksjon i antall fiskebåter fremhevet som løsningen også for kystflåten. Ludvigsen argumenterte med

Fiskeriminister Otto Gregussen og Arbeiderpartiet hadde ingen innsigelser mot den strukturpolitikken Bondevik I-regjeringen la opp til. Det var Gregussen også nøye med å informere Stortinget om. (Foto: Norges Fiskarlag)

Svein Ludvigsen var en handlekraftig fiskeriminister.

Det var han som åpnet for strukturordninger i kystflåten.

Det var greit for opposisjonen.

Men det var aldeles ikke greit at Ludvigsen også gjorde strukturkvotene i havflåten evigvarende. (Foto: Fiskeride­ partementet) at overkapasitet reduserer lønnsomheten og svekker fiskerinæringens mulighet til å etablere og opprettholde gode og trygge arbeidsplasser på kysten.

St.prp. nr. 1 (2003-2004): Fiskeri- og kystdepartementet Budsjettproposisjonen for 2004, også denne fremmet av Svein Ludvigsen og Bondevik II, signaliserte tydelig en aktiv politikk for å få på plass omfattende strukturtiltak for kystflåten. Proposisjonen er detaljert og omfattende med egen tekstboks som gir en grundig oversikt over de strukturordningene som skulle iverksettes for kystflåten. Behovet for strukturordninger og reduksjon av antall fartøy er fortsatt begrunnet med behovet for å redusere overkapasiteten og styrke lønnsomhet i alle flåtegrup­

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

87

per. I tillegg blir det etablert et strukturfond for kondemnering av kystfartøy.

St.prp. nr. 1 (2004-2005): Fiskeri- og kystdepartementet Budsjettproposisjonen for 2005 fra Svein Ludvigsen og Bondevik II, viderefører den aktive og altomfattende strukturpolitikken som ble etablert da Ludvigsen var statsråd. Proposisjonen gir også en grundig orientering om hva som er gjort og hva man tenker å gjøre. I proposisjonen blir det rapportert om igangsettingen av strukturtiltak i 2003 og 2004, og spesielt om avveiningen mellom de ordinære strukturtiltakene opp mot den driftsordningen som ble testet ut parallelt. Dette formuleres slik: «Tilrettelegging av strukturordninger for fiskeflåten, forenkling av regelverk og effektivisering av saksbehandlingsrutiner for alle flåtegrupper og fiskerier vil fremdeles være en hovedoppgave i 2005, med sikte på å legge til rette for økt fleksibilitet og lønnsomhet i fisket».

St.prp. nr. 1 (2005-2006): Fiskeri- og kystdepartementet Budsjettproposisjon for 2006, fremlagt av Svein Ludvigsen og Bondevik II og revidert av Helga Pedersen og Stoltenberg II, markerer et kraftig skifte i strukturpolitikken.

Helga Pedersen var sterkt kritisk til den kursen som var fulgt i de foregående to stortingsperiodene.

Proposisjonen konstaterer de utvidelsene som var bestemt under Svein Ludvigsen, der strukturkvoteordningen ble endret til også å omfatte fartøy mellom 11 og 15 meter. Følgelig ønsket Helga Pedersen å redusere innbetalingene til strukturfondet. Dette illustrerer hvordan en avgående regjering gjennom budsjettpropo­sisjonen har stor styring inn i den nye regjeringens første år.

St.prp. nr. 1 (2006-2007): Fiskeri- og kystdepartementet I budsjettproposisjonen for 2007, fremlagt av Helga Pedersen og Stoltenberg II, varsler Stortinget om betydelige endringer. I proposisjonen

Helga Pedersen likte særdeles dårlig at Svein Ludvigsen åpnet for strukturkvoter uten tidsbegrensning. Det ville hun ikke være med på, og to år etter — i 2007 — ble denne beslutningen reversert — endog med tilbakevirkende kraft. (Foto: Thv Tande)

orienteres det om fremdriften i forhold til den strukturpausen som ble iverksatt tre dager etter at Helga Peder­sen tiltrådte. Verdt å merke seg er formuleringene knyttet til formålet med strukturtiltakene

Svein Ludvigsen åpnet for strukturering i kystflåten ned til 15 meter. Helga Pedersen sørget for at også båter mellom 11 og 15 meter kunne strukturere. Men siden har det vært stopp. Gruppen under 11 meter har fortsatt ikke muligheten til å strukturere.

88

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

for fiskeflåten, nemlig å sikre fiskeressursene som felles eiendom og utvikle en fiskeflåte som bidrar til aktivitet og sysselsetting langs hele kysten. Økonomi og lønnsomhet, som var hovedfokuset i omtalen av strukturpolitik­ken i budsjettproposisjonene de åtte foregående årene, er ikke nevnt med ett eneste ord.

St.prp. nr. 1 (2007-2008): Fiskeri- og kystdepartementet Budsjettproposisjonen for 2008, fremlagt av Helga Pedersen og Stoltenberg II, viderefører målformuleringene fra året før der det tidligere dominerende lønnsomhetsaspektet var totalt utelatt.

I proposisjonen gis en grundig og detaljert gjennomgang av de en­dringene i strukturtiltakene som iverksettes etter Helga Peder­sens strukturpause. Verdt å merke seg er, at også for dette året er økonomi og lønnsomhet totalt fraværende. Disse målsettingen er igjen erstattet med å sikre fiskeressursene som felles eiendom og utvikle en fiskeflåte som bidrar til aktivitet og sysselsetting

Under Lisbeth Berg-Hansens fire år lange regjeringstid var det ganske ro rundt strukturpolitikken. Hun sørget også for å holde Stortinget løpende orientert om reduksjonen i antall fiskebåter.

Heller ikke Stortinget reagerte.

(Foto: Thv Tande)

langs kysten. Samtidig er ordningen med tilskudd til kapasitet­stilpasning videreført med et tydelig uttalt mål om å redusere overkapasiteten gjennom kondemnering av fartøy med deltageradgang i gruppe I. St.prp. nr. 1 (2008-2009): Fiskeri- og kystdepartementet I budsjettproposisjonen for 2009, igjen fremlagt av Helga Peder­sen og Stoltenberg II, er lønnsomhet etter to års fravær tilbake som et av målene med strukturordningene.

Proposisjonen gir en grundig gjennomgang av effektene av strukturordningene i antall fartøy, samt hvilke endringer regjeringen vil iverksette etter at meldingen om struktur i fiskeflåten er fremlagt og behandlet av Stortinget.

I denne proposisjonen er som alt nevnt lønnsomhet

reintrodusert. Det er fortsatt lite konflikt i Stortinget. Re­ gjeringens strukturmelding blir i stor grad bifalt.

St.prp. nr. 1 (2009-2010): Fiskeri- og kystdepartementet Budsjettproposisjonen for 2010, fremlagt av Stoltenberg II i overgangen fra

Helga Pedersen til Lisbeth Berg-Hansen, viderefører fjorårets reintroduksjon av lønnsomhet. Fiskeflåten skal være moderne, variert og lønnsom. Proposisjonen gir en detaljert gjennomgang av utviklingen i fiskeflåten de siste årene hvor strukturordningene har vært virksomme. Eksempelvis viser

tabellene at antall ringnottillatelser hadde gått ned fra 85 i 2006 til 80 i 2009, mens antall torsketrålere i samme periode var redusert fra 61 til 42. Tabellene illustrerte godt effekten av strukturordningene. Proposisjonen gir også klare anvisninger om hvilke strukturtiltak regjeringen tar sikte på å iverksette.

Strukturordninger åpner for at båter kan trekkes ut av fisket. Det er nettopp poenget med dem. En av de ringnotsnurperne som «forsvant» gjennom strukturing, var «Inger Hildur». Det skjedde da båten ble solgt fra Molde til Fosnavåg i 2016. (Foto: Inger Hildur)

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

89

Foran Stortingsvalget i 2013 var det rørende enighet mellom Høyres Frank Bakke Jensen, Arbeiderpartiets Lisbeth BergHansen og FrPs Harald Tom Nesvik. Nei, strukturordningene skulle ikke avvikles. (Foto: Therese Tande)

St.prop. 1 S (2010-2011): Fiskeri- og kystdepartementet Budsjettproposisjonen for 2011, fremlagt av Lisbeth Berg-Hansen og Stoltenberg II, begrenser omtalen av strukturordningene til en tabell som viser utviklingen i antall fartøyer og tillatelser. Proposisjonen orienterer Stortinget om løpende endringer som følger av de etablerte strukturordningene som har vært fremlagt, debattert og vedtatt av Stortinget. Ettersom det ikke foreligger noen endringer i politikk eller bevilgningsforslag, er det heller ikke mer å orientere om.

Lisbeth Berg-Hansen og Stoltenberg II, begrenses fortsatt til tabeller som viser flåteutviklingen i antall fartøy. Det er grunn til å tro at disse tabellene gradvis fremmedgjør Stortinget for strukturpoli­tikken, ettersom tabeller i liten grad inviterer til debatt.

St.prop. 1 S (2013-2014): Fiskeri- og kystdepartementet Budsjettproposisjonen for 2014, fremmet av Stolten-

berg II og revidert av Solberg I, er stort sett uendret fra de foregående. Proposisjonens omtale av strukturordningene nøyer seg på samme måte som de tre foregående årene med å vise en tabell over utvik­lingen i antall fartøyer og tillatelser. Tabellene gir en indi­kasjon på effekten av strukturordningene.

St.prop. 1 S (2014-2015): Nærings- og fiskeridepartementet Budsjettproposisjonen for

2015, fremlagt av Elisabeth Aspaker og Solberg I, er den første som skrives etter at Fiskeri- og kystde­partementet blir nedlagt. Sektoromtale minimaliseres under Nær­ ingsdepartementets regime, og formidlingen av informasjon om strukturordningene blir på samme måte kortfattet. I proposisjonen orienteres Stortinget med 77 ord om endringer og liberalisering av strukturordningene.

St.prop. 1 S (2015-2016): Nærings- og fiskeridepartementet Budsjettproposisjonen for 2016, fremlagt av Elisabeth Aspaker og Solberg I, er som året før meget knapp i omtalen av strukturtil­takene i fiskeflåten. I proposisjonen orienteres Stortinget om

St.prop. 1 S (2011-2012): Fiskeri- og kystdepartementet Budsjettproposisjonen for 2012, fremlagt av Lisbeth Berg-Hansen og Stoltenberg II, er som året før kortfattet.

Den avspeiler at det i stor grad er ro knyttet til den strukturpolitikken som ble utformet av Helga Pedersen og vedtatt av Stortinget. Proposisjo­nens omtale av strukturordningene begrenses på samme måte som året før til å vise en tabell som gir en oversikt over utviklin­gen i antall fartøyer og tillatelser.

St.prop. 1 S (2012-2013): Fiskeri- og lystdepartementet Budsjettproposisjonen for 2013, igjen fremlagt av

90

I 2013 gikk Elisabeth Aspaker og Høyre til valg på nye idéer, bedre løsninger. En av løsningene var å slå Fiskeridepartementet sammen med Næringsdepartementet. Det mener artikkelforfatteren, som den gangen var ekspedisjonssjef i nettopp Fiskeridepartemen­tet, var en svært dårlig løsning. (Foto: Høyre)

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

Per Sandberg vil nok i ettertid være mer kjent for en ung vakker dame og en mobiltelefon på avveie, enn for sine grundige orien­teringer til Stortinget om regjeringens strukturpolitikk. (Foto: Thv Tande)

ytterligere liberalisering med heving av kvotetakene for ringnot og torsketrål. Med 121 ord inneholder den litt mer informasjon enn året før. Etter seks år uten at Stortinget er informert på en slik måte at representantene blir involvert, sprekker borgfreden. Departementet må igangsette arbeidet med et offentlig utvalg som startet den prosessen som ender opp med «Kvotemeldingen».

St.prop. 1 S (2016-2017): Nærings- og fiskeridepartementet Budsjettproposisjonen for 2017, fremlagt av Per Sandberg og Solberg I, er som de foregående to årene barbert.

Dette til tross for at arbeidet nå er i gang med en ny

kvotemelding. For tredje år på rad blir Stortinget svært kortfattet informert — 119 ord — om endrede og mer liberale regler for strukturering. Det blir også informert om at det er opprettet et offentlig utvalg for å gjennomgå kvotesystemet. Det kan selvsagt heves mange øyebryn over at regjeringen Solberg fortsetter den stadige liberaliserin­gen av strukturordningene, når det etter Stortingets pålegg var opprettet et offentlig utvalg for å foreta en samlet gjennomgang av kvote- og strukturpolitikken.

St.prop. 1 S (2017-2018): Nærings- og fiskeridepartementet Budsjettproposisjonen for

2018, fremlagt av Per Sandberg og Solberg II, er fortsatt svært minimalistisk. Den handler mest om saksbehandlingsrutiner og forenkling. Proposisjonen repeterer i stor grad de to siste års orienteringer til Stortinget vedrørende liberalisering av strukturerings-regelverket, samt at utvalgsin­nstillingen om kvotesystemet er til vurdering i departementet. Departementet viderefører den etablerte normen med meget korte (141 ord) sektorbeskrivelser. Det gis følgelig ingen dybdebeskri­velse av strukturpolitikken. Det er forunderlig at ikke Stortin­get reagerer.

Selv etter at departementet har mottatt NOU 2016:26 «Et fremtidsrettet kvotesystem», fortsetter man med stadige

liberaliseringer av regelverket for de eksisterende strukturord­ningene.

St.prop. 1 S (2018-2019): Nærings- og fiskeridepartementet Budsjettproposisjonen for 2019, fremmet av Harald T. Nesvik og Solberg III, er spesiell på den måten at det verken orienteres om hva som har skjedd av strukturering i foregående år eller hva man vil foreta seg i kommende budsjettperiode. I denne budsjettpropo­sisjonen gis det kun en tilbakemelding på et dokument 8 forslag om at det vil bli fremlagt en stortingsmelding om kvotesystemet.

Uten en eneste smakebit strukturpolitikk og med bare 127 ord.

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

91

Omsider — 21. juni 2019 — ble den nye Kvotemeldingen oversendt til Stortinget.

Fiskeriminister Harald Tom Nesvik og hans høyre hånd, Roy Angelvik, var strålende fornøyde. Det var ikke nærin­ gen. (Foto: Therese Tande)

vedtakene Stortinget har fattet i forbindelse med behandlingen av Kvotemeldingen i mai 2020 vil bli fulgt opp.

Proposisjonen gjengir for sikkerhets skyld alle vedtak Stortinget har fattet under behandlingen av meldingen. Ut over dette gis ingen informasjon om strukturutvik­lingen i flåteleddet.

St.prop. 1 S (2019-20): Nærings- og fiskeridepartementet Budsjettproposisjonen for 2020, fremmet av Harald T. Nesvik og Solberg III, var kort og uten politiske signa-

ler. I all hovedsak var det bare en gjentagelse av fjorårets tekst. Proposisjonen gir kun tilbakemelding til Stortinget om at et stortingsvedtak er fulgt opp. Og som vanlig kortfattet; 133 ord.

St.prop. 1 S (2020-21): Nærings- og fiskeridepartementet Budsjettproposisjon for 2021, lagt frem av Odd Emil Ingebrigtsen og Solberg IV, informerer Stortinget om at

St.prop. 1 S (2021-22): Nærings- og fiskeridepartementet Budsjettproposisjon for 2022, fremlagt av Odd Emil Ingebrigtsen og Solberg IV i overgangen til Skjæran/ Støre I, informerer Stor­tinget om hva som er fulgt opp av de vedtakene Stortinget fattet under behandlingen av

Flere fiskeriministre drømte om å bli den som kunne annonsere at sjømateksporten hadde passert 100 milliarder kroner. Harald Tom Nesvik fikk gleden tidlig i januar 2020. Tre uker senere var hans dager som fiskeriminister talte, rettere sagt som fiskeri- og sjømatminister. Det ble nemlig den nye tittelen fra 30. august 2019. (Foto: Thv Tande)

92

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

Summert i ord har ingen fiskeriminister orientert Stortinget mer om strukturpolitikken enn Svein Ludvigsen, her sammen med depar­tementsråd Jørn Krogh. I snitt «leverte» Ludvigsen 1034 ord per år til Stortinget om denne delen av fiskeripolitikken.

(Foto: Thv Tande)

Kvotemeldingen i mai 2020, og hva som vil bli fulgt opp.

Proposisjonen er således mer informativ enn året før.

Men heller ikke nå er det noen informasjon om hvordan struk­tureringen forløper.

Varierende antall ord Så langs budsjettproposisjonene. Strukturstoppen fra senhøsten 2005 til 2007 innført av Helga Pedersen, dro først beskrivelsen av strukturpolitikken kraftig ned, og deretter kraftig opp da strukturstoppen ble opphe-

vet. De nye prinsippene for strukturer­ing i flåteleddet ble grundig beskrevet.

Fra 2010 til 2014 ble strukturordningene benyttet i tråd med de fastsatte regelendringene, og uten større kontroverser. I buds­

jettproposisjonene begrenser departementet seg til å beskrive strukturutviklingen innen de enkelte fartøygruppene. Etableringen av Nærings- og fiskeridepartementet i 2014 medførte umiddelbart at sektoromta-

lene ble kuttet i omfang. I de første årene under Elisabeth Aspaker og Per Sandberg ble det kun gitt korte orien­ teringer om hvilke regelendringer som var foretatt i løpet av året.

Bredden i Regjeringenes

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

93

informasjon og politikksignaler kan vi grovt anslå i antall ord om strukturordningene i budsjettpropo­sisjonene. Fordelt per år ser dette slik ut: 1999......................... : 111 2000......................... : 374 2001......................... : 108 2002......................... : 463 2003......................... : 852 2004......................... : 1151 2005......................... : 1100 2006......................... : 126 2007......................... : 236 2008......................... : 358 2009......................... : 800 2010......................... : 824 2011.......................... : 121 2012......................... : 124 2013......................... : 220 2014......................... : 109 2015......................... : 77 2016......................... : 121 2017......................... : 119 2018......................... : 141 2019......................... : 127 2020......................... : 133 2021......................... : 783 2022......................... : 917 Naturlig nok har Svein Ludvigsen og Helga Pedersen bredest omtale av strukturordningene. Det var jo i Ludvigsens periode

(2001-05) at de nye strukturordningene ble utformet. De fikk betydelig kraft, både med hensyn til hvor mange kvotefaktorer som kunne samles på en enkelt båt, og ved at ordningene kunne benyttes av stadig flere grupper.

Helga Pedersen hadde også en aktiv rolle. Først med å iverksette en strukturpause, deretter ved å utrede og fremme for Stortinget et helt nytt regelverk for strukturering. Dette regelverket ble i mange år forvaltet i et politisk omfor­enthetsklima.

At Odd Emil Ingebrigtsen kommer ut med bred omtale skyldes mye Stortingets vedtak ved behandlingen av «Kvotemeldingen». Departe­ mentets orienteringer om hva som ville bli gjort tok også plass. Imidlertid inneholder budsjettproposisjonene fra Ingebrigtsen ingen orientering om utviklingen innenfor strukturgruppene, og heller ikke om hvilke mål regjeringen Solberg hadde satt seg.

Fordeler vi totalt antall ord i omtalen av strukturordningene på de ulike statsrådene

i gjennomsnitt per år kan vi få et visst inntrykk av i hvilken grad Stortinget ble orientert: Ludvigsen................. : 1034 Ingebrigtsen.............. : 850 Pedersen.................. : 392 Berg-Hansen............ : 372 Gregussen................ : 286 Angelsen.................. : 243 Sandberg.................. : 130 Nesvik....................... : 130 Aspaker.................... : 102

«Et fremtidsrettet kvotesystem»

Det er sjelden trangt i stortingssalen under behandlingen av fis­keripolitiske saker. Det var intet unntak da behandlingen av Kvotemeldingen sto på dagsorden 7. mai 2020. (Foto: Therese Tande)

94

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

Næringen etterlyser stabile og forutsigbare rammebetingelser. I syv år har diverse ministre, regjeringer og Storting holdt på med «fremtidens kvotesystem».

Et utdrag av alle dokumenter, høringer, åpne møter, innstillinger og beslutninger

Det kan sikkert diskuteres når arbeidet med Kvotemeldingen be­gynte. Med Elisabeth Aspakers opprettelse av Eidesen-utvalget 19. juni 2015 var det i alle fall i gang. Det skulle gå fem lange år før meldingen kom til Stortinget. Og ytterligere tre år før Stortinget kommer til å få oppfølgeren — Kvotemelding 2.0. (Foto: NFD)

og ulike høringsnotater uten å plassere det i kon­teksten «verdiskaping og fremtidsrettet». På toppen har Stortin­get fattet vedtak i enkeltsaker på mikronivå, og dermed ødelagt enhver mulighet til å få på plass et sammenhengende kvotesystem.

«I den blindes rike er den enøyde konge»

illustrerer en prosess som er ute av kontroll. Dette skulle være det store grepet som etablerte et fast tak om struktur- og tilbakefallsre­ gelverket, ryddet opp i rotet med hjemmelslengde og faktisk lengde og fikk etablert et regelverk for inndriving av ressurs­renten.

Sjømatindustriutvalget leverte sin innstilling i NOU 2014: «Utredning av sjømatindustriens rammevilkår».

Utvalget drøfter her tiltak som skal bidra til bedre lønnsomhet i fiskeindustrien, men peker også på tiltak for de andre leddene i verdikjeden. Regjeringen oppnevnte deretter — 19. juni 2015 — et ekspertut­valg for å se på hvordan kvotesystemet for fiskeflåten burde være i fremtiden. Dette begrunnet Elisabeth Aspaker slik: «Hvis vi retter blikket langt

fremover, har vi to alternativ.

Vi kan enten fortsette som nå, der vi ved jevne mellomrom øker kvotetakene og bøter på den manglende fleksibiliteten gjennom lapping og enkeltstående nye ordninger. Eller vi kan gjøre en grundigere vurdering av hele kvotesystemet for å se om det kan finnes alternative modeller som både kan legge til rette for god lønnsomhet for flåten og økt fleksibilitet for aktørene. Det ansvarlige valget er å gjøre det siste».

Og så gikk det ikke akkurat slag i slag. Utvalget leverte sin innstilling som en NOU 14. desember 2016, og denne ble uten noen form for behandling eller vurdering i departementet sendt ut på høring med frist 28. april 2017. Så gikk månedene og ministrene

likeså. Ikke før 21. juni 2019 fremmet departementet sin stor­tingsmelding om struktur og kvoter, altså Kvotemeldingen. Heller ikke Stortinget hadde det travelt, og først 7. mai 2020 kom saken opp til stortingsbehandling. Da hadde det gått 5 år og like mange fiskeriministre.

Innimellom hadde departementet laget et eget notat om sjarkflåten og et forslag om lovendringer var sendt på høring. Og midt oppi det hele kom 28. april 2020 en gjøkunge; Riksrevisjonens undersøkelse av kvotesystemet i kyst og havfisket.

Som denne oversikten viser, og som for øvrig ikke er komplett, har ikke næringen fått den stabiliteten og forutsigbarheten den ønsker. Departementet har stykket opp prosessene, og har fremmet lovendringer

Etter min mening er det tre sentrale dokumenter som Stortinget må legge til grunn for en helhetlig og bredt opplyst behandling av fremtidens kvotesystem.

Det første er NOU 2016: 26 «Et fremtidsrettet kvotesystem», forfattet av et offentlig utvalg oppnevnt ved kongelig resolusjon av 19. juni 2015, og avgitt til Nærings- og fiskeridepartementet 14. desember 2016.

Denne utredningen gir en beskrivelse av utvik­lingen i fiskeriene og en vurdering av dagens system for kvote­ tildeling og strukturkvoteordninger. Videre drøftes ressursrenten i fiskeriene.

Utredningen kommer med forslag til hvordan et frem­ tidsrettet kvotesystem bør innrettes og hvordan ressursrenten kan innkreves.

Det andre er Meld. St. 32 (2018-19) «Et kvotesystem for økt ver­diskaping — En fremtidsrettet fiskerinæring».

Denne tilrådningen fra Nærings- og fiskeridepartementet 21. juni 2019 ble godkjent i statsråd samme dag. Meldingen omhandler sentrale deler av de nasjonale regu-

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

95

Ifølge Johán H. Williams er det særlig tre dokumenter Stortinget bør legge til grunn for en helhetlig behandling av fremtidens kvotesystem. For egen del vil vi tilføye et fjerde; den nye Kvo­temeldingen 2.0, som i beste fall kommer på tampen av 2022.

lerings- og kvotesystemene i norsk fiskerinæring. Det norske kvotesystemet har vokst frem over flere tiår gjennom stadige tilpasninger og initiativer for å møte endringer i re­ssursgrunnlag, næring og samfunn. Dagens kvotesystem er derfor blitt både komplekst og omdiskutert, og det er behov for å fore­nkle systemet og gjøre det mer effektivt og fleksibelt, samt mer tidsmessig og fremtidsrettet.

Denne meldingen presenterer regjer­ingens forslag til et fremtidsrettet kvotesystem for norske fiskerier.

Det siste dokumentet er «Undersøkelse av kvotesystemet i kyst- og havfisket», et dokument fra Riksrevisjonen offentliggjort i april 2020. Her konstaterer Riksrevisjonen at kvotesystemet mellom 2004 og 2018 har bidratt til økt lønnsomhet i fiskeflåten, men at det også har utfordret fiskeripolitiske prinsipper og ført til mindre fiskeriaktivitet i flere kystsamfunn.

Disse tre dokumentene behandler kvotesystemet fra tre ulike innfallsvinkler; faglig, politisk og systemrevisjonistisk. Til sammen gir de et meget godt grunnlag for en god og opplyst behan­dling av de fremtidige rammene for norske fiskeflåte. På denne bakgrunn er det bortimot uforståelig at følgende forslag fra opposisjonen ble nedstemt i behandlingen av meldingen:

96

«Meld. St. 32 (2018-19) «Et kvotesystem for økt verdiskaping» sendes tilbake til næringskomiteen, som legger frem en ny in­nstilling etter at Riksrevisjonens rapport Dokument 3:6 (2019-20) er behandlet i Stortinget.»

Målet står ikke på midtbanen «Etter Riksrevisjonens vurdering er det alvorlig at summen av endringene i kvotesystemet har fått, til dels utilsiktede, nega­tive konse-

kvenser for fiskeriaktiviteten i mange kystsamfunn.»

Denne formuleringen fra Riksrevisjonen har gitt grobunn for konspirasjonsteorier om makta og kapitalen som har tusket til seg fiskekvoter på bekostning av kystsamfunnene — særlig i nord. Dette har foranlediget neste konspirasjonsteori om at skiftende regjeringer og fiskeriministre sammen med kapitalen har iverksatt strukturordninger uten at Stortinget har vært holdt tilstrekkelig orientert. Dermed ble det umulig å slå alarm

hvis de utilsiktede negative utslagene av strukturtiltakene ble for fæle.

Når Riksrevisjonen uttaler seg som den gjør er det svært alvor­lig. Men det må være tillatt å stille spørsmålet om hvor balan­sert og objektivt Riksrevisjonens informanter har vært? Hva er det Riksrevisjonen definerer som negative konsekvenser, og hvordan belegger Riksrevisjonen at de har vært utilsiktede?

Jeg har gått gjennom 24 budsjettproposisjoner fra Fiskerideparte­mentet, Fiskeri- og kystdepartementet samt Nærings- og fiskeride­ partementet siden 1999.

Spørsmålet vi må stille oss er: «Hva har vært målsettingene og er resultatene som forventet»? Og deretter; hva har budsjettproposisjonene sagt om dette? Om noe!

Riksrevisjonens rapport om kvotepolitikken ble behandlet i en åpen høring på Stortinget 8. oktober 2020. Da hadde Stortinget for lengst behandlet Kvotemeldingen. Mange mente at rekkefølgen burde vært omvendt. (Foto: Skjermdump)

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

I det følgende har jeg altså sitert målsettinger fra de mange proposisjonene. Jeg starter i 1999: St.prop.1: 1998-1999 «Det er fremdeles nødvendig å redusere den totale fangstkapasite­ten for å få en bedre struktur og kapasitetstilpasning i fiske­flåten.

En slik reduksjon vil bidra til å bedre lønnsomheten til de gjenværende fartøyene og legge til rette for større grad av fornyelse i flåten. Det er en særlig utfordring å utvikle hen­siktsmessige strukturvirkemidler for kystflåten.»

St.prop.1: 1999-2000 «Lønnsomheten i fiskeriog havbruksnæringen er en viktig forut­setning både som bidrag til å sikre arbeidsplasser og bosetting i de fiskeriavhengige delene av landet, og for landets totale økonomi. Det er fremdeles nødvendig å redusere den totale fang­stkapasiteten for å få en bedre struktur og kapasitetstilpasning i fiskeflåten.

En slik reduksjon vil bidra til å bedre lønnsomhe­ten til fartøyene og legge til rette for større grad av fornyelse i flåten. Det er en særlig utfordring å utvikle hensiktsmessige strukturvirkemidler for kystflåten.»

St.prop. 1: 2000-2001 «Det er fremdeles nødvendig å redusere den totale fangstkapasite­ten for å få en bedre struktur og kapasitetstilpasning i fiske­flåten.

En slik reduksjon vil bidra til å bedre lønnsomheten til fartøyene og legge til rette for større grad av fornyelse i flåten. Det er en særlig utfordring å utvikle hensiktsmessige strukturvirkemidler for kystflåten.»

St.prop.1: 2001-2002 «Det er fremdeles nødvendig å redusere den totale fangstkapasite­ten for å få en bedre struktur og kapasitetstilpasning i fiske­flåten. En slik reduksjon vil bidra til å bedre lønnsomheten til fartøyene.

Det er en særlig utfordring å utvikle hensiktsmessige strukturvirkemidler for kystflåten.»

Riksrevisjonen ledes av et kollegium med fem medlemmer. De har alle tittelen riksrevisor og er valgt av Stortinget. Valget av medlemmer skjer hvert fjerde år, i etterkant av et Stortingsvalg. Stortinget velger også hvem som skal lede. I 2020 var Riksrevis­jonen ledet av Per-Kristian Foss. De øvrige var Helga Pedersen (nestleder) og bak fra venstre Gunn Karin Gjul, Arve Lønnum og Anne Tingelstad Wøien. I dag har Karl Eirik Schjøtt-Pedersen overtatt som leder. (Foto: Riksrevisjonen)

St.prop.1: 2002-2003 «Fiskeridepartementet vil fortsette arbeidet med å utforme drifts- og strukturordninger for kystflåten med sikte på å til­passe flåtens fangstevne til ressursgrunnlaget og bedre lønnsom­heten i flåten. Det er fremdeles nødvendig å redusere den totale fangstkapasiteten både i havfiskeflåten og i

kystflåten, for å få en bedre struktur- og kapasitetstilpasning. Dette vil bidra til å bedre lønnsomheten til fartøyene og legge til rette for større grad av fornyelse. En hovedutfordring for fiskeflåten er overka­pasitet både innen ulike fartøygrupper og i fangstleddet samlet i forhold til tilgjengelig ressursgrunnlag. En slik overkapasitet gir

samlet en dårligere lønnsomhet enn hva som ellers kunne vært oppnådd, og det reduserer muligheten for å opprettholde gode, trygge arbeidsplasser langs kysten.

Hovedutfordringen nå er å kunne tilby kystflåten like gode struk­tureringsordninger som havfiskeflåten har fått. Det er rimelig at også kystflåten får tilgang på ulike

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

97

26-metringen «Albacore» er en av mange båter som har benyttet seg flittig av strukturordninger. Båten er hjemmehørende i Bulandet i Askvoll kommune, og kan i år fiske vel 1.400 tonn sild og knappe 50 tonn makrell.

former for drifts- og struk­ turordninger for å tilrettelegge for at også kystflåten gjennom å øke kvotegrunnlaget for det enkelte fartøyet skal kunne bedre lønnsomheten.»

St.prop.1: 2003-2004 «Fordeling av ressursgrunnlaget og reguleringene av fisket skal legge til rette for et langsiktig høyt og stabilt inntektsnivå for fiskerinæringen. For å legge til rette

98

for økt lønnsomhet er det en særlig utfordring å sikre at alle fartøygrupper i fiske­ flåten har tilgang til struktureringsordninger.

Fiskeridepartementet vil fortsette arbeidet med å utforme regel­verket for drifts- og strukturordninger for kystflåten med sikte på å tilpasse flåtens fangstevne til ressursgrunnlaget og bedre lønnsomheten i flåten.»

St.prop. 1: 2004-2005

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

«Lønnsomheten i fiskeri- og havbruksnæringen er en viktig forut­setning både som bidrag til å sikre arbeidsplasser og bosetting i de fiskeriavhengige delene av landet, og for landets totale økonomi. Det er fremdeles nødvendig å redusere den totale fang­stkapasiteten for å få en bedre struktur og kapasitetstilpasning i fiskeflåten.

En slik reduksjon vil bidra til å bedre lønnsomhe­ten til

fartøyene og legge til rette for større grad av fornyelse i flåten. Det er en særlig utfordring å utvikle hensiktsmessige strukturvirkemidler for kystflåten.»

St.prop. 1: 2005-2006 «Fordeling av ressursgrunnlaget og reguleringene av fisket skal legge til rette for et langsiktig høyt og stabilt inntektsnivå. Stabilitet og forutsigbarhet i kvotefordelingen er en forutsetn­ing for dette. Det er en særlig utfordring å sikre at alle grup­ per i fiskeflåten har tilgang til struktureringsordninger som kan bidra til å tilpasse flåten til ressursgrunnlaget og de økonomis­ke rammebetingelsene i fiskerinæringen.»

St. prop.1: 2006-2007 «Strukturtiltak for fiskeflåten skal utformes i tråd med målene om å sikre fiskeressursene som felles eiendom, sikre en fis­keflåte som bidrar til aktivitet og sysselsetting langs hele kysten og som best mulig kan sikre industrien helårig stabil tilgang på råstoff.»

St.prop. 1: 2007-2008 «Strukturtiltakene for fiskeflåten skal utformes i tråd med målene om å sikre fiskeressursene som felles eiendom, sikre en fiskeflåte som bidrar til aktivitet og sysselsetting langs hele kysten og skal legge til rette for å sikre industrien helårig stabil tilgang på råstoff.»

St.prop. 1: 2008-2009 «Andre viktige mål for regjeringa er å sikre fiskeressursene som vår felles eiendom og stimulere til utvikling av en fiskeflåte som bidrar til aktivitet langs hele kysten.

En flåte som er moderne, variert og lønnsom. Regjeringa har utformet en ny struk­ turpolitikk for fiskeflåten som gjeninnfører tidsavgrensinga i strukturkvoteordninga og legger til rette for stabilitet og lønnsomhet i fiskeflåten.»

St.prop. 1: 2009-2010 «Fiskeflåten skal være moderne, variert og lønnsom.

Regjeringa har utformet en ny strukturpolitikk for fiskeflåten som gje­ninnfører

Strukturordninger fører uvergelig til at det blir færre fiskebåt­er. Det er også poenget med disse ordningene. At færre båter også kan bety at lys slukkes og hus forfaller er en åpenbar ulempe ved strukturering.

tidsavgrensinga i strukturkvoteordninga og legger til rette for stabilitet og lønnsomhet i fiskeflåten.»

St.prop. 1: 2010-11 til 2021-22 «Strukturtiltakene vil kunne bidra til en lønnsom helårig drift for fiskeflåten.»

De siste fire årene har budsjettproposisjonene fra Nærings- og fiskeridepartementet ikke inneholdt noe informasjon fra departe­mentet om struktureringstempo eller annet av betydning for struk­ turpolitikken.

dingen rapportert i budsjet­ tproposisjonene. Dette vil jeg kalle «evaluerings- og revisjons­fasen».

Den svakere informasjonen til Stortinget om strukturspørsmål gjennom budsjettproposisjonen etter 2015 erstattes og kompenseres av at det i juni 2015 ble nedsatt et utvalg for å utrede frem­tidens kvoteordninger, og at spørsmålet siden har vært behandlet av Stortinget en rekke ganger og i ulike kontekster. I tillegg vil jeg

understreke at regjeringen fra 2013 til 2021 har hatt generell tilslutning til strukturordningene som har vært virksom­me i disse åtte årene.

Ifølge Riksrevisjonen er det kritikkverdig at det er fattet vedtak om forskriftsendringer uten at Stortinget har vært holdt godt nok orientert. Hvor mye er godt nok og hvem bestemmer om nok er nok? Det ene er at Riksrevisjonen har trukket sine konklusjon­er på sviktende grunnlag ettersom

man ikke har benyttet seg av budsjettproposisjonene som informasjonskilde. Det andre er at når stortingsflertallet stemte ned forslaget om å utsette behandlin­gen av kvotemeldingen til etter at Stortinget hadde mottatt Riksrevisjonens rapport, så fastslår dette helt enkelt at stortingsflertall anså seg godt nok informert.

Riksrevisjonens andre påstand om at det er ført en struktur- og kvotepolitikk fra departementets side som har ført til utilsik­tede og svært negative konsekvenser for mange lokalsamfunn, må bero på at man ikke har satt seg tilstrekkelig inn i opprinnelsen til og utformingen av strukturregelverket. Flere kondemnering­sordninger ble etablert med det eksplisitte formål å redusere antall

OPPSUMMERING Fra 1999 til 2010 ble Stortinget holdt godt informert av skif­tende regjeringer om hvilke mål som var satt og hvilke ordninger som ville bli iverksatt for strukturering av fiskeflåten. Vi kan kalle dette for «utviklingsfasen».

Fra 2011 til og med 2014 ble Stortinget orientert om den årlige utviklingen i antall fartøyer i de ulike regulerings- og struk­ tureringsgruppene. Dette kan vi kalle «tilpasningsfasen».

Fra 2015 til 2020 ble Stortinget gjennom budsjettproposisjonene i meget liten grad holdt orientert om strukturutviklingen, og heller ikke om Regjeringens mål for denne.

I 2021 og 2022 ble imidlertid oppfølgingen av kvotemel-

I budsjettproposisjonen for 2008-2009 trekkes spesifikt frem at strukturtiltakene også skal støtte opp under målsettingen om å sikre fiskeindustrien helårig og stabil tilgang på råstoff. Færre og større båter burde jo kunne bidra til et jevnere landingsmønster.

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

99

fartøy for å styrke driftsgrunnlaget til de gjenværende. Denne politikken, som ble videreført med diverse strukturordning­er, måtte åpenbart føre til en svekkelse av de lokalsamfunnene som mistet fartøyer. Jeg vil ikke påstå at de lokale konsekven­sene har vært tilsiktede, men de har heller ikke vært utilsik­tede.

Da Helga Pedersen tiltrådte som fiskeri- og kystminister i 2005 iverksatte hun umiddelbart en strukturpause. Den ble benyttet til å utrede et nytt regelverk. I 2013, da Elisabeth Aspaker ble utnevnt til fiskeriminister i Solberg I, var det ingen grunn til å ta en strukturpause. De etablerte ordningene fungerte godt og bidro til en fangstsektor med stadig bedre lønnsomhet. Selv da Riksrevisjonen kom med sin kraftige kritikk av strukturord­ ningene, ordninger som fikk hovedansvaret for at lokalsamfunn hadde mistet båter

100

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

Mange synes i dag å mene at strukturprosessene i flåteleddet har gått for langt. Vår nye fiskeri- og havminister er åpenbart ikke blant dem. Han har ingen planer verken om å redusere kvotetak eller avvikle strukturordninger. (Foto: Therese Tande) og arbeidsplasser, var det ingen stor tils­lutning til tanken om å ta en strukturpause.

Heller ikke regjeringen Støre I med Bjørnar Skjæran som fiskeri- og havminister, har funnet det nødvendig å iverksette en strukturpause.

Det kan kun skyldes at også det nye stortingsfler­tallet innser at struktureringen av fiskeflåten er en kontinuer­ lig og nødvendig prosess for å opprettholde den gode lønnsomheten i de norske fiskeriene. Dette er videre en forutsetning for å utvikle sektorens bæreevne og styrke, og dermed medvirke til sysselsetting og bosetting i kyst-Norge.

Et flott skue på havet. MS «Bjarne Nilsen» måler 44,4 meter og er hjemmehørende i Forsøl like utenfor Hammerfest. Kurt Bjarne Nilsen er største aksjonær med 42,5 prosent i eierselskapet Bjarne Nilsen AS. Båten tilhører gruppen «konvensjonelle fartøy over 28 meter», men fisker ikke med autoline.

Konvensjonell havfiskeflåte:

Kvoteverdier til himmels!

Den konvensjonelle havfiskeflåten over 28 meter, som omfatter det alt vesentlige av autolineflåten i Norge, har gjennomgått den største endringen i havfiskeflåten de siste 20 årene. Mye av det som har skjedd, ikke minst den svimlende verdiøkningen på kvoter, kan gi læring til de som skal jobbe med fiskeriforvaltningen i fremtiden.

I begynnelsen av januar ble det kjent at rederiet «Leinebris» hadde kjøpt rederiet «Husby Senior», som hørte til på Averøya. På denne måten ble «Leinebris»rederiet eier av enda en grunnkvote på 1,14 torsk/hyse, og da kan man kanskje

forstå den høye prisen på 150 millioner kroner. Grunnkvoter er nemlig «evigvarende», og er således en langsiktig investering, vel og merke om man har en båt å plassere den på. Strukturkvoter er derimot tidsavgrensede, og på kjøpstidspunktet er det kanskje ikke så lenge igjen før kvoten skal falle tilbake til fellesskapet. Det er liten tvil om at de som disponerer grunnkvoter når strukturkvotene begynner å utløpe på tid, er i en god posisjon.

Den flåten som man av enkle grunner kalte «autoline», heter i dag «Konvensjonell havfiskeflåte over 28 meter» Det er en mer korrekt definisjon fordi mange

av fartøyene også driver med garn. I 2020 kom Ålesundsbåten «Atlantic» med en ny og en spennende driftskom­ binasjon; autoline og snurrevad. Fra og med januar i år satser også «Østerfjord» fra Austevoll på samme driftsopplegg.

En «game-changer» Kombinasjonen autoline og snurrevad vil jeg faktisk kalle en «game-changer».

Den vil utvilsomt øke lønnsomheten til denne flåtegruppen. Styrken til autoline er at krokfanget fisk har høy status og gode pris i markedet. Den andre fordelen er at drifts­formen gir gode fangstrater også når fisken står spredt, hvilket gjerne er tilfellet i Barentshavet utover høsten. Da sliter trål og snurrevad. Svakheten ved autoline er de høye driftskostnadene, spesielt knyttet til agnet. Driften er også arbeidsintensiv.

Snurrevad egner seg best når fisken

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

101

står mer samlet. Det er også slik at de autolinebåtene som har kvoter på sei, ikke får tak i denne fisken med line. Av en eller grunn får man veldig lite sei på line. Snurrevaden er både kostnadseffektiv og effektiv å fiske med. Dersom man ikke tar for store hal, er også kvaliteten god. Snurrevad gir dessuten en mulighet for levendelagring av fang­sten.

I dag kan jeg ikke annet enn å beklage at jeg er pensjon­ist. Denne utviklingen kunne jeg godt tenke meg å være med på.

Litt bakgrunn På 1950- og 1960-tallet sto banklineflåten veldig sterkt enkelte steder langs kysten. Det var særlig Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal og Troms som var de tre tyngdepunktene. Men også Horda­land hadde noen linebåter.

Banklinefiskerne i Troms var dyktige og ikke minst driftige. Min far sa mange ganger at vi sunnmøringer ikke nådde opp til de i nord. Og tro meg; en slik innrømmelse sitter langt inne hos oss sunnmøringer. Betegnelsen «bankline-

«Østerfjord» er siste tilskudd til autolineflåten i Norge, og er også utrustet for fiske med snurrevad. Den har kvoteverdier for over 400 millioner kroner.

Discover the benefits Intelligeng interaction Increased productivity More quality fish to market Stable and durable operations Strong service and support team Developed and manufactured in Norway With care for the environment

- A better way to fish!

Read more:

www.mustadautoline.com

102

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

All-electric technology for autolining Designed for better operational capabilities and a climate-neutral future Introducing the new Mustad Autoline E-Line System, our new line of all-electric components for autolining. Developed and manufactured in Norway. Duly tested in actual operation.

båt» refererer ganske enkelt til en båt som fisker på fiskebankene. Det har ingenting med Nordea eller DNB å gjøre.

Ja, jeg har faktisk fått det spørsmålet!

På 50- og 60-tallet var banklinebåtene 60-70 fot. På slutten av 1960-tallet skjedde en viss fornying, og båtene ble større. Vi fikk også de første båtene med overbygd dekk. Det var et stort fremskritt. Vestlendingene fisket for det meste lange og brosme, men også pigghå. Feltene var Rock All, vest av Irland, ved Hebri­dene, Orknøyene, Shetland, Færøyene og Island. Etter hvert dro også noen til Grønland, og noen fisket langs eggakanten i norsk sone. Men vestlendingene drev også fiske i nord, spesielt rundt Bjørnøya.

Tromsfiskerne fisket i Barentshavet og mye ved Bjørnøya etter torsk og hyse, men også på Trænabanken, Røstbanken og Haltenban­ken etter lange og brosme. Noen av båtene monterte autoline da den kom midt på 70-tallet. Men i banklineflåten i nord skjedde en stor endring som skulle føre til at linedriften ble faset ut. Hva var hovedgrunnen til det?

Hva skjedde i Troms?

I St. melding. nr. 58 «Om struktur- og reguleringspolitikk over­for fiskeflåten 1991-92» lagt frem av regjeringen Brundtland og fiskeriminister Oddrunn Pettersen, står følgende: «Inntil begynnelsen av 1970-tallet hadde også Nord-Norge et banklinefiske med basis i Tromsø. I 1968 var det 44 fartøy fra Nord-Norge som drev banklinefiske. Mange av disse forsvant imi­

«Geir Peder» var en av de første banklinebåtene som ble bygget med shelterdekk. Det ga en helt ny hverdag for mannskapet.

dlertid over i havrekefisket i 1970-årene, da det ble gradvis mer problematisk å skaffe mannskap til et så intensivt fiske som line. Først i de siste par årene har det igjen vært interesse i Nord-Norge for å prøve med autolinedrift, men hittil med begrenset suksess».

Det er liten tvil om at linefiskerne fra Troms gjennomførte en vellykket omstilling. Rekefisket ga gode inntekter.

Banklineflåten på Vestlandet ble holdt utenom denne driftsformen. De som søkte fikk ikke konsesjon. Da linefisket i Troms ble faset ut var det altså ikke fordi fiskerne ikke var dyktige nok, men fordi de valgte å satse på en mindre

arbeidsintensiv driftsform. I 1980 var det bare tre aktive banklinebåter igjen i Troms — «Langsund», «Rystraum» og «Lyshaug». Alle kombinerte stubbline­ driften med rekefiske.

Her er noe å lære. En av utfordringene ved å drive med to typer redskaper er selvsagt å bestemme når man skal skifte redskap. Det blir ikke lettere om de to driftsformene krever ulik bemanning, slik som i en kombinasjon mellom reketrål og autoline. Man treng­er forholdsvis lav bemanning under rekefisket. Når man legger over til linedrift må det flere folk til, og dette mannskapet er det ikke alltid så lett å få fatt i.

Dersom autolineflåten nå legger opp til kombidrift med snurrevad, er dette en felle rederiene lett kan gå i.

200-mils soner, hva nå?

Flere utvidelser av fiskerigrensen og en luftig plan om en 50-mils grense, endte som kjent med etableringen av 200-mils økono­miske soner i 1977. Dette engasjerte fiskerne på Vestlandet generelt, og på Sunnmøre spesielt.

Hovedgrunnen var frykten for å miste

Troms hadde et veldig sterkt banklinemiljø.

Men på 1970-tallet forvitret miljøet. Nesten alle la om til rekedrift, som var mye mindre arbeidsintensivt. I 1980 var det bare tre banklinebåter igjen i Troms. En av dem var MS «Lyshaug».

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

103

20 av de 23 båtene i konvensjonell fartøygruppe over 28 meter fisker med autoline. MS «Storvig» fra Mandal er en av de tre som ikke gjør det. Den er også spesiell ved å måle under 28 meter.

retten til å fiske i andre lands soner. I banklineflåten var frykten ekstra stor. På årsmøtet i Sunnmøre Fiskarlag i 1974 kom Jens Evensen med en klar melding: Det flåten mistet i andre lands soner, skulle kompen­seres med tilgang på kvoter i norsk sone. Dette gjentok han under et møte i Turnhallen i Måløy samme år.

Fra midten av 1970-tallet var det ny optimisme i lineflåten. Autolina slo gjennom og det startet en flåtefornying.

Men for hver ny båt som kom ut, ble det én båt mer i flåten. De gamle båtene

104

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

forsvant nemlig ikke, men fortsatte å fiske. Denne utvik­lingen førte raskt til overkapasitet, som man fikk svi for 20 år senere. Banklinefisket ble ikke lukket, og fikk man først finan­siering til å kjøpe en banklinebåt var det ingen begrensninger. Fisket på lange og brosme var fritt. Banklineflåten var imidler­tid regulert sammen med resten av den konvensjonelle flåten, og mange båter la om sitt fiske. Man fikk anledning til å fiske mer torsk og hyse i Barentshavet, slik Evensen lovte.

Her gjorde vi som var i næringen og myndighetene en grov feilvur­dering. Vi så ikke hvor mye mer effektiv en banklinebåt ble når den la om til automatisk egning. I etterpåklokskapens lys burde banklineflåten hatt en lignende kondemneringsordning som den ringnotflåten fikk tidlig på 1980-tallet. Det hadde spart auto­line-rederiene for flere hundre millioner kroner i strukturkost­nader.

Banklineflåten er nemlig den flåtegruppen som har strukturert aller mest.

Ringnotflåten har strukturert minst, fordi man tidlig så behovet for flåtereduksjon.

Dermed tok staten en mye større del av regningen.

Mange båter — for lite fisk For stor fangstkapasitet i forhold til tilgjengelige ressurser er en klassiker, ikke bare i Norge, men i alle fiskerinasjoner i verden. Som oftest er det fritt fiske og fri etablering som er årsaken til at det bygges opp overkapasitet. Det var i høyeste grad tilfellet med banklineflåten. Når fiskeriet så ble strengt kvotere-

gulert, kom overkapasiteten til syne.

Vi som var i flåten merket at det høye fiskepresset førte til at fangstratene for lange og brosme gikk ned og ned, selv om vi kompenserte med større fangstinnsats. Kvotene på torsk og hyse var også alt for små til å gi lønnsom drift. Mannskapet flyktet, flåten var på vei inn i solnedgangen og mange ga opp. Rundt årtusenskiftet var det bare én løsning; en stor reduksjon av antall båter. Myndighetene overlot regningen til næringsaktørene. Den ble stor!

Den konvensjonelle havfiskeflåten fikk sin første strukturordning i form av enhetskvoter fastsatt ved Kgl. res. av 28. juli 2000. Siden er antall fartøyer kraftig redusert. Fra 60-70 båter for 20 år siden til 23 i dag. Det kan samles inntil fem kvoter på hver båt.

Kjøp og salg av kvoter Det har vært vanskelig å få tak i prisene på kvoter. Både de som selger og de som kjøper liker å holde kortene tett inntil brys­tet. Det samme gjør meglere og banker. Men i et så lite miljø som autoline er det mye å hente på ryktebørsen. Ved hjelp av ulike kilder har jeg klart å skaffe en ganske god oversikt.

Jeg utelat­er navnet på båter og rederier, men tror at prisene er ganske rette.

Utgangspunktet for kvoteprisene i

Norge har et veldig sterkt autolinemiljø, i hvert fall om vi sammenligner oss med Island. Der er de fleste linebåtene små, som f.eks. Sævik GK 757 hjemmehørende i Grindavik. Båten, som måler 14,7 meter, har et anlegg som tar ca. 15.000 kroker.

autoline er 1,00 kvotefaktor torsk/hyse.

Disse fiskeslagene sees altså sammen.

Noen fartøyer har også kvoterettigheter for sei, men disse prises utenom torsk/hyse. Se tabell 1. Så er det som nevnt innledningsvis forskjell på å

kjøpe en «evigvarende» grunnkvote og en tidsbe­grenset strukturkvote. Den prisutviklingen som skisseres i tabel­len under gjelder for grunnkvoter. Verdien av strukturkvoter i tabell 1 justeres ned i henhold til hvor mange år som gjenstår

Tabell 1: Konvensjonell gruppe over 28 meter rangert etter kvoteverdi i millioner kroner.

1.

2.

3.

4.

5.

6.

7.

8.

9.

10.

11.

12.

13.

14.

15.

16.

17. « 19.

20.

21.

22.

23.

Merke F-4-H M-1-A M-1-G VL-10-1AV M-12-G M-88-SØ M-104-H M-505-HØ SF-90-S SF-6-S M-123-A M-71-G M-161-AV SF-15-S SF-20-B M-33-G M-95-G SF-6-A SF-4-S M-206-A M-40-SA M-80-A VA-81-LS

Fartøynavn Meter Eier Bjarne Nilsen 44,4 Bjarne Nilsen AS Atlantic 64,0 Atlantic Longline AS Veidar 55,5 Veidar AS Østerfjord 67,0 Østerfjord AS Loran 51,2 Loran AS Vonar 49,5 Finnøy Fiskeriselskap AS Seir 53,1 Seir AS Leinebris 58,0 Leienbris AS Fjellmøy 44,9 Fjellmøy AS Vestkapp 51,3 Vestkapp AS Geir 63,0 H P Holmeset AS Nesbakk 44,8 Nye Nesbakk AS O. Husby 51,7 O. Husby Fiskebåtr. AS Vestliner 47,5 Carisma Viking AS Veststeinen 46,6 Veststeinen AS Vestfisk 39,2 Storhornet AS Bergholm 38,0 LHN Fiskeri AS Sjøvær 39,3 Sjøvær Havfiske AS Frøyanes Jr. 51,3 Frøyanes Jr. AS Kap Farvel 46,6 Koralhav AS Fiskenes 39,9 Fiskenes AS Bjørnhaug 27,5 Bjørnhaug AS Storvig 24,0 Storvig AS

Adresse Forsøl Ålesund Ålesund Torangsvåg Ålesund Harøy Vatne Fosnavåg Stadlandet Stadlandet Ålesund Godøya Averøy Stadlandet Måløy Godøya Godøya Askvoll Stadlandet Brattvåg Sula Vatne Mandal

Torsk/hyse 150 400 395 387 382 377 396 358 354 375 374 342 347 299 259 236 211 208 212 196 167 142 142

Sei 20 23 19 23 23 20 23 24 15 18 23 15 -

Ringnot Sum 425 575 420 418 406 405 400 396 378 377 375 374 366 347 299 259 236 226 226 212 196 190 159 142

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

105

Foruten de 20 autolinebåtene som tilhører konvensjonell fartøygruppe over 28 meter, har vi i alt seks autolinere over 28 meter som fisker på kvoter fra kystflåten. «Koralhav», her i fint driv forbi Hestskjæret fyr utenfor Averøy i Møre og Romsdal, er en av dem. (Foto: Jan Helge Birkeland)

før kvotene faller tilbake til staten.

Tabellen under viser prisutviklingen for 1,00 i grunnkvote torsk/hyse siden årtusenskiftet. Det har vært ekstremt mye å tjene for de som kjøpte først.

2001............................. : 2,0 mill. kr.

2003............................. : 3,5 mill. kr.

2003............................. : 5,9 mill. kr.

2007............................. : 12,5 mill. kr.

2015............................. : 26,5 mill. kr.

2015............................. : 32,0 mill. kr.

2018............................. : 40,0 mill. kr.

2019............................. : 69,0 mill. kr.

2020............................. : 69,0 mill. kr.

2020............................. : 118,0 mill. kr.

2021............................. : 130,0 mill. kr.

Denne utviklingen er på mange måter logisk. Det er færre og færre som vil selge, flere og flere som vil kjøpe. Og som alt nevnt får vi et økende antall båter i denne gruppen som vil satse på en

kombinasjonsdrift med line og snurrevad.

Det vil øke lønnsomhe­ten. Om det også vil øke kvoteprisene gjenstår å se.

Tabell 1 viser hvilke kvoteverdier de 23 båtene i konvensjonell gruppe over 28 meter sitter med i dag. Her har vi tatt utgangs­punkt i 130 millioner kroner for en standard grunnkvotefaktor på 1,00 for torsk/hyse, og foretatt en lineær nedskrivning av ver­diene for strukturkvoter i forhold til når de utløper på tid. En kvotefaktor for sei er prissatt til 11 millioner kroner.

Den båten som har størst kvoteverdier er «Bjarne Nilsen» i Forsøl. Det skyldes helt enkelt at båten har en basiskvote ring­not på 370 tonn. Verdiberegningen tar utgangspunkt i en pris per 100 basistonn på 115 millioner kroner. Men «Bjarne Nilsen» er en av de tre fartøyene i konvensjonell flåte over 28 meter som ikke driver med autoline. «Storvig» og «Bjørnhaug» er de to andre. De fem au-

07 Media As, Oslo

K V A L I T E T

M A N G F O L D

O G

tolinebåtene som har mest i kvoteverdier, er «Atlantic», «Veidar», «Østerfjord», «Loran» og «Vonar» — alle med over 400 millioner kroner. I tillegg kommer selvfølgelig verdien av båtene, men disse er ikke tatt med i tabellen.

Foruten de 20 autolinebåtene over 28 meter som er navngitt i tabellen, har vi ytterligere seks autolinere over 28 meter i Norge. Det er «Koralen» (43,2 meter), «Rolf Asbjørn» (42,0 meter), «Koralhav» (39,9 meter), «Trygve B» (38,8 meter), «Valdi­mar H» (38,4 meter) og «Delfin» (34,9 meter). Men alle disse henter sitt kvotegrunnlag fra kystflåten under 28 meter. De tilhører altså ikke flåtegruppen konvensjonelle fartøy over 28 meter. I tillegg har vi en rekke båter under 28 meter som også fisker med autoline, men som det er for mange til at vi kan navngi dem her. Men det vi altså kan fastslå er at autolineflåten over 28 meter består av i alt 26 fartøyer.

G O D T

S A M A R B E I D

Dørkplater, Gitterrister og Fendere

Se astrup .no

Astrup har materialene

Vi leverer ulike materialer for gangbaner, dørkplater og fendere for de fleste bransjer og bruksområder.

Aluminium dørkplater • Rustbestandige dørkplater • GUP/GRP gitterrister • Fendere til alle formål Kontakt ditt nærmeste salgskontor for komplett leveringsprogram og pristilbud!

Astrup AS: Postboks 8 Haugenstua, N-0915 Oslo • 22 79 15 00 • astrup@astrup.no • www. astrup.no

106

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

Freedom to create Independent ship designer since 1976

Visit us at Nor-Shipping – Stand no. D01-14

www.skipsteknisk.no

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

107

Bernt Fjeldvær har fagbrev i akvakultur, og er ansatt som formidler om havbruk hos Kystmuseet i Sør-Trøndelag. Siden 2013 har Kystmuseet i Sør-Trøndelag hatt ansvaret for formidling, utstillinger, booking og båtskyss knyttet til visningstillatelsen på Hitra. Denne artikkelen, hentet fra «Årbok for Fosen 2021», er skrevet av Fjeldvær.

108

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

Fra Grøntvedtmerda til havmerda:

50

år med havbrukshistorie FOLK HOLDT FISK i fangenskap allerede for flere tusen år siden. I det gamle Kina og antikkens Roma ble blant annet karpefisk holdt i kunstige dammer. Også i Norge ble det drevet former for op­pdrett. Fisk ble satt ut i dammer og vann allerede i vikinge­tiden. I Europa ble det etter hvert klostrene som drev med dette og spredde kunnskapen om dambruket.

Blant adelige og storfolk ble det vanlig å ha karpedammer, og mange av disse eksisterer ennå.

En populær fisk var karuss. Den er nært beslektet med karper, noe som var en vanlig fisk å holde i dammer.

Særlig adelige og klos­tre hadde karpedammer. I Norge vil ikke karpene overleve vin­ trene, men karussen gjør det.

Den kan leve nesten uten oksygen i flere måneder og den produserer frostvæske hvis vannet fryser. Det gjør at den kan overleve i små tjern eller jordammer under selv en norsk vinter. Karussen er

Kubikkmeter, fôrkvoter og MTB har de siste 50 årene vært brukt for å regulere produksjon av laks og ørret i Norge. Hele tiden har kravet vært at det ikke skal være mer enn 25 kilo fisk per kubikkmeter vann. Men dette av hensyn til fiskevelferden, ikke produksjonen.

en liten fisk, sjelden over 1015 cm. lang og maks 45 cm.

Frem til slutten av 1800-tallet var det et statussymbol å ha karpedammer og det var også moteriktig mat for storfolk.

Jacob Nicolai Wilse (17351801), sogneprest i Spydeberg, hadde på 1770-tallet et eget damanlegg med oppdrett av karusser. Han hadde en yngledam på 7 kvadratmeter og en større dam på 2000 kvadrat­meter for selve karussene. Wilse var også en ivrig naturforsker og var nok en av Norges første pionerer på fiskeoppdrett.

På Hitra finnes tidlige spor av fiskeoppdrett. På Fjellvær fantes en myr med navnet Karussdammyra. Den er i dag dyrket opp, og vi vet ikke nøyaktig hvor den lå. Muntlig tradisjon sier at det skal ha vært en av fogdene på Fjellvær som holdt karusser her. På Hopsjøen hadde også Niels Rosing Parelius karusser. Der er det et lite vann som fremdeles heter Karussdammen.

Torskeyngel i fangenskap Fra midten av 1800-tallet ble det forsøksvis drevet klekking av laks og ørretyngel.

Dette ble gjort med tanke på å forbedre fiskevann og vassdrag. Disse tidlige klekkeriene ble kalt «udk­

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

109

«Flødevigens udklækningsanstalt» ble etablert alt i 1882, og er i dag en av Havforskningsinstituttets tre nasjonale forskningsstas­joner. Den ligger i Flødevigen på Hisøy nær sentrum av Arendal, og er en av Europas eldste oseaniske målestasjoner. Dette var også den første stasjonen hvor man gjorde forsøk med oppdrett av fisk og skalldyr i Norge. De første torskelarvene ble klekket i 1884, og i 1887 ble det oppdrettet torskeyngel i fangenskap. Initiativtakeren til Flødevigen, Gunder Mathiesen Dannevig, klekket hummer for første gang i 1885.

lækningsanstalter». De fleste av disse tidlige forsøkene ble etter hvert lagt ned, men rundt 1910 ble det startet klekkerier og ferskvannsdammer for regnbueørret på Jæren. Det ble også stengt av en poll ved Taftøysundet på Nordmøre. Om et av disse foretakene ble det sagt at «det var en så stor fiasko at det vil ta lang tid før noen ville våge seg på ørretoppdrett i større stil i Norge».

Man kom også tidlig i gang med oppdrett av saltvannsfisk. Aller­ede i 1882 kom det forslag fra «Arendals fiskeriselskab» om å opprette en utklekkingsanstalt for saltvannsfisk. Denne ble anlagt i Flødevigen på Hisøya ved Arendal i 1882 og fikk navnet «Flødevigens udklækningsanstalt».

Primus motor bak prosjektet var Gunder M. Dannevig.

Han var en kjent fiskeskipper og hadde selv erfart at torskefisket var i kraftig tilbakegang. Han tok initia­ tivet til dannelsen av både «Arendals fiskeriselskab» og

110

utklek­kingsanstalten, som skulle opprettes etter amerikansk mønster. I 1884 ble de første torskelarvene klekt og i 1887 ble det for første gang oppdrettet torskeyngel i fangenskap. I dag heter anlegget «Flødevigen forskningsstasjon» og er en av Havforskning­sinstituttets tre nasjonale forskningstasjoner for oseanografiske målinger. Stasjonen begynte å registrere målinger i 1882 og er en av Europas eldste målestasjoner.

Pioner-brødrene Thom Når det gjelder oppdrett av edle fiskeslag som ørret og laks skjedde det lite frem til slutten av 2. verdenskrig.

Noen av de første som tok opp tråden var brødrene Eilif og Einar Thom fra Brunlanes i Vestfold. Einar hadde vært i England under krigen og sett ørretoppdrett i jordammer der. Allerede i 1950 gravde de en dam i hagen på

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

gården sin og satte ut ørret.

Fra 1958 ble det satset for fullt. De var også muligens de første som satte ørret ut i sjøen. De lagde innhegninger i sjøen med not på påler. Ørretsmolten ble bestilt fra Danmark og da den danske tankbils­jåføren kom til anlegget var det sent på kvelden og det var blitt mørkt. Mens de holdt på å sette ut smolten kom et skip tøffende forbi anlegget. «Hvor fanden kom det fra? Er vi på sjøen?», utbrøt dansken. Han hadde ikke noe tro på at ørreten ville over­leve og det danske klekkeriet tok ikke ansvar for fisken. Men ørreten vokste bra og trivdes i sjøen.

Problemet var skipstrafik­ken.

De hadde kun en gasslampe til belysning når det var mørkt og til slutt ble anlegget påkjørt av en båt. De flyttet deretter all produksjonen på land og det ble gravd ut en rekke jordammer med delevegger i tykke eikeplanker. På anlegget hadde de også bygd boliger, slakteri og fryseri. Omsetningen var

etter datidens forhold god, og i tillegg hadde de en bra fortjeneste på at lokale folk fikk komme med fiskestengene sine og fiske sin egen ørret i dammene. I 1971 ble kroken satt på døra for godt. En storflom i Halleelva raserte hele anlegget og det ble aldri bygd opp igjen.

Driftsformen med jorddammer ble kalt dambruk og var særlig ut­bredt i Sør-Norge og oppover Vestlandskysten og Sunnmøre.

Norges første flytende merd I Midt-Norge kom man også så smått i gang på 1950-tallet. På Hitra var det først og fremst pioneren Arne Ratchje som prøvde seg på oppdrett. Under en sommerferie i Danmark i 1958 fikk han se hvordan danskene drev oppdrett på regnbueørret i ferskvan­nsdammer. Ratchje kjøpte med seg to spann befruktet rogn hjem og rogna ble klekket ut ved klekkeriet

Brødrene Thoms ørretoppdrett i Brunlanes i Vestfold. Anlegget besto av jorddammer avdelt med vegger av eikeplanker. Vannet rant fra Halleelven og gjennom anlegget. Brødrene Eilif (f. 1917) og Einar Thom (f. 1912) fra Tønsberg startet med ørretoppdrett på hobbybasis rett etter krigen. I 1958 ble det satt ut regnbueørret i innhegninger i sjøen, men produksjonen ble snart overført til jorddammer på land like ved Hallevannet i nærheten av Larvik. Anlegget besto av en rekke dammer, boliger, slakteri og fryseri. I 1971 ble det hele ødelagt av en storflom og anlegget ble ikke bygd opp igjen.

i Lundesokna ved Lundamo. Året etter ble yngelen satt ut i oppvekstkummer ved Tjæravågen på Utset. Mellom Tjæravågtjønna og sjøen var det en naturlig dam. Her ble det bygd kummer. De var plassert slik at de ble fylt med vann på fjære sjø og floa skiftet ut vannet to ganger i døgnet. På grunn av noen uhell mistet Ratchje en stor del av settefisken sin, men ca. 3.000 ørretsmolt ble satt ut i dammen. Det var 6. august 1962. På en annen kant av Hitra holdt Dagfinn Strøm på med et lignende prosjekt. Også han hadde bygd et anlegg på land med betongkummer. Han fikk yngel av Arne Ratchje allerede i 1959, men i 1966 var det slutt for Strøm. Et jagerfly hadde kuttet en høyspentlinje over Østfjorden og hele Hitra ble uten strøm. Resultatet var at pumpene som forsynte

kummene med friskt sjøvann stanset og all fisken kreperte.

På Smøla bodde oppdrettspioneren Ingar Holberg.

Han var i likhet med Arne Ratchje lensmannsbetjent, og det var slik de to kjente hverandre. Holberg hadde også et anlegg med betongkummer for yngel på land og en avsperret dam ved sjøen til vekstfasen. Fra Japan hadde han fått idéen om flytene notposer i sjøen. Holberg var en riktig tusenkunstner og blant annet medlem i norsk oppfin­nerforening. Han bygde om en sykkel med skovler på bakhjulet som ble

Lensmannsbetjent Arne Ratchje (1916-2013) i 1946. Under krigen dro han til England og ble medlem av kompani Linge. På slutten av 1950-tallet ble han Hitras første oppdrettspioner.

satt i fôrkaret. Så fikk han ungene i nabolaget til å sitte å tråkke og dermed skyfle fôret ut til fisken.

Sammen med sønnen, Nils Magne, bygget han en åttekantet ramme på 10 x 10 meter. Merden var av treverk og med flyteelemen-

ter i isopor. Den ble sjøsatt, fikk not og fylt med fisk i Finnannabuk­ta i Nordvågen i 1962, og var sannsynligvis Norges første fly­tende merd med notpose som vi kjenner fra dagens produksjonsform.

Arne Ratchje fikk vite om Holbergs idé og begynte snart å lage sine egne merder. De første ble plassert i Tjæravågen på Utset.

Ratchje inngikk et samarbeid med Astor Canning A/S og to merder ble lagt i Børøysundet. Der ble de fôret med blant annet fiskeav­fall fra foredlingen på bedriften.

Dette var oppstarten på Astor Canning som oppdretter. Etter mye problemer i Tjæravågen, gikk Ratchje over til settefisk og flyttet virksomheten til Kaldklo­van. Der bygde han opp et settefiskanlegg som han kalte «Regnbuen fiskeanlegg». Det ble solgt til brødrene Grøntvedt i 1971.

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

111

Brødrene Grøntvedts anlegg i Laksåvika på Hitra 1972. Fra venstre professor i zoologi Einar Brun fra universitetet i Tromsø og Ove Grøntvedt. Her fanges det laks for prøvetaking. (Foto: Christian Andersen/Kystmuseet i Sør-Trøndelag)

Mowi med polldrift i Veløykjølpa Brødrene Sivert og Ove Grøntvedt hadde vært fiskere hele livet og hadde vært med på de rike fiskeriene i 1940og 50-årene. Men på slutten av 1960-tallet var de store sildefiskeriene over. Fiske­ bestandene var oppfisket og mange fiskere trengte nye ben å stå på. Fiskeoppdrett måtte være rett bransje å satse på. Den første settefisken av regnbueørret ble kjøpt fra Arne Ratchje og ble satt ut i betongkummer på Ansnes i 1969. Oppstarten gikk ikke så bra. All fisken strøk med etter at pumpene stoppet. Den samlede ekspertisen i Norge sa at det ikke var mulig å holde laks i fangenskap i notposer, og i hvert fall ikke nord for Vestfjorden.

Der var vannet for kaldt til at den ville trives. Sivert og Ove hadde drevet loddefiske helt opp ved iskanten ved

Svalbard. Der hadde de ofte fått laks i nota sammen med lodda. Derfra kom idéen om å gå over til laks og bruke lodde til fôr.

Brødrene stiftet selskapet Havlaks AS, og 28. mai 1970

satte de ut den første laksen i sjøen. Den ble satt ut i åttekantede merder av Arne Ratchjes modell. Dette ble starten av et indus­trieventyr Trøndelagskysten aldri har sett maken til.

Nå skal rett være rett. Sivert og Ove Grøntvedt var ikke de aller første til å sette ut oppdrettslaks i sjøen. Brødrene Karstein og Olav Vik fra Sykkylven gjorde forsøk med å sette ut laks i såkalte flytekasser allerede i 1959.

Deres forsøk viste at det var mulig, og flytekassene var på en måte en forløper til dagens merder med nøter.

De første som satte ut laks i sjø i større skala var Mowi AS. Det skjedde senvinteren 1969. De satte laksen ut i en poll som heter Lokøykjølpa ute i Øygarden. Denne hadde et areal på 10 dekar og et volum på 50.000 kubikkmeter. En poll er et smalt sund ute i skjærgården.

Disse ble avstengt i begge

Få personer har betydd mer for utviklingen av norsk lakseoppdrett enn brødrene Ove og Sivert Grøntvedt på Hitra.

Førstnevnte til venstre. (Foto: Hitra-Frøya)

112

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

at de tidvis fikk for dårlig vannuts­kiftning og dermed ikke greide å opprettholde oksygennivået i vannet. Det måtte derfor installeres kraftkrevende pumper for å sikre vannkvaliteten.

28. mai 1970

ender med jerngitter så fisken ikke kunne stikke av.

I 1970 tok Mowi også i bruk pollen Veløykjølpa. Denne driftsformen var spesiell for Vestlandet og holdt seg langt opp på 1980-tallet. Mowi var firmaet til bergenseren Thor Mowinckel. Dette var ikke et lite enkeltmannsforetak, som mange andre pionerer, men et stort firma hvor blant annet Norsk Hydro var inne på eiersiden. De hadde også sitt eget settefiskanlegg med stor kapasitet. Allerede de første årene kan vi si at Mowi drev forsøksdrift i industriell skala.

Problemet med pollene var

Brødrene Grøntvedt var ikke de første som begynte med fiskeop­pdrett, og heller ikke de første som startet med laks. Hvorfor har de så fått denne statusen som de store pionerene som startet det hele?

Det er verdt å merke seg at på Vestlandet har de ikke denne statusen i det hele tatt. Der er det Mowi som er regnet som den store gründeren. I Midt-Norge og nordover, er det derimot Grøntvedt-brødrene som ofte trekkes frem som de som startet oppdrettseventyret.

Kan en slik status forsvares, spør kanskje mange? Ja, men bare etter visse kriterier.

Sivert og Ove var de første som satte laks i sjøen i flytende merder. De gjorde dette i større skala og lyktes faktisk med det de gjorde.

I avisene kunne leserne se overskrifter som «Lakse-

Begge ble konger. Harald overtok etter sin far Olav, Sivert Grøntvedt ble «kongen» av norsk fiskeoppdrett. Sivert døde i februar 2003 tett på 75 år gammel. Han fikk Kongens Fortjenstmed­alje i gull i 1988 og ble utnevnt til æresmedlem av Norske Fis­keoppdretteres Forening i 1989. Samme år var daværende kronprins Harald på Hitra. Under besøket ble det tid til en visitt på brødrene Grøntvedts anlegg på Glørstad. (Foto: Hitra-Frøya)

op­pdrett gir nye muligheter for kyst-Norge» og «Brødrene Grøntvedt har 15.000 laks «på bås» ved Laksåvik».

Mange leste disse artik­lene med stor interesse, og snart kom det henvendelser fra nært og fjernt fra folk som ville komme og lære om fiskeoppdrett.

På Hitra ble de tatt imot med åpne armer. Det var Sivert og Oves overbevisning at fiskeoppdrett kunne bli en

ny næring for hele landet. De delte derfor villig vekk av sine erfaringer og snart dukket det opp nye anlegg langs hele kysten, helt nordover til Kamøyvær ved Nordkapp.

Tremerdene som var utviklet av Ingar Holberg og deretter forbedret av Arne Ratchje og Grøntvedt-brødrene, ble så vanlige at de ble kjent som «Grøntvedt-merder».

Brødrene Grøntvedt har derfor en større del av æren

Slik så Mowis anlegg ut. Pollene var avstengte sund hvor laksen ble holdt innesperret. Problemet var ofte for dårlig vannutskift­ ing og lavt oksygennivå i vannet. Bildet er fra Veløykjølpa ved Sotra i 1985. Kort etter gikk også Mowi over til merdbaserte anlegg i sjø. (Foto: Tore Håstein/ Kystmuseet i Sør-Trøndelag)

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

113

Brønnbåten «Straumholm» ligger ved merdene. Dette er tremerder av typen som ble kalt «Grøntvedtmerder». Bildet er tatt i nærheten av Trømsø tidlig på 1970-tallet. (Foto: Christian Andersen/Kys­tmuseet i SørTrøndelag)

fiskeoppdrett som levebrød.

Folk som satset alt og ikke var redde for å ta sjanser.

Det er de vi kaller pionerene.

La oss ta det tiår for tiår.

1970-tallet

enn de fleste for at næringen har vokst til det den er blitt i dag. Sivert uttalte til avisen «Fiskaren» i april 1971: «Jeg er som sagt helt overbevist om at dette med lakseoppdrett kan komme til å få større betydning i kyst-Norge enn de aller fleste i dag kan forestille seg».

Ettertiden kan trygt gi ham rett i det.

I forbindelse med planleggingen av et jubileum for havbruksnærin­gen, ble derfor datoen 28. mai 1970 valgt som startskuddet for det som i dag og av mange regnes som Norges nest største næring. Kun overgått av oljeindustrien. Det er verdt å merke seg at disse to næringene startet omtrent samtidig.

Det norske oljeeventyret startet med funnet av Ekofisk feltet i desember 1969. Det er et av de største oljefeltene som noen gang er funnet til havs. I dag er den norske oljeindustrien på vei mot en styrt nedbygging, mens havbruksnæringen fremdeles er i vekst. En dag, i en ikke så fjern framtid, vil de krysse hverandres vei og havbruk vil bli Norges største næring.

I en rapport laget av Sintef tilbake i 2012, antydes det at eksportverdien fra havbruk

114

og fiske vil overstige eksportverdien av oljen innen 20 år.

Tilbakeblikk Når vi i dag ser oss tilbake; Hva er hovedårsakene til at en slik næring kunne vokse frem i Norge? Det er mange forklaringer. Fra naturens side har vi fått de beste forholdene for å drive med op­pdrett i sjøen. Vi har en langstrakt og isfri kyst.

Havet har gunstig temperatur og gode strømforhold, ikke minst takket være Golfstrømmen. Kyststripen er også skjermet av en langstrakt skjærgård.

I tillegg var nødvendig infrastruktur på plass, og levende kys­tsamfunn med behov for arbeidsplasser.

Det tradisjonelle fisket hadde vært i sterk tilbakegang.

Flere arter var nærmest oppfisket. Hva var vel da mer naturlig for arbeidsløse

Lining av not ved Unifisk sitt anlegg ved Tromsø i 1974. Man ser godt at tremerdene var spinkle konstruksjoner og at oppdriften ikke var all verden.

(Foto: Christian Andersen/ Kystmuseet i Sør-Trøndelag)

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

fiskere enn å begynne med fiskeoppdrett? Ikke minst var det folk som hadde tro på

1970-tallet startet med en aldri så liten milepæl. På senvinteren 1969 hadde MOWI satt ut det aller første storutsettet av oppdret­tslaks i Lokøykjølpa ved Sotra. Det skjedde som nevnt i et av­ stengt sund — en såkalt poll.

Dette var en driftsform som

holdt seg lenge på Vestlandet, men som er helt borte i dag. 28. mai 1970 satte brødrene Grøntvedt ut den første laksen i flytemerder i sjøen. Grøntvedt-brødrenes anlegg på Laksåvika på Hitra var verdens første merdbaserte oppdrettsanlegg for laks, slik som vi kjenner dem igjen fra i dag. Da de slaktet den første laksen i 1971, fikk de opp mot 60 kroner per kilo. Det tilsvarer ca. 495 kroner i dagens kronekurs.

I 1970 var det fremdeles lite kunnskap om fiskeoppdrett. Sytti­tallet ble prøvingen og feilingens tiår. Forskning og avlsarbeid hadde kommet i gang, men oppdrett i sjø var i praksis upløyd mark. På tross av dette økte antallet oppdrettere og Norske Fiskeoppdretteres Forening (NFF) ble stiftet i 1970. De første settefiskanleggene var det gjerne kraftselskapene som

Råstoff til fôrproduksjon. Denne båten er lastet med blokkfrosset fiskeavskjær, rekeskall og mel., som ble kvernet til våtfôr på Sotra i 1983. (Foto: Christian Andersen/Kystmuseet i Sør-Trøndelag)

eide. De var pålagt å sette ut fisk i utbygde vassdrag for å hjelpe fiske­bestandene. Det var også enkelte jeger- og fiskeforeninger som hadde egne klekkerier. Disse leverte smolt til den gryende op­ pdrettsnæringen.

I utgangspunktet skulle oppdrett bli en attåtnæring for fiskere og bønder langs norskekysten. Det var også en politisk kamp om oppdrett skulle legges under landbruksdepartementet eller fisker­idepartementet. Til slutt ble det fiskeridepartementet som trakk det lengste strået.

Interessen for fiskeoppdrett var stor, og antallet oppdrettere økte. Det ble fort klart at næringen måtte reguleres på et vis. I 1973 kom det en midlertidig konsesjonslov.

Den regulerte hovedsakelig hvem som skulle få starte med op­pdrett, men også hvordan anleggene skulle drives. Konsesjonsloven skulle sikre at det ble en næring for kystsamfunnene og ikke for industrigigantene.

Anleggene skulle drives som én økonomisk enhet, men

heller ikke mer. Det var på den tiden ikke ønskelig med gigantanlegg. Derfor var det satt en øvre produksjonsgrense, som gjorde næringen uinteressant for storkapitalen. I 1978 ble Fiskeoppdretternes Salgslag (FOS) opprettet, og de hadde monopol på førstehåndsomsetningen av fisken.

1980-tallet Den første norske oppdrettsloven ble vedtatt i 1981, der lokalt eierskap var bærende prinsipp. Den regulerte også anleggenes plassering og oppbygning med tanke på fiskehelse, miljø og skips­ trafikk. Deretter startet arbeidet med å tildele nye konsesjon­er. Den første runden var i 1981, deretter i 1983/84 og til slutt i 1985/86.

Det var også en ekstra tildelingsrunde for NordTroms og Finnmark i 1989.

Det ble lagt stor vekt på å fordele konsesjo­nene langs hele kysten. Særlig områder

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

115

Med oppdrettsnæringen kom behovet for veterinærer som forsto seg på laks. I næringens spede barndom var det mye problemer med sykdom på fisken. Veterinærene hadde gjerne god erfaring med kyr, men manglet kompetanse på fisk. Bildet er fra veterinærinstitut­tets obduksjonssal på 1980-tallet. Professor Tore Håstein til høyre. (Foto: Veterinærinstituttet/Kystmuseet i Sør-Trøndelag)

som hadde lite oppdrett, som Nord-Norge, ble tilgodesett.

Det var mange om benet. I 1983 var det f.eks. 100 konsesjoner som skulle fordeles på 1.200 søkere. Konsesjonsvolumene ble også økt utover 1980-tallet, fra 3000 til 8000 kubikkmeter.

I 1981 kom Høyre i regjeringsposisjon og allerede i 1985 kom det en ny oppdrettslov. Den medførte en liberalisering av reglene om eierstruktur. Man kunne fremdeles ikke ha majoritetsinteresser i mer enn ett selskap, men det ble nå åpnet for å ha minoritetsin­teresser i flere.

Slik ble det interessant for større selskaper å begynne å kjøpe seg inn i næringen.

Mangelen på settefisk ble prekær utover på 1980-tallet.

Mange som ville starte med oppdrett eller øke produksjonen fikk rett og slett ikke tak i den smolten de trengte.

Dette førte til at mye rogn og smolt ble importert fra utlandet. Det var i utgangspunk­tet ulovlig, men mange dispensasjoner ble gitt. I 1986 var det kun anlegg i Trøndelag og Nord-Norge som fikk dispensasjoner til import. Denne

116

situasjonen, kombinert med manglende kunnskaper om fiskehelse blant mange oppdrettere, førte til at næringen slet med store sykdomsproblemer gjennom store deler av 1980-tallet.

På midten av 80-tallet åpnet myndighetene for at omtrent hvem som helst kunne starte settefiskproduksjon, uten krav til faglige kvalifikasjoner eller eierstruktur. Det tok to år å fôre opp en slakteklar laks. Dermed tok det to år før problemene viste seg.

Fra 1987 til 1989 ble produksjonen mer enn doblet.

Denne situas­jonen førte raskt til overproduksjon, prisfall og en rekke kon­kurser. De første som ble rammet var settefiskprodusentene.

I 1988 var det bare i Nordland og Troms 2,5 millioner usolgte settefisk til en verdi av nærmere 50 millioner kroner. Denne situasjonen gikk hardt ut over nord-norske settefiskprodusenter. De ble underbydd av settefiskanlegg på Vestlandet, som kunne selge smolten til en langt lavere pris. En annen årsak var at bankene hadde begynt å knipe igjen pengepungen.

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

Det ble vanskeli­gere for oppdrettere å få kreditt til innkjøp av smolt. Bare i Troms og Finnmark sto det i 1988 21 konsesjoner som enda ikke var tatt i bruk.

1991-2021: En ny tid På slutten av 1980-tallet sto Norge for omtrent 80 prosent av verdens lakseproduksjon, og i 1990 var overproduksjonen av norsk laks blitt så stor at FOS satte i gang innfrysing i et forsøk på å holde prisene oppe. Men prisene fortsatte å falle, og i tillegg kom store sykdomsutbrudd og importstopp og straffetoll i USA og EU. Resultatet var at FOS satt på et veritabelt lakseberg som de ikke

Alt fra starten hadde Norge en dominerende rolle innen oppdrett av atlantisk laks, og så sent som på slutten av 1980-tallet var vår markedsandel over 80 prosent.

Norskekysten var som skapt for fiskeoppdrett av laks.

fikk solgt. Ikke hadde laget penger til å betale oppdret­ terne for fisken heller. Høsten 1991 kom sammenbruddet.

Fiskeop­pdretternes Salgslag gikk konkurs og det samme gjorde en mengde oppdrettere. Mange av dem hadde satset nærmest alt de eide og led store tap.

På denne tiden skiftet også myndighetenes holdning til konses­jonsloven. Etter konkursen ble oppdrettsloven endret. Kravet til lokal forankring for majoritetseiere forsvant, og det samme gjorde bestemmelsen om at man ikke kunne være majoritetseier i mer enn ett selskap.

Dermed var det ikke lengre «en konsesjon per oppdretter», og det ble fritt fram for «storkapitalen» å kjøpe seg inn i næringen. Bankene satt med en mengde konsesjoner etter konkursrammede oppdrettere. Disse ble solgt til spottpris og kjøpt opp av kapitalsterke forretningsfolk. De tidligere eierne satt i mange tilfeller igjen med gjeld som de betalte på i åre­vis. Man kan nesten si det slik, at på ruinene av den gamle vokste det fram en ny næring. Pioneren Endre Rundhovde fra Osterøy i Hordaland fortalte hva Gunnar Rollevsen fra Havforsk­ningsinstituttet sa til ham en gang på 1950-tallet: «Du må være oppmerksom på det Rundhovde, at

pionerens lodd er å gå til grunne. Etter han kommer profittjegeren, som ikke har noe å satse, men bare kan håve inn». Slik kunne det også sies, men med kapital kom det også nytt liv inn i næringen.

Med liberaliseringen av oppdrettsloven og med kapitalsterke eiere på banen, ble det muligheter for vekst.

Nye eiere førte til en rivende utvikling både på utstyrs- og forskningsfronten. Noe som igjen medførte økt kompetanse og produktivitet. Utover 1990-tallet ble veksten enorm. I 1992 ble det produsert 132.000 tonn laks og ørret. I 1995 hadde volumet fordoblet seg til 264.000 tonn, og i 2003 til 586.000 tonn. Fra 1989 ble det ikke utdelt nye konsesjoner før i 2002, da det ble tildelt 40 nye matfiskkon­sesjoner. I 2003 ble ytterligere 50 konsesjoner fordelt.

Fra fôrkvoter til MTB Markedet på 1990-tallet var et helt annet enn på 1980-tallet, og kunne ta unna store mengder fisk. Likevel kunne ikke produksjonen økes uhemmet. Fra EU og særlig Skottland kom det stadig anklager om dumping, og EU innførte straffetoll på norsk laks. For å begrense

Bak disse flaggene og vinduene var mange skeptiske til den vold­somme fremveksten av oppdrettsnæringen i Norge — både landbru­kets folk og de i EU-Kommisjonen som ønsket å beskytte EUs egne lakseoppdrettere.

produksjonsveksten i Norge ble det på 1990-tallet innført fôrkvoter. Denne strategien ble forlatt i 2005 og man fikk i stedet begrepet MTB — maksimalt tillatt biomasse.

MTB-en for en normal konsesjon ble fastsatt til 780 tonn, mens Troms og Finnmark fikk 945 tonn. Norge brakte til slutt konflikten med EU inn for WTO (World Trade Organization) og fikk medhold.

EUs straffetiltak mot norsk laks ble dermed opphevet fra 20. juli 2008.

Dette betydde overhodet ikke fri vekst. Med økende biomasse i sjøen, kom også økende problemer med sykdommer og lakselus. Særlig sistnevnte har vist seg å bli et særdeles stort og vedvar­ ende problem. Siden 2012 har veksten stagnert på grunn av stren­gere reguleringer, og i 2017 ble det såkalte «trafikklyssystemet» innført. Myndighetene har delt kysten inn i 13 produksjonsområder som blir nøye overvåket. Det er miljøpå-

virkningen på villaksen i området og lakselusnivåene som avgjør om næringen får grønt, gult eller rødt lys i disse områdene. I grønne soner kan det gis tillatelse til å øke produksjonen, i gule er det stans, mens i røde må oppdretterne redusere sin produksjon.

For å få vekst i næringen ser det ut til at helt nye områder og produksjonsmetoder må tas i bruk. I de siste årene har det blitt bygd flere såkalte «havmerder».

Dette er anlegg som ligger langt fra land og nærmest på det åpne havet. De ligger også langt fra andre anlegg, og her skal laks forhåpentligvis kunne produseres uten problemer med lus og sykdommer. På slike anlegg kombineres det teknologi fra havbruksnæringen og oljenæringen.

Utviklingen har også kommet langt med landbasert oppdrett. Ingen kan vel si at det er spesielt billig å produsere laksen her til lands, så hva vil skje med norsk oppdrettsnæring hvis laksen kan produseres på land i lavkostland nær markedene? Vårt største fortrinn er jo vår rene kyst og

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

117

Det er et enormt teknologisk sprang fra de første spinkle trean­leggene tidlig på 1970-tallet til de gigantiske konstruksjonen som i dag slepes ut i havet for å produsere oppdrettsfisk. Her SalMars havmerde under slep. (Foto: SalMar)

nærheten til Golfstrømmen med sitt tempererte vann, ikke lønnsnivået.

Et annet hinder for en voksende næring er at fôrproduksjonen må økes betraktelig. I begynnelsen ble det brukt våtfôr. Det var oppkvernet fisk, rekeskall osv.

Så kom tørrfôret, den såkalte pelleten. I utgangspunktet besto den av opptil 90 prosent vill­fisk, mens dagens pellet inneholder rundt 22-25 prosent. Resten er vegetabilske råvarer som soya, hvete, raps osv. Skal produks­jonen være bærekraftig må det finnes nye råstoffer, fortrinnsvis

fra havet. I dag brukes blant annet alger og til og med insekter i fôrproduksjonen.

Et være eller ikke være Fiskeoppdrett skulle bli en landsdekkende, småskala kystnæring. Mange så den som en attåtnæring for bønder, og det var lenge diskusjoner i politiske kretser om næringen skulle legges inn under landbruks- eller fiskeridepartementet. Utviklingen de siste 50 år har gått fra hjemmesnekrede tremer-

der til store havmerder på størrelse med oljeplattformer, hvor det meste av produksjonen er datastyrt. Ringvirkningene på land er også store.

For mange kystsamfunn har oppdrettsnæringen blitt et være eller ikke være.

Kystkommuner, som tidligere var preget av fraflytting og forgubbing, ser nå vekst både i folketall og antall arbeids­plasser. En mengde nye firma er blitt etablert for å levere varer og tjenester til næringen. Det økende transportbehovet har press­et frem store forbedringer i infrastrukturen, noe «Laksevei-

en» mellom Hitra og Orkanger er et godt eksempel på.

Foredlingsindus­trien alene er blitt så stor, at store deler av arbeidstokken består av arbeidsinnvandrere fra andre land. De siste årene er det blitt vanligere at hele familier emigrerer til norske kys­tkommuner og sørger for å opprettholde skoler og barnehager, som ellers kunne blitt nedlagt.

Næringen setter av penger i det såkalte «Havbruksfondet». Dette er penger som fordeles blant næringens vertskommuner. Det er ingen tvil om at næringen bringer velstand, men på den andre side er det også store utfordringer med bærekraft og miljø som må løses. Mange er nok spente på hva de neste 50 årene vil bringe.

Til syvende og sist dreier det seg om arbeidsplasser, bosetting og penger. I hvilken rekkefølge kan nok politikerne av og til krangle om. Men at oppdrettsnæringen er blitt en gullkalv både for næringens aktører, oppdrettskommunene langs kysten og finans­ministeren er det ingen tvil om. (Montasje: NFFK)

118

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

Rådgiver. Bidragsyter. Blodfan.

Sparebanken Møre er det største finanshuset på nordvestlandet. Ingen finanshus tilbyr like spesialisert kunnskap, innenfor en rekke ulike bransjer, med et like stort hjerte for distriktet som oss.

Vi heier på alle som driver næring. Vi er alle i samme båt. Ring oss gjerne om du har behov for en sparringpartner.

Foto: Istock

Bestill møte med oss på sbm.no/velkommen

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

119

120

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

Ellingsen Seafood 75 år:

En solskinnshistorie!

Kanskje vil de riste litt irritert på hodene i Skrova. Ingen ting kommer av seg selv. Det ligger 75 års hardt arbeid bak suksessen til Ellingsen Seafood. Men selv om det har vært både «ups and downs», kommer vi ikke utenom at det som startet som et lite fiskebruk i havna i Skrova, i dag er et konsern med

rundt 800 millioner kroner i omsetning og en

lønnsomhet som gruser nesten alle andre.

Om ikke historien til Ellingsen Seafood

er solskinn, er to pluss to fem.

Skrova er et øyvær i Vestfjorden, med et samlet areal på nesten fire kvadratkilometer.

Det høyeste punktet er Skrovafjellet, 281 meter over havet. Skrova har vel 200 innbyggere som i all hoved­sak bor rundt sundet Skrovkeila og jobber for Ellingsen Seafood. Om ordet «hjørnesteinsbedrift» kan brukes om noen, må det være om Ellingsen. (Foto: Ellingsen)

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

121

lenger tilbake. Alt i 1795 kom Andreas Ellingsen til Skrova — en av syv brødre fra Saltnes i Salten som alle var jekteskippere. De syv Ellingsen-brødrene var en fryktet gjeng da de sammen seilte inn på havna til vår­stevnene i Bergen.

Andreas ble gift på Skrova og startet en virk­somhet som i 1895 kunne feire et gigantisk hundreårsjubileum. Da hadde først sønnen Johan og deretter sønnesønnen Almar Johan ført virksomheten videre. Så begynte problemene, og i 1915 gikk sels­kapet over ende. Deretter passerte 32 år og en ny verdenskrig før Ellingsen-familien igjen startet opp med mottak og foredling av fisk på Skrova.

Karsten J. Ellingsen tok opp arven fra sin tip­polderfar.

Dristig satsing

Ellingsen Seafood er 75. Men Ellingsen-familien i Skrova går helt tilbake til 1795. Dette huset ble bygget i 1862, og var i mange år familiens hovedsete. Så forsvant det ut av familiens eie, før det ble kjøpt tilbake i 2018 og siden restaurert. (Foto: Ulf Ellingsen)

Norges eldste selskap — Posten Norge — ble etablert i 1647. Det er 375 år siden. Mathiesen-konsernet på Eidsvoll Verk så dagens lys i 1671, og feiret 350-årsjubileum i fjor. Det finnes altså noen riktig gamle selskaper i Norge.

Men de er definitivt unntak­ene. I gjennomsnitt lever et norsk selskap i ca. 14 år. Slik sett kan vi trygt konstatere at Ellingsen Seafood på Skrova er «mot normalt». I år kan nemlig selskapet feire 75-årsjubileum. Det skal foregå i Svolvær i april, og blir sikkert en strålende fest for ansatte og gode samarbeidspartnere. Vi kan vel også slå fast at dette skjer etter noen aldeles fantastisk flotte år. Å studere regnskapene til Ellingsen Seafood siden 2013 er nesten som et eventyr. For hver krone omsatt har selskapet sittet igjen med 30 øre før skatt. Fjoråret ga en rekordomsetning på nesten 800 mil­lioner kroner og nærmere 250 millioner i overskudd. Det har aldri vært slaktet mer laks — ca. 14.000

Han døde så alt for tidlig. Karsten J. Ellingsen ble bare 62 år. I 1986 ramlet han om bord i en båt og slo hodet hardt mot ripa.

Andre- og tredjegenerasjon Ellingsen har ikke gjort skam på det faren og bestefaren startet. (Foto: Ellingsen)

122

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

tonn i slaktevekt. For å si det slik; det er ikke mange selskaper vi kjenner — om noen, som har større grunn til å feire 75-årsdagen enn Ellingsen på Skrova.

Og så går jo historien egentlig mye

Karsten J. Ellingsen — J for Johan — var født og oppvokst på Skrova i Lofoten, en liten øy rett utenfor Svolvær.

Han kom til verden i 1924, og var den yngste av to barn. Faren jobbet som statslos. Som de fleste unge menn på Skrova startet Karsten som fisker, men det passet han dårlig. I 1947, like etter krigen, arvet han en liten brygge etter sin far i havna på Skrova og satte i gang for egen regning. Det var en dristig satsing for en unggutt på 24, men Karsten hadde de egenskapene som skulle til.

Konkurransen var knallhard. Bare på Skrova var det et titalls fiskebruk, og in-

Far og to sønner på 1970-tallet. Almar (nærmest) var den praktisk anlagte og hadde ansvaret for driften. Ulf tok seg av det admin­istrative. Sammen var brødrene en dynamisk lederduo i mange år. Også Almar døde tidlig, bare 49 år gammel. (Foto: Ellingsen)

gen ga ved dørene. Karsten J. Ellingsen satses som alle de andre på mottak og foredling av hvitfisk, og etter hvert også sild. Henging og salting var kjernevirksomheten. Han og kona bodde på loftet, og der ble også Almar, den første av barna, født i 1948. I 1951 fulgte barn nummer to, Ulf. Da hadde familien skaffet seg eget hus på Skrova.

Karsten var en driftig kar, og fikk raskt tillit i banken. Pro­duksjonen foregikk hele året, og alt salg skjedde for egen re­gning og risiko. På slutten av 1950-tallet begynte selskapet så smått å ta imot hval, og denne delen av virksomheten fikk etter hvert stor betydning, ikke minst økonomisk. Det tok ikke mange årene før Ellingsen på Skrova var et av landets største mottak for hval.

Tidlig på 1970-tallet kom Almar og Ulf med i den daglige driften. Da hadde selskapet vokst betydelig gjennom en rekke oppkjøp av nabobruk på Skrova.

Ellingsen var kort sagt blitt en aktør å regne med i fiskeindustrien i Lofoten.

Tørrfisk, saltfisk, sild og hval var ryggraden i virksomheten, og på det meste sysselsatte selskapet over 100 personer. Selv om man begynte med lakseop­ pdrett alt i 1976, noe vi skal komme tilbake til, var hvitfisken fortsatt viktig gjennom 1980- og 1990-tallet. Mottaket av hval økte også i omfang, og gjorde Ellingsen til landets desidert største produsent av hvalspekk og hvalkjøtt.

Enkelte år sto vågehvalen for rundt 50 prosent av selskapets omsetning.

Mye ble solgt fersk i Norge, enda mer eksportert til Japan. Alt spekket gikk til

Japan, og enkelte år halvparten av kjøttet. På det meste — før fangststoppen i 1987 — produserte Ellingsen rundt 600 tonn hvalkjøtt per år og like mye spekk.

Sesongen varte fra april til september, og ga kjærkommen sysselsetting om sommeren.

Kontakten med japanske importører åpnet også for innfrysing og pakking av sild. På det meste pakket Ellingsen nærmere 6.000 tonn fryst sild for eksport.

Denne produksjonen, som begynte da silda kom tilbake tidlig på 1980-tallet, foregikk ved tre egne anlegg i Svolvær og ett på Skrova, og ga alene sysselsetting til rundt 100 personer. Det ene av anleggene i Svolvær ble nylig solgt til Thon, og er nå ombygget til hotell. Det åpnet sist sommer.

Hvitfisk, sild og hval har vært en del av driftsgrunnlaget til selskapet helt frem til i dag. Men etter hvert som oppdrettsvirk­somheten vokste i omfang og økonomisk betydning kom villfisken og hvalen mer i bakgrunnen. De senere årene har mottaket og produks­jonen av fisk og hval nærmest vært en hobby, stort sett basert på lokale kunder.

Laksen dominerer totalt. Alle de øvrige fiskemot­takene på Skrova er borte.

Nå er det produksjon, slakting og salg av oppdrettslaks som holder hjulene i gang både i Ellingsen-konsernet og på Skrova.

12.000 smolt Tidlig på 1970-tallet fulgte Almar Ellingsen godt med på hva som rørte seg i norsk fiskeoppdrett. Han mente at oppdrett av laks kunne bli en del av fremtiden også for Karsten J. Ellingsen, og klarte å overtale faren og broren.

29. mai 1974 ble Karsten J. Ellingsen tildelt to matfiskkonsesjoner i Vågan kommune — N-V-002 og N-V-006. To år senere — våren 1976 — ble de første

Få, om noen, har tatt i mot mer hval i Norge enn Ellingsen på Skrova. På det meste solgte selskapet rundt 600 tonn hvalkjøtt per år, mye til Japan. I dag er hvalen nærmest en kuriositet. Noen få tonn i året; det er det hele. (Foto: Ellingsen) "Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

123

På 60- og 70-tallet var Ellingsen på Skrova absolutt en aktør å regne med i fiskeindustrien i Lofoten. Saltfisk, tørrfisk, sild og hval var ryggraden i selskapet. Så begynte man med laksen....! (Foto: Ellingsen)

12.000 smoltene satt ut i merder i havna på Skrova.

Det ble suksess fra dag én. Fisken vokste, ble slaktet og solgt til gode priser. Ellingsen var et veletablert firma, og kunne finansiere oppdrettssatsingen med egne penger. Mye av fôret var

124

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

avskjær fra fiskeproduksjonen og laksen ble slaktet under eget tak. Slik sett hadde man gode synergieffekter mellom laksen og villfisken de første årene. De ble mindre da man gikk over til tørrfôr. I 1984 ble det bygget slakteri på Skrova, og siden har selskapet slaktet egen fisk.

Anlegget er modernisert og utvidet flere ganger, og har i dag en slaktekapasitet på rundt 75 tonn sløyd fisk per skift. I alt jobber det ca. 30 personer på slak­teriet, som har drift ti måneder av året. Det foregår ingen filétering eller videreforedling. Det er for øvrig en sak ledel­sen jevnlig diskuterer.

I 1984 skjedde en viktig hendelse.

Karsten J. Ellingsen ble omdannet til AS. Almar og Ulf fikk 42,5 prosent eierandel hver — de tre yngre søsknene Aino, Kari og Guri fem prosent hver.

En ikke helt musikalsk fordeling sett med dagens likestillingsøyne, kanskje. Men i 1984 var det neppe mange som reagerte. Karsten overlot dermed hele selskapet til barna. Samtidig ble oppdret­tsvirksomheten plassert i selskapet Høllalaks AS, et heleid datterselskap av Karsten J. Ellingsen. To år senere skjedde en tragisk ulykke. Karsten var

ute i en fôringsbåt som kantret, og var maksimalt uheldig. Han gikk båtripa i hodet og døde, bare 62 år gammel. Dermed overtok Ulf også formelt som daglig leder, selv om han i praksis hadde vært det i mange år. Almar styrte produks­ jonen, Ulf det administrative.

Dette var en dynamisk og effektiv lederduo, som utnyttet de mu­lighetene som kom. Gjennom 1980- og 1990-tallet anskaffet selska­pet ytterligere fem matfisktillatelser i Norge, og man etablerte også oppdrettsvirksomhet på Shetland og østkysten av USA. Aktivi­tetene i utlandet ble imidlertid solgt eller avviklet mot slutten av 1990-tallet. Det var mer enn nok av utfordringer her hjemme. I juli 1997 døde Almar av kreft. Da ble det bestemt at datteren Line Ellingsen skulle overta som daglig leder i Høllalaks. I 2007 fortsatte hun som adm. direktør i Ellingsen Seafood, da Høllalaks ble innfusjonert her. Mens Ellingsen Seafood i år kan feire 75 årsjubileum, kan altså Line feire de første 25 som daglig leder.

I 2003 anskaffet Ellingsen ytterligere to matfisktillatelser, i 2005 én til og 2009 enda én. Siden har selskapet hatt 11 standard matfisktillatelser for laks og ør-

ret. Gode lokaliteter blir stadig vanskeligere å få tak i. Nå har man fire gode lokaliteter i Tysfjord, én i Ofoten, èn i Vest-Lofoten og to i Vågan. Selska­pet har matfiskproduksjon i seks kommuner — Vågan, Flakstad, Tjeldsund, Hadsel,

De første merdene ble plassert i havna i Skrova. Der lå de ikke lenge før man fant bedre lokaliteter. Takket være fiskerivirksom­heten hadde man økonmomi til å tåle uhell. På det området ble heller ikke Karsten J. Ellingsen spart. (Foto: Ellingsen)

Utviklingen har vært enorm i løpet av de snart 50 årene Ellingsen har drevet oppdrett av laks. I fjor slaktet selskapet alene mer laks enn hele norsk oppdrettsnæring gjorde til sammen i 1982. Alt er blitt større, dyrere og mer krevende å håndtere. (Foto: El­ lingsen)

Lødingen og Hamarøy. Samtlige tillatelser utenom de to første er kjøpt fra andre selskaper. Til sammen disponerer Ellingsen i dag en produksjonskapasitet på 8916 tonn i MTB, hvilket ga en produksjon i fjor på ca. 14.000 tonn. I balan­sen står disse tillatelsene bokført til knapt 120 millioner kroner. Snittprisen per tillatelse har med andre ord vært vel ti millioner. Hver gang de har kjøpt har Ulf Ellingsen akket seg over prisen.

I dag er tillatelsene verdt minst 170 millioner per stykk.

I 1994 gikk Ellingsen og Follalaks sammen om å overta et smoltan­legg på Mølnarodden i Lofoten — Lofoten Maritime Produkter. Det fikk navnet Siver Seed, og ble drevet i kompaniskap med først Follalaks AS og siden Cermaq frem til 2015. Da overtok Ellingsen 100 prosent av aksjene. Silver Seed kan ikke sies å ha vært en solskinnshistorie fra dag én. Det har vært mange problemer under­veis, og selskapet har ikke på noen måte klart å dekke smoltbeho­vet til konsernet. Men nå har man investert nærmere 370 millioner kroner i et helt nytt gjennomstrømmingsanlegg, som skal kunne produsere ca. 4 millioner 200 grams smolt. Det bør gi grunnlag for en årlig produksjon på nærmere 15.000 tonn laks.

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

125

Til slutt var det ingen vei utenom. Det måtte bygges nytt smol­tanlegg. Det sto ferdig på Mølnarodden i fjor, og kan dekke det aller meste av Ellingsen-konsernets smoltbehov i årene som kom­mer. 370 millioner kroner kostet herligheten. (Foto: Ellingsen)

Tunge smeller Fiskeoppdrett er en syklisk bransje. Det vet alle som har holdt på i noen år. Ellingsen er intet unntak. I 1983 mistet selskapet 100 prosent av laksen under en storm. Den grove sjøen virvlet opp sand fra bunnen, og fisken i merdene ble rett og slett kvalt. Det var et tungt slag, selv

om tapet i tonn var lite sett med dagens øyne. Sykdomsutbrudd har kommet og gått, og FOS-konkursen i 1991 ga en lei økonomisk smell. Selskapet kjøpte fisk fra oppdrettere som valgte å levere utenom FOS da alle skjønte at salgslaget gikk mot konkurs, og ble tvunget til å betale en gang til da konkurs­boet satte

Teknologisk rensefisk.

Bedre dyrehelse. Økt kunnskap.

Uten håndtering av fisken.

Lær mer om oss på stingray.no

126

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

hardt mot hardt. Det kostet nærmere ti millioner kroner. Det var aldri fare for at Ellingsen skulle gå over ende — det har det aldri vært, men slike tap bør man helst ikke ha for mange av. Algeinvasjonen i 2019 kostet også en del penger, men skal vi oppsummere snart 50 år med oppdrett, er likevel Ellingsen Seafood en solskinnshistorie. Navnet Ellingsen Seafood kom for øvrig i 2007, da Karsten J. Ellingsen AS ble fusjonert inn i dette nyetablerte selskapet. Samtidig ble Ellingsen Seafood Holding AS etablert som eierselskap.

Beilere har stadig stått på dørstokken. Også de siste årene. Det er mange «smarte» meglere, analytikere og pengefolk som er ute etter å tjene noen kroner. Det fristes med børsnotering.

Men salg har aldri vært aktuelt — kanskje ikke før i dag. Nye skattere­gler og antydninger om tidsbegrensede tillatelser gjør fremtiden usikker for privateide oppdrettsselskaper. Ulf Ellingsen liker dårlig de nye skattereglene.

— Skal vi tro skattemyndighetene vil verdsettelsen av oppdret­tstillatelser variere ganske sterkt etter hvor i landet man driver. Utgangspunktet skal jo være de prisene som blir oppnådd på statens auksjoner av MTB. Det er nesten utrolig. Myndighetene er dessuten opptatt av spredt og lokalt eierskap. Det er i alle fall det fiskeriministeren sier. Så etablerer man et skatteregime som åpenbart vil favorisere de store børsnoterte gigantene, og føre til ytterligere

Dette bildet er ikke av ny dato, men bortsett fra litt mindre hår på enkelte — og kanskje litt større livvidde — er det fortsatt denne gjengen som styrer Ellingsen Seafood. Bildet ble tatt i 2009 et par år etter at Karsten J. Ellingsen AS ble fusjonert inn i det nyetablerte Ellingsen Seafood AS. Fra venstre Andreas, Line, Ulf Christian og Aino Helene Ellingsen. Sittende foran «pater familias», Ulf Ellingsen. Andreas og Line er barn til Almar, Ulf Christian er den eldste av barna til Ulf, og Aino er søster til Almar og Ulf. (Foto: Ellingsen)

eierkonsentrasjon. Konsekvensen av den nye verdiberegningen av matfisktillatelser er at Ellingsen Seafood minst må ha 50 millioner i overskudd hvert år bare for å betale eiernes formuesskatt.

Det skal jo også betales ordinær skatt på overskudd og utbytte. Det står faktisk i våre vedtekter at det skal gis utbytte for å dekke aksjonærenes formuesskatt.

— Hva vil du trekke frem som de

tyngste økonomiske løftene gjennom disse 75 årene?

— Fiskeoppdrett er kapitalkrevende.

Nye fôrflåter, som vi jevn­lig må anskaffe, koster 30-40 millioner per stykk. Samtlige er nå elektrifiserte. Så skal det investeres i fôringsanlegg, arbeids­båter og oppgraderinger av slakteriet. Men den største enkeltin­vesteringen er uten tvil byggingen av det nye smoltanlegget

til Silver Seed. Da måtte vi grave dypt i lommeboka. Vi sitter med bokførte eiendeler for over 1,1 milliarder kroner, og da er som du alt har nevnt matfisktillatelsene bare bokført med 117 mil­lioner.

— Hva vil du trekke frem som de viktigste forutsetningene for å over­ leve som fiskeoppdretter gjennom snart 50 år?

— Solid økonomisk ryggrad. Smel-

Tabell 1: Nøkkeltall for Ellingsen Seafood AS i tusen kroner, 2012-2021. 2021 foreløpige tall.

Omsetning.................... : Driftsresultat................. : Resultatgrad................. : Netto finansinntekt........ : Resultat før skatt.......... : Sum eiendeler.............. : – hvorav immaterielle....

Langsiktig gjeld............ : Kortsiktig gjeld.............. : Egenkapital (EK).......... : EK-andel....................... : Avkastning bokført EK.. :

2012 380.733 3.244 0,9% 8.861 12.105 378.491 29.500 98.518 54.901 125.071 33,0% 6,3%

2013 451.922 148.858 32,9% – 9.218 139.641 458.168 71.851 130.122 70.731 257.315 56,2% 35,4%

2014 444.238 119.140 26,8% – 5.641 113.447 528.007 71.851 159.402 99.084 269.521 51,0% 30,5%

2015 469.218 128.140 27.3% – 785 127.356 597.729 71.851 137.341 134.847 325.540 54,4% 29,7%

2016 483.628 184.659 38,2% 905 185.564 703.219 71.851 156.246 221.289 325.684 46,3% 43,7%

2017 757.293 308.875 40,8% – 138 308.742 876.991 71.851 163.428 331.451 382.112 43,6% 62,3%

2018 2019 2020 2021 731.692 697.941 616.249 795.431 286.398 273.628 128.452 248.529 39,1% 39,2% 20,8% 31,2% – 656 1.069 384 – 1.262 285.742 274.609 128.837 247.267 900.210 1.013.796 1.106.121 * 92.971 92.971 117.931 * 150.615 145.395 175.034 * 201.529 163.077 125.076 * 548.066 705.323 806.011 * 60,9% 69,6% 72,9% * 40,8% 30,4% 17,7% *

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

127

Ulf Ellingsen (71) begynte i familiebedriften i 1974 etter å studert økonomi ved distriktshøgskolen i Bodø. Da var han 23 år gammel. Fra 1986 til 1997 var han daglig leder i konsernet. Siden har han vært arbeidende styreleder. Han bor fortsatt på Skrova. (Foto: Ellingsen)

lene kommer uansett hvor flink man måtte være, og da gjelder det å kunne stå imot. De første årene var laksen en binæring — i 1981 sto den for ca.

20 prosent av vår omsetning, og selv om vi mistet fisk for ti millioner i 1983 uten å få et rødt øre i forsikring, hadde selskapet over­skudd. Gode lokaliteter må selvsagt nevnes, for ikke å glemme edruelig pengebruk. Og så gjelder det selvsagt å ha dyktig le­delse. I all beskjedenhet vil jeg påstå at Ellingsen har det. De første tyve årene hadde Almar og jeg et svært godt samarbeid, og med Line i 1997 fikk vi en strålende daglig leder for oppdret­tsaktivitetene, og i praksis for hele konsernet. Hun har stått på siden dag én.

Glitrende resultater Ser vi de siste ti årene under ett har konsernet Ellingsen Sea­food omsatt for nesten 5,5 milliarder kroner. Det har gitt et driftsresultat på 2,1 milliarder og et resultat før skatt på 1,7 milliarder. I snitt har altså resultatgraden før skatt vært

128

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

over 30 prosent. Vi vet ikke om mange selskaper som kan vise til det samme.

I fjor ble omsetningen ca. 800 millioner kroner, en historisk topp. Resultatet før skatt er ennå ikke klart, men lander vente­lig på rundt 250 millioner.

— 2020 var et dårlig år, om jeg kan si det om en resultatgrad på nesten 21 prosent. Året før fikk vi ILA på 1,5 millioner smolt med 0,5 kilo i snittvekt.

Alt gikk i kverna, og dermed mistet vi masse produksjon. Omsetningen falt fra nesten 700 millioner i 2019 til litt over 600 millioner i 2020. Algeangrepet i mai 2019 kostet også en god del fisk, nesten 2.000 tonn. Vi var et av de selskapene som ble hardest rammet. Det forklarer mye av omset­ningsnedgangen fra 2018 til 2019, forteller Ulf Ellingsen.

— Hva kan du si om 2022?

— Vi lager ikke budsjetter, men regner med å slakte en god del mindre enn i fjor. Da slaktet vi som nevnt ca. 14.000 tonn sløyd vekt. I år vil jeg tippe et sted mellom 11.000 og 12.000 tonn. Men om prisene holder seg på dagens skyhøye nivå går vi likevel et nytt rekordår i møte.

Det passer bra i et jubileumsår.

— Kort fortalt; hva består konsernet av i dag?

— Aller først morselskapet Ellingsen Seafood, som driver mat­fiskproduksjon og slakteri. Vi har hovedkontor på Skrova og sysselsetter ca. 115 personer på sjøanleggene, i slakteriet og administrasjonen. Alt salg skjer fra Skrova, primært til Europa og Asia. Så har vi tre heleide datterselskaper — Silver Seed AS, Lopack AS og Ellingsen Lofoten Eiendom AS. Smoltselskapet Silver Seed har du allerede nevnt. Dette har omsatt for rundt 30 mil­lioner kroner per år de siste fem årene, og har slitt økonomisk.

Særlig 2020 ble et veldig dårlig år, med over 50 millioner i minus etter store avskrivninger da anlegget ble skrevet ned til null i regnskapene. Det vil forhåpentligvis endre seg. Jeg har virkelig tro på at Silver Seed kan bli en økonomisk solid bed­rift. I dag sysselsetter anlegget ca. 10 personer.

Lopack AS holder til i Svolvær og produserer isoporkasser. Ut­ gangspunktet for dette selskapet var Lofoten Pelagiske AS, et mottaks- og produksjonsanlegg for pelagisk fisk i Osan havn i Svolvær. Sammen med Hopen Fisk & Sild AS i Kabelvåg bygget vi et nytt og moderne pelagisk konsumanlegg her. Anlegget sto ferdig høsten 2003. Det gikk bra en stund. Så begynte det å butte imot, og i 2009 solgte vi virksomheten til Egersund Fisk AS, dvs.

Gustav Witzøe og Egil Magne Haugstad. I 2014 ble det besluttet å avvikle driften. Vi ønsket å overta fabrikken og maskinene, men det ville verken Witzøe eller Haugstad. Deres mål var jo å redu­sere produksjonskapasiteten i pelagisk konsumindustri. Derimot fikk vi kjøpe bygningene. Da hadde vi lenge mast på Løvold i Bodø om å bygge en kassefabrikk i Lofoten. Løvold sa nei, og dermed tok vi like godt saken i egne hender. I 2015 åpnet vi den nye kassefabrikken i det store fryselageret i Osan.

Her produserer vi nå ca. 7-800.000 kasser per år, som stort sett brukes av oss. Om vinteren selger vi også en del kasser til pakking av skrei. Anlegget gir arbeid til fire personer, og omsetningen nærmer seg 20 millioner på årsbasis.

De første årene gikk vi med betydelige

Våren 2019 var Ellingsen Seafood et av flere oppdrettsselskaper i Nordland og Troms som ble rammet av algeangrep. Heldigvis var myndighetene åpne for å hjelpe. Her fra et besøk på Stortinget der mulige løsninger ble diskutert. Line Ellingsen i midten. (Foto: Geir Ove Ystmark)

underskudd. Nå har vi begynt å tjene penger. Resten av Osan-anlegget har vi leid ut til to mekaniske bedrifter, forteller Ellingsen, og fortsetter: — Ellingsen Lofoten Eiendom AS er som navnet tilsier et rent eiendomsselskap som eier og forvalter flere av våre eiendommer, blant annet i Osan Næringspark og kontorene til Lofotkraft i Svolvær og Leknes. Eiendomsselskapet omsetter for 15-20 millioner kroner per år, og ga i fjor et resultat før skatt på 6,5 million­er. Bygg og eiendommer på Skrova er eid av Ellingsen Seafood, og er ikke en del av eiendomsselskapet.

— Hva kan du fortelle om Brønn­ båt Nord Lofoten?

— Dette selskapet eier vi likt sammen med Brønnbåt Nord AS på Engenes i Troms, et samarbeid mellom Magne Arvesen & Sønner AS, Salaks Holding AS og Erling Lundberg Holding AS. Brønnbåt Nord Lofoten ble etablert i mai 2019, og driftes av Brønnbåt Nord. Vi

Ellingsen Seafood har slaktet egen laks helt fra starten. De første årene i fiskemottaket, siden 1984 i eget slakteri på Skrova. I dag har slakteriet en kapasitet på ca. 75 tonn per dag, regnet i sløyd vekt. (Foto: Ellingsen) "Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

129

I 2009 trakk Ellingsen Seafood seg ut av Lofoten Pelagiske. Seks år senere fikk man muligheten til å kjøpe bygningene tilbake, og dermed kunne man etablere en kassefabrikk i lokalene. Lopack AS produserer nå 7-800.000 isoporkasser per år.

har nettopp anskaffet en ny flott brønnbåt, som heter «Skrova». Tanken var at den skulle hete «Gerd Elvine» etter min mor, men hun nektet. «Skrova» kostet 270 millioner kroner, og går nå fem dager i uken for oss. Havna i Skrova tillater ikke ventemerder, så båten må ligge ved kai mens vi slakter. Det er en veldig dyr driftsform, men den eneste måten å gjøre det på. I helgene kan «Skrova» påta seg oppdrag for andre.

— Er det planer om flere brønnbå­ ter?

— Nei. Vi skal kun dekke eget behov, og har ingen planer om å starte et brønnbåtrederi.

Tredje generasjon godt rustet Ulf Ellingsen er pensjonist og arbeidende styreleder. Konsernet har nemlig et styrevedtak om at ingen i familien kan jobbe i selskapet etter fylte 70.

Uten mulighet for ventemerder i havna i Skrova, er Ellingsen Seafood svært avhengig av brønnbåter. Det resulterte til slutt i at man inngikk et samarbeid med Brønnbåt Nord, og etablerte Brønnbåt Nord Lofoten. Dette selskapet eier «Skrova», som går i fast oppdrag for Ellingsen fem dager i uka.

130

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

Ellingsen Seafood har ligget lavt i kampen om nye tillatelser og økt produksjonskapasitet de siste 10-12 årene. Det er heller ingen planer om å kjøpe mer MTB på høstens auksjon. Den skyhøye prisen er én forklaring, nytt smoltanlegg og ny brønnbåt en annen. Konsernet har hatt mer enn nok å bruke pengene på. (Foto: Ellingsen)

— Om du med tre-fire setninger skal prøve å forklare hvorfor Ellingsen Seafood har klart seg gjennom 75 år, hva vil du si?

— Vi har vært flinke, arbeidssomme og har lært oss å legge penger til side for å møte ruskevær. Vi har også tatt risiko med oppkjøp av tillatelser. I ettertid kan man selvsagt hevde at det ikke har vært spesielt risikabelt å kjøpe matfisktillatelser for 10 millioner per stykk. Men alle ble kjøpt til markedspris og ingen visste den gangen hvordan verden ville utvikle seg.

— Hva ser du som selskapets sterkeste side?

— At tredje generasjon er godt rustet til å overta. De har den utdannelsen og de egenskapene som kreves. Det sies gjerne at første generasjon bygger opp, andre vedlikeholder og tredje river ned.

Det vil ikke skje med oss.

— På hvilke områder må dere bli bedre?

— Ikke bare Ellingsen Seafood, men hele næringen. Vi må få bedre kontroll over produksjonen. Svinnet fra smoltkar til slakteri er for høyt. Mer generelt kan

vi selvsagt bli bedre på alt, hvilket vi jobber for å klare hver eneste dag.

— Hvorfor har dere ikke kjøpt pro­ duksjonskapasitet siden 2009?

— Kanskje fordi vi har vært litt for konservative. Så vil jeg også tilføye at det er galskap at staten selger produksjonskapa­sitet på auksjon. Det tapper næringen og kysten for kapital som kunne vært brukt til lokal verdiskaping. Prisen per tonn i MTB har etter vår mening blitt alt for høy. Det hører også med til historien at vi har hatt mye annet å bruke pengene på, både nytt smoltanlegg og brønnbåt.

— Er det aktuelt å kjøpe MTB på auksjon i år?

— Neppe.

— De siste ti årene har dere hatt en gjennomsnittlig resultat­grad før skatt på smått utrolige 30 prosent.

Hvordan forklarer du den suverene økonomien?

— Det har jeg allerede svart på. Vi har stått på alle sammen, både ute på anleggene og på slakteriet. Og så har vi heldigvis mange gode lokaliteter, ikke minst i Tysfjord. Til syvende og sist er

god biologi nøkkelen til suksess. I fjor ga driften av våre tre beste lokaliteter over 200 millioner kroner i pluss — «Stabben» ytterst i Ofotfjorden og de to lokalitetene innerst i Tysfjorden. Jeg må si at jeg er stolt over den reisen jeg har vært med på.

— Kan dere klare like gode økono­ miske resultater de neste ti årene?

— Ja, det tror jeg. Men jeg liker dårlig den voldsomme satsingen som skjer på landbasert matfiskproduksjon. Det skal pumpes vann og brukes strøm. Jeg frykter konsekvensene av landbasert anlegg nær de store markedene. Det kan gi oss her hjemme en helt ny og vanskeligere hverdag.

— Hva med landbasert i Norge?

— Det er fullstendig feil. Jeg skjønner ikke engang tankegangen til de som satser.

— Og oppdrett langt til havs?

— Det kommer. Men dette er en idrett for de børsnoterte selska­pene. Vi andre blir for små.

— Vil du gi oppdrettspolitikken i Norge noe av æren for de strålende resultatene dere har oppnådd?

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

131

— Selvfølgelig. Vi må være ærlige nok til å si at konsesjonslo­ven og den meget stramme praksisen med tildeling av nye konses­joner har bidratt til de gode prisene. I sum synes jeg politi­kerne har gjort en god jobb, selv om det alltid vil være ting å plukke på.

— Er trafikklys en fornuftig regule­ ringsmodell?

— Ja, det tror jeg. Den kan helt sikkert forbedres, men jeg ser ingen andre gode alternativer enn å la hensynet til miljø og bærekraft styre veksten i næringen. Ingen er jo mer avhengig av å spille på lag med naturen enn oss oppdrettere.

— Helt til slutt, Ulf: Hva ser du som de tre største utfordrin­gene for El­ lingsen Seafood gjennom 2020-tallet?

— Som alt nevnt; bedre kontroll over biologien. Dernest tilgang på råstoff til fiskefôret og god markedsadgang.

— Hva tenker du om dagens sky­ høye laksepriser?

— Jeg må gni meg i øynene. Det er

Line Ellingsen (52) er utdannet siviløkonom ved Høgskolen i Bodø.

Hun overtok som daglig leder i Høllalaks AS i 1997, og som kon­sernsjef i 2007. Hun har også engasjert seg mye i oppdretternes organisasjoner og vært nestleder i styret til Norges sjømatråd.

ikke mange årene siden vi var strålende fornøyd med 60 kroner, og gjerne tegnet kontrakter på det nivået. Nå selges storlaksen for opp mot 100 kroner per kilo, og i uke syv var snittprisen på fersk laks med og uten hode over 92 kroner.

— Kan det fortsette slik?

— Det kan du svare like godt på som meg. Men vi vet at laksepri­sene varierer, og at vi i alle fall ikke bygger markedet med over 90 kroner per kilo. Men det er jo lov til å håpe at lakseprisen har fått seg et vedvarende løft etter coronapandemien.

www.marinas.no

KOMPLETT LEVERANDØR Marina Solutions leverer småbåthavner til båtforeninger, skreddersydde bryggeløsninger til private, hurtigbåtkaier til samferdsel, flytekaier og fôrflåter til fiskeri- og havbruksnæringen. Kontakt oss for ditt prosjekt! post@marinas.no / +47 70 30 08 90

132

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

Daglig leder og medeier i rederiet Nye Giske Havfiske, Bjørn Ståle Giske og salgssjef i Bewi, Tatjana Longva, med en vaskekte Nordic Eco Bag om bord i fabrikken på «Atlantic Viking». Senere i år blir det en ny test av de nye resirkulerbare fryseposene i samme båt. (Foto: HMS)

Ny, grønn fiskesekk etter 20 år I tre år har Bewi arbeidet med å utvikle en ny, resirkulerbar sekk for frossen HG-fisk. Tråleren «Atlantic Viking» har testet den nye sekken i Barentshavet. Den dugde om bord. Nå skal man teste stayerevnen på land. Blir det slutt på å brenne sekkeplast?

Vi øyner egentlig ingen revolusjon på pallene på truckene som strener frem og tilbake mellom fabrikktråleren «Atlantic Viking» og lageret i Ålesund. Den fryste fangsten er pakket i velkjente Nordic Bags, med plast innvendig og gråpapirfarget papir utven­dig. Det er imidlertid ikke hele sannheten om denne ladningen med trålfangst. Noe av torsken og seien har fått æren av å pakkes i en ny type sekk fra samme produsent.

— Går vi tilbake til 1980-tallet, var det ikke vanlig å embal­lere. De som frøs fisken, stablet den i blokker og lempet på paller. Så kom en forskrift om emballering fra Mattilsynet, forteller Tatjana Longva fra Bewi, som altså

leverer Nordic Bags og er størst innen slike sekker i dag. I første omgang var det pappkartonger som ble brukt, men disse tok svært mye plass og de måtte stiftes under pakkingen. Papirsekkene man prøvde ut, viste seg å være for svake, og tidlig på 2000-tallet utviklet Atlantic Trading en armert sekk med PET-plast på innsiden og papir på utsiden.

— Siden har det ikke vært noen utvikling. Sekkene tar lite plass, fungerer godt i stabling og ligger godt i fryseren, sier Longva, som selv jobbet i Atlantic Trading før selskapet etter hvert endte i Bewi og hun ble salgssjef for sjøfrossen der.

Gratis å levere Nå er vi på broen på «Atlantic Viking», sammen med fisker Nikolai Giske, fabrikksjef Terje Synes og daglig leder og medeier i rederiet Nye Giske Havfiske, Bjørn Ståle Giske. Ålesund-rederiet og «Atlantic Viking» er involvert i uttestingen av noe man håper og tror vil bli den foretrukne emballasjeformen for frossen, hodekappet og sløyd fisk. For om tolags-sekken av i dag er grei å håndtere og tar vare på fisken, har man et problem når den er ferdig med jobben: Den er vanskelig å resirkulere. Man blir ikke kvitt alt papiret, slik at plasten må gå til forbrenning. Papiret man skiller ut, får korte fibre og er lite attraktivt.

— De siste tre årene har vi tenkt at vi må komme oss videre når det gjelder bærekraft, og har testet ulike sekker med kun ett materiale. Det har vært mye prøving og feiling, men nå er vi så nær vi noen gang har vært, sier Longva.

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

133

Det innebærer at «Atlan­tic Viking» tok med seg et parti av de nye sekkene på siste tur til Barentshavet og har pakket i alt 250 tonn med frossen sei og torsk i disse. Det er altså ikke alle pallene man losser nedenun­der som er med tradisjonell sekk.

— Det har gått over all forventning, sier Longva uten at noen av karene fra rederiet og båten protesterer. Nede i fabrikken får vi tatt den nye sekkeemballasjen i øyesyn; en hvit og tynn, men utvilsomt sterk sekk, spesiallagd for å romme blokker på 25 eller 50 kilo og for å snakke sammen med maskinene om bord. Miljøegens­kapene er likevel det store, nye.

— Dersom fisken leveres til et klippfiskanlegg i nærheten, kan disse avemballere, samle opp og levere fritt til Bingsa. Dette er et attraktivt materiale det er marked for i hele verden, sier Longva. Bingsa er gjenvinningsanlegget i Ålesund-regionen. Dersom fiskeindustribedriften får gjort avtale, kan de også få betalt for sekkene, som de i dag altså må betale for å bli kvitt. For reder og mannskap er det en annen egenskap som er vel så viktig.

— Den nye sekken tar mye mindre plass. Det er viktig for oss på havet, sier Bjørn Ståle Giske. Med den gamle

134

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

Truckene i snødrevet og slapset på Tyrholm & Farstad-kaia er mest opptatt av å få fisken fra «Atlantic Viking» i hus. Men de gjør også sin del av jobben i uttestingen av de nye fryseposene til Bewi. (Foto: HMS)

sekken fikk man 90 tonn fisk på en pall.

Med den nye og tynnere får man 125 tonn. Samtidig får man lagret 40 prosent mer emballasje på samme plass. For en

båt som «Atlantic Viking» kan det være snakk om over to hundre tusen sekker i løpet av året.

— Det er nok kjøperne som har den

største besparelsen i kroner og øre, i og med at de slipper å betale for å brenne sekkene. Men for oss er det viktigste plassbesparelsen. Og miljøet. I tillegg er vi nysgjerrige og vil være med å utvikle ting, sier Giske, som har tro på at alle sekkene om bord skal være resirkulerbare på litt sikt.

Ny etappe hos Brødrene Sperre Få dager etter ble hele «Atlantic Viking»-fangsten auksjonert. Store deler av partiet pakket i Nordic Eco Bag ble solgt til klippfiskprodusenten Brødrene Sperre.

— Det var snakk om et par hundre tonn, sier produksjonssjef Kjartan Stokke. At bedriften på Ellingsøya endte opp med akkurat den fisken med akkurat den emballasjen, var ikke tilfeldig.

— Vi har jo fulgt litt med. Så jeg tenkte at vi kunne kjøpe noe og ha det stående. Vi får ikke noe resultat på om dette er bra eller ikke ved å ha det stående en uke eller to. Det må nesten gå en måned eller to eller tre. Så bra er dette, at det ikke skjer uttørking eller annen forandring på en uke, sier Sperre.

Når tiden er inne, vil han se om sekken

er tett nok og bevarer fisken godt nok i forhold til konvensjonelle sekker.

— Gevinsten her er like mye at det skal være resirkulerbart. Men da må næringen enes om det. Det nytter ikke at noen båter kommer med én type emballasje og andre med en annen. Da får vi jobb med å sortere. Samtidig er altså emballasjekostnadene og det å bli kvitt posene en stor kostnad, bekrefter han, og legger til at han egentlig hater alt av emballasje og gjerne skulle vært helt uten.

— Men dersom vi kan vise at vår fisk er pakket i resirkulerbar emballasje, må jo det være noe, sier Stokke i Brødrene Sperre. Han og bedriften er ikke alene om å være spent på erfaringene de vil gjøre seg i månedene fremover.

Tatjana Longva i Bewi (foran) sørger for ny resirkulerbar embal­lasje. Fisker Nikolai Giske, fabrikksjef Terje Synes og daglig leder og medeier i rederiet Nye Giske Havfiske, Bjørn Ståle Giske har testet den ut. (Foto: HMS)

Ny Nordic Eco Bag i pakkemaskinen og klar til dyst med å embal­lere neste blokk med frossen fisk på «Atlantic Viking». (Foto: HMS)

Uer for tur Vender vi tilbake til emballasjeleverandøren, vil mindre volum også gi mindre lagerplass og reduserte fraktkostnader fra sekke­fabrikken i Kina. Bewi ser dessuten på muligheten for å produsere i Europa. Nå skal erfaringene med dette partiet evalueres skikke­lig før neste bestilling fra samarbeidspartneren i Kina. Den nye frysesekken er fremdeles i utvikling. Yttersiden er noe glattere enn den med papir — i hvert fall med islag, og man vil se på om det finnes grep som kan gi litt mer friksjon med tanke på sta­bling og det som er av håndtering. Men de praktiske problemene som dukket opp under jomfruturen, skal være løst. Bewi er også leverandør av pakkemaskiner fra Skodje-selskapet, Volf-maskiner som blir en viktig del av løsningen, også for de nye sekkene.

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

135

— I hvilken grad gir de nye sekkene et reelt miljøløft, og hvor mye dreier det seg om omdømmebygging?

— Dette er en løsning som gir mer miljøvennlig emballasje. Skal man enda nærmere idealet, må sekkene brukes om igjen. Med tanke på kravene man stiller til matemballasje, tror jeg ikke man kommer dit. I dag er også kravet virgin materiale i slik embal­lasje, men om resirkuleringen blir bedre, kan man kanskje bruke resirkulert, svarer Tatjana Longva. Bewi er også med på et FHF-finansiert prosjekt sammen med SINTEF, der vi skal se nærmere på bruk om bord, altså HMS, kvalitet på fisken under lagring i dette materialet og veier videre i resirkulering både når det gjelder klassisk

Kjartan Stokke hos Brødrene Sperre AS har handlet et solid parti med torsk og sei i Nordic Eco Bag. Nå vil han finne ut om den holder hele veien frem.

Nordic Bag og den nye lovende Nordic Eco Bag. På neste tur blir det også 25 kilos sekker, og man vil teste hvordan sekketypen takler uer med sine hvasse finner.

«Atlantic Viking» er altså først ut, og Nordic Eco Bag er ennå ikke på markedet. Sekkeløpet er ikke riktig over. Målet er likevel å bli den foretrukne og mest miljøvennlige løsningen for alle trålere og autolinefartøy som fryser inn HG-fisk om bord.

Sentralt beliggende i Tromsøysundet Kvalitet i alle ledd Til tjeneste hele døgnet – hele året

Telefon: 912 47 250 Daglig leder: 913 47 251 Formann: 476 80 424 Epost: post@troms-fryseterminal.no • www.troms-fryseterminal.no

136

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

På litt avstand er det ikke så lett å se at fisken er juks. Men går vi tett på ser vi straks at laksen ikke er laks, men et substitutt som skal ligne både i utseende og smak.

Faux fish — Fake Fish I LØPET AV DONALD TRUMPS tid i Det Hvite Hus ble vi godt kjent med begrepet «Fake news». Nå har det imidlertid dukket opp et nytt begrep som gir noen av de samme assosiasjonene: «Faux fish», eller falsk fisk. Begrepet beskriver egentlig sjømatprodukter som ikke inneholder sjømat, altså vegansjømat eller substitutter.

For kort tid siden deltok jeg i et møte i FAO om problemene med konsumentenes holdninger til fisk og sjømat.

Utgangspunktet var utviklingen av blekk-

sprut-oppdrett, som har fått sterk kritikk fra enkelte i Storbritannia. De hevder at blekkspruten er så intelligent at vi ikke bør drive oppdrett på den. Dyrevelferds­ grupper har derfor foreslått at man innfører et totalforbud mot oppdrett av blekksprut.

Min første tanke var: hva blir det neste? Forbud mot lakseop­pdrett av samme grunn? Forbud mot konsum av alle levende dyr? Og hva med planter; har ikke de også følelser?

En rekke ledende selskaper innen matvareindustrien har kastet seg på denne «faux fish»-karusellen. Nutreco annonserte i januar i år at de hadde gått i kompaniskap med California-baserte BlueNalu, et selskap som satser på produksjon av veganske sjømatprodukter. Britiske Tyson har investert i New Wave Food, som produserer plantebaserte rekeprodukter. Matvarekjeden Tesco gikk nylig inn i Good Catch, som

produserer veganske tunaprodukter, og Tesco har etablert en egen avdeling for veganske produkter: Wicked Kitchen.

Andre selskaper som har kastet seg på denne bølgen inkluderer Cargill, Merck, UBS og PHW Group.

Avsky for å drepe dyr Den intense interessen for alternativ mat kommer på en tid da sjømatnæringen er utsatt for stadig sterkere angrep fra interes­segrupper, men også fra regjeringer. Statsminister Justin Trudeau i Canada annonserte nylig at hans parti går inn for at alt sjøbasert oppdrett i Canada må konverteres til lukkede anlegg innen 2025.

«Faux fish» omfatter egentlig to litt forskjellige typer produkt­er. For det første produkter basert på planter eller sopp som er tilberedt og tilsatt fiske-

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

137

Canadas statsminister Justin Trudeau går nå inn for at alt fis­keoppdrett i Canada må skje i lukkede anlegg innen 2025. Så langt går ikke regjeringen i Norge — foreløpig!

smak. For det andre celle-baserte produkter, hvor man produserer sjømat og kunstig fiskekjøtt i laboratorium. Prosessen er ofte kalt «cellular aquaculture».

Tilhengerne av «faux fish» har påpekt at to forhold er viktige drivere for slike produkter: konsumentenes fokusering på helse­messig gunstig mat, og deres bekymring for miljøet. Meget mulig at dette er viktige drivere, men en ting er kanskje enda vikti­gere: det urbaniserte menneskets avsky for å drepe dyr. Det byr dem imot å tenke på at det de spiser en gang har vært et levende dyr som er blitt drept i den hensikt å gi dem mat.

Denne fremmedgjøringen er et typisk by-fenomen. Folk som har vokst opp på landet, gjerne på en gård, har ikke slike holdninger i det hele tatt. De anser husdyrhold, fôring og slakting som en naturlig del av livet. Følgelig har de ikke noe behov for å finne erstatninger for kjøtt eller fisk. Det samme gjelder i stor grad jegere, som ofte er svært så urbaniserte ellers. Som jeger må man lære seg ikke bare å drepe dyr, men også å partere dem.

er hva man kaller «flexi­tarianism», dvs. en litt mer fleksibel holdning til vegetarianis­me. Av og til kan man tillate seg å spise rødt kjøtt og annen styggedom, men hovedsakelig skal dietten baseres på vegetabilske produkter. En undersøkelse foretatt av Gallup viser at nesten 23 prosent av voksne amerikanere nå spiser mindre kjøtt enn tidli­gere.

Til tross for at vegetarianere og veganere tar avstand fra kjøtt og fisk, vil de likevel at det de spiser skal smake som det. Noen vil kanskje hevde at en rekke surimi-produkter som crabsticks og lobnobs, faller i samme kategori som

«faux fish». Dette er jo produkter som utgir seg for å være noe annet enn de faktisk er, nemlig krabbekjøtt og hummerkjøtt. Men den store forskjellen er at de er basert på hvitfisk, ikke planter.

Når det gjelder salg og forbruk av «faux fish»-produkter, spriker tallene sterkt. Noen hevder at dette markedet er enormt, mens relativt pålitelige kilder mener at salget er begrenset til 9,4 millioner dollar i året, altså en bitteliten brøkdel av det totale markedet for plantebaserte kjøtt- og fiskeprodukter, som er estimert til 800 millioner dollar per år.

Det er gjort noen studier av næringsinnholdet i «faux fish» sammenlignet med naturlige produkter, og resultatene er noe overraskende. I utgangspunktet skulle vi forvente at slike pro­dukter var sunnere enn produkter basert på animalske råvarer. I noen henseende er det også riktig. Vanlige ferske reker innehold­er f.eks. 120 milligram kolesterol, mens New Waves plantebaserte reker ikke inneholder kolesterol i det hele tatt. Men et annet produkt, Sophie’s Kitchen Black Pepper Toona — en tunfisk-erstatning, inneholder 49 flere kalorier pr. gram enn vanlig hermetisk tuna, som har 240 kalorier. Det samme gjelder salt. «Faux tuna» inneholder 375 milligram sodium (salt) pr. 100 gram,

Tallene spriker Den nye konsument-trenden vokser imidlertid. I Canada har f.eks. antallet vegetarianere økt fra ca. 4 prosent av alle voksne i 2003 til 9,4 prosent i 2018.

I USA har derimot andelen vegetaria­ nere holdt seg ganske stabil på rundt 5 prosent av alle voksne, ifølge Gallup.

Men amerikanerne er jo avhengige av sin hamburger!

En litt annen trend blant forbrukerne

138

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

Mange forbrukere har ikke lenger noe forhold til hvordan man skaffer seg mat. De har avsky for å drepe dyr. Dette er en skummel utvikling for sjømatnæringen, mener Erik Hempel.

Jegerån­den er borte.

Sophie’s Kitchen Toona er en ren tunfiskerstatning myntet på vegetar- og vegeterianermarkedet. Det totale markedet for plante­basert kjøtt og fisk er anslått til 7-8 milliarder kroner på årsbasis — det alt vesentlige er kjøtt.

mens hermetisk tuna bare inneholder 50 milligram.

Hovedargumentet for tilhengerne av substitutt-produktene er at man ikke skal skade dyrene, og at virksomheten skal være mer miljøvennlig. Men det er en stor forskjell når vi sammenligner erstatningsprodukter for kjøtt og «faux fish»-produkter. Ernær­ingseksperter anbefaler at vi skal redusere forbruket av rødt kjøtt, men også at vi skal spise mer fisk. Dermed faller helse-argumentet bort når det gjelder «faux fish». I tillegg gir det oss grunn til å tro at potensialet for «faux fish» er svært mye lavere enn for produkter som erstatter kjøtt.

Uønsket trend En av årsakene til at man ikke ser den samme veksten for «faux fish» som for kjøtt-erstatninger, er nok også at sjømat i stor utstrekning konsumeres i restauranter, mens mange kjøttprodukter blir konsumert i hjemmet. Når folk går på restaurant, spiller smak en stor rolle. I

og med det er kokken på restaurantkjøkkenet som tilbereder sjømaten, slipper også konsumenten den ubehagelige oppgaven med å partere fisken. Det har dessuten vist seg at et av problemene med «faux fish» nettopp har vært at smaken ikke ligger tett nok opptil smaken av naturlig fisk.

Eksperter i oppdrettsindustrien er foreløpig ikke særlig bekymret for at «faux fish» representerer noen stor utfordring for op­pdrettsindustrien. Sjefen for Canadian Aquaculture Industry Alliance, Tim Kennedy, sier blant annet:

«For øyeblikket ser vi på faux fish som et komplement, ikke en trussel, for oppdrettet fisk. Og det utgjør et forsvinnende lite volum.»

For Norge og norsk fiskeri- og oppdrettsnæring er «faux fish» en lite ønskelig trend. Eller kanskje til og med en ganske farlig trend. Dette må vi kjempe imot! Vi må påvirke konsumentene til ikke å ta avstand fra å drepe og spise dyr og fisk. Vi må overbe­vise konsumentene om at dette er naturlig.

At vi sitter øverst på næringskjeden, og at vi tenger animalsk protein!

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

139

TEKNOLOGIBEDRIFTENES

møteplass og satsbrett NCE Aquatech Cluster ligger midt i den norske teknologihovedsta­ den Trondheim, men favner hele landet og strekker seg mot det internasjonale. Den nye strategien er i bærekraftens tegn, og styreleder Karl Almås kan knapt vente på at den grønne taksono­ mien når norsk oppdrett. Daglig leder Kristian Henriksen har ikke noe imot at de har overflødiggjort seg selv når NCE-statusen løper ut i 2026.

Lokalene i Klæbuveien 127 c ligger et par innkast fra Lerkendal, der Rosenborg har tatt imot både Dynamo Kiev, Rapid Wien, Celtic, Besiktas, Milan og Real Madrid.

Kanskje kan det hjelpe litt å kaste et blikk i den retningen dersom daglig klyngeleder Kristian Henriksen vil minne seg på de sterke internasjonale ambisjonene hos NCE Aquatech Cluster og de 100 medlemmene. Men fra kontorene i fjerde etasje er det også utsikt mot Gløshaugen, arnested for Norges

140

Tekniske Høgskole og i dag boltreplass for studenter og klokinger på Norges største universitet, NTNU. Det er ikke til­feldig at en akvakulturteknologiklynge er å finne i den norske teknologihovedstaden. N-en i NCE markerer samtidig at dette ikke er noen innovasjonsklynge for trøndersk innvortes bruk, men en drahjelp og idélab for hele landet. Og fra det nasjonale til det internasjonale er det

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

ikke særlig langt når vi snakker akvakul­tur.

— Leverandørbedriftene som er medlemmer hos oss, har vært så heldige at de har fått jobbe mot et veldig kompetitivt norsk hjemmemarked. På denne måten får de konkurransefortrinn når de går til utlandet, sier SINTEF Oceans Karl Almås som leder styr­ingsgruppen for NCE Aquaculture Cluster.

Almås og Henriksen sitter

klar når vi har tatt oss gjennom et nysnødd Trondheim for å begynne reisen med å bli klok på det som er en av verdens største havbruksklynger.

NCE-spranget Grunnlaget for NCE Aquatech Cluster ble lagt allerede i 2008.

— Da klyngeprogrammet

Daglig leder i NCE Aquatech Cluster, Kristian Henriksen (t.h), begynte sitt løp i fiskerinæringen hjemme i Havøysund, er fagut­dannet røkter og fiskerikandidat fra Tromsø med en etter hvert bred erfaring fra næringen. Styreleder Karl Almås var direktør i SINTEF Fiskeri og Havbruk gjennom 16 år og deretter spesial­rådgiver i SINTEF Ocean. (Foto: HMS)

ble lansert, så man at Trøndelag hadde en bredde av teknologileverandører, men at man hadde et gap i det å samarbeide — både med andre teknologileverandører, men også mot forskningsmiljøer og myndigheter, sier Henriksen. Næringsforenin­ gen i Trondheim tok da initiativ til et forprosjekt om hvordan en teknologiklynge til havbruksnæringen kunne være.

— Forprosjektet var en suksess og resulterte i et arenaprosjekt fra 2009 til 2011-2012. Da arena-perioden var over valgte de 55 medlemsbedriftene å stifte foreningen Teknologi Akvarena, som eksisterer i dag.

Etter hvert så man at det var strategisk riktig å etablere en NCE innen akvakulturteknologi. Det fantes ikke i Norge da. Man hadde klynger med biologisk fokus i Bodø og

Bergen, men det spissede teknologiske var det ingen som hadde, fastslår Henriksen.

— Med de erfaringene vi hadde, var vi klare da muligheten kom. Innen havbruksteknologi bør Norge ha en plass. Det passet veldig godt med det vi hadde jobbet med, sier Almås.

— Samtidig måtte vi løfte arbeidet en del hakk fra å være en selveid forening til å

bli en NCE, fortsetter Henriksen. Han kom inn som daglig leder i Teknologi Akvarena i 2015, og den første oppgaven ble nettopp å jobbe mot status som National Centre of Expertise (NCE) under Innovasjon Norges klyngeprogram.

— Det ble laget en helt ny strategi og i en helt ny klynge.

Mens foreningen før besto av ca. 50 bedrifter, hadde vi 104 medlemmer da vi søkte NCEstatus. Vi hadde en klar og formulert ambisjon om å bli leverandør av havbruksteknologi i verden, og samtidig være ledende innenfor ny kunnskap, teknologi og løsninger. Innenfor flere av områdene hadde selskapene sine posisjoner, men samlet var det likevel en posisjon vi måtte ta, sier Henriksen.

Almås supplerer: — Internasjonaliseringsstrategien har vært klar hele veien. I starten jobbet vi bredt mot et stort utvalg av land, både eta­blerte land som Canada, Island og Chile og mindre teknologiske oppdrettsnasjoner som Indonesia, Brasil og Iran. For å spisse arbeidet spurte vi om medlemmenes ambisjoner på den internasjo­nale arenaen.

Tilbakemeldingen var at NCE Aquatech skulle rette sitt internasjonale arbeid mot lakseproduserende land. Der var betalingsviljen for norsk teknologi størst. Det var ikke akkurat en overraskelse, men ga oss et tydelig mandat, sier styrelederen.

— Samtidig er altså den viktigste plassen å være god, rett og slett i hjemmemarkedet. Vi er verdensledende, sier daglig leder og fortsetter.

— I dag er laks den arten det er naturlig å fokusere på.

I fremtiden, når andre arter

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

141

NCE Aquatechs Kristian Henriksen på podiet under et av mange arrangementer der hoder fra havbruksnæringen, leverandørindustri­en og FoU-miljøene samles.

begynner å få høyere verdi og høyere betalingsevne mot kostbar norsk teknologi, er det naturlig å se på andre markeder. Så vi følger fortsatt med på Brasil, Midt-Østen, Middelhavet etc., forklarer Kristian Henriksen. Selv begynte han på fiskemottaket hjemme i Havøysund da han var 14 og gikk videre til oppdrett da han var seksten.

Begge to understrek­er at det er medlemmenes behov som står sentralt, slik de kommer til uttrykk i styret eller strategien styret legger.

group, nye aktører som Bluegrove, OptoScale og Ecotone, FoU-miljø som SINTEF, Nofima og NMBU, og selvsagt krevende teknologikunder i oppdrettere som SalMar, Lerøy og Bjørøya.

Mange nok I dag er man altså like under 100 i folden, fra etablerte aktører som Flatsetsund Engineering, STIM og AKVA

Oppdrett av tilapia i Sáo Francisco, Brasils nest lengste elv. Internasjonalt orienterte NCE Aquatech har blant annet rettet oppmerksomheten mot Brasil og muligheten for leverandørindustrien der.

142

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

Og da har vi selvfølgelig bare begynt.

— Er egentlig «big beautiful»? Er det et poeng i seg selv med stor med­ lemsmasse?

— Vi har vært oppe i 137.

Jeg tror ikke «big is beautiful», svarer Henriksen.

— Det har noe med verdien av det vi får ut. Uansett hvor store vi er, har vi et begrenset budsjett og en fast grunnstøtte fra virkemiddelapparatet. Forskjellen er at vi blir flere bedrifter og får inn mer kontingent. som igjen kan lede til mer aktivitet. Men vi må spre strategien på flere medlemmer. Ved at vi nå er færre og kan spisse fokuset, er jeg sikker på at den opplevde verdien av å være med blir større, begrunner han.

— Vi har jobbet med å fornye strategien i 2020 for lansering i 2021. Den har gitt et spissere fokus og dermed også et frafall, men samtidig en tilførsel av bedrifter som nå kjenner seg igjen i ambisjonene. Denne dynamikken er viktig, sier Henriksen før Almås legger til: — Samtidig har det jo skjedd mye konsolidering i bransjen. Når vi nå har ScaleAQ som medlem, har vi ikke lenger AquaOptima og alle de andre selskapene som gikk inn i ScaleAQ. Det samme ser vi eksempelvis nå med Fiizk og SalmoNor. Om vi ser på omsetningen til de 100 i dag, er nok den

Kristian Henriksen har jobbet i og med norsk og internasjonal sjømatnæring siden han var 14, og var innom Sett Sjøbein, SINTEF Fiskeri og havbruk og Deloitte før han begynte å lede forløperen til klyngen han leder i dag. (Foto: HMS)

Veldig bra! lyder det fra Digre i Nedre Elvehavn. Vi vender tilbake til Klæbuveien.

— Hender det at dere sier nei til bedrifter som banker på døra?

— Det gjør vi. Vi har ganske klare kriterier for hva som skal til for å bli medlem.

Man må ha en virksomhet i Norge som er utviklingsrettet og dessuten en åpenhet som gjør at man kan samarbeide med andre. Man kan ikke bare komme inn her og betrakte klyngen som et internt marked. Vi legger ikke hindringer for at det skjer forretningsmessig samarbeid mellom enkeltbedrifter, men vi har sett eksempler på at man har noe å selge,

større enn den i sin tid var blant de 137, sier Almås, som altså leder styringsgruppen der nettopp Hanne Digre fra ScaleAQ er en av de andre sju. Digre begynner med å fremheve NCE Aquatech som møteplass.

— Det gir et nyttig nettverk for å diskutere felles problemstil­linger, kompetanseheving og erfaringsdeling, sier bærekraftsdir­ektør Digre, som mener nytten av medlemskapet gjelder både store og mindre selskap. Og bærekraftsdirektører!

— Vi deltok i et nettverk i fjor med fokus på bærekraft og hvor­dan implementere dette i selskap. De fleste var leverandører til havbruksnæringen. Vi fikk konkrete og gode verktøy for hvordan man kan jobbe med bærekraft i selskapene. I tillegg gode diskus­joner med de andre selskapene som deltok. Det var fem samlinger.

og ønsker å bli medlem for å selge til så mange som mulig. Den gjennomskuer vi, svarer Almås.

— Samarbeid for innovasjon og utvikling er jo det som ligger til grunn. Dersom man som medlem ikke har samme fokus, er ikke dette rette plass å være, supplerer Henriksen.

— At medlemsmassen både omfatter oppdrettsselskaper og teknolo­giselskaper som gjerne kan være konkurrenter, kan by på utfor­dringer, legger styreleder Almås til.

— Nettopp da må vi prøve å definere de prekompetitive prosjek­tene som man kan gå sammen om å utvikle. Er vi over i produktut­vikling, får de drive hver for seg, slår han fast.

— Ser dere for dere noen ideell miks av opp­ drettsselskaper, tek­ nologibedrifter og FoU i klyngen?

— Jeg tror ikke det finnes en optimal miks, men det er viktig at vi har med alle.

Vi må ha med den viktige

ScaleAQ ble dannet gjennom en sammenslåing av Steinsvik, Aqual­ine og AquaOptima og tilbyr svært mye utstyr og tjenester til akvakulturnæringen. I tillegg til nytten av klyngenettverket forteller bærekraftsdirektør Hanne Digre at det særlige fokuset på bærekraft har vært matnyttig.

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

143

mulig hvis vi kan dra veksler på ressurser andre steder, sier han. I utlandet jobber NCE Aquatech Cluster tett på Innovasjon Norge og norske ambassader for å være en del av appar­atet norske bedrifter kan gjøre seg nytte av når de skal ut i verden.

Prototypen Optoscale Optoscale i Jarleveien på Lade representerer klyngemedlemsmassen godt. Den ligger i Trondheim, det er absolutt en teknologibedrift og gründer og daglig leder Sven Jørund Kolstø — riktignok fra Karmøy — har sivilingeniørutdanning fra byen han ikke ser ut til å slippe løs fra. Dessuten representerer Optoscale vekst. Siden Kolstø etablerte Optoscale på slutten av 2015, har den avanserte teknologibedriften i dag 25 ansatte i egne produksjonslokaler, og når vi er innom står pappmodellen til de nye på gulvet og flytte­

Karl Almås er kanskje aller mest kjent for å ha ledet arbeidet med rapporten «Verdiskaping basert på produktive hav i 2050». I dag er arbeidet med å lede styret i NCE Aquatech en viktig op­pgave for SINTEF-veteranen. (Foto: HMS)

premissleverandøren og krevende kunden oppdrettsselskapet utgjør. Vi må ha med de ver­densledende FoU-miljøene. Og så må vi ha med teknologibedriftene som tenker utvikling og har lyst til å være med på å dra frem nye løsninger på kundens utfordringer, svarer Henriksen, uten å legge skjul på at utstyrsleverandørene dominerer både i klyngen han leder og i næringen som helhet.

Managementet På den ene veggen i fellesrommet utenfor møterommet vårt står det BDO fra gulv til tak. Det ledende rådgivnings- og revisjonsfir­ maet BDO er, sammen med Fremtidens Industri

144

(FI), sekretariats­funksjonen til NCE Aquatech Cluster.

Kristian Henriksen er partner hos BDO og leder bransjegruppen deres. FI, som også har en næringshage gjennom programmet i SIVA, skaper dermed ytterli­gere synergier til NCE Aquatech Cluster. BDO og FI har manage­mentet for NCE Aquatech Cluster sammen.

Det gir store ressurser å dra veksler på.

— Når klyngevirksomheten er så divers, er det best for oss å kunne trekke på ulik kompetanse etter behov.

I stedet for å ha noen få ressurser som kan alt, kan vi trekke inn spisskompetanse når vi trenger det, sier Henriksen. Almås følger opp.

— Vi tilstreber å holde klyngeadministrasjonen på et fornuftig nivå. Det er

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

Optoscale på Lade representerer både de litt mindre bedriftene, solid vekst og betydningen av det trønderske teknologiog kun­nskapsmiljøet, med en gründer som har sivilingeniørutdanning fra byen.

— Klyngen er en god møteplass, og i starten også en mu­lighet til å vise seg frem, sier grücnder og daglig leder Sven Jørund Kolstø.

(Foto: HMS)

planene senere i vår er klare.

Vekstmåling, velferdsovervåkning og lusetelling er det man tilbyr, og til tross for sin unge alder har altså Optoscale vært med i klyngen fra starten.

— Ja, NCE-en er gode greier. Særlig at man får til å skape møteplasser. Da vi var mindre ga ikke minst møteplassene en mulighet til å vise seg frem, at folk kunne vite om oss og hva vi drev.

Og så blir det en god arena for å prate sammen, sier Kolstø på Lade.

Trondheim er aldri tilfeldig Spørsmålet må stilles: Kunne klyngen ligget noe annet sted enn Trondheim?

— Det kunne sikkert ha vært mulig, men det er ikke tilfeldig at vi er her. Trondheim har en teknologibase som er unik, og den maritimt og marint baserte teknolo-

gibasen med etableringen av Ocean Space Centre er landsledende. Å ha nærhet til den, også i hverdagen, har helt klart mye å si. Dette går

også på Aqua Nor og annet som foregår her, og på «spin off»-bedrifter rundt SINTEF og NTNU, der flere etter hvert blir medlem hos oss, sier Karl Almås.

— Når vi tross alt er en teknologiklynge, er det jo naturlig å holde til i det man gjerne kaller teknologihovedstaden i Norge. Det gjelder både forskningsmiljøene og type næringsliv som er i området, sier Henriksen før Almås har noe viktig på hjertet.

— Dette blir også retningsgivende for hva vi driver med. Vi må være lojale til profilen i klyngen. Det finnes noe jeg kaller klyngesyndromet, og det er at alt er interessant for en klynge inntil det motsatte er bevist. Dette syndromet er farlig, og noe vi må holde oss langt unna, sier Karl Almås.

— Tilgangen på ideer er faktisk en fallgruve for klyngevirksom­heten. Prøver

Klyngemedlemet Bluegrove tilbyr blant annet akustiske sensorikk og undervannslysog kamerateknologi. (Foto: Bluegrove)

Avlsselskapet — og oppdretteren — AquaGen er et litt annerledes klyngemedlem, men samfunnskontakt i AquaGen og klyngestyremedlem Trina Galloway synes de passer godt inn. — Det hadde sikkert vært plass til et avlsselskap til og vært mulig med samarbeid, sier hun.

man å løfte for mange, mister man spissingen, bek­refter Henriksen.

AquaGen passer inn Også for avlsselskapet AquaGen blir kompetanserike Trondheim et greit midtpunkt, noe som igjen gjør medlemskapet i NCE Aquatech naturlig.

— Vi har vært med fra det var Arena-prosjekt og således i hele NCE-perioden, sier Galloway, som i dag også sitter i styret i NCE Aquatech.

— Hva er poenget med NCE Aquatech-medlemska­ pet for dere?

— Det er et samarbeidsnettverk mellom leverandører og oppdret­tere, men også et innovasjonsnettverk, der vi går sammen om å løse utfordringer også leverandørene

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

145

imellom. Det gir helt klart en ekstra gevinst.

— Er klyngens hoved­ funksjon å bringe alle disse sammen, eller peker den også ut retninger og setter ting i gang?

— Det blir både mer formelle og brede samlinger og mer spesifik­ke programmer, som f.eks. utviklingsprogrammet de kjørte om bære­kraft, der vi både fikk gode verktøy fra NCE-en og gode diskus­ joner mellom aktørene.

Utbyttet ble større enn om vi skulle gjort det hver for oss. Klyngen peker både på utfordringer og mulige løsninger. Dette kan dreie seg om samarbeid, kompetanseløft eller at man kan kobles opp mot kompetanseinstitusjonene i byen.

— Dere er eneste avls­ selskap. Er det plass til flere?

— Vi er en litt annerledes leverandør i og med at vi også er en oppdretter. Jeg føler at vi passer godt inn.

Det hadde sikkert vært plass til flere avlsselskap. Da måtte vi kanskje vært litt mer forsiktig med hva vi samarbeider om, men det hadde sikkert

vært mulig å samarbeide.

Det er nok å ta tak i. Klyngen har flere medlemmer som er ganske like, svarer Trina Galloway i AquaGen, som også er med i det litt mer landbrukstunge NCE Heidner Bioc­luster på Hamar.

Over til Kristiansund Alt dreier seg likevel ikke om Trondheim. En hurtigbåttur fra trønderhovedstaden pluss tre minutters gange fra kaia i Kristian­sund finner vi utviklingsselskapet Vindel, og Siri Aarlein som leder NCE Aquatechs klyngenode i Kristiansund. Ikke langt unna finner vi teknologiselskapet Ocein, litt lenger unna selskaper som Stranda Prolog og Flatsetsund Engineering, alle medlemmer i NCE Aquaculture. Node Kristiansund utgjør en møteplass og mobili­sator for blå bedrifter i hele nordmørsregionen, fortrinnsvis rederi som yter service mot havbruk, utstyrsleverandører til havbruk og oppdrettere med driftsenheter i området. Klaus Hoseth i Stranda Prolog er styremed-

lem både i noden og NCEselskapet.

— Da Innovasjon Norge åpnet for en annen type klyngestruktur, så vi en node under NCE Aquatech som mer hensiktsmessig enn å søke eget Arena-prosjekt, sier Hoseth. Kristian Henriksen forklarer at mer lokale utfordringer som det kunne være interessant for bed­ rifter å samarbeide om, falt utenom strategien.

— Derfor tok vi tidlig initiativ til klyngeprogrammet om behovet for tett samarbeid og samhandling med lokale klynger (Noder). Ved å være med i etableringen av en node, så vi muligheten til å ta mer del i lokale problemstillinger som utdanning på lokalt plan, bedre test- og demofasiliteter og kanskje tilgang på tilbud som finnes nasjonalt, men ikke lokalt, sier Henriksen og gir samtidig bakgrunnen for etableringen av noden i Kristiansund.

— All ære til Møre og Romsdals fylkeskommune og Innovasjon Norge som har vært med på å finansiere.

Gjennom et slikt innovasjonsøkosystem kan vi både bidra

til bedre samarbeid lokalt og gi lokale bedrifter tilgang til et nasjonalt nettverk og kompetansemiljø, legger han til.

Hoseth på Nordmøre mener Stranda Prolog får igjen for medlemskapet og innsatsen.

— Det bedrer samhandlingen med andre aktører.

For vår del er det også viktig at det styrker Kristiansund som serviceknutepunkt. Ellers gjør vi en del prosjekter sammen med andre aktører i hovedklyngen, sier node- og klyngemedlemmet.

— Jeg bruker å si at det å drive en klynge kan sammenlignes med å drive en restaurant. Klyngen blir restauranten der man har en plass å være og ting gjøres mulig.

Drikkingen og dansingen får gjestene ta seg av, melder Hoseth. Dagen etter dobbeltintervjuet i Trondheim var det kick-off på en ny node.

— For første gang har klyngeprogrammet hos Innovasjon Norge lansert noder, og NEC Aquatech Cluster vi har fått en av to pilotnoder i Norge. Den ligger på Helgeland. Det viktige med å bygge opp slike noder er å sikre de lokale og regionale

NCE Aquatech Cluster har også et brohode i Kristiansund, ifølge «Norsk Fiskerinæring»s redaktør Norges flotteste by. Her har man stort fokus på service ved merdkanten i regionen.

146

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

Stranda Prolog og resten av leverandørindustrien var selv med på å jobbe frem klyngenoden i Kristiansund. — Jeg bruker å si at det å drive en klynge kan sammenlignes med å drive en restaurant. Klyngen blir restauranten der man har en plass å være og ting gjøres mulig.

Drikkingen og dansingen får gjestene ta seg av, melder daglig leder i Stranda Prolog og node- og klyngestyreme­dlem, Klaus Hoseth. Her fra den store produksjonshallen.

verdiene samtidig som det gis tilgang til nasjonalt og internasjonalt kompetansemiljø, understreker Henriksen. Almås har et tillegg.

— Også i Rørvik innretter man seg mot serviceaktivitet mot oppdrettsnæringen, og har som i Kristiansund et NCE-styremedlem som følger med. Miljøet i Rørvik kan regnes som en node og som vi tror vil bli det, sier styrelederen.

revirer at man tross alt har delt landet mellom seg?

— Nei, vi har medlemmer fra mange steder. Vi er et Norwegian centre, repliserer Almås.

— Samtidig er det bedre at bedriftene samarbeider

med Aquacul­ture-klyngen i Bodø eller med Stiim Aquaculture i Stavanger enn at vi skal reise dit og gjøre noe i tillegg til det de holder på med.

— Stiim er også tekno­ logiorientert. Da blir det vel

noen over­lappinger med det dere driver med?

— Hovedfokuset til Stiim var i starten å bringe teknologikompe­tanse fra olje og gass inn til vår bransje.

De har nå styrket seg på teknologi til offshore havbruk

Rivaler eller buddyer?

Norsk sjømatnæring har altså flere klyngeorganisasjoner, og som oftest med sekretariat ulike steder.

— Betyr geografiske

Dette er minst halve poenget ved klyngeaktiviteten. Å møtes og utveksle erfaringer og ideer — inntil et visst punkt. Dette er fra Stiim Aquaculture.

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

147

Blå bærekraft høres — og ser — fint ut. Men det må jobbes for å sette det ut i praksis. Det har man gjort i NCE Aquatech, ikke minst gjennom arbeidet med den siste strategien. (Foto: Malin Sveinsdotter Landrø Lystad)

Klar for taksonomien

og lukket teknologi i sjø, Så ja, det vil bestandig være overlapp, men også særegenheter i begge klyngene, svarer Henriksen.

— Fra vårt ståsted er det viktig å samarbeide der vi kan. Eksem­pelvis har Stiim utviklet en metode for å hjelpe gründerbedrift­er. Dette er noe også vi har vært inne på å utvikle i vår NCE. Det valgte vi å avstå fra og heller samarbeide med Stiim, som har kommet lengst på dette. Å utvikle komplementaritet er det beste grunnlaget for samarbeid, sier Almås. En viss geografisk dimens­jon ser de likevel at det er.

— Vi legger til rette for møtepunkter mellom bedriftene innenfor bestemt tematikk og vår strategi. I og med at administrasjonen sitter i Midt-Norge, er det naturlig at aktiviteten skjer her. Selv om vi er nasjonale og har bedrifter fra hele landet, er hovedvekten av våre workshop-møteplasser i Midt-Norge. Slik er det for klynger flest, fremholder Henriksen og legger til:

— Ja, vi er nasjonale, Men det blir en geografisk dimensjon som kan gjøre det naturlig å være medlem i klynger i Stavanger, Bodø og Trondheim også fordi man da kan bygge nettverk i de regionene. Denne dimensjonen med samarbeid på tvers, å bli kjent og bygge ned barrierer, er kjempeviktig. I Norge og Skandinavia er det mulig å

Brohode Havbruk 2050 er et kapasitetsløft for havbruksnæringen der NCE Aquatech Cluster er partner.

148

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

gjøre dette med en høy grad av tillit, både mellom bed­rifter og mellom myndigheter og bedrifter, sier klyngelederen.

Han legger ikke skjul på at det gir en tilleggseffekt med den uhøytidelige kaffen på de fysiske møteplassene klyngeselskapet prøver å tilrettelegge eller anspore til om ikke virus tvinger folk på nett.

Den nye strategien under hovedoverskriften «Blå bærekraft» ble altså lagt frem i fjor, en strategi man ifølge Karl Almås har gått sammen om og har eierskap til enten man er leverandør eller oppdretter.

— Og som utvikles til et verktøy. Det har vært en spennende prosess, sier SINTEF-veteranen. Sentralt i strategien er å drive frem blå bærekraft gjennom samarbeidsbaserte utviklingsprosjekt­er. Henriksen understreker viktigheten av innovasjonsøkosystemet eller ressursbasen blant medlemsbedriftene og at dette må utvi­kles — ikke minst ved å gå internasjonalt.

Et siste punkt i strategien er å være med på å bygge øko-

systemet som gjør knop­pskyting av nye bedrifter mulig. Almås vender tilbake til bære­kraften.

— Etter at vi fikk EUs taksonomi, har bærekraft blitt ganske konkret. Først har den rullet inn over den norske finansnæringen med krav om at man styrer investeringene mot grønne prosjekter og styrker bærekraften i prosjektene. Er man en oppdretter som trenger lån, svarer banken at man må dokumentere bærekraft.

Op­pdretteren vender seg igjen til leverandøren sin for at denne skal dokumentere det samme. Når dette nå om sider også kommer til laksenæringen, har strategiarbeidet gjort medlemsbedriftene bedre rustet enn de ellers ville ha vært, sier Almås. Dette er samtidig et av mange eksempler på at resultatene av klyngeinnsatser ikke alltid blir like konkrete eller lette å måle, noe Henriksen til fulle bekrefter.

— Vi jobber med å mobilisere opp under prosjektene, ikke nødvendigvis ta ledelsen i dem selv. At ting løftes frem hos oss, kan vel så gjerne resultere i et forskningsprosjekt i regi av Nofima, SINTEF eller NTNU. At vi først og fremst ønsker en mobi­liserende rolle og å sette retning og dagsorden, skiller oss kanskje fra noen andre klynger. Samtidig kan det bli vanskelig å si hva som er og hva som ikke er direkte resultat av klyngens aktiviteter. Det blir vanskelig å måle effekten, sier Henriksen.

— Blir det da litt slik at dere sår, uten å kunne regne med at alt vokser opp?

— Ja. Men det er ok at alt ikke vokser opp, og det er faktisk viktig at vi skal tørre å så mer enn det som vokser opp. Vår rolle er å løfte problemstillinger som medlemmene mener er vik­tige, og med rundt 100 medlemmer kan vi få ganske motstridende tilbakemeldinger etter å ha fremmet prosjekter. Vi kan få høre at det ikke er relevant

eller for lang frem. Eller vi kan høre at det er så aktuelt og kommersielt interessant at bedrifter alt har løp på gang og at klyngen ikke bør bruke tid på det. Vi må altså prøve å være akkurat langt nok foran bedriftene til at det blir interessant; ikke så langt frem at man er inne i grunnforskning, men heller ikke så nært at det er kommersielt interessant å beskytte problemstillingene. Arbeidet med bærekraft legger seg riktig akkurat nå, sier Henriksen.

— Hva med å jobbe opp mot utdanningsinstitusjo­ ner for nye utdan­ningsløp?

— Her har klynger en meget viktig rolle og det er helt klart lange tidslinjer. Skal man få opp en ny mastergrad eller et etter- og videreutdanningsprogram, er tidslinjen så lang at man som enkeltbedrift sannsynligvis ikke har anledning til å følge opp. Likevel er det viktig for bedriftene og hele næringen. Her spiller klyngen en naturlig og viktig rolle, svarer Henriksen, som samtidig får et innspill for å snakke om kapasitetsløftpros­jektet i

Alexandra Neyts fra NTNU leder Brohode Havbruk 2050 og synliggjør også tilknytning og samarbeid mellom klyngen og universitetsmiljøet.

næringslivet og om etter- og videreut­danningsmuligheter, sier han. Prosjektet har blitt løftet frem av Forskningsrådet som et av de beste Kapasitetsløftsprosjektene i landet og et eksempel for etterlevelse. Her skal prosjektleder Alexandra Neyts fra NTNU ha virkelig skryt, men også bedriftene og samarbeidspartnerne som er så engasjerte.

NTNU, der NCE Aquatech er partner.

— Det heter Brohode Havbruk 2050, og vi har også vært med på å mobilisere opp under dette. Prosjektet er et samarbeid mellom NTNU, Blått kompetansesenter, SINTEF, NCE Aquatech Cluster og Trøndelag Fylkeskommune. Det dreier seg om nye NTNU-utdanninger, utveksling av forskere mot

Verktøy for vekst?

Når året 2050 kommer opp, er det naturlig å gå videre til vek­stambisjoner for næringen og NCE Aquatechs rolle og egne ambis­joner for slik vekst. Styreleder Almås ledet i sin tid gruppen som sto bak den kjente rapporten «Verdiskaping basert på produk­ tive hav i 2050». Også NCE

Karl Almås og Kristian Henriksen er opptatt av at klyngeånden skal leve videre også etter at selve NCEtidsløpet er over i 2026. (Foto: HMS)

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

149

Aquatech har inne formuleringer om å bidra til vekst.

— For vår del er ikke dette et direkte mål, men våre aktiviteter har hele tiden vært basert på et mål om vekst; kunnskap og tek­nologi som vi legger til rette for skal bidra til vekst i norsk og internasjonal havbruksnæring, sier Henriksen. Almås må natur­lig nok også kommentere på dette punktet.

— Ja, vi har beskrevet vekstambisjoner for blant annet norsk lakseproduksjon fremover. Det har vi også gjort for leverandørindustrien, der vekstmulighetene er enda større siden man ikke er begrenset av produksjonsbetingelsene her hjemme, men kan gå på det internasjonale markedet, poengterer Almås. Han er ikke helt ferdig.

— Havbaserte industrier står i dag for 70 prosent av eksportin­ntektene til Norge, hvorav 80 prosent er basert på olje og gass. Fremover blir det, til tross for det siste rekordresultatet til Equinor, mindre olje og gass. Men vi

bør fortsatt ha en høy andel av eksportinntektene fra havbaserte næringer, og sjansene for økt verdiskaping er større der enn på land. Alt i alt står Norge for 0,3 prosent av verdens verdiskaping. Av den havbaserte har vi hele 7 prosent. Det er her vi må satse videre om vi skal tette gapet i den såkalte haikjeften i perspektivmeldingen, sier Almås.

— Når vi i klyngen jobber for at utstyrsleverandørene skal utvikle nye løsninger, vil dette også muliggjøre vekst hos dem som produserer.

Dersom det ikke skulle være grunnlag for bære­kraftig vekst i produksjonen her hjemme, vil selve leverandørnæringen fremdeles kunne vokse ved å gå utenlands, supplerer Henriksen. Karl Almås mener vi må uttrykke enda tydeli­gere enn i dag at vi har en vekstambisjon på dette området: — Hvis vi først uttrykker dette, er det ikke bare å slå sammen summen av det alle holder på med. Vi må bundle ting og få en retning på ting.

Her tror jeg det som gjøres i klyngene, er umåtelig viktig, sier Almås.

— Kan dere slå fast at innsatsen har betalt seg i forhold til ressursene som er gått inn i klyngen i form

Mylder må til. Men også faglige innspill. (Foto: Malin Sveinsdot­ter Landrø Lystad)

150

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

av overføring og bidrag fra medlemmene?

— Ja. Veksten vi snakket om i sted, har jo faktisk skjedd. Så kan man spørre om det er en «Delta» i regnestykket; om vi i klyn­gen har klart å samarbeide bedre enn vi har gjort før. «Delta» er som kjent et matematisk symbol for endring. Ifølge medlemsbedrif­tene er denne til stede, selv om det alltid vil være vanskelig å si hvor mange millioner vi har bidratt med, svarer Almås.

— Evalueringen av klyngeprogrammene viser at bedrifter som ønsker å bli medlem i klynger i utgangspunktet er flinkere enn snittet, følger Henriksen opp.

— Når man deltar i klyngen, er effekten at omsetningen øker raskere enn i den delen av industrien man tilhører. Dette varer gjerne i tre år. Siden klarer man ikke øke den, men effekten vedvarer så lenge man er med i klyngen. Det er også bakgrunnen for at vi har sett på vår egen strategi etter tre år med klynge­drift. Kan vi spisse strategien ytterligere og få en økning også ut over gjennomsnittsveksten til bedriften? spør klyngelederen.

Også telleteknologien i havbruksnæringen kan løftes, og NCE Aquatech Cluster vil gjerne bidra.

Styreleder og realfagsmann Almås har i mellomtiden grepet en tusj og funnet tavla på langveggen for å illustrere både poenget med symbolet «Delta» og Henriksens strategispissing.

— Er det mulig å trekke frem konkrete historier som viser at dere har bidratt til ting som har lykkes?

— Ja. Internasjonaliseringsstrategien vi har kjørt fra dag én, har gitt bedriftene kontrakter. Videre var jeg med på å etablere EATiP, European Aquaculture Technology and Innovation Platform. På den måten har vi fått våre problemstillinger

inn i EU-programmene, svar Almås.

— Har du enkeltprosjek­ ter eller enkeltselskaper å vise til?

— Siden vår rolle er å mobilisere under prosjekter er det ikke lett å trekke frem et enkeltprosjekt. Vi har bidratt til mobili­sering av mange, men ett som pågår akkurat nå er Pocoplast som ledes av SINTEF Digital. Prosjektet setter fokus på verdikjeden for resirkulert plast, og noen av våre medlemsbedrifter kjører et spisset forskningsløp mot verdikjeden for plastprodukter i hav­bruksnæringen. Kjempespennende! sier Henriksen.

— SINTEF Ocean har fått opp et prosjekt som ser på presisjon i fiskeoppdrett og har etablert et industrikonsortium som tar tak i telleteknologien i havbruksnæringen.

Prosjektet har fått støtte fra FHF og er nylig startet. Målet er økt kontroll når man fly­tter fisk fra en enhet til en annen, følger han opp samtidig som han understreker at klyngen i et slikt tilfelle er mobiliserende part, mens SINTEF Ocean er utførende part. Industribedriftene som er med får verdien av det hele, fortsetter han før de to herrene markerer sin enighet om at det egentlig ikke er poenget for klyngen å eie selv eller vise til enkeltprosjekter eller bestemt teknologi.

Ingen egne fasiliteter NCE Aquatech Cluster rår ikke over egne fasiliteter.

— Det er heller ikke vår oppgave. Men vi bidrar til at fasili­teter skapes i andres regi, fastslår Almås.

— Et av punktene i handlingsplanen for 2022 er å lage en over­sikt over testog demofasiliteter blant og rundt våre klyngebe­drifter.

Vi skal ikke bygge opp slike fasiliteter, men finne ut hva

som finnes og hvordan de kan benyttes. Samtidig kan vi avdek­ke det som måtte være av gap. Vi skal ikke fylle slike gap, men kan tydeliggjøre overfor SINTEF Ocean, NTNU eller andre at gapet er der, forklarer Henriksen.

— Dersom NCE Aquatech hadde en lab borti gata, måtte vi bruke tid og oppmerksomhet på å skaffe det oppdrag inn i evigheten. Det ville vært feil fokus for en klyngeledelse, kommenterer Almås, som har ledet styringsgruppen i ganske nøyaktig fem år. NCE-løpet til teknologiklyngen løper ut i 2026.

— Er det noe i NCE-ord­ ningen dere hadde ønsket annerledes?

— Det er mye vi har sansen for, ikke minst at vi har svært stor frihet. Samtidig var det ting som ikke var på plass da klynge­prosjektet startet. Det kan dreie seg om økonomiske systemer, rapporteringssystemer mot Innovasjon Norge og så videre. Følgelig har flere av klyngene utviklet egne systemer. Det burde heller vært slik: Sånn skal det gjøres, slik skal systemene være, og de skal være på plass sånn og sånn, svarer Almås. Henriksen gir et eksempel.

— En av måtene man verifiserer om klyngene gjør en god jobb, er å bruke den europeiske klyngesertifiseringsordningen. Man kan være sertifisert til bronse eller gull, og vi stiler mot gull­standarden. Da blir drift

Møt oss på Nor-Shipping 4. - 7. april Stand nr. B04 - 29, Hall B Det mest Kompakte designet for retrofit med 150µm absolutte filtrering.

www.mosshydro.com

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

151

Her, i Klæboveien 127 nær Lerkendal og Scandic Hotel, har admin­istrasjonen til NCE Aquatech Cluster sete. Men det kan bli ak­tuelt med flytting om ikke altfor lang tid.

og styring av klyngene et av kriteri­ene, samt hvilke systemer man bruker til dette. En oversikt eller anbefaling av slike burde vært tilgjengelig gjennom klyngepro­grammet.

152

Der ledelsen like fullt gjør en fantastisk jobb og også gir viktig støtte til oss i klyngene.

— Er det et liv etter 2026 når NCE-perioden er ferdig?

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

— Den beste suksessfaktoren hadde kanskje vært om vi innen den tid hadde fjernet vårt eget eksistensgrunnlag: At vi hadde gjort industrien bedre til å samarbeide, forskningsmiljøene bedre i å tilrettelegge for næringens behov og dermed videre mobilisert for et bedre samarbeid mellom myndigheter og næringsliv. Følgelig at behovet for et prosjekt som NCE Aquatech ikke er der, svarer Henriksen.

— I hvert fall ikke som et offentlig finansiert prosjekt.

Samti­dig håper vi at medlemsbedriftene vil se så stor nytte i det vi gjør at de vil privatfinansiere det videre arbeidet. Det vil være syretesten på om vi har lykkes, er svaret fra Almås. De to er på linje, også i aksepten av et mulig utfall der klyngen rett og slett opphører, men at medlemmene har fått samarbeid og innovas­jon i blodet i en slik grad at ting føres videre likevel.

— Hva ser dere frem til i årene før 2026, og i det vi er inne i?

— Jeg ser frem til at de kravene som skal legges på sjømatnærin­gen ut fra EUtaksonomien blir konkretisert og kommer på papiret slik at vi kan innrette virksomheten vår mot å hjelpe bedriftene.

Så håper jeg at vi klarer å

blinke ut noen nye markeder internas­jonalt. Det skal skje en formidabel vekst i akvakulturnæringen verden rundt, og 18 millioner av verdens 20 millioner oppdret­tsanlegg er i Asia. Her må det tas grep, svarer Almås.

— I og med at vi lanserte ny strategi i fjor, blir det viktigste i 2022 å operasjonalisere denne og bevise at vi klarer å lage strategier av strategien.

I denne er jo internasjonalisering et av punktene, med løp mot blant annet Canada og Sør-Korea. Et annet er bærekraft; at man som leverandørbedrift tar dette inno­ver seg på en annen måte enn bare å lage en bærekraftsrapport. Også innovasjonene må ha bærekraft i seg. I 2021 gjennomførte vi Blått Bærekraftsnettverk med dedikerte bedrifter som har et ønske om økt kunnskap og å bidra til en endring. Dette løfter vi videre i 2022. Slike kompetanseløft jobber vi med å legge planer for nå, svarer Henriksen, som må ha med et viktig punkt til: — Norsk videreforedling er en marginindustri. I klyngen fikk vi i 2021 slakteriforum, der slakteriene skal diskutere hva som er viktig for dem fremover. Der skal vi løfte noen industriprosjekt­er i 2022. Det er nytt for oss, og jeg tror det er viktig at problemeierne tidlig får definere hva som er viktig i stedet for å begynne med en idémyldring der alle er med. Dette gleder jeg meg til å jobbe med, melder Henriksen. Aller først er likevel årssamlingen 8. og 9. mars på Britannia Hotel litt lenger ned langs Nidelva. Det er den første, store fysiske samlingen på lenge, og med muligheter for å lufte tanker og gjøre små invitter over kaffekoppene.

Bengt Are

ferdigsnakka!

KORNELIUSSEN Bengt Are Korneliussen er en det svinger rundt. Slik har det alltid vært; da han drev selfangst, eide seismikkbåt, fisket kongekrabbe, dro i gang med snøkrabbe eller dukket opp i en konfliktsak med frostrim i kantene. Her blir det mest om snøkrabbe, men også om andre båter og fiskerier og veien dit skjervøyværingen er i dag.

Bengt Are Korneliussen er på vei hjem fra hytta i Finland når vi får telefonkontakt. Med jevnlige presseoppslag og rettsmøter hjemme i Tromsø er behovet for å koble av i hytteroen og naturen sterk. Følger man med i fiskeripressen, forbinder man kanskje navnet Bengt Are Korneliussen med oppslag om polare krangler og rettssaker. Det er vel ikke til å komme utenom at det har vært en del styr i skjervøyværingens karriere. Men enda flere båter. Den første het nettopp «Skjervøyværing», som han kjøpte da han var 22.

— Alt jeg har, har jeg arbeidet opp for egen hånd. Ingenting er arvet. Og jeg har alltid klart å gjøre opp for meg.

— Men du flyttet til Tromsø?

— Når kjerringa er fra Senja og jeg fra Skjervøy, blir det naturlig å flytte til byen. Men jeg har beholdt kaia og bruket på Skjervøy. Og selv om jeg bor i Tromsø, er og bli jeg skjervøyværing, svarer han. Kona er Signe Korneliussen, som selv er fisker. De driver geskjeften sammen.

Flytter vi blikket fra de mest kranglete oppslagene, er det naturlig å se Bengt Are Korneliussen som ytterkant-gründer; en som ser og satser, og ikke minst en virkelig pionér i snøkrabbe­fisket. Noen dager før vi tok kontakt, hadde «Arctic Opilio» lagt til kai i Båtsfjord med 45 tonn snøkrabbe hentet fra de klassiske snøkrabbeområdene opp mot grensen til Russland.

— Båten har vært ute i fire og en halv uke, og med fire uker i fiske, konstaterer Korneliussen. Selfangst har han drevet siden 1980-tallet. Kongekrabbefisket var han tidlig på. Alt i 2001 var han i gang med å fiske kongekrabber i russisk farvann med tråler­en «Meredian», en ombygd versjon av den tidligere Findustråleren «Stallo». Korneliussen var selv med på noen av toktene.

— Jeg hadde ikke drømt om at det var så mye krabbe. Samtidig hadde vi en skipper om bord, Anatolij Kuchumov. Han hadde fisket

med Hans Morten Sundnes

krabbe også på stillehavssiden. Han fortalte at det var masse snøkrabbe ved Novaja Zemlja og at vi måtte dra dit og fiske. Jeg tok han alt for lite seriøst, sier Korneliussen, som etter hvert solgte «Meredian» til Russland og kjøpte tre 50-fotinger for å fiske torsk ved Senja. Det var en aktivitet som passet litt bedre da Korneliussenfamilien var i småbarnsfasen.

— Så var det et selskap som gikk konkurs på Grønland. De hadde tre båter, innbefattet «Arctic Star», gamle «Melshorn», som jeg døpte om til «Kvitbjørn» og tok på selfangst og kongekrabbe, sier han. Oljevernberedskap og seismikk bygde seg samtidig opp som det tredje beinet. I 2005 gikk han i gang med å fiske kongekrabber vest for østgrensen i Finnmark — et såkalt utryddelsesfiske. Korneliussen kan fortelle om mye motbør fra myndighetshold.

— Vi begynte etter hvert å få det til. Men selv i utryddelses­fiske måtte vi utenfor 20 mils-grensen, sier han. Teinene var kjøpt i USA. — Samtidig jobbet vi for å tilegne oss kunnskap og skjønne hvor­dan vi kunne sette teinene i lengde. Amerikanerne setter jo bare én og én teine. De har ikke lov å sette i lengde. Det var da jeg kom i kontakt med Trident Seafood og Sig Hansen og den gjengen der, sier Korneliussen.

— Amerikanerne er langt foran oss. De har drevet fangsting av kongekrabbe og snøkrabbe i over 50 år. Vi er bare skårunger, sier 61-åringen.

Bengt Are Korneliussen er fra Skjervøy, bor i Tromsø, er ute av selfangst, men gir gass i snøkrabbe. Det har bråkt en del rundt 61-åringen.

Nå hadde han gjerne sett at det roer seg.

«Arctic Opilio» klargjøres for nytt snøkrabbetokt. Fangstene skjer tettere på russergrensen enn mange andre trolig hadde funnet komfortabelt i dag. Opilio betyr for øvrig snøkrabbe.

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

153

Maniitsoq vest på Grønland hadde 2.800 innbyggere ved siste tell­ing. Selskapet i Tromsø, som eier «Arctic Opilio», har navn etter denne byen.

Tidenes år for snøkrabben

Bengt Are og Signe Korneliussen.

Ekteparet driver virksomheten sammen, og ikke sjelden har det vært Signe som har frontet sels­kap og båter utad.

154

I Korneliussens snøkrabbehistorie kommer vi ikke utenom befatnin­gen med Royal Greenland på Grønland. I 2003 solgte han gamle «Harmoni» dit, og inngikk et samarbeid som gjorde båten til den første levendefiskbåten på Grønland, med levering av torsk tatt med kilenøter til filétfabrikken i byen Maniitsoq på vestkysten.

— Siden ville de ha en produksjonsbåt opp til Upernavik, lengst nord på vestkysten.

Fabrikken der hadde brent ned, og de ville prøve å kjøre fabrikken på sjø. Da overtok jeg «Arctic Opilio» alene. Jeg monterte fabrikk om bord, før vi dro til Grønland og var innhandlingsfartøy for Royal Greenland. På halvannen måned handlet vi inn 150 tonn snøkrabber.

— Hvem fisket dem?

— En bråte med småbåter. Krabbene kom i kasser og kar, og ble produserte om bord. Deretter pakket og losset på Island, svarer Korneliussen, som minnes et styr med danske myndigheter.

Båndene til Grønland er der fremdeles.

Rederiet som eier «Arctic Opilio» og som i dag driver med snøkrabber i Norge, heter Maniit­ soq, oppkalt etter samme by og med Royal Greenland-folk i styret. Maniitsoq er 100 prosent eid av Bengt Are Korneliussen, men Royal Greenland skal ha gitt betydelige lån underveis.

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

Frem til i fjor har det gått i minus for selskapet bak «Arctic Opilio». Nå kan det være i ferd med å snu etter tidenes år for snøkrabbenæringen i Norge. Fra 2020 til 2021 økte fangstkvantumet fra 2.450 tonn til nesten 4.400, og førstehåndsverdien fra 360 millioner til 810 millioner. En medvirkende årsak var gode isforhold i begynnelsen av året.

— 2021 ble et år med rett farge på tallene.

Samtidig var det både markert volumvekst og prisøkning. Det er ikke så vanlig.

— Dette skyldes mye corona-pandemien. På grunn av covid, stengte amerikanske myndigheter for alt krabbefiske i to år. Det kom ikke én eneste krabbe fra Alaska, og kvotene fra Canada ble halvert. Tilbudet internasjonalt stupte selv om vi økte i Norge, og dermed økte prisene. Det er det vi kaller tilbud og etterspørsel, og slik skal det også være. Dette burde du snakke med Sig Hansen om, svarer Korneliussen.

Går etter de store For Korneliussen og hans mannskap er det nå uansett i norsk økonomisk sone det skjer, og etter at Korneliussen og Signe i fjor solgte selfangstskuta «Lance» får snøkrabben all oppmerksom­het.

— Hva koster det å ruste ut en snøkrab­ bebåt som «Arctic Opilio»?

— Vi snakker om 12 millioner i fiskeutstyr.

— Og hvor mange teiner?

— 8.000. Vi setter dem i lenker på 200 med én teine for hver tyvende meter. De ligger gjerne på 300 meters dyp. Så står de to-tre dager, svarer snøkrabberederen. Det er utviklet egne teiner for å fiske snøkrabbe. De koniske

De langbeinte snøkrabbene gjør inntrykk dersom man er vant med taskekrabbe og strandkrabbe. Vekta er ikke så stor. De lange beina lyver litt, og det meste som tas veier under kiloen.

er mest vanlige i Norge, levert av selskaper som Egersund Trål, Mørenot, Vonin Refa og Frøystad.

— Vi har kjøpt alle teiner i Norge, i det siste fra Refa og Skjervøy trålverksted. Vi prøver å handle mest mulig lokalt, sier Korneliussen.

Agn er stort sett akkar. Vekten på krabbene er normalt mellom 0,5 og 1,5 kilo, men de lange beina gir inntrykk av noe større. Hannkrabbene er langt større enn hunnene. Minste skallbredde på lovlig snøkrabbe er 9,5 cm. I 2015 var snittvekten på snøkrabbene i Smutthullet 670 gram.

— Vi går som regel etter de store krabbene og har ligget på det nordlige feltet, dvs. inne i isen. Det er mye fin og stor krabbe i nord. På feltene lenger sør er krabbene mindre. Samtidig er det jo is der også. Det er i det hele tatt tøffe forhold. Jeg ser at Br. Birkeland har planer om ishud på «Northeastern» til sommeren. Vi har isklasse på vår.

— Hva skjer når dere får snøkrabben om bord?

— Tanken kan samle opp 10-15 tonn. Så slakter vi krabbene før vi koker beina og hiver skroget. Vi koker som regel i sjøvann og kjøler krabbene etterpå i en industrikjøler. Så blir de pakket og går i frysen. Krabbene bør helst unngå kontakt med luft for å hindre «blueing».

Ellers er cluet å få en så lettvint fabrikk som mulig.

40-50 prosent dyrere Da Bengt Are og Signe Korneliussen fikk bygd om reketråleren «Bjørkhaug» for snøkrabbeproduksjon i 2017, var det andre gangen de tilrettela en båt for snøkrabbefiske og ombordproduksjon.

Installasjonen av produksjonslinjen på 56-metringen innebar samtidig en full satsing, blant annet finansiert med salg av to kystbåter og overføring av krabbetillatelsen fra «Kvitbjørn».

Sistnevnte heter i dag «Northeastern» og fisker snøkrabber for Br. Birkeland. Ombyggingen av «Bjørkhaug» til Korneliussens «Arctic Opilio» ble i god tradisjon 40-50 prosent dyrere enn forespeilet.

— Snøkrabber blir normalt solgt fryst. Har dere også levert levende?

— Ja, vi har prøvd, men det blir så stor dødelighet. Vi blir bedt om å levere krabbene på land for at de skal gi arbeidsplass­er i Finnmark.

Men hva slags arbeidsplasser er det? Eieren er kanskje norsk, men resten er polakker og litauere.

«Kvitungen» i isen.

Det er nok av is.

«Kvitungen», i dag eid av «Arctic Pioner» og med Tromsø som hjemmehavn, er en av båtene i aktivt snøkrabbefiske. Året fikk en dårlig start etter at 46-metringen kjørte inn i Tromsøbrua i januar.

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

155

Det er i dag 64 båter som har tillatelse til å fiske snøkrabbe. Størrelsen er fra 15 til 80 meter, og bare en brøkdel av båtene er i aktivt fiske.

Her er «Flobjørn» fra Tromsø på snaue 20 meter.

TV-serien «Deadliest Catch», er kjent for action og «risky fish­ ing» i Alaska, med store enkeltteiner.

Amerikanske myndigheter tillater ikke at teinene settes i lenker. Det kan være tøft under arktisk krabbefiske i Norge også.

156

— Hvor lander «Arctic Opilio» fangstene?

— Vi pleier å lande i Tromsø, men denne gangen landet vi i Båtsfjord. Der blir krabbene solgt på auksjon.

— Hvem kjøper?

— Det varierer. I prinsippet den som betaler best. Noen ganger Royal Greenland, men de har ingen eksklusiv rett. Nå har Vela Seafood på Skodje bydd på det siste partiet. Markedet blir Asia og USA. — Hva er forskjel­ len på kongekrabbe og snøkrabbe?

— Snøkrabbene smaker best. Uten sammenligning.

— Kongekrabben får likevel bedre pris?

— Det stemmer. I dag må kjøperne ut med 500 kroner per kilo. Men snøkrabben kommer fort etter. Det er bra etterspørsel, selv om jeg ikke har sett sluttseddelen for siste landing.

Krevende selfangst Tar vi utgangspunkt i eksportstatistikken økte prisen på snøkrabbe fra 147 til over 185 kroner i 2021. I år har totalkvo­ten økt til 6.725 tonn.

Det synes Korneliussen er lite.

— Den burde minst vært ti tusen tonn, også med tanke på hvor mange som nå satser. Det deles ut alvorlig masse rettigheter. Om alle skal

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

fiske snøkrabbe blir det kaos, men jeg mener samtidig at mulighetene må være lik for alle.

— Hvor mange norske fartøyer driver aktivt etter snøkrabbe i dag?

— Åtte.

— Er det for mange?

— Nei, bestanden tåler nok 25-30. Men jeg tror kravet vil komme om isklasset båt. Jeg ser jo hvilke utfordringer vi har, selv om vi har isklasse på «Arctic Opilio».

— Hvor lenge holder dere snøkrabbefis­ ket gående?

— Til slutten av juni. Deretter er krabbene fredet fra 1. juli til 31. oktober. Den offisiell begrunnelse er å beskytte krabbene under skallskifte, og for å unngå bløtkrabbe og fangstrelatert dødelighet. Reelt er det for å gi plass til torsketrålerne. Jeg synes den norsk praksisen er ganske spesiell.

— Hva synes du om tanken om snøkrab­ bemottak på Svalbard?

— Det er bare tull. Ikke har de strøm, ikke har de logistikk og ikke har de industri, svarer rederen i Tromsø, som etter en operasjon for åtte år siden har holdt seg på land. I flere år var selfangst med ishavsskuta «Lance» en viktig del av den mangs­lungne aktiviteten, men på grunn av for mye utenomstyr ble denne båten solgt til Sør-Afrika i fjor sommer. Alt i alt opplever Korneliussen selfangst som et mer krevende prosjekt enn krabbe­fiske.

— Selfangst innebærer store utgifter og enorme utfordringer, både ute i havet og i møtet med myndighetene. Det hele blir veldig uforutsigbart. Det er synd. Norge bør drive selfangst, men slik denne fangsten foregår i dag er det ikke aktuelt for oss.

— Vet du hvor «Lance» er nå?

— Jeg sjekket i går. Da gikk båten fra Cape

«Lance» er et sjeldent dugende ishavsfartøy og ble også brukt da polfarerne Børge Ousland og Mike Horn skulle hentes ut av isen i desember 2019. For Korneliussen-paret ble det etter hvert for mye styr med selfangstingen, og nå går båten i fart utenfor Sør-Afrika for andre eiere.

Town til Tristand, og de om bord er veldig fornøyde. Ingen andre ishavsskuter kommer opp mot «Lance». Det er den beste ishavsskuta ever, slår Bengt Are Korneliussen fast.

Ekteparet har flere fartøy i folden, men snøkrabbefisket med «Arctic Opilio» er den store satsingen.

— Hva er det som driver deg i den kre­ vende «høstingen» i arktisk miljø? Eventyrtrang, håpet om stor gevinst eller en drag­ ning mot ytterkantene?

— Jeg har bestandig likt utfordringer, å

prøve og få noe til og lykkes. Du verden, jeg har tapt mange ganger. Men man må jo prøve!

I løpet av samtalen kommenterer Korneliussen også konfliktene som er blitt en del av fortellingen, gir sin versjon og viser til at han har vunnet frem i retten. Vi ønsker ikke å gå inn på disse sakene uten å trekke inn motpartene, men må likevel spørre om hvorfor han havner i så mange konflikter: — Jeg har alltid prøvd å gjøre ring riktig.

Samtidig er jeg jo stor i kjeften. Det er slik jeg er skrudd sammen.

MS TEIGENES Holmsildgata 3 6090 FOSNAVÅG, NORWAY Email: tt@teigenes.no Tlf: +47 416 44 181

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

157

Omega 365 Design

ØLENSVÅG

KARMSUND

Flytedokk WD: 150 x 26.5 x 6.6 meter

Tørrdokk: 120 x 30 x 8 meter

Flytedokk ØD: 76 x 13 x 5.7 meter

2 dypvannskaier for skip

4 dypvannskaier for skip og rigg

FLORØ Dokkhall: 100 x 25 x 7 meter med 100 t kran 1 dypvannskai for skip og rigg

HELGELAND Tørrdokk: 200 x 40 x 7 meter 4 dypvannskaier

4 skipsverft med 5 dokker Riggreparasjon • Skipsreparasjon • Skipsbygging

westcon.no Øyangen July/Aug 2018_Layout 1 09/07/2018 14:47 Page 1

Som ledende maritim og industriell kuldeleverandør, designer, produserer og leverer Øyangen AS miljøvennlige RSW og fryseanlegg over hele verden. Vi leverer nye kuldeanlegg hovedsakelig til fiskeindustrien der RSW anlegg og fryseanlegg til båter utgjør størsteparten av våre leveranser, i tillegg til betydelige leveranser av landbaserte kuldeanlegg.

Hovedkontoret vårt ligger i Ålesund, på vestkysten av Norge – men våre kuldeanlegg leverer vi World Wide. Serviceavdelingen har hele norskekysten som sitt naturlige område, men vi er der våre kunder vil ha oss. Øyangen AS er den eneste norske «Howden Compressors Ltd» sertifiserte servicepartner og kompressoraggregat bygger.

Sales Manager: Bernhard Øyangen 90 06 60 94 bernhard@oyangen.no General Manager: Kåre Lynghjem 90 36 67 89 klynghjem@oyangen.no Technical Manager: Kjell-Arne Røssevold 46 92 12 88 kar@oyangen.no Service / After sales: 70 10 06 90 office@oyangen.no

158

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

Hans Morten Sundnes

Fisk, strømpris, sport og andre ubetydeligheter DA NRKS OG Norges debattmatador Fredrik Solvang et par dager inn i Ukraina-krigen viet kveldens sending til nettopp denne krigen og Putins planer, ble siste del satt av til konsekvenser for energiforsyningen og til syvende og sist de norske strømprisene.

På dette tidspunktet var det full skyttergravskrig i Øst-Ukraina, en russisk tanks hadde rullet over en tilfeldig ukrainsk privat­bil i utkanten av Kyiv og flyktningestrømmen var blitt omfangs­rik. Neste dag skulle en russisk rakett treffe en ukrainsk bolig­blokk, og litt etter det igjen truet Putin i realiteten med atomvåpen.

I det jeg sender denne artikkelen fra meg, aner jeg ingenting om utfallet, men trolig vil mye av århundret gå med på å gjenop­ prette ødeleggelser, slukke hat og gjenoppbygge tillit i verdens­ delen vi tilhører. I norske Debatten kunne det virke som om programmet bygde seg opp til sluttsatsen om mulige følger for de norske kraftprisene. «Hvis dere skal gjøre noe for å unngå at strømprisene går i været, må politikerne handle nå», gjentok Solvang flere ganger.

Politikerne i studio hadde heldigvis an­stendighet til å sette det norske wattspøkelset i perspektiv. Og Norge handlet til og med: I skrivende stund ble det gjort kjent at Norge sender hjelmer og skuddsikre vester til det krigsrammede landet. Samtidig sendte EU 50 MiG-jagere. Flere dager før hadde bryggeriet Carlsberg forsynt den ukrainske befolkningen med gratis tomflasker for Molotov-cocktails.

Litt som en pandemi Vi står alle oss selv nærmest og har alle våre bobler. I Face­bookgruppen «Venner av norsk land-

Det meste blir lite og ubetydelig midt under en krig i Europa. Innen dette kommer på trykk må det være lov å håpe at krigshan­dlingene har gitt seg. Men de langsiktige konsekvensene vil ta år, ja kanskje resten av dette århundret å legge bak seg, skriver Hans Morten Sundnes.

bruk» diskuterer man behovet for norske kornlagre sett i lys av at Ukraina og Russland er blant verdens aller største korneksportører. På sportssidene og i sendingene ble jublende Johaug og ligacupfinaler med russiskeide Chelsea mikset med spørsmål om Russland skulle få arrangere idrett og om russiske utøvere hadde noe å gjøre i internasjonale konkurranser.

Hva så med fiskerinæringen? Krigen i Ukraina er litt som pande­mien. Den ser ut til å angå alle, om enn på litt ulike måter.

Sjømatrådet oppgir at Ukraina står for 1,8 prosent av den norske sjømateksporten: 2,2 milliarder kroner fra i hovedsak laks, ørret, sild og makrell i 2021. Det er mindre enn de største markedene, mer enn land som Thailand, Finland, Israel, Taiwan, Egypt, Vietnam og naboen Hviterussland.

Russland står på sin side for 0,2

prosent av den totale eksportverdien av norsk sjømat, i hovedsak smolt, fiskefôr og fôringredienser. Sammen med Kasakh­stan, Kirgisistan og Armenia utgjør Russland og Hviterussland Den eurasiske økonomiske union som står for 1,7 prosent av totalverdien av norsk sjømateksport. Dette var jo Putins forsøk på å etablere et mot­stykke til EU, men Ukraina var ikke med på leken.

25. februar meldte DN at SalMar hadde laks på vei til Ukraina, som ble stoppet og sendt i annen retning. Også eksportør av pelagisk fisk, Lofoten Viking, merket situasjonen umiddelbart.

Mens dette ble skrevet, traff en rakett like ved en filétfabrikk som er en viktig kunde for den norske lakseeksportøren Norwell. Krigen og krisen slo også inn på den til da rekordhøye laksepri­sen. Det er vel vanskelig å si hvordan det slår ut på sikt.

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

159

Ingen kan ha unnlatt å få med seg at norske strømpriser opptar NRK og Fredrik Solvang. Selv krigen i Ukraina klarte han å vri til et spørsmål om prisutviklingen på strøm i Norge. (Foto: Skjermdump)

Samtidig omfatter de norskrussiske handelsrelasjonene langt mer enn fisk. For eksempel står russiske kunder for 70 prosent av omsetningen til skipsverftet Kimek i Kirkenes. Fornyelsen av den russiske fiskeflåten er i stor grad basert på norsk design og mye norsk utstyr. Med betalingsstopp hos bankene, kan denne skipsbyg­gingen rett og slett stoppe opp. Og hva skjer med industribedrif­ten Bjørdals kontor i St. Petersburg dersom Russland nasjonali­serer utenlandske aktiva? Og hva skjer med prisen på fiskefôr? Uansett gjør krigen

Gårdsøyveien 23 – 8907 Brønnøysund Tlf. 75 02 99 40

www.trucktek.no LA OSS KOMME MED TILBUDET!

VÅRE KRANER OG TRUCKER HOLDER DET DE LØFTER Hydrauliske kraner og trucker- vår spesialitet og stolthet 160

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

og krisen store utslag på verdenshandelen i det store og hele. Når det gjelder mer generelle virkninger, er selvfølgelig en mulig økt kraftpris trøblete også for norsk industri.

For småting å regne Mer kan nevnes, men det viktigste er situasjonen i Nordområdene og spørsmålet om hvilke følger krigen og konfliktlinjen lenger sør i Europa får for det norskrussiske samarbeidet der. Over tiår har det vokst frem et folkelig samarbeid mellom nordmenn og russere, drevet av et ønske om fred og stabilitet. Fiskeriavtalen og arbeidet i Den norsk-russisk fiskerikommisjonen er av samme slag og har vært til glede og nytte både for Norge, Russland og skreien. Da dette ble skrevet, var det registrert 67 russiske fiskefartøy i Fiskevernsonen og norsk økonomisk sone.

Enda mer kunne nevnes, og vi skal ikke glemme at også norsk fisk er viktig for matberedskapen her hjemme. Men denne dagen

er altså en seks kilometer lang russisk militærkolonne på vei mot Kiev, Yaras kontor i samme by er truffet av en rakett og Hviterussland har åpnet for å utstasjonere russiske atomvåpen. Regjeringen og Stortinget må ta stilling til om man skal høyne fra hjelmer til panservern. Det bryter med prinsipper vi har fulgt for norsk

høy selvforsyning og gjøre seg mindre avhengige av Vesten, mindre sårbare for sanks­joner.

Skal vi hjelpe dem med det?

Det gjør samtidig vondt å handle for å støtte Ukraina og våre felles verdier. I dag er trolig alle slike grep også et bidrag til å stramme konflikten og bringe oss lenger unna håp om forson­ing og

Hans Morten Sundnes har jobbet i "Norsk Fiskerinæring" som journalist siden 1997.

Det norsk-russiske fiskerisamarbeidet i nord har stått seg mot utallige kriser. Det må være lov til å håpe at det også vil overleve krigen i Ukraina.

Kvoteforhandlingene for 2021 måtte foregå digitalt. Her signerer ass. departementsråd og delegas­jonsleder Morten Berg avtalen på norsk side. (Foto: Nærings- og fiskeridepartementet)

våpeneksport siden 1950-tallet, men situasjonen i skrivende stund minner mer om 1940, og det er godt tenkelig at avgjørelsen til norske politikere viser seg å ha blitt tatt for sent innen dette er i trykken.

Sett opp mot dette er tap av markeder, dupp i lakseprisene og uteblitte fiskeutstyrskontrakter lite å snakke om. Selv om det ikke er så lett å si for dem som rammes direkte. iLaks’s Aslak Berge har tatt til orde for å stoppe sjømateksporten til mario­nettelandet Hviterussland. Han tar også til orde for å stoppe eksporten av smolt til Russland. Også russisk lakseoppdrett kan ses på som ledd i russiske bestrebelser for

Aslak Berge har foreslått å stoppe all norsk sjømateksport til Hviterussland og all eksport av fiskefôr og smolt til Russland. (Foto: iLaks)

ny gjensidig tillit. Denne tilliten og viljen til samhan­dling er særlig viktig i Nordområdene, og der er også de sterkeste grunnene for å holde igjen på harde linjer og ord.

Skyldes så dette torsken; at vi må sikre oss noe å filetere og salte, og stabile inntekter fra eksport av hvitfisk til andre land? Og at den samme torsken får en god og langsiktig forvaltn­ing? Jo, det er virkelig viktig, men også dette blir underordnet når krig herjer i Europa, grenser flyttes og nye fronter mellom øst og vest bygges opp. I en slik sammenheng er ikke fred og samarbeid viktig for torsken, men samarbeidet om torsken viktig for freden. Uansett må Norge ta stilling til hvor stor risiko og belastning vi er villig til å ta og hvor stor støyt vi synes ukrainerne skal ta. Da er tapte prosenter her, tapte laksekroner der, dyr strøm på Volvat og til og med et parti skuddsikre vester sendt etter grevens time egentlig for småting å regne.

"Norsk Fiskerinæring"

nr. 2 - 2022

161

«På fileten» «Anlegget ble installert og prøvd ut i praksis i 1997 og 1998. Prosjektet var vellykket når det gjaldt bruken av issørpa, men produksjonsenheten for tilvirkningen — issørpegenerator fra det britiske selskapet Star Refrigeriaten — holdt ikke mål».

Dette visste du trolig ikke om Melbu Fiskeindustris forsøk på å kjøle produksjonsfisken med issørpe av sjøvann. I det hele tatt inneholder boken om fiskeindustrien på Melbu mye de fleste ikke vet og heller ikke hadde trodd de skulle få vite. Det er styrken og svakheten ved boken til Roald Hansen.

Boken «På fileten» kom i 2018, altså etter at «Bok på kroken»-spalten var opprettet. Vi fikk den likevel ikke med oss. Det var det for så vidt ikke veldig mange andre medier som gjorde heller, og den ble ingen gjenganger under juletreene nasjonalt. Men i en bokspalte om bøker som angår fiskerinæringen, hører den så visst med. Og den har kvaliteter som gjør at den står seg lenger enn dette.

«PÅ FILETEN. Fiskeindustrien på Melbu — fra Neptun i 1910 til Lerøy Seafood Group i 2018» er skrevet av mangeårig teknisk leder ved bedriften Roald Hansen. Ved å ha fulgt bedriften fra 1963 og til boken

162

ble utgitt, har han et unikt utgangspunkt for å gi oss innblikk i utviklingen. Så hører det med at fiskerihistoriker Pål Christensen har gitt råd underveis, noe vi mener å ane etter ferden gjennom de 263 informasjonsog kunnskapsrike sidene.

I den første delen av boken er det et annet sen-navn som dominer­er: Christian Fredriksen, omtalt som matadoren på Melbu.

Han forvandlet nærmest egenhendig Melbu fra et tradisjonelt nor­dlandsk handelsted til en «moderne liten småby med et konglomerat av fabrikker innenfor ulike bransjer». Dette begynte allerede før forrige århundreskifte, men etableringen av Neptun sildoljefa­ brikk på Svinøya utenfor Melbu — og med amerikansk maskinteknol­ogi — skjedde altså i 1910. Siden skulle det bli både konvensjo­nell produksjon, hermetikk, reker, ferskfisk, frossenfisk, filét og i grunnen det meste av fisk fra havet på Melbu i Vesterålen.

Tyskerne bidro underveis, slik Christian Fredriksens eldste sønn Gunnar også gjorde. Men sistnevnte kom for tett på tyskerne slik at vi gjerne ikke ser så mye til familien når historien til norsk fiskeindustri omtales.

Industrien på Melbu står uansett sentralt i den norske fiskeri­historien, og i en så grundig gjennomgang blir den et slags prisme som belyser utviklingen i Norge i samme periode. Det gjelder ikke minst den tekniske utviklingen, som må regnes som forfatterens hjertebarn.

Her kommer vi tettere på dippedutter, installasjoner og tekniske utfordringer enn det som er vanlig i bokverdenen.

Visste du at sildoljefabrikken Neptun under krigen

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

fikk montert et kompakt produksjonssystem bestående av koker, flere overliggende damptørker, presse og mølle, levert av neder­landske Schlotterhauser? At det i alt var sju Linde-kompressorer i kuldemaskineriet i den første filetfabrikken? Og hvor lenge de kombinerte Frionorbordene for renskjæring, kutting, veiing og pakking var i bruk? Eller at varmluftsbatteriet på den første tunnelen var på 93 kilowatt, propellene ga en luftstrøm på 50.000 kubikkmeter i timen med en lufthastighet på seks meter i sekun­det? Ikke det? Mange vil mene at de også klarer seg uten slik kunnskap, men den tekniske utviklingen er samtidig viktig for utviklingen av næringen, og her er altså en forfatter som løfter den frem og får dokumentert med grundighet. Han har vel ellers et poeng når han synes det er merkelig når norske maskinvareprodu­senter i

så liten grad «har satset på utvikling og produksjon av maskinelt utstyr til fiskeindustrien».

Tett på og detaljert Også de ansatte får rikelig omtale. For så vidt får vi først litt kjennskap til forfatterens egen bakgrunn, litt om oppveksten i Narvik og om da faren sa sitt til admiralen i Hitlers tidligere lystyacht.

Men Hansen spanderer noen ord om svært mange av dem som har bidratt til fremgang og utvikling i ulike posisjoner på Melbu. Disponenter og direktører blir selvfølgelig vurdert, og teknisk leder og forfatter Hansen synes i det store og hele dem med bransjeerfaring klarte seg best. Men det blir også plass til andre i administrasjonen, ved sentralbordet, teknikere, filétsk­jærere og pakkere. «Elektrikere var en viktig yrkesgruppe når det gjaldt å holde hjulene i gang ute på Svinøya. Her vil jeg nevne dem jeg ble kjent med», skriver den tidligere tekniske sjefen og legger ut.

Den første utlendingen ved filétlinjene får også om­tale.

Det viste seg at han, mot det mange trodde, var ram med knivene. I dag er jo produksjonsarbeiderne fra utlandet i fler­tall.

Man kommer altså tettere

Forfatteren Roald Hansen. Den som vil skaffe seg boken kan kon­takte Museum Nord på telefon 76154000. Den anbefales!

Ingen vet hvor mange kilo filét som har vært produsert i anlegget på Melbu. Men i boken om anlegget og driften får man i alle fall svar på veldig mye annet.

på bedriften og på et mer detaljert nivå en det som gjerne er vanlig i slike bøker.

Samtidig evner forfat­teren å løfte blikket. Også det økonomiske, administrative en­dringer, eierskifte og samfunnsendringer og fiskeripolitikk til skiftende tider blir med. Boken om Melbu-filéten er også et slags prisme mot utviklingen av næringen og politikken i Norge. Spennet mellom detaljene og det store overblikket gjør inntrykk. Så vil vi gjette at Hansen har hatt glede av rådene fra historiker Christensen på dette punktet, selv om hans egen kjennskap til dette er unik. Og har du et spørsmål om fiskeindustrien på Melbu mellom 1910 og 2018, vil det undre meg om du ikke får svar mellom permene her.

Røkke-perioden hører også med, og det er spesielt interessant hvilket skussmål han får i boken. Det er i det store og hele bra. Viljen til å investere og tenke lenger frem og i perioder også evnen til å tjene penger veier vel opp for at administrasjo-

nen i Oslo ble et styr og at de politisk pålagte vilkårene for overta­gelsen smuldret litt opp. Forfatteren går også gjennom pliktord­ningene.

Mye mer kunne sies om boken til Roald Hansen, for den er virkelig full av fakta og kunnskap som henger

sammen. Så bør man nok ha litt tid og interesse, eventuelt et spørsmål eller to man lurer på. Hvis man ikke studerer eller forsker. Boken er en enestående og viktig kilde til det som skjedde på Melbu og i det fiskeri­vendte Norge i over hundre år.

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

163

GRATULERER

− OG TAKK FOR OPPDRAGET

Moderne fiskefabrikk

Kraner og vinsjer fra Seaonics

SeaQ® Bridge fra Vard Electro

Interiør fra Vard Accommodation

BREIDTIND BYGG: 927 | DESIGN: VARD 8 02, Hekktråler | VERFT: Vard Brattvaag | KUNDE: Nergård Havfiske

Vi gratulerer og takker for oppdraget med levering av fryseanlegget til “Breidtind”

www.teknotherm.com

Vi gratulerer nybygget og ønsker lykke til!

164

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

Investeringer i sjømatnæringen

«Breidtind» i gang for Nergård Torske- og reketråleren «Breidtind» måler 80,4 meter, og har en marsjfart på 16 knop. Den er bygget ved Vard Brattvaag for Ner­gård Havfiske AS i Tromsø, som er en del av Nergård-konsernet. Båten er en hekktråler av typen VARD 8 02. (Foto: VARD)

Nergård Havfiske er nå godt i gang med moderniseringen av sin flåte. «Senja» kom på plass i fjor, og i slutten av januar i år overtok rederiet den tilnærmet identiske «Breidtind» fra Vard.

Nergård kontraherte i 2021 nok en tråler av samme modell, som etter planen skal overleveres i desember 2023.

Etter overtakelse 27. januar og de første dagene til å teste fabrikken om bord, er «Breidtind» nå godt i gang med fisket. Over telefonlinjen fra Tromsø virker daglig leder i Nergård Havfiske, Kenneth Holmøy, fornøyd med nyervervelsen.

— Vi kom i gang 2. februar. Siden har vi fisket nærmere tusen tonn, regnet i rund vekt. Oppstarten har gått fint og bedre enn man kan forvente når man tar ut et nybygg. «Breidtind» ser

ut til å fungere veldig bra, konstaterer Holmøy.

Nybåten har en prislapp på i overkant av 500 millioner kroner. Om bord finner vi blant annet et såkalt «gaming-rom», der besetnin­ gen kan kose seg mellom slagene med TV-titting og gaming. Ellers har «Breidtind» samme design som «Senja».

Forskjellene går i hovedsak ut på en annen leverandør av fabrikken. Uansett kan rederiet vise til miljømessige fremskritt fra forrige båt.

— En viktig forskjell er at vi har satt varmegjenvinning i søkelyset. På «Breidtind» vil en større del av båten varmes opp av overskuddsvarme fra båtens maskineri.

Hovedmotoren er også mer optimalisert, og her ser resultatene foreløpig lovende ut, for­teller Holmøy.

— Er det også forskjeller mellom «Senja» og «Breidtind» når det gjelder produksjonen om bord?

— Som på «Senja» får også «Breidtind» fisken opp på dekk. Deret­ter sendes den levende til tanker før den blir sløyd og fryst, forklarer Holmøy. Den største endringen ligger nok i at vi har fått separat innmating til hver av de tre sløyemaskinene. På «Senja» har vi felles innmating. Denne nyvinningen gir oss bedre

utnyttelse av sløyemaskinenes kapasitet. Videre er uer-linjen også endret med separat innmating til hver kappemaskin, samt egen sorteringsløsning.

Dertil har vi redusert antall transportører og fått en mer strømlinjeformet fabrikk.

Produksjonskapasiteten er den samme, men i sum øker vi produksjonshastigheten og kvalite­ten, mens vi reduserer energibruken, forklarer Holmøy.

Naturlige navn Nergård Havfiske har tradisjon for å navngi båtene etter natur­lige fenomener.

Eventyrøya Senja er representert ved båten «Senja», «Kågtind» har fått navn etter et øyfjell, hvilket også gjelder

"Norsk Fiskerinæring"

nr. 2 - 2022

165

God stemning under overleveringen. Fra venstre verftsdirektør Dag Vikestrand, salgssjef Torgeir D. Folland og prosjektleder Gunnar Eid, alle fra Vard Brattvaag. Videre daglig leder Kenneth Holmøy i Nergård Havfiske og Tommy Torvanger, styreleder i Nergård Havfiske og konsernsjef i Nergård. (Foto: VARD)

mer i 2023 vil nok bli oppkalt etter en øy, et fjell, en holme eller et sund, røper Holmøy.

Flåtemodernisering

«Breidtind». Denne er oppkalt etter Senjas høyeste fjell.

— Nergård har sterk tilknytning til Senja, og ettersom Breidtind er øyas høyeste

fjell, kom navnet nesten av seg selv. Etter planen skulle båten vært døpt i uke 9, men grunnet re­striksjoner rundt koronaviruset så vi oss nødt

SeaQ Bridge fra Vard Electro er en fleksibel og moderne broløsning som integrerer de maritime systemene om bord på en enkel og fornuftig måte. (Foto: VARD)

til å utsette. Vi holder ennå litt igjen på grunn av pandemien, men forhåpentligvis får vi til en dåp i løpet av våren. Også den neste båten som ankom-

Med «Breidtind» på plass og ny båt i vente mot slutten av 2023, er rederiet godt på vei med moderniseringen av flåten. Vi skal heller ikke utelukke flere nybygg.

— Aller først skal neste båt på plass. Så har vi fortsatt båter av den litt eldre sorten, og de må jo også fornyes. Men om det skjer om fire, seks eller åtte år er for tidlig å si noe om i dag, avslutter Kenneth Holmøy.

«Breidtind» er utrustet med det siste innen prosessutstyr og prosessteknologi fra Steel-X og Havfront, både for reker og hvitfisk.

(Foto: VARD)

Vil du annonsere på NorskFisk.no?

Ta kontakt for priser og informasjon.

63959090 63959090 63959090 63959090 63959090 63959090 63959090 63959090 63959090 63959090 63959090

166

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

smånytt fra sjømatnæringen Troms og Finnmark Russelaks AS er etablert i Vadsø kommune, med adresse Nordvarangerveien 1570, 9801 Vadsø. Selskapet skal drive slakting, bearbeiding og salg av sjømat og aksjekapitalen er 30.000 kroner. Pål Lund-Roland, Rundskogen 229, 3536 Noresund, er styreleder. Stig Arnt Arvola er tilsatt som daglig leder.

Brønnøysund 5/2-2022 Feskeriet AS er etablert i Sørreisa kommune, med adresse Sørreisaveien 117, 9310 Sørreisa. Selskapet skal drive kjøp og salg av fisk, og aksjekapitalen er 50.000 kroner. Arne Mathisen, Sørreisaveien 177, 9310 Sørreisa, er styreleder og daglig leder.

Brønnøysund 28/1-2022 Gamvik Sales AS er stiftet i Gamvik kommune, med adresse Strandveien 63, 9775 Gamvik.

Selskapet skal investere i virksomheter som driver fiske­salg. Aksjekapitalen er 30.000 kroner. Albert Már Eggertsson,

Erling Santi Falch er styreleder i Havøysund Fisk AS, som skal drive fiskeproduksjon i Havøysund.

Strandveien 31, 9775 Gamvik, er styreleder og Vera Björk Hraundal er tilsatt som daglig leder.

Brønnøysund 26/1-2022 Havøysund Fisk AS er stiftet i Måsøy kommune, med adresse Strandgata 157, 9690 Havøysund.

Selskapet skal drive kjøp, produksjon og salg av fisk og fiskeprodukter. Aksjekapitalen er 100.000 kroner. Erling Santi Falch, Ravnveien 8, 8300 Svolvær, er styreleder og Roy Arne Pet­tersen er tilsatt som daglig leder.

Brønnøysund 5/1-2022 Oceanfood AS er opprettet i Tromsø kommune, med adresse Grønnegata 60, 9008 Tromsø.

Selskapet skal utvikle mikroalger og aksjekapitalen er 500.000 kroner. Renate Larsen, Storhaugen 1, 9011 Tromsø, er styreleder. Hun er for øvrig adm. direktør i Norges sjømatråd. Anne Marit Bjørnflaten er tilsatt som daglig leder.

Brønnøysund 25/1-2022 Torrfisk.no AS er etablert i Tromsø kommune, med adresse Blåbærvegen 49, 9024 Toma-

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

167

sjord. Selskapet skal drive nettsalg av tørrfisk og aksjeka­pitalen er 100.000 kroner. John Karl Ottesen, Blåbærvegen 49, 9024 Tomasjord, er styreleder.

Brønnøysund 27/1-2022 Tørrfisken ANS er stiftet i Alta kommune, med adresse Vannveien 6, 9513 Alta. Selskapet skal drive foredling og salg av fisk. Lars Ronar Evang­er og John Tore Martinsen er deltakere i selskapet.

Brønnøysund 5/1-2022

Bjørn-Vegar Løvik er styreleder i Hauge Aqua Innovation Holding AS, som er etablert i Vikebukt og skal investere i og drifte selskaper innen akvakultur.

med adresse 9925 Svanvik i Sør-Varanger kommune.

Brønnøysund januar 2022

Nordland John Tore Martinsen er deltaker i selskapet Tørrfisken ANS, som ble stiftet i Alta 5. januar i år.

W-Fisk AS med adresse Kirkevegen 50, 9890 Kjøllefjord i Lebesby kommune, har besluttet å innfusjonere W-Drift AS, med samme adresse.

Brønnøysund 11/1-2022 North Export AS Kobbenesvegen 27, 9765 Gjesvær i Nordkapp kommune, er slettet i Foretaksregisteret etter fusjon med Jangaard Export AS, med adresse Rasmus Rønnebergs gate 21, 6002 Ålesund i Ålesund kom­mune.

Brønnøysund 29/1-2022 Levendefisk AS Holmeveien 25, 9770 Mehamn i Gamvik kommune, er slettet i Fore­taksregisteret.

Det samme gjelder Seljeli Fish AS,

168

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

Norwegian Seafood Eksport er stiftet i Bodø kommune, med adresse Bjerkengveien 7, 8009 Bodø. Selskapet skal drive salg og eksport av næringsprodukter fra sjøen. Rolf Kristian Røsnes, Bjerkengveien 7, 8009 Bodø, er innehaver og daglig leder.

Brønnøysund 4/2-2022 Salten Fangst AS er etablert i Bodø kommune, med adresse c/o Intunor Services AS, Verkstedveien 1, 8008 Bodø. Selskapet skal drive fiskeri og fangst og aksjekapitalen er 30.000 kroner. Daniel Olufsen, Elg­ faret 9, 8250 Rognan, er styreleder og daglig leder.

Brønnøysund 26/1-2022 Helgeland Sjømat AS Ny-Jord, 8800 Sandnessjøen i Alstahaug kommune, er meldt oppløst til Foretaksregisteret.

Brønnøysund 10/2-2022 Tjøtta Skjell AS med adresse Svines, 8850 Tjøtta i

Alstahaug kommune, er meldt oppløst til Foretaksregisteret.

Brønnøysund 31/1-2022

Trøndelag Strand Skalldyr er etablert i Heim kommune, med adresse Grindbakken 12, 7206 Hellandsjøen. Selskapet skal drive kaisalg av fisk. Johan Strand, Grindbakken 12, 7206 Hellandsjøen, er innehaver og daglig leder.

Brønnøysund 21/1-2022 Røros Fiskeoppdrett og Foredling AS Lergruvbakken 9, 7374 Røros i Røros kommune, er slettet i Fore­taksregisteret.

Brønnøysund 3/2-2022

Møre og Romsdal Hauge Aqua Innovation Holding AS er etablert i Vestnes kommune, med adresse Daugstadvegen 445, 6392 Vikebukt. Selskapet skal eie, drifte og investere innen akvakultur, og aksjekapitalen er 30.000 kroner. Bjørn-Vegard Løvik, Daugstadvegen 480, 6392 Vikebukt, er styreleder.

Brønnøysund 8/2-2022

smånytt fra sjømatnæringen Hofseth Aqua Avd. 31 Slakteri Ålesund AS er etablert i Ålesund kommune, med adresse Kipervikgata 13, 6003 Ålesund.

Selskapet skal drive slakting av fisk, foredling og omsetning av fiskeprodukter.

Aksjekapitalen er 30.000 kroner. Roger Hofseth, Leiteneset 55, 6057 Ellingsøy er styreleder og Øystein Giske er tilsatt som daglig leder.

Brønnøysund 1/2-2022 Nordic Seafood Solutions AS er stiftet i Ålesund kommune, med adresse c/o Vikestrand, Åseve­gen 33, 6017 Ålesund. Selskapet skal drive engroshandel med fisk, skalldyr og bløtdyr. Aksjekapitalen er 30.000 kroner. Christin Normann, Borgeåsen Terrasse 8, 3911 Porsgrunn, er styreleder og daglig leder.

Brønnøysund 11/2-2022 Havspeilet AS er stiftet i Ålesund kommune, med adresse Kongens gate 15, 6002 Ålesund. Selskapet skal drive rekruttering og utvikling til havbruksnæringen og aksjekapitalen er 30.000 kroner. Torunn Lied Giske, Gjerdevegen 56, 6062 Giske, er styreleder og Ole Andreas Holm er tilsatt som daglig leder.

Brønnøysund 26/1-2022

agentur med fisk, skalldyr og bløtdyr.

Abdimajiid Mahamud Noor, Åsebøen 3, 2017 Ålesund, er innehaver og daglig leder av selskapet.

Brønnøysund 6/1-2022 Sylvestersen Fiskeri er etablert i Ålesund kommune, med adresse Terøyvegen 131, 6280 Søvik.

Selskapet skal drive salg av fisk og skalldyr. Stig Syl­vestersen, Terøyvegen 131, 6280 Søvik, er innehaver og daglig leder.

Brønnøysund 25/1-2022 Edelfisk AS Hovegarden Vatnevegen 258, 6265 Vatne i Ålesund kommune, har nedsatt aksjekapitalen fra 3,1 til 2,1 millioner kroner. Nedset­telsesbeløpet på 1 million kroner skal betales tilbake til aksjo­ nærene, det vil si Per Oddbjørn Hofseth.

Brønnøysund 13/1-2022 Go Fisken AS c/o Arnstein Solevåg, Sjøltegardsvegen 8, 6240 Ørskog i Ålesund kommune, er meldt oppløst til Foretaksregisteret. Arnstein Sole­våg, Strandabøvegen 22, 6240 Ørskog, er leder for avviklingsstyr­et.

Brønnøysund 13/1-2022 Premium Seafood AS, med adresse Vegsundbakken 23 A, 6020 Ålesund, er meldt oppløst til Foretaksregisteret. Arne Ove Rødstøl, Vegsundbakken 23 A, 6020 Ålesund, er leder for avviklingsstyret.

Brønnøysund 10/2-2022 Myrvang Fisk AS Lyngstadvegen 201, 6493 Lyngstad i Hustadvika kommune, er slettet i Foretaksregisteret.

Brønnøysund 17/1-2022

Torsvik Krabbe og Fisk er stiftet i Øygarden kommune, med adresse Vågsneset 4, 5337 Rong.

Selskapet skal drive kaisalg av sjømat.

Morten Torsvik, Vågsneset 4, 5337 Rong, er innehaver og daglig leder.

Brønnøysund 17/1-2022 Ulvesæter Fisk og Skalldyr er etablert i Øygarden kommune, med adresse Tobrotet 52, 5355 Knarrevik.

Selskapet skal drive salg av fisk og skalldyr og André Nilssen Ulvesæter, Tobrotet 52, 5355 Knarrevik, er innehaver og daglig leder.

Brønnøysund 28/1-2022 Havlandet Norcod AS Botnaneset 24, 6900 Florø i Kinn kommune, har besluttet å innfus­jonere Gaddholmen Newco AS, med samme adresse.

Brønnøysund 18/1-2022 Alliance Seafood AS Rieber-Mohns veg 29, 5230 Paradis i Bergen kommune, har besluttet å nedsette aksjekapitalen fra 3,6 til 3,1 millioner kroner. Nedsettelsesbeløpet på 500.000 kroner skal betales tilbake til aksjonærene.

Brønnøysund 6/1-2022 Rode vis International AS Øvre Hordvikneset 51, 5108 Hordvik i Bergen kommune, er meldt oppløst til Foretaksregisteret. Tjeerd Hoekstra, De Reede 62, 8321 BD Urk i Nederland er leder for avviklingsstyret.

Brønnøysund 26/1-2022

Vestland

Torunn Lied Giske er styreleder i Havspeilet AS i Ålesund, som skal bidra med rekruttering til havbruksnæringen.

Noor Seafood er etablert i Ålesund kommune, med adresse Åsebøen, 6017 Ålesund.

Selskapet skal drive engroshandel og

Ulvesæter Fisk og Skalldyr er etablert i Øygarden kommune, med adresse Tobrotet 52, 5355 Knarrevik.

Selskapet skal drive salg av fisk og skalldyr. André Nilssen Ulvesæter, Tobrotet 52, 5355 Knarrevik, er innehaver og daglig leder.

Brønnøysund 28/1-2022 Sogn Sjømat v/Peter Sundberg, er etablert i Sogndal kommune, med adresse Kyrkjebakken 37 E, 6856 Sogndal i Sogndal kommune. Selskapet skal drive salg av sjømat.

Claes Peter Sundberg, Kyrkjebakken 37 E, 6856 Sogndal, er innehaver og daglig leder.

Brønnøysund 17/1-2022

Tjeerd Hoekstra i Nederland er leder for avviklingsstyret i Rode vis International AS. Dermed er denne bedriften snart historie.

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

169

gelsviken. Selskapet skal drive fiske og aksjekapitalen er 30.000 kroner. Petter Aleksander Bjørge, Smaugsveien 60, 1628 Engelsviken, er styreleder og daglig leder.

Brønnøysund 13/1-2022

Thorleif Thormodsen er styreleder i Alginor Pharma Ingredients AS, som nylig ble etablert i Haugesund.

Rogaland Alginor Pharma Ingredients AS er etablert i Haugesund kommune, med adresse Haraldsgata 162, 5525 Haugesund. Selskapet skal utvikle, produsere og selge ingre­dienser og produkter av alger. Aksjekapitalen er 100.000 kroner og Thorleif Thormodsen, Haakonsvegen 6, 5519 Haugesund, er styre­leder. Kjetil Thormodsen Rein er tilsatt som daglig leder.

Brønnøysund 11/1-2022 Nextseafood AS er stiftet i Stavanger kommune, med adresse Richard Johnsens gate 4, 4021 Stavanger. Selskapet skal gjennomføre prosjekter og produsere laks i lukkede oppdrettsanlegg. Aksjekapitalen er 30.000 kroner. Arne Berge, Bergekleiva 9, 4110 Forsand, er styre­leder og Tor Hellestøl er tilsatt som daglig leder.

Brønnøysund 26/1-2022 Hima Seafood AS Morenefaret 5, 4340 Bryne i Time kom-

Oslo

mune, har besluttet å innfus­jonere Hima Seafood Holding AS, med samme adresse.

Brønnøysund 18/1-2022

Viken Hvaler Østers AS er etablert i Fredrikstad kommune, med adresse Smaugsveien 60, 1628 En-

Cai Sjømat AS er stiftet i Oslo kommune, med adresse Byggveien 7, 0608 Oslo. Selskapet skal drive import og salg av sjømat. Aksjekapitalen er 30.000 kroner. Shujun Cai, Kirkegårdsveien 19, 4847 Arendal, er styreleder og daglig leder.

Brønnøysund 12/1-2022 Royal Organic Seafood AS er etablert i Oslo kommune, med adresse Rundingen 10 B, 1170 Oslo.

Selskapet skal drive fiskeoppdrett, og aksjekapitalen er 30.000 kroner. Vegard Hammerstad Holm, Hattemakerlia 85, 2019 Skedsmokorset, er styreleder. Øyvind Berg er tilsatt som daglig leder.

Brønnøysund Lambertseter Fisk & Vilt AS Langbølgen 1, 1150 Oslo i Oslo kommune, er slettet i Foretaksre­gisteret.

Brønnøysund 2/2-2022

Marinekraner

Møt oss på Nor-Shipping Hall C • C04-20 aukramaritime.no

170

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

Norsk sjømat

Verdens beste produkter til verdens beste kunder

www.nor-seafoods.com

Salg av hvitfisk og laks

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

171

Lydkrig under (og over) vann Niser vikler seg inn i garn. Sel kommer på uønsket visitt i oppdrettsanlegg. Spekkhoggere og knølhval havner i nøtene under ringnotfiske. Å la sjøpattedyr drukne eller å skyte dem er ikke slikt vi gjør i dag. Bruk av lyd er kanskje det eneste våpenet, i hvert fall om importlandet USA skal bli fornøyd. Men om vi fører lydkrig mot sjøpattedyrene under vann, er det like kraftige feider på land om hvordan krigen skal føres.

Temaet for denne utgaven av fisk og forskning er bruk av lyd for å holde sjøpattedyr unna garn og nøter. Dette er noe de færreste kjenner til, samtidig som problemfeltet er komplekst og etter hvert har en lang historie. Temaet er også litt i grenseland for FoU-sidene siden det er flere kontroversielle spørsmål inne bildet, og tematikken nærmest er for aktuell. Samtidig ligger forskning til grunn for at teknologien er der, og ulike slag forsøk er også en forutsetning for at vi skal vite hvordan nise-ping og selskremmelyder virker i ulike sammenhenger.

Et av problemene er mangelfull rapportering av bifangst av nise.

Dette gjør det vanskelig å dokumentere en effekt av innføringen av et omstridt tiltak som pingere. Og en oppfordring om eller en ordning for å skjerpe innrapporteringen etter at pingerbruk er påbudt, kan gjøre at vi ender opp med mer innrapportert bifangst etter at pingerne er tatt i bruk.

Så er det også spesielt at amerikansk praksis skal pådyttes norske fiskere, slik det kan se ut. Men verken norsk sjømatnæring for ikke å snakke om norske niser, er tjent med at de drukner i garna.

Dette er et område der det har vært nødvendig at vi kommer videre, selv om det også blir litt for show.

Det ligger en logikk i at påbudet begrenses geografisk, men vil også oppleves fordyrende og urettferdig for dem som utøver fiske i Vestfjorden.

Det kan dertil virke inn på hvem som fisker hvor.

Fiske er krevende uansett, og det er til å forstå at nye påbud og ny teknologi skaper usikkerhet — og at det reageres. Prinsippet har samtidig mye for seg. Teknologien har vært og er i utvikling, og det er grunn til å tro at den også kan fungere i Norge etter hvert. Sett utenfra og ikke minst ved disken i markedene, vil det være stor forskjell på om det dannes et bilde av at Norge tar tak i dette og det motsatte.

Når vi kontakter fiskeren Ørjan Sandnes på Leknes i begynnelsen av februar, er han bare så vidt i gang med årets fiske i Ves­tfjorden. Men pingerne har vært på plass fra første utsett. Det er jo påbudt.

Selv om både Sandnes og en god del andre nærer en viss skeptisk til at slike lydvåpen faktisk er den rette medisi­nen mot niser i garnene.

— Vi har ikke fått niser i garna i år ennå, sier han, men etter et fåtall turer er det få konklusjoner man kan trekke ut av det. Nytt av året er at man skal ha lydutstyret i agnposer, slik at de er mer

beskyttet når garnene hales og håndteres. Det blir mange pingere og mange poser: Fem stykk per garnlenke.

Minst 20 stykk per båt, anslår Sandnes. Det blir 20.000 kroner. Er dette prisen for at sjøpattedyrene våre ikke skal lide eller for å please amerikanerne?

Fra og med 1. januar i år krever USA at land som eksporterer sjømat må oppfyller amerikansk standard for bærekraftig fiskeri. Dette mye for at amerikanske fiskere og amerikansk sjømatnæring ikke skal bli utkonkurrert på pris av utenlandske aktører som forholder seg til færre krav og ordninger.

Havforskningsinstitut­tet har tidligere beregnet at det årlig tas anslagsvis 2.900 niser som bifangst i garnfisket langs kysten vår. Dette er et for høyt nivå på bifangst av niser i henhold til USAs regelverk. For å unngå mulige importrestriksjoner til USA er det altså nødvendig å redusere bifangsten. Skremmelyder fra såkalte pingere er et av få våpen man har.

Fisker Ørjan Sandnes har prøvd pinger i fiske og er skeptisk til nytten.

172

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

Fisk og Forskning

Niser, delfiner og andre tannhvaler bruker ekkolokalisering ved hjelp av reflektert lyd for å lokalisere byttedyr og for å orien­tere seg i mørke.

Hørselen er viktig. Gjennom forskning har man påvist at lydsignaler på visse frekvenser kan få disse dyrene til å styre unna garn og andre ting. (Illustrasjon: Andy McLaughlin)

Niseforskning i verden Forsker Arne Bjørge ved Havforskningsinstituttet forteller at det har vært flere titalls internasjonalt vitenskapelige forsøk som viser at pingere på garn gir mellom 70 og 100 prosent reduksjon i bifangster av nise og andre ekkolokaliserende småhval.

Det første studiet ble publisert i tidsskriftet Nature i 1997. Disse forsøkene er svært overbevisende. Men effekten i kommersielle fiskerier er noe lavere enn i vitenskapelig kontrollerte forsøk, forteller Bjørge.

I Gulf of Maine i USA viste vitenskapelige eksperimenter at pingere ga ca. 92 prosent reduksjon i bifangsten av niser, og pingere ble derfor påbudt i noen garnfiskerier allerede i 1999. En kontroll etter noen år viste at bare 36 prosent av pingerne virket — hovedsakelig på grunn av tomme batterier, og noen fiskere brukte ikke pingere i det hele tatt. Effekten på

bifang­stene av nise var da svært lav. Det ble iverksatt årlige kon­trollprogrammer med muligheter til å ilegge bøter ved regelbrudd. Parallelt ble det iverksatt møter og informasjonskampanjer over­for fiskerne og deres organisasjoner. Etter noen år var det god effekt av pingerpåbudet.

— Før påbudet var bifangstene av nise i Gulf of Maine og Bay of Fundy rundt 3000 niser årlig. Nå er de mindre enn 500 årlig, en reduksjon på rundt 80 prosent. Denne erfaringen tilsier at med oppfølging av pingerpåbudet, gir pingere gunstig effekt også i et storskala kommersielt fiskeri, forteller Bjørge. Så blir spørsmålet likevel: Kan positive erfaringer på den andre siden av Atlanterhavet og i andre sjøpattedyrfarvann på kloden berettige forbud i Norge? Og hvorfor er det bare snakk om skreifisket i Vestfjorden?

— Kravene fra USA er at de eksporterende landene må gjøre tils­varende mye som USA selv gjør for å redusere bifangsten av sel og hval. For å komme innenfor den grensen USA setter, vil det være tilstrekkelig å ha pingere i Vestfjorden dersom de fungerer etter forutsetningene.

Med 70 prosent reduksjon i Vestfjorden, hadde vi sluppet tiltak i andre fiskerier. Andre garnfiskerier er gjerne mer marginalt lønnsomme og bruker større garnlenker slik at det blir flere pingere og større kostnader, sier forsker Bjørge og nevner breiflabbfisket som eksempel.

Grunnlaget for norsk påbud Til grunn for pingerpåbudet i Vestfjorden fra i fjor ligger bifangstdata fra referanseflåten siden 2006 og et vitenskapelig forsøk i samarbeid

med fiskere i kommersielt fiske fra høsten 2018 til våren 2020. Fangstdata fra 3500 garn-km-døgn, dvs. ca. 750 fisketurer, ble samlet over en toårsperiode fra åtte båter. Pingere ble brukt i annenhver uke og de samme garna uten pingere de øvrige ukene. Totalt ble 20 niser tatt som bifangst under forsøket.

Hele 19 niser ble tatt i garn uten pingere og bare én i garn med pingere. Det viser at pingere ikke fjerner helt mulighe­ten for bifangst av niser, men reduserer den med ca. 95 prosent dersom pingerne fungerer etter forutsetningen.

— Disse resultatene er i samsvar med flere titalls forsøk inter­nasjonalt, der reduksjonen i bifangst av niser og andre ekkoloka­liserende småhval ligger mellom 70 og 100 prosent, fremholder Bjørge ved Havforskningsinstituttet. Etter en høringsrunde i 2020 foreslo Fiskeridi-

"Norsk Fiskerinæring"

nr. 2 - 2022

173

Forsker Arne Bjørge ved Havforskningsinstituttet med en såkalt bananpinger, levert av Fishtek Marine.

Brødrene Ben og Pete Kibel har arbeidet med ulike løsninger for å få bukt med bifangst siden 1990.

Pingeren har selskapet jobbet med å utvikle de siste åtte årene.

rektoratet påbud om bruk av akustiske pingere ved fisket med garn i Vestfjorden fra og med 1. januar til og med 30. april i 2021, et påbud som altså ble opprettholdt i år. I mellomtiden ble det gjennomført en evaluering der Havforskning­sinstituttet, Norges Fiskarlag, Norges Kystfiskarlag og Fiskeri­ direktoratet var involvert. Da hadde man ikke dataene klare til å vurdere effekten av påbudet, utover det nevnte forsøket. Fra fiskersiden ble det uansett uttrykt misnøye med det man opplevde som et hastig tidsforløp i tillegg til at brukererfaringene var delte. Noen hadde ikke problemer med pingerne. Andre hadde, enten grunnet feil ved produktet, ved at pingerne ble ødelagt under innhaling og at det også var en risiko for at pingerne ble slitt av.

— Min erfaring i fjor var at jeg aldri har fått så mye niser i garnet. I ettertid oppdaget vi at pingerne hadde trukket inn vann. Det var leverandørens feil og vi har levert dem inn etter sesongen, sier Sandnes på Leknes. Han er skeptisk

174

både til grun­nlaget og effekten av pingerne. Vi har ikke gjort noen større runde med fiskerne, men både Fiskarlaget og Kystfiskarlaget har engasjert seg og vært kritiske til påbudet og datagrunnlaget bak det. 19. januar i år skrev Norges Fiskarlag til Næringsog fiskeridepartementet og Fiskeridirektoratet. Laget mener data­grunnlaget er for mangelfullt til at sammenhengen mellom pinger­bruk og bifangst av sjøpattedyr er påvist.

«Norges Fiskarlag er derfor kritiske til at det ikke legges opp til en systema­ tisk innhenting av erfaringer og kunnskap underveis i kommende sesong. Nor­ ges Fiskerlag anbefaler at det for sesongen 2022, og helst flere sesonger etter det, legges opp til en rap­ porteringsrutine som fanger opp erfaringer og innspill fra alle fartøystørrelser (også de under 13 meter), for å sikre et pålite­lig datagrunnlag til å vurdere effekten av tiltaket på», heter det i brevet. Seniorrådgiver Maria Pettersvik Arvnes i Fiskarla­get påpeker

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

at resultater fra andre land og regioner ikke nødvendigvis er gyldige i Vestfjorden.

— En viktig forskjell er jo tettheten av garn i Vestfjorden. Fiskerne bekymrer seg for at det er veldig mange garn i fjorden sammenlignet med andre plasser og at det

kanskje kan virke mer forvirrende enn avskrekkende på nisene. Dertil at dette er lite undersøkt, sier hun.

Flere momenter tilsier at man burde få til en systematisk innhenting av erfaringer som man ber om i brevet.

— Har dere også noen tanker om hvordan innhentingen kan gjøres?

— Vi har ikke spilt inn annet enn at det er viktig at det legges opp til en rapporteringsrutine som sørger for at det kommer innspill fra alle fartøy og ikke nødvendigvis bare dem over 13 meter som var med i forrige runde.

— Samtidig blir det stilt spørsmål ved hvor ivrige fiskerne er etter å melde slik bifangst, at innmeldte tall for sjøpattedyr ikke blir korrekt?

— Det er ikke noe jeg kjenner til. Det er et krav om at man skal rapportere, svarer Arvnes. Fisker Ørjan Sandnes ser ikke bort fra at man kan ha holdt igjen på rapporteringen for at statistikken ikke skulle bli for høy.

Viktigheten av å få strammet inn rapporteringsplikten var noe Sjømatbedriftene

Slik vil man ha det under garnfiske etter torsk i Lofoten; fritt for sjøpattedyr i redskapene. Nå hører bruk av pingere i garnlen­kene også med for nettopp dette fisket.

Fisk og Forskning Som Kystfiskarlaget er Norges Fiskarlag involvert i pingerspørsmålet.

Seniorrådgiver Maria Pettersvik Arvnes i Fis­karlaget mener det fremdeles er spørsmål å besvare. (Foto: Fiskarlaget)

vektla da de konkluderte om pingerpåbudet høsten 2020.

De støttet da et prøveprosjekt med pingerpåbud, men påpekte også en del problemstillinger. Sjømatbedriftene har ikke fått gjennomført en ny drøfting, men da vi kontaktet fagsjef Helene Kristofferen, meldte hun at grunnlaget for det positive svaret i 2020 har endret seg og at problemstillingene de påpekte, har oppstått.

Niser under rapportradaren Om fiskerne har lite tillit til erfaringsgrunnlaget bak påbudet, har havforsker Bjørge lite tillitt til innrapporteringene av bifangst av sjøpattedyr.

— Alle fartøy over 15 meter er pålagt å innrapportere bifangst av sjøpattedyr. Men det finnes uhyre få rapporter i de elektro­niske logbøkene.

Når vi går inn og sjekker, ser vi at det faktisk er bifangst som ikke blir rapportert, sier Bjørge. Han viser også til forskerne Charla Jean Basran og Gudjón Már Sigurdsson på Island som har

dokumentert ekstrem grad av underrapportering både i New Zealand, USA og Island.

Samtidig er han med på at lite innsig av skrei i Vestfjorden i fjor kombinert med feil på pin­gere, trolig forklart med uvant og uvøren håndtering, ga et dårlig grunnlag for å konkludere. I 2022 har dårlig vær vært problemet, i hvert fall i første del av sesongen.

— Vi kommer nok til å basere oss på kontrollene Kystvakta og Fiskeridirektoratets sjøtjeneste gjør.

Havforskningsinstituttet er ikke inne på kontrollsiden.

— Men fartøyene skal jo rapportere uansett?

— Jo, men det gjør de bare ikke.

— Det har vært en del protester underveis. Noen har til og sagt at de har fått flere niser med pingere.

Hvordan forholder dere dere til dette?

— Det blir jo bare et

utsagn. Det føres ikke noen bevis, og vi kan ikke legge vekt på alt som sies i en opphetet debatt. Samti­dig viser undersøkelser i USA at det kan bli mer sjøpattedyr i garna når man fisker med delvis funksjonelle pingere.

Da vil nisen kunne tro at det er fritt frem i åpningen mellom pingerne som virker.

— Hva med bekymringer for at pingerne kan være vel så skremmende for fisken som for nisene?

— Pingerne sender signaler på 130 kilohertz. Torskenes hørsels­nivå ligger tusen ganger lavere målt i hertz.

Slik vil ingen ha det under garnfiske enten vi snakker om Ves­tfjorden eller Mainegulfen. Forskning i ulike verdenshjørner og etter hvert også noe i Norge legges til grunn for at man har påbudt pingere i vårt mest kjente kystfiskeri.

"Norsk Fiskerinæring"

nr. 2 - 2022

175

Daglig leder Espen Medbøe i Fastrack med Future Oceans’ såkalte eggpinger som er et av to aktuelle pingervalg i Norge per i dag. Fastrack leverer navigasjons-, søke-, merke- og nødutstyr til det maritime markedet.

Det blir jo omtrent som om vi skulle høre lyden flaggermusene lager når de er ute og ekkolokaliserer.

— Det er også uttrykt bekymring for at erfaringer fra resten av verden ikke trenger å gjelde for Vestfjorden siden det er så stor garntetthet når fisket pågår.

— Dette vet vi ikke. Det er derfor viktig å få et «normalår» å vurdere situasjonen utfra. Dersom pingere ikke virker etter hensikten i Vestfjorden, må vi finne andre måter å få bifangstene av niser ned til et bærekraftig nivå.

Eggpingererfaringer Det australske selskapet Future Oceans står bak den såkalte egg­pingeren, men

176

når vi inkluderer en samtale med grunnlegger og daglig leder James Turner i denne artikkelen, er det like mye fordi han har fulgt utviklingen internasjonalt over tid og kan ha svar på noen av spørsmålene som er virvlet opp.

— Bruk av pingere for å holde niser unna er kanskje nytt i Norge, men slett ikke for andre. Men nå er Norge i fokus, sier Turner. Han forteller at nisene opplever det såkalte pinget som en vi­brasjon.

— Man kan ennå ikke si eksakt hvordan signalet virker, men det virker inn på nisenes radar slik at de «ser» en lydvegg eller et nett foran seg og unngår dette. Uansett har det vist seg å være den eneste muligheten til å få bukt med dette problemet, fortset­ter han, og trekker frem innkjøpskostnader og

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

arbeidet med å feste pingerne i garnet som eneste utfordringer ved å innføre pingere i fisket.

— Med tanke på at det norske fisket etter skrei dreier som et svært lønnsomt fiske og at Norge per i dag ikke lenger har MSCsertifisering for torsk og hyse innenfor 12-mila, vil jeg si at kostnadsargumentet har begrenset gyldighet. Når det gjelder bryderiet, vil pingerne på den annen side spare fiskerne for arbeid på sjøen ved at de slipper å ta niser ut av garna. Så slik vi ser det, er den største utfordringen opplæring.

— Samtidig har jo de norske erfaringene i den siste perioden også vist feil på pingere eller at de kan bli ødelagt?

— Ja, det ble registrert betydelig feil på pingere som ble brukt i Norge sist år. For vårt utstyr har vi registrert

tre klager per tusen pingere, men i denne fasen slår det jo uheldig ut på alle leverandører dersom man har problemer med en pinger uansett merke. Vi er nå inne i fjerde generasjon med vårt utstyr.

Man får gjerne ikke ting helt på plass først gang. Jeg tror det er bra at myndighetene forlenger påbudet i Norge slik at man får flere erfaringer og mer informasjon. Påstander om at pingerne ikke virker, stemmer ikke. De kan redusere niseproblemet med 90 pros­ent, selv om vi aldri kan si at vi fjerner det helt så lenge vi har å gjøre med ville dyr i naturen.

— Det kan bli svært tett med garn i Vestfjorden i lofotsesongen. Risikerer man ikke at pingere på alle disse slår ut annerledes enn i fiskerier der fisket er mindre intenst?

— Det er et spørsmål det er forståelig at man stiller.

Det ene tenkelige problemet med for stor pingertetthet, er at dyrene venner seg til det.

Og så kan man tenke seg en nærmest motsatt effekt: at for mange pingere fortrenger nisene fra hele området.

Forskning viser at det første ikke er tilfelle. Når det gjelder faren for utelukkelse av

Niser går i garn. Det er en sørgelig skjebne for dette flotte dyret og slett ikke noe fiskerne ønsker. Kanskje er det noe de heller ikke ønsker å gjøre kjent? Forskerne mener rapporteringen av denne bifangsten er svært mangelfull.

Fisk og Forskning Den australske surferen, seileren og entreprenøren James Turner grunnla Future Oceans i 2008 etter å ha returnert til hjemlandet etter 18 år med sports- og markedsføringsselskap i Europa. Han har jobbet både med produktene og med å spre kjennskapen til pingere verden rundt.

pingere kommer fra den kanten, sier James Turner i Future Oceans.

Skrem en sel

nisene, begrenser den effektive rekke­vidden til pingerne seg til 200 meter, og selv med hele flåten i sving, blir området man lydlegger bare en dråpe i havet. Og skulle det mot formodning stemme, har fiskerne fortrengt en konkurrent om fisken, selv om miljøvernene nok ikke vil synes det er så bra.

— Kan nisen likevel forvirres av mange garn med pingere?

— Det er en rimelig hypotese, men vi har å gjøre med intelli­gente dyr. Dersom dette skulle holde stikk, måtte det være snakk om svært mange garn satt i samme område på samme tid så nisene nærmest omringes. Jeg har vanskelig for å se at dette kan skje, svarer Turner fra Queensland. Han legger til at mange øyne rundt i verden er rettet mot det som skjer i Norge nå.

— Norge er et av de første industrilandene utenom USA som gjør denne ekstra innsatsen ved å påby pingere.

Fiskerne er trolig bekymret for dette nå, men hvis man spør kundene i den andre enden, ser nok de annerledes på det. Det kan godt skje at oppfor­dringer om å bruke

Også når det gjelder selen og hva man kan gjøre med den, virker amerikanske tilstander og lover sterkt inn.

Marine Mammal Protec­tion Act går faktisk tilbake 1972, men de siste årene er skruen altså strammet til når det gjelder følger for land som skal eksportere til USA: At kravene om reduksjon av bifangst og dødelighet av sjøpattedyr er på linje med dem amerikanske aktører utøver.

I Norge innebærer endrin-

gen i forskriften i regulering av sel fra 2019 i praksis et forbud mot å skyte sel ved oppdrettsan­legg. Slik blir det også for andre produsentland med USA som marked, som Skottland, Chile og Finland.

Dermed står man per nå igjen med forsterkede nett og lyd eller selskremmere for å løse problemet, som definitivt kan være plagsomt.

— Selv om den er utenfor oppdrettsmerden, kan bare selens nærvær være med på å stresse fisken og gi nedsatt appetitt, noe som igjen gjør at den vokser saktere og er mer predisponert for annen sykdom. Skulle selen klare å bite hull i nettet, er det mulighet­er for rømning.

Det har skjedd ganske nylig i Skottland, sier regionleder for Nord-Europa, Preben Imset Matre i Ace Aquatec.

Det skotskeide selskapet har drevet med slik akustisk teknologi i over 20 år. Innen skotsk oppdrett er problemet omfattende, men ifølge Matre er det trolig aller verst i Chile, der store aggres­sive sjøløver kan hoppe opp på merdkanten og bli et problem for

Sel i sitt rette element. Søt nok, men sel kan også gi oss kamp om matfatet og en god del trøbbel. Å skyte sel ved oppdrettsanlegg er ikke lov i dag. Hjelper det med lyd av rette slaget?

"Norsk Fiskerinæring"

nr. 2 - 2022

177

selve driften. Går vi tilbake til selskremmerne, sammenligner han de opprinnelige skremmerne med en brannalarm.

— Det har vært snakk om en høy, svært ubehagelig lyd, som er konstant til stede.

Tanken er at dette gjør det ubehagelig for selen, som holder seg unna. Dette fungerte veldig bra i begynnel­ sen. Siden gikk effekten ned, sier Matre og forteller videre om hva man så fant ut.

— Man fant ut at sel faktisk kan bli døv. Og selv om den ikke blir døv, kan den venne seg til og innstille seg på å tåle en slik «brannalarm» når den varer ved over tid. I verste fall kan den virke mot sin hensikt ved at selen lærer seg å forbinde disse fæle lydene med matfatet: såkalt «dinner bell»-effect, sier han. Disse erfaringene er utgangspunktet for det han kaller generasjon to, der man ville gjøre ting på en litt annen måte. Til historien hører at Skottland gjennom Universitetet i St. Andrews ligger langt fremme innen forskning på dette området, og at det i dag er i hvert fall to aktører med denne nye

Ace Aquatechs selskremmingsteknologi er brukt i omfattende grad i skotsk oppdrett. Nå beveger selskapet seg også inn på det norske markedet.

innfallsporten til sjøpattedyr og lyd.

— Vår løsning i dag vil jeg heller sammenligne med hva man kan oppleve under en skrekkfilm. At det midt i

filmen utløses et lydstøt som gjør at seerne skvetter. Mye fordi de ikke aner når det skjer. Og det er litt av det vi gjør nå. Som man i skrek­kfilmbransjen har pønsket seg frem til hvilke lyder som gjør at publikum skvetter mest, har vi testet og forsket oss frem til lydene som gjør at selen blir mest skremt, sier Matre. Det er viktig at lyden sendes ut over tilfeldige intervaller.

— Det kan være noen minutter eller bare 30 sekunder.

Det vik­tigste er at det er uforutsigbart så selen aldri får vent seg til det, legger han til. Løsningen er innenfor det man kaller Acous­tic Startle

Preben Imset Matre representerer skotske Ace Aquatech i Nord-Europa.

Han fremholder at stasjonær lydapparatur må være mer sofistikert enn slikt som man f.eks. fester på garn.

178

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

Reflex: en mer ubevisst respons på bestemte lyder.

— En annen sammenligning man kan gjøre, vil være bruk av strømgjerde for å holde dyr inne eller ute av et område. Løsnin­gene har til felles at dyrene over tid læres opp til å holde seg unna et område. I og med at lydstyrken ikke er avgjørende, treng­er vi da heller ikke å bruke like høy lyd og dermed forhindrer man døvhet eller nedsatt hørsel.

— I hvilken grad er dette aktuelt i Norge?

— Det er bare litt over et år siden vi etablerte oss i Norge, og jeg er så heldig å få lede denne satsningen som omfatter Norden. Finland har også store problemer med sel både i oppdrett og fiskeri. Sammen med landets kombinerte fiskeri- og miljødirektor­at jobber vi med å skjerme bestemte garnfiskeområder ved å in­stallere selskremmere på strategiske plasser. I Norge er det mer

Fisk og Forskning lokale utfordringer, som først og fremst gjelder oppdrettere i nord. For oss er uansett 2022 året da vi skal bringe denne tek­nologien til Norge og Nord-Europa.

— Kan det være problemer med at så mye lyd spres i vannet?

— Det er et godt spørsmål, og for de opprinnelige selskremmerne er det ikke utenkelig at de kan ramme en utilsiktet art, som f.eks. niser. Dette er et tema vi har jobbet mye med, og organi­ sasjoner som ASC opererer med strenge grenseverdier på dette punktet. Selv har vi muligheten til å vekte eller kombinere lavfrekvente og mellomfrekvente signaler for å unngå slik påvirkning der det f.eks. går hval. Med den nye teknologien trenger vi heller ikke sende lyd så veldig ofte, eller med særlig høyt volum, svarer Matre.

Ace Aquatec har også en egen avdeling som heter Faunaguard, der man jobber med å holde blant annet skilpad­der, sel og niser unna vindkraftverk i anleggsfasen.

I Norge har Ace Aquatec mest fokus på slaktetutstyr, som de også har i verktøyskuffen.

Lofitechs nye selskremmere.

Lofoten-selskapet holder fast på at lyd med en viss kraft er det som må til.

— Gjennom de mer enn 30 årene vi har solgt selskremmere, har vi løst selproblemer for mange og vi har spart livet til mange sjøpattedyr som ellers risikerte å bli skutt, understreker Tveit.

— Så erfarer vi at myndigheter i noen land promoterer selskrem­mere med lavere lydtrykk enn vår. I en del tilfeller har vi sett at det skaper stor misnøye blant fiskere og

fiskeoppdrettere fordi slike selskremmere ikke holder selen borte slik den er ment å gjøre, noe som igjen fører til tap for yrkesutøverne, og dess­verre også til at en del sjøpattedyr blir drept på ulike måter, fortsetter han. Slik Lofitech ser det, må altså kraftig og ved­varende lyd til for å holde selen på tilstrekkelig avstand.

— Selen skaper ikke

bare skade ved å spise fisk eller bite hull i nøter.

Selens opphold i nærheten av et anlegg påvirker fisken negativt, fisken mister appetitten og kan også skades på annet vis i form av stress og sykdom. Vi mener at vår måte å skremme bort selen på er den beste i det lange løp, både for dyr og yrkesutøvere. Så trenger vår skremmer ganske mye energi, sier Tveit i Lofitech.

Han viser til det britiske miljøovervåkingsnor­ganet JNCC og deres rapport om Lofitechs selskremmer. Her omtales Lofitechs produkt som den mest effektive selskremmeren, samtidig som man understreker behovet for skreddersøm og mykere varsling for at ikke lydsignalet skal treffe for sterkt og

Lofitechs lydtrykk Hos Lofitech på Leknes er man imidlertid ikke med på at lave, finstilte og tilfeldige lydstøt er veien videre.

Lofitech har utviklet og solgt selskremmere siden 1988.

— Vi har de siste årene hatt et jevnt godt salg av selskremmerne våre, både i Norge og internasjonalt — kanskje mest internasjo­ nalt, sier styreleder Arne Tveit i Lofitech. Salget går til brukere som fiskeoppdrettere, fiskere i hav og elver, mineryd­dingsfartøy som skal holde sel og andre pattedyr borte før de detonerer miner og vindmøllemontører som skal holde sel og andre pattedyr borte under pæling.

Sildekalas for spekkhoggere. Fascinerende å se på, men ikke noe fiskerne ønsker. Kan lydimpulser av rette slag holde innpåsliten og sulten hval unna?

"Norsk Fiskerinæring"

nr. 2 - 2022

179

Det er påfallende i hvilken grad amerikansk regelverk virker inn på norsk praksis. «America first» betyr gjerne alle andre bak. Samtidig er det naturlig å ha som mål å unngå at sjøpattedyr druknes og skytes.

brått. Denne rapporten gikk særlig på bruk av selskremmere under pæling av havvindanlegg.

Ringnotfisket for tur I ringnotfisket er det en litt annen marin fauna som kan være problemet, og i år kommer Havforskningsinstituttet i samarbeid med Universitetet i Tromsø til å prøve ut om ny skremmerespon­steknologi kan være løsningen.

— Vi tror ikke store knølhval og spekkhoggere som

180

er opptatt av å få seg et billig måltid vil la seg skremme av pingere og mer tradisjonell skremmelyd. Derfor vil vi nå eksperimentere med lydsignaler som gir autonom, altså

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

underbevisst fryktrespons, slik at hvalene får en panikkreaksjon og svømmer unna, sier Bjørge. Prinsippet er det samme som i produktene til Ace Aquat­ech, og den skotske linken er der.

— Vi har gjort noen eksperimenter med Universitetet i St. An­drews som virker veldig lovende. Hittil har vi testet ut hvilke signaler som gir størst effekt, og det er litt forskjell på knølhval og spekkhoggere. Til nå har det vært i kontrollerte forhold der det er få forstyrrende elementer. Til høsten vil vi se om vi får den samme reaksjonen i aktivt fiske, på eller i nærheten av ringnotbåter som kaster aktivt etter sild, sier Bjørge. Det siste prosjektet er finansiert av FHF. Etter at dataene fra de ulike forsøkene er analysert, blir det avsluttende eksperimenter i 2023.

— Hva skjer så?

— Det må være at fiskerne får anledning til å kjøpe utstyret som lager disse signalene og montere på fartøyet sitt.

— Er det snakk om en lyd de bare merker, men ikke hører?

— Jeg tror de hører den, men det skaper en ubevisst fryktreaks­jon. Også vi mennesker kan kveppe til av visse lyder. I dette tilfellet

er det snakk om ganske lav lydstyrke med begrenset rekkevidde, men tilstrekkelig til å holde dem unna en ringnot.

I og med at det er snakk om en ubevisst reaksjon er det mindre risiko for tilvenning, mener havforskeren.

America First Krav fra USA ser ut til ha stor innvirkning på norsk forvaltning av både sel og hval, i fiske og havbruk. Er ikke det litt be­merkelsesverdig?

— Jo, men amerikanerne er veldig flinke på proteksjonisme. De kan si som så, at de ikke vil importere produkter fra fiskere eller oppdrettere som ikke må forholde seg til samme virkelighet som egne fiskere og oppdrettere. Å gi norske eksportører konkur­ ransefortrinn går ikke hjem der borte. Trump var jo en sterk eksponent for dette med sitt America First. Men det er ikke bare nye amerikanske forskrifter som er av betydning. Vi har vår egen dyrevelferdslovgining også, og det er ikke tillatt å drukne pattedyr. Når det skjer i form av bifangst, er det ikke straff­ bart i og med at det har vært utilsiktet. Men det er uheldig ut fra et dyrevelferdssynspunkt, slår Bjørge fast.

på tampen

fra Provence

Fisking, høsting, veiding!

Det er nesten utrolig hva man kommer over når man leser nyheter om sjømatnæringen i annerledeslandet. Den saken jeg skal kommen­tere her, tar likevel kaka. Lillejulaften 2021 kom fiskeri- og havminister Bjørnar Skjæran ut med det departementet kalte «Høstingsforskriften».

Den skulle tre i kraft 1. januar 2022. Da våknet fiskerne, som mente at hverdagen ble snudd på hodet. De hadde bare ni dager på seg til forskriften skulle tre i kraft. Som om ikke det var nok, kastet redaktøren i «Fiskeribladet», Øystein Hage, seg over tastaturet. Vi fikk bekreftet det engelske ordtaket om at «the devil is in the details». Hage startet en diskusjon i media, ikke om innholdet i forskriften, men om navnet på den.

Det var også han som lanserte den første konspirasjonsteorien. Den gikk i korte trekk ut på at fiskeristatsråden — som er bonde — nå ville infisere sjømatnæringen med ord fra landbruket. «Ta av deg John Deere-capsen, og på med sydvesten, Skjæran! Fiskerne høster ikke torsk», skrev Hage. Andre media som NRK fulgte opp, og med «Fiskeribladet» som kilde presenterte de ny-ordet «høste»

for det å fiske, som om dette var noe folket ikke hadde hørt om før. Det ble en heftig debatt både i aviser og sosiale media.

Mye var tullprat av folk som var skråsikre på at vi hadde med et helt nytt ord å gjøre Fiskeriministeren fikk sikkert nok av tullpratet. Han trakk like godt forskriften tilbake, og utlyste en konkurranse i «Fiskeri­bladet» om å komme med et nytt navn.

Men vi som har fulgt med i timen vet selvsagt at begrepet «høsting av havet» har blitt brukt i flere tiår. Det er et usedvanlig godt begrep. I forarbeidene til Havressursloven er ordet høsting brukt 257 ganger. Man finner det også i mange andre bøker og dokumenter. Hvor de har vært, de som påstår at dette er et ny-ord, er ikke godt å vite. Men re­daktører i fiskeripressen bør helst ikke avsløre sin kunnskaps­ mangel, og til og med sette den på trykk.

En journalist kom opp med ordet «veiding» som han mente var bedre enn høsting. Veiding er rett nok definert som jakt og fiske, men leter man litt i synonymordboken legger man ordet bort. Synonymer til veiding er blant annet forfølge, jakte på, klappjakt og jage. Alle må

skjønne at dette ikke signaliserer bærekraft.

Hvorfor mener jeg så at begrepet høsting er godt? Jo, vi henter jo mye mer fra havet enn fisk, f.eks. ressurser som kamskjell, blåskjell og kråkeboller.

Snart vil også sjøpølsa få kommersiell verdi. Da må man finne et samlebegrep som dekker hele spekteret av sjømat, og ordet er uten tvil høsting. Når jeg googler ordene «høsting fra havet» får jeg 320.000 treff. Det bekrefter at høsting absolutt ikke er et nytt ord, som ble lansert av en bonde og fiskeristatsråd i 2022.

I motsetning til redaktør Hage i «Fiskeribladet», står Skjæran godt på bakken og med rak rygg i denne tøvete ordleken.

Det verste med saken er at journalistene i annerledeslandet tydeligvis er totalt kunnskapsløse når det kommer til fiskeri. Derfor stoler de fullt og fast på det som står i fiskeripressen, i dette tilfellet «Fiskeribladet». Men når fagpressen er like historieløse som resten av media, kokes det mye suppe på en liten spiker.

Jeg håper fiskeri- og kystminister Bjørnar Skjæran be­holder ordet høsting både om fiske og fangst.

Selv om han høster storm.

"Norsk Fiskerinæring"

nr. 2 - 2022

181

Annonseregister Side Firma

Side Firma

Aamodt Rederi AS

24

Giske Havfiske AS

171

Nor-Seafood AS

82

ACT Logimark AS

107

H.P. Holmeset AS

107

O. Husby Fiskebåtrederi AS

38

Arcos AS

74

Hardhaus AS

40

106

Astrup AS

74

Herøyhav AS

2

170

Aukra Maritime AS

15

K.Halstensen AS

119

Rosund Drift AS

132

Austevoll Seafood ASA

Leinebris AS

164

Simrad AS

139

Breivik Mek.Verksted AS

182

Brødr. Sperre AS

4

Lofoten

181

Skipskompetanse AS

184

Bud og Hustad Forsikring

5

Lofoten

107

Skipsteknisk AS

104 93

Lerøy Havfiske AS

19

Olex AS PTG Frionordica AS

Sjøfartsdirektoratet

58

Baader Norge AS

132

Marina Solution AS

119

Smaragd AS

24

Båtsfjord Sentralfryselager AS

124

Marine Construction AS

119

Sparebanken Møre

13

Maritim Competance AS

40

152

Center Plast AS Christine E AS ( Ervik & Sævik)

163

Melbu Systems AS

22

Collector Bank

151

Moss Hydro AS

24

Dahl Fiskeri AS

102

Mustad Autoline AS

158

Sørheim Holding AS

44

Eimskip Norway AS

22

NCE Blue Legasea

157

Teigenes AS

171

Nergård AS

164

Teknotherm AS

Eksfin

126

Stiftelsen Nor-Fishing

48

8

30

Stingrey Marine Soulotion AS Strand Rederi AS

74

Equinor

12

Nofima AS

136

Troms Fryseterminal AS

100

Eros AS

29

Nordic Supply Systems AS

160

Truk Tek AS

53

Fiskebåt

167

Nordic Wildfish AS

164

Vard Group AS

76

Fiskerstrand Verft AS

164

Nordlys Forsikring

158

Westcon AS

Norges Sildesalgslag

158

Øyangen AS

3 21

Formuesforvaltning Frøystad Fiskevegn AS

Aqua Nor - stand F-563

182

Side Firma

24

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2022

54

Endelig. Vi fikk en vinner. Og for en kamp! Da røyken la seg sto det 9-8, og det etter en quizrunde som vi vil karakterisere som godt over normalt vanskelig. Informasjonsleder i Norges Fiskar­lag, Jan-Erik Indrestrand og adm. direktør Paul Oma i Norges Sildesalgslag har konkurrert i månedsvis. Sist ble det uavgjort, gangen før der også og gangen før der.

Men nå har vi altså en seierherre. Og han jobber i Norges Fiskarlag.

Avgjørelsen falt på spørsmål syv. På de seks første hadde begge hvert sitt feilskjær. På spørsmålet om hvor mange norske fartøyer som har tillatelse til å fiske snøkrabber bommet Oma kraftig. Indrestrand var nær nok til å kapre et poeng. Det holdt runden ut.

Dermed gjenstår å takke Paul Oma for en usedvanlig imponerende innsats. Det er ingen skam å tape med åtte av ti poeng, og heller ikke for en motstander som Jan-Erik Indrestrand. Det er jo på mange måter jobben til en informasjonsleder å holde seg orientert om det som skjer.

Til Indrestrand sier vi vel møtt i neste nummer. Snart er også hans dager talte som duellkonge! Alle må jo gi seg — til slutt!

Spørsmål 1: I 2022 kan norske fiskere ta 336.467 tonn torsk nord for 62. Hvor mye av dette er avsatt til særskilte formål?

Spørsmål 2: I hvilket år ble Fiskeri- og kystdepartementet slått sammen med Næringsdepartementet?

Spørsmål 3: Hvem ble nylig gjenvalgt som styreleder i Fiskebåt?

Spørsmål 4: I uke 7 i fjor var snitt eksportpris for fersk laks i størrelsen 3-6 kilo 49,49 kroner per kilo, ifølge Fish Pool. Hva var den i uke 7 i år?

Spørsmål 5: Norge har hatt fire kvinnelige fiskeriministre. Hvem?

Spørsmål 6: Hvilket land har de siste ti årene vært Norges klart største marked for fryst torskefilét?

Spørsmål 7: Hvor mange norske fiskebåter hadde per 22. februar i år tillatelse for å fiske snøkrabber?

Spørsmål 8: Hvilket år gikk Fiskeoppdretternes Salgslag (FOS) konkurs?

Spørsmål 9: Hvilken viktig stilling har Elisabeth Norgård Ga­brielsen nylig overtatt permanent?

Spørsmål 10: Det er opprettet et utvalg for å vurdere tillatel­ sessystemet i oppdrett. Hvem leder utvalget?

DUE L L E N

Indrestrand vrs. Oma

Jan-Erik Indrestrand Paul Oma 1. Tipper 17.500 tonn.

0 – 1 1. Mener det er ca. 20.000 tonn.

2. Fra 1. januar 2014.

1 – 1 2. Det var i 2014.

3. Jonny Berfjord.

1 – 1 3. Jonny Berfjord.

4. Kroner 87,60 per kilo.

1 – 0 4. Tipper 75 kroner per kilo.

5. Aspaker, Berg-Hansen, Pettersen 1 – 1 5. Helga Pedersen, Berg-Hansen, Aspaker og Pedersen. og Oddrunn Pettersen.

6. Det er Storbritannia.

1 – 1 6. Storbritannia.

7. Tror det er ca. 60 fartøyer.

1 – 0 7. Hva med 22?

8. I november 1991.

1 – 1 8. Det var i 1991.

9. Ekspedisjonssjef i NFD. 1 – 9. Hun er ekspedisjonssjef i NFD. 10. Det er Linda Nøstbakken.

1 – 1 10. Linda Nøstbakken.

Sum

9 – 8

Svar 1: 20.438 tonn. 2. Fra 1. januar 2014. 3. Jonny Berfjord. 4. Kroner 92,56. 5. Oddrunn Pettersen, Helga Pedersen, Lisbeth Berg-Hansen og Elisabeth Aspaker. 6. Storbritannia. 7. 64 fartøyer. 8. 17. november i 1991. 9. Jobben som ekspedisjonssjef i Nærings- og fiskeridepartementet. 10. Linda Nøstbakken.

"Norsk Fiskerinæring"

nr. 2 - 2022

183