Thomas Talawa Prestø
Hvilket forhold har du til appropriasjon som kunstnerisk praksis, altså en praksis eller teknikk der en anvender eller siterer et allerede eksisterende materiale?
Appropriasjon er meget relevant for det vi gjør og det feltet vi opererer i. Det er lang tradisjon for dette i vestlig kunst. Eldre balletter, og til og med for eksempel dagens Moulin Rouge show har elementer av appropriasjon der det presenteres «eksotiske» elementer fra 1001 natt, Asia m.m. De fleste slike elementer fra det afrikanske er heldigvis fjernet. Slike forestillinger representerer det afrikanske eller karibiske som oftest med kokosnøtter, bastskjørt og bananer. Kulturell appropriasjon har en stygg kolonistisk og imperialistisk arv, uansett hvor normalisert det har blitt gjennom MTV, og ja klassisk ballett. I kulturell approproasjon er det desverre sjeldent at noen anvender eller siterer allerede eksisterende materiale, for å anvende et materiale må man kjenne til det og også inneha en grad av mestring. Sjeldent ser jeg kulturell appropriasjon hvor de som gjør det har forstått eller mestret materiale. Det er ofte en måte å gjøre seg «spennende», «relevant», eller å unngå å måtte lære seg noe grundig. Det kan virke som en del tror at ved å kalle noe en hybrid så trenger en ikke å forholde seg til noen av formenes meritter, regler, eller kjennetegn. Det er også de som tror det handler om farge. Historisk så har de groveste overgrepene, og eksemplene av kulturell appropriasjon gått langs fargeskiller,
men jeg som en svart utøver, med røtter i Karibia og Afrika, må allikevel tilnærme meg SeneGambisk materie med respekt, ydmykhet og kunnskap for å sikre at det jeg gjør ikke er kulturell appropriasjon men faktisk kunstnerisk utforsking av stilformens muligheter og verktøy. Å sitere allerede eksisterende verker er fullt mulig så lenge det gjøres med respekt og kunnskap. Dette er jo selve definisjonen på utvikling er det ikke? Alt vi gjør – enten vi vil eller ikke – bygger på noe som har kommet før; det har alltid et utgangspunkt som det presser ifra. Hva slags problemstillinger i forhold til strukturell rasisme møter du på i den norske samtidsdanskonteksten? Hva er din opplevelse av begrepet samtidsdans i forhold til det som presenteres på scener som påberoper seg å vise eksperimentell og nyskapende dansekunst i Norge i dag? I Norge har det dansekunstneriske feltet nesten ingen kompetanse på interseksjonalitet, etnisitet, osv. og hvordan dette kan forme og påvirke kunsten. Første gang jeg tok kontakt med Kulturrådet ble jeg rådet til å kontakte Enhet for Mangfold og Integrering. Jeg ble fortalt at vi ikke forholdt oss til en norsk kontekst og var for opptatt av amerikanske forhold. Med dette så siktet man til at vi blant annet har tatt opp strukturell rasisme i våre kunstproduksjoner. Vi har også vært opptatt av den svarte kroppen og hvordan kjønn, legning, maskulinitet og femininitet
«leses» gjennom dette filteret. Alle disse tingene var å anse som «utenfor den norske kontektsten». Dansepensum i Norge og også «danseviternes» kunnskap er problematisk og utdatert slik jeg litt for ofte får oppleve den. Afrikansk dans betegnes ofte som «primitivt», «urdans» og regnes i beste tilfelle å være noe av røttene til jazzdansen. Det presenteres aldri som noe i utvikling, og en snakker som om det er noe som man har utviklet seg «vekk» fra, eller som man har sivilisert opp og inn på scenen. Vi som danser rytmisk blir sett ned på, som om vi ikke har klart å frigjøre oss fra rytmen, vi er mer «primitive» i vår kunstform. Noen kan kanskje ha fått med seg at trommer var ulovlig, i de fleste kolonier. Dette fordi rytmer var språk. En kunne kommunisere over lange distanser. Når jeg danser til rytme, er det som om noen danser til tekst. Innholdet til teksten kan være nyskapende, normbrytende, tabubrytende eller tradisjonelt. Måten jeg forholder meg til rytme kan ha like mange nyanser. Som dansekunstner står jeg fritt til å bruke min sjangers teknologi og utvikling. Rytme er teknologi. Det er viktig at samtidsdansen er åpen og fri, at den forstår at ballett hverken var starten eller slutten, men kan representere et utgangspunkt eller noe å dytte vekk fra eller dras mot...for noen og ikke andre. Samtidsdansen må kunne inneholde ulike referanser, myter, fiksjoner og virkeligheter. Da og bare da kan den lære om seg selv, og kan bli beriket av både hva den er, ikke er, var og aldri vil bli.
Intervju med Elle Sofe Henriksen
Hvordan vil du beskrive ditt kunstnerskap? Jeg er opptatt av å vise innside-perspektivet på samisk kultur og unngå eksotifisering. Jeg er opptatt av folkelighet og å tilgjengeliggjøre det samiske uttrykket gjennom kropp, bevegelse og dans i møtet med publikum, enten på scena eller gjennom film. Jeg ser verdien i å benytte meg av mulighetene som
16
finnes lokalt, som kortreist arbeidskraft og lokale ressurser. Jeg jobber med å videreføre muntlige tradisjoner og gjør research fra levende kilder. Akkurat nå er en av mine ambisjoner å løfte frem den samiske immaterielle kulturarven i mitt kunstneriske arbeid. En måte å gjøre dette på er å oppsøke de samiske eldres kunnskap om kropp og bevegelse. De som er 70–80 år nå har opplevd «den gamle tiden»,
uten innlagt vann og strøm, biler eller veier, og hvor de gikk på skole bare noen måneder i året. Jeg synes det er spesielt interessant med de åndelige praksisene og kunnskapen. Jeg har dokumentert og lært tradisjonelle bevegelser, danseskikker, joik, fortellinger og bevegelsesbegrep på samisk språk. Det å ha denne kunnskapen tilgjengelig fra levende kilder, på mitt eget språk og kultur er viktig for meg.